Jeg gjengir nedenfor en tekst jeg for noen år tilbake skrev ned etter samtaler med Andreas Edwien om kristen MISJON, på bakgrunn av et innlegg i Aftenposten.
«I Aftenposten 27. juli (år ?) har informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, en «signert»-artikkel med tittelen: «Kristen
misjon forandrer verden» (avisens abonnenter kan nok søke opp Ottosens artikkel).
Kristen misjon har utvilsomt bidratt til å
forandre verden. Spørsmålet er om forandringen ubetinget har vært en forbedring? Vi er overbevist om at kristen misjon også skader verden, og at den i betydelig grad for lengst har gjort det.
De folk som det kristne «misjonsbudskapet» rettes mot, føler det naturlig nok ofte som en ydmykende nedverdigelse når «hedningen» får høre
av misjonæren at hvis han ikke underkaster seg den hvite manns kristne tro, er han ikke bare et mindreverdig menneske. Verre enn det: barbarisk og grotesk vil vi betegne den kristne misjons propaganda som på grunnlag av de kirkelige bekjennelser
stempler de vantro som onde hvis de ikke overgir seg til misjonærenes gud.
De lutherske
misjonærer baserer sitt budskap på at livet bare har to utganger: himmel eller helvete. Ottosen skriver i sitt innlegg at den kristne misjonsvirksomhet ofte er enten «forbudt eller farlig». Han nevner at i mange muslimske land innebærer
konvertering til kristendommen «trusler og forfølgelser». Men, tilføyer han: «Ingen kristne lystrer et forbud mot å dele det beste de har. Derfor finnes også mange eksempler på at misjonærer blitt
drept».
Hvorfor blir de så det? Sikkert fordi den kristne på sin side ikke lystrer et påbud om å vise sin neste respekt
uansett hvor i verden han og hans religion befinner seg. Med andre ord: misjonæren bør ha og lystre et forbud mot det verste, nemlig sin helvetestrussel.
Det er den styggeste fornedring man kan møte og true et folk med.
Det
såkalte misjonsbudskapet postulerer i samsvar med Den norske kirkes bekjennelse at Jesus er «Guds eneste Sønn» i ordets genetisk-fysiske betydning. Det er dette dogmet som autoriserer helvetesforestillingen, og det er den som igjen
motiverer den kristne misjon. Dogmets grunnlag er i enhver henseende så uhyre spinkelt at den som forkynner og misjonerer for dets teologi og eskatologi, påtar seg et enormt ansvar ved de fatale konsekvenser de trekker av Jesus-apoteosen.
Langt viktigere enn å misjonere for en dårlig begrunnet teologi, er det å vise respekt for kravet om historisk
sannhet, i det minste på den måte at kirkens ansvarlige teologer (og biskoper) bestemmer seg for å ta spørsmålet om dens teologiske og etiske holdbarhet - ved kristendommens teologiske postulater om Jesus og hans eskatologi
- opp til en bred offentlig debatt med dens kritikere.
Sannheten skal og må alltid være det viktigste element i enhver ideologisk
forkynnelse og misjonering».
---------------------------
10.05.2015
G. Ullestad