Som tenker og forsker, språkkunstner og humanist har Andreas Edwien satt spor i norsk offentlighet, også hos enkeltmennesker som i møte med hans forfatterskap fant en ny, sterk
og utfordrende religionskritisk stemme. Hans radikale kristendomskritikk på historisk-vitenskapelig og etisk grunnlag rystet det teologiske etablissementet i ti-årene etter krigen.
Edwien
kristendomskritikk var uløselig knyttet til hans etiske grunnsyn. Han hadde en urokkelig optimistisk tro på menneskehetens enhet og utviklingspotensial,
motsatt kristendommens pessimistiske undergangsprofetier slik vi møter dem i Jesu eskatologi i evangelieskriftene, i øvrige skrifter i NT og i den kirke-kristne lære, teologi og tradisjon.
Å sortere menneskeheten i grupper av gode og onde, frelsesverdige og fordømte, er en forestilling Edwien gjennom hele sitt forfatterskap søkte å bekjempe. Den kristne voldsdualismen ble et hovedmotiv i hans
kritiske tenkning. Den menneskefiendtlige helveteslæren – «skampletten på vår åndskultur» - er uløselig forbundet med den kristne kirkes primære dogme: Jesus-apoteosen.
Ved å rive Jesus fra Nazareth løs fra den europeiske romerkirkens teologiske fangenskap og dogmatiske fengsel og føre ham tilbake til hans eget kulturmiljø i oldtiden,
plasserte Edwien denne jødisk-galileiske dommedagsprofeten i den historisk-relative sammenheng han tilhørte. Jesu gudsbilde og verdensbilde var dypt preget av oldtidens autoritære mannsideal og den tids despotiske herskere.
Den bibelske «Gud» for mer enn 2000 år siden var ikke bare skaper og livgiver, men en «krigførende mannsperson». Som sådan var han et speilbilde
av datidens fysisk overlegne og brutale kriger.
Det skjebnesvangre er at kristendommen og dens kirker i nær 2000 år har gjort en
krigs- og voldsgud til et menneskelig forbilde. Og derfor er kristendommen blitt mer militaristisk enn andre verdensreligioner og ledende ideologier...
Det skjer dels ved påstanden
om at mennesket er «skapt i Guds bilde», dels ved det faktum at Jesus hadde det samme gudsbilde, og dels ved at kirken som sitt sentrale dogme hevder at Jesus simpelthen er identisk med Bibelens gud, «av samme vesen» som ham».
I Det nye testamentets mest voldelige og krigsmettede skrift: Johannes Åpenbaring opptrer «Faderen og Sønnen» som
hovedaktører i et bloddryppende og ødeleggende voldsdrama. I følge Edwien har teologer utvist en skremmende kritikkløshet i holdningen til skriftets dypt primitive og sterkt samtidspregede, fatalistiske historieoppfatning.
------------------------
«Jeg føler meg hjemme i universet», sa Edwien. Han uttrykte en samfølelse
med alt liv, med naturens vekslinger, med historiens omskiftelighet, med generasjonenes brytninger, med menneskets utvikling fra fødsel til død, fra barndom til alderdom. I vekst og forfall, i brudd og kontinuitet finnes alltid en kime som driver
livet og menneskehetens utvikling videre. Døden betyr ikke livskreftenes opphør. Det finnes alltid «noe» igjen.
Edwiens evolusjonære perspektiv på
menneskelivet og historien inkluderte den galileiske oldtidsprofeten og endetidspredikanten. Jesus var en av oss, ikke verken guddommelig, overmenneskelig eller ufeilbarlig. Han var et ledd i menneskeslektens ubrytelige kjede.
En anmelder av Dogmet om Jesus karakteriserte boken som en «estetisk nytelse». Ja, ved siden av sin faglige tyngde førte Edwien et sobert, elegant og presist
språk. Slik ble ikke boken oppfattet av kristenheten, som tvert om møtte den med demonstrativ taushet, eller med mer eller mindre utilslørt aggressivitet. Så ble det stille omkring ham. De fleste kanaler ut til offentligheten ble
stengt. Ved å påpeke Jesu feiltakelser hadde Edwien trådt over en utillatelig grense i statskirkelandet Norge.
Edwien var en skarp og konsekvent kritiker. Som privatperson
var han stillfarende, raus og fintfølende. Han var i besittelse av en utpreget humoristisk sans. Han hadde en poetisk åre og musikalske evner. Ikke sjelden opptrådte han som pianist ved studentfester i sin ungdomstid. Hans livsløp
tok mange vendinger. 2. verdenskrig markerte et avgjørende vendepunkt i hans liv og videre orientering. Demokratiets og rettsstatens sammenbrudd i krigsårene skjerpet hans interesse for det juridiske studium. Han fortsatte jus-studiet etter krigen,
men det var kristendommen og dens teologi som skulle bli hans forskningsobjekt.
Den dagen nazistene inntok Universitetet i Oslo og arresterte hundrevis av studenter, var Edwien
fraværende. Straks han fikk høre om denne razzia forlot han byen og holdt seg skjult på Sørlandet. Mot slutten av krigen flyttet han til Ulvøysund og bodde på familens hytte frem til freden kom og ble feiret. Noen måneder
etter krigen arbeidet han ved «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer» i Oslo (for en stor del jødiske formuer som var ført over til nazistiske privatpersoner).
Innimellom intense perioder med skriving og studier tok Edwien strøjobber som lærervikar, sjømann, makrellfisker og hummerfisker. Han elsket havet. Litt sent i livet møtte han sin kjære Margit, og de fikk 30 år
sammen.
Helt til det siste var Edwien beskjeftiget med religionsutviklingen og den kirkelige teologi i vårt land. Han holdt seg godt orientert om samfunnsliv, kirkeliv og teologi. Til
tross for den kompakte motstand hans forfatterskap ble møtt med gjennom mange tiår, bevarte han sin ukuelige optimisme og sterke livsvilje. Han hadde alltid mye ugjort. Helt til sitt siste år var han et tenkende, skrivende og lesende menneske:
et åndsmenneske. Godt inne i sitt 90. år var han mer fremtidsrettet enn tilbakeskuende. Med sin høye alder ble han ikke mer moderat og mild i sin kirke- og kristendomskrikk, men tvert om skarpere.
Edwiens bøker var for radikale for samtiden. Kirkens dogmatisk barrikaderte dør lot seg ikke åpne. Dens dogmatiske voktere hadde og har ingen annen forsvarsstrategi enn fortielsens sensur, maktens feige
våpen. Edwien var det forrige århundrets farligste «blasfemiker». Som få (idé)historikere utfordret han kirkens krondogme, maktkirkens fundament: Jesus-forgudelsen, oppstandelsesteologien. Slikt gjør man
ikke ustraffet.
Kirkens steinharde dogmatikk overlevde Edwien, men han så klare og oppløftende tegn på teologiens oppløsning. Religionsutviklingen - historiens hjul
- har rullet forbi kirkens autoritære oldtidsmytologi. Ennå synes vårt demokrati ikke modent for det nødvendige oppgjøret med kirkens bekjennelse og teologi, på historisk-faktisk og etisk grunnlag. I ytringsfrihetens
navn omfavnes karikaturtegninger av en konkurrerende religionsstifter, mens saklig-kritisk og faglig begrunnet argumentasjon rettet mot vårt lands (stadig) offentlige religion ikke tillates. Den autoritetsdyrkelsen som kjennetegner det religiøse
og politiske diktaturet har vært innskrevet i vårt lands Grunnlov frem til i dag. Det er en alvorlig skavank ved vår ellers demokratiske konstitusjon at en kristen autoritær ideologi
(«den kristne arv») sidestilles med humanisme.
For undertegnede var Edwien en nær venn og samtalepartner gjennom mange år. Vårt bekjentskap
beriket mitt liv og utvidet horisonten(e). Jeg er dypt takknemlig for hva han har tilført meg personlig av historiske, etiske og språklige erkjennelser, innsikter og nyvinninger.
Dristig og uredd utfordret Edwien «den etablerte vanetenkningen om kristendommen» og «institusjonell ensretting». Han brøt både teologiske og språklige barrierer. Edwiens kritiske
forskning var og er i mer enn én forstand grensesprengende.
----------------------
13.02.2015