I Det nye testamentet pekes de troende kristne og de vantro jøder ut, og vi går ut fra at dette er årsaken til at DnK stadig fortsetter å peke dem ut i sine høymessegudstjenester.
Dette har de europeiske kirker gjort siden det ble diktert dem av de romerske keisere og deres etterfølgere siden det 3. årh. Det ble gjentatt i DnK senest på 1. pinsedag søndag den 8. juni, og forkynt i en tradisjonell, sterkt dogmatisk
kristen språkbruk.
I 1995 utkom Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus i sitt 5. opplag på Pax Forlag.
Den har undertittelen «En bok om hans feiltakelser». Forlaget presenterte i samråd med Edwien bokens tema på første omslagside slik:
«Kirken fortsetter å fremstille
Jesus som et ufeilbarlig overmenneske. I dette oppgjør med postulatet hevder forfatteren at selv om Jesu lære rommer store etiske verdier, tok han feil i en rekke vesentlige forestillinger – om Gud og verden, mennesket og historien. Og disse
feiltakelsene ligger til grunn for hans mytologiske selv-overvurdering og for illusjonen om hans oppstandelse».
Dette er en kristendomskritikk som Edwien startet like etter den 2. verdenskrigs slutt,
nemlig ved innlegg i Oslo-pressen siden 1948. Jeg nevner spesielt fra denne tiden også to bøker, Ut av mørket (1949) og Kristendom og åndskrise
(1951).
Temaene fra denne tidens artikler og bøker har siden stått sentralt i alt han senere har skrevet som idéhistoriker, religionskritiker og Jesus-forsker. Jeg vil underbygge dette ved å
gjengi et utdrag fra Edwiens forord i Dogmet om Jesus, fra 1965 frem til 5. opplag av 1995.
Det kan passe her å gjengi følgende fra sistnevnte utgaves
forord 1995:
«Ihr habt den Teufel zum Vater...» Disse ordene står fremdeles på netthinnen slik jeg leste dem første gang på en plakatsøyle i Tyskland
en sommerdag i 1939. Ord av Jesus om hans jødiske landsmenn: «Dere har djevelen til far...Disse fiendene mine som ikke har villet ha meg til konge, før dem hit og slakt dem ned for mine øyne...Rikets barn skal kastes ut i mørket
utenfor, der skal de gråte og skjære tenner».
Ved siden av sterkt oppfølgende, hatske uttalelser av Martin Luther, gren de mot oss fra «Der Stürmers» plakater i alle
tyske byer vi besøkte, to skolekamerater på sykkeltur i «Det tredje riket». Dets ledere forberedte stormen mot «den Untermenschen». Det var en hektisk stemning overalt: flokker av syngende Hitlerjugend med forventningsfulle,
blussende ansikter, militærmusikk og taktfast marsjerende brunskjorter i gatene, hakekorsflagg, militære bilkolonner, førerens stemme i høyttalerne – hele folket lot til å marsjere «im Geist in unseren Reihen mit».
Hvorhen? Hva som var i gjære, visste vi ikke da. Men få uker senere brøt verdenskrigen løs.
Slik fikk jeg min første leksjon i slektskapet mellom «nasjonalsosialismen»
og kristendommens rasisme. Og jeg fikk min første sterke anelse om at det er noe etisk fundamentalt galt med Europas religion.
Seks år senere, i år for femti år siden, kom etterretningene
om de siste og verste følgene av denne ideologiske rasismen. Folkemordet på seks millioner jøder – et kulminerende utslag av at den har vært opphøyet til sakral sannhet, av at Europas religiøst underutviklede folkegrupper
uten selvkritikkens måtehold i femten hundre år har dyrket et menneske – mannen bak de siterte ordene – som den absolutte autoritet, som det ufeilbarlige forbilde. I den primære
kirkelige teologien – slik vi selv fremdeles har den i vår «offentlige religion» - oppfattet som en jomfrufødt, derfor renraset og syndfri, overmenneskelig og guddommelig person. I en sekundær,
litt mer moderat, «liberalteologisk» utgave som en religiøst og moralsk plettfri, suveren humanist og et etisk ideal. Og i en tertiær utgave som en prototyp på det genetisk perfekte,
renrasete ariske menneske, hevet over «undermenneskene», hvor de laverestående beholdt «djevelen til far».
(Bokens note 45, s. 228: «Den som fremfor noen annen utarbeidet
de «ariske», antisemittiske raseteorier på basis av det kristne, antijødiske religionshat, i bevisst tilknytning til «Kristi åpenbaring» og med kristendommens eskatologiske sjele-raselære som bakgrunn, var Houston Stewart Chamberlain, som leverte det viktigste ideologiske grunnlaget for nazismen (bl.a. ved hjelp av sin ivrige elev og beundrer Alfred Rosenberg, som ble Hitlers «verdensanskuelses-minister»).
Se særlig hans hovedverk Die Grundlagen des 19. Jahrhunderts, I-II, Münch. 1899-1901, 26. oppl., mer enn 1 mill. eksempl. i 1940, Mensch und Gott, Münch. 1921. Chamberlain var
en alvorlig overbevist kristen.
Sml. min kronikk "Kristendommen og naziprogromen" i Dagbladet 28/5 1962 og "Kristendommen og jødeforfølgelsene" (replikk til Alf Ahlberg) samme sted 5/7 s.å.).
Samtidig med dette makabre 50-årsminnet feirer Den norske kirke i år tusenårsjubileet for kristendommens ankomst til vårt land. Denne teologien om, denne forgudelsen av et historisk brytningsmenneske
kom til oss som en dogmatisk ferdigstøpt, autoritær og totalitær ideologi. Kirkens konfesjonelle «Roma-traktat» ble ikke forelagt folket i frie valg. Riktignok ble ikke alle korporlig torturert og truet til å bekjenne den
nye «rette lære» og «rette tro» på «Kvite Krist», troen på at denne domsprofeten og moralpredikanten fra oldtiden var selve verdens eneste eksisterende, allmektige gud i egen fysiske person. Men nordmennene
hadde ikke noe valg: sprellende norske hoggormer ned gjennom halsen på de gjenstridige var bare en liten forsmak på det som ventet dem i det hinsidige.
Slik ble vi medlemmer av det kristne Europas konfesjonelle
rasefellesskap. Den nye religions bibel tilfredsstilte mange behov med sin brokete blanding av motsetningsfulle ideer. Den rommet meget livsvisdom fra eldre og mer erfarne kulturer, og den hadde en universell religiøs-etisk åndskjerne. Men kristendommen
var i sin nytestamentlige og kirkelige sekterisme ikke bare en voldelig autoritær og totalitær ideologi, men den mest utpreget rasistiske av verdensreligionene.
Sin troende rasefelle, sin «neste»,
skulle den kristne «elske som seg selv». Men den vantro, den utenforstående var en fiende som fikk helvetestrusselens hat over seg: «Fortapelsen» var en fysisk og psykisk tortur uten ende som «uten tvil» skulle ramme
den som nektet å bekjenne «den felles kristne tro» på at «Jesus er Gud og menneske», dvs. det raserene menneske, nemlig «født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Ved dåpen og nattverden
fikk alle kirkens medlemmer del i denne raserenheten. I dag – tusen år senere – er dette uforandret i Den norske kirke.
I denne boks omtale av «kristendommens ondartede utslag i religions-
og rasehovmod», har jeg i de tidligere utgaver ikke direkte brukt uttrykk som «den kristne rasismen» og «kristendommens rasisme». Men på bakgrunn av fremstillingen av «Jesu uholdbare dualisme: læren om to
sjeleraser» er dette betegnelser og begreper som gir seg selv. De bør bli nøkkelord i en meningsfull religions- og ideologidebatt i vår tid. Nå som rasismebegrepet også her hjemme mer enn noensinne er kommet i fokus
for oppmerksomheten, finner jeg det naturlig å bruke dette forordet til en nærmere belysning av problemet.
I denne sammenheng blir det like viktig med en avklaring av begrepene «kristendom»,
«kristen», «kristelig», alle basert på den nytestamentlige mytologiske tittel «Kristus». De har fått et utflytende, mangetydig, ja, til dels et så kaotisk innhold at de uten en korrekt presisering
bare tjener til å tåkelegge den alminnelige språkbruk. Særlig viktig er det å fastslå at «kristendommen» er betegnelsen på en teologi, ikke på en «etikk».
At det til kristendommen er knyttet etiske verdier som den overtok fra jødedommen, gir ikke de kristne kirker rett til å betgne disse verdier som «kristne». Ekte etiske verdier kan aldri karakteriseres med
teologiske, sekteriske betegnelser, de er universelle og allmenn-menneskelige. Et uttrykk som «kristne grunnverdier» kan derfor bare sikte til de rent teologiske, konfesjonelle elementer i kristendommen. Universelle, etiske verdier og idealer må
ikke forurenses av sekterisk-rasistiske forestillinger.
Hensynet til språklig avklaring forutsetter at ordet «kristen» beholder den betydning det har i Det nye testamente: en rasebetegnelse
på en mennesketype som oppfattes som enestående, det utvalgte «overmenneske» som er i besittelse av et helt spesielt menneskeverd i motsetning til den utenforstående.
Den religionshistoriske
bakgrunn for denne oppfatning finner vi særlig i den gammeliranske mytologien og dens innflytelse på senjødedommen. Her har den kristne rasismen sine hovedrøtter i forestillingen om en personifisert dualisme som forutsetter en
radikal, dyptgående psykisk forskjell mellom to motsatte menneskearter: de «gode» troende og de «onde» vantro. Dette fremgår klart av at rasismen i Det nye testamente fremstilles som predestinert, og derfor
er av konstitusjonell psykisk art. Den gis dermed en langt dypere gyldighet enn den biologiske rasismen ved at den ubundet av det relative tidsbegrep strekkes ut over menneskelivets opprinnelse og avslutning.
Som jeg påviser i denne boken, er den predestinerte rasismen sterkt fremtredende i Jesu menneskesyn. Hos Paulus kommer den like tydelig til uttrykk: De troende kristne
er mennesker som guden «etter sin frie vilje på forhånd har vedkjent seg», og som derfor er «bestemt til å bli formet etter hans sønns bilde». Det er følgelig en rasisme som – slik Paulus
selv fremhever – er langt dypere fundert enn «den naturlige avstamning». Den er ikke «avhengig av menneskers gjerninger», men bunder i menneskets sjelelige opphav. De kristne overmennesker ble «utvalgt før verden
ble skapt», for at de skal «stå hellige og feilfri for hans ansikt», mens de øvrige var og er «under vreden...og laget for å gå til grunne».
Det er viktig
å understreke at predestinasjonsforestillingen i Det nye testamente ikke har noe konkret grunnlag i jødedommen, heller ikke i senjødisk teologi. Det er min påstand at det Jesus i første rekke ble dømt for av den jødiske
domstol, var den predestinerte rasismen i hans teologi og antropologi, som kommer i skarp konflikt med jødedommens gudsoppfatning og menneskesyn. Jesus opptrådte med krav på å være det syndfrie overmenneske og på å
omgi seg med tilhengere som skulle utgjøre et predestinert rasefellesskap, forutbestemt av «Gud» til frelse «før verdens grunnvoll ble lagt». Dette var og er klart uforenlig med jødedommens prinsipp om menneskets
frie vilje i valg av livsholdning».
(sitat slutt)
Dette skulle være tilstrekkelig som utfyllende kommentar
til Hans Petter Halvorsens innlegg på Verdidebatt 28 05 14 («Historikk og mirakler»), og det han fremholder om Barth Ehrmans forfatterskap.
-------------------------
08.06.2014
A. Edwien
G. Ullestad