Shlomos samtale med Jesus
Jesus: Er du vred? Vred på meg?
Shlomo: Nei, ikke vred, bare
bedrøvet.
Jesus: På grunn av meg?
Shlomo: Ja, på grunn av deg. Du tror at du lider for meg og mine brødre, mens det i virkeligheten
er oss som er kommet til å lide for deg, på grunn av deg.
(Fra Elie Wiesel: Tigger i Jerusalem)
Slik innleder den danske cand. polit. Judith Vogt boken Historien om et image. Antisemittisme og antizionisme i karikaturer,
utgitt samtidig på dansk og norsk forlag i 1978.
Judith Vogt har vært bosatt i Norge og ble i 1992 norsk statsstipendiat. Boken ble utgitt med støtte fra
Nansenfondet, og den var det første bind i en bredt anlagt trilogi om antisemittismens og antisionismens billedpropaganda, dvs. om jødehat i karikaturer («kristen ikonografi").
Jeg siterer:
Å bekjeftige seg med middelalderens billedspråk er som å trenge inn i en helt annen verden og dog på
mange måter så lik vår egen, hvor bildet stadig mer tar overhånd og fortrenger det skrevne ord.
Hva vi har opplevd i vår tids totalitære stater, som Nazi-Tyskland og Sovjetunionen,
er i sin gigantomani ikke meget ulikt Romerrikets, hvor «folkemassen» skulle begeistres med enorme opptrinn, fester og hyllest av den guddommelige keiser, Augustus. Da som nå: persondyrkelse,
hvor enn blikket vendte seg: på billedstøtter, mynter o.l.
Heller ikke i nazistenes og bolsjevikenes manipulasjonsteknikk er det meget originalt. Den har allerede den katolske Kirke behersket til fulle. I århundrer tok Kirken således alle visuelle midler i bruk for å påvirke leg som lærd, lesekyndig som analfabet – med hyrdens løfter om frelse og evig liv
for sine rettroende får – med skremmende trusler om evig død, evig fortapelse for alle Kristi fiender. Jøder. Heretikere. Vantro.
Og da som nå: Hemmelig politi – Inkvisisjonen,
Gestapo, KGB.
Det er fiendebildet denne boken skal handle om. I fokus står Kirkens rolle i indoktrineringen av det diabolske bilde av jøden,
som har holdt seg til våre dager.
Med Kristi tiltakende guddommelighet utviklet Kirken bildet av jøden som «gudsmorder».
Hvordan avspeiler dette seg i kirkens billedkunst? I århundrer tok kirken alle visuelle midler i bruk for å påvirke lesekyndige som analfabeter – med skremmende trusler om evig død, evig fortapelse for alle Kristi fiender:
jøder, heretikere, vantro.
Hvilke propagandistiske knep er her tatt i bruk? Hvordan svertes erkefienden, hvordan demoniseres jøden?
Denne djeveltro luftes for første gang i Johannes-evangeliet (det yngste av de fire evangelieskrifter i Det nye testamente) og er allerede fullt indoktrinert
i det 4. århundre. Skal man tro de (kristne) rettroende, har jøden overhodet ingen menneskelige trekk. Han blir et monster, en teologisk abstraksjon av overmenneskelig ondskap...
Djevelen
er jødenes far... Deres gudshus er "Satans Synagoge"... Dette skulle bli ledemotivet gjennom århundrene... I kunsten udødeliggjøres Satans Synagoge, og fra prekestolene ble "jøden som djevel" forkynt og tordnet gjennom århundrer...
I middelalderen het det: Jøden - Jesus Kristi forræder - er djevelens avkom, og Antikrist hans forventede Messsias. Ved trolldom, magi og ondskap prøver han sammen med sin
fader, Satan, å bringe hele kristenheten i fordervelse.
I kristenheten ble de "stivnakkede jøder", som nektet å la seg "frelse ved dåp", gradvis utelukket fra alle "hederlige"
verv.
Forsøket på å isolere jødene kulminerte på 1500-tallet, med opprettelsen av jødeghettoer. Som samfunnets utskudd
ble deres stilling evig usikker, avhengig av fyrsters selektive og mer eller mindre bestikkelige nåde.
I nasjonalismens æra (1800-tallet) fikk antisemittismen en ny dimensjon. Mistilliten
til alt fremmed forsterket et uutslukkelig hat til dem som er "fremmede overalt": Alle skal være som oss - men hvordan våger du å ville være som oss...
Og det var i denne dobbelt-bundethet at kimen til sammenstøtet lå: mellom jødenes forsøk på å oppgi noe av deres identitet ved å tilpasse seg nye forhold, og antisemitters stigende motstand
mot å la "inntrengere" bli integrert i samfunnet.
Elvira Bauer griper i mellomkrigstiden til "Myten om Ahasverus", jøden som
ble forbannet til evig hvilesløshet for sin manglende medfølelse med Jesus: "Siden da er jøden forbannet, 2000 år søker han allerede fred med hele Judea i hælene. Således må han vandre
hvileløs fra et land til det annet. Og sitt hjemland kjenner han ikke, den fremmede jøde. Som skurk drar han omkring i landet til skam for seg selv... tro det, barn, helt sikkert sniker han seg ennå omkring skjult blant alle jødene.
Derfor, barn, ta dere i akt for enhver jøde. Jøden lusker omkring som en rev, derfor se dere for".
http://www.uib.no/filearchive/bokens_folk_utstillingskatalog.pdf
http://pahoyden.no/2012/11/viser-nazi-barnebok-i-j%C3%B8disk-utstilling
Hva nyttet det vel tyske jøder å være mer tyske enn tyskerne? For den, som aldri har behøvet å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse på jorden, vakte den slags forsøk på
lojalitets-beviser bare mistro og forakt.
I 1968 ble jødene stemplet som "imperialismens og sionismens agenter"...
I Latin-Amerika, hvor katolisimen
er dominerende, heter det: "Den jødisk-protestantiske allianse".
I områder hvor anti-katolisismen råder: "Vatikanet og jødene".
Og
i det tidligere fascistiske Spania og det muhammedanske (muslimske) Egypt: "Kommunistene og jødene/sionistene".
(sitat slutt)
I
karikaturer viser Judith Vogt hvordan jøden, både i mellomkrigstiden og i etterkrigstiden, fremstilles som "verdens fiende". Fremstillingen av jøden som "verdens egentlige forderver"
er bare en nymotens form for djevel-tro:
Antisemittisme er langt fra noe entydig. Av det irrasjonelle virvar av fordommer, absurditeter, selvmotsigelser
og sirkelslutninger fremtrer to hovedformer, utsprunget av konformitetskrav:
- Det er den jevne manns mistroiske holdning til en minoritetsgruppe, som i
påfallende grad utskiller seg ved utseende, språk, sædvaner og - hva verre er - religion. Ja, som til og med "isolerer seg", ofte dog mindre ved egen tilskyndelse enn omverdenens skrevne som uskrevne lover. Dette fremmedhat, som får
ny næring ved hver jødisk innvandring, forsterkes under økonomiske krisetider.
- En annen art antisemittisme er den som indoktrineres ovenfra.
Ved den kristne kirkes sammenstøt med hedenskapet avledes Fanden. Alle kristnes syndebukk. Ved hans fødsel ble avstanden fra jødedommen for alvor trukket opp – denne strengt monoteistiske
religion, som aldri har villet anerkjenne noen makt ved siden av Jahve. Den Eneste Ene. Og som følgelig ikke har beskjeftiget seg med djevelen, unntatt som allegori. Det gamle Testamentets satanfigur er da også vag.
I sin ekspansjonstrang så den kristne kirke seg nødt til å devaluere hittil feirede hedenske guder til demoner – hvorved de på ingen måte opplevde tilintetgjørelse. Tvert i mot ble deres karakteristika
og attrubutter videreført på bildet av djevelen, som således fikk kjøtt og blod – for siden å utpekes til alle demoners far.
Judith Vogt gir mange konkrete eksempler på "hvordan djevelen, ikke minst fra 600-årene, trengte seg frem som som den betydeligste makt i menneskets verden. Og
etter århundrers møysommelige bestrebelser for å få djevelen inn i systemet, brukte kirken langmodig århundrer for å utdrive ham igjen.
Utrensket ble etter tur kjettere, hekser, jøder, alle avvikere – og dermed den
abstrakte djevelens konkrete lakeier. Som en logisk konsekvens innstiftet kirken overvåkningstjenesten og de summariske henrettelser – som uten verdslige rettsformaliteter ble basert på tilståelser alene".
Jeg siterer Judith Vogt:
Epokegjørende i kampen mot djevelens håndlangere på jord ble pave INNOCENS VIII’s bulle av 5. des.
1484, hvor han gav læren om heksevesenet sin endelige pavelige sanksjon. Og på grunnlag av denne bulle forfattet Inkvisisjonen i 1487 Heksehammeren
hvor heksevesenet ble bevist som værende en realitet, og et rettslig system satt opp der bruk av fysiske og psykiske midler effektivt kunne komme djevelskapen til livs.
Og djevelen var Antikrist.
Til hjelp hadde han ikke bare hekser og magikere, men også en hærskare av demoner, som kunne anta de mest utspekulerte skikkelser, og som verken lot levende eller døde i fred... Med frykt og beven så middelaldermennesket seg utsatt
for deres evindelige fristelse, martren og ødeleggelsestrang.
Denne evige redsel gjennomsyret menneskets bevissthet og preget hele dets livsholdning.
Var sinnsykdom annet enn demoners verk – og kunne den gale helbredes på annen måte enn å få pisket disse Satans håndlangere ut av kroppen? Skyldtes sykdommer at et ondt øye hadde
rammet pasienten? Og var forbrytelser annet enn uttrykk for at en svak sjel hadde lånt løgnaktige og hykleriske demoner øre?...I fromme salmer og oppbyggelige skrifter ble djevelen besunget gjennom århundrer, bevende men fortrøstningsfullt.
I «Geistliche Lieder, mit einer Vorrede Dr. Martin Luther» (Leipzig 1545) opptrer Fanden som drage... Sterkest er vel Luthers visjon av den Onde som denne verdens fyrste, fremsatt i «Gott ist unsere
Zuversicht und Stärke».
Gradvis ble kristendommens satanfigur også sammensmeltet med bildet av jødedommen... Og etter at den tidlige kristne
kirke ut fra (flere) realpolitiske overveielser hadde valgt å stemple ethvert tilhørsforhold til den konkurrerende jødedom som «forbrytersk», utviklet seg gradvis det teologiske bilde av jøden som Satans
avkom – som den destruktive erkefiende av all kristenhet – allmektig som den Onde selv.
Det ble endog slått fast at jødene erkjente den sanne lære, men at
de av pur ondskap forvrengte og forkastet den.
Oppfatningen av den «fremmede», «onde» og «umenneskelige» jøde gjennomstrømmet hele den
folkelige middelalderlitteratur, som var preget av det autoritære, kristne livssyn: mysteriespillene, mirakel- og moralitetsspillene, dikt, folkesagn og folkeviser. Ja, selv den sekulariserte litteratur, som dukket opp henimot slutten av middelalderen,
tok tråden opp (jfr. Trachtenberg).
Jøder og djevelen ble således gjort til nære feller. Og skjønt jødens rolle da – som siden i antisemittisk og antisionistisk
propaganda – fremsto paradoksal: snart var han Satans herre, snart hans kompanjong og snart hans tjener – så var alene ett utslagsgivende for dette bilde: at jødens interesser overalt kun fulgte den Ondes.
Intet under at jøde ble det mest fornærmende skjellsord man kunne hefte på en motstander.
Allerede i det 4. århundre forklarte
predikanten Chrysostomos fra Antiokia at dersom den virkelige jøde så så helt annerledes ut enn man forestilte seg ham, da skyldtes det utelukkende jødens ondskap –
en av de snarer Satan hadde satt for å fange en naiv kristen (jfr. Trachtenberg).
Denne fromme oppfatning har holdt seg helt til våre dager. I 1542 slo Martin
Luther fast at «det ikke sømmet seg å slå jøder i hartkorn med tyrkere og papister, for de hørte alene hjemme i det unike selskap med djevelen, som er deres herre, far og gud»
(Von den Jüden und ihren Lügen).
Den kirkelige tradisjon ble videreført av Hitler.
I Mein Kampf skriver han at
«gemenheten kan anta så store dimensjoner at det ikke kan undre noen dersom personifiseringen av djevelen som symbol
på alt ondt hos vårt folk antar form av en jøde».
(Førerens ord ble utdypet av Ernst Hiemer, Nürnberg 1938).
De fleste symboler på og attributter tillagt jøden har da også opprinnelig vært djevelens. I eldre karikaturer ble jødene således karikert ved den spesielle
jødekledning, som var blitt dem påtvunget bl.a. ved (det kristne) Wienerkonsilets bestemmelser i 1215, og som kom til å gjelde i ca. 600 år: Den behornede hatt og jøderingen (signum diabolicum) på venstre
skulder.
Jødenes skjegg endret gradvis form fra patriark-skjegg til geiteskjegg (geiten ble ansett for å være djevelens yndlingsdyr). Vanlig var det også fremstille jøden
enten med geitehorn, eller ridende på en geit. Ja, helt opp til våre dager har den oppfatning holdt seg at jøden gikk omkring med djevelhov og djevelhale – dog ble disse spesifikke legemsdeler holdt skjult av klesdrakten.
Hva karikaturer ikke kan gjengi er at jøden også ble tillagt en særlig lukt – geitelukten – djevelstanken, som «hang ved ham som straff for hans forbrytelse
mot Jesus Kristus». Denne stank ble forvandlet til sødmefull vellukt ved dåp...
Før 1. verdenskrig var følgende smedeskrift populær i Østerike-Ungarn: «Alle
Juden stinken / Alle Juden stinken / nur der Laser Jacob nicht». En forestilling som i Hitlers Tyskland ble til «de vitenskapelig beviste teser» om den «laverestående jødiske rases særegne lukt».
(sitat slutt)
-----------------------------------
Jeg minner om noen av presten Per Einar Sønnesyns innlegg/kommentarer 2011/2012 på Vårt Lands Verdidebatt, med følgende megetsigende (uhyggelige) titler:
Det
stinkar av Israel. Guds utvalgte folk? - Vond lukt frå Hebron - Ein ny kvelarslange i Palestina.
På Verdidebatt finner vi de underligste allianser. Human-etiker Elias Vågnes har vært en av Sønnesyns sterkeste forsvarere, slik også Oddbjørn Johannessen har stått last og bram med human-etikeren Lars Gule.
Også (skribent og Indremisjonsmann) Olav Elgvin passer godt inn i Klassekampens
anti-Israelske propaganda:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread61017/?next=0 .
O. Elgvin trenger ikke å utdype sin antipati for staten Israel i Klassekampen, for det tar de to kvinnelige "kristen-sosialistiske" journalistene
Sissel Henriksen og/eller Åse Brandvoll seg av. Også NRK's kvinnelige korrespondent i Midtøsten, Sidsel Vold, passer meget godt inn i den kristne dualistiske ideologi (enten - eller).
«Gud er Gud er Gud», skriver presten Sønnesby i en kommentar til Jermund Froeland på
Verdidebatt. Som en kuriositet siterer jeg Sønnesbys meget kryptiske kommentar (han må være rimelig desperat):
"Vi har tatt dette opp gjentatte ganger i denne tråden, så
jeg vet ikke helt hvorfor du er uenig.
Dette handler om den helt grunnleggende forskjellen mellom kontingente vesener (som guder) og ikke-kontingente (som Gud), slik vi har beskrevet i svært mange kommentarer.
Hvis det er noe av dette som fortsatt er uklart etter så mange kommentarer, hadde det vært
flott med konkrete innvendinger der du henviser til hva du er uenig med oss i.
På hvilken måte mener du at et ikke-kontingent vesen kan være kontingent?».
---------------------------
Judith Vogts trilogi
er omgitt av en skandaløs, massiv taushet og fortielse fra kristenheten, også i Vårt Lands papiravis. Avisen vil gjerne fremstå i offentligheten som kritiker av antisemittisme - men helst bare når
det handler om "muslimsk" antisemittisme. Den kirke-kristne antisemittisme gjennom mer enn 1700 år er fortsatt et "ikke-tema" i denne kristelige avis, som har hatt mange årtier på seg til å "grave" i den grufulle kirkelig-teologiske
antisemittisme.
Det kristne jødehatets opphav og historie - dokumentasjon - fra oldtiden frem til vår
tid er åpenbart så eksplosivt at ingen kirke-kristne aktører ønsker noen ubehagelig oppmerksomhet om hvor de antisemittiske forestillinger i det kristne Europa har sin rot.
Jeg siterer Judith Vogt:
Historien har til fulle vist at det i gitte situasjoner er omverdenen som bestemmer ikke bare hvem, men også hva en jøde er - med alle de konsekvenser dette måtte innebære...
Også de jøder som viste vilje til assimilasjon ble jevnlig redefinert som jøder, når de assimilerte seg FOR MYE... Men antisemitter - såvel som antisionister - har endog stadig hatt for vane å oppfinne en jøde... På denne måten ble morderen Kain verdenshistoriens første "verjudete" person...
Israel er
vel den eneste stat, som til stadighet har måttet finne nye argumenter for å forsvare sin "juridiske rett" til en egen statlig eksistens - og det i en verden som siden 1. og særlig siden 2. verdenskrig har vært vitne til et uttall av nye staters fremkomst - og oppløsning av andres suverenitet - ut fra skiftende maktstrukturer.
Skjønt alle folkeslags rett til nasjonal
"selvbestemmelse" fremstilles som aksiom, nektes jødene samme rett. Skulle det opplyste mennesket fra det 20. århundret mon være underlagt urgamle myter?
I så
fall: Har det i det hele tatt noen hensikt å ville gjendrive århundregamle forestillinger - å ville bekjempe det irrasjonelle ad rasjonell vei? Og ønsker de, som tilsynelatende har behov for en "djevel-tro", overhodet at denne blir "utdrevet?
Fra det 13. årh. ble det vanlig å sidestille jøde
og svin. Ikke bare i skulpturer anbrakt i kirker, på rådhus, broer og andre beferdede steder – analfabetens tegneserier, men også i tresnitt, kobberstikk mv.
Utallige forhånelser gjenfinnes i rikt mål i den litterære satire, også i folkespill som ble oppført til fryd for den skuelystne folkemasse på kirkelige helligdager... Det var Kirkens politikk
å stille alle sine erkefiender offentlig til skue, hva enten det var jøder, sarasenere, trollmenn eller kjettere...
I Inferno - dette gruoppvekkende
Mørkets Rike uten håp om frelse (jfr. Dante) - har ikke bare arme kristne djevler, men alle annerledestroende deres faste plass. Til evig tid pines der jøder, vantro, tyrkere,
erkefiender av enhver art.
På Fyrsteportalen i katedralen i Bamberg figurerer på en søyle følgende scene: djevelen blinder først den fordømte jøde med kniv, og dette
oppfattes som den eneste naturlige forklaring på at "jøden ikke vil se den sanne Messias".
For å "atskille jødene fra all kristenhet", ble det i tiden omkring det
annet korstog innført et JØDETEGN, som kunne anta forkjellige former og farger rundt om i Europa. Det vanligste var den gule jøderingen, dog ble det også brukt et rødt kryss, horn og lovtavler o.l.
"Jødehatten" ble påtvunget jødene i det 11. århundre - for å atskille dem fra all kristenhet (denne diskrimenerende regel ble bekreftet på kirkemøtet i Wien i 1215). De vanligste
former som går igjen i kunsten er den spisse, kanoniske og traktformede jødehatt.
(Også Luther viderefører den tradisjonelle
forhånelse av jødene).
Judith Vogt gir mange eksempler på hvordan forbindelsen jøde og svin, i skrift
og karikaturer, har beholdt sin tiltrekningskraft blant europeere helt frem til 1970-årene:
Jødesvinet ble i mangfoldige århundrer kilde til evig munterhet blant de kristne.
Et av de tidligste eksempler er fra 1230, på et søylekapittel i Domkirken i Brandenburg. En stenskulptur i Domkirken i Regensburg fremstiller "svinet som jødens amme". Judith Vogt viser hvordan
tilsvarende scener forekom i de tallrike folkespill, som ble oppført til fryd for det (kristne) skuelystne publikum på kirkelige helligdager.
Den kirkelige obskøne forhånelse
av jøden gikk så langt at Rådet i Frankfurt (1469) så seg nødt til å beskytte jødene mot den kristne mobben. I Strasbourg 1574 utkom et skrift som forkynte at "en jødisk
kvinne er nedkommet med to svin". I et kalkmaleri (Sydtorol, 11.-12. århundre) ser man Den Onde selv ri gjennom luften på et villsvin.
Forakten for jøden uttrykkes
også ved at han må ri baklengs på svinet. En jøde identifiseres ved bl.a. jødehatten og "de hebraiske bokstaver" på deres klesdrakt.
Langt hyppigere ble jøden gjengitt som destruktiv kraft ved et djevelsymbol:
Slange, skorpion, pollyp, korsedderkopp, vampyr, uhyre, ulv, hane, gribb og giftspreder... Slange – dette eldgamle symbol på det onde – er en evergreen. Ikke bare kirkens sjelehyrder har benyttet dette sinnbilde på djevelen, på syndens herredømme over jorden. Også
moderne forkynnere av jødens allmakt (som verdenskonspirator) har i vid utstrekning anvendt det.
Visse beskrivelser av jøden går
igjen:
Jøden er grim, doven, sjelløs, grisk, lidderlig, bedragerisk, tyvaktig, konspiratorisk, ond, menneskehetens utskudd, djevelen selv...
I tallrike jødefiendtlige ordspråk verden rundt, gjenfinner vi disse egenskaper: Jøden har brakt løgnen inn i verden... Hvor en jøde spytter hen, oppstår ulykken... Møter man
en jøde om morgenen, betyr det ulykke... Hvis djevelen vil bringe forderv over noen, kommer han i form av en jøde... En jøde forblir jøde om han så lar seg
døpe 10 ganger...
I det 19. årh. begynner man i litteraturen å karakterisere jøden ved hans fysiske egenskaper (krum hæl, krum nese, krum rygg, krumme bukser,
krum stokk... sorte øyne forvridde av raseri...).
Endelig opptrer jøden som en pest- og kreftskade helt opp til vår tid (om det er middelalderens
overtro om at jødene forgiftet brønnene, og dermed ble årsak til pestepidemiene, eller om det er visjonen av Satan som utspyr sin gift, skal være usagt).
En hel bok viet nazisten
Hermann Esser problemet i «Die jüdische Weltpest. Judendämmerung auf dem Erdball» (= Den jødiske verdenspest. Jødeskummet over jordkloden), München 1939.
Den tyske bibelforsker, antisemitt og raseteoretiker Paul de Lagarde skrev i 1887:
"Jeg har lenge vært
overbevist om at jødedommen, som har satt seg fast i den kristelig-germanske kulturarven utgjør kreftlidelsen i hele vårt liv... Jøder er som
jøder fremmede i enhver europeisk stat, og som fremmede er de intet annet enn spredere av forråtnelse...».
"JØDENE ER VÅR ULYKKE"
Dette utbasunerte den nazistiske avisen "Der Stürmer" i år 1924. Slik lød det da staten Israel ennå ikke eksisterte og jødene levde spredt omkring som minoriteter... Nå som jødene ikke bare har fått deres egen stat, men har lært å slå fra seg, lyder igjen det samme ekko.
I 1964 uttalte Jordans undervisningsminister: «Således ble Israel født, og således kom den ondartede kreftsvulst til å
infisere det arabiske hjemland».
Forestillingen om jøden og sionisten som sprer gift går
igjen i en rekke uttalelser, skrifter og illustrasjoner i etterkrigstiden (dokumentert av Judith Vogt).
La oss ikke glemme at begrepet "antisemittisme" ble sterkt preget av den tyske venstreradikale
WILHELM MARR i 1879. Han så ikke jødene som en religiøs gruppe, men som en egen rase, den semittiske. Og all deres ondskap lå bokstavlig talt i blodet.
Først i 1964 overveide Vatikanet å "frita jødene for deres kollektive skyld", hvilket fikk kristne og muslimske arabere til å starte et presse-felttog mot Vatikanets "anti-arabiske beslutning".
Etter 6-dagerskrigen i 1967 satte den anti-sionistiske kampanje inn. Fra nå av erstattes "jøde" med "sionist". Den voldsomme pressehets er fulgt opp med flere hundre
anti-sionistiske bøker. Sionisten er blitt en kriminell nazist, som verden ikke har sett maken til...
Og siden 1970 er det satt likhetstegn mellom sionisme og rasisme.
I århundrer hadde kirken således beskyldt jødene for å være Jesu mordere - alle som en. Vel den mest utstrakte bruk
av kollektiv skyld i vår menneskehets sære historie. Gradvis assosieres jøde med Antikrist... I den kristne verden - som siden i Hitlers Tyskland - ble jødene gradvis utelukket fra alle deler av samfunnet... Under kristne herskere
var DÅPEN et "adgangstegn" til samfunnet.
Dog langt i fra. Som et ukrainisk ordtak sier: "Først døper vi jøden, så hugger vi hodet av ham".
JØDEN ER AV ET ANNET BLOD! JØDEN ER EN RASESKJENDER! VÆR PÅ VAKT! JØDEN FORDERVER BLODET!
Dette rasistiske jødehatet videreførte Hitler, og også Julius Streicher i det
nazistiske ukemagasinet: Der Stürmer (1923 - 1945).
Det er verdt å merke seg at nazisten Julius Streicher påberopte seg Martin Luther under rettssaken mot ham i Nürnberg. Les mer om Streicher her
http://no.wikipedia.org/wiki/Julius_Streicher
I tillegg til jødens fatale egenskaper som blodsuger og altforderver kom nå at han var en en kreftskade - som radikalt måtte skjæres vekk...
Målbevisst forberedte nazistene den bevissthetstenkning som skulle til for at offentligheten ville godkjenne Endlösung (den endelige løsning: utslettelse).
Både kristen-europeisk OG muslimsk-arabisk retorikk i vår tid går ut på å berøve jødene deres største tragedie, deres historie og identitet. Det skjer i et bevisst
politisk øyemed: for å "bevise" at jødene ikke er et folk, for å slå fast at jøder ikke kan ha samme rett som andre folk til nasjonal selvbestemmelse i egen stat.
(sitat slutt)
----------------------
Det kristen-palestinske Kairos
Palestina dokumentet oppfordrer til en generell boikott av Israel. Dokumentet henviser til den israelske "okkupasjonens" ondskap, som beskriver jødenes tilknytning til Israel utelukkende i forbindelse med Holocaust og fornekter 3000
års jødisk bosetning - og endelig: at det ikke kan eksistere en jødisk stat fordi enhver religiøs stat i sitt vesen er rasistisk.
(Her nevnes selvsagt bare Israel. Dokumentet overser alle islamske stater og andre med en offisiell statsreligion. Som vi alle vet har kongeriket Norge holdt seg med en
offisiell statsreligion i nær 500 år! Eller skal vi si 1000 år: først katolsk, så protestantisk?).
Etter at Verdenskirkerådet sluttet seg til dette nidskriftet
mot jødene og Israel, har Kairos-dokumentet blitt omfavnet av mange kristne organisasjoner, også i Norge. Jeg nevner noen eksempler: Kirkens Nødhjelp, KFUM/KFUK, Delta, Norges kristelige
Studenterforbund, Den norske Israelsmisjon, Mellomkirkelig Råd og Lutherske Verdensforbund - med den norske lutherske generalsekretær Olav Fykse Tveit i spissen. Jeg siterer ham:
"Mellomkirkelig råd har et klart mandat til å holde kontakt med våre søsterkirker og engasjere oss i de spørsmål som de tar opp...Så
vårt engasjement er en solidaritet med andre kirker... Ett tema er bekymringen for at antall kristne går ned".
Så kommer det ufattelige kristne hovmotet,
i velkjent nedlatende og patronistisk stil. Fykse Tveit belærer (israelske) jøder slik:
"Et viktig prinsipp i frigjøringsteologien er at Gud ser verden
fra offerets synspunkt. Kristus var jo selv et offer. Disse tankene har nok vært en del av grunnlaget for solidariteten med Israel. Samtidig ser en psykologisk at offeret kan utvikle en paranoia. Da bør det være en oppgave for andre
å gi trygghet slik at det ikke overreagerer. Israel har levd i en svært presset situasjon. Det er en situasjon som verdenssamfunnet også må ta et ansvar for. Derfor har jeg en viss forståelse for Israel. Noen mener at mer press
mot Israel bare fører til en salgs stahet, der en i allfall ikke bryr seg om hva andre mener. Men jeg mener vi gjør Israel en bjørnetjeneste ved å gå inn på slike premisser. Landet
må gå inn på internasjonale standarder for måten det opptrer på".
Som sedvanlig fra kristelig hold blir ikke "internasjonale standarder" nærmere
definert eller presisert. Vi skjønner jo at det utelukkende er "teologiske standarder" Fykse Tveit og hans likesinnede har som norm og utgangspunkt for sine grenseløst overmodige og freidige vurderinger av staten Israel.
Hvordan våger de? Eier de ingen skamfølelse?
---------------------
03.10.2013 (revidert 01.01.2014)
G. Ullestad