”DE EUROPEISKE KRISTNE KIRKER gjorde Jesus til antisemittismens far fremfor noen annen. Han var aldri blitt det om han ikke ved deres dogmatiske forgudelse var blitt revet løs
fra den jødekristne tradisjon, og – i klar strid med hans apostlers oppfatning – erklært som legemlig oppstanden, og til sist proklamert som ”Guds eneste sønn” og ”Gud”. Dermed ble jødene gjort
til ”Guds mordere”. Dette er hovedkilden til den ondartede antisemittismen i Europa”.
(Utdraget og teksten videre er fra Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus, - nærmere
om boken nedenfor).
Den kristne sakramentslære, med nattverden i sentrum, hadde selv forlengst lagt grunnlaget for oppfatningen av kristenheten som et RASEFELLESSKAP. Den kristne kirkes i egne øyne
”frelste” masser åt seg til en slags fysisk union med det jomfrufødte og oppstandne Overmenneske og sikret seg borgerskap i det kommende ”Guds rike”.
Under kirkens uopphørlige
eskatologiske og teologiske kamp mot jødene hadde disse tidligere i alle fall fått anledning til å overskride grensen og redde sitt liv ved bl.a. å utslette sin jødiske identitet og anta kristen dåp og ”tro”.
Med dette religionshatet skjedde det nå en forverring. Etter nesten to tusen års kirkelig jødehets ut fra kirkens eskatologiske dualisme om skillet mellom de to sjeleraser, kom til sist forvandlingen av religionshatet til
rasehat som en uunngåelig og naturlig konsekvens. Fra slutten av det 19. århundre ble kirkens lære om den onde og den gode sjelerase transformert til en rent antropologisk raseideologi.
Nyere
teologiske retninger hadde forsøkt å hente Jesus ned fra de himmelske høyder, men uten å makte å sette ham på den plass i historien hvor han hører hjemme: i sin egen tid. Og dette fikk uhyggelige følger (.…)
Fordi dogmet om Jesu overmenneskelighet ble stående, ble det eskatologiske oppgjør med jødene som kirken alltid hadde varslet, flyttet fra en uklar fremtid til en håndgripelig nåtid – i stedet for å plasseres på
det religionshistoriske museum for tilbakelagt fanatisme og intoleranse.
Etter å ha dyrket Jesus som ”Gud” og stemplet jødene som ”Guds fiender” i mer enn halvannet tusen
år, viste det seg at Europas kristne kirker hadde klart å BRYTE NED DE SISTE RESTER AV RESPEKT FOR JØDENES MENNESKEVERD OG BANE VEIEN FOR VERDENS- OG RELIGIONSHISTORIENS VERSTE FORBRYTELSE. Mens røken steg opp fra krematorieovnene,
satt nylig omkring i Europa millioner av enfoldige kristne – ennå barbarer i sine sinn, sløvet og fortumlet av kirkens uopphørlige dogmatiske propaganda – og samtykket i hva de så som ”Guds dom” over jødene.
HVEM ER VI EGENTLIG, SOM ROSER OSS AV VÅR ÅND OG VÅR KULTUR?”
(Andreas Edwien: DOGMET OM JESUS. Om Jesu feilaktige forestillinger om Gud og verden, mennesket og historien som grunnlag
for hans uholdbare dualisme, for hans mytologiske selvovervurdering, og for illusjonen om hans oppstandelse. Pax Forlag 1965, 5.oppl. 1995. Se også Edwiens hjemmesider, særlig tema ”antisemittismen”).
Det er nær 50 år siden denne norske idéhistoriker og kirkekritiker påviste det intime årsaksforholdet mellom den kristen-teologiske og den rasistiske antisemittismen. Den norske offentlighet
har hittil (bortsett fra noen sinte motangrep og tildels forfalskninger av ordbruk og innhold) stort sett forholdt seg pinlig taus til boken, hvis synspunkter Edwien tidligere har begrunnet i sitt evolusjonshistoriske verk Idékampen i det bibelske gudsbilde (Tanum 1958), og som deretter blir bekreftet av senere års utenlandsk forskning på utviklingen fra den førnazistiske antisemittismen, og hvordan den munnet ut i Holocaust.
Her bør særlig nevnes den jødisk-amerikanske historiker Daniel Jonah Goldhagen, som
jeg siterer i det følgende:
”Det er ikke riktig at den kristne Bibel bare inneholder noen få antisemittiske bemerkninger…… Den presenterer sin kristne tro med et ubøyelig,
ubarmhjertig og drepende angrep på jøder og jødedom. Selve strukturen i evangeliene er i sitt vesen antisemittisk” (…).
”Den kristne, bibelske anklage mot jødene
som Kristus-mordere ble gjennom den nazistiske periode i Tyskland brukt til å identifisere jødene med djevelen, og raskt tatt i bruk av nazistene. Det gjelder nazismens illustrerte skolebok med det hatfylte diktet ”Jødenes far er
Djevelen”, og en annen nazistisk barnebok: ”Den giftige soppen”, hvor det ble satt likhetstegn mellom den kristne og den nazistiske antisemittisme” (…).
(Daniel Jonah Goldhagen:
A Moral Reckoning, New York 2002. Oversettelse v/A. Edwien).
Også blant de av kirkens menn som ”sto imot og bekjempet naziregimet, kunne
selv de mest prominente legge for dagen en dyp antisemittisme og vise at de delte sentrale elementer i det nazistiske bilde av jødene”.
Før Hitler kom til makten fremstilte den protestantiske
kirkes lederskap jødene som kristenhetens og Tysklands bitreste fiender. Det gjelder således nasjonens moralske hyrde, superintendant biskop Otto Dibelius. Kort etter april 1933 erklærte
han i et brev at han alltid hadde vært antisemitt.
Det gjelder også teologen og presten Martin Niemøller, som under de første
år av naziregimet i 1930-årene så på jødene som ”et evigvarende onde… Vi snakker om den evige jøde, et begavet folk som – hva det enn mener å gjøre til verdens beste – blir fordervet,
og alt hva det høster av forakt og hat skyldes at verden straks og alltid merker bedraget, som hevner seg.
Mens nazistenes jødeforfølgelser pågikk ”sendte erkebiskop Konrad Grøber i 1941 ut et hyrdebrev fullt av antisemittisme”. Han hevdet at ”jødenes skyld i Jesu død rettferdiggjorde det tyskerne var i ferd med å gjøre: Jødenes selvpålagte
forbannelse – ”Hans blod komme over oss og våre barn” – er blitt en fryktelig sannhet inntil i dag” (………)
En ledende protestantisk kirkemann, biskop Martin Sasse, publiserte kort etter Krystallnatten Martin Luthers skrift ”Om jødene og deres løgner”, og erklærte: ”På Luthers fødselsdag den 10 november brenner
synagogene i Tyskland… Det tyske folk bør akte på disse ord av sin tids største antisemitt, hans advarsler mot jødene”.
(Jfr. Daniel Jonah
Goldhagen)
Kilder:
Joshua Trachtenberg: The Devil and the Jews. The Medieval Conception of the Jew and Its Relation til Modern Anti-Semitism, (1943/1983)
Boris Beltzikoff: Judiskt - Kristet
- Männskligt. Et stridsskrift och ett stycke idéhistoria (Christofers Forlag 1960)
Hugo Valentin: Antisemittismen i historisk och kritisk
belysning, Stock. 1935. (Valentin er ikke omtalt verken i Store Norske Leksikon eller på norsk Wikipedia. På svensk Wikipedia er han omtalt, og med en lenke til hans omfangsrike forfatterskap)
Daniel
Jonah Goldhagen: Hitler’s Willing Executioners , London 1996, 4. oppl. 2001. (Et søk på Goldhagen i våre norske digitale leksika gir kun treff på Wikipedia; en meget tendensiøs
artikkel, høyst sannsynlig skrevet av en kirkelig teolog eller apologet)
Daniel Jonah Goldhagen: A Moral Reckoning (New York 2002)
Dan Cohn-Sherbok: Anti-Semitism: A History, Storbritannia 2002 (Et søk på Cohn-Sherbok i våre digitale leksika gir ingen treff. Forfatteren har utgitt 60 bøker.)
------------------------
14.07.2012
G. Ullestad