Den kristne "oppdragelsesvolden"

 

I Den katolske kirke er det blitt avdekket mange rystende skildringer og dokumentasjon av det mannlige presteskapets fysiske og psykiske terror mot barn og unge. Ropet fra kirkens misbrukte barn  ble aldri hørt av den katolske pavemakten. Ingen barmhjertighet ble utvist mot våre minste små. Den katolske kirkes årelange og pinlige tildekking av geistlighetens seksualforbrytelser (og annen mishandling/vanskjøtsel ved katolsk drevne barnehjem og institusjoner) er en skamplett på Den katolske kirkes lange synderegister, som ingen «soning» og intet «skriftemål» kan viske ut.   

Det avsløres stadig flere historier om krenkelser og overgrep i kristne miljøer i vår nære fortid, også i vårt luthersk-protestantiske land. Nå i avisinnlegg, debattfora, bokform og TV-serie. Den kristne trosfanatismen blir tematisert både på film og teaterscene. Dette er trolig bare toppen av isfjellet.

Vi kan regne med at mange tusener har krenkende og ydmykende barndomserfaringer som venter på å bli fortalt. Ganske riktig «eit verkjande sår» i kirke-kristendommens nære historie, som så mange verkende sår kirken(e) ikke klarer å håndtere på ærlig og anstendig måte. Ingen påtatt syndstilgivelse eller botsgang kan redde den kristne kirke. Ingen «sakramenter» kan frita kirkene for skyld og ansvar.

Det vi kan merke oss – igjen og igjen – er at kritikk og avsløringer kommer UTENFRA. Først når kristne miljøer blir konfrontert i det offentlige rom, innrømmer de at det er visse «usunne» trekk og visse «usunne» miljøer...Men «sunn tro» er noe ganske annet, må vite. Hva er så det er for noe rart?

Vi får høre at det er i utkantene «usunn tro» forekommer, men hva slags «sunn tro» blir forkynt i sentrum: «Folkekirken»? Den såkalte «mainstream»-kristendom? Da må vi selvsagt oppsøke det autoriserte tros- og læregrunnlaget.  

Er prekentekstene i kirkeåret «sunn tro»? Er Jesu lære i evangelieskriftene, kirkens bekjennelsesskrifter og Martin Luthers lære uttrykk for «sunn tro» og «sunn teologi»?  I Augustana art. 1 leser vi hva man må tro «uten tvil» (jfr. Athanasianum).

http://www.nlmhamar.no/info/laere/den-augsburgske-bekjennelse-confessio-augustana 

Vi blir ikke imponert over kristen-folkets evne til selvkritikk og selvrefleksjon. Den er som sedvanlig ganske begrenset og mangelfull. De forsøker fremfor alt å få kontroll over debatten (bl.a. ved å styre oppmerksomheten mot skillet mellom «sunn» og «usunn» tro/teologi), men går utenom hele hovedproblemet:  det kristne fatalistiske menneskesynet.

Kristne psykologer kommer raskt på banen, men de kan ikke psykologisere bort "syndefallet" og "frelseshistorien", forestillinger som er helt fundamentale i det kristne verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning. Hvorfor et uskyldig spebarn trenger gjenfødelse, renselse og nåde kan ikke kamufleres i psykologiske termer.

I henhold til offisiell kristen lære er menneskeslekten skyldig i ulydighet mot Skaperguden og Faderguden. Den som lydig bøyer kne for Fadergudens Sønn får adgang til evig salighet i det fremtidige gudsriket, mens den trosulydige skal kastes i mørket utenfor...Slik står det skrevet i kirkens hellige skrift: «Slik lyder Herrens ord» (les: Jesu ord). Dette er gjentatt og gjentatt i århundrer, overført gjennom generasjoner inntil vår tid. Og slik lyder det også i Dag Løkkes forkynnelse på Verdidebatt.

Syndsbekjennelsen i kirkens liturgi (den første av seks varianter i boken Liturgi, 2006):

«Gud, vær meg nådig! Jeg har syndet mot deg og sviktet min neste – med tanker og ord, med det jeg har gjort og med det jeg har forsømt. Tilgi meg mine synder for Jesu Kristi skyld. Skap i meg et rent et rent hjerte og gi meg kraft til nytt liv ved din Hellige Ånd».

 

BENEKTELSES-STRATEGIER 

 

«Fort gjort å glemme»  (Alf Gjøsund, Vårt Lands Verdidebatt 10. mars)

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11633132/   

«Vi fortsetter å overse de mørke sidene i vår egen kultur», skriver kommentator Alf Gjøsund i den kristne avisen Vårt Land. Han snakker om «vår kultur», ikke om «vår religion»:  kristendommen!  Hvem overser «de mørke sidene» i vår kultur, om ikke Gjøsund selv?  Dette til tross for at han vet at vår europeiske og norske kultur har vært kristen i mer enn tusen år. Betydningen av  den «kristne kulturarv» har utallige teologer, apologeter og skribenter innprentet oss de senere år, i utallige medier.

«Tabu. I forrige uke fortalte jeg om min egen barndom, som var preget av oppdragelsesvold. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på noen artikkel. Mange – de fleste «etnisk norske» – fortalte om sine egne rystende opplevelser i barndommen. Det skjedde i Norge, på 60-, 70- og 80-tallet, utført av etnisk norske foreldre, ofte med andre etnisk norske voksne som stilltiende vitner. Grunnen til at de takket meg, var at de ikke hadde våget å fortelle om dette selv. Ordet som går igjen er «skam». Temaet er fortsatt tabu».

Ordet «kristen» er beleilig utelatt i Gjøsunds kommentar, og slik opprettholder han tabuene. Men hva var og er kirken og kristendommens syn på barnet, på mennesket? Hva er det luthersk-evangeliske syn, som også er den kristne avisen Vårt Lands konfesjonelle grunnlag? Gjøsund bidrar selv til «tabuisering» når han lettsindig kamuflerer den kirke-kristne innflytelse på generasjonene som vokste opp på 1960, 70- og 80-tallet.

Gjøsund snakker konsekvent om «etnisk norske», men vi som har erfart den psykiske og/eller fysiske kristne «oppdragelsesvolden» vil med god grunn reagere sterkt  på denne type rasjonaliseringer og avledningsmanøvre. Gjøsund underslår at svært mange med «rystende opplevelser i barndommen» vokste opp ikke bare i «etnisk norske», men i kristne hjem!

Å oppdra barn til å bli lydige, lojale kristne fordrer et bestemt menneskesyn. Egenviljen ble oppfattet som synd og måtte kues. Det barn som tuktes og straffes, vil sjelden gjøre opprør mot autoriteter. I lutherdommen er ulydighet den største synd. Når frykten og skylden plantes i små barnesinn, er muligheten stor for at trass, «oppsetsighet» og sunn opprørstrang kveles i fødselen. I hjem, skole og kirke skulle autoritetstroen fremmes.

Å knele lydig ved alterrringen har de kristne gjort i århundrer. Og ja, også konfirmantene må knele ved alterringen. «Du skal frykte og elske Herren din Gud...». Denne helt umulige sammenstillingen er fundamental i det kristne gudsbilde og menneskesyn. Paulus har et ord til fedrene i Efes. 6,4:  "Dere fedre!  Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning". Gjennom århundrer har kirken forlangt lydighet og underkastelse. I Luthers katekisme ligger den samme fordring: barnet skal tuktes og oppdras i «den kristne tro». All barneoppdragelse og undervisning etter reformasjonen hadde dette som mål.

 

TARALD RASMUSSEN OG MARTIN LUTHER

 

I Bokklubbens kulturbibliotek (2001) foreligger boken "Martin Luther. Lille og store katekisme". Med et innledende essay av Inge Lønning (Luther-ekspert!). Nå før Luther-jubileet neste år burde boken tas frem og studeres også av lekfolk og kritikere.

Her finner vi bl.a. kapitlet: "Hvordan en familiefar skal lære husstanden sin å be om velsignelse morgen og kveld".

Man må være klar over at de teologiske fakulteter har hatt kontroll på alle fremstillinger og utgivelser av og om Martin Luther i vårt evangelisk-lutherske land. Som teolog, kirkehistoriker, leksikonforfatter og lærebokforfatter (bl.a. for lærerstudenter) bærer Tarald Rasmussen et betydelig ansvar for fortielse og skamløs idealisering av Luther (jfr. hans rare innlegg på Verdidebatt nylig).

"Han var medutgiver av Luthers verker i utvalg i seks bind (1979–83), og har vært medforfatter av flere lærebøker innenfor sitt fagfelt, blant annet Norsk kirkehistorie (1991) som har kommet i to reviderte utgaver", kan vi lese på Wikipedia.

Her, på Wikipedia, finner vi en detaljrikdom og framstilling av en historisk person som få andre blir til del. Det kan vi jo merke oss. Da er det desto mer underlig at vi i vår opplyste og religionskritiske tid ikke får tilgang til Luthers skrifter, i norsk oversettelse. Luther etterlot seg et et enormt materiale: skrifter, prekener, forelesninger, brev og bordtaler.

 

http://martinluthersskrifter.blogspot.no/

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther

https://snl.no/Martin_Luther

 

Vi vil gjerne vite: hvilke kriterier lå til grunn for UTVELGELSEN av Luthers skrifter (1997-1983) ? Hvorfor ble ikke Luthers antisemittiske skrift UTVALGT av de lærde herrer? Og hvorfor får ikke den norske almenheten tilgang til Luthers skrifter I DAG, nå som han skal feires og hylles i hele år 2017?

Det er ganske rart at man parallellt med inkorporering av evangelisk-luthersk lære i Grunnloven ikke gir "folket" noen mulighet til på selvstendig grunnlag å gjøre seg kjent med tankeinnholdet i Luthers skrifter. Er det kanskje "fortielsens sensur" teologene fortsatt praktiserer?

Og det er vel litt vel sent å komme med den type kritikk Tarald Rasmussen nå fremfører på Verdidebatt? Hvorfor retter han ikke kritikken mot seg selv? Verken på historisk-faglig eller etisk grunnlag inngir han troverdighet.

Så blir vi også litt forundret over at denne TF-teologen, som også mange av hans kolleger, går til den luthersk-ortodokse nisjeavisen Vårt Land/Verdidebatt for å ytre seg. Verdidebatt er et forum for "spesielt interesserte". Hvorfor ytrer de seg ikke i Aftenposten hvis de vil opplyse almenheten ("Folkekirkens" medlemmer) og skape debatt? 

--------------------- 

 

«Alle sjeleleger kjenner til at voksne menneskers sinnslidelser ofte er resultat av kroppslig mishandling i barneårene. Hvor mange er det ikke som gjennom et langt liv plages av stadige angstanfall, som av og til kan grense til det sinnssyke. Dette er en av kirkens mange omhyggelig skjulte, men bitre frukter.

I de tyske patriarkalske hjem var det fast regel at barna skulle ha ris. Hva har nå dette med religion og fred å gjøre? Bibelen sier at barn skal ha ris. Det later til at mishandling av barn er en kulturarv i det patriarkalske familesystem. Uansett hva som er opprinnelsen til denne uskikk, er det et faktum at den har kirkens velsignelse.

Den russiske prest Silvester, som for øvrig hadde ansvaret for oppdragelsen av Ivan den grusomme, gir følgende forskrifter om hvordan den kjærlige far skal fostre sin sønn:

"Hvordan man lærer sine barn å bli frelst gjennom angst: Straff din sønn mens han er ung, og han vil sørge for deg i din alderdom og vil bli en pryd for din sjel. Og du må ikke bli svak når du slår barnet: Hvis du slår ham med en stokk, dør han ikke av det, men blir bare friskere. Når du slår hans legeme, frelser du hans sjel fra døden. Hvis du elsker din sønn, må du oftere tilføye ham sår, for at du kan glede deg over ham senere.

Straff din sønn i hans ungdom, og du vil glede deg over ham i hans senere år...Og gi ham ingen vilje eller makt i hans ungdom, men knekk hans ribben under oppveksten, ellers kan han bli hard og nekte å være deg underlegen...».

(Morten Grindal: «Kristendommen - kjærlighetens fiende», 1950)

 

To profilerte  muslimske skribenter (Abid Raja og Usman Rana) har i Aftenposten diskutert hvorvidt fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen kan rettferdiggjøres ut fra religionen og Koranen (igjen en påfallende parallell til kristendommen). Vi kjenner godt igjen denne diskusjonen, men det er helt håpløst hvordan Alf Gjøsund avleder oppmerksomheten og gjemmer «oppragelsesvolden» bak en slags almen kultur,  eller en etnisk norsk kultur.  

Venstrepolitikeren Abid Rajas oppgjør med muslimsk barneoppdragelse  virker mer redelig og ærlig enn Alf Gjøsunds tilsløring av kristen barneoppdragelse.

---------------------   

 

Jesus tilkjennegir i de autoriserte evangelieskrifter intet bestemt eller selvstendig syn på barneoppdragelse, men som lovtro jøde må vi anta at han (naturlig nok) delte sine daværende landsmenns oppfatninger. Både Jesus og Muhammed (mange århundrer senere) var selvsagt bundet og begrenset av sin samtids normer for nomadeliv, stamme - og jordbrukssamfunn.  

Men det er intet for oss å hente i oldtidens patriarkalske og autoritære menneskesyn, familiemønstre og samfunn (nomadiske eller bofaste). Jesus fra Nazareth tok intet oppgjør med de rådende maktforhold i sin samtid, slik liberalteologene vil ha oss til å tro.

Det er jo nettopp fordi Jesus ikke var noen samfunnskritsk opprører, at kirken heller ikke har vært det.

Spesielt for Jesus og visse grupper av datidens sektvesen er at verken barn, kvinner eller familieliv i det hele har noen egenverdi, som heller ikke for Paulus i Det nye testamente. Jesus omtaler "de utvalgte" som mannspersoner:  de er «Guds sønner» (slett ikke «Guds døtre» eller «Guds barn»).

Kravet til askese og kyskhet frembrakte det usunne og avsondrede klosterlivet. Som Jesus, søkte hans senere etterfølgere - munker og nonner - å løsrive seg fra alle familiære og samfunnsmessige bindinger.

Kvinner og barn kan ikke bli borgere i den katolske Vatikanstaten:  den eneste rene mannsstat i verden. Og ingen reagerer! Jeg spør: er Vatikanstaten og pavemakten – et religiøst/kristent diktatur - uttrykk for en sivilisert og moderne kristendom?

(To verdenskriger sprang ut av det kristne Europa, den siste for bare litt over 70 år siden. Tre totalitære ideologier vokste fram i det kristne Europa. To av dem ble i sin tur eksportert til Afrika, Asia og Sør-Amerika).  

 

LUTHERS LILLE KATEKISME 

 

Familieliv og hushold i henhold til Martin Luther skulle være en slags «gudstjeneste». All oppdragelse skulle være «himmelvendt». Luthers lille katekisme er skrevet med tanke på «gudfryktige husfedre», til bruk for kristendomsundervisningen i hjemmene.

Det må presiseres:  dette skriftet inngår i Den norske kirkes autoriserte bekjennelsesgrunnlag den dag i dag. Den autoritære lutherske familiemodell ble videreført gjennom utallige generasjoner. Mange har tilfeldigvis «glemt» den danske teologen Erik Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme, en bok som har den fulle tittelen:

«Sandhed til Gudfrygtighed, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det som den der vil blive salig, har behov at vide og giøre. Paa Kongelig allernaadigst Befalning, til almindelig Brug».

Boken ble første gang utgitt i 1737. Pontoppidan var pietist og skrev boken på ordre av kong Kristian VI av Danmark-Norge, som lærebok i kristendomskunnskap i skolen. Alle som skulle konfirmeres i Danmark-Norge måtte lære seg å huske store deler av boken utenat. I Danmark var «Pontoppidan» pensum til 1794, men i Norge var boken i bruk til langt inn på 1900-talet. I noen pietistisk evangelisk-lutherske menigheter har boken vært brukt helt fram til vår tid.

Jeg vet ikke om Gjøsund mangler elementære kunnskaper om hans kirkes historie («den kristne kulturarv»), eller om det er taktiske motiver som gjør at han fortier Luthers og Pontoppidans betydning. Både Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring viser hvilken oppdragelse og undervisning barn og unge måtte gjennomgå i et par århundrer i vårt evangelisk-lutherske land.

Historien er brysom. Den forstyrrer kirkens selvbilde. Men så lenge man kan si at noen er «verre enn oss», eller man kan plassere sine "skitne flekker" annet steds (utenfor seg selv), så er man tilfreds. Man sveiper bare fort og lett over «de svarte flekkene», så har man liksom tatt «oppgjøret». Men etisk alvor og historisk bevissthet er lite utviklet innenfor kristenheten. Og fra dette hold vil man ofte prøve seg med strategien: vi visste ikke...Da VET vi at de ikke snakker sant!

Den verste form for benektelse hos kirke-kristendommens ansvarlige ledere (biskoper) og lærere (teologer) er deres manglende evne og vilje til å erkjenne antisemittismens gift i kirkens TEOLOGI. Lekfolkets uvitenhet kan man til en viss grad forstå og forklare, men geistlighet og teologer kan ikke unnskyldes.  

Fakultetsteologene har i ca. 200 år undervist alle kommende prester til troskap mot  antisemitten  Martin Luther: hans teologi og læreskrift. Luthers menneskeforakt rammet også andre grupper. Men hatet mot jøder og jødedom er grunnleggende og konstituerende for kristendommen. Det kan ikke isoleres til en enkelt person, men gjennomstrømmer den kristne religion (og kulturarv) helt fra tidlig oldtid, uttalt i skrifter, forkynnelse/prekener og vedtak ved utallige kirkemøter. Og i påfølgende årtuseners terror og forfølgelser.

Det var normalt fra oldkirkens tid å forfatte antijødiske pamfletter, slik også «den hellige" Augustin gjorde det mange, mange århundrer senere.

Johannes-evangeliet er blitt omtalt som det mest antisemittiske skriftet i NT. Her lyder da også Jesu stygge, heslige ord til sine landsmenn:  «Dere har djevelen til far» - gjentatt i det kristne nazi-Tyskland nær 2000 år senere. Demoniseringen av jødene i kirke-kristendommen startet med Jesus fra Nazareth, han som ble opphøyet til «Gud selv» av den despotiske keiser Konstantin og hans lydige biskoper (Nicæa år 325).

Slik fikk det kirke-kristne jødehatet GUDDOMMELIG SANKSJON. Denne bekjennelse – Nicæneum – er alle kristne kirkers (hellige, ufeilbarlige) grunnlag. Ja, også for den lutherske sokneprest Hallvard Jørgensen (jfr. Verdidebatt) og hans teologiske referanser.  

Moderne? Sivilisert? Man må ikke la seg forføre og villede av teologenes veltalenhet og retoriske øvelser. De er svært dyktige strateger. Lekmann Dag Løkkes flåsete og overflatiske kommentarer er lett gjennomskuelige. Det er også Hallvard Jørgensens mer teoretiske ("sofistikerte") utlegninger og teologiske referanser.

"NLM held seg til eit konservativt og historisk orientert bibelsyn og ein svært høg kristologi - dvs. svært tradisjonell reformatorisk kristendom", sier den lutherske sokneprest Jørgensen på Espens Ottosens siste tråd på Verdidebatt.

Et merkelig, kryptisk utsagn av den lærde og "sofistikerte" Jørgensen. Han klamrer seg (uselvstendig) til den amerikanske bibelforsker Dale Allison, som i likhet med Jørgensen selv, har sverget troskap til Nicæneum. De har et enormt forklaringsproblem.    

Ein svært høg kristologi ? Hva i all verden er det for noe rart? At denne assosieres med "svært tradisjonell reformatorisk kristendom", er et høyst merkverdig utsagn av Jørgensen. 

Den absurde, spekulative "kristologien" ble oppfunnet og formulert i oldkirken. Altså ikke av reformatorene på 1500-tallet, men av den romerkirke Hallvard Jørgensen selv flørter med.

Alle dogmer om Jesus ble fastsatt av den katolsk-romerske kirke lutheraneren Jørgensen beundrer så høyt. Det er denne kirke som har formulert den høyeste kristologi: ved dogmet om "jomfrufødselen" - og i nyere tid dogmet om (gudsmoderen) Marias ufeilbarlighet - og himmelfart!  

https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfru_Marias_opptagelse_i_himmelen

Jesus har altså ikke en menneskelig, men guddommelig avstamning. Jørgensen opplyser ikke leserne om dette. Denne kirkes guddommelige "Jesus" ("Kristus") kan angivelig ikke vurderes etter alminnelige historiske forskningskriterier. Det er TEOLOGI! Og intellektuell redelighet er ikke teologiens domene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristologi

https://snl.no/kristologi 

 

---------------------- 

 

Selv om mange kristne etter hvert, i det praktiske liv, har tilpasset seg et moderne, humant oppdragelsessyn har ikke menneskesynet endret seg.

Barnet fødes med menneskeslektens synd og skyld, og må renses (gjenfødes) ved barnedåp. Vi får konstant høre at vi gjennom hele vårt jordiske liv, fra fødsel til død, trenger den kristne gudens NÅDE (et fryktelig ord), helt uavhengig av vår livsførsel.

Den kristne straffende «Gud» er altså høyst virksom. Etter 2000 år er mannsguden fortsatt rasende og hevngjerrig.

Alle soningsritualer i kirkens liturgi og praksis handler om å blidgjøre den sinte guden: ved syndsbekjennelse, skriftemål, botsgang, nåde,  rettferdiggjørelse, tilgivelse, sakramenter...

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11638136/

(Ingen jordisk-menneskelig far vil selvsagt si til sine barn at det er kun av "nåde" han forbarmer seg over dem).  

Den norske kirke tviholder på Dommen og «de to utganger»:  enten - eller! Helt i samsvar med Jesu lære. At guden selv (eller hans "enbårne Sønn") skal holde dom, er det få teologer som betviler. De diskuterer bare straffens art, dvs. om vi fordømte og fortapte skal straffes, tilintetgjøres eller frelses. De mener seg å ha avgjørenede myndighet over vår evige skjebne.

I Apostolicum, som hver søndag resiteres i de fleste kristne kirker, sies det klart: han skal komme igjen for å dømme levende og døde.

La meg sitere noen avsnitt av den tvetydige Dag Løkke på Verdidebatt (les gjerne alle hans kommentarer den senere tid). Han er så ortodoks og konservativ i sitt læregrunnlag at det er helt umulig å forstå hva og hvem han  polemiserer mot på Verdidebatt. 

"Bibelen er den boka i verden som har betydd mest for meg. Og kirken er mitt annet hjem. Eller kanskje er den mitt første? Kirken betyr veldig mye - nesten alt - både for min kone og meg. Derfor blir det kirkegang også i dag. Med bønn og salmesang, lovsang og bekjennelse - og fellesskap rundt nattverdbordet, samt lytting til Guds ord, både lest og forkynt. Og så en hyggelig avsluttende kirkekaffe med søstre og brødre i troen!

De aller fleste av dem er svært mye mer konservative enn meg. Men vi respekterer hverandre og gleder oss over det gode fellesskapet, hvor det ikke er våre ulike meninger som teller, men fellesskapet i Jesus Kristus. Jesus er det kristne fellesskapets enhet og grunnvoll, til tross for våre uenigheter i mer perifere ting".  

"Jeg tror 100 % på Jesus. Han var og er Guds enbårne sønn og hans ord er sannhet. For meg er det ikke noe som heter "vitenskapens Jesus". De teologisk fagkyndige som jeg kjenner (eller har kjent), er venner av Bibelens Jesus og ikke motstandere av ham. Din problemstilling er derfor ikke min. Jeg har levd med Jesus hele livet og ber til ham hver dag. Han er min frelser og venn".

Bibelens Jesus? Det nye testamentets Jesus? Romerkirkens Jesus? Teologenes Jesus?  Ingen vet.

-------------------   

 

I Martin Luthers Augustana er jøder, muslimer, heretikere/kjettere, vantro og gudløse (ateister) demonisert, hvilket betyr at de og vi er «onde» som djevlene og derfor henfalne til «pine uten ende». Med andre ord: evig torturstraff.

Dette "djevelske" menneskesynet har kirkens autoriteter klart å få inn i Grunnloven i vår tid. Og uten offentlig debatt! Mytologiens mørke barbari i vår ellers demokratiske og humane konstitusjon er en skjendsel og en skammens plett. Det er uhyrlig! Denne «svarte flekken» må snarest vaskes bort!

Men når «trosministeren» går ut i Vårt Land og forteller om sin sterke tro skjønner vi at sivilisasjons- og opplysningsprosjektet langt fra er avsluttet.

 

«NÅR TRUA VERT FANATISK»

(Teolog  Eskil Skjeldal, Dag og Tid 1. april 2006)

 

«Det er farleg dersom ideala frå urkyrkja vert overførde til vår tid», skriver Skjeldal. Hva så med Jesu idealer i evangelieskriftene? Det er merkelig at Skjeldal ikke nevner oldtidsprofeten Jesus. Var ikke urkirkens idealer hentet fra Jesu ord i overleveringen, først muntlig og senere autorisert i «den hellige skrift»?

Man skal passe seg for urkirken og Apostlenes gjerninger, i følge Skjeldal. Ja, vi vet jo at det er Peter, og ikke Paulus, Den katolske kirke har som forbilde blant apostlene.

Men hva med Jesu trosfanatisme i evangelieskriftene? Denne har vi da alle tilgang til gjennom kirkens egne utvalg? Hva med Martin Luthers trosfanatisme?

Nettopp fordi Jesus fra Nazareth er opphøyet til «Gud» har kristen tro og lære alltid vært fanatisk. Den er det den dag i dag. Hele kirkehistorien vitner om kristen fanatisme og ekstremisme. Kirkens voldsteologi – som også jødehatet – er uløselig forbundet med Nicæneum.

Igjen altså: skjellsordene som hagler mot jødene i Det nye testamentet fikk her guddommelig sanksjon. Og fra prekestolene i dag hører og leser vi tilsvarende utskjellinger og fordømmelser, særlig rettet mot de jødiske «fariseere og skriftlærde». Hvorfor? Fordi den gudommeliggjorte Jesus skjelte dem ut i sin interne (høyst lokale og personlige) teologiske konflikt for 2000 år siden. Det er grunn nok for kirkens presteskap. Han er jo «Gud» og «Guds eneste Sønn»!

Utallige kirkefedre og kirkelærere er helgenkåret av Skjeldals romerkirke. Som konvertert katolikk kan vi spørre ham:  er det paven han bøyer kne for? Skjeldal kan kritisere Paulus og urkirken, men kan han kritisere romerkirken og paven (angivelig apostelen Peters etterfølger)?

(Ser vi noen likheter mellom den såkalt «apostoliske etterfølgelse» og kalifenes autoritet i islam? Finnes det paralleller mellom ideen om «kalifatet» OG "det romerske riket": romerkirkens Vatikanstat? Ja, disse to religioner er nært beslektet. Dette slektskapet binder dem sammen, slik at de opptrer snart som FIENDER, snart som ALLIERTE).

Det må være helt klart: Jesus fra Nazareth er alle kristne kirker og menigheters guddommelige autoritet og etiske forbilde. Da er det selvsagt Jesu lære og virksomhet i evangelieskriftene vi må granske nærmere. Fanatisme, «usunn tro», «ytterliggående tro» m.m. er nettopp merkelapper vi kan feste på Jesus selv. Var ikke også Jesus «karismatiker»?

Nå er det noen moderne teologer (bibelforskere og tekstkritikere) som forsøker det umulige: å forene den historiske (feilbarlige) Jesus fra Nazareth med Den nicænske bekjennelses opphøyelse av ham til «Gud selv». Slike tankeforstyrrelser lar ikke teologene seg anfekte av. De kan ikke tenke utenfor romerkirkens «paradigme»: Nicæneum.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_nikenske_trosbekjennelse

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/oldkirkelige_bekjennelser.pdf

 

De har følgelig en helt annen referanse for sin tenkning enn vi andre. Denne blir sjelden uttalt eller omtalt offentlig, men den styrer all kristen teologi. Også den som virker «liberal», «moderat», "progressiv" og "feministisk".

Om de aldri så mye - dog svært forsiktig - tilkjenner Jesus visse begrensinger i innsikt (som de er helt nødt til ut fra den historisk-kritiske forskning de har neglisjert på det skammeligste), må de likevel alltid fremheve ham som unik og enestående for sin tid og i verdenshistorien.

De fleste av dem har som fremste oppgave å ivareta og forvalte kirkens Jesus-apoteose fra 300-tallet. I deres moderniseringsiver det siste århundret har det oppstått mange rare teologiske teorier og fantasifulle tolkninger, som alle har et uforståelig og a-historisk Jesus-ideal som forbilde.

"Jesus-seminaret" fra 1985 ble etablert og organisert med det formål å finne ut hva Jesus egentlig sa...Og blant de hundrevis av uttalelser som er tillagt ham, regner de ti - 10 - som ekte!

 

"Jakten på den historiske Jesus begynner med deisten Hermann Samuel Reimarius (1694-1768), professor i orientalske språk i Hamburg. I noen fragmenter som ikke ble publisert før etter hans død, påpeker han at det ikke kan stemme alt hva evangelistene sier om Jesus. Særig legger han vekt på at beretningene om oppstandelsen er fulle av motstridende opplysninger.

Arbeidet ble fulgt opp av David Friedrich Strauss med den epokegjørende boken "Leben-Jesus" (1835), hvor han etter nitid granskning forsøker å rense evangeliene for myter. Man må skjelne mellom troens Kristus og historiens Jesus.

(Strauss mistet to universitetsstillinger etter press fra kristelig hold).

Med Johannes Weiss og Albert Schweitzer kulminerte forskningen med at Jesus trodde verden ville gå under i løpet av få år, mens de fleste i hans generasjon ennå levde...Denne "eskatologiske" Jesus var enerådende blant ledende forskere frem til omkring 1945.

I mellomtiden hadde ny-ortodoksien overtatt, med Robert Bultmann og Karl Barth som guruer. Disse avviste leting etter den historiske Jesus som et fåfengt forsøk på å sikre en basis for troen. Bultmann påpekte at vi i dag "praktisk talt ikke kan vite noe om Jesu liv og personlighet", men forsøkte å redde troen ved å hevde at hvem Jesus var i virkeligheten var, er troen uvedkommende".

(Ronnie Johanson, Humanist 3/1995)

Men tankeinnholdet i Nicæneum lar seg aldri innordne ("akkomodere") i den menneskelige utviklingshistorie, kunnskap og erfaring. Heller ikke i syttitallets spekulative ny-tolkninger om den "frigjørende" og "maktkritiske" Jesus, eller Kristus. Og dess mer "kriseteologene" (som Halvor Moxnes, og også Hallvard Jørgensen) forsøker denne spagaten, dess mer forskrever de seg.

Jesus hadde rett i noe: man kan ikke fylle ny vin i gamle skinnsekker...hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hjem som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående...

------------------------ 

 

Jesus var ikke opptatt av barneoppdragelse, eller av barns oppvekstvilkår (verken i familie eller samfunn). Barn og familieliv er ganske fraværende i evangelieskriftene. Jesus trekker frem barnet bare som MODELL for den voksnes trosholdning, dvs. for den lydige, passive og underdanige holdning som skulle gi adgang til hans nært fremstående, overjordiske gudsrike.

Og kvinneidealet? Det er Maria’ene som passivt sitter lydig og lyttende ved «mesterens» føtter. En av dem salver hans føtter og tørker dem med sitt hår.

At kvinner nå har inntatt alle stillinger i kirken toppledelse, forandrer intet. Det tragiske ved kvinnenes inntog i Den norske kirke er at de ikke har fått endret en tøddel eller bokstav i kirkens autoritære, patriarkalske bekjennelser fra oldtiden. Tvert om, vi ser at de underkaster seg lydig Jesu autoritet, akkurat slik deres mannlige forgjengere og forbilder har forlangt det.  

Frigjøringskirkene, feministene og homo-aktivistenes "gudsbilde" er verken mer tiltrekkende eller troverdig - og slett ikke mer historisk sannferdig enn den gjennomført maskuline versjonen. De underkaster seg alle den samme mannsguden: Jesus fra Nazareth. - Og ikke en kvinnelig "Krista" (jfr. teologen Gyrid Gunnes), men den mannlige "Kristus".

Det finnes da heller ingen kvinnelig "messias" (som "Kristus" er avledet fra) i de israelittisk-jødiske samfunn årtusener tilbake, verken i skrift eller tradisjon/historie.

De kvinnelige presters "omsorgskirke" er bare en fase i den forvirringens og oppløsningens tid som har pågått innenfor teologien i mer enn hundre år, i vår del av verden. Og teologenes "Gud" kan tilsynelatende endre både kjønn og personlighet, mening og holdning akkurat som teologene selv. Han er et følelses- og stemningsmenneske. Selvsagt! Han var, er og blir formet i teologenes bilde. I moderne kristen forkynnelse er han derfor ikke lenger allmektig (slik han var i den autoritære tidsalder), men avmektig: svak og sårbar.

http://www.vl.no/2.604/frelse-i-den-svake-gud-1.80042

Men i selve grunnlaget - bekjennelse og dogmatikk - kan vi ikke notere noen faktiske endringer. Ingen revisjoner er gjort. Både menn og kvinner finner sammen ved nattverdbordet, hvor de lydig bøyer kne og inntar mannsguden "Jesu Kristi" blod og legeme.

 

Å MISTE SEG SELV...

 

Noen av utbryterne fra «usunne» lutherske (karismatiske) menigheter og Jesus-bevegelser uttrykker at de opplevde å miste seg selv...Men hva sier Jesus selv ("Mesteren") om dette?

«Deretter sa Jesus til disiplene: Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det».  (Matt. 16, 24-25).

Det skulle koste å være en Jesu disippel. Etterfølgelse betydde forsakelse og oppgivelse av alle verdslige, materielle og følelsesmessige bånd. Han ventet som kjent (utålmodig) på generasjonenes opphør og historiens ende i sin egen tid. 

Den eskatologisk-apokalyptiske Jesus stilte knallharde krav og betingelser ikke bare for disippelskap, men også til sine øvrige tilhengere og etterfølgere. Kravet var TROSLYDIGHET. Tvilen var Satans verk. Jesus forlangte total lydighet og underkastelse under sitt førerskap. Det gjorde også romerkirken fra 3-400-tallet ("Ingen frelse utenfor kirken").  

Derfor blir konflikten og bruddet i Torp-familien, pinlig demonstrert i NRK, paradoksalt nok en manifestasjon av Jesu ord hos Lukas i kap. 14. 

«Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv».

«Jeg er kommet for å sette et skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender».  (Matteus 10:35).

«Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdt. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdt». (Matteus 10:37)

For kort tid tilbake ble det norske folk vitne til den uverdige konfrontasjonen mellom far og sønn Torp i NRK. Et uforsonlig brudd  innenfor samme familie blottstilte ikke bare en tragisk intern familekonflikt, men bekrefter også Jesu ord i Matteus kap. 10.     

«Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen. Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdt. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som finner sitt liv for min skyld, skal finne det».

En forklaring på hvorfor unge brennende mennesker «brenner ut» i diverse «militaristiske» og misjonerende Jesus-bevegelser, skal angivelig være dårlig eller mangelfullt LEDERSKAP (autoritære eller utydelige ledere).  

 

Hvem er den ideelle leder for de kristne?

(Jesus? Martin Luther? Pave Frans? )  

 

Jeg spør: er pave Frans moderne og sivilisert når han i år 2016

"... ser ut til å åpne døren på gløtt for at skilte katolikker som har giftet seg på nytt, kan få gå til nattverd – noe reglene inntil nå har sagt de ikke kan. Unntak har vært gjort hvis de avstår fra sex med sin nye ektefelle". 

Siste propagandanummer fra pave Frans er å invitere "syriske" flyktninger til Vatikanet (som kjent vasket han muslimske flyktningeføtter i påskeuken)...NRK har som sedvanlig ingen motforestillinger eller kritiske bemerkninger. Det er forståelig når denne statskanalen, år etter år, kringkaster messer fra Peterskirken ved de store kirkelige høytider.

http://www.nrk.no/urix/paven-tok-med-12-flyktninger-tilbake-til-vatikanet-1.12903978

 

«Jesus er vår leder. Vi skal alltid forsøke å lede som han, med kjærlighet, respekt og ydmykhet». (Andreas Hegertun, Verdidebatt 08.04.2016).

«Gud er den som leder»  (Gunnar Innerdal, Luthersk Kirketidende 2012)

«Man svarer bare til én, og det er Gud selv»  (korsbærer og statsråd Sylvi Listhaug, Morgenbladet 8. april 2016).

«Det er ikke sterke ledere og visjonære disippelkulturer som bærer Guds rike. Erkjennelsen av nederlag, vedkjennelsen av synd og anerkjennelse av kritisk refleksjon truer aldri Guds rikes framgang». 

(Knut Tveitereid, NLA, Verdidebatt) 

«Hvis noen skulle gi seg i kast med å kåre verdens mest betydningsfulle leder, ville Jesus gått av med seieren».  (Magne Lerø, teolog og redaktør av Ukemagasinet ledelse 21.12.2011).

Artikkelen, også publisert i Vårt Land, er så fantastisk og absurd at den bør lese i sin helhet.

http://www.dagensperspektiv.no/nyheter/jesus-lederen-som-sprengte-grensene 

 

Mange har ikke har vokst opp i såkalt «karismatiske» menigheter, men i helt alminnelig (småborgerlige) statskirkelige og misjonskristne hjem, hvor den  evangelisk-lutherske lære  ble sterkt vektlagt. Den psykiske terror i disse miljøer har antatt mange former, uten at djevelutdrivelser, tungetale og andre «åndsutgytelser» har vært praktisert.

Idealet om selvfornektelse, lydighet og syndserkjennelse var/er  grunnleggende i den protestantiske livsverden (ja, også prest og  Kristus-etterfølger Stian Kilde Aarebrot følte for noen år siden trang til å bekjenne offentlig – på Verdidebatt – et banalt sykkeltyveri fra sin fjerne ungdomstid).

Bekjennelsesmanien - skriftemålet - i den kristne tankeverden har dessverre fått stor utbredelse i vår offentlighet. I Vårt Land (og diverse andre medier) skal alle nå fortelle om sine personlige "livskriser" og "troskriser". Vi kan nesten ikke åpne en avis, eller et helgebilag, hvor ikke en eller annen prest, politiker eller kjendis forteller leserne sin påtrengende livshistorie.

Jeg vet ikke hvorfor mediene tror alt dette (kristelige) "føleriet" har interesse for offentligheten. Vårt Land rendyrker denne vulgære "sjanger" inntil det groteske, nå sist ved intervjuet av Kirkerådets nyvalgte leder: Kristin Gunnleiksrud Raanum. 

Vi skjønner jo at det alt sammen er fortalt i en bestemt forkynnende hensikt. Hennes graviditetshistorie og kjærlighetshistorie er nok ikke så interessant for offentligheten, som hun selv kanskje tror. Den er tvert om svært forutsigbar. Vi vet alltid hvordan slike historier ender.

 

HEF og "tros- og livssynssamfunn"

 

Det er ganske spesielt og påfallende at Den norske kirkes øverste leder har en sønn som sitter i ledelsen i HEF, dvs. som nestleder i Humanistisk ungdom (HU). Se innlegget nedenfor.  

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9868

Det mest provoserende i dette innlegget er etter mitt syn avsnittene nedenfor, for det er nettopp i synet på "verdier", "etikk" og "menneskesyn" at kristendommen og humanismen skiller lag, helt fundamentalt. 

Men mor og sønn Gunnleiksrud er visst skjønt enige. Fri Tanke stiller ingen brysomme spørsmål.   

"Verdimessig sett er mor og sønn stort sett på linje – for menneskerettigheter, likeverd, dialog, pluralisme, kritisk refleksjon og åpenhet. De er samstemte i at skillene i dag ikke går mellom livssyn, men innad i ulike religioner og livssyn – mellom ekstremister og andre.

Haakon har sågar hjulpet sin mor i kampen for homofilt ekteskap i Den norske kirke. Kristin er nemlig initiativtaker til Åpen folkekirke, som stiller liste ved kirkevalget til høsten. Haakon har hjulpet til å utarbeide en modell for mandatberegning. Det har gjort at han har fått kjeft fra konservativt hold for å «blande seg» i indre forhold i andre trossamfunn".

"– Men det å ha åpenhet for folks religiøsitet er viktig for å kunne leve sammen i livssynsåpent samfunn. Jeg vil motarbeide tanken om at religion er noe negativt som burde fjernes. Jeg ønsker å dra HU i en liberal og tolerant retning, som anerkjenner at vi har forskjellig livssyn og heller fokusere på hvordan vi er mellom hverandre og hvordan religion og livssyn anvendes, poengterer Haakon".

"I likhet med humanetikere er hun mest opptatt av dette livet. Hun tror på livet før døden. Også det har mor og sønn felles".

Det er ganske oppsiktsvekkende at verken mor eller sønn Gunnleiksrud våger å berøre tankeinnholdet i Den norske kirkes overleverte "Skrift og bekjennelse". De bare synser. Men det er ikke den enkeltes subjektive spekulasjoner vi møter i kirkens offisielle, autoriserte lære- og skriftgrunnlag de siste par årtusen, eller i den evangelisk-lutherske lære de siste 500 år.  

Hvorfor klarer ikke mor eller sønn Gunnleiksrud å forholde seg til kirkens stadig gyldige, offisielle lære: gudsbilde og menneskesyn? 

Vi er ikke interessert i Gunnleiksruds graviditetshistorie. Hennes historie er da også bare fortalt i Vårt Land. La oss andre få slippe slike tåredryppende og sentimentale historier. Det er fullt av dem i Vårt Land. Det er langt mer interessant å spørre hvorfor hun - som nyvalgt kirkerådsleder - unnviker og omgår HOVEDPROBLEMET i kirkens bekjennelse og teologi: Jesus-apoteosen! 

Her har Gunnleiksrud intet å si. Det har heller ikke leder i Human-Etisk Ungdom: Arnlaug Høgås Skjæveland. De forstår hverandre godt, og avisen Vårt Land er åpenbart meget fornøyd med HEF. Når human-etikere heller ytrer seg på Verdidebatt enn i egne fora, skjønner vi jo at noe er fundamentalt galt fatt.

Morten Horn er omtrent den eneste debattant som ytrer seg i Fri Tankes debattspalter, men også han synes å føle seg mer hjemme i Vårt Lands spalter. Det finnes ikke noe etisk eller religionskritisk engasjement på Fri Tanke, og heller ingen oppfordring til religionskritikk på HEF's nye nettsider.

Dette er avslørende for tanketørken i HEF:  intet debattinnlegg er publisert på Fri Tankes nettavis siden oktober 2015! Les bare innlegget nedenfor, så skjønner vi hvorfor.

http://www.verdidebatt.no/arnlaug/

"Skillet mellom stat og kirke må gå så fort som mulig. Men ikke fordi vi misliker kirken eller religionen den står for. Vi bør jobbe for et slikt skille fordi det gir oss et bedre samfunn. Ønsket om skille mellom stat og kirke bør baseres på visjonen om et samfunn der humanisters menneskesyn tillegges like mye verdi som andres tro på bønn og nattverd.

Regjeringen har varslet at den vil utarbeide en «helhetlig tros- og livssynspolitikk». I denne prosessen må norske humanister ta sin rettmessige plass på lik linje med andre livssyn.

Allikevel er det viktig at vi ikke går inn i denne prosessen med det utgangspunktet at vi skal bekjempe religiøsitet.

Vi håper forbundet de neste 60 år gradvis beveger seg fra en organisasjon i skyttergravene til å bli en organisasjon som strekker hånden ut og smiler til de andre livssynene. Det vil være behov for et hjem for norske humanister også lenge etter at blekket er blitt tørt på skilsmissepapirene til statskirken. Et hjem for ­refleksjon, kritisk tenkning, menneskeverd, vitenskap og ­filosofi. Dette bør bygges på et fundament av hva vi er for, ikke hva vi er mot. Respekten for mennesket bør også omfatte respekten for menneskets valg av gud".

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/gunleiksrud-raaum-ny-leder-i-kirkeradet/

 

Autoritetsfrykt og tankekontroll ble utøvet i hjem, kirke, skole og samfunn i vårt offisielt kristelige inntil for bare få ti-år siden. Den (allmektige) allestedsnærværende djevelguden var på ferde overalt.

Djeveltro og demonutdrivelser er gammelt nytt i kirkehistorien. Og det er jo ikke så rart, ettersom ånder, engler og demoner inngår i Jesu virkelighetsoppfatning. Det var en utbredt oppfatning i hans sektmiljø at "ånder" kunne inkarnere seg og ta bolig i et menneskes kropp og ta over styringen av dets liv.

Jesu oppfatning var at ånden/engelen Menneskesønnen (kjent fra bl.a. Daniels bok og Enoks bok) tok bolig i ham ved Johannes-dåpen. I mer enn 50 skriftsteder omtaler Jesus seg som Menneskesønnen i 3. pers. entall.  

I evangelieskriftene møter vi mange demonbesatte mennesker. Sjefsdemonen, den onde Satan, er Jesu hovedmotstander og "Guds" kosmiske fiende.  

At demoner ("onde ånder") herjer i luftrommet, tror de kristne den dag i dag. Den katolske kirke utdanner excorcister og Den norske kirke har utarbeidet en egen liturgi for "husrens". Det forteller sitt.

http://www.katolsk.no/tro/tema/engler-andsmakter/artikler/exorcism

 

For få ti-år siden satte Eva Lundgren et sterkt kritisk søkelys på denne praksis i kristne miljøer, som i boken "I Herrens vold" (1985). Særlig kvinner ble rammet av djevelutdrivelser. Og det var ikke bare "karismatiske" pinsemenigheter som var i skuddet den gangen. Er denne nære kirkehistorie tilfeldigvis "glemt"?

Lundgren ble som så mange modige forskere forsøkt fratatt sin faglige troverdighet.

https://teotao.wordpress.com/2008/04/04/hvordan-kristen-fundamentalisme-skaper-og-legitimerer-vold/ 

 

Gudens øye sov aldri. Den straffende guden voktet konstant over små barnesinn. Mange har nok også kjent seg godt igjen i boken «Gudsforgiftning», av Tilman Moser (1979). Den kan leses her.  

http://www.nb.no/nbsok/nb/76b6e731c33ee76ddb53ba396763dd45?lang=no#0   

 

DEN MORBIDE HELVETES-BESETTELSEN  

 

Presten Sverre Inge Apenes utga i 1983 den selsomme boken "Himmel og helvete", hvor både lekfolkets helvetessyn, kritiske motforestillinger og  «Kirkens mening» fikk komme til uttrykk. Uten helvete, ingen himmel. Uten helvetesstraffen, ingen frelse.  Dette er den enkle og knivskarpe  dualistiske  akse all kristen teologi og antropologi dreier rundt, også den evangelisk-lutherske lære.

Jeg siterer nedenfor en rekke deloverskrifter fra forfatterens intervjuer med alminnelige kristne om deres oppfatning av helvete:  

Bøye sin egenvilje – Den bitreste kalk for en vanartet slekt – Det eit egoistisk liv fører med seg – Alt er smittet – Riv ut øye som frister deg – Gud selv plukker dem ut – Skræmd av helvete i barndommen – Bedre om Gud ikke skapte mennesket – Leve i troen på Jesus som soner – Omtrent som en stor skogbrann – En evighet med anger, hat og skam – Som gestapos og sadistenes behandling - Sæle ånder – Slaver under sine drifter – Anger og gru uten lindring – Den som nekter å innse, går fortapt – Vår allianse er avgjørende – Helvete er meningsløst uten Gud – Millioner har trodd på det, men... -  Jeg forsto det allerede som barn – Om svart og kvitt – Helvete er en konsekvens av nokka ondt – Forstår man helvete, blir man brennende i ånden – De vil ikke trives i himmelen – Selvbebreidelsen som aldri dør – Omvendelse må til – Liv uten Gud fører til helvete – Et svart, ekkelt sted – Der fortvilelsen råder – Den største ulykke - - -

 

CHARLOTTE RØRTH  

(dansk  journalist, forfatter og Jesus-dyrker)

 

I disse dager har vi i Stavanger Aftenblad fått et ypperlig eksempel på kristen ekstremisme og en type «hallusinasjoner» vi kjenner fra Maria Magdalena, Paulus og andre villfarne munker/nonner og katolske mystikere gjennom middelalderen. Som f.eks. de hyllede helgener i avisen Vårt Land: Teresa av Avila, Johannes av Korset (og Katarina av Sienna).

Nedenfor er de avbildet i all sin bleke, usunne «hellighet». Jeg vil tro at slike og lignende illustrasjoner må virke frastøtende på de fleste i dag. Personlig kan jeg ikke annet enn å assosiere noe «sykelig» med disse fromme helgener.

Katarina av Sienna er omtalt som historiens første "sultekunstner" (anorektiker). Hun sluttet å spise, og på sitt sykeleie ville hun bare ha "Kristi nattverd". Vi vet at visse munker og nonner i middelalderen drev med utstrakt selvpining og selvpisking. De skulle etterfølge Jesu Kristi lidelse, må vite. Dess mer de pinte seg selv, dess mer "helliggjort" ble de. For en livsforakt!

 

https://www.bing.com/images/search?q=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&FORM=IGRE

https://www.bing.com/images/search?q=teresa%20av%20avilla&qs=n&form=QBIR&pq=teresa%20av%20avilla&sc=7-16&sp=-1&sk=

https://www.bing.com/images/search?q=johannes%20av%20korset&qs=n&form=QBIR&pq=johannes%20av%20korset&sc=2-18&sp=-1&sk= 

 

Bakgrunnen for Aftenbladets reportasjer var «dialogpresten» Silje Trym Mathiassen og hennes samtale med Charlotte Rørth i Petri kirken i Stavanger nylig. Nå også med «godkjent stempel» av religionshistoriker Anne Kalvig. Vi venter bare på at religionshistoriker Kalvig skal tilkjennegi sin kristne tro i Vårt Lands ukentlige spalte: «Min tro» (det er her de kommer «ut av skapet»).

http://www.nrk.no/rogaland/dialogprest-med-engletro-1.11205570   

http://www.aftenbladet.no/meninger/Religion-som-mote-og-erfaring-3902977.html 

 

Vårt Lands kulturredaktør Ola Egil Aune skrev for en tid tilbake slik om Charlotte Rørths møte med Jesus:  «I Danmark har en kvinne, den kritiske journalisten og «motvillig troende», som hun kaller seg, Charlotte Rørth gitt ut en bok («Jeg møtte Jesus», Informations forlag, dansk) om sitt uventede møte med Jesus:  Han sto foran henne, ventet på henne ­, hun så ham og ble fylt av en lidenskaplig kjærlighet til livet, til menneskene, til Ham».

http://www.vl.no/meninger/hun-m%C3%B8tte-jesus-1.348771 

Det mest kuriøse ved Rørth, er at hun fremhever det erotiske elementet i sitt møte med mannspersonen Jesus. Nå er det jo mange, menn og kvinner, som har beskrevet sitt spesielle, inderlige kjærlighetsforhold til Jesus og Kristus som en forelskelse (som også Bjørn Eidsvåg og Erling Rimehaug). Det er virkelig rart. Ja, høyst eiendommelig. Tenk at man kan føle så sterkt for - elske - en mannsperson fra oldtiden!  

«Hun har fått økt sexlyst etter sitt møte med Jesus», opplyser Aftenbladets reporter (som har lest Rørths siste bok). Det er liten tvil om at Rørth (subjektivt) har opplevd sitt møte med Jesus fysisk og sanselig, en mannsperson som altså døde og ble gravlagt for ca. 2000 år siden.

Hun har til og med beskrevet hans utseende, som vel ingen annen hengiven Jesus-dyrker eller Kristus-mystiker har gjort før henne de siste par årtusen. Ikke en gang Maria Magdalena – kirkens kronvitne – har levert en fysisk beskrivelse av den «oppstandne» Jesus (hun trodde som kjent det var gartneren hun så). Dette til tross for at hun inngikk i Jesu følge og sto ham meget nær.

«Det blikk Jesus rettet mot meg, var ikke en manns blikk på en kvinne, det stakk mye dypere, det var et blikk fra menneske til menneske», sier Charlotte Rørth til Aftenbladet.  

 

HEFTIGE FORSAMLINGER OG HEFTIGE OPPLEVELSER

 

Jeg siterer igjen den katolsk-troende Eskil Skjeldal (Dag og Tid):

«Slike heftige forsamlingar oppstår særleg i karismatiske rørsler i utkanten av pinserørsla...Ideala vert henta frå den fyrste kristne tida, som vi kan lese om i Apostelgjerningane. Då herja Heilagånden i Midtausten, og disiplane omvende seg i tusenvis. Tungetale og læking av av sjuke breidde om seg».

Jaså, herjet Helligånden i MIDTØSTEN? Hvor og når? Og hvilke disipler omvendte seg «i tusenvis», Skjeldal? Er ikke Den hellige Ånd en person i treenigheten? Hvilken funksjon har Helligånden i Den katolske kirkes lære, historie og tradisjon?

Pave Frans har kanskje ingen «heftige» opplevelser med Vårherre..? Men som Herren og den treenige gudens representant på jorden, fører han vel en løpende samtale med Vårherre, eller med en av de andre personene i guddommen? Har ikke også pave Frans i eie «nøklene» til Himmelrikets porter? Er Helligånden involvert i pavens samtaler med «Gud» og "Jesus Kristus", Skjeldal?

Ellers kan man jo bare lese katolske munker, nonner og mystikeres skrifter fra middelalderen ("den senere kristne tiden") for å rystes og forskrekkes over deres ekstatiske og ekstremistiske forestillinger og opplevelser. For et religiøst vanvidd!

Den katolsk-troende Olav Rune Ekeland Bastrup på Verdidebatt er utrettelig i ansvarsfraskrivelse. Det er akkurat samme taktikk den luthersk-troende Espen Ottosen  i Aftenposten benytter i sin polemikk mot kritikere. Det er svært opprørende hvordan disse to (og flere kristen-apologeter) enten fortier eller manipulerer og forvrenger kirkehistorien. De er dogmatikkens forvaltere og voktere. Men ingen filosof eller sannferdig historiker har selvsagt Nicæneum som referanse for sine studier.  

http://www.verdidebatt.no/eot/ 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11636478/

 

TUSENÅRSRIKET ELLER TUSENÅRSHÅPET  

 

«Jakten på tusenårsriket har etterlatt seg et kjølvann stenket med blod:  religiøst hysteri, korstog og massakrer», skriver historikeren Norman Cohn i boken Jakten på tusenårsriket (Humanist Forlag 1999).

Verken Skjeldal eller Bastrup (som heller ikke Njål Kristiansen på Verdidebatt) gir noen opplysning om den (katolske) «millenaristiske forventning og de voldelige bevegelser den gav opphav til. Dette inngår i et kjent mytologisk mønster som vi også finner i dag».

Ja, det skal være sant og visst. For bedre innblikk i den særegne kirke-kristne tidsoppfatning og historiesyn, kan man lese MF-professor (emeritus) Oskar Skarsaunes bok fra 1999: "Tusenårshåpet. Endetidsforventning gjennom 2000 år".

Denne boken er etter mitt syn et godt eksempel på hvor langt fra hverandre teologen og historikeren står. Jeg anmoder også leserne å merke seg de to digitale oppslagsverkene nedenfor. På Store norske leksikon finnes ingen kilder eller litteraturhenvisninger til Skarsaunes omfattende forfatterskap (artikkelforfatter er nevnte Tarald Rasmussen, fra et konkurrerende teologisk fakultet).  

https://snl.no/Oskar_Skarsaune

https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Skarsaune

Kristne endetidsforkynnere og dommedagspredikanter skaper rabalder og hysteri også i vår tid, i den kristne verden. Noen av dem finner vi i det nord-amerikanske "bibelbeltet". Det er derfor interessant at norske teologer i vår tid (hovedsakelig) søker til den anglo-amerikanske verden for å finne inspirasjon. Men endetidsforkynnere finner vi også i protestantiske og statskirkelige miljøer i vårt land. Og Luther selv hadde sterke endetidsfornemmelser.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/utrolige-historier/dommedagsprofet-jorden-gaar-under-loerdag/a/10093960/

 

Også Kjetil Mæle har fått rikelig spalteplass på Verdidebatt, og verken biskoper eller teologer motsier ham (som heller ikke Bastrup eller Jørgensen).

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11638908/#post_11638908

 

Akkurat som den senjødiske apokalyptikeren Jesus fra Nazareth, venter visse kristne i dag utålmodig på ENDETIDEN. Det er ikke lenge siden en kristen forkynner fikk spalteplass i en norsk lokalavis for å profetere «Jesu komme» om ca. 30 år (når «evangeliet» er utbredt til alle folkeslag...). 

Advent er en kristen høytid som markeres og feires i det kristne kirkeåret, fire søndager i desember (eller fra månedskiftet). Ordet er latinsk: adventus Domini = Herrens komme. Den som hører eller leser de årlige adventsprekener, vil kanskje registrere at det ofte handler om to begivenheter i den kirke-kristne "frelseshistorie": først den angivelig profeterte "Kristi fødsel" i Betlehem, dernest "Jesu gjenkomst" i de siste tider... 

Første søndag i advent er første dag i kirkeåret. Igjen: man må være klar over at den kristne kirke holder seg med en egen og ganske særpreget tidsdimensjon og historieoppfatning. Dette kommer til uttrykk i kirkens høytider, bibeltekster og prekentekster (som hver uke kringkastes gjennom statskanalen NRK).  

Et KIRKEÅR er ikke som et alminnelig kalenderår, men er tvert om tungt ladet med den kristne "frelseshistorien". Som så mange kristne læresetninger/dogmer og ritualer, er også adventstiden innført ETTER romerkirkens/keiserkirkens seier på 3- 400- tallet. Som kjent ble kristendommen romerrikets eneste tillatte religion på 400-tallet. Da begynte også kirkens makt- og voldsutøvelse for alvor.

«Det er usikkert når kristne begynte å markere adventstiden. Den tidligste referansen man har til at det er noe spesielt med tiden før jul, er fra et konsil i Saragossa i 380, der det forbys å være fraværende fra kirken i de tre ukene mellom 17. desember og Herrens åpenbaring (Epifani), 6. januar. Den første helt sikre henvisningen er fra synoden i Lerida i 524. Advent ble da fastlagt som starten på kirkeåret». (Wikipedia)

 

«Men kristendom er religion for vaksne»

 

Dette skriver konvertitten Skjeldal i Dag og Tid. Hvorfor blir da spebarn døpt i Skjeldals kirke? Hvorfor er det barn og ungdom som hvert år i Den norske kirkes visjoner programfestes som særlig satsningsområde? Er ikke teolog og presteordinert Skjeldal orientert om Den norske kirkes trosopplæring rettet mot barn og unge mellom 0 – 18 år?

Forsøker han å snakke seg bort, eller snakke oss rundt?

«Ungdomen vart skolert i korleis dei skulle omvende folk, og fekk ansvaret for at andre menneske ikkje skulle hamne i helvete...det har aldri vore oppgåva til menneske å frelse andre menneske. I kristen teologi er denne oppgåva Guds åleine».

Jaså? Hvorfor sendte Jesus disiplene ut på misjonsreiser (bare til Israels folk, ikke til "hedningene")? Og hvorfor har Skjeldals romersk-katolske kirke drevet aggressiv og aktiv misjonsvirksomhet i Europa og på nær sagt alle kontinenter i mer enn 1700 år hvis frelsen er Guds oppgave alene?

Hvorfor reiste jesuittene helt til Kina på 1500-tallet, om det ikke var for å omvende og frelse kineserne? Jfr. boken til Egil Grandhagen: Glimt fra Asias misjonshistorie. Fra begynnelsen og frem til ca. 1600 (Tapir Akademisk Forlag, 2011).

"Navn som Vasco da Gama og Christopher Columbus minner oss om en tid da Europa utvider sin geografiske horisont både mot øst og vest. Dette fikk stor betydning for misjonstanken innenfor Den romersk-katolske kirke. Spania og Portugal inntok førersetet i den påfølgende koloniseringen av "den nye verden"...Koloniseringen av de nyoppdagede områdene hadde også en religiøs dimensjon. Pavens rolle i det storpolitiske spillet var betydelig, og målet for det hele var å kristne de hedenske folkene. Dette skjedde så visst ikke bare ved forkynnelse, men i stor grad ved militærmakt".

Jeg har i min boksamling en bindsterk bok på 523 s. med tittelen: «Misjon i 2000 år» (1972). Boken er grusomt avslørende for kirken og dens misjonsvirksomhet. Dessverre, den er ikke den eneste.

De katolske trosfrender Skjeldal (Ny Tid) og Bastrup (Vårt Land/Verdidebatt), er nok ute i samme ærend:  brannslukking og hvitvasking. Men historieforfalskning kan vi lett avsløre ved selv å gå til kildene.

Romerkirken begynte sin misjonsvirksomhet så tidlig som på 400-tallet. 

Jeg siterer Bastrup på Verdidebatt:

"Men også dette har med ­intensitet vært forkynt fra kirkens­ prekestoler: Vent. Vær tålmodig og utholdende. Våk. Be. Du skal få din lønn, men ikke ennå. Dette er et kjernepunkt, fordi det definerer en avgjørende forskjell mellom en totalitær sekulær ideologi og troen på en transcendent virkelighet, det vi forstår under begrepet religion.

En gudløs ideologi har intet å vente på. Den er prinsipielt­ utålmodig, den kjenner ikke historiens langvarighet, bare øyeblikkets krav. Den har ikke noe gudsrike å håpe på, men vil skape den fullkomne verden nå. Med én gang...".

Historieforskningen torpederer og tilbakeviser Bastrups naive påstand at "Troens modus er et annet: vente,­ tåle, håpe og be". I konkret handling har Bastrups kirke vist noe ganske annet.

Oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth var nok av en annen oppfatning enn den katolsk-troende Bastrup i år 2016. Nesten all Jesu forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene står i endetidens tegn, og derfor hadde han det også veldig travelt. Han ventet utålmodig på "Menneskesønnens komme" i sin egen levetid.

Erkjennelsen av "historiens langvarighet" er nok ikke et resultat av kirkens eskatologiske tenkning og apokalyptiske bevegelser gjennom århundrene, men av (gudløs) saklig-nøktern kunnskap og viten frembrakt særlig gjennom de siste par århundrer.

Historien forteller oss at samfunnsmessige endringsprosser og mentalitetsendringer skjer langsomt og gradvis. Men historien forteller også om radikale tenkere og revolusjonære bevegelser. Uten utålmodige, dristige og handlekraftige mennesker - og idealister - ville vi kanskje ikke hatt det gode samfunn vi har i dag. 

Den lange paverekken i Bastrups romerkirke har gitt få eller ingen bidrag til den velferd, opplysning og frihet vi i dag nyter godt av.

Teologi, kirke-og misjonshistorie handler alltid om noe annet enn menneskets velferd. Den er alltid frelsesorientert. Den er både konserverende, reaksjonær - og eskatologisk: Gudsriket er nær! Det haster! Ingen kjenner dagen eller timen! Jesus kan komme igjen når som helst! Derfor må de troende alltid være i beredskap. Frelsen skal forkynnes til alle folkeslag.

(Mange kristne mener at dette misjonsoppdrag er nær ved å oppfylles, og at "Jesu gjenkomst" følgelig er nær forestående).

 

GUD - HANS MAJESTET - MAMMON

 

Det er godt den romersk-katolske misjonshistorien igjen blir hentet frem på Verdidebatt. Munker og prester fulgte hakk i hæl da Hernan Cortez inntok Mexico City i 1519. De tjente både Gud og Mammon:

«Å tjene Gud og Hans Majestet, å bringe lys til dem som vandrer i mørket, og å bli rik, slik alle mennesker ønsker å bli».

«Ti år etter Cortez landsstigning i 1519, anslo en fransiskanermunk at han personlig hadde døpt over 200.000 indianere – noen ganger så mange som 14.000 på en dag. En av dem, som ikke kunne snakke noe indiansk språk, reiste fra landsby til landsby med svære malerier som viser himmelen, helvete og skjærsilden. For å forsterke helvetes avskrekkende virkning hadde han med seg en bærbar ovn hvor han stekte hunder og katter».

«Munkene var særlig ivrige etter å innprente indianerne at kristendommen var en fredelig religion, men her støtte de på et øyeblikkelig problem. Den spanske kristendom var den mest bloddryppende i hele Europa. Den henga seg bokstavlig talt til de mest makabre aspekter av Kristi pinsler på korset».

Misjonærene fulgte også hakk i hæl da kristen-europeiske kolonimakter  bl.a. ved handelsstasjoner og befestninger erobret store deler av Afrika og Asia på 1800-tallet.

Som den gang tjener også dagens kirke Gud, Hans Majestet og Mammon. Ved alle norske bispeinnvielser får vi bekreftet denne spesielle allianse mellom statsmakt, kongehus og kirke. Og Mammon! Medienes servilitet for pavemakt og kirkemakt er et skandaløst underkommunisert tema.

Nylig kunne vi lese i Vårt Land at siste bispefeiring i Sør-Hålogaland bispedømme kostet skattebetalerne ca. en halv million kroner (da biskop Stein Reinertsen – som av samvittighetsgrunner ikke kan vie fraskilte par - ble vigslet i 2013, søkte bispedømmet i Agder og Telemark om 200.000 kroner for å dekke utgifter til tilsetting og vigsling).

Hva er det som koster penger? I Vårt Land får vi noen konkrete eksempler: tilpasning av bispekåpen (85 000 kr), reiseutgifter (100 000 kr) og utgifter til overnatting/bespising (292 000 kroner). Vi skjønner at kirkens statslønnede presteskap har lagt seg til meget dyre, luksuriøse og behagelige vaner. Å gi avkall på innarbeidete sosiale og økonomiske privilegier vil nok kirkens maktpersoner nødig gi slipp på. Også Vårt Lands avgåtte sjefredaktør sørget for å sikret seg en meget lukrativ pensjonsordning.

Denne kirkelige materialisme og grådighet er selvsagt ikke noe nytt i vår tid. Den har sine (ideologisk-politiske) røtter i keiser Konstantins Romerkirke. Alle paver og biskoper har siden sverget troskap til den keiserlige bekjennelse av år 325.

«I middelalderen var kirken den største jordeieren i Europa. Da Mammon kom inn i klostrene og kirken, måtte teologene ta tak i dette. De slo fast at profitt var moralsk forsvarlig. Å ta renter var også lov. Thomas Aquinas var en av de kristne middelalderfilosofene som forsvarte den nye forretningsmoralen...Klostrene og katolikkene var tidlig gode kapitalister, lenge før protestantismen ble født. I middelalderen og i moderne tid har kapitalen og kapitalismen funnet seg godt til rette i kirken og med kirken. Det gjorde også de protestantiske kirkene da deres tid kom».

(Andreas Skartveit, Dag og Tid  4. mars 2016).

Flere kronikker/innlegg i Aftenposten fra kirkelig hold den senere tid forklarer etter mitt syn godt hvorfor Den norske kirke (såkalt «Folkekirke») blir mer og mer likegyldig. Om hensikten var å rette oppmerksomheten mot kirkens «Storting» - Kirkemøtet - tror jeg nok kirkemedlemmene mistet all interesse. Her er intet å hente, verken etisk-åndelig eller intellektuelt.  

Et aktuelt eksempel er den sørgelige kronikken i Aftenposten 29. mars:  «Nordiske folkekirker i endring», undertegnet av professorene/teologene Ulla Schmidt og Harald Askeland. Den forteller  mest om Den norske kirkes mange århundrers usunne binding til stats- og herskermakt.

Språkbruken er svært interessant. Den avslører "kirkens tomhet". Folkekirken («Statskirke light»?) presenteres som et offentlig forvaltningsorgan, en serviceinstitusjon og seremoniforvalter. Det finnes ikke noe etisk-åndelig innhold i denne såkalte «Folkekirke».

Jeg finner sjelden noe av interesse i Torleiv Haus' innlegg på Verdidebatt, men i sitatet nedenfor tror jeg han har noe rett. Og han ville sikkert satt sitt stempel under innlegget av Sofie Braut (tidligere spaltist i Aftenbladet).

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11637806/ 

"Gjøsund glemte ganske mye annet som også er som før. Som før kommer oppslutningen om DnK til å avta jevnt og trutt. Som før kommer kirken til å tappes for gammeltroende prester jevnt og trutt. Prestemangelen kommer til å øke som før og nedgangen i antallet teologistudenter kommer til å fortsette som før. Tendensen med å bevege seg mot matriarkatet kommer til å fortsette som før. Tendensen til å ikke bry seg om den kirkelige tradisjon og Skriftens ord kommer til å fortsette som før. De gammeltroendes sorg over en bortkommen kirke kommer til å være som før".

Om det er frigjøringsteologien, sosialist-kirken, den grønne kirke/klimakirken, postmodernismens teologi, homokirken, "matriarkatet" eller "dialogkirken" som vinner og seirer, har liten betydning. Få eller ingen ønsker de "gammeltroende prester" tilbake. Deres tid er forbi. I Den norske kirke er alle tapere. Det er trist skue.

Alf Gjøsunds hoverende og skadefro utfall i Vårt Land faller på stengrunn. Han forsvarer og representerer en kirkepolitisk fraksjon, som få eller ingen tvangsinndøpte medlemmer - kirkefremmede - forstår. Han skriver i en avis, så ortodoks og ekstremistisk i sitt tankeinnhold at man nesten ikke kan tro det er mulig. Det er bare å lese gjennom avisens daglige andakter og ukentlige prekener.

Den "gammeltroende" teologi og dogmatikk, som Haus og Gjøsund har felles, lever videre i Den norske kirkes steinharde bekjennelser, helt uforstyrret av alle tidsriktige teologiske teorier og retninger det siste århundret. Nicæneum og/eller Apostolicum blir rituelt og kollektivt gjentatt hver eneste søndag i alle landets kirker (som også i NRK's ukentlige radio-overførte gudstjenester). Det kirkepolitiske "spillet" Gjøsund refererer til, vekker bare avsky.

Heller ikke Vårt Lands godkjente "tviler" og tilsynelatende frilynte kommentator (avisens "liberale" alibi?), Alf Gjøsund, VÅGER å tematisere tankeinnholdet i hans kirkes bekjennelser. Om det er av uvitenhet, frykt eller feighet skal jeg ikke spekulere i her og nå. 

Han håper eller tror kanskje at et "politisk kirkeparti" og en "ny vigselsliturgi" skal bringe hans motstandere til taushet. Så enkelt er det nok ikke! Taperen er Den norske kirke - "folkekirken" - uansett utfall av denne langvarige, uverdige og uforsonlige konflikt. Det stadig uløselige homofil-problem forteller alt om Gjøsund kirke og teologi.

Den norske kirkes tragedie er at heller ikke "moderne" kirkeledere, prester og teologer kommuniserer med samtiden (selv om de tror det selv). Den norske kirke har aldri vært så likegyldig og irrelevant som i dag. 

Moderne og moderate prester og teologer roper så høyt de kan, og de smykker seg med alle de honnørord de kan komme på. Men ingen hører på dem! De har mistet sitt språk. Kirkespråket er tømt for mening, og de bare pludrer og skvaldrer, lyver og stjeler. Ikke bare det, de snakker mot hverandre! I Vårt Land og på Verdidebatt blir all denne teologisk skramlende "kakofoni" godt demonstrert. De vet ikke lenger hva eller hvem de "tror på". 

Når Dagsavisen 13. april presenterer den nye kirkelederen, Kristin Gunleiksrud Raaum, med overskriften: "Elsker høyhælte sko", skjønner vi hvorfor kirken er i enorme vanskeligheter. I intervjuet får vi høre at SKO gjør kirkerådslederen lykkelig, og at hun elsker dyre dekadente sko med skyhøye hæler. Ja, hun skryter av at hun har årelang trening med høye hæler, og har stilettkondis...Og dette er viktig informasjon for Dagsavisen! Jeg vil si det slik: det er Den norske kirke på sitt mest materialistiske, banale og vulgære nivå.

Men! hun får jo sagt at hennes barndomshelt var Jesus: "Jeg vokste opp med troen på en Jesus som skjønte når alle andre var dumme og ikke skjønte. En Jesus som alltid forsto og tok imot".

(Ja, hun måtte vel ha med Jesus et eller annet sted i intervjuet. Veldig interessant: han er blitt "barndomshelten". Som tegneseriefigurene Tarzan, Supermann, Lynvingen/Batman, kanskje?).

Alle tidsriktige, teologiske trender er uttrykk for liberalteologiens  sekularisering og verdsliggjøring det siste århundret:  kristendommens krise og oppløsning. I et langsiktig historisk perspektiv kan vi bare bifalle denne utvikling. Visst kan mye av dette være underholdende lesning, men informajonsverdien er sørgelig liten.

Kirkerådets nye kvinnelige leder, Gunnleiksrud, uttrykker i sitt tanketomme, utflytende språk meget godt denne oppløsning. Hun er bare en av mange tåkefyrster og tåkefyrstinner. Vi kan regne med at hun (med kynisk beregning, eller "i god tro") vil lede Den norske kirke - Folkekirken - mot den uunngåelige avgrunnen. Noen av oss kritikere er svært godt fornøyd med denne retning og utvikling.   

 

«GODHETSENTREPRENØRENE» 

 

«Svaret når idealene svikter oss, er ikke å bli desillusjonerte og kyniske. Svaret er å være bevisst vår rolle når vi opptrer som godhetsentreprenører. Det er nemlig ingen automatikk i at mindre godhetstyranni betyr mer fornuft, mer realisme. Tvert imot er det mer realisme i å frykte at vi blir desillusjonerte og gir slipp på idealer som overordnet sett har vært svært viktige for formingen av det Norge vi ønsker å beskytte» 

(Bastrup, Verdidebatt).

Jeg vet ikke om vi ønsker kirkens «godhetsentrepenører» som idealer for det Norge vi ønsker å beskytte, hvem de nå enn er. Jeg vet ikke om Bastrup selv betrakter seg som en «godhetsentreprenør», utsendt av Den katolske kirke.

Men den kristelige «godhet» og «barmhjertighet» har vi ikke sett så mye til, aller minst i Bastrups romersk-katolske pavekirke. Verken han eller hans hyperaktive trosfrende Njål Kristiansen m.fl. har vist den minste oppmerksomhet for eller medfølelse med tusener på tusener av misbrukte korgutter og mishandlede barnehjemsbarn. Alle disse ulykkelige er ikke bare umyndige, men gjort navnløse, usynlige og ikke-eksisterende hos de katolske "godhetsentreprenører" på Verdidebatt.  

Dagens luthersk-evangeliske kirke forlanger visst ikke lenger «Kristus-tro» av medlemmene bare den får sine statlige bevilgninger - milliardene - for å opprettholde sin nedarvede institusjonelle struktur og sitt administrative apparat. Den tviholder på sine forstenede, meningsløse dogmer og ritualer og tolererer ingen kritisk debatt - offentlig! Den norske kirke aksepterer oss kirkefremmede og ateister, bare vi er DØPT! Og bare vi holder kjeft!

Derfor blir danske folkekirke-prester rasende når ateistene i buss-kampanjer utfordrer (passive) kirkemedlemmer til å reflektere over og vurdere sitt medlemskap. Man skal jo bare TRO, ikke TENKE!  

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10136

Det er interessant (og nedslående) hvor ulikt nettavisen "Fri Tanke" behandler Den norske kirkes "dåpskampanje" på norske busser, trikk og T-bane i Oslo OG danske ateisters "utmeldingsaksjon". Nå er det ikke første gang at utmeldingsaksjoner skjer, også i HEF's regi, men det nevnes ikke her.

Bastrups katolske kirke har på meget kynisk vis utnyttet Statens rundhåndede finansieringsordning rettet mot «tros- og livsynssamfunn» (også HEF nyter godt av denne, og har kanskje nettopp derfor sterkt nedtonet religionskritikken). Men det er like sant at Den norske kirke tilraner seg offentlige midler den ikke har grunnlag for.

Medlemskap i denne kirke er like lite som i Den katolske kirke basert på aktiv innmelding og frivillighet. Disse to kirker opererer med særskilte medlemskapskriterier. Helt forkastelig!

http://www.frisch.uio.no/publikasjoner/pdf/rapp06_01.pdf 

Ingen statsfinansierte reformer har så langt styrket "kirkemedlemmenes tilhørighet". Hva denne rare tilhørighet består i, er det ikke så lett å få grep om. Tvert om er tendensen at medlemmene flykter fra kirken.

Konseptet «folkekirke» er en illusjon, et fantasiprodukt skapt i de lutherske teologer og kirkepolitikere Trond Bakkevig og (avdøde) Inge Lønnings hoder. Disse to evangelisk-lutherske teologer har vært sterke pådrivere frem mot den såkalt «nye kirkeordning», som vel få andre enn disse mektige kirkebyråkrater interesserer seg for.

Og det har da vel ingen betydning om de nordiske kirkene står samlet om dette bedrageri !?  

 

"KLASSISK KRISTEN TENKNING"?

 

Dette er et stående munnhell i kristen apologi, enten det fremføres av Espen Ottosen eller Hallvard Jørgensen. Det blir ikke forklart. Som MF-teologer og kristen-apologeter har de begge som forutsetning den samme lære og terminologi:  de uuttalte bekjennelser Nicæneum og Apostolicum.

Hallvard Jørgensen bør snart komme seg ut av den uverdige gjemselsleken, hvis han vil fremstå som en tydelig, selvstendig stemme, og ikke som en etterplaprer av anglo-amerikanske teologer, bibelforskere og tekstkritikere.  

http://skaperkraft.no/publikasjoner/forfatter/article/1319261

Mens Den norske kirke i sitt interne grunnlagsskrift (litt hemmeligholdt?) presenterer seg som en «bekjennende og misjonerende kirke», snakker dens byråkrater og administratorer utad om organisering, brukervennlighet og finansiering (akkurat som et hvilken som helst annet statlig forvaltningsorgan).

Det er INNHOLDET i bekjennelsene kirkens aktører ikke vil snakke høyt om.

«Folkekirken» skal angivelig tilpasse seg brukernes/medlemmenes behov, men vi får ikke vite hva slags behov «folket» har til kirkens tjenester. Jeg tror ikke de etterspør sin sjels frelse, som vel er kirkens grunnleggende og eneste anliggende? Den sier det ikke offentlig, men den sier det klart og tydelig i bekjennelsesskriftene. 

Jeg tror ikke folk flest (eller Den norske kirkes ufrivillige medlemmer) er særlig opptatt av kirkens "organisatoriske perspektiv", men vi forstår jo at dette er et maktpåliggende anliggende for Den norske kirke. Heldigvis synes utviklingen å gå mot enklere prosedyrer for utmelding fra denne kirkepolitiske maktinstitusjonen.   

Man skulle tro at en såkalt "demokratisk kirke" ville verdsette medlemmenes kritiske tenkning, men så langt i kirke- og teologihistorien er det intet som tyder på at noe slikt er i ferd med å skje. Vi har for lengst forstått at det kirken kaller "religionsdialog" tillater ingen kritikk av kirkens bekjennelse og teologi.

Når kirken sender ut på Vårt Lands debattarena folk som den unge presteordinerte Hallvard Jørgensen (MF-teolog, luthersk sokneprest, passelig økumenisk og katolsk orientert, skribent på "Tankesmien Skaperkraft" og med nær forbindelse til Bjørn Are Davidsen), skjønner vi tegningen. Ingen biskop, prest eller teolog motsier ham. Det er svært avslørende. Han har nok klarert sine utspill med biskopen, kanskje også med Vårt Lands redaksjon? Hvorvidt sokneprest Jørgensen fra prekestolen i sin kirke våger å kritisere Jesus, eller fortelle menigheten at Jesus tok feil på vesentlige punkter, sier han intet om. Det kan ikke være lett på den ene side å kritisere Jesus OG på den annen side proklamere ham som "himmelens og jordens skaper".

Om tankesmien Skaperkraft sies på Wikipedia "vårt hovedanliggende er å ta Bibelens grunnverdier og klassisk kristen tenkning med oss ut på den sekulære arena".

 

"KJÆRLEIKSREVOLUSJONEN"

 

Domkirkeprest Elisabeth Thorsens kommentar i Dag og Tid 15. april er ganske besynderlig lesning. Hun snakker i store ord og patetiske vendinger.  

"KJÆRLEIKSREVOLUSJONEN. Vedtaket i Kyrkjemøtet måndag tek Guds skaparverk på alvor".

Her etterlates inntrykket at "klassisk kristen tenkning" ikke har tatt Guds skaperverk på alvor. Vi må anta at pavekirken og katolsk teologi i dag og gjennom det foregående årtusen ikke har forstått hva den luthersk-evangeliske Thorsen forstår. Alle har tatt feil inntil Kirkemøtet dette år.

Thorsen har vel Martin Luther som forbilde? Er det kanskje NÅDE hun forveksler med KJÆRLIGHET?

Kjærlighet har et (norsk) kirkepolitisk parti oppdaget først i april 2016 - med Kirkemøtets vedtak om en ny vigselsliturgi for homofile. De har ikke forstått noe før nå. Det faktum at homofilt samliv juridisk sett i årtier har vært tilnærmet sidestilt med heterofilt samliv, synes ikke Thorsen er verdt å nevne.

De fleste homofile par har intet behov for kirkelig aksept. Det er noen få som har dette sterke behovet for å bli viet i kirken. På den ene side sier de at "Gud" aksepterer dem som de er, men på den annen side er det visst ikke godt nok allikevel: de må i tillegg ha kirkens "velsignelse" for sitt samliv. Dette kan være vanskelig å forstå for utenforstående.

De internt-kristelige og teologiske diskusjoner er absurde og fremmedgjørende. Men de kristne har jo alltid en annen referanse enn oss andre. Det som i det borgerlige liv kan være en ganske udramatisk og enkel juridisk formalitet blir hauset opp til et voldsomt religiøs-kristent melodrama - med forbindelseslinjer til en skapelsesmytologi fra oldtiden. De fleste av oss vil raskt falle ut av en slik "diskurs". Den gir ingen mening.

Det rare er at verken katolikken Eskil Skjeldal eller lutheraneren Elisabeth Thorsen våger å angripe pave Frans eller pavekirken for dennes forstokkede og reaksjonære syn på ekteskap, samliv og seksualitet. Slik de også er tause om de homofiles situasjon i det russisk-ortodokse samfunn. Thorsen viser ikke den minste solidaritet når homofile trakasseres på det groveste av hennes trosfrender i mange misjonsland.

Thorsens "kjærleiksrevolusjon" viser seg å være meget selektiv og sekterisk. Hun ender opp med de samme klisjeer og fordommer vi kjenner så godt igjen i kirkens dogmatikk og historie, både fra helortodokse og halvortodokse teologer: Jesus-dyrkelsen...den nye pakt...fariseeismen. Det er helt grusomt hvordan hun gjentar de absolutt verste utvekster i kristendommen.

All menneskeforakt, vold og motsetninger tilskriver Thorsen den fæle "fariseisme", mens det gode, frigjørende budskap angivelig bare kan forstås gjennom ideal-Jesus. Dette er kav ortodoks teologi.  

"Ja, det er som om vi treng Jesus meir og meir, når vi skal lese slik menneskevenleg, livsinformert, nestekjærleg. Som om vi treng å lese heile boka i ljos av Jesu siger over fordøming og død. At vi treng å vere i den nye pakta. Leve liva våre der".  

For et meningsløst sludder! Hva vil det si å være "livsinformert"? Det er godt vi får domprost Elisabeth Thorsens teologi og antropologi klart brakt frem i lyset. Nå vet vi hvor vi har henne. Og hun synes like forvirret og forskrudd som forrige kommentator i denne spalte: den katolske Eskil Skjeldal (kommentert ovenfor). Hvem blir den neste?

Det kan synes som om disse to presteordinerte teologer, fra hvert sitt kirkesamfunn, slår hverandre ihjel, og det har de da også gjort, fysisk og reelt. Religionskrigene - og deres ofre - har verken Skjeldal eller Thorsen noen interesse for.

Ingen økumenikk, religionsdialog eller "kjærleiksrevolusjon" kan tilsløre de indre motsetninger, den splid og sekterisme som har hjemsøkt kirken gjennom hele dens historie. Kirkens fiendehat er rettet mot både indre og ytre motstandere. Den "kjærleiksrevolusjonen" Thorsen forkynner, er ikke mulig å begripe.

Hennes kirke går så langt at den i offisielle, autoriserte skrifter utpeker navngitte motstandere - med trusler om evigvarende torturstraff.

 

"KIRKENS TOMHET"  

 

«De nordiske folkekirkene ser ut til å bli stadig mer opptatt av å styrke medlemmenes tilhørighet. I Den norske kirke er dette blant annet forsøkt gjennomført gjennom flere omfattende – og statsfinansierte - reformer som trosopplæringsreform og demokratireform. En større andel av døpte barn stifter bekjentskap med Kirken gjennom særlige tiltak, og en større andel medlemmer står bak valget av Kirkens styrende organer.

I organisatorisk perspektiv kan en si at kirkene utvikler sitt tilbud også under hensyn til medlemmenes ønsker og behov, på samme måte som vi kjenner det fra reformer innen offentlig sektor generelt. Også på andre måter preges kirkenes endringsprosesser av styring og ledelse innen offentlig sektor».

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Kirken-skilles-fra-staten_-men-ikke-fra-folket-8403911.html 

Dette er hva kirken er blitt: en kirke som verken skremmer, provoserer, interesserer, engasjerer eller berører. Den er likegyldig. Verken homosaken, klimaspørsmålet eller flyktningeproblemet øker kirkens medlemstall eller omdømme.

Vi vet ikke om Den norske kirke (offisielt) har noe annet tema på dagsorden enn "homofile vigsler". Gunleiksrud svarer tåkete på spørsmålet om Kirkerådets viktigste oppgave fremover: 

"Det blir å ivareta og videreføre kirken som en bred og åpen folkekirke. Og sørge for at oppslutningen om kirken og kirkelige handlinger ikke synker".

Hva skal den finne på, for å holde sine ikke-kristne medlemmer på plass og i tømme? Vi er spent på fortsettelsen. Når og hvis homofili-saken endelig brenner ut i Den norske kirke, vet vi ikke. I nær 2000 år har kirke-kristendommen vært plaget og forstyrret av den menneskelige seksualdrift.

Er det Gunleiksruds graviditetshistorie i Vårt Land, eller hennes høyhælte sko i Dagsavisen som liksom skal "lokke" medlemmene til lojalitet? Begge aviser eies av Vårt Lands mediehus.

Årets kirkemøte kan Den norske kirke ha for seg selv. Det er "kirkens tomhet" som her ramler og skramler. Delegatenes prekener, bønner og diskusjoner er i beste fall et morsomt skuespill. For en farse!

 

"PORTEN"

("Dagens ord", Aftenbladet 12. april 2016)  

 

I Aftenbladet blir vi hver eneste dag belemret med "Dagens ord":  daglige andakter fra lekfolk og prester/teologer, med et så naivt-infantilt innhold at vi nesten ikke kan tro det er sant eller mulig. 

Det er ufattelig hvilke ekstremistiske og forskrudde forestillinger vi møter i denne avisen, hver eneste dag. Og det er ikke de utskjelte karismatiske "pinsemenigheter" som her uttrykker seg, men for det meste stødige (lutherske) statskirkelige/folkekirkelige prester og forkynnere.

I april måned forkynner sykehusprest Leif Lie-Bjelland at Jesus er "porten inn til sauene". Med 5-6 års akademiske studier kan vi undres over Lie-Bjellands infantiliteter. Har han som ordinert prest "glemt" alt han har lært under sitt teologiske studium?

Jeg siterer ham i "Dagens ord" (12. april):

I Joh. 10 kaller Jesus seg for porten: "Jeg er porten inn til sauene", sier han...Sauene var samlet i en egen innhegning for å være i trygghet...

Og det var bare en port inn til den...Inn gjennom porten kom bare de som eide sauene og som kjente dem. Porten var en trygghetsfaktor for dem...En rett hyrde er bare den som går inn gjennom porten og har en røst som blir gjenkjent. Trygghet, omsorg og gjensidig kjennskap preger opplevelsen, takket være porten som var der.

For troen er dette et bilde på at vegen inn i Guds rike går gjennom han som kaller seg porten, og bare der.

(sitat slutt)

 

Skal vi le eller gråte? Jeg tror vi ler.

------------------- 

 

10.04.2016  (revidert 21.04.2016)

G. Ullestad