Vi blir som det fremgår her nødt til å fastslå at det menneske som den kristne kirke, i en besynderlig form for religiøs-dogmatisk krampe, stadig proklamerer som "sann Gud og sant menneske"
gjennom en "offentlig religion", har hatt det utrolig barbariske syn på forholdet mellom "Gud" og mennesker at det bak alle - fromme eller syndefulle - fasader var en bestemt gruppe, en minoritet, som var forutbestemt til evig salighet, og at
på den annen side en majoritet var forutbestemt til evig straff, og at det i realiteten ikke forelå noen mulighet for fritt valg mellom disse to alternativer.
Dette ble også den umiddelbare oppfatning
i urkirken (f.eks. 1. Pet. 1:2, Ap.gj. 13:48). Denne slutning, som river i stykker alle Jesus-glansbilder - både de teologiske og humanistiske - og i dag gjør Jesus-apoteosen i dens
ulike variasjoner til en alvorlig villfarelse som blir farligere for hver dag som går, er en uunngåelig konsekvens av følgende faktum: At Jesus fastholdt og skjerpet doms- og straffetruslene mens han samtidig gjorde krav på selv å
være Lovens personifikasjon, men uten å ta skritt til å sørge for at denne "personifikasjon" ble gjort alment og pålitelig kjent - naturligvis fordi en så eksklusiv "lov" overhodet ikke kunne gjøres objektivt tilgjengelig.
Alt dette viser at Jesus med hensikt opphevet det objektive domsgrunnlag og erstattet det med en form for predestinasjon som forutsetter to "sjele-raser" av motsatt kvalitet, hvor den frie vilje og det frie valg og dermed
det personlige ansvar ikke lenger eksisterer.
At Jesus oppga den objektive lov og prøvde å erstatte den med sin subjektive person, måtte føre
til en betydelig grovere og plumpere eskatologi enn vi møter hos hans motstandere. På to måter skiller Jesus seg her negativt fra fariseernes oppfatning. For det første hadde fariseerne en viss tro på straffens
oppdragende og rensende betydning, mens den for Jesus har ren hevnkarakter. For det andre unngikk fariseerne den krasse todeling og regnet med tre grupper (en retning regnet endog med fire
grupper), hvor de etterhånden søkte å gjøre gruppen av "gudløse" så liten som mulig.
Om Jesus har forutsatt en viss lettere rangforskjell innbyrdes både mellom de som
tilhørte den "gode" og de som tilhørte den "onde" sjelerase (Mt. 5:19, 20:23, 10:15, Lk. 12:47), kan dette ikke skygge for den kjensgjerning at han regnet med en absolutt kløft mellom disse to grupper i det eskatologiske aspekt. Fariseerne
overgår her klart Jesus i sans for større rettferdighet (...)
For Jesus måtte fariseernes tredeling stå som en brysom forkludring av hans eget enkle, dualistiske skjema. En mellomgruppe
av middelmådige måtte virke sterkt forstyrrende på hans ideologiske fullmaktskrav, hans krav på en klar frontlinje mellom de som er "med meg" og de som er "mot meg". Etter all sannsynlighet står vi overfor et direkte angrep på
denne mulighet for forkludring, når han sier til fariseerne:
Kall enten treet godt, og frukten på det god, eller
kall treet dårlig og frukten dårlig. For treet kjenner en på frukten... En god mann henter fram godt av det gode han gjemmer på, en ond mann henter fram ondt av det onde han gjemmer på (Mt. 12:33-35).
Det er som Jesus her vil si: Hold en klar frontlinje mellom "onde" og "gode" mennesker, forstyrr ikke vårt krav på dette ved å tale om en tredje gruppe av middelmådige, da blir det for broget for oss. I
stedet for å angripe fariseernes større sans for eskatologisk måtehold, burde Jesus heller ha angrepet Qumran-sekten (eventuelt essenerne) for dens nyansløse dualisme, og ikke kopiert den på dette punkt.
Jesus hadde altså ikke påviselig sans for noen rensende og forbedrende hensikt ved straffen. Den var hensiktsløs hevn. Den høyerestående "skjærsild-tanke" lå utenfor hans trange
horisont.
------------------------------
Utdragene er hentet fra Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus
(5. oppl. 1995) s. 108 - 110
11.07.2012
G. Ullestad