Fra profetier til apokalyptikk

En viktig bakgrunn og forutsetning for romerkirkens maktvelde og voldsregime de foregående årtusen finner vi i den eskatologi, mytologi og dualisme som helt avgjørende preget Jesu lære, forkynnelse og predikantvirksomhet omkring vår tidsregnings begynnelse.

Liberalteologiens forvanskning av Jesus og hans lære (særlig i det 20. århundret) har hatt som effekt at mange i dag feilaktig tror at Jesus var historiens første, fremste, eneste og ypperste etisk-humanistiske lærer og forkjemper. Det er fullstendig misforstått!

Jesus tilhører definitivt sin egen oldtid, ikke vår tid!

Man bør ikke la seg forføre eller villede av moderne (liberal)teologers kirkelig-dogmatiske agenda. Phillip Houm, Jacob Jervell/Inge Lønning og Halvor Moxnes (jfr. også den anglo-amerikanske bibelforskning de siste par tiår, som muligvis Dominique Crossant, Bart Ehrman og Dale Allison er en del av) er ypperlige representanter for denne bølge av mer eller mindre historieløs teologi, "tekstkritikk" og bibelforskning (jfr. også det såkalte "Jesus-seminaret"). Så vidt jeg vet har ikke denne kirkelig-teologiske "tekstkritikken", viktige innsikter til tross, trukket noen teologiske eller etiske konsekvenser av innsiktene om Jesu historisitet.

 

Se Hallvard Jørgensens blogg her:

"Tenk på DA Carson (konservativ evangelikal), David Tracy (liberal/neo-ortodoks katolikk), Paul Tillich (eksistensialistisk liberal protestant), John Behr (konservativ/radikal ortodoks), NT Wright (anglikansk-evangelikal), Edward Feser (neo-skolastisk, tradisjonalistisk thomist-katolikk), David Bentley Hart (kontinental-filosofisk inspirert ortodoks).

Ein kunne også nemnt andre namn. Karl Rahner (transcendental-thomistisk katolikk). John Milbank (anglo-katolsk thomist). Dale Allison (Schweitzersk liberal-protestant).

Dei er alle intelligente menneske. Lærde. Har studert i årevis. Alle saman kristne! Og likevel på så ulike stader. Med mange inkonsistente standpunkt. Er det ikkje rart? Eg forstår det no. Eg forstod det ikkje før. Pluralisme i teologien. Men det finst også "unity," kan ein seie. Dei er kristne, og står grunnleggjande for apostolikum (skjønt, dei tolkar denne rimeleg ulikt). Er det legitimt å berre velje ein av desse posisjonane? Eller må ein ha argument som ein er overtydd om at er best? Dei fleste held seg med den tradisjonen dei er vakse opp i".

http://ja-nei.blogspot.no/2015/05/refleksjonar-om-tradisjonar-pluralitet.html 

 

Hvis det forholder seg slik at vi ikke kan stole på overleveringen om Jesus fra Nazareth, hvorfor består han da opphøyet som "Gud", "Guds enbårne Sønn" og/eller som (ufeilbarlig) "etisk-humanistisk" ideal?

 

Det er i synet på Jesu autoritet alle kirkelige teologer avslører seg. Man leter etter den egentlige, sanne Jesus bakenfor overleveringen:  tekstene, mytene, miraklene...Da henfaller man lett til «diktning» og ønsketenkning. Jesus skal angivelig være feilsitert, misforstått og mistolket av tradisjonsbærerne og nedskriverne. Mistanken rettes bl.a. mot Jesu tidlige tilhengere, de som levde nærmest ham i tid. For moderne teologer (2000 år senere) mener seg, utrolig nok, å vite bedre enn dem hvem Jesus var, hva han har sagt og ikke sagt...

Slik blir Jesus redusert til et fantomlignende vesen, uten personlighet og uten historie. Han blir fratatt sin historiske identitet. En slik  "oppstanden Jesus» passer teologene, for bare et slikt «fantom» kan moderne teologer manipulere med, forme og tilpasse alle behov. Hovedhensikten er rent dogmatisk (ikke historisk): nemlig å opprettholde forestillingen om Jesus som unik og enestående. Og ikke minst: tidløs og universell.

Det var han selvsagt ikke, og nettopp derfor er det nødvendig å få plassert Jesus innenfor hans (rettmessige) religionshistoriske oldtid.

Når en del kritikere spør hvorfor Jesus (som angivelig gjorde så store undere, som «sann Gud og sant menneske») ikke er omtalt hos samtidens krønikere, kan det helt enkelt skyldes at han ikke var det minste UNIK. Han var en av mange messias-pretendenter og omvandrende endetidspredikanter.

Den Jesus fra Nazareth vi leser om i Det nye testamentets evangelier (skrifter utvalgt og overlevert av kirken selv) står så langt fra humanismens etikk og idealer som det er mulig å komme. 

 

Jeg siterer en betimelig og gjentatt saklig utfordring i siste del av kommentarfeltet nedenfor (som stadig står ubesvart).  

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-du-ikke-visste-om-Bibelen--Andreas-Wahl-Blomkvist-8350553.html 

 

 

Harald Liebich Andreas Wahl • for 6 dager siden

 

Livssyns-humanisten Andreas Wahl forholder seg taus, men teologen Inge Westly forsøker seg kanskje på et svar her:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Luftig-bibelkritikk--Inge-Westly-8353210.html 

Særdeles interessant er hans siste avgjørende og avslørende ord i kommentarfeltet:

"Hva som skal oppfattes henholdsvis som menneskelig og guddommelig, er selvsagt et godt spørsmål. Kortversjonen, for den som tror, er at den er begge deler, hele tiden. Men likevel ikke slik at det som sies i alt og ett er "ufeilbarlig", eller gyldig og normerende for vår tanke og handling i dag.

I vår lutherske kirke sier vi gjerne at budskapet om Kristus og Guds nåde/kjærlighetsbudskapet utgjør en tolkningsnøkkel for å finne ut hva som er det alltid gyldige".

 

Uten den heslige og voldelige dualismen, som dommedagsprofeten Jesus lærte og forkynte for sine samtidige landsmenn, og som av den senere kristendom og kirke fikk guddommelig sanksjon, er det vanskelig å forklare de uhyrlige forfølgelser og forbrytelser kirken har gjort seg skyldig i gjennom årtusener. Det alvorlige er at denne primitive oldtidsmytologi – med den kosmiske strid mellom «den gode Gud» og «den onde Satan», tilsvarende personifisert i grupper av gode og onde mennesker på jorden – består den dag i dag i den kristne kirkes offisielle bekjennelse og teologi.

Det finnes ingen mellomkategorier i kirkens menneskesyn (med et visst unntak for «skjærsilden» i Den katolske kirke). Mennesket er ENTEN godt ELLER ondt! Derfor også bare to utganger på vårt jordiske liv: ENTEN frelse ELLER fortapelse! Dette var også Jesu lære, og derfor kan ikke kirken oppgi den.

Det nytter ikke hva moderne teologer finner på av formildende, symboliserende og omskrivende teorier og tolkninger. Store deler av Jesu forkynnelse i evangelieskriftene er enkel og grovkornet, og må forstås helt bokstavlig. I billedspråk og lignelser, som Jesus ofte må forklare og utlegge for sine uvitende disipler, er det for en stor del den eskatologiske voldsdualismen Jesus parafraserer, dvs. spørsmålet om hvem som til sist skal stå enten innenfor eller utenfor gudsrikets salighet. Kirkens tragedie er at den har opprettholdt og videreført dette nattsvarte verdensbilde og menneskesyn inntil i dag. Som vi vet: ingen opplysningstid har endret kirkens bekjennelser inntil denne dag.  

Hatet mot de vantro, gudløse/ugudelige og trosulydige gjennomstrømmer de kirkelige skrifter, som også kirkens historiske praksis. Det er nøye samsvar mellom liv og lære, teologi og historisk praksis. Moderne teologer og kirkehistorikere kan ikke bortforklare dette sørgelige faktum, hvor gjerne de enn ønsker det. Voldsteologien manifesterte seg og ble satt i system, fysisk og konkret, i denne verden. Den historiske dokumentasjonen er overveldende.

Den mektige, autoritære geistlighet (biskoper og paver) tildelte seg rollen som gudens representanter på jorden. De ga seg selv fullmakt til å opptre som lovgivere, dommere og eksekutører. Og som Jesus, ga de seg fullmakt til å tilgi eller fordømme menneskenes synder. De foregrep den vanvittige hinsidighets-mytologien og plasserte dommen og torturanstalten på jorden.

På gudens vegne hersket de over liv og død i denne verden. Ja, i den grad oppfattet de seg som allmektige herskere over himmel og jord at de bestemte hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. Ja, hvem som skulle straffes i all evighet...Slike vrangforestillinger - stormannsgalskap – kan man forklare som uttrykk for menneskelige villfarelser, dårskap og projeksjoner på et lavere trinn i menneskelighetens utvikling. Det spesielle med den kristne kirke er at den etter 1700 år ennå ikke har kommet ut av denne formørkelse.  

 

Den norske kirke strever med sitt umulige tankeinnhold, men den vil likevel ha det inn i Grunnloven! Tenk at den 500 år gamle heslige og antidemokratiske evangelisk-lutherske lære er gjeninnført i Grunnloven i vår tid! Og praktisk talt uten motstand og offentlig debatt! Religiøst barbari OG humanisme, diktatur OG demokrati står altså side om side i vår konstitusjon.

Hvordan ville slikt være mulig, om ikke en (luthersk) Inge Lønning og en (katolsk) Janne Haaland Matlary var tungt representert i grunnlovsutvalget? Hvordan kunne det skje at disse to kristen-troende kirkepolitikere, teologen og statsviteren fra henholdsvis Høyre og KrF, kunne få fremskutte posisjoner i nevnte utvalg? Mer INHABILE og inkompetente aktører kan ikke tenkes.

Det er skremmende hvordan kirkepolitikere fortsetter å utøve sin (religions)makt ikke bare i vår folkeforsamling (Stortinget), men også i våre offentlige medier. Toneangivende papiraviser har i denne sak på det groveste sviktet sitt samfunnsansvar og sin informasjonsplikt. Redaktørene er selvsagt like skyldige som kirkepolitikerne på Stortinget.

Redaktører, politikere og teologer har åpenbart en felles holdning og strategi, slik vi har sett det gjennom nesten hele etterkrigstiden. Når kristendommens dogmatikk og teologi ikke blir gjenstand for kritisk debatt i papiravisene, skjønner vi at det må skyldes redaksjonelle valg.

Nå bør islamkritikken vike for kristendomskritikken, og den må absolutt ikke overlates teologene! Etter at profeten Muhammed gjennom ti år er blitt svertet, sjikanert og gjort æresløs i våre kristen-protestantiske skandinaviske land, er det på høy tid å rette lyskasteren mot den jødiske oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth (ikke kirkens og liberalteologenes glansbilde-Jesus).

 

Et siste lavmål i den særnorske politiske debatt, som viser hvordan religionen (Bibelen!) har infiltrert det politiske liv i vårt land, er Venstre-politikeren Abid Rajas utfall mot Listhaug. Det er pinlig hvordan han bruker «Bibelen» i politisk hensikt, men han har kanskje lært ett og annet om liberalteologiens ideal-Jesus, og av sin kristen-politiske samarbeidspartner: Arild Hareide?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/asyl-debatten/raja-om-listhaug-en-daarlig-representant-for-kristendommen/a/23610111/ 

«– Slik jeg kjenner historien om Jesus, var han en radikal omsorgsgiver, som strakte ut en hånd til alle trengende. Jeg antar de beste kristne blant oss vil følge Jesus eksempel, ikke Listhaugs ordbruk...Ved ikke å ta til seg kritikken fra egne biskoper, mener Raja at Listhaug viser mangel på sosiale antenner. Han oppfordrer henne også til å lese Matteus-evangeliet, der Jesus blant annet snakker om viktigheten av å ta imot fremmede og å brødfø de sultne».

Dette avsnittet avslører Venstre-politikeren Abid Raja. Han har nok, som de fleste, ikke selv lest det fryktelige Matteus-evangeliet i sin helhet, men bare plukket opp noen tilfeldige avsnitt plantet av såkalt  «liberale» teologer. På dette mangelfulle skriftgrunnlag blåser han seg opp slik: «Jeg antar de beste kristne blant oss vil følge Jesu eksempel, ikke Listhaugs ordbruk».

Dette er en merkelig ordbruk av en «moderat» muslim. Jesu eksempel er like lite forbilledlig som Muhammeds eksempel. Tenk å stille opp en oldtidsprofet og dommedagspredikant mot Listhaug! At våre muslimske og kristne politikere i dag ikke har annet å stille opp med enn to oltidsprofeter, er ganske avslørende. Venstre-politiker Raja går så langt at han i sin infame personkarakteristikk mener Listhaug «viser mangel på sosiale antenner». Hvorfor? Fordi hun ikke har tatt til seg kritikken fra egne biskoper.

VG har med store krigstyper søndag 7. februar oppstilt et oppgjør mellom den kristne Ap-byråd, Geir Lippestad, som i avisen sitter midt i Oslo domkirke, og den kristne FrP-minister, Sylvi Listhaug. Stakkars disse to kristen-troende politikere, som ikke klarer å forenes i sin "Kristus-tro". De er fullstendig forvirret i sin teologi. Men det verste er at disse politikerne trekker kirkens "Jesus" inn i den politiske debatt om flyktningespørsmålet.

 

"Vi får gjennom media klart og tydelig referert de ulike syn på hva Jesus ville ment og gjort i flyktningesaken. Men ingen, absolutt ingen, spør hvorfor de forskjellige kommer til så ulikt svar. Hvorfor tar de fleste (?) det for gitt at Jesus ville stått på Lippestad og biskopene sin side? I beste fall kan en si at Jesus ikke var politiker, og ikke hadde noen langsiktig tenking. Han ville derfor være ubrukelig som forbilde i en slik sak: Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6,33–34). At han - som alle etiske mennesker - mente vi skulle hjelpe medmennesker i nød, er en annen sak. Men det blir det ikke nødvendigvis en religion av".

 

Mellom dem selv er det liten "nestekjærlighet" å spore. Her er heller ingen demokratisk toleranse. Lippestad er, som Abid Raja, rasende fordi Listhaug ikke underkaster seg biskopene. Men det er positivt at alle disse sterk-troende politikere avslører seg. Da vet vi hvor vi har dem.

"Kirken skal være de svakes stemme", sier Lippestad i VG, med høystemt og velkjent patos. VI vet at kirken gjennom hele sin historie frem til i dag har representert undertrykkerne og herskermakten.

 

---------------------- 

 

For utallige ulykkelige (uskyldige!) enkeltmennesker og grupper av mennesker gjennom oldtid, middelalder og videre fremover ble kirke-kristendommens totalitære maktbegjær skjebnesvangert. De ble torturert og myrdet, kaldt og kynisk, uten den minste medfølelse. Denne totale mangel på empati og barmhjertighet fra kirkelig hold er så gjennomgående at den selvsagt må påkalle en særlig interesse.

Jeg råder den moderate muslimen Abid Raja og den moderate kristne Geir Lippestad til å lese Matteus-evangeliet i sin helhet (også Johannes Åpenbaring, altså det første og siste skriftet i den kristne bibel: Det nye testamente) uten de moderate teologenes filter. Den samme oppfordring vil jeg gi til Hege Storhaug, som kanskje også har kirkens moderne fantasifoster, ideal-Jesus, som forbilde.

I den nylig utkomne bok, med den morsomme tittelen: «Dialogteologi på norsk» (Verbum, 2016) skjønner vi at (liberal)teologene fortsetter i samme ensformige spor. Jesus-dyrkelsen må beskyttes for enhver pris. Med andre ord: dogmet om Jesus er stadig overordnet historisk sannferdighet. Vårt Lands omtale av boken er både opplysende og svært avslørende.

http://www.tf.uio.no/om/aktuelt/arrangementer/2016/dialogteologi-pa-norsk.html 

 

Er kanskje dette eksempel på hva kirken forstår med "dialog"? Stakkars, stakkars kirke.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2016/02/05/195197982/vatikanet-paven-skal-mote-russlands-patriark 

http://www.vl.no/nyhet/f%C3%B8rste-toppm%C3%B8te-siden-1054-1.685910 

 

 

Apokalyptikken som litterær sjanger

 

Åpenbaringsboken (NT) er sammen med Fjerde Ezrasbok og Annen Baruksbok det siste større verk innenfor denne litterære sjanger. Denne litteratur har flere kjennetegn:

 

• Skriftene er anonyme (pseudonyme)

• Forfatterne formidler sine «syner», som de selv fortolker

• Språket er «dikterisk prosa»

• Innhold: denne verdens og de ugudelige undergang er etterfulgt av Gudsrikets opprettelse med oppreisning for de rettferdige. Alt handler om å avsløre om hvordan verdensforløpets avslutning vil inntreffe

• Verden oppfattes som todelt (dualistisk!), en oppfatning som stammer fra persisk religion. Man tenker i motsetningspar: Gud – Satan, messias-Antikrist, denne verden og den kommende, legeme og sjel, godt og ondt osv.

• Synet på mennesket og kulturen er pessimistisk (denne verdens snarlige ende profeteres)

• Apokalyptikeren er oftest determinist, dvs. tilhenger av troen på et forutbestemt handlingsforløp (alt er forutbestemt og fastlagt av Gud)

 

Begrepets historie («Herrens dag») oppfattes litt ulikt hos de klassiske profeter og de senere profeter. Vi ser en overgang fra profetier til apokalyptikk. Apokalyptikken ble profetiens avløser. De eldre profeter forkynte Guds vilje i en bestemt situasjon. De yngre profeter forutser nærstående begivenheter (heri ligger de apokalyptikerne nær). Den klassiske profeti var en domsforkynnelse (dvs. Guds dom over undertrykkerne) – senere det Israels fiender dommen forkynnes over, mens nasjonen vil bestå ved Guds hjelp.

Apokalypsene er «trøsteskrifter», dvs. det er kun motstanderne som trues med undergang. Alle andre vil bli frelst. De dommer den eldre profeti forkynte var sjelden «betingelsesløs». Hvis Israel ikke omvender seg, vil Gud straffe dem (jfr. Jeremias).

Ezekiel sier: «Så sant jeg lever, lyder det fra Herren: Jeg har ikke lyst til den gudløses død, men til at han omvender seg, at han må leve! Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil I dø, Israels hus?».Her er det ikke bare snakk om en trosmessig innstilling, men om en omvendelse som gir seg utslag i handling.

Apokalyptikeren regner med de ubotferdiges undergang i henhold til Guds forutfattede plan. Han er selv rettferdig og skriver for det meste for de rettferdige. Er forfatterens fiender hans fiender fordi de er onde, eller er de onde fordi de er hans fiender?

I Joh. Åp. (NT) hører vi at fiendene er Guds og Kristi motstandere, de som bærer Dyrets (dvs. Antikrists) merke på deres hånd eller panne. De avslører seg ved å forfølge de kristne som har Guds segl på deres panner. Motstanderne skildres stereotypt, som i all apokalyptisk litteratur. I kristne skrifter er kriteriet menneskets stilling til Jesus. Jesus oppfattes ikke som et menneske, men som en guddom (Kristus!). I Åpenbaringsboken sondres det ikke skarpt mellom Kristus og Gud.

I Danielsboken inndeles verdensforløpet i 4 perioder (kap. 7), og her finner vi en parallell til persisk religion (tanken er fremmed for den gammeltestmentlige tid). Hos Daniel møter vi også «Menneskesønnen», og han trer frem på dommedag som hersker i Gudsriket. Evighetsherskeren ser ut som et menneske, men er mye mer enn det. Han lever evig, og trer først frem fra himmelens dyp i den avgjørende tid for å motta kongemakten av Guds hånd. Han kalles ikke guddommelig, for det ville bringe ham i uløselig konflikt med jødedommens strenge monoteisme.

Etter Daniels bok (fra 160 f. Kr.) kom «Menneskesønnen» til å spille en aktiv rolle. Billedtalen i Første Henoks bok domineres helt av denne bok. Også i Johannes-skriftene (NT) benevnes han, men kalles «Guds Sønn».

De tre første evangelister identifiserer Jesus med Menneskesønnen.

«Menneskesønnen» sies å eksistere fra evighet av...Med denne guddommeligjørelse av forløserskikkelsen ble det skritt tatt som en gang for alltid skilte kristendommen fra jødedommen. Og de endeløse stridigheter om Kristi guddommelighet (og hans forhold til Gud) innledes.

Daniels bok (kap. 7 – 12) er GT’s eneste apokalypse (formelt sett). Men også Esaias bok, Ezekiel, Joel, Malakias har avsnitt, som innholdsmessig ligger apokalypsen nær. Eldst er Esekiel, fra kort tid etter fangenskapet i Babylon (ca. 500 f.Kr.). Yngst er Daniels bok, fra midten av 100 f.Kr.

All apokalyptikk innbefatter forestillingen om dommedag. Troen på de dødes oppstandelse er en nødvendig forutsetning. Senjødedommens lære om messias er en videreføring av gammeltestamentlige forestillinger. «Messias» er hebraisk og betyr «den salvede». Før år 600 f. Kr. (før-eksilisk tid) var «messias» en konge som skulle sørge for rikets rett og rikets grenser. Senere tenkte man seg at en konge av Davids ætt skulle fremstå ved denne tidsalders ende, og han skulle herske som en jordisk konge (dog utvalgt av Gud). Umiddelbart før «messias» herredømme tenkte man seg en stor trengselstid («messiasveer»). Messias skulle fødes – han var altså ingen overnaturlig skikkelse (ingen «Kristus»).

I takkesalmene fra Qumran finnes en malende skildring av «fødselsveer», en trengselstid menigheten opplever, og som Gud «den Underfulle Rådgiver» utfrier den fra (Esaias 9. kap.).

«Veer» anvendes som symbol for trengsler. I messias-forventningene kom «veene» til å innta en fast plass. Hver gang en ulykke rammet, kunne man si å være vitne til til de siste redsler. Og da mente man messias’ komme var nær. Også ideen om en forløper for messias var kjent og utbredt. Hans oppgave var å berede veien for «Guds salvede». Man tenkte seg Elias i rolle som forløper, for han var blitt bortrykket til himmelen. Derfra ville han komme igjen når messias-tiden var nær.

Læren om ENGLER var utbredt i apokalyptisk litteratur (felles for alle nær-orientalske kulturer). Slik en konge hadde embetsmenn i sin hoffstat, slik tenkte man seg engler som tjenere ved GUDEHOFFET. Disse tjenende ånder oppfattes i kanaaneisk religion som Sønner av den høyeste gud, EL. I salme 82 finner vi spor av denne polyteistiske tankegang.

I GT er englene anonyme, men Satan danner en unntakelse. Satan er ikke et egennavn, men et hebraisk fellesnavn som betyr «motstander». Satans funksjon var å anklage mennesket overfor Gud. Han er Guds tjener som de andre englene. 3 ganger nevnes Satan i GT. Han stiller Job på prøve, frister David og anklager ypperstepresten Josva for Gud.

G. Ullestad