Jesu menneskesyn

 

"Generelt kan man – kontra kirkens krav om å autorisere den for vår tid – oppsummere de største og avgjørende svakhetene ved Jesu menneskeoppfatning slik:

 

1. At han stillet i utsikt lønn og straff post mortem for menneskenes atferd eller livsholdning i jordelivet, med den uunngåelige følge at kalkulasjon med en slik lønn og frykt for slik straff ble bestemmende eller motiverende for atferden. Dermed skapte han selv grunnlag for det relvrettferdighetens hovmod, dvs. den form for «fariseisme» som han tilsynelatende fra først av ville bekjempe. At han videre sterkt skjerpet denne tendens ved å forenkle og forgrove lønn-straff-aspektet til utelukkende kategorier, i følge den overleverte språkbruk av absolutt karakter: lønnen som «evig liv» og straffen som «evig straff».
2. At han ut fra denne forestilling inndelte menneskene i to grupper: de «onde» og de «gode», og dermed i realiteten instituerte et sjelelig «raseskille» mellom mennesker av angivelig motsatt kvalitet. At han – fordi et slikt skille er et rent fantasiprodukt av et mytologisk innesperret verdensbilde og savner ethvert grunnlag i menneskets vesen og natur – måtte la denne todeling av menneskene skje på «ideologisk» grunnlag og bestemme den ut fra holdningen til hans egen person og hans krav på å ha guddommelig fullmakt til å foreta den. At han derved ved sin opptreden lot sorteringen skje med den groveste vilkårlighet, og derfor åpenbart gikk ut fra at skillet var predestinert, forutbestemt.

 

Denne virkelig høyst fantastiske forestilling om menneskets vesen og historiske situasjon var et resultat av en lokal religionshistorisk utvikling i et lite asiatisk folk. (Denne utvikling er analysert utførlig i «Idekampen i det bibelske gudsbilde»). Her skal resultatet fastslås: at dette ble Jesu menneskesyn og at kirken har autorisert det som den definitive, åpenbarte sannhet om mennesket (......)

Det er historisk ufravikelig at Jesus i sin eskatologi opererte med et svært lavtliggende og barbarisk voldsaspekt. Og dette har i høy grad mørklagt det etiske aspekt i hans lære. Fordi kirken har drevet med sin naive førerdyrkelse av Jesus langt ut over det som er religiøst sunt og etisk gagnlig, har det fulgt så usedvanlig megen fanatisme, undertrykkelse, intoleranse, diktatur, krig og vold i «kristendommens» spor. Ja, denne ortodokse overdrivelse har til sist bevislig munnet ut i det verste rasehovmod og de styggeste overgrep mot medmennesker verden har sett.

Men samtidig må en holde klart at kristendommen som verdensreligion overhodet ikke ble forutsatt av Jesus selv. Han henvendte seg bare til en «utvalgt» gruppe i sitt eget folk – og hadde også i flere hundre år sine mest trofaste tilhengere i denne gruppe – og anså sin egen generasjon for å være den siste. Noen «eksport» av sine ideer til det mørke europeiske fastland i nord var han overhodet ikke stemt for. Men dermed er det også klart at han ikke kan lastes for alt det hovmod og alle de overgrep hans antropologiske dualisme  er blitt misbrukt til av de europeiske «hedninger». Det ansvaret bærer alene hedningene selv.

 

I

 

Den oppfatning av mennesket som vi i dag må ta definitivt avstand fra, er derfor selvsagt ikke karakterisert av at Jesus i samsvar med genuin jødisk livsoppfatning oppfordret til å gjøre gode gjerninger. Det er noe ganske annet ved hans lære som i dag gjør ham ubrukelig som teologisk autoritet.

Det som for oss som lever i dag gjør Jesu syn på mennesket så klart uholdbart og som motsier alt vi vet om menneskets vesen og natur, er at han for det første prinsipielt identifiserer «synden» med «synderen» og dernest: ondskapen med sine motstandere og fromheten og godheten med sine tilhengere. Denne form for mytologisk «førerideologi» har verden av i dag og i morgen ingen bruk for. Den hører hjemme i barbariets mørke, forstokkede tidsalder, det vil si: på vårt religionshistoriske museum (.......)

Jesus trodde på to antagonistiske, mytiske åndsmakter i himmel og på jord, og han trodde at når guden eller djevelen hadde fått tak i mennesket, så ble dette henholdsvis «godt» eller «ondt», og dermed hjemfallen til «evig liv» eller «evig straff». Han identifiserte derfor til sist alle fariseerne med selvopptatthet og hykleri og ondskap, og trodde seg selv fullstendig ren og fri for denslags og anså sine tilhengeres fortrinn – siden de skulle belønnes med evig salighet – for å være identisk med dem selv. Ut fra dette trekker han skillet mellom menneskene, ikke mellom «synden» og «synderen». Synderen er i seg selv «en ond mann» og et redskap for «den onde».  (Mt. 12:35, Mt. 13:38-42 m.v.).

Her vil naturligvis kristne teologer sette inn med skarpe protester. De lærer jo at deres troende er både «frelste» og «syndere» på samme tid, og altså både «onde» og «gode». Imidlertid er denne innvending av liten interesse så lenge de ubestridelig regner seg for «gode» nok til å få alle «sine synder tilgitt» og dermed til å kalkulere med en radikal favorisering og motsetning til de «fortapte», de «fordervede» sub specie aeternitatis (Jesus er ikke helt konsekvent i selve svart-hvitt-malingen av menneskene i deres hinsidige tilstand. Jødedommens forutsetning om den frie vilje og det frie valg, kunne ikke unngå å sette et visst preg på hans tankegang......en følge av at Jesus også var noe påvirket av det før-dualistiske menneskesyn i GT, da det sekteriske skillet mellom «onde» og «gode» var langt mindre framtredende)......

Den radikale menneskesortering er allerede tydelig gjennomført i Mt. 12:34-36. Lignelsen om det gode og det dårlige tre praktiseres momentant: en ond mann – en god mann, og motstanderen får sitt stempel, sitt klipp i øret:  Ormeyngel – dere som er onde!  

For å gjennomføre denne forenkling og få fjernet alle brysomme mellomkategorier som kunne forstyrre systemet i den dualistiske galskap, har Jesus laget seg en formel hvormed han kan flikke de to «raser» slik at de kan passe i den ene eller annen bås;

Den som har, til ham skal det bli gitt og han skal ha overflod, men den som ikke har, han skal bli fratatt endog det han har.  (Mt. 13:12, 25:29).

Det fremgår her tydelig at Jesus har gått ut fra at de som skulle frelses, på forhånd var «utvalgte», dvs. de «gode» mennesker var en gruppe som på forhånd besatt en bestemt kvalitet, og skulle «utvelges» på dette grunnlag. Det som skjedde når noen omvendte seg ved Jesu forkynnelse og adlød hans bud, det var følgelig bare at denne skjulte kvalitet kom for en dag. Det var noen som på forhånd «hadde», og de skulle «gis», for å bli fullt patente himmelborgere, og der var tilsvarende noen som «ikke hadde», og de skulle «bli fratatt endog det de hadde», for at man uten skrupler kunne sette dem i «ildovnen» (......)

Ved slik å oppgi det brysomme skillet mellom ondt og godt i det enkelte menneske, oppnådde Jesus uten tvil å gjøre sin eskatologi enkel og lettfattelig både for seg selv og sine enfoldige tilhengere. (Den bør derfor ikke imponere oss). Han gjør anstrengt bruk av lignelser og bilder for å «forklare» og begrunne dette sitt umulige dogme om to menneskeraser. Kall treet godt eller dårlig (for det er det enkleste), sammenlign dem med bukker og får (større er ikke forskjellen), med god fisk og dårlig fisk, med hvete og ugress, for det er anskuelig og lettfattelig. (Mt. 13:38-42, 13:47-51).

Og en må jo medgi at det er ganske lettfattelig, i sin «guddommelige komedie» - i sitt infantile barbari. Vi kan med høy grad av sikkerhet gå ut fra at Jesus har vært av samme mening som det sektmiljø han stammet fra (fariseer- og essener-bevegelsen): at Jahve hadde fastsatt et ganske bestemt antall mennesker som skulle «frelses» og befolke Paradiset som det himmelske borgerskap i sin salighetstilstand. (jfr. et av tidens mest populære skrifter, IV. Esra).

Vid er den port og bred er den vei som fører til fordervelse og mange er de som går inn gjennom den. For den port er gjort trang og den vei er gjort smal som fører til livet, og få er de som finner de...For mange er kallet, men få er utvalgt. (Mt. 7:13 – 14, 22:14).

 

II 

 

Vi må konstatere at det i virkeligheten er sine egne lærere Jesus stempler med språkets verste gloser. Og selv tilhengere av dualismens forskrudde verdensanskuelse burde i alle falle betenke seg på å la dens grenselinje mellom de «onde» og de «gode» individer gå mellom en elev og hans lærer! Jeg sikter her ikke bare til at det i Jesu lære ikke finnes en eneste vesentlig tanke eller forestilling som ikke kan gjenfinnes (eller har sin tydelige parallell!) i gammeltestamentlige eller senjødiske skrifter, hva enten det gjelder etiske, mytologiske eller eskatologiske emner (jeg ser da selvsagt bort fra det som er bestemt av hans spesielle krav på guddommelige fullmakter)......

Det var av fariseerne Jesus hadde lært å tro på at det var en «oppstandelse» - den viktigste forestillingen i hans eskatologi (......) Bortsett fra kravet på å være Jahves messianske visegud, var følgelig de kristne kirkers «Gud» fariseernes elev i forestillinger som ble avgjørende for kristendommen. Kristendommens stiftere er to menn som i avgjørende grad var preget av fariseerbevegelsens teologi og eskatologi:  Jesus og Paulus.

(For en mer utfyllende, nøktern religionshistorisk framstilling av fariseer-bevegelsens bakgrunn og tidlige opphav i et lavere, sosialt sjikt – under hasmoneerne - henvises leserne til denne bokens kapittel og til «Idékampen i det bibelske gudsbilde»).

Derfor er det en stygg forvrengning av «jødedommen» å fremheve Jesus på dens bekostning ved å si at «den store hemmelighet ved hans opptreden er at Gud på denne måte er begynt å gå på den elendiges og utstøttes veier» og at han bringer noe nytt ved å lære at «Gud selv forbarmer, trøster, tilgir, metter, gleder», og samtidig blankt fortie den historiske bakgrunn i den hensikt å skape denne illusjonen om noe «nytt». Moderne teologi griper ofte til en slik desperat siste utvei for å forsvare Jesus-apoteosen (......)

Siden Jesus på dette punkt stadig stilles opp mot «jødedommen» på falskt grunnlag av den nå tusenårige teologiske antisemittisme, må det samtidig fremfor alt holdes klart at helvetes-eskatologien med sin dualistiske «raselære» overhodet ikke er representativ for «jødedommen» som sådan, men tvert om kommer i prinsipiell konflikt med dens etiske monoteisme. Mens den i kristendommen ble til et bærende dogme gjennom nesten to tusen år, ble den i jødedommen et forbigående fenomen. Den ble tidlig forlatt, som nevnt allerede av fremstående rabbinere i det 2. hundreår. Helveteslæren og dens dualisme var allerede den gang for barbarisk til at den kunne slå dogmatisk rot i den etiske monoteismes folk. Jødene hadde ikke samme behov for «fariseisk» selvrettferdighet som de religiøst underutviklede europeere (......)

Kirken håper øyensynlig at dens moderne, plutselig ny-vakte sosiale interesse og aktivitet – som springer ut av dens dårlige historiske samvittighet og bevisstheten om et uskjønt rulleblad – skal kunne redde dens dogmer om Jesus. Det er ganske utsiktsløst.

Menneskene vil og må gjøre seg ferdig med den ideologiske førerkultus. Og det er ingen grunn til å dyrke «Gud» fordi om en historisk skriftsamling fra det folk og og det miljø som skapte ham, har gitt verdifulle impulser til menneskenes «sosiale oppdrift». Det er ingen grunn til å dyrke som «Gud» et menneske som er ett av mangfoldige ledd i menneskehetens vekst og utvikling. Og det endog et menneske som selv ikke hadde noen tro på en slik utvikling (......)

Vi må slå fast at han han ikke tok noe alvorlig skritt for å gjøre seg og sin lære kjent for hver enkelt jøde. Tvert om la han for dagen en påfallende likegyldighet og overfladiskhet i så måte. De brokker og bruddstykker vi selv har fått oss overlevert, er møysommelig samlet opp, satt sammen og skrevet ned først lenge etter hans død.

Jesus skrev ikke selv ett ord, og har ikke oppfordret noen til å meddele sine idéer skriftlig. Til å skulle ha de uhyre vidtrekkende konsekvenser som Jesus forutsatte, gikk det hele graverende lettvint for seg:

Han besøkte personlig bare få av de jødiske byer. Etter disse besøk la han for dagen den besynderlige og groteske innstilling at «byene» var en slags personlige vesener, som enten aksepterte ham eller avviste ham (Mt. 10:15, 11:20 f.). Byens reaksjon på noen taler og noen «maktgjerninger» var nok til at de, «byene», skulle «opphøyes i himmelen» eller «støtes ned i helvete». Det gjaldt også hovedstaden selv (Mt. 23:28)......

Det må nå stå klart for enhver at apoteosen av en mann som opptrådte slik, er ensbetydende med å hylle selve det totalitære, ideologiske førerprinsipp med all den uhyggelige vilkårlighet som er forbundet med det.

Hele Jesu inndeling i «venner» og «fiender», i de som er «med meg» og de som er «mot meg» (Mt. 12:30), måtte på en så løst og tilfeldig arrangert propagandaturné bli fullstendig summarisk og skje på grunnlag av rene tilfeldigheter. Fordi det ifølge Jesus var menneskenes framtidige skjebne – i himmel eller helvete – som ble avgjort, går tankende uvilkårlig til massearrestasjoner og likvidering under totalitære politiske regimer (......)

Jesus har forøvrig gitt direkte uttrykk for at han ikke var interessert i at hans lære skulle bli alminnelig og fullstendig kjent.

Betydningen av sine lignelser forklarte han derfor med hensikt bare for sine apostler. Der var, påsto han, en hel del mennesker hvem det «ikke var gitt» å få innblikk i «himmelrikets hemmeligheter». De var altså ikke predestinert til det. Han gikk altså faktisk inn for at den fortapte majoritet – «de som er utenfor» - ikke skulle omvende seg og få tilgivelse (Mrk. 4: 11-12). Og dette må være en av grunnene til at han unnlot å skrive eller å oppfordre tilhørerne til å skrive. Tydeligvis var det i samme hensikt han bare røpet sin messianitet for sine utvalgte disipler (Mt. 16:20).

Bare en ganske liten utsøkt gruppe fikk altså anledning til å ta direkte standpunkt til Jesu lære og personlighet.

Men selv overfor dem opptrådte han høyst autoritært og hemmelighetsfullt. De tolv betrodde menn han omga seg med, hadde ikke en gang selv på frivillig basis gitt seg i lag med ham, men var simpelthen beordret til det av Jesus selv: «Følg meg!» (Mt. 4:19, 9:9). Allerede ved apostelkallelsen kom det altså klart for dagen at Jesus brøt med prinsippet om fri vilje og fri overbevisning. Fordi det gjaldt himmel eller helvete var jo hele hans opptreden basert på trusler og tvang. Verdenshistorien skulle snart avblåses ved et voldelig inngrep, derfor var det ingen plass for frihet eller likhet (......)

Jesus nektet som kjent endog apostlene å gjøre alminnelig kjent at han gjorde krav på en kongeverdighet. Ja, han nektet som nevnt endog apostlene å gjøre alminnelig kjent at han var «Messias» (Mt. 16:20). Allikevel forlangte han at folket skulle dømmes på sin holdning til ham, felte dommer med klar adresse og forsøkte å sortere menneskene til Gan Eden og Gehenna på dette grunnlaget. Fra denne synsvinkel var Jesus – vår kirkes «Gud» – en langt verre despot enn en hvilken som helst politisk diktator som offentlig kunngjør lovene for den straffbare handling.

 

III

 

Kristendommens  ondartede utslag i religions- og rasehovmod har rammet to ikke-kristne grupper: «hedninger» og jøder. Vi vil se litt nærmere på antisemittismen.

Da «Jesus» var blitt presentert som overnasjonal himmelmessias for hedningene, varte det ikke lenge før Jesu personifikasjon av dualismen ble tilsvarende generalisert og forenklet. I kraft av myten om Jesu oppstandelse, av Paulus’ antijødiske teologi, og jødenes selvsagte avvisning av denne teologi, utvidet hedningene i stigende grad den av Jesus særlig utpekte kontrapart til å omfatte «jødene» i sin alminnelighet.

Det var påny behovet for forenkling som gjorde seg gjeldende. Johannes-evangeliet, hvor jødehatet er særlig sterkt framtredende, ble hovedskriftet i NT. Med sitt forsøk på å sammenføye den paulinske himmel-Jesus med den historiske Jesus, ble det samtidig NT’s hovedkilde til kirkens inkarnasjonsdogme. Dette viser sammenhengen mellom selve Jesus-apoteosen og kristenhetens antisemittisme.

Jesus var selv «jøde» og det er hevet over enhver historisk tvil at den jødekristne menighetens lære, som ble så sterkt forkjetret av den hedningekristne kirke, var i nærmest samsvar med Jesu egen. Når man trekker fra dualismen og hans opptreden som mytisk messias, står Jesus for så vidt i GT’s domsprofetiske tradisjon. Det lå ikke noe generelt grunnlag for jødehat i selve hans opptreden:  i flere hundre år hadde Jesus sine mest trofaste tilhengere blant jøder.

Det er først ved den hedningekristne kirkes hysteriske forgudelse av hans person at han er blitt gjort til antisemittismens far fremfor noen. Han var selvsagt aldri blitt det, om han ikke ved denne forgudelse var blitt revet løs fra den jødekristne tradisjon, og – i strid med apostlenes oppfatning  – erklært som legemlig «oppstanden», og til sist proklamert som «Gud». Dermed ble jødene gjort til «Guds mordere». Det er dette som er hovedkilden til den ondartede antisemittismen i Europa.

Jødenes lidelseshistorie i denne del av verden, som savner ethvert historisk sidestykke i andre religionsmiljøer, har derfor fremfor alt sitt utgangspunkt i det faktum at den mest naive fraksjon av dogmatiserende fanatikere fikk overtaket i oldtidens kirkekamp, særlig på kirkemøtet i Nicæa.

Fordi de overspente athanasianerne seiret, de som utformet læren om at Jesus var «av samme vesen som Faderen», den som den dag i dag fastholdes som offisiell ideologi av de kristne kirker, er den teologiske antisemittisme blitt en integrerende del av vår overleverte religion.

Hadde de mer sindige arianerne vært sterkere i oldtiden, disse i kulturell dannelse og religiøs innsikt mer høytstående orientalere, som klarte å vise et visst dogmatisk måtehold i sin kristendom og forkastet læren om Jesu guddom og følgelig også dogmet om jødene som gudsmordere, og som altså hadde forutsetninger for å tilegne seg jødedommens religiøse verdier på en mindre overspent måte enn den seirende fraksjon, så hadde europeeren antakelig unngått å sette den heslige skamflekk på sitt historiske rulleblad som hans jødeforfølgelser er blitt (......) 

I sitt barbari har den kristne kirke gjennom hele sin historie underbygget sitt naive og kunstige dogme om Jesu guddom - og dermed sin egen fariseiske selvhevdelse – ved å svartmale jødene og stemple dem som «Guds fiender». 

Ved dualismens utspekulerte kontrastvirkning kunne illusjonen bevares i kraft av en stadig, bevisst eller ubevisst historieforfalskning. Ved jomfrufødsels- og oppstandelsespostulatet ble svartmalingen nærmest en selvfølge, for de peker jo – med særlig støtte i Johannes-evangeliet – uten videre «jødene» ut som «Guds mordere». Og for å kunne ramme stadig nyere generasjoner, kunne man henvise til Jesu egne ord om at profetmord skulle straffes på selv de mest fjerneste etterkommere (Mt. 23: 31 – 36, endog i strid med Moselovens «fire slektledd», 2. Mos. 34:7).

I forrige århundre (1800-tallet) begynte – særlig med utgangspunkt i tysk bibelkritikk – dogmene om Jesu rent fysiske guddom så smått å vakle. Men for å kunne holde fast ved Jesus-apoteosen gikk teologene da automatisk over til å legge stadig sterkere vekt på å utmale svart-hvitt-bildet av forholdet mellom «jødene» og Jesus ut fra den konflikt som kommer til uttrykk i de nytestamentlige skrifter, med Johannes-evangeliets jødehat som normgivende. Jesus ble «hvit» ved at hans fiender «jødene» ble malt svarte.

I tradisjonell ortodoks stil har kirken alltid framstilt Jesus som det feilfrie gudemenneske, den syndfrie, allvitende, altoverskuende, allmektige, «enbårne Guds Sønn» og himmelhero. Men med voksende fantasi har man den senere tid prøvd også å gjøre ham til en slags moralsk fullkommen og lyteløs «humanist», et menneskelig unikum som i suveren overlegenhet hadde vandret omkring i et morass av ondskap, hykleri, feighet, naivitet og død.

Jesus-dyrkelsen ble med andre ord forskjøvet fra myten om «den sanne Gud» til myten om det etisk og intellektuelt fullkomne, «sanne menneske». Fra å være guddommelig frelser og forsoner i himmelen ble Jesus menneskelig helt og ideal på jorden.

Og til sist ble den himmelske gudssønn dermed uunngåelig til prototypen på det «ariske», rasemessig overlegne menneske". 

 

----------------------- 

 

 

28.10.2014