Andreas Edwien har påvist de motsetninger vi møter i mange av Jesu lignelser i evangelieskriftene. De uttrykker spenning mellom sterkt motsetningsfulle gudsbegreper
og gudsbilder. Jesu antitetiske begreper slår mot hverandre, som om det dreier seg om en krigstilstand.
Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra Edwiens skrift: Kristendom og åndskrise (Tanum 1951, s. 44-56: Omriss av antinomien i "evangeliet").
-------------------------
"Evangeliet" rommer dype og sterke motsetninger, som i lignelsen "Den bortkomne sønn" og "De betrodde penger" (jf. Mt. 25,14 flg., jfr. Luk. 19,12 flg. og Luk. 15,11 flg.).
Det
despotiske, diktatoriske gudsbegrepet fra "De betrodde penger" går igjen i det store flertall av Jesu lignelser (...) Derfor også to rakt motsatte tanker om "synd": som sykdom som skal lindres og helbredes, og som forbrytelse som skal hevnes og gjengjeldes på det grusomste.
Og derfor to diamentralt motsatte holdninger til "syndere": som ulykkelige, lidende mennesker
som skal hjelpes, og som avskyelige individer som skal tortureres og likvideres.
I Jesu forkynnelse møter vi en vingårdseier og en vingårdsgartner som er til de grader uenige om hvordan frukttrær
skal behandles at den ene vil brenne dem opp med "helvetes ild", og den andre vil plante dem om og gi dem gjødning fordi han ser at de bent fram ikke har fått ordentlig stell.
Vi møter
to forskjellige slags hyrder som er så uenige om hva de skal gjøre med et bortkommet får at den ene "vil binde det på hender og føtter" og kaste det utfor stupet, mens den andre gråter av glede over å ha
funnet det og vil ta det på sine skuldre og bære det hjem.
Vi møter en ustyrlig, hevngjerrig slaveholder og en god, tilgivende far, som er så uenige om hva de skal gjøre med en synder
at den ene vil skjelle ham ut og "overgi ham til dem som piner", mens den andre vil slakte sin gjøkalv og be ham inn til fest.
Jesus vil det ene øyeblikket oppfatte sitt kall som domsprofetens: å fylle menneskene med skrekk for en gud som står som den forferdeligste hevner, og slynge trusler og verop mot dem; det neste vil han være Guds-tillitens
milde lysbærer, "synderens venn", overskuddsmennesket som taler varme ord om godheten og kjærligheten.
Slik er det også vi møter Jesus i evangliene: Snart lyder det "Frykt
ham som har makt til å drepe og deretter kaste i helvete" (Luk. 12,5), og snart heter det "Frykt ikke! Tro på (stol på) Gud og tro på meg" (Joh. 14,1).
Moralsk primitivisme og moralsk storhet
brytes mot hverandre. Vi møter hos JESUS nesten alle drag av oldtidsmenneskets primitive og overspente hinsidighets-mytologi, og vi finner - som summen av et lite folks intense åndelige utvikling i en kulturepoke på vel tusen år -
etiske aspirasjoner, ren og fullendt humanisme som står ved siden av
sekteriske trekk så krasse og steile, så voldsomme i sitt hat mot ideologiske motstandere at det er naturlig at de som
hittil har forsøkt å tenke psykologisk over "gåten Jesus", har gitt tapt med den nesten fortvilte "løsning" at de begrensende trekk skulle være noe hans biografer har svertet hans liv med.
De to gudsbildene er reflekser av menneskesinnet selv og peker inn i en periode da barbari og humanisme brytes på det voldsomste mot hverandre i menneskenes religiøse forestillingsverden.
HVORDAN AVGJØRE HVA VI I DE FORELIGGENDE KILDER KAN LEGGE TIL GRUNN NÅR VI SKAL IDENTIFISERE DEN HISTORISKE JESUS?
HVA ER "EKTE" JESUS-ORD, OG HVA HAR EVANGELISTENE PÅ EGEN HÅND TILLAGT
HAM AV UTTALELSER - DETTE HAR MAN SETT SOM HOVEDPROBLEMET.
Problemet er kunstig som "historisk" problem, en konstruksjon som har som sin mer eller mindre ubevisste hensikt å bevare Jesus som
gud og fører, autoritet og ideal gjennom tyve århundrer, og som derfor har måttet ty til stadig mer hardhendte midler for å få Jesu livs- virkelighets- og samfunnsoppfatning til å stemme med vår egen.
Midlene har variert fra den dristigste omtolkning til den mest lettsindige kildeskepsis, hvor man har utnyttet det faktum at Jesus selv verken skrev eller dikterte, og hvor man har sett rike muligheter for å omforme
ham etter sin tids og sine formåls behov.
(sitat slutt)
JESUS - ET ETISK FORBILDE?
Jesu etiske bud var ikke skapt av ham:
De utgjør en sentral del av jødisk etikk, hvor Jesus - selv om han hadde stor
sans for det beste i den, og også tilførte enkelte nye ting - hadde en rik kilde å øse av hos fremragende morallærere i Israel.
Det kan også nesten alt sammenfattes i det gamle,
enkle bud fra kanskje nærmere tusen år før Jesu tid: Elsk din neste som deg selv.
Også budet om fiendekjærlighet har
sin tydelige bakgrunn i eldre jødisk og ikke-jødisk litterarur, med røtter også i Moseloven (2. Mos. 23: 4-5).
Den "kristne sosialisme" bygger på et rent følelsesmessig
grunnlag. Å gi den noe slags adekvat nytestamentlig begrunnelse vil være umulig. Enten unnlater kristen-sosialistene å legitimere sine standpunkter med bibelhenvisninger, eller de tyr til hardhente omtolkninger og reduksjoner.
I boken Samtale om kristendom og sosialisme, Oslo 1976, er det sterkt iøynefallende at de deltakende "kristen-sosialister" ikke har sett seg tjent med i det hele tatt
å anføre bibelske argumenter for sitt syn.
(A. Edwien: "Jesus i konflikt med menneskerettighetene", 1979).
------------------
Jeg siterer Ingemar Hedenius ("Helvetesläran"):
"Jesus forlangte
av sine disipler og tilhengere at de skulle forlate eiendom og familie. Fattigdom var bare ett vilkår for å være Jesu disippel (skjønt han hadde tilhengere som tilhørte det øvre sosiale sjikt i samfunnet). Han forlanger
ikke bare at de forlater sine familier, men at de også frasier seg sitt bekjentskap med dem (slik han selv avviste sitt slektskapsforhold med sin mor, Maria).
Den som elsker sin far eller mor eller sine barn
"mer enn meg, er meg ikke verdt", sier Jesus i følge Matt. 10:37. (jf. parallellstedet hos Lukas 14:25-26).
Fanatikerens hat mot kjærligheten mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn
og i alminnelighet mot det som kan gi livet i verden en smule innhold, hører med i bildet.
En av Jesu tilhengere som ber om først å få ta avskjed med sine nærmeste, blir bryskt avvist:
"Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike" (Luk. 9:62).
Å ha forlatt alt er da også hva disiplene har gjort. Jesus lover dem enorme belønninger
for dette (Mark. 10:28-30, Matt. 19:27-29, Luk. 18:28-30).
Å være disippel betyr å holde seg til trosfellesskapet, å ikke forbli i denne verden, å utskille seg fra dens sosiale gruppedannelser
og gå opp i et nytt fellesskap: den eneste saliggjørende sekten. Å tilhøre den betyr en særskilt form for liv, som helt og fullt skiller seg fra det normale (Mark. 8:34-38, Matt. 16:27, Luk. 9:23-27)".
(sitat slutt)
DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN
I historien om «Den barmhjertige samaritan» er det Jesu forhold
til sine teologiske motstandere som settes på spissen. Dette forholdet er så dårlig at han setter en samaritan opp mot sine motstandere: presten og levitten.
Det var åpenbart viktig
for Jesus å demonstrere sitt teologiske fiendskap til de jødiske teologene. Men denne samaritanen hadde sannsynligvis ikke noe negativt forhold til andre jøder.
Han hjalp denne jøde fordi han selv var jøde.
Den som når det gjelder et hvilket som helst problem i kristendommen skal finne eksempler på at Jesus er «Gud», og derfor
opphavsmann til alt som de kristne kirker og dens troende kristne kaller for «Guds ord» fordi de gjør ham til «Gud», eller som skal finne like gode eksempler på at han i enhver henseende er et etisk forbilde, får
av og til store vanskeligheter.
Hvem var samaritanerne på Jesu tid?
Selv om de var blitt et noe oppblandet folk, var
det ledende sjikt blant dem av israelittisk avstamning. De hadde derfor de fem Mosebøker som sin hellige skrift, og byen Samaria var faktisk hovedstad i det gamle Israel.
Men en stor del av befolkningen
ble deportert av assyrerne, og de er så og si forsvunnet ut av historien. De som ble tilbake fortsatte å være tro mot jødisk lov. De fikk, så vidt jeg forstår, ikke benytte
tempelet i Jerusalem, men bygget sitt eget tempel på fjellet Garizim.
Det heter i GT at det ikke var samkvem mellom jøder og samaritanere. Årsaken var at Israel ble okkupert av assyrerne i det åttende århundre. Folket fikk da ord på seg for å være påvirket av «hedenskapet».
Ved assyrernes
ødeleggelse av det gamle Israel ble Palestina splittet opp i tre landskaper: Galilea, Samaria og Judea. Man må kunne si at på samme måte som Galilea ble hedensk påvirket (jf. «hedningenes Galilea»), fikk både
Samaria og Galilea et mindreverdighetsstempel i forhold til Judea og de «egentlige jøder».
Det fremgår tydelig av NT at også JESUS selv var skeptisk til samaritanerne. Derfor nektet
han sine disipler å forkynne evangeliet i samaritanernes byer (Mt. 10. 5).
--------------------------
Mange biskoper og teologer fremhever
Jesu beretning om "Den barmhjertige samaritan", som om barmhjertighet ALDRI skulle ha eksistert i noe menneskelig samfunn før og etter Jesu opptreden.
Biskop Tor Berger Jørgensen har omtalt denne beretning slik:
"Det er så radikalt det Jesus gjør i den historien, at vi klarer ikke å
forestille oss det".
Selvfølgelig kan vi forestille oss det! Medmenneskelighet har eksistert blant alle folk, i alle samfunn, til alle tider. Vennskap, hjelpsomhet og gjestfrihet har vært høyt verdsatte verdier og idealer i alle samfunn.
De fleste mennesker vil i møte med et forslått menneske i veikanten tilby
sin hjelp. Det er en naturlig impuls som springer ut av vår menneskelighet. Skulle det være en uforståelig tanke for en biskop?
Biskop Jørgensen fortier at "samaritaneren" var jøde og derfor handlet i samsvar med jødisk etikk. At "samaritaneren"
følte seg forpliktet til å hjelpe sin jødiske "bror" er da ikke det minste radikalt!
Heidi Vangen, religionsviter
og en av Vårt Lands kristen-troende debattanter, omtaler den samme historien slik http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread38039/?next=0
Jeg
siterer henne:
"Jesus fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritanen - hedningen - til en lovlærd, en av den tidens moralvoktere. Med lignelsen ville han si at moralen ikke er bundet til religiøse
titler men til empatiske handlinger, og at "den rette lære" ikke nødvendigvis leder til rette moralske valg. Hermed har vi som bekjenner oss som Jesu etterfølgere moralsk ansvar å leve som
han lærte. Men vi har også fått til oppgave å formidle hans ord videre (...)
Fariseerne og skriftlærde stilte en del spørsmål til Jesus, og Jesus valgte alltid det mennesker trenger. Tilsynelatende hadde fariseerne Gud bak seg, men Jesus avslørte alltid at det ikke var ånden (?) i hans Guds tanker de representerte.
Jesus sier at det er noe som veier tyngre i loven, nemlig rett, miskunnhet og trofasthet".
Igjen er det polemikken mot Jesu teologiske motstandere som fremheves. En handling er ikke god i seg selv med mindre den kan brukes til å sverte datidens jødiske presteskap, fariseere og skriftlærde, eller som de nedlatende kalles: "den
tidens moralvoktere".
For at JESUS skal fremtre i et (kristelig) overlegent og eksklusivt sympatisk lys, må hans jødiske motstandere tilsvarende nedvurderes. Uten denne kontrastvirkning og
skarpe motsetning vil JESUS fremstå langt mer menneskelig enn kirkens dogmer kan tåle.
Den kirkelige lære og teologi - autoritetsdyrkelsen - forlanger
at Jesus fra Nazareth overstråler samtiden og historien.
------------------------
Men en objektiv og nøktern nærlesning
av evangelieskriftene viser oss et menneske som på ingen måte overskred sitt kulturmiljø. I ord og handling viser JESUS sine svakheter og høyst menneskelige begrensninger. Hans grove utskjellinger
av fariseerne, og de (irrasjonelle) straffetrusler han slynger mot alle som våger å motsi ham, avslører hans usympatiske sider.
Etter hvert som den historiske
lesemåte fortrenger den teologisk-dogmatiske, vil nok mer og mer av Jesu glans og glorie falme. Den "guddommeliggjorte" Jesus risikerer å ramle ned av pidestallen med et BRAK!
Det
er lite i JESU forkynnelse og virksomhet som ikke kan forklares (idé)historisk. Han er slett ikke unik eller enestående!
Dette er grundig påvist av Jesus-forsker og teologi-kritiker
Andreas Edwien i den boken som står på en uskreven Index over "forbudt litteratur" i Norge: Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (Pax Forlag, 1965/1995).
Jesu kortvarige opptreden som dommedagspredikant og endetidsprofet frem til hans korsfestelse og død er intet "mysterium", ingen gudsåpenbaring, og slett ingen "enestående" verdenshistorisk begivenhet.
Hans korte livsløp endte tragisk og ville nok ha forblitt en parentes i religionshistorien - om han ikke var blitt opphøyet til "Gud selv" av den romerske keiser Konstantin og hans biskoper 300
år senere i et fremmed jordsmonn.
JESU FORHOLD TIL "UTLENDINGEN"
Her kan nevnes to episoder i evangelieskriftene som kan forklare og/eller belyse Jesu syn på ikke-jøder. Den ene episoden gjelder en romersk offiser som hadde hørt om Jesus som «healer», og som sendte bud til ham fordi han hadde en tjener
som var alvorlig syk (i følge Johannes evangelium gjaldt det hans sønn).
Da Jesus fikk anmodningen sier han i følge Matteus (8. 5–13): «Jeg skal komme å helbrede ham».
Men dette er nok ingen holdbar oversettelse. Jesus har her svart med et spørsmål: «Skal så jeg komme og helbrede ham?».
Den romerske høvedsmannen unnskylder seg ved å
gjøre seg liten og beskjeden, og ved å si at Jesus har samme myndighet over de onde åndene som han selv har over sine soldater. Jesus roser ham for hans «tro», og man får et bestemt inntrykk av at p.g.a. denne høvedsmannen
trosholdning sier Jesus at han skal helbrede ham. Det sies at sønnen/tjeneren var i full vigør da høvedsmannen kom hjem.
"DEN KANAANEISKE
KVINNE OG HENNES TRO" (Mt. 15:21-28)
En annen episode som er mindre flatterende for Jesus er hans besøk i kyststrøkene i Fønikia, hvor han befant seg utenfor
landets grenser.
Her ble Jesus møtt av en kvinne som ropte etter ham og ba ham forbarme seg over sitt barn. Det står her at Jesus svarte henne ikke et ord, men bare gikk videre. Kvinnen fulgte etter,
men disiplene ba Jesus sende henne vekk.
Jesus sier til kvinnen at han ikke er utsendt til andre enn de bortkomne av Israels hus, og han tilføyer at «det er ikke riktig å ta maten
fra barna og kaste den til hundene».
Da svarer kvinnen: «Ja, men hundene får jo
spise smulene som faller fra bordet til herrenes deres».
Jesus føler seg åpenbart smigret over kvinnens ord: din tro er stor, sier han,
det skal bli som du vil.
Og datteren ble frisk i samme stund.
---------------------------
Leser
man de tre synoptiske evangelier, ser vi at JESUS var meget selektiv overfor de trengende. Ikke minst forlangte han «tro» av de som oppsøkte ham («din tro har frelst deg»).
I sine hjemtrakter kunne han ikke utføre så mange helbredelser, fordi folket der manglet «tro». Å stille sekteriske betingelser for den fattiges og trengendes
oppreisning, underminerer respekten for menneskeverdet.
Som Edwien skriver i boken Jesus i konflikt med Menneskerettighetene (1979), er det Jesu
generelle syn på mennesket vi må stille spørsmålstegn ved:
Vi står her overfor den største etiske skavank ved Jesu livsoppfatning, nemlig hans dualisme
i form av et skille mellom «onde» og «gode» mennesker.
I fortellingen om den kanaaneiske kvinne og hennes "tro" (Mt. 15: 21-28 og Mk. 7: 24-30) blir Jesu religiøse,
sekteriske tilbøyeligheter avslørt når en "hedensk" kvinne ber ham om hjelp til sitt syke barn. Han avviste henne fordi hun var utlending.
Her var altså ikke en gang "troen" nok, hun måtte tilhøre det "utvalgte folket".
Bare ved at hun overfor nazareeren og hans landsmennn fornedret seg til hundens nivå - et dyr man den gang så på med stor forakt - oppnådde kvinnen å få hjelp av Jesus.
----------------------
16.05.2013
G. Ullestad