Den gale dualismen er den fatale dualismen, den som splitter alt og alle i ondt og godt, onde og gode. I kirkens teologi splitter den mennesker i disse to motstående kategorier og sorterer dem ut
til enten en ond eller en god verden og tilværelse.
De kristne sier gjerne at overgangen til Det nye testamente
betydde en «omveltning av alle verdier».
La oss se hvordan Jesus fra Nazareth i Det nye testamente varsler historiens avslutning etter omfattende
kriger og voldelige omveltninger.
Matteus 10 og 11
Hvis det er noen som ikke vil ta i
mot dere og ikke vil høre på det dere har å si, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene deres. Sannelig sier jeg dere, Sodomas og Gomorras land skal slippe lettere enn den byen.
Ve deg, Betsaida, ve deg Korasin! Dersom de maktgjerninger som er gjort hos dere, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de forlengst vendt seg om og kledd seg i sekk og aske. På dommens dag skal Tyrus og Sidon slippe
lettere enn dere. Og du Kapernaum...til dødsriket skal du styrtes ned. For dersom de mektige gjerninger som er gjort hos deg, var gjort i Sodoma, hadde byen stått den dag i dag.
Matteus 13
I vers 37 - 43 FORKLARER Jesus «lignelsen om ugresset» for sine disipler:
Den som sår det
gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er de som hører riket til, ugresset er de som hører den onde til. Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende, høstfolkene
er englene. Og likesom ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende. Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle
som gjøre urett. Så skal de kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør!
I vers 47 – 50 FORKLARER Jesus «lignelsen om fiskenoten» for sine disipler:
Endelig er himmelriket å ligne med en not som blir kastet i sjøen og fanger fisk
av alle slag. Når den er full, drar fiskerne den opp på stranden; de setter seg ned og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de ubrukelige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige
og kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner.
Matteus 22
I vers
1 – 14 forteller Jesus lignelsen om «Kongesønnens bryllup». I denne lignelse hvor Kongen utvilsomt er ment å forstille «Gud», lar Jesus denne direkte opptre som krigfører: De som har mishandlet og drept hans
tjenere – her må Jesus ha tenkt på enkelte profeter i Israels historie – de skal få unngjelde: «Da ble kongen harm og sendte sine tropper, som drepte disse morderne og satte byen deres i brann».
(Les også Lukas kap. 14, 15 og 16: lignelsen om «Det store gjestebudet», «Den kloke forvalteren» og «Den rike mann og Lasarus»).
Matteus 24
Dere kommer til å høre om kriger... Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal bli hungersnød og
jordskjelv mange steder. Men dette er bare de første fødselsveene... Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst... Da skal det bli en nød
så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag og som det aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal tiden forkortes... solen skal bli formørket
og månen skal miste sitt lys. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Han skal sende ut sine engeler mens basunen ljomer og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner...
2. Tess. 1
Også NT’s øvrige røster bekjenner seg til den gamle krigs- og voldsteologien.
Paulus sier her:
Dere skal finnes verdige til Guds rike som dere nå lider for. For slik er Guds rettferd at de som volder dere smerte, får smerte til gjengjeld,
mens dere som blir plaget får hvile ut sammen med oss. Det vil skje når Herren Jesus åpenbares fra himmelen med sine mektige engler, og i flammende ild tar full hevn over dem som ikke kjenner
Gud og ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium: De skal straffes med evig ødeleggelse...
Disse sitater beskriver den gale dualismen. Jesus-apoteosen er en kollektiv nevrose og
psykose som ustanselig varsler uvennskap, fiendskap, krig og undergang.
SLEKTSKAPET MED KRIGENS OG DIKTATURETS HOLDNING TIL MENNESKEVERDET ER UBESTRIDELIG... VI STÅR HER OVERFOR ET MENNESKESYN
SOM I FØLGE DE HISTORISKE KILDER STERKT PREGER JESU LÆRE.
Selv om Jesus enkelte steder oppfordrer til å vente med menneskesorteringen
til, som han sier, «høsten kommer» (f.eks. i lignelsen om ugresset og hveten), så er det avgjørende at han står fast i den primitive inndeling av menneskene i de som skal overleve og de som skal utryddes, de som skal arve
evig liv og de som skal kastes i Gehenna. Altså et skille som trekkes mellom påstått verdifulle og verdiløse individer, og som han mener å kunne peke ut som de troende tilhengere
kontra de vantro motstandere av sitt autoritetskrav som den himmelske messias.
En rekke av den autoritære intoleransens mest frastøtende
slagord er formulert av Jesus:
Den som ikke er med meg, er mot meg. - Den som ikke samler med meg han splitter. - Den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min far
i himmelen. - Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bli over ham. - Disse fiendene mine som ikke vil ha meg til konge skal slaktes ned for mine øyne...kastes ut i mørket utenfor hvor de gråter og skjærer
tenner (Mt. 12:30, 10:33, Jh. 3:36, Lk. 19:27, Mt. 8:11).
Det er mer enn høyst problematisk å stille Jesus opp som ideal for et moderne demokratisk rettssamfunn, slik vårt land
fortsatt i sin grunnlov statsautoriserer Jesu ufeilbarlighet.
Det bør være en rimelig overensstemmelse mellom synsmåtene til en slik autoritet og vårt rettssamfunns etiske prinsipper.
Jesu samfunnsideal var "Guds rike" eller "himmelriket". Det skulle opprettes på et slags overjordisk, halvmaterialistisk eksistensplan og avløse menneskenes tilværelse og historie på jorden. Og dette
skulle skje allerede innen hans egen generasjon, samtidig som jorden skulle ødelegges i en verdenskatastrofe (Mk. 9:1 og 13. kap., Mt. 10:23, 16:28 og 24. kap.).
Siden det ikke gikk slik Jesus
trodde og spådde, den gang troen skulle kunne flytte berg, er det rimeligvis ingen grunn til å vente på hans gudsrike to, tre eller fire tusen år etter at hans egen spådommer slo feil.
Jesu idealstat savner ethvert preg av demokrati. Den er et teokrati og autokrati hvor borgerne skulle være en spesielt utvalgt gruppe religiøse elite-mennesker som Jesus selv aktet å plukke ut. Det var deres ideologiske holdning,
ikke deres moralske fortrinn som skulle være avgjørende (Lk. 19:27, Mt. 10:14, 12:30, 22:11 - 14, 25:40, Mrk. 9:41, Jh. 3:36).
Motstand eller protester mot Menneskesønnens rolle som øverste
hersker ville ikke bli tålt. De som ikke aksepterte hans maktkrav og viste lydighet mot hans lover, de skulle fjernes av hans politiengler og sendes til rikets konsentrasjonsleir for avstraffelse og tortur: Gehenna (f.eks. Mt. 13:42 og 49, 18:34, 25:46).
I disse spesielle forestillinger - som var mer av hedensk enn av jødisk opprinnelse, opptrådte Jesus som en verre despot enn historiens mest beryktede voldsdiktatorer.
Jesus selv
har naturligvis ikke kunnet ha det demokratiske rettssamfunn som forbilde for sin gudsstats struktur. Hans forbilde var i prinsippet oldtidens autokratiske diktaturstater og eneveldige despotier. Disse statene med sine "gudssønner" på tronen var
nettopp karakterisert ved at selvherskeren opptrådte med fordring på å ha sin avgjørende fullmakt fra den øverste guden, mer enn fra det folket han forlangte å herske over.
--------------------------
Under sin jordiske virksomhet til forberedelse av himmelstatens opprettelse opptrådte Jesus samtidig både som LOVGIVER, ANKLAGER OG DOMMER, og han mente han ytterligere ved historiens slutt skulle
innta plassen som gudsrikets øverste dommer på grunnlag av disse lover han selv hadde gitt. Altså rettsfunksjoner samlet på en hånd, som den demokratiske rettsstat setter sin heder og ære i å skille best mulig fra
hverandre og fordele på innbyrdes uavhengige instanser. Selve regjeringsmakten, som han skulle utøve på vegne av sin far - den høyeste guden - skulle han allikevel øyensynlig dele med sine tolv apostler, siden han ga dem
løfte om plass på tolv troner som herskere over Israels tolv stammer (Mt. 19:28).
Jesus tok det ikke så nøye med sine lovers kunngjøring, noe som ellers er fundamentalt for rettsstaten.
Han anså det tilstrekkelig å gjøre lovgrunnlaget for menneskers framtidige skjebne - i himmel eller helvete - kjent rent muntlig for folk som tilfeldigvis kom forbi og stanset for å høre på ham.
JESU FORESTILLINGER OG PROFETIER OM OPPRETTELSEN AV EN IDEALSTAT ER - OG HAR VÆRT - ET FORBILDE FOR DIKTATORER OG DESPOTER. DEN SOM SPØR HVORLEDES EN STALIN OG EN HITLER KUNNE OPPSTÅ I DET "KRISTNE"
EUROPA, VIL FINNE HOVEDFORKLARINGEN HER. DE ER BEGGE EKTEFØDTE BARN AV EUROPAS AUTORITÆRE, TOTALITÆRE IDEOLOGI: KRISTENDOMMEN.
Jesus trodde ikke på forsoning mellom
folkene: denne verden var under Satans herredømme, derfor spådde han krig - ikke fred på jorden - inntil historiens avslutning (Mt. 24. kap.). Vi står altså i Jesu lære overfor en sterkt negativ holdning til mellomfolkelig
fred og samarbeide. Hans like pessimistiske som primitive og naive syn på mennesket og dets fatalistiske evneløshet overfor en antatt skjebnebundet historie, har satt sitt dype preg på kristenhetens historie.
At det har vært mer krig og mer militarisme i Jesus-dyrkelsens spor enn etter noen annen religionsstifter, har sin mest nærliggende forklaring i at han talte mer om krig enn om fred, mer om å slakte fiender ned, brenne deres byer og
torturere motstandere av sitt "Gudsrike", enn om å "elske dem" (Lk. 19:27, Mt. 22:7, 22:13).
Jesu framtidsprofeti går direkte ut på at menneskehetens opptreden på jorden skal avsluttes etter
omfattende kriger "hvor folk skal reise seg mot folk og rike mot rike" (Mt. 24:7 f.). Vi kan selvsasgt ikke bebreide Jesus for dette historiesynet, for det sprang ut av hans uhyre kortsiktige framtidsperspektiv. Han henvendte seg ikke til oss, og
ville selvsagt i dag ha måttet innrømme at han tok feil.
Vi bærer selv det fulle ansvar for hvem vi gjør til våre autoriteter og idealer,
til guder og førere.
Jesu forestillinger om å iverksette sine utvalgtes flukt fra jordens elendighet til et "Gudsrike" hinsides dens lover og horisonter, fordi han ikke trodde på menneskenes
evne til å oppnå herredømme over sin historie og sin framtid, er det slettest tenkelige eksempel for vår tids mennesker, i deres rett og plikt til å gjøre jorden til en god bolig for alle som lever på den.
---------------------------
Avsnittene ovenfor er hentet fra Andreas Edwiens bøker: "Jesus i konflikt med menneskerettighetene"
(1979) og "Er kristendommen en fare for verdenfreden?" (1977/1986).
En mer utførlig påvisning av hvor markert den grove form for dualisme er i Jesu lære,
har Edwien gitt i sin bok «Dogmet om Jesus» (3. utg. 1970, s. 39 – 136).
I anelsen av hvor etisk gal og skadelig denne dualismen
er, har de moderne teologer tuklet så lenge med sine nytestamentlige skrifter – i den hensikt å rehabilitere dem overfor en human etikk – at de har mistet normal leseferdighet overfor «evangeliet».
Det de gjør – til dels ubevisst – er å prøve å introdusere en mer menneskelig og etisk gudsoppfatning som sier: «I Guds øyne er alle like». Skjønt det altså hva
menneskene i den KRISTNE «Guds» øyne slett ikke er. Men av hensyn til den kristne teologis prestisje og kirkens ære forsøker de å presse denne mer menneskelige gudsoppfatning inn i NT’s sterkt sekteriske tekster.
De har forsøkt å trekke en skillelinje mellom hva Jesus har sagt og hva de mener selv de eldste historiske kilder kan ha «lagt
ham i munnen». Mest kjent i nyere norsk teologi er Jacob Jervells eksperimenter i boken «Den historiske Jesus», 1962/1969.
Det er karakteristisk at nettopp Jervell ble brukt
som vitenskapelig konsulent av Norsk Rikskringkasting da Edwiens bok utkom midt i 1960-årene, og at han frarådet NRK å omtale boken. Et råd som NRK stadig følger.
48 år etter
at boken utkom første gang (1965, 5. oppl. 1995) blir dens kritikk av kirkens Jesus-forgudelse fremdeles tiet ihjel i ledende norske aviser.
----------------------------
20.08.2013
G. Ullestad