Kirkens uberegnelige gud

"Det er viktig at norske barn får et innblikk i kirkens liv og større kunnskap om en særdeles viktig del av vår kulturarv. Julen handler om mer enn nisser, gaver og alt det andre som dominerer i desember. Det er en religiøs høytid, som har vært feiret i 1000 år i vårt land".

(VG's leder 18.11.2016) 

"Eg har aldri forstått kva som er så farleg med skulegudstenestar. Tenk å bli utsett for litt nestekjærleik og preik om fred på jorda. Vi er kanskje ikkje klar over det, alle oss som bur i dette samfunnet, men:  Alle har eit livssyn.

Ingen av oss er nøytrale. Vi har religiøse livssyn, og vi har ikkje-religiøse livssyn, og så har vi alle nyansane mellom desse. Å seie nei til skulegudstenester er å seie ja til ein skule der det ikkje er plass til religiøse livssyn i skuletida".

(Emil André Erstad, kristendemokrat og forfatter, Dagen 18. november 2016. Det er interessant at tidligere leder i KrFU Erstad nå er knyttet til tankesmien Agenda).

"Tenk å bli utsett for litt nestekjærleik og preik om fred på jorda", skriver Erstad. Som om en kirkelig gudstjeneste, skolegudstjeneste/julegudstjeneste handler om dette! 

Nei, alle har heller ikke et ferdig utformet livssyn. Og slett ikke barn og unge! Men svært mange har en etisk aktverdig holdning til livet og medmennesker. Såkalt "verdinøytralitet" finnes bare i Erstads hode. Denne (tomme) merkelappen Erstad og hans likesinnede klistrer på sine meningsmotstandere er for lengst gjennomskuet. Strategien er helt forfeilet. Den slår tilbake på dem selv.

Vi bygger vårt menneskesyn og samfunssyn på et helt annet rasjonelt, humant og demokratisk grunnlag enn Erstads dualistiske, lokalt-mytologiske verdensbilde og gudsbilde. Det er riktig som det er sagt: å avvise skolegudstjenester er også et verdistandpunkt. Det er ikke mulig å stille seg nøytralt til tankeinnholdet i kirkens bekjennelser: teologi og antropologi.

"Verda går ikkje framover", er tittelen på Erstads tendensiøse innlegg i Vårt Land 21. november. Vi skjønner tegningen. En av hans referanser er Erik Lundes bok: Kristendemokrati.

Et pessimistisk historiesyn er ikke annet enn hva vi kunne forvente fra kirke-kristent hold, hvor undergangsstrømningene har vært gjennomgående gjennom hele kirkens historie ("Satans herskertid", som en teolog uttalte det for få tiår siden).

Det hjelper å løfte blikket litt opp over de siste årenes globale hendelser. Drømmen om utopia er en storslått idé, som også revolusjonsidealene: frihet, likhet og brorskap. Naivt og urealistisk kanskje, men håpet om og kampen for fellesmenneskelig fred, likeverd, frihet og velferd kan ingen ta fra oss. Heller ikke Erstad og hans kirkepolitiske allianser.  

Ingen mener vel i dag at det er mulig å skape et "ideelt eller perfekt samfunn", slik Erstad antyder? Hvor har han det fra? Fra religionenes verden: kristendommen og islam? Disse to religionenes Paradis-forestillinger har vi ingen tiltrekning til.

Veien er smal og porten trang, som Jesus sier det. Det er de "troslydige" og "rettroende" som skal belønnes med borgerskap i himmelriket, og i særdeleshet de kristne martyrer og helgener. Forsakelse og lidelse for "Guds rikes skyld" synes å være en særlig kvalifikasjon for borgerskap.

Den menneskelige historie er full av lidelser, konflikter, klassemotsetninger, kontraster og kamper, framskritt og tilbakeskritt. Hva som driver historiens utvikling fremover er helt andre samfunnsmessige forhold, menneskelige krefter/ressurser og ideer enn den kristne mytologisk-primitive oppfatning av "Frelseshistorien". Drømmen om fred på jorden, som vi finner ansatser til hos noen av Det gamle testamentets profeter, er ganske fraværende i Jesu (eskatologiske) forkynnelse.

De autoritære, antidemokratiske strømninger, bevegelser og partier som i vår tid strømmer over den (kristne) vestlige verden har helt klart røtter i kristendommens eskatologi og ideologi. Nå er det blitt klart at Donald Trumph kom til makten for en stor del ved hjelp av den kristne velgermasse, evangeliske og katolske, som ikke nødvendigvis tilhører de underpriviligerte samfunnsklasser i det amerikanske samfunnet. Trumps bristende moralske integritet synes helt underordnet hans tilslutning til visse teologiske læresatser om familieverdier, abort og homofili.

Man bør kanskje også se litt nærmere på de europeiske høyre-ekstreme bevegelser og deres kontakter med kristenfolket, som det franske partiet Front National OG dette partiets forbindelser til kretser innenfor Den katolske kirke. I Italia, Østerrike og Ungarn er fortidens spøkelser i ferd med å gjenoppstå. I dette "brune" eller gråsone-feltet er det ennå mange aktører og forbindelser den kritiske journalistikk ikke har våget å ta tak i. Der hvor totalitarismens heslige ansikt viser seg, er kirke-kristendommen ikke langt unna.

I vår hjemlige politiske hverdag har regjeringspartiet FrP mange frontfigurer med sterke kirke-lojale bånd. Kirkemakt, tradisjon og nasjonalisme løper sammen. At FrP-representanter forsvarer skolegudstjenester er derfor ingen overraskelse. Som også Frp's stortingsrepresentant i Kirke- utdannings- og forskningskomiteen.  

Her sies at skolen som en "dannelses- og læringsarena" må gi alle elever mulighet til å oppleve en julegudstjeneste (den felles tradisjon)...å delta i en julegudstjeneste i skolens regi er noe alle bør få mulighet til...  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/synspunkt/Berikende-for-alle-parter-414461

 

Vi forstår ikke hvorfor. At kirken har stått i en kulturell og historisk særstilling i Norge og Europa det foregående årtusen, er det vel få som betviler. Men tradisjonens makt er brutt, og det hjelper ikke å henvise til "en kristen og humanistisk arv".

Når det ikke finnes INNHOLD (mening) igjen i denne overleverte tradisjonen, er det på tide å tenke nytt. Mange gjør dette, men når noen Human-Etikere og andre mer uavhengige kritikere går inn for å bryte opp gamle tanke- og atferdsmønstre (les: tradisjoner/statskirkens privilegier) blir de tvert om utskjelt og stigmatisert. Det er ikke hva vi forbinder med liberalisme, valg eller mangfold i et moderne, sivilisert kultursamfunn. Heller ikke med toleranse. Og slett ikke med religionsfrihet!    

Fra kirkens høyeste hold har det kommet selvmotsigende signaler om hva "gudstjeneste" og "forkynnelse" er. Jeg oppfatter det som en fallitterklæring at skolelederne på Voss har inngått et kompromiss med Den norske kirke om en såkalt "ikke-forkynnende" felles, obligatorisk samling i "Guds hus".

Å fjerne noen liturgiske elementer, men beholde sentrale innslag som Trosbekjennelsen, Fader vår og Velsignelsen, gjør vel ikke tilstedeværelsen i "Guds hus" mer nøytralt (mindre forkynnende)?

 

-------------------- 

 

"Hva er så farlig med forkynnelse?", spør Anniken Fleisje retorisk på Verdidebatt. Det farlige er kanskje at hun bagatelliserer og banaliserer svaret. Det er også litt rart at hun ikke presenterer seg på sin profil på Verdidebatts blogg. Men hun er altså både filosof OG heltidsansatt i STL (fra 2014), også tilknyttet Human-Etisk Forbund.

http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=408982

Fleisje har tydelig kirkerådsleder Gunleiksrud Ranum som en viktig referanse. Men disse to er selv lite tydelig på hva det er ved kirkens forkynnelse - LÆREN - som er så viktig for skoleelevene at dilemmaene og argumentene fra kritikerne tillegges liten eller underordnet vekt.

"Å overvære litt forkynnelse i andre deler av skolehverdagen trenger ikke å være så skummelt - så fremt skolen er tydelig på hva religiøs (les: kristen) forkynnelse er".

"Motstanderne av skolegudstjenester har vært lite tydelige på hva det er ved forkynnelsen som er så ille" (eller "skummelt"?)

Joda, noen av dem har vært langt mer prinsipielle, språklig og begrepsmessig tydelige enn filosofen Fleisje. Det synes jeg vi kan merke oss.

 

"Tro- og livssynspolitikk angår oss alle"

 

Det er en tvilsom påstand, og det ser heller ikke ut til at hun ("trosministeren", i følge Vårt Land) har lyktes i å engasjere "oss alle". Jeg tror mange er inderlig av den trangsynthet, kjekling og smålighet som preger store deler av religionsdebatten i våre offentlige medier, i papir og på nett.

Kirkepolitiske kampanjer, retoriske floskler og overfladiskhet preller av. Men på et dypere, historisk og mer prinsipielt nivå håper jeg vi alle engasjeres. Nettopp fordi vi ikke er "verdinøytrale"!

I det årtusen kirkemakten regjerte med nær uinnskrenket makt i store deler av Europa var det bokstavlig talt livsfarlig å opponere mot dogmatikkens voktere. Alliansen mellom kirkemakt og herskermakt var fryktinngytende - og for svært mange dødelig.

Jeg siterer nedenfor et interessant innslag fra kommentarfeltet i Aftenpostens debattsider (utskrift 06.12.2016):

"Jeg er enig, men du må huske på at vi har med KIRKEN å gjøre. Det er en organisasjon som er kjent for å behandle minoriteter særdeles dårlig for siden å be om unnskyldning for det fæle de har gjort.

De fikk inn i lovverket at man ikke kunne få betalt arbeid hvis man ikke var konfirmert. De fikk inn i lovverket at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket. De behandlet tatere som annenrangs borgere. De nektet lenge for å tillate kvinnelige prester - det angrer de nok på nå når de er i prestemangel. De behandler homofile som annenrangs borgere (det har de ikke bedt om unnskyldning for - ennå). De overkjører minoriteter som ikke er kristne, eller som ikke passer inn i deres trange mal.

Nå er det elevene i fellesskolen som ikke vil delta i tilbedelsen av deres gud som skal stigmatiseres og fryses ut. Kanskje om noen år kommer de til å be om unnskyldning for det også. Men til den tid har de vel funnet andre grupper å tråkke på".  

 

Kombinasjonen religion/tro/livssyn - politikk er for mange av oss helt usmakelig. Helleland er selv kristen (som korsbærer Listhaug) og sterk tilhenger av den grunnlovsfestede "Folkekirken". Spørsmålet om kulturministerens habilitet kan med god grunn reises. Hennes troverdighet styrkes ikke av dette utsagn: "Jeg besøkte nylig Jordan, og det ga en sterk følelse av lange linjer i historien å bøye seg ned og ta på vannet hvor Jesus ble døpt".

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Tros--og-livssynspolitikk-angar-ossalle--Linda-Hofstad-Helleland-606175b.html 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kronikk-tros--og-livssynspolitikk-angar-oss-alle/id2515937/

Hvis også kristendommen - kirkens religion - angår "oss alle" (i det minste ca. 70% av den norske befolkning), må vi spørre hvorfor den siste tids helvetesdebatt ikke har nådd ut til "folket"? Kanskje heller ikke til kulturministeren? 

Helvetesdebatten har merkelig nok ikke fått medienes oppmerksomhet, slik det skjedde i 1950-årene. Hvordan vil regjeringens "trosministre" Helleland, Røe Isaksen og Listhaug - og statsministeren selv - forsvare slikt tankeinnhold, fremført av statslønnede biskoper?  

I den opphetede og meningsløse diskusjonen om skolegudstjenester har selvsagt de kristne, overleverte forestillinger om "dom", "fortapelse" og "de to utganger" sin rettmessige plass. Det handler om den kristne kirkes verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Følgelig handler det også om "den kristne arv", og i vår del av verden de siste 500 år: om den protestantisk-lutherske teologi og historie.

 

Eller, for å si det med presten Eyvind Skeie på Verdidebatt:

"I den førmoderne verden, hvor statskirken var det historisk logiske (?), kunne kirken tenke om seg seg selv at den eide fellesrommet. Nå eies ikke fellesrommet lenger av en religiøs (les: kristen) institusjon som statskirken, heller ikke av andre religioner, institusjoner og bevegelser. Fellesrommet tilhører alle.

Det store spørsmål blir da dette: Hvordan skal folkekirken være til stede i fellesrommet? Hvilken nærværskompetanse kreves?"

Hvorvidt "fellesrommet tilhører alle" i vår moderne tid, er nok ikke så opplagt som presten Eyvind Skeie vil ha det til. "Folkekirken" har som et statlig priviligert "Foretak" finansielle, sosiale og medie-messige goder og fordeler i "fellesrommet" ingen annen organisasjon nyter godt av.

Hvordan kristne og/eller kristelige politikere og redaktører har "infiltrert" pressemiljøet, forteller sitt tydelige språk. Hva enten det gjelder PFU, Norsk Presseforbund, Norsk Journalisthøgskole eller Kringkastingsrådet...Da nåværende kringkastingssjef tiltrådte sin stilling, uttalte han til Vårt Land at NRK er "Norges største kirke".  

Den norske kirke har riktig nok mistet mye av sin fordums makt, men mye tyder på at kirke-kristendommen har som ambisjon å gjenerobre fellesrommet. Den tåler svært dårlig å bli parkert på sidelinjen.

Intet tyder heller på at misjonsiveren er svekket blant redaktørene i Dagen og Vårt Land. Nå har tidligere sjefredaktør i Vårt Land (og adm. dir. i Mentor medier), Helge Simonnes, hoppet til Dagsavisens "Nye meninger", men under hans mangeårige tid i avisen er de verste religionsfiendtlige innlegg og kommentarer trykket i Vårt Land/Verdidebatt.

Vi skjønner at både arbeidsinnvandring fra katolske land OG flyktningestrømmen fra sør tolkes innenfor en såkalt kirkelig og "misjonal" forståelsesramme. Sårbare, syriske flyktninger (mange av dem muslimer) blir gjenstand for kristen misjonsvirksomhet. Slik blir mennesket redusert til middel (for "evangeliets" utbredelse). 

Vi finner mange morsomme, kyniske og spekulative innslag om "misjon" (blant jøder og muslimer) både i Dagen og i Vårt Land. Og utallige annonser for misjonsorganisjonene.

 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/misjon/Den-nye-misjonsvirkeligheten-312921

http://www.dagen.no/Inspirasjon/misjon/Hjelper-iranske-flyktninger-i-Hellas-til-Jesus-415488

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/globalt-perspektiv/Misjon-i-adventstiden-417474

 

Det tjener biskoper, kirkepolitikere, redaktører/redaksjoner og folkekirke-prester til liten ære at Kirkens (fundamentale) ideologisk-teologiske grunnlag holdes skjult for almenheten - og for skolens elever. Ja, helvetesforestillingen er så godt gjemt i grunnskolens lærebøker (K-RLE-faget) at man nesten ikke får øye på den.

I det kommende Luther-jubileum 2017 vil det være naturlig at elever i høyere klassetrinn blir gjort kjent med tankeinnholdet i Confessio Augustana: Den norske kirkes mest sentrale, konfesjonelle bekjennelse/læreskrift. Dette skriftet er grunnlaget for siste års grunnlovsfestede evangelisk-lutherske lære i den såkalte "Folkekirke".

Når det utgis en Luther-bok for barn og unge, bør man være på vakt. Hovedproblemet ligger, i følge katolikken Sigurd Hareide, på beskrivelsen av "avlatshandelen" (som vel er en typisk avledningsmanøver fra protestantisk hold). Men det er for sent med "brannslukning". Mange vet godt at det ikke er "avlatshandelen" som i 500 år (!) har preget vårt land, men evangelisk-luthersk lære og praksis. Den får unge lesere kanskje ikke høre så mye om. Som f.eks. KIRKETUKTEN? Som tvungen gudstjenesteplikt på søndagen? Innføringen av eneveldet?  Dødsstraff? GAPESTOKKEN?

Polemikken mellom katolikken Sigurd Hareide OG lutheraneren Roger Jensen i Vårt Land/Verdidebatt om Luther-boken er helt fryktelig. Den avspeiler den kirkestrid og det fiendskap som har utspilt seg det siste årtusen mellom de tre og to store kristne kirkesamfunn. Det er pinlig. Jødehatet - antisemittismen - har de også felles, teologisk og historisk-faktisk. Arven må være tung å bære.

Det første store skisma innen den kristne kirke skjedde mange århundrer før Reformasjonen: mellom østkirken og vestkirken. Luthersk-protestantiske teologer mener kanskje at det ikke eksisterte noen historie før 1500-tallet? Det er rart at moderne, lutherske teologer viser så liten interesse for kirkehistorien før dette århundret.

Protestantismen sprang ut av Den katolske kirke ("moderkirken", eller rettere: "Faderhuset"). Den er helt og ubehjelpelig bundet til den autoritære Romerkirken/Keiserkirken.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054

http://www.dagen.no/Inspirasjon/barne-og-ungdomsbok/Vil-gj%C3%B8re-Luther-forst%C3%A5elig-for-unge-413638

 

I Den norske kirkes stadig gyldige liturgi kommer menneskesynet og det mytologiske verdensbilde og historiesyn klart frem, både i prekentekster OG i "trosbekjennelsen" og "syndsbekjennelsen", som fremsies lydig og unisont av menigheten hver eneste søndag.

Tilfeldige gjester (som også skoleelever) vil naturlig nok ikke være deltakere i slike ritualer og bekjennelsesformularer.

Helvetesdebatten (kalt "fortapelsesdebatt") i Vårt Land og Dagen har nesten forstummet. Det var bare et lite forbigående "blaff". Den måtte selvsagt avblåses i god tid FØR "det glade budskap" (juleevangeliet) skal forkynnes for skoleelevene kommende advent- og juletid: "En frelser er oss født". 

Hvorfor ble Jesus/Kristus født ("inkarnert") for 2000 år siden? Jo, for å frelse sitt folk fra deres synder. Hvilket "folk?" SYNDEN er altså med fra begynnelsen, som også på "den siste dag". Den vrede, dømmende og straffende "Gud" passer dårlig sammen med det romantiske bildet av det uskyldige guttebarnet i Betlehems-krybben: Jomfruen og gudssønnen. 

Den voksne Jesus fra Nazareth fremsto 30 år senere som en doms- og endetidspredikant av de mest fanatiske i hans samtid. Noen "fredsfyrste" var han nok ikke. Det har heller ikke kirken vært i den mer enn halvannet årtusen kristne epoke som har hjemsøkt vårt europeiske kontinent.

Det blir interessant å se hvilken strategi DnK dette år har utarbeidet og planlagt for aktualisering av den infantile, kristne Betlehemsmytologien. Ja, også hvordan mediene spiller på lag med kirkelige aktører. I fjor på samme tid var det som kjent flyktningeproblemet kirke og medier utnyttet for å fremheve den "enestående" ideal-Jesus.

 

"Hvordan forklare fortapelsen uten å skape frykt for den"

 

Dette var overskriften på et innlegg på Verdidebatt. Og videre: 

"Det er et dilemma at livet kan være forgjeves, at etter dette kommer fortapelsen. Hvordan gi denne beskjeden på en mild måte?".

Fortapelsen mulighet og/eller realitet eksisterer altså! Vi får høre at spørsmålet er svært "krevende", og derfor har mange prester lagt det "til side i sin forkynnelse". Fortapelsen må ikke forkynnes slik at den skremmer barn og unge. Avisen Dagen intervjuet kristne ungdomsledere bl.a. i frikirkelige miljøer om fortapelsen, og de uttalte seg i lignende vendinger.

I de forgagne århundrer hadde kirkemakten ingen hemninger når det gjaldt å true og skremme de små. Gjennom oppdragelse og undervisning ble "gudsfrykten" tidlig innpodet. Frykten for "Guds hellige vrede" ble naturlig nok overført på hans forvaltere på jorden: presteskapet.

Selveste Martin Luther var martret av helvetesangst, men fant trøst i "rettferdiggjørelse ved tro". Det onde, bunnfordervede mennesket kunne bare håpe på en "nådig Gud".

Det er TROS- og LÆREINNHOLDET - ideologien - i kristendommen som må granskes. De nidkjære forsvarerne av skolegudstjenester "glemmer" dette når de fremhever betydningen av "den kristne kulturarv". De "glemmer" at forkynnelsen har et bestemt INNHOLD. Det er manipulasjon!

Vi vet godt at det ikke er "almenn livsvisdom" som forkynnes fra prekestolene. Teologen Eyvind Skeie sier det klart og autoritært. Han vil gjerne høre en preken fra en prest som våger å si: «Jeg står her. Jeg har et budskap. Det rammer meg og det rammer dere. Det må vi alle bøye oss for.»

"Derfor kan forkynnere frimodig fremholde budskapet om at Gud har sendt sin Sønn til verden for å frelse oss, og at vi alle trenger denne frelsen".

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/LEDERARTIKKEL/Kristen-forkynnelse-og-allmenn-livsvisdom-414978

 

For noe tøys! Selvfølgelig trenger vi ikke kirkens "frelse", eller "frelseren". Ikke bare definerer Skeie våre behov ("vi alle"), men han forteller og belærer oss at "det finnes ingen bedre kilder til livsvisdom enn Guds ord".

Kirkehistoriens mørke (nattsvarte) kapitler tåler ikke dagens lys. De blir derfor ikke fortalt for skoleelevene. Avledningene er mange. Et eksempel nylig er Hallgrim Bergs innlegg i avisen Dagen. 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/frispark/Gudsteneste-utan-Gud-%E2%80%93-jul-utan-julesong-410081

 

Også innslaget nedenfor i avisen Dagen ("Korsfarerne") er stygt og løgnaktig, hvor forfatteren avslører uvitenhet om hva en "korsfarer" var og er. Korset har en tung (voldsmettet) symbolsk betydning KUN for de kristne. Det er derfor meningsløst å kalle ateister eller human-etikere for "korsfarere".

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/SKOLEGUDSTJENESTER/Korsfarerne-412126

De kristnes aggresjonsnivå er skremmende, men i dag heldigvis ikke voldelig som middelalderens inkvisitorer, bålbrennere, torturister, kjetter- og jødeforfølgere, korsfarere/tempelriddere (kirkens "elitekrigere"), eller de mer enn hundre års religionskriger Reformasjonen resulterte i.

Martin Luthers fanatisk-patologiske jødehat på 1500-tallet var en videreføring av kirkefedrenes og romerkirkens HAT mot jøder, fra tidlig oldtid gjennom hele middelalderen. Katolikkene bør derfor rydde i sitt eget (antisemittiske) hus før de angriper Luther.

Deres felles (skriftlige) idégrunnlag er hentet fra Det nye testamentet OG evangelieskriftenes gjennomgående antijødiske polemikk. Mer kamuflert og subtilt gjenkjenner vi den samme polemikk mot jøder og jødedommen i dagens kirkelige prekener.

Teologer og presteskap blir aldri ferdig med sin aggressive polemikk mot de jødiske og såkalt hyklerske "fariseere og de skriftlærde" for 2000 år siden.

Nazistene og deres ideologer omfavnet ikke bare Martin Luthers jødehat, men reproduserte i kampanjer og slagord Jesu stygge ord til sine jødiske landsmenn: "Dere har djevelen til far".

Katolikken Pål Georg Nyhagens debattinnlegg i avisen Dagen (26. november) nedenfor avslører hvordan katolikker og protestanter/lutheranere strever med å avlede og/eller plassere den blytunge skyld og det ansvar HELE den kristne kirke har for den antisemittiske gift som i mer enn halvannet årtusen har hjemsøkt det kristen-europeiske kontinent.

Kirkens misjonspropaganda - imperialisme - har spredt dette jødefiendtlige "budskap" til alle kontinenter. Det ligger så klart i dagen: Det gamle og det nye testamente.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/I-2017-skal-Den-norske-Kirke-feire-en-lidenskapelig-j%C3%B8dehater-415817

 

Den kristne Kirke brakte ikke "fred på jorden", men fiendskap, ufred og terror. Ikke bare i noen tiår, men i mange, mange århundrer!

Tenk at skolegudstjenester kan fremkalle så sterke (kristelige) følelser i år 2016! Om man ikke kjenner kirkehistorien, er det helt ubegripelig. Det tyder på at (stats)kirkemaktens stramme grep om menneskesinnet glipper. Den kunstige konsensus Den norske kirke ("Folkekirken") har søkt etablert mellom "den kristne og humanistiske arv", er bunnfalsk.

Ingen folkekirke-propaganda ("kirken for alle") kan stanse sekulariseringsprossesen ("avkristningen"). Ingen moderne eller liberal teologi "nedenfra" kan tilsløre eller avlede kirkemaktens teologi "ovenfra". Ingen justering eller polering - kosmetikk - kan skjule kristendommens heslige utvekster, teologisk eller historisk.

 

PENSJONERTE BISKOPER

 

En høytlønnet (statlig) privilgert biskop, med residens i en subsidiert bispebolig, har liten troverdighet. De litt "venstreorienterte", avgåtte biskoper som Tor Berger Jørgensen og Erling Pettersen har nok som statsansatte (biskop "emeritus") sørget for å sikre seg gode pensjonsvilkår.

De ble begge utnevnt av "kongen i statsråd", og de har nok begge hatt et økonomisk bekymringsløst og bedagelig liv som høytlønnede biskoper i Kongens og Statens tjeneste (som kanskje også Vårt Lands tidligere sjefredaktør: Helge Simonnes?).

 

Jeg siterer Bernt T. Oftestad i Vårt Lands gjengivelse:

"– Jeg spurte meg selv hvor lenge han (Tor Berger Jørgensen) egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land.

Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

– Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid.

Ild og alt det der er metaforer, sier han".

("Ild og alt det der" var ikke metaforer for Jesus)

 

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/vender-ryggen-til-fortapelsen-1.789836

 

Først som pensjonist har biskop Erling Pettersen utgitt bok fra et såkalt "nedenfra"- perspektiv. Han er blitt intervjuet i det vide og brede særlig i de regionaviser Vårt Land har stor aksjemajoritet i.

I en av dem, Dagsavisen RA (lørdag 3. des.), fyller Pettersen hele forsiden OG to sider inne i avisen. I Aftenbladet samme dag er Pettersen hovedperson i "Helgeintervjuet", med den famøse tittelen:

 

"Gud er under bordet"  

 

Kan vi annet enn smile og le av slik språkbruk? Noen biskoper tror visst at oljeindustri/klimaspørsmål, asylpolitikk og urfolks rettigheter kan redde kirkens omdømme. Deres omsorg for "verdens fattige" og "sårbare mennesker" (i særdeleshet for "konvertitter"?) er ikke veldig konsekvent, troverdig eller tillitvekkende.

Pettersen sier det slik i Aftenbladet:

"Hvordan skape en opplevelse av at kirken tilhører alle. Den er ikke en klubb for dem som har alt sitt på det tørre. Den er for alle, også for dem som tviler og sliter og roter".

Har han ikke selv alt sitt på det tørre? Er ikke den kristne "Gud" fremfor alt den ryddige, selvsikre og velbemidlede Pettersens gud? Eller, er biskopen fattig, sårbar og utstøtt? Tviler, sliter og roter han? Om så var, kunne han nok ikke vært biskop (hyrde!). Neida, vi vet godt at den kristne kirke ikke var eller er for alle. 

Guden er først og fremst de velfødde, organiserte, statslønnede biskopenes gud. Men de henter frem den "fattige og sårbares" gud (Jesus) ved visse anledninger, som i julemåneden desember. Det er så forutsigbart og banalt. I kirkens historie, som også i dens stadig gyldige lære- og skriftgrunnlag, finner vi all den dokumentasjon vi trenger på kirkens knusende overmakt.

Et annet sted sier biskop Pettersen dette:

"– Jeg har ønsket å stå i kampen for de svake og utstøtte, som er sårbare mennesker, understreket Erling J. Pettersen på lanseringen.

– Boka handler også om Gud, og det som driver meg er å si noe meningsfullt om Gud. Dette er kanskje det vanskeligste å kommunisere. Jeg har også tatt med noen prekener om Gud som ser - med et kjærlig og nådig blikk, la han til...

– Selv er jeg en del av dette med god lønn og både hus og hytte. Men hver gang jeg ser fattige fra andre kanter av verden, blir jeg minnet om at vi har selvgodhet som en fiende. Samtidig skal vi nevne at det finnes miljøer også innenfor Den norske kirke der det er en økende forståelse for at vi må snakke sant om vår velstand, sier Erling J. Pettersen".

Selvgodhet og hykleri - egenskaper kirken har omtalt og preket som jødisk "fariseisme" i nær 2000 år - er Den norske kirkes biskoper og presteskap selv gode representanter for.

Tor Berger Jørgensen og Erling Pettersen snakker nødig om sin  materielle velstand, og slett ikke sant om den (gudbenådede?) privilgerte, opphøyde og "aristokratiske" stilling kirken OG dens statlige håndlangere gjennom det forrige årtusen, katolsk og protestantisk, har visst å utnytte til det fulle i vårt statskirkelige land.

Vi kan godt føle medlidenhet med dem, men den respekt og autoritet de som tradisjonsbærere og arvtakere forlanger, fortjener de ikke. De har feilet og sviktet (etisk-rettslig, intellektuelt og historisk) på alle tenkelige samfunnsområder.

Erling Pettersens (lutherske) kirke er historisk sett like etisk-moralsk korrumpert som den katolske kirke. Historien er kompromitterende for begge disse to kirkesamfunn. Den arv og tradisjon disse to kirker har etterlatt seg, er bare til å gråte over.

Vi forventer konkrete, tydelige eksempler (samfunnsmessige reformer!) på hvordan disse to (hoved)kirker gjennom det foregående årtusen sosialt, politisk og juridisk har behandlet samfunnets "svake og utstøtte". Hvem var de, og hvordan ble deres likeverd og rettsvern ivaretatt av den mektige (stats)kirken, først av den katolske og deretter den protestantiske kirke?

 

http://forskning.no/arkeologi-historie/2008/12/kvifor-drap-dei-borna-sine

http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/midleage   

 

Det er heller ikke bare Oslo katolske bispedømme som bedriver en merkelig, udemokratisk form for medlemsregistrering, men også Den norske kirke. Vi vet at svært få av DnK's ufrivillig inndøpte medlemmer, som voksne, har bekreftet sitt medlemskap.  

Olav Rune Ekeland Bastrups kommentar på Verdidebatt nylig "Et formørket sinne" er nok skrevet i (katolsk) raseri over illojale medlemmer.

Den lange rekken av prester og biskopers (avslørende) pedofile aktiviteter særlig det siste halve århundret har ingen katolske skribenter i Vårt Land, verken Nyhagen, Bastrup, Steenhoff eller Njål Kristiansen noen kommentarer til. Som heller ikke den skinnende, hvitkledde pave Frans.

Jeg siterer Bastrups sinte kommentar på Verdidebatt:

"Dingstad er forført av sitt sinne, og har dermed brent alle broer til å kommunisere fornuftig rundt problemer som er reelle nok. Jeg ville ha telt til mer enn ti før jeg skrev et slikt innlegg var jeg i hans sted. Og jeg har faktisk vært i hans sted engang. Jeg talte til hundre. Det fikk jeg motpartens respekt for til slutt".

Men raseriet og fiendtligheten slår mot oss, i kirkens teologi og historiske praksis gjennom mer enn halvannet årtusen. Det er alt sammen velkjent, også i Bastrups sinte (usaklige) innlegg på Verdidebatt. Jeg vet ikke om det trøster ham å oppleve det raseri vi nå har fått demonstrert klart og tydelig fra evangelisk-luthersk hold overfor illojale aktører, særlig rettet mot skolegudstjenestens motstandere.  

Kanskje trøster disse to store kirkesamfunn seg med tanken at det ene kirkesamfunn ikke var/er verre enn det andre? 

 

KIRKE- OG MAKTSPRÅKET 

 

Reaksjonsmønstrene er forbløffende like i disse to autoritære og gjensidig fiendtlige kirkesamfunn, som springer ut av det samme urørlige, teologisk-ideologiske grunnlag:  Den nicænske bekjennelse (år 325).

Ved den minste motstand kvesses det verbale våpen. Når skolegudstjenester i den grad aktiviserer følelsesregisteret hos de kristne, får vi bekreftet kirke-kristendommens konfliktskapende og splittende potensial ("Den som ikke er med meg, er mot meg"). 

Hva kan vi ikke da frykte, i neste omgang? Det massive trykket fra kirkelig og kirkepolitisk hold i denne banale enkeltsak kan sies å være et barometer på den makt, kontroll og ensrettethet kirken fortsatt tilstreber.

Med toneangivende medier/redaksjoner, Stortingspolitikere, statsråder og selveste statsministeren som støttespillere blir slagordene om "religionsfrihet" OG det "livssynsåpne" samfunn redusert til meningsløse floskler.

Kirkemaktens nedlatende paternalisme og umyndiggjøring av borgerne er sjelden kommet tydeligere frem. Stat og kirke VET fortsatt hva "vi alle" trenger, nemlig det budskap om frelse som forkynnes i "Guds hus". Vi som ikke forstår at vi trenger Jesus som frelser, har angivelig ikke den "rette" forståelsen for kristendommens historiske betydning og arv. Den skal og må vi nemlig bøye oss for i respekt og ærbødighet. Alt annet vil angivelig være brudd på og et alvorlig anslag mot vårt lands kristne historie, tradisjon og arv.  

Det har ingen betydning at vi kjenner teologien og historien, som også de heslige avarter: Helveteslæren og Luthers antisemittisme. 

De regnes for "religiøse analfabeter", alle som ikke kjenner til kristne symboler, salmetradisjonen, visse ordspråk og helligdagenes opprinnelse m.m....Men hvlken nytte har vi av alt dette? Med annen bakgrunn, undervisning, livserfaring og virkelighetsoppfatning søker vi og den oppvoksende generasjon naturlig nok etter et helt annet språk for vår endrede livsfølelse.

Kirkespråket ("det levende Ordet") er maktesløst, dødt og forstenet. Det tilhører en forgangen tid. Ingen fantasifull eller folkelig "eksegese" av bibeltekstene kan gi dem "nytt liv", eller fylle de stadig tommere kirkebenker. Etter hvert som den eldre garde, oppflasket og indoktrinert i "barnetroen", dør ut vil nok frafallet bli ennå større.

Snart er det bare ordinerte prester fra de teologiske fakulteter som (programmatisk) "tror på" Kirkens ufeilbarlige dogmer. Kanskje vil vi se et større frafall også blant dem den kommende tid. Det har skjedd et mentalitetsskifte særlig det siste halve århundret, som også ryster Den norske kirke i sine grunnvoller. I språklig utforming, andakter/prekener og teologiske teorier møter vi daglig og ukentlig denne krisestemning, om det er i avisspaltene eller i kirkerommet.  

Det er selvsagt en legitim (begrunnet) rett å heve stemmen for frihet fra religion. Det vi mangler og savner i "fellesrommet" (det offentlige rom) er de radikale, konsekvente religionskritiske stemmer. Hvis de to dominerende religionene - kristendommen og islam - ikke tåler motsigelser ("ulydighet"), fortjener de heller ingen plass i fellesrommet.

(Det er interessant at også konservative og moderate muslimer argumenterer på lignende vis som de kristne teologer, overfor illojale trosfrender/medlemmer).

 ----------------- 

 

I et utmerket debattinnlegg i avisen Dagen torpederer HEF's Jens Brun-Pedersen alle forsøk på å framstille en skolegudstjeneste som en "viktig dialog - og kunnskapsarena". Alle som har overvært en gudstjeneste i Den norske kirke, barn eller voksen, vet at Brun-Pedersen har rett.

Her skal man lydig bøye hode og kne for den kristne "Gud": himmelens og jordens (eneste!) skaper. Dette krav til underkastelse har naturlig nok liten appell til moderne mennesker. Slik majoriteten av kirkemedlemmer (som spebarn) er ufrivillig inndøpt, slik blir mange besøkende, også skoleelever, ufrivillig eksponert for det kirkelige "teater".

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Gudstjenester-er-ikke-egnet-for-dialog-412661 

Man er enten innenfor eller utenfor menigheten, den lille aktive kjerne av gudstjenestedeltakere: "de helliges samfunn". De fundamentale sakramentene DÅP og NATTVERD (felles for den katolske og lutherske kirke) er de fremste uttrykk for Den norske kirkes utskillelse (utsortering) av mennesker i grupper av verdige og uverdige, venner og fiender, frelste og fordømte, rene og urene, gode og onde. 

Det er fundamentalt i kirkens lære at bare "Kristus-troen" frelser. Dette er helt banalt, men på samme tid fryktelig ekskluderende. De fleste forstår da hvorfor jøder, kjettere, muslimer, vantro, gudløse (som ateister/ny-ateister og fritenkere inntil denne dag) er blitt og blir utskjelt og demonisert. Alskens forførende og avledende "dialog-gudstjenester" kan nok ikke (på overflaten) oppheve kirkens offisielle doms- og straffetrusler mot de samme "dialog-partnere".  

I moderne språk gir det god mening å snakke om et A-lag og et B-lag i kirkens medlemsmasse (selv om biskop Halvor Nordhaug i Dagbladet tilbakeviser dette).

Min gjentakende kritikk av HEF og noen av dets (ideologiske) frontfigurer skyldes dyp skuffelse over at forbundet gjennom mange år har tonet ned teologi- og dogmekritikken.

(I siste reviderte manifest er ikke en gang ordet etikk nevnt).

Å føre "dialog" med en autoritær religion - ideologi - som i sitt verdensbilde og menneskesyn strider mot alle verdier humanismen står for, ser jeg ikke som en farbar vei. Kristendom og humanisme er som "ild og vann". Konfrontasjons-linjen står for meg som en langt mer konstruktiv, dynamisk og fremtidsrettet holdning.

 

"EN LEVENDE GUD" 

 

Jeg vil knytte noen kommentarer til TF-teologen Åste Dokkas oppsiktsvekkende innlegg i Klassekampens ukentlige religionsspalte 10. nov. 2016: "Gud og blodpølser". Ingressen lyder slik: "Den norske kirke skifter mening. Betyr det at Gud tok feil før?". 

Illustrasjonen av en skjegget mann (mannsguden) er svært betegnende for kirke-kristendommens antropomorfiske gudsbilde.

Hvorvidt Dokka selv har kommet lenger i sin erkjennelse enn til  apostelmøtets diskusjoner om "blodpølser", blir ikke helt klart. Men det synes som om denne ubesluttsomme, uberegnelige (umodne?) mannsguden trenger hjelp av kirkens teologer for å bli mer voksen og/eller "moderne"? Ja, "Gud selv" er blitt omtalt som både svak, avmektig og sårbar i deler av den moderne teologi. 

En såkalt "levende Gud" kan visst endre mening - etter konsultasjoner mellom Den hellige ånd og kirkelærerne (som i Apg. 15, 28 29). Vaklende og tvilende prester/teologer, som den katolske konvertitten Eskil Skjeldals  mange ukentlige og pinlige (helsides) tvilsbekjennelser i ukeavisen Dag og Tid for få år tilbake, var kanskje et forvarsel om kommende frafall?  Guds fravær oppleves angivelig som "sjelens mørke natt" (jfr. middelaldermystikeren Johannes av korset). Da konstruerer man en fraværsteolgi.

Man må være klar over at når de kristne snakker om "den levende Gud", er det ikke den gammeltestamentlige Jahve de mener. Hvem har hørt talemåten "Jahve lever"? Nei, det er JESUS som "lever"!

(Vi må vel regne med at også pave Frans har konsultert Den hellige ånd - treenighetsgudens tredje person - før han nylig gikk ut og oppfordret prester til å gi syndstilgivelse til kvinner som har tatt abort).

Jeg siterer Åste Dokka:

"På den ene sida henger selve det kristne gudsbegrepet sammen med evighet og stabilitet. Gud omtales som en klippe som står utenfor tiden. "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid", står det i Hebreerbrevet.

Likevel er den kristne Gud en levende Gud.

I Bibelen (?) framstår ikke Gud som en fjern første beveger. Snarere er Gud tegnet som en aktiv aktør i historien, som ombestemmer seg, angrer og utvikler seg.

Den som tror på en levende Gud, kan ikke tro på en statisk Gud, kan ikke tro på en Gud som ikke lar seg bevege. Dette er et av paradoksene i det kristne gudsbegrepet. Paradoksene blir vi ikke kvitt...

Så ja, kirka kan forandre mening, og jeg tror Gud kan forandre mening. Det gjør den teologiske samtalen dynamisk. Og det betyr at ingen kan si at noe er rett fordi vi alltid har ment det. Det kan like gjerne være feil".

 Vi vet at kirken elsker umulige "paradokser", som man fra dette hold også gjerne omtaler som "mysterium". Det er også veldig morsomt hvordan den kristne guden har forandret mening - tilfeldigvis i samsvar med liberalteologiens politiske ideologi og moderne sosial-etiske oppfatninger i det 20. århundre.

Det siste århundret har den såkalt teologiske dynamikken ikke tiltrukket seg nye kirkemedlemmer, men tvert om fremkalt og medvirket til stort frafall i Den norske kirke. Vi lar oss ikke overbevise. Det kan skyldes at teologien er langt mer tradisjonell/klassisk og statisk (les: bekjennelsestro) enn Dokka gir inntrykk av. Eller, det kan ganske enkelt skyldes at vi i langt større grad enn tidligere gjennomskuer teologenes tale, strategi og retorikk.    

Igjen: Dokkas kirke har aldri anerkjent den gammeltestamentlige gud, og derfor aldri heller Jødedommen som en selvstendig religion. Kirkens "levende Gud" er ikke identisk med den gammeltestamentlige Jahve (Jesu gud), men med Jesus selv.

Dokka tilslører altså at det handler om ulike gudsbilder i jødedommen og kristendommen. Og derfor er det jødiske folk blitt fordømt, forfulgt og terrorisert av kirken i mer enn 1700 år.

Det var det famøse Nicæa-møtet år 325 som oppstilte og definerte Kirkens statiske "Gud". Her ble oldtidsmennesket Jesus fra Nazareth opphøyet til "Gud selv" og "Guds enbårne Sønn": født av Faderen før alle tider... 

Keiser Konstantin og hans lydige biskoper konstruerte det som ble Kirkens offisielle, autoriserte gudsbilde, og som alle biskoper og ordinerte prester/teologer har sverget lojalitet til inntil denne dag.

Mytologiens guder er vi mer eller mindre ferdig med. Noe (menneskelig) livsvisdom kan vi selvsagt finne hos dem alle. Men verken Baal, Jahve, Zevs, Odin eller Kristus er "levende guder". Selvsagt heller ikke Kirkens "treenige Gud", om Han enn i sin spaltethet daglig, ukentlig og årlig gjennom århundrer var og er postulert som "himmelens og jordens skaper", "verdens frelser og dommer" i andakter, prekener og i kirkens høymesser.

Alle disse guder og guddommer er skapt i menneskers bilde, som svar på oldtidens og middelaldermenneskenes mer eller mindre primitive samfunnsdannelser og livsoppfatninger. De lette etter en (overnaturlig) mening i en truet eller uforståelig verden.

Vi kan lett forstå våre uopplyste forfedre, men ikke opplyste og velutdannede teologer som Åste Dokka.

Nedenfor er noen bilder av den kanaaneiske guden Baal, som i GT prøver styrke med guden Jahve (sistnevnte skulle ikke avbildes):

 

https://www.bing.com/images/search?q=baal&qpvt=baal&qpvt=baal&qpvt=baal&FORM=IGRE 

https://snl.no/Baal 

 

"I 1. Kongebok berettes det for eksempel om at 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter spiser ved dronning Jesabels bord på Karmel-fjellet. Profeten Elia oppfordrer til en konkurranse mellom Jahve og Baal for å fastlå hvilken gud som er den mektigste. (1. Kongebok 18, 17–46.)".  

Vi vet i dag at ingen gud eller guder tar feil, ombestemmer seg eller angrer. Det gjør bare mennesker og deres skrøpelige bilder av og forestillinger om en gud eller flere guder. De har gjennom historien projiseret sin tids begrensede innsikter, frykt og forventninger, styrke og svakhet, på en eller flere fiktive guder som de selv har skapt.

Som menneske og oldtidprofeten Jesus fra Nazareth TOK FEIL i sitt(relative) verdensbilde og gudsbilde, slik tar også teologen Dokka feil. Hun og hennes Kirke har i årtusener TATT FEIL, med fatale konsekvenser for menneskets liv og helse, velferd og lykke.

Det er kirkens (statiske) dogmer og teologi Dokka er forpliktet på, og som hun forsøker å redde i Klassekampens religionsspalte. Virkningshistorien interesserer henne ikke. Det skal liksom være normalt eller naturlig for "en levende Gud" å forandre seg...

Nei! Å ombestemme seg, angre seg og utvikle seg tilhører våre menneskelige egenskaper, begrensninger og livsvilkår. Ingen gud eller guder kan frikjenne oss ansvar for våre (menneskelige) feiltakelser. Vi er alle ansvarlige for våre handlinger.

Kirkens autoriteter (ledere og lærere) bærer et blytungt ideologisk ansvar for de OVERGREP kirken har utfoldet gjennom århundrer og årtusener.

Det er ganske merkverdig at teologen Åste Dokka sparker mot konservative kristne og den "klassiske tro", når hun selv som ordinert teolog har avgitt troskapsløfte til den samme steinharde, urørlige bekjennelse. 

For et hykleri! Når hun ikke siterer eller refererer til Den norske kirkes fem autoritative bekjennelsesskrifter - med det statiske gudsbilde og menneskesyn alle små barn blir døpt til - har hun diskvalifisert seg som saklig, objektiv og troverdig aktør.

Det er ikke mye intellektuell eller etisk substans i Dokkas resonnementer når hun må gripe tilbake til apostelmøtet i Jerusalem (noen tiår etter Jesu død) for å rettferdiggjøre teologiske stridigheter i dag. Hun mener altså at striden mellom Jerusalem-menigheten (de jødekristne) og Paulus (de hedningekristne) for nær 2000 år siden har interesse og aktualitet for oss i dag? Datidens diskusjoner og kontroverser om regler for livsførsel - omskjæring eller blodmat - mener hun er "helt gjenkjennelig i dag".

Det er vel heller ingen tvil om at en "sann kirke" (hva nå det er for noe rart) OG "Gud" er nært sammenbundet i Dokkas teologi?

"Noen spør seg: Kan en sann kirke skifte mening? Kan i så fall Gud skifte mening? Og tok Gud i så fall feil før? For to tusen år siden etter apostelmøtet i Jerusalem spiser kristne blodpølse som om ingenting var sagt. Og det har vi lang tradisjon for". 

"Den norske kirkes ledere samles og bestemmer og ombestemmer seg. Slik dannes dogmer, liturgier og etisk rådgivning. Noen ombestemmelser skjer glidende og nesten umerkelig. Prester har for eksempel nesten slutta å forkynne om helvete. Men andre endringer krever oppgjør og skaper bråk. Et eksempel er vedtaket på årets kirkemøte om å la homofile gifte seg i kirka".

Når diskusjoner om blodpølser og homofili nærmest sidestilles, skjønner vi at noe er svært galt fatt i kirkelig teologi. Åste Dokka omtaler ikke kirkens autoriserte og stadig gyldige dogmer om Jesu naturstridige fødsel, oppstandelse og himmelfart. Hun nevner ikke Apostolicums artikkel om Jesu gjenkomst til dom, eller Augustana art. 17.

Disse dogmer, doktriner og læresetninger, er ikke endret siden oldtiden og reformasjonen. De er udiskutable! Når dogmer og liturgi i det vesentlige ikke er modifisert eller fjernet i samsvar med vår tids vitenskapelige og antropologiske innsikter, har Dokka selv et alvorlig teologisk-akademisk, historisk og etisk forklaringsproblem.

https://www.nrk.no/ytring/gud_-vitenskap-og-flertydig-verden-1.10983880 

 

"MENNESKEORD OM GUDSORDET"...

 

"Bibelen er, i gjengs luthersk teologi, menneskeord om Gudsordet. I kristendommen er det Jesus som er åpenbaringen, ikke Bibelen.

Dermed er evangeliet om Jesus styrende for hvordan Bibelen skal leses – og ikke omvendt.

Kristendommen er altså større enn Bibelen. Derfor skal Bibelen leses som en kirkelig bok: å eksegere den uten blikk mot det fortolkningsfellesskapet som faktisk holder den som sin, gir lite mening.

Innen kristenheten leses Bibelen nemlig fra bestemte steder, med bevisste horisonter og tolkningsnøkler, og ikke minst på basis av en resepsjonshistorie".

Nei! Det gamle testamente - den hebraiske bibel - er IKKE en "kirkelig bok"! Dessverre, den antijødiske polemikken reproduseres i Åste Dokkas (kristne) bibelsyn.

 http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/aste-dokka.html 

 

Innslaget nedenfor, med bakgrunn i Åste Dokkas doktoravhandling, er så morsomt og absurd at jeg ikke kunne dy meg for å publisere det ennå en gang.

Forhåpentlig litt mer seriøst, med henvisning til "seriøse" nettsider, siterer jeg teologen Åste Dokka:  

"Jeg holder på med en doktoravhandling der jeg forsker på en bestemt forestilling om frelse, og knytter dette til nyere kjønnsteori".

"Min doktorgrad plasserer seg innen dogmatikken – altså den teologien som forsøker å si noe om hvordan virkeligheten henger sammen, og handler i bunn og grunn om teologisk antropologi:  Hva er et menneske, teologisk forstått?".

"Jeg håper å finne en teologisk modell som kan tilfredsstille to krav: Kravet om å være samtidig og tro mot samtidas innsikter, og kravet om å forholde seg til den kirkelige tradisjonen. Begge disse instansene kan utfordres og tøyes og forstås svært vidt, men hovedutfordringa for dagens teologi må være å holde dem sammen: Hva kan nåtidsmennesket holde for sant? Hvordan kan vi bringe sammen det gamle og det nye, og hvordan kan vi utsette stoffet for gjensidig kritikk?" .  

"Jeg mener teologi er med på å forme menneskers liv og samfunnets institusjoner, enten vi vil det eller ei. Hva som formidles i avisspaltene og kirkene er med på å skape forståelsesrammer og etiske insentiver for mennesker, på godt og vondt. Jeg håper at min forskning skal være med på å forme hva vår samtidsteologi er".

I spørsmålet om "hva nåtidsmennesket kan holde for sant" har Dokka og hennes samtidsteologi INTET å bidra med. Teologiske teorier og modeller er (livsfjerne) tankekonstruksjoner som ikke interesserer andre enn teologene selv, eller avisene Vårt Land og Klassekampen.

Hva et menneske er "teologisk forstått" er bare fremmedgjørende og avstandskapende.  

Men at DnK, KrF og de teologiske fakulteter, også i Dokkas maktspråk, søker "å forme menneskers liv og samfunnets institusjoner" vet vi godt (etter århundrers erfaringer).

 

"KIRKESNYLTERE"  

 

Teologen Åste Dokka har også hatt et snodig, tvetydig innlegg i Vårt Land med den famøse tittelen: "De hellige, alminnelige kirkesnylterne". Det er ganske stygt, flåsete og nedlatende vil jeg si, tatt i betraktning at svært få av kirkens medlemmer har valgt sitt medemskap på  frivillig voksent, reflektert grunnlag.

Dokka har lansert ordet "KIRKESNYLTERE", som betegnelse på oss tvangsinndøpte kirkemedlemmer. Kan ikke Dokkas kirke bare melde oss ut, eller slette oss i kirkens register?

Slik blir vi/de beskrevet av Dokka i de første linjer:

"De vil ikke være med i bibelgruppa di. De vil ikke komme nærmere Jesus. De unngår deg når Alpha-kurs-sesongen seiler opp og du er ute med verveblokka. De vil heller ikke delta på menighetsmøter om inkluderende liturgisk språk eller solidaritetsmesse for Palestina".

Vi/de er "utrolig irriterende" for Åste Dokka:

"De trenger teologer til å fortolke sin tro og tilhørighet. De gjør det ikke nødvendigvis selv. Om de blir presset, sier de at kirka er…fin. Og at kristendommen har mange flotte tradisjoner som de vil føre videre. Sånn ellers er Gud god og Jesus sa utrolig mange flotte ting om kjærlighet".

Nei, vi trenger ikke teologer som Åste Dokka for å fortolke en tro og tilhørighet vi ikke har. Noen av oss såkalte "kirkesnyltere" oppsøker  aldri kirkelige seremonier. Det skyldes at vi ikke synes at det er noe fint ved kirkens tradisjoner, eller ved Gud og Jesus.

Vi har ingen interesse for Dokkas kirkelige Jesus-tradisjoner.

 

http://www.vl.no/meninger/spaltist/de-hellige-alminnelige-kirkesnylterne-1.768079

 

Som spaltist i Vårt Land (her titulert som "spesialrådgiver for Bispemøtet, PhD i teologi") skriver Dokka 11. nov. 2016 at kirken ikke bare har kompetanse på "livsfortolkning", men også på "dødsfortolkning".

Intet mindre altså!

I velkjent hovmodig, selvrettferdig og patetisk språkbruk (her er ikke mye ydmykhet å spore) siterer jeg Åste Dokka i Vårt Lands papiravis:

"Kirka er et rom som stoisk (?) tar i mot alt. Hva det skulle være. Det står åpen for det mest dramatiske og det mest hverdagslige...Det tåler ting vi ikke tåler. Slik likner det på Gud og viser fram nåden.

Rommet inviterer til fellesskap og strekker seg mot himmelen. Kirka er også et skattkammer, stedet som gjemmer og husker vår eksistensielle arv. Den er enestående, et to tusen år gammelt reservoar som vokser for hver ny tekst som kommer til. Døden gjør det vanskelig å snakke, men kirka har et forråd av ord de gangene det kjennes umulig å finne våre egne".

Et slikt oppblåst kirkelig-teologisk selvbilde stemmer ikke med de faktiske realiteter. Stadig flere oppsøker alternative seremonier ved livets overganger. Mye tyder på at det særegne "teologiske" syn på liv og død ikke gir mening lenger. Den statiske liturgien formidler et pessimistisk verdensbilde og menneskesyn stadig færre kirkebesøkende kjenner seg igjen i.

Vi har ganske enkelt helt andre erfaringer med vår rike, komplekse menneskelighet enn den kristnes "selvpisking" og nedvurdering av seg selv. Og derav kommer også det sterke behov for rituelle renselser i form av gudens eller presteskapets "tilgivelse" og "nåde".

Det er kanskje vanskelig for de kristne å forstå, men vi klarer utmerket å ordne opp i våre menneskelige relasjoner - helt uten gudens og kirkens hjelp.

Vi er alldeles ikke onde eller syndige, avmektige og trengende, slik kirken(e) i århundrer har indoktrinert oss til å tro. Vi trenger ingen autoritetsperson å bøye kne for. Vi trenger ingen renselse, syndsbekjennelse, skriftemål, botsgang eller avlat. Ufullkommenhet er ingen fatal menneskelig brist, eller SYND, som fortjener "evig straff". 

Når selv det uskyldige (spe)barn må renses og "gjenfødes" for å bli et "Guds barn" OG medlem av de helliges samfunn, skjønner vi at SYNDEN/ONDSKAPEN ikke bare handler om en tilfeldig menneskelig svakhet og brist, men om en mytologisk ("syndefallet"), og endatil en metafysisk og ontologisk kategori.

Hele verden og menneskene (vår fysiske virkelighet) ligger i det Onde. Med andre ord: den verden og det univers guden skapte er "Ondt". Det hjalp ikke at Skaperen av himmel og jord utslettet sine skapninger i en altødeleggende syndflod før Han resignerte overfor menneskenes ondskap. De var uforbederlige.

Omkring vår tidsregning forkynte Jesus "den annen syndflod" ("Som i Noahs dager"...): verdens snarlige undergang. Men historiens hjul rullet videre uten dommedagsprofeten Jesus. Menneskene har vist seg langt mer utviklingsfremmende, kreative og sammensatte enn hva skaperguden og hans "Menneskesønn" var i stand til å forutse i oldtidens enkle, dualistiske mytologi for 2000 år siden.

Dette fatalistiske menneskesyn og historiesyn har også i moderne tid drevet den kristne verden inn i en spiral av selvdestruksjon. Verden skal jo likevel gå under, og "vi kan hjelpe litt til", synes å ha vært tanken. Ødeleggelsestrangen har bl.a. resultert i produksjon av masseødeleggelsesvåpen (atomvåpen), med potensiale til å utslette alt liv.

Fortsatt forkynner kirken og dens teologer nødvendigheten av en "NY-SKAPELSE". Vel, at de kristne føler seg fremmede på jorden og har behov for "en ny himmel og en ny jord", kan vi ikke gjøre så mye med. Men at de søker å påtvinge oss den samme fremmedhet, kan og må vi med god grunn og rett protestere mot.

 

http://www.gronnkirke.no/doc//Skaperverkets%20dag/2013/SYNDSBEKJENN_KYRIE_GLORIA_SkapvDag2013.pdf

https://www.nettkirken.no/boenn/boenner-aa-be/syndsbekjennelser/

 

 

HELGE KJØLLESDAL I VÅRT LAND OG KLASSEKAMPEN

 

Når også Helge Kjøllesdal er invitert til Klassekampens ukentlige religionsspalte, skjønner vi at forbindelsen mellom Vårt Land og Klassekampen er særdeles tett. Det er vel bare et spørsmål når fusjonen skjer.

 

"Den krigerske troen" er tittelen torsdag 1. desember.

"Stemmer det at religion er årsaken til de fleste kriger i historien?", spør Kjøllesdal.

IS' brutale vold tjener som illustrasjon til kronikken; det velkjente bilde av en IS-kriger med sort drakt, hette og kniven i hånden. Hvorfor har ikke Kjøllesdal (Klassekampen) trykket en tilsvarende illustrasjon av tempelriddernes makt- og voldssymboler? Hva med deres munkedrakter, kors og sverd?

Kjøllesdals upresise og utydelige talemåte er karakteristisk for kristen (og muslimsk) apologi. Likheten er slående. Ingen skrifthenvisninger eller konkrete eksempler nevnes. Vi forstår ikke hva som er "selve religionen" når skriftgrunnlag (de religiøse ideer) og historisk praksis ignoreres. Generaliseringer - mangel på definisjon og presisjon - gjør ingen klok.

Jeg finner ikke den konkrete religionen "Kristendom" (vårt lands offisielle religion) omtalt i Kjøllesdals kronikk, men bare det diffuse religionsbegrepet...Han har ikke annet enn "Bergprekenen" å henvise til, i noen få linjer avslutningsvis. 

Jesu formaninger til sine disipler om å "vende det andre kinnet til når de ble slått" har revolusjonene de siste par århundrer heldigvis forkastet. Ingen samfunnsutvikling ville vært mulig om det pinte og undertrykte småfolket ikke hadde reist seg mot den undertrykkende geistlige og aristokratiske overmakten. De autoritære religioner og ideologiers lydighetskrav har vært en stående trussel mot alle potensielle opprørere.

 

Martin Luther

"hatet bønder og jøder, ville gjeninnføre slaveriet, mente tyranni er den styreform vi trenger, og at de som ikke ville lære hans lille katekisme, skulle nektes mat og drikke. Videre ville han at myndighetene skulle henrette kvinner som nektet ektemannen sex, samt barn som var ulydige mot sine foreldre".

Bondeopprøret i Sør-Tyskland 1524 krevde opphevelse av livegenskapet (slaveriet) og eiendomsrett til jorda de dyrket. Ganske rimelige krav, vil vi mene i dag. Men Luther var av en helt annen mening.

"Tre grufulle synder mot Gud og mennesker har disse bøndene begått, og med dette har de fortjent døden mange ganger, både på legeme og sjel.

For det første hadde de jo svoret troskap og lydighet til sine herrer, å være dem underdanige og lydige, slik Gud påbyr det når han sier "Gi keiseren hva keiserens er". Og i Romerbrevet 13 heter det "Enhver skal være lydig mot øvrigheten".

"Kvel, stikk dem og slå dem ihjel, i det skjulte eller åpenlyst, hver den som kan! Husk at det ikke kan tenkes noe giftigere, skadeligere, mer djevelsk enn en opprører! Slår du ham ikke ned, slik man gjør med en gal hund, så slår han deg og hele landet med deg".

 

Martin Luther krevde dødsstraff for blasfemikere, gjendøpere og hekser. Hans uttalelser om hekser har lutheranerne hoppet glatt over, selv om disse gir ham et stort ansvar hekseprosessene i de evangelisk-lutherske områder.

Alt i 1518 skrev Luther en grundig utredning om hekser ("De ti bud utlagt for folket i Wittenburg"). Med reformasjonens innføring i Danmark-Norge, ble det også utstedt dødsstraff for å være katolikk.

"Han (Luther) var en fanatisk fundamentalist, og en av historiens verste jødehatere. Han var en sann anti-demokrat, som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter. Det går en klar linje fra Luther til Hitler".

"Luther var et barn av sin tid", er svaret man ofte får når Kirkens folk blir konfrontert med sitater som de foreliggende. Det kan så være, men man kan kan trygt si at Den norske kirke er et barn av Luthers tid - reformasjonen.

 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Luthers-lille-brune2/I9788272650161

http://www.lutherdansk.dk/Historien-guru2/index.htm 

Vil Kjøllesdal også frikjenne (totalitære) politiske ideologier for ansvar? Vil han frikjenne fascismen/nazismen og stalinismen:  selve ideologien? 

Jeg siterer ham:  

"Gjennomgang av religionenes rolle i krigenes historie frikjenner naturligvis ikke all religion. Der mennesker har en tro (?) som preger livet deres, vil tro kunne misbrukes til å drive dem til å begå brutale handlinger. Men er det dermed sagt at det er selve religionen (?) som er kilden til brutaliteten?".

Vi skjønner at Kjøllesdal er hentet til Klassekampen for å drive "brannslukning", dvs. frita "religionene" (islam og kristendommen) for historisk og etisk ansvar. Med andre ord: hvitvasking. 

Etter å ha konsultert "en omfattende historisk gjennomgang av religionenes rolle i krigenes historie" (med referanse til Karen Armstrong), kan Kjøllesdal merkelig nok ikke anføre ett eneste konkret eksempel hvor "religion" har vært en igangsettende eller medvirkende drivkraft.   

Med veteranene, islam-apologetene Lars Gule og Bjørn Olav Utvik på laget (nå også katolsk teolog Eivor Oftestad og luthersk teolog Åste Dokka i stallen) kan vi ikke forvente noen ny-tenkning eller kritikk av religionene, verken av kristendommen eller islam.

 

For de som ikke vet det: Helge Kjøllesdal er teolog og tidligere medredaktør/redaktør i Vårt Land.

Fra august 1990 til mai 1991 hadde Kjøllesdal permisjon fra Vårt Land for å arbeide som pressetalsmann i Kirkens Nødhjelp mens Erling Rimehaug vikarierte i redaktørjobben. Da Kjøllesdal kom tilbake til avisen delte han sjefredaktøransvaret med Helge Simonnes fram til 1995. Han var informsjonssjef i Kirkens Nødhjelp fra 1995-1998.

I 1998 begynte Kjøllesdal som informasjonsdirektør (?) ved Universitetet i Oslo, og fra 2008 ble han seniorrådgiver (?) ved universitetet. Pensjonert i 2012.

Han har sittet i Pressens faglige utvalg, i styret for Kirken og i Komiteen for internasjonale spørsmål under Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke. I Kirkens SOS har han vært styreleder.

Og slik ble han presentert i Vårt Land august 2014: 

"Helge Kjøllesdal er observatør og ledsager for Kirkenes Verdensråd (KV) i Yanoun på Vestbredden. En gruppe fra KV er plassert der for å være et beskyttende nærvær.Tidligere redaktør i Vårt Land".

 

"Et frigjort bibelsyn": andre tolkningsnøkler? 

 

Sokneprest Runar Foss Sjåstads blogg på Verdidebatt er interessant lesning. Hans subjektive "tolkningsnøkler" er ikke mer forståelige enn de Espen Ottosen, Harald Hegstad/Jan Olav Henriksen, Roger Jensen, Atle O. Søvik, T. B. Jørgensen, Sturla Stålsett eller Åste Dokka benytter.

Deres "motstridende erfaring og Gudsbilde" (nå igjen: også bibelsyn) blir tydelig avslørt i Vårt Land/Verdidebatt. Ja, også polemikken mellom lutheranere og katolikker, med historien som bakteppe, er fryktelig. Vi skjønner hvorfor ingen religionsfred er mulig, når ikke engang nære trosfeller kan komme til forståelse og enighet.

Kontroversene mellom (kristne) protestanter og katolikker de siste 500 år ligner sørgelig det sekteriske hat vi møter i dag mellom (muslimske) sunnier og shiitter.

 

ET "SKJULT EVANGELIUM"? 

 

Jeg siterer Sjåstad på Verdidebatt: 

"Noen leser bibelen svært bokstavlig for å ha fred med Gud eller for å ha fred med sin tro, at slik er det bare. Dette gjorde jeg også lenge, men det går rett og slett ikke lenger for meg. Noen finner derfor andre tolkningsnøkler for å komme til bibelens paradokser, motsetninger, kontraster etc.

Jeg har for øvrig brukt 15 år på å skifte bibelsyn, fra et fundamentalistisk/konservativt til et mye mer frigjort bibelsyn...Jeg leser selvsagt fortsatt noe bokstavlig i bibelen, men jeg har begynt å lese mye av de problematiske bibelstedene med en allegorisk metode, også historisk kristisk metode og hermeneutikk er viktige redskap...

Vi teologer vet at det ligger mange lag i en bibeltekst, og ofte ligger det et kjernebudskap i bunn.

Der skjuler evangeliet alltid seg, det gode budskap om nåde og tilgivelse".

 

Les folkekirke-presten Sjåstads fantasifulle "eksegese" (frigjort bibelsyn?) av prekenteksten i Luk. 16, 19 - 31. Kan vi annet enn smile og le? 

http://www.verdidebatt.no/categories/1039/threads/11664546 

 

Nå pågår også en ny trettende, monoton runde om "rett bibelsyn" og/eller "rett åpenbaringsforståelse" på Verdidebatt. To MF-teologer (Søvik og Ottosen) står mot hverandre. Lenger er de ikke kommet.

Etter siste oppgradering på Verdidebatt ser det ut til at dette debattforum i større grad er blitt et lukket forum: teologenes og apologetenes sandkasse. I kommentarfeltet ser vi at interessen er minimal (0 kommentarer).

Da er det bare å bakke ut. Her er intet å hente. Den teologiske språk- og tankeverden er umulig å forholde seg saklig og nøkternt til, som heller ikke det "frigjorte bibelsyn" (som altså ikke er mer "frigjort" enn at det skjuler evangeliet).

 

Professor Atle O. Søviks "fornuft" anvendt på Bibelen, Skriften og Bekjennelsen

(Merk store bokstaver) 

 

Den unge MF-professor Atle O. Søvik er tungt tilbake på Verdidebatt, og da forsvinner all erfaring og logikk ut av den kirkelig-teologiske "diskurs".

http://www.verdidebatt.no/atlesovik/replies 

 

Den "allvitende" MF-professoren svarer noen av sine opponenter slik:

"Du spør om jeg tror på muligheten for at vi kan kjenne sannheten om noe som helst basert på Skriften? Ja visst, jeg har Skriften som basis for at jeg tror det er sant at det finnes en Gud, som har åpenbart seg gjennom å bli menneske i Jesus, som stod opp fra de døde, og forkynte at vi kan bli frelst av bare nåde, at vi skal døpe, feire nattverd osv.

Men spørsmålet ditt er uklart i formuleringen «kjenne sannheten». For selv om jeg tror alt dette er sant basert på Skriften, så kan jeg ikke vite det helt sikkert. Og du kan ikke vite helt sikkert at din oppfatning av Skriften er rett.

Derfor må begge bruke sin fornuft til å argumentere for at en bestemt oppfatning av Skriften er rett. Hvilken måte man skal bruke for å velge mellom åpenbaringsforståelser og bibelforståelser får vi ikke vite fra Bibelen, men det er fornuftig å bruke allmenne sannhetskriterier (?) når man skal finne ut hva som er sant, også når det gjelder Bibelen".

"Siden vi kan velge veldig ulike åpenbaringsforståelser og dermed bibeltolkninger, kan det bli store forskjeller i syn. Men det er et åpent spørsmål hvilken åpenbaringsforståelse og dermed bibeltolkning som er den rette.

Og konsekvensene som følger kan gå på kryss og tvers av enkle skiller mellom å vektlegge Bibelen eller fornuften høyest. Som jeg nevnte, kan folk med ufeilbarlighetssyn på Bibelen tenke helt ulikt om konkrete doktriner".

"Men jeg ville da vektlagt mer at Gud har gitt verden større selvstendighet og at Gud går god for teksten på den måten at vi likevel må tolke den og at det er den rette tolkningen ("det den sier") som Gud går god for.

Da er den Guds ord, men ikke som i Guds dikterte ord for ord, som du jo heller ikke tenker. Med en slik åpnere tolkning av det du skriver, trenger det ikke være en kontrast til at bibelteksten er menneskers feilbarlige vitnesbyrd om Gud, for det vil fortsatt være tolkninger som er overens med eller i strid med hva Gud er og vil". 

 

Nå er det vel ikke et "åpent spørsmål" hva bekjennelsesskriftene postulerer, lærer og forkynner om hvem den kristne "Gud" er? Er disse autoriserte skrifter uttrykk for at guden har gitt verden - kirken og dens teologer - selvstendighet og definisjonsmakt?

Har Søvik som gudbenådet forsker fått eksklusiv myndighet fra guden eller Den hellige ånd til å opplyse verden at begrepet "mulighetsrommet" (utviklingslæren?) inngikk i Skaperens plan og strategi? Hvilke "almenne sannhetskriterier" benytter professor Søvik for dokumentasjon og begrunnelse for kirkens aktuelle dogmer?

"Enig i at fellesskap med Jesus og menigheten er (noe av) selve skapningens hensikt og mål".

"Luthers lære er at Gud ikke belønner oss i det hele tatt, men gir oss frelsen som ufortjent gave. Så mitt poeng i stad var bare at Gud ikke straffer oss for å ta feil om hva som er Guds vilje".

 

"GUDS VIRKELIGHET"

 

"Menneskets virkelighet" må enten skilles ut eller presses inn i "Guds virkelighet". Teologene strides. De vet ikke om Han står utenfor eller innenfor tiden. Noen av dem har en særlig priviligert kanal inn til "Guds" vesen. De vet nøyaktig hva Han tenker. Det gjør ikke bare Atle O. Søvik, men også hans MF-kollega Jan Olav Henriksen.

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=75588

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/kronikk/Guds-virkelighet-og-menneskets-virkelighet-415025

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Arkeologi/Guds-virkelighet/I9788253142906

 

At guden både er immanent og transcendent er den type "paradokser" kirkelige teologer ikke så lett kan forklare i dag, med almenne fornuftskriterier. For å unngå sammenstøt med menneskelig erfaring, fornuftens korrigerende instans OG den metodiske tvil, blir mysterier og paradokser (selvmotsigelser?) nyttige hjelpebegreper for den u-vitenskapelige (uangripelige) teologien.

Det gjelder å holde den kritiske historieforskningen på god avstand.

Atle O. Søvik strever hardt for å rehabilitere og integrere den av kirken (og Luther) foraktede "fornuften", men han kan ikke forklare hvorfor et såkalt "enhetlig" eller "helhetlig" budskap fører til ulike bibeltolkninger.

Etter nær 2000 års skriftstudier, "bibelforskning" og "Kristusnærvær" (les: den levende Gud) kan vi bare undres over at dagens teologer opptrer så ubehjelpelig og splittet.  

Hvordan MF-professor Søvik selv bruker almenne fornuftskriterier (logiske resonnementer, erfaring/empiri, kildekritikk) - vitenskapelig metode - på kirkens autoriserte dogmer om Jesu naturstridige fødsel, død og oppstandelse, himmelfart og gjenkomst til dom får vi liten klarhet i fra den "fornuftige"  og "informerte" Søvik.

Han manøvrer glatt utenom bekjennelsesskriftenes postulater. Til Vårt Land 12. august 2013 sier Søvik at "kristne er ureflekterte", og at religionsdebatten er blitt for følelsesbasert...Men det er vel ikke særlig tillitvekkende at fakultetsteoger i år 2016 ignorerer historisk-kritisk forskning?

 

"MÅL OG METODE I TEOLOGIEN"  

 

En professor burde vel vite at vitenskapelig metode ikke befatter seg med hva som er "rett forstått" i teologisk mening: bibeltolkning, budskap og åpenbaringstro? 

Forfatterparet  Søvik/Davidsen er gode eksempler på hvor "ureflekterte" kristne er i forhold til troen sin.

"Om Gud finnes er et av de mest grunnleggende spørsmålene i livet...Spørsmålet om Guds eksistens vil være enormt viktig for hvordan man lever og hva som gir mening, trøst og håp".

(Søvik, Vårt Land 12. august 2013) 

Nei! Argumenter for eller mot den kristne "Guds eksistens", interesserer oss lite. At dette spørsmål skulle være grunnleggende i livet, er oss helt fremmed. Vi trenger ingen "gudsargumenter" for å finne trøst, mening og håp i livet.

Derfor er Søvik/Davidsens bok ("Eksisterer Gud", 2013) også helt likegyldig og irrelevant. Slik kristelig apologi pirrer ingen nysgjerrighet, verken intellektuelt, historisk eller etisk. 

Derfor er det rart at dette radarparet fortsetter å spy ut apologetisk litteratur, som trolig få utenfor den indre krets leser. Nå er det ikke første gang Telenor-ingeniøren Bjørn Are Davidsen alliererer seg med MF-professorer. For en del år siden, i kjølvannet av det kristne hysteriet rundt utgivelsen av boken Da Vinci-koden, var det teologi-professor Oskar Skarsaune Davidsen allierte seg med. Disse to opprettet en egen nettside, hvor de angivelig skulle presentere FAKTA!  

Bjørn Are Davidsen opererte fritt og ukritisk i alle medier. Også i Human-Etisk Forbund. Sammen med sine to kristelige "sekundanter" i NRK radio, fikk han boltre seg uhemmet i en skandaløs debatt med Andreas Edwien for få årtier siden. Denne selsomme radio-debatten fikk et interessant etterspill i NRK's interne blad.

"Vi ønsker en informert samtale om Gud i det offentlige rom", sier Davidsen til Vårt Land 12. aug. 2013. Intet tyder på dette. Den voldsomme polemikk mot ny-ateistene det siste tiår i alle medier har snarere vist at kristne teologer og apologeter ikke ønsker noen kritisk religions- og kristendomsdebatt i det offentlige rom.

Men sine egne stemmer hører de gjerne. Davidsen/Søvik har demonstrert gang på gang, i artikler og bøker, hvor umulig det er at "Jesu oppstandelse taler for at Gud eksisterer".

Det er riktig som Anne Stensvold sier til samme avis: "Meninger om religion er sjelden fundert i rasjonelle overveiinger...Religiøse overbevisninger oppfattes som dypt personlig og knyttet til privat identitet".

Ja, la det nå forbli slik. La oss slippe det religiøs-kristne "hylekoret" i det offentlige rom. Den uverdige diskusjonen om julegudstjenester i skolen har for hele "folket" avslørt hvilke sterke ("kristelige") følelser vi står overfor. Mange har nok fått en alvorlig tankevekker dette år.

Jeg siterer nedenfor fra MF-professor Atle O. Søviks blogg på Verdidebatt (innlegg og kommentarer), og jeg anbefaler kritikere å studere nøye hans forvirrede tankeinnhold og språkbruk.

"Når det gjelder Bibelens enhetlige budskap, så tenker jeg også at Bibelen har et enhetlig budskap, men at vi må jobbe med å finne ut hva det er.

Jeg mener at vi har samme holdning til Bibelen, vi har samme mål for bibeltolkningen, og bruker samme metode og samme midler for å finne Bibelens budskap.

Likevel lander vi ofte på ulikt svar. Det burde ikke overraske noen at man kan få ulik konklusjon med samme mål og metode. Vi vet jo at det finnes mange kirkesamfunn som alle sier at de leser Bibelen som en ufeilbarlig åpenbaring fra Gud.

Likevel tenker de helt forskjellig om sentrale spørsmål som treenighet, dåp, nattverd, rettferdiggjørelse, Jesu gjenkomst, dommen og så videre".

 

"PANNENBERGS HISTORIESYN"

 

(I "Teologisk tidsskrift" har Pannenberg vært en gjenganger de siste par år).

 

Og så videre? Hmm..Hva Søvik fornuftsmessig tenker om disse (sentrale) dogmer, er han forunderlig taus. Det er også svært overraskende at fakultetsteologene kommer til ulikt resultat - hvis de bruker samme mål og metode.

Med mindre kanskje de har "samme mål", søker "samme svar" og betrakter Bibelen (!) og Skriften (!) som et "enhetlig budskap"?

Og det forstår vi at MF-teologene Søvik, Henriksen og Ottosen gjør. De er alle teologer (les: kristen-apologeter!), ikke sannferdige filosofer, forskere eller historikere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfhart_Pannenberg

 

"Historiesynet er teologisk viktig for Pannenberg, fordi Gud åpenbarer seg gjennom historiens store hendelser...

Sentralt i universalhistorien står fortellingen om Jesus Kristus.

Den er en prolaps – en eskatologisk foregripelse av historiens slutt/ende (telos) som gir en foreløpig mulighet til å se historien som totalitet.

Slik blir Jesu død og oppstandelse historiens målestokk (historiens slutt)".

 

Også MF-teolog og luthersk sokneprest Hallvard Jørgensen har Pannenberg som en viktig referanse. Jørgensen er/var rådgiver i tankesmien Skaperkraft, prest i Den Norske Kirke i Telemark OG studerer filosofi ved Universitetet i Oslo. 

Han har fortalt Verdidebatts lesere at han har gjennomgått en "Ignatiansk retreat". Da skjønner vi tegningen.

https://www.minervanett.no/abraham-og-isak/

 

Jeg siterer Hallvard Jørgensen:

"Kristendom har potensiale i seg til destruktive fylgjer – tekstane er dei, som til dømes utslettingstekstane i GT.

Men: Desse må nødvendigvis lesast «gjennom» NT, og der står altså Jesus.

Han aksepterer GT-tekstane som normative, men dyttar domen til framtida, og gjev domen i Guds hender (jfr. Paulus klare formaning i Rom 12: Ta ikkje hemn, overvinn det vonde med det gode etc. Overlat hemnen til Gud)".

"I staden dreier Guds rike seg om å elske og lide og vitne, altså. Den som vil bestride dette, vil få uoverstigelege hinder i Jesu eigen forkynning og døme".

Det er nok ikke vi som møter "uoverstigelige hinder" i Jesu egen forkynnelse og eksempel, men Hallvard Jørgensen selv.

http://ja-nei.blogspot.no/2014/06/av-og-til-ogsa-usamd.html

 

"PS! Nå lurer du kanskje på hva jeg tenker om Pannenberg's utmerkede artikkel om skriftprinsippet? Kort sagt: Problemet med Pannenberg (og de fleste andre protestantiske teologer på 1900-tallet) er at han fortsatt kjøper store deler av modernitetens prosjekt, og tolker derfor Luther utelukkende inn i den linjen.

For Pannenberg blir derfor spørsmålet om hvordan vi kan akseptere modernitetens prosjekt som en gyldig og sann konsekvens av evangeliet, og for så vidt av skriftprinsippet.

Etter sen- og postmodernitetens kritikk av dette prosjektet, kritikk som Pannenberg rett og slett nekter å høre på (dette er på grensen til pinlig. Og for øvrig hadde det vært meget interessant og se Pannenberg gå i direkte konfrontasjon med kritikken), stiller ting seg annerledes".

Vi skjønner at Pannenbergs teologi - historiesyn og kristologi - utgjør en svært viktig bakgrunn for MF-teologene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfhart_Pannenberg

 

"En definitiv åpenbaring i Jesus bevitnet i Bibelen"

 

Teologene Atle O. Søvik og Espen Ottosen søker begge "sannheten om Guds åpenbaring: Hva er det Gud faktisk har åpenbart, og hvordan skal vi forstå det?".

Med slike utgangsspørsmål står de begge fjernt fra den menneskelige erfaring og historiske utvikling.

De synder mot "sannhetskriteriet" (historieforskningens metode), eller det Søvik refererer til som "en mest mulig koherent tolkning av åpenbaringen".

Men hva i all verden er en "åpenbaring", og mer spesifikt i denne sammenheng: den "kristne åpenbaring"? Er ikke de autoriserte, offisielle bekjennelsesskriftene - med Kristologien som kjernepunkt - ment å være styrende og forklarende for all kirkelig og teologisk bibeltolkning?

Professor Søviks tolkninger er like lite "koherente" (les: selvmotsigende) som bibelen selv. Å lete etter en sammenhengende tolkning av Jesu lære og forkynnelse i den bibel kirken har overlevert, er umulig.

Det skyldes fremfor alt at fakultets-teologene ignorerer de (senjødiske) pseudepigrafiske og apokryfe skrifter Jesus var inspirert av.

Jeg siterer Søvik:

"Jeg synes at man viser Bibelen mest respekt og tar den mest på alvor om man bruker mye ressurser, tankekraft, og studier på å komme frem til et mest mulig velbegrunnet svar på hvordan det er mest sannsynlig sant at Guds åpenbaring skal forstås".

"Man får ikke svaret ved å vise til kirkens tradisjon, for kirkens tradisjon er å komme med nye tolkninger og splitte seg opp i en mengde kirkesamfunn. Blant dem utgjør vi som er lutheranere noen få prosent, og så er det stor variasjon blant lutheranere i oppfatninger".

"Jeg synes det virker like alvorlig å ta feil i den ene eller andre retning. Jesus refser fariseernes bokstavtro insistering".

"Jeg prøver derimot å ha eksplisitte kriterier (?) for hvordan man tolker Bibelen, som jeg henter fra teologen Pannenberg. Jeg skrev litt om det til Asbjørn Lund ovenfor, og utdyper her.

Det er en dobbel prosess hvor man først forsøker å lage en mest mulig koherent (= sammenhengende) tolkning av åpenbaringen som man så i andre rekke kan forsvare som sann ved å vise til dens koherens.

Men det kan ikke gjøres fritt og vilkårlig, for det skal nettopp være mest mulig koherent å tro at dette faktisk er noe Gud har åpenbart i Jesus".

"Sannhetskriteriet om maksimal koherens er dermed det som skal sikre at tolkningen ikke blir vilkårlig. Appell til historien, tradisjonen, Ånden, eller Bibelen selv gir mer vilkårlig omgang med Bibelen så langt jeg kan se".

"Vi er nødt til å ta bredt hensyn til menneskelig erfaring når vi vurderer etiske spørsmål. Historien er full av katastrofale eksempler på hva som skjer når man ikke gjør det".

"Dersom folk velger ut bibelmateriale basert på et kriterium om at de tar med det som passer dem selv eller klør i øret, så svekker det troverdigheten av at det faktisk er gitt en definitiv åpenbaring i Jesus bevitnet i Bibelen".

"Mange bibelvers tilsier at kristne skal for dommen, mens Johannes 5,24 sier at kristne ikke skal for dommen.

De første 500 år av kirkens historie var det dominerende syn at alle blir frelst".

(Jaså? Også jødene?)

"Jesu død som betaling for våre synder var knapt kjent før år 1000. Jesu guddommelighet var det stor strid om de første 300 år. Graver man seg ned i kirkehistorien, er det vanskelig å holde fast på tanken om enhetlig teologi gjennom kirkens historie.

Kvinnelige prester, gjengifte og homofilt samliv blir det vanskelig konsekvent å løfte frem som avgjørende spørsmål".

 

Handler det ikke om en "enhetlig teologi" likevel? Er ikke evangelisk-luthersk lære "enhetlig" eller "helhetlig"?

Hvilken fornuft og hvilke sannhetskriterier bruker Søvik på Confessio Augustana, for ikke å si på Nicæneum og Apostolicum?

 

"Det jeg har stått for så langt er Pannenbergs bibelsyn, som er en slags todelt metode der man først bruker sannhetskriterier for å finne den mest sannsynlig riktige tolkning av Bibelen, og så i andre runde bruker sannhetskriterier for å få bekreftet at tolkningen er sann.

For at tolkningen skal sies å være kristen må man fastholde Jesus som den som gir oss den definitive åpenbaring fra Gud, og tolkningen må være bedre begrunnet enn alternative kristne oppfatninger".

For at tolkningen skal være sann, må den altså være kristen?

"Selv om man sier at Bibelen er ufeilbarlig og at man har Den hellige ånd til å veilede seg, så kan det være at Bibelen tar feil og at man misforstår det som opplevdes som Den hellige ånd".

 

Hvem har misforstått hva? Kan det tenkes at det ikke er Bibelen, men teologer som Atle O. Søvik som har TATT FEIL? Var og er "forsoningsteorien" et sent kristelig-teologisk påfunn, som så mange andre kirkelige doktriner?

Kan vi få klarhet i om MF-professor Søvik, som vitenskapelig, statslønnet (?) bibelforsker, konfererer mer med Den hellige ånds veiledning og/eller teologen Pannenbergs historiesyn og skriftsyn enn med anerkjente vitenskapelige prinsipper og metoder?

 

ATLE O. SØVIKS "FRELSESVISSHET" 

 

Så vidt jeg husker har MF-professor Søvik på Verdidebatt fremført ville, teologiske teorier om menneskets hinsidige, evige skjebne. Betyr det at han som akademisk fakultetsteolog heller konsulterer Den hellige ånd enn menneskelig erfaring og kunnskap: forskning? 

Søviks 17 innlegg på Verdidebatt er god dokumentasjon i teologisk forvirring og selvmotsigelser.

 

"Hvis jeg forstår deg rett, så tror jeg du har rett: vi bruker vår fornuft til å velge blant flere muligheter, og noen vil begrunne sitt ufeilbarlighetssyn ut fra Bibelen, mens andre vil begrunne et feilbarlighetssyn ut fra Bibelen, og så er vi uenige om hvilken oppfatning som er best begrunnet".

"Du stiller kreative og gode spørsmål. Jeg tror at hvis vi hadde spurt Jesus i Israel i år 30 ville han sagt nei til homofilt samliv, og hvis vi hadde spurt Jesus i Norge i 2016, så ville han sagt ja. Hvordan er det mulig? Som sagt er det slik at det som er etisk rett er avhengig av hva som er sant".

"Det er veldig mange spørsmål i kristendommen som er slik at hvis det er ett svar som er rett, så vil flertallet av kristne gjennom historien ha tatt feil.

Dersom det er avgjørende å ikke ta feil, er det helt kritisk og uforståelig at ikke Gud er tydeligere, mens hvis det ikke er avgjørende for Gud at vi må ha rett i alle spørsmål, så er det mye lettere å forstå at det ikke er så tydelig.

Vi vil så gjerne ha sikre svar fordi det er så viktig for vår identitet, trygghet, håp osv – men jeg har funnet hvile i tanken om at Gud ikke vil straffe den som ærlig søker sannheten".

"Jeg ser ingen grunn til å tro at Gud faktisk har autorisert ett kirkesamfunn eller latt Den hellige ånd bekrefte én bestemt oppfatning av Bibelen, for dette er i så fall helt utydelig for ærlige sannhetssøkere.

Dermed finner jeg det langt mer opplagt at når man lurer på hva som er sant, bør man bruke sannhetskriterier. Uansett er det et valg vi gjør uten at det er gitt fra Bibelen hvilke kriterier man skal velge ut fra".

"Jeg har Den hellige ånd, og frelsesvissthet i tradisjonell forstand. Men jeg kan ikke vite at det er sant at jeg har Den hellige ånd - ingen kan det selv om de føler og tror det".  

"Fortapelse er et gjennomgående tema hos Jesus som ikke er kontekstavhengig, så dersom man sier at Jesus eller Bibelen tar feil på dette området, ser jeg ikke hvordan man samtidig kan hevde at det er troverdig å hevde at Jesus gir en definitiv åpenbaring av Gud.

Når det gjelder homofilt samliv derimot, tenker jeg at hva som er etisk rett å gjøre i en situasjon er veldig avhengig av hva som er sant i situasjonen, slik at det ville være en god grunn for Gud til å velge å ikke åpenbare et sett med etiske regler".

"Fordi når man åpner for mye større grad av direkte inngripen fra en allmektig Gud, så blir det så underlig for eksempel at Gud lot det være bare bakterier i tre milliarder år. Kanskje hadde det noe med magnetisk stråling osv å gjøre, men en allmektig Gud kunne justert strålingen også hvis han først er i gang med inngripen.

I tillegg kommer det jeg sa med livets utryddelse. Det jeg hadde i tankene var at det har vært fem store ragnarok i vår geologiske historie der 75-95% av alt liv døde ut. Hvorfor hindret ikke Gud de katastrofene? Vel, kanskje han måtte fjerne dinosaurer for å rydde plass for mennesker, men hvorfor justerte han ikke heller da på noen tidlige gener som lagde dinorsaurene?

Du kan svare på disse innvendingene ved å gi skaperverket mer og mer selvstendighet, men da nærmer du deg mer og mer min posisjon, og jeg synes da min oppfatning blir den mest konsekvente og konsistente oppfatningen".

 

Vi må anta at den unge MF-professor Atle O. Søvik hovmodig regner seg blant dem som ikke har misforstått Den hellige ånds veiledning: i "Skrift og Bekjennelse". På samme tid betrakter han seg åpenbart som en "ærlig sannhetssøker".

At han personlig har "funnet hvile i tanken om at Gud ikke vil straffe den som ærlig søker sannheten" (i en bestemt skrifttolkning) har selvsagt ingen interesse for forskningen. Søviks private oppfatninger og behov burde han som professor kunne skille fra sin akademiske virksomhet. Men det er opplagt at han ikke skiller mellom disse to roller. De flyter sammen.

Sitatene ovenfor er vel avslørende nok. Konsekvent og konsistent er Søvik ikke. En mer (tankemessig) rørete blogg fra en fakultetsteolog kan vi neppe oppdrive.

Atle O. Søviks teologi er like absurd (les: uvitenskapelig) som den hans kvinnelige kollega fra TF, Åste Dokka, fremfører. De er begge gode representanter for "kriseteologien" og "prekenkrisen" i vår tid.

De forsøker hjelpeløst å forklare hvorfor Jesus og hans gud - følgelig også kirken - har TATT FEIL i nær 2000 år. Det  er ingen lett oppgave.

Det hjelper ikke å gjemme seg bak en professor-tittel, eller tittelen cand.theol. Den kristne forestilling om menneskets iboende synd, skyld og skam (ydmykhetens og avmaktens teologi/antropologi) finner vi gjemt i all moderne teologisk teori, like så vel som i "klassisk" kirkelære.

http://forskning.no/profil/atle-ottesen-sovik

Nedenfor gir jeg noen spredte eksempler på hvordan Søviks kolleger, ordinerte prester i dag, forkynner "evangeliet".  

 

"Det kosmiske kaleidoskopet"

 

(Prost i Sør-Helgeland, Sigridur Gudmarsdottir. Vårt Land 21. okt., Tekstverkstedet, 23. søndag i treenighetstiden: Matt. 24, 35-44).  

 

"Jesu tale om verdens undergang i Matteusevangeliets kapittel 24-23 er en kosmisk, futuristisk fantasi med naturkatastrofer. Evangeliet tar utgangspunkt i storflommen i 1. Mosebok, summerer etter det inn på marken, der kvinner og menn blir tatt bort fra sitt hverdagsliv - eller blir igjen.

Kaleidoskopet beveger seg fra naturkatastrofen etter hvert. Så tar krimsjangeren over, hvor tyven bryter seg inn i huset mens tyven sover...Når går verden under? Den korte biten av fortellingen som er dagens bibeltekst, har fokus på tidsaspektet.

Den røde tråden gjennom alle disse fortellingene og bildene er at ingen andre enn Gud vet når det skjer. Hva gjør en slik symbolikk knyttet til en skremmende og uforutsigbar fremtid?

For dem som har opplevd vold og overgrep, kan slike uforutsigbare gudsbilder virke svært lite attraktive. Despoter er jo ofte uberegnelige og dyrker uforutsigbarheten som hersketeknikk.

For andre er det et av kjennetegnene på Guds mysterium at hans veier er uransakelige. Gud holder kortene tett til brystet, selv ikke englene eller Sønnen kan se dem.

"Så våk da!", sier Jesus, og anmoder oss om å forberede oss for Herrens dag, som kommer som en tyv om natten. Liker vi denne guden som tvinger oss til å ligge våken om natten?".

Nei! Vi liker ikke denne (kristne) guden!

 

LIGNELSEN OM BRUDEPIKENE: JESU GJENKOMST

 

http://www.kirken-askoy.no/?p=19188

Og ja, det er liten tvil om at presteskap og teologer liker denne uberegnelige og uforutsigbare guden (Guds uransakelige veier, eller den skjulte Gud). Det er Ham de dyrker.

Vi andre ligger ikke våken om natten, for å vente på "brudgommen" ("frelseren" eller "kongen"). Vi "våker ikke", som de ti brudepiker i "Lignelsen om brudepikene"  (Mt. 25, 1-13).

De fem uforstandige/ukloke (dumme?) brudepiker ble trøtte og sovnet, naturlig nok. De hadde heller ikke nok olje til lampene sine. Men mens de var borte for å kjøpe olje til lampene, kom brudgommen!

"Men ved midnatt lød et rop: "Brudgommen kommer! Gå og møt ham!"

Da brudgommen endelig kom, var det for sent. De fem kloke brudepiker som var ferdige ("våkne") og hadde nok olje på lampene sine, gikk sammen med brudgommen inn til bryllupet;  og døren ble stengt.

De fem uforstandige brudepiker ropte "Herre, herre, lukk opp for oss!". Han svarte dem: "Sannelig, jeg sier dere. Jeg kjenner dere ikke".

 

OVERRASKELSEN:  MANGE "STENGTE DØRER" I JESU LIGNELSER...

 

Hvordan denne fryktelige lignelse om de ti jomfruer, fortalt av Jesus i Matteus-evangeliet, omtolkes og søkes aktualisert i dag, kan vi se et eksempel på her.

https://kirken.no/nb-NO/bispedommer/borg-bispedomme/aktuelt1/hovlandfestivalen-2014

"Brudgommens komme skal helt sikkert tolkes. Det er Jesu gjenkomst. At det drar ut betyr at det også kan dra ut med Jesu gjenkomst. At brudgommen kommer overraskende betyr at også Jesu gjenkomst vil skje overraskende.

På samme måten skal de ti pikenes oppdeling i to flokker illustrere hvordan alle troende vil bli sortert på den ytterste dag".

 

I avisen Dagen...

http://www.dagen.no/Innenriks/%C3%85ndelig_rede_til_Herrens_gjenkomst-23220

 

...og på Verdidebatt 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11617788

 

Kirkeårets preken- og bibeltekster får vi oversikt over her

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/kirkearets-bibeltekster/oversikt---kirkearets-bibeltekster/

 

"JESUS LOVES YOU"   

 

(Stavanger Aftenblad, Søndagstanker 19. nov.2016)

Byprest Ingeborg Erikstein Krager preker her over søndagens tekst i Joh. 9, 39 - 41.

Det er Domssøndag/Kristi Kongedag. 

 

"Det er siste søndag i kirkeåret. Tekstene er preget av alvor. Det handler om selvransakelse. "Til dom er jeg kommet", sier Jesus. Det er krevende og gå inn i og vanskelig å ta inn over seg.

Det handler om både mitt forhold til Gud og forholdet til mine medmennesker. Det handler om hvordan jeg lever mitt liv. Hvordan jeg bruker min tid. Hva jeg prioriterer. Det handler om hvor vi fester blikket...

Men vender vi blikket utover og fester det på Ham som skapte himmel og jord og som vil være Kongen i våre liv, kan bildet bli annerledes.

Da kan selvransakelsen vi trenger, bruke nådens briller. Vi kommer ikke langt uten nåde...En som kan tilgi oss. En som kan slette synder og en som kan møte skammen vår.

Når vi vender blikket utover, mot Jesus da ser vi En som møter blikket vårt tilbake. Det blikket er fullt av nåde og sannhet".

 

"Gud er lys vaken heile tida"

 

(Andakt i Vårt Land 23. nov. 2016. Joh. Åp. 3, 1 - 6)) 

 

Sokneprest Ellen Nordtun avslutter sin andakt slik, i velkjent monoton stil:

"Verda treng vakne menneske og ei vaken kyrkje.

Jesus er Han som kom for å vekkja oss, han er Herren som ikkje kom med makt og tvang. Han er Herren som kom som ein tenar, som eit lite barn, som ein ven, som ein rettferdskjempar, som måtte lida og vart korsfesta.

Å væra vaken betyr å gå i hans fotspor".

 

-------------------- 

 

23.11.2016 (12.12.2016)

G. Ullestad

 

(Jeg har hatt store og uvanlige redigeringsproblemer denne gang. Det kan derfor komme en del revisjoner og korreksjoner i tiden fremover. For noen lesere vil dette være velkjent).