I kirkelige kretser har det den senere tid vært arbeidet på i pedagogisk øyemed å bringe i stand en forsoning mellom den vitenskapelige utviklingslæren og den bibelske skapelsesmyten gjennom en innfortolkning av den første i den siste. Forutsetningen er, som det heter, at utviklingen betraktes som en "guddommelig nyskapende kraft som bærer mot høyere livsformer".
På en meget viktig bakgrunn må en betrakte kirkens meget nølende tendens til å ville anerkjenne utviklingslæren: At den "bokstavlige", ikke-symbolske anskuelse av skapelsesberetningen i virkeligheten danner selve forutsetningen for den uhistoriske, dogmatisk-ortodokse oppfatttelse av kristendommens alfa og omega: Jesus fra Nazareths person, liv og forkynnelse.
Det er jo ingen tilfeldighet at den nå snart hundreår gamle striden på denne utsatte flanke av den kristne dogmatikks forsvarslinje like til det siste har vært ført med temmelig seig kampvilje mellom representanter for kirke og vitenskap. Om kirkens dogmatikere ikke har visst, så har de i hvert fall ant og trodd at et innbrudd av "fienden" på dette svake punkt ville medføre det endelige sammenbrudd av hele den gamle rettroenhets konfesjonelle læresystem.
At denne anelse er riktig, er det vi i det følgende skal søke i korte trekk å gi en begrunnet bekreftelse på. Vi konstaterer først at den ortodokse, ikke-billedlige oppfatning av det jødiske skapelsessagnet utgjorde Jesu egen forestilling om menneskets opphav og ganske særlig: det ondes art. Jesus kjente jo ikke den vitenskapelige utviklingslære. Hadde han gjort det, og hadde han vært dens tilhenger og forfekter, så ville hans forkynnelse kommet til å uttrykke seg meget annerledes enn den gjorde. Således ville ingen eskatologiske (domsprofetiske) trekk forekommet. Der er en nøye sammenheng mellom synet på verdens opprinnelse og verdens endeligt. For Jesus var menneskeslekten blitt til på én dag, beretningen om syndefallet og syndfloden var for ham historiske realiteter som i det vesentlige kom til å bestemme hans historie- og menneskesyn og verdensbilde overhodet.
Historien beveger seg etter denne alminnelige primitive tankegang ikke som en kontinuerlig skapelses- eller tilblivelsesprosess, men tvert om som en siden skapelsesakten og syndefallet statisk, formålsløs begivenhetsrekke, avbrutt av frelses- og domsakter foretatt av et antropomorft forestillet guddomsvesen; dette vesen tenkes å befinne seg i en slags "fysisk" himmel hvorfra det foretar sine mislykte eller vellykte inngrep i et hendelsesforløp som det altså ikke selv har satt i gang, men er et resultat av syndefallet, som betyr at skapningen har "satt seg opp mot" skaperen.
Selve historien blir etter denne verdensanskuelse naturlig nok ond, den er "denne verden", absolutt profan, syndefull og fordervet. At dette var synet innen vide kretser av det jødiske folket på Jesu tid og derfor har bestemt viktige trekk i hans verdensanskuelse, er på det rene. - Tankegangen samler i seg det faktum at "syndefallet" i følge beretningen tydeligvis betraktes som selve forplantningsakten (ikke det uskyldige epletyveri!), altså historiens egen drivkraft som brakte generasjonenes skiften, fødsel og død inn i verden. Hertil hører synet på seksualakten som syndig - en viktig mytedannelse omkring Jesu fødsel, og dermed for dogmet om Kristus. Jesus måtte - som frelser fra den evige straff - holdes utenfor hele den historiske kontinuitet, utenfor den "syndige" biologiske sammenheng mellom generasjonene som altså sprang ut av selve den straffbare handling: forplantningen, syndefallet.
Likesom Jesu gud (d.e.: hans eskatologiske gudsbilde) således hadde skapt mennesket gjennom en konkret, anskuelig akt, likesom mennesket hadde revet seg løs fra denne gud, gjort opprør og dermed satt historiens hjul i gang, således hadde den samme gud søkt å stanse dette hjul ved å utrydde menneskeheten (syndfloden) og således hadde den samme gud sendt "tjenere" - profeten - og til sist "sin sønn" - Jesus - for å "frelse" menneskene rent fysisk-juridisk fra den dom og straff som - for å stadfeste dogmet og rettroenheten - måtte stilles de "gjenstridige" i utsikt.
Dette eskatologiske, revolusjonære historiesyn har - likesom det danner grunnmotivet i den kristne dogmatikk - bestemt en vesentlig side av Jesu forkynnelse og kan ellers spores i de fleste av hans uttalelser. Det er overlevert mange utsagn av ham som peker direkte på overensstemmelsen mellom historiesyn og framtidsperspektiv, mellom livets opphav og livets utgang, for eksempel dette fra Mt. 24, 39: "- som det var i syndflodens dager, skal det være når Menneskesønnen kommer". D.v.s. en domsakt, en revolusjon foranstaltet av en fysisk inngripende gud skal markere verdens endeligt, menneskenes opptreden på jordkloden skal omrammes av katastrofer, av veldige, brakende begivenheter. Der var én dag til skapelse, én dag til syndefall, derfor også én dag til skapningens "bortrykkelse" til himmel og helvete.
Vi finner dog også antydninger til et evolusjonært historiesyn hos Jesus. Det gjelder i hvert fall til en viss grad lignelsen om sennepsfrøet og surdeigen som ser på "Gudsriket" som noe i vekst, i utvikling, - uten at de gir noe klart uttrykk for tanken om sjelelig ekspansjon og erkjennelse. Men at Jesus - som naturens iakttager han var - naturens prosesser gjør mennesket evolusjonært innstilt - kom til å romme brytningen mellom den etisk-evolusjonære og den uetisk voldelig revolusjonære, historieoppfatning og livsanskuelse, er åpenbart.
(Her tilføyer Edwien noen år senere, hvor han i det følgende har skrevet om Jesus at hans ord "Guds rike er inne i dere" også velter all eskatologi, er en feilaktig oversettelse av grunnteksten fra Bibelselskapets side, som på midten av 1900-tallet var inspirert av den liberale teologi. Denne oversettelsen av grunnteksten, slik den i følge sammenhengen hvor den er gjengitt, er i følge Edwien ikke bare usikker, men uholdbar. Det som blir sagt i en korrekt oversettelse betyr at Guds rike i følge Jesus ikke er en indre opplevelse, men en iakttagelse av ytre omveltninger og forandringer.
Jesu klare oppfatning var at Guds rike ville komme plutselig som en drastisk forandring, en katastrofe i miljøet kan vi lese hos Mt. 24, hvor Jesus sier at Guds rike skal komme like plutselig og verdensødeleggende som da syndfloden kom "i Noahs dager...". Det er derfor ikke noen indre psykisk omkalfatring det siktes til, men en total omveltning av alle ytre forhold. Jesus var ikke liberal teolog, men radikal eskatolog. Hos oss er for tiden teologen Helge Hognestad et eksempel på en moderne teologs feilaktige bruk av Jesu uttalelser om dette).
Hadde Jesus kjent og trodd på opprinnelsen som utvikling, som en
kontinuerlig "nyskapende kraft som bærer mot høyere livsformer", hadde han kjent denne livsvekstens guddommelige hemmelighet, så ville således Jesus som domsprofet aldri eksistert - og dermed heller intet "dogme om Kristus". Hadde han hatt den kunnskap om opprinnelsen, eller om man bare vil: teorier (utviklingslæren er jo i dag mer enn en teori) om opprinnelsen som vi har i dag, så ville han aldri kunnet bli stifteren av dogmatisk-ortodoks verdensreligion. Han ville kort og godt ikke kunnet imøtekomme de sjelelige behov hos den primitive europeer av i går.
For skapte Gud ennå mens Jesus levde, mange tusen år etter at "den hellige skrift" sa at alt var ferdig skapt, like fra slangen og firfirslen til det mislykte mennesket, så kunne han, Jesus, ikke være noen dimensjonal himmels absolutte ambassadør til en totalt "profan" verden, ikke være kommet for å frelse en fallen slekt fra evig ulykke, for da var slekten slett ikke falt, men var i stadig vekst under en større og sterkere Guds skapende hender. Myndige ord kunne nok denne Jesus ha talt, men han ville aldri ha gitt en hel rase et illusorisk og naivt, men under den bestemte utviklingsepoke psykisk nødvendige verdensbilde om "Gud, Satan og Frelser", djevler og engler, skapelse og syndflod, himmel og helvete, evig salighet og pine. - Et verdensbilde som en kan si har dannet et slags "bevarende" skall omkring den den etiske kjerne i hans forkynnelse og som må briste når kjernens krefter litt etter litt vekkes til utfoldelse.
Hadde altså Jesus vært evolusjonist - og hadde kirkefedrene vært det - et fantastisk, men eiendommelig nok nødvendig tankeeksperiment - så ville det historieforvanskende, overdimensjonerende dogme om ham ikke blitt til, det vil si: det vil av seg selv oppløses i en verden som kjenner veksten, utviklingen, en verden som "løftes av guddommelig nyskapende kraft mot høyere livsformer". En verden hvor denne tro demrer, kan like lite på ny tilpasse seg det forlatte Kristus-dogmet som en hummer kan krype tilbake i et avkastet skall. For denne verden vet eller aner at den ikke skal frelses fra annet enn et i dag knugende primitivt verdensbilde - hvilket vil si: fra sin egen sjelelige uferdighet. Den vet eller aner med hummeren at kryper den inn i skallet igjen, så blir den kvalt.
Så er altså utviklingstanken uforenlig med den kristne dogmatikk i sin helhet. Overalt hvor den bevisst slår gjennom, må den ulykkessvangre sekt-ortodoksien og dens angstbårne dogme om det "betingede menneskeverd" forvitre og fordunste. Med stigende og uimotståelig styrke fortrenger den det gamle primitive, fysiske gudsbegrep og fører inn et "nytt", åndelig, uanskuelig, ikke-antropomorft "bilde" av en Gud som hverken har engler, profeter eller "sønner" med fullkommenhetens helgenglorie ved sin høyre hånd. Alle historiske personer og hendelser "relativiserer" den, ned-dimensjonerer dem til sine virkelige proporsjoner, til den rolle den skapende Gud faktisk har tildelt dem, hvorfor den betrakter Jesus, Buddha og Muhammed som relative, tidsbundne skikkelser som ikke kan dogmatiseres og kanoniseres, utropes til ufeilbarlige autoriteter uten at det øves tragisk vold mot sannhetens universalitet.
Den gjør det i bevisstheten om at alle er mennesker som på hver sin måte har gitt et bidrag til den guddommelige vekst. Mennesker som ufullkomment og stykkevis, med vekslende klarhet og under ulike, mer og mindre primitive, skjematiske verdensbilders begrensning, har erkjent noe felles og virkelig om frihetens, likhetens og brorskapets udødelige idé.
--------------------
Andreas Edwien: Kristendom og åndskrise, 1951, s. 57 - 62.
Boken ble anmeldt i en kronikk i Arbeiderbladet av en fremstående jurist, lagmann Karl Bonnevie. Så vet jeg vet medvirket boken til at grunnloven fikk en ny bestemmelse, som lyder slik i paragraf 2 første ledd: "Alle Indvaanere af Riget have fri religionsøvelse" (1956 eller 1964).
(Synspunktene i boken har Andreas Edwien utdypet i sin idéhistoriske avhandling fra 1958: "Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys". Edwien plasserer for første gang her til lands Jesus og hans lære i sin helhet i evolusjonshistorien. Det gjøres uten den teologisk populære oppfatning at han representerer en endelig avslutning på religionsutviklingen).
Dagbladet skrev redaksjonelt om boken: "Den analyse som her gis av de autoritære politiske systemer og deres sammenheng med den autoritære religionsform, er av vidtrekkende og fundamental betydning for forståelsen av hvor nødvendig det er med en nyorientering" (red. sekr. Karl Emil Hagelund i Dagbladet).
I Verdens Gang: "Den gir en overaskende og skarpsindig analyse av kristendommen...et vell av tanker - en mengde nye synspunkter - - et usedvanlig vektig skrift" (professor Anatol Heintz).
Edwiens bok avslører det uholdbare ved den moderne teologis populære oppfatning av Jesus, at hans lære står for selve toppunktet og avslutningen på menneskehetens historiske utvikling.
En nærmere omtale av dette og dermed av forholdet mellom det Edwien kaller det fysiske, det metafysiske og det etiske Univers, akter vi å komme tilbake til senere.
30. jan. 2012
G. Ullestad