Dommen og "pine uten ende"

 

«Hele det system av bestemte trossetninger som den svenske kirke offisielt bygger på, holder på å forsvinne i en tåke - -»

(Dagens Nyheter 1949. Sitatet er hentet fra «Kristendom og åndskrise» av A. Edwien, under psevd. Johannes André)

 

Det samme kunne vært sagt om Den norske kirke. I dag 60 år senere er skodda blitt ennå tykkere og mer ugjennomtrengelig. Kirkens biskoper, teologer og apologeter demonstrerer i vår tid stor forvirring og ubehjelpelighet  om hva som er dens lære, bekjennelse og dogmatikk. Det er nesten så man kan føle medlidenhet med dem. Men man må huske på at den kristne kirke og dens biskoper og teologer har nær 2000 års prestisje å forsvare. Trosmakten og kirkemakten har vært massiv og brutal i vår europeiske verden. Hvordan skal de redde stumpene uten å tape ansikt? Ved «å fylle ny vin i gamle skinnsekker»? Da kan man tenke seg hvilken sur og muggen lukt og smak vinen får.

I stedenfor å innrømme sine alvorlige feiltakelser og villfarelser, synder kirkemakten mot et av de 10 bud: Du skal ikke lyve. Ved omskrivinger og omtolkninger av historien og skriftene håper dens teologer å komme seg unna det store OPPGJØRET.

Biskopene har tapt mye av tidligere tiders autoritet og troverdighet. Avisen Dagen forteller at bispekollegiet neste år skal på retreat med pinsepastor Peter Halldorf, med håp om han «skal kunne lære oss hvordan vi kan være åndelige veivisere»...Litt av en falitterklæring! Rollen som «moralske veivisere» har de for lengst forspilt.

Svært mange utspill fra Den norske kirke i mediene handler om organisasjonsmessige forhold, presters arbeidsvilkår, økonomi  og selvsagt samlivsspørsmål (les: homofili). Det blir mindre og mindre innhold, men mer og mer Mammon-dyrkelse.

Kirken er redusert til en «verdibasert organisasjon». Den har tatt monopol på ordet «verdier», men trenger ikke å presisere hva det betyr. Det er et innholdsløst «mantra» som gjentas og gjentas, men knyttes til all kirkelig aktivitet. Kirkeautoritetene forstår visst ikke selv hvor langt kirken har kommet i sin materialistiske grådighet og sekulære tilpasning.

Det er ikke de fattige som fyller opp kirkebenkene under høymessene, men den «selvtilfredse majoritet» (den materielt velstående øvre middelklasse). Den norske kirke er styrtrik. Verken kirkerådslederen, presteskap eller biskoper kan vel betegnes som fattige? De har sørget godt for seg selv gjennom «sugerøret» til statskassen. Den norske kirke har aldri vært økonomisk eller politisk uavhengig. Som statlig forvaltningsorgan har den vært ansvarsløs i alle betydninger av ordet.

Den norske kirke har ingen erfaring med verken juridisk eller økonomisk ansvar, og vi kan ane betydelig nervøsitet når kirken nå i nær framtid, innenfor statlige rammebevilgninger, må utvise budsjettansvar (som andre «foretak»).

Kirkerådsleder (kirkens regjeringssjef) Kristin Gunleiksrud Raaums innlegg i Aftenposten nylig er symptomatisk for det kirkelige forfall, åndelig og etisk. Det velkente svada ramses opp som en utenatlært lekse. Det er Folkekirke-aktørenes tomme, substansløse retorikk. En utrolig språkbruk, så villedende, pompøs og historieløs at man bare kan forferdes.  

«Når Jesus møtte mennesker snudde han den moralske verdensorden på hodet. Den som var definert i utkanten av den religiøse eller moralske makten ble satt i sentrum. Som barn, kvinner, fattige, syke. Møtene provoserte og vakte uro, hos dem som eide troen og moralen. Jesus møtte hvert enkelt menneske med å gi dem nåde.

Og dette var sentralt i Jesu forkynnelse. Nåde betyr gratis. Derfor er dette ordet så viktig i forståelsen av dåpen. I dåpen er barnet forbildet: I tillit tar barnet imot nåde, trygghet og kjærlighet. Dåpen er ingen fortjenestemedalje, du tar imot uansett hva du har prestert, hvor mye penger du tjener eller hva du har oppnådd i livet.

For mange hviler tilknytningen til kirken på vissheten om at kirken er en åpen favn for oss som akkurat de vi er, et naturlig sted å gå med livets sorger og gleder. Den norske kirke er Norges største organisasjon, verdibasert, møter mennesker i største lykke og dypeste sorg. Den gjør ikke forskjell på fattig og rik». 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Stans-kostnadsspiralen-rundt-dopefont-og-alter--Kristin-Gunleiksrud-Raaum-605887b.html                                                           

Nylig har også KrFs leder Arild Hareide i VG beskyldt Bård Vegar Solhjell og partiet SV for å vise «angst for religioner» (eller for å «gjemme bort troen»). På bakgrunn av religiøs vold, historisk og aktuelt, har vi mange gode grunner for å føle frykt, ikke for religion/religiøsitet generelt men for de konkrete religionene: kristendommen og islam. De er slett ikke fredsreligioner!

Den såkalte «identitetspolitikk» Hareide målbærer er svært tvilsom. Igjen og igjen ser vi hvor voldsomt provoserende det er for kristenfolket at religion (les: kristendom) av stadig flere ønskes forvist til den private sfære.

Den berømmelige berøringsangsten fremviser kirken og kristenfolket selv – for sin egen religion! De våger ingen offentlig konfrontasjon med voldsdualismen, doms og straffetruslene i kirkens autoriserte skrifter.

Dialog vil de ha bare ha hvis de selv kan bestemme innhold og retning. De foregir å vite ikke bare hva som er «sunn tro» og «sunn teologi», men også hva som er «sunn religionskritikk». Kristne psykologer  belærer om forskjellen på "usunn skam" og "sunn skam". 

Den kristne (spesial)psykolog Gry Stålsett fra Modum Bad har spesielle innfallsvinkler til sitt fagområde og sin praksis. Hun er omtalt og har ytret seg i Den norske kirke, ved UiA og i Vårt Land. Pr. mai 2016 blir hun omtalt slik:

"Gry Stålsett er spesialpsykolog ved Modum bad, førsteamanuensis i religionspsykologi ved MF og spaltist i Vårt Land".

 

https://www.uia.no/forskning/forskningsdagene/nyheter-fra-forskningsdagene/foredragskveld-med-gry-staalsett

http://baerum.kirken.no/Artikler/Nyheter/ArticleId/16661/-Fra-skyld-og-skam-til-forsonet-livsmestring-det-handler-om-a-leve-i-var-tid

http://www.kierkegaard.no/gry-stalsett-fortvilelse-og-forsoning/

http://forskning.no/psykiske-lidelser-religion-psykologi/2012/01/apner-terapidoren-gud

 

Teologene forlanger kontroll over hele religionsfeltet og over all religionsdebatt, som vi også ser det på Wikipedia og Store norske leksikon. Slik kan de lett styre og avlede debatten fra voldselementene i kirkens eget lære- og skriftgrunnlag. De forlanger altså at kristendommen skal være offentlig, men vil ikke ha noen offentlig debatt om tankeinnhold og skriftgrunnlag i denne religion.

(Pr. 30. sept. har Alf Gjøsund i sitt innlegg på Verdidebatt klart det kunststykket å avlede oppmerksomheten i den grad at hele kommentarfeltet denne dag handlet om «halalslakt»).

Oppstandelses-teologien er selve fundamentet og omdreiningspunktet i all offisiell kristendom, konservativ og liberal. Til denne er uløselig knyttet de verste utslag denne religion og kirke har frembrakt:  helveteslæren og jødehatet. 

Gunleiksrud Raaum, Bjørn Eidsvåg, Tor Berger Jørgensen og Hallvard Jørgensen (de to siste med mange bidrag på Verdidebatt) er noen av flere aktuelle eksempler på hvordan teologer/apologeter forsøker å manøvrere seg ut av en umulig blindgate. Det gjør de ved å si JA og NEI på samme tid. De vil ikke snakke høyt om bekjennelsens tankeinnhold, men de kan heller ikke avskaffe den.

Hvorfor «Dommen» må opprettholdes når alle mennesker (til sist) blir frelst, er ikke lett å forstå. Men den kirkelige rettsoppfatning og straffejustis er noe for seg selv, og lar seg ikke forstå med normal logikk og alminnelig rettferdighets-tenkning. De kristne er jo ALLEREDE frelst («frikjent»), så hvorfor skal de stilles for gudens domstol?

For stadig flere blir det nok klart at kirkens (primitive) bekjennelsesskrifter hører hjemme på det religionshistoriske museum.

 

JESU AUTORITET ER ALLEREDE SVEKKET

 

Den moderne/liberale teologien bidrar selv (kanskje ufrivillig) til at Jesu guddommelige og ufeilbarlige autoritet svekkes år for år. I et langsiktig perspektiv er dette selvsagt et godt tegn. Når biskop T. B. Jørgensen nå (tilsynelatende) forkaster helvetes pine, straffen og «de to utganger» (bare i Vårt Land), har han samtidig redusert Jesu autoritet. Klar tale er det ikke.

Vi må forstå det slik at denne biskop ikke finner Jesu ord pålitelige. Derfor føler han kanskje trang til å «undervise Jesus», som Schweitzer så treffende anklaget liberalteologien for. For disse skriftlærde «vet» visst mye mer om etterlivet og vår evige skjebne enn den av kirken guddommeliggjorte Jesus.

Kristendommens jødiske hovedperson og stifter, den historiske personen Jesus fra Nazareth, er blitt et påtrengende problem for teologene. De bygger og konstruerer vidløftige tankebygninger hvor de kan gjemme bort – tåkelegge - den brysomme Jesus. For de kan alldeles ikke la ham i fred, slik de burde. De har slept den arme Jesus med seg gjennom to årtusener. De kan selvsagt ikke nå plutselig innrømme at han var et alminnelig dødelig, feilbarlig menneske når de i nær 2000 år har dyrket ham som «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn».  

Motsatt andre historiske personer er Jesus blitt fratatt sin menneskelighet og sin rettmessige plass i historien. Men som VI, var han dødelig og ufullkommen. At vi mennesker tar feil er opplagt. Allikevel vet vi mye om vår felles fysiske virkelighet. Vi vet også at universet er uendelig og grenseløst, og ikke så begrenset som Jesus forestilte seg det.  

Om vi enn er kommet langt forbi oldtidsprofeten Jesus i innsikt og erkjennelse, støter vår bevissthet fortsatt på grenser. Døden er en slik grense. Hvor langt vår bevissthet kan utvides, og hvor langt våre evner rekker vet vi ennå ikke. Normalt utrustede mennesker er seg bevisst disse begrensninger. Det er ikke kristne teologer, som i sitt ufattelige hovmod mener seg å vite mer enn alle andre om dom, frelse/fortapelse og «det evige liv».

At vi mennesker i vår ufullkommenhet tar feil og stadig må korrigere oss selv og veien videre, viser hvilken pålitelig veiviser den menneskelige fornuften er. Det er ikke religiøse følelser og opplevelser, eller kirkens autoriserte læresetninger som har brakt oss dit vi er i dag.

At "Gud selv» skulle TA FEIL er noe ganske annet. Her roter teologene det voldsomt til for seg selv. Den kristne «Gud» er allerede sterkt svekket når han betegnes ikke som allmektig, men som avmektig. Hvis han i tillegg også kan TA FEIL, er menneskeliggjørings-prosessen nær fullført. Da er han ikke lenger en gud, men ganske enkelt et produkt av menneskets mentalitetsendringer, behov og fantasier. Det ironiske er jo at det er kirkens egne teologer som driver denne type «undergraving» av sin egen lære. Når guden – kalt «Jesus Kristus» - må tilpasses endrede historiske betingelser og samfunnsforhold er han selvsagt heller ikke «universell».

Utenfra sett er det til dels provoserende, men mest underholdende hva den lutherske biskop Tor Berger Jørgensen og den lutherske sokneprest Hallvard Jørgensen (begge fra MF) skriver på Verdidebatt. Og ja,vi kan også tilføye den lutherske teologiprofessor: Atle O. Søvik. De er alle representative for dagens «kriseteologi».

Biskopen har sine teologiske preferanser, og H. Jørgensen forteller at han har arbeidet mye med Wright, Crossan, Borg. Kristendommen er teologenes religion. Disse «skriftlærde» kommuniserer helst bare med seg selv og hverandre. Få utenfor dette lauget forstår deres finurlige, fantasifulle tankeleker. Men i sine lukkede «mysteriesamfunn» utformer de stadig nye teorier om «frelse» og «fortapelse», som de også tillates å forsvare i offentlige disputaser (jfr. Grandal og Søvik).

Avsnittet nedenfor er etter mitt syn et godt eksempel på hvordan innhold kamufleres i akademisk sjargong:  «den historiske metodikken...sikrast moglege historiske data...koherent hypotesebygging...».

«Vi kunne godt diskutert metode; eg held meg her til ein slags kombinasjon av den historiske metodikken som ein finn hjå NT Wright (utgangspunkt i sikrast moglege historiske data; elegant og økonomisk og koherent hypotesebyggjing på basis av alle tilgjengelege data, og hypotesane må kunne kaste ljos over nærliggjande kunnskapsfelt, på konstruktivt vis), og hjå Dale Allison (liknande som Wright, men meir utgangspunkt i å konstruere eit "global picture" med utgangspunkt i dei tinga vi rimelegvis kan vite om Jesus. Resultatet blir, som Allison seier, "Jesus said and did these kinds of things, or something similar".

Dette er visst for H. Jørgensen stor (teologisk) innsikt, men for oss andre meningsløst babbel. Det er også litt underlig at ingen av disse store anglo-amerikanske teologiske autoriteter er funnet verdige til å bli oversatt til norsk, hvis de altså er så betydningfulle og banebrytende som Jørgensen mener det. Det viser vel ganske klart at alminnelig demokratisk folkeopplysning ikke inngår i Folkekirke-teologenes elitistiske prosjekt og strategi.

 

JESU FEILTAKELSER   

 

Hvis det nå kan innrømmes fra teologisk hold at apokalyptikeren Jesus tok feil i sitt verdensbilde og historiesyn, må det selvsagt få enorme konsekvenser for kirkens lære, da Jesu gudsbilde nødvendigvis var avledet av hans mytologiske verdensbilde i oldtiden.

Men i sin enfoldighet eller kynisme tror teologene at de kan skille ut Jesu feiltakelser OG på samme tid fastholde ham som «Gud» og «Guds enbårne Sønn». Her bryter all logikk sammen. Men det blir desto klarere at man innenfor Teologi arbeider etter helt andre målestokker enn i det øvrige Akademia.

Jeg har i et tidligere innlegg etterlyst et teologenes «Jesus-evangelium», dvs. et skrift hvor alle Jesu guddomsord er samlet. Alle skriftsteder hvor Jesus snakker som "Menneskesønnen" må selvsagt komme med her.

 

"BIBELEN PÅ 100 MINUTTER" (2005)

 

http://www.vg.no/rampelys/bok/tro-og-livssyn/gelius-frykter-ikke-kiosk-bibel-reaksjoner/a/158214/

 

Mange har kanskje glemt eller oversett denne sterkt forenklede og forkortede utgave av Bibelen, som utkom på Egmont (Serieforlaget) i 2005. Sokneprest Einar Gelius har skrevet Forord I, og Gerd og Eyvind Skeie står som oversettere.

Bibelens to skriftsamlinger, som til sammen utgjør nær 1400 s. er her brutalt redusert og skamfert til fattige 113 s. Da kan vi jo tenke oss hvordan bibelens voluminøse 66 enkeltskrifter (skrevet av forskjellige forfattere over mer enn et årtusen) er utvalgt og radbrekket i dette korte, tendensiøse sammendraget. 

I Forord II skriver biskop John Pritchard følgende: 

"Bibelen på 100 minutter er laget for mennesker som kanskje ikke vet så mye om de kristne tro, men som gjerne vil forstå hvorfor Bibelen er så utbredt hos to millarder kristne verden over. Den er laget for folk som gjerne vil ha en enkel tilgang til den viktigste kristne forestillingen...

Les boken, og du vil få en oversikt over Guds kjærlige hensikter med verden og menneskene der. I motsetning til den vanlige Bibelen, hvor tre fjerdedeler handler om århundrene før Jesu fødsel, legger denne versjonen vekten på Jesu liv og betydningen av hans gjerning.

Det er simpelthen fordi Jesus Kristus er selve nøkkelen (??) til Bibelen. Han er som en kraftig eksplosjon i historiens midte, mens Bibelen forteller om virkningene av eksplosjonen".

------------------- 

 

Det siste århundret har Jesus gjennomgått så mange "tabloide" transformasjoner (moderniseringer) at han knapt er til å kjenne igjen i de evangelieskrifter kirken selv har utvalgt og overlevert. Vi kan ikke lenger snakke om NTs Jesus, eller om historiens Jesus, men om biskopenes og teologenes «Jesus».

Men hvor finner de ham egentlig? Man kan spørre om det er Paulus’ halvåndelige og engleaktige «Kristus»-figur de klamrer seg til. Paulus hadde som kjent heller ingen interesse for den jordiske, menneskelige Jesus. I Paulus’ tid eksisterte det også flere Jesus’er. De forkynner en annen Jesus, sier han et sted om andre (konkurrerende) Jesus-bevegelser eller sekter. Sto kanskje de «jøde-kristnes» Jesus nærmere den historiske Jesus enn Paulus og de «hedninge-kristnes» Jesus?  

Paulus’ konflikt med Jerusalem-menigheten er interessant lesning  (jfr. Ap.gj.). Vi må huske på at Paulus er den av «apostlene»/de ny-testamentlige forfattere som levde nærmest Jesus i tid. Ca. 30 år etter Jesu død var flere av hans tilhengere fortsatt i live. Paulus hadde altså rikelig anledning til å forhøre seg nærmere og bli informert om Jesus, ettersom han selv aldri hadde møtt eller kjent ham. Han var ikke interessert.

Paulus hadde hatt sin besynderlige «Kristus-åpenbaring» på veien til Damaskus, og ville ikke vite av noe annet. Ved siden av Maria av Magdala er Paulus kirkens viktigste  «oppstandelsesvitne». Som romersk statsborger ville Paulus være «hedningenes apostel», og tilpasningene han foretok den gang minner ikke så lite om den type tilpasninger liberalteologien driver med i dag.  (Den ultra-liberale Helge Hognestad er så begeistret for Paulus at han har skrevet en bok om ham).

Moderne teologer har et merkelig «skriftsyn». De leser Det nye testamentet som om «Skriften» og «Bokstaven»  skulle være besjelet. Det synes som om de søker etter den «egentlige» Jesus mellom bokstavene, ordene og linjene, slik også den diffuse «Kristus» svever som et slags halvåndelig vesen over alle tidsaldre.

Den Jesus evangelieskriftene beretter om er nok ingen ånd, engel eller mytologisk figur, men fremtrer som et høyst levende oldtidsmenneske.

Moderne teologi kan ikke lenger ignorere den historisk-kritiske forskning, slik den har gjort det siste halve århundret (i vårt land er Jacob Jervell og Halvor Moxnes gode representanter for denne ny-liberale, historieløse Jesus).

Hallvard Jørgensen på Verdidebatt med sine nymotens «sofistikerte» teologiske referanser, som særlig Dale Allison, er et aktuelt eksempel på hvordan man søker å forene den historiske Jesus (apokalyptikeren) med kirkens «Jesus» («troens Kristus»). Det kan ikke gå godt.

Hva står igjen som det UNIKE og tidløse ved Jesus når nær hele hans forkynnelse og virksomhet står i eskatologiens tegn? Med sitt dualistiske menneskesyn er Jesus som «morallærer» svært tvilsom. Han var ingen filosof, men fremstår som en enkel, naiv lekmannspredikant og endetidsforkynner. Han virker ikke særlig bredt skolert utover at han har gjennomgått en viss fariseeisk undervisning, og er særlig fortrolig med senjødiske (apokryfe) skrifter.

Det hviskes og mumles i krokene at apokalyptikeren Jesus tok feil på visse (vesentlige) områder. Hallvard Jørgensen er en av dem som forsiktig har hentet frem slik gammel innsikt fra den historisk-kritiske forskning. Kan han ikke bringe Jesu feiltakelser ut og frem for offentligheten, f.eks. i Aftenposten, som har en mye bredere og videre leserkrets enn den smale nisjeavisen Vårt Land?

Majoriteten av Den norske kirkes (nominelle) medlemmer leser nok ikke Vårt Land eller Verdidebatt. Det kan man forstå. Utover den fordummende forkynnelse og apologi dette forumet flommer over av er det ene og alene kritikerne som hever standarden og gjør forumet lesverdig. Den dag alle kritikere forsvinner, er Verdidebatt redusert til et menighetshus og evangeliesenter. Det sørgelige er at øvrige medier synes å ha abdisert totalt, og overlater det meste av religiøst og kirkelig stoff til Vårt Land. Hvor finner vi et (seriøst) debattforum for kristendomskritikk?

Det ville være interessant å vite om sokneprest H. Jørgensen forkynner Dale Allisons apokalyptiske Jesus fra prekestolen for sin menighet. Forteller han menigheten sin at den guddommeliggjorte Jesus på visse vesentlige områder TOK FEIL? Leser han avsnitt fra Dale Allisons bøker for menigheten? Inviterer han menigheten til samtale/debatt om Allisons Jesus? Eller er det for «sofistikert» teologi for lekfolket? Er det kanskje ønskelig at disse fortsatt holder seg med sin enkle «barnetro»?  

Det er tvilsomt om H. Jørgensen kunne briljere med retorikk, språkbruk og referanser om han hadde en bredere leserkrets som mottakere. I demokratiets og folkeopplysningens ånd har vi krav på å få vite om de Jesu feiltakelser Jørgensen/Allison antyder er klarert med bispekollegiet og de teologiske fakulteter. Mye tyder på dette, ettersom ingen av de registrerte biskoper på Verdidebatt polemiserer mot H. Jørgensen. Inngår Dale Allisons bøker i pensum for kommende prestekandidater i Den norske kirke?

Kirken har aldri noen gang lært eller forkynt muligheten for at Jesus kunne ta feil. Tvert om, som «sann Gud og sant menneske» oppfattes Jesus som det eneste syndfrie, fullkomne menneske som har vandret på denne jord:  MED ALL MAKT OG ALL VISDOM.

Var han ikke «Verdens lys» likevel? Var det kanskje med Kirkens "fødsel" at mørket senket seg over Europa?

Det er klart, hvis Jesus tok feil så har også kirken tatt feil – i 2000 år! Implikasjonene er svært alvorlige. Alle kirkeledere og kirkelærere må forklare seg i full offentlighet, om de skal unngå anklager om bevisst løgn og bedrageri.

Og hva skal de si til alle kirker og menigheter de har plantet på sine «misjonsmarker» verden rundt?  - Beklager, vi har tatt feil om Jesus..? 

 

«Tid for å si det tydelig:  ingen går fortapt»

 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11661465/?next=0  

 

Hvorfor har biskop Jørgensens kirke forkynt «frelse» for alle folkeslag, hvis det ikke finnes noen «fortapelse»? Hva skal vi frelses fra? I kommende julehøytid vil det igjen bli opplest at den guddommelige Jesus kom til verden for å frelse menneskene fra deres synder...Hvorfor må et spebarn gjennomgå renselse, innvielse og gjenfødelse? Tor Berger Jørgensen har et enormt forklaringsproblem.

Han har ennå ikke sagt ett ord om Augustana art. 17. Og så mener han å snakke tydelig? En biskop? Det er helt grusomt hva han skriver nedenfor. Hvordan går slikt an?

«Bibelen (?) forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig. Ingen grunn til å tie lenger».

Hvilken grunn har han selv hatt til å tie så lenge? Vi vil aldri bøye kne for biskop Jørgensens (og Grandals) mannsgud: «Jesus Kristus», «Gud» og «Herre». Som heller ikke for Nyhagen, Sjåstad, Lohne og Nordervals gud. Skrekk og gru!

Som en del andre dogmatikere og kristen-konservative aktører hopper Pål Georg Nyhagen mellom Verdidebatt og avisen Dagen.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/DEN-NORSKE-KIRKE/Manipulerende-retorikk-312526

Men hva vil skje med alle oss - på Dommens dag - som nå og alltid blankt avviser og fornekter at Jørgensens «Jesus Kristus er Herre»? Skal vi tvinges til lydighet, kanskje? Har han ikke vurdert en slik mulighet? Vi trenger ingen ny sjanse, slik Atle O. Søvik på gudens (generøse) vegne tilbyr oss. Vi har bestemt oss, og vi kjenner ingen respekt eller frykt for «Herren Jesus Kristus».

Hva vil universets Herre, «himmelens og jordens skaper» – og hans Kirke på jorden – svare oss når vi fastholder vårt NEI? Vi har fri vilje, eller hva Søvik? Eller, har vi det kanskje ikke likevel? Vi kan konstatere en viss uenighet mellom biskopen og professoren fra det samme teologiske fakultet (MF). Om det bare er en skinnuenighet, får vi ikke helt klarhet i. Det skyldes utydelig tale. I tydelig talende kontrast står kirkens offisielle skriftgrunnlag.

Finnes det "frelse" utenfor Kirken og dens sakramenter, Jørgensen? Kan guden bo utenfor kirkens hus: i et buddhistisk tempel, i en jødiske synagoge, i en muslimsk moske? Eller er Han (!) en partikularistisk, sekterisk og materialistisk gud, som bare finnes i Den norske kirkes lære, dogmatikk og sakramenter? Og bare innenfor Kirkens hus og fysiske vegger?

Hva vil skje med jøder og muslimer, som ikke verken i dag eller siden vil bøye kne og bekjenne at «Jesus Kristus er Herre»?  Det stadig gyldige Augustana art. 17 gir sitt klare, brutale svar.

Tor Berger Jørgensen velger fortielsen. Han har som alle ordinerte prester og biskoper (også mange fagteologer) avgitt sitt troskapsløfte til dette heslige, konfesjonelle læreskriftet, men han vil ikke snakke om det offentlig. Hans troverdighet står til NULL. Han er usannferdig og upålitelig.

 

1980: 450 år siden Confessio Augustana ble lest opp på riksdagen i Augsburg 

 

Jeg kan nevne at Tor Berger Jørgensen dette år var en av mange misjonsprester som ga sitt bidrag i skriftet «Confessio Augustana 1530-1989. Gammel bekjennelse i unge kirker».

Jørgensens artikkel lyder slik: «Bekjennelsestroskap og kirkeenhet. Et blad fra den lutherske kirkes historie i Japan».

Skriftet (studieheftet) ble utgitt i tilknytning til Confessio Augustanas 450-års jubileum i 1980. Redaktør er Ola Tjørhom, som senere har konvertert til katolisismen. Skriftet kan leses digitalt i Nasjonalbibliotekets bokhylla.no.

http://www.nb.no/nbsok/search?page=0&menuOpen=false&instant=true&action=search&currentHit=-1&searchString=Gammel%20bekjennelse%20i%20unge%20kirker  

Samme år utkom skriftet "Bekjennelse i dag", et studieopplegg utgitt av Den norske kirkes Presteforening, 1980. Det er Confessio Augustanas sentrale betydning og forkynnelsens læreinnhold som står i sentrum for Presteforeningens studieopplegg. Aage Lunde og Sigurd Osberg står som underskrivere av forordet.

Bidragsytere i dette studiemateriale fra 1980  blir oppramset slik: R. Prenter, I. Lønning, L. Aalen, I. Lønning, L. Aalen.

"Da den teologiske situasjon i Norge i dag er preget av uklarhet, bør enhver etter evne bidra med opplysende artikler. Dette er en sådan. Den handler om forholdet mellom norma normans og norma normata, som ikke er to damer, men så og si det motsatte, nemlig teologiske prinsipper.

Disse prinsipper går ut på at i den norsk-evangelisk-lutherske kirke er Skriften norma normans, det vil si den norm som normerer den norm som kalles normata, nemlig bekjennelsen".

Opplysende??? 

 

Den sinte Øyvind Norderval må på Verdidebatt stadig presisere at han er «historiker». Han forteller ikke leserne at han er ordinert teolog, og at han i flere år arbeidet som kapellan i Den norske kirke. Da er han selvsagt diskvalifisert som historiker. Ingen uavhengig, nøktern og sannferdig historiker kan på samme tid opptre lojalt og lydig mot de felles oldkirkelige bekjennelser: Nicæneum og Apostolicum. Eller avgi troskapsløfte til Confessio Augustana: Den norske kirkes konfesjonelle grunnlag.

Biskop Jørgensen pådrar seg flere problemer. Hans språkbruk er i seg selv avslørende. Å «gå fortapt» tilhører en intern kirkelig-teologisk terminologi, arkaisk og helt utdatert. Motsatt: «å bli frelst» er like avskyelig.

Det hjelper ikke om noen moderne teologer/apologeter forsøker å erstatte «frelse» med «frigjøring», "helvete" med denne verdens jammerdal, eller «synd» med alminnelig menneskelig ufullkommenhet.

Vi ser gjerne at det kirkelig-teologisk belastede ordet «synd» forsvinner ut av vårt språk. Det vil ikke bli savnet. Begrepet er helt uegnet til forklaring og forståelse av den menneskelige natur: sinn, psyke og atferd. 

 

HVORFOR «DOM»?  

 

Så kan vi forsøke å se for oss biskop Jørgensens himmelske scenario, hvor alle grener av menneskeslekten (4 mill. år tilbake?) står eller kneler ved allherskeren, kongen og dommerens trone i påvente av å få tilkjent hans nåde og tilgivelse.

Det jordiske diktaturet er her overført til himmelriket, som fremstår som et speilbilde av den eneveldige hersker og despot som forlanger tilbedelse og underkastelse av sine undersåtter. Det har vært mange av dem gjennom historien. At Jørgensen som har erfaring med demokratiet som samfunnsform, opprettholder den fremtidige "gudsstaten" som et diktatur er lite betryggende.  

Denne kristne «Gud» og allhersker er angivelig fysisk identisk med Jesus fra Nazareth, som trolig levde et ganske alminnelig jødisk liv inntil de siste to årene før han døde omkring år 2000, da han hadde en religiøs opplevelse som ble bestemmende for hans predikantvirksomhet og endelikt (jfr. særlig Johannes-dåpen).  

I biskop Jørgensen fremtidsvisjon skal hele menneskeheten ikles hvite kjortler og i all evighet synge lovsanger og bøye kne for kirkens og Apostolicums eneste hersker: «himmelens og jordens skaper». Litt av et fremtidsperspektiv! Ikke bare ateister, men også jøder og muslimer, hinduer og buddhister vil nok betakke seg for en slik autoritær visjon og totalitær ideologi. 

Det ligger i kortene - og i all kristelig, imperialistisk misjonsvirksomhet gjennom århundrene - at alle andre enn de kristne har tatt feil i sine gudsoppfatninger. Men nå ser vi ansatser til at også den kristne guden og hans kirke på jorden kan ha tatt feil (jfr. H. Jørgensen).  

Innenfor en normal, dennesidig strafferettslig prosedyre må teorien om «apokastasis» bety at alle lovbrytere blir «frikjent», uavhengig av hvilke handlinger de har begått. Verken Hitler eller Stalin, som heller ikke Kirkens overgripere, bødler og torturister vil altså bli konfrontert med sine historiske forbrytelser.

Kirkens biskoper og teologer snakker svært utydelig om Dommen. De kan ikke gi slipp på den. På den ene side skal «overgriperne» (hvem?) få sin rettmessige straff, på den annen side skal alle bli frelst og/eller tilgitt ved den evangelisk-lutherske «nåde».

 

https://uit.no/Content/310101/2008%20PDF%20fil%20Praktisk%20kirkelig%20teologi%20nedenfra.pdf      https://kirken.no/globalassets/bispedommer/borg/dokumenter/biskopen/foredrag/kirken-jodene-og-antisemittismen---foredrag-litteraturhuset---12-10-2012.pdf   

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom#Protestantisk_frelsesforst.C3.A5else 

 

Spørsmålet gjenstår: hvorfor skal vi alle stilles for en hinsidig, himmelsk domstol – med den kristne «Gud» som eneste lovgiver, dommer og eksekutør - når det ikke eksisterer noen "objektiv straffelov" vi kan forholde oss til? Er dette hva Den norske kirke forstår med «rettferdighet» og med rettsstatens prinsipper slik den er nedfelt i Grunnloven?  

Kjenner ikke Jørgensen rettsprinsippet i Grunnlovens § 96 som slår fast at Ingen må dømmes uten etter lov og straffes uten dom? Det gjorde kanskje heller ikke Jesus. Han har, som senere også Paulus, Augustin og Luther stilt den «subjektive tro» - lydighet og underkastelse under en person - i Lovens sted.

Det er ikke bare i historisk bevissthet, men også i etisk-rettslig tenkning at jødedommen skiller seg fra kristendommens subjektive vilkårlighet. Forskjellen mellom en lovreligion og en åpenbaringsreligion er enorm.

-------------------  

 

Dale Allison, som den unge H. Jørgensen stadig oppgir som (teologisk) referanse, var knapt født da den fortiede Andreas Edwien publiserte sine første, oppsiktsvekkende dogmekritiske skrifter, artikler og bøker i tiårene etter 2. verdenskrig, hvor han også plasserte Jesus fra Nazareth godt innenfor hans historiske oldtid, nærmere bestemt i den israelittisk-jødiske religionsutvikling.

Edwien gav Jesus tilbake den menneskelighet og historisitet kirken og dens teologer hadde og har fratatt ham ved å opphøye ham til «Gud selv» (jfr. Nicæa-møtet år 325).

Edwiens mest fortiede og (for teologene) mest kontroversielle bok «Dogmet om Jesu» (Pax 1965, 5. oppl. 1995) handler nettopp om Jesu feiltakelser. Det er også bokens undertittel. Dette vet H. Jørgensen. Er han usannferdig? Upålitelig? Praktiserer han «fortielsens sensur»? 

https://en.wikipedia.org/wiki/Dale_Allison    

«Himmelens og jordens skaper», verdens frelser og dommer var barn av sin tid, lyder det nå. Hmm...Kan vi annet enn smile? Var han ikke fysisk barn («enbårne Sønn») av Gud Fader likevel, slik kirkens årlige og barnlige jule-evangelium har innprentet det europeiske menneske i nær 2000 år? H. Jørgensen er kanskje for «sofistikert» til å uttale seg om slike "trivielle" spørsmål som en jomfrufødsel?  

 

TREENIGHETSGUDEN

 

Det betyr i så fall at kirkens gudsbilde - karakterisert ved de fundamentale aspektene INKARNASJON, KRISTOLOGI og TREENIGHET - vakler og revner. Ja, teologene strever i dag hardt med å holde denne treenighetsguden (eller "toguderiet") samlet. De får det ikke til. Hvor forvirret og hjelpeløst det blir, ser vi på Verdidebatt.

Jeg oppgir et eksempel nedenfor, hvor den sentrale figuren «Kristus» bare er nevnt én gang i siste avsnitt.   

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11660779/#post_11660779 

«Gud» og Jesus (eller «Kristus») knyttes sjeldnere sammen i apologetenes ytringer i det offentlige rom, men man må være klar over at når de kristne snakker om «Gud» (uten anførselstegn selvsagt, for å markere at kirkens gud er verdens og universets eneste gud), er det alltid TREENIGHETSGUDEN det handler om (Faderen – Sønnen – Den hellige Ånd).

Det er altså tre personer i guddommen. Og Jesus er både «Gud selv» og «Guds eneste Sønn». Han sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen for å dømme...Alle spebarn blir døpt i/til Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn. Det stakkars dåpsbarnet er helt uvitende om det enorme teologiske byggverk kirkens maktpersoner har konstruert over deres hoder.

Vi kan plukke frem en hvilken som helst «Troslære», skrevet av fakultets-teologer inntil denne dag, og vi blir straks innført i denne særegne livs- og verdensfjerne språk- og tankeverden.

For MF-teolog og luthersk sokneprest Hallvard Jørgensen m.fl. vil jeg anbefale den unevnelige Andreas Edwiens skrift fra 1951: «Kristendom og åndskrise», her spesielt kapitlet: «Hvor står den protestantiske kirke?». Edwien var langt forut for sin tid, for vi kan selvsagt stille nøyaktig samme spørsmål i dag. Han påpeker ganske riktig at de religiøse særbegreper for den troende og «innvidde» ikke har den samme karakter av språk som andre ord. Og derfor blir alminnelig  kommunikasjonen helt umulig.

På biskop Tor Berger Jørgensens tråder på Verdidebatt (med innslag av Hallvard Jørgensen) blir denne eksklusive og interne språk- og tankeverden helt tydelig. Vi møter her et selvrefererende språk, helt lukket omkring seg selv.

Nevnte kapittel av Edwien kan leses i et tidlig innlegg på denne hjemmeside: «Kriseteologi 1», eller her

http://edwien.no/publikasjoner/     

 

Biskop Jørgensen ender opp i den monologiske forkynnelse (eller «andakt», som han selv sier det). Bare den «innvidde» kan forstå teologenes abrakadabra-språk. Når debatten blir for påtrengende konkret, trekker han seg ut. Det er ved hjelp av slik lukket og opphøyet elitisme biskoper og teologer har opprettholdt sin makt, autoritet og uangripelighet inntil denne dag. Dette «mystiske» sløret de har spunnet omkring seg selv og sin (akademiske) profesjon er nå REVNET.

Kirkelige teologer/apologeter kan i dag skrive innlegg om «Gud» uten å nevne Jesus overhodet, som om disse to personer/skikkelser skulle være helt atskilt. Men det er de altså ikke!

Sammenstillingen «Faderen, Sønnen og Ånden», eller sammenstillingen «Jesus Kristus» («sann Gud og sant menneske», i følge Nicæneum), som kirkene med autoritet, selvfølgelighet og sikkerhet har forkynt og lært i mer enn halvannet årtusen er åpenbart blitt problematisk for dagens teologer.

Det skyldes nok at de konfronteres med helt andre kritiske motforestillinger og problemstillinger enn i det foregående århundre, og med en almenhet som er betydelig mer kristisk og opplyst enn tidligere generasjoner.

Med stadig økende (sunn) avstand mellom kirke og folk ser vi klarere og klarere hvor svakt fundamentet er for den LÆRE kirken forkynner og vedlikeholder. Den holder ikke mål verken intellektuelt, etisk eller historisk. Ingen vitenskaper befatter seg med subjektive trosspørsmål eller udiskutable læresetninger/dogmer, slik Teologien gjør det.

Det ligger i ordet «vitenskap» at den søker VITEN. Hvis professorer og vitenskapelige ansatte ved de teologiske fakulteter på noen måte kan rettferdiggjøre fagets plass innenfor det akademiske samfunn, må de kunne vise til vitenskapelige resultater. Hvilken NY VITEN om «Gud» og Jesus ("Kristus") har teologene frembrakt det siste halve århundret? Som statslønnende forskere har de plikt til å bringe NY VITEN tilbake til samfunnet.

Noen moderne teologer har (meget motvillig) lært av den historisk-kritiske forskning at Jesus var en apokalyptisk-eskatologisk predikant og dommedagsprofet. Både Albert Schweitzer og Andreas Edwien har det siste århundret gitt betydelige bidrag til forståelse av Jesu jødiske religionsutvikling og hans samtids kulturmiljø. Begge har på hver sin måte og i hver sin tid vist hvor bundet og begrenset Jesus var av den eskatologi, dualisme og mytologi som kjennetegnet de senjødiske sekter et par århundrer omkring vår tidsregning (Edwien langt mer radikalt og konsekvent enn Schweitzer). Mye av dette felles tankegodset finner vi igjen i Dødehavsrullene/Qumranskriftene. I jødedommens videre utvikling ble denne senjødiske sekterisme og dualisme bare en parentes, mens den i kristendommen ble selve kjernen.

 

Helvetesstriden før og nå

 

1950-årenes absurde helvetesstrid mellom Hallesby og Schjelderup er et fryktelig og skammelig kapittel i vår nære statskirkelige historie. Jeg har boken som dokumenterer og oppsummerer denne pinlige, infantile og uverdige striden i alle dens stygge detaljer: «De evige helvetesstraffer og bekjennelsen» (Forlaget Land og Kirke, 1954). Hvordan også Kirke- og undervisningsdepartementet OG jurister ble involvert i denne tåpelige helvetesstriden, kan vi i dag enten gråte over eller bare le av.

Dette er altså bare ca. 60 år siden! Tenk, ennå klarer ikke geistlighet og teologer å gjøre endelig opp med denne morbide helvetesforestillingen («skampletten»), men drar den med seg år etter år etter år...Noen prester og biskoper tror visst at bare de ikke nevner helvete og fortapelse i sin forkynnelse, så vil disse primitive forestillingene forsvinne ganske av seg selv.

Men om dagens geistlighet tier, så tiet ikke evangelieskriftenes Jesus. Både her og i Augustana slår dette barbariet mot oss klart og tydelig, motsatt teologiens og presteskapets tåkelegging.  

https://no.wikipedia.org/wiki/Helvetesdebatten 

 

Den svenske filosof og kristendomskritiker Ingemar Hedenius har i sin bok «Helvetesläran» (Bonniers 1972) på en utmerket måte satt Jesu helvetesforestillinger inn i en religions- og idéhistorisk bakgrunn og sammenheng (boken kan sikkert fortsattes skaffes på antikvariater). Hedenius gjestet i sin tid Norge med flere foredrag, og kom ved en anledning i skarpt munnhuggeri med kristne teologer. Betegnende nok: ingen av Hedenius bøker er oversatt til norsk.

Moderne teologer har den senere tid plukket opp innsikter fra disse kritiske religionsforskere og (idé)historikere. Men kilder og referanser er de ikke så nøye med - om det ikke kommer fra langt senere kirkelige teologer.

De kan ikke tolerere at uavhengige sannferdige historikere har tilført vesentlige innsikter de selv ikke har tenkt ut. Derfor kan presteordinerte Hallvard Jørgensen bare henvise til de teologer han vet har forpliktet seg på kirkens bekjennelse (Nicæneum/ Athanasianum/Apostolicum/Augustana). På en eller annen måte må teologene holde gammelt og nytt sammen. Det blir mye rar og uforståelig teologi ut av det.

Både Schweitzer og Edwien rettet skarp, begrunnet og velfortjent kritikk mot den moderate/liberale teologien, som fortsatt tror den kan «modernisere» og «aktualisere» en historisk oldtidsprofet. Hvor langt vil disse teologer gå i skrift- og historieforfalskning? Vi har alle tilgang til de eneste (evangelie)skrifter hvor Jesus presenteres med sin forkynnelse, lære og virksomhet. Disse skrifter er utvalgt og overlevert av kirken selv. Det finnes ingen andre historiske kilder til opplysning om mennesket og oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth.

Vi trenger ingen vidløftige teologiske teorier (eller bibelsyn) for å forstå hva som faktisk står skrevet hos «evangelistene». Med normale leseferdigheter blir Jesus forståelig på bakgrunn av hans egen samtid. Det er når kirkens teologer trekker ham ut av historien at han mister sine konturer, og sin personlighet.

Jesus hadde mye felles tankegods med essenerne. Disse var særlig opptatt av den snarlige endetidens (kosmiske) oppgjør mellom «Guds sønner» og «Satans sønner». «The missing link» mellom GT og NT er nettopp disse apokryfe/pseudepigrafiske skrifter, som særlig Enoks bok (betegnende nok holdt godt skjult for norsk almenhet inntil nyere tid). Jesu tallrike selvbetegnelser som «Menneskesønnen» er hentet fra disse apokalyptiske skrifter (jfr. også Daniels bok). Han omtalte seg aldri offentlig med herskertittelen «messias» - eller «Kristus».

Å omskape Jesus til samfunnskritiker, maktkritiker og sosial frigjører (slik «kristen-sosialistene» stadig forsøker det) er helt forfeilet. Jesu oppfatning av historien og framtiden var mytologisk bestemt. Hans tidsperspektiv var svært kortsiktig. Jesu omsorg for de nødlidende var først og sist «frelseshistorisk» (eskatologisk) motivert.

I de smale, internt kristelige dagsaviser som Vårt Land og Dagen har biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen vakt oppsikt og uro ved sin tilsynelatende avvisning av læren om «de to utganger». Han gjemmer seg godt. Det er ganske rart at han som biskop ikke har frontet dette syn offentlig før i sin lange geistlige karriere. Troverdigheten er på et lavmål. Og hvorfor går han til Dagen og Vårt Land med dette, og ikke til Aftenposten eller Klassekampen?

Han har snakket høyrøstet om oljeboring i det offentlige rom, men går utelukkende til Vårt Land med sine personlige anfektelser om helvete og fortapelse. Ganske merkverdige prioriteringer av en biskop. Men slike plutselige "snuoperasjoner" er vi ikke ukjent med fra biskoppelig hold.

På Verdidebatt skriver han følgende til sin motdebattant Torrey Seland (prof.em.):

«Mitt spørsmål tilbake til deg – og det er ikke ment bare retorisk, men eksistensielt:  Hvis jeg lever med forestillingen om at de som ikke er omvendt og lever i et bevisst trosforhold til Jesus, ikke blir frelst, men går fortapt, hvordan greier jeg å leve med det? Enn si å være prest i folkekirke? Eller i en hvilken som helt kirke for den sakens skyld..?».

Ja, hvordan har biskop Jørgensen selv klart å leve med dette i så mange år? Han forteller i sin blogg på Verdidebatt at TF-teolog  Kjetil Grandals doktoravhandling fra år 2000 bidro til hans bevisstgjøringsprosess. Det er 16 år siden! 

Jesu skriftord i Det nye testamente (jfr. kirkeårets prekentekster) har altså ikke vært anfektende for ham. Vi kan undres over at Jørgensen har trengt nær 20 år for å komme til sin konklusjon og erkjennelse. Jeg siterer ham nedenfor, og som teolog og biskop imponerer han lite.

Vi kan ikke frata ham hans subjektive opplevelse av å ha sett Lyset og Sannheten i «Jesus Kristus», men det gir ham ingen rett eller grunn til generalisering.

«Inn i denne verden kommer altså lyset fra Jesus Kristus gjennom budskapet om han slik Bibelen gir oss det, og åpner det nye livet ved å fortelle oss sannheten om oss selv, om verden og om Gud. Det gir livet retning og mening. Budskapet om hans korsdød og oppstandelse er selve kjernen i dette budskapet og det håp som det skaper om en gang å skulle få se han som er, da alt skal bli nytt og det ikke lenger være død, smerte og sorg. Dette budskapet har jeg brukt livet mitt å fortelle andre om. Det ville jeg ha gjort om igjen om jeg skulle starte på nytt».

Som ordinert prest i «Folkekirken», Japan-misjonær og biskop i Den norske kirke (kirkeleder og «Hyrde») har Jørgensen åpenbart klart å leve godt med dette umulige dilemma – kirkens straffetrusler - i mange år, som også de fleste av hans bispekolleger. Det har også den offisielle kristne kirke i nær 2000 år. Det har også mange av våre trosopplærere, foresatte og oppdragere.

Inntil vår tid har de altså ikke forstått hvor etisk-moralsk avskyelig og forkastelig den overleverte helvetesforestillingen er.  

I noen kirkelæreres skrifter og i utallige illustrasjoner møter vi morbide, sadistiske skildringer av den kirkelige torturstraff. Vi hører at de frelstes lykksalighet blir forsterket ved å bevitne de fordømtes pinsler.

Hevntanken er meget fremtredende i evangelieskriftene. Også hos Jesus. Det var ikke middelalderen som oppfant den evig brennende «ildsjøen». Det er heller ikke et «psykisk helvete» Jesus beskriver.

«Selv om mange kristne i dag forkaster middelalderhelvetes ildsjø, er og blir også deres psykiske helvete tortur. De framstiller helvete som evig avmakt og isolasjon, det vil si et evigvarende traume. Ikke har denne straffen noe poeng heller, ved at den iverksettes for å lære de ulykkelige noe - for den skal jo aldri ta slutt».

Les Jesu fryktelige beretning om «Den rike mann og Lazarus» i Lukas-evangeliet.  (Slik jeg forstår det har Lukas vært «kristen-sosialistenes» yndlingsskrift. Her er klassehatet voldsomt).

Når den katolske apologet, Pål Georg Nyhagen, på Verdidebatt retter anklager mot lutherdommen og unnviker hans egen kirkes grusomheter, kan vi bare smile. Den katolske kirke er selve «moderreligionen», som den protestantiske kirke sprang ut av på 1500-tallet. De grufulle konsekvenser av djeveltroen, kjetterhatet og jødehatet i Romerkirkens historie fra 300-tallet og gjennom hele middelalderen kan verken den katolske Nyhagen (eller Bastrup/Kristiansen) snakke seg bort fra.

Polemikken mellom (katolikken) Nyhagen og (lutheraneren) Norderval på Verdidebatt er ikke bare stygg og uverdig, men lite voksen. 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11660847/ 

 

Trosmakt og kirkemakt for fall 

 

«For riket er ditt, og makten og æren i evighet». (Fader vår)

Gudsmakt, kirkemakt og verdslig makt kan ennå ikke holdes atskilt, verken teologisk eller historisk. Men vi er på vei til å skille disse størrelsene fra hverandrene. Knut Arild Hareide i KrF personifiserer denne fryktelige gudsmakt og trosmakt. Han klarer ikke å holde atskilt «min identitet» og «vår identitet». 

Mange har et "livssyn" (men slett ikke alle, som Hareide påstår), eller en mer eller mindre artikulert livsanskuelse. Det har da intet med "kristen tro" å gjøre?

Vi holder oss ikke med en "tro". At Hareide selv ikke klarer å skille mellom sin politiske (offentlige) og kristne identitet eller rolle er hans problem. Vi andre klarer utmerket godt å "slå av" våre subjektive, personlige anskuelser om livet når vi opptrer som samfunnsborgere. Det klarer ikke Hareide. Han er alltid predikant og forkynner, både som privatperson, yrkesutøver og politiker. Men i et "livssynsåpent" samfunn må han akseptere at svært mange ikke knytter sin identitet til en spesifikk religion. Det finnes mange andre identitetsmarkører.   

"Jeg er kristen når jeg er på jobb, når jeg er hjemme og når jeg er ute på gata. Det preger mine verdier, mine valg og mine prioriteringer. I et livssynsåpent samfunn skal ingen tvinges til å tenke at troen eller livssynet er en privatsak. For meg er den kristne identiteten den grunnleggende identiteten".

Vi TVINGES ikke til noe som helst. I et livssynsåpent samfunn har vi tvert om religionsfrihet, følgelig også rett til å ha våre livsanskuelser i fred. Det offentlighets-tyranniet Hareide vil presse på oss er forkastelig.

Som norske samfunnsborgere kan vi på ingen måte identifisere oss med Hareides utsagn: "Jeg er først og fremst kristen, deretter kommer min identitet som nordmann".

Vi er først og sist medborgere og medmennesker.

 

«Knut Arild Hareide (KrF) vil slåss mot privatiseringen av religion (?) i samfunnet. I en debatt med SV-politiker Bård Vegar Solhjell i NRK sa Hareide nylig at han først var kristen, så nordmann».

«- Å være kristen er min identitet. Jeg og mange kristne vil være enige med meg i at man ikke kan sette troen på andre, tredje eller fjerdeplass, sier Knut Arild Hareide».

«Jesus betyr mer i mitt liv enn kongen».

«Tro og livssyn er en del av vår (?) identitet. Og det er en fordel at vi gir plass til troen (?) i samfunnet, sier Hareide. Han peker på Norges kristne kulturarv som en naturlig del av vår identitet...Norge i 2016 er mer mangfoldig, flerreligiøst og flottere enn noen gang. Da må de som vokser opp også bli kjent med vår 1000 år gamle historie. Med våre kristne og humanistiske røtter. De som vokser opp i norge trenger den kristne verdiarven. Det lover vi i KrF å løfte frem, sier Hareide».

 

I disse dager blir både helveteslæren OG Martin Luthers antisemittisme litt forsiktig anfektet i internt kristelige fora. Og ganske riktig er dette vesentlige aspekter ved vår 1000 år gamle historie: den kristne verdiarven.

Hvordan Hareide (og KrF) vil forene privat gudsdyrkelse med offentlig «identitetspolitikk», kristne og humanistiske røtter, er ikke lett å forstå. En slik indre selvmotsigelse og manglende troverdighet kan nok være en grunn til at partiet vaker farlig nær sperregrensen.

Jeg siterer fra Hareides voldsomme utfall mot SV:

«- SV prøver å gjemme bort religionen. De vil at religionen skal ha en tilbaketrukket rolle i de offentlige rom. Men for meg som kristen blir det helt umulig, sier Hareide til Dagen».

Hva Hareide «som kristen» føler som umulig, er helt uinteressant. Men det er svært mye ved hans offisielle kristne kirke, teologisk og historisk, vi kan og må kritisere. Presteskapet liker pomp og prakt, posisjoner og hierarkier. Det gjør også guden deres. Høymessene fra Peterskirken og Den norske kirke under kirkens høytider (overført i statskanalen) gir oss tilstrekkelig dokumentasjon. Den kristne «Gud» forlanger lydighet og tilbedelse, som også geistligheten.

Da pavene ville ha krig og korstog, ville guden det samme. Pave Urban II avsluttet sin flammende tale for det første korstog slik: «Gud vil det». Gjennom historien kan vi konstatere at gudens vilje var forbløffende lik pavens, munkenes og biskopenes. I mosaikker og andre avbildninger fra oldtid og middelalder er Kristus og Keiser/Konge så og si forent i samme person. Verdslig og guddommelig makt glir sammen. En fryktinngytende allianse.

En av biskopens (og pavekirkens) oppgaver er å påse at kirkens lære forkynnes rent og klart. Denne lære, som treenighetslæren og kristologien, ble til gjennom flere århundrers stygge, uverdige stridigheter i oldkirken. Kirkehistorien er full av splid og fiendtlighet som følge av absurde teologiske spissfindigheter. Og det tar ikke slutt. På Verdidebatt kan vi bivåne de «skriftlærdes» gjensidige skittkastinger i dag. Polemikken mellom (katolikken) Nyhagen og (lutheraneren) Norderval er helt forferdelig. Vi skjønner hvorfor det ikke kan bli noen religionsfred.

Det er ufattelig hvordan disse «brødre og søstre i Kristus» oppfører seg mot hverandre. I historisk tid har de myrdet hverandre i stort antall. I kjærlightens navn, kanskje?

Biskop Jørgensens utspill har antent en «gnist», som nå sprer mange branner her og der i den kirkelige presse. Fra sidelinjen på Verdidebatt kan vi konstatere at opplysningens og fornuftens lys igjen har sluknet. Slike debatter blant de kristen-troende rører opp alt grumset som hele tiden har ligget der og ulmet. Det er ikke nytt, og det er ikke vakkert. Det er nok en spiker i likkisten.

Hva teologiske teorier og en biskop spekulerer eller subjektivt synser om «dommen» og «de siste ting» er helt uinteressant. Hvis T. B. Jørgensen nå avviser kirkens offisielle lære om dommen, de to utganger og fortapelsen (evig straff), sier han indirekte at JESUS TOK FEIL. Da er det Jesu autoritet som står på spill.

Jesus kjente ikke til teologenes senere teorier om «apokastasis» eller «annihilsjon». Biskop Jørgensen snakker altså MOT hans kirkes guddommelige, ufeilbarlige autoritet.

T. B. Jørgensen har åpenbart fått visse moralske kvaler, men hvorfor så sent i livet? Måtte han bli pensjonist før han våget å gå ut med dette? Er dette et rent solo-utspill, eller er det klarert med kirkens preses (erkebiskop) og det øvrige bispekollegiet? Biskopene Hallvor Nordhaug og Per Arne Dahl er tydeligvis ikke enig med Tor Berger Jørgensen. Andre registrerte biskoper, som Atle O. Sommerfeldt og Solveig Fiske på Verdidebatt forholder seg TAUST.

 

Bjørn Eidsvågs «jordvendte Jesus» 

 

En såkalt «radikal kristendom» eller «jordvent Jesus» («solidarisk med de svake og undertrykte»), slik Tor Berger Jørgensen, Bjørn Eidsvåg, Tomm Kristiansen  og Anne-May Grasaas m.fl. forkynner på Verdidebatt er umulig å gjenkjenne i Det nye testamentets evangelieskrifter, den skriftsamling  kirken selv har utvalgt og overlevert.

Jesu stygge, heslige domsord og straffetrusler kan vi alle lese oss til. Hans «solidaritet og barmhjertighet» omsluttet bare de lydige og utvalgte: hans disipler og tilhengere. Om denne begrensning og betingede kjærlighet handler også den bejublede Bergprekenen.

Les Matteus-evangeliet;  det første og trolig mest autentiske skriftet av de tre synoptiske evangelier i Det nye testamente.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11661058/#post_11661058   

 

Det finnes lite originalt hos Dale Allison (som hos få av de senere anglo-amerikanske teologer), slik H. Jørgensen kanskje vil ha oss til å tro. Alt er gammelt nytt. Heller ikke Bart E. Ehrman bringer noe særlig nytt, men bygger på foregående tyske liberalteologer. Det «nye» er at han populariserer stoffet og gjør det kjent for et amerikansk publikum. Det fortjener han honnør for. Slik folkeopplysning har vi dessverre liten erfaring med fra norske fagteologer.

Kirkelige prester/teologer kan ikke utholde tanken på at forskere utenfor det teologiske miljø har gitt helt vesentlig og avgjørende kunnskap om den eskatologisk-apokalyptiske Jesus fra Nazareth. Det er et kjennetegn ved all kirkelig teologi at den stjeler alt den kan ha nytte av og fremstiller det som sitt eget. Det mest groteske eksempel på kirkelig RAN er kirke-kristendommens misbruk og forvanskning av den jødiske bibel/GT.  

Kirkelærerne/teologene smuglet tidlig Jesus inn i GT, hvor han selvsagt aldri har hørt hjemme. De leser ikke GT med kulturhistoriske briller (som denne skriftsamling fortjener), men "Kristologisk".    

Jeg vil bare gjenta Schjelderups utmerkede boktittel  fra 1924 «Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til». Hva de kirkelige teologer T. B. Jørgensen, B. Eidsvåg og H. Jørgensen gjør med Jesus nå for tiden, vet vi mye om.

Eidsvåg trenger fortsatt Jesus, leser vi. Han har levd med Jesus i 60 år, og er ennå ikke blitt voksen. Hvilken Jesus H. Jørgensen trenger (og forkynner for sin menighet) er ikke blitt helt klart for oss ennå. Men vi kan nok gå ut fra at han holder fast på Nicæneums og Apostolicums Jesus, som også Øyvind Norderval.   

«Men oppreisning, frihet, nytt liv, nye verdier, nye idealer springer ut av møtet med Jesus. Og derfor altså referansen tilbake til Åndens frukter i Gal 5».

"Læren" om alle tings gjenopprettelse (apokatastasis panton) er gammel i kirken. Det er ikke bare den "liberale" tradisjonen i kirka som har hellet til en slik forståelse av "de siste ting". "Universalister" finnes også innenfor den evangelikale tradisjonen. For egen del var det i sin tid (2000) utfordrende og inspirerende å lese en norsk avhandling om temaet: "En kjærlighet med rom for alle? - Apoktastasistanken i lys av gudsbildet», med henblikk på moderne protestantisk teologi av teologen Kjetil Grandal .

Hvis vi går tilbake til Eidsvåg, mener jeg han har formulert noen av våre beste tekster om kjærligheten, med bakgrunn i hans kirkelige univers. -  Er ikke kjærligheten det dypeste mysteriet i vår tilværelse? 

Har ikke vår kristne tradisjon med forankring i Bibelens budskap knyttet til Jesus Kristus, vist oss Guds nærvær nettopp i den tidlige bekjennelsen:  Gud er kjærlighet? Er ikke 1 Kor 13 en "håndbok" i refleksjon over kjærlighetens mange dimensjoner og verdier?  Det kan brukes andre ord. Pave Frans sier at Guds navn er barmhjertighet».

«For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt tilside alle referanser til den doble utgang. Det tror jeg gjelder mange prester og predikanter. Jeg tør vel også si at jeg forstår tekstene om fortapelse og evig pine annerledes enn jeg gjorde tidligere. Jeg hører med blant de i kirkas historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi, men temaet er brennbart og blir sjeldent adressert tydelig og direkte».

«Til tross for alle forestillingsvanskeligheter med hvordan individ og bevissthet, skal føres inn i et evig kontinuum der alle er deltakende og naturen og skaprverket er fornyet og forløst, er nettopp visjonene om at alt skal bli nytt i Kristus, som fysisk virkelighet, et avgjørende fundament i min tro. Her følger jeg ikke Bjørn Eidsvåg, men jeg er glad for hans utfordrende tydelighet».

 

Temaet er så «brennbart» at biskop Jørgensen ikke selv har klart å ta det opp til behandling  før nå etter at han er blitt pensjonist. Jeg spør igjen: har han diskutert dette «brennbare» tema med sine bispekolleger? Jørgensen ønsker seg visstnok «en rolig debatt om livets to utganger». Han trodde kanskje dette kunne oppnås i de bortgjemte kristelige avisene Vårt Land og Dagen, hvor temaet er så «brennhett» at man må snakke med HVISKENDE stemmer. Så eksploderer det, selvfølgelig!  Når hans "elever" og "konfirmanter" opponerer mot ham, trekker han seg ut av den debatten han selv har tatt initiativ til.  

Biskop Jørgensen var visst heller ikke invitert til «Høstens store Jesus-debatt» på Litteraturhuset 26. sept., initiert av Vårt Land. Heller ikke biskop og PRESES i Den norske kirke: Helga Haugland Byfuglien. Hvorfor bare den konservative MF-biskop Halvor Nordhaug? Var det slik at flere ble invitert, men ikke ønsket å delta? Kan vi få en forklaring fra Vårt Land på prioritering og utvelgelse?  

Det var en besynderlig forsamling som var representert ved «Høstens store Jesus-debatt». Det gjenstår å se hvordan eller om denne angivelig store Jesus-debatten blir fulgt opp videre av andre avisredaksjoner. Så langt er det forunderlig taust. Aftenpostens Ingunn Økland og Harald Stanghelle tier bom stille. Heller ikke Fri Tanke har omtalt debatten. Det har derimot Levi Fragell på Verdidebatt. Han var til stede og har gitt en interessant oppsummering på Verdidebatt. Det fremkom visst intet nytt om Jesus.

Det er interessant at Vårt Land inviterte Aftenpostens og HEFs «ateistiske» blogger og forfatter Bjørn Stærk. Hans siste bok er utgitt på Humanist Forlag. Han er så vidt jeg forstår en «lekmann», dvs. ikke verken geistlig eller faglig skolert i teologi eller religionshistorie.

 

TRE (ELLER FIRE) ULIKE SYN PÅ UTGANGEN AV LIVET

 

Som avgått (pensjonert) biskop føler Jørgensen seg kanskje friere og litt mer dristig? Han bekjenner seg nå til en av flere (absurde) teologiske «fortapelses-teorier»: APOKASTASIS. Hva han har som grunnlag og referanse i «Den hellige Skrift» (NT), er magert og selektivt.

Domsprofetiene og voldsdualismen Jesus fra Nazareth forkynte i sin korte predikantvirksomhet gir ingen åpning for verken APOKASTASIS eller ANNHILISAJON.

 

«I kristen tro og lære finnes det tre ulike syn på utgangen av livet:

1:  Du kommer til himmelen, eller du går til helvete

2:  Du kommer til himmelen, eller du slutter å eksistere

3:  Alle kommer til himmelen   

Den siste er ganske uvanlig, men er blant teologer absolutt en mulighet. Den kalles Apokatastasis, eller læren om at alle mennesker til sist vil møtes i harmoni i Guds rike. Denne teorien har eksistert i en eller annen form siden tidlig 400-tallet (mange århundrer etter Jesus død)».

 

http://www.uio.no/studier/emner/teologi/tf/RESA4203/v08/pensumliste/ 

http://snakkomtro.com/fire-syn-pa-fortapelsen/ 

http://folk.uio.no/leirvik/Religionskritikk.html 

 

Teologiprofessor ved TF Oddbjørn Leirvik holdt et foredrag på fagdagen til Nettverk for religion og livssyn og Religionslærerforeningen 25. mars 2011. En kortere versjon av artikkelen er trykket i Religion og livssyn 3/2011, s. 17-21. Tittel:  «Religionskritikk på moralsk grunnlag». Andreas Edwiens etiske kristendomskritikk er her omtalt i et lite avsnitt, i litt kryptisk språklige vendinger.  

(Også Oskar Skarsaune og Halvor Moxnes har kort omtalt Andreas Edwien i sine senere bøker, henholdsvis i  «Den ukjente Jesus» (2005) og i «Hva er kristendom?» (2013).

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/04/13/201105.html 

https://snl.no/apokatastasis 

https://no.wikipedia.org/wiki/Apokatastasis 

https://no.wikipedia.org/wiki/Origenes 

 

Jesu ord om de siste tiders trengsler, Menneskesønnens komme, utsorteringen av de utvalgte/rettferdige         

 

Dommen  (Matt. 25, 45-46):

«Men han skal svare dem:  «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv».

To veier  (Matt. 7, 13-14):

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den».

Den trange dør  (Luk. 13, 23-24):

«Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?». Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har lukket døren, og dere selv står utenfor og banker på og sier: «Herre, lukk opp for oss!» da skal han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra».

Peters bekjennelse  (Matt. 16, 18-20):

«...Du er Peter, på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler, det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias».

Om Den store trengsel:  Mark. 13, Matt. 24, Luk. 21

Etter trengselstiden  (Mark. 13, 26-27):

«...Og de skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense».

Vær beredt når Herren kommer  (Matt. 24, 37f):

«Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer...Da skal to menn være ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake».

Ve-rop over de skriftlærde og fariseerne  (Matt. 23, 13-36):

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!...Ve dere, blinde veiledere...Dere blinde dårer...Hvor blinde dere er!...Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og begjær. Du blinde fariseer!...Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet...Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?».

Troende og vantro  (Jh. 20:27)

«Vær ikke vantro, men troende!».   

(Les også 1. Kor. og 2. Kor.)

«Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud».

(Hebr. 3:12) 

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd...Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham.

Så la det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Det er slikt som gjør at Guds vrede kommer rammer de ulydige. Til dem hørte også dere den gang dere levde i disse syndene...For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne...Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet».

(Kol. 3:1-12)

«Alt er rent for de rene, men for de urene og vantro er ingen ting rent. Nei, både forstand og samvittighet er urene hos dem. De sier om seg selv at de kjenner Gud, men med sine gjerninger fornekter de ham. De er avskyelige og ugudelige, ute av stand til å gjøre noe godt!».

(Tit. 1:15)

 

«GJØR DØREN HØY»

 

Dette står som overskrift i Dagsavisens lange tendensiøse (ukritiske) intervju med Vårt Lands tidligere sjefsredaktør, Helge Simonnes. Han har nylig utgitt boken «En Gud for alle», og blir nå (ukritisk) intervjuet i alle aviser. I sin egen avis, Dagsavisen, sies at han har utgitt en «debattbok om kristendom». Debatt om hva, egentlig?

Simonnes (styre)ledende hånd er merkbar i Dagsavisen, som også i Rogalands Avis. Nå sies det at han vil dukke opp som spaltist i Dagsavisen, der han skal «ta opp spørsmål omkring politikk og religion». Som tidligere sjefredaktør i Vårt Land og administrerende direktør i «Mentor media» er det lite betryggende. 

Motsatt Helge Simonnes sier Jesus som sitert ovenfor at «porten er trang, og få er dem som finner den». Hva Jesus sier og hva Simonnes sier er altså ikke helt det samme. I ingressen får vi også høre at Simonnes «har vært mye irritert» over kristen-Norge. Det har også noen av oss lesere vært gjennom hele Simonnes redaktøransvar i Vårt Land. Hans avis har drevet en voldsom anti-islamsk polemikk gjennom mange år.

Han og hans kirkes hykleri står ikke noe tilbake for Jesu «ve-rop» ovenfor. Når Simonnes i boken sin oppstiller en Vær Varsom-plakat i 12 teser rettet til kristne miljøer, kan vi bare smile. At kristne miljøer trenger egne kjøreregler for å utvise alminnelig folkeskikk er jo noe underlig. Men Vårt Land er ikke som andre aviser, slik kristendommen heller ikke er som andre religioner.

«Mange kristne miljøer har et uforløst forhold til økonomi», sier Simonnes til Dagsavisen. Hans egne tvilsomme økonomiske disposisjoner (grådighet og begjær?) har bl.a. Norsk Næringsliv, Nettavisen og Norsk Journalistlag festet seg ved. Det er lite tillitvekkende at hans avis «som mottar såpass mye pressestøtte kan vandre bort i solnedgangen med 8 mill på konto»...

Simonnes synes ikke å forstå at han selv har et stort forklaringsproblem. Hans selvrettferdighet og ynkelige forsvar gjenkjenner vi fra det politiske miljø, når han programmatisk sier at «prosessen omkring avgangen var krevende, men at saken slik den ble framstilt var fjernt fra realitetene». Han fremstår som en kynisk, materialistisk Mammon-dyrker, men vil nok gjerne få endret og korrigert dette bilde av seg selv. Han får god hjelp av Dagsavisen (hvor han er styreleder).

Her sies at Simonnes var

«født med et måteholdsgen, en nøkternhet som gjorde seg gjeldende tidlig. Alt som 10-åring var han familiens finansminister og satt krumbøyd over regnskapsbøkene i heimen...Nå er han berømt for å være flink med penger, og bortsett fra noen private investeringer i børsnoterte selskaper er det ikke mange riper i lakken».

Da er det sikkert greit å bruke «islamittisk terror» som avledning.

«I en tid preget av spesielt islamittisk terror, frykter Simonnes at skepsisen til religion (?) bare vil fortsette å øke i samfunnet...- Ett av hovedpoengene i boka er at alle trosretninger blir tapere, det tror jeg mange kristne ikke har tatt innover seg. Noen tenker kanskje at aj, nå skal kristendommen få en mulighet til å vise sin overlegenhet, at det er en bedre religion enn andre».

Mener Simonnes at kristendommen ikke er en bedre religion enn andre? Hvorfor driver den da aktiv misjon blant muslimer og jøder? Det er nettopp i Simonnes egen avis at kristendommens overlegenhet er blitt fastslått, gjentatt og gjentatt i utallige reportasjer, artikler og debattinnlegg. Verdidebatt har vært fullt av islamhat helt fra starten. Simonnes avis har vært blant de verste i så måte. Og det tar ikke slutt.

Avisen Dagen har publisert et innlegg av Simonnes under tittelen «Når bibelsynet trumfer fornuften» (22. sept. 2016). Men hva er dette rare "bibelsynet"?

Det er ikke bare bibelsynet som trumfer fornuften, men bekjennelsen. Den vil ikke Simonnes snakke høyt om. Synet på bibelens ufeilbarlighet er i dag mindre utbredt og mer nyansert enn synet på bekjennelsens ufeilbarlighet. Bibelens to skriftsamlinger blir stadig revidert. Det blir ikke kirkens (dogmatiske) bekjennelser.   

Her finner vi opphavet til det forskrudde «kristologiske bibelsyn», som også bringer Simonnes helt på avveie. Dette har han felles med alle teologer, konservative eller liberale, og det er helt riktig at det umuliggjør all «sannferdig kommunikasjon».

For å sitere katolikken Pål Georg Nyhagen på Verdidebatt: «Det er troen og tilhørigheten til Kristus som er båndet i felleskapet. Ikke det man måtte mene om dette og hint».  

Teologiprofessor (emeritus) ved MF, Oskar Skarsaune, har gitt en noe kritisk omtale av boken til Simonnes. Den kan leses på Verdidebatt. Det er morsomt at Simonnes også siterer den meget konservative og dogmatiske MF-teolog, Jan Olav Henriksen (prof. ved MF og UiA).

Men alle disse apologeter, kirkelig pressemann eller teolog, unngår å sette kirkens hovedproblem på dagsorden:  oppstandelses-teologien  og Kristus-mytologien. 

 

"Enøyd lydighet"  

 

Jeg siterer Simonnes:

«Det er i den enøyde lydigheten mot Guds ord at mye dårlig kristelig kommunikasjon overfor storsamfunnet ligger. Bibelens absolutte autoritet er blitt et dogme som gjør det vanskelig å gå inn i åpne debatter».

Her kommer et nødvendig korrektiv til Simonnes, med referanse til Jesu ord hos Markus (er Jesu ord/Guds ord her i samsvar med god «kristelig kommunikasjon»?):

«Som énøyd uten å ha falt for fristelse har du en sjans for å komme inn i Guds rike. Som en som har falt for fristelse, men med begge øynene i behold, forespeiles du å kunne havne i helvete. Som Markus sier: … det er bedre at du går énøiet inn i Guds rike enn at du har to øine og kastes i helvede».

Åpne debatter om hva, Simonnes? Inngår bekjennelsens absolutte autoritet i en åpen debatt? Nei, det er tvert om den dogmatisk «enøyde lydigheten» mot kirkens bekjennelsesskrifter som styrer bibelsynet (katolsk eller protestantisk) og bestemmer synet på Jesu autoritet og «Den hellige skrift» («Slik lyder Herrens ord», sier presten/liturgen hver eneste søndag ved opplesning av bibel- og prekentekst).

Dogmenes «absolutte autoritet» blir fastslått og gjentatt i alle landets kirker hver eneste søndag, også i statskanalen. Apostolicums tre trosartikler fremføres kollektivt og lydig av menigheten, også av Simonnes kan vi anta. De tre dogmer om Jesus er jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten (med gjenkomst til dom). Nåde den som fornekter disse.

 

«KRISTENDOMMEN ER ET BUDSKAP FOR TAPERE»

 

Fra den konservative tankesmie «Skaperkraft» kommer mange rare utspill. Leder i denne tankesmien  er Aftenpostens teolog: Espen Ottosen. Den unge ny-apologeten Daniel Joachim Kleiven skriver på Verdidebatt følgende:

«Kristendommen er et budskap for tapere. Det retter seg mot de svake og ydmyke, og tilbyr dem en avkledd frelser på korset som en grunn til optimisme. Til enhver som ikke oppnår suksess i denne verdens øyne, lover den at den som taper sitt liv for Kristi skyld, skal vinne det.

Den inviterer til en radikal erkjennelse av egen svakhet og utilstrekkelighet, for å drepe ens ondsinnede karaktertrekk som kan ta overhånd over en. Himmelriket tilhører de fattige i ­ ånden. De ydmyke skal arve jorden. Ikke fordi de bukket under for Janteloven, men fordi de var dydige og kultiverte i sin egen­karakter».

Kleiven har noe rett. Fra alle kirkelige mikrofoner innprentes hvor små, trengende og maktesløse vi mennesker er. Derfor trenger vi kirkelig tilgivelse og nåde. Fra Jesu predikantvirksomhet og gjennom hele kirkens historie og maktutøvelse har kristendommens budskap om "håp og oppreisning i det hinsidige liv" funnet størst gjenklang hos de avmektige og underpriviligerte sosiale klasser. Slik også i dag.

Men historien gjennom mer enn 1700 år viser at det var Kleivens rike og mektige kirke som «arvet jorden», ikke de avmektige.   

Kan vi spørre Kleiven hvem av oss «tapere» hans mange artikler og innlegg er rettet til? Regner han oss som «fattige i ånden»? Oppfatter han seg selv som «dydig og kultivert i sin egen-karakter»? Er han selv en «taper», eller dekker han kanskje over egen svakhet ved unnskyldninger og løgner?

Bl.a. slik oppsummerer Kleiven sin «skarpsindige» analyse av den amerikanske valgkampen:

«Ingen bønn om tilgivelse. Men slikt snakk harTrump lite til overs for. En mann som ikke kjenner behovet for tilgivelse, kan vanskelig tilgi andre. En mann som forakter sin egen svakhet ved å dekke over den med et lappeteppe av unnskyldninger og løgner, vil neppe tolerere svakhet hos andre. Det finnes ingen helgener igjen å stemme på.

Genuin kristendom finner ingen forsvarere i det amerikanske politiske livet. En moralsk revolusjon og en gradvis oppstramming av sivilsamfunnet vil ikke finne sted, verken hos Clinton eller Trump».

«Genuin kristendom» knyttes hos Daniel Joachim Kleiven til en «moralsk revolusjon og gradvis oppstramming av sivilsamfunnet». Da kan vi spørre: regner han seg selv som representant for «genuin kristendom»?

Hvordan mener han vi som TAPERE (i Norge og i den vestlige verden) kan bidra til moralsk opprustning? Hvilket behov for tilgivelse mener han vi TAPERE – fattige i ånden - må erkjenne og bekjenne?

 

«JESUS DØDE FOR EN SAK HAN TRODDE PÅ» 

(Bjørn Eidsvåg) 

 

Nazareeren Jesus (fra det «hedenske Galilea») representerte trolig ingen trussel for den despotiske hersker og konge av Judea under romersk overherredømme:  Herodes Antipas.

Jesus var en av mange eskatologisk-apokalyptiske predikanter i tiden som brakte en viss uro under de jødiske høytider. Noen direkte politisk  trussel mot den romerske okkupantmakten var han tydeligvis ikke. Vi finner liten eller ingen antiromersk polemikk hos Jesus i evangelieskriftene. Jesus fremstår helt a-politisk.

Det er derfor ikke rart om Pontius Pilatus «frikjente» ham. Hvor despotisk Pilatus ellers måtte være, skjønte han kanskje at Jesus var en religiøst forvirret predikant, som ikke utgjorde noen politisk trussel. Ut fra evangelieskriftene er det heller ikke opplagt at Jesus samlet om seg mange tilhengere.

Svært mange jøder ble korsfestet under den romersk (europeiske) okkupasjon. Korsfestelse ble mye brukt fra det 1. århundre f.Kr til det 4. århundre e.Kr. (spesielt blant persere, egyptere, karthagere og romere).

Hvilken enestående viktig «sak» var det Jesus ble korsfestet for, som gjør at Eidsvåg 2000 år senere dyrker, opphøyer og beundrer ham? Han må da vel vite at nazareeren/galileeren Jesus langt fra var den eneste jøde som ble korsfestet i det romersk-okkuperte Palestina? Tusener av jødiske opprørere ble korsfestet og/eller drept under den jødiske motstand mot den romerske okkupasjon før og etter vår tidsregning. Den jødiske motstandskamp var langvarig og brutal.

Resultatet av den romerske (europeiske) seier og overmakt var «folkemord og landflyktighet», i følge Wikipedia.

Jeg spør igjen: hva skilte Jesus ut fra andre jødiske korsfestede forbrytere og/eller opprørere under den romerske okkupasjon? Det er bemerkelsesverdig at Jesus i evangeliskriftene ikke verken verbalt eller i handling opponerer mot den fremmede, romerske okkupasjonsmakten. Han opptrer ikke som politisk opprører i evangelieskriftene.

Det var de jødiske «fariseere og skriftlærde» - hans egne landsmenn - som var hans utskjelte motstandere, ikke den fremmede, romerske okkupasjonsmakt.

Det er i det hele tatt svært vanskelig å finne skriftlig belegg for Jesus som politisk-revolusjonær og/eller sosial-etisk samfunnsopprører. Men som eskatologisk-apokalyptisk (senjødisk) legmannspredikant, sekteriker og dualist, kan vi referere til og sitere en lang rekke skriftord av Jesus.

 

«I stedet valgte jeg å la min egen trosreise bli et grunnlag for å finne ut om Jesus fortsatt kunne ha relevans i livet mitt. Jeg fant en slik Jesus, en jordvendt Jesus, som er solidarisk med de svake og undertrykte. Jo mindre fiks teologi, jo lettere er det for meg å finne tro på en frelser som kan vise meg veien».

 

Det er Bjørn Eidsvåg alt handler om. Men Jesus var nok ingen jordisk eller «jordvendt» opprører. Betegnende nok oppgis få eller ingen (bibelske) skriftreferanser. Vi forstår at Eidsvåg personlig «trenger en frelser som kan vise ham veien». Det gjør ikke vi!

Og det er vel nettopp hans kirkes «fikse teologi» (ikke evangelieskriftene) som tilbyr ham den alternative samfunnskritiske "Jesus".

Han synes at «det er veldig ugreit at Gud drepte sin egen sønn». Biskop Nordhaug repliserer at «Gud drepte ham ikke, han LOT Jesus dø i vårt sted, han ble et offer».

Vi kan vel fra vår side sett si at det er «veldig ugreit» at den angivelig folkekjære rockeprest og teaterprest, etter et langt livs kristelig oppdragelse, erfaring og nitidige skriftstudier ennå ikke har oppdaget den «himmelvendte» Jesus. 

--------------------- 

 

05.10.2016 (revidert 06.10.2016)

G. Ullestad