Myte eller virkelighet?

 

"Kva er kristendommens sentrale myte - og kvifor".

Dette er tittelen på en artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift 1/2011. Man skulle tro at ordet "myte" var et greit ord å forklare og definere. Ikke så blant kristne teologer. 

Innledningsvis oppgis artikkelforfatterens definisjon av ordet "myte": "Ein myte er ei forteljing som formidlar signifikant innsikt i tilværet, ved eit symbolsk språk".

Det opplyses at "den sentrale myten i kristendommen er forteljinga om Jesu liv, død og oppstode TIL FRELSE FOR VERDEN". Her blir det hele svært innfløkt, og det må det nødvendigvis bli når kristendommens hovedperson, Jesus fra Nazareth, postuleres å være "sann Gud og sant menneske" og "Gud av Gud, sann Gud av sann Gud, av samme vesen som Faderen" (jf. Den nicænske bekjennelse, år 325 e.v.t). 

Det må igjen presiseres: det er ikke "myter" eller "fortellinger" som fremføres i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, men påstander!   

Jeg gjengir nedenfor noen avsnitt fra denne artikkelen, for å vise hvordan en moderne teolog uttrykker seg i et teologisk (vitenskapelig?) tidsskrift. Sitatene er ment å illustrere den språklige og tankemessige uklarhet kristne teologer søker tilflukt til for å vedlikeholde kirkens historisk uholdbare, dogmatiske Jesus-forgudelse.

Den "særlige myten om Jesus"  blir av artikkelforfatteren, ved henvisning til den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich (1957), fremhevet ved et skille mellom "broten og ubroten myte". Hva dette betyr er lite oppklarende for tanken, men vi kan konstatere at begrepet "myte" endrer radikalt betydning når det knyttes til "Jesu guddommelighet" og "kristushendinga". Det blir ugjenkjennelig, komplett ubegripelig. 

La meg sitere noen avsnitt fra artikkelen (uthevingene er mine): 

"At myten blir broten, fører oss samstundes mot ei ganske spesifikk gjen-vinning av myten. Myten er med dette gitt oss tilbake til å væra myte - og ikkje SUSPEKT PSEUDO-VITENSKAP som berre vanskelig tåler dagens lys... Den brotne myten syner oss til ei MYTO-POETISK FORNUFT som skildrar og gir oss tilværet på ein annan måte enn den historiske og naturvitenskapelige utlegginga av tilværet. Myten held såleis innsikt i seg som vi berre vanskeleg kan henta annanstads frå".

"I følge VÅR EIGEN MYTEDEFINISJON ville dette tyda på at det i kristendommen, allerede frå opphavet av, ligg eit medvit om at den MYSTISKE talen om Gud er ein MYTISK og ikke-direkte tale. Det ville implisera at det er noko i det bibelske materialet sjølv som gir seg til kjenne - avslører seg - SOM symbolsk tale. At det altså skulle være noko i KRISTENDOMMEN SITT INDRE MASKINERI som gjer at myten blir henta inn, frå omliggande kulturar eller religiøse førestillingevna, men som denne innhentinga også blir broten opp som myte. Ikkje etterlatt eller redusert til ei eller annan form form for innsikt, men broten opp og halden fast SOM broten myte".

"Den bibelske virkelighetsfortelling er på avgjerande vis bestemt av Skrifta. Det bibelske univers er eit tekstunivers: den truande kan nemna sin Gud berre i kraft av at nokon har nemt Gud FØR. Ikkje ved stille introspeksjon eller sjølvståande tankebygg, men ved at den bibelske Guden er blitt nemnt i ein tekst og i ei tradering som teiknar konturane av ein Gud også den truande kan nemna... Og allereie her, i Den hebraiske bibelen - eller Det gamle testamentet I KRISTEN SAMANHENG - er Gud omtalt på ei rekke ulike måtar...

Når vi i dag møter på det bibelske universet som EIT SAMLA HEILE, som ein KANONISK SAMLING BROKETE TEKSTER, er det som ei samling brokete tekstar - at den bibelske Gud finn stad. Og DENNE KARAKTEREN har den bibelske gudsnemninga ikkje berre fordi teologien no eingong overtar ei tekstsamling som har fått kanonisk status for ham, men fordi det er eit IMMANENT og konstituarende trekk ved dette tekstkorpuset sjølv... DEN BIBELSKE GUDEN er ikkje å finna utan sirkulasjon av talemåtar, men han er heller ikkje å finna som fast punkt i nokon av dei. 

Myten er i det bibelske universet rettmessig sett som ei relevant gudsnemning, men han er det aldri utan eit medvit om andre meinanger som bryt opp førestillinga om at myten gir direkte og ikkje-perspektivert innsikt om Guds vesen".

"Den store forteljinga som samla utgjer den "bibelske koden" - frå skapning til endetid - er konstituert ved ulike former som stadig og om igjen virkar på eiannan, både i tilblivinga av teksten såvel som i  den individulle tolkninga av ham".

"Samla sett representerer disse urovekkjande og ikkje-sammanhengande gudsnemningane ein ikkje-stabilisert og ikkje-fiksert tale om Gud. Og det er nettopp i sirkulasjonen mellom disse ulike gudsnemningane ISRAELS GUD gir seg til kjenne. Men det er også denne sirkulasjonen - pakta inngått mellom tryggleiken som synte seg ugrunna, truskapen som igjen slo gjennom - som gjer ei kvar fiksering av den bibelske teologien, av guds-talen, til eit umogeleg prosjekt. På dette viset, i denne DIALEKTIKKEN mellom ulike talemåtar som ingen av dei fikserar saka heilt og haldent, er det vi også kan seie at den bibelske myten ikkje er å finna anna som ein broten myte".

(Igjen og igjen må det gjentas: Den norske kirke har fiksert sin "Gud" i fem autoriserte, offisielle bekjennelsesskrifter. Vi møter her ingen "dialektikk" - eller "sirkulasjon" av ulike gudsbetegnelser - men steinharde postulater. Konsekvensene av å avvise dem er evigvarende tortur.)

 

Hva er meningen?

 

Jeg har forsøkt å finne mening i denne artikkelen (ikke bare i disse bruddstykker), men må melde pass. Den som leter etter den historisk-faktiske Jesus fra Nazareth finner ham ikke.

Han blir godt gjemt i teoretiske abstraksjoner, i et fantastisk ordgyteri, og i det teologisk snirklete, selv-refererende språket. Det til tross for at Jesu lære og virksomhet, i et rimelig klart og enkelt språk, er oss overlevert i den kristne bibel: Det nye testamente.

Merk også ordet "Skrifta" med stor bokstav! Skrift (skriftlige nedtegnelser) betegner normalt språket i bruk, men i "kristen sammenheng" ser vi ofte at ord, språk og skrift tillegges en slags halvåndelig selvstendighet.

Det er flukten fra historien som fremfor alt karakteriserer denne type mystifiserende og språklig tilslørende teologiske "diskurs".

I artikkelen finner vi få eller ingen konkrete referanser til de evangelieskrifter som kirken selv har samlet og autorisert om Jesu lære og virksomhet, hvor han i høy grad framstilles som et levende (sammensatt og motsetningsfullt) menneske. Det "guddommelige" ved Jesus er vanskelig å få øye på (det forhindrer selvsagt ikke at han mente seg "utvalgt" og tiltenkt en guddommelig oppgave).

(B. D. Ehrman, R. W. Jenson, E. Jüngel, G. S. Kirk, K. Rahner og P. Ricoeur er oppgitt som kilder i artikkelen).   

 

Jeg siterer idéhistoriker, teologikritiker og Jesus-forsker Andreas Edwien: 

"Allikevel vet vi med sikkerhet nok om den historiske Jesus til å kunne fastslå at han var et historisk menneske av kjøtt og blod som verken opphevet tyngdeloven eller tidsdimensjonen, at han bare henvendte seg til en gruppe innenfor sitt eget folk, at han forbød hedningemisjon og derfor ville stått fullstendig uforstående og avisende overfor den kristne verdenskirke, at han var overbevist om at verdenshistorien ville være slutt før hans generasjon var gått i grav, at han foraktet sine teologiske motstandere og truet dem med voldsom hevn, at han trodde på en individuell oppstandelse etter døden hvor en gruppe tilhengere var forutbestemt til "evig salighet", mens andre skulle lide en "evig straff", at han derfor betraktet sin i gjerningsinnhold høytstående morallære som en kortsiktig interimsetikk med et hinsidig formål, at han ikke interesserte seg for noen vesentlig forbedring av menneskenes jordiske kår og derfor ville stått helt fremmed overfor et dennesidig velferdssamfunn, mens han til gjengjeld drømte om sin egen og den utvalgte minoritets frydefulle tilværelse som "engler i himmelen...

Den IDEOLOGISKE SKINNAUTORITET, rollen som mytologisk toppfigur anses viktigere enn den historiske sannhet. Denne formale forgudelse av et historisk menneske som levde for nesten tyve århundrer tilbake, rommer i sin mangel på selvkritikk stadig alvorligere farer... Autoriseringen av Jesu HISTORIEOPPFATNING og av hans DUALISTISKE MENNESKESYN vil alvorlig hemme arbeidet for fred og fordragelighet på jorden. Og Jesus-apoteosen betyr samtidig en skjebnesvanger betoning av det ideologiske fører-prinsipp og av den autoritære tenkemåte og livsholdning".

(Andreas Edwien: Dogmet om Jesus, Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995. Forord s. 8 - 9 )

 

Religionshistorien er full av mennesker (hovedsakelig menn) som påberoper seg guddommelige åpenbaringer og visjoner. De fleste av dem har tolket sine "visjoner" og "åpenbaringer" i lys av den lokale mytologi og religiøse tradisjon de var oppdratt i. Det gjorde også Jesus. 

(Som det er sagt: en buddhistisk munk vil ikke se Kristus eller jomfru Maria i sine visjoner, og en katolsk munk vil ikke se Buddha). 

Jesus fra Nazareth var langt fra den eneste ekstatiker og mystiker som for 2000 år siden fikk sitt liv forvandlet etter en religiøs opplevelse ("åpenbaring"), og som påberopte seg en slags "profetisk" rolle i sin samtid.

Men Jesus oppfattet seg som noe langt mer enn en "budbærer". Han mente han skulle spille en avgjørende rolle i det nært forestående eskatologisk-kosmiske drama, som han ventet skulle inntreffe i hans egen levetid. Med bulder og brak, katastrofer og redsler manet Jesus frem den plutselige omveltning som skulle finne sted, og som skulle innlede den eskatologiske dom (jfr. særlig Matteus-evangeliet, det skrift som innleder Det nye testamente).

Jesus TOK FEIL i sine dommedagsprofetier og i sitt kortsiktige historiesyn. De endetidstegn han forkynte og profeterte gikk ikke i oppfyllelse.

Noen gresk-hellenistisk innflytelse er vanskelig å spore i Jesu forkynnelse i de synoptiske evangelier. Hans yndlingsbok var det apokalyptiske skrift Daniels bok. Jesu dualisme er ikke gresk, men har sterkere påvirkning fra persisk og babylonsk religion. Det kan ikke skyldes annet enn at det område hvor Jesus var vokst opp - hedningenes Galilea - var påvirket østfra.

Skal man vurdere Jesu forkynnelse og teologi må man undersøke den apokryfiske jødedommen (som ikke ble betraktet som Det gamle testamente). Daniels bok og Enoks bok er to av de skrifter som ligger til grunn for Jesu mytologisk-eskatologiske verdensbilde og historiesyn.

 

"Den bibelske Guden" 

 

Ja, hvem er det? Hvilken bibel? Den jødiske eller kristne? Mange kristne og ikke-kristne aktører omtaler de to bibelske skriftsamlinger under ett som "Bibelen", uten den minste avgrensning eller nyansering. Den samme ensidighet gjelder for en stor del synet på og forståelsen av "monoteismen". Avsnittene nedenfor er hentet fra Vårt Lands Verdidebatt:

"All monoteisme - om det nå er Kristendom eller Islam - med alle sine idiotiske doktriner ... Alle disse ørkenreligionene er en pest og en plage for menneskeheten og har vært det alt for lenge".

"...det ville være en fordel for hele samfunnet dersom alle monoteister holdt seg med en (konstruert) gud og en religionspraksis som var mer sympatisk". 

Så vidt jeg vet har verken jødedommen eller islam oppstilt doktriner og dogmer om "Gud", lik de vi møter i Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden). Det er synd at denne vesentlige forskjell ikke blir tydeligere markert.

Det er dypt urettferdig (religionshistorisk uetterrettelig) å plassere jødedommen, kristendommen og islam i én og samme bås: "all monoteisme" og "alle disse ørkenreligionene"... Det er betydelige forskjeller mellom disse tre religioner, både når det gjelder gudsbilde, historiesyn, menneskesyn og samfunnssyn.

Verken jødedommen eller islam har noen lære om ARVESYNDEN. Begge disse religioner har avvist kirkens dogme om TREENIGHETEN. De har også utvist langt større interesse for et dennesidig liv enn for det hinsidige. Jødedommen har aldri utformet en lære om HELVETE. Jødedommen avviste MISJON allerede i tidlig oldtid.

"Jøder, kristne og muslimer har felles røtter. De tror alle på én personlig gud, men skiller seg i synet på hvem som formidlet Guds åpenbaring. For jødene er det først og fremst Moses".

Forhåpentlig klarer flere å skjelne mellom "bud", "lov" OG "åpenbaring". Men det er merkelig at kristent oppdratte debattanter (også "ateister" og "religionskritikere") ikke synes å bry seg nevneverdig om forskjellene mellom disse tre religioner. Av en eller annen grunn har de interesse av å vedlikeholde og sementere den kirke-kristnes "gudsbilde", som de igjen og igjen betegner som JØDISK-KRISTEN.

Hvorfor klarer de ikke å skille klart mellom en jødisk og kristen  gudsoppfatning? 

JØDEDOMMEN er først og fremst en lovreligion, mens KRISTENDOMMEN og ISLAM er åpenbaringsreligioner. Det handler om ganske ulike innfallsvinkler til virkeligheten, samfunnet og til historien.

Det er nok også et spørsmål om ikke kristendommen står nærmere polyteisme enn monoteisme (jf. "treenighetslæren"). De kirke-kristne dogmer og læresetninger, utformet 300 år etter Jesu død, kan vanskelig sies å ha opphav i en "ørkenreligion", men snarere i den europeiske hedensk-romerske keiserdyrkelse.

På hvilket grunnlag en kristen teologiprofessor påberoper seg større autoritet enn en jødisk bibelforsker og professor i spørsmålet om hvem "Israels Gud" var eller er, skal jeg ikke uttale meg om her. Det må være nok å påpeke at jødiske bibelforskere og historikere i mistenkelig liten grad gjøres kjent for norsk almenhet. 

Kirke-kristendommen fikserte sin "Gud" i Den nicænske bekjennelse i år 325 e.v.t. Det skjedde med den hedensk-romerske keiser og diktator Konstantins aktive medvirkning. 

Den jødiske mannsperson som den romerske okkupasjonsmakten bidro til å få korsfestet, ble av en romersk keiser og hans lydige biskoper 300 år senere opphøyet til "Gud selv". Det er i sannhet en fantastisk og bizarr "fortelling". Kristendommen er ganske riktig "det største falsum som nokon gong har skjedd her på jorda", for å låne en formulering fra et avisinnlegg i et nummer den kirkelige ukeavisen av Dag og Tid.

Den "Gud" vi møter i Den norske kirkes (stadig gyldige) bekjennelsesskrifter har lite med "den bibelske Guden" å gjøre. Jesus fra Nazareth identifiserte seg aldri med Jahve. Å identifisere et menneske og oldtidsprofet med "den bibelske Guden" - slik kirken har gjort i nær 2000 år - ville vært utenkelig innenfor den israelittisk-jødiske etiske monoteisme. 

Den romerske keiserkirkens guddommeliggjørelse av Jesus fra Nazareth ble allerede i tidlig oldtid med god grunn avvist av jødene, slik vi også I DAG må avvise den kirkelig-dogmatiske autoritetsdyrkelse.

Romerkirken smuglet sin guddommeliggjorte "Jesus Kristus"-figur inn i Det gamle testamente, hvor han selvsagt aldri har hørt hjemme. Og på bakgrunn av denne grove forfalskning fortsetter teologer i dag å fortolke jødedommens skrifter - jødenes religiøse og kulturhistoriske arv - som om de skulle være kristne! 

 

Kirke-kristendommens "indre maskineri" styrer bibelsyn og bibeloversettelse. Forlagssjef i Bibelselskapet/Verbum, Turid Barth Pettersen, er gift med biskop Erling Pettersen. De har vært misjonærer i Brasil - utsendt av Det Norske Misjonsselskap i år 1985. 

I et "nettmøte" på Vårt Land okt. 2011 svarer Turid Barth Pettersen på spørsmål fra leserne om den nye bibeloversettelsen: http://www.vl.no/nettgjest/qa70.zrm.

"Bibelteksten må inn til service» en gang blant, sier forlagsredaktør Turid Barth Pettersen (merk: bekjennelsesskriftene må ikke "inn til service").

En av Vårt Lands lesere skriver følgende:

"At en kvinne er jomfru ni måneder før fødselen er ingen sensasjon. At hun derimot er jomfru inntil barnet presser seg ut av henne, det er sensasjonelt, ja mer enn det, det er et under. Da har vi Ordet: Født av en jomfru, som sannhetsvitne".

Turid Barth Pettersens kommentar:

"Bibelen er full av underfortellinger. Dette er en av dem. Guds storhet viser seg i slike tekster!"

("Maria er jomfru i alle tekstene i Det nye testamentet", i følge forlagsjefen).

Turid Barth Pettersen svarer slik:

"Det har vært rundt femti personer involvert i arbeidet. Det har foregått i en atmosfære av BØNN og respekt for Bibelen. Vi har ikke spurt hva hver enkelt tror innerst inne. Alle vet hva Bibelselskapet står for og har uttrykt glede over å få jobbe i den sammenhengen".

Ca. 50 personer har vært involvert i bibeloversettelsen, men hvilke faglige kvalifikasjoner de involverte har, gir ikke forlagsredaktøren noen svar på. Vi kan spørre: er BØNN en god inntektskilde?

Avslutningsvis i Vårt Lands intervju med forlagssjefen blir hun spurt om hvilken formulering i den nye Bibelen hun er mest fornøyd med. Hun svarer slik:

"Jeg er veldig glad for at vi har kastet ut formuleringen "Gud har behag i" og heller fått inn at "Gud har glede i".

 

"Kva har faktisk gått føre seg?"

(ved oppstandelsen)

 

Dette er et spørsmål som stilles i førstnevnte artikkel, men som ikke blir besvart. Ord og begreper som "myte", "fortelling", "hending", "kristen forkynning", "den altavgjerande betydning", "den historiske historia" og "påskehendinga" flagrer omkring, tilsløres og sammenblandes, uten at begrepene gis noe klart tankeinnhold. 

Denne babelske språkbruk har som hensikt å fastholde den umulige Jesus-apoteosen: kirkens guddommelige, ufeilbarlige/overmenneskelige autoritetsfigur. 

Den arme jødiske legmannspredikant og dommedagsprofet blir frakoplet alle menneskelige og historiske tildragelser (han er "Gud selv", i følge Den nicænske bekjennelse fra år 325).

I moderne teologi svever Jesus fra Nazareth over tid og rom, et fantomlignende vesen uten konturer, uten historie, uten personlighet. Han er frarøvet sin historiske identitet, bortsett fra sitt navn. "Navnet Jesus blekner aldri...", lyder det i en velkjent salme.

Avgjørende for moderne teologer blir derfor å fremheve "særdrag ved denne forteljinga som SET HAN PÅ AVSTAND  frå ein del andre mytar vi kjenner frå religionshistoria. For noko av det som særkjenner MYTEN OM JESUS, er den særlege koplinga som denne FORTELJINGA HAR TIL HISTORIE I VERDSLEG OG VERDSHISTORISK  FORSTAND".

Evangeliene er ikke historieskriving i moderne forstand, heller ikke ren litterær oppfinnelse, skriver artikkelforfatteren. Hva er de så? Jo, evangeliene er "HISTORIELIGNENDE beretninger om en manns liv, død og oppstandelse".

Det at beretningene har en "mytisk karakter" innebærer "ikkje ei avvisning av at det som har gått føre seg har gått føre seg". Hva som faktisk "har gått føre seg" blir innhyllet i en språklig smørje som helt klart har til hensikt å tilsløre skillet mellom myte og virkelighet, fortelling og historie. 

Jesu "oppstandelse" har på samme tid BÅDE funnet sted OG ikke funnet sted! Hvordan skal teologene komme seg ut av dette blindsporet, med den intellektuelle redeligheten i behold?

Som om denne "tåketale" ikke skulle være nok, siterer jeg videre fra samme artikkel:

"Om vi absurd og anakronistisk skulle tenkja oss at vi befann oss i grava der Jesus blei lagd, og at vi med eigne auge kunne skoda ein mann som var død, bli levande igjen. Dei fleste kunne vere einige i at det vi då - utruleg nok - hadde vore vitne til, faktisk var ei oppstode frå dei døde.

Men, kva ville vi eigentlig ha vore vitne til i denne hendinga som gjekk føre seg framfor augo våre? Vi ville sett ein mann som var død, no blitt levande igjen. Men er det eigentleg  dette kristendommen held fram som sitt innerste kjennemerke? At ein som var død  på mirakuløst vis  blei levande igjen?.....Det er det sjølvsagt ikkje. Det er betydninga som denne HENDINGA har som er det avgjerande i det kristne frelsesdramaet.

Det avgjerande er at det var Jesus, Herrens Salvevigde, som sto opp frå dei døde, og det er det som er DEN KRISTNE FORKYNNINGA AV DENNE HENDINGA. Det er at det var han som blei dømt og avliva som farleg opprørar, han som synte seg "lydig inntil døden", at det var han som blei reist frå dei døde og synt rettferdig av Gud; det er dette som er den altavgjerande betydninga om den kristne FORTELJINGA om Jesus.

Og frå denne HENDINGA, frå dette omslaget som Jesu oppstode innenbær, blir altså all føregående historie sett i eit nytt lys: Jesu vandring blant bøndene i Galilea, hans fyndige forteljingar, han heilande virkningar og tragiske død. Ved Jesus oppstode blir også denne historia lada med ny meining. Den HISTORISKE HISTORIA er no ved den signifikante HENDINGA - sjølv blitt til MYTE, der det som går føre seg framfor augo på den truande er meir enn det augo ser".

"I lys av påskehendinga - Jesus oppstode - er historia ikkje lenger berre det som går føre seg, MEN DET SOM GÅR FØRE SEG GIR DEN TRUANDE SIGNIFIKANT INNSIKT I TILVÆRETS AVGJERANDE GRUNN".

 

Jødene har aldri dyrket sine profeter

Gudsforestillingen ble klart mer åndelig  preget. Jødedommens tidlige idé om den usynlige gud hadde jødene holdt fast ved gjennom sine erfaringer, utprøvinger og "frafall" i møte med omliggende mytologier og religioner

(Jahve fikk aldri noen "gudinne" ved sin side. Han avlet ingen "sønner". Israelittenes gud skulle ikke avbildes).

Den store vekt jødene tilla Loven beskyttet de jødiske samfunn mot den type autoritære førerskikkelser og autoritære doktriner som har preget kristendommen helt fra 300-tallet. Den selvkritiske  holdning jødene tidlig inntok til skriftene og tradisjonen er ganske unik i religionshistorien. Loven var kontinuerlig gjenstand for diskusjon, spørsmål og revideringer. I det omfangsrike verket Talmud er det flere tusen stemmer som kommer til uttrykk.

Den hebraiske bibelens skrifter (GT) er en nedtegnelse av israelittenes vandringer, levevis, samfunnsdannelser og religiøse forestillinger gjennom flere årtusen, skapt dels i dialog, dels i konfrontasjon med omliggende folk og kulturmiljø. 

Disse skrifter ble etappevis nedtegnet flere århundrer FØR kristendommens profet og stifter opptrådte på historiens scene. Vi vet svært lite om Jesu liv utover de 2 - 3 årene han som 30-åring opptrådte som omvandrende lekmannspredikant og dommedagssprofet i dette lille hjørnet av verden. Men det kan vel være liten tvil om at Johannes-dåpen markerte et tydelig omslag i hans liv, selvforståelse og offentlige virksomhet.  

Hebreeernes og israelittenes gudsforestillinger utviklet seg under skiftende historiske og samfunnsmessige forhold. Deres oppfatninger av pakten, loven og utøvelse av kulten ble utformet, "prøvet" og utviklet i samspill med de omgivelser de levde i, enten i konflikt eller harmoni.

I et oldtidssamfunn hvor menneskenes verden var gjennomsyret av magiske og mytisk-religiøse forestillinger var det naturlig å blidgjøre og påkalle guder og himmelmakter ved enhver anledning. Menneskene var nådeløst utlevert naturens krefter, nabofolkenes angrep og despotiske herskeres stormaktsambisjoner.

Oldtidens gudsforestillinger gjenspeilet samfunnsforholdene, enten i en nomadisk eller bofast tilværelse. Jahve i GT gjenspeiler skiftesvis datidens behov for en stammeleder, folkefører og kriger i en tid hvor stammens, slektens og folkegruppens samhold var nødvendig for overlevelse. 

Slik despotiske herskere konkurrerte om erobringer og landområder, slik konkurrete gudene om sitt herrevelde. Gudene hadde gjerne hvert sitt folk/stamme/klan og landområde å herske over. Slik kongene hadde sine arveprinser, slik fikk også gudene sine sønner og arvtakere. I GT fortelles myten om en styrkeprøve mellom guden Jahve og guden Baal... 

I Det gamle testamente er skikkelsene, historiske eller legendariske, rørende menneskelige. Hvorfor skulle det være nødvendig å "pynte på" oldtidsmenneskenes livsverden for tusener av år siden? Religionshistorien er mer enn interessant nok uten kristne teologers "retusjeringer". Den er vår felles menneskelige arv. Ingen har lov eller rett til å frata oldtidsmenneskene deres uttrykk, livstolkninger og erfaringer. 

Som følge av kirke-kristendommens STATISKE åpenbaringstro og skriftsyn er det liten plass for den historiske bevissthet, og derfor heller ikke for utviklingstanken. Tvert om: i kristendommen trekkes den forgudete og idealiserte Jesus UT AV historien, og dermed blir han uinteressant i ethvert religionshistorisk perspektiv. 

Det er kun ved å føre oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth tilbake til hans egen tid at han får menneskelige trekk, og følgelig sin rettmessige plass i menneskehetens utviklingshistorie. Historiens hjul rullet selvsagt videre uten ham. Jesus hadde selv et meget kortsiktig historiesyn og begrenset framtidsperspektiv. Han trodde bokstavlig  på Noah-historien, og ventet utålmodig på den annen syndflod: "Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer..." 

 

MYTE ELLER VIRKELIGHET?

 

Myter og fortellinger har aldri endret verdenshistoriens forløp. Det fatale for den kristne kirke er at den i 1700 år har postulert som historisk-faktisk sant og virkelig at en død mann "lever"!

Konsekvensene har vært skjebnesvangre, ikke bare for vår europeiske sivilisasjonshistorie, men også for folkeslagene på de kontinenter hvor den kristne misjonsimperialisme har utfoldet seg siden 1400-tallet.  

Liberalteologer vil ha oss til å tro at Den norske kirke ("folkekirken") i dag er tolerant og inkluderende, men så lenge de unnviker å nevne, problematisere og drøfte tankeinnholdet i bekjennelsesskriftene kan vi med god grunn hevde at ikke bare kirken i sin helhet, men også enkeltstående biskoper, prester og teologer mangler troverdighet. Svært mange av dem har (offentlig) avgitt sitt troskapsløfte til kirkens bekjennelser.

Den lutherske presten Einar Gelius' skriver så bråkjekt i Stavanger Aftenblad 13/6-12: "Det vil ta meg 10 minutter å lage et ferdig ritual for en vielse av homofile par! Helga Byfuglien og hennes likesinnede har allerede sittet i to og et halvt år og fundert på det samme". 

Ja, hvorfor er det så enkelt å snekre sammen et kirkelig rituale for vielse av homofile par, men så umulig å innta et klart etisk standpunkt til kirkens offisielle, autoriserte doms- og straffetrusler i Augustana art. 1 og 17? 

Hvorfor klarer ikke teologene etter århundrers "tenkning" å uttrykke et minstemål av (selv)kritikk? Hvor lang tid trenger de? Hvorfor legger de lokk på all debatt om Den norske kirkes evangelisk-lutherske menneskesyn, slik det i Augustana art. 17 kommer til uttrykk i sitt dualistiske voldsbarbari? 

"Kristushendinga" er selve nøkkelordet for å forstå kirkelige teologers skrift- og historieforfalskninger. I førstnevnte artikkel møter vi ordet "kristushendinga" gjentatte ganger (merk: det står ikke "Kristusmyten", men "kristushendinga" ). 

Men hva er myte og hva er hending? Hva er fortelling og hva er virkelighet? Spørsmålene gis ingen klare svar, og det er trolig hensikten. 

Jesus-skikkelsen må forbli svevende, hvis han skal tjene som kirkens overmenneskelige, ufeilbarlige autoritet. Jesus er i følge kristen bekjennelse og teologi den eneste og sanne åpenbaring av "Gud"; unnfanget uten en menneskelig far, og har etter sin "oppstandelse" vendt tilbake til sitt guddommelige opphav. "Sønnen" sitter som vi vet ved "Faderens høyre hånd", hvorfra han skal komme tilbake for å "dømme levende og døde" (jf. Den apostoliske bekjennelse).  

Som "Kristus" (?) er kirkens "Jesus" så ubestemmelig at kristne teologer ikke kan benytte et forståelig rasjonelt språk for å beskrive ham. "Kristus" befinner seg et eller annet sted  mellom himmel og jord, mellom det guddommelige og menneskelige, men ingen vet hvor. Denne halvåndelige, engleaktige figuren svever over og/eller bakenfor bibeltekstene. Han ER visstnok selve Ordet!

Hendinga ("kristushendinga") sies å "stå i ein uoppgivelig kontinuitet med den føregående Bibelen. Det er FRÅ israelsfolket og TIL israelsfolket at det guddommelige ved Jesus gjer sitt inntog, og det er som ei oppfylling av dei løftene, ei fornying av DEN PAKTA og ei nyvending i det dramaet at Jesus har betydning". 

Nei! Det foreligger IKKE en "uoppgivelig kontinuitet" mellom den hebraiske bibel (GT) og den kristne bibel (NT). Den "guddommelige" Jesus kommer ikke fra israelsfolket, men fra den keiserlig romerkirke!

Kristus-figuren er for en stor del Paulus' oppfinnelse. Jesus selv omtalte seg aldri offentlig som "Kristus" (i betydningen "messias", dvs. en tittel, ikke et egennavn), men mer enn 50 ganger som Menneskesønnen!

Det er de utelatte "senjødiske" skrifter som skaper idéhistorisk kontinuitet og binder de to bibelske skriftsamlinger sammen, representert ved en sekterisk, apokalyptisk bevegelse som splittet jødedommen noen århundrer omkring vår tidsregning. Dette ble grundig påvist og analysert av A. Edwien i Idékampen i det bibelske gudsbildet, 1958, en bok som vakte internasjonal oppsikt.

Man bør merke seg at boken siden førsteutgivelsen i 1958 ikke er kommet i nye utgivelser/opplag og knapt er blitt omtalt av fag-teologer de siste årtier. 

Fortielsens sensur er et kjennetegn ved det religiøse diktatur.

Det er ved å ignorere denne sektdannelse i den israelittisk-jødiske religionsutvikling at kristendommen har konstruert sitt kunstige BRUDD mellom de bibelske skriftsamlinger: den gamle pakt kontra den nye pakt. Slik har man "skåret ut" den religionshistoriske epoke som forklarer og belyser Jesus forkynnelse og opptreden.

Når Jesus plasseres i sin religionshistoriske sammenheng og utvikling, mister han naturlig nok den "enestående" posisjon og status kirken tillegger ham.

Fordi kristendommen i mer enn 1700 år har løsrevet oldtidsprofeten Jesus fra hans historiske samtid, får vi ikke så lett øye på de religiøse ideer og forestillinger som knytter ham naturlig til deler av hans kulturmiljø i oldtiden. Jesus var en radikal representant for den sekterisme som splittet det jødiske samfunn den gang, med sin skarpe dualisme og sterke front mot de av hans jødiske landsmenn som ikke underkastet seg hans autoritet.

I jødedommens videre utvikling ble denne sekterisme bare en parentes, men i den hedninge-kristne kristendomstype som skulle bli Europas religion ble dualismen og sekterismen kjernepunkter.

Den gammeltestamentlige tenkemåte og livsverden er jødisk, ikke kristen! Det folk som frembrakte Det gamle testamentet blir ikke hørt på egne historiske premisser fordi kirkens teologer påstår at GT ("den gamle pakt") kun er en trapp opp til den fullendte kristne religion i NT ("den nye pakt"), med den fullendte Jesus/Kristus som historiens endepunkt eller toppunkt. 

Det vil komme en dag hvor det kristne KULTURRØVERI må tas opp i sin fulle bredde.

 

"Heller Hagar enn Abraham?"

 

Dette er spørsmålet to kvinnelige TF-teologer reiser i Vårt Land 16. nov. 2011: "Abraham blir sett som en felles forfader for jøder, kristne og muslimer. Hva skjer om vi heller løfter frem Hagar?"  (jf. tidsskriftet  Kirke og kultur 3/2011). I innledningen fremheves den kristen-troende Svein Tindbergs dramatisering av Abrahamfortellingen, uten den minste henvisning til kritiske røster av denne teaterforestillingen.

(Forøvrig: mange TF-teologer synes å være blitt kurset i det nye teologiske slagord: "kulturell kompleksitet").

Artikkelen er et slående eksempel på hvor dogmatisk  kristne teologer forholder seg til Den hebraiske bibel. Holdningen er videre uttrykk for kirke-kristendommens nær sagt "patologiske" forhold til jødedommen, med de fikseringer, den dype ambivalens og voldsomme aggressivitet vi kjenner igjen fra hele kirke- og teologihistorien. Det er et tegn på etisk-åndelig umodenhet og uselvstendighet når kristne teologer stadig må SPARKE til jødedommen, direkte eller indirekte.

Kristendommen stamper fra den ene dogmatiske pidestallen til den neste, mens jødedommen fremviser en langt mer naturlig utvikling.

Etter at "Abrahams tro" har vært et forbilde for de kristne gjennom utallige århundrer er han nå blitt ubrukelig i "moderne" forkynnelse. De to nevnte (kvinnelige) teologer har lett etter ikke-jødiske spor i den jødiske bibel (hvilket paradoks!), dvs. et spor i Abrahamhistorien som de kan (mis)bruke og/eller "aktualisere" I DAG. Det avslører et stadig uavklart og uoppgjort forhold til jødedommen. 

Et ikke-jødisk spor finner disse teologer ikke overraskende i den islamske tradisjon om slavekvinnen Hagar, Abrahams trellkvinne. Heller islam enn jødedommen altså!

At Hagar er ganske marginal i GT-fortellingen affiserer ikke disse to teologer, for det er visst langt mer alvorlig om Hagar forsvinner ut av "den norske kulturarv" enn at hun får beholde sin rettmessige rolle og betydning innenfor fortellingens eget univers, i samsvar med den jødiske tradisjon som skapte historien.      

Fortellingen om Hagar "gir ikke mulighet for den samme illusjon av familie-idyll, på tvers av religiøse tradisjoner, som Abraham-figuren kan gi", sier forfatterne.

Ønsket er at den skal motivere "samtaler om f.eks. religiøs praksis og ritualisering, mennesker på flukt, kompliserte familierelasjoner, strategier for overlevelse, sivilisasjonsbygging og opplevelse av fremmedhet. Å løfte frem Hagar kan videre utfordre den mannlige dominans i jødedom, kristendom og islam". 

Her ser vi hvordan kristne bibelfortolkere manipulerer med bibelske tekster for å innordne dem i en "moderne" kristen setting. Liberalteologiens moderniserings-strategier medfører de utroligste (om)tolkninger og villeste spekulasjoner. Man må spørre hvilket behov  som ligger til grunn for slik moderniserings-mani av bibelens skriftsamlinger, en lesemåte som ingen andre historiske, antikke kilder (religiøse eller litterære) utsettes for. 

(La oss ikke glemme at dette skjer innenfor Akademias rammer).

Det finnes ikke noen "illusjon av familie-idyll" i Det gamle testamentets fortellinger, som heller ikke i Det nye testamente. Man kan heller ikke bruke noen av bibeltekstene for å "utfordre den mannlige dominans". Årsaken er såre enkel og banal; tekstene og historiene ble ALDRI skrevet for vår tid! De er utformet innenfor en autoritær og patriarkalsk samfunnsorden, og alle bibelens skikkelser er naturlig nok "innskrevet" i sin historiske tid. 

Men kirkelige teologer kan ikke forholde seg til kultur-historiske tekster slik de faktisk står skrevet, slik de er oss overlevert. Bibeltroskap er blitt et skjellsord i vår tid, men ordet betyr ikke annet enn at bibelens skrifter og fortellinger må leses slik de står, på deres egne historisk-kulturelle premisser. Å projisere europeernes moderne mentalitet tilbake på oldtidens samfunn er meningsløst og dypt respektløst. 

 

Kristendommen har mye å lære av jødedommen

 

Men dessverre er den ganske uimottakelig for lærdom og visdom fra denne kant. Gjennom aktiv, organisert misjonsvirksomhet blant jøder demonstrerer kristne kirker/menigheter et hovmod og en selvtilfredshet som lukker for all dialog. 

Jødedommens eksistens er utålelig for de kristne, ikke bare fordi den ved sin avvisning av misjon holder religionsfriheten og toleransen levende, men fordi den ved sin blotte eksistens utfordrer  kirke-kristendommens gudsbilde, nærmere bestemt dogmet om Jesu guddommelige, ufeilbarlige autoritet.

Fordi jødene avviste den kristne fysisk-materialiserte "Gud" (skapt av romerkirken) ble de jaget, ydmyket og terrorisert gjennom hele 1700 år. Det er en historie så godt dokumentert i sin brutalitet og uhygge at kirkens autoriteter og apologeter aldri kan retusjere den, hvor hardt de enn prøver.

Når kristendommen postulerer at det bare finnes én (treenig) "Gud", én tro, én kirke, én Sannhet (den kristne!) er jødedommens eksistens nettopp et bevis på det motsatte. Årtuseners forsøk på å utslette jødedommen, bl.a. ved å kolonisere og "kristne" den, har ikke lykkes.

Jødedommen har overlevd de kristne kirkers utryddelsesforsøk fordi den, motsatt kristendommen, bærer i seg den historisk-evolusjonære kraft som gjør den levedyktig og tilpasningsdyktig. Jødene har alltid hatt en åpning for impulser og idéstrømninger fra de skiftende omgivelser/kulturer de har levd i, enten gjennom utvandring eller gjennom tvungent eksil (diaspora). 

Selv da jødene i middelalderens kristne Europa - av kirkemøtene - ble tvunget inn i lukkede ghettoer fant de måter å overleve på. De ble av pave Pauls forordning i 1555 stengt inne og forvist til det mest usunne området i Rom. Ghettoens porter ble åpnet og lukket til fastsatte tider. Ved ghetto-porten ble jødene tvunget til å bygge en slags "omvendelses-sentral", hvor de ukentlig måtte høre en kristen preken (først så sent som i 1846 ble de fritatt for denne ydmykelsen). 

Midt blant kristne barbarer, i bunnløs frykt, fornedrelse og isolasjon klarte jødene å bevare sin menneskelighet - den som de kristne europeere konstant søkte å frakjenne dem. Den var og ble jødenes juvel.

Jødenes selvstendighetstrang, produktivitet og åndskraft har ennå ingen maktet å frata dem. Foraktet og hardt presset fra verdenssamfunnet kjemper de fortsatt for sin overlevelse, i den stat hvor de søkte tilflukt og beskyttelse etter det kristne Europas forsøk på å utrydde dem. Stadig har verden (i hovedsak kristent oppdratte europeere) "rett" til å sjikanere dem, slik intet folk og ingen annen stat utsettes for.

På Verdidebatt har en kristen prest karakterisert jødene og Israel som stinkende ("Det stinkar av Israel. Guds folk??"). Ingen reagerte! Som jeg i et tidligere innlegg på Verdidebatt kalte det: "Mobbing i verdenssamfunnets sandkasse".

Det er riktig som det er blitt sagt:

"Antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust. Derfor må det forskes og undervises i antisemittisme atskilt fra undervisningen om 2. verdenskrig. Kunnskap om antisemittisme og kunnskap om jødedom, jødisk tradisjon og filosofi er en forutsetning for å arbeide med holdningene".

Når jøder i Den norske kirkes sentrale, offisielle bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, trues med dom og evig straff for sin "vantro" er det et symptom på hvor underutviklet og tilbakeliggende den kristne bekjennelse og teologi er.

 

Jødedommens humanisme kontra kristendommens inhumanisme

 

Kontrasten trer tydelig frem gjennom historien. Når de kristne etter 1700-års fysisk og sjelelig terror av det jødiske folk i Europa - i den kristne gudens navn - i fullt alvor tror at jødene skal "omvende" seg til en antisemittisk religion, må man virkelig spørre hvordan de kristne er skrudd sammen i sine hoder.  

I forhold til folketall - og sin spesielle historie - har jødiske intellektuelle gitt enestående bidrag til det moderne Europas framvekst. Motsatt kristendommen lot jødedommen seg fint kombinere med opplysningstidens idealer og rasjonalismens tidsalder. Sterke jødiske personligheter har satt dype avtrykk i vårt moderne, siviliserte samfunn. Det gjelder på mange områder: politikk, vitenskap, antropologi og kultur. De stilte seg ikke i opposisjon til "fremskrittet", man var snarere i forkant.

I mellomkrigstiden ble jøder og jødedom av mange kristne biskoper og teologer - ikke så få med nazistiske sympatier - anklaget for å undergrave kristendommen. På hvilket grunnlag? Jo, jødedommen ble assosiert med liberalisme og humanisme, som kristne biskoper og teologer advarte mot! 

(Man bør følgelig alvorlig betenke sammenstillingen av kristen og humanistisk arv i grunnlovsendringen).

Så sent som i 1984 holdt teologer og kristenfolket på Geilo-møtet oppgjør med human-etikken. Den kristelige avisen Vårt Land presenterte oppgjøret i et stort førsteside-oppslag, og i Dagbladet kunne man lese følgende kraftsalve fra Gunnar Prestegaard (generalsekretær i indremisjonsselskapet og primus motor ved Geilo-møtet):

"Humanetisk Forbund står for en virksomhet som er en fordreining av ekte humanisme. Verken historisk eller faktisk har den noe med humanismen å gjøre. Det dreier seg om en falsk humanisme".

I bladet Human-Etikk 2/84 svarte Andreas Edwien på Geilo-møtets hovedanklage: Human-etikerne "gjør mennesket til gud". Jeg siterer nedenfor et par avsnitt fra denne artikkelen:

"Humanismen og human-etikken opererer ikke med et betinget menneskeverd. Det er ikke humanistene og human-etikerne som relativiserer menneskeverdet og dermed bringer menneskeverdet i fare. Vi tvert om understreker menneskeverdet så sterkt at dette er selve hovedargumentet MOT KRISTENDOMMENS MENNESKESYN. Det er kristendommen som relativiserer menneskeverdet og setter det i alvorlig fare med sine skjebnesvangre postulater om menneskets konstitusjonelt onde og syndige natur. Hvordan kristendommen ut fra dette sitt negative syn menneskesyn faktisk henger hele respekten for menneskeverdet i den tynneste tråd av vilkårligheter og tilfeldigheter, det demonstrerte Vårt Land senest dagen før avisen presenterte angrepet på human-etikken".

"Alternativet til kristendommens forakt for det ikke-kristne menneskeverd er humanismens respekt for det UNIVERSELLE, ukrenkelige menneskeverd, som ingen religion, ingen ideologi kan sette sitt stempel på... Menneskeverdet er en absolutt størrelse som intet menneske, ingen gud og ingen Jesus har noen domsmyndighet over".   

Erich Fromm (1900 -1980), jødisk forfatter, psykoanalytiker, sosiolog og sivilisasjonskritiker er en stor humanist og tenker jeg stadig vender tilbake til.

I en av sine bøker: År människan ond eller god?  (svensk utg. 1949 og 1962) blir noen av hans problemstillinger presentert slik i forordet:

"Bakom en fasad av rationell säkerhet hotas vi av en djupgåande förvirring og förtvivlan... Vi har blivit redskap för sammanhang som inte längre frägar etter det djupast mänskliga. Vi lever etter självförnektelsens princip... Men han går också et steg vidare og ställer frågan hur människa och samhälle på detta sätt kan bli offer for blinde og onde kreftar - och detta i namn av något slags moral".

"Människan behöver inte vara ond... hon blir det bara när de rätta betingelsarna för hennes växt og utveckling saknas. Det finns ett klart samband mellam vår moral och vår själsliga hälsa, och det är omöjligt att förbigå de MORALISKA PROBLEMER vid ett studium av personligheten".

I 1976 ble det i Norge oversatt en bok av den jødisk teolog Pinchas Lavide: Jøder og kristne. I forordet spør oversetteren:

"Hva vet vi egentlig om jødedommen? Sikkert mindre enn vi gjerne vil tro. Lite vet vi om hvordan kristendommen tar seg ut sett fra jødedommen". 

I oversetterens innledning reises det helt sentrale spørsmål om Jesus fra Nazareth:

"Kristne påstår at Gud ble menneske i ham for å frelse den syndige menneskeslekt... Jøder påstår at et menneske ble opphøyd til guddom fordi den HEDENSKE VERDEN, som var vant til menneskeguder, bare på den måten kunne tilegne seg Israles frelsesbudskap. Kristendommens grunnleggende paradoks er at dens frelser kom til verden, levde, stred og trodde jødisk hele sitt jordiske liv - og likevel ble og stadig blir avvist som Messias av jødene".

 

Kirkens teologi er antisemittisk

 

Den uhyre nedlatende holdningen til JØDEDOMMEN har de kristne kirker så grundig innprentet de europeiske folk gjennom mer enn halvannet årtusen at folk flest i dag ikke reagerer når teologer spyr ut sitt kamuflerte jødehat.

Den antijødiske holdning fra kirkelig-teologisk hold blir særlig markert ved kirkens høytider, også i våre papiraviser. Her kan bare nevnes 2-3 ufyselige artikler tett opp under den kristne julefeiringen 2011, både i Vårt Land og Morgenbladet.

Når kristne journalister og prester/teologer inntar avisspaltene under kirkens høytider møter vi de mest bizarre ytringer. Det alvorlige er at de får stå uimotsagt.

Fra kristne helortodokse (konservative) og halvortodokse (liberale) teologer/journalister blir vi konstant påminnet om den antijødiske  brodd. Den idealiserte Jesus stilles opp mot de "fæle" fariseere og skriftlærde, eller: evangeliet opp mot loven, barmhjertighet opp mot selvrettferdighet.

For å "aktualisere" den eldgamle, kirkeskapte motsetningen mellom GT og NT (les: jødedom og kristendom) blir de "fæle" fariseerne I DAG erstattet med "fæle" (anonymiserte) israelske soldater ved grenseposter i de palestinske områder. Kirkelig-dogmatiske, ideologiske og politiske interesser sauses sammen i en fryktelig smørje.

For en kristen gjesteskribent på Verdidebatt for en tid tilbake ble Israel endog gjort til et personlig identitetsproblem for vedkommende.

Jeg vil tro at det tidvis må fortone seg som litt av et "surrealistisk teater" for jøder å betrakte fra utsiden den kolossale betydning de som folk og land tillegges innenfor den kristne mytologisk-eskatologiske tankeverden. Jeg føler trang til å rope: La Israel i fred! La jødene og jødedommen i fred! Men det er vel tvilsomt om kristenheten hører dette ropet.

Fast skribent i Aftenposten, prost Trond Bakkevig, ble intervjuet i Morgenbladet tett opp under julehøytiden 2011. Som ordinert teolog  klarte han ikke å holde tilbake den antijødiske brodd, men presterte å sammenstille et legendarisk barnemord for 2000 år siden (beskrevet i NT's "julefortelling") med Palesina-konflikten OG Utøya-katastrofen juli 2011.  

En annen prest og journalist i samme nummer av Morgenbladet fulgte opp med de villeste spekulasjoner om det "Helvete" israelske soldater påfører palestinske barn. "Helvete" ble forflyttet fra den katolske middelalderen og Dantes deliriske helvetesfantasier til Palestina år 2011.

Å hoppe over 500 år med evangelisk-lutherske volds- og helvetestrusler - autorisert av Den norske kirke og sanksjonert av staten - er ganske godt gjort. Hovedhensikten er helt klart å avlede  offentlighetens oppmerksomhet fra Den norske kirkes stadig gyldige konfesjonelle bekjennelse. Vi forstår jo at det for en luthersk ordinert prest og journalist i Morgenbladet må være uhyre pinlig å bli konfrontert med det mytologiske verdensbilde og menneskesyn vi møter i det heslige Confessio Augustana art 17.

Felles for denne type artikler er at få eller ingen jødiske stemmer kommer til orde. Deres synspunkter og erfaringer vil kristen-Norge ikke høre. I det kristne dualistiske skjema er det ikke rom for nyanser. 

I en lang reisereportasje i Vårt Land tett oppunder julehøytiden 2011 (selvsagt med Betlehem som mål) var det bare palestina-arabere avisens journalist snakket med. Anonyme israelske soldater ved grensepostene ble av journalisten manet frem i bakgrunnen som vagt, truende skikkelser. 

Kirke-kristendommen trenger åpenbart fortsatt demoniserte jøder som statister i sine idylliske fabuleringer og "fortellinger".

Onde jøder stilt opp mot gode kristne har vært selve grunnfortellingen i de kristne kirker gjennom mer enn halvannet årtusen i det kristne Europa. Den gjenfortelles i stadig nye varianter, men grunnmotivet er alltid det samme.

Fortielsens og benektelsens strategi er stadig virksom i Den norske kirke, i kristne menigheter og blant teologer. Mange teologer og apologeter forsøker å isolere jødehatet til Holocaust. Nylig har en kristen journalist brukt det formildende ordet "fordommer" i en kommentar til rapporten om antisemittisme i Norge. Slik (mis)brukes språket for å ufarliggjøre og nøytralisere den kristne antisemittiske arv, som stadig vedlikeholdes. 

Teologer og apologeter, kristne politikere og journalister SPARKER mot jødene (i dag: Israel), slik de har gjort gjennom den årtusenlange antijødiske voldshistorie kirken ikke tåler å bli konfrontert med. Men emosjonene og de religiøst-kristne lidenskaper er så sterke at de bryter frem gjennom lag på lag med språklige rasjonaliseringer, som f.eks. i følgende utsagn på Verdidebatt fra kristelig hold:

 "... kristne har utsatt jødene for MYE URETT opp gjennom historien. Det er sterkt beklagelig. Men det bør ikke hindre lutheranere idag fra å kjempe mot antisemittisme"

"Den avskyelige terroren som rammet Norge 22/7 kan få oss til å lære noe om hva terror gjør med et folk. Og ingen har opplevd mer terror enn jødene... Ingen har møtt mer terror enn jøder, og mye av terroren som springer ut av et grufullt jødehat. Det har jødene opplevd TIL ALLE TIDER..." 

"Etter siste verdenskrigen har kyrkjene i stor grad tatt oppgjør med dette. Derfor er det vesentleg at vi mobiliserer mot dei haldningane som kjem til stadig sterkare og meir frimodig uttrykk i samfunnet vårt. At dette blir meir og meir avdekt, er ein fordel".

Vi ser hvordan kristenheten i selve språkbruken "toer sine hender". Mangel på konkretiseringer er påfallende, men gjennomgående. Den upresise språkbruken i sitatene ovenfor er karakteristisk. Den kirke-kristne terror mot jødene gjennom 1700 år blir ikke avdekket, men tildekket. 

Vi får ingen konkrete referanser til de protestantiske kirkenes angivelige "oppgjør" med antisemittismen etter 2. verdenskrig. Finnes det dokumenter som stadfester dette "oppgjøret"? 

I et innlegg nylig på Vårt Lands Verdidebatt uttaler en kirkehistoriker ved Det teologiske fakultet (14. mai): 

"Det vanskelige med Luther er ikke egentlig HANS FORHOLD TIL JØDENE eller hans politiske etikk, som ofte trekkes frem, men hans kamp mot paven og den katolske kirke".

Dette er en ganske finurlig og subtil språkbruk, som muligvis signaliserer eller speiler teologens eget (problematiske) forhold til jøder og jødedom. 

Martin Luthers jødehat/antisemittisme er ikke vanskelig..? Temaet ligger utenfor teologens interessefelt. Teologen skyver altså ut i periferien det tema som burde trekkes inn i sentrum. 

 

Martin Luther-jubileet

 

Frem mot Luther-jubileet om få år oppfordres alle interesserte til å følge nøye med på hvordan de protestantiske kirker og menigheter og teologene behandler Martin Luthers jødehat, og i særdeleshet det heslige skrift: Om jødene og deres løgner  (1543), som påfallende nok ikke foreligger i norsk oversettelse. 

Det primitive, inhumane innholdet må nå bli kjent for offentligheten, ettersom det utgjør en vesentlig del av den kristne arv, som den evangelisk-lutherske "folkekirken" bygger på (også etter grunnlovsendringene). 

Martin Luther er Den norske kirkes fremste teologiske autoritet. Han har stått på sokkel og veiledet protestantiske menigheter i ca. 500 år. Det er for en stor del hans lære, teologi og antropologi vi møter i kirkens mest sentrale bekjennelse: Confessio Augustana. Det mytologisk-primitive gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn som her kommer til uttrykk må vi "folket" nå ta tak i.

Konflikten med pavekirken har vart i 500 år. Tenk det! Tidsperspektivet er svimlende nok. De kristne kirkers konflikt (for her å bruke et altfor mildt ord) med jøder og jødedom har derimot vedvart i hele kirke-kristendommens historie, dvs. i mer enn 1700 år! 

Martin Luthers uhyggelige antisemittisme var på ingen måte et isolert eller tilfeldig fenomen, men en (teologisk-dogmatisk) videreføring av de ondsinnete antijødiske pamfletter kirkefedre hadde skrevet og utbredt helt fra oldkirkens tid. Fra oldtidens romerkirke går den antisemittiske linjen direkte til reformasjonen og de protestantiske kirker, nær halvannet årtusen senere. 

Den grove, hatske antijødiske propaganda ble i mer enn halvannet årtusen gjentatt og gjentatt, nedskrevet og utbredt fra prekestolene. Justin Martyr (100-165) anklaget jødene for å være delaktige ikke bare i den urett de selv gjør "... men også i den urett alle andre mennesker gjør". 

Kirkefader og biskop Cyprian på 200-tallet sa det slik: "Når den kristne vender seg til Faderen, skal han tenke på at det ikke er Gud, men Djevelen som er jødenes far. Djevelen er jødenes far". 

Ca. hundre år senere skrev kirkefader Eusebius: "Som straff og tukt er det jødiske folk feiet til side, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidenes ende vil dette ikke endres".

Også kirkefader Johannes Krysostomus (ironisk nok kalt "Gullmunn") reiste rundt og hisset menighetene opp mot jødene med sjikanerende og stygge uttalelser, som vi lett gjenkjenner hos Martin Luther mer enn tusen år senere (ikke minst uttalelsene om synagogen). 

I Augustins traktat på 400-tallet Mot jødene uttrykkes ikke bare den alminnelige antijødiske teologi, men også den antisemittisme og rasisme som kom til uttrykk i Hitlers nasjonalsosialisme. Jødene ble holdt kollektivt ansvarlig for korsfestelsen av Jesus, og det var deres "ondskap" (en arvet karakteregenskap) som ledet Jesus ("Kristus") til døden.

Som en konsekvens av en kirke som betraktet seg som enearving til Guds løfter til Abraham ble det jødiske patriarkatet i Jerusalem avskaffet i år 429 og overdratt til den kristne kirke. Et jødisk autonomt Palestina var en utålelig belastning for kirkens tro.

På 500-tallet gav den franske kongen anledning til å tvangsomvende jøder. Den kristne keiser Justinian satte fart i kirkens gudsmord-begrep. "Gudsmorderne" skulle bli brennemerket i alles øyne.

Da arianismen  nær var tilintetgjort i Europa ved slutten av det sjette århundre stod jødene vergeløse og ubeskyttet overfor den katolske kristendoms fiendtlige mentalitet, som hadde fullbyrdet BRUDDET med den jødiske monoteisme.

Det var ikke konger, keisere eller ledende politikere som hisset folkemassene til korstog, eller som påla jøder over 13 år å bære gule merker: kainsmerket (men Kirkemøtet i år 1215, Kirkens fjerde laterankonsil). 

Den katolske middelalderteolog Thomas Aquinas (kanonisert i 1323) uttalte følgende: "Jødene skal ikke drepes, men de skal alltid ydmykes". På  kirkemøtet i Wien år 1260 ble det besluttet å påtvinge jødene å gå med en behornet tårnhøy hatt, slik at man kunne gjenkjenne "gudmorderne" på lang avstand.  

 

Det kirke-kristne jødehatet gjennom historien frem til i dag overskrider alle konfesjonelle grenser. Jesu ord til sine jødiske landsmenn i Johannes-evangeliet: "Dere har djevelen til far" kom til anvendelse også i nazistenes antijødiske propaganda for ca. 70 år siden. Da hadde kirken(e) i mer enn halvannet årtusen brutt ned jødenes menneskeverd, og veien var ikke lang til nazistenes moderne ildovner: gasskamrene.

Ikke så få betydelige nazi-ideologer var kristne (jf. bl.a. Houston Stewart Chamberlain og Alfred Rosenberg). Som vi vet var også Vidkun Quisling teologiutdannet, og kom fra en prestefamile. 

(Det er ikke uten betydning at også Joseph Stalin fikk en grundig teologisk skolering).

---------------------- 

 

I et opplyst, demokratisk samfunn må vi kunne forvente at redaksjonene i landets toneangivende papiraviser bidrar til alminnelig folkeopplysning OG til gransking av den antisemittiske giften som er så fundamental i den kristne arv  (jf. den såkalte "Verdiparagrafen" i grunnlovsendringen).

Man bør merke seg hvem som har sittet i grunnlovsutvalget. Utvalgsleder er ingen ringere enn en luthersk teolog OG Luther-ekspert.

------------------------------

 

17/6-12

G. Ullestad