Forpliktelsen på bekjennelsesskriftene

　

"Vi må kunne presisere hva det betyr å være lutheranar i Noreg etter år 2000, i ei moderne, eller postmoderne, tid. Det er ei utfordring, ikkje berre for teologar, men for oss alle".

Dette skriver lutheraner og litteraturforsker Øivind T. Gulliksen i en kronikk i ukeavisen Dag og Tid 20. september 2013. Jeg antar at "oss alle" refererer til alle som (ufrivillig) er inndøpt og registrert som medlemmer av Den norske kirke.

Hva er grunnen til at Gulliksen setter et markert skille i år 2000? Mener han at den "moderne eller postmoderne tid" startet opp i år 2000? Nei, det gjør han nok ikke. Man må bare ha i tankene at lutheranere (akkurat som deres katolske trosfrender) opererer med et verdenbilde, samfunnssyn og en historieoppfatning som går helt på tvers av normal tenkning, forståelse og erfaring.  

Er det kanskje den lutherske boken, Jesus - år 2000 etter Kristus (red. Halvor Moxnes, Universitetsforlaget 2000), Gulliksen har i tankene?

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=115062&rom=MP 

 

Les også tidsskriftet Kirke og kultur 5/6 2000 (et spesialnummer), med tittelen: "Jesus - 2000 ansikter".

 

Jeg siterer fra TF-teologen Halvor Moxnes' innledning i nevnte bok:

"I dag slår Jesusbildet sprekker. Ved 2000-årsskiftet er det tydelig at det ikke finnes - og ikke kan finnes - bare ett Jesusbilde. Det er mange bilder av Jesus som tolker menneskers liv. Men i etablerte kirkelige miljøer skjer det forbløffende få forsøk på på å tegne nye Jesusbilder, bilder som tar utgangspunkt i nye situasjoner, andre grupper eller konflikter... Disse nye bildene viser at Jesus fortsatt engasjerer og utfordrer svært mange, enten det er som ideal, identifikasjonsfigur eller frelser".

Sitatet ovenfor er etter mitt syn meget betegnende for liberalteologenes (forskjønnende) dogmatiske Jesus-dyrkelse, og samtidig en grov fornærmelse mot seriøs (vitenskapelig) historieforskning, som bl.a. Albert Schweitzer og Andreas Edwien har vært ypperlige eksponenter for.

Å "tegne nye Jesusbilder" er utelukkende et kirkelig teologisk-dogmatisk prosjekt, og det var nettopp liberalteologenes moderniserte "Jesusbilder" som var emne for Schweitzers skarpe kritikk for ca. 100 år siden.

På hver sin måte, og i hver sin tid, plasserte først Schweitzer, så Edwien (langt mer radikalt og konsekvent) Jesus fra Nazareth i hans historiske oldtid, dvs. innenfor det kulturmiljø og den religionshistoriske utvikling Jesus naturlig nok var påvirket og begrenset av: nemlig den eskatologisk-apokalyptiske bevegelse (kalt: senjødedommen), som i noen få århundrer omkring vår tidsregning splittet datidens jødedom i flere sekteriske retninger.

Vi vet mye om israelittisk-jødisk religionsutvikling omkring vår tidsregning, men det synes ganske opplagt at kristne teologer (konservative og liberale) ikke ønsker at denne historiske kunnskap skal nå ut til almenheten. Og derfor er Edwiens epokegjørende verk fra 1958: Idékampen i det bibelske gudsbildet. Jesus forkynnelse i et åndshistorisk lys  blitt fortiet av fakultets-teologene i nær en mannsalder. 

Ingen tillates å forstyrre den autoritære (stats)kirkelige dogmatikk - eller liberalteologenes ideal-Jesus.  

Liberalteologenes subjektive, fantasifulle og moderniserte "Jesusbilder" i nevnte bok (red. Halvor Moxnes) er uttrykk for en kontant avvisning av den historiske Jesus. Følgelig også en avvisning av nøktern, sannferdig historisk-kritisk forskning. Den kirkelig-dogmatiske "Jesus"  ("Kristus-troen") tåler ganske enkelt ikke møtet med den historiske Jesus fra Nazareth.

Et historisk menneske kan nemlig ikke brukes av kirke-kristendommen som overmenneskelig ideal og autoritetsfigur for alle tider og alle behov. Historiske mennesker lar seg ikke omforme og manipulere på denne måte. Men som vi vet: teologer er ikke historikere. De har helt andre kirkelig-dogmatiske og ideologiske interesser.

Nå har det seg slik at kirkens egne utvalgte, autoriserte overleveringer om Jesus fra Nazareth i Det nye testamente meget tydelig demonstrerer Jesu historisitet og menneskelighet. Han opptrer og framstilles som et levende menneske, verken som "guddom" eller som en "mytologisk" figur.  

 

AUTORITÆRE (TOTALITÆRE) IDEOLOGIER OG RELIGIONER

 

Jesu forkynnelse og opptreden i evangelieskriftene viser et ganske alminnelig feilbarlig, ufullkomment menneske. Han tok opplagt feil i sine mytologisk-eskatologiske forestillinger om verden og historien.   

Men! Jesus fra Nazareth tilkjennes ikke en rettmessige plass i sin oldtid og følgelig i den menneskelige historie. Enten er han "Gud selv" ("Guds Sønn" i samme betydning), eller så har han aldri eksistert! I begge tilfelle fratas Jesus sin historiske identitet.

Slike tankeforstyrrelser blant kristne (og blant noen ikke-kristne) har trolig bakgrunn i kirkens forvirrede gudsoppfatning - "Kristus-dyrkelsen" - gjennom mer enn 1700 år.

Kirkens mytologiske Kristus-figur har selvsagt aldri eksistert (annet enn i Paulus' hode), men at Jesus fra Nazareth har eksistert er det ingen grunn til å betvile. At kirken selv ikke klarer å skille klart mellom "Jesus" og "Kristus" er høyst forståelig, men VI må nå kunne skille mellom en mytologisk figur og en historisk person!

Jesu religiøse forestillinger var mytologisk preget, men som person opptrer han i evangelieskriftene som et menneske av sin tid. Det er slett ikke noe enestående eller mystisk ved hans lære og opptreden! Han lignet mange andre apokalyptikere, omvandrende predikanter og messias-pretendenter i sin tid.  

Som følge av årtuseners kirkelig propaganda og indoktrinering er vi nordmenn og europeere flest ikke i stand til å vurdere Jesus fra Nazareth ut fra en alminnelig saklig, nøktern og menneskelig målestokk (slik det kristne vesten heller ikke kan vurdere paven og pavedømmets nedarvede tradisjon og autoritet på et nøkternt, objektivt grunnlag). 

 

Mao-dyrkelse og Jesus-dyrkelse

 

Vårt Lands papiravis 18. des. 2013 brakte en 4-5 siders reportasje om Kina. "Her dyrker de fremdeles Mao", skriver avisen. Direkte og indirekte var han (Mao) ansvarlig for at flere titalls millioner kinesiske liv gikk tapt, skriver Vårt Land, med henvisning til Torbjørn Færøyvik.

Jeg spør: hvor mange millioner tapte uskyldige menneskeliv anser Vårt Land at den kristne kirke (katolsk og protestantisk) gjennom nær 1700 år har vært og er årsak til?

Det interessante er at dyrkelsen av Mao meget lett kan overføres (tilbakeføres) til kristendommens Jesus-dyrkelse gjennom mer enn halvannet årtusen. Som vi vet var Mao, Pol Pot og Nord-Koreas leder sterkt påvirket av det kristne Europas stalinistiske ideologi (autoritetsdyrkelsen/førerdyrkelsen).  

Fotografiet i Vårt Land av kinesiske elever som starter dagen med "revolusjonære sanger og høytlesing fra Maos lille røde" er som skutt ut fra kirkens forsamlingshus og kirkerom gjennom århundrer. Forskjellen er bare at det er "bibelen" (ikke "Maos lille røde") tilhengerne og tilbederne siterer fra. Ellers er opplegget - autoritetsdyrkelsen - det samme.

Utallige barn og ungdom har inntil i dag stått på geledd med bibelen i hånden. Hvem husker ikke "overhøringen" av konfirmanter i kirkerommet?

"Maos lille røde, sitatsamlingen som på verdensbasis ble trykket i et opplag på over én milliard under kulturrevolusjonen på 1960-tallet og fremover. Ikke bare de kinesiske massene dyrket formannens visdomsord i form av 427 sitater...I klasserommet pugger de (elevene) aforismer fra Mao, under et stort portrett av den tidligere formannen...skolens visjonære mål er å fri dem fra materiell higen så de kan bli frie og naturlige mennesker i Maos ånd".

- Eller i "Jesu Kristi" ånd? Hvor mange bibelvers har småbarn, elever og konfirmanter på det europeiske kontinent pugget? I hvor mange opplag på verdensbasis er bibelen trykket? Hvor mange sitater og aforismer? Vi snakker selvsagt ikke om et par tiår, men om århundrer!

"Etter dager med tortur, lite mat og søvn, tilsto Zhao Zuohai et mord han ikke hadde begått...".

Hvor mange uskyldige mennesker ble, gjennom middelalderens århundrer, torturert til tilståelse for forbrytelser de ikke hadde begått? (jfr. den katolske Inkvisisjonens terror). Jøder, kjettere og hekser ble (levende) brent på bål gjennom flere århundrer i det kristne Europa.

"Historiens dom over Mao vil forbli nådeløs". Slik siteres Torbjørn Færøyvik av Vårt Land. 

Hvor nådeløs vil historiens dom over den kristne kirke bli?

Vårt Land grafser i Mao Zedongs "kulturrevolusjon" på 1960-tallet, men avisen er ute av stand til å konfrontere den kristne "legenden som har en høy stjerne" i Den norske kirke. Ja, som dyrkes som "Gud selv". Det er ikke store fotografier av Lenin, Marx, Engels og Stalin som pryder deler av vårt offentlige rom, som kirkerommene og mediespaltene, men prangende bilder, illustrasjoner og statuer av Jesus (og paven).

Det er avskyelig!

Alle vidløftige spekulasjoner om Jesus fra Nazareth i vår tid bunner i den (autoritære) kristne keiserkirkens lære og dogmatikk fra 300-tallet e.v.t. Den offisielle kristendom oppstod i det romersk-europeiske imperiet, med den diktatoriske keiser Konstantin som kristendommens grunnlegger (jfr. kirkemøtet i Nicæa år 325).   

 

LUTHERSK OG KATOLSK DOGMATISME  

 

Den protestantisk-lutherske kirkes (inkl. liberalteologiens) Jesus-ideal har Romerkirkens historisk grunnløse oppstandelses-teologi som fundament. Det er ikke noen vesentlig prinsipiell forskjell mellom såkalt kirkelig helortodoks/konservativ/fundamentalistisk teologi (Jesus som "Gud selv") OG kirkelig liberal/halvortodoks teologi (Jesus som ufeilbarlig etisk ideal: overmenneske). Begge fraksjoner har plassert Jesus utenfor historien!

Begge disse to teologiske retninger - fakulteter - har i vårt "Statskirkeland" i mer enn hundre år hatt som hovedoppgave å utdanne kristne prester til tjeneste i Den norske kirke.

Jeg antar at lutheraneren Øivind T. Gulliksens kronikk i Dag og Tid først og fremst er et svar på, eller en kommentar til katolikken Eskil Skjeldals serie i samme avis. (Det er nå ingen tvil: MF-teologen og statskirkepresten Skjeldal har konvertert til katolisismen (des. 2011).  

Den stadig økende innvandring av (katolsk) arbeidskraft fra Øst-Europa utgjør nok en betydelig (teologisk) utfordring for Den norske evangelisk-lutherske "Folkekirke", som nå synes å kjempe på to fronter: mot den (eksterne) muslimske OG den (interne) katolske innflytelse.

Disse to mektige hovedkirker vil nok gjerne danne en felles front mot islams innflytelse, men de er selv så innbyrdes splittet at en samlet mot-bevegelse synes umulig. Samtidig er det grunn til å reflektere over hvorfor arbeidsinnvandrere til vårt land hovedsakelig rekrutteres fra nettopp katolske land.     

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Na-er-det-flere-katolikker-enn-muslimer-i-Norge-7033287.html 

Det er klart at det stigende antall lutherske teologer som konverterer til katolisismen, må representere en betydelig provokasjon og utfordring for Den norske (evangelisk-lutherske) kirke: nå "Folkekirke". Vi hører langt sjeldnere at katolske geistlige og teologer konverterer til protestantismen.

At den anerkjente forfatteren Jon Fosse har konvertert til katolisismen og beskriver det "som å kome heim", er vel heller ingen stor overraskelse. Avisen Vårt Land forteller at han ved jonsoktider i år ble konfirmert i Oslo. Fosse forlot kveker-samfunnet (som han nå betegner som "sekterisk") og ble i følge Vårt Land i sommer døpt i St. Dominicus-kirken på Majorstuen "og vart med det katolikk". Han har vendt hjem til Faderhuset (eller: moderkirken) og har dermed sluttet seg til det største sekteriske kirkesamfunn i verden.

(jfr. siste nummer av tidsskriftet Syn og Segn).

 

SAKRAMENTER, LITURGI, EKKLESIOLOGI...

 

Disse særegne kirkelig-interne begreper inngår både i katolikkenes og lutheranernes tankeverden. Teologien, den teoretiske overbygning, som er utbygget rundt disse begreper er formidabel, og jeg vil nok si: ganske uforståelig for andre enn teologene selv.

Å bli konfirmert som 54-åring lyder ganske sært. Noe mer eksklusivt og ekskluderende enn Den katolske kirkes sakramenter kan vanskelig tenkes. 

Om "Den hellige kommunion" (nattverden) les her

http://www.katolsk.no/tro/tema/sakramenter/artikler/kommunion 

Disse to hovedkirker har dåp og nattverd som de viktigste sakramenter (katolikkene har i tillegg noen flere). De har felles de tre statiske, urørlige oldkirkelige bekjennelsesskrifter. Allikevel har de vært bitre fiender og bekjempet hverandre gjennom mange århundrer. Stridighetene og motsetningene er ennå ikke over.

De kristne har altså ikke bare kjempet mot "ytre fiender", men mot hverandre! Denne fryktelige (til dels meget voldelige) historie om de kristne kirkers interne maktkamper, sekterisme, fiendskap og hat er etter mitt syn grovt underkommunisert.

(Jfr. trettiårskrigen på 1600-tallet).

 

KIRKE-KRISTEN SEKTERISME I DAG

 

Ikke engang om frelseslæren ("soteriologien") kan de kristne kirkesamfunn bli enige. Tilsynelatende uanfektet fortsetter de å døpe forsvarsløse spebarn til en LÆRE de selv ikke blir innbyrdes enige om, men som angivelig skal ha skjebnesvangre konsekvenser for ethvert menneskes "evige liv".  

"Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt", sier Fosse til Vårt Land.

Fem-barns faren Fosse er gift for tredje gang (nå med en nær 30 år yngre slovakisk kvinne), mens fire-barns faren Skjeldal er skilt, og påstår i Dag og Tid at han som katolikk ikke kan bli samboer eller gifte seg på nytt.

På hvilket etisk-moralsk grunnlag? Er det et religiøst forbud? Er det Skjeldals "Gud" (Jesus? Kristus?), eller paven som har utstedt dette forbud?

Eskil Skjeldal skrev da vitterlig i ukeavisen Dag og Tid at Gud ikke bryr seg om moral..? Da må det vel være paven og pavekirkens morallære han adlyder? Han fortalte leserne at han hadde "glemt" Jesus etter at han forlot Den norske kirke.

Slik jeg har oppfattet Skjeldals besynderlige og spektakulære (helsides) skriverier i Dag og Tid - hans meget personlige bekjennelser gjennom mange uker - er det ganske likegyldig for ham om "Gud" eksisterer eller ikke. Han "tror på troen", nemlig!

Man får en viss medlidenhet med disse religiøst frustrerte menn.

I Jon Fosses forfatterskap er det mange litterære kvaliteter. Vi må håpe at hans overgang til Den katolske kirke ikke svekker hans litterære og kunstneriske skaperkraft.

---------------------------- 

 

Gulliksen gir ingen meningsfull definisjon eller forklaring på hva det historisk og teologisk betyr å være "lutheraner", en betegnelse han mener er mer passende å bruke i vår moderne (eller postmoderne) tid enn betegnelsen "kristen". Dette er ganske besynderlig, ettersom alle kristne kirker og menigheter deler det grunnleggende: Jesus-forgudelsen og Kristus-dyrkelsen (oppstandelses-mytologien).

Ordet "kristen" er avledet av Kristus (gr. Christos, hebr. messias = den salvede). 

Men det er verdt å merke seg at Gulliksen velger å markere skillet mellom de kristne konfesjoner, snarere enn enheten.

Det er også merkelig at den konverterte katolikken Skjeldal i Vårt Land 21. okt. er så opptatt av den lutherske "folkekirkens" krise, ikke av Den katolske kirkes krise (han går ikke her inn på sin egen overgang til verdens største "folkekirke"). Hvorfor er Skjeldal så opptatt av Den norske kirkes trosopplæring, ikke av hvilket undervisningsopplegg - trosopplæring - barn og unge i Den katolske kirke eksponeres for (jfr. Vårt Land 25. nov.)?   

MF-teologen Eskil Skjeldal støtter seg i Vårt Land til doktor i teologi, Patrik Hagmans, kritiske analyse av "de lutherske folkekirkene":

"Men teologien er det stedet der kirken igjen kan finne sin relevans, selvforståelse og virksomhet, mener han. Dette leder ham inn i ekklesiologien: Hva er kirken, hvorfor er kirken viktig?...Han mener kirken har solgt ut nåden: Nåden er uten etterfølgelse, uten korset, uten den levende Jesus Kristus... Fokuset må endres ut fra kirken har å tilby: Nåde og felleskap med Gud og hverandre. Da må gudstjenesten stå i sentrum...Kirken må bli et fellesskap som overskrider grenser".  

De kristne kirker har etter 1700 år ennå ikke klart å skape et fellesskap som "overskrider grenser", og det er nettopp gudstjenesten (liturgien!) Kirkens "folk" rømmer fra. Til tross for såkalt "økumeniske samtaler" gjennom mange tiår i etterkrigstiden er den kristne splid og sekterisme mer uttalt enn noen gang før.

Den "nytolkning" kristne (lutherske) liberalteologer har bedrevet det siste århundret har (ufrivillig?) bidratt til den "avkristning" og "sekularisering" vi i dag nyter godt av. Det skal vi være glad for. Kirken har kanskje aldri hatt lavere oppslutning og færre aktive kirkemedlemmer enn i våre dager. Over hele Vest-Europa rapporteres det om stengte og nedlagte kirker. Dette er en utvikling som ikke kan reverseres.  

Kirkene oppløses innenfra. Deres ledere og lærere leter desperat etter "noe nytt", men klamrer seg til "det gamle". Som Jesus sa det: Man kan ikke fylle ny vin i gamle skinnsekker.

Skjeldal har i sin serie i ukeavisen Dag og Tid opplyst at han "glemte" Jesus - etter at han forlot Den norske kirke... 

Som bokanmelder i Vårt Land) er han tilbake med gamle, velkjente "oppskrifter". Som konvertert katolikk kan vi selvsagt ikke forvente at Skjeldal fremfører noe nytt. Det er den samme gamle leksa, om igjen og om igjen. Monotoniens kjedsomhet er drepende. Det er like drepende monotont og forutsigbart når lutherske prester og teologer presenterer sine gudsbilder og sin teologi. 

Forsøk på "nytolkning" har de kristne kirker bedrevet i mer enn hundre år. De møter bare blindveier. De har frembrakt utallige teologiske teorier, men avkristningen går sin ubønnhørlige gang. "Teologisk teori" appellerer ikke til andre enn teologene selv.

 

"INTELLEKTUELLE PÅ KNE FOR PAVEN"

 (Klassekampen 6. okt. 2007)

http://www.klassekampen.no/48184/article/item/null/intellektuelle-pa-kne-for-paven

Undertegnede har på Vårt Lands Verdidebatt polemisert mot Skjeldals helvetessyn: 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread214085/ 

Det hadde vært interessant om Skjeldal, som konvertert katolikk, kunne gi en saklig-nøktern gjennomgang av Den katolske kirkes - pavens - helveteslære.

Hva har pave Benedikt og pave Frans - som "Guds" representanter på jorden - i offisielle, autoritative uttalelser (ex cathedra) meddelt verden om denne sak? 

På Verdidebatt for få år siden utfordret jeg også den troende katolikk, Olav Rune Ekeland Bastrup, til å klargjøre pavens syn på helveteslæren. Jeg fikk intet svar. 

Se her hvordan Den katolske kirke presenterer seg for skoleelever:

http://www.katolsk.no/organisasjon/norge/info/vaar_tro 

 

Ja, det er et trist skue når intellektuelle bøyer kne for pavens autoritet! Vi har sett at Eskil Skjeldal i ukeavisen Dag og Tid for det meste har unngått brysomme (kirkelig-teologiske) tema og læresetninger. I stedet har han utbrodert sin meget personlige "troskrise", som han pr. 15.11.2013 i Dag og Tid åpenbart har kommet vel gjennom (her ender denne serien).

Skjeldal har landet i romerkirkens (pavekirkens) autoritære ortodoksi, akkurat slik vi kunne forvente. Det gjorde han trolig allerede for to år siden, da han konverterte til katolisismen.

Vi må anta at velutdannete, opplyste og godt voksne mennesker vet hva de gjør når de konverterer til et annet kirkesamfunn (eller til en annen religion), og at de som intellektuelle har satt seg godt inn i det aktuelle kirkesamfunnets gyldige lære- og skriftgrunnlag.  

---------------------------    

 

Kristne teologer og geistlige får lov til å tvile litt (innenfor visse rammer) bare de ender opp i kirke-kristendommens fundamentale dogme om Jesus: oppstandelses-mytologien!

Man tillates å ha "Ei haltande tru" (Dag og Tid 15. nov.). Man tillates å anklage "Gud", så lenge guden ikke defineres eller identifiseres. Derfor omtaler ikke Skjeldal (eller Fosse) innholdet i kirkenes offisielle, autoriserte bekjennelsesskrifter, verken i den kirke han forlot eller i den kirke han har konvertert til.  

I Skjeldals artikkelserie i Dag og Tid har vi sett at "Gud" og "Jesus" søkes holdes atskilt på en besynderlig måte, mens disse to figurer ("vesener") i kirkens egne offisielle bekjennelser betegner den ene samme "Gud" (jfr. kirkens "treenige Gud"). Her er det forvirringen for alvor melder seg.

Den nicænske og apostoliske bekjennelse fra oldtidens romerske keiserkirke gir, motsatt Skjeldals forvirrede gudsbilde, meget klare, enkle formuleringer - postulater - om hvem den kristne "Gud" er.  

"Vi lever i år 2000 etter Kristus. Tidsregningen sier mye om Jesu stilling i vestlig kultur. Gjennom to tusen år har bilder av Jesus formet vår tradisjon. Uten Jesus fra Nazareth ville vi hatt en annen historie". 

(Halvor Moxnes)

Vi forstår hvorfor nær 2000-års Jesus-dyrkelse i den europeiske kristne religion ikke kan oppgis uten videre. Det er ikke "bilder av Jesus" som har preget vår kristen-europeiske kultur, men skriftlige postulater (påstander) om hans guddommelige og overmenneskelige autoritet!

(Jfr. bekjennelsesskriftene).

Rammene for tro, tvil og tenkning ble fastslått i Den nicænske bekjennelse år 325. Prester, teologer og biskoper som inntil i dag tøyer grensene for Den Hellige Stols og "Den hellige fars" lære, risikerer ekskommunikasjon.

Les her om Den katolske kirkens strengeste straffer: interdikt, bannlysning og ekskommunikasjon.

http://www.katolsk.no/nyheter/2006/09/27-0002 

Jeg siterer fra Skjeldals siste avsluttende serie i Dag og Tid 15. nov.:

"Eg har tapt. Eg fekk ikkje Gud i tale. Men eg vonar på Jesu oppstode, og at døden er overvunnen".

Ja, dette har kirken(e) lært og forkynt i mer enn halvannet årtusen. Skjeldals anfektelser ("Den mørke natta"..."Holet i bakken"...) munner ut i følgende innsikt:

"Du må lære deg å forvente mindre av Gud. Om Gud finst, let han seg ikkje rikke. I så fall er han suveren. Du kan ikkje lite på Guds hjelp. Tru er risikabelt...Glimtvis kan eg kjenne at eg er i tvil om tvilen min. Eg veit ikkje kvifor, men eg trur at personlegdomen min er open for tru...Tru er å søkje ein lengt etter Gud. Det ligg ein tru i denne søkjinga og i denne lengten...Gud har brent seg fast på netthinna mi. Eg kan ikkje velje det bort".

"Om Gud finst...", skriver Skjeldal. Han er altså ikke sikker på "om Gud finst"? Men Gud har likevel brent seg fast på netthinnen hans? 

Vi kan lett konstatere at ingen av kirkens autoriserte, overleverte bekjennelser tillater den minste tvil om den kristne "Guds" eksistens.  

Men at tvil og tro (tro er alltid subjektivt) er risikabelt, vet alle de som er blitt ekskommunisert i Den katolske kirke frem til i dag. Eller, det er kanskje rettere å si: "å tenke er risikabelt"?  

Med andre ord: paven tenker for deg.  

I Den norske kirke er virkemidlene litt mindre dramatiske, men en luthersk-evangelisk prest og ordinert teolog som lærer eller forkynner på tvers av Den norske kirkes autoriserte bekjennelser, blir også i vår tid utsatt for sanksjoner eller advarsler av diverse slag.

Den katolske kirke har sin "Troskongregasjon" - en etterlevning av den katolske Inkvisisjonen - slik Den norske kirke har sin "Lærenemnd".

http://no.wikipedia.org/wiki/Kongregasjonen_for_trosl%C3%A6ren 

http://snl.no/kongregasjon%2Fkommisjon 

Ikke uventet er det homofili som har dominert lærenemndas saker. Se her 

http://www.kirken.no/larenemnd/laeren06/

Ikke så få "uortodokse" (teologisk avvikende) prester i nyere tid er blitt innkalt på teppet til den mektige biskopen i Den norske kirke og fratatt sitt embete. Vi vet jo godt hvordan Den norske (stats)kirke i vår tid har behandlet kritikere på ytterflankene, som f.eks. den ultra-konservative Børre Knudsen og den ultra-liberale Helge Hognestad.

(Om Kristian Schjelderup, se nedenfor).

 

----------------------------- 

 

LÆREN må forkynnes "rent og klart", må vite!  Kirkens SAKRAMENTER er beskrevet slik ("rent og klart"?):

"Det er ikke lett å forklare hva et sakrament er, for det er noe hemmelighetsfullt. Det er noe som man ikke kan finne ut av med en gang. Det er ikke hemmelig på den måten at ingen vet om det eller får lov til å se det, men det er hemmelighetsfullt fordi vi ikke kan forstå det uten at vi TROR på det. Hvis vi tror på Gud, og hvis vi tror at Gud har gitt sakramentene til oss, da blir det lettere å forstå hva et sakrament er.

Et sakrament er et tegn som Gud gir oss. Det er et vennskapstegn. Sakramentene er Guds måte å vise oss at Han vil være vår venn og at han er glad i oss. Som en god venn vil Gud alltid være nær oss. Det skjer også gjennom sakramentene. Gud gir oss et tegn på at Han er vår venn og et tegn på at han er hos oss. Dette kan vi ikke forstå uten at vi tror på det".

 

Eller slik:

http://www.nittedal.kirken.no/nb-no/omtro/sakramentene.aspx 

http://snl.no/sakrament 

http://no.wikipedia.org/wiki/Sakrament 

 

"Trua på Gud kan forvirre deg", skriver Skjeldal i sitt siste innlegg i Dag og Tid. Ja, han bidrar selv til den kirkelig-teologiske forvirring. Jeg vet ikke om det er bevisst, for denne språklige og tankemessig forvirrede serie fra Skjeldal kan umulig være heldig for de kristne kirkers omdømme og autoritet. 

Vi skjønner at tvilen må holdes under de kirkelige autoriteters styring og kontroll. Vi ser at læren om "Jesu oppstandelse" gir Skjeldal det HÅP han personlig har behov for. Når den subjektive "tro" ("trua") blir for risikabel og usikker, er kirkens urokkelige dogmer/postulater og pavekirkens læreautoritet et fast holdepunkt.

Først hevder Skjeldal at hans "tro" ("trua") er medfødt, så avslutter han serien med følgende utsagn: "No har eg innsett at eg må leve livet mitt sjølv. Difor har eg ikkje ei tru lenger, berre ei von". 

Hva er betydningsforskjellen på "tro" og "håp", ettersom begge disse holdninger er rent subjektive? Og hvordan kan Skjeldal plutselig oppgi "trua", når han i et foregående innlegg hevder at den er MEDFØDT? 

Slik "paradoksal" - ulogisk - tenkning er karakteristisk for kristendommen: Credo quiet absurdum: «Jeg tror fordi det er absurd» (Tertullian, 200-tallet). 

Et vesentlig poeng er altså at troen ikke lar seg innfange av den menneskelige rasjonalitet. Denne tankegangen ble videreført i protestantismen, hvor mennesket som fra fødselen ble betraktet som ondt, bare kan frelses nettopp gjennem den »blinde tro«.

Med Luthers ord: »Tro er tillit til det vi ikke ser med øynene. Følgelig er det det springende punkt - for at vi i det hele tatt kan tale om tro - at alt som vi tror på, er skjult for vårt blikk.«

(Om den trellbundne vilje, 1525 ).

http://no.wikipedia.org/wiki/Vidnesbyrd_af_Kirkef%C3%A6drene

 

"SKAPER GUD TRUA?"

(Eskil Skjeldal, Dag og Tid 11. okt.)

 

Jeg finner det nødvendig (igjen) å dvele litt ved Skjeldals meget spesielle trosforestillinger i dette innlegget i Dag og Tid. Såvidt jeg forstår svarer Skjeldal benektende på tittelspørsmålet ovenfor.

Hans "gudstro" (alt dreier seg om ham) skyldes bare delvis ytre påvirkning, som kultur og miljø. For å holde "Gud" utenfor ansvar for den "vantros" helvetesstraff, ender Skjeldal opp i biologisk determinisme (med andre ord: predestinasjon):  

Han er fra naturens side "dømd til å tru".   

"Om trua er medfødd, kan eg ikkje slutte å tru".  

"Gud har ikkje noko med kven som kjem til tru, og kven som ikke gjer det. Det er tilfeldig. Om det er tilfeldig kven som trur, kan ikkje dei som ikkje trur verte dømde. Tru er ikkje noko du berre kan bestemme deg for.

Uansett: Om tru enten er tilfeldig, eller noko Gud gjev som ei gave, kan ikkje vantru leie til dom, om Gud skal være kjærleg... Men no syner det seg at eg kan være arveleg disponert for trua og.

Eg trudde dette var komplisert, og freista plassere Gud som ein agent for trua min. Men så er det kanskje så enkelt som at eg er open for gudstru, frå naturen si side?  Då er det lite interessant om Gud verkeleg finst eller ikkje: Eg er konstruert for å tru det.

Harald Eia, min vegvisar inn i dei harde fakta om biologi, arv og miljø, lyfter på sløret...Eg er dømd til å tru. Eg må leve med det som best eg kan".

(Hvordan kan et intelligent, velutdannet menneske prestere så mye rør? Hvordan kan slikt komme på trykk i en seriøs avis?)

Skjeldal har mange roller og bærer mange hatter: han er stipendiat i teologisk etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet, litteraturkritiker i Vårt Land og freelance-journalist i ukeavisen Dag og Tid (nå også ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Oslo katolske bispedømme).  

http://web.mf.no/kompetansekatalog/?modus=print&idnr=604r 

I Skjeldals serie i Dag og Tid gjennom mange uker har jeg ikke funnet noen etiske refleksjoner - av en stipendiat i ETIKK! 

Hvorvidt vi mennesker på vår felles jord viser medmenneskelig samhandling, vilje til å skape humane, liberal-demokratiske samfunnsdannelser OG omtanke for vår nestes velferd, interesserer ikke Skjeldal. Han bryr seg ikke om det menneskelige samfunn og fellesskap (merk: han tilbringer mye tid i et katolsk kloster). Han er fullstendig isolert, innelukket i seg selv.

Skjeldal spekulerer bare over hvorvidt hans "Gud" er taus, ikke har moral, ikke hører bønner, og ikke gjør noe med lidelsen etc. Han spør hvorfor "Gud" ikke griper inn i lidelsen, men merk: han spør ikke hvorfor menneskene faktisk griper inn i lidelsen.

Skjeldal har åpenbart ingen tro, håp eller tillit til de menneskelige evner og ressurser som har frembrakt den velferd, frihet og humanitet vi i dag nyter godt av i vår del av verden.

Vi forstår hvorfor Skjeldal er trett av å vente på tegn fra "Gud" og lei av å håpe på "Guds" hjelp.

Ondskapen blir ikke borte, samme hvor mye han enn ber, sier Skjeldal.

"Eg trur ikkje lenger at Gud kan gje meg noko som helst".

Men godheten som lever og blomstrer i vennskapet, i (foreldre)kjærligheten OG i enkeltmenneskers og gruppers altruisme synes ikke å ha noen plass i Skjeldals innelukkete "Guds-forhold".

Ganske riktig: de kristnes bønner kan ikke oppheve menneskelig ufullkommenhet, som vår dårskap, våre svakheter og begrensninger. Vi vet det så vel. Vi er ikke fullkomne!

Men i vår ufullkommenhet har vi de siste par århundrer utviklet et rettferdig, demokratisk og humant samfunn (så vidt jeg vet har den kristne kirke gjennom 1700 års makt og innflytelse i Europa ikke frembrakt noen politisk-rettslige eller sosial-etiske reformer).    

Skjeldal befinner seg tilsynelatende i "Den mørke natta", men av en eller annen grunn er det vanskelig å tro på ektheten i hans opplevelser, slik han gjennom mange uker i Dag og Tid monotont har beskrevet den avgrunn som de siste to årene har åpnet seg i ham. Hva den består i beskriver han bl.a. slik:  

"Trua er truga. Eg har mist utsynet. Når myrkret la seg over meg, vart tilhøvet til Gud sett på prøve, endå ein gong...No har altså tvilen råka meg. Eg er uroa for trua mi".

Han forteller at han kan alle teoriene om Gud og det onde, og her synes jeg at Skjeldal uttrykker den kristne livs- og verdensfjernhet på en ganske treffende måte:  

"I årevis har eg preika om dei. Trygg på innhaldet, med Gud i botnen. Som teolog har eg vassa i skinande omgrep, vandra i vene tankeslott. Men eg kan ikkje skulda på teoriane: Eg var hekta på det abstrakte. Det var ei flukt, så eg slapp å kjenne etter om de var ekte".

(Merkelig nok omtaler han ikke sin bok: Den svake gud: essay, 2009, skrevet to år før han konverterte til katolisismen).

Hva som er "ekte" i Skjeldals helsides personlige bekjennelser i Dag og Tid gjennom mange uker, er ikke lett å avgjøre. Mangel på reaksjoner og kommentarer er også ganske påfallende. Det kan vel tyde på at Eskil Skjeldal serie enten ikke har berørt leserne, eller at Dag og Tids redaksjon ikke har ønsket kritiske kommentarer.

----------------------   

 

Skjeldal har vært skribent i Klassekampen, på www.forskning.no  OG på www.skaperkraft.no.

Se hans artikler her http://skaperkraft.no/?post-writer=eskil-skjeldal 

Også på Minervas nettside har Skjeldal publisert artikler, som her

http://www.minervanett.no/%e2%80%9dabel-hvor-er-din-bror%e2%80%9d/ 

 

KRISTENDOM OG KRISTEN "TENKNING" I MEDIER   

 

Når korsdebatten utløser så sterke emosjoner blant de kristen-troende, er det selvsagt fordi KORSET er uløselig forbundet med Kristus-dyrkelsen. Alle kristen-troende (inkl. kristne journalister, politikere og akademikere) betrakter seg som en slags "misjonærer", "vitner" eller "evangelister" i det samfunn de lever i og på de arenaer de opptrer. Å smykke seg med korset rundt halsen (stort eller lite) er for den kristne korsbæreren en bekjennelse. Korset er et vitnesbyrd.

"For meg er korset personlig", sier NRK's korsbærer til Vårt Land. Det betyr vel bare at hun har et personlig forhold (teologisk-dogmatisk) til den kristne kirkes autoritetsfigur: "Jesus Kristus".

Korset er et grusomt tortur- og henrettelsesmiddel, et voldssymbol! Som det er sagt: det blir verken "nøytralt" eller "vakkert" av å dekoreres med perler og diamanter. 

Få er kanskje klar over at det kristne kors også er et antisemittisk symbol.

--------------------------- 

 

At en rekke av Klassekampens journalister og skribenter er kristne ("kristen-sosialister"?), er vel ikke lenger noen hemmelighet? Avisen har hatt en sterk kirkelig-teologisk slagside de senere år. Noen av oss har undret oss over om Klassekampen er blitt et "underbruk" av Vårt Land.

Men også Morgenbladet har hatt (og har?) mange kristne journalister.

I de aviser hvor man finner en overvekt av kristne redaktører/journalister/skribenter, vil man naturligvis ikke finne kristendomskritiske artikler.

Fraværet av faglig fundert kristendomsdebatt i våre toneangivende papiravisen representerer et stadig større demokratisk problem.

Det er synd at religionshistorikere/religionsvitere verken setter i gang eller bidrar til at kristendommens bekjennelse og teologi settes på dagorden i den offentlige debatt.

Skribent, forfatter og religionshistoriker, Jeanette Sky, er en av flere "ubestemmelige" religionshistorikere/religionsvitere, som etter mitt syn helt klart har en (kristen) liberalteologisk forankring. Det er blitt mange av dem, og de opptrer ikke som objektive, uavhengige religionsforskere.

Religionsforskere som Ingvild Sælid Gilhus, Lisbeth Mikaelsson, Torkel Brekke og Dag Øistein Endsjø m.fl. har som profilerte forskere, skribenter og forfattere bidratt sørgelig lite til kritisk belysning av sentrale, prinsipielle forestillinger i kirke-kristendommens bekjennelse, teologi og dogmatikk.  

Religionshistoriker og skribent Jeanette Sky har anmeldt ordinert teolog Gyrid Gunnes bok (Aschehoug 2013) i tidsskriftet "Kirke og kultur" 3/2013:  Å forkynne Guds ord klart og urent. Utkast til en feministisk prekenpraksis.

Jeanette Sky har her et påfallende behov for å markere seg som "ikke-troende". Dette er ganske merkelig, ettersom hun inntil de senere år har sittet i "Kirke og Kulturs" redaksjon!

Jeanette Sky er medforfatter av og fagansvarlig for flere artikler på Store norske leksikon, bl.a. for emnet gud (merk: liten bokstav).

http://snl.no/gud 

"Når en høygud blir ansett for å være den eneste guden som eksisterer, har vi å gjøre med monoteisme, karakteristisk for islam, jødedom, kristendom og sikhismen".

(Tilber disse fire religioner samme "høygud", dvs. den samme "eneste gud" som eksisterer? Hvis ikke, snakker vi vel ikke om "monoteisme"?)

Vi kan videre merke oss at kirke-kristendommens "Gud" (= Jesus/Kristus) ikke nevnes i den lange listen over navn på guder/guddommer. En lenke henviser oss til "det kristne gudsbegrepet", og her overtar teologen Tarald Rasmussen. Den såkalt bibelske og kristne guden opptrer nå konsekvent med stor bokstav: "Gud".  

http://snl.no/gud/kristen_teologi 

http://snl.no/gud/i_bibelen

 

Også Klassekampens mangeårige bokanmelder, Tom Egil Hverven, har tilknytning til det kristne tidsskriftet "Kirke og kultur". Han har en interessant og (etter mitt syn) merkverdig artikkel i dette tidsskriftet 4/2010:  Vi er ventet på jorden, med undertittel: "Den italienske filosofen Giorgio Agamben om Romerbrevet".

------------------------- 

 

Det er meget grovt når kristne teologer og apologeter offentlig beskylder folket for teologisk uvitenhet, inkompetanse og/eller "religiøs analfabetisme", når de selv uhindret i minst 500 år har hatt alle tenkelige ressurser og mikrofoner til rådighet for sin kristne propaganda.

Gjennom århundrers oppdragelse, undervisning OG propaganda i våre offentlige medier har prester, biskoper og teologer hamret inn, gjentatt og gjentatt den evangelisk-lutherske lære. De har i minst 500 år rettet sin opplæring og propaganda mot de mest sårbare blant oss: barn og unge. Når deres ustoppelige propaganda (med statlig finansiering) ikke har gitt det ønskede resultat, anklager de oss for å være uvitende!

Kirkens biskoper og teologer har fortsatt "klippekort" til mediene. Jeg gjentar Kringskastingssjefens ord til Vårt Land: "NRK er Norges største kirke".

Den apostoliske bekjennelse fra oldtiden, som sammenfatter kirkens "lære om Gud", blir (nesten) hver eneste søndag kringkastet over det ganske land.

----------------------------   

 

Ingen voksne kirkemedlemmer trenger gå til kristen-troende apologeter, som (MF-teologen) Atle Søvik og (Telenor-ingeniør) Bjørn Arne Davidsens luftige, abstrakte og villedende "akademisk-vitenskapelige" gud, eller til (MF-teologen) Eskil Skjeldals pinlig personlige bekjennelser i Dag og Tid, for å forstå hvem den kristne "Gud" er: hvorvidt "han" eksisterer, eller hvordan "han" eksisterer. 

Vi må heller spørre dem: hvorfor FORTIER de kirkens offisielle, autoriserte bekjennelsesskrifter?  

Det siste halve århundret er det utgitt en rekke bøker om Kirkens tros-og læregrunnlag. Det mangler altså ikke på "kilder" og "dokumentasjon" om kirkens "Gud" og "Jesus". Jeg har på denne hjemmeside sitert fra en rekke av disse bøker.

Les biskop Bjarne Skards bok: Inkarnasjonen. En dogmehistorisk framstilling (1951/1976) OG MF-teologen Oskar Skarsaunes bok: Inkarnasjonen - myte eller faktum?  

 

En av (MF-teologen) Atle Søviks absurde påstander på Verdidebatt lyder slik:  

"Selv om Gud har skapt vårt univers fra intet, så er det et logisk ufrakommelig poeng at det må være noen grunnleggende betingelser ved virkeligheten som selv ikke Gud har skapt eller bestemt. For Gud er jo selv en del av virkeligheten og kan ikke ha valgt hvordan alt skulle være før han selv eksisterte".

FØR HAN SELV EKSISTERTE? 

Jeg siterer fra Den apostoliske bekjennelse, art. 1 (fremført hver eneste søndag i de fleste av landets kirker):

"Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper".

 

"Det er de bekjennelsesskrifter det her er tale om, som er normerende også for kristendomsopplæringen i skolen i Norge, med den tilknytning som denne undervisning gjennom loven har til Den norske kirke".  

 

Det er den kristne "Gud" i seg selv som beskrives i Den norske kirkes (fem) autoriserte bekjennelser. Det er nok å konferere de steinharde, urørlige bekjennelsesskrifter - dogmer - fra oldtiden frem til i dag.

Den kristne mannsguden er ikke det minste mystisk, men tvert om fysisk identisk med en konkret, historisk person: den jødiske oldtidsprofet og dommedagspredikant Jesus fra Nazareth.

Sammenstillingen "Jesus Kristus" skal angivelig betegne Jesu status før og etter oppstandelsen (jfr. "Kristologien", som angivelig betegner Jesu to naturer: som gud og menneske).

I Det nye testamente, i kirkefedrenes skrifter OG i kirkens urørlige bekjennelser finner vi den informasjon vi trenger. Ingen kan vel betvile at Jesus fra Nazareth var en mann? 

(Heller ikke kristne feminister fra TF kan, i vitenskapens navn, omskape en historisk mannsperson til kvinne. Å frata et menneske dets historiske identitet ville være uhyrlig).

De kristne kirker har i århundrer nettopp fremhevet det historiske i kristendommen: Gud ble menneske! 

Den norske kirke driver nok ikke bare med liturgiutredninger, samlivsutredninger og klimautredninger, men sikkert også med "gudsutredninger" (man har jo allerede i lang tid diskutert den kristne gudens kjønn, og noen kvinnelige teologer fra TF har vært særdeles aktive i denne diskusjonen).

I den kirke-kristne tradisjon fra oldtidens keiserkirke er det kirkemøtene som vedtar (ved avstemning) justeringer i det kristne gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn.

Kan vi vente oss en "helvetesutredning" i nær framtid?

La oss følge nøye med på kirkemøtene de kommende år. Vi må håpe at kommende kirkemøter vil sette viktigere teologisk prinsipielle tema på dagsorden enn Salmeboken.  

 

"METAFORISK JOMFRUFØDSEL"

 

I Sverige har den nyutnevnte kvinnelige (lutherske) erkebiskop uttalt at jomfrufødselen må forstås metaforisk...(hva er en "metaforisk jomfrufødsel" for noe rart?). Ja, mange av hennes liberalteologiske kolleger deler nok det samme synspunkt, uten at de uttaler det høyt og klart for kirkens medlemmer.

En av den svenske erkebiskopens norske kolleger uttalte til Vårt Land for en tid tilbake at Jesu jomfrufødsel måtte forstås symbolsk  (jfr. Notto Thelle).

Jeg siterer nedenfor et eksempel på feminist-teologiens fantasifulle (om)tolkning av den kristne "jomfruen":

"Feminister har foreslått at en SANN JOMFRU (?) er en oppvåknet kvinne med retning og kunnskap om betydningen av å kultivere pusten, åndedrettet, og kysse den den hellige ånd tilbake. Hun er fri fra begjæret etter stjålet frukt i andres hager, og har metaforisk og reelt skapt et mottakelsesrom, et gudsrom, inne i seg selv. Uten indre utvidelse kan ordet ikke tas i mot. Det er forutsetningen for å kunne invitere andre inn i sitt eget uten å måtte endre den andres ord. Bare en jomfru i denne betydning - det være seg mann eller kvinne - kan føde et guddommelig barn, en ny og integrerende kraft, til verden.

Dette forteller Lukas oss allerede når han lar engelen hilse Maria med Immanuel-navnets tegn, "Gud er med deg". Hun er tegnet før barnet er unnfanget".

(Jeg gjør leserne oppmerksom på at også TF-teologen Jone Salomonsen har vært fast skribent i Klassekampens ukentlige torsdags-spalte. Hun etterfulgte MF-teologen Eskil Skjeldal, som hoppet til ukeavisen Dag og tid. De senere år synes Klassekampen og Morgenbladet å ha vært teologenes foretrukne aviser).

Sitatet ovenfor er hentet fra TF-teologen Jone Salomonsens lange essay i Morgenbladet 13. - 19. januar 2012. I denne tettskrevne artikkel nevnes knapt kristendommens hovedperson: Jesus fra Nazareth, Josef og Marias' sønn.

Hvis Maria bare eksisterer som idé ("tegnet"), gjelder vel det samme for liberalteologenes "Jesus" og "Kristus"?

Mye taler for at TF-teologene er på vei mot et abstrakt "Kristus-begrep", fordi de ikke kan eller vil forholde seg til det historiske menneske Jesus.　

Hvorfor tillates ikke mennesket Maria å være en alminnelig ung jødisk kvinne av sin tid, som fødte et barn i ung alder, kanskje under uheldige omstendigheter (hun ble gravid utenfor ekteskap)?

Hvorfor blir Maria fratatt retten til å være et menneske?  Hvorfor MÅ hun mystifiseres og symboliseres, dvs. fratas sin menneskelige identitet?

Det virker som om det nettopp er faren for "meningstap" Jone Salomonsen her søker å motvirke, ved å konstruere en slags "symbolsk jomfru", et abstrakt jomfru-begrep, som erstatning for den fysiske jomfruen kirken har forkynt i nær 2000 år.

Det må være mye prestisje, autoritet og troverdighet som står på spill når kristne (liberal)teologer - og feministteologer - kan bedrive denne form for meningsløst tankearbeid. Når selve ordet "jomfru" MÅ bety noe annet enn det faktisk betyr og betegner, står vi overfor et fenomen i den (teoretiske) professorale teologisk-akademiske verden som krever en forklaring.

-------------------------- 

 

Hvis det ikke var noe unormalt ("mirakuløst"?) ved Jesu unnfangelse og fødsel omkring vår tidsregning, medfører det selvsagt at hans guddommelige autoritet oppheves.

(La oss derfor følge nøye og årvåkent med på hvordan Den norske kirke i år 2013, i sitt sedvanlig tette samarbeid med våre toneangivende papiraviser, vil presentere "juleevangeliet": JESU FØDSEL. Tradisjonen tro vil det utgå et bud fra høyeste kirkelig hold, og tradisjonen tro vil alle papiraviser fremføre det samme "julebudskap").

Nå gjenstår kanskje bare neste innrømmelse (i den andre enden): Jesu oppstandelse, etter hans død, har aldri funnet sted!

Den dag også Jesu oppstandelse utlegges metaforisk/symbolsk, har selvsagt hele kirke-kristendommens tros- og læregrunnlag kollapset. Da eksisterer ingen kirke, og ingen kristendom!

Det er liten tvil om at det er i denne retning moderne (krise)teologi beveger seg, men kirkelige teologer og forkynnere må selvsagt opptre meget forsiktig, tvetydig og uklart, av hensyn til kirkens milliarder indoktrinerte, naive og lojale tilhengere (Jesus-dyrkere) verden over.

Hvis hele kirkens teologiske byggverk (læren!) er i oppløsning, bør de ansvarlige kirkeledere (biskoper) og troslærere (teologer) forklare hvorfor barnedåp og misjon fortsatt praktiseres i de kristne hovedkirker verden over.

Hvem er de ansvarlige for vedlikeholdelsen av kirkens bekjennelse og teologi?  Svaret er: paver, biskoper og ordinerte teologer.  

 

 

"GUD BLE MENNESKE"

 

Kristendommens lære og doktrine at "Gud ble menneske" (rettere: et menneske ble gjort til gud) finner vi ingen paralleller til i andre verdensreligioner.

Ingen andre (verdens)religioner har opphøyet sine høyst menneskelige profeter og/eller religionsstiftere til "Gud selv" (eller: "Guds eneste Sønn"): verdens og universets skaper, hersker, frelser og dommer.

Verken Moses, Buddha eller Muhammed ble eller blir av sine tilhengere tilkjent en slik (guddommelig) altomfattende, totalitær og autoritær makt og betydning.

Det er derfor en grov tilsnikelse når kirke-kristendommen gjemmer seg bak monoteismen. Det er ikke "religion" som er "følsomme og brennbare saker", men KRISTENDOMMEN! Det er Jesus-teologien og Kristus-dyrkelsen som provoserer verden, og i vår opplyste tid (naturlig nok) mer enn noen gang før.  

Kristne er ikke "religiøse", men nettopp "kristne"! (Hvordan definerer kristne apologeter kristendommen opp mot "religion", "religiøs" og "religiøsitet"?).

De er "Kristus-troende" og "Kristus-dyrkere", og det er synet på Jesu guddommelige og ufeilbarlige autoritet som bestemmer deres gudsbilde, verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn.

Jeg siterer kirkens egne kilder: våre digitale leksikon (klarere kan det vel ikke sies):

"I et kristent perspektiv er Jesus  langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet.

Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde).

Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til".

"Jøder, muslimer og en liten gruppe kristne er unitære monoteister. Det store flertallet av kristne har vært og er framdeles trinitære monoteister".

Det er også en måte å si det på. En kristen er altså en "trinitær monoteist"?

 

MONOTEISME?

 

"Monoteisme er troen på én eneste gud, og/eller at den ene, sanne guden blir tilbedt under ulike navn i ulike religioner. Det er likevel verdt å merke seg at monoteister i en religion kan se på den monoteistiske guden i en annen religion som en falsk gud".

Det finnes altså "falske guder"?  Da snakker vi vel ikke lenger om monoteisme? 

HVEM har myndighet til å avgjøre hvilke guder som er falske?

Vi vet at den kristne kirkes keisere, paver og biskoper i oldtiden tilranet seg "den rette gud", i skikkelse av en jødisk legmannspredikant fra oldtidens Palestina. Det er dette mennesket alle kristne omtaler som "Gud" (med stor bokstav).

De kristne har i nær 2000 år postulert Jesus fra Nazareth som verdens og universets eneste "Gud", skaper og hersker.

Er de kanskje kommet i tvil om sannferdigheten i sine overleverte bekjennelser og dogmer?  

I Confessio Augustana fra 1500-tallet - Den norske kirkes sentrale, konfesjonelle bekjennelse - blir alle annerledestenkende mennesker truet med evigvarende torturstraff. I art. 17 blir alle teologisk ulydige og ikke-kristne likestilt med "djevlene" og følgelig frakjent sin menneskelighet (en "djevel" er som kjent ond av natur).   

"Eksempelvis mener enkelte kristne fundamentalismer (?) at guden Allah i islam er en falsk gud eller demon, selv enkelte teologer og språkvitere går god for at Allah kun er det arabiske ordet for Gud og ikke noe bokstavelig navn på en særskilt muslimsk gud".

Men merk: den kristne "Gud" oppfattes ikke som navn på en særskilt kristen gud, men som den ene universelle "Gud". Den som ikke bøyer kne for den kristne (totalitære) mannsguden, trues med evig torturstraff.

 

"BIBELENS GUD"?

 

"De fleste kristne mener at Bibelens Gud (?) er den eneste, en treenig Gud og at alle andre religioner tilber en falsk Gud. Det er også blitt hevdet at alle andre guder i andre religioner er i virkeligheten demoner i forkledning  (se til eksempel Paulus andre brev til korinterne kapittel 11, vers 13-14).  

Øst-ortodokse kristne og liberale kristne er mer åpne for at folk som har en annen tro faktisk tilber den samme guden som de selv. (Jaså?). Flere retninger innen kristendommen anerkjenner også andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engler, som en kan velge å tilbe".

Hvilke retninger innenfor kristendommen tilber Satan og demoner? 

"Eksempel på monoteistiske religioner er jødedom, kristendom, islam og bahai. I Vesten mener man med «Gud» vanligvis den kristne eller jødiske guden".

I det kristne Vesten?  

Den kristne eller jødiske guden?  

Bibelens Gud: den eneste treenige Gud?  

For et "monoteistisk" vrøvl! Betegnende nok: det sies ikke at den kristne "Gud" er helt uforenlig med både gammeltestamentelig og senere jødisk gudsoppfatning.

Hvorfor driver kristne kirker og menigheter misjon blant jøder og muslimer hvis disse to-tre (monoteistiske) religioner deler samme gudsoppfatning? Alle forstår vel at kristen misjon blant jøder og muslimer må utelukke MONOTEISME?

Hvorfor har de kristne behov for å hekte seg på jødedommens langt mer åndelige og humane gudsoppfatning, når de utmerket godt VET at det nettopp var avvisningen av kristendommens fysisk-materialistiske Jesus-forgudelse jøder gjennom årtusener ble terrorisert for?

Det er forferdelig å registrere hvordan de kristne manipulerer med "bibelen". Vi gjenkjenner igjen og igjen den kristne schizofrene holdning til jødedommen: kristendommens "moderreligion".

Kristne biskoper/prester, teologer og apologeter samt kristent indoktrinerte debattanter av ulikt slag klarer ikke å si noe positivt om den jødiske religion, eller i dag: staten Israel. Etter 1700-års antijødisk propaganda i den kristen verden, er det ikke merkelig at den Israel-fiendtlige retorikken særlig topper seg omkring de kristne høytider.

Islam har sine forsvarere og kritikere. Buddhismen omtales ofte med sympati og interesse, men uten de samme sterke lidenskaper (buddhismen har ingen skaper- eller frelsergud, og kommer derfor ikke i noe konkurranseforhold til kirkens "Gud").  

TF-teologen Notto Telle har skrevet flere bøker om buddhismen, med en sympatisk, forsonende innstilling. TF-teologen Oddbjørn Leirvik har skrevet flere bøker om islam, med en tilsvarende forsonende holdning.

Om jødedommen er det fullstendig TAUST!  Den er ikke verdt noen studier eller oppmerksomhet fordi den av kirke-kristendommen antas å ikke eksistere! Forestillingen at kristendommen ("den nye pakt") har opphevet jødedommen ("den gamle pakt") er fundamental i de kristne kirker!   

Den kristne kirke har i årtusener (offentlig) fordømt og trakassert jødisk religion på det grusomste. Den har i sin teologisk-dogmatiske forstyrrelse ustanselig nedvurdert og foraktet Det gamle testamente ("den gamle pakt").

I Vårt Lands papiravis 9. des. 2013 ser vi at fremstillingen av islamismen som en "totalitær ideologi på linje med nazismen og bolsjevismen" vekker like stor entusiasme blant de kristen-troende, som historiker og totalitarisme-forsker Øystein Sørensens bøker.

Det er ganske besynderlig at KRISTENDOMMEN - Europas totalitære ideologi  gjennom minst 1700 år - holdes utenfor disse historikernes interessefelt.

http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/totalitarisme.html

Informative reportasjer om jøder, jødedom og staten Israel - med en nyansert, sympatisk og positiv vinkling - er omtrent umulig å finne i dagspressen. Man må kunne spørre seg om en del kristne og ikke-kristne aktører har en felles interesse av å fortie kunnskap om jødedommens utvikling og historie. 

På Vårt Lands Verdidebatt finner vi utallige monotone, polariserte og hysteriske debattinnlegg om islam, Israel og Palestina-konflikten, men ingen saklig-nøktern framstilling av JØDEDOMMEN! 

Heller ikke de såkalt kristen-konservative "Israels-venner" kan eller vil fremheve religionen jødedommen, for da må de jo forklare hvorfor de bedriver kristen misjon blant jøder? De kan nok vanskelig på én og samme tid spre kunnskap om jødedommen OG forsvare sin misjonsvirksomhet.  

Hvorfor tillates ikke jødedommen å eksistere på selvstendig grunnlag, uavhengig av kristendommen? Jødedommen er da mye eldre enn kristendommen, og den har sin egen (dynamiske) utviklingshistorie.

Ingen av verdensreligionene har, som jødedommen, vært åpen for den moderne tids etisk-rettslige, demokratiske, humanistiske og vitenskapelige idealer.

Når så mange kristne (og noen ikke-kristne) debattanter svirrer hjelpeløst og forvirret rundt i den gammeltestamentlige mytologi - og med den største frekkhet frakjenner jøder og jødedom den utvikling kristendommen selv har motsatt seg gjennom nær 2000 år - er det selvsagt KRISTENDOMMEN som er hovedproblemet!   

Den kristne kirke og dens (antisemittiske) biskoper og teologer har gjennom nær 2000 år hamret løs på jødedommen med de frykteligste skjellsord. Jesus går så langt i sitt raseri at han i Joh.ev. sier til jødene at de har "djevelen til far".

Demoniseringen av jødene har opphav i Jesu lære og forkynnelse. Det er derfor ikke jødedommen, men den kristne kirkes Jesus-forgudelse som er hovedproblemet!  

Hvis Jesu (mytologisk-eskatologiske) straffetrusler mot sine teologiske meningsmotstandere for 2000 år siden skal være forbilledlig for "religionskritikk" i vår tid - slik Espen Ottosen mer enn antyder i Aftenposten nylig - oppfordrer han ikke bare til sjikane, men til voldstrusler. Da må det være betimelig å minne Ottosen om at det i den norske stats straffelov er straffbart å fremsette voldstrusler!  

 

JESUS SOM (ETISK) FORBILDE ?

 

"Jesus er et forbilde for dem som kritiserer religiøsitet på avveier. Ja takk til religionskritikken", skriver Espen Ottesen.  

(Aftenposten 15. okt. 2013)

"Jesu kritikk av usunn religiøsitet er viktig".

Noen av oss lurer på hva "usunn religiøsitet" er, og hvem som har definisjonsmakten. Ottosen forklarer det slik for Aftenpostens lesere:

"Hvem av oss står ikke i fare for å hykle, for å være overdrevent opptatt av hvordan vi framstår? Dessuten kan jeg lett bli mer opptatt av småting og bagateller enn av å elske min neste".

De kristne kirker har i mer enn 1700 år forbundet "fariseisme" og "hykleri". Så effektiv har den kirkelige antijødiske propaganda vært at ordet "fariseisme" er blitt innarbeidet i våre ordbøker. Hva angår kirkens hykleri har jeg gitt mange, mange eksempler de senere år.

Vi leser i Vårt Land at kirkens ørkesløse (splittende) homofili-utredninger har pågått i mer enn 20 år. Det er visst ikke "småting og bagateller"...

Vi leser også at det er "Sunt å tro på Gud". Og hvem andre enn pave Frans, i sine hvite flagrende gevanter, er det som illustrerer Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Lands papiravis 14. okt.? Det samme bildet av pave Frans har figurert i Aftenposten og Dagbladet, i meget stort format. Kan vi ikke snart slippe å bli eksponert for denne usmakelige kristelige autoritetsdyrkelse?  

Det er trist at Aftenposten reproduserer Espen Ottosens eldgamle kirkelig-dogmatiske stereotypier (fiendebilder). Det er vel liten tvil om at det er kirkens, Aftenpostens og Espens Ottosens "religiøsitet" som er på avveie.

Den "ariske" Jesus pryder Ottosens kommentar i Aftenposten, og denne illustrasjonen er et godt nok og meget talende eksempel på kristen religiøsitet på avveie.  

Et av Ottosens selsomme avsnitt i Aftenposten lyder slik: "Vakre graver". Jesu irrasjonelle raseri og fryktelige skjellsord hos Matteus blir sitert:

"Jesus var ingen puddel. Når han kritiserte fariseerne, de religiøse lederne i Israel for to tusen år siden, var han knallhard:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett. (Matt. 23, 27 - 28)".  

Det er i sannhet et merkelig kjærlighetsbegrep kirke og kristendom opererer med. Og så våger den å snakke om dialog! Tvert om: det er fiendehatet vi igjen og igjen møter i Det nye testamente, hos kirkefedrene og i kirkens bekjennelsesskrifter. Dessverre, også i Den norske kirkes prekentekster i dag. Fiendehatet møter vi ikke bare i skriftene, men i konkret praktisk handling gjennom hele kirkens historie.   

Espen Ottosens  (usunne) Jesus-dyrkelse i Aftenposten 15. okt. kan leses her

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Jesus-var-ingen-puddel-7340126.html#.UmJkzEA4Xrc 

 

"Inkarnasjonens mysterium": den kristne gudens fødsel

 

Ved den kristne julehøytid er kirke og kristenhet, programmatisk, nødt til å fremheve jomfru Maria - Jesu mor - som ideal for alle kvinner, og Josef som ideal for den moderne mannen. Dette til tross for at vi har svært sparsomme historisk pålitelige opplysninger om foreldrene til Jesus fra Nazareth.   

Igjen og igjen blir vi fra kirkens prekestoler belært og forkynt om det "sårbare" guttebarnet i Betlehems-krybben:  den kristne gudens sønn som ble født for ca. 2000 år siden.  

Kirkens historisk usannferdige, naive og sentimentale "julefortelling" om den fattige, enkle og "sårbare" fødselsbegivenhet i Betlehem (?) står i grell kontrast til de kristne hovedkirkers dogmatiske tankesystemer, pompøse maktsymboler, rikdom og organisasjonsvelde.

Det finnes ingen USKYLD i kirkens teologi og voldshistorie. Ingen religion har som kristendommen rettet voldstrusler mot menneskeheten, slik kirken stadig gjør det i sine offisielle, autoritative bekjennelser.

Ingen avledende, idylliserende "fortellinger" kan tilsløre det faktum at guttebarnet i juleevangeliets Betlehems-krybbe, av den romerske keiserkirke på 300-tallet, ble opphøyet til "Gud selv":  Skaper av himmel og jord... Kongenes konge... Herre over liv og død... Dommer over hele menneskeheten...

Hvilken makt!

Det samme guttebarnet ("Guds enbårne Sønn") har i følge kirkens lære, i ca. 2000 år, sittet (fysisk) ved "Faderens høyre hånd", hvorfra han skal komme igjen for å DØMME.

Det er altså langt fra noe USKYLDIG guttebarn vi har å gjøre med i de kristne kirkers "juleevangelium". Jesus Kristus ble sentrum i den europeiske kristne kirkes verdensbilde og historieoppfatning gjennom de påfølgende årtusen.

Som 30-åring profeterte apokalyptikeren Jesus historiens avslutning i sin egen levetid. Han hadde intet fremtidsperspektiv, ingen sans eller forståelse for historisk utvikling, og derfor heller ingen interesse for samfunnets innretning. Han fornektet sitt familieslektskap (også sin mor) og omgav seg med en liten krets av utvalgte (lydige) disipler, i påvente av historiens slutt, verdens snarlige undergang og gudsrikets komme. Han slynget de frykteligste doms- og straffetrusler over alle de av hans jødiske landsmenn som avviste hans lære.

(Dette kan vi alle lese om i Det nye testamentet, dvs. i de evangelieskrifter kirken selv har utvalgt, autorisert og overlevert inntil i dag).

 

 "AVSKAFF HELVETE" 　

 

Dette er tittelen på et innlegg på Vårt Lands Verdidebatt, skrevet av Werner Skaug. Han ønsker at de ulike tolkninger og varianter av "fortapelsen" blir gjort kjent (det er altså ikke snakk om å "avskaffe helvete"):  

"At ikke bare ett syn skal vektlegges i dette temaet, men at de ulike tolkninger historisk og globalt, skal bli en naturlig del i talene".  

Man skal angivelig gis valgmuligheter...den enkelte må få opplysning om "ulike helvetesteorier", for at de skal kunne gjøre seg opp en mening.

Kirke-kristendommens årtuseners trusler om evigvarende "helvetesstraff" (i moderne teologi: "fortapelse") har selvsagt intet med "valgmuligheter" å gjøre. Det finnes ingen "kjærlighet" i ønsket om å se sine meningsmotstandere pint, straffet og torturert til evig tid.  

Jeg minner om at den offisielle kristne lære om dom, straff og de to utganger har bestått uforandret i nær 2000 år.

I vårt stadig offisielt kristne land er det den luthersk-evangeliske lære som må påkalle den største interesse: jfr. det urørlige bekjennelsesskriftet Confessio Augustana, som i våre dager er lett tilgjengelig for almenheten. 

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=229 

Dette skriftet er det viktigste konfesjonelle teologisk-ideologiske grunnlaget for Den norske kirke ("Folkekirken"), og denne kirke er som kjent ikke en såkalt "marginal sekt", som darbyismen.    

Så kan vi også spørre: hvordan er barn og unge i grunnskolen blitt presentert for de ulike "helvetesteorier" i KRL-faget og RLE-faget (nå: KRLE-faget)?

Blir Jesu straffetrusler og  helvetesforestillinger i evangelieskriftene omtalt og sitert i fagets lærebøker? Blir Augustana art. I og 17 gjengitt for grunnskolens elever og/eller for konfirmantene?

I moderne tid griper de til alskens (fantasifulle) avledningsmanøvre, for å forhindre at kristendommens to-tusenårige helvetesforestillinger blir knyttet til og/eller assosiert med den opphøyde, idealiserte og forgudete oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth (alle kirkers og menigheters ufeilbarlige autoritet: "ideal-Jesus", eller "idol-Jesus").

Og hvilken "helvetesteori" tiltaler kirkelærere og troslærere - professorene - ved de (vitenskapelige) teologiske fakulteter?

Det foreligger utallige (skriftlige) publikasjoner i vår moderne tid om dette morbide emnet - helveteslæren - som fortsatt besetter (troende) kirke-kristne aktører. Både lutheranere og katolikker. Både helortodokse og halvortodokse teologer. Ikke bare det: det er vitenskap ved de teologiske fakulteter, må vite!

Teologer som Atle Søvik (MF) og Kjetil Grandal (TF) m.fl. har disputert til doktorgraden om dette uhyggelige tema, som ikke er annet enn ville teoretiske spekulasjoner, skakkjørt teologi, umoral og (utdatert) mytologi.  

Om såkalt "annihilasjon" og "apokastasis" i noen norske medier, les her  

 

http://snl.no/annihilasjon/teologi 

http://no.wikipedia.org/wiki/Apokatastasis 

http://www.lutherskkirketidende.no/index.cfm?id=383025

 

http://snl.no/fortapelse 

http://www.aftenposten.no/kultur/article3827260.ece#.UlcIpkA4Xrc 

http://snl.no/helvete/i_kristen_tradisjon 

http://no.wikipedia.org/wiki/Helvete_(religion)

 

De kristne leker seg med menneskehetens evige skjebne, slik de skamløst, umoralsk og grenseløst hovmodig har gjort i mer enn halvannet årtusen. I vår moderne tid er meningen visstnok å presentere en "human" variant av helveteslæren og fortapelsen. Som om det skulle være mulig!

 

PREDESTINASJON  

 

I sine ukentlige bekjennelser i Dag og Tid åpner Eskil Skjeldal for tanken at hans "tro på Gud" ("trua") er medfødt (11. okt. 2013). Da er ikke veien lang til Jesu predestinasjons-tanke i evangelieskriftene, til Paulus eller til den katolske kirkefader Augustins predestinasjonslære noen århundrer senere. Mange århundrer senere gjenkjenner vi den forferdelige predestinasjonslæren hos de protestantiske kirkelærere: Martin Luther og Jean Calvin.

"Mange er kalt, men få er utvalgt", sa Jesus.

 

http://snl.no/predestinasjon/teologi 

http://bibelfellesskapet.net/forkynnelse/forkynnelse1/artikler/731-om-predestinasjonslaeren 

http://www.kirken-askoy.no/?p=10864

http://www.kyrkja.no/?FamID=8327&event=showwordFolder http://no.wikipedia.org/wiki/Kalvinisme

 

Jeg siterer Skjeldal:  

"Ja, om trua er eit virus, er du fødd med eit dårleg immunforsvar. Det skal lite til for at du vert smitta. Men om du ikkje utsett deg for religiøs smitte, vert du ikkje sjuk... Naturvitskapen grafsar seg inn i metafysikken. Eg vert roleg av det. Om trua er medfødd, kan eg ikkje slutte å tru. Sjølv om eg vert ulukkeleg av trua... Eg er dømd til å tru. Eg må leve med det som best eg kan".

Skjeldal mener han kan være "arveleg disponert for trua", og at han derfor er "open for gudstru, frå naturen si side".

Man må kunne si at det er meget oppsiktsvekkende ytringer som her kommer til uttrykk. Det ligger ganske nær å oppfatte Skjeldals "tro" ("trua") som en slags "demonbesettelse" (i hans moderne språkbruk: et virus). Som kjent: på Jesu tid kunne både "gode ånder" og "onde ånder" ta bolig i menneskene.

Men i motsetning til de plagede og ulykkelige mennesker Jesus "helbredet", ønsker ikke Skjeldal å befri seg fra sitt "virus" (selv om han blir ulykkelig av "troen").

Om "Gud" finnes eller ikke, har ingen betydning for Skjeldals "tro". Det betyr vel bare at "troen" ("viruset") er det primære, og at troens innhold er sekundært.

---------------------------- 

 

Hvis "alle kommer til himmelen" (læren om "apokastasis"), trengs vel ingen "dom", og ingen "frelse"? Hvis livet etter døden ikke innebærer noen form for dom, utvelgelse, straff eller tortur, må ordet "fortapelse" og "helvete" gå ut av vårt språk - med mindre de kristne mener at de "ikke-troende" skal bli utslettet (hvilket er et forferdelig - umoralsk - standpunkt å innta).

Skjønt mange moderne kristne synes å mene at de fordømtes utslettelse ("annihilasjon") er "humant" i forhold til fysisk straff - evigvarende tortur - impliserer en slik posisjon at de fordømte "ikke-troende" mangler sjel, ånd og menneskeverd. For i motsetning til de "troende" og "utvalgte", som har en udødelig sjel (bare de skal leve evig), har de "ikke-troende" ingen sjel eller ånd, ettersom de tenkes utslettet og tilintetgjort.   

Kirke-kristendommens helveteslære - voldsdualisme - har opphav i Jesu forkynnelse for ca. 2000 år siden. Da den jødiske dommedagsprofeten og oldtidspredikanten, Jesus fra Nazareth, ble opphøyet til "Gud" i Nicæa år 325, fikk Jesu (mytologiske) helveteslære guddommelig sanksjon.

Det finnes få tolkningsmuligheter i Det nye testamentet. Dommedagspredikanten Jesus fra Nazareth er slett ingen "gåte"! Tvert om opptrer han som en troverdig (jødisk) doms- og legmannspredikant i tiden omkring vår tidsregnings begynnelse.

Jødedommen etter "diaspora" (i etter-eksilisk tid) utviklet ingen dogmatikk eller bekjennelse, ingen helveteslære og ingen demonlære, som den senere kristendommen.

Bare innenfor "senjødedommens" apokalyptisk-eskatologiske sekter (noen århundrer omkring vår tidsregning) - som Jesus helt klart tilhørte - finner vi disse bizarre forestillinger. Jesu mytologi, eskatologi og dualisme kan selvsagt ikke "moderniseres". Han tilhørte sin historiske oldtid og kan bare forstås innenfor sitt (relative) religionshistoriske kulturmiljø. 

Alle kristne ansvarlige paver, biskoper og teologer må før eller siden erkjenne at den jødiske dommedagspredikanten Jesus TOK FEIL, slik flere andre av hans samtidige "messias-pretendenter" (noen asketiske, noen militante) også TOK FEIL.

For majoriteten av jødiske forskere og historikere er oldtidens religionsbrytninger i det gamle Israel (og Palestina) intet problem, ganske enkelt fordi jøder og jødedom i hovedsak har et nøkternt historisk perspektiv på sin overleverte kultur- og religionshistorie.

Jødedommen har aldri opphøyet sine (menneskelige) patriarker og profeter til "gud". Ingen av dem var ufeilbarlige!

For den kristne kirke vil det derimot være fatalt å erkjenne at dens forgudete (guddommeliggjorte) hovedperson og religonsstifter TOK FEIL. Da må den samtidig innrømme at den har villedet verden i minst 1700 år!

Derfor ser vi alle disse desperate forsøkene fra kristne teologer og apologeter på å omskrive og omtolke Jesu lære og virksomhet, men uten at hans ord og forkynnelse blir referert SLIK DET STÅR: i de hellige skrifter kirken selv har samlet og overlevert som "Guds ord".

 

DEN NORSKE KIRKE OG LÆREN: KRISTUS-BEKJENNELSEN

 

NOU 1985:21 (Norges offentlige utredninger) har behandlet Den norske kirke og læren (som også er tittelen i NOU).

I kap. 2 (s. 47) finner vi en nøye gjennomgang av kapitteloverskrifter som dette:

Lærebegrepet - læren i Det nye testamente. Noen hovedpunkter - Riss av bekjennelsesdannelsen - Evangelisk-Luthersk lære. Noen hovepunkter - Prinsipielle synspunkter på læren.

Jeg vet ikke hvorfor litteraturforsker Gulliksen mener at det å være "lutheranar" etter år 2000 skulle være noe ganske annerledes enn i de foregående 500 århundrer (for ikke å si år 1985).

Men han mener (i fullt alvor!) at vi bør kalle oss "lutheranar" før vi bruker adjektivet "kristen"?!

 

Jeg siterer Gulliksen:

"Luther stod som kjent for prinsippet om "Skrifta åleine" ("sola fide"). I lys av den språklege vendinga vi har vore gjennom i dei seinaste tiåra (?), er det på tide å sjå dette lutherske omgrepet på nytt. I all seriøs protestantisk teologi dei seinaste hundre åra  er det Jesus ein finn i evangelia og den Kristus ein finn i Paulus' brev det står om. DET ER "SKRIFTA ÅLEINE" SOM TEL, IKKJE EIT TILBAKELAGT VERDSBILETE".

Ja, det er nettopp "Skriften" (fundamentalismen!) - de urørlige bekjennelsesskriftene  - som formidler kirkens utdaterte, mytologiske verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning.

"All fundamentalisme i møte med tekst er historisk og språkleg umogeleg. Nokre har, i fortviling over sekulariseringa, gått over til Den katolske kyrkja og trivst med det. Men for dei fleste av oss forvilla og postmoderne lutheranarar er det inga løysing".

Gulliksen (Dag og Tid) bør kanskje forklare hvorfor Den norske kirkes fem offisielle, autoriserte bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden) fortsatt består urørt etter år 2000?

　

OM FALSK LÆRE ("VRANGLÆRE")

　

"Fra første stund av førte Kristus-bekjennelsen til uro og strid. Det kunne være, og ble etter hvert et spørsmål om liv og død. Kristus-bekjennelsen innebar en skriftforståelse som brøt fundamentalt med den århundre-gamle, tradisjonsbærende skriftforståelse som det jødiske samfunn, både politisk og religiøst, var bygget på. Men særlig i forhold til Romerriket, med dens krav om at alle skulle delta i keiserkulten, kom Jesus-bekjennelsen i den skarpeste motsetning".

(Romerrikets keisere fra 300-tallet OG deres kristne biskoper fant sammen i stor forståelse. Det var keiser Konstantin som inviterte ca. 300 biskoper til sin sommerresidens i Nicæa i år 325).

Et avgjørende punkt er visstnok at denne tro ikke var fremkommet ved spekulasjoner over gudsbegrepet, men var et verk av Den Hellige Ånd. Paulus formulerer det slik: "Ingen kan si "Jesus er Herre" uten i Den Hellige Ånd" (1. Kor. 12:3).

Det som fortoner seg meningsløst for den menneskelige forstand, å bekjenne den korsfestede som Gud, det er et under som som Ånden bevirker ved å lede den enkelte frem til troens innsikt.

Med disse forestillinger var forbindelsen mellom ur-bekjennelsen og den trinitariske bekjennelsen gitt, og grunnlaget lagt for videreføringen i de oldkirkelige bekjennelsesdannelser... Det er således karakteristisk for læredannelsen i urkirken at den er orientert ut fra det sentrale innhold i forkynnelsen, ikke ut fra budskapets yttergrenser.

Hele tiden dreier det seg om en utfoldelse av det som er gitt i og med "grunnvollen" Jesus Kristus. Læredannelsen peker hele tiden tilbake på ham som er utgangspunktet.

Parallelt med den positive forkynnelsen av evangeliet som løper gjennom hele Det nye testamente, går også formaninger og advarsler mot fremmed lære (Mt. 7:15, 24:24, 23:13). Et av de sterkeste utsagn mot forvrengninger av evangeliet finnes i Galaterbrevet, hvor Paulus klandrer galaterne fordi de er gått over til "et annet evangelium".

"Men det finnes ikke noe annet evangelium; det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet".

(Gal. 1: 7-8).

De to første oldkirkelige bekjennelser - den apostoliske og nicænske bekjennelse - er primært gudstjenestebekjennelser, særlig knyttet til dåp og nattverd. Etter sin endelige form er de "rene" bekjennelser, dvs. de er positive formuleringer av troens innhold, uttrykt i bekjennende form: Jeg tror/vi tror...

Men Kalkedon-bekjennelsen (etter kirkemøtet Kalkedon år 451) innledes med ordene: "Vi lærer enhver å bekjenne...". Derpå følger Kristusbekjennelsens innhold. Og i den athanasianske trosbekjennelse er de "rene" bekjennelsesformuleringer rammet inn av utsagn som uttrykker betydningen av å holde fast ved "den felleskristne og sanne tro" og konsekvensene ved ikke å bevare denne tro "hel og uforfalsket".

Fra første stund av var bekjennelsen til Jesus samtidig et nei til andre bekjennelser og til forvrengninger.

De reformatoriske skrifter som fikk status som forpliktende bekjennelsesskrifter for den dansk-norske kirke: Den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) og Den lille katekisme, er etter sin form læredokumenter og ikke gudstjenestebekjennelser...

Dokumentet gir en sammenfatning av reformatorenes lære. At det nettopp dreier seg om et læredokument fremgår bl.a. av innledningsordene...

Sammen med de tre oldkirkelige bekjennelser (Den apostoliske, Den nikænske og Den athanasianske trosbekjennelse) utgjør Den augsburgske konfesjon og Den lille katekisme  Den norske kirkes lovfestede bekjennelsesskrifter. Dette er fastslått i Christian V's Norske Lov av 1687.

Som læredokument utgjør de således en helhet og har sin verdi i den grad de klargjør og bevarer evangeliets og de troendes innhold, slik dette kommer til uttrykk i Skriften (merk: stor forbokstav).

Læren har bare gyldighet i den grad den er hentet ut fra Skriften.

 

(Sitat slutt. Alt dette står å lese i NOU 1985:21).  

 

-------------------------- 

 

Den kristne språkbruken er uhyre interessant. Vi ser at de magisk-hellige ordene "Skriften", "ordet/Ordet" og "troen" antar en art selvstendig eksistens.

Jeg anbefaler interesserte lesere å studere nøye hvordan Eskil Skjeldal anvender ordet "tro" ("trua") i Dag og Tid 11. oktober. Det er vel liten tvil om at han "tror på troen" (eller: "tviler på troen").  

Også lutheranere har en merkverdig oppfatning av "troen", som et selvstendig subjekt som kommer til mennesket UTENFRA. "Troen" tenker, føler og handler.

Jeg siterer hovedpunktene (kapitlene) i evangelisk-luthersk  LÆRE, gjengitt i NOU (Norges offentlige utredninger):  

Det konfesjonelle spørsmål - Rettferdiggjørelse ved tro - Skriften alene, Kristus alene, troen alene - Kirkeforståelsen - Lov og evangelium - Prinsipielle synspunkter på LÆREN, herunder hva "Vrang lære" innebærer...

Jeg finner ingen grunn til å gå i detaljer om alle de absurditeter (tankeforstyrrelser) som fremføres i NOU's kapitler.

　

HELVETESSTRIDEN I 1953

 

I 1953 utspilte seg et meget selsomt fenomen i Den norske kirkes nære historie, nærmere bestemt det som er blitt kalt «helvetesstriden». Den ble utløst av professor Ole Hallesbys (MF) radiotale og de derav påfølgende uttalelser i dagspressen, først og fremst av den "liberale" biskop Kristian Schjelderup (TF).

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Hallesby 

http://snl.no/Ole_Kristian_Hallesby 

http://snl.no/helvetesstriden 

 

Biskop Schjelderup tok avstand fra Hallesbys uttalelser om helvete, og striden endte med at Schjelderup henvendte seg til

Kirke- og undervisningsdepartementet  (!) for å få klarlagt spørsmålet om han (som biskop) med sine uttalelser om «de evige helvetesstraffer hadde satt seg utenfor vår evangelisk-lutherske bekjennelseskirke".

Departementet (!) forela biskopene og de teologiske fakulteter saken til uttalelse.

 

Undertegnede vil her gjøre oppmerksom på at det under hele denne skammelige og melodramatiske lutherske helvetesstriden aldri fra noe hold ble fremsatt krav eller forslag om å fjerne eller OPPHEVE art. 17 i Augustana.

Mer enn 60 år senere er helveteslæren gjeninnført i Grunnloven, uten offentlig debatt. Verken Stortinget, bispekollegiet, de teologiske fakultetene, departementet, jurister eller medier har i år 2013 diskutert eller oppfordret til debatt om tankeinnholdet i den evangelisk-lutherske lære.

 

 

"DE EVIGE HELVETESSTRAFFER OG BEKJENNELSEN"

 

15. juni 1953 utgav Forlaget Land og Kirke boken De evige helvetesstraffer og bekjennelsen, et skrift som inneholder dr. theol. og biskop Kristian Schjelderups brev til Kirke- og undervisningsdepartementet, utdrag av Hallesbys radiotale, referater fra den påfølgende debatt i dagspressen OG uttalelser fra biskopene, Det teologiske fakultetet og Det teologiske menighetsfakultetet.

 

Jeg siterer fra kap. I (biskop Kristian Schjelderups brev til Kirke- og Undervisningsdepartementet):

"Jeg kjenner meg i dyp åndelig overensstemmelse med evangeliet og med den levende bekjennelse slik den hver søndag lyder i våre kirker. Den uenighet som er kommet frem i ordskiftet om de evige helvetesstraffer gjelder overhodet ikke Skriftens autoritet. Den gjelder den rette fortolkning av Jesu evangelium...

I Augustana art. 17 heter det:

Likeså lærer de at Kristus ved verdens ende skal komme synlig igjen til dom, og oppvekke alle de døde, gi de fromme og utvalgte evig liv og evig glede, men fordømme de ugudelige mennesker og djevlene til å pines uten ende. – De fordømmer gjendøperne som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlenes straff".

 

Schjelderup fortsetter slik:

"En snever tolkning av forpliktelsen på bekjennelsesskriftene må medføre den konsekvens at en prest eller biskop som ikke kan forene denne Augustanas fortolkning av Jesu ord med sin tro på Guds kjærlighet slik han har lært den å kjenne nettopp gjennom Jesu liv og forkynnelse, dermed skulle ha brutt med vår kirkes tro og ikke med rette ville kunne kunne fortsette i sin stilling.

En videre konsekvens ville være at det skulle høre til en biskops plikt å påse at barna i våre folkeskoler blir undervist etter Augustanas lære om evige pinsler i helvete.

I kirken i dag hersker det i virkeligheten stor uklarhet med hensyn til disse og beslektede spørsmål. Og denne uklarhet har skjebnesvanger betydning for vår kirkes liv.

(men altså ikke "skjebnesvanger betydning" for menneskenes liv og helse..?).

Professor Hallesby og rektor Wisløff har som nevnt hevdet at jeg selv har satt meg helt utenfor den evangelisk-lutherske bekjennelse".

 

(Hamar-biskopen Schjelderup støtter seg her til den danske teologiprofessor, Regin Prenter, daværende formann i Det Lutherske Verdensforbunds teologiske studiekommisjon).

 

"Jeg tillater meg å be Kirkedepartementet (!) treffe tiltak for å få klarlagt spørsmålet om jeg med mine uttalelser om de evige helvetesstraffer har satt meg utenfor vår evangelisk-lutherske bekjennelseskirke".

(sitat slutt)

 

 

"KJÆRLIGHETENS RELIGION"?

 

I presseuttalelser fremhevet Schjelderup sitt syn slik:

«Når jeg så blir spurt om hvordan jeg selv ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er iallfall at læren selv verken er av jødisk eller kristen opprinnelse.

Forestillingen om et evig straffested for de ugudelige er kommet inn i senjødedommen utenfra, antakelig fra Persia. Den var velkjent i Jødeland på Jesu tid, og Jesus har også selv enkelte ganger kunnet bruke uttrykket «gehenna» for å understreke «LIVSALVORET» og «FORTAPELSENS MULIGHET», slik at det kunne bli forstått av den tids mennesker med den tids verdensbilde...

... Jeg er glad for at det på den ytterste dag ikke er teologer og kirkefyrster, men Menneskesønnen selv som skal dømme oss... For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion».

 

(sitat slutt)

 

Hallesby påpeker i sitt svar, gjengitt i dette skriftet, at Jesus 18 ganger bare i Matteus-evangeliet har omtalt den evige fortapelse, og på bakgrunn av disse steder skildrer han pinen på forskjellig vis... Hallesby konkluderer (logisk) slik:

"Hvis jeg forkaster den evige fortapelse, så må jeg samtidig forkaste Jesu klare ord, og si at JESUS HAR TATT FEIL".

 

Schjelderups svar:

«Vi vet alle at det finnes ord av Jesus som kunne knyttes til utmaling av evige helvetesstraffer. Når jeg har hevdet at Jesus aldri har tilsiktet en slik lære (hvordan VET Schjelderup dette?), er det fordi disse ord av Jesus er BILLEDLIG TALE, som f.eks. når han taler om ormer som aldri dør og ilden som ikke slukkes».

 

Schjelderup er meget tvetydig i sin tale, svarer Hallesby. Schjelderups fremste bekymring synes å være at helvetesforkynnelsen kan «skade nervøse sinn og støte mange bort».

"Derfor var det jeg kom med min uttalelse til avisene", svarer Schjelderup:

«Men jeg understreket samtidig LIVSALVORET og ANSVARET, og nevnte uttrykkelig FORTAPELSENS MULIGHET».

«Betegnende også for meg er her Jesu egne ord. Hele Jesu forkynnelse er båret oppe av bevisstheten om menneskets evige ansvar og dets personlige valg. Og han stiller klart opp de to muligheter: Frelse eller fortapelse. Den som ikke vil ta i mot frelsen, lukker seg selv ute fra Gud. Gud vil ikke tvinge noen. Dette er fortapelsens mulighet. Og noe mer tror jeg ikke kan sies herom».

(En moderne luthersk MF-teolog, som Atle Ottosen Søvik, uttaler seg I DAG i nær samsvar med den lutherske TF-teolog og biskop Kristian Schjelderup for over 60 år siden.

Vi gjenkjenner den språklige retorikk og de dualistiske postulater. Det betyr vel bare at de to teologiske fakulteter, som historisk og teologisk har ligget i strid med hverandre, har kommet hverandre nærmere i vår tid).

------------------------

 

Schjelderup avviser den evige fysiske pine, men sier at «vår oppgave er å forkynne Guds frelsende kjærlighet... Alvoret i den ligger i at Gud selv har gitt mennesket frihet til å si nei, og dermed forspille sin frelse».

(I dag er det Menighetsfakultetes teologer og den kristelig-konservative avisen Vårt Land, som tilkjennegir dette absurde syn på og/eller fortolkning av kirkens LÆRE).

På denne listige, snedige måte velter biskop Schjelderup og hans (liberale) likesinnede hele byrden på mennesket. "Gud" fritas for ansvar, og mennesket tillegges (alene) skylden og ansvaret for sin fortapelse (evigvarende straff).

Hva fortapelsen innebærer for Schjelderup, vil han ikke si noe om. Hva er straffen, hvis det ikke er fysisk pine? En form for STRAFF går Schjelderup altså inn for.

Denne tragi-komiske farse ble for bare 60 år siden tatt høyst alvorlig og involverte hele bispekollegiet, kirkedepartementet, jurister og de teologiske fakulteter.

Det er verdt å merke seg at bare 2-3 av biskopene i bispekollegiet gav sin støtte til Schjelderup.  

------------------------------

 

Som Hallesby ganske riktig påpeker sier Jesus bl.a. i Matt. 5, 29, 10, 28 at også legemet blir kastet i helvete. Hallesby bemerker at den sjelelige (psykiske) pine kan være langt verre enn den legemlige, og han spør:  hvordan kan den forenes med troen på en kjærlig far?

(Moderne teologer har konstruert en morbid variant av helvetesstraffen: "annihilasjon").

 

«Nu får han (som biskop) si menighetene et klart ord», avslutter Hallesby sin replikk til Schjelderup.

(I dag, mer enn 60 år senere, venter vi fremdeles på «et klart ord» fra Den norske kirkes ansvarlige biskoper og (ordinerte) teologer).

 

Hallesby fortsetter slik:

«Etter den liberale teologis vanlige mønster søker Schjelderup å omtolke og bortforklare Jesu enkle og klare ord om helvete ved hjelp av «billedtale» eller «bokstav og ånd».

Men faktum er at alle kristne kirker gjennom alle disse nitten hundre år har oppfattet Jesu ord om helvete akkurat som de lyder. Altså er Schjelderups lære i strid ikke bare med vår kirkes bekjennelse  Augustana 17, men med alle kristne kirkers bekjennelse».

(Ja, vi kan spørre: har kirken (bevisst) snakket USANT i 1700 år?)

Av biskopene som uttalte seg i saken var Bjarne Skard, Arne Fjellbu, Ragnvald Indrebø, Wollert Krohn-Hansen, Karl Marthinussen, Alf Wiig, J. Schmidt og Johannes Smemo...

 

Biskop Bjarne Skard:

 

«Kirken har prøvd å sikre sin forkynnelse gjennom det løfte den avkrever sine prestekandidater ved ordinasjonen... Ordinanden lover for den allvitende Guds åsyn at han vil forkynne Guds ord som det er gitt i den hellige Skrift og «som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse»... Men like selvsagt er det at den som avlegger den såkalte preste-ed, dermed fraskriver seg retten til ex officio å ta avstand fra det bibelske saksinnhold bekjennelsen gir uttrykk for. Uten en slik forpliktelse ville det overhodet ikke være noen «bekjennelseskirke». 

http://snl.no/Bjarne_Skard

 

Det teologiske Menighetsfakultetet:

 

«Den som enda på noe tidspunkt måtte være i tvil om bekjennelsens lære, må i det minste være rede til fortsatt å la seg belære, og han kan under ingen omstendighet være berettiget til å forkynne eller hevde noe som er i strid med den bekjennelse han offisielt har forpliktet seg på».

«Hva angår den bibelske begrunnelse, så har det Den augsburgske konfesjon (Augustana) sier om dommen over de ugudelige, et like klart og uomtvistelig grunnlag som det øvrige innhold i de her siterte artikler.

Særlig i Jesu egen forkynnelse tales det like sterkt og avgjort både om det evige liv og om den evige fortapelse, og fortapelsen er da tydelig nok framstilt som en evig straffelidelse, som rammer dem som i vantro forherder seg mot evangeliet  (Matt. 25)».

 

Det Teologiske Fakultet: 

 

«Det primære og sentrale i kirkens bekjennelse er bekjennelsen til Jesus Kristus, det forpliktende «ja og amen» til evangeliet. De mer utførlige, fikserte lærebekjennelser har til oppgave å verne om renheten og klarheten i denne bekjennelse... disse (har) fremfor alt den betydning at de viser til sentrum som Bibelen, i egenskap av norm for lære og liv, må tolkes ut fra: troen på det apostoliske budskap om Jesus Kristus som Guds Sønn og vår Herre – i hans enhet med Faderen og Den hellige Ånd (de oldkirkelige symboler/bekjennelser); ved troen på dette evangelium ("sola fide") er det mennesker kommer i et rett forhold til Gud og blir frelst (jfr. de reformatoriske bekjennelsesskrifter).

For evangeliets skyld forplikter kirken sine tjenere på bekjennelsen, men for evangeliets skyld må der også være en viss frihet i forholdet til de historisk gitte bekjennelsesskrifter».

(Hvem skal bestemme hvor «frihetens» grenser går?)

«Bekjennelsesskriftenes tilkomst i bestemte historiske situasjoner fører nødvendigvis med seg at de er preget av problemstilling, begrepsapparat, verdensbilde og skriftutleggelse i den tid de ble skapt».

(Hvorfor har ikke liberalteologene fremsatt forslag om endringer/revideringer i bekjennelseskriftene – HVIS de er historisk betinget? Hvordan kunne det skje at den evangelisk-lutherske lære (Augustana) er blitt gjeninnført i Grunnlovens paragrafer i vår tid, uten offentlig debatt?)

«Det er derfor etter fakultetets mening nødvendig å sondre mellom selve bekjennelsen i bekjennelsene og de teologiske formuleringene...».

«Fakultetet kan derfor ikke dele det syn at bekjennelsesskriftenes autoritet ganske visst er underordnet Skriftens, men at en prest i Den norske kirke ved sitt ordinasjonsløfte frivillig har forpliktet seg på bekjennelsesskriftens autoritative skriftfortolkning på en slik måte at enhver avvikelse er utelukket».

(Liberale teologer har vist seg å være avhengig av «statskirken» fordi de ikke har noen skikkelig mulighet til å betone lære og bekjennelse. De holder «staten» som en større autoritet - sml. paven i Den katolske kirke -, og vil at «staten» skal beholde den evangelisk-lutherske lære).

"Folkekirken vil ikke kunne opprettholdes i lengden uten at kirken bevarer en viss rommelighet, slik at den gir plass for prester og biskoper som representerer et syn som avviker fra en snever konfesjonalistisk forståelse av bekjennelsesskriftene".

(Slike og lignende utsagn fra Det teologiske fakultetet avslører mer enn tydelig kirkens moralske uselvstendighet. "Rommeligheten" i den såkalte "Folkekirke" kan altså bare opprettholdes ved at Staten beskytter den folkekirkelige liberalteologi).

«En slik rommelighet utelukker på ingen måte at kravet om en reell bekjennelsesforpliktelse for Ordets tjenere blir opprettholdt».

«Biskop Schjelderups uttalelser lar seg ikke forlike med ordlyden i Augustana. Her melder seg imidlertid spørsmålet om hvilken vekt dette utsagn i bekjennelsen har... Forøvrig vil utsagnet betone at det virkelig er alvor med dommen...».

«Straffen for dem som rammes av Guds vrede og dom er sett som «evig fortapelse (undergang) bort fra Herrens åsyn" (2. Tess. 1, 9). Mange teologer antar at det tenkes på en fullstendig tilintetgjørelse (annihilasjon). Det er mulig, kanskje sannsynlig, at tanken snarere er at «fortapelsen» innebærer slutten på alt som fortjener navn av liv, enn at enhver form for eksistens skal opphøre. I så fall kan «fortapelsen» være å forstå som en art «evig pine». Men dette er et reelt tolkningsproblem som kan diskuteres».

 

(Slike lettsindige, umoralske fabuleringer fra liberalteologiens fakultet, nå: MF-fakultetets teologer, må forferde ethvert alvorlig tenkende menneske. Det "alvor" og "livsalvor" teologene påberoper seg i sine ville spekulasjoner om menneskets evige skjebne er en HÅN mot all human etisk-rettslig tenkning).

 

"Fakultetet beklager at Schjelderup som biskop ikke overveiet sine ord grundigere før han første gang uttalte seg. På den annen side skriver fakultetet at man må forstå Schjelderups intensjon:

«Den var sjelesørgerisk: å avbøte skadevirkningene i særlig følsomme sinn, å hjelpe dem for hvem helveteslæren kunne bli en direkte hindring for å finne frem til kristen tro...».

«Det som her er viktig, er selve alvoret i tanken om Guds dom og fortapelsens mulighet, og dette har biskop Schjelderup gitt klart uttrykk for at han vil fastholde. Om noen skulle ha oppfattet hans uttalelser som en avsvekkelse av dette alvor, er det skjedd mot biskopens uttrykkelige hensikt... Muligheten for at andre enn de troende innen kirken skal bli frelst, er ikke utelukket...».

«Fakultetet må være enig med biskopen i at tanken om evigvarende straff volder store vanskeligheter, selv om straffen ikke tenkes som en art tortur, men som vedvarende eksistens i absolutt og endegyldig utestengning fra Gud. Ikke bare ut fra «humane» motiv, men ut fra selve gudsåpenbaringen i Jesus Kristus, er det vanskelig å bli stående ved denne tanken om en helt formålsløs straff som skal vare i all evighet».

(Men tanken var ikke og er ikke mer «vanskelig» for (moderne) lutherske teologer enn at de den dag i dag ikke har funnet grunn til å ta noe offentlig oppgjør med tankeinnholdet i Augustana).

　

 

NORGES OFFENTLIGE UTREDNINGER (NOU 1985:21)

 

Jeg gjør leserne oppmerksom på det allerede omtalte, selsomme skrift:  NOU 1985: 21 (Norges Offentlige Utredninger), med tittelen Den norske kirke og læren.

Her har et kirkelig utvalg, i samråd med Kirke- og undervisningsdepartementet (!), utredet "problemene omkring fremgangsmåten ved behandling av teologiske lærespørsmål".

Vi finner her en gjennomgang av Schjelderup-saken (og andre "lærestridigheter"), og det fortelles at allerede i 1928 ble en søknad fra Schjelderup til Verøy sognekall i Lofoten avvist (han var eneste søker). Årsaken var at hans teologiske oppfatninger stred imot kirkens lære.

Noen år tidligere hadde Schjelderup utgitt boken Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til (1924). Denne boken var avgjørende for departementets vedtak.

Flere besynderlige detaljer kan man lese i NOU 1985: 21.

Men det mest interessante er at NOU, detaljert og omstendelig, presenterer hovedpunktene i den evangelisk-lutherske LÆRE. Den som er i tvil om Den norske kirkes læregrunnlag, kan altså bare slå opp i NOU 1985: 21.

(Kanskje også litteraturforsker Øivind T. Gullaksen trenger en oppdatering om offisiell luthersk-evangelisk lære og bekjennelse?).

 

I  NOU henvises til Confessio Augustana (CA), artikkel 4:  

"Likeledes lærer de at menneskene ikke kan rettferdiggjøres overfor Gud med egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de rettferdiggjøres for Kristi skyld ved troen, når de tror at de tas til nåde og at syndene forlates for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg".

"Skriftens saksinnhold, som er Kristus, ligger nemlig i det klareste lys. Når det største av alle mysterier er avdekket, at Gud har åpenbart seg i Kristus, da ligger hele Skriften badet i lys. Med "Kristus alene", dreier det seg imidlertid ikke om en hvilken som helst Kristus. Det er den korsfestede det dreier seg om. Det er den Kristus hvis herlighet er skjult under korset, slik at hans herlighet bare kan fattes av troen. Gudsåpenbaringen i Kristus blir dermed paradoksal: I sin åpenbaring er Gud likevel skjult".

"Utredningen er i hovedtrekkene enstemmig", sies det innledningsvis i NOU 1985: 21. TF-teolog og Luther-kjenner Inge Lønning var en av dette kirkelige utvalgets medlemmer.

 

-------------------------- 

 

Som vi vet ble Inge Lønning Stortingsrepresentant for Høyre, og også leder for Grunnlovsutvalget som Stortingets presidentskap oppnevnte 18. juni 2009,  et utvalg  som skulle "utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven".

Nå er det vel ikke kommet tilstrekkelig frem i offentligheten at forslag til  grunnlovsendringer 

"må legges frem i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode. Endringer i Grunnloven behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtas i Stortinget i plenum. Grunnlovsendringene må vedtas med et 2/3 flertall, og 2/3 av representantene må være til stede når vedtaket fattes. Grunnlovsforslagene legges frem som et dokument for Stortinget".

"Endringsparagrafen gir både materielle og prosessuelle krav til grunnlovsendringer. De prosessuelle kravene er at endringsforslag skal fremsettes for Stortinget på det første, andre eller tredje Storting etter nytt valg  (det vil si i løpet av de tre første årene i stortingsperioden). Deretter er det opp til første, andre eller tredje Storting etter neste valg å bestemme om forslaget skal vedtas. For at forslaget skal gå igjennom må minst to tredjedeler av Stortinget stemme for forslaget (såkalt kvalifisert flertall)".

"I rapporten foreslår utvalget at Grunnloven styrkes med et eget kapittel om menneskerettigheter. Dette vil samsvare med forslag til ny § 2, fremsatt av de politiske partiene på Stortinget, der det heter at Grunnloven skal sikre «Demokratiet, Rettstaten og Menneskerettighederne».

"Utvalget understreker at flere av rettighetene i Grunnloven er foreldet og vanskelige å forstå, og at rettighetsvernet i Grunnloven bør moderniseres for å sikre oppfyllelsen av forslag til ny § 2 og for å synliggjøre og sikre at Grunnloven forblir et nasjonalt dokument med betydning for folk flest".

 

----------------------------

 

11.10.2013 (sist revidert 18.10.2015)

G. Ullestad