(sitat slutt)
Det finnes mye tilsvarende pensumlitteratur for lærerstudenter jeg kunne nevnt og sitert fra. Men det ville for det meste være «variasjoner over samme tema».
I noen kristelige medier diskuteres for tiden «Guds nådetid» og «nådens tidsalder»...Ja, også på Verdidebatt, i form av Jeremy Hoffs innlegg.
Jeg siterer ham:
«Begrepet betyr bare at en, under den aktuelle tidsperioden, har mulighet til å få sine synder tilgitt ved tro på den frelse som Jesus Kristus
tilveiebrakte på korset. Nådens tidsalder begynte da Jesus ropte «det er fullbrakt», og den vil avsluttes når det ikke lenger er mulig å ta imot Jesus som frelser og herre».
KRISTENDOM OG EKSTREMISME
Statsviter og kirkemann Hans Morten Haugen har nylig hatt en kronikk i Dagen, som også er publisert
på Verdidebatt 10. desember. Den handler angivelig om religion og ekstremisme, men informerer forbløffende lite om ekstremismen i den kristne religion: kristendommen. Desto mer forutsigbart om islam, helt etter det kirkelige mønster. Det er kanskje ikke så rart ettersom disse to religioner har så mye felles autoritært tankegods («på seg selv kjenner man andre»).
Mer om Haugen her http://sabeelnorge.org/nyheter.html
Haugen skriver blant annet følgende:
«De fleste vil være enige om at Jesus var radikal, både
i sine handlinger og i sitt budskap. Han snudde opp ned på etablerte konvensjoner. Han utfordret makteliten og dem som mente de satt på sannheten».
Dette er (usanne)
floskler kirkelige liberalteologer har «hamret inn» de senere tiår. Tvert om, Jesus forlangte blind underkastelse av sine disipler og tilhengere. Når fariseerne og de skriftlærde utfordret ham, ble han rasende og skjelte dem ut
på det groveste. Om dette kan vi lese i kirkens autoriserte skrifter: den kristne bibel.
Sitatet ovenfor er uttrykk for en kirkelig-dogmatisk lesemåte, som nok stadig færre
bibellesere vil være enig i. Enhver som i dag leser evangelieskriftene med et saklig-nøkternt og (religions)historisk utgangspunkt og perspektiv, kan vanskelig forstå eller gjenkjenne den idealiserte Jesus-skikkelsen kristne teologer
tegner. De tegner ham «i sitt bilde». Kirkelige teologers lesemåte og bibeltolkning har som eneste hensikt å vedlikeholde den meget usunne Jesus-forgudelsen (autoritetsdyrkelsen). Med andre ord: kirkens krondogme!
Lutherkirkens dogmer og postulater er latterlige. Pavekirkens helgenkåringer er latterlige. Paven er en patetisk og latterlig figur. Hele paveinstitusjonen er latterlig. For et grotesk «teater»!
http://www.vl.no/nyhet/mor-teresa-bli-helgen-1.657845#cxrecs_s
http://www.nettavisen.no/nyheter/paven-anerkjenner-moder-teresas-mirakel/3423172692.html
I en selsom kronikk i Stavanger Aftenblad 12. des. 2015, skrevet av en doktorgrads-stipendiat ved Misjonshøgskolen, om politisk endetidsteologi:
Apokalypse nå nevnes ikke Jesu voldseskatologi med ett ord! Vi finner her ingen referanser til Jesu dommedagsforkynnelse i evangelieskriftene, heller ikke til Paulus’ brev.
Heller ingen referanser til middelalderens millenarisme eller til Martin Luthers endetidsforestillinger. Man må bare gni seg i øynene. Det er ufattelig hva kristne skribenter og teologer (doktorgrads-stipendiater) FORTIER.
Behovet for distansering, ansvarsfraskrivelse og historieløshet kjennetegner moderne (folkekirke)teologer. Hovedhensikten er, igjen og igjen: hvitvasking! Det det gjelder er å holde
den «egentlige» Jesus og den «egentlige» kristendom utenfor religionskritikken. For dette formål må man alltid ha en fiende, innenfra eller utenfra.
Noen
har plukket ut de såkalte «kristensionistene», som de nå stigmatiserer, marginaliserer og retter sin harme mot. Men kirkens forskrudde syn på jøder og jødedom (nå: staten Israel) er nær 2000 år
gammelt og utformet i utallige prekener, skrifter og bøker, og i vår tid av både helortodokse («konservative») og halvortodokse («liberale») teologer. Med andre ord: det man i dag kaller mainstream-kristendom.
Vi vet hva slags absurditeter teologene befatter seg med (og tar veldig alvorlig) når det gjelder de såkalte «landløftene» i Bibelen, som i et eldre innlegg hos MF-teologen Torleif
Elgvin på Verdidebatt (han omtales utrolig nok som ekspert på Dødehavsrullene/Qumranskriftene).
Enhver kristen er fullstendig «skrudd» når jødedom
og Israel bringes på bane. Det skyldes det enkle faktum at skriftsyn og bibeltolkning inntil i dag var og er styrt av den kirke-kristne bekjennelse og dogmatikk fra romerkirkens keiserlige vedtak i Nicæa år 325: Jesus-dogmet og Kristus-mytologien!
Hele kirkens tragedie har sitt utgangspunkt her.
«Alle religioner har voldspotensial», skriver Haugen. Jaså? Meget interessant. Også kristendommen? Men
hvorfor utdyper ikke Haugen voldspotensialet i kristendommen? Er han ikke kristendomsekspert? Vet han ikke hvordan dette voldspotensialet har utfoldet seg i historisk tid det siste halvannet årtusen?
I en kronikk 16. des. i Rogaland Avis (som eies av Vårt Lands mediekonsern), skrevet av Anne Kristin Bruns i Stavanger Krf, forstår vi årsaken til fortielsen: «Julekongen vi venter på»
er den store prangende overskriften i denne kronikk.
«Kven var denne mannen?», som angivelig skal ha formet vårt menneskesyn og satt dype og viktige spor etter
seg, spør kronikøren.
Jesus fra Nazareth er nok intet mysterium, og han var slett ikke unik! Og sporene kirken har etterlatt
seg er svært blodige. Men i den kristne historiefortelling lyder det slik:
«Då Jesus ble vaksen skrev han ikkje bok, han hadde ikkje kontor, han reiste heller ikkje utenlands.
Likevel har han satt store og viktige spor etter seg. Hans liv har hatt stor innflytelse på vår måte å tenke på, forhalde oss til kvarandre på og på vår kultur i Norge i dag...Kva hadde vi vore utan Handels Messias
og Hallelujakoret, da Vinci sine malerier, Verdis Rekviem eller Mozarts verk?...Kor fattig hadde ikkje vår verd vore utan mennesker som har hatt tømmermannen fra Nasaret som Konge? Mennesker som Frans av Assisi, Martin Luther King, Moder Theresa
eller Desmond Tutu. Alle har via sitt liv for rettferd bygd på bodskapen som heile vår kulturelle arv er bygd på».
Heldigvis er det ikke verken Jesu menneskesyn,
rettferdighetsbegrep eller straffejustis som styrer vår demokratiske, siviliserte rettsstat i dag. Oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth interesserer oss ikke annet enn som et forbigående religionshistorisk fenomen. Ganske som Muhammed. Men derimot:
hva den kristne kirke har gjort denne naive, villfarne oldtidsprofeten og dommedagspredikanten til er langt mer interessant å utforske. Vi kan unnskylde Jesus fra Nazareth (som ikke
visste bedre), men vår tids paver, biskoper, presteskap og teologiprofessorer kan ikke lenger sies å være «i god tro».
TF-teolog (også stipendiat) og spaltist i papiravisen Vårt Land, Åsta Dokka, har i avisen følgende overskrift nylig: «Som om Gud ikke fantes». Hvilken Gud?
http://www.vl.no/meninger/spaltist/som-om-gud-ikke-fantes-1.587757
Det er ganske fantastisk at Dokka som teolog ikke definerer den kristne «Gud», som akkurat nå i den kristne adventstid og julehøytid blir svært
påtrengende forkynt, ved annonsering av hans komme og feiring av hans fysiske fødsel i historisk tid. Som det står skrevet i Nicæneum er Jesus «Gud av Gud ... sann Gud av sann Gud...av samme vesen som Faderen».
(På Verdidebatt har noen kristne aktører tatt tak i Dokkas tema, som Jon Mamen og Torstein Eidem Nordal. Ganske fornøyelig lesning, om man legger godviljen til).
«Gud er ikke en stemme i hodet», skriver Dokka. Og videre: «Å tro at Jesus er en stemme inne i oss kan lett føre til at vi visker ut forskjellen mellom menneske
og Gud».
Men er ikke «Gud» et menneske som ble FØDT, levde og vandret på jorden i ca 30 år? Dokka henviser ikke til evangelieskriftene (utvalgt og
overlevert av kirken), eller til «Skrift og bekjennelse» (autorisert av kirken selv), men til den halvortodokse tyske teologen Bonhoeffer, slik mange andre «kriseteologer» gjør det.
«Det Gud ber oss om, er å våke med ham i Getsemane, sier Dokka. Hva er så meningen med det? Hvorfor ber den kristne «Gud» oss om dette,
2000 år etter at Jesus ble korsfestet? Og hvordan VET Dokka dette hvis hun ikke hører en stemme i hodet? Hvordan har Gud meddelt seg til henne om denne sak?
Hun nærmest
advarer mot «et personlig forhold til Jesus», selv om kirkens (aktuelle) bekjennelse, teologi og dogmatikk forlanger nettopp dette. Alle vi som gjennom utallige generasjoner er oppdratt og undervist i den kristne tro og lære VET
at kirken forlanger en personlig relasjon – lydig og underkastende – til den kristne mannsguden: «Jesus Kristus». Utenfor kirkens sakramenter finnes ingen frelse! Vi kan regne med at
også Dokka jevnlig eter og drikker Jesu legeme og blod. Mer personlig, fysisk og konkret kan man vel ikke komme nærmere den kristne guden?
Vi møter den klamme (eksklusive)
«gudsrelasjonen» og de kristen-troendes intime «Kristus-kjærlighet» i alle offentlige prekener og fra all kristelig forkynnelse. Dette vet nok teologen Åste Dokka. Jeg må spørre: er det en privat og subjektiv
gudstro/gudsforestilling hun som akademiker (stipendiat!) lærer og forkynner for studentene ved Det teologiske fakultet? Jeg minner om at hennes fakultet har utdannet teologer og prester til tjeneste i Den norske kirke i ca. 200 år.
«Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende», skriver Dokka. For noe sprøyt! Den kristne «Gud» - mannsguden - er postulert
og forkynt over hele verden som (eneste) skaper av himmel og jord, verdens hersker, frelser og dommer! Hvordan vil Dokka og hennes likesinnede forklare verdens «misjonsmarker» at den kristne (mannlige) verdensguden – herskerguden - plutselig
er blitt svak og avmektig?
Hele den kristen-europeiske teologi og historie vitner om en allmektig og autoritær kirke, med «nøkler» til menneskehetens evige skjebne
(paradisets og helvetes porter). Vi VET at menneskeheten har lidd ufattelig i det kristne Europa gjennom årtusener. Kirken viste ingen «nåde» eller barmhjertighet overfor sine innbilte fiender.
Så på hvilket tidspunkt i historien ble den aktive og allestedsnærværende «Gud» svak, avmektig og lidende? At en allmektig gud (verdens skaper, frelser og dommer) plutselig blir avmektig krever
vel sin forklaring? At en lenge styrende, virkende og handlende gud i verden («Gud i historien...den historiske Gud») blir avmektig og trekker seg tilbake til en fjern, opphøyd posisjon i den kristne avdeling av universet er jo litt snodig,
eller hva? Men teologene har vel svarene på den kristne gudens skiftende atferd gjennom historien, går jeg ut fra. Eller, har de mistet «kontakten» med ham den senere tid?
Guden kommuniserte i oldtidens mytologier v.hj.a engler og profeter, og i den kristne tradisjon inntil i dag har Han visstnok tilkjennegitt sin vilje gjennom paver, biskoper, munker og teologer. For oldtidsmenneskene åpenbarte guden
seg i syner/åpenbaringer, hallusinasjoner og drømmer, ikke i kirkemøter, konsiler og synoder så vidt jeg vet.
Hvis
Gud ikke er en stemme i hodet til de troende, hvordan vet da DOKKA at han nå er blitt svak og avmektig? Var Kirkemøtets siste avstemning om homofile vigsler uttrykk for gudens svakhet og avmektighet?
«Gud trenger ikke å gå veien om det overnaturlige», skriver Dokka. Hvordan VET Dokka hva «Gud» trenger og ikke trenger? Hvilken informasjonskanal
har hun selv adgang til? Hvordan hører hun «Guds» stemme? Hvorfor har kirken i årtusener postulert og fremhevet Jesu mirakler og brudd på naturlovene nettopp som bevis på hans «guddommelighet»?
På grunnlag av den ufattelige mengde teologisk litteratur som er blitt produsert og utgitt, må vi anta at teologene har en særskilt gudsrelasjon OG en særlig
priviligert kommunikasjon med «Gud selv». Hvordan har de ellers fått informasjon om «Guds» egenskaper, verdensplan og vilje, som de har utbrodert i detalj i utallige skrifter
og publikasjoner bare det siste århundret? Ja, også i doktoravhandlinger.
Teologiprofessor fra MF, Atle O. Søvik, og sjefsapologet Bjørn Are Davidsen,
har sammen utgitt den morsomme boken: «Eksisterer Gud?» (2013). De er begge tilknyttet tankesmien «Skaperkraft», med Aftenpostens spaltist, Espen Ottosen, som leder. I følge Davidsen/Søvik (og Vårt Land) skal det
ikke være «lett å tro på Gud». På den annen side er det visst uhyre enkelt:
«Det enkleste gudsargumentet har tre ord: Se
deg rundt! For de fleste har det vært intuitivt at det må finnes noe bak universet. Siden noe så stort og avansert ikke kan skape seg selv, må Gud finnes».
http://www.gotquestions.org/Norsk/eksisterer-Gud.html
Vi ufrivillig,
tvangsinndøpte kirkemedlemmer interesserer oss lite for den kristne autoritære mannsguden – skaperguden, frelserguden og dommerguden - men Vårt Land forlag og tankesmien Skaperkraft spyr ut den ene trettende apologi og dialogbok etter den andre. Fra prekestolene hver eneste søndag får vi vite hvordan de ordinerte og høyt utdannete «gudsekspertene» (biskoper, prester
og ordinerte teologer) utlegger skriftene og «Herrens ord». Her møter vi lite teologisk ny-tenkning, men mye banaliteter: kvasi-psykologi og kvasi-filosofi. Og mye «dårlig tenkning». Svært mange av prestene er uteksaminert
ved Åste Dokkas presteskole (Det teologiske fakultet).
Morsomt nok har den snodige Jesus-dyrkeren, Sverre Avnskog, et meget godt poeng i vurderingen av (ordstyrer) Oddbjørn Johannessens selsomme julepreken på Verdidebatt: «Høres akkurat ut som prestens budskap i julegudstjenesten i skoletiden!», sier Avnskog. Ja, visst!
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11617476/
Johannessens julepreken (trolig publisert i samarbeid med Vårt Lands redaksjon) utfordrer ingen, og nettopp derfor vil den nok gi gjenlyd i de fleste (folkekirkelige) skolegudstjenester. Vi
ser at denne julepreken appellerer sterkt til Verdidebatts debattanter. Slikt sentimentalt, romantisk og avledende svada er karakteristisk for den moderne folkekirke-teologien. Johannessen glir rett inn i denne tradisjonen, som ikke tolererer noen konfrontasjon med det saklige tankeinnhold i de autoriserte kirkelige dogmer og postulater.
Etter over 10.000 kommentarer fra Johannessens hånd
i løpet av de siste 3-4-årene kan jeg ikke finne noen (selvstendig) saklig-historisk kritikk av Den norske kirkes dogmatikk. Han er åpenbart en mann etter Folkekirkens, Agder-universitetets og Vårt Lands hjerte. Han overgås bare
av sin katolske motpart, Njål Kristiansen. Disse to er allestedsnærværende på Verdidebatt og uttaler seg om alt og ingenting. Helt konsekvent unngår de kirke-kristendommens hovedproblem. Med andre ord: de er gode representanter
for den konfliktskyhet som rir de to hovedkirkene som en mare. På sin profil oppgir den luthersk-protestantiske Johannessen en CV som vel bare overgås av den katolske Olav Rune Ekeland Bastrup i detaljrikdom.
Vårt Lands Verdidebatt er ikke et vanlig debattforum. Vi er vant til at dette forum ved kirkens høytider blir forvandlet til et slags kirkerom eller menighetshus. Og etter Johannessens bejublede «ettertanker»,
følger nå biskop Per Arne Dahls julepreken i samme utflytende, sentimentale stil og ånd, men hakket atskillig mer dogmatisk. Vi har ventet på dette. (Det har ellers vært forbausende
stille dette år på Verdidebatt om Betlehems-mytologien; en av de store høytider i det kristne kirkeåret).
Vårt Land har gjennom flere år publisert ganske
sære «forskningsresultater» fra det teologiske lærestedet: UiA. Det er derfor ikke så rart om Johannessen har fått utdelt en spesiell status og rolle på Vårt lands Verdidebatt. En instituttleder
ved UiA, Ingunn Folkestad Breistein, var i flere år fast spaltist i Vårt Land – og medlem av Stålsettutvalget! Den senere tid har hun hoppet til Ansgar teologiske Høyskole (egentlig
en bibelskole). Det er nok bare fra kristne teologer vi opplever slike merkverdige og sørgelige (intellektuelle) piruetter: fra et universitet til en kristen bibelskole!
-----------------------
Helt til slutt vil jeg oppgi noen navn på anerkjente teologer som har behandlet syndsbegrepet og syndsforståelsen OG en omfattende og helhetlig trosforståelse.
Den danske teolog Regin Prenter har i mange ti-år vært en solid referanse
i nordisk teologi («Skabelse og genløsning», 1962/1979). Så kan nevnes Leiv Aalen («Dogmatisk grunnriss», 1965), Torleiv Austad («Troslære», 1977) og Peter
Wilhelm Bøckman («Gud og menneske – en kristen troslære», 2004).
Også teologene Ragnar Skotttene (1977), Ole Jakob Modalsli
(1980) og Jan Olav Henriksen («Guds virkelighet», 1994) har stor interesse i denne sammenheng. Boken «Kristen tro i dag», 1984, en studiebok av kirkerådet kom ut med et stort opplag.
Om MF-teologen Harald Hegstad (2015) kan man lese mer om her
http://www.lutherforlag.no/gud-verden-og-hapet
http://www.lutherskkirketidende.no/index.cfm?id=383025
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11617979/#post_11617979
En morsom oversikt over doktordisputaser ved Det teologiske fakultet fra 1876 til 2006 finner vi her
http://www.tf.uio.no/forskning/om/historie/disputaser
-------------------------
20.12.2015
G. Ullestad