Autoritetsdyrkelsen

«Det kan neppe herske tvil om at en av de største forbannelser som har herjet Europas historie , er vår trang til å oppstille den ufeilbarlige autoritet, «åpenbaringen», den allvitende, den feilfrie og uantastelige «sannhet», grunndoktrinene som ingen må angripe, betvile eller diskutere...». 

(Jens Bjørneboe i «Vi som elsket Amerika», 2003).

«Kristendommens forunderlige Magt til å erobre Menneskeheten og dens endnu forunderlige Evne til at gjøre den lykkelig».

(Lars Dahle, 1901)

 

Kirke- og misjonshistorie er sjelden tema i norsk offentlighet og i avisspaltene. Mye tyder på at geistlighet, teologer og apologeter sterkt misliker fokus på de mindre flatterende sider ved «den kristne kulturarv». Gjennom fortielse og avledning har de fortsatt makt til å styre og sile informasjonsstrømmen. Som forfattere av Wikipedia-artikler og faglig ansvarlige for hovedmengden av religionsstoffet på Store norske leksikon, kan teologer og apologeter fortsatt praktisere «sensur». Det meste av den informasjon om religion, kirke og kristendom vi får i disse digitale oppslagsverk har åpenbart gjennomgått en nøye «utsilingsprosess». Alt som kan undergrave kirke-kristendommens troverdighet, autoritet og prestisje blir enten helt utelatt eller såvidt berørt i korte, intetsigende vendinger. Fortielsen røper dem, og slik blir det kirkelig-teologiske avtrykket svært tydelig.

Igjen og igjen ser vi også at likhetene mellom islam og kristendommen er langt større enn forskjellene. Men helt vesentlig er selvsagt deres radikalt ulike syn på oldtidsprofetene. Islam har aldri proklamert Muhammed som «Gud», slik kristendommen i sine offisielle bekjennelser fra oldtiden stadig postulerer oldtidsmennesket Jesus som «Gud» og «Guds eneste Sønn» (i samme betydning). Jødedommen har heller aldri opphøyet lovgiveren Moses, patriarkene eller profetene til «Gud selv».

Det er bare kristendommen som har opphøyet et menneske til «Gud»! Denne guddommeliggjorte Jesus har kirke-kristendommen oppkastet til eskatologisk dommer over alle andre religionstiftere OG den delen av menneskeheten som ikke underkaster seg Jesus og kirkens autoritet.

«Kristi himmelfart» er nylig feiret i kirker og menigheter med disse ord: «... for opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Jeg har saumfart Vårt Lands papiravis onsdag 04.05.2016, men finner ingen himmelfarts-preken og ingen fagteologiske  refleksjoner om den historisk-faktiske holdbarhet i dogmet om «Kristi himmelfart». På Verdidebatt har det også vært ganske taust. Ingen himmelfarts-preken.

I Stavanger Aftenblad («Dagens ord») har månedens daglige andaktsholder satt følgende tittel: «Ikke vanlig romfart». Han forklarer oss uvitende lesere at Kristi himmelfart ikke har med romfart å gjøre...Da var det vel heller ikke en konkret person som hadde stått opp fra graven. Hvis den fysisk oppstandne ikke for til himmelen, hvor tok han da veien? Gikk han tilbake til sin grav?

Jeg siterer Nicæneum:

«Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt».

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/oldkirkelige_bekjennelser.pdf 

 

Jødedommen og islams konsekvente «monoteisme» brytes i kristendommens «diteisme», toguderiet: Faderen og Sønnen. Mye kan tyde på at denne kirkelig-dogmatiske villfarelse er i ferd med å sive inn i visse teologiske kretser. De har vanskelig for å holde det treenige gudsbildet samlet. De kristnes språkbruk gjenspeiler stor forvirring om de to mannspersoner: Gud/Herren/Faderen/Kongen og Jesus/Kristus/Sønnen. Det kristne gudsbildets krise, språklig og teologisk, har Andreas Edwien (psevd. Johannes Andre) gitt en god analyse av i skriftet «Kristendom og åndskrise», en essaysamling fra 1951.

Noen teologer er langsomt i ferd med å våkne opp av den dogmatiske læresøvn. Men hvordan skal de komme seg ut av bedrageriet uten å miste ansikt? Hvordan skal de manøvrere? Hva slags forhold har de, som Hallvard Jørgensen, til "sanning og usanning"? Jeg siterer ham:

"Forkynninga skal vere "bibelsk", seiast det. Og der stansar det. Ein reknar med at dersom forkynninga er rotfesta i den klare meininga og den historiske forståinga, så talar ein på vegne av Gud, og er på "fast grunn", og treng ikkje stå til moralsk eller intellektuelt ansvar for det som forkynnast og lærast. Dette er imidlertid ein stor blindsone for leiinga i NLM, for det er påviseleg at dette ikkje er ein haldbar tenkemåte.

Sidan Bibelen ikkje er den boka NLM tenker at den er, så kan forkynning og lære fremje påstandar, haldningar, levemåtar, gudsforståingar etc. som ikkje alltid er moralske eller intellektuelt haldbare, men som likevel presenterast som sanning. Bibelen er ingen automatisk garantist for moral eller sanning".

Vi venter spent på hva som er Hallvard Jørgensens "forkynning og lære", hva som presenteres som "sanning" i den menighet han virker OG i den lutherske kirke han har avgitt sitt ordinasjonsløfte til (jfr. Augustana). Han vil mye heller snakke om den såkalte "moderniteten" enn om det tankeinnholdet han har felles med NLM.

Som presteordinerte teologer, mange med professortitler, befinner de seg i en umulig situasjon. En redelig intellektuell ville selvsagt frasagt seg sitt ordinasjonsløfte (slik teologen Ragnar Leivestad gjorde det i sin tid), men uredelige og lojale teologer strever med «å fylle ny vin i gamle skinnsekker». Ja, slik Jørgensen strever med å "akkomodere" moderniteten... 

Teologene har i århundrer undervist «folket» (fra tidlige barneår) om «rett tro» og «rett lære». De kan nok vanskelig innrømme at de etter 1700 år nå plutselig har tatt feil. Men VI kan og må med god grunn spørre: har de løyet og manipulert oss inntil i dag? De prester og teologer som er kommet i tvil om bekjennelsens «sannhet» og læreautoritet må selvsagt gjøre dette helt klart for menigheten sin (også i «dåpsamtalene»). I en såkalt landsdekkende (demokratisk) «folkekirke» må alle ufrivillig inndøpte medlemmer få klar beskjed om hva som er kirkens aktuelle gudsbilde.

Eller, som en debattant på Verdidebatt spør: «Biskoper, hva er kirkens lære?». Ja, hva konstituerer dens «enhet» i denne tid hvor den nasjonalt og globalt fremstår mer splittet og sekterisk enn noengang før?

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/ 

Vi vet at det fundamentale frelsesspørsmålet – etter 500 år – fortsatt er et stridspunkt mellom de to hovedkirker. Uanfektet herom fortsetter de å døpe spebarn. Når den uverdige og stadig uløselige homofilisaken i dag skjærer så dypt og skarpt i Den norske kirke (som også globalt) kan vi spørre om det er frelsen det gjelder.

Forøvrig: verken Jesus, Paulus, Augustin eller Martin Luther ville nok godkjent et homofilt ekteskap inngått i «Guds hus». I sine unge år satte Augustin pris på kjærlighetens gleder, men etter sin omvendelse gikk han i kloster. Lydighet og kyskhet er kristendommens fremste dyder.

(Men vi kan regne med at homofil kjærlighet har hatt gode vekstvillkår innenfor klostermurene).

Jeg minner om at TF-teologen Marius Timman Mjaaland nylig har utgitt boken «Den amoralske Luther». En meget passende tittel, etter mitt syn. Og slik presenterer Mjaaland seg på forskning.no:

http://forskning.no/profil/marius-timmann-mjaaland 

Den unge MF-teolog og luthersk sokneprest Hallvard Jørgensen står midt i «spagaten» (jfr. Verdidebatt). På den ene side fastholder han den felleskirkelige oldtidsbekjennelse, Nicæneum, hvor Jesus fra Nazareth er opphøyet til «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud». På den annen side oppmuntrer han til kritikk av Bibelen (?) og Jesus. Men hvilken «bibel» (skriftsamlingen GT eller NT?) snakker Jørgensen om? Jesus finnes ikke i den jødisk-hebraiske bibel (det såkalt «gamle testamente»).

Jørgensen er kanskje sendt ut på Verdidebatt for (litt forsiktig) å lodde stemningen i det kristne «grunnfjellet». Kirkelige teologer må jo ta hensyn til sine menigheter, dvs. alle de «Kristus-troende» som er oppdratt og undervist nettopp av teologene. De er indoktrinert i forestillingen at NT’s  Jesus (kirkens «Kristus») er oppfyllelsen eller fullbyrdelsen av  profetier  i GT. En teolog uttalte bramfritt i Aftenposten for kort tid tilbake at «Kristus» er tolkningsnøkkelen til Bibelen. Dette er hele teologiens og dogmatikkens grunnlag og utgangspunkt.

At den jødiske oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth i sin korte predikantvirksomhet for 2000 år siden tok feil i mange vesentlige spørsmål burde ikke være et kontroversielt spørsmål blant opplyste mennesker i dag. Han var et menneske som vi, og slett ingen gud eller (eksklusiv) gudesønn!

Men at kirken med dens paver, biskoper og teologer har tatt feil i mer enn 1700 år burde fremkalle langt større ALVOR, når vi vet hvilke fatale konsekvenser deres lære og dogmatikk har hatt for folkene i Europa og på andre kontinenter inntil i dag.

Jørgensen vet nok at Andreas Edwien i artikler og bokutgivelser så tidlig som i 1950-60-årene påviste Jesu feiltakelser på helt vesentlige punkter i hans verdensbilde, gudsbilde og historiesyn. Å si den gang at Jesus «tok feil» var nok den største SYND Edwien gjorde i disse ti-årene. Som straff ble han for en stor del latterliggjort og tiet i hjel av den mektige teologistanden, også av den unge Jørgensens teologiske fakultet.

Det er den (fortiede) kritiske historie-forskningen som nå slår grusomt tilbake. Moderne teologer blir seg mer og mer pinlig bevisst sine skammelige «synder»: løgner, feiltakelser og unnvikelser. Fortielsens sensur! De strever desperat etter å komme på offensiven. Men det er for sent. Teologi- og kirkehistorien er dokumentert i tusener av skrifter, også i et lass av bøker det siste århundret i vårt lutherske statskirkeland.

Noen teologer håper eller tror at de kan tilpasse eller integrere  («akkomodere», for å bruke Jørgensens ord) moderniteten og den historisk-kritiske Jesus-forskning i sin teologi  - UTEN å oppgi bekjennelsesgrunnlaget! Og selvsagt UTEN å oppgi eksterne kilder (de kan ikke tåle at noen utenfor deres teologiske krets har tenkt tanker og fremført innsikter de selv ikke har uttenkt).

Albert Schweitzers kritikk av den moderate/liberale teologi har vært så utålelig for kirkelige teologer at boken «Geschichte der Leben-Jesu-Forschung»,1913 (Jesu liv-forskningens historie)  ikke er blitt trykket opp i nye opplag eller utgaver siden den utkom i norsk oversettelse i 1969 (dansk utgave 1955). Fortielsens sensur? Denne epokegjørende boken nevnes heller ikke her

https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Schweitzer

http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-1952/schweitzer-bio/

De fleste teologiske teorier det siste halve århundret er hjelpeløse forsøk på å manøvrere utenom den egentlige «klassiske» liberalteologi fra tidlig 1800-tall, som var langt mer utfordrende, intellektuelt redelig og historisk orientert enn den senere «ny-liberale» teologi fra forrige århundret.

Som det er sagt: "Liberal teologi vil gjøre evangeliet akseptabelt for samtidens mennesker".

I vårt land er denne halv-ortodokse teologi særlig representert ved den folkelige og populære teologen Jacob Jervell og hans elever ved Det teologiske fakultet, som også også hos legmannsteologen Phillip Houm. Disse teologer flyktet fra historien, søkte og søker å aktualisere og kontekstualisere en idealisert Jesus-figur (den «egentlige» Jesus bakenfor myter, mirakler og tekster). Ikke nødvendigvis som «Gud selv», men som et eviggyldig etisk-humanistisk forbilde. Jesus ble et ufeilbarlig «overmenneske».

De fleste av oss vet at det ikke finnes «ufeilbarlige» eller «fullkomne» mennesker, og Jesus fra Nazareth var intet unntak i så måte. Det er synet på Jesu autoritet som alltid avslører kristen teologi.

(Det er ganske besynderlig og forbløffende hvordan rekken av «avhoppere» fra såkalt lukkede, karismatiske menigheter og bevegelser ganske konsekvent unngår å omtale kristendommens hovedperson: JESUS. Ikke så få synes å ha bevart sin kristen-tro gjennom alle kamper og kriser, men hovedpersonen selv – det etiske ideal – omtales ikke i de «oppgjørene» som nå pågår. Jesus skal og må holdes utenfor enhver kritikk, selv om han er de kristne ledernes forbilde).

Hallvard Jørgensen holder seg til Dale Allison, Wright og andre kristne anglo-amerikanske bibelforskere og tekstkritikere det siste tiår. Den katolske (krise)teolog Dominic Crossan var også et hett navn for få årtier tilbake (bl.a. med bøkene «Jesus: A Revolutionary Biography», 1994 og «The Historical Jesus: The Life of a Mediterranean Jewish Peasant», 1991). Som sedvanlig må vi oppsøke engelske eller danske oppslagsverk og nettsider for å finne relevant informasjon.

Hva gjelder den selverklærte agnostiske bibelforskeren Bart Ehrmans tekstkritikk har han for en vesentlig del bare gjort gammel og velkjent kunnskap tilgjengelig for et (uopplyst) amerikansk publikum. Han har avgjort lyktes godt i å popularisere og fremstille for almenheten de «hemmeligheter» også norske teologer har voktet over i mer enn hundre år.  Ja, så  godt at noen stadig tror det er noe HELT NYTT som er «avslørt» med Ehrmans bøker. Det rare er at bare én av hans bøker er oversatt til norsk («Jesus feilsitert», 2006). I den forbindelse besøkte Ehrman Norge og ble gjenstand for stor oppmerksomhet og mye presseomtale. Han var også invitert til Det teologiske fakultet og holdt et foredrag der. Siden har det vært forbløffende stille om Bart Ehrman i norsk offentlighet. Ingen TF-teologer snakker om ham lenger. Ingen av hans senere bøker er blitt oversatt til norsk. Internasjonalt er han nok heller ikke den autoritet noen har gjort ham til her til lands. Hva skjedde? Det er en merkelig historie.

Fakultets-teologene bør svare for den sensur og meningstyranni de som forskere har praktisert helt inntil i dag. Vi protesterer høylydt mot politisk sensur i andre land, men tier om religiøs-kristen sensur i vårt eget land. Hvorfor slik inkonsekvens?

Fra kristent hold er det blitt fremført mye kritikk av islam og islamisme som politisk ideologi, mens kristendommen som politisk-ideologisk bevegelse fra 3-400-tallet blir tilsvarende fortiet. Det til tross for at vi i vårt land har hatt en statsreligion (som i Iran) helt inntil for få år siden. Og stadig har vi en kirke som «understøttes av staten». Vi har pr. idag en kirke som ikke kan stå på egne ben, og som ikke kan rekruttere tilhengere (medlemmer) på annen måte enn ved barnedåp og påfølgende statsfinansiert trosopplæring.

Den senere tid har vi sett at barn og unge ikke bare er kirkens fremste misjonsobjekter, men også hjelpeløse ofre for manipulasjon, indoktrinering og maktovergrep. Se bare annonsen for sommerens Oase-stevne i Vårt Land, hvor en liten gutt er avbildet med foldede hender og  i «dyp bønn». Kirkens kjærlighetsretorikk gjenlyder hult og patetisk.

Man kritiserer muslimske teokratier, men synes visst det er helt i orden med et kristent teokrati, som den maskuline Vatikanstaten med en halvt guddommelig diktator som regjeringssjef. Det historisk og teologisk velkjente kristne religionshatet (jfr. bl.a. Augustana) blir vi stadig påminnet om, både i div. kommentarfelt på Internett og i kristelige aviser, som også i Vårt Lands reportasjer og på Verdidebatt. At den onde Muhammed stilles opp i kontrast til den gode Jesus, og  Det gamle testamentet stilles opp mot Det nye testamente, berører kristendommens kjerne.

Den kristne dualisme er fundamental i denne religionens verdensbilde og menneskesyn. Uten fiender har ikke kirken noe innhold. I kristendommens enkle, dualistiske skjema består striden mellom Gud og Satan, mellom «Guds barn» og «djevelens barn». (Men mange kjenner nok floskelen: den kristne skal hate synden, men elske synderen...).

Alle forsøk på å plassere djevel-troen i "ytterkantene" (eller som kanskje i VGs reportasje: i Den katolske kirke) er nytteløst. Også folkekirke-prestene og liberalteologene må konfronteres med Satan og djeveltroen. Men de viker unna.

Jesu guddommelige (etisk ufeilbarlige) autoritet er det hovedproblemet man ikke våger å ta tak i.

 

"Kirkestaten"

 

Den norske kirke synes å utvikle seg mot et «mini-Vatikan», eller en «stat i staten». Den etterligner statens politiske institusjoner: kirkemøte (storting) og kirkerådet (regjering). Den har nå en kvinnelig regjeringssjef (hun som elsker kostbare, høyhælte sko) og en kvinnelig utenriksminister. Denne kirkestaten avholder også «liksom-valg», etter et politisk mønster.

Kirke og stat, kristendom og politikk er tett bundet sammen ved et ufattelig nettverk av usynlige tråder. Det er ingen tilfeldighet at den politiske ledelse i de fleste partier i dag er kristne! Stille og umerkelig har kirke og kristenhet gjennom de siste 30 år eller mer infiltrert det politiske liv, deler av Akademia (religionsfeltet), kulturlivet og medier.

Hvis jeg ikke regelmessig leste avisen Vårt Land, ville jeg fortsatt vært uvitende om denne type nettverksbygging. Avisen har den «kristne tro» som sitt spesialområde, og derfor blir de fleste mennesker som omtales, portretteres og intervjuet spurt om sin «gudstro». Den kristne Ap-leder Jonas Gahr Støres selsomme opptreden i Sarons dal i fjor sommer bekreftet mistanken: når de kristne kommer i maktposisjon er det ikke politikk de vil snakke om, men «tro»

De kristne (som også muslimer) misbruker sine posisjoner som profilerte samfunnsaktører til å oversvømme det offentlige rom med sine sære, interne problemstillinger, som homofili eller hijab. "Korsvandring" er årlige foreteelser. Nå skal det arrangeres «turbandag» og «hijabdag» (med kirkens bifall). Påfallende er at noen av disse stridspunkter handler om den besværlige seksualiteten, og følgelig om kontroll.   

«Mer religion i offentligheten», har Stålsett-utvalget (og HEF?) sagt det. De påberoper seg «likebehandling», «religionsfrihet» og «ytringsfrihet», men synes å ha som fremste mål: FORKYNNELSE og UTBREDELSE av sin religion (nå kalt «tros- og livssynssamfunn»). De kjemper om plass og oppmerksomhet i det offentlige rom, men later ikke til å forstå at vi er inderlig lei av deres påtrengende misjonsiver.

Bibelselskapets «bibelkampanjer» er avskyelig. Det er ufattelig at vi må tolerere slik misjonering i år 2016. Men for kristenfolket er dette "religionsfrihet"! Som det er sagt i Rogalands Avis 06.05. kan vi undres hvordan reaksjonen ville bli om det var Koran-sitater som prydet Oslo-bussene. Ja, hva ville man si om Koranen skulle feires på lignende vis?

Så kan vi selvsagt også smile litt, for det samme Bibelselskap markerer sitt 200-års jubileum også på andre måter, bl.a. ved et arrangement kalt «Bibel og babbel». Svært så treffende!

http://www.bibel.no/Bibelselskapet

 

«Kirkestaten» har hele fem bekjennelsesskrifter som sitt offisielle (konstitusjonelle) grunnlag. Politiske partier vil for velgerne gjøre kjent innholdet i partiprogrammer og deres politisk-ideologiske plattform. Det vil ikke kirken, eller dens «kirkepartier». Ingen av bekjennelsesskriftene ble forelagt valgbare medlemmer («folket») ved siste kirkevalg. I motsetning til våre politiske partier som appellerer til voksne, tenkende mennesker, er majoriteten av Den norske kirkes medlemsmasse tvangsinndøpt som spebarn. Tvang, ingen frivillighet!

Som vi vet er den statsfinansierte trosopplæring utelukkende rettet mot barn og ungdom (0 – 18 år), ikke mot voksne, selvstendig tenkende mennesker. Det er et erkjent problem for kirken at dens budskap appellerer lite til unge mellom 15 og 18 år, eller til "unge voksne". Unge menneskers sunne «tvil» er blitt et stort problem for kirkens ledere og troslærere (i kristelig terminologi heter det ikke «tvil», men «anfektelser»). Da må det lages en teologi om «tvil», som i neste omgang kan LEDE de unge inn i en «sunn tro». Jeg gjentar: kirkens teologer er meget drevne strateger. De kan konstruere en passende teologi for det aller meste.

 http://www.bibel.no/Verbum/Nettbokhandel/Forfattere/Mollerbraten-Tom-Arne 

https://humanist.no/2015/12/strotanker-om-tro-og-tvil/ 

«Vi burde alle følge forfatterens oppfordring om å granske det vi holder for sant. Innenfor vitenskapelig metode er tvil kanskje den viktigste faktoren. Har Møllerbråten kanskje tenkt å teste kristendommens sannheter ved hjelp av vitenskapelige metode? I neste øyeblikk ser han dessverre ut til å ha glemt hele granskingen. Når det blir vanskelig hopper han lett tilbake til trosmodus. Er Møllerbråten en kristen som slår et slag for skepsis og tvil? Ikke helt, for målet med tvilen ser nemlig ut til å være å tro – men nå på et høyere nivå. Tvilen kan ha den funksjon at man kommer ut i andre enden med en mer moden tro».

Den kristne «tvil» og «skepsis» er det ikke lett å begripe innholdet av. Vi får ikke vite hva konkret de kristne  «tviler på», heller ikke hva deres såkalte «skepsis» bunner i. Hva enten det gjelder Bjørn Are Davidsen, Alf Gjøsund eller Tom Arne Møllerbråten har de alle tilnærmet samme teologisk-ideologiske grunnlag: Nicæneum. 

Hvordan forklare at hovedmotstanderne ved kirkevalget Sturla Stålsett og Øivind Benestad (begge utdannet ved Menighetsfakultetet og ordinerte prester i Den norske kirke) har nøyaktig samme lære- og skriftgrunnlag: både det felleskirkelige Nicæneum/Apostolicum OG det konfesjonelle Augustana?

Og hva slags kirkedemokrati er det som ikke tolererer medlemmenes kritikk av «dogmet om Jesus»?

Særlig i kristne medier avsløres en slik brist på logisk tenkning og mangel på faktisk kunnskap om den kristne kirkes politiske allianse med herskermakten (keiser, konge, fyrster) gjennom mer enn 1700 år, at vi nesten ikke kan begripe hvordan den kristne journalisten Erling Rimehaug våger å skrive som han gjør i kommentaren nedenfor. Det virker som om kristne ledere, lærere og kommentatorer fortsatt snakker til sine mottakere/lesere, som om de skulle være "uvitende barn" og "umælende sauer".

(Om en muslim hadde skrevet en tilsvarende kommentar/artikkel om det usunne samrøret mellom kirke, stats- og herskermakt i Europa gjennom årtusener, ville nok det kristne raseriet bråvåknet).  

http://www.vl.no/nyhet/islamisme-er-politisk-ideologi-1.710315 

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_politiske_ideologier#Religi.C3.B8se_varianter 

 

Det kristne raseriet mot trosfrende, korsbærer og FrP-minister Sylvie Listhaug er fryktelig å bevitne. Det er tvilsomt om noen statsråd i vår moderne tid har opplevd tilsvarende sjikane og utskjellinger særlig fra venstreorientert kristelig hold. Disse mener kanskje at de kjemper de godes kamp mot de onde?

Kirkehistorien er full av eksempler på slike interne stridigheter, utskjellinger og maktkamper blant de "selvrettferdige" ("godhetsposørene"). Men de tilber alle den samme Jesus! Det gjør også folkekirke-teologene Einar Gelius og Sturla Stålsett, som barket sammen i Dagbladet ved påsketider. Tema var ikke "påskebudskapet", men flyktningepolitikken!

 

Verdt å merke seg: på den nye oppgraderte nettsiden til HEF står øverst på innholdregisteret: "Politikk og debatt", ikke etikk eller religionskritikk.

https://human.no/

 

DET KRISTNE «SUPERMENNESKET» og «FARLIGE LEDERE» 

 

«Jesus var opptatt av enkeltmennesker. Farlige ledere er imperiebyggere. De ser ikke den enkeltes og menighetens reelle behov. Selv om de gjerne sier alle de riktige tingene, mangler de empati......

Bygningsarbeidet opprettholdes ved at lederen bryter ned selvfølelsen hos dem som motsetter seg systemet. Slik knekker lederen all motstand og kan effektivt bygge sitt imperium videre. Skyld- og skamfølelse holder de tjenende i arbeid. I seg selv har de ingen reell verdi. For farlige ledere er ikke opptatt av HMS og den enkeltes ve og vel. Det gjelder å bygge mest mulig på kortest tid, for så å kunne vise fram praktbygget».

(Hans Eskil Vigdel, Verdidebatt)

Det er ikke bare Jesus, Paulus, Augustin, paven og Martin Luther som er opphøyet hinsides menneskelige proporsjoner i kirkehistorien OG tillagt guddommelige eller halvt guddommelige egenskaper. Vi kjenner den lange rekken av helgener i den katolske tradisjon, som også den årlige feiringen av Olav «den hellige» i vårt lutherske land.

Hvor «empatiske» var de kirkelige autoriteter: kirkefedre, keisere, paver og biskoper, krigermunker og krigerkonger? Jesus fra Nazareth henla sitt eskatologiske "imperium" - gudsriket - til det hinsidige liv.

Diakonen Hans Eskil Vigdel avslutter sitt innlegg på Verdidebatt slik (og jeg grøsser):

Edin Løvås skriver så treffende:  «Vi må ikke glemme at det bare er månelys vi mennesker kan gi fra oss. Sollyset kommer fra Kristus. Det er en befriende tanke – at superkreftene og lyset som gjennomtrenger alt – ikke kommer fra oss, men fra Gud».

 

En ny bok om vikinghøvdingen Erling Skjalgson er nylig omtalt i Vårt Land, under overskriften: «Han myrdet, plyndret og bygget kirker». En svært passende karakteristikk! I siste nummer av Illustrert Vitenskaps historiemagasin (8/2016) finner vi avslørende artikler om både krigerkongen Olav «den hellige» OG middelalderens krigermunker (tempelridderne), med illustrasjoner og tekster som bekrefter den kristne kirkes aggressive, militaristiske teologi og voldshistorie. 

Ja, også en bedrøvelig artikkel om hvordan hvite (kristne) borgere i de amerikanske Sørstatene så sent som i 1916 fant forlystelse i lynsjinger av de svarte: ved hengning og brenning.

«De ble ikke utført av hemmelighetsfulle borgere som skjulte seg bak Ku-Klux-Klan-drakter og slo til om natten. De hvite behøvde ikke maskere seg når de grep til selvjustis. Drapene på svarte fant sted i full offentlighet, og de tiltrakk mange tilskuere. Menn, kvinner og barn fra alle samfunnslag flokket seg for å se på når det var lynsjing på gang...For de fleste var lynsjing sidestilt med rettsvesenets henging av dødsdømte, som rundt 1910 ennå fant sted i full offentlighet i sørstatene. Nord i USA foregikk henrettelser i lukkede fengselsgårder, men tidligere slavestater som Texas forble trofast mot tradisjonene. Bøddelen hengte de dømte forbryterne under åpen himmel – teoretisk sett til skrekk og advarsel...Lynsjingene i amerikansk historie er uløselig forbundet med undertrykkelsen av den afroamerikanske befolkningen i sørstatene».

«I INTET ANNET LAND som gir seg ut for å være sivilisert, kan et menneske bli brent ihjel i en storbys gater til innbyggernes barbariske jubel». (The New York Times)

«Den unge Jesse Washington var bare en av rundt 3500 svarte amerikanere som ble drept av opphissede hvite (kristne) menn mellom 1880 og 1950. De fleste av dem ble drept i sørstatene, hvor svarte hadde vært slaver frem til den amerikanske borgerkrigen i 1860 -årene».

(Og vi kan tilføye: hvor den kristne religion hadde et sterkt grep om borgerne).

 

«KORSTOGTEOLOGIEN SOM EN FORM FOR FRIGJØRINGSTEOLOGI»  

 

Avisen Vårt Land er utrettelig i kunsten å «hvitvaske» kirken, hva enten det gjelder pavekirken, misjonshistorein, antisemittismen, Midtøsten-konflikten eller Martin Luther. Siste revisjonistiske innslag, med referanser til en stipendiat i historie ved UiB, handler om «Norge og korstogene». Og slik siteres historiker og doktoranden Pål Berg Svengunsen:

«Korstogene var ikke plyndringstokt, og ikke forsvarskrig mot islam. De var bevæpnede pilegrimsferder for å følge i Jesu spor».

Bevæpnede pilegrimsferder???

«Svengunsen trekker derimot fram de religiøse grunnene for å dra. I samtiden ble korstog først og fremst oppfattet som en åndelig aktivitet...Det var et skifte fra å se på Kristus som seierherren til å se den lidende Kristus...Korsferden var en etterfølgelse av Kristus, det var derfor de sydde et kors på drakten...I middelalderen hadde man et helt annet syn på vold. Vold i seg selv var ikke galt. Det var hvilket motiv du hadde for å utøve vold som avgjorde om det var ondt eller godt...Og i kildene om korsferdene blir det lagt stor vekt på lidelsen korsfarerne måtte gjennomgå, og at det var noe de måtte gjennomgå for Kristi skyld...Korsfarerne ble lovet tilgivelse for alle synder...».

Korsfarernes lidelser - for Kristi skyld???

I løpet av få måneder i sin første «regjeringstid» lyktes pave Frans i å helgenkåre flere hundre personer, også sine forgjengere i pavestolen. Hvem våger å kritisere en helgenkåret pave? Som vi vet skal den omstridte moder Teresa helgenkåres i september (det har Kongregasjonen for Salig- og Helgenkåring i Vatikanet besluttet).

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/To-paver-fikk-helgenstatus-i-Roma-7548188.html

Vi finner ingen tilsvarende tradisjon i islam eller i jødedommen. Se nedenfor flere eksempler på denne absurde tradisjon og praksis i Den katolske kirke - presentert uten kristisk refleksjon. For en galskap! Men dette skal angivelig være moderne og sivilisert kristendom...  

 

 

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/helgener 

https://www.dr.dk/nyheder/kultur/tro/nye-helgener-giver-nyt-liv-til-den-katolske-kirke

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/To-paver-fikk-helgenstatus-i-Roma-7548188.html

http://www.kristeligt-dagblad.dk/kirke-tro/pave-frans-vil-goere-martin-luther-til-helgen 

 

Jesu guddommelighet og/eller ufeilbarlighet har kirkens autoriteter (paver, biskoper og teologer) forkynt og fastslått i nær 2000 år. Ingen kan eller vil i vår tid erkjenne eller forklare dette bedrageri, dvs. de løgner, religiøse fantasier og ville teorier/tankesystemer/læresetninger den kristne kirke har spunnet og fastlagt omkring en alminnelig, naiv oldtidsprofet fra «det hedenske Galilea».

I mer enn 1700 år har den kristne kirkes usanne, usunne og bastante postulater om mennesket Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart (reellt og bokstavlig forstått) vært de europeiske folkenes barnelærdom. Dette er den ideologiske og kirkelig-teologiske arv vi er blitt påtvunget og indoktrinert gjennom århundrer.

Vi er blitt nøye innprentet at om vi ikke bøyer kne for den kristne mannsguden – skaperen, verdensherskeren, frelseren og dommeren - skal vi lide en grusom skjebne i vårt etterliv. Denne volds- og straffetrussel har hjemsøkt folkene i Europa og på andre kontinenter («i deres hverdag») i mer enn halvannet årtusen.   

Det er forståelig at folk som den kristne diakonen Hans Eskil Vigdel uttaler seg som han gjør på Verdidebatt.

«Hva tror dere om dette? Hvis helvete er et godt verktøy for sterke ledertyper/farlige ledere, burde vi ikke da avskaffe fortapelsen? Eller? Hvorfor skal vi i det hele tatt drive misjon hvis det ikke finnes et helvete? Holder det ikke med humanitært arbeid? Kan det finnes en himmel, uten et helvete og omvendt? Jeg vil ikke at noen skal havne i helvete».  

Det holder selvsagt ikke med humanitært arbeid. "Gode gjerninger" har ingen betydning for den enkeltes frelse. Dette er elementær luthersk teologi og antropologi. Det er lite interessant hva Vigdel subjektivt mener, hva han vil eller ikke vil. Det har langt større interesse hva den kirkelig autoriserte og guddommeliggjorte Jesus sier i denne sak. At Vigdel ikke vil at noen skal havne i helvete, har ikke forhindret hans Jesus-kirke i å terrorisere verden med de grusomste volds- og straffetrusler.

Gjennom århundrer og årtusener vet vi alt for godt hva den offisielle kirke-kristendommen - MISJONSIMPERIALISMEN - har lært og forkynt over hele verden. «Fortapelsen» handler selvsagt ikke om «sterke ledertyper/farlige ledertyper» i enkelte menigheter vår tid, men om det verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn Vigdels kirke har forkynt og vedlikeholdt i mer enn 1700 år. Naivt? Tja, mon tro det.

Noen kristne psykologer vil ha det til at «trusler» og «Gud og Djevelens tilstedeværelse» bare forekommer i ny-karismatiske og lukkede menigheter og/eller i Den katolske kirke, og at det handler om «hvordan lukkede miljøer med sterk gruppetilhørighet påvirker medlemmenes tankemønster»...  

Men gruppetilhørigheten er da meget sterk og eksklusiv i Den norske kirke!! Jfr. Apostolicum: "De helliges samfunn".

Det er helt riktig at «å leve med trusler over lengre tid, og samtidig miste kontrollen over eget liv, er veldig skadelig». Men det faktum at dette primitive tankemønster kommer fra Jesus selv - og Martin Luther 1500 år senere - nevnes ikke med ett ord av våre folkekirkelige teologer og apologeter. Om de aldri så mye kaller seg "psykologer".

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ytterliggaende-tro-pa-barns-bekostning--Kari-Halstensen-8416970.html 

 

"Tro som har bærekraft gjør det mulig å si sannheten om seg selv og kjenne seg tatt imot som seg selv. Sunn tro og levende gudsrelasjon bøyer ingen under perfeksjonens åk og krever heller ikke at mennesker må arbeide for å bli elsket. Sunn tro og sunne trosfellesskap gir mennesket gode krefter til å arbeide fordi han eller hun er elsket uavhengig av prestasjon".

 

Skal vi omtale den luthersk-evangeliske statskirke gjennom mange århundrer som et «lukket miljø»? Nei, motsatt såkalt pinsekarismatiske miljøer og andre frimenigheter/trosbevegelser (som den utskjelte «Sentermenigheten») er volds- og helvetestrusselen i Den norske kirke offisiell lære. Den er statlig sanksjonert og grunnlovsfestet! Men jo mer offentlig den er, dess mer hvisker man om den.

Nå har kristenheten feiret Kristi himmelfart. Den (fysisk) oppstandne og himmelfarne Jesus blir av hele kristenheten gjenstand for dyrkelse og tilbedelse. Alle kristne som i nattverden/kommunionen eter Jesu legeme og drikker hans blod, får del i hans guddommelighet. De blir rene, hellige, skyldfrie. Ja, nettopp «supermennesker» og/eller «overmennesker»!

La oss spørre diakonen Vigdel: hva er en såkalt «kvalitetssikret misjonstjeneste»?  Og hva er en såkalt "kvalitetssikret religionskritikk"?

Jeg henviser til MF-professor Jan Olav Henriksens subtile kronkk i Aftenposten 2011 og hans bok: "Guds virkelighet". Fra 2002 har Henriksen vært professor II ved UiA (Oddbjørn Johannessen er en nær bekjent og kollega av ham).  

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-er-god-religionskritikk-6289537.html

 

Hva er god kristendomskritikk? Hva er kvalitetssikret religionskritikk?

 

"Å ta til orde for religionskritikk er noe man ikke tradisjonelt har gjort fra religiøst hold. Mange religioner er uvillige til å åpne seg for kritikk, fordi de regner med at de på en eller annen måte er forankret i noe guddommelig som er hinsides kritikk...I RAMMEN av protestantisk kristendom - og også enkelte andre versjoner - kan det være at tanken om at mennesket er en synder kan gi en ytterligere motivasjon for å være åpen for religionskritiske innspill: kristne er ikke mindre syndere enn andre, og de er like sannsynlige kandidater for å søke sine egne moralsk klanderverdige interesser som enhver annen".

"Nettopp den religiøst motiverte interessen for å gjøre det som er rett, burde tilsi at man var villig til å la sin egen religiøse og moralske posisjon undersøkes i kritisk lys. En slik form for kritikk vil imidlertid ikke være spesielt attraktiv for dem som av en eller annen grunn holder sin egen posisjon for å være ufeilbarlig. Men det er grunn til å spørre om ikke enhver form for forsøk på å representere en prinsipielt ufeilbarlig posisjon i dag ikke er dømt til å bli vurdert som en form for maktvilje".

"En posisjon som unndrar seg vurderingen av dens sosiale (og eventuelt. moralske) funksjon, vil i rammen av en slik måte å tenke på diskvalifisere seg selv. Pussig nok vil den dermed også oppheve sitt eget implisitte krav om å være sann. Sannhet er nemlig noe som pr. definisjon må kunne gjelde for alle - og over alt.

Det er imidlertid ett religiøst forankret motiv til som kan motivere til at religioner selv er åpne for religionskritikk: i jødedom og kristendom er mennesket tenkt som et endelig vesen, som ikke kan overskue alle elementer i tilværelsen og se den under evighetens synsvinkel. En slik posisjon er forbeholdt Gud.

Nettopp innsikten i menneskets endelighet og begrensethet gjør at man bør være mer åpen for andre perspektiver og tilnærminger enn den man selv har i utgangspunktet. Da vil man ikke umiddelbart møte den som har et annet ståsted med negative eller demoniserende holdninger".

"Man må skjelne mellom religionen og dens sosiale funksjon, mellom ressurser og forståelsesformer gitt i tradisjon og overlevering, og den aktuelle anvendelse av dette.

Det kan godt være at dette er krevende prosjekter for noen religiøse grupper og posisjoner. Likevel er det nødvendig for å gi religion en form for positiv funksjon og anerkjennelse i samfunnet, samtidig som man lever med erkjennelsen av at ikke ethvert religiøst uttrykk kan stå uimotsagt eller ukritisert bare i kraft av å høre hjemme i kategorien religion. For dem som mener vi trenger religion, bør det derfor være viktig å kunne si at vi også trenger religionskritikk".

 

KEISERDYRKELSEN

 

Trangen til å oppstille ufeilbarlige autoriteter og dyrke dem synes som et gjennomgående og helt vesentlig kjennetegn ved den kristne religion. For å forstå denne usunne autoritetsdyrkelsen i kirke-kristendommens lære og tradisjon inntil i dag, må vi gå tilbake til den romerske keiserdyrkelsen.

Den offisielle kristendom (Nicæneum) ble utformet i keiser Konstantins sommerresidens i Nicæa år 325. Idealiseringen av keiser Konstantin i kirkelige historieverk og i undervisningsmateriell inntil for bare noen få tiår siden er så blottet for  saklig-nøktern informasjon, nyanser og sindighet at vi bare kan forferdes.

Pavene etterfulgte keiseren på tronstolen, og paven er i dag tilnærmet like opphøyd og uangripelig som de kristne keisere i romerriket. Slik pave Frans alltid og overalt opptrer i sin skinnende hvitekappe er han UTSKILT fra den menneskelige hop. Han er et «overmenneske», et «supermenneske»!  

Pavens hvite kappe symboliserer «renheten, lyset, gleden, ærligheten, sanndruhet, visdom, velsignelse, godhed. Ære, uskyld, kyskhet, jomfruelighet (hvid brud). Nådens, troens og oppstandelsens farge...»

Se her hva liturgiske farger og klær/kapper betyr

https://no.wikipedia.org/wiki/Liturgiske_kl%C3%A6r  

http://guma.dk/side.asp?Id=44243 

 

Hvorfor i all verden trenger de kristne ennå i dag slike autoritære overmenneskelige forbilder og autoriteter? I våre moderne demokratiske og likestilte samfunn er pavedyrkelsen og pavemakten en utålelig påminnelse om den forgagne  autoritære, patriarkalske og voldelige tidsalder. Messene fra Peterskirken ved kirkens høytider er en avspeiling BÅDE av keiserlig prakt og maktutfoldelse OG en forespeiling av materialistisk luksus og lydig tilbedelse i «himmelriket».

Hva er det med den kristent oppdratte europeeren som fortsatt finner behag i denne romersk-katolske forrykte tankeverden?  

Jeg gjengir nedenfor noen avsnitt fra H. P. L’ ORANGES bok: «Fra antikk til middelalder: fra legeme til symbol»: 

Det er karakteristisk for motsetningen mellom den eldre og yngre keisertid at den senantikke keiser er DOMINUS, herre, som sådan stillet over samfunnet og isolert i sin egen maktsfære, mens den klassiske keiser er PRINCEPS, den første i det borgerlige fellesskap, den mest fremtredende figur i en universelt omfattende offentlighet.

Keiseren som DOMINUS kommer i alle retninger til uttrykk: hans centralstilling i staten, alle borgeres avhengighet og totale underkastelse under ham, hans overmenneskelige vesen. Dette tema, den keiserlige majestet, majestetas domini, danner et av de store hovedmotiv i senantikkens offisielle kunst...For middelalderen ble det av fundamental betydning. Fra datiden overtas det nemlig av Kirken:  det blir det kristelige makt- og representasjonsuttrykk. Det er i den senere del av 4. århundre, da den triumferende kirke tvinger keiserguden ned i menneskelig humiliatas, at dette skjema almindelig overføres på Kristus, den himmelske konge.

(På en sarkofag i Saloniki gir Kristus – akkurat som keiseren på Konstantinsbuen - her menneskene sin gave:  han rekker Petrus en bokrulle, den nye lov, og hans undergitte, Kristi apostler, hever sin hånd i den samme akklammasjonsgestus som folkemassen omkring keiseren på Konstantinbuen).  

 

Under Diokletian (død år 311) ble keiseren dominus et deus – herre og Gud. På myntene ble dette markert ved at den gamle symbolske hodepynten – laurbærkransen, ble erstattet med diademet – et hvitt pannebånd prydet med edelstener. Denne skikken, som lenge hadde vært fremherskende i den hellenistiske verden i øst, ble nå et forbilde for alle senere europeiske kongekroner.

Carl Grimberg skriver:  "På orientalsk manér ble ikke keiseren hilst med håndslag, som en borger; alle som fikk audiens måtte gjøre knefall for ham, og kysse fliken av hans juvelstrålende kappe. Han levde i fornem avsondring, som en persisk storkonge; i klesdrakt og hoffseremoniell ble den sasanidiske storkongen hans forbilde».

"!Som basis for kalenderen ble Diokletian brukt (anno Diokletiani) helt til pave Johannes 1. gav den lærde abbeden Dionysius Exiguus i oppdrag å beregne påsken det følgende året. Exiguus satte opp en tabell for påsken i de følgende 95 årene, men erklærte at han ville bruke anno Domini (= det Herrens år) i stedet for anno Diokletiani, siden Diokletian hadde forfulgt de kristne. Dermed innførte Exiguus den tidsregningen vi bruker i dag; men frem til utregningen hans, foretatt ca. 530, var det Diokletians liv man beregnet årstallene fra".

 

Konstantins hær innførte det kristne kors   

 

Alliansen mellom kristendom og politikk, Kristus og keiser, begynte med Konstantin. Han hadde «sett» Kristi monogram i sitt syn på himmelen i året 312, på slagmarken. Kort etter inntok han Roma og gjorde seg til keiser. Senere benyttet Konstantin kristusmonogrammet på gardens fane.

Kristus og keiserdømmet i rask rekkefølge – det logiske resultat av det måtte bli et kristent imperium.

Byen Bysants ble ombygd og innviet som den nye hovedstaden i Romerriket av keiser Konstantin den store i 330 e. Kr. og omdøpt til Konstantinopel (i dag Istanbul). Byen forble hovedstaden i det bysantinske riket (Østromerriket) fram til 1453 da den ble erobret og omgjort til hovedstaden i det muslimske osmanske riket.

Kirkene i det kristne imperium var omhyggelig planlagt med det for øye å understreke det nye hierarki av Kristus og keiser. I bilder og mosaikkarbeider, som i Sofiakirken og i Ravenna (ved kysten av Italia) fremheves keiserens og hans mektige kollegas majestet. Kristus troner på en sirkel som forestiller universet. Ved sin side har han erkeengler og helgener. Kristus Pantokrator ble han kalt:  Alle tings hersker.

Keiser Konstantin ble omtalt som den 13. apostel (han lot seg også omtale som «Proto-Apostolos»).  Keiser Theodosius tar det for gitt at hans egen vilje henger nøye sammen med Guds, og han lot seg beskrive som «den synbare Gud».

«Det er Vår vilje at alle de folkeslag Vi hersker over, skal utøve den religion som den guddommelige Apostelen Peter formidlet til romerne. Vi skal tro på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som én sann Guddom, idet de i likeverdig majestet utgjør Den hellige treenighet. Vi befaler at de personer som følger denne regel, skal kalles ved navnet katolske kristne. De øvrige, som Vi holder for å være avsindige og sinnssyke, skal imidlertid bære skjenselen av kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke få navn av kirker, og de skal rammes først av guddommelig hevn og dernest av den straff Vi skal la komme over dem på Vårt eget initiativ, som Vi skal treffe i overrensstemmelse med Guds dom».

(Keiser Theodosius, 380)

Som Kristus er også keiser Justinian (483 - 565) utstyrt med en glorie. Som en parallell til Kristi tittel kalte han seg Kosmokrator, Universets hersker (romerske keisere hadde omtalt seg slik lenge før de ble kristne). Og likesom Jesus har sine erkeengler og biskoper, har keiseren sin Maximianus og sine prester og soldater. Fra tid til annen arrangerte keiser Justinian også en versjon av Den siste nattverd for sine biskoper og andre standspersoner. Og her var det han som spilte den sentrale rolle, ikke biskopen.

https://snl.no/Justinian_1 

https://no.wikipedia.org/wiki/Justinian_I_den_store

Maximianus skulle bli prototypen på biskopen i det bysantiske kristne imperium: biskopen som keiserrikets tjener. Og her er de avbildet:  

https://en.wikipedia.org/wiki/Maximianus_of_Ravenna#/media/File:Meister_von_San_Vitale_in_Ravenna_003.jpg 

I Vesten nektet biskop St. Ambrosius å spille denne rollen, og i år 390 tukter han keiseren, under trussel om ekskommunikasjon – bannlysing -  et middel kirken senere gang på gang skulle benytte seg av for å tvinge herskere i kne. 

(sitat slutt)

 

I skrift, illustrasjoner og kunstnerlige uttrykk er (pantokrator/kosmokrator) KEISER og KRISTUS koblet sammen. Jeg oppgir nedenfor noen henvisninger til utallige Internett-artikler om oldtidens autoritære keiserkirke. Leserne kan på egen hånd grave seg dypere ned og videre i kildematerialet.

 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_den_store  

https://www.bing.com/images/search?q=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&FORM=IGRE   

http://kunsthistorie.com/fagwiki/Kristen_ikonografi#Kristus_-motiv  

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/polen/kong-kristus-avduket-i-polen/a/10019452/

 

Man bør i størst mulig grad  styre unna «historieskriving» forfattet av kristne teologer. Som nøkterne, objektive historikere er de INHABILE og INKOMPETENTE. De har alltid en kirkelig-dogmatisk agenda. Men selv mener de seg åpenbart kvalifisert til å uttale seg om og felle dommer over hele «religionsfeltet», som også over alle andre (verdens)religioner.  Som Kristus-troende teologer regner de seg som "allvitende". Ja, slik også den lutherske sokneprest Hallvard Jørgensen ganske nylig har publisert et langt innlegg på Verdidebatt, kalt: «Koranen i møte med moderne forskning».

Men hvordan en kristologisk tolkning av Bibelen samsvarer med moderne forskning, er et langt mer prekært spørsmål å få avklart.

En kristen Fafo-forsker, Olav Elgvin, og en katolsk-troende teolog, Eskil Skjeldal, har begge anmeldt Mohammad Usman Ranas nylig utgitte bok («Norsk islam»). De møter seg selv i døren, men holder denne døren godt lukket og boltet.

Kristne kommentatorer og debattanter i Vårt Land og på Verdidebatt kan risikofritt fremføre de mest forskrudde, fundamentalistiske og ekstremistiske ideer. Muslimer som våger seg inn i dette «ormebolet» blir straks stilt til ansvar ("forhør"), mens de kristne får utbre sin forkynnelse, sine mytologisk-barbariske forestillinger uten særlig motstand. Det skyldes nok hovedsakelig at de har både biskopenes, avisredaksjonens og debattredaktørens stilltiende aksept. Alt er tillatt i evangeliseringens og forkynnelsens hensikt.

Pr. i dag har Verdidebatt publisert over 10 sider med kommentarer om «Antikrist» (jfr. bloggeren Kjetil Mæhle og hans profil på Verdidebatt). Minst fire biskoper er registrert på dette forumet. De viser verken evne eller vilje til å korrigere deres "konfirmanter".

Som Den norske kirke, er Vårt Land en «bekjennende og misjonerende» avis. Denne kirkelig-teologiske profilen preger de fleste vinklinger og stoffutvalget i avisen. Man behøver knapt lese mer enn overskriftene i avisen for å forstå hvor det bærer hen. De mest ekstremistiske tanker og holdninger i kirke-kristendommen overlater de lærde til lekfolket å frembære. De våger ikke selv å uttale dem.

En av Erling Rimehaugs siste kommentarer har denne overskrift: «Kritikk er en nådegave». Da forstår vi med en gang at det handler om noe ganske annet enn alminnelig kritisk tenkning. Rimehaugs referanse er Paulus! Spørsmålet han stiller lyder slik: Hvordan skjelner man mellom ånder? For å si det kort og brutalt; det er nok bare avisens (kristelige) abonnenter som interesserer seg for denne type (kristelige) problemstilling.

Også kommentator Alf Gjøsund roterer blindt i sin materie. Han har konstruert sine fiendebilder: Sylvie Listhaug og «de konservative». Eller, «fundamentalistene» kanskje? Jeg er tilbøyelig til å plassere ham i samme bås som dette stygge, villedende debattinnlegget i Dagbladet 24.06.2016.

http://www.dagbladet.no/2016/04/24/kultur/meninger/debatt/listhaug/kristen/43957419/ 

Gjøsund forlanger «en selvransakende oppvask» av sine motstandere, men ikke av seg selv. Heller ikke av Den norske kirkes fundamentalistiske læregrunnlag: bekjennelsesskriftene. Hva Gjøsund står for, er det ikke lett å få noen klar formening om. Han vil nødig snakke om den teologi han og hans avis har felles med alle luthersk-evangeliske og reformerte menigheter.

«Det er noen spørsmål det ikke er naturlig at jeg som kommentator tar stilling til. Teologiske stridsspørsmål som splitter Kristen-Norge er blant disse. Da ville jeg blitt en aktør på en av sidene, og mine analyser og synspunkter ville bli lite verdt for den andre siden».

Nå er det nok slik at kommentatorerer i Vårt Land ikke er som andre kommentatorer. De skiller seg skarpt ut ved sine sære kristelige tema og sine personlig fargede kommentarer. Av langt flere enn undertegnede blir Alf Gjøsund ikke oppfattet som en saklig-objektiv kommentator (selv om han dristig sammenligner seg med politiske kommentatorer). Mange av oss oppfatter den «tvilende» Gjøsund som en aktør på en av sidene. Han er like gjespende kjedelig, forutsigbar og moton som Tom Arne Møllerbråten, som kaller seg  «kristen skeptiker».

Gjøsund har benyttet kommentarfeltet til meget personlige ytringer og bekjennelser. «Tvilernes klarsyn» og «Fars hånd» handler om ham selv. Til sammenligning gir politiske kommentatorer i andre aviser meget sjelden slike «personlige vitnesbyrd». Nesten alt som skrives i den kristelige avisen Vårt Land (utenom NTB’s nyhetsstoff, som er gjengitt i alle aviser), har en forkynnende hensikt. Det gjelder i høy grad også avisens kommentator: Alf Gjøsund.  

«Vår oppgave er å fortelle om hva som skjer i religiøse miljøer i Norge. Mye av denne aktiviteten er samfunnsbyggende, men religion på avveie kan også gi svært negative virkninger. Avisen er uavhengig av alle organisasjoner og politiske partier, slik at den kan innta en kritisk rolle når det er nødvendig. Kritikkverdige forhold innen religiøse kirker og trossamfunn skal avsløres».

(jfr. Vårt Land 28. april: Redaksjonelt årsregnskap).  

Dette er bare tull. Nå tror sikkert avisen Vårt Land at den er uavhengig, dristig og kritisk når den gir mye plass for islamkritikk, homofile vigsler, bibelsyn, katolsk medlemsjuks og mobbing av statsråd Listhaug. Men avisen beveger seg på overflaten og i periferien, og den tildekker mer enn den avslører. Dens helortodokse andakter og prekener forteller sitt tydelige språk.

Sitatet av Gjøsund nedenfor er etter mitt syn avslørende for den politisk-ideologiske kirke. Det kirkepolitiske «spillet» (som kirken har drevet med i 1700 år) er sjelden blitt klarere demonstrert enn omkring siste kirkevalg.

Alle honnørord den statskirkelige og politiske kirke har smykket seg med, er smadret (eks. demokrati, dialog, mangfold, respekt, åpenhet, inkludering, enhet etc.). Resultatet er velkjent kirkelig splittelse: sekterisme (nasjonalt og globalt). Det er maktspråket som avslører både «Åpen folkekirke» og Alf Gjøsund.

«Et av dem er en ulik innfallsvinkel til det kirkepolitiske arbeidet. Den ene gruppen synes å legge vekten på Den norske kirke som en organisasjon, en menneskestyrt struktur. Siden resultatet er viktigst, kan politisk spill og kompromiss benyttes. Den andre gruppen argumenterer med utgangspunkt i kirken som teologisk/åndelig størrelse. Her er forkynnelsen av Guds ord avgjørende, sannhet er viktigere enn resultatet. Da blir kompromiss en umulighet».

Gjøsund har forsiktig innrømmet at hans hoverende anslag slo feil: «Åpen folkekirkes håp om massiv mobilisering ved valget, slo bare delvis til. Deltakelsen økte med bare 3,2 prosentpoeng». Ja, i forhold til den voldsomme mobilisering og selvsikkerhet i forkant av kirkevalget, ble resultatet ganske ynkelig.

Det var kanskje derfor MF-professor Sturla Stålsett så raskt etter valget forlot det «kirkepartiet» han selv hadde tatt initiativ til? Luften gikk ut av ballongen, kanskje? Resultatet ble ikke som forventet. Kirkelige nederlag er ikke lett å erkjenne. Gjøsund fortsetter å rette skytset mot en «indre fiende», slik vi kjenner det fra hele kirkens historie.

 

KRISTEN MISJONSIMPERIALISME

 

«Det er ikke vår skyld...Den gamle tidens kristendom, med sin tvang og sine voldsmetoder, var en umoden kristendom».  

(biskop Aarflot om kirkens «synder», Humanist 3/1995)

I dag kalles det ikke umoden kristendom, men «usunn tro» og «usunn teologi»...

Avsnitt og sitater nedenfor er i sin helhet hentet fra Terje Myklebusts hefte Åndelig utviklingshjelp? Kristisk søkelys på kristen misjon  (Human-Etisk Forbund 1989, 85 s.). Jeg lar dem stå uten kommentarer. Forfatteren er cand.philol. med historie hovedfag, geografi, statsvitenskap og etnografi. Han har vært førsteamanuensis ved Bodø lærerhøgskole og forfattet en rekke artikler, debattinnlegg og bøker i siste del av 1970-årene. 

«...vil man bevare sin borgerlige løpebane enten man vil bli skorsteinsfeier eller stortingsmann, så er det best å tale pent om misjonen. Det finnes hederlige menn og kvinner, som misjonssvindelen opprører på det alvorligste; men det ties jevnt under hykleriets enorme overmakt. For motsetningen er nu drevet så vidt at hedningemisjonen, som fordum var det livsfarligste noen mann kunne innlate seg på, den er nu kun farlig for dem som løfter sin røst imot».  (Alexander Kielland, 1890)

«U-hjelp og misjon er to sider av samme sak»  (Statsråd Reidun Brusletten, Kristelig Folkeparti, i Dagsrevyen 7/6-1983)

«Misjonen og den verdslige imperialisme ekspanderer parallelt, virker side om side. Misjonæren og imperialisten tilhører samme rase, samme kultur, samme nasjon, ja, de er ofte forenet i ett og samme individ». (Terje Myklebust, 1989)

«Kristen misjon har i vår del av verden helt fra sin første tid og opp til de senere år hatt et tilnærmet monopol på informasjon om sin virksomhet, en informasjon som gjennom generasjoner har hatt status som selve SANNHETEN om misjonen. Misjonskritikere har hatt gjennomgående begrensede muligheter for å komme til orde».  (Terje Myklebust, 1989)

«Negre er skapninger av en annen art, som ikke har noen rett til å bli omfattet av eller få adgang til sakramentet». (Biskop George Berkeley, 1685 – 1753)

«...Men de Guinesiske Slavers Tilstand i deres eget Land er saa gandske elendig, at den aldri kand blive meget elendigere. Følgelig mener jeg, at den Neger, som derfra overføres til Vestindien, bliver langt mindre elendig».

(Biskop Erik Pontoppidan, 1684-1764, forøvrig en av aksjonærene i det kompani som stod for handelen med slaver mellom Afrika og de dansk-norske øyer i Vest-India).

«Herrens tjenere var blant slaveriets mest nidkjære forsvarere. Gjennom sin forkynnelse bidro de til å passivisere slavene, prøvde å få dem til å avfinne seg med sin skjebne – de understreket slavenes lydighetsplikt mot sine jordiske herrer, at autoriteten var av Gud og at et opprør mot den bestående samfunnsorden var et opprør mot Gud og en fornektelse av hans skaperverk. Og de elendige her på jorden ville jo til sist få sin lønn i det himmelske. Meget illustrerende er herrnhuternes – «Brødremenighetens» - virke på Danmark-Norges øyer i Vest-India (St. Thomas, St.John, St. Croix). Hele virksomheten på disse øyer var basert på slavers arbeid – ennå så sent som i 1848, da Danmark omsider opphevet slaveriet, levde det på disse tre små øyer ca. 21000 slaver. Herrnhuternes misjon kom i gang i 1730-årene, i nær forståelse med det dansk-norske kongehus. Og også mellom misjonærene og plantasjeeierne utviklet det seg et nært og godt forhold».  (Myklebust)

«...misjonærenes triumferende meldinger forteller i virkeligheten mest om hvilke mengder av sykdomsspirer som injiseres i den koloniserte befolkning. Med dette sikter jeg til at den kristne kirke i koloniene er de hvites kirke, en kirke for fremmede. Dens oppgave er ikke å lede den innfødte på Herrens, men på herrenes, undertrykkernes, veier».  (Frantz Fanon i «Jordens fordømte», 1967)

«For å få deg til å glemme at du er et menneske, lærer de deg å synge Guds pris».  (Patrice Lumumba 1925-1961, kongolesisk nasjonalistleder og statsminister – om europeerne)

«Vi kommer som medlemmer av en høyerestående rase, utsendinger for en nasjon som ønsker å opphøye de mindreverdige deler av menneskeslekten. Vi bekjenner oss til en fredeligsinnet religion og kan gjennom klok og tålmodig innsats bringe fred og forsoning til en forvirret og undertrykt rase». (David Livingstone om misjonærenes oppgave i Afrika).

«Jeg påstår at vi er det beste folk i verden og at det er desto bedre for menneskeheten jo større deler av verden vi behersker og bebor...Målet er å utbre det britiske imperiet, slik at hele den siviliserte verden kommer under britisk herredømme, og å gjenvinne De forente stater, slik at den engelske rase gjøres til herskere under ett eneste verdensrike. Da Gud åpenbart har skapt den engelskspråklige rase til sitt utvalgte redskap, og derigjennom ønsket å skape et samfunn grunnlagt på rett, frihet og fred, må han sikkert også ønske at jeg gjør det jeg kan for å gi vårt folk så mye makt som mulig...».   (Cecil Rhodes, 1853 – 1902).

«Kort tid etter etter at vi hadde kommet til Kongo, møtte vi skogen, og for første gang følte jeg virkelig frykt...For skogen var ond. Jeg følte det straks jeg så den...Ondskapen var overalt...Jeg bestemte meg for at det måtte bli min oppgave å bringe hedningene ut av skogen, å gi dem sollys, vise dem hvordan de i Guds åpne verden skulle leve...Det var herlig å se skogen bli hugget ned på alle kanter. Jeg kunne føle at Satans makt ble svekket for hvert tre som falt. I løpet av bare noen måneder hadde vi ryddet fullstendig ca. 19 acres, og for første gang strålte Guds sol over landet...

Vi prøvde å lage hager og fylle dem med blomster, men blomstene visnet ganske fort og døde. Men den hardstekte jorda egnet seg glimrende til tennisbaner, og tennis ble en svært kjærkommen avveksling for staben. Jeg var klar over at jeg levde godt, sannsynligvis i langt større komfort enn jeg hadde hatt råd til hjemme. Men jeg følte at jeg hadde gjort meg ærlig fortjent til det...Og det var godt å kunne slappe av og glemme for en stund at man var i Afrika, omgitt av hedninger. Jeg hadde prøvd å bli venner med dem, men det var umulig...

Jeg prøvde så mye mulig å holde barna borte fra deres foreldre, fordi jeg vet at vi ikke kan stole på noen av de eldre. Hvis vi i det hele tatt skal kunne redde barna, må vi gi dem mulighet for å vokse opp blant sanne kristne, selv om dette skulle bety at vi skiller dem fra deres hedenske familier...Jeg vet at min oppgave er å bringe Ordet til barna, få dem til å forstå. Hvis de ikke tar i mot Ordet, fortjener de å bli fordømt...Hvis de viser Ordet fra seg, så vil deres blod ikke være på mine hender, men må ders egne, og på hendene til Satan som er i dem alle».  

(Henry Spence, engelsk misjonær om sitt møte med Kongo)

«...vår plikt er å rope ut til all verden at der finnes ikke frelse hos noen annen enn hos Kristus...vi skal aldri vike en tomme fra vår tro. Jesus alene er veien – sannheten og livet. Kan alle religioner være sanne? Naturligvis ikke. Den kristne tro gjør krav på å være sannheten».  (Vårt Land 3. febr. 1984)

 

DEN NORSKE (MISJONS)KIRKE OG DEMONUTDRIVELSER

 

Jeg siterer videre fra Terje Myklebusts bok:  

 

"For bare få årtier siden var det akseptert at kristne praktiserte demonutdrivelse i andre kulturer. Biskopene eksporterte hele problemet til Afrika, Madagaskar og India etc., altså til andre kulturer, til de kristnes HEDNINGELAND. Slik unngikk de å komme i konflikt med betydelige deler av det norske kristenfolk, men befestet den kristne forestilling at de ikke-europeiske folk er primitive, barbariske, onde, at de er av djevelen". (Myklebust)

«Det går ikke an å innrømme åndenes eksistens i visse kulturer og benekte den i andre uten å ende i hykleri», skrev MF-teolog og Etiopiamisjonær Tormod Engelsviken i Aftenposten 26. jan. 1978. 

Forfatter av artikkelen om Tormod Engelsviken på Store norske leksikon (uendret fra 2009) er Tormod Engelsviken. Han står altså oppført som forfatter av artikkelen om seg selv. Ganske besynderlig, men ikke uvanlig i denne bransjen.

https://snl.no/Tormod_Engelsviken.

På Wikipedia omtales han som «missiolog». 

https://no.wikipedia.org/wiki/Misjon.  

Engelsviken fortalte om besettelser og åndeutdrivelser i Etiopia i «Norsk Tidsskrift for Misjon» 3/76. I Aftenposten samme år redegjorde han for årsakene til (demon)besettelse:

«Besatte kjennetegnes også ved åndens hat og motstand mot kristendommen, og spesielt mot Jesu person og navn. Symptomene på besettelse blir ofte spesielt heslig når den besatte konfronteres med det kristne budskap...Utdrivelsen av de onde åndene har vært en av de viktigste årsakene til den veldige vekst innen Sør-synoden og Vest-synoden i Mekan Yesus-kirken. Ryktene om Jesus som er sterkere enn Satan, sprer seg som ild i tørt gress...».

I misjonsbladet Santalen (24-25, 1976) har misjonær Bjørn Roar Bye fortalt om en demonutdrivelse i Bangladesh, hvor han og andre misjonærer drev en ond ånd ut av en ung gutt. Misjonslege Jan Ørnulf Melbostad sier det slik i en artikkel i Santalen:  «Når Satans åndehær herjer, nytter ikke psykiatri og medisiner».

Den norske Santalmisjon er en norsk misjonsorganisasjon innenfor Den norske kirke, grunnlagt 1867 i Santal Parganas, India, der L. O. Skrefsrud og H. P. Børresen startet misjonsarbeid i samarbeid med britiske misjonærer. Misjonsbladet «Santalen» ble grunnlagt i 1883 av Oscar Egede Nissen: lege, politiker og avholdsagitator. Se mer her

https://snl.no/Normisjon

En biskop forteller at han i sin tid som Afrikamisjonær ved flere anledninger deltok i demonutdrivelser, og han forteller dette om demoner og demoners vesener til Vårt Land 18. juni 1981:

«Demoner har ikke legemer, men de snylter på mennesker fordi de må leve i et menneske. De blir ikke inkarnert (menneskeliggjort), men de er personlige vesener. – Demonene påfører mennesket sykdom som stumhet, blindhet og den besatte mister muligheten til å kommunisere med andre mennesker...Det går ikke an å bortforklare demonutdrivelsene i Det nye testamente, dersom man i dag benekter dette, skyver man Kristus helt ut til siden. Man kan ikke avskaffe Jesu ord om Satans makt uten samtidig å avskaffe evangeliets budskap om frigjørelse fra synd».

Det er på tide at ikke bare Den norske kirkes geistlighet og dens teologer, men også avisen Vårt Land gir klart tilkjenne hvilken betydning og rolle Satan og hans demoner har i den kristne offisielle lære, teologi og antropologi. Mer presist: i det kristne verdensbilde, menneskesyn og historiesyn.

 

KRISTNE POLITIKERE, FORSKERE OG PSYKOLOGER

 

Den kristne psykologen Kari Halstensen har angivelig forsket på hvordan det er å vokse opp i «lukkede, religiøse grupper». Hvorfor presiserer hun ikke de religiøse gruppenes kristne opphav og tilhørighet? Hun sier følgende til Vårt Land 26. april:

«Å leve med trusler over lengre tid, og samtidig miste kontrollen over eget liv, er veldig skadelig. De psykologiske konsekvensene ligner på dem vi ser hos voldsofre...Vi vet at trusler kan være like skadelig som fysisk vold. I menigheter (?) vil den største trusselen ofte være at du kan miste relasjonen din til Gud. Konsekvensen av det er eksistensielt ødeleggende».

Den verste trusselen i kristne menigheter, som i DnK og «folkekirken», er utsiktene til evigvarende torturstraff. Hvorfor fortier psykologen Den norske kirkes stadig gyldige volds- og straffetrusler i Augustana, når hun vet hvor skadelig trusler kan være? De fleste som har vokst opp i vårt statskirkeland har på et tidspunkt fått befatning med den åpne, offisielle  luthersk-evangeliske teologi og antropologi gjennom helt alminnelig oppdragelse, trosopplæring og undervisning.

Men noen vil ha det til at alskens styggedom i kristendommen kommer fra bedehusland, pinsekarismatiske menigheter eller «trosbevegelsen»...   

«Hun forklarer videre hvordan tilhørigheten til en gruppe gradvis kan eliminere det personlige ansvaret hos enkeltmedlemmer. – Man er ikke lenger et individ med personlig ansvar og myndighet til å handle selvstendig...».

Det er nettopp det «personlige ansvar» Martin Luther frakjenner mennesket. Er det ikke rart hvordan denne kristne psykologen manøvrerer for å unngå å snakke om «arvesynden» og "syndefallet"? Er hun uvitende om menneskesynet i Confessio Augustana? I så fall kan vi påminne henne om to artikler i dette offisielle (grunnlovsfestede) skriftet ,som begge fratar enkeltmennesket «selvstendighet og myndighet over eget liv»:

«Art II  Om arvesynden. Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd. De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv».

«Art. IV  Om rettferdiggjørelsen. Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg, Rom. 3 og 4».

 

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/augsburgske_bekjennelse.pdf 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/en-evangelisk-luthersk-kirke/

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/trosbekjennelser/

 

Det kristne Europas demoner

 

I våre dager er demonutdrivelser i visse sammenhenger igjen blitt et hett tema. Lenger er man ikke kommet i den kirkelig-teologiske «tenkning». Det er forunderlig hvordan visse kirke-kristne tema opptrer med visse tidsintervaller. Alt er sørgelig velkjent og viser fremfor alt at kirkens ansvarlige ledere og lærere aldri har tatt oppgjør med forestillingen om Satan og hans demonhær. Det kan de vel heller ikke gjøre så lenge den mytologiske (onde) Satan-figuren stadig inngår i det autoriserte kristne verdensbilde - og har gjort det helt fra oldtidsprofeten Jesu lære og virksomhet for 2000 år siden.

Jesus fra Nazareth er ikke bare de kristnes autoritet og forbilde, men «Gud selv». I evangelieskriftene kommer det tydelig frem at Satan og hans demoner er Jesu «hovedmotstandere». Jesus praktiserte demonutdrivelser i høy skal. Så konkret og reelt blir demonene oppfattet og skildret at Jesus tiltaler dem ved navn, snakker med dem - og får svar. Jesus (eller den "inkarnerte Menneskesønnen» i ham) kommuniserer altså med disse åndevesener, gode eller onde. 

«Guds ånd kunne falle over et menneske. Det fikk da del i guddommelig kraft og visdom».

«Onde ånder» kunne i følge senjødisk mytologi  inkarnere seg i et menneskes kropp. Slår man opp på «Satan» i en bibelordbok er de fleste referanser hentet fra Det nye testamente.

"Satan representerer det onde selv og kalles iblant også «den onde». Han finnes også bak andre navn: Slangen i Edens hage, denne verdens fyrste, Beliar, Beelsebul, anklageren, dragen, djevelen. I Det nye testamente står Satan som herskeren i det ondes rike. Han har en stor flokk onde ånder og demoner under seg. Uten Kristus er mennesket i Satans makt. Jesus er kommet for å ta fra Satan hans makt. Satan skal en gang bli dømt. Mt. 4:11 og 6:13, Luk. 10:18 og 22:3, Ap.gj. 26:18, Rom. 16:20, 1. Joh. 3:8, Åp. 12. 7-9,  20. 7-10".  

Jesus driver ut sykdomsdemoner. Paulus driver ut en visdomsånd. De helbreder og oppreiser døde. Jesus kunne ikke helbrede folk i sin hjemby  fordi de manglet tro...Til en kvinne han helbredet sier han:  din tro har frelst deg.  Mt. 8:10, 9:2, 9:22, 9:29, 15:28, 17:20, 21:21-22.

Utover i middelalderen ble djevelens makt så sterk at de kristne hadde vanskelig for å motstå og bekjempe ham.

Martin Luthers «sykelige» djeveltro og helvetesangst på 1500-tallet er ikke tema verken for Den norske kirkes preses eller for Luther-eksperten Tarald Rasmussen (jfr. Verdidebatt). Men Luthers gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn henger uløselig sammen og utgjør Den norske kirkes («Folkekirkens») konfesjonelle lære og grunnlag I DAG.

Bør vi ikke få klarlagt forbindelsen mellom Jesu lære og Martin Luthers skrifter? Hvis Jesus fra Nazareth har tatt feil, har vel alle paver, biskoper og kirkelærere gjennom historien, som også Martin Luther, tatt feil?

«For Luther var djevelen en ytterst farlig realitet. Han gjorde ham til en langt mer skremmende skikkelse enn han hittil hadde vært, såvel i teologien som i folks bevissthet. Djevelen var Guds redskap for å straffe syndere og for å skremme oss til å søke ham. Luther ble stadig plaget av djevelen, og han så ham flere ganger. Senest et par dager før han døde, da Satan satt på et tak utenfor vinduet hans og viste ham sin bare ende. En annen gang fant han djevelen i senga, i skikkelse av en hund». 

(Ronnie Johanson, 2004)

Historikeren Norman Cohns bok  Europas indre demoner (1997) gir utallige dokumenterte eksempler på hvordan demonhysteriet – kirkens demonologi - behersket folkene gjennom middelalderens mange århundrer, leg og lærd. Ja, betegnelsen «den mørke middelalderen» henspiller også på dette kristne nattsvarte verdensbilde og menneskesyn.

 

Tilbake til Myklebust:

"Så sent som i 1970-80-årene var det en utbredt oppfatning innen norsk misjon at demonene herjet blant «hedningene». Biskopenes uttalelser som følge av demon- og djeveldebatten i 1980-årene maner til en viss forsiktighet, presiserer at demontroen må være «reflektert» og at utdrivelser må skje i «sunne kristne former».

Like upresist og tvetydig uttaler de seg i dag, om de ikke er helt tause om saken.

"Ikke kunne de gi åpen tilslutning til djeveltro og demonutdrivelser, men ikke kunne de heller ta klart og tydelig avstand uten å fornekte noe sentralt i den kristne lære  (og komme i konflikt med store deler av det norske kristenfolket)".

Situasjonen er ikke vesentlig endret i dag. Ingen vet hva bispekollegiet og teologistanden mener om Satan, djevelen og «onde åndsmakter». Intet kirkemøte har satt djeveltroen og helveteslæren på agendaen. De tror kanskje at Satan/djevelen forsvinner av seg selv hvis de bare ikke snakker om ham? Så slipper de å forklare seg?

Biskop emeritus, ortodoks MF-teolog, misjonsprest og «kristen-sosialist», TOR BERGER JØRGENSEN, har gått helt utenom problemet. Han vil heller snakke om homofili, flyktninger, oljeboring i nord og skattespørsmål.

Det er nok ikke bare pave Frans som snakker forvirrende og  utydelig. Det gjør også norske biskoper, fakultetsteologer OG Vårt Lands redaktører, kommentatorer og spaltister. I de to sterkt kriserammede kirkesamfunn, Dnk og DKK, gjemmer kirkeledere og kirkelærere seg bak tvetydig språkbruk og svulstig retorikk.

Men for Vårt Lands (ortodokse) journalist Trygve Jordheim er det bare på ett punkt pave Frans er uklar, nemlig i synet på JØDENES frelse: «Det store og brennbare spørsmålet var selvsagt om jøder trenger Jesus for å bli frelst, og det burde jo ha vært grei skuring: Ja eller nei».

http://www.vl.no/meninger/kommentar/pave-frans-den-tvetydige-1.713589   

Er det virkelig et stort og brennbart spørsmål om JØDER trenger Jesus for å bli frelst? Hvilket uavklart/uoppgjort problem har den kristne Jordheim med JØDER? Hvorfor er spørsmålet om JØDER  trenger Jesus for å bli frelst  så viktig for Jordheim å få avklart? Er det kanskje fordi dette folk (ufrivillig) inngår i den kristne kirkes mytologisk-eskatologiske «frelsesplan»?

 

FAR OG SØNN ELGVIN

 

Jeg siterer MF-teolog og bibelskolelærer Torleif Elgvin (se profilen hans på Verdidebatt):

«Som kristne er vi henvist til å lese GT-profetier gjennom et nytestamentlig filter og spørre hvordan Jesus og hans frender (ny)tolker sentrale GT-linjer. Å legge GT og NT flatt ved siden av hverandre eller tolke nåtiden direkte ut fra en GT-profeti er ikke kristen bibeltolkning».

«En hovedlinje i NT er å spiritualisere løftet om land til å gjelde Jesu menighet, gudsriket og den nyskapte jord. Frikirkens misjonserklæring fra 2010 sier mer om dette: Det gamle testamente viser klart at tanken om Israels folk og Israels land hører sammen. Ut fra en helbibelsk tenkning, antydninger i Det nye testamente (Matt 10,23; 23,39; Luk 21,24; Rom 9,26) og teologisk aktualisering i vår tid, holder vi fast på denne samhørigheten.

Vi ser jødenes delvise tilbakevending til Israels land som et ledd i oppfyllelsen av Guds løfter til Israel og Hans plan. Samtidig kan Guds spor i historien ikke fullt ut forstås eller etterspores ...Landløftene gir det jødiske folk hjemstavnsrett i landet, men normerer ikke en bestemt politisk løsning i forholdet mellom jøder og palestinere».

Sønnen, Olav Elgvin, har også uttalt seg på Verdidebatt (bla. som invitert gjesteskribent for mange år siden). Han er for tiden fast spaltist i Klassekampen, og sikkert en nær alliert av Lars Gule og Bjørn Olav Utvik. Den senere tid har han som forsker i Fafo publisert et langt innlegg på Aftenpostens nettside, med utgangspunkt i Dagbladets kommentar av Aksel Braanen Sterri før påske: «Religionen er en parasitt».  

Nå er det ikke «religionen» eller «religioner» Olav Elgvin bekjenner seg til, men kirkens «Kristus-tro». Men det forteller han ikke leserne! Det er når religionen/religionene skal konkretiseres at de kristne ofte kommer i store vanskeligheter.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Har-religion-negative-konsekvenser-for-samfunnet-Dette-sier-forskningen--Olav-Elgvin-8429671.html   

Samfunnsforsker Olav Elgvin i Fafo er ikke en vanlig forsker, som heller ikke filosof/etiker Henrik Syse i NUPI, eller psykolog Kari Halstensen i Vårt Land. Disse forskere bærer flere «hatter».

Olav Elgvin sjonglerer mellom «forskerhatten» og «kristenhatten», og det er ikke særlig redelig. Henrik Syse veksler ubesværet mellom rollen som søndagsskolelærer OG etiker/filosof/forsker i NUPI. Noen av oss forstår ikke denne type «schizofreni». Vi kjenner ham godt igjen i det kristne landskapet i dag. De vil så gjerne være "tvilere", "skeptikere" og "kritikere", men ingen forstår hva de konkret "tviler på".

Jeg sitrerer Olav Elgvin:

«Etter mye frem og tilbake – blant annet en mastergrad i filosofi og lesning av mange bøker om religionsfilosofi – landet jeg på at ja, jeg kunne kalle meg en kristen. Troen min er full av tvil, og langt fra skråskikker.

Likevel har jeg aldri klart å riste av meg den grunnleggende opplevelsen jeg har av verden: at det bare må stå en skaper bak. At det må finnes en høyere mening med tilværelsen...Det dreier seg om den eksistensielle opplevelsen jeg har av livet, rett og slett...Men nå er det en gang slik at jeg har de erfaringene jeg har, og den grunnleggende opplevelsen min av tilværelsen slik den er.

Derfor starter jeg fortsatt hver eneste dag med å be til Gud. Jeg klarer bare ikke å la være...Jeg legger aldri fra meg min troende-hatt. Når jeg går på jobb, ligger den ikke igjen på hattehyllen hjemme. Som mennesker kan man ikke dele seg opp i ulike deler. Likevel er jeg svært opptatt av at mine personlige verdier og oppfatninger ikke skal gå ut over holdbarheten og redeligheten i det jeg gjør som forsker».

Det er fint at Olav Elgvin klargjør sin dobbeltrolle, men det er nok tvilsomt om han som kristen forsker overbeviser oss om sine redelige motiver. Habilitetsproblemet vil ramme enhver kristen-troende: forsker, politiker eller journalist. Det skyldes selvsagt at rammene for den kristne tenkning, teologi og antropologi, er fastlagt og (skråsikkert) autorisert i "Skrift og bekjennelse".

Som privatperson (kristen) ble Elgvin berørt av Sterris kommentar i Dagbladet. Som fagperson er det islam han har hatt som hovedtema. Han er altså ikke opptatt av «religion generelt», verken som privatperson eller som forsker.

«Mye tyder på at religion (?) ofte har en positiv virkning i menneskers liv», skriver Elgvin. «I de fleste undersøkelsene er de religiøse (?) lykkeligere...Mindre religiøs (?), mindre lykkelig...Livet virker mer meningsfullt».

Igjen: det er ikke "religion" Elgvin selv bekjenner seg til, men kristendommen! Og hvilken variant av denne? Det vil han ikke gå inn på. Hva er det som gjør de kristne lykkeligere? Er det at de anser seg for allerede frelst og rettferdiggjort?

https://no.wikipedia.org/wiki/Felleserkl%C3%A6ringen_om_rettferdiggj%C3%B8relsesl%C3%A6ren  

 

"RELIGION ER I STRID MED DEMOKRATIET"

 

Jeg henviser her til ukeavisen Dag og Tids ordskifte om «religion» 29. april. Her er tre motinnlegg fra biskop og teologer (de er raskt ute) til Arild Pedersens glimrende kommentar i avisen 22. april: «Religion er i strid med demokratiet».

Ingen av Pedersens kristne motparter nedenfor refererer til Den norske kirkes aktuelle, autoritære (antidemokratiske) skrift- og bekjennelsesgrunnlag.

 

«Religions- og kyrkjekritikk er viktig, men kritikken må ta på alvor korleis vi i dag faktisk les gamle tekstar, tekstkritisk og kontekstuelt. Da kan ein oppdage at ideane om folkestyre, demokrati og sekularitet kan ha nokre av røtene sine nettopp i kristendomen».

(Hans Kristian Solbu)

 

«En mer kalibrert religionsforståelse vil for eksempel være å finne hos de britiske religionssosiologene Linda Woodhead og Paul Heelas. I boken «Religion in Modern Times» fra 2000 utviklet de en religionstypologi, der det skilles mellom idealtypene religions of difference, religions of humanity og spiritualities of life»...Humanitetsreligion representerer en mer liberal religionsform som sjelden er ute etter absolutte standpunkter, men leter etter et felles verdimessig ståsted ut fra menneskers behov (tenk Åpen folkekirke).

Subjektiv spiritualitet vil være en religiøsitet som er fristilt fra tradisjonelle institusjoner, og preget av religiøs individualisme (tenk nyreligiøsitet). Alle disse religionsformene vil være solid representert i dagens norske samfunn, uten at det gjør samfunnet mindre moderne eller udemokratisk. Poenget er da heller ikke at den ene religionsformen er bedre enn den andre».

(Olav Hovdelien, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus).

«Det som heilt blir borte, er likevel korleis religionen, og då i vår tradisjon kristendomen, på avgjerande grunn har vore med og forma nett dei grunnleggjande verdiane som vi i dag held for sjølvsagde i vårt demokrati. Grunnlova tek ikkje i miss når ho i same paragraf (§ 2) talar om både «vår kristne og humanistiske arv» og om «demokratiet, rettsstaten og menneskerettane». Her vert ting bundne saman som både sakleg og historisk heng godt i hop».

(biskop Halvor Nordhaug)

 

Biskop Nordhaug reklamerer for boken «Hvor kristent skal Norge være" (Vårt Lands Forlag, 2016), som han har skrevet i samarbeid med Henrik Syse. Disse to kirkelige apologeter og deres sære problemstillinger har nok liten interesse for andre enn kristenfolket (det samme gjelder for alle bokutgivelser fra Vårt Lands Forlag, også de som er utgitt i samarbeid med Humanist Forlag).

https://www.tanum.no/_dokumentar-og-fakta/livssyn/religion/hvor-kristent-skal-norge-v%C3%A6re%3F-halvor-nordhaug-9788293368229

Det er besynderlig at ingen av de tre kirkelige opponenter i ukeavisen Dag og Tid omtaler kirke-kristendommens stifter og hovedperson: JESUS fra Nazareth.

Så konkret våger de ikke å være.

 

NOEN KILDER 

 

H. P. L’ORANGE:  Fra antikk til middelalder: Fra legeme til symbol  (Dreyers Forlag, Oslo)

Norman Cohn:  Europas indre demoner  (Humanist Forlag, 1997)

Ronnie Johanson:  Luthers lille brune. Sitater fra Martin Luther  (Religionskritisk Forlag 2004)

Bamber Gascoigne:  De kristne  (Grøndal 1978)

Svein Tobiassen: Kulturkollisjon. Norske misjonærers møte med Madagaskars innland 1867-1883  (1971)

Terje Myklebust: Åndelig utviklingshjelp? Kritisk søkelys på kristen misjon  (Human-Etisk Forbund 1989).

Øystein Rian: Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814

https://www.idunn.no/nmt/2015/02/oeystein_rian_sensuren_i_danmark-norge_vilkaarene_for_offen

 

Frans Fanon: «Jordens fordømte» (1967)

Yngvar Ustvedt. «Paradiset og tårene»  (1977)

Sven Lindqvist: «Utrydd hver eneste jævel»  (1995)

Yngvar Ustvedt:  «Trankebar: nordmenn i de gamle tropekolonier»  (2001)

E.D. Morel:  «Kongelig slaveleir. Historien om et terrorregime» (2002)

Tore Linne Eriksen: «Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908» (2007)

https://bokelskere.no/bok/det-foerste-folkemordet-i-det-tjuende-aarhundret-namibia-1903-1908/40235/ 

---------------- 

 

G. Ullestad

14.05.2016 (revidert 28.05.2016)