"Israel, kirken og verden. Nordisk teologikonferanse Utstein kloster 1971".
Dette er tittelen på en bok utgitt i 1972 (Forlaget
Land og Kirke). Boken er basert på et symposium på Utstein kloster i 1971, hvor en rekke nordiske teologer var samlet til konferanse. Det opplyses
at idéen til konferansen bl.a. kom fra daværende stud. theol. Ole Chr. Kvarme (nåværende biskop i Oslo).
I denne boken får vi et godt innblikk i hvorfor den
kristne kirke er så "patologisk" besatt av Israel og jødespørsmålet. Fra innledningen siterer jeg (mine uthevinger):
"Vårt folk kan i 1972 feire 1100-årsminnet om landets samling. Det kan være verdt å nevne at første gang Utstein er nevnt, er nettopp i sammenheng med slaget ved Hafrsfjord, det slag som regnes som avslutning av småkongeveldet
og innledningen til en norsk nasjonal enhet...Israel, landet, folket, har gjennom årtusener stått i sentrum for de begivenheter som har virket inn på alle folk og alle tider.
Det kan man vel hevde også uten å legge en spesiell religiøs vurdering til grunn. Atter og atter fikk de store verdensriker problemer å finne ut av i sammenheng med dette folks blotte eksistens. Og ut fra en bibelsk orientert religiøs betraktning kommer en jo ikke utenom dette folk og dette land".
(Merk: dette folks BLOTTE EKSISTENS... Et av
"de store verdensriker" var det europeisk-hedenske og senere kristnede romerriket).
"Matteus har i innledningen til sitt evangelieskrift omhyggelig påvist
sammenhengen fra de troendes far Abraham og fremover slektledd for slektledd. Til sist stanser han ved det punkt der det gamle avbrytes og noe nytt setter inn: Han nevner Maria og sier så: "Av henne
ble Jesus født, han som kalles Kristus".
Etter ham følger ingen ny slekt slik slekt har fulgt slekters gang inntil da. Og dog er det han som
som er den første i en ny slekt hvis tall overstiger våre dristigste tanker og går gjennom alle tider og alle folk".
(sitat slutt)
TORLEIF ELGVIN
MF-teolog og Indremisjonsmann Torleif Elgvin etterfulgte MF-teolog Ole
Chr. Kvarme som bestyrer ved Caspari Center i Jerusalem fra 1986 til 1993. Far og sønn Elgvin har på Verdidebatt og i norsk offentlighet markert seg med sterke synspunkter på staten Israel, teologisk og politisk.
Torleif Elgvin omtales ofte som ekspert på Dødehavsrullene: "Han var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-2007, og har siden 1992 deltatt i utgiverteamet for Dødehavsrullene".
(Det er virkelig ikke særlig betryggende eller tillitvekkende).
Torleif Elgvin har skrevet innlegget Israel-kjærlighet på
avveie? (Verdidebatt 2. okt. 2012). Formuleringen "Israel-kjærlighet" tilslører den kristne kirkes forskrudde, ambivalente og aggressive syn på jøder, jødedom og Israel.
Fri
og bevare oss for de kristnes "kjærlighet"!
"Kristne er kalt til å elske det jødiske folk, be for det, støtte det og kjempe mot antisemittisme. Men kjærlighet til det jødiske
folk bør ikke identifiseres med uforbeholden støtte til staten Israel, okkupasjon av Vestbredden og jødiske bosettere".
-------------------------
Kirkens teologi og historie viser at det er kort vei mellom kjærlighet og hat i den kristne religion. Jøder er bare "elsket" i den grad de lydig og saktmodig bøyer seg for kirkens dogme om Jesu guddommelighet.
Jødenes suverene selvstendighetstrang gjennom historien frem til i dag vekker voldsom aggresjon hos kristent oppdratte europeere, fremfor alt hos kirkens teologer.
Fordi vestens kirkelige teologer (og deres "klakører" i pressen) ikke har evnet å løsrive seg fra den oldkirkelige antijødiske dogmatikk, er de heller ikke i stand
til å verdsette det israelske samfunnets vitalitet og modernitet i dag. Såkalt "Israel-venner" og "Israel-fiender" har åpenbart samme interesse av å holde staten Israel fast i den heslige kirkelig-teologiske dualisme.
Kristne europeeres jødehat - som endte med Holocaust for bare 70 år siden - resulterte i opprettelse av staten Israel i år 1948 i det landområdet jøder gjennom tusener av år
hadde dype historisk-kulturelle røtter til.
Hit flyktet og innvandret jøder fortvilet og desperat fra pogromer og forfølgelser i det kristne Europa fra siste del av 1800-tallet og
gjennom mellomskrigstiden, i håp om å finne beskyttelse mot den morderiske kristenhet. Deres tilstedeværelse i Palestina møtte til dels sterk motstand fra det muslimske brorskap OG kristne koloniherrer, franskmenn og briter (som for
en stor del tegnet opp kartet i Midtøsten).
I dag blir israelske jøder BÅDE fra kristent-europeisk OG muslimsk-arabisk hold beskyldt for å være fremmede i sin egen stat. De blir omtalt som inntrengere som har stjålet land de ikke hadde eiendomsrett til. De blir av kristne og muslimer anklaget for landrøveri!
La
oss låne øre til Torleif Elgvins kirkelig-teologisk forskrudde idéer om "landløfte":
"En hovedlinje i NT er å spiritualisere løfte om land til
å gjelde Jesu menighet, gudsriket og den nyskapte jord...Vi ser jødenes delvise tilbakevending til Israels land som et ledd i oppfyllelsen av Guds løfter til Israel og Hans plan".
Det er Elgvins statiske dogmatikk som styrer hans vurderinger av jøder og Israel. Som følge av "Hans plan" (les: Kirkens plan) ble jødene i det kristne Europa fornedret, terrorisert og drept av kirken
fordi de holdt fast ved sin religion og sine religiøse tradisjoner. Kirken bærer hovedansvaret for at jødene i 1700 år forble hjemløse og landflyktige. De kristne kunne ikke tåle å leve side om side med jødene,
som de i sitt primitive barbari hadde definert som "gudsmordere" og "djevelens barn".
Jøder som nektet å la seg tvangsdøpe til kristendommen ble torturert, drept eller
jaget på flukt (jf. Inkvisisjonens terrorvelde i middelalderen). Kristne europeere kunne heller ikke tåle jødenes nærvær i "Det hellige land". Sporene av jødisk kultur og religion, både i Europa og i Midtøsten/Palestina, ble
i stor grad søkt utslettet etter at kristendommen ble Romerrikets eneste tillatte religion.
Katalogen over kirkens forbrytelser mot jødene
gjennom historien er drepende. Den fyller mange historieverk i nyere tid - for den som vil opplyses. Den norske kirkes teologer har inntil i dag sørget for at "folket" ikke blir opplyst (jeg har på Vårt Lands Verdidebatt og på
min hjemmeside oppgitt en rekke historisk-kritiske kilder).
------------------------
Den kristne kirke har etter mer enn 1700 års anstrengelser
ikke klart å utrydde jødedommen. Tvert om har jøder en langt mer livskraftig, human og fremskrittsvennlig religionsoppfatning enn kristendommen, som på sin side stadig henger fast i sin forstenede autoritetsdyrkelse og primitive voldseskatologi
fra oldtiden.
Kirkens etisk-åndelige fattigdom avsløres i dens maktspråk, steinharde dogmer og helvetestrusler, overlevert gjennom 1700 år.
I
Confessio Augustana fra 1500-tallet finnes ikke spor av humanitet, dialog eller frihet. Med et slikt heslig og autoritært skrift i sin mentale håndbagasje har lutheranere meget liten troverdighet
i demokratiske, menneskerettslige og etiske spørsmål. Martin Luthers grusomme antisemittisme gjør alle lutherske teologer inhabile og inkompetente.
Iskald dogmatikk og teologi styrer Torleif Elgvins vurderinger av "folket" (jødene). Hans bibelsyn er styrt av autoritetsdyrkelsen fra keiserkirkens diktatur i oldtiden: dogmet om Jesu guddommelighet (Nicæa år 325):
"Men løftenes innside er ikke oppfylt så lenge folket ikke kjenner Gud og hans Messias. Skriften og dens profetier har Jesus som sentrum. Det er derfor problematisk
å tale om oppfyllelse av profetiene uten å relatere dem til Jesus... Som kristne er vi henvist til å lese GT-profetier gjennom et nytestamentlig filter og spørre hvordan Jesus og hans frender (ny)tolker sentrale GT-linjer. Å legge GT og NT flatt ved siden av hverandre eller tolke nåtiden direkte ut fra en GT-profeti er ikke kristen bibeltolkning".
"Folket" (jødene) kjenner ikke Gud og hans Messias, skriver Torleif Elgvin arrogant, ut fra "et nystestamentlig filter". Det er ufattelig at slikt teologisk sludder kan fremføres i norsk offentlighet i dag.
"DET HELLIGE LAND"
Sønnen Olav Elgvin (tidligere gjesteskribent på Verdidebatt) har også uttrykt dypt ambivalente
følelser for Israel. Når staten Israel kan kaste en kristen-troende inn i en personlig identitetskonflikt, skjønner vi at slikt subjektivt og religiøst "føleri" handler
om noe ganske annet enn politikk.
Om Olav Elgvins "ulykkelige Israelskjærlighet" kan vi lese her http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread60243/.
Særdeles interessant er det at han oppgir norske medier som en viktig referanse for sin (teologisk-ideologiske og politiske) ny-orientering
i synet på Israel.
--------------------------
Lesere som har kjennskap til Kairosdokumentet,
MF-teologen Jens Olav Mælands bok: Glemt av sine egne (2009) OG ledsagerprogrammet i Kirkenes Verdensråd (hvor en norsk luthersk teolog, Olav Fykse
Tveit, er generalsekretær), vil kunne danne seg et ganske klart bilde av den nye Israels-teologien, med utspring i et kristent "økumenisk senter" i Jerusalem: Sabeel.
http://sabeelnorge.org/omsabeel.html
"Vi arrangerer åpne seminarer, de siste årene i samarbeid med biskopene i Oslo, Bjørgvin, Stavanger, Agder & Telemark, Nidaros og Møre. Våren 2013 ble seminarer om Israel og bibellesning
avholdt i tre byer, Grimstad, Trondheim og Bergen.
Vi er identifisert av Kirkemøtet som en ressurs og samarbeidspartner for å vise solidaritet med palestinske
kristne. Vi er med i Midtøstenforum i Norges Kristne Råd og i den norske planleggingen av Kirkeuka for fred i Palestina Israel".
Den første lederen (2002-07) var sogneprest Kjartan Ruset. Leder (fra 2007) er 1. amanuensis Hans Morten Haugen.
Her
kan man studere nærmere hvilke arrangører og navn som knyttes til denne Israels-teologien:
http://www.safsaf.org/word/2012/feb/117.htm .
Både far og sønn Elgvin gir inntrykk av at det er palestinernes situasjon de er opptatt av, men det er helt klart den kristne kirkes antisemittiske teologi som styrer deres vurderinger av
Israel.
Far og sønn Elgvin, som også MF-teolog og biskop Halvor Nordhaug (jfr. Verdidebatt), står opplagt nær den nye Israels-teologien (såkalt
"palestinsk frigjøringsteologi"), inspirert av kristne palestina-arabere tilknyttet Saabel, grunnlagt i 1994.
Grunnleggeren er den (protestantiske) anglikanske presten NAIM ATEEK.
En av de sist utnevnte biskoper og TF-teolog, Atle Sommerfeldt, kommer fra stillingen som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, en hjelpeorganisasjon
som har pleiet nær kontakt med Saabel.
Les her hvem som står som arrangører av et møte om "Pilegrimsturisme i Det Hellige Land".
http://palestinakomiteen.no/kommende/pilegrimsturisme-til-det-hellige-land/
http://www.palestina.no/2011/05/19/kirkeuka-for-fred-i-palestina-og-israel-27-mai-1-juni/
MUNIB YONAN og RIGMOR AASRUD
En kristen araber ("biskop over Jordan og Det Hellige Land", en kirke med ca. 3000 medlemmer) er president
i Det Lutherske Verdenforbund: MUNIB YONAN. Han leder 140 kirker, fordelt over 80 land. Yonan har uttalt at han håper at han med sin bakgrunn kan "styrke kristendommen blant annet i de palestinske områder".
Munib Yonan var æresgjest ved åpningen av Olavsfestdagene i 2011. Statsråd Rigmor Aasrud gikk i åpningsprosesjonen sammen med Munib Yonan fra Jerusalem (vi ser her hvor innfiltrert stat- og kirkemakt er i kongeriket Norge).
"– Kultur bygger bro, sa sokneprest Knut Kittelsaa i Bakklandet menighet, som ledet
åpningsseremonien på Torvet. Han pekte på betydningen av årets tema Jerusalem – verdens største religiøse veikryss, og hvordan også dette utfordrer oss her hjemme. – Alle
er vi søsken, pekte Kittelsaa på og pekte spesielt på biskop Munib A. Yonans foredrag på Katedralskolen 30. juli".
Nei! Det finnes intet søsken-fellesskap i Den norske
kirkes viktigste bekjennelsesskrift Confessio Augustana. Volds- og straffetruslene rammer ALLE som ikke bekjenner seg til den evangelisk-lutherske kristendomsform. I følge dette bekjennelsesskriftet,
som sokneprest Knut Kittelsaa er forpliktet på, blir alle annerledestenkende fordømt og truet med "pine uten ende".
Kultur kan nok bygge broer, ettersom kulturbegrepet betegner menneskelig
aktivitet og dynamikk. Men Den norske kirkes offisielle bekjennelse forkynner ingen "kultur", men et sett udiskutable, uforanderlige tros- og læresetninger. Den norske kirkes ansvarlige biskoper og ordinerte teologer er meget standhaftige i sin innbitte
taushet om tankeinnholdet i Confessio Augustana.
"De kristne sloss på
Jesu grav" var tittelen på en artikkel i Illustrert Vitenskap Historie:
"Den hellige gravs kirke er kristendommens helligste. Av samme
grunn er den arnestedet for en av Jerusalems bitreste religionskriger, som utkjempes av seks forskjellige kristne trosretninger: gresk-ortodokse, romersk-katolske, syrisk-ortodokse, armenere, koptere og etiopere. I århundrer har de kjempet om retten
til å styre kirkens kapeller og helligdommer":
http://historienet.no/sebastian-relster/de-kristne-sloss-pa-jesu-grav-0
(Les også artikkelen om Den hellige gravs kirke på Wikipedia).
Hvilke "søsken"
har holdt på med denne type uverdige kjekling og strid gjennom ufattelige århundrer, om ikke den kirkelige familie? Det er så ynkelig. Vi kan bare føle medlidenhet med de kristne som ikke en gang klarer å leve i fred med med sine
nærmeste "tros-søsken".
Protestanter, katolikker og ortodokse har gjennom århundrer bekjempet hverandre med de mest nedrige midler, og så skal de belære oss om dialog og
toleranse? Man kan bli målløs over slik frekkhet. Arrogansen og selvgodheten er upåklagelig.
Prester og teologer påberoper seg en særlig "samtalekompetanse", men de klarer ikke
en gang å kommunisere med kirkens interne kritikere!
Israel er i dag en sekulær,
demokratisk stat, det kan ikke kalles "Det Hellige Land". Det eksisterer ikke noe "hellig" land i dag i den betydning ordet har i vårt språk.
Ordet "hellig" er umulig å bruke i en politisk sammenheng. Israel er en rettslig-politisk begrunnet stat.
Men vi kan jo spørre: hvordan blir et lands "hellighet" vurdert opp mot
internasjonal lov og rett?
"Det Hellige Land" var gjennom mange århundrer for en stor del uten jødisk befolkning av betydning. Er det kanskje denne situasjonen kristne
europeere og palestina-arabere søker å gjenopprette? Er det kanskje slik at Israels "hellighet" bare kan gjeninnføres ved at staten Israel og de palestinske områder blir "jüdenrein"?
Det er språkbruken som avslører Midtøsten-konfliktens religiøse karakter. Faktum er at en enkelt liten stat i verdenssamfunnet er utskilt
og tildelt en bestemt rolle i det kristne mytologisk-eskatologiske verdensbilde og historiesyn. Intet annet folk og ingen annen stat i verdenssamfunnet blir bedømt etter utenomrettslige standarder: som et "hellig" land!
De som bøyer seg for at et menneske er gjort til verdens eneste "Gud", betegner hans hjemland som "Det Hellige Land". De gjøres syndfrie,
ved at de tilgis all synd - i motsetning til de som ikke bøyer seg for Jesus hellighet og guddommelighet.
Dette er dualismens illusjon, og den
ødelegger vurderingsevnen til de kristne.
Det religiøst-kristne bakteppet er helt vesentlig for å forstå Midtøsten-konfliktens tilsynelatende uløselige karakter,
slik den morbide kristne voldseskatologi ble en katastrofe for den forfulgte jødiske minoritet i Europa gjennom 1700 år.
FIENDSKAPETS IDEOLOGI
På Vårt Lands Verdidebatt ser vi at den nye (erstatnings)teologien har vunnet stor utbredelse, fra høyre til venstre i norsk kirkelandskap. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne de ondskapens
krefter europeiske kirker i 1700 år har tillagt jødene.
Det er selvsagt ikke tilfeldig at en teologistudent fra MF nylig uttalte at det var reservert en egen plass innerst i helvete for israelske
ledere. Slike "forsnakkelser" er helt i samsvar med kirkens voldseskatologi (jf. Confessio Augustana art. 1 og 17).
I kirke-kristendommens enkle dualistiske skjema
blir de fæle jødiske fariseere og skriftlærde stilt opp mot den gode Jesus, den onde jøde opp mot den gode kristne, og i dag: de onde israelere stilt opp mot gode palestinere.
Dette er hatets og fiendskapets ideologi - kristendommens dualisme - i ny forkledning.
Kristendommens voldseskatologi (doms- og straffestrusler) er avhengig av å ha og danne seg bilder av religiøse
motstandere som fiender.
Å bekjempe den antisemittiske ideologi betyr å bekjempe kirkens
inhumane bekjennelse, teologi og antropologi.
---------------------------
27.12.2012
G. Ullestad