Kirkelig-teologisk ekstremisme

Religion og kirke uten moral

Vår tids kirkelederes (biskoper) og kirkelæreres (teologer) intellektuelle og etiske umodenhet viser seg i manglende evne og vilje til sannferdig selvransakelse og oppgjør. De vil ikke snakke offentlig om helveteslæren, men de kan heller ikke kvitte seg med den.

Å fastholde helvetesforestillingen, doms- og straffetrusler for det evige liv OG på samme tid påberope seg moral, rettferdighet og humanitet er en så alvorlig brist på elementær logisk og etisk-rettslig tenkning at man bare kan undre seg over hvordan slike totalt uforenlige og motstridende forestillinger kan leve side om side i den kristnes mentalitet i år 2015.

I dr.philos. og sosiolog (UiA) Pål Repstads kronikk i Klassekampen 13. febr. 2015 («Helvete er løs») aner vi at «helvetestroen» er blitt et påtrengende problem for deler av kristenfolket, men vi ser også hvordan problemet trivialiseres, marginaliseres og minimaliseres. En av grunnene til at helvetestroen er på retur er at den er «etisk utfordrende», skriver Repstad. «Moderne kunnskap om psykologi og sosiologi gjør det mindre troverdig at menneskeheten kan deles bastant i to».

Skal vi forstå det slik at paver, biskoper og kirkelærere gjennom de foregående 1700 år (inkl. de som har utformet og vedlikeholdt bekjennelsesskriftene) har manglet etisk og moralsk gangsyn? Bekjennelsene er altså bygget på feilaktig og mangelfullt kunnskapsgrunnlag? Og likevel består de urørt i år 2015!

Jesus er opphavsmann til kirke-kristendommens DUALISTISKE verdensbilde og menneskesyn. Ettersom kirke-kristendommens «helvetestro» stammer fra den guddommeliggjorte Jesus, må det bety at også han manglet bevissthet og innsikt om verdens beskaffenhet og om menneskenaturen .

(jfr. Edwiens bok: Dogmet om Jesus).

Når så liberalteologene det siste århundret har skapt ham om til et «etisk-humanistisk ideal» (for ikke å si: det fullkomne mennesket), skjønner vi at den historiske Jesus og hans «helvetestro» må bli et enormt og uløselig dilemma for kirken og dens teologer.

En stor del av kronikken til Repstad gjennomgår statistikker og spørreundersøkelser om «helvetestroen». Men «folk flest» bærer selvsagt intet ansvar for den kristne kirkes «helvetestro». Problemet tilhører utelukkende den kristne religion - KIRKEN SELV - og dens ansvarlige biskoper og troslærere (teologene).

Hvis kirkens geistlighet er kommet i tvil om «helvetestroen», må de selvsagt informere menighetene sine, under kirkens eget tak. Gjør de dette? Nei, de omtolker den ved fantasifulle symboliseringskunster og skriftforfalskninger, i den ene hensikt å vedlikeholde det urørbare Jesus-ideal.

Karakteristisk for såkalt «liberal» teologi er Repstads utsagn nedenfor:

«Det går en linje fra Det nye testamente der undertrykte har sett fram til at Gud skal hjelpe fram de svake og snu opp ned på maktforhold. En gang skal rettferdigheten skje fyldest!».

«Helvetestroen» er ikke et sosiologisk fenomen, men en kirkelig doktrine, gjentatt og gjentatt i nær 2000 år. Påfallende i Repstads kronikk er at helvetesforestillingen ikke plasseres i en religionshistorisk, idéhistorisk eller kirkehistorisk sammenheng.

Jesus fra Nazareth er opphavsmann til kirkens morbide helveteslære. Til tross for at Jesus er kirke-kristendommens hovedperson, blir han ikke nevnt eller omtalt i Repstads kronikk i Klassekampen. Det er oppsiktsvekkende – og kanskje avslørende for Repstads kirkelig-dogmatiske lojalitet.

Jesu eskatologiske doms- og straffetrusler passer ikke inn i det «moderniserte» Jesus-ideal liberalteologene og folkekirketeologene (med god hjelp av pressen) har hamret inn, gjentatt og gjentatt, særlig det siste halve århundret.

Se her øvrige publikasjoner av Pål Repstad (merk også "religionsforsker" Irene Trysnes ved UiA).

http://www.uia.no/kk/profil/paalr

https://www.cappelendamm.no/_fra-forsakelse-til-feelgood-p%C3%A5l-repstad-9788276349856

http://www.dagen.no/Meninger/Barnesang_og_bibeltroskap-60716

-------------------------

Vi forlanger en forklaring på hvorfor kirken har vedlikeholdt og videreført helvetesforestillingen i nær 2000 år.

Vi forlanger en forklaring på hvorfor bispemøter, kirkemøter og teologiprofessorer ikke setter denne heslige, voldelige og menneskefiendtlige forestilling på dagsorden.

Hvorfor er skatt, klima og oljeproduksjon viktigere ETISKE (verdi)spørsmål enn kirkens helvetesforestilling?

Majoriteten av det norske folk er ufrivillig inndøpt til kirkens (konfesjonelle) EVANGELISK-LUTHERSKE LÆRE. Det er grunn til å anta at mange ikke er klar over hvilket ekstremistisk tankeinnold Den norske kirke har som sitt læregrunnlag.

Det tvingende nødvendige oppgjør med den kristne barbariske helvetesforestilling må skje i full offentlighet. En religion som forlanger å være OFFENTLIG - en kirke som kaller seg «Folkekirke» - plikter å informere «folket» om hvilke interne teologisk-dogmatiske problemer den strever med. For at den strever, er det ingen tvil om.

Men kirkelige teologer, som betrakter seg som idéleverandører til Den norske kirke, eksperimenterer med sine «teorier» i lukkede rom og skjermede klubber. De tolererer ingen innblanding eller forstyrrelse utenfra.

Dess mer politisk kirken blir i sin populistiske retorikk, dess mer synlig blir dens etisk-åndelige krise. På den ene side omfavner den (tilsynelatende) "ny-religiøse" uttrykk og behov, som den forsøker å KRISTNE, men som den ikke forstår og derfor ikke kommuniserer med. På den annen side fordømmer kirkens presteskap alle impulser fra dette hold.

KIRKENS KOMMUNIKASJONSPROBLEM: "NY-APOLOGI", "KULTURKIRKER", "DIALOGKIRKER" og "DIALOGPRESTER"

Selvmotsigelsene står i kø!

"Dialogpresten" (!) Silje Trym Mathiassens innlegg i Stavanger Aftenblad (og på Verdidebatt) den siste tid viser godt hvordan kirken strever med å forstå og inkorporere den såkalte "nyåndelighet" eller "nyreligiøsitet" i det kirkelig-dogmatiske univers, men får det ikke riktig til.

Kirkens dogmatiske voktere (presteskapet) forstår ikke at religionsutviklingen - historiens hjul - har rullet forbi den. Med den kunnskap og erfaring vi har i dag, stiller vi selvsagt helt andre spørsmål enn våre forfedre. Derfor søker vi heller ikke til kirken for svar på våre stadig ubesvarte spørsmål ("mysterier"), enten det handler om naturvitenskap, kosmologi/astrofysikk eller etiske og metafysiske problemstillinger.

(På Vårt Lands Verdidebatt er det ennå noen kritikere som fører en heroisk og imponerende innsats mot den kristelige "dumheten". Forumet skiller ikke mellom debatt og forkynnelse. De fleste tema har bare interesse for kretsen av kristen-troende, som i det vesentlige er "konfirmanter" og "elever" av kirkens teologer).

Det kristne mytologiske verdensbildet fra oldtiden er fullstendig utdatert (følgelig også gudsbildet). Kirken kan ikke gjemme seg bak religionens tilbakekomst i det offentlige rom, for den såkalte "ny-religiøsitet" representerer nettopp en avvisning av kirke-kristendommens absurde bekjennelse og teologi: dogmatikken.

En økende interesse for religionsspørsmål i vår tid handler i stor grad om en sterkere religions- og kristendomskritisk bevissthet, en kritisk kunnskapstilegnelse som bl.a. de utskjelte "ny-ateister" har stor ære for (ja, de er blitt utskjelt av store deler av pressen, kristenfolket OG av sentrale aktører i HEF og bladet Humanist).

Etter hvert som de belastede begrepene "religion" og "religiøsitet" (som også "åndsbegrepet") i stadig større grad løsrives og frigjøres fra den kirkelige definisjonsmakt, står vi selvsagt langt friere til å utforske alle (tenkelige) aspekter ved vår fysiske, etiske og metafysiske eksistens i verden OG i det uendelige, grenseløse univers.

De snevre fysisk-materialistiske grenser kirkens steinharde dogmatiske postulater har skapt og påtvunget oss gjennom årtusener, er i ferd med å oppløses. Ja, det virkelig paradoksale er at det er den kirkelige bekjennelse og teologi som i årtusener har begrenset vår tankefrihet.

I mange årtier har Den norske (stats)kirke slitt med sitt spesielle "kommunikasjonsproblem". I våre dager bruker kirken millioner på PR-byråer, som angivelig skal "selge" kirkens budskap. Resultatet er dramatisk synkende oppslutning.

http://kampanje.com/pr/2015/01/vant-pr-kamp-om-kirkemillioner/

http://www.klassekampen.no/article/20150327/ARTICLE/150329819

En opponent i Aftenbladet 31. mars (Christian Paaske, arrangør av Alternativmessen i Stavanger) hevder at folk som Lisa Williams ville ha blitt brent på nærmeste bål sammen med utallige andre hekser, kjettere og folk som kirken ikke likte.

Han har trolig rett i dette. Men hvordan svarer "dialogpresten" Mathiassen på slik kritikk? Hun gjør som de fleste prester og teologer: nekter å forklare seg om kirkens vanvittige voldshistorie det foregående årtusen.

Istedenfor å reflektere (selv)kritisk over kirkens (voldelige) lære og praksis gjennom nær 2000 år, går Mathiassen til frontalangrep på Lisa Williams langt mer uskyldige "medieshow".

Kirkens dogmatiske postulater og kirkelige ritualer, som dåp og nattverd, fortjener langt større (kritisk) oppmerksomhet enn kronprinsessens englemytologi og Williams åndemaning. Kirkens overleverte helvetesforestilling, demonlære og djeveltro har helt andre dimensjoner (og konsekvenser) enn disse kvinners "englemytologi", "spiritisme" og "kontakt med de avdøde".

Det er rart at den evangelisk-lutherske "dialogpresten" Mathiassen ikke synes å forstå denne meget vesentlige forskjellen. Det er høyst besynderlig at hun ikke nevner Martin Luthers forrykte ideer.

Og ja, det er mye vi kan kritisere denne damen for (Märtha Louises "åndsfrende"). Men at Williams (mer enn kirkens teologer gjennom årtusener?) av en kirkelig prest anklages for "å leke med menneskers sorg, gi svindleriske svar og utnytte sårbare menneskers klamrende håp om kontakt med deres kjære avdøde", er bare utrolig lesning.

Igjen og igjen ser vi hvordan den kirke-kristne historieløsheten viser seg i grenseløst hovmod, selvforherligelse og hykleri. Jeg siterer dialogpresten:

"Jeg kaller det bevisstgjøring og ansvarliggjøring. For mitt innleggs hovedanliggende er å se hva vi som kirke kan lære, hvordan vi kan ta menneskers åndelige erfaringer på alvor - uten å gå på bekostning av hva vi selv står for".

Og hva er det "vi selv står for", Mathiassen?

Bevisstgjøring og ansvarliggjøring har ikke nedfelt seg i kirkens offisielle, autoritative skrifter. VI VET hva Mathiassens kirke står for. Dialogpresten Mathiassen oppgir, merkelig nok, ingen kilder eller skriftreferanser, verken til Jesus, Paulus eller Luther.

Da må vi vel anta at det er subjektive "synsinger" dialogpresten Mathiassen fremfører i Aftenbladet? "Respekt overfor sorg" er den pretensiøse tittelen 1. april.

Men Jesus selv (Mathiassens etiske forbilde, må vi anta) viste ingen respekt for den sørgende, da han brutalt avviste en av sine tilhengeres anmodning om å vende hjem for å begrave sin far (Mt. 8:21-22).

Når presten Mathiassen blir konfrontert med kirkens maktovergrep gjennom århundrer og årtusener, peiler hun straks det maktkritiske blikk over på sine religiøse konkurrenter (her: Liza Williams medieshow, hvor William opptrer som "medium" mellom de levende og døde).

Ja, kirke-kristendommens "ideologiske monopol på folks trosliv" har vært og er i vår kultur kvelende. Ingen religion har vist mindre respekt for "dialog" (evne til å lytte og åpenhet for forandring).

Det mest påfallende ved (dialog)presten Mathiassens innlegg i Aftenbladet, er at hun fortier kirkens hovedperson, grunnlagsskriftene OG historisk dokumentasjon.

Vi får liten klarhet i hva det kristne presteskapet mener med "religion" og "ny-åndelighet", eller hvilken "Gud" de opererer med. Fra dette hold har man de senere år også introdusert de meningsløst intetsigende betegnelsene "tro" vs. "ikke-tro".

Det er vel ganske nytt at ordet "tro" (eller "troen") i den kristen-apologetiske retorikk i dag ganske konsekvent opptrer uten et grammatisk og semantisk komplement?

"Tro på" hva? "Tro på" hvem? "Tro på troen", kanskje? Slike og lignende språklige forvirringer og absurditeter møter vi stadig vekk i den offentlige forkynnelse og apologi. De kristne er ikke engang enige om hva det magiske ordet "tro" betyr, i kirkelig mening.

Biskop Kvarme sier det slik i Aftenposten nylig:

"Halleluja sier hva kristen tro er: Troen begynner med å takke Gud. Ja, å tro er å takke. I påsken, på søndager og alle andre dager".

Og slik utspiller seg den dype (?) ordveksling mellom de to konverterte katolikker, teolog og forfatter Eskild Skjeldal og Jon Fosse om "tro" i den kristelige ukeavisen Dag og Tid (et ganske fornøyelig innslag, etter mitt syn):

"Ute i samtalen spør teologen om troen er vanskelig for forfatteren.

- Nei. Ho er svært enkel. Det er berre å tru, og så opnar trua seg. Det kan ikkje verta enklare.

Meiner du verkeleg at det berre er å tru?

Ja.»

http://www.vl.no/kultur/med-troen-som-innsats-1.334663

Ny-apologeten Håvard Nyhus sier det slik på NRK' nettavis 01.05.2014, med henvisning til både Thomas Aquinas, Søren Kierkegaard og Salme 85 (merk: ingen Jesus-ord siteres):

"Tillit er ikke en sannsynlighetsberegning. Troen kommer ikke i enden av en risikostyringsprosess. Dette bryter jo med selve forutsetningen. Om troen beordres av sannsynlighetsavveining, er det ikke lenger et tros- og tillitsforhold, men noe helt annet. Noe som minner om tvangsekteskap. Tro og tillit har frihet som absolutt forutsetning".

(Forøvrig er han helt enig med Espen Ottosen i at det "selvfølgelig" ikke er noen motsetning mellom naturvitenskap og tro...Disse to områder opererer i hver sin erkjennelseskategori, må vite).

http://www.nrk.no/ytring/tro-som-direktiv-1.11690167

Det påfølgende avsnitt i Nyhus kronikk heter: Det nærværende fravær. Ja, denne type paradokser liker de kristne å leke seg med.

"For ideen om Gud er altså forestillingen om noe som er helt uavhengig av verden. Noe som er større enn det vi kan tenke oss. Han hører ikke hjemme i et spørreskjema. Han er ikke "litt", "ganske" eller "veldig" sannsynlig. Han er i spennet mellom ordet og det usagte. Hinsides kosmologien, astrofysikken og Hugh Ross sine konstanter".

(Men han er altså kjønnet; et kjønnsvesen? Fysisk og avgrenset? En mannsgud?)

Joda, den kristne "Gud" hører absolutt hjemme i et spørreskjema, slik resultatet av en spørreundersøkelse nylig er publisert av NTB og kopiert opp i alle norske aviser (stort sett uten kommentarer).

Men det spektakulære hos den kristne Nyhus er at han stadig skriver "ideen om Gud"...Han burde vite bedre og gjøre klart for leserne at den kristne "Gud" ikke er en abstraksjon, men identisk med en (historisk) jødisk MANNSPERSON. Det er ikke Nyhus' spekulative, subjektive ideer om "Gud" spebarn blir tvangsdøpt til i Den norske kirke.

I følge kirkens grunnfestede lære gjennom minst 1700 år er det "tro på" Jesu historisk-faktiske (gjen)oppstandelse kristenheten i den nærtstående påskehøytid gjenoppliver og feirer år for år. Det er "tro på" den fysisk oppstandne "Jesus Kristus" - Guds eneste Sønn - alle kristne kirker lærer og forkynner.

Ny-apologeten Håvard Nyhus er vel kjent med kirke-kristendommens (offisielle) dogmatiske postulater om Jesus fra Nazareth? Som priviligert spaltist i tre aviser har Nyhus rikelig anledning til å opplyse oss...

Når betegnelsen "Gud" og ordet "tro" ikke gis noen definisjon eller innholdsmessig bestemmelse, blir det selvsagt absurd å snakke om "ikke-tro". Før man kan snakke om "ikke-tro", må man selvsagt først definere den kristne "tro", dvs. "troens" objekt og innhold.

http://www.vl.no/meninger/religion-gj%C3%B8r-politisk-comeback-1.347635

http://www.nrk.no/rogaland/like-mange-som-tror-og-ikke-tror-pa-gud-1.12289225

http://www.sb.no/__tro_eller_ikke_tro___det_er_sp_rsm_let-5-73-39784.html

http://www.vlforlag.no/min-tro-1.86767

http://www.vl.no/samfunn/gudstro-p%C3%A5-retur-1.348200

Se også de fantastiske boktitlene: "Gud er tilbake", "Gud i Grunnloven".

http://skaperkraft.no/?p=1397

http://frekkforlag.no/gud-i-grunnloven/

http://www.idunn.no/nnt/2003/01/boker_religion_og_politikk_i_det_senmoderne_demokrati

http://dekodet.blogspot.no/2013/07/ingen-politisk-gud.html

http://forskning.no/meninger/kronikk/2010/06/gud-og-hvermann

Kirken og dens teologer er ikke i stand til å forklare kirkens bestialitet gjennom mer enn 1700 år, og derfor tier de. Men desto høyere roper de om «nestekjærlighet» - som for å overdøve det fiendehatet kirkens historie avslører.

Skrikene fra massakrer, slagmarken, bålbrenninger og torturkjellere skal ikke «høres». De holder seg med en slags åndelig - abstrakt - mytologisk historieoppfatning som gjør dem «blinde» for den konkrete lidelse og de forbrytelser kirken selv har påført menneskeheten. De omgår historiens vitnesbyrd med en ufattelig ufølsomhet og kynisme.

Det er forbløffende hvordan kirkens teologer og apologeter snakker seg bort fra alle interne problemer. Denne spektakulære ansvarsfraskrivelse har sin dypeste årsak i den heslige mytologiske voldsdualismen som splitter og sorterer menneskeheten i grupper av gode mennesker (Guds barn/Lysets Sønner) og onde mennesker (Satans barn/Mørkets Sønner).

Dette var Jesu relative verdensbilde og menneskesyn i den mytologiske oldtid og det sektmiljø han tilhørte. Da han 300 år senere ble opphøyet til «Gud selv» av den romerske keiser og hans lydige biskoper, ble Jesu mytologi, eskatologi og dualisme kirke-kristendommens autoriserte, offisielle verdensbilde. Denne oldtidsmytologi har bestått uforandret inntil i dag, i kirkens stadig gyldige bekjennelsesskrifter.

Innenfor denne selsomme (mytologiske) virkelighetsoppfatning oppheves alle normale menneskelige normer og vurderinger. Derfor ser vi at Den katolske kirkes moralske havari i liten grad påvirker dens hengivne tilhengeres vurderingsevne, for ikke å si deres autoritetsbehov. For den autoritetstro Kristus-dyrker og pave-tilbeder er lydighet og lojalitet den fremste dyd. Det er denne holdning, ikke etikken, som blir belønnet med løfte om evig salighet i «Guds rike».

I alle diktaturer blir lydighet og underkastelse premiert i form av ulike typer privilegier.

Den aldrende Pave Frans forsøker å «redde» Den katolske kirkes skandaliserte renommé ved noen små justeringer i retorikk og livsførsel, til verdenspressens servile begistring. Norsk presse har ukritisk publisert bilder av massemønstringer til den religiøse diktators regisserte seanser (ja, selv vindens rusken i pave Frans’ hvite kappe var en stor «nyhet» for VG).

Reportasjer i pressen om pave Frans’ «sko», at han «kjører gammel bruktbil» og «vasket føtter i ungdomsfengsel» har som fremste hensikt å avlede oppmerksomheten fra langt mer alvorlige problemer i denne autoritære, reaksjonære og forstenede maktkirke.

Vatikanstaten er så moralsk korrumpert at selv «enkel folkeskikk» må innprentes denne diktaturstatens «borgere» og styrende organer. Til alt overmål fremhever avisen Vårt Land den gjennområtne Vatikanstaten og dens diktator som inspirator for den norske regjering. Det er å undergrave vårt demokrati.

http://www.vl.no/meninger/paven-preses-og-erna-1.308166

«Fromt bedrag» rettferdiggjorde kirkens skriftforfalskning.

http://no.wikipedia.org/wiki/Pia_fraus

«En from kriminell» er den oppsiktsvekkende tittelen på teolog og redaktør Magne Lerøs kommentar i Ukeavisen Ledelse.

http://www.dagensperspektiv.no/en-from-kriminell

Magne Lerø er en servil, autoritetstro Jesus-dyrker. Jeg har ved flere tidligere anledninger henvist til artikkelen nedenfor, som også ble publisert i Vårt Land. Det er den autoritære lederskikkelse som her påkalles og hylles som ideal for næringslivet.

http://www.dagensperspektiv.no/nyheter/jesus-lederen-som-sprengte-grensene

«HELLIG VREDE» og «HELLIG KRIG»: hat, hevn og fiendskap

«Hellig vrede tar over for rasjonelle argumenter».

Den tidlige kristne forestilling om «hellig krig» (mange århundrer før islamsk «jihad») har rettferdiggjort de verste forbrytelser mot menneskeheten. Avbildet med korsprydete drakter og sverdet i hånden var tempelridderne det kristne Europas «elitekrigere» («Kristi hærmenn»).

Det mytologiske mørket som rådet blant europeiske kirkeledere og kirkelærere (paver, biskoper og munker) i oldtid og middelalder er høyst levende og virksomt. Hatet som gjennomsyrer så mange av kirkelærernes skrifter er sakralt begrunnet. En rekke av dem er helgenkåret! Som «Kristi hærmenn» er de uangripelige, må vite.

Det er også pave Frans. Det er også biskop Eidsvig. De er som deres troende tilhengere hvitvasket i «Kristi blod». Ved vann, blod og ånd anser de seg for skyldfrie. De utgjør samfunnet av «de hellige». De mener seg «utvalgt»; overlegne i alle henseender.

De identifiserer seg gjerne med barnet, eller med den barnlige innstilling – dog uten den ansvarsfølelse og refleksjonsevne barnet utvikler gjennom modning, erfaring og oppdragelse. Den hengivne kristen-troende blir aldri voksen!

De kristne skryter hemningsløst av «fiendekjærligheten». Jeg spør: hvem er deres fiende? Hvilken fiende er de kristne pålagt å elske i dag?

Muslimen (den vantro)? Ateisten (den gudløse)? Jøden (nå: staten Israel)?

Blant en rekke kristne kirkelederes tilslutning til de to katastrofale verdenskriger i det kristne Europa det forrige århundret gjenkjenner vi den samme uhyrlige sakrale volden som i middelalderens mytologiske, primitive korsfarer-ideologi. Den kristne dualismen gjør alle (menings)motstandere til fiender.

«Den som ikke er med meg, er mot meg», sa Jesus. Dette er alle diktatorers slagord.

Jeg gjentar: den som kun ser djevelen i sin neste, kan begå de mest bestialske handlinger. Så pervertert er den kristne moraloppfatning at «Kristi hærmenn» kunne drepe sine fiender «med kjærlighet».

-----------------------------

«Det krever sin forklaring at det er et folk som er dypt preget av den kristne religionen som i de siste tusen år har de fleste av verdenshistoriens kriger på samvittigheten og som i dag driver produksjonen av draps- og ødeleggelsesmidler høyest i været, opp i sitt mest vanvittige maksimum».

«Vi kan altså fastslå at kristendommen er det felles ideologiske grunnlaget for de nasjoner som på denne måte i dag truer menneskehetens eksistens. Det er da naturlig å søke roten til dette i bestemte kristne forestillinger».

«Dens grunnleggende doktrine har et rent teologisk innhold og sier at Jesus fra Nazareth er «Kristus» og «Gud», og at derfor såvel hans lære om «Gud» og mennesker som læren om ham og hans «Gud» slik de foreligger i de bibelske skrifter, er en definitiv og ufeilbarlig sannhetsåpenbaring. Kort sagt: kristendom er Jesus-forgudelse og Kristus-dyrkelse, hvor Jesus står som den formelt ufeilbarlige autoritet. Det betyr at kristendommen først og fremst er en teologi, ikke en etikk. Det er de teologiske forestillinger og læresatser, ikke de etiske normer, som karakteriserer kristendommen».

«Når kristendommen lærer dels at mennesket generelt er «ondt» av naturen, dels at en del av menneskeheten (særlig p.g.a. sin instilling til denne religionen og dens imperativ) er av en mindreverdig kvalitet i forhold til den øvrige del, så vil menneskets holdninger og handlinger preges sterkere av denne lære enn av kristendommens etiske normer. Skjebnesvanger er den når den innpodes i menneskesinnet fra den tidlige barnealder, før intellektet er tilstrekkelig utviklet til å vurdere og overveie holdbarheten».

(Edwien: «Er kristendommen en fare for verdensfreden?», 1977/1986, utgitt i samarbeid med Human-Etisk Forbund).

Hvorfor «islam mot Vesten», ikke islam mot kristendommen?

Det er det kristne Vesten som definerer «Folkeretten», og da ser vi at den tilpasses og justeres etter det kristne Vestens interesser. Det kristne Vestens okkupasjoner, erobringer og kriger i vår moderne tid blir gjerne omskrevet til «humanitære intervensjoner» (jfr. den katolsk-troende, militante statsviter, Janne Haaland Matlary. Hun var medlem av det Grunnlovsutvalget nå avdøde teolog og Luther-ekspert Inge Lønning ledet).

Ingen vestlige (les: kristelige) politikere eller generaler er stilt til ansvar i en internasjonal domstol for forbrytelser mot menneskeheten.

Ingen kirkelige autoriteter er stilt til rettslig ansvar i en internasjonal domstol for meget omfattende seksuelt og fysisk mishandling av barn og unge i kristne kirker og institusjoner, på tvers av nasjonale grenser. De verst tenkelige krenkelser og overgrep er begått av denne maktkirkes korrupte og seksuelt-sykelige presteskap.

Hvordan kan det ha seg at denne kirkelig-katolske maktinstitusjonen, en kristen diktaturstat midt i hjertet av Europa, går fri for straffeforfølgelse?

Hvilken rettsoppfatning frikjenner pavekirkens maktovergrep, de som sprenger alle nasjonale grenser?

«I 2004 offentliggjorde kirken en rapport der det kommer fram at over 4.000 prester hadde misbrukt mer enn 10.000 barn. Avsløringene fortsatte å bre seg over Europa. I Nederland ble det iverksatt en uavhengig gransking av over 200 anklager om seksuelle overgrep mot barn... I Østerrike sto 16 personer i Vorarlberg-regionen fram og fortalte om minst 27 overgrep. Ti barn skulle også ha blitt misbrukt ved et kloster i Mehrerau. Fem prester ved et kloster i Kremsmünster ble suspendert etter overgrepsanklager... I Sveits fortalte 60 personer om seksuelle overgrep til en kommisjon som ble opprettet i 2002. Misbruket skulle ha skjedd de siste 15 årene. I Spania granskes fjorten saker fra tidsrommet 2001-2010 av Vatikanet. I Italia har advokat Sergio Cavaliere dokumentert 130 tilfeller av pedofili i Italia... I Danmark har den katolske kirken i alt mottatt 17 overgrepssaker... I alt ble flere ti-tusener av barn utsatt for uønsket seksuell kontakt fra kirkelige representanter mellom 1945 og 1985...For å unngå skandale ble ingenting gjort: Kirken vedkjente seg ikke overgrepene, ofrene fikk ingen hjelp, ingen oppreisning eller oppfølging».

Barnet er den kristne kirkes viktigste misjonsobjekt, og dens fremste offer. Barnedåp er et psykisk overgrep. Den voksne kan motsette seg tvang, barnet kan det ikke. Det forlanges samtykke av den voksne, en viljesbeslutning, for medlemsskap i kirken. Barnet er vergeløst utlevert. Det bæres til dåpen av voksne, som selv er blitt tvangsinndøpt som spebarn.

Gjennom trosopplæringens programmering blir barnets integritet fra tidlig alder krenket og invadert av «Guds vilje» og «Guds stemme». For å sikre seg barnet som et fremtidig lydig og lojalt kirkemedlem, som kan bidra til kirkens økonomiske underhold, søkes autoritetsbehovet plantet i barnet fra og med dets første leveår.

Fra kirkelig hold fremholder man gjerne hvordan barnet ble løftet fram av ideal-Jesus: barnas venn. Men Jesus fra Nazareth var ingen politisk reformator, han hadde ingen interesse for sosiale eller samfunnsmessige reformer. Heller ikke for familieliv.

Tvert om, Jesus forlangte at hans disipler og tilhengere skulle bryte alle bånd med familie, slekt og samfunn. Som revolusjonær eskatolog var det «Guds rikes» snarlige gjennombrudd Jesus forkynte. Han stilte barnet opp som modell for den voksnes trosholdning. For å bli borger av «Guds rike» måtte man bli som et barn: lydig og avhengig.

Jesus, dommedagspredikanten, var kun opptatt av frelsesspørsmålet, som også oldkirken, keiserkirken, middelalderkirken og reformatorenes kirker. Menneskets materielle, sosiale velferd og livsvilkår har gjennom hele kirkens historie vært og er underordnet «sjelens frelse». Mens kirken selv ble rikere og rikere, formante den de fattige og avmektige å rette blikket mot himmelen.

Kirken kan ikke skilte med noen konkrete sosial-etiske eller politiske reformer.

Verken såkalt «kristen-sosialisme» eller «skapelsesteologi» har selvsagt noen historisk forankring i endetidsprofeten Jesu lære og predikantvirksomhet for 2000 år siden, overlevert i kirkens egne skrifter. Jesu historieoppfatning OG fremtidsperspektiv var meget begrenset og kortsiktig.

Om noen orker å lese TF-teologen Svein Aage Christoffersens publikasjoner...

http://www.tf.uio.no/personer/vit/faste/sveinc/

SKRIFT- OG HISTORIEFORFALSKNING

Det er påfallende hvordan kirkelig-teologisk historieskriving omtolker, retusjerer og ignorerer historiske kjensgjerninger. Dette kan vi lett verifisere i lærebøker og pensumlitteratur rettet mot skoleverket – lærerstudenter og grunnskoleelever - for en stor del skrevet av teologer, som klart må betegnes som INHABILE i historisk og etisk-rettslig henseende. Også i våre digitale leksika (norsk Wikipedia og Store norske leksikon) kan vi lett fornemme den klamme «teologiske hånd».

Det er riktig som det er sagt: kunnskap og opplysning er alle autoritære ideologiers (religiøse og politiske) største trussel. Materiell velferd og et generelt høyt utdanningsnivå vil uunngåelig undergrave en religion som kristendommen, som gjennom sin historie har «næret seg» av fattigdom og analfabetisme i befolkningen.

Derfor er kristne misjonsorganisasjoner raskt på pletten i de deler av verden hvor folkene er mest sårbare og avmektige. I vårt land er det barna kirken vil ha tak i, så tidlig som mulig.

Uten folkenes avmakt, ingen kirkemakt.

Historisk har kirken aldri hatt interesse for å endre de sosiale og politiske maktforholdene i samfunnet. Tvert om har den alltid vært nært knyttet til den herskende elite. Bildet av biskopen og kongen på kirketrappen tør være velkjent (jfr. bispeinnvielsene i vårt land).

I kirkelig historieframstilling finnes bare teologisk-ideologisk «sannhet» (dogmatikken!), ikke historisk sannhet. Mange titalls millioner av uskyldige ofre for kirkemaktens terror og bestialitet eksisterer knapt i kirkelig historieskriving.

«Den kristne arv» har ingen menneskelig forankring – den er hva den geistlige maktelite til enhver tid vedtok og vedtar på kirkemøter, synoder og konsiler. Den er (uoffisielt!) hva halvortodokse teologer har utarbeidet og utklekket av «teologiske teorier» i vår moderne tid. Den er steinhard ideologi, dogmer/postulater, læresetninger og doktriner; et gigantisk, bastant livsfjernt tankemessig byggverk vi ikke finner maken til i religionshistorien.

Det er TROSKAP MOT LÆREN – bekjennelsen - dagens geistlighet (biskoper og ordinerte teologer) vokter og viderefører. Hvorvidt stadig flere prester kommer i tvil om bekjennelsens og lærens holdbarhet, synes ikke å ha noen betydning eller konsekvens for kirkemaktens selvforståelse. Dens «makt over sinnene» er bygget på dogmene. Skal kirkemakten bestå, må dogmene bestå!

«RELIGIONSKRITIKK»

Knut S. Vikør har som fast spaltist (gjestekommentar) i Stavanger Aftenblad 17. febr. 2015 uttalt at religionskritikk bør overlates til «troende teologer». Den såkalt «indre religionskritikken» har som mål å forbedre religionen, må vite. Hvorfor har så ingen av Den norske kirkes autoriserte bekjennelsesskrifter blitt endret eller revidert (forbedret) de siste 500 år?

Sitatet nedenfor viser etter mitt syn hvorfor religions- og kristendomskritikken har så trange vilkår i vårt «kristelig» konsensuspregede land:

«Dette er ein naturlig og løpande debatt for dei truande sjølve, å utvikle ein best mulig teologi...Uansett må den truande og ikkje-truande spela på lag i ein slik kritisk dialog, men det er den truande teologen som til slutt må avgjere kva som er den gode og «rette» forståinga av grunnlaget for trua – for dei truande. Om desse då bestemmer at grunnlaget for trua (Bibelen, Koranen) må gå føre det vi utanfor meiner er fornuftsbasert, så er det i siste instans deira val».

Med slike kristen-apologeter blant akademikere, journalister og skribenter i våre offentlige medier, kan vi ikke forvente kritisk debatt, og dermed liten bevegelse i religionskritikken. Underteksten: religionskritikk skal og må skje på teologenes premisser.

«Den truande teologen» er faglig inkompetent og inhabil, men her blir altså teologen beskyttet av en religionshistoriker.

Stavanger Aftenblad har knyttet til seg mange spaltister ("gjestekommentarer"), som bakenfor en tilslørende, men tilsynelatende frittalenhet avslører seg som HEL-ORTODOKSE eller HALV-ORTODOKSE kristne.

Tror ikke Aftenbladet at vi gjennomskuer dem? Joda, det er meget lett å identifisere en kirke-lojal og kristen-troende skribent/spaltist i vår avisflora (også i Klassekampen).

Dagsavisens "Nye meninger" er vel det eneste debattforum på nettavisene som ikke har religion som emneord. Dette kan synes merkverdig, men det er ikke så underlig når vi vet at administrerende direktør i Vårt Lands mediehus OG sjefredaktør i samme avis, Helge Simonnes, i flere år også har vært styreleder i Dagsavisen.

Det er etter mitt syn åpenbart at Vårt Lands Verdidebatt de senere år har forsøkt å "monopolisere" (les: styre og kontrollere) all religionsdebatt. Samarbeidet mellom mangeårig sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen og sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land synes upåklagelig. Disse to aviser holder til i samme lokaler.

Arne Strand startet å skrive for Vårt Land i 1964, og han var statssekretær i Gro Brundtlands andre regjering 1987-1989. I Strands historie finner vi altså en interessant kobling både til Vårt Land OG til det politiske liv. En interessant parallell er Hilde Haugsgjerds politiske og journalistske karriere. Også hun startet sin journalistiske karriere i en kristen avis. Via mange religiøse, politiske og journalistiske krumspring havnet hun til sist opp som sjefredaktør i Aftenposten.

I denne avisen har som kjent teolog, politiker og kirkeredaktør, Per Lønning, OG nåværende biskop, Per Arne Dahl, gjennom et halvt århundre preget Aftenpostens syn på kirke og kristendom.

http://no.wikipedia.org/wiki/Per_L%C3%B8nning

http://no.wikipedia.org/wiki/Per_Arne_Dahl

http://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Haugsgjerd

I dag er det Knut Olav Åmås' snurrige karriere vi kan reflektere litt over. Å hoppe fra journalistikken til en politisk taburett, og derfra til stillingen som direktør i "Fritt ord", slik også prester og teologer har foretatt mange rare piruetter (de bærer mange hatter og sitter på mange sider av bordet), kan vel ikke overraske i vårt "statskirkeland". Det er rart hvordan politikk, kultur og mediemakt tiltrekker seg hel-kristne og halv-kristne aktører.

http://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Simonnes

http://www.mentormedier.no/?page_id=9

http://www.dagsavisen.no/innenriks/etablerer-mediehus-for-mangfold-i-flere-byer-1.306571

http://www.dagsavisen.no/kultur/ny-styreleder-i-dagsavisen-as-1.315957

Fraværet av kristendomskritikk i papiravisene skyldes nettopp at den «truande teologen» ikke tolererer kritikk. Vikør - som så mange andre spaltister - løper teologenes ærend og bidrar til knebling av det frie ord. De er kanskje det man kaller "nyttige idioter" for den stadig offisielle kirke-kristendom.

(Knut S. Vikør omtales som «Professor ved Universitetet i Bergen, forskar på Midtausten og Afrika»).

DEN KRISTNE KIRKES EKSTREMISTISKE BEKJENNELSER

Det er ikke bare besynderlig, men nærmest komisk når kristen-troende redaktører, teologer, forskere og samfunnsdebattanter/aviskommentatorer belærer oss om muslimsk/islamistisk ekstremisme - de som representerer den mest ekstremistiske og voldelige av alle kjente verdensreligioner.

Den motsatte situasjon, hvor jødiske og muslimske lærde informerer norsk offentlighet om kristendommens lære, teologi og praksis, får vi selvsagt aldri oppleve. Hvorfor? Fordi kristne teologer aldri vil tillate at så skjer. De vokter sitt revir med nidkjærhet.

Derfor kan en kristen teolog skamløst omtales som «islamforsker» (uten at noen reagerer), mens en lærd jøde eller muslim aldri vil bli omtalt som «kristendomsforsker». Som kjent: i det norske språk i dag finnes ikke noe slikt som kristendomsforsker, kristendomsekspert eller kristendomskritiker...

Også avisen Vårt Lands nidkjære kommentatorer Erlings Rimehaug og Johannes Morken kjører på i velkjent avledende spor, uten å vende speilet mot seg selv. De krever selvkritikk og faglig refleksjon av muslimer, men ikke av seg selv. De representerer en religion som betrakter seg høyt hevet over alle andre religioner. De benytter en helt annen målestokk på sin egen religion (jfr. K-RLE).

Kristne kommentatorer/debattanter i Vårt Land og på Verdidebatt er ganske riktig besatt av islam/islamisme og muslimer, men de blir svært fornærmet når ateister og religionskritikere retter lyskasteren mot den kristne religion og dens meget særegne gudsbilde.

Vi forstår at «religionskritikk» i avisen Vårt Land og i øvrige medier er ensbetydende med «islamkritikk». Jeg siterer Rimehaug, som godt avslører avisens og den kristne mentalitets logiske kortslutning og «blinde" felt:

«Problemet er at islamsk teologi for en stor del har låst seg i fortolkninger av de hellige skrifter som ble fastlagt i tidlig middelalder ut fra samfunnsforholdene den gang. Derfor blir det kollisjon mot dagens samfunn...Da søker noen trygghet i fundamentalismen, slik vi ser blant en del yngre muslimer i Norge. Noen går motsatt vei og finner nye forståelser i gamle skrifter, mer i pakt med demokratiske verdier. Skal de våge det, må de – som kristne – få erfare at det sekulære samfunn også gir troen gode vilkår».».

I denne sammenheng nevner ikke Rimehaug at kristen lære og teologi i mer enn 1700 år har vært låst fast i tre oldkirkelige bekjennelsesskrifter. Han synes ikke å forstå at nøyaktig samme kritikk han retter mot islam rammer kirke-kristendommen, endog med mye sterkere kraft.

Hvordan skal vi (psykologisk) forklare denne «blindhet»?

La oss spørre: hvordan mener Rimehaug at Augustana (evangelisk-luthersk lære) korresponderer med dagens samfunn? Som sedvanlig stilles kristendommen og de kristnes Jesus-ideal opp som forbilde for muslimer. Kristenheten stiller seg i velkjent hovmodig positur over «islamsk teologi», uten at vi får vite hvorfor og hvordan kristendommens «gamle skrifter» (bekjennelsene!) står mer i pakt med demokratiske verdier i det 21. århundre.

Jeg siterer et aktuelt, avslørende utsagn fra spalten Verdidebatt i Vårt Lands papiravis fred. 27. febr. 2015 («Bry oss om menneskers hverdag»):

«Hvilke saker kirken vil løfte opp, må forankres i kirkens læregrunnlag, det vil si i Skriften og bekjennelsen, og i kirkens konkrete erfaringer av samfunnsvirkeligheten».

(Helga Haugland Byfuglien, Halvor Nordhaug og Atle Sommerfeldt er de biskoper som her har avgitt en fellesuttalelse).

Så kommer den programmatiske oppramsingen, lik en tillært lekse:

«I kristen etisk tenkning er det bred enighet om at verdier som alle menneskers likeverd, fred, rettferdighet, barmhjertighet og skaperverkets integritet er godt forankret i disse kildene. Det er også bred enighet om at kirkens oppdrag er å legge særlig vekt på utstøtte, fattige, sårbare, nødlidende, undertrykte og marginaliserte menneskers perspektiv...».

Hvorvidt «skaperverkets integritet» (?) er godt forankret i «disse kildene», håper vi jo at de tre biskopene kan dokumentere mer etterrettelig, ettersom de mener at «Skriften er krystallklar på at myndighetene har ansvar for at fattige og undertrykte får sin rett».

Kanskje kan den politiske biskop Tor Berger Jørgensen (avbildet i artikkelen) gi noen svar, og oppgi referanser – fortrinnsvis til Jesu ord («Guds ord»)?

Vi venter på skriftlig dokumentasjon fra de omtalte kildene: Skriften og bekjennelsen (merk «Skriften» med stor S).

«DIALOGGUDSTJENESTE»?

http://www.kirkeligdialogsenter.no/stavanger

http://www.bymisjon.no/Kalender/Bymisjonsmiddag-og-messe/

«For aller første gang i Stavanger bispedømme, sannsynligvis, slapp en Imam til under en gudstjeneste».

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Da-prest-motte-imam-3645713.html

En gigantisk Jesus-skulptur med utstrakte hender («Gud selv»?) pryder Aftenbladets spektakulære oppslag 2. mars 2015, med følgende kommentar:

«Jesus passer godt både på Odd Kristian Reme og Aladdin Mujezinovic».

Innslaget er bedrøvelig, journalistisk og teologisk. Vi får igjen bekreftet at ordet «dialog» i kirkelig-teologisk mening betyr noe ganske annet enn i vårt alminnelige språk. Det er verdt å merke seg at oldtidsprofeten Muhammed ikke blir nevnt i denne reportasjen.

Vi skjønner at en ellers helt naturlig (historisk) sidestilling mellom oldtidprofetene Jesus og Muhammed er helt uhørt i den særegne kristelige «religionsdialog» - under kirkens tak! Også Aftenbladet må beskytte Jesus-dyrkelsen.

Den kirkelig-politiske Odd Kristian Reme (kalt «Kian») har nok et langt større teologisk og historisk-etisk forklaringsproblem enn den muslimske imam han freidig stiller til veggs i kirkerommet.

(Hvordan den avgåtte AP-politiker og teolog Reme manøvrerte for å skaffe til veie offentlige midler til sin stilling som prosjektleder i det nyopprettede såkalte «Kirkelige dialogsenter», gikk ikke upåaktet hen i Stavanger bystyre. Reme har mange lik i lasten. Som prest og politiker bærer han så mange «hatter» at han går seg helt vill).

Hvordan våger Den norske kirkes presteskap å snakke om «dialog»? Reme er vel som prest fortrolig med den (grunnlovsfestede) evangelisk-lutherske lære og Augustanas fordømmelse av «muhammedanerne» i art. I og XVII?

Fortalte han imamen at Jesus «skal komme igjen for å dømme» Muhammed til «pine uten ende»? Var det en «glipp» at dialogpresten Reme ikke nevnte de lutherske artikler for imamen, under dialoggudstjenesten? Var det kanskje den berømmelige berøringsangsten som slo ham?

I dette helsides oppslaget i Stavanger Aftenblad finner vi et utmerket (for ikke å si: grotesk) eksempel på kirkelig hovmod og nedlatenhet; det er ingen «dialog» vi møter i denne selsomme seanse fra kirkerommet («Da prest møtte imam»). Dialog er ikke mulig under kirkens tak, hvor Apostolicums steinharde postulater om Jesu guddommelighet gjennom utallige århundrer er blitt gjentatt og gjentatt av presteskapet og deres menigheter.

Tvert om møter vi den mangeårige, profilerte lokalpolitiker for Ap, Palestina-aktivist OG nå såkalt «dialogprest» Odd Kristian Remes monologiske utspørring (les: inkvisitoriske avhør) av en bosnisk muslim og tidligere imam.

Med Reme i prestedrakt OG Jesus-skulpturen («Gud selv») i bakgrunnen, forstår vi godt «opplegget». Jeg gjør leserne oppmerksom på at den meget dominerende Jesus-statuen i kirkerommet er langt mer spektakulær i papiravisen enn i nettavisens gjengivelse.

-----------------------

Verken jødedommen eller islam har tilsvarende autoriserte bekjennelser, som den offisielle kirke-kristendommen. Så detaljert og konkret den kristne kirke fremstiller sin «Gud» - mannsguden - som bl.a. Den norske kirke gjør i sine fem urørlige bekjennelsesskrifter, finner vi ingen tilsvarende eksempler på i andre verdensreligioner.

Vi må alltid holde klart at den kristne «Gud» (også kalt «Kristus») er fysisk identisk med en historisk (jødisk) mannsperson, Jesus fra Nazareth, som levde og virket på jorden i ca. 30 år, i en liten avkrok av verden omkring vår tidsregnings begynnelse («Kristi fødsel»). Jesu lære, forkynnelse og predikantvirksomhet er oss overlevert av kirken selv, i evangelieskriftene.

Slik Jesus er, slik er «Gud».

Eller som biskop Kvarme sier det i Aftenposten tirsdag 31. mars:

"-Jesus er den som har vist oss hvem Gud er. Derfor er mitt gudsbilde preget av Jesus, den oppstandne, han som lever og er og står der, med åpne, utstrakte armer. Gud er ikke bare i det høye: Gud bøyer seg ned i det dype og omfavner de svakeste og minste. I påsken går Gud inn i det dypste mørket av alt som heter menneskelig liv. Hver gudstjeneste er en fest".

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Biskopen-mener-statsraden-er-ute-pa-en-vill-vei-7965945.html

Her har man (tilfeldigvis) glemt å opplyse leserne om at kulturminister Thorhild Widvey fra Høyre BÅDE er kristen OG den mest formuende statsråd i regjeringen.

http://www.dagen.no/Nyheter/17/10/2014/Kulturminister_Widvey_er_rikest_i_regjeringen-125852

Når Jesus svært aggressivt og truende skjeller ut sine jødiske landsmenn fordi de ikke slutter seg til hans lære, er det altså «Gud selv» som opptrer. Med et slikt uetisk ideal og gudsbilde forstår vi hvorfor også dagens kristne så lett griper til verbale utskjellinger av kritikere.

NÅR VÅR MENNESKELIGHET FREMMEDGJØRES

Romerkirkens maskuline, treenige «Gud» fra oldtiden postuleres stadig som verdens og universets skaper og eneste hersker, frelser og dommer (jfr. Nicæneum og Apostolicum). Dette er postulater kirkens presteskap og kristen misjon stadig utbrer og hamrer inn i menneskenes sinn, ikke bare i vårt lands kirker hver eneste søndag (også i NRK), men på alle «misjonsmarker» verden rundt.

I visse «moderne» teologiske kretser strever man voldsomt med å forklare hvorfor Skaperen og Herskeren av «himmel og jord» - angivelig fortsatt virksom I VERDEN - er så avmektig at han bare kan gjøre seg kjent blant sine egne tilhengere. Han tillegges en rekke moralsk-etiske attributter, men er på samme tid ansvarsløs og avmektig.

Etter å ha gjort mennesket til en fordervet synder, avmektig og ansvarsløs, har noen teologer nå tenkt seg frem til at mennesket er ansvarlig for sine valg. Følgelig: ved å velge bort «Guds frelsestilbud» («gaven»/"nåden") er mennesket selv skyldig i sin fortapelse.

Guden ("dommeren") kan ikke lastes for menneskets «frie valg», i følge disse teologer. Den som avviser gudens generøse tilbud om «frelse» og «nåde» er selv ansvarlig for sin evige skjebne i den hinsidige straffeanstalt.

Den kristne «Gud» kan altså ikke lastes for sine skapningers handlinger. Men han skal like fullt i følge kirkens uforanderlige BEKJENNELSE og LÆRE «komme igjen for å dømme levende og døde».

Er det da han skal demonstrere sin ALLMAKT?

Denne skaper av universet og eskatologiske dommer over hele menneskeheten (til alle tider), som kirken har forkynt og postulert i nær 2000 år, er (inntil videre) i moderne teologers spekulative teorier omformet til en puslete, feig, tilbaketrukket og «avmektig» gud.

En slik gudsforestilling er nok bare en gjenspeiling (projeksjon!) av teologers og apologeters stadig mer defensive posisjon i vår opplyste tidsalder. Det er også et utmerket eksempel på hvordan teologene "skaper guden i sitt bilde" og forsøker å tilpasse ham endrede samfunnsforhold.

Ingen gud eller guder kunne ha oppfunnet slike absurditeter som den kristne kirkes paver, biskoper og teologer har pønsket ut.

Og inntil en ny "teologisk teori" legges på bordet, er altså den kristne «Gud» - skaperen, herskeren og dommeren - nå blitt både sårbar, svak og avmektig..?

Men igjen: i kirkespråket betyr ordene noe ganske annet enn i vårt normale felles-menneskelige språk.

«OM MAKTA I AVMAKTA»

Begrepene «makt – avmakt» mister fullstendig mening når de løsrives fra en menneskelig samfunnsmessig og historisk kontekst. Når mennesket kun forstås og vurderes ut fra sitt forhold til en guddom, er fremmedgjøringen total. Derfor ser vi at menneskelige relasjoner og sosiale fellesskap sjelden verdsettes i kirke-kristne kretser. Familieliv og foreldrekjærlighet har som kjent Den katolske kirke hatt liten sans for.

Det eneste virkelige og høyverdige er gudsforholdet og gudskjærligheten.

Forfatter og katolsk konvertitt, Jon Fosse, sier det slik i Dag og Tid 6. mars:

«- Gud er allmektig gjennom si avmakt..Krossen er eit symbol for avmakt...Men i og med krossen, og Kristi død på krossen, vert døden i oppstoda omgjord til det motsette av liding, vert gjord om til stille, kan ein seie til fred. Til fred og kjærleik. Og kjærleiken føreset at viljen er fri. Og freden, stilla, høyrer kjærleiken til».

Dette og annet er «rimeleg enkelt å skjøna», i følge Fosse, som synes å ha mistet sin forstand i konverteringsprosessen. « - Det er paradoks på paradoks i kristendomen, slik det er i livet óg», skriver han.

Er det derfor Fosse ikke berører levd liv, dvs. det konkrete menneskelige samfunn og utviklingshistorie? Er det derfor han ikke berører Den katolske kirkes konkrete virkningshistorie fra 3-400-tallet? Finnes det utenfor Den katolske kirke ingen bærekraftige samfunnsdannelser, kjærlighetsrelasjoner, solidaritet, samvittighet, eller moralsk ansvarlighet?

Nei, det finnes bare (katolsk) TEOLOGI! Og den har for en stor del levd sitt isolerte, verdensfjerne og anemiske liv innenfor klostermurene. Kirkespråket fremstår som et slags utdødd «stammespråk». Det blir ikke lenger forstått fordi det tilhører en forgangen tid, oppstått i før-vitenskapelige oldtidssamfunn.

Lykkeligvis var det menneskets fremste åndsevne, fornuften, som seiret over de kirkelig-teologiske dogmer, det Fosse m.fl. gjerne kaller «paradokser» og «mysterier»...Uten fornuften og logikken ville vi ikke hatt noen vitenskap. Uten den menneskelige erkjennelsesevne og etiske bevissthet, ville vi ikke hatt demokrati, velferd, menneskerettigheter og en sivilisert rettsstat.

Kirkenedleggelser og økende frafall i den katolske og lutherske kirke er avslørende tegn på at de sære kristne «paradokser» og «mysterier» i liten grad virker tiltrekkende på det moderne menneske. Vi vil forstå vår verden. Vi finner mening i økende kunnskap, forståelse og erkjennelse. Verden utvides (som Kosmos), og vi med den.

Fornuftens lys har vist seg svært pålitelig. Den har brakt oss fremskritt, velferd, frihet og humanitet. Kirken(e) har ikke bidratt til folkenes sosiale og materielle velferd, og i liten grad til personlig lykke og velvære på individnivå. Det er derfor naturlig at vi i dag søker til helt andre arenaer enn kirken(e) i vår menneskelige streben og utforskning.

Å være lykkelig eller ulykkelig «uten Gud» er en voldsom provokasjon for de kristne. At det moderne menneske ikke føler behov for eller lengsel etter den kristne «Gud» (heller ikke i kriser), er et «problem» som er svært vanskelig å håndtere for kirkens teologer og forkynnere.

Kirkens mannlige presteskap har i århundrer skapt et kunstig behov for (manns)guden hos det europeiske menneske. De har i århundrer nedvurdert, foraktet, og så og si «tømt» vår menneskelighet, bl.a. ved å overføre menneskets styrke og dets gode egenskaper på «Gud» (bare Gud er god, bare Gud er kjærlig og barmhjertig, bare Gud er rettferdig...osv. osv). Slik har kristendommen fremmedgjort oss for vår menneskelighet.

Nå har vi tatt tilbake vår menneskelighet, vår styrke, og den kristne guden er blitt tilsvarende svak og avmektig. Han er blitt overfødig. Vi lar oss ikke lenger styre av den kristne gudens, eller kirkens, lunefulle innfall. Vi har i stor grad særlig de siste par århundrer erfart at vi er i stand til å forme vår egen skjebne og skape levedyktige fellesskap.

I vårt sekulære og naturlig nok stadig mer «avkristnede» samfunn er det kirkespråket som tømmes for mening. Det kan bare forstås av den «innvidde». Når stadig færre mennesker deler den kristne kirkes (mytologiske) virkelighetsoppfatning, er det uunngåelig at kommunikasjonen bryter sammen. Da kan det også tenkes at stadig flere vil oppleve ny-apologetenes forkynnelse i det offentlige rom både som plagsom "religiøs støy" OG som "språklig forurensing».

Man må være klar over at de kristne, i alle sammenhenger de opptrer (politikk, medier, Akademia), alltid oppfatter seg som en slags «misjonærer».

«RELIGIØS REFORM»?

Hvordan skal Nicæneum, Apostolicum og Augustana forbedres, fornyes eller moderniseres? Kan vi få dette klarlagt fra Den norske kirkes biskoper?

Vi venter på svar på kronikkene til religionshistoriker Gro Steinsland (22. jan. og 19. febr.) og sosiolog Pål Grepstad (12. febr.) i Klassekampen. Disse to noe forsiktige, tvetydige utspill forsøker kanskje å hjelpe kirkens teologer til å avklare den vanskelige situasjon de befinner seg i?

Steinsland m.fl. står tilsynelatende opp for teologisk fornyelse og religiøs reform, men hun uttaler seg så diffust og generelt i Klassekampen at det er vanskelig å forstå hva hun faktisk mener.

«Den norske kirke viderefører trosbekjennelser fra 400- og 800-tallet; de er så vakre i ordlyd og viktige som historiske dokumenter at vi ikke vil miste vil dem».

(Gro Steinsland, Klassekampen 19. febr. 2015)

Fortell oss: hva er så vakkert i ordlyden? Er det Nicæneum og Apostolicum hun har i tankene? Hvilken «trosbekjennelse» fra 800-tallet er det hun tenker på?

«Fenomenet Gud kan religionsvitenskapen verken bortforklare eller bevise, det hører til en annen divisjon enn vitenskapen...I en religion som har Inkarnasjon som hovedsymbol, angår menneskelivet i hele sin bredde kirken».

«Kristendommen er strukturelt friere stilt i forhold til skrifttradisjonen ettersom fortellingene om Jesu liv og hans radikale brudd med loven står i sentrum av skriften».

Nei! nettopp kristendommens autoriserte, offisielle BEKJENNELSE og LÆRE gjør den langt mer «ufri» enn andre religioner. Den har fiksert mannsguden og plassert ham i historisk tid!

I disse urørlige skrifter fra oldtiden møter vi ikke «fortellinger om Jesu liv», men ubegrunnede, steinharde postulater om Jesu naturlovsstridige fødsel og død, oppstandelse, himmelfart og gjenkomst til dom. Lydig tilslutning til disse dogmer er avgjørende for den kristen-troendes frelse.

Når høyt utdannede lutherske og katolske apologeter i dag henter frem pave Gregor den store (død 604), krigerkongen «Olav den hellige», middelalderskolastiker Thomas Aquinas og middelaldermystikeren Johannes av korset, skjønner vi hvorfor det statiske og mytologiske kristen-katolske verdensbildet i liten grad har endret seg det siste årtusen. De kristne kirker er ubehjelpelig tilbakeskuende, ikke fremtidsrettet. Lengselen tilbake til den mest autoritære tidsalder i Europas historie er påfallende.

I Vårt Lands papiravis møter vi en rekke sprikende og skrikende stemmer. Modernitet og anti-modernitet, rasjonalitet og irrasjonalitet, demokrati og diktatur støter sammen i voldsomme spenninger og motsetninger. Avisen Vårt Land gjenspeiler denne splittelse og forvirring med all tydelighet.

Vi mennesker er i stor grad produkt av vår individuelle og almenne historie, men historien finnes ikke i Jon Fosses (katolske) metafysiske spekulasjoner. I hans abstrakte tankeunivers finnes bare den guden han selv manipulerer med i sin (katolske) tanke:

«Gud styrer sitt rike gjennom si avmakt. Og det er ei veldig makt i avmakta. Så paradoksalt er det».

De to konverterte katolikker Eskil Skjeldals og Jon Fosses aktuelle bokutgivelse er et av mange symptomer på kirkens avgrunnsdype kommunikasjonsproblem. Livssynsartikkelen i Dag og Tid 6. mars (introdusert av avisens sjefredaktør!) er eksempel på meningstap og kommunikasjonssvikt. Vi møter den religiøs-kristne monologen som bare kommuniserer med seg selv, innelukket og selvsentrert. Resonansen, responsen, uteblir. Det kristne (kirke)språket fungerer ikke som kommunikasjonsmiddel.

Åndeliggjøring, abstrahering av menneskelig lidelse finner vi også eksempel på her

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11534494/

http://www.abcnyheter.no/kultur/livet/020327/stigmata-jesu-sar

Jon Fosse gjemmer seg bak «mysteriet i trua» og «paradoksene» (les: logiske kortslutninger), men gir ingen forklaring på hvorfor teologi («læren om Gud») krever et mangeårig akademisk studium. Vi utenforstående undrer oss mer over Fosses allvitenhet: hvordan har han fått eksklusiv innsikt i «Guds» vesen og vilje? Hvordan har han fått kjennskap til «Guds» tanker om ondskap og menneskets frie vilje?

(Jo, bl.a. fra skolastiker og middelalderteolog, Thomas Aquinas, en katolsk «tenker» mange kristne ny-apologeter, lutheranere og katolikker, støtter seg til i dag).

Og ja, som kirkelig fenomen kan vi selvsagt selvsagt finne Skjeldals og Fosses skriverier interessante. De tenker og skriver innenfor en (statisk) kirkelig-katolsk tankeverden, som jeg vil tro normalt oppegående avislesere og «folk flest» står ganske fremmed for.

«Det er kanskje det som er viktigast, om ikkje å skjøna, så i alle fall å oppleva. Om ein klarer det. Å oppleva Guds nærvær», skriver Fosse.

«Guds nærvær» (opplevelsen) i Jon Fosses liv er det ikke lett å få grep om. Han gjentar for det meste Den katolske kirkes lære og teologi, og den er uforståelig for andre enn den katolsk-troende og katolske konvertitter. Absurditeten i avsnittet nedenfor trenger vel ingen videre kommentar:

«Og det finst ein god Gud som er oss nær. Og som vil oss vel. Det er ein slik Gud som for mange både er oss så nær at ein ikkje merkar han, og så langt borte at ein ikkje merkar han. Og som råder allmektig over sitt rike, over Guds rike, for der er han allmektig, ikkje over verdens rike, der stridest så mange krefter, gode og vonde».

Når Holocaust blir brakt på bane, den katastrofe som må sies å representere kirke-kristendommens absolutt moralske bunnpunkt og endepunkt, reflekterer Fosse slik:

«Eg skjønar at jødane miste trua, for store delar av Det gamle testamente, særskilt profetlitteraturen, fortel jo om korleis Guds utvalde folk har vorte plaga sidan det har vore ulydig mot Gud, slik og slik».

Det er ikke mulig å argumentere rasjonelt eller historisk mot «slik og slik» (blind) kristelig-mytologisk og irrasjonell «skriftforståelse» som Jon Fosse målbærer. At jødenes lidelser i det kristne Europa gjennom mer enn 1700 år skulle være en straff for deres ulydighet mot Gud (her: med henvisning til profetlitteraturen i Det gamle testamente), synes visst Fosse er en rimelig forklaring på jødenes erfaring av Holocaust i det 21. århundret.

Forfatter Jon Fosse er ikke i stand til å nærme seg katastrofen Holocaust, historisk og moralsk. Som alle kristne apologeter er han kun opptatt av å frikjenne den kristne «Gud» for ansvar. Følgelig må også kirken frikjennes. De menneskelige og historisk-faktiske lidelser, fysisk og sjelelig, det jødiske folk ble utsatt for av den antisemittiske kristen-europeiske kirke det foregående årtusen blir ikke omtalt.

«MIN GUD», eller: «IKKE MIN GUD»

Når noen kristne (og muslimer) skriver «min Gud», blir det særdeles tydelig at den enkeltes gudsbilde tilhører den private sfære. En subjektiv og personlig gudsoppfatning, løsrevet fra dogmatiske læresetninger og institusjonelle (offentlige) rammer, representerer selvsagt ingen trussel for omgivelsene. Enkeltmenneskers subjektive gudsforestillinger har liten offentlig interesse.

For den aggressive («progressive») ny-apologeten Ida Maria Haugen Gilbert i Vårt Land og på Verdidebatt glipper det stadig vekk. Hun identifiserer seg med en slags «progressiv» teologi eller bevegelse, som endog har etablert sin egen «tankesmie». Det interessante er at hun og hennes likesinnede - tradisjonelt omtalt som «liberale» og/eller «kristen-sosialister» - nå føler seg hjemme i Vårt Land.

Alle som kjenner denne avisens historie, vet jo at den har hatt en sterk spenning og brodd mot TF-teologien. Nå er visst dette historie, for også TF-teolog og feminist-teolog, Merete Thomassen, er tatt inn i varmen. Hun er blitt fast spaltist i Vårt Land.

Dette peker i samme retning som sammenslåingen av de to teologiske fakulteters tidsskrifter. Det tradisjonelt «konservative» og «liberale» teologiske fakultet søker sammen. De førstnevnte er blitt mer «liberale», de sistnevnte er blitt mer «konservative». Nå søker de sammen i en høyere enhet: PROGRESSIV kristendom, eller PROGRESSIV teologi.

(Skal denne halvortodokse teologi være en en slags "reformert kristendom"?)

https://snl.no/progressiv

http://www.kristenogprogressiv.no/?page_id=69

http://www.verdidebatt.no/idamarie123/

Vi har forstått at ny-apologeter i vår tid målbevisst har skolert seg gjennom kurs og filosofistudier. De tror visst at hvis de bare kan skryte på seg en bachelor eller master i filosofi, så er de uangripelige (jfr. Espen Ottosen, Hallvard Jørgensen og Ida Maria Haugen Gilbert).

«Folk tror de har oppdaget noe som slår beina under kristendommen. Som om kristne ikke har tenkt på dette før», skriver Gilbert på sin blogg på Verdidebatt.

Jo da, vi vet at kristne har tenkt og spekulert på dette i utallige århundrer. Hele biblioteker av kirkelig oppbyggelseslitteratur, «eksegese» og «teologisk" litteratur vitner klart om hva kristne har tenkt, særlig de siste par århundrer.

Når Gilbert og hennes likesinnede har brukt mye tid og energi (og mange studiepoeng!) for å studere kirkens teodicé-problem, forstår vi hvorfor de blir rasende når kritikerne (naturlig nok) ikke bryr seg det minste om dette sære (interne) kirkelig-teologiske tema.

Det er ikke mye «progressivt» i Gilberts tanker. Men så er det kanskje ikke ordenes semantiske innhold, men deres velklang de kristne begeistres over.

Det går da også fryktelig galt for den «progressive» Gilbert på Verdidebatt. Hun kritiserer en ateist for å fremme et umodent gudsbilde, for «hennes Gud» er ikke slik, må vite. Vi kritikere holder oss visstnok med et «utdatert gudsbilde», men vi får ingen klarhet i hvordan Gilberts oppdaterte og modne gudsbilde er. Hun holder seg med et privat og personlig gudsbilde, som hun ikke vil dele med Verdidebatts kritikere.

Dyrker hun den samme guden som Jesus, Paulus, paven, Martin Luther og preses i DnK, Helga Haugland Byfuglien?

Står Gilbert inne for gudsbildet i Nicæneum og Apostolicum?

Er det i disse stadig gyldige oldkirkelige bekjennelser vi finner det modne gudsbildet? Hva med TREENIGHETEN – INKARNASJONEN – KRISTOLOGIEN? Disse begreper er som kjent ikke ateistenes oppfinnelser, men fundamentale aspekter ved det kristne gudsbildet.

---------------------------

Noen religioner blir betegnet som «prosess», andre som «system». Kristendommen tilhører klart den siste kategori, gjennom sine steinharde, urørlige og omfattende bekjennelsesskrifter. Kristendommen er karakterisert både som «åpenbaringsreligion» OG «forløsningsreligion»/«frelsesreligion».

Jeg gjentar: ingen andre kjente verdensreligioner har opphøyet sine profeter eller religionsstiftere til «Gud selv». Ingen andre religioner har i skriftlig form definert og avgrenset sin gud så klart, presist og detaljert som kristendommen. Ingen religioner kommer derfor i tilsvarende historiske og intellektuelle vanskeligheter som den kristne kirke.

Dette er kirke-kristendommens store og umulige dilemma: den står overfor et gigantisk problem i selve gudsoppfatningen.

Verken Buddha, Moses eller Muhammed er guddommeliggjort (ikke av samtiden, heller ikke av ettertiden). Her finnes et visst måtehold, som den (romerske) hedninge-kristne europeer manglet. Ingen av de nevnte religionsstiftere er gjenstand for tilsvarende autoritetsdyrkelse og tilbedelse, som mennesket Jesus fra Nazareth i den kristne kirke.

Religionsstifterne ovenfor er ganske riktig tillagt (underfulle) legendariske egenskaper og evner av ettertiden (som så mange helteskikkelser – heroer - i den antikke verden), men ALDRI opphøyet til universets skaper og eneste «Gud»!

Av en merkelig årsak drar Erling Rimehaug frem den fantastiske, eventyrlige romanen «Historien om Pi» (Yann Martell, tildelt Booker-prisen i 2002), som altså ikke handler om den kristne «Gud» overhodet, men om eksistensielle felles-menneskelige spørsmål. Store deler av romanen er vidunderlig lesning, og det er rent ut sagt sjokkerende hvordan Rimehaug maltrakterer og vulgariserer boken .

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=138124&rom=MP

http://nn.wikipedia.org/wiki/Pi-dagen

http://www.vl.no/meninger/gud-og-%CF%80-1.344739

Slik resonnerer Rimehaug (merk: han vet hvordan "Gud" ER):

«Gud er irrasjonal, i den forstand at vi kan si en del om hans egenskaper, men ikke nøyaktig beskrive ham eller peke på hvor han er. Og Gud er transcendental, det vil si han er ikke av denne verden, men likevel handler han i denne verden.

Mange mener at fordi Gud er irrasjonal og transcendent – det vil si at han ikke lar seg fange med vår fornuft og ikke en del av vår synlige verden - er det ufornuftig og ulogisk å tro på ham».

«Det er så lett å henge seg opp i religionens utenverker, det apparatet som er blitt stablet på beina for å forholde seg til Gud. Det kan til slutt bli så solid at det tilsynelatende står av seg selv. Men idet kjærligheten til Gud forsvinner ut, blir religionen stående tilbake som et tomt skall. Da blir det viktig å forsvare skallet mot angrep og konkurranse – og da blir religionen farlig».

«Jeg tror det er umulig å forstå religionens tiltrekning uten å forstå at den er svaret på vår trang til å elske Gud. Noen kan nok bli fascinert av byggverkets intrikate skjønnhet eller finne mening i å være forsvarer av dets detaljer. Men det er kjærligheten til Gud som drar oss til religionen. Den som ikke skjønner det, vil aldri være i stand til å forstå religiøse mennesker».

Men den kristne "Gud" postuleres nettopp å være "en del av vår synlige verden", ettersom denne guden ble født i tiden og i historien! Han handler i denne verden, sier Rimehaug.

Vår tidsregning begynner med Kristi fødsel i år 0. En slik historisk begivenhet av guddommelige dimensjoner har selvsagt stor interesse for både naturvitenskapen og historieforskningen. Det er naturlig og normalt at et historisk menneskes enkeltstående dramatisk brudd på naturlovene for den menneskelige eksistens på jorden, i historisk tid, underlegges rasjonelle og historisk-vitenskapelige undersøkelser.

«DEN HELLIGE ÅND»

Hvem og hva er Den hellige ånd? Spebarn blir uten mulighet for samtykke døpt i/til «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn». Det forsvarsløse dåpsbarnet får «korsets merke» tegnet på sin panne og sitt bryst.

http://www.kirken.bodo.no/wips/1723194181/

Les her

https://snl.no/Den_hellige_%C3%A5nd

eller, les om «den himmelske familie» på Den katolske kirkes nettside

http://www.katolsk.no/tro/tema/treenighet/artikler/

«Der er bare én Gud. Men tro ikke at han er ensom! For han lever i tre personer. Sønnen fødes fra evighet av Faderen. Faderen "ser" på Sønnen sin og finner han utrolig vakker og god. Sønnen "ser" på Faren sin og synes at snillere, penere, klokere kan ikke en far være. Far og Sønn elsker hverandre med en kjærlighet så ufattelig stor at all kjærlighet mellom mennesker blekner i sammenligning. Du kan kalle denne kjærlighet som brenner mellom Far og Sønn for lys, ild, flammehav. Instinktivt aner du at alle billeder kommer til kort. Sterkere inntrykk gjør det på deg når Kirken lærer at denne kjærlighet er så uendelig stor at den er en egen guddommelig person - Den Hellige Ånd.........

Den hellige Ånd virker i alt som lever, Han slynger sine armer kjærlighetsfullt rundt alle mennesker. Søker å trekke dem inn i Gud Faders hjerte. Det er han som får indianeren til å bøye kne for "Den store Ånd". Det er han som får muslimen til å påkalle Allah og Østens mennesker til å søke Gud inni seg.......I tidenes morgen svevet den hellige Ånd over vannet, og det ble lys. Tusener av år senere overskygget han jomfru Maria. En Frelser ble til i jomfruens skjød. Han som er verdens lys ble unnfanget av henne vi kaller Guds mor. En større kjærlighetsgjerning kunne den hellige Ånd neppe gjøre. Fra nå av er Jesus gjenstand for all hans oppmerksomhet. Sammen skulle de to føre menneskene inn i himmelens herlighet. Jesus og den hellige Ånd er "åndsbeslektet". Begge er de guddommelige......».

(sitat slutt)

Hvilket medlemskap? Hvilket «folk»? Kirkens svar: "de helliges samfunn" (den nye fødsel/ gjenfødelsen)

Jeg spør: blir dåpsbarnet medlem av en verdslig institusjon, eller borger i den kristne parallellverden: «Guds rike»? Med andre ord: er dåpshandlingen en praktisk-økonomisk ordning, eller en innvielse til statsborgerskap i «Guds rike»?

For langt de fleste er den kirkelige dåpsseremoni kun en innarbeidet rituell og tradisjonsrik navnefest, som man ikke reflekterer videre over. Men for kirken er den noe ganske annet, slik også dåpsformularet avslører. Man må være klar over at prest og menighet - «Kirkens folk» og «Guds folk» - tillegger dåpssermonien en ganske annen religiøs-teologisk betydning enn simpel navngiving.

Jeg spør: når man som voksen melder seg ut av kirken, blir man da også slettet som borger i «Guds rike»? Hvem administrerer borgerskapstesten, eller medlemsregisteret i «Guds rike»? Hvem sletter navnene i den «himmelske bok»?

Ved innmelding i kirkens dåpsritual påkalles Den hellige ånd («sannhetens kilde»)...bør ikke da kirken «drive ut» Den hellige Ånd ved utmelding?

Hvorfor praktiserer Den norske kirke et innmeldings-ritual for spebarnet, men ikke et utmeldings-ritual for den voksne?

«Dåpen er nødvendig til frelse», i følge Augustana. Den kristne dåp er eneste inngangsport til «de helliges samfunn» (samfunnet av de allerede frelste, skyldfrie og raserene, jfr. Joh. 3:18).

«Dåp er det første og grunnleggende sakrament i den kristne kirke; i misjonssammenheng er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom hedning og kristen».

http://kirken.no/nn-NO/daap/

http://kirken.no/nb-NO/daap/dapsliturgien/

http://kirken.no/nb-NO/daap/dapen---en-gave/

Jeg siterer (Confessio) Augustana:

«Dåpen er ikke bare vann. Den er vann som er helliget ved Guds befaling og forent med Guds ord...Dåpen virker syndenes forlatelse, frelse fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror det. Dette er Guds ord og løfte...Det som vår Herre Kristus sier hos Markus i det siste kapitlet: «Den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark. 16, 16)...

Hvordan kan vann gjøre så store ting? Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord som er med og hos venner, og troen som liter trygt på det Guds ord som er ett med vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp, men med Guds ord er det dåp, et nåderikt livets vann og et bad til ny fødsel i Den Hellige Ånd, slik som Paulus sier det i brevet til Titus i det tredje kapitlet:

"Ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, etter håpet skulle bli arvinger til det evige liv. Det er visst og sant...".

Hvor står det skrevet? Apostelen Paulus sier: «Gud frelste oss ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd» (Titus 3, 5)...

Hva betyr det å bli døpt ved vann? Det betyr at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster, og at et nytt menneske daglig skal stige fram og leve evig for Gud i rettferd og renhet».

(sitat slutt)

Den eksklusive skyldfrie og raserene forsamling av «hellige» inntar jevnlig Jesu Kristi legeme og blod (presten Sunniva Gylver har i sin faste spalte i Aftenposten uttalt at hun derved får «Jesus i magen»).

Jeg siterer Augustana art. XIII:

«Om Herrens nattverd lærer de at Kristi legeme og blod i sannhet er til stede og blir utdelt til dem som er med og eter i Herrens nattverd. Og de misliker dem som lærer annerledes...Om bruken av sakramentene lærer de at sakramentene ikke bare er innstiftet for at de skal være bekjennelsestegn mellom mennesker, men mer for at de skal være tegn og vitnesbyrd om Guds vilje mot oss, fremsatt for å vekke og styrke troen hos dem som bruker dem. Derfor bør sakramentene brukes slik at troen slutter seg til, den som stoler på de løftene som blir gitt og framvist ved sakramentene».

-----------------------

«Det finnes ingen frelse utenfor kirken», ble det sagt i oldkirken.

Kirken er «Guds hus» («gudshus») i verden, sies det i dag. Den fysisk-materialistiske kristne «Gud» trenger altså et fysisk byggverk som bolig. Det må vel bety at han – universets skaper og opprettholder - føler seg hjemløs uten beskyttende vegger og tak over hodet?

Han gir seg sjelden eller aldri til kjenne i andre religioners gudshus: templer, moskeer og synagoger. Følgelig: den kristne guden er en fysisk-lokal «husgud», en «sektgud».

I vårt land trives Han best blant sine luthersk-lojale tilhengere, som dyrker ham slik Den norske kirkes biskoper (i forståelse med Konge og Storting) har befalt.

------------------------

15.03.2015 (sist revidert 26.04.2015)

G. Ullestad