Med en viss avstand i tid til kirkens årlige høytider (Påske – Kristi himmelfart – Pinse) finner
jeg det nødvendig å gjenta det selvfølgelige: kirken og kristendommens «Gud» er ingen idé, intet abstrakt begrep, men er fysisk identisk med en (jødisk) historisk mannsperson som levde og virket i
en fjern avkrok av verden for ca. 2000 år siden. Vi snakker om en historisk, fysisk og kjønnet «Gud»: en person!
I henhold til den fundamentale/fundamentalistiske
stadig gyldige bekjennelse fra år 325 («Nicæneum») er «Gud» ikke skapt, men født! Det er høyst merkverdig at denne bekjennelsen sjelden eller aldri blir hentet
frem i de ørkesløse diskusjoner om «Guds eksistens» på diverse nettaviser.
Den kristne guden ble FØDT på jorden for 2000 år siden, og i følge
kirkens overleverte lære: i Betlehem! Mer fysisk-materialistisk har ingen andre kjente (verdens)religioner fremstilt sin gud. Så vidt jeg vet, ingen andre religioner har på tilsvarende måte plassert guden sin i verden og i historien.
Sagt på en annen måte: ingen andre religioner har opphøyet sine profeter og
stiftere til gud. Ikke bare det: til verdens og universets (eneste) skaper og hersker, frelser og dommer over alle folkeslag i fortid, nåtid og framtid.
Det er opplagt at Jesus
er en forstyrrende person, og ikke bare for teologer, men også for kritikere. Det lar seg til en viss grad forstå. Etter årtuseners lag på lag med kirkelig-dogmatiske og mytologiske avleiringer er det ikke så rart
at mange kan ha vansker med å skille den historiske Jesus fra kirkens «Kristus» (kirken klarer det ikke selv). Vi ser da også at mange kan kritisere kirken mens de samtidig tviholder på det falske (ahistoriske)
glansbilde-Jesus, eller ideal-Jesus.
Hvordan kirken kan være angripelig, mens Jesus holdes uangripelig
er ikke lett å forstå med vår alminnelig etiske og logisk-historiske sans.
Jeg gjengir nedenfor et (revidert) innlegg undertegnede i forståelse med Andreas Edwien publiserte på Dagbladets nettavis i 2008. Jeg har fjernet alle henvisninger til vår daværende mot-debattant.
-----------------------
«Vi kan naturligvis ikke snakke om «pinseunderet» uten å omtale dets forutsetning, det påståtte «oppstandelses-mysteriet».
Det er da igjen naturlig å referere til landets fremste kritiker av kirkens dogmer og teologi. Andreas Edwien har skrevet den mest inngående kritiske analyse av påsketeologien, og han går
sterkt ut nettopp mot fremstillingen av oppstandelses-historien som et «mysterium». Verken den eller pinsebegivenheten har noe mysteriøst over seg, forutsatt at man er villig til å ta hensyn til historiske og religionspsykologiske
fakta.
Kritikken skiller seg utvilsomt fra tradisjonelle synspunkter ved sin sterke understreking av noe som aldri blir fremholdt og drøftet i
offentlige kristendomsdebatter i vår tid: at kirkens hovedhensikt med oppstandelses-dogmet er at den historiske Jesus «skal komme igjen for å dømme».
Hva blir konsekvensene av at denne læren nødvendigvis forutsetter at han «kommer igjen» som det mennesket han var, og derfor med nøyaktig
det samme domsprofetiske program han den gang fremførte på palestinsk jord i følge evangelieskriftene?
Jesu oppstandelse må dermed forutsettes å være et strengt FYSISK fenomen: et verdenshistorisk enestående og fantastisk brudd på en grunnleggende fysiologisk naturlov for menneskeheten og for alt liv. Den oppstandne
Jesu absolutte identitet med det fysiske menneske han var før sin død blir av Den norske kirke forutsatt å være klart fastslått og bevist på historisk-vitenskapelig grunnlag.
Det er på dette grunnlag Edwien angriper en fremsatt påstand om at «oppstandelsen er sannelig et mysterium». Når man kaller et problem for et «mysterium»,
heves det over kritikk. Og slik hindres en debatt om den uhyre viktige konsekvens som må trekkes av dette dogmet: det ubestridelige faktum at OPPSTANDELSESTEOLOGIEN HAR ET KLART ANTISEMITTISK INNHOLD.
Dette er uunngåelig fordi Jesus med sine domsprofetier i de fire evangelieskrifter har rettet alle sine angrep og sine dommer mot JØDER (sine landsmenn)! Dermed vil dette problemet stå i nær kontekst med diskusjonen om den europeiske antisemittismens årsaker.
TILBAKE TIL DOGMET om oppstandelsen, slik det fremkommer i kirkeåret: Her ser vi at Jesus – etter å ha vandret omkring mer og mindre fordekt (mest fordekt) – etter 40 dager forsvinner fra jordens
overflate ved å «fare opp til himmelen». Da må man kunne fastslå at Jesu påstått bevitnede tilstedeværelse etter sin død anses opphørt.
Vi må også konstatere at ikke en eneste navngitt apostel personlig bevitner Jesu himmelfart – på samme måte som heller ikke en eneste av dem har avgitt noe personlig vitnesbyrd om hans oppstandelse.
Det er bare forfatteren av Lukas-evangeliet (som antas å ha skrevet det meste av «Apostlenes gjerninger») som taler om himmelfarten.
Den samme Lukas forteller at 10 dager senere skjer dette såkalte «pinseunderet», som består i at «apostlene» og noen andre – fremdeles ingen navngitt – skal ha hatt noen kollektive psykiske opplevelser.
Det man må konstatere er at mens Jesus selv ikke hevdes å vise seg i pinsen, sies det at han er representert av noen påståtte «ildtunger» som
skal være en slags åndelige vesener. Men det er ikke mulig å hevde at de har noe annet med Jesus å gjøre enn at de som opplevde dem har TRODD at det var han som meddelte seg på denne måten.
Religionspsykologien kan fremvise en lang rekke tilsvarende «ånde-opplevelser» fra de fleste religioner. Edwien understreker at fordi de er globalt forekommende
religionsfenomener, kan man selvsagt ikke avvise at det ligger en realitet i deres psykiske innhold. Men fordi de – som her – vanligvis kobles sammen med en (mer eller mindre fantasifull) lokal mytologi, fører de gjerne til hallusinasjoner
som oppfattes som «åpenbaringer».
Når vi går videre i utviklingen av disse forestillingene, ser vi at Lukas er mer opptatt
av sin angivelig nære bekjente, Paulus, og av HANS religiøse opplevelser, som kan synes å bety at Jesus avla ham et kort besøk fra Himmelen. Siden disse opplevelser har funnet sted
mange år etter «pinseunderet», er det tydelig at Lukas er spesielt opptatt av å forsøke å «bevise» at Paulus har møtt Jesus personlig, slik at han med dette kan LEGITIMERE PAULUS’ APOSTOLAT. Men
Lukas er ikke i stand til å referere noen uttalelser av Jesus eller noen samtale Paulus har hatt med ham, noe heller ikke Paulus selv påberoper seg.
Den beskrivelse Lukas gir av Paulus’ påståtte møte med Jesus på Damaskus-veien, er så uklar og svevende at det ikke har vært mulig for ham å beskrive noe forsøk fra Paulus side på å
identifisere en «oppstanden» Jesus. I tillegg har Paulus i et av sine brev selv innrømmet at han «ikke vet» om han under denne hendelsen selv befant seg «i eller utenfor legemet».
Lukas alene mener å vite hvilke «ord» det dreier seg om, og beskriver en hørselshallusinasjon Paulus skal ha hatt under opplevelsen. Det må tilskrives deres
fantasi: Ap.gj. 9:4, 22:7, 26:14 flg. Vi får holde oss til mannens egne ord og ikke til hans disipler, som her har gjort uheldige forsøk på å gi hans opplevelse objektiv beviskraft for en påstått historisk begivenhet:
«Jesu oppstandelse».
(De røper seg ved f.eks. å motsi hverandre om hvorvidt «røsten» ble hørt og «lyset»
sett av andre enn Paulus selv).
På dette grunnlag har Edwien understreket som en selvfølgelighet at Paulus ikke kan brukes som noe slags
vitne om Jesu «oppstandelse», dvs. i ordets reelle betydning ut fra forestillingen om «den tomme grav». Det må samtidig fastlås at Paulus – blant de oppstandelses-vitner kirken baserer seg på – faktisk
er den eneste som har avgitt et vitnesbyrd med påberopelse av selv å være et slikt vitne. Dette setter kirken og dens teologi om Jesus i en mildt sagt sagt uhyre vanskelig situasjon: Dens viktigste dogme kan ikke påberope seg
det historiske grunnlag som den offisielt forutsetter i sine konfesjoner om Jesus. Edwien kaller derfor oppstandelses-dogmet «kirkens prekære postulat».
Lukas skriver om påske- og pinsebegivenhetene 50 – 60 år etter at de har funnet sted. Hovedhensikten med hans fremstilling er derfor ifølge Edwien å forsøke å skape samstemmighet mellom Paulus og de ekte
apostlene i selve synet på Jesus og hans lære, mens vi av kildene som kjent kan konstatere store uoverensstemmelser.
Dette fremgår også
av det Paulus konkret har skrevet selv om forholdet, særlig om sin konflikt med apostelkretsens leder, Peter (Gal. 2:11 flg.)».
--------------------------
Forøvrig vil jeg igjen henvise til Andreas Edwiens historisk-kritiske analyse av oppstandelsesteologien i boken DOGMET OM JESUS (1965, 5. oppl. 1995, s. 160-219), hvis
tredje del har tittelen «Hvorledes illusjonen om Jesu oppstandelse er blitt til».
24.06.2015
G.
Ullestad