Maktspråket

 

JESU MAKTSPRÅK

 

«Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er Far for dere, faller ikke én av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet er telt.»  (Matt. 10:29-31)

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord».  (Matt. 28:18)

«Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder...».  (Matt. 10:1)

«Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå ihjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!...Men den som fornekter meg for menneskene, han skal også bli fornektet for Guds engler. Og den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som spotter Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse.»   (Luk. 12) 

«Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag.»  (Luk. 12)

«Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, hvor jeg ønsker den alt var tent!...Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, jeg sier dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre...».  (Luk. 12) 

«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»  (Matt. 10)

«...Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme som de. Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, tror dere at de var mer skyldige enn alle andre i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»  (Luk. 13) 

Sønnens fullmakt 

«For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. Og Faderen dømmer ingen, men har overgitt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen...Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører skal leve...for, den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans (Menneskesønnens) røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, mens de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.»  (Joh. 5)

 

Fra noen få eksempler på Jesu maktspråk i evangelieskriftene ovenfor (som i hele Matteus-evangeliet), kan vi notere oss at biskop Tor Berger Jørgensen flykter til apostelbrevene. Men fra første til siste skrift, fra Matteus til Johannes Åpenbaring i den kristne bibel/NT, møter vi himmeldiktatoren som i følge Jørgensen VI ALLE skal bøye kne for på "den store dag» (se nedenfor).   

 

PAULUS’ MAKTSPRÅK

 

La meg sitere fra Paulus’ andre brev til tessalonikerne («Dommen ved Herrens gjenkomst»). Man må være klar over at en del skarpe ord og uttrykk er søkt formildet i moderne bibeloversettelser og revisjoner. Det er derfor en fordel å ha tilgang til flere bibelutgaver og bibelordbøker.

«...Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff («når han tar hevn») over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.

Deres straff blir evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dag han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og bli hyllet blant alle dem som tror».

I dette brevet kan vi også lese om «Den Lovløse» (Antikrist), som skal tre frem i endetiden:

«Når Den Lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke tok i mot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst.

Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten». 

...og i Rom. 12:19:

«Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet:  Straffen hører meg til («meg hører hevnen til»), jeg skal gjengjelde, sier Herren».

 

BISKOPERS OG TEOLOGERS MAKTSPRÅK

 

Det kan ikke være annet enn makt- og hevnbegjær som styrer alle de forskrudde forestillingene moderne teologer snekrer sammen, i håp om å holde sammen den kirkelige koloss og dens enorme tanke-byggverk som nå vakler på sine leirføtter. Hvilken annen glede eller nytte skulle de ha av å utforme sine ville, spekulative teorier om himmel og helvete? Hvordan kan slikt meningsløst tankearbeid pågå i år 2016 - innenfor Akademias rammer?

En voldsteologi fra en autoritær tidsalder kan selvsagt ikke tilpasses en moderne, demokratisk og human rettstat. Den må bare fordømmes og kastes på historiens skraphaug. Den fortjener ikke annet enn avskyresolusjoner. Det nytter ikke å «pynte på» de heslige doms- og straffetruslene, uttalt av en fundamentalistisk og bokstavtro oldtidspredikant for 2000 år siden.

Men fordi kirken har opphøyet denne forvillede dommedagsprofeten til «Gud selv», kan kirkeautoritetene ikke (helt) oppgi disse forestillingene uten å frakjenne Jesus hans guddommelige autoritet.

Dette er kirkens hovedproblem!

Noen håper nok at den teologiske teorien om «apokastasis» skal redde kirkens omdømme. «Himmelen er for alle», lyder det nå, som i slagordet «kirken er for alle». Vi vet at dette ikke er sant. Som ved kirkens nattverdbord, er også himmelen reservert «de helliges samfunn». Historien, læren og skriftene, som også liturgien snakker samme maktspråk.

Så er det nok også slik at selve «frelsesspørsmålet» er helt irrelevant og meningsløst for stadig flere mennesker. Kan ikke kirkelige ledere og lærere tenke seg muligheten at vi rett og slett IKKE ØNSKER «å bli frelst»?

Det nytter ikke hvor mye de lokker, ved alskens forføringskunster og språklige manipulasjoner. De kan ikke true lenger. Helvetesfrykten har ingen effekt på de oppvoksende generasjoner. Da må man lokke bl.a. ved å tilby tjenester og kulturtilbud folk flest finner helt andre steder. Religionen kristendommen blir mindre og mindre attraktiv. Kirkens hus er mest å ligne et museum.

Resultatet av liberalteologenes og apologetenes strategier for modernisering/aktualisering/kontekstualisering (og sekularisering) det siste halve århundret har da også vært katastrofalt for Den norske kirke. Hvordan kirkepolitikere og teologer enn manøvrerer er resultatet det samme: færre og færre (aktive) kirkemedlemmer.

Deres populistiske "budskap" (eller "teologiske teorier") appellerer ikke til kirkemedlemmene ("folket") eller almenheten. Vi befinner oss et helt annet sted. Vi forstår ikke det "folkekirkelige budskap", om det enn er godt pakket inn i dialog-gudstjenester, i teologiske teorier, konserter eller på teaterscenen.  

Verken Eidsvåg, Søvik/Davidsen eller Stærk makter å engasjere. De snakker, roper og skriver for døve ører. De svarer på spørsmål ingen stiller. De har mistet kontakt med samtiden. Det er brudd på alle kommunikasjonslinjer. Da blir det fort TAUST. 

Vårt Land ropte høyt om "Høstens store Jesus-debatt". I etterkant er det blitt helt STILLE. Aktørene fra "kristenbobla" hadde intet nytt å bringe, bare gammelt grums innpakket i ny form og ny språkdrakt.

Sånn går det når kristen-folket tar over styringen av religionsdebatten (også kalt "dialogarbeid"). Da blir det ingen reell, prinsipiell eller kritisk debatt, bare en intern "liksom-dialog" (mest for pynteligheten).  

 

JESUS SOM "VERDENS DOMMER OG FRELSER"

 

Vi vil absolutt ikke bli lydige og underdanige borgere i det kristne himmelriket (en liten, lokal «avdeling» i det grenseløse universet?). Vi vil ikke tilbringe evigheten på et slikt sted, hvor himmeldiktatoren forlanger ære og tilbedelse i all evighet. Vi har ikke dette autoritetsbehovet: trangen til å dyrke Faderen, Herren og Sønnen. Vi er blitt voksne!

De kristne må gjerne beholde sitt (infantile) autoritets- og frelsesbehov og sin himmellengsel, men for noen av oss andre er et slikt framtidsperspektiv bare frastøtende. Vi trenger ingen «nåde» eller tilgivelse. Den kristnes selvbilde - menneskesynet - er bare fremmedgjørende. Vi har ingen syndige "tanker, ord og gjerninger" som må bekjennes for den kristne guden og hans presteskap.

Vi tar ansvar for våre handlinger, og vi trenger ingen «syndebukk» eller stedfortredende sonoffer. Vi forsøker å leve et anstendig liv og vil ha oss frabedt å bli omtalt (brennemerket) som «syndere». Den som begår straffbare handlinger blir dømt og straffet etter gjeldende lovverk og (rettferdig) rettspraksis.

Den domsmakt kirken og dens presteskap tillegger seg, utenfor og på siden av normal etisk-rettslig tenkning, er en form for stormannsgalskap og kontrollbehov man bare kan undres over.

(Som vi vet har paverekken i eie "nøklene til himmelrikets porter").  

Det er ikke biskop Jørgensens  subjektive «trosunivers» som er interessant for oss, men hva hans kirke offisielt lærer, postulerer og forkynner i sitt autoriserte skriftgrunnlag («Bibel og Bekjennelse»). Sitatet av Jørgensen nedenfor viser at han har det ny-testamentlige himmelrikets diktatur som ideal.

Dommen fastholdes, men for hva og for hvem? «De onde» (ugudelige og vantro)?

"Dom" er et rettslig begrep. En dom ender normalt med frifinnelse eller straff, etter nøye fremlagt vitneprov og bevisførsel. I himmelstaten skal dommen ende med underkastelse og lydighet, og dette kalles «frelse». Å «bøye kne» for dommeren/Herren/Gud Fader har intet med rett og rettferdighet å gjøre. Det er teologi!

 

«...en viktig del av mitt trosunivers, nemlig at når Jesus Kristus kommer igjen og holder dom, slik at vi alle får se han som han er, og dermed også oss selv og livet vårt, da skal alle til slutt bøye kne og hver munn bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære.

Livet representerer så mange utfordringer, så mye lidelse, så mye ondskap og frykt at lengselen etter frihet, frelse og fred er en grunnlengsel i hele menneskehetens historie. Inn i denne verden kommer altså lyset fra Jesus Kristus gjennom budskapet om han slik Bibelen gir oss det, og åpner det nye livet ved å fortelle oss sannheten om oss selv, om verden og om Gud. Det gir livet retning og mening.

Budskapet om hans korsdød og oppstandelse er selve kjernen i dette budskapet og det håp som det skaper om en gang å skulle få se han som er, da alt skal bli nytt og det ikke lenger skal være død, smerte og sorg.

Misjon er en nødvendig og naturlig konsekvens av en slik overbevisning. Skulle jeg holde tilbake sannheten om livet, slik jeg så overveldende og overbevisende har fått møte det i Jesus Kristus?». 

(Tor Berger Jørgensen , Verdidebatt  2. okt. 2016)

«Hva skal vi si til en lidende verden? Til dem som blir påført lidelse: Ondskapen skal bli beseiret, rettferdigheten skal seire. Til dem som begår urett:  Ugjerningene roper. De vil ikke bli glemt. Alt skal bli avdekket en gang. Om det ikke skjer her, så vil det skje på den store dag. Da Jesus kommer igjen og holder dommen. Da skal vi alle se virkeligheten som den er. I all dens gru.

Og samtidig i den forklarelsens stråleglans som Jesus, som verdens dommer og frelser da vil vise oss. Hvordan dette skal skje og beskrives rent praktisk, overskrider igjen vår fantasi».

(Tor Berger Jørgensen, Verdidebatt 7. okt. 2016)

 

For noe tøys! Hvordan våger Jørgensen å snakke på vegne av "oss alle" og "vi alle"?  Vi vil aldeles ikke til Jørgensens himmelstat! Nå vet vi at oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth (kirkens «Herren Jesus Kristus») i evangelieskriftene sier noe ganske annet enn biskop Jørgensen. Det er nok derfor han søker tilflukt til noen spredte ord i apostelbrevene. For Jesus inviterer slett ikke "alle" til "Guds rike", men bare de få, utvalgte, og det vil si hans egne tilhengere. Betingelsen er troslydighet. "De helliges samfunn", som det sies i Apostolicum. Augustana er tindrende klar i fordømmelsen av og straffetruslene mot "de andre". 

Vi vet også at kirken som enerådende religiøs-ideologisk og politisk maktinstitusjon har opptrådt som overgriper og voldsutøver gjennom store deler av sin historie i Europa. Kirkemaktens forfølgere, torturister og bødler ble ikke straffet for sine illgjerninger mot millioner av uskyldige mennesker. Korsfarerne og inkvisjonens bødler hadde sitt mandat fra "Gud". Tempelridderne (kirkens elitekrigere) kjempet "en hellig krig" og ble lovet både skyldfrihet og himmelsk belønning. Å drepe for gudsrikets skyld var ingen synd.

Ofrene er glemt av kirken, visket ut av kirkehistorien. Hvis det finnes et minimum av rettferdighet i Jørgensens himmelrike, må historiens paver, biskoper og munker stilles fremst på tiltalebenken. Vil de bli tilgitt, frikjent av dommeren når «forklarelsens stråleglans» avslører kirkens vold «i all sin gru»? 

Man bør se nøye på debatten mellom Tor Berger Jørgensen og Egil Sjaastad (Dagen/Vårt Land). Hvis man ser bort fra den oppstandelses-teologien de har felles, er det opplagt Sjaastad som er mest historisk og skriftlig etterrettelig når det gjelder helveteslæren.    

Jeg anbefaler også avisen Dagens intervjuer med de fem bispekandidater til Stavanger, hvor alle kandidatene blir spurt om sitt syn på «fortapelsen».

http://www.dagen.no/Nyheter/stavanger/Dagen-har-intervjuet-de-fem-bispekandidatene-i-Stavanger-398806 

 

"– Det er ikke så viktig for en biskop å være populær", sier en av disse bispekandiatene (Ivar Braut) til Vårt Land. Det er vanskelig å tro ham.  

http://www.vl.no/nyhet/tror-kirken-i-rogaland-er-mindre-prestestyrt-1.793127

 

Se også Vårt Lands intervju med Hamar-presten Gregers Lundh her:  

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/tier-ikke-om-for-tapelsen-1.790824   

 

 

"DET ENESTE HOLDBARE" 

 

Se denne morsomme bloggen til den folkekirkelige presten Rune Foss Sjåstad på Verdidebatt. Det er for det meste språkbruken som skiller ham (folkekirke-presten!) fra kav ortodoks teologi.

http://www.verdidebatt.no/runarfoss/ 

"Jeg tror at ondskapen går fortapt, men jeg tror ikke mennesker nødvendigvis fortapes. De som tror og forfekter en evig fortapelse for mennesker, hva er det som driver dem?"

Nå er det jo ikke noen tilfeldige "de" som forfekter evig fortapelse, men Sjåstads egen (folke)kirke! Hvordan han vrir seg unna sitt ansvar og sin forpliktelse som ordinert (utøvende) prest i Den norske kirke, er ikke pent. 

Og hvordan mener Sjåstad at "ondskapen" - ikke personen - skal gå fortapt? Er det begrepet "ondskap" - ikke personen - som skal stilles for Gud domstol? Hans "religionsfilosofiske argumenter" er ikke videre overbevisende. Den logiske brist er så pinlig at at vi må spørre: hva driver ham?

Det vet vi, og han sier det selv:  

"Sunn teologi er oppbyggelig, og noe helt forskjellig fra fundamentalisme. De få som følte seg støtt er en ting, men for meg er det mye viktigere å møte flertallet (?) i sine liv, og i sin tro.

Jeg brenner for folket (?), ikke bare for en liten gruppe, som tror de sitter på fasiten. Men jeg ønsker også å ta hensyn til hele mangfoldet som folkekirke-prest".

"Gud er ikke for meg en tyrann, men med en bokstavelig og fundamentalistisk lesning av bibelen så fremstår Gud som svært spaltet, og gudsbildet blir lite troverdig".

"Jeg finner Guds kjærlighet, rettferdighet, hellighet, nåde, barmhjertighet og tilgivelse i Jesus Kristus som det eneste holdbare vedrørende hvem Gud er.

Og det i bibelen som formidler en god og nådefull Gud er for meg det eneste holdbare i bibelens vitnesbyrd i hvem Gud er".

 

Da må det vel bli et problem for Sjåstad at bibelens gud, både i GT og NT (selvsagt også hos Jesus), fremstår nettopp SPALTET? Jesu (gammeltestamentlige) gud er både tyrannisk og barmhjertig, skaper og ødelegger, dommer og frelser, Fader og Herre, slavedriver og tjener...Dette kommer tydelig frem i svært mange av Jesus lignelser.     

Folkekirke-presten Sjåstads personlige/private gudsoppfatning på Verdidebatt er nok ikke så interessant eller original som han kanskje selv tror. Vi kjenner dette tankegodset godt igjen i den ny-liberale teologi det siste halve århundret (som også hos Bjørn Eidsvåg).  

Sjåstads (grandiose) selvbilde er også upåklagelig. Men som ordinert prest har han kanskje glemt at han ikke representerer seg selv, men Den norske kirke? 

Sjåstad er Tor Berger Jørgensens allierte. Så kan vi merke oss at Verdidebatts "ordstyrer", Oddbjørn Johannessen, bryter inn også på denne tråden, og selvsagt (helt forutsigbart) til støtte for Sjåstad. Hva annet kunne vi forvente fra Johannessen, som daglig omgås teologer (personlig og faglig) ved UiA? 

 

Det er heller ikke første gang Vårt Lands Erling Rimehaug reproduserer gammelt stoff på Verdidebatt. Det er ikke første gang han skriver om «Dommedag» i Vårt land, med en nærmest lengselsfull undertone.

(Dette er gammelt nytt i Helge Simonnes' avis, han som nå har hoppet til Dagsavisen. Simonnes er tidligere sjefredaktør i Vårt Land OG administrerende direktør i Mentor Media).

Det må vel bety at Rimehaug regner seg som allerede frelst og frikjent? Det gjør forøvrig alle «Kristus-troende» (sikkert også den ortodoks troende Helge Simonnes, tidligere sjefredaktør i VL), som mener seg å tilhøre «den store hvite flokk»: hellige, utvalgte, «rettferdige». Ved "rettferdiggjørelsen" ("nåden alene"/"troen alene") skal de unnslippe Dommen. Dette er et kjernepunkt i den luthersk-evangeliske lære.

Det ser ut til at de er sikrere enn noen gang på sin egen frelse og frifinnelse ("rettferdiggjørelsen"?). Og derfor gleder de seg til Dommedag ("den store dag", som Jørgensen sier det).

Prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig har tidligere uttalt seg i lignende vendinger, i Aftenposten. I en av sine ukentlige "Søndagstanker" i Aftenposten for noen år tilbake skrev Per Arne Dahl (nåværende biskop i Tunsberg) følgende: "Ta ikke dommen fra oss".

Alt peker i samme retning. Disse herrer er nok ganske samstemt i sitt syn på "dommedag". Det sies ikke rett ut, men Dommen er opplagt ment for alle oss andre: vi vantro og trosulydige (det er "ondskapen", vi er "de onde").  

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11663987/#post_11663987   

 

«Dommedag framstår som et skremmende ord for de fleste. Men det er dagen da rettferdigheten skal seire. Det er dagen da ondskapen skal settes på plass for godt".

«Bare den som kjenner slutten på historien, kan forstå den», sier teologen Jürgen Moltmann. På Bibelens siste sider får vi vite hvordan det skal gå til slutt: Først skal djevelen (og altså ikke vi) kastes i ildsjøen, så skal alle fram for dommen ­ og så kan Gud skape en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor. Uten dette håpet blir kristentroen bare snillisme uten kraft til oppreisning for all verdens ofre.

Den endelige dommen er nemlig et godt budskap for dem. Den er hva alle de som nå trampes ned av overmakten, kan klamre seg til. En dag skal de få rett. En dag skal alle få se at Gud er på deres side.

Når Gud skal dømme, slipper vi. Vi settes fri fra å sørge for gjengjeldelsen og kan gå videre i livet".  

«Guds vrede er ren, uten selvhevdelse og aggresjon - og dypest sett et utslag av kjærlighet. Derfor tror jeg Avnskog har rett i at den er preget av sorg. Men at Gud ikke skulle kunne være sint, reduserer etter min mening Gud til en ufarlig størrelse. Også Jesus ble sint.

Noe av det samme gjelder dommen. Vi har våre erfaringer med hvordan mennesker dømmer. Vi dømmer urettferdig, regelstyrt, ut fra egne interesser og fordommer. Jesus som dommer vil ikke være slik. Han dømmer absolutt rettferdig, og han dømmer ut fra kjærlighet. Vi vil erkjenne hans dom som rett og god».

 

Vi må spørre Rimehaug: mener han virkelig at vårt lands siviliserte rettsstat (grunnlovsfestet) «dømmer urettferdig, regelstyrt, ut fra egne interesser og fordommer»?

«Heldigvis skal Gud dømme», skriver lekmann Dag Løkke i samme ånd. Det er helt skrekkelig. Men han er enig i at «Guds rettferdighet overgår vår forstand...Derfor overlater vi dommen til Ham».

Alle disse Kristus-troende herrer viser en ufattelig forakt for rettsstatens prinsipper. Da er det all grunn til å se nærmere på rettspleien det foregående årtusen i det kristne Europa.

Kirkens "verdier" har vi ingen bruk for. Helt fra 300-tallet tok romerkirken stilling til makforholdene i samfunnet, ved å alliere seg med herskerne og de priviligerte klasser. Det var også fra 300-tallet at keiserkirken endret standpunkt i en lang rekke etiske spørsmål, som krig, militærtjeneste, slaveri, dødsstraff og fattigdoms-spørsmålet.

Den kristne «Gud» og hans kirke på jorden har gjennom historien ikke stått på de undertryktes, men på overmaktens side. I vår del av verden ble millioner av mennesker pint og torturert til døde av den kristne gudens «lakeier», gjennom utallige århundrer. De ble trampet ned og knust av «Guds kirke».

Kirkemakten sørget for en dennesidig gjengjeldelse og hevn, på gudens vegne. Morderne handlet angivelig på Guds og Herren Jesu Kristi befaling. Med andre ord: «Gud selv» beordret terror!

Hva var ofrene skyldig i? Ulydighet? Ja, de ville ikke bøye kne for dogmatikkens voktere. Da gjaldt ingen lov, ingen rett eller rettferdighet. Ingen moral. Og slett ingen «nåde». Som på jorden, så også i himmelen...

Når selveste sjefstorturisten skal være den eneste lovgivende, dømmende og utøvende makt på «den store dag», er det diktaturets lovløshet som skal råde: som på jorden.

Hvis den kristne kirkes vrede og raseri på jorden er en avspeiling av «Guds vrede», måtte vi ha all grunn til å frykte ham. Men dette demoniske raseriet har intet opphav hos noen (innbilt) gud eller guder, men er fremkommet i de kristnes formørkede sinn.

 

SAMLET OM MAKT, SPLITTET OM TRO 

 

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/samlet-om-tro-splittet-om-makt-1.788461  

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/truskringkastaren-1.788826  

http://www.vl.no/kultur/etterlyser-ung-pavirkning-1.788419  

 

I Vårt Lands pågående reportasje ser vi at ordet MAKT definitivt knyttes til kristen-Norge: maktkartet...kirkemakten...trosmakten...Parallelt med denne reportasje pågår diskusjonen om «fortapelsens» gyldighet. Intet demonstrerer kirkens uhyggelige MAKT og lave etiske nivå mer enn nettopp dens totusen-årige helveteslære/voldsdualisme, teologisk og historisk.  

Kirken kan leve med uenighet, sies det så fint. Det ser vi alle at den ikke kan. Den klarer ikke å leve med to motstridende syn på homofilt samliv.  

Så skriver Alf Gjøsund nylig: «Den neste store krangelen i kirken vil handle om kjønn». Vel, hvis dette er hva Vårt Lands nye redaktør for «religion og debatt» ser for seg, kan vi lett spå avisens undergang (slik KrF har falt under sperregrensen).

http://www.vl.no/kultur/her-er-vart-lands-nye-redaktorer-1.791248 

Vi forstår at fikseringen på kjønn, sex og samliv aldri tar slutt. Den endeløse "familiekrangelen" i kirke-kristendommens hus er svært pinlig å observere utenfra. Et hus i strid med seg selv, kan ikke bli stående (som Jesus sa det). Er det underlig at «folket» flykter fra dette hus og denne kirke?

I en alminnelig familiekrangel skjer det ofte at familiemedlemmene forsones i voksen og moden alder. I det kristne hus har familiekrangelen vedvart i mer enn 1700 år, og den har tidvis vært svært voldelig. Her blir man aldri VOKSEN. 

Espen Ottosen forteller til Vårt Land at det er «ulike syn» på fysisk tukt (vold mot barn) i Norsk Luthersk Misjonssamband, men at det ikke er foretatt en «teologisk utredning» (merk: ikke etisk-moralsk) av saken. Slike enkeltsaker er underordnet de «store, teologiske spørsmålene», forstår vi.

Svært mange er psykisk merket av det kristne, autoritære oppdragelsesregimet. Dette var jo også tema i 1980-årene, da den sveitsiske psykonalytiker Alice Miller utga bøkene: "I begynnelsen var oppdragelsen" og "Barneskjebner". 

https://no.wikipedia.org/wiki/Alice_Miller

At vi finner slike forside-overskrifter på Vårt Lands nettavis i år 2016, viser at rasjonalisme og humanisme fortsatt har meget trange kår i kristen-Norge. 

Motsatt sies fra Den norske kirke sies at man her har tatt klart avstand fra tukt av barn. Det lyder jo fornuftig og humant, men desto mer underlig og hult blir det når kirken ikke (offisielt) kan ta klart og entydig avstand fra voldsteologiens barbari, som i Augustana art. 1 og 17.  

Det blir interessant å se om det kristne hus kan tåle «uenighet» i synet på evigvarende straff for de trosulydige. Om man ikke tidsnok klarer å legge lokk på dette eksplosive tema, vil det nok før eller siden sprenge kirkens hus i luften.

Jørgensen hjelpeløse avledningsmanøvre – og reaksjonene - viser at spørsmålet om «de to utganger» berører selve kjernen i den kristne teologi. Det er nok derfor kirken og dens teologer ikke vil flytte denne debatten ut i det offentlige rom, men holder den strengt innenfor interne, kristelige fora.

Almenheten (dem dette angår) holdes i uvitenhet, stikk i strid med alle demokratiske prinsipper og verdier. Skjønt kirken lærer at «vi alle» skal stilles for Guds dom, blir altså dette grufulle framtidsscenario overlatt de teologiske spesialistenes dypt umoralske tankeleker i lukkede rom. For en MAKT de tillegger seg. Men få eller ingen av Den norske kirkes tvangsinndøpte/passive medlemmer leser «Teologisk tidsskrift».   

Siste tilskudd og bidrag fra en av disse «allvitende» teologiske spesialistene («Gudsekspertene») er TF-teologen Åste Dokkas doktoravhandling, omtalt nylig i Vårt Land. Hun er spaltist i samme avis, og på «maktkartets» slektstre er hun datter av prof. emeritus ved det samme fakultet og gift med en stipendiat ved TF.

Hun forkynner nå at «Kvinner kommer til himmelen». Skal dette liksom være «godt nytt»? Skal det bety at kvinner i nær 2000 år har vært utelukket fra himmelriket? 

«Vi kommer til å ha kjønn i himmelen», sier Dokka i følge Vårt Land. Hvordan slikt teologisk, spekulativt sludder kan få et vitenskapelig stempel på seg, er helt ubegripelig.

Jeg spør: har Åste Dokka foretatt en «himmelreise» (som Paulus), eller har Den Hellige Ånd hvisket henne noen ord i øret? Nei, det sies at hun skriver om «frelsen» og «oppstandelsen» med utgangspunkt i kirkefader Ireneus fra 100-tallet.

Det er altså ikke Jesus hun har som historisk eller teologisk referanse. Det bekrefter nok en gang at Jesu (gudommelige) autoritet er alvorlig  svekket.  

La oss spørre Dokka: vil vi som kjønnsvesener ha kjønnsdriften intakt, slik at vi kan tenkes å formere oss i «himmelriket»? Har englene kjønn? Jesu ord om himmelriket og «Guds rike» blir ikke nevnt. Men i Mark. 12:25 sier Jesus følgende:

«For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen».

I 1. Kor. 15 («Oppstandelsen») snakker Paulus om et oppstandelseslegeme/Åndens legeme: 

«Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer...For så sant som det finnes et legeme med sjel, finnes det også et åndelig legeme. For slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv...Og det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet...

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet.

Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet...». 

 

«DE TROENDE BRØDRE I KRISTUS» 

 

Kjønnsspørsmålet er ikke nevnt overhodet i passasjen ovenfor. Det er implisitt i «brødrene» kanskje? Paulus henvender seg aldri til «søstrene».

Jesu 12 disipler var menn. Det finnes ingen kvinnelig  «Adam», "messias", eller «Menneskedatter». Faderen og Sønnen, Skaperen, Herren og Kongen, Frelseren og Dommeren er alle strengt maskuline betegnelser. De har røtter i oldtidens patriarkalske herskerideal.

For både Jesus og Paulus er «mennesket» identisk med mannen. Første og siste Adam er en mannsperson. Eva ble skapt av mannens ribbein. Hun var å betrakte som en mislykket mann, som derfor måtte/må forvandles for å bli helt og fullkomment mannlig.

 

Paulus henvender seg hovedsakelig  til sine «troende brødre i Kristus». Jeg siterer Paulus’ innledende hilsen til kolosserne:     

«Paulus, som etter Guds vilje er Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus hilser de hellige i Kolossæ, de troende brødre i Kristus».

Og i brevet til hebreerne:

«Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre. Han sier: Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre og lovsynge deg i menigheten...Derfor, brødre, dere hellige som har fått del i det himmelske kall, se på den utsending og øversteprest som vi bekjenner, Jesus...Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder».

Johannes første brev:

«Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden – sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom – det er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid».

«Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene...Den som ikke elsker er fremdeles i døden. Den som hater sin bror er en morder, og dere vet at ingen morder har evig  liv i seg. Hva kjærlighet er, har vi lært av at (mannen) Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene».

Peters første brev: 

«Peter, Jesu Kristi apostel, hilser de utvalgte som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, de som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod...Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen;  den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende...

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig  folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys...Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner...

Den frelse var det profetene grunnet på og utforsket, da de profeterte om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet...

Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lyster dere fulgt den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig; så vær også dere hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.

Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingen som han har utsendt...Vis alle aktelse, elsk brorskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!

Dere tjenestefolk skal underordne dere under deres herrer og vise dem respekt – ikke bare de gode og vennlige, men også de urimelige. Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne.

Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham i mot, faste i troen. Dere vet jo at deres brødre rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelser. En kort stund må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere...».

Johannes tredje brev: 

«Det var en stor glede for meg da noen av brødrene kom og fortalte meg om din troskap mot sannheten...Min kjære, du er trofast i alt du gjør for brødrene, de som til og med er fremmede».

-----------------------  

 

Man kan ane en hektisk aktivitet blant de geistlige og skriftlærde. De er jo satt til å forvalte en 2000-årig umoralsk lære og doktrine, og vi kan regne med at de leter etter "kompromissløsninger" (slik Jørgensens utspill er eksempel på).

Også Kristian Schjelderup fra helvetesstriden i 1950-årene endte opp i dobbelthet og tvetydighet. Han ble biskop. Det er et svært grumsete og urent farvann alle disse teologer beveger seg i.

Det er synet på Jesu guddommelige autoritet som står på spill. Når Jørgensen ikke kan bruke Jesu (klare) ord til støtte for sin avvisning av «fortapelsen», sier han indirekte at Jesus TOK FEIL i dette spørsmål.

Men på samme tid skal «vi alle bøye kne» for Herren Jesus Kristus? Med slike absurde og åpenbare selvmotsigelser synker Jørgensen og hans meningsfeller bare dypere ned i hengemyra.

 

Et av hovedproblemene i den kristne teologi – gudsbilde og menneskesyn – er nettopp  synet på dom og «de to utganger». Ikke bare er det uklart hvem som skal stilles for Dommen. Det eksisterer heller ikke en objektiv straffelov. Alle slike usikkerhetsmomenter har i årtusener næret frykten.  Kirken har hatt god nytte av den. Hvem kan da bli frelst? - som en av disiplene spurte.

Trusselen om evig straff for den trosulydige finnes ikke engang i de verste politiske diktaturer. En livsvarig straff, livstidsdom, er i alle menneskelige samfunnsdannelser  begrenset til dette livet. Ikke slik i den kristne ideologi.

«I følge Matteus dreier det seg ikke om dødsstraff, men om evig pine i den evige ild. Det finnes ingen menneskelig målestokk for en slik ondskapsfull og streng straff. Sammenligning med Norges lover er altså helt urimelig. Matteus sin Gud er høyt hevet over verdslige lover».

Dette kaller de kristne rettferdighet! Ved stadig å vedlikeholde den evigvarende tortur («pine uten ende», i følge Martin Luthers skrekkelige Augustana) har Den norske kirke stilt seg utenfor all humanitet og all sivilisert etisk-rettslig tenkning.

Om pave Frans har fått noen nye «åpenbaringer» om helveteslæren, vites ikke. Han vil nok like lite som lutherske kirkeledere gjøre seg upopulær ved helvetesforkynnelse. Men om «Guds dom» har han uttalt seg ved flere anledninger. Den katolske kirke har så vidt jeg forstår fortsatt sin «skjærsild». De katolske debattantene på Verdidebatt, som den ustoppelige Njål Kristiansen, er forbløffende taus om pavekirkens lære på dette (og andre) punkt.

Nedenfor kan man se to helt forskjellige måter «skjærsilden» blir presentert på. Ingen kritiske merknader blir anført. Denne doktrine ble utformet og fastslått mer enn 1000 år etter Jesu død.   

http://www.katolsk.no/tro/tema/eskatologi/artikler/purgator 

https://snl.no/skj%C3%A6rsild 

De siste par år har noen skriftlærde pirket litt forsiktig og overflatisk i denne giftige materien, som religionssosiolog  Pål Repstad i Klassekampen/Teologisk tidsskrift, TF-teolog Notto Thelle/Vårt Land og nå MF-teolog Tor Berger Jørgensen/Vårt Land. Her er altså en religionssosiolog fra det «teologiske» UiA (kollega av Oddbjørn Johannessen på Verdidebatt), en TF-teolog og en MF-teolog/biskop. De to siste har også bakgrunn som misjonærer i Asia, og mener seg å ha mottatt impulser fra buddhismen. Ja, Jørgensen måtte reise til Japan for å forstå at helveteslæren kunne oppfattes sterkt støtende og uforståelig.

------------------   

Religionsforsker og idéhistoriker Andreas Edwien rettet sterk kritikk mot helveteslæren på ETISK grunnlag så tidlig som i 1950-årene. Denne skarpe og direkte kritikken er godt kjent ved de teologiske fakulteter. Men på dette hold har man altså ikke før etter Edwiens død (januar 2015) begynt litt forsiktig og hjelpeløst å reflektere etisk-moralsk omkring den ondsinnede, menneskefiendtlige helvetesforestillingen (formildende kalt «fortapelsen»).  

60 års innbitte taushet inngir ingen tillit eller troverdighet!  

Ved de teologiske fakulteter, som stadig utdanner Den norske kirkes prester (også misjonsprester), er ikke problemet kommet på dagsorden. Heller ikke ved bispemøter og kirkemøter. Kirkerådslederen er taus om saken. At ingen papiraviser følger opp Tor Berger Jørgensens utspill, gir et svært urovekkende signal.

Har vi en uavhengig presse?

Kristen-Norges sjefsapologet de siste par tiår, Bjørn Are Davidsen, har sin egen vinkling, og sin egen agenda. Han har på sin nettside hentet frem to av Edwiens skrifter, men det er uklart hva han har som hensikt. Det er omslagene han åpenbart har funnet passende for tidens islamkritikk, for han har ingen interesse for innholdet. Han VET selvsagt at disse to skrifter ikke handler om islam, men om kristendommen!  Denne ufine, spekulative metode og strategi er det all grunn til å følge nærmere.  

http://dekodet.blogspot.no/2016/09/livssynstomme-verdier-og-annen-magi.html 

 

En nærgående helvetesdebatt passer nok dårlig inn i den populistiske «folkekirke», og det er muligvis derfor den forsøkes avgrenses til interne kirkelige fora, som Vårt Land og Dagen. En helvetesdebatt som eksploderer i det offentlige rom (i alle toneangivende papiraviser) er trolig «folkekirke-teologenes» største skrekk.

Vi skjønner at «saken» ikke har høy prioritet, og at den sadistiske helvetesforestilling i kirkens skriftgrunnlag ikke volder majoriteten av biskoper, kirkebyråkrater, apologeter og teologiprofessorer noen særlige moralske anfektelser. Om det mumles og hviskes i krokene ved de teologiske fakultetene, vet jeg ikke.

Men vi har jo skjønt at Israel-boikott, oljeboring/klimaspørsmål, flyktningeproblemet/papirløse immigranter og homofile vigsler i kirkerommet er langt viktigere «saker» å profilere offentlig. Dette er visstnok "verdispørsmål", mens helveteslæren er et teologisk spørsmål, må vite.  

------------------     

 

Helt siden helvetesstriden i 1950-årene har teologene lagt lokk på alle tilløp til debatt om den morbide, inhumane helvetesforestilling. Se annet innlegg på denne hjemmeside: Helveteslæren.

Det må bety at kirken stadig trenger denne dulgte trussel om evig straff (fysisk eller psykisk) for å holde medlemmene på plass. Den inngår da også i et svært omfattende og intrikat teologisk tankesystem fra oldkirken og middelalderkirkens tid, hvor både demonologien  og angeleologien inngår. I teologisk terminologi heter det ikke "frelseslære", men SOTERIOLOGI.

Hvordan djevelen og hans demoner invaderte verden og forstyrret menneskers sinn i middelalderen vet vi mye om. Kvinner og munker var særlig utsatt for demonenes angrep, som også munken Martin Luther. Kirkens grufulle kjetter- og heksebrenninger gjennom flere århundrer var en konsekvens av dens sykelige, angstridde djevel-hysteri.

http://ansatte.uit.no/rune.hagen/hekser.html 

Intet folk er blitt demonisert som jødene. I tusener av karikaturer, skulpturer og andre (kirkelige) avbildninger er de fratatt sin menneskelighet, assosiert med SVIN, GEITER, SLANGER, EDDERKOPPER, og med den ONDESTE av alle tenkelige vesener: DJEVELEN.  

Martin Luther så sent som på 1500-tallet hadde intet lært og intet forstått. Han videreførte barbariet. Intet rasjonelt eller etisk-humanistisk  lys trengte gjennom til Luthers (religiøst) forstokkede og forskrudde tankeverden. Han fremstår som et avskrekkende, uhyggelig historisk eksempel på religiøs-kristent vanvidd, med de fatale konsekvenser vi kjenner.

Også den katolske kirke i dag sitter fast i oldtidens og middelalderens primitive verdensbilde.

http://www.katolsk.no/tro/tema/engler-andsmakter/artikler/exorcism 

På norsk Wikipedia kan man se hvordan opplysninger om kristendommens mytologiske verdensbilde  sensureres. Verken her eller på Store norske leksikon refereres til Jesu helvetesforestillinger, skjønt han er opphavsmannen til denne primitive lære i kirkens overleverte teologi.

-------------------- 

 

Den historieløse liberalteologien har omskapt Jesus til et etisk-humanistisk ideal, og det er om å gjøre at denne ideal-Jesus ikke assosieres med den primitive, barbariske helvetesforestilling fra kirkens oldtid, videreført gjennom hele kirkens historie.

Men engler, ånder og demoner tilhører den ny-testamentlige verden, som vi alle kan lese oss til.  

Teologenes moderne «Jesus» er et fantasiprodukt, en rent tankemessig konstruksjon. Hvorvidt T. B. Jørgensen og hans kolleger har avskaffet Satan/djevelen, får vi ingen klar beskjed om. Berøringsangsten er stor, både hos KrF-leder Arild Hareide og blant kirkens lederskap. Til tross for at evangelisk-luthersk lære på ny er grunnlovsfestet de siste år, vil ikke Hareide snakke om denne  LÆRENS  tankeinnhold. Han fremhever betydningen av å verdsette og videreføre «den kristne kulturarven», men nevner ikke Augustana.

Vet ikke KrF's leder Arild Hareide at denne lære og bekjennelse har vært (og er) retningsgivende i vårt lands protestantisk-lutherske kirke (statskirken!) de siste 500 år?   

https://no.wikipedia.org/wiki/Helvete#Kristendommen 

https://snl.no/helvete/i_kristen_tradisjon 

Hvilken enorm betydning Satan/djevelen og hans demoner har hatt i Jesu og Martin Luthers verdensbilde og virkelighetsoppfatning, er underlagt «fortielsens sensur». Da må vi gå til andre mer pålitelige kilder. Verken kirkelige politikere eller teologer er historisk pålitelige. Vi kan heller ikke stole på våre digitale oppslagsverk, da religionsstoffet her for en stor del er forfattet av kirkelige teologer. Om de titulerer seg som religionshistorikere/religionsvitere, eller med andre akademiske titler (slik mange gjør i dag), er de likevel lett gjennomskuelige.

http://forskning.no/forskningsformidling/2009/06/hvem-kan-kalles-forsker 

Til opplysning og sannferdighet anbefaler jeg igjen historikeren Norman Cohn:  «Europas indre demoner» (1997). Her får vi de forskrudde vrangforestillinger og stygge konkrete detaljer – volden - brettet ut, med kildehenvisninger. Boken kan leses her (kanskje også bestilles fra Humanist Forlag).  

http://www.nb.no/nbsok/nb/fb6c2ebcd39080509de7af68b183639c?index=1#0     

 

Den pensjonerte biskop T. B. Jørgensen klamrer seg til noen få løsrevne skriftord i apostelbrevene. Da kan vi spørre om han har skiftet ut Jesus med Paulus som kirke-kristendommens grunnlegger og hovedperson?

Hva har Jørgensen (og folkekirke-prestene) gjort med Satan/djevelen: denne onde åndsmakt, onde vesen og kosmiske motstander Jesus selv kjempet mot (og snakket med og til) i evangelieskriftene?

Når vi vet hvilken frykt denne «onde Satan» fremkalte i det kristne Europa og i menneskers sinn det foregående årtusen, er biskop Jørgensens taushet og fortielse ganske forbløffende. Men som ordinert teolog og biskop i den  evangelisk-lutherske  kirke må vi anta at han er fortrolig med Martin Luthers djevel-tro.

 

KIRKE OG KRISTENDOM:  Den farlige makten

 

Hvordan Avisen Vårt Land anvender maktbegrepet i sin pågående reportasjeserie om «kirkemakt og trosmakt», kan bl.a. leses her: 

http://www.vl.no/nyhet/mf-menn-med-makt-1.789179 

http://www.vl.no/meninger/kommentar/den-farlige-makten-1.789617

 

Jeg vil minne biskop Jørgensen og leserne om at Den norske kirkes LÆRE er klart formulert og fastslått i NOU (Norges offentlige utredninger) 1985:21: «Den norske kirke og læren». Her blir statskirkemakten demonstrert gjennom ulike emner og del-kapitler:  statskirkeordningen (i bekjennelsesskriftene) – kirkeretten – ordinasjon - bekjennelsesplikt - lærestridigheter - biskopens oppgaver - læreansvar (herunder også De teologiske fakulteters læreansvar) -  folkekirketanken - maktforholdene i kirken m.m.

Mange lærestridigheter i det forrige århundret blir utførlig omtalt, i form av 16 konkret enkeltsaker. Kristian Schjelderup (biskop i Hamar) og Helge Hognestad (prest i Hamar bispedømme inntil for få år siden) omtales i henholdsvis sak 9 og sak 15.

http://www.nb.no/nbsok/nb/45213e831f581b07295da2a1f03ee8a1?index=1#0 

http://www.nb.no/nbsok/nb/7a62eab0fc1f5117ddfcc5431b9ef04c?index=1#0  

 

Jeg siterer Jørgensen igjen:

«Hvordan Gud skal bli alt i alle, overgår min fantasi, enten det er mange eller få, alle eller noen. Men innenfor min horisont av bilder ikke minst fra de vakre eskatologiske visjonene i henholdsvis  Efeser- Filipper- og Kolosserbrevene, og i bilder brukt av Paulus i 1 og 2 Kor. betyr det at Jesu herlighet reflekteres i alles "hjerter". 

Mange eller få, alle eller noen?  Var det ikke slik at alle skulle bli «frelst» likevel, Jørgensen? Er han i tvil?

 

«INKARNASJONENS UFATTELIGE MYSTERIUM»

 

Det er en ganske merkverdig språkbruk vi møter i Joh. 1 - 5: 

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke i mot det».    

Biskop Jørgensen sier det slik: 

«Koster det ingen ting? Jo, du verden! Det kostet inkarnasjonens ufattelige mysterium der Ordet "fornedrer seg" og blir menneske. Som blir misforstått og motarbeidet, forlatt og forfulgt, mishandlet og drept. "Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?" er ropet som gjaller fra Golgata. 

Lidelsens autensitet skjer både på grunn av og på vegne av menneskene (og skaperverket/jorda),  synd og opprør, frykt og lengsel. Jesu død er et så overveldende uttrykk for kjærlighet, offer og nåde at ondskapens og dødens makt blir brutt. Det er fullkommengjørelsen av dette vi venter på, slik Jesus har lovet.

De av oss som har fått nåde til å se noe av dette store mysteriet, vet at dette budskapet, evangeliet, kan forandre hele vår forståelse av virkeligheten og av livene våre.

Er det ikke det Jesus hele tida er ute etter? At vi ikke skal stole på det "godkjente" religiøse språket, og den utvendig religiøsitet? 

 

«Lidelsens autensitet»? Hva er det for noe rart? Er menneskelige lidelser gradert? Det er nok stadig flere som ikke forstår dette "ufattelige mysterium» som folkekirke-teologen T. B. Jørgensen og hans prestekolleger har fått «nåde til å se».

Ropet som «gjallet fra Golgata» for 2000 år siden, gjaller ikke lenger. Kirkens budskap og evangelium er uten mening. Det forandrer ikke vår forståelse av virkeligheten. De sære, relative (situasjonsbestemte) spørsmål Jesus var opptatt av for 2000 år siden, angår oss ikke. Vi er ikke opptatt av vår nærstående «frelse» og «omvendelse», slik Jesus var det.

Jørgensens språkbruk (merk: presensformen) viser at han er fanget i den utviklingsfiendtlige «åpenbaringstroen», slik også muslimske apologeter er det.

Oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth var en av mange korsfestede, som måtte gjennomleve en grufull tortur før han døde. Hans lidelse var selvsagt ikke mer "autentisk" enn hva andre korsfestede måtte gjennomgå.

Det var heller ikke snakk om noe "justismord", som noen vil ha det til. Jesus fikk god anledning til å forsvare seg under rettergangen, også ved hjelp av vitner om han ønsket det. (Men slikt inngikk ikke i den guddommelige plan Jesus fulgte).  

Smerteskrikene fra kirkens slagmarker, bålbrenninger og torturkjellere gjennom det påfølgende årtusen, vender kirken det døve øret til. Er ikke deres lidelser "autentiske" nok kanskje? Ofrene ble forlatt og sviktet av alle, men VI hører dem.  

Noen opposisjonelle, som den spanske lege og humanist  Miguel Servet flyktet fra land til land, dvs. fra en katolsk øvrighet til en protestantisk, i håp om å finne beskyttelse og  redde livet. Han ble brent på bålet i Calvins land. Hva var hans forbrytelse? Jo, han hadde uttalt seg kritisk om treenighetslæren. Han var en av mange som ingen kunne redde fra kirkens perverse dogmatikere, torturister og bødler.

Grunnlaget for henrettelsen av Miguel Servet var altså at han kritiserte treenighetslæren. Det forteller oss to ting: hvordan humanister ble behandlet i reformasjonens tidsalder OG at kritikk av kirkens dogmer kunne medføre dødsstraff.

Mot kirkens «trosulydige» og meningsmotstandere  - fiender - ble det ikke utvist noen medlidenhet eller barmhjertighet. Romerkirkens terrorregime gjennom middelalderens årtusen ble videreført i de protestantiske landområder fra 1500-tallet. Heksehysteriet tok ikke slutt. Ensretting, overvåking og uhyggelige straffelover kjenner vi godt til fra vårt protestantisk-lutherske land.

Torturen de kirkelige bødler benyttet kan vi få flere detaljer om i bøkene nedenfor. Den første omtales slik: 

«Boka gjennomgår henrettelsen i dens ulike fasetter, fra offerbål og skafott til injeksjonsbenk. Overgangen fra synlighet og forlystelse til usynlighet og rasjonalitet, står sentralt».

 

https://www.ark.no/ark/boker/Holien-Erik-Dod-og-pine-dodsstraffens-historie-i-Vesten-9788253024806#.WAD7lYVOLNM   

https://www.cappelendamm.no/_den-fromme-b%C3%B8ddelen-joel-harrington-9788202390006 

 

Det er ikke teologene, men sannhetssøkende historikere som har gitt ofrene for kirkens maktovergrep stemme, slik at vi ikke skal glemme dem. Om de var jøder, hedninger, kjettere, muslimer, hekser eller humanister/fritenkere er de ikke glemt. Deres død var brutal og meningsløs.

For kirken er de bare rusk i maskineriet. Ofrene for kirkelig terror eksisterer ikke. I kirkelig historieskriving har de døde ingen historie, intet navn og ingen stemme. Men de minner oss om hva det har kostet å utfordre kirkemakten, og hvor lite et menneskeliv var verdt i de forgagne århundrer. 

Mennesket er heller ikke mye verdt i det heslige og stadig gyldige Confessio Augustana.

Vi føler oss aldeles ikke «forlatt av Gud». Slett ikke! Vi er tvert om veldig glad for at vi har kommet så langt i modenhet, kunnskap og erkjennelse at vi lett kan gjennomskue og avfeie den kristne guden - hans kirkes medløpere og forvaltere på jorden - som et tilbakelagt stadium i vår menneskelige historie.

Men den kristne kirkes historisk-faktiske OVERGREP og SVIK mot vår menneskelighet og verdighet er av en slik alvorlighetsgrad at den kristne guden og hans kirke i verden aldri, aldri kan tilgis.

Kirkens geistlighet har gjennom utallige århundrer forlangt syndsbekjennelse (og botshandlinger) av alle andre enn seg selv. Det er kirkens maktovergrep og historiske forbrytelser gjennom mer enn 1700 år som nå må konfronteres, i alle dens stygge og konkrete detaljer. Den vet vi svært mye om, og vi venter på kirkeledernes og kirkelærernes "skriftemål".

Geistlighetens skriftemål (syndsbekjennelse) må selvsagt foregå offentlig, motsatt det private skriftemålet. De fleste forstår nok hvorfor det må være forskjell på det umyndige lekfolket og den mektige geistlighet.

Men HVEM skal dømme geistligheten, til botshandling eller absolusjon?

"Katolsk teologi lærer at enhver synd også må føre til en straff, og denne sones gjennom en botshandling som presten foreslår.Tidligere var det vanligst at man ble pålagt å be et visst antall bønner, men i nyere tid har det blitt stadig mer vanlig at man blir pålagt positive, praktiske handlinger som motvirker det negative man har gjort.

Tilgivelsen formidles gjennom absolusjon, der presten på Guds vegne tilgir synden".   

 

"INGEN VET HVA DOMSGRUNNLAGET VIL VÆRE..."

 

(Er det kanskje derfor Jørgensen kan tro, synse og mene som det passer ham?)

 

Det ser ikke ut til at verken Tor Berger Jørgensen eller Vårt Land har som hensikt å bidra til et uunngåelig og nødvendig historisk og etisk-rettslig oppgjør her og nå. Jørgensen har en teologisk agenda, som også Vårt Land. Ja, som også pavemakten og pave Frans. Den grunnleggende lære og ideologi (Nicæneum/Apostolicum) har de to hovedkirkene felles.  

Biskop Jørgensens personlige, subjektive oppfatninger om "Jesu budskap" er irrelevant og uinteressant. Det er svært forutsigbart - og "kristologisk". Vi kan ikke forvente annet av en kirkelig, luthersk biskop, heller ikke av en kirkelig ortodoks (konservativ) pressemann som Helge Simonnes.

Som lojale Jesu-dyrkere (Kristus-troende) er de alle bundet til de felleskirkelige fundamentalistiske bekjennelsesskriftene.

Det er godt tenkelig at den lutherske Norderval, Ulrichsen og Bu Larssen på Verdidebatt deler samme "kristologiske" syn på det bibelske materiale som rekken av lavkirkelige aktører på Verdidebatt. Da er vi like langt, og det hjelper ikke stort å beherske gresk.

http://www.verdidebatt.no/tbj/?replies=true

 

" - Er det forlokkende for ateister, muslimer, jøder og buddhister en gang å skulle bøye kne for Jesus. Svaret på det her og nå for de aller fleste vil vel antakeligvis være: nei. Det går an å se en slik kristologisk universalisme som jeg heller til, som et siste, ubehagelig og mest omfattende utslag av kristen arroganse. 

Men for meg dreier det seg heller om det motsatte. Om ydmykhet og respekt. For i mitt bilde av dommen, formet av min lesning ikke minst av Jesu budskap, er det ingen av oss som vet hva domsgrunnlaget vil være og hvordan det vil reflektere andre religiøse tradisjoner og tankebygninger.

Jeg tolker en viktig side ved Jesu budskap som radikal medmenneskelighet og radikal ydmykhet overfor skaperverket og i den kan det være mye gjenkjennelse i andre religiøse og ideologiske tradisjoner. 

Dette åpner for en dialogisk og (igjen) ydmyk holdning til "de andre" her og nå.

Praksis vil her være avgjørende. Dette forutsetter blant annet vilje til (selv)kritisk refleksjon over egne tradisjoners overgrep, som for eksempel i møte med andre kulturer og tradisjoner, slik du nevner med urbefolkninger".

 

Men det er nettopp historisk praksis og selvkritisk refleksjon som er totalt fraværende i Jørgensens kirke og religion. Dette har vi mange eksempler på. Det er heller ikke mye ydmykhet å spore i Jesu lære, hos kirkefedrene, i bekjennelsesskriftene eller i kirkens historie.

Om den kristne kirke på noen måte skal kunne gjøre opp for sine historiske forbrytelser, må det skje gjennom en total omskriving/nyskriving av hele kirkehistorien (med kirken i rollen som overgriper og voldsutøver).

Pavekirken har gått motsatt vei, ved pave Frans mange raske, hektiske helgenkåringer. Det gir et sterkt signal om den katolske kirkes manglende evne til å forholde seg saklig-nøkternt til vår fellesmenneskelige tilværelse og historie. Å helgenkåre visse mennesker betyr å stille dem utenfor og over den menneskelighet og de begrensninger vi alle er bundet av.

Vi vet godt at det ikke finnes "helgener". Helgen-legendene er for det meste diktning. Det er en kristen-katolsk fantasi. Svært mange av de katolske helgener har et livsløp som bare må fremkalle forundring eller avsky.

Det er en alminnelig tanke i kirkelig lære, tradisjon og praksis at de kristne oppfatter seg som "hellige", utskilt fra verden (jfr. "de helliges samfunn" i Apostolicum). De er i verden, men ikke av verden, som det sies i Det nye testamente.

Ja, noen mente man kunne oppnå engle-status i dette livet. Det var kanskje denne "helliggjorte" (englelignende) tilstand en rekke munker og nonner tilstrebet ved isolasjon, kyskhet, livsfornektelse, selvkontroll og selvpining.

Vi andre har ikke behov for å skape og dyrke unntaksmennesker eller overmennesker. Alminnelig menneskelig solidaritet, godhet og omtanke som daglig praktiseres i alle samfunn på vår felles jord er mer enn godt nok. Hverdagsheltene oppsøker ikke offentlighetens nærlys eller medieeksponering. De skryter ikke av sin enestående "godhet" og trenger ingen fredspris for å gjøre gode gjerninger.  

Vi trenger ikke Jesu (tvetydige) fortelling om "den barmhjertige samaritan". Empati, omtanke og gjestfrihet er urgammel og fellesmenneskelig. Men i kirkens "virkelighet" har man den oppfatning at det ikke eksisterte "godhet" i verden før den guddommelige Jesus ble født på jorden ca. år 2000.

Uforståelige uttrykksmåter som "lidelsens autensitet", "radikal ydmykhet" og "radikal medmenneskelighet" er nok ment å SKILLE UT og OPPHØYE kristen kjærlighet som noe helt annet enn den menneskelige. Alle vi som opplever alminnelig medmenneskelighet hver eneste dag, forstår ikke hva dette "radikale" betyr. En hverdagslig medmenneskelighet er visst ikke godt nok for de kristne.

Kanskje trenger DE vår medlidenhet?

Om to måneder vil kirkens årlige elitistiske og eksklusive "jule-evangelium" skylle over vårt land, med den guddommelige jomfru Maria og Sønnen som verdenshistoriens eneste bevegere. Slik er åpenbaringstroen. Den har gjentatt seg selv i årtusener: stivnet og fastfrossen i den kirkelig overleverte dogmatikk. 

Jeg vet ikke hvilken vinkling (tilpasning/aktualisering) man vil forsøke seg med dette år, i "Folkekirkens" æra, Bibelselskapets 200-års jubileum og det nærstående Luther-jubileet.   

 

MYTER, LEGENDER OG HISTORISK SANNHET

 

Det er i dag maktpåliggende å skille mellom disse innslag i bibelen. Men mye viktigere, og helt avgjørende er at Jesus selv plasseres i sin egen samtid: i sin mytologiske og eskatologiske forestillingsverden. Heller ikke Jesus var i stand til å skjelne mellom «sannhet og eventyr».

Mye tyder på at Jesus frivillig oppsøkte martyriet, og vi lar oss ikke imponere av kristne (eller muslimske) martyrer. Endetidspredikanten Jesus fra Nazareth mente han skulle oppfylle "skriftene" (GT's profetier), men det gikk ikke så godt. Med andre ord: det gikk ikke etter planen. Her ligger noe av Jesu tragedie.

Kritikken mot «konservative» og «bibeltro» kristne rammer i høy grad Jesus selv. Den kritikk presten Øyvind Norderval  m.fl. på Verdidebatt retter mot bedehusmiljøet slår derfor grusomt tilbake på dem selv.

Det fundamentale spørsmål som må stilles er: trodde Jesus bokstavlig på SKAPELSESBERETNINGEN, SYNDFLODEN og JONAS-FORTELLINGEN? Ja, det gjorde han! Men liberalorienterte debattanter trekker ikke frem historieforskningen på disse punkt. De gammeltestamentlige skrifter var Jesu egen «bibel», og han refererer til flere av disse myter uten ironi eller symbolsk utlegning.

Ingen kan omforme oldtidsprofeten Jesus til en moderne humanist eller vitenskapelig rasjonalist. 

Liberalorienterte («progressive») teologer og debattanter nøler ikke med å henvise til vitenskapen når det gjelder «skapelsen», men når det gjelder Jesu antatte «oppstandelse» er plutselig ikke vitenskapen brukbar lenger (for da handler det om «tro»).

Man kan selvsagt like godt «tro på» skapelsesberetningen i GT som på «oppstandelsen» i NT. Det ene er ikke mer historisk-vitenskapelig holdbart enn det andre. Jesu «oppstandelse» er et biologisk «mirakel», som så mange andre «mirakler» i den «hellige skrift». Og hva skal vi si om «jomfrufødselen» og «inkarnasjonen»?  En gud som lar seg føde som menneske?

Nå er det kirkelige teologer som også i dag vil utelukke GT fra «de hellige skrifter», slik noen gnostiske sekter ønsket det. Den hatske polemikken mot «jødenes Gud» er kjent helt fra oldtiden. Det paradoksale er at denne kritikken rammer Jesus selv.

Den gammeltestamenlige JAHVE er også Jesu gud.

GT’s gud er snart inkluderende, snart grenseløst ekskluderende og intolerant. Ideen om hvem som er «de utvalgte» endrer seg fra GT til NT – også forestillingen om straffen/dommen. I GT straffes menneskene i dette jordiske liv, i NT henlegges straffen til det hinsidige («evig straff»).

Hva er mest humant?  Hva er mest rettferdig? 

At Jesu «guddommelighet» beskyttes mot kritisk granskning, er ikke så underlig. Dette Jesus-dogmet er selve livsnerven i den kristne religion. Uten Jesus-dogmet finnes ingen kristendom. Spørsmålet er hvilket historisk-vitenskapelig  grunnlag Jesus-dogmet bygger på.

Så vidt jeg vet har ikke verken biskop Tor Berger Jørgensen eller MF-teolog Hallvard Jørgensen gitt noen tilfredsstillende eller fyllestgjørende svar, til tross for at deres Teologi presenterer seg som en akademisk disiplin, og Kristendommen som en «historisk religion».

Hvis Jesus anses for å være «guddommelig» OG en åpenbaring av «Gud selv», må det vel være fatalt hvis hans ord og lære misforstås, eller hvis han TOK FEIL?

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11662124/ 

 

Øyvind Norderval  (Verdidebatt 07.10.2016: Koldtbordsteologi):

«Problemet er at tekstgrunnlaget i Det nye testamente spriker på dette punkt. Det er tekster skrevet for nesten to tusen år siden med et annet verdensbilde enn det vi har, og de peker i forskjellig retning. Her gjelder det reformatoriske prinsipp om å holde seg til kjernen i evangeliet - hva er det som driver til Kristus?

Når Jesus taler om dommen, er det alltid (?) mot dem som svikter dem som har falt. Det er de religiøse spesialistene (?) han rammer og ikke de som virkelig bare har Guds nåde å håpe på».

Jesu harde domsord rammer nok langt videre og bredere enn dette. Slikt «kristologisk» vrøvl viser at Norderval ikke er hva han betegner seg som: historiker. Kirkelige teologer er ikke historikere, skjønt det finnes noen få hederlige unntak  (som Arvid S. Kapelrud:  1912 - 1994).

 

FORSKER, TEOLOG OG/ELLER FUNDAMENTALIST?   

 

Ja, hvor skal man plassere disse to (teologiske) kumphaner på Verdidebatt: Norderval og Ulrichsen? Hvis sistnevnte ikke har avlagt presteløftet, står han selvsagt intellektuelt friere enn Norderval. Ulrichsen har tidvis vært en forfriskende, klar og skarp stemme i den kristelige kakofoni på Verdidebatt. Han har skåret gjennom mye ullen synsing og preik, for å si det sånn. Norderval er prototypen på en sint, arrogant prestemann.

Hvem er de «religiøse spesialistene» som har sviktet og falt, Norderval? Det kan ikke være andre enn jødiske "fariseere og de skriftlærde" han har i tankene, slik kirkens spesialister og skriftlærde har devaluert/foraktet dem i årtusener.

Hva er «kjernen i evangeliet» og det «som driver til Kristus»? Det er ikke mye å bli klok av. Som presteordinert teolog (og selverklært historiker!) forlanger han intet av seg selv, men av Ulrichsen forlanger Norderval at   

«han må velge mellom å være forsker og fundamentalist. Hva er hans bibelsyn? Hvordan fortolker han tekster for mennesker i 2016? Der er han dørgende taus».  

Det er opplagt at en presteordinert teolog ikke kan opptre som seriøs, nøktern og sannferdig forsker. Det er vel derfor verken biskop T. B. Jørgensen, sokneprest Runar Foss Sjåstad eller den presteordinerte Øyvind Norderval tar kritisk tak i kirkens «fundamentalistiske» bekjennelsesskrifter. Kristologiske tolkninger av bibeltekstene har intet med forskning eller historievitenskap å gjøre. Det er dogmatikk, teologi og forkynnelse.

Presten Sjåstad ender opp med å publisere sine uforståelige, utflytende "folkekirkelige" søndagsprekener på Verdidebatt. Vi forstår at Sjåstad betrakter Verdidebatt som en "prekestol", eller en "gudstjeneste". Igjen og igjen ser vi at dette forumets redaksjon ikke forstår forskjell på forkynnelse og debatt.

 

Se her hvordan T.B.Jørgensen og Trond Bakkevig vrir seg unna ubehagelige og direkte spørsmål (som også den presteordinerte Norderval på Verdidebatt):

http://fritanke.no/nyheter/de-ugudelige-mennesker-og-djevlene-skal-han-fordomme-til-a-pines-uten-ende/19.10268 

«Men til tross for at Jørgensen mener at selv den mest hardbarkede ateist vil komme til himmelen uansett, så synes han ikke det er riktig å gjøre noe med kirkens bekjennelsesskrifter. – Det er en del måter å ordlegge seg på i disse skriftene som fortoner seg merkelige for oss i dag. Men det er ikke riktig å forandre på det. Det er en del av vår historie. Tekstene må leses og forstås i sin historiske kontekst, understreker han overfor Fritanke.no.

Tor B. Jørgensen medgir at det er mye ubehagelig i kirkens historie, men synes det hadde blitt feil å legge skjul på dette. – Å fjerne disse tekstene vil skape så mye uro og usikkerhet at det er bedre å la det stå i sin historiske kontekst, og ikke prøve å benekte dette. Så får vi heller fortelle hvorfor det står slik, og hvordan det bør forstås i dag, sier han».

Vil gjerne vite og få klar beskjed om hvordan disse (urørlige) bekjennelsesskrifter "bør forstås i dag"  og "hvorfor det står slik"...Hvis vi ikke skal forstå dem «bokstavlig» - slik det faktisk står skrevet - hvordan skal vi da forstå dem? Metaforisk?

Man behøver selvsagt ikke å endre noe i disse skriften. Problemet ligger ikke her. Men Jørgensen kan ikke forklare hvorfor disse bekjennelsesskrifter ikke ganske enkelt kan skrotes og utgå - hvis de bare er leilighetsskrifter, bundet av sin tid.

Han er vel klar over at mange historiske skrifter (naturlig nok) er parkert fordi de er vurdert som utdaterte og irrelevante for vår tid? Det forhindrer ikke at de hadde betydning i den tid og situasjon de ble til. Det er historie:  en del av vår fellesmenneskelige arv. Men det er noe ganske annet når kirken forlanger at dens "historiske skrifter" skal være normdannende og retningsgivende for all fremtid. Ja, grunnlaget for menneskehetens evige skjebne!

Hvordan skal vi forstå bekjennelsesskriftene «i sin historiske kontekst»? Er det ordinerte teologer som Ø. Norderval og T.B. Jørgensen som har forstått «tekstene» rett? Kan disse folkekirke-teologer forklare oss uvitende, ufrivillige og tvangsinndøpte kirkemedlemmer hvordan Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart i Apostolicum skal forstås: HISTORISK, TEOLOGISK eller SYMBOLSK/METAFORISK?

Å skape «uro og usikkerhet» er i følge Jørgensen ikke bra. For hvem er dette ikke bra? For teologene selv? For grunnfjellet i kirke-Norge? For Vårt Lands abonnenter? For Den norske kirkes medlemmer? For Sjåstads menighet?

Hvorfor skaper han og hans meningsfeller da selv tvil om disse bekjennelsesskriftenes holdbarhet, sannhetsverdi og hensiktsmessighet?

Det er ikke normalt at man avgir troskapsløfte til historiske skrifter, eller leilighetsskrifter. Kirkens fem bekjennelsesskrifter er da heller ikke oppfattet eller utlagt som «historiske kilder», men som HELLIGE, URØRLIGE skrifter.

Tilslutning til bekjennelsenes innhold – påstander og læresetninger - utgjør grunnlaget for kirkelig frelse, dåp og misjon. Derfor er de ikke med en tøddel eller bokstav blitt endret siden oldtiden. Og derfor blir Apostolicum (uendret) gjentatt og fremsagt av menigheten i kirkens liturgi hver eneste søndag.

Enhver som avviser innholdet i disse bekjennelser dømmes til fortapelse og evig straff: «pine uten ende». Mange skjønner at det ikke er slik man omgås alminnelige «historiske kilder». Mange skjønner også at trusler om evig straff er helt uforenlig med "nestekjærlighet". Men slike indre motsigelser lever kirken og dens presteskap godt med, som vi skjønner av prest, prost og biskop.  

Vi er mange som kan slutte oss til denne erfaring: 

«Den religiøse kan være intelligent og en utmerket tenker på andre områder, men når vi kommer inn på emnet religion og eventuell eksistens av gud(er), er det akkurat som om noe klikker oppi hodet på vedkommende, og den religiøse begår den ene logiske brøler etter den andre - begår sirkelargumentasjon og legger inn uholdbare premisser.

Dette er min erfaring. Religiøsitet virker som en slags hjernevask. Jeg har kommet til den konklusjon at religiøsitet og logisk tenkning er som ild og vann».

I forrige innlegg omtalte jeg skriftet «Bibelen på 100 minutter», hvor bibelens to skriftsamlinger på nær 1400 s. er selektivt og tendensiøst utvalgt og forkortet til fattige 113 s. Det er altså ikke måte på hvilke inngrep man kan gjøre i «Den hellige skrift» (jfr. også alle revisjoner av bibelen det siste århundret).

Motsatt kan bekjennelsene ikke endres/revideres, og ikke fjernes. De kan ikke engang diskuteres offentlig. Det er altså ingen konsekvens i kirkens bibelsyn/skriftsyn stilt opp mot bekjennelsessynet.

 

Prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig  sier dette til Fri Tanke 2011: 

«– Disse formuleringene er en del av vår historie, og vi kan ikke bare fjerne dem. Det er ikke meningen at dette skal tas så veldig bokstavelig. Grunnprinsippet for oss er at alle tekster, både i Bibelen og bekjennelsesskriftene, må tolkes i lys av helt grunnleggende verdier i troen vår, som for eksempel nestekjærligheten, sier Trond Bakkevig til Fritanke.no.

(Min kommentar: Hvor er disse helt grunnleggende "verdier i troen" formulert, som alle tekster skal tolkes i lys av? Bakkevig mener vel ikke i fullt alvor at omtanke for medmennesker er en enestående "kristen" verdi? )

Han forklarer at det er mange passasjer i Den Augsburgske trosbekjennelsen som på en god måte definerer hva det vil si å være en luthersk kirke. Derfor er det viktig å ha den med. Og skal den først med, må hele den historiske bekjennelsen være med. Man kan ikke redigere i den».

Hvilke passasjer? Man døper ikke spebarn til historiske leilighetsskrifter. Hvorfor man kan redigere i bibelen, men  ikke i bekjennelsen er et spørsmål vi ennå ikke har fått et klart svar på. Prestenes ordinasjonsløfte, spebarnsdåp og misjon handler heller ikke om innvielse eller omvendelse til «historiske skrifter», men om forkynnelse og frelsesbetingelser – med fatale konsekvenser for det evige liv.  

Kirke-kristendommen er ikke verken et livssyn eller en etikk, men en IDEOLOGI, ÅPENBARINGSTRO og FRELSESLÆRE. I den «kristne kulturarven» Arild Hareide stadig fremholder inngår både helveteslæren og jødehatet, et voksende og påtrengende problem for Den norske kirke i dag. Ikke minst med tanke på det kommende Luther-jubileet i år 2017.

Representanter for den politiske kirkemakten (som også KrF) bør være forsiktig med å undervurdere oss. Vi kjenner kirkens mer enn tusenårige voldshistorie, først katolsk så protestantisk.

 

FOLKEKIRKE-TEOLOGI?   

 

«Jesu tale er av og til brutal. For eksempel i sist søndags tekst (Mt 18,1-11). Her brukes ord som "å bli kastet i den evige ild" og "kastes i helvetes ild". Slik jeg forstår disse tekstene er at de er tunge og dramatiske bilder på alvoret ved livet når vi svikter.

I Mt 18 dreier det seg om barna/disse små. I den kjente domsscenen i Mt 25, om de sultne, tørste, fremmede, nakne, syke eller fengslede. Det er tekster som utfordrer alle mennesker, men ikke minst de som sier at de tror! Tekstene er først og fremst en dom over "oss" og ikke "de andre". For selv de som mener seg å tro, ser ikke medmenneskelighetens dype alvor».

«Hvor ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse, ja ondskap og hat kommer fra, kan det sies mye om. En dimensjon er det store dramaet i historien mellom det gode og det onde. For Paulus dreier det seg om åndskrefter, slik han skriver i Rom 8 om engler og krefter, det som nå er og det som kommer, om makter i det høye og dype.

Det foregår en apokalyptisk kamp mellom Gud og Satan. Her trår Jesus inn som Ordet, som beseirer ondskapen gjennom et liv i kjærlighet og en selvoppofrende død, som faktisk sprenger dødens grense og åpner livet. Han er navnet over alle navn. Verdens frelser». 

De som er så heldige å få møte dette budskapet og la det få gjenklang og rom i deres liv, bærer med seg et indre lys og en indre trygghet i vissheten om at ingen makt kan skille dem fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom 8,39). Paulus oppmuntrer med slike ord de troende til å holde ut de lidelsene de nå blir påført for sin tro. 

Jesus kommer snart og vil holde dom. Ja, hele skaperverket venter med lengsel på denne dagen (Rom 8:20). Da skal Guds barn bli åpenbaret i herlighet og ondskapen avslørt, avdekket og fordømt og "fortapes"/bli borte/bli ødelagt/destruert.

Begrepet "fortapelse" (Fil 1.28) er en liten oversettelsesmessig utfordring.

De Kristustroende er tegnet, forvarslet om det nye riket. Den nye tida. Det nye livet. De kjennetegnes nettopp ved måten de lever på. Liv som er "Kristi evangelium verdig" (Fil 1,27). De skal ikke la seg skremme av motstanderne. For motstanderne er allerede "fortapt". De vil bli "ødelagt".

Det vil skje når Jesus kommer igjen og gjøre alle ting nye. Da alle skal bøye kne for ham og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære».

 

Dualismen sniker seg inn i Jørgensens teologi. Motstanderne er allerede «fortapt», sier han ovenfor (med henvisning til Fil. 1:27). Blir vi ikke ALLE frelst likevel? Han snakker med flere tunger, som de fleste forvirrede Jesus-dyrkere. For et språklig og tankemessig rør! Men det er svært ortodokst!

Det kan synes som om det er Paulus-teologien som skal redde "Folkekirken". Ikke Jesus, men Paulus og Luther? Disse to tvilsomme kirkelærere (ubalanserte og fanatiske) er da også bare feilbarlige mennesker, ikke en gud eller guder, skjønt de har nærmest helgenstatus.

"Jesus Kristus" er nok atskillig vanskeligere for moderne teologer å forholde seg til (men gi slipp på ham kan de ikke).  

 

To senere innslag på Verdidebatt har den velkjente, moderne vinkling, hvor det alltid handler om å fremheve den egentlige Jesus som UNIK, så opphøyet at han er hevet over historien (som en idé, eller et fantom):

«Når det kommer til Nye testamentet, så er der to versjoner av Jesus. Historien om Jesus er tydelig blitt forfalsket, frelseshistorien som teksten formidler er todelt, den ene stemmen sier det de gamle prestene i Jerusalem har lært folket, at de vil få en messias, en frigjører, en ny sterk leder, for Jerusalem. En like sterk som David var, derfor kobler de Jesus til David.

Den andre stemmen i teksten sier Jesus budskap er om et Gudsrike som er inni dere, det er ikke der eller der, du kan ikke se det. Jesus i denne versjonen forteller om en annen frigjøring/frelse, ikke frigjøringen som den sterke lederen, som skal redde folket, men om kjærlighet. Gudsriket i deg selv, er frelsen». 

 

Den tredje og tydeligste mellomliggende stemmen er den "senjødiske" Jesus:  apokalyptikeren og eskatologen, som skribenten i velkjent teologisk tradisjon FORTIER ovenfor. Jesus som Menneskesønnen: ikke en politisk, men en slags "åndelig messias", en overengel ved gudens trone. (Les Daniels bok, som Edwien har betegnet som Jesu yndlingsskrift).  

Også den ultra-liberale presten Helge Hognestad griper til slike metaforiske strategier som i sitatet ovenfor. Men en slik "modernisert" (symbolsk) omtolkning av "Guds rike" stemmer ikke med Jesu mange konkrete skildringer av de dramatiske begivenheter som skulle avslutte historien (i hans egen levetid) og innlede Menneskesønnens komme til dom og utsortering av "de utvalgte": de troende og lydige.

Når Jesus gir sine disipler løfte om hver sin domstrone (som dommere over Israels 12 stammer) i det kommende, nærstående "Guds rike", er det selvsagt ikke en indre, sjelelig/psykisk forvandling han har i tankene.

 

I et annet innlegg på Verdidebatt blir helvete omformet slik, i kjent stil av en såkalt «progressiv» (eller folkekirkelig) prest og teolog: 

«Det er ikke vanskelig å være enig med Jørgensen når han forkaster tanken om fortapelsen og helvete etter døden. Denne tanken har medført nok lidelse gjennom menneskets historie, for den forutsetter alltid en syndebukk, de fordømte som ikke får sin plass i saligheten, som Sartre presist sier det, «helvete er de andre».

Den eneste redningen for helvete er som eksistensiell kategori, som en benevnelse på det som i sannhet kan kalles et helvete i vår verden, enten det kommer til syne i Aleppo eller Auschwitz, eller i rus, misbruk og menneskelig fornedrelse. Helvete kan med rette beskrives som syndens konsekvens, der mennesker lever i destruksjon, fremmedgjort fra andre mennesker, Gud og dypest sett seg selv».

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11663716/ 

 

Det er rart at Ivar Bu Larssen ikke oppgir noen opplysninger om seg selv på Verdidebatt. Men han er altså både presteordinert OG utøvende prest i Den norske kirke. Det betyr at han har avgitt lydighetsløfte til Confessio Augustana. Hvorfor skjuler han seg? (Det gjør mange teologer)

Se her hvordan Bu Larssen presenterer seg: 

https://tankeogtro.wordpress.com/author/tankeogtro/ 

 

Hans konsekvent pessimistiske menneskesyn ("syndens konsekvenser") er sørgelig gjenkjennelig. Han påstår at mennesket (vi alle?) er "fremmedgjort fra andre mennesker, Gud og dypest sett seg selv".

Det er vi da slett ikke!

Helt motsatt Bu Larssen vil jeg påstå at det er kristendommen som har fremmedgjort oss for vår menneskelighet. Dess mer vi frigjør oss fra kirkens "tvangstanker" om menneskets syndige natur og denne kirkes teologiske læresystemer, dess nærmere kommer vi vår menneskelighet.

Vi tillater ikke kirkens pessimistiske menneskesyn å devaluere oss og begrense vår livsutfoldelse. Den tid er forbi. Alt for mange menneskeliv er knust og ødelagt. Jeg tror bestemt at de fleste mennesker fra tid til annen opplever menneskelig nærhet og storhet, rikdom og potensiale. På livsveien, i nære eller fjerne relasjoner, møter vi medmennesker som (uten betingelser!) inviterer til fellesskap, inkludering og storsinnethet. Det finnes heldigvis i dag mange andre arenaer enn den religiøse/kristne for utveksling, utvikling og fellesskap.

Selv om kirke og kristendom fortsatt søker å (gjen)erobre hele det offentlige rom, kan vi svært enkelt velge denne religionen bort. Om kirke-kristendommen fortsatt streber etter å styre våre tanker og vårt sinn i en helt bestemt retning, kan vi benytte vår hardt tilkjempede religionsfrihet til å si NEI!

Den friheten hadde ikke tidligere generasjoner. Vi har langt flere valg og alternativer enn våre forfedre og formødre. Dess mer mangfold, dess mindre attraktivt blir kirkens "budskap", "tilbud" og "tjenester". Som etisk-åndelig kraft og intellektuell autoritet er kirken helt parkert. Den har intet nytt å bringe annet enn sine statiske dogmer fra oldtiden, innpakket i ny språkbruk.

Mangfold, kunnskap, frihet og velferd gir dårlig grobunn for en (totalitær) religion som kristendommen. Den vil som kjent kristne hele verden, og i T. B. Jørgensen himmelstat skal vi alle bøye kne for den kristne himmeldiktatoren:  Universets og verdens skaper og hersker, frelser og dommer... Et slikt tyranni har vi brukt 2-300 år på å bekjempe og frigjøre oss fra, med store menneskelige omkostninger.  

KrF-leder Arild Hareides aggressive angrep på "sekularistene" (som ny-ateistene en av kirkens fiender i vår tid, som også for troende muslimer) er kanskje uttrykk for at han "ser" kirkemonopolets uunngåelige svekkelse og fall. Uten maktmidler som tvang, trusler, sanksjoner og indoktrinering blir kirken ganske hjelpeløs.

"Kristne verdier" og "den kristne kulturarven" virker lite tiltrekkende på moderne mennesker, som er friere oppdratt, mer opplyst, mindre tradisjonsbundet OG mindre kollektivistisk innstilt enn tidligere generasjoner. I tillegg vet vi i dag mye mer om INNHOLDET i og KONSEKVENSENE av disse "verdier" og denne "arven", som Hareide ikke presiserer. Dess mer kunnskap vi tilegner oss om kirke- og teologihistorie, dess mer nødvendig kan det bli å ta skarpt avstand fra den kristne religion.  

Tradisjoner og arv kan vi godt gi slipp på, når de ikke lenger oppleves nyttige eller meningsfulle. Disse må da finne sin naturlige plass på det kulturhistoriske museum blant mange andre kulturuttrykk og religiøse tradisjoner.

(Det er et faktum at utallige religiøse bevegelser har oppstått spontant under visse historiske betingelser, for så og forsvinne igjen).

--------------------- 

 

Den kristne (og muslimske) sekterisme - fronten mot "de andre" - er fremmed for all sann humanisme. Altruismens motpol sies å være egoismen. Den kristne er da også monomant opptatt av sin egen sjels frelse (himmellengsel og evighetslengsel).

At vi i moderne tid er blitt langt mer verdensvendte er til gavn for vår menneskelige (materielle) tilværelse på denne jord. Det er da også vitenskapen - ikke de religiøse spesialister - som bruker sine ressurser og kunnskaper til å forbedre våre menneskelige, fysiske livsvilkår på jorden. Kunnskap er frigjørende og utviklende. Den fremmer livskvaliteten.

Det er menneskelig å oppleve nederlag og skuffelser, også å leve med utilfredsstilte behov og lengsler. Men vi retter dem ikke mot kirke og kristendom (slik den ønsker vi skal gjøre det). Vi søker ikke verken "tro", "nåde" eller "frelse". Slike eksklusive religiøs-teologiske begreper er oss helt fremmed.

Kristendommen (og islam) med sine åpenbaringer, dogmer, regler (påbud og forbud), lydighetskrav og læreforskrifter har ikke menneskehetens globale fellesskap, fred og velferd for øye. Som autoritære og imperialistiske ideologier skaper de bare avstand og splittelse, mistro og hat.

 

Gunhild Maria Hugdal og «den radikale nestekjærligheten»

(...som vi ikke forstår, men det er selvsagt JESU "radikale nestekjærlighet" alt handler om. Da faller vi av lasset med en gang)   

 

Stipendiat i etikk (!) ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Gunhild Maria Hugdal, vil ikke diskutere skriftsteder med dosent ved Fjellhaugs internasjonale høgskole, Egil Sjaastad. Høyst merkelig. 

(Se Dagen og Verdidebatt) 

Vi forstår hvorfor det må bli vanskelig for henne. Hennes subjektive (sekulariserte) «trossystem» er ikke mer overbevisende enn Tor Berger Jørgensens subjektive «trosunivers». Men de er kanskje begge opptatt av å utforme en slags ny "folkekirke-teologi", hvor alle skarpe kanter må avslipes?

Men dette har den ny-liberale tologien holdt på med i en mannsalder. Det "nye" er jo bare at tilnærmet samme budskap nå fremføres fra MF (jfr. også Sturla Stålsett på Verdidebatt).

Se hvordan Hugdal resonnerer:  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Sjaastads-tr%C3%B8st-397193 

Hun anklager sin kollega Egil Sjaastad for å forsvare et trossystem  «som totalt mangler den nødvendige fleksibilitet til å kunne ta innover seg erfaringsbaserte innvendinger mot tro, lære og etikk».

Men hvilke «erfaringsbaserte innvendinger» mot Den norske kirkes autoriserte dogmer om Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart anfører Hugdal? Ingen!  

Så vidt jeg vet har ingen "erfaringsbaserte innvendinger", og ingen vitenskapelige, antropologiske, historiske eller etiske innsikter de siste par århundrer endret eller påvirket kirkens bekjennelsesgrunnlag. Det forteller alt om Hugdal kirkes fundamentalisme og ortodoksi.

(Hennes fakultet er forpliktet på Confessio Augustana).

Den norske kirkes fem (urørlige) bekjennelsesskrifter har helt fra oldtiden  «sikret seg immunitet mot menneskelig erfaring og mot menneskets stemme». 

Helt motsatt Jesu lære i evangelieskriftene hevder MF-teologen Hugdal at «skillet mellom vantro og troende bidrar sterkt til en slik konstruksjon av Den Andre. Jeg vil påstå at denne konstruksjonen, opprettholdt og næret av læren om fortapelsen, ikke kan leve side om side med den radikale nestekjærligheten». 

Hvor kommer "læren om fortapelsen" fra? Hvordan kom den inn i kirke-kristendommens lære, bekjennelse og teologi? Kjenner hun ikke til denne lærens idéhistoriske/religionshistoriske opphav og sammenheng?

Kan ikke MF-teologen Hugdal og hennes likesinnede bare innrømme ærlig og redelig at kirken og dens teologer har TATT FEIL - og løyet - i nær 2000 år?

Hugdals kirke og teologi forkynner i sitt offisielle, autoriserte skriftgrunnlag nøyaktig den samme voldsdualisme ("læren om fortapelsen") som i det foregående årtusen. Forestillingen om den fordømte: Den Andre (den trosulydige, vantro og gudløse) finner vi i "Folkekirkens" grunnlagsskrifter og forkynnelse i dag.

Dette autoritære tankegodset - voldsdualismen - kommer fra Jesus selv, overlevert av kirken i mer enn 1700 år. Hvorfor Hugdal retter skytset mot Sjaastad, og ikke mot Jesus, er ganske avslørende for hennes teologiske posisjon. 

Kampen om fortolkningsmakten kan hun aldri vinne. De (bibelske) skrifter kirken selv har utvalgt, samlet og overlevert kan vi alle, lek og lærd, lett konferere og verifisere.

En på samme tid barmhjertig OG straffende/hevnende «Gud» har ikke vært noe problem i kirkens forgagne årtusen. Hugdal kjenner vel kirkehistorien? På samme tid å frykte OG elske "Gud" har vært og er en helt normal tanke i den kristne kirkes overlevering og praksis, som også hos de fleste kristent oppdratte og indoktrinerte debattanter på Verdidebatt i dag. Hvis det er slik at Hugdal avviser Jesu mytologi, eskatologi og dualisme, bør hun vel si det offentlig, klart og tydelig?

Hugdals moderniserte/sekulariserte "folkekirkelige teologi" kan vi enkelt avsløre og gjennomskue ut fra de historiske kilder hennes kirke har utvalgt og overlevert. Hun selv vil ikke forholde seg til disse skrifter. Men igjen, om vi ser bort fra den absurde oppstandelses-teologien, er det ironisk at det er den konservative og bibeltro Sjaastad som virker mest redelig og konsekvent. 

Hugdals (folkekirkelige) "teologiske teorier" er like lite interessante som T.B Jørgensens og Sturla Stålsetts teorier. De kommer alle fra Menighetsfakultetet.    

«Den kristne konstuksjonen av Den Andre – som den fortapte og vantro – forhindrer oss i å leve ut Jesu radikale medmenneskelighet. Den umuliggjør at vi som kristne kan virkeliggjøre nestekjærlighetsbudet – selve grunn-normen i det bibelske etiske materialet».

Grunn-normen i det «bibelske etiske materialet»? Dette er en villedende (om ikke manipulativ) språkbruk fra en kirkelig teolog. I det ny-testamentlige materialet, som evangelieskriftene, er Jesu eskatologisk-dualistiske menneskesyn og verdensbilde svært dominerende.

Skillet mellom «vantro» og «troende» gjennomstrømmer den kristne bibel:  Det nye testamente. Empati og nestekjærlighet er ikke bare ganske fraværende i evangelieskriftene, hos kirkefedrene og i Augustana, men også i kirkens faktiske og dokumenterte voldshistorie.

Kirkens autoriserte doms- og straffetrusler ("læren om fortapelsen") er definitivt ikke hva vi forbinder med den såkalt «radikale nestekjærligheten». 

Det er Hugdals kirke og religion som steinhardt og standhaftig har innprentet i vår europeiske kultur disse fryktelige «merkelappene»: frafallen – fortapt – vantro. Det handler ikke om "vår empati" (som hun ikke har noen rett til å uttale seg om), men om mangel på empati i hennes kirke og teologi, som i årtusener har forkynt og praktisert voldsdualismen.

Akkurat som Jørgensen, Sjaastad og Stålsett flykter Hugdal fra historien og lukker «øyne, ører og hjerte» for kirke-kristendommens stadig gyldige dualistiske menneskesyn. Jesu angivelig «radikale medmenneskelighet» fremstår bare som en idé eller romantisk, naiv ønsketenkning i Hugdals hode. Det er trolig derfor hun ikke oppgir skriftreferanser til støtte for sitt moderniserte Jesus-ideal.

Slik hun selv sier det:

«Heller enn å diskutere skriftsteder med Sjaastad, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser hans syn har».   

Ja, la oss diskutere de mellommenneskelige KONSEKVENSER - virkningshistorien - kirkens kirkens syn har hatt i mer enn 1700 år. Men Hugdal flykter fra historien. De etiske og mellommenneskelige konsekvenser hennes kirkes teologi og bekjennelser har vist og demonstrert i 1700 år, vil hun ikke diskutere eller kommentere i sin polemikk mot Egil Sjaastad.   

Hvis "Skriften" (Det nye testamentet + Bekjennelsen) og «Åpenbaringen» - som hun selv fortier - ikke er eneste kilde til menneskelig erkjennelse og innsikt, hvorfor avskriver hun ikke da ganske enkelt Jesu guddommelige autoritet? 

Er det erkjennelse (ikke "tro") kirken lære og forkynner, Hugdal? Hvilken kunnskap, innsikt og erkjennelse formidler de felleskirkelige bekjennelsesskrifter?

Er likevel ikke personen Jesus (Kristus) eneste FRELSESVEI:  Veien, Sannheten og Livet?  

Har den kristne kirke bommet på veien og målet? Har kirken LØYET i mer enn 1700 år?

Hvis Hugdal ikke har annen referanse enn seg selv og sine subjektive tolkninger, bør hun som teolog kunne forklare HVORFOR Den norske kirke - "Folkekirken" - stadig holder seg med fem udiskutable, urørlige (fundamentalistiske) bekjennelsesskrifter. Hva tjener de til i år 2016?  

Kan hun gi sin (folkekirkelige) tolkning av kirkeårets prekentekster, som f.eks. Matt. 24, 35-44? Eller, hva med beretningen "Den rike mann og Lazarus"? Vi vil gjerne høre hvordan Hugdal forstår eller tolker disse autoriserte bibeltekster.

Når hun angriper en enkeltperson, som Egil Sjaastad, og ikkekirke-kristendommens felles læregrunnlag, skjønner vi at hun er ute i et helt bestemt (folke)kirkelig-apologetisk ærend.

Sjaastad holder seg til Den norske kirkes autoriserte skriftgrunnlag. Det er Hugdal som er uklar og uredelig.  

http://www.verdidebatt.no/gunhild82/   

 

NRK «Folkeopplysningen» og KIFOs «samfunnsforskning»

 

Disse to «institusjoner» bør etter mit syn omsider vende fokus bort fra alternativ religiøsitet og rette den kritiske fornuft mot Den norske kirkes aktuelle læreinnhold.

Nå som Andreas Wahl - etter siste eksperiment - konstaterer at man ikke kan «snakke med de døde», er det vel på tide at han og NRK-redaksjonen inviterer biskoper og teologer, spesialistene, til debatt om dette fenomen? Kristendommens tilhengere snakker jo hele tiden med den forlengst avdøde oldtidsprofeten Jesus? De påstår at han LEVER i dag! Er ikke det relevant for NRK Folkeopplysningen?  

De lutherske teologene Kjetil Grandal (TF), Atle O. Søvik (MF) og Åste Dokka (TF) har disputert til doktorgraden om etterlivet, og stiller derfor i en helt annen (intellektuell) klasse enn de såkalt «klarsynte». Disse tre teologer har en akademisk-vitenskapelig bakgrunn og autoritet, som i høy grad burde være interessant og aktuell for NRK Folkeopplysningen.

De foregir alle å VITE noe om det ondes problem, dom og frelse, om "fortapelsens mulighet" eller "fortapelsens realitet", for å bruke de kirkelige teologers eget språk. Det foreligger utallige bøker, skrifter og artikler av teologer (professorer!) det siste århundret om denne hemmelige "viten", det "mysteriet" bare biskoper og teologer har fått nåde til å se...

Men de har visst ikke "sett" det samme, for disse priviligerte, utvalgte gudsekspertene har vært så uenige seg imellom at de måtte skille seg fra hverandre i to teologiske fakulteter/presteskoler. I ca. hundre år har disse teologiske læresteder ligget i strid med hverandre.

(Et lignende skandaløst fenomen finner man ikke i det øvrige Akademia).

MF-professor Atle O. Søvik betrakter seg opplagt som en av disse religiøs-teologisk begunstigede eksperter på "himmelens og jordens" skaper:  på skapelse, dom og det evige liv. Han er en av mange "innvidde" som angivelig kjenner den kirke-kristne gudens innerste tanker.

http://www.fastgrunn.no/blog/2015/1/22/frelse-og-fortapelse

 

Det er ganske påfallende og oppsiktsvekkende hvor tause og passive akademisk utdannede religionshistorikere/religionsvitere er i dagens religionsdebatt (svært mange med professor-titler). Når det gjelder islam er de ofte raskt ute med å forklare hva islam og islamisme egentlig er. Men når kirkens dogmer, doktriner og læregrunnlag er tema, er de tause.

Er det hele et "maktspill" hvor aktørene på religionsfeltet har avtalt seg i mellom at alt som vedrører kirke-kristendommens lære skal teologene ta seg av? Disse igjen opptrer med forbausende selvfølgelighet som "eksperter" på islam.

Ingen uavhengig, faglig kompetent religionshistoriker (kristendomsforsker) var til stede ved "høstens store Jesus-debatt" for kort tid tilbake, i regi av Vårt Land. Høyst merkelig. Finnes ingen (uavhengige) Jesus-forskere i det religionsfaglige miljø ved UiO og UiB, med faglig kompetanse på religionsforholdene i Jesu samtid og kulturmiljø, som apokalyptikken i "senjødedommen" og i Jesu forkynnelse?

Finnes ingen kristendomskritikere?

Religionsforsker Anne Kalvig er kanskje heller ikke en troverdig «ekspertkommentator», etter hennes begeistrede innlegg i Stavanger Aftenblad til fordel for presten Silje Trym Mathiassens «dialog-gudstjenester» i St. Petri kirke. Kalvig er uklar med hensyn til sitt eget ståsted i forhold til Den norske kirkes bekjennelse og teologi. 

Er hun selv en kristen-troende, eller aktiv kirkegjenger? Det ser ut til at hun forsøker å balansere mellom et innenfra og et utenfra-perspektiv. Dette gjelder kanskje for mange av hennes forsker-kolleger. I så fall kan man forstå deres manglende interesse for prinsipiell religions- og kristendomskritikk.

Kalvigs ukritiske entusiasme for «dialog-gudstjenesten» med den danske journalisten Charlotte Rørth i St. Petri kirken for litt tid tilbake var helt skrekkelig.

Ja, Rørth har både MØTT og SETT Jesus - og hørt ham SNAKKE. Hun har endog beskrevet hans utseende. Om dette har hun visstnok fortalt i to bøker. Helge Simonnes avis, Vårt Land, har vært helt euforisk og ukritisk i sin gjengivelse av Rørth's Jesus-visjon, åpenbaring eller hallusinasjon (hva man enn skal kalle det).    

Denne danske kvinnes eksepsjonelle, fysiske møte med oldtidsprofeten Jesus burde være et aktuelt tema for NRK Folkeopplysningen, kanskje sammen med dialogpresten Silje Trym Mathiassen, religionsforsker Anne Kalvig og Vårt Lands kulturredaktør Olav Egil Aune? Gjerne også med en biskop og en (ordinert) teologiprofessor til stede.

At programleder Andreas Wahl i NRK ikke har funnet interesse for kirkelig lære, teologi og erfaring er svært underlig. Men programseriens prioriteringer og vinklinger er avslørende nok.

Også tidsskriftet Humanist har de siste ti årene ofte hatt lignende vinkling og kritisk fokus på ny-religiøsitet, alternativ behandling, konspirasjonsteorier og lukkede sektmiljøer:  alt annet altså enn offisiell kristendom.

Nevnes kan jo at apologeten Bjørn Are Davidsen i mange år var både en aktiv gjesteskribent i dette tidsskriftet OG en hyppig foredragsholder i HEF. At Didrik Søderlind nå uttaler seg positivt for Søvik/Davidsens siste bok, er akkurat hva vi kunne forvente. Søderlind og Davidsen er gode kompiser ("Foreningen Skepsis" er i denne sammenheng svært interessant).

 

Se også Vårt Lands spaltist Håvard Nyhus  okt. 2016, som har mistet hodet fullstendig. 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11663281/#post_11663281 

 

... som også avisens kulturredaktør Olav Egil Aune april 2015

http://www.vl.no/2.646/hun-motte-jesus-1.348771  

 

http://www.klassekampen.no/article/20161009/NTBI/879482333 

 

Andreas Wahl i NRK Folkeopplysningen er vel klar over at kristne biskoper, teologer OG deres elever og konfirmanter snakker med, ber til og pleier et intimt kjærlighetsforhold til en mann - en jødisk dommedagsprofet - som har vært død i ca. 2000 år?

Eller mener NRK Folkeopplysningen at kirkens mer enn tusenårige overleverte dogmer om Jesus (jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart) er så rasjonelt og historisk godt begrunnet og/eller udiskutabelt, motsatt «alternativ religiøsitet», at disse kirkelige og teologisk-akademisk (skriftlærde) teologer ikke trenger å bli motsagt i statskanalen?

Hvorfor blir de kristnes bønner til Jesus, helbredelser, dødeoppvekkelser og alskens "mirakler", katolske helgeners forbønn, exorcisme, samt sakramentene (dåp og nattverd) holdt utenfor kritiske undersøkelser i NRKs Folkeopplysning?

Man kommer kanskje i stor knipe når statskanalen hver eneste søndag kringkaster kirkelig-teologiske vrangforestillinger, som langt overgår "alternativ religiøsitet" i absurditeter (og overtro), voldelige sådan.

----------------------

 

Etter T.B. Jørgensens utspill om "fortapelsen" og «de to utganger» i Vårt Land/Dagen kan det oppstå tvil og forvirring om hva som er aktuell og offisiell kirkelig lære. Det er ikke så rart. Jørgensen opptrer svært uklart og uryddig.

At han selv og mange av hans prestekolleger legger "fortapelsen" til side i forkynnelsen, er vi godt kjent med. Men i Den norske kirkes stadig gyldige skrift- og læregrunnlag inngår læren om dom, "de to utganger" og evig straff i skriftgrunnlaget for prestekandidatenes ordinasjonsløfte.

Som utøvende biskop har trolig Jørgensen ikke på noe tidspunkt i sin geistlige karriere fra prekestolen uttalt det han som pensjonist i dag sier. Hans utspill den senere tid kan derfor lett oppfattes som et kirkepolitisk, taktisk og populistisk trekk. Det er nok mange som spør seg hvorfor dette kommer opp NÅ. 

Føler han seg ikke lenger bundet til sitt offentlig avgitte ordinasjonsløfte?

Hvis disse alvorlige, anfektende spørsmål har gjæret og gnaget i Jørgensen de siste 20 - 30 år eller mer, er det desto mer forbausende at han som BISKOP (med ufattelig makt og læreautoritet) ikke har tatt spørsmålet opp til behandling i bispekollegiet og på kirkemøtet. Dette har altså den godeste Jørgensen klart å leve med. Ufattelig!

Vi kan med god grunn og rett utfordre også KIFO til å gå ut med et presist utformet spørreskjema, denne gang kun til kirkelige biskoper, prester og ordinerte fakultetsteologer. 

http://www.kifo.no/ 

Vi har fått nok av KIFO's diffuse spørreundersøkelser rettet mot «folk flest». Det er på høy tid å få klarlagt – dokumentert – biskopenes, presteskapets og fakultetsteologenes faktisk-aktuelle holdninger til kirkens autoriserte skrift- og læregrunnlag:  dogmer og doktriner.

Vi forlanger KLAR TALE om den dom og evige skjebne kirken i sitt grenseløse hovmod påstår "vi alle" skal møte. Her finnes ingen ydmykhet.

(Det jødiske folk ble grusomt rammet av fordømmelsen, dommen og straffen allerede i dette livet, gjennom de foregående 1700 år).  

I vårt land er den evangelisk-lutherske lære grunnlovsfestet. Confessio Augustana/Den Augsburgske bekjennelse (jfr. Martin Luther) er det grunnleggende teologisk-ideologiske skriftgrunnlaget for det konfesjonelle kirkesamfunn som her kalles "Folkekirke": helfinansiert av staten.

Etter 500 år er kirkens økonomiske binding til staten ganske uendret. Den norske kirkes uselvstendighet i år 2016 gir et svært lite flatterende inntrykk.

Den kristne kulturminister Helleland (som avisen Vårt Land kaller "trosminister") har hyllet "Folkekirken" i Aftenposten ved flere anledninger. Naivt, tendensiøst og kunnskapsløst? Jeg vet ikke. Hun har så vidt jeg vet aldri tilkjennegitt noen kunnskap om "Folkekirkens" faktiske lære- og skriftgrunnlag: teologi og antropologi.  

Vi forventer ellers av våre (folkevalgte) statsråder at de bygger sine politiske standpunkt og appeller ikke bare på partipolitiske, ideologiske eller religiøse kjepphester, men også på et godt og solid faktagrunnlag.

-------------------   

Kirkens vanvittige helvetesforestilling - vedlikeholdt av paver, biskoper og teologer/kirkelærere gjennom nær 2000 år - kan ikke gjemmes bort i avisenes "bakgårder", men må tas opp og granskes offentlig i hele sin historisk-teologiske bredde og gru.

Det handler om kirkens IDEOLOGI: verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn, historiesyn og samfunnssyn.

Kirkelige biskoper og teologer kan selvsagt ikke ta avskjed med helveteslæren ("fortapelsen" og "de to utganger") uten samtidig å ta avskjed med Jesu guddommelige /ufeilbarlige autoritet.

Jesus-teologien (oppstandelses-læren) er uløselig knyttet sammen med helveteslæren. Lære/teologi og praksis, gudsbilde og menneskesyn kan ikke atskilles.

-------------------

 

«Helvetesfrykt er ikke sunt», sier Silje Reme, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslos psykologiske institutt til Vårt Land. Hmm...

http://www.vl.no/nyhet/vender-ryggen-til-fortapelsen-1.789836

 

16.10.2016 (revidert 27.10.2016)

G. Ullestad