Så lenge og så intimt har kristendom og krig latt seg forene at vi nå ikke må innskrenke oss til å tale om kirkens og statens misbruk av «kristendommen»,
men spørre hva som er i veien med «kristendommen» selv, hvorfor den er kompromittert overfor fredens sak?
Ingen av verdensreligionene har så vedholdende vist en iboende
evne til å tilpasse seg den militaristiske stats luner og gå krigeren til hånde i alle hans behov. Ikke i noen del av verden er det blitt utkjempet så mange kriger og har det flytt så meget overflødig blod som i den «kristne»
del – eller ved den «kristnes» sverd. Intet annet sted blir mordvåpen i dag smidd i slike mengder og med en slik ødeleggelsesevne. Ingen religion, ingen kirke har dekorert så mange krigere med sitt symbol: omtrent
90 pst. av Europas militære ordener og medaljer er prydet med korsets merke.
Og når så til sist fremtredende representanter for denne ideologi har kunnet bestige de høyeste
prekestoler og anta at kristendommen om nødvendig er elastisk nok til også å la seg forlike med den absolutte krig, at dens utslettelse av menneskeslektens jordiske eksistens kanskje er forutsagt i kristendommens «hellige skrift»,
Det Nye Testamente, at den uten alt for store eksegetiske vanskeligheter kan tenkes å være den siste forberedelse til en utvalgt «kristen» sjelerases frelse og forløsning, rettere: til bergingen av noen arme, forpjuskede fariseiske
stumper av et dermed totalt mislykket skaper- og frelsesverk, hvormed de kristne reduserer sin gud til et lite hjelpeløst fjols, ubestridelig tegnet i sine tilbederes bilde, så forstår man at vår overleverte, doktrinære religionsform
lider av en sykdom til døden........
I en verden som skal, vil og må være én, som er trett av vold og voldstrusler og ikke lenger kan overlate sin skjebne til forestillingen
om lunefulle guders og mytologiske fantomers spill, men hvor mennesket selv må løse sine problemer og bilegge sine konflikter, der er nestekjærlighetens ethos blitt uforenlig med Kristus-dogmet. Det har mer enn halvannet tusen års
Jesus-idolatri til fulle vist. Nettopp den som har sverget til hans guddommelige «autoritet», har mer enn noen annen vist seg beredt til å bryte hans moralbud og gå i krig og slå sine fiender i hjel........
Hvorfor har kirkens totusenårige dyrkelse av «frelseren» fra Nazareth langt fra frelst verden? Hvorfor synes nettopp den makeløse overdimensjonering av Jesus person å
være blitt den største hindring for å virkeliggjøre det som også var hans skjulte, etiske intensjon? I en lang rekke generasjoner har «kristenheten» dyrket dette historiske mennesket som «Gud»........
Uten å krummes av den militære utvikling av mordteknikken fra bue og sverd til dagens atomvåpen, går det en sammenhengende, horisontal linje fra Jesus-forgudelsens
ledende oldkirkelige autoritet, Athanasius, for sytten hundre år siden gjennom hele paverekken, Luther og bisperekken fram til Oslos biskop i dag........
Hva er det som gjør
at «Jesus» i den kirkelige rolle som «Gud» nettopp taper sin moralske «autoritet»? Hvorfor viser den stilling kirken gir ham som mytologisk toppfigur seg å være uforenlig med den etiske intensjon i hans historiske
opptreden?
Svaret er enkelt: Nettopp fordi han dyrkes som «Gud»! Fordi han var et menneske med feil og svakheter og slett ikke strekker til i rollen som ufeilbarlig ideologisk
fører. Fordi han – som ethvert menneske – var preget av rekke historisk betingede, relative forestillinger som gjør ham ganske uskikket til å fylle den fantastiske rollen som «sann Gud og sant menneske».
Så lenge Jesus gjøres til «Gud» eller «Guds sønn» - støttet av offisielle dogmer om hans fysiske guddom, et overmenneske hvis inngang og
utgang av denne vår verden markeres av sensasjonelle postulater om brudd på naturens lover, idet han stadig proklameres som født uten menneskelig far og «oppstått fra de døde» - vil hovedvekten uunngåelig
bli lagt på den hinsidige og statiske eksistens i den mytologiske himmel, med Jesus sittende ved «Guds den allmektige Faders høyre hånd».
Ved disse dogmer
blir det ikke etikkens dennesidige intensjon som blir det sentrale i religionen, men Jesu mytologiske verdensbilde, historieoppfatning og forestilling om «Gud» som topografisk eksisterende autoritær mannsperson i «Himmelen», og
dermed fremfor alt hans eskatologi, dvs. den naive, kirkelig tilpassede lære om to sjeleraser som definitivt vil spalte menneskeheten i to ideologisk motstående grupper.
Som offisiell,
kirkelig frelseslære blir dermed Jesus-forgudelsen under denne dualismens herredømme nødvendigvis mer uttrykk for en folkegruppes ideologiske og rasemessige selvopphøyelse overfor andre grupper, enn for viljen og trangen
til medmenneskelig, usekterisk tjeneste i gjensidig respekt og fordragelighet.
Den selviske og egosentriske, eskatologiske sjelefrelse blir det avgjørende, den etiske og humanitære
side en bisak, gjerne lokkemat for det ideologiske sjelefiske. Syndsforlatelsen, den kultiske soning til sikring av den hinsidige salighet, blir viktigere enn å bekjempe synden selv, de ytre tegn på å tilhøre den «riktige»,
den «sanne» religion, det «utvalgte» himmelske borgerskap, den «riktige rase», blir viktigere enn å bygge den menneskelige bro over den dualistiske villfarelsens kløft i et «elsk dine fiender».
Den personifiserte dualisme, som er krigens ideologi, blir således autorisert som guddommelig sannhetsåpenbaring og vil i stadig nye former søke å «inkarnere» seg
i grupper, partier, nasjoner, ideologier, pakter og blokker. Slik er den doktrinære kristendom blitt en avgjørende bakgrunn for krigerske konflikter i vår kulturkrets........
Den
dypeste intensjon i den senjødiske religionen, som bestemte Jesus opptreden, var drømmen om fred på jorden og brorskap mellom menneskene.
Men denne intensjonen kunne
ikke den gang komme klart til orde på grunn av datidens mangel på et globalt og universelt perspektiv. Man manglet overhodet tro på menneskenes muligheter til å gjennomføre den sosiale oppreisning for de underlegne
klasser og den politiske frihet for de undertrykte folk på det dennesidige jordiske plan.
Drømmen var over syv hundre år gammel i Israel. Nå hadde den fått
en knekk. Bare et kvalifisert utvalg av menneskeheten skulle nå være i stand til å realisere brorskapstanken på et hinsidig plan, etter verdenshistoriens avslutning, dvs. i «himmelriket». Dette var den gang manges
desperate tro. Og det ble også Jesu tro. Jesus er simpelthen eksponent for en bevegelse som nå hadde oppgitt troen på at denne drømmen – etter så lang tid – kunne virkeliggjøres på jorden, innenfor verdenshistoriens
ramme.......
Kirkens «Gud» - i følge dens lære inkarnert i en legmannspredikant fra Galilea som virket for to tusen år siden – kjente ikke skapelsens lover,
og ville derfor avblåse verdenshistorien og flykte med sin lille utvalgte tilhengerskare fra jordens synkende skip til en fred og et himmelrike hinsides alle blåner. Så intens var skuffelsen i senjødedommen over aldri å oppleve
sosial rettferdighet og internasjonal fred på jorden, at en sektbevegelse som til sist fikk sin mest ekstreme talsperson i Jesus, desperat prøvde å løse problemene ved å proklamere en revolusjonær omveltning som skulle
avslutte hele verdenshistorien og holde oppgjør med alle «syndere» gjennom en eskatologisk og mytologisk militarisme som fikk sitt skarpeste uttrykk i Gehenna-forestillingen.
Og fordi vi har latt vår kirke med vold rykke dette ut av religionshistorien og plassere det som en definitiv sannhetsåpenbaring på firmamentet – og gjør det fremdeles i dag – derfor sitter en forvirret
kristenhet i dag som duknakkede tåper bak sine enorme bombestabler og truer med å utrydde resultatet av årmillioners møysommelige skaperverk.
For dermed har de europeiske
hedninger autorisert selve de brustne forhåpninger, gjort selve svartsynet i Jesu skildringer av framtiden og de «siste ting» til «guddommelig åpenbaring». Og fordi de ikke i tide har oppgitt denne historieoppfatning, har
de lammet sin egen evne og vilje til å gå målbevisst inn for fred og fordragelighet mellom menneskene.
Jfr. Mt. 24. kap. (Dere skal få høre om krig
og krigsrykter......For som det var i Noahs dage, skal det være når Menneskesønnen kommer).
Slik er den avslutning på menneskehetens historie man ventet
på Jesu tid, og som han selv ventet og beskrev så malende for sine «utvalgte». Her har vi den direkte årsak til at den kirke som dyrker ham som «Gud», aldri har maktet å gå bevisst inn for fred på
jorden og har latt den militaristiske stats profane hybris reise seg mektig og absolutt over dens lille gjøglehimmel.
Mens det trakk ut med det eskatologiske oppgjør, som Jesus
ventet i sin egen generasjon, og det tok tid før Menneskesønnens engler blåste på basunen, støttet kirken statenes foreløbige domsoppgjør (på «Guds» vegne) på krigens slagmarker –
for på den måten å gi Jesus «rett» i sitt historiesyn og sitt verdens- og gudbilde så langt som mulig.
Forstår da ikke kirken at den gjør seg
skyld i en grov ærekrenkelse av Jesus når den forlanger at han som i sin menneskelige begrensning hadde et så hjelpeløst syn på menneskehetens jordiske framtid skal figurere som «Gud» for oss fremdeles to tusen år
senere?
Nå er det virkelig på tide at vi tilkjenner også Jesus den elementære menneskerett å være et menneske som kunne ta feil i det ene og ha rett i det
andre: Å ha rett i sin etiske intensjon, og nettopp derfor å ha tatt feil i sin historieoppfatning og sin dualisme.
La Jesus være det ufullkomne menneske han var.
Riv ham ikke mer ut av hans verden og hans religionshistoriske miljø, av det klima han levde og pustet i. Han har nå krav på et ærligere og mer menneskelig ettermæle enn å stilles ut på kirkens mytologiske pidestall
i abnorm ufeilbarlighet.
Tving ham ikke lenger til å spille en rolle over all evne – som har gjort ham til en invalid på jomfrufødselens og oppstandelsens krykker.
La ham gå tilbake til sin egen verden og bli det historisk relative menneske han var.
Da kan broen bygges over dualismens farlige kløft.
Humanisme og demokrati, det er to begreper som i dag gir mennesket og samfunnet dets verd og verdighet. Men verken i humanismen eller i demokratiet hører den historiske Jesus hjemme. Bare i den utvikling som ligger
bakenfor.
På det trinn Jesus sto, hadde han ingen forutsetninger for å bli humanist og «demokrat». Han hadde bare en famlende, ytterst uklar og forvirret drøm
om menneskehetens fremtid. Han var fanget i en mytologisk dualisme som i høy grad gjorde ham til en diktatortype. For den personifiserte dualisme er jo nettopp diktaturets ideologi slik den vanligvis opererer med to mennesketyper: tilhengere
og motstandere av den autoritære stat og dens totalitære ideologi.
For Jesus var det hans eskatologiske og apokalyptiske «Guds rike» som var «staten» og
hans messianske fullmaktskrav den totalitære ideologi. Og dette rike hadde sine «statsfiender» i like høy grad som de politiske diktaturer og forespeilet en tilsvarende måte å «likvidere» dem på.
Det er dermed ingen tvil om at den kirkelige Jesus-forgudelse for lengst har ført til at han i sin autoritære typus har tjent som et slags «forbilde» for de politiske enevoldsherskere
i kristenheten. Også nyere europeiske diktatortyper har hatt en umiskjennelig «kristologisk» bakgrunn.
(Således var f.eks. Stalin opprinnelig kristen teolog, og Hitler
hadde kristen oppdragelse og hentet grunnstrukturen til sin ideologi fra en bekjennende kristen filosof: Houston Stewart Chamberlain. ).
Vesentlig er her den rolle som mytologisk hersker og befrier av de ideologisk lojale som Jesus utpekte seg til i sitt eskatologiske framtidsaspekt. Han lanserte en rekke av det ideologiske diktaturets bærende slagord:
«Den som ikke er med meg er mot meg...Frykt ham som har makt til å drepe og kaste i helvete...Disse fiendene mine som ikke ville ha meg til konge, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne».
(Mt. 12:30. Lk. 12:5, 19:27).
------------------------
Den
offentlige Jesus-forgudelse kan i dag bryte ned selve grunnlaget for demokratiet, fordi den i sin ustanselige propaganda til sist gir folk den falske tro at de virkelig ikke kan leve uten en «sterk mann», en ufeilbarlig ideologisk fører
som for alle tider har «tenkt for dem». Når man så uunngåelig oppdager at Jesus hører hjemme i et verdensbilde og en mytologisk virkelighetsoppfatning som ikke er holdbar og som man har forlatt, så oppstår det
et tomrom i senteret for det autoritære mønster som meget lett kan fylles av moderne demagoger med mer virkelighetsnære ideologier......
For det frie, ansvarsbevisste menneske
i dag er der ikke to verdener. For den sanne humanisme er verden én og mennesket ett. Der er ikke – etisk og sjelelig – to slags mennesker. Der er bare ett: mennesket, og det er ikke enten «godt» eller «ondt»,
men det er på vei mot det gode, mot sannhets erkjennelse.
«Frelsere» kan ikke frelse verden. Det må vi gjøre selv. Historiske erfaringer har nå grundig
lært oss det. Frelse verden kan og vil bare de gode gjerninger gjøre - sprunget ut av anelsen og vissheten om livets og menneskehetens enhet. De vil frelse verden, men ikke dogmet om «verdens frelser».
Dualismen må forlate oss, ta Jesus-dogmet med seg og gå tilbake til sin mytologiske verden. Den må aldri bli mer enn menneskets lønnkammer-kamp mot seg selv, mot sin
selviskhet – i sitt eget indre! Den må forlate den verden som midt i sin brogete mangfoldighet er og vil være én, og som det står i menneskets makt – i den skapende utviklingsmakt – å forbedre og gjøre
god.
«... og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd om til vingårdskniver, et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære
å føre krig»
-------------------------
07.12.2014
Andreas Edwien: Dogmet om Jesus (1965, Pax Forlag, 5. oppl. 1995, s. 122 – 136)