Jeg siterer i siste del av dette innlegget noen avsnitt fra Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus (Pax 1965/1995). Avsnittene
er valgt ut og satt sammen av undertegnede.
Særlig Edwiens hovedverk ("Idékampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys", Tanum 1958, og "Dogmet
om Jesus. En bok om hans feiltakelser", Pax 1965/1995) representerer en så stor intellektuell, etisk og historisk utfordring (og provokasjon!) for moderne kirkelige teologer at de har valgt å fortie ham, bl.a. utelate ham fra de fleste norske
leksikalske, kirkehistoriske og religionshistoriske fremstillinger det siste århundret. Vi har å gjøre med et teologi- og kristendomskritisk forfatterskap som fra 1950-årene sendte sjokkbølger inn i den statskirkelige offentlighet
OG langt inn i fakultetsteologenes indre gemakker.
Navnet Edwien fremkaller fortsatt sterke religiøs-emosjonelle og fiendtlige følelser (som også hos Hallvard Jørgensen
på Verdidebatt). Fortielsens sensur er et farlig og effektivt middel blant teologene, som kanskje også blant human-etikere? Som offentlig statsstøttet "livssyn" synes HEF å ha funnet seg godt til rette blant
andre religionssamfunn, menigheter og sekter (jfr. "Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn"/STL).
Flere profilerte human-etikere synes å føle seg mer "hjemme" i den
kristelige dagsavisen Vårt Land enn på Fri Tankes debattarena. Avisen Vårt Land har gitt oss mange sjokkerende eksempler på det tette (uoffisielle) samrøret
mellom HEF og Den norske kirkes teologer.
Rekken av samarbeidsorganer opprettet mellom disse to institusjoner kan muligvis forklare hvorfor HEF er helt utspilt i religionsdebatten. Når nåværende
styreleder i HEF (Tom Hedalen) allierer seg med Mellomkirkelig råd (ved generalsekretær Berit Hagen Agøy, også kalt Den norske kirkes "utenriksminister"
og "førstedame"), må vi anta at forbindelsen er ganske tett. De står begge som underskrivere i dette oppropet på Verdidebatt
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11579132/#post_11579132
Man blir heller ikke mye klok av å se dette NRK-programmet og/eller lese disse nettsider:
http://se.no/serie/berulfsenskonspirasjoner
http://forum.skepsis.no/
http://www.hf.uio.no/studier/karriere/karriereintervjuer/kommunikasjon-forlag-og-media/arnesen-hans-olav-mars2015.html
Edwiens bøker har i flere tiår stått på teologenes Index over
forbudt litteratur. En betydningsfull epoke i vår nære kulturhistorie når det gjelder offentlig kritisk religionsdebatt er så og si strøket ut av den kollektive hukommelse. Denne skammelige historien må og vil
bli (gjen)fortalt.
Det begynner langsomt å sive inn hos noen teologer og apologeter at dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth TOK FEIL bl.a. i sitt mytologisk-dualistiske verdensbilde
(følgelig også i sitt gudsbilde) og i sitt kortsiktige historiesyn, slik Edwien påviste i sine to hovedverk. Jesus var slett ikke UNIK, men kan og må forstås historisk og psykologisk ut fra sitt kulturmiljø,
med de religiøse forestillinger som rådet innenfor hans samtids eskatologiske sekter.
«Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser» (Pax 1965/1995)
Her vil jeg bemerke at denne bokens førsteutgave utkom lenge før MF-teologen Hallvard Jørgensen var født. Det er nok en del "huller" i Jørgensens akademiske utdannelse, som kanskje karakteristisk for det lukkede, introverte lauget av kirkelige teologer
og religionshistorikere innenfor Akademia.
Noen av Edwiens bøker kan leses digitalt her (Nasjonalbiblioteket)
http://www.nb.no/nbsok/search?page=0&menuOpen=false&instant=true&action=search¤tHit=-1&searchString=andreas%20edwien
Vi kan vel konstatere i avisen Vårt Land og på Verdidebatt (les bl.a. «kriseteologene» Øivind Norderval, Svein Aage Christoffersen, Halvor Moxnes, Atle
Sommerfeldt, Hallvard Jørgensen, Åsta Dokka, Notto Thelle samt apologetene Håvard Nyhus og Dag Løkke m.fl.) at kirkelige aktører desperat forsøker å redde stumpene av kirkens bekjennelse, dogmer
og teologi.
Homofilisaken kan ikke lenger tjene som avledning eller kamuflasje. Det er langt dypere og alvorligere problemer kirken har å stri med. Den vakler i selve sitt fundament:
LÆREGRUNNLAGET!
Hvilke metoder og strategier griper de til? Fra hver sin teologiske flanke opptrer de sinte og aggressive
aktører, som lutheraneren Øivind Norderval og katolikken Eirik A. Stenhoff. Men de forstår hverandre godt, skjønner vi.
TF-teologen Norderval er så rasende
at han ikke klarer å uttrykke seg i mer enn få kortfattede linjer. Hans aggressive forsvarsposisjon er lett å forstå: han er jo ordinert prest!
Men den teologiske tale blir mer og mer utydelig og uryddig, hvilket tyder på at teologi og kirkelære er i full oppløsning. I språket gjenspeiles det uklare, tilslørende tankeinnholdet.
Utad koketterer de gjerne med den rare tvilen sin, men innad fremsier de lydig den sentrale bekjennelse Apostolicum. Her postuleres hver
eneste søndag i alle landets kirker (uten den minste tvil) gudens - Jesu - (jomfru)fødsel, oppstandelse, himmelfart og gjenkomst til DOM.
De kristnes "tvil"
får sjelden konsekvenser, og det er vanskelig å få grep om hva de kristne konkret "tviler på". De leker seg med ord, slik også Vårt Lands journalist, Alf Gjøsund,
gjorde det i avisens spalter for en tid tilbake ("Tvilernes klarsyn").
Formuleringene å "tvile på tvilen" og "tro på troen" er slike språklige meningsløsheter
vi kan finne hos kristen-troende aktører og skribener. Jeg sier som en klok kommentator på den tvetydige (utydelige) Didrik Søderlinds
siste blogginnlegg på Verdidebatt:
"Jeg har kommet til et punkt der jeg foretrekker klare og tydelige mennesker. Det fremstår for meg langt mer ærlig og reflektert.
Ikke minst åpner det opp for en bedre diskusjon da idéene som diskuteres er tydelige og ikke forsiktige og uklare".
Akkurat som den kristne "tro", betyr den kristne "tvil"
noe helt annet enn i alminnelige språkbruk. De såkalt kristne "tvilere" og/eller "agnostikere", som bl.a. Oddbjørn Johannessen og Alf
Gjøsund i Vårt Land er ypperlige representanter for, blir selvsagt mer og mer begeistret og euforisk dess mer "tvilende" (les: utydelig) teologene blir.
Faglig
sett synes Oddbjørn Johannessen både inkompetent, uinteressant og gjennomskuelig i kirkelig-teologiske spørsmål. Men han synes visst ikke det selv, for han er virkelig
uvanlig og svært ivrig nettopp på religionsfeltet. Det er påfallende at denne (kristelige) førsteamanusensis ved UiA og ordstyrer på Verdidebatt ikke ennå er i stand til å fronte
en klar holdning og stillingstaken til kirkens aktuelle bekjennelse og teologi. Han unngår snedig alle blogginnlegg som handler om Jesus fra Nazareth.
Ut fra Johannessens
utallige, kortfattede kommentarer på Verdidebatt, kan vi anta at han har fått tildelt en spesiell rolle/funksjon på Vårt Lands debattforum. Vi forstår at han på Verdidebatt ikke opptrer som litteraturforsker.
Å bevege seg inn i kirkens særegne språk- og tankeverden med sine enorme, livsfjerne tankebygninger kan
være en sann prøvelse, men også underholdende. Det er ikke til å fatte hva kirke-kristendommen har produsert og frembrakt av teologiske absurditeter i hele biblioteker av bøker. Vi forstår desto bedre hvor mye
som står på spill av makt, autoritet og prestisje i den kristne kirke.
Som allerede nevnt: den «sofistikerte»
og "økumeniske" MF-teolog og luthersk sokneprest Hallvard Jørgensen på Verdidebatt vender tilbake til oldtidens mytologi: den absurde «kristologien». Noen
luthersk eller katolsk nytenkning er ikke mulig å fastslå.
Man griper ofte til den mytologiske, engleaktige og/eller halvåndelige «Kristus-figuren»
i Paulus-brevene (som kan minne om «Menneskesønnen» hos Jesus), til alskens symboliseringskunster og/eller til de kappadokiske kirkefedres «åndelige» eller «allegoriske» bibeltolkninger. En normal, nøktern historisk lesemåte er ganske umulig for kirkelige teologer, for den vil uvergelig redusere kirkens hovedperson til et alminnelig menneske. Det kan ikke en kirke tåle som i nær 2000 år har
opphøyet den arme personen Jesus til "Gud selv" og/eller til et overmenneskeli (etisk) ideal.
Jeg spør igjen: hvem
og hva er "Kristus"? Er det snakk om en person, eller et annet navn på den kristne guden? "Jeg tror på Jesus Kristus...Guds eneste Sønn", uttaler de kristne i kor, i den såkalte "trosbekjennelse". Den jødiske oldtidsprofet
er altså BÅDE "Guds sønn" OG "Gud selv". Kirken - dens biskoper, teologer og apologeter - bør konfronteres skarpt og direkte med sitt eiendommelige gudsbilde ("treenigheten"),
som de selv har konstruert, utbygget og vedlikeholdt inntil denne dag.
Hallvard Jørgensen skrur klokka tilbake til oldtiden. Det handler alltid om hvordan «kirkens Jesus» skal tilpasses vår tid, ikke sin egen tid! Kirkelige dogmatikere er mer eller mindre blottet for historisk bevissthet.
Eller, som Albert Schweitzer sa det: "teologene underviser Jesus". Det er altså ikke så viktig hva Jesus selv uttalte i følge kirkens skriftlige overlevering, men hva liberalteologene i det 20. og 21. århundre (subjektivt) mener
at han sa. Og alt Jesus sa NEI til sier kirkens teologer JA til (stadig ifølge Schweitzer). Teologene "synser" veldig mye rart om Jesus i våre dager. De vet visst langt mer om ham enn hans nærmeste etterfølgere. Og dess
mer de "vet" om Jesus fra Nazareth, dess færre skriftreferanser oppgir de.
Jeg siterer Hallvard Jørgensen, Verdidebatt 23. sept. 2015 (merk: språkbruken er passelig uklar):
«Jesus sa noko ulike ting inn i ulike situasjonar. Han kunne "tilpasse" bodskapen. Dette skriv Dale Allison godt om i artikkelen
"The problem of audience"...Eg meiner...på den eine sida var det kanskje ikkje så greit å dele så skarpt inn i ord som berre gjeld vanlege truande, og den heile pakka som skal gjelde munkar og prestar etc. Eg trur nok at alle kan ha utbytte og godt av å høyre alle Jesu ord. Og likevel: I andeleg rettleiing i kyrkja sine djupe tradisjonar har ein vore klar over at orda ikkje berre kan treast over kvart einskilde menneske, sånn
enkelt og greitt. Det gjeld å vite kva ord som høver inn i livet, så å seie».
Jørgensen 24. sept. 2015:
«Vitskapsutvikling og filosofisk utvikling (Darwin, Newton, Einstin, Kant, Nietzsche etc.). Klokka kan ikkje bli snudd tilbake til 1500-talet, eller til 1800-talet, for teologien; dette er ikkje mogleg, og det er påviseleg.
Eit rigid forsøk på dette vil ende opp i fundamentalisme og sekterisme, for det blir ikkje mogleg å byggje bruer frå eige livssyn og over til resten av samfunnet sine livssyn (som ofte har mange gode grunnar)».
«Spørsmålet om korleis Jesus og Paulus skal passast inn i vår tid, blir dermed på same tid meir komplisert
og meir spennande og meir dynamisk. Nyhus peikar på ein typisk moderne (liberal) katolsk posisjon, der Anden arbeider i kyrkjefellesskapet og i hierarkiet. Kyrkja tolkar slik stadig innsiktar ut frå evangeliet,
som likevel er gjeve éin gong for alle».
Det er ikke Jesu forkynnelse og lære i kirkens
overleverte evangelieskrifter Hallvard Jørgensen henviser til, men teologer og kirkelærere, eller: «anden», «kyrkjefellesskapet», «tradisjonen», og et annet sted «Kristus»...Med andre
ord: keiseren og pavens kirkelære - og senere: luthersk-protestantisk "Skrift og Bekjennelse".
Jørgensens fremste referanser er to moderne anglo-amerikanske teologer/bibelforskere
N. T. Wright og Dale Allison, dvs. to tekstkritikere som selv strever voldsomt med å «modernisere» og "aktualisere" Jesus.
Biskop N. T. Wright har visstnok skrevet over 30 bøker, men ingen av bøkene er oppgitt på norsk Wikipedia. Wright har utgitt boken «The Ressurection»
(2003, over 800 s.). Mon tro hvorfor denne mursteinen ikke er blitt oversatt til norsk? Har Hallvard Jørgensen noen god forklaring? Snodig:
ingen av de to store teologiske autoriteter og skriftlige kilder Jørgensen stadig henviser til er heller omtalt på Store norske leksikon.
En betegnende boktittel av den andre
av Jørgensens (tekstkritiske) preferanser Dale Allison er: «Constructing Jesus. Memory, Imagination, and History” (2010). Boken befinner seg i samme gate som de liberale/moderne
bibelforskere Dominique Crossant og Bart Ehrmans bøker om den mystiske, idealiserte og/eller revolusjonære Jesus, eller med andre ord:
den feilsiterte og misforståtte Jesus...
At kristendommen er «teologenes religion» kan vi vel ikke få bedre demonstrert
og bekreftet enn i avisen Vårt Land og på Verdidebatt.
http://www.verdidebatt.no/halnorjoe/?replies=true
Se også denne boken av Helge Hognestads åndelige veileder: biskop John
Shelby Spong (1995):
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=596669
-------------------------
Jeg siterer
Edwien ("Dogmet om Jesus. en bok om hans feiltakelser"):
"De første evangelister TOK FEIL i sin mytologiske overvurdering av Jesu person, men ellers har de sannsynligvis
gitt en korrekt gjengivelse av hans ord og lære. Hans samtidige (tilhengere) delte hans verdenbilde og historieoppfatning, og Jesus overlot dem, i full tillit, å referere sine ord for ettertiden.
Det finnes autoritære elementer i Jesu lære. Disse svekker dømmekraften og vurderingsevnen og hindrer realisering av kristendommens etiske verdier. Det er ikke "avmytologisering" kirken trenger, men avdogmatisering!
La Jesus og NT bli hvor de historisk er: i sin tid og sin forestillingsverden.
Kirken må ta et oppgjør med postulatene om ufeilbarlige autoriteter, og bare det kan frigjøre mennesket til en realistisk vurdering av sin "eksistensielle" situasjon...Man må ikke prøve å "modernisere"
Jesus, men tvert om bringe ham tilbake til hans egen forestillingsverden og hans historiske situasjon...
I alle (kirke-kristne) doktriner og bekjennelser postuleres Jesu guddom, Jesus som Gud;
Guds sønn...Gud av Gud...født av Faderen før alle tider...Gud kunne ikke ha blitt til på et bestemt historisk tidspunkt, derfor ble han forutsatt preekistent i himmelen,
for så å ha "steget" ned...Derfor ble dogmet om jomfrufødselen frembrakt...
Kriseteologien hevder at vi vet lite om Jesu liv og personlighet, og samtidig dyrker de offentlig
denne Jesu personlighet som "sann Gud og sant menneske"...
Både Matteus, Lukas og Markus beskriver troverdig en senjødisk profetpersonlighet...Det
skjer ikke noe brudd i idéhistorisk kontinuitet. Det er først de kristnes Bibel som foretar bruddet! Det kunne den bare gjøre ved å avskjære en religionshistorisk epoke, dvs. ved å utelate "senjødedommens" viktigste
skrifter.
Den "historiske Jesus» er kun et problem for kirken og teologien, ikke for historikeren. Den historiske
Jesus må stadig tilsløres eller bortforklares fordi teologene er satt til å ivareta en dogmatisk tradisjon. Den har begravet den historiske Jesus gjennom århundrers mytologiske og historiske avleiringer.
Det finnes i dag kirkelige teologer som begynner å innse mer bevisst at den rombestemte gudsoppfatning er gal. En må så langt være enig med en av de ivrigste - så ivrig at
han aldeles glemmer å tenke sine egne forutsetninger gjennom: den engelske biskop John A. T. Robinson. Han er klar over at "det første vi må være beredt til å la falle,
er vårt bilde av Gud selv".
Imidlertid er det ikke bare kirken og dermed dens biskoper og prester, men JESUS SELV SOM PLASSERES PÅ ET GALT STED: på den mytiske
himmeltronen i det tredimensjonale kosmos, mer enn i menneskehjertet...Likesom sine lærere (Bultman, Bonhoeffer, Tillich m.fl.) går biskop Robinson dessverre helt surr i begrepene og argumentasjonen fordi han endog som kirkelig tilsynsmann med
plikt til å overvåke den rette lære, stadig tviholder på Jesus-apoteosen, og derfor fremdeles anser Jesus for å være "åpenbareren av den siste sannhet ikke bare om menneskenaturen, men om hele naturen og all virkelighet".
En slik blanding av sløvende dogmatisme og våknende fornuft kan det sies meget om, bare ikke at den er "ærlig for Gud".
For de teologer som i stadig trelldom under tradisjonelle dogmer anser Jesus fra Nazareth som "bærer av den endelige åpenbaring...uten atskillelse og brudd forenet med eksistensens grunn...den
endelige åpenbarings medium" (Tillich), eller som finner "all vår værens dybde og grunn i åpenbart i mennesket Jesus Kristus", og at "hele hans vesens kilde og utspring er Gud" (Robinson), må heller være så ærlige
både for Gud og mennesker å innrømme at de dermed langt fra viser seg i stand til å unnvære det tradisjonelle "bilde av Gud" - av Jesu "Gud"...
Opphavsmannen
par exellense til kristenhetens naive forestilling om "Gud" som et vesen, et individ som fører en topografisk eksistens i "himmelen" som et sted "der oppe" og "der ute" - og som i et par år gjestet jorden ved en representant, en inkarnert engel
som visegud - heter nemlig nettopp Jesus fra Nazareth.
Den som derfor er enig i at dette gudsbilde må oppgis, men samtidig erklærer opphavsmannen, den historiske
personen Jesus, for å være "sant menneske og sann Gud", gjør seg dermed skyldig i et tungetalersk abra-kadabra så reddsomt at om det får alminnelig autorisasjon, vil det drive den teologiske historieforfalskning ut i
sin mest groteske konsekvens.
En framstående kirkemann erklærer at han aldri har støtt på noen teolog eller kristen (personer som altså offisielt hyller Jesu
ufeilbarlige autoritet), som har ment at "Gud" har foranstaltet en romreise til vår planet. Det må da i alle fall fastslås at kirkemannen - erkebiskopen av Canterbury - aldri har
"møtt" verken den historiske Jesus eller hans første elever (men de var jo egentlig verken teologer eller "kristne").
Men da får også han og alle hans meningsfeller
selv slutte med å boltre seg som teologiske "astronauter" i sin konfesjonelle "romsatelitt".
I flg. GT (Den hebraiske bibel, ikke
den kristne Bibel) skulle all lønn og straff fullbyrdes på jorden. Men Jesus opererer med en hinsidig gjengjeldelse om "evig liv" og "evig straff". Trusler om straff/belønning skulle motivere for den rette atferd...Jesu predestinasjon brøt
med samtidens eskatologi og dens tanke om menneskets frie vilje.
Menneskesønnen, den øverste av alle engler i himmelen, kom ned til jorden og tok bolig i Jesu person
da han ble døpt av Johannes...Gud kunne bare meddele seg ved hjelp av sendebud: profeter, engler og "sønner"...I Henokboken fabuleres videre rundt denne "Menneskesønnen", og denne skikkelsens overmenneskelighet markeres ved at han
er preeksistent...
I visse kretser ble han oppfattet som den kommende himmelske Messias. Han skulle holde dom og opprette et et "Guds rike", et overjordisk rike.
Jesu opptreden er bestemt av at han trodde seg å være en "inkarnasjon" av denne himmelske "menneskesønn"...Avgjørende var at Jahve var en Mann etter datidens oppfatning. Kyskheten var av fundamental betydning...
Jesu gudsrike var et utpreget mannssamfunn. De fromme er "Guds sønner". Bare mannen hadde, i egentlig forstand, en "levende ånd". Det første mennesket (Adam) var en mann uten seksuelle
behov. Å undertrykke de erotiske følelser samsvarte også med Jesu historieoppfatning; den siste generasjon var nådd, og han og de utvalgte måtte forberede seg på
sin tilværelse som udødelige "ånder"...
Jesu historiesyn er bestemt av hans syn på skapelsen, syndefallet og syndfloden, som Jesus oppfattet som bokstavlig og realistisk...Ved
syndfloden innføres det radikale skillet mellom Onde/Rettferdige mennesker, altså mellom to kvalitativt motsatte "sjels-raser".
Den naive mytologiske oppfatning av skapelsen hvor
mennesket oppstår som resultat av et øyeblikks innfall, et eksperiment av Jahve, foretatt uten oversikt over konsekvensene, fremmer ikke ærefrykt for livet. Under syndfloden tramper Jahve sitt skaperverk i stykker, i et anfall av ergrelse.
Det er ikke jødedommen, men kristendommen som har videreført denne mytologi og eskatologi fra oldtiden. Hele den kristne dogmatikken har sine forutsetninger i de apokryfiske
skrifter. Disse skriftene fra de siste århundrene før Jesu tid frembrakte kristendommen».
(sitat slutt)
Se også innlegget "Jesu bibeltroskap" på denne hjemmeside.
-------------------------
31.10.2015 (revidert 10.11.2015)
G. Ullestad