Sept. 2014 publiserte troende katolikk og TF-teolog, Eivor Oftestad, en artikkel i Vårt Land med tittelen: «Hva
søker ekstremistene?»
Hun refererer her til en bok om religion og vold, redigert av bl.a. to kristen-troende filosofer og forskere ved PRIO (!), Henrik Syse og Gregory Reichberg.
http://www.vl.no/meninger/hva-s%C3%B8ker-ekstremistene-1.91322
(I denne sammenheng kan også nevnes religionshistoriker Torkel Brekkes bok: «Religion og vold», Humanist Forlag 1999. Symptomatisk: Jesu doms- og straffetrusler i Det nye testamentets
evangelieskrifter er knapt nevnt eller omtalt av denne forfatter og religionshistoriker. Fortielsen er ufattelig når vi vet at det nettopp er Jesu lære og forkynnelse som har inspirert den kristne kirkes makt- og voldsutøvelse gjennom
mer enn 1700 år. De straffetrusler Jesus slynget mot sine jødiske landsmenn fikk av den senere romerkirke guddommelig sanksjon, med fatale konsekvenser for det jødiske folk i Europa).
«Vi møtte utgiverne, filosofene Henrik Syse og Gregory Reichberg, på PRIO, til samtale om religion og vold», skriver Eivor Oftestad i Vårt Land.
«For å forstå, må vi først se hvilke mål som motiverer ekstremistene, hvilken sannhet de tror at de søker,
ellers kommer vi ingen vei».
Slik innleder Oftestad sin kommentar i Vårt Land. «De»? Jeg leter forgjeves etter et minimum av historisk-etisk erkjennelse og selvkritikk
som følge av den kristne kirkes mer enn tusenårige voldsregime i Europa, etter at kristendommen på 400-tallet ble Romerrikets eneste tillatte religion (statsreligion, eller rettere: Imperiets ideologi). Fra denne tid innledet romerkirken
sine utrenskninger og erobringskriger. Misjonærer – munkene - ble utsendt til alle områder og avkroker i Europa. Hele kontinentet skulle kristnes – med makt, tvang, terror og trusler om nødvendig.
Som vi vet ble Norge kristnet ved «kors og sverd». Korsets voldsmettede symbolikk har siden keiser Konstantins tid vært intimt forbundet med det kristne Europas militarisme. Ennå
i dag blir Krigskorset med sverd utdelt til soldater som har utmerket seg i krigstjeneste (fortrinnsvis i muslimske land). Kirke – Kors - Krig - Kongemakt er uløselig sammenbundet.
Hvilken «sannhet» motiverte europeisk-kristne kirkeledere til korstog, Inkvisisjonen, kjetterforfølgelser og heksebrenninger gjennom middelalderens mange århundrer? Hvilken «sannhet» styrte kirke-kristendommens
fanatiske terror og trakassering av jødene gjennom årtusener? Hva med etnisk rensing av urinnvånere? Hva med nær 400 års slavehandel, hvor millioner afrikanske slaver ble mishandlet og fornedret, kjøpt
og solgt på auksjoner i de oversjøiske europeisk-kristne kolonier? Politisk imperialisme, økonomisk utbytting og kristen misjon har gått hånd i hånd gjennom hele Europas historie.
Vi vet at både protestantiske og katolske stater var dypt involvert i slavehandelen (ja, også Danmark-Norge). Det er en historisk sannhet at massemord, massakrer og folkemord
har fulgt i kirke-kristendommens kjølvann. Det er også et faktum at den kristne «sannhet» – BEKJENNELSE, LÆRE og IDEOLOGI – som inspirerte og motiverte grusomhetene består urørt den dag
i dag.
Kirkens samfunnsideal har vært og er diktaturet. Kirkens teologi og historie viser dens ekstremisme. Den villfarne oldtidsprofeten
og dommedagspredikanten, Jesus fra Nazareth, er stadig kirkenes guddommelige og etisk ufeilbarlige ideal. Hans diktatoriske tendenser kommer klart frem i evangelieskriftene. Jesus forlanger total underkastelse under sitt førerskap. Den ulydige trues
med evigvarende tortur i den hinsidige «konsentrasjonsleir». Merk: det er sine jødiske landsmenn (teologiske meningsmotstandere) Jesus skjeller ut på det groveste og truer med fysisk pine «uten ende»...I
sin religiøse fanatisme mistet Jesus alle hemninger.
Den kristne ekstremisme viser seg i dag bl.a. i den groteske (diktatoriske) maskuline Vatikanstaten og pavedyrkelsen, i
det faktum at Martin Luther - en av historiens verste antisemitter - fortsatt står som Den norske kirkes fremste teologiske autoritet, og i Den norske kirkes årlige feiring av middelalderens brutale krigerkonge, Olav «den hellige».
Middelalderen betraktes stadig som kirkens storhetstid.
Kirkens Janus-ansikt er meget farlig. Ingen kjente religioner fremviser et sammenhengende voldsregister som kristendommen.
Mange folk og kultursamfunn verden over har historisk erfaring med kirkens terror-regime, både gjennom aggressiv misjonsimperialisme og kolonisering. Gjennom meget målbevisst og planmessig misjonsvirksomhet
har den kristen-europeiske kirke utbredt den heslige, morbide helvetesforestillingen til alle kontinenter.
Kristendommen er en religion som gjennom sin lære og historiske praksis
fremfor alt har plantet FRYKTEN i menneskers sinn. Det kristen-europeiske herrefolket ydmyket lokalbefolkningen overalt hvor kolonimaktene og kirkene etablerte seg. Mindreverdighets-stempelet ble utdelt til alle «vantro», «hedninger»
og «usiviliserte». Først ved omvendelse og kristen dåp fikk folkene menneskeverd. Dessverre, lite er endret i dag annet enn på overflaten. Menneskesynet i Augustana er forskrekkelig!
At kirke-kristne biskoper, teologer og apologeter i vår tid (desperat) bedriver «hvitvasking» ved alle mulige anledninger, inngir selvsagt ikke tillit. VI VET hva som «står skrevet» ikke bare i kirkens
stadig gyldige grunnlagsskrifter – dens uforanderlige lære og ideologi - men også i dens historiske praksis gjennom de foregående 1700 år. Det er redselsfullt!
Det
er kanskje kirkens «mareritt» i dag at VI – et stadig bedre utdannet og opplyst folk – ikke lenger er den lydige «umælende saueflokken» kirkens hyrder har forsøkt
holdt samlet inntil i dag. Den gradvise og uunngåelige utviklingen fra den kristne enhetskulturen henimot et mer brokete og fargerikt religiøst-kulturelt mangfold klarer kirken ikke å forstå, håndtere eller tolerere. Enkelt og brutalt sagt: det er kirke-kristendommens dødskramper vi i dag er vitne til. Historieforfalskning, bibelforfalskning og
språklig manipulasjon er de eneste midler den kristne kirke har til rådighet i dag.
I mange offentlige fora ser vi at «ateisme» og «sekularisme» for kristne
debattanter utarter til de reneste skjellsord. Når ikke-kristne mennesker (de forhatte hedninger, vantro, ugudelige/gudløse, fritenkere, humanister, som alle sidestilles med «djevlene») ikke lenger like lett kan plasseres
innenfor kirke-kristendommens enkle dualistiske skjema, mobiliserer papiravisene en rekke (dårlig kamuflerte) kristne livssyns-spaltister, som i en siste krampetrekning forsøker å
monopolisere alle gode liberal-demokratiske og humanistiske verdier vi særlig det siste århundret har kjempet FOR - og MOT kirkens tyranni.
Papiravisen Vårt Land
er for tiden mestere i villedende teologiske avledningsmanøvre. «Schizofrenien» i denne avisen – meget godt illustrert på Verdidebatt - er symptomatisk for Den norske kirkes «kriseteologi». Det er i språk og
retorikk kirke-kristne aktører i dag forsøker å manipulere oss.
I flere papiraviser, som Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Klassekampen gjenkjenner vi de velkjente
pludrende «tåkefyrster», men også kristne fundamentalister som forfatteren Jon Fosse. Han er en av mange intellektuelle som har bøyet kne for paven. Det har også
den lutherske teolog, Eskil Skjeldal, gjort. I Dag og Tid 6. mars blir førstnevnte intervjuet av sistnevnte, begge katolske konvertitter: fundamentalister!
(En interessant luthersk parallell er forfatteren, poet og essayist, Karin Moes, selsomme religiøse utvikling).
Det er et godt tegn at noen religionskritikere/ateister på Verdidebatt (konsekvent) konfronterer kirkelige teologer og apologeter med deres SPRÅK og ARGUMENTASJON. Det er et dårlig tegn at noen human-etikere har inngått i nær allianse
med Vårt Lands redaksjon. Boken "Presten og ateisten" er ugitt i samarbeid mellom Humanist Forlag og Vårt Lands Forlag.
Vi forstår hvorfor kommentator i Vårt Land, Alf
Gjøsund, i år 2015 http://www.vl.no/meninger/kirkens-beste-venn-1.307682 postet denne artikkel (motsatt sjefredaktørens kommentar samme tid år 2014).
Venn eller fiende? Det er kjernen i kristendommens dualistiske menneskesyn.
--------------------------
06.03.2015 (redigert 07.03.15)
G. Ullestad