«Jesus var ofte ganske sinna. Han lover riktignok å smi sverd om til plogjern en gang der fremme, men inntil det var engasjert raseri ganske nyttig. Som når noen brukte tempelplassen som markedsplass og lot det hellige vike for Mammon. Da gikk han amok, kastet varer vegg i mellom, brølte og skjente – til grånende hår for fariseer og skriftlærde. De var for tilfredse med ting som de var til å se mulighetene for å gjøre noe med dem. Han var bevisst på det verste i folk, aldri helt fornøyd, og så seg nødt til å la seg korsfeste. Mennesket kom seg jo ikke til himmels uansett hvor mye han profeterte om konsekvensene, så han måtte ordne opp og ta syndene sjøl».

 

Dette skriver kristen-filosofen Ida Marie Gilbert i sin faste spalte i Vårt Land. I overspilt iver etter å være «folkelig» og «moderne» blir hun ikke bare vulgær og flåsete, men også usannferdig. Kjenner hun ikke sin bibel? Jesus hadde intet syn for et menneskelig, fredelig samfunn på jorden. Han var ingen samfunnsreformator, men «apokalyptisk kriger». Han forkynte historiens snarlige opphør, med buldrende dramatiske, krigerske og voldelige omveltninger.

Gilbert tillegger Jesus ordene å «smi sverdet om til plogjern» (eller til «hakker»), men Jesus har aldri sagt noe slikt. Det har derimot noen av de gammeltestamentlige profeter. Hvorfor lyver hun? Ellers gjenkjenner vi hos Gilbert den kristnes sedvanlige forakt og nedvurdering av de jødiske «fariseere og skriftlærde».

Den norske kirkes kriseteologi og prekenkrise utspiller seg for alles påsyn, fra prekestoler og mediespalter. Det kristne budskap og evangelium spriker i alle retninger og revner innenfra. Uten Statens styrende, modererende og oppdragende hånd har Den norske kirke liten motstandskraft. Motsetninger, splittelse og sekterisme er kommet opp til overflaten.

Mange ser klart at kirken ikke kan leve med to helt motstridende syn – eller flere. Dens presteskap  lurer kanskje seg selv, men ikke oss som står på sidelinjen og betrakter dette skuespillet. I kirkens samlivsundervisning er det nå foreslått å stille opp med to trosopplærere, en fra den konservative siden og en fra den liberale. Disse to skal forklare de unge hvorfor «Guds ord» spriker i to selvmotsigende retninger. Det er selvsagt en umulig oppgave.  

MF-professor Sturla Stålsetts kirkeparti, som hadde homofile vigsler som eneste frontsak, har ikke lenger noe å meddele. Vi kan undres litt over motivene til dette kirkepartiet. Trakassering, stigmatisering og straffeforfølgelse av homofile i mange kristen- og muslimskdominerte stater var visst ikke del av «opplegget». Var det bare et situasjonsbestemt strategisk trekk, med fremste hensikt å hindre medlemsfrafall i Den norske kirke:  den såkalte «Folkekirke»? Resultatet ble det helt motsatte:  rekordutmeldinger.

Den kristne arena domineres mer og mer av konservative teologer og apologeter. Det må strammes inn, skjønner vi, etter den utflytende og oppløsende ny-liberale teologiens hegemoni i offentligheten fra midten av 1960-årene. Nå uttrykkes også bekymring for at trosopplæringen har lagt for stor vekt på kulturopplevelser og mindre på troslæren (jfr. den mektige prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig). Man trodde nok man kunne lokke barn og unge til kirkelojalitet ved å tilby spektakulær underholdning, opplevelser og aktiviteter. Alle strategier feiler.

Det som særlig bekymrer kirkeautoritetene er nedgang i dåp. Kirken engasjerer PR-byråer og bruker hundre tusener på reklame- og annonsekampanjer. I desperasjon går de nå på husbesøk, med invitasjon til dåp for 1 – 3- åringer (de har gjerne med seg en liten gave). Resultat:  liten eller ingen respons. En menighet i Asker måtte nylig avlyse en planlagt «dåpsfestival». 241 foreldre til udøpte barn ble kontaktet, men ingen meldte seg til dåp.

Kirken er ikke relevant. Dagens foreldre er enten bare likegyldige, eller også langt mer bevisstgjort og selvstendige i sin holdning til de kirkelige sermonier. Skrikende og/eller neddopede spebarn ved døpefonten er vel ikke akkurat hva vi forbinder med "religionsfrihet".

http://www.dagbladet.no/kultur/nar-skal-den-norske-kirke-rydde-opp-i-urimelighetene/63010742

Til tross for kirkens katastrofale medlemsfrafall dette år og økende likegyldighet i befolkningen, forlanger kirken mer penger av det offentlige og mer plass for «religiøsitet i det offentlige rom». Når interessen for kirken er sterkt synkende, burde den vel heller vise litt større tilbakeholdenhet? Men kirken skriker bare høyere og høyere. Den forstår ikke sin samtid. Slik opptrer en kirke og religion som befinner seg på kanten av stupet. For å bruke et moderne språk: den har møtt veggen.

Mange sprikende budskap slår mot oss. Teaterpresten Eidvågs budskap er et annet enn det som forkynnes fra kirkens prekestoler hver eneste søndag (også i statskanalen). 

Hvilke presse-etiske retningslinjer Verdidebatt styres av er helt umulig å begripe. Debattredaktør og moderator på Verdidebatt, Johannes Morken, griper inn vilkårlig og inkonsekvent og sletter avsporinger og personangrep, men aksepterer glatt de kristen-troendes stygge trusler om dom og straff mot sine kristelige og ukristelige  meningsmotstandere.

På Verdidebatt råder anarkiet. Håkon Hovda kjenner «Guds frie vilje». Gudsekspert og professor Atle O. Søvik kjenner både menneskenaturen OG gudens personlighet. Som teologiprofessor er Søvik nesten allmektig og allvitende. Men når det kommer til de mest påtrengende, alvorlige spørsmål «kan bare Gud vite».  

Den sinte TF-teologen, Øivind Norderval, gir ingen oppklarende spørsmål eller svar om aktuell, gjeldende (luthersk) teologi. Når han ikke sparker mot HEF, sparker han desto styggere mot "norsk bedehusland".

Det er ganske rart at Norderval ikke sparker mot Verdidebatts MF-teologer, som luthersk sokneprest Hallvard Jørgensen, professor Atle O. Søvik og Misjonssambandets Espen Ottosen. Som H. Jørgensen synes Norderval å ha stor sympati for den reaksjonære katolske kirke. Ingen av dem nevner eller omtaler den felleskirkelige bekjennelse fra oldtiden: Nicæneum.

H. Jørgensens referanser er moderne, anglo-amerikanske (liberale)teologer, som Dale Allison, ikke Jesus selv. Det er høyst besynderlig. Det er grunn til å spørre: er det Dale Allisons Jesus, Nicæneums og pavekirkens Jesus, eller evangelienes Jesus Jørgensen forkynner for sin menighet? Er Martin Luthers Jesus den samme som Dale Allisons Jesus?

Ingen vet lenger hvilken Jesus teologene "tror på". Men vi forstår at de fortsatt trenger en guddommelig, ufeilbarlig, overmenneskelig autoritetsperson, og at denne kan manipuleres etter skiftende behov.     

La meg sitere fra Søviks siste innlegg på Verdidebatt:  

"Å holde noen ansvarlig for ikke å tro, er å påvirke dem til ikke å lukke seg for evangeliet eller å velge ikke å ville ha fellesskap med Gud lenger. Hvorvidt de så reelt kan ta imot, eller de selv er årsak til, at de stenger Gud ute, kan bare Gud vite. Derfor er det bare Gud som kan dømme.

Men om fri vilje og ansvar forstås slik, er det ingen motsetning i å si at mennesker ikke av seg selv kan tro og samtidig holde mennesker som ikke tror ansvarlig for det».

(Atle O. Søvik, Verdidebatt:  «Har vi mennesker fri vilje?»).

 

Dette er kokkelimonke-debatt. Det er ikke fri tenkning, men dogmatisk teologi! Merk at Søvik - som professor i systematisk teologi (dogmatikk) ved MF - unnviker læren om "arvesynden" (jfr. St. Augustin fra 400-tallet). Å forene Paulus, Augustin og Luthers/Calvins begrep og lære om "arvesynd" med menneskets "frie vilje" er ikke lett å argumentere for. 

Gjennom kunnskap og erfaring har vi forlatt oldtidens og middelalderens mytologiske verdensbilde og antropologi. Men kirkens teologer henger fortsatt fast i oldtidens tankemønster. Det gjør også MF-teologene Jan Olav Henriksen, Atle O. Søvik og Hallvard Jørgensen. Vi kan merke oss at ingen av dem polemiserer mot hverandre når det gjelder dogmatikken og bekjennelsen.  

Jan Olav Henriksens bok "Guds virkelighet" (1994) er verdt å merke seg.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo 

https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_Ottesen_S%C3%B8vik  

https://www.uia.no/kk/profil/janoh

 

Leder i den konservative tankesmien «Skaperkraft», Espen Ottosen, er honorert skribent i Aftenposten. Flere av de skolerte og «dresserte» ny-apologetene fra denne tankesmie skriver både i avisen Dagen, på Verdidebatt og i tidsskriftet Minerva.

Sjefsapologeten i vårt statskirkeland de siste par tiår, Bjørn Are Davidsen, er blitt forunderlig taus på Verdidebatt, men han har dukket opp  i den konservative og kristelige dagsavisen Dagen. Om han er aktiv i det digitale tidsskriftet Humanist, slik han var det for noen år siden, vet jeg ikke.

I avisen Dagen finner vi også den kristne journalist og forfatter/skribent Lars Akerhaug, som også sitter i Minervas redaksjon. Hans bakgrunn og karriere er meget interessant. Hans vandring fra en autoritær politisk ideologi til en autoritær religiøs ideologi som kristendommen er ikke verken overraskende eller uvanlig (andre går en lignende vei, men havner i islam). Parallellene er mange. I vårt lille gjennomsiktige land blir alle disse tråder og nettverk ("kameraderiet") svært synlig.

Nå er også bispekandidatene i Stavanger bispedømme lansert. Spørsmålet de blir konfrontert med er som vi kunne forvente:  homofile vigsler. De har ikke noe annet å meddele.

Hvorfor blir de ikke avkrevd sitt syn på helvetes- og fortapelseslæren? Er homofile vigsler i kirkerommet et viktigere etisk-rettslig spørsmål enn menneskets evige skjebne, hvor vi utpekes og utskilles enten til Himmelriket eller til den evig brennende ildsjøen/ildovnen i Gehenna?

Igjen: det er Jesu mytologiske fantasier i evangelieskriftene kirken har som grunnlag.

Bård Mæland, nåværende rektor ved Misjonshøgskolen i Stavanger (nå tilsluttet VID vitenskapelige høgskole) ser ut til å være en sterk, lokal kandidat. Jeg ser at han som bispekandidat (med en tidligere karriere innenfor Forsvaret) nå har uttalt seg positivt til homofile vigsler i kirken, slik han i kjent stil reklamerer for sitt kandidatur i Aftenbladet nylig. Dess mer utydelig, dess bedre teologi.  

Er dette Misjonshøgskolens (og VID's) prinsipielle syn, eller har Mæland foretatt en strategisk, teologisk «piruett» som hans tidligere kollega og nå avgåtte biskop:  MF-teolog, misjonær og generalsekretær i Det norske Misjonssselskapet, Tor Berger Jørgensen? Også andre biskoper/bispekandidater har plutselig skiftet standpunkt før eller like etter en nominasjonsprosess til Den norske kirkes høyeste og mest prestisjefylte verv.

 

"DEN EVIGE JOMFRUEN"    

 

Ellers kan vi også more oss litt over vinklingen i Vårt Lands artikkel 15. september: «Den evige jomfruen». Med professor (UiB) Dag Øistein Endsjø som faglig referanse, spør avisen hvorfor religionene er så opptatt av jomfruen? 

Spørsmålet er heller hvorfor religionen kristendommen  har forkynt og postulert jomfru Marias "historisk-faktiske" guddommelige besvangring i mer enn 1700 år. Ja, ikke som myte, symbolikk eller fortelling, men som historisk hendelse. "Kristi fødsel" i vår tidsregning skal nettopp markere historisiteten; gudens fysiske fødsel i tiden og historien. 

Kirkelige teologer i vår moderne tid forsøker å tilsløre dette avgjørende skillet mellom kristendommens fysisk-materialistiske "Gud" - mannsguden - OG andre religioners mer åndelig/abstrakte gudsoppfatninger.   

Pavekirken har gått så langt at den i nyere tid har hevet "Gudsmoderen" ennå noen hakk over alminnelig, jordisk menneskelighet. Jeg siterer et par avsnitt (sakset fra katolske nettsider), hvor den meningsløse, bristende logikk - infantiliteten - blir påtrengende:   

"Maria var et menneske. Riktignok har Kirken gjennom det meste av sin historie trodd at Maria, gjennom utvelgelsen til å bli Guds Mor, også var utvalgt til evig liv sammen med sin sønn - hjemme hos Gud Fader. Siden hun på denne måten var utvalgt til en slik plass i Guds frelsesplan og til det evige liv, har det også vært Kirkens tro at Maria ble unnfanget og født uten arvesyndens konsekvens. Dette faktum - at Gud ga henne en spesiell begunstigelse - forhindrer ikke at hun var et helt vanlig menneske".

"Men allerede den tidlige kirke og middelalderens kirke lærte at Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv. Dette kalles hennes Uplettede unnfangelse. I Den katolske kirke har dette formelt vært et dogme siden 1854, det vil si en trossannhet som alle katolikker er forpliktet på".

 

Om "Marias himmelfart", les mer her

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aug15

 

Hvordan man på samme tid kan være BÅDE et "helt vanIig menneske" OG "syndfri" er ikke lett å begripe. I nevnte artikkel i Vårt Land er bare noen få intetsigende setninger spandert på den kristne kirkes «Gudsmoder»: Jomfru Maria.

I den almene kristne kirke er «jomfrufødselen» et ufravikelig dogme, et udiskutabelt postulat. Det kalles også "trossannheter" og "læresetninger". De skal ikke forstås. De trenger ingen begrunnelse, intet logisk resonnement, bare lydig tilslutning og forpliktelse. Akkurat slik Apostolicum gjentas og gjentas hver eneste søndag av menighetene i Den norske kirkes liturgi.

Kirken lærer at Jesu rettmessige far ikke er Josef, men Guds ånd og/eller engelen Gabriel. Jesus er i følge Nicæneum  «født av Gud, sann Gud av sann Gud...». Dette er Den norske kirkes OFFISIELLE lære. Det er denne LÆRE alle spebarn blir (tvangs)døpt til.

Hva tvetydige liberalteologer som Bjørn Eidsvåg, Halvor Moxnes og Notto Thelle subjektivt mener og synser er ikke relevant. Ingen av dem har frasagt seg sitt presteløfte (ordinasjonsløfte).  

Hvordan slikt mytologisk sludder kan forsvares (vitenskapelig) av apologeter og MF-teologer som A. O. Søvik, H. Jørgensen, J-O. Henriksen, E. Ottosen og alskens katolske teologer overgår vår forstand. Men så er det heller ikke forstanden, men følelseslivet de kirkelige teologer/prester appellerer til i høymessen.

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/den-evige-jomfruen-1.779014 

 

Se også denne andakten i avisen Dagen:  

http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Jesus-skal-%C2%ABst%C3%A5-fram%C2%BB-386873 

 

... og denne bok, som både avisene Dagen og Vårt Land reklamerer for. 

http://www.jesus-delayed.com/ 

 

Alt dette er KRISTENDOM! Det er også antisemittismen.

 

Martin Luthers fanatiske jødehat er så smått blitt et tema for kirkelige teologer. Men som kirkelojale lutheranere viser de seg inhabile og inkompetente. De er selv del av problemet. 

De kaller det «antijudaisme», ikke antisemittisme! Hva er nå det for noe rart? Det er helt grusomt hvordan kirkeledere og teologer fraskriver seg historisk, etisk og intellektuelt ansvar. 

http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/luther-og-jodene.html    

(Se også tilsvarende tendensiøse artikler i avisen Vårt Land og Dagen). 

 

Romerkirkens/keiserkirkens guddommeliggjøring av mennesket Jesus fra Nazareth i Nicæa 325 fikk tidlig skjebnesvangre konsekvenser for det jødiske folk, som (kollektivt) ble anklaget for å være «gudsmordere».

De ble fratatt sitt menneskeverd, jaget fra land til land eller innestengt i ghettoer. De ble ydmyket, karikert og terrorisert gjennom mer enn 1700 år. De var «djevelens barn». Det er ikke mulig å skille mellom jødedom og det jødiske folket, slik man altså forsøker gjennom det villedende begrepet "antijudaisme". Dokumentasjonen er drepende for kirken.

En av kirkehistoriens mest fanatiske jødehatere er Martin Luther, hvis jubileum skal feires neste år. Han vedlikeholdt og videreførte kirkefedrenes - og Romerkirkens - jødehat. Han er protestantismens grunnlegger og Den norske kirkes fremste teologiske lærer og autoritet. Kirkens antisemittisme er grunnlovsfestet gjennom Luthers teologi og læreskrift.  

Luthers gudsbilde og menneskesyn befinner seg hinsides moral, og dette fiendehatet rammet ikke bare jødene. Det er forkastelig og frastøtende, men er stadig gjeldende LÆRE i Den norske kirke.  

Boktittelen nedenfor er meget passende:

http://www.vl.no/kultur/den-amoralske-luther-1.689172 

 

I ca. 500 år har den "amoralske" Luthers grufulle antijødiske skrift vært kjent blant de lærde: kirkens biskoper og teologer. Kirkens teologer strever i dag med å forklare hvorfor de har holdt Luthers jødehat og menneskeforakt skjult for almenheten. De klarer det ikke. De har allerede mistet all ære og troverdighet.

Det har også avisredaksjonene, som har beskyttet Den norske kirke mot kritikk. Et aktuelt eksempel er Aftenpostens Harald Stanghelle. Han har de senere år i mange kommentarer advart mot økende antisemittisme, men uten å berøre kirkehistorien, som Luthers antisemittisme. Så skulle man tro at uavhengige religionsforskere (religionshistorikere/religionsvitere) kunne sette antisemittismen inn i en kirkelig teologisk og historisk ramme. Men de er også TAUSE.

De har alle vist seg usannferdige og upålitelige. Deres etisk-moralske svikt er utilgivelig. Det finnes ingen unnskyldning. Hele kirke- og teologihistorien avslører den samme moralske brist: LÆREN (bekjennelsen/teologien) er overordnet ETIKKEN. Disse grunnlagsskriftene inneholder ingen etiske eller filosofiske refleksjoner.

Kirkens teologi er antisemittisk! Det handler ikke om bare en side av Luther, eller bare om Luther selv. Kirkehistorien fra de tidlige kirkefedre, gjennom middelalder og reformasjon frem til "jødeparagrafen" (1814) og Holocaust i det forrige århundret vitner om den kristne kirkes patologiske jødehat.

Først nå, som vanlig etter press utenfra, begynner teologene å «pirke» litt forsiktig bort i denne stadig mer verkende gift på kirkens syke «kropp». De har hatt utallige anledninger til å ta oppgjør med Luthers jødehat, men de har tiet og tiet og tiet. Det er åpenbart en helt uhåndterlig materie for den stadig mer pressede kirke. Derfor blir alle såkalte "oppgjør" halvhjertede forsøk, som små krusninger på overflaten av det opprørte hav.

(To apologeter - brannslukkere - fra de to hovedkirker på Verdidebatt kan nevnes:  lutheraneren Håkon Harket og katolikken Olav Rune Ekeland Bastrup).

I stedet har det statkirkelige presteskap og den lojale teologistanden hyllet og idealisert (antisemitten) Luther, århundre etter århundre. Avdøde TF-teolog og Luther-kjenner Inge Lønning er et godt eksempel. Hans og Vårt Lands rasende reaksjoner på den utmerkede boken "Luthers lille brune" (Religionskritisk Forlag) for noen år tilbake er et sørgelig, avslørende kapittel. I denne lille boken har Ronnie Johanson hentet frem Luther-sitater (med referanser) som kirken selv har fortiet i århundrer, og Luther faller ned av sokkelen med et brak. Han var en forstyrret mann, religiøst og emosjonelt, som så mange religionslærere, gudsåpenbarere, predikanter og kirkelærere.     

Det er fortielsens sensur, igjen og igjen. Vårt Lands reportasje-serie om Luther i fjor sommer er et lysende eksempel på den samme strategi. Men kirkens glansbilde-fortellinger rakner, den ene etter den andre. Mangel på kritisk avstand og etisk alvor er gjennomgående. «Kristne verdier» og «den kristne arv» er gjennomsyret av jødehat, fiendehat og religionshat. Lik en kreftsvulst spiser jødehatet opp kirken innenfra.

I desperasjon og feig unnvikelse opprettholdes det kunstige skillet mellom «antijudaisme» og antisemittisme.

«Graden av kontinuitet mellom den førmoderne og moderne jødefiendtligheten er likevel omstridt innen antisemittismeforskningen. Enkelte forskere, som den amerikanske historikeren Robert Chazan, har valgt å forkaste antijudaisme-begrepet. Etter hans oppfatning bidrar begrepet til å lage et kunstig skille mellom fiendtlighet overfor jødisk religion og det jødiske folket som praktiserer denne religionen».

https://snl.no/Den_kristne_antijudaismen 

 

"NY REFORMASJON" - IGJEN...  

 

Ved Menighetsfakultetet strever man med en slags «ny reformasjon». Det er ikke første gang. Vi kjenner flere bølger eller blaff av reformasjonsiver i det forrige århundret. Prest og teolog Helge Hognestad/biskop Spong representerer kanskje den siste bølge. Det er alt sammen bare forbigående blaff, for ingen våger å røre ved hovedproblemet: Jesus-teologien. I stedet tror man denne kan reddes ved "modernisering".

Slik man stadig forsøker å reformere (modernisere/aktualisere) Jesus fra Nazareth, slik forsøker man også å reformere Martin Luther. Det kan bare skje ved skrift- og historieforfalskning, men for teologene heter det gjerne at de «gjenoppdager» personen. Kirkens teologer er svært drevne i slik fortolkningskunst. De føler seg ikke forpliktet på (historisk)vitenskapelige, objektive metode og prinsipper.  

http://www.mf.no/reformasjon-na   

Det er «læren om Gud» (les: "Kristologi") teologene forkynner. Da er historisk og etisk sannferdighet irrelevant. TF-teologen Halvor Moxnes subjektivistiske lesemåte og innfallsvinkel til religionshistoriske kilder, som bibelen/NT, er et godt eksempel. 

"Subjektivisme, oppfatning som legger gyldighetsgrunnen for all kunnskap og vurdering i den menneskelige bevissthet og dens funksjoner. Av dette følger at ingen ting er sant eller riktig i og for seg, men bare i forhold til en oppfattende person".

(Store Norske leksikon) 

Den enkelte kristnes følelser og behov for mening skal angivelig styre bibellesningen og slik sikre NT's overlevelse for fremtiden. Nei, det er nok heller den sikre vei mot oppløsning, og i et langsiktig utviklingsperspektiv er det selvsagt et godt tegn.

Moxnes' bok fra årtusenskiftet ("Jesus - år 2000 år etter Kristus", Universitetsforlaget 2000) er et ypperlig eksempel på TF-teologiens uvitenskapelighet og "Kristologisk" lesemåte eller skriftsyn. Moxnes forord i denne boken gir etter mitt syn en strålende innføring i liberalteologiens "tenkemåte".

Jeg siterer her bare bokens bakside:

"Vi lever i år 2000 etter Kristus. Tidsregningen sier mye om Jesu stilling i vestlig kultur. Uten Jesus fra Nasaret ville vi hatt en helt annen historie. Gjennom 2000 har forestillingne om ham formet mennesker og samfunn. Ved inngangen til et nytt årtusen sprekker det tradisjonelle Jesusbildet. I dag finnes det mange svar på hvem han er".

Noe av det mest tullete Moxnes skriver i sitt forord er følgende:

"Alle historikere, uten unntak, tegner Jesus - og alt annet de beskriver - i sitt eget bilde".

Avisen Vårt Land og Verdidebatt reklamerer nå meget iherdig for "Høstens store Jesus-debatt" på Litteraturhuset. For min del klarer jeg ikke å mobilisere noen nysgjerrighet. Alt som har fremkommet i kristelige aviser inntil denne dag gir liten grunn til forventning.

Når Alf Gjøsund og Bjørn Eidsvåg brukes som frontfigurer og trekkplaster i annonsen, er alt sagt på forhånd. Deltakerlisten er avslørende. Her finnes ingen ekstern kritiker eller religionsforsker. En Jesus-debatt innenfor "kristen-bobla" kan umulig frembringe noe nytt.

Se nedenfor hvordan teolog og leksikonforfatter Tarald Rasmussen presenterer Moxnes på Store norske leksikon. Ingen av Moxnes' bøker på norsk blir oppgitt (motsatt Wikipedia oppgis heller ingen lenker til Moxnes publikasjoner). Ganske underlig.  

https://snl.no/Halvor_Moxnes

 

«Kan kirken lære å lytte?», spør den såkalte «dialogprest» Silje Trym Mathiassen i Stavanger Aftenblads kronikk 15. september.

Til det spørsmålet må vi svare NEI. Gjennom nær 2000 år har kirke-kristendommen VIST i praksis at den ikke evner å lytte, men forlanger troslydighet og underkastelse. Den som ikke bøyer kne for den kristne guden («Jesus Kristus») er allerede dømt til evigvarende pine.

Millioner av uskyldige mennesker ble torturert og drept fordi de ikke bøyet kne for kirkemakten, teologenes «Gud» og dogmatikkens voktere. Kirkens geistlighet, biskoper og teologer, vifter det hele bort med et «dialogisk» smil og noen intetsigende fraser, nærmest slik man vifter bort en plagsom flue.

Trym Mathiassens kirke tolererer fortsatt ingen sannferdig "dialog" om dens fundamentalistiske bekjennelser og steinharde dogmer. Vi (ufrivillig) spebarnsdøpte medlemmer i Den norske kirke og uorganiserte fritenkere har ingen stemme i den statsstøttede og såkalte "demokratiske folkekirke". Men vi er mange som har erfaring med de udemokratiske og inhumane metoder kirken har benyttet for å hindre kritisk debatt.  

Denne presten vil nok først og fremst reklamere for sin «dialog-gudstjeneste» i St. Petri Kirke. Som Sturla Stålsett vil hun så gjerne promotere den åpne, inkluderende "Folkekirke". Det er «dialog-teologien» kirken nå håper skal bli dens redning. Hun flørter med den såkalte ny-åndeligheten og forteller at hun har invitert presten Helge Hognestad til «dialoggudstjenesten». Men hun vil ikke fortelle avisleserne hvorfor han som utøvende prest ble erklært uønsket i Hamar bispedømme (liberalteologiens bastion). Først blir Hognestad skjøvet ut i kulden – ganske nylig - for så å tas inn i varmen igjen?

Er det slik kirken praktiserer «dialog»? Er det slik kirken behandler sine interne kritikere? Hva slags  dobbeltkommunikasjon  er det Den norske kirke og presten Silje Trym Mathiassen bedriver?

I den kristne kirkes skriftgrunnlag, liturgi og bekjennelse finnes ingen «lyttende» holdning. Det finnes intet rom for «tvil». Det bekreftes av kirkens faktiske historie. De tre «trosartiklene» (postulater/påstander) i Apostolicum blir banket inn av Trym Mathiassens kirke hver eneste søndag. Prester som reiser tvil om de fundamentale (fundamentalistiske) dogmer, som jomfrufødselen og opppstandelsen, blir irrettesatt av biskopen eller avsatt.

Hvis Trym Mathiassen vil ha en sannferdig og likeverdig dialog – som selvsagt må inkludere kritikk - om denne bekjennelsens postulater, bør hun si det klart og tydelig til sin menighet. Men hun må være klar over at vi kjenner godt til Jesu og Luthers «demonisering» av tvileren og skeptikeren.

 

Jødene ble forfulgt og straffet i årtusener nettopp fordi de avviste kirke-kristendommens krondogme: Jesus som "Gud selv", eller som "Guds eneste, fysisk-oppstandne Sønn". I noen (liberal) teologiske kretser er Jesus blitt fratatt litt av sin guddommelige aura, men han består like fullt som (ufeilbarlig) kirkelig autoritet.

Kirkens biskoper og teologer har hevet Jesus himmelhøyt over Moses, Buddha og Muhammed. Oldtidsprofeten Jesus er i følge de stadig gyldige bekjennelser universets skaper og opprettholder, verdens frelser og dommer.

 

Moderne, opplyste mennesker stiller saklig-rasjonelle og relevante etiske og historisk-kritiske spørsmål ved kirke-kristendommens læregrunnlag: teologi og antropologi. Etter 5 – 6 års akademisk utdannelse (og nær 2000 års nitidige skriftstudier) kan teologene ennå ikke besvare kritikernes innvendinger. Hvor lang tid trenger de?

Når kirken og dens (ordinerte) teologer ikke kan besvare relevant teologi- og dogmekritikk, søker noen tilflukt til «føleriet», subjektiviteten og den diffuse «åndelige lengsel», andre til rasende angrep på sine motstandere (kirkens fiender det siste tiåret har vært muslimer/islamister og ny-ateister). Eller, de søker tilflukt til paveautoriteten, den katolske "tradisjon" og middelalderkirken.  

Sjefredaktør i Vårt Land, Åshild Mathissen, har skrevet en del om tidens «følelsesvekkelse» og «troserfaringer» i kirkelige miljøer. «Våre erfaringer i møte med Gud», som Trym Mathiassen sier det i Aftenbladet. Hun presiserer selvsagt ikke at det er den spesifikt kristne (treenighets)guden hun snakker om - og ikke den jødiske eller muslimske gudsoppfatning.

 

"DOMMEN" OG "DE TO UTGANGER"

 

Alle som har gjennomgått kirke-kristen oppdragelse eller trosopplæring vet at det bare finnes to veier og to utganger:  den brede eller smale vei, evig salighet eller evig straff. ENTEN – ELLER. I evangelieskriftene og i kirkens enkle dualistiske skjema finnes ingen nyanser, ingen mellomposisjon.

At denne voldsdualisme er kraftig nedtonet i vår tids "folkekirkelige" forkynnelse, betyr selvsagt ikke at den er avskaffet. Da måtte biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen for lengst ha abdisert fra sitt bispeembete. Tvert om er han stadig tro og lydig mot den heslige voldsdualismen i Luthers Augustana, og den har igjen opphav i Jesu lære i evangelieskriftene. 

En programserie i NRK for 2-3 år siden om helveteslæren avslørte at den er høyst aktuell i dagens kristne miljøer og menigheter. Ja, også Jørgensens bispekollega, selveste PRESES i bispekollegiet, fastholdt dommen og de to utganger.

Hvis det foreligger splittelse og uenighet innad i bispekollegiet om dette avgjørende teologisk-dogmatiske spørsmål, må problemet  selvsagt tas opp i full offentlighet.

Hvis Tor Berger Jørgensen ikke lenger "tror på" eller forkynner dommen og de to utganger, må han gå langt videre og bredere ut. Da kan han selvsagt ikke begrense sin debattaktivitet til Vårt Lands internt-kirkelige debattforum. Denne smale nisje-avisen er for spesielt interesserte.

Hvis Jørgensen har som ambisjon å kommunisere med "Folkekirkens" inndøpte medlemmer (ca. 70% av befolkningen), bør han klargjøre langt mer grundig og presist sitt syn på dommen og de to utganger, f.eks. i Aftenposten:  Norges største avis. Han har selvsagt, som alle biskoper, "klippekort" til mediespaltene.

Nyvalgt kirkerådsleder Gunnleiksrud Raaum (hun som skamløst skryter av sin "stillettkondis" og sin forkjærlighet for kostbare, høyhælte sko) bør sammen med bispemøtet utvise lederansvar og sørge for at helvetesforestillingen kommer høyt opp på Kirkemøtets dagsorden. Vi (ufrivillige) kirkemedlemmer forlanger klar og tydelig tale fra høyeste hold i denne alvorlige sak. Vi godtar ingen avsporing, fortielse eller flåserier.

Biskop Jørgensen og hans kolleger må nå stilles til ansvar for de fordømmelser og forbannelser kirken har slynget mot oss i utallige århundrer.

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/gunleiksrud-raaum-ny-leder-i-kirkeradet/

Vi kan med god grunn etterlyse en offentlig debatt - dialog og konfrontasjon - på Litteraturhuset om dommen og de to utganger, mellom biskopene Helga Haugland Byfuglien og Tor Berger Jørgensen. Våger de?

Kirkens overleverte Helvetesforestilling (litt formildende kalt "Fortapelsen") er SKRIFTLIG formulert, og vi har alle tilgang til den kirkelig autoriserte «skrift og bekjennelse». Den er fastholdt og overlevert av kirken selv i nær 2000 år, og den har medført ufattelige lidelser, skrekk og terror.   

Det nytter nok ikke at smilende «dialogprester», folkekirke-teologer og  apologeter vifter det hele bort, nærmeste med et lett skuldertrekk. Slik ufattelig lettsindighet og ufølsomhet fra kirkelig-teologisk hold er en HÅN mot mange millioner døde; uskyldige ofre for kirkelig makt- og voldsutøvelse gjennom mer enn halvannet årtusen. 

Folkekirke-teologenes enkle slagord gjennom mange årtier i etterkrigstiden har vært "nestekjærlighet", som om gjentakelse av dette "mantra" skulle fjerne alt minne om kirkens historisk-faktiske og teologiske fiendehat: doms- og straffetruslene. 

Ordene "nestekjærlighet" og "fiendekjærlighet", gjentatt og gjentatt i meningsløse sammenhenger, er fullstendig tømt for innhold. Dobbeltspillet er lett gjennomskuelig. Det er ikke bare uverdig og hyklerisk, men dypt umoralsk.

Jesus selv tålte ingen motstand eller kritikk. Hans stygge utskjellinger og fordømmelser av sine jødiske meningsmotstandere i evangelieskriftene har kirken videreført gjennom hele sin historie. Ja, endog nedfelt skriftlig i offisielle bekjennelser (jfr. Confessio Augustana/Den augsburgske bekjennelse).

Evangelisk-luthersk lære er på ny GRUNNLOVSFESTET i vår tid – og praktisk talt uten offentlig debatt.

 

Hvor ble det av «dialogen» og "debatten"?

 

Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelsesskrifter - læregrunnlaget – utgjør i bokform til sammen 148 s. (med innledninger og forklaringer). Arve Brunvoll har redigert boken, som utkom første gang i 1972 på Luther Forlag  (uforandret i 2006, 11. opplag).

http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1026 

At vår ellers liberal-demokratiske stat i sin konstitusjon (indirekte) fordømmer annerledestenkende- og troende, må sies å være ganske oppsiktsvekkende. Confessio Augustana er som kjent grunnlaget for "Folkekirkens" evangelisk-luthersk lære.  

Enhver debatt om og kritikk av den fundamentale og fundamentalistiske oppstandelses-teologien blir blankt avvist av Den norske (stats)kirke. Og nettopp her går grensen for dialogisk, kritisk og demokratisk tenkning.

Svært mange har erfaring med kristelig disiplinering og hersketeknikker av ulikt slag. Hva slags «dialog» Trym Mathiassen ønsker seg er det vanskelig å få grep om. Men straks man setter ordet kristen foran «dialog», så skjønner man det hele. Det er monologen som har vært og er geistlighetens foretrukne form (som presten på prekestolen):  forkynnelse og belæring.  

Noen av de "kirkelige dialoger" minner sterkt om («inkvisitoriske») forhør. De synes nøye iscenesatt. Presteskapet stiller spørsmålene, setter rammen OG dikterer premisser og konklusjon. Når Trym Mathiassen inviterer til "dialog-gudstjeneste" sitter hun i full presteskrud foran alteret, med Jesus-figuren som autoritet i bakgrunnen. En slik "setting" kan vanskelig oppfattes som en likeverdig dialog. 

Trym Mathiassens "dialog-gudstjeneste" er en gedigen selvmotsigelse. Det er også Eidsvågs "teater-forestilling".

Bjørn Eidsvågs teaterforestilling  om den såkalt etterlyste Jesus - hvem han var og hvilken Jesus vi trenger i dag - har ikke fremkalt noen kritisk debatt i våre toneangivende papiraviser. Det er forbløffende TAUST i Aftenposten, Dagbladet og VG. 

En journalist i NRK har gitt en ganske god oppsummering av disse avisers ukritiske omtaler av Eidsvågs Jesus-forestilling på Det Norske Teatret.  

http://ostkantliv.no/kultur/teater/bjorn-eidsvag-pa-det-norske-teatret-kven-var-eigentleg-jesus/

 

Ellers manglende kritisk debatt kan bety at Bjørn Eidsvågs Jesus er irrelevant, likegyldig og uinteressant. Eller, at Eidsvågs teaterforestilling inngår i en nøye planlagt, regissert kampanje av Den norske kirke og Bibelselskapet dette år, i nær forståelse med Aftenposten, Dagbladet og VG. At kirke og medier spiller på samme lag, må nå være ganske klart. Dette vet vi fra årtier tilbake. Det er derfor nærliggende at biskoper og ordinerte (fakultets)teologer ikke vil ha noen kritisk debatt om (kirkens) Jesus i det offentlige rom, som heller ikke Aftenposten, VG eller Dagbladet.

  

Vi har sett det siste tiår at den bejublede ytringsfriheten ikke har rom for saklig, faglig fundert teologi- og dogmekritikk, bare for grove, satiriske Muhammed-karikaturer. Kirken og dens teologer er nok godt fornøyd med at all "religionskritikk" har vært rettet mot islam/islamisme.

De vil trolig føle det svært ubehagelig og provoserende når det samme kritiske nærlys rettes mot kristendommen. Men det er på høy tid. Om de kristne tåler å bli utsatt for den samme kritikk muslimer har måttet tåle det siste tiår, vil vise seg.  

 

Eidsvågs teaterforestilling er en trist og velkjent demonstrasjon av den interne kirkelig-teologiske splid det siste århundret mellom Det teologiske fakultet og Menighetsfakultetet. Denne striden skjærer også dypt inn i Vårt Lands redaksjon, eksempelvis mellom kommentator Alf Gjøsund og debattredaktør Johannes Morken.

De har begge et like stort forklaringsproblem:  teologisk, historisk og etisk. Med litt velvilje kan vi føle medlidenhet med disse kirke-lojale aktører og lydige Jesus-apologeter, konservative eller liberale. Du verden hvilke rare (internt) kirkelig-teologiske problemstillinger de har å stri med. Ingen av dem inngir noen troverdighet eller tillit, verken teologisk eller etisk.  

Både Alf Gjøsund/Bjørn Eidsvåg, Espen Ottosen/Daniel Joachim Kleiven, Tor Berger Jørgensen og Johannes Morken er helt på viddene i sin mer eller mindre uttalte, usunne Jesus-dyrkelse. Men de står alle lojalt sammen i synet på bekjennelsenes autoritet: Nicæneum, Apostolicum, Athanasianum og Confessio Augustana. Det er skrekkelig!

Av en eller annen grunn, som vi ikke får klarhet i, vil dagens presteskap, fakultetsteologer og apologeter ikke snakke offentlig om tankeinnholdet i dette helt avgjørende skrift- og læregrunnlag.

 

KIRKE- OG TROSPOLITIKK

 

Det er få tegn til revitalisering av Den norske kirkes innhold. Det "levende Ordet" har intet liv. Språk og budskap er steindødt. Gjentakelsens monotoni er bare trettende.

Apostolicum  gjentas og gjentas hver eneste søndag i alle landets kirker. Den norske kirke har intet nytt å bringe. Vi lar oss ikke dupere av nye strategier, avledende «saker», spekulative teologiske teorier, fantasifulle ny-ord, navn på ny vigselsliturgi eller kirkepolitisk spill og taktikeri.

At et statlig departement ved en kristen minister i år 2016 fortsatt vil styre og kontrollere den enkeltes personlige livssyn og livsanskuelse, er helt forkastelig. «Trospolitikk» kalles det i Vårt Land. I denne avisen ble statsrådene Helleland (H) og Listhaug (FrP) omtalt som «trosministere» - med selvtilfreds stolthet.

Vi har skjønt at statsråd Helleland har langt større interesse for «trospolitikk» enn for kulturpolitikk. Hennes forgjenger fra Ap i den rød-grønne regjering Rigmor Aasrud  hadde også en sterk kirkepolitisk slagside. Hun er pr. i dag styremedlem i Sjømannskirken. Her er mange tette, usunne bindinger.

Nevnes kan også at mange statsråder i den rød-grønne regjering gikk pilegrimsvandring. Også Trond Giske, som kanskje var en av arkitektene bak den storstilte, statsfinansierte pilegrimssatsningen. Utenriksminister Støre gikk pilegrimsvandring sammen med kronprinsesse Mette-Marit;  kirke, stat og kongehus i (u)skjønn forening.  

«– En dame sa til meg etter en tur at hun ikke hadde tenkt en eneste tanke, noe som er ganske fint, sier Erikstein».

(Uttalt av prost-diakon som leder pilegrimsvandring fra Seljord til Røldal)

Mer om «kristen-Jonas», leder i Ap...Lenge før han besøkte Sarons Dal sommeren 2015, snakket han om «sin tro» både i Vårt Land og i samtale med Aftenpostens og Stortingets prest Per Arne Dahl i Nidarosdomen (han er nå biskop). Få forstår kanskje hva slags «tro» (hvilken teologi?) Støre snakker om, men han og daværende statsråd fra SV, Erik Solheim, var ganske samstemte i sitt ønske om å bringe «Gud tilbake i politikken». Kristenfolket frydet seg.

Erik Solheims partikollega, Bård Vegar Solhjell, er taus om innholdet i Den norske kirkes skriftgrunnlag: evangelisk-luthersk lære. Hvordan er denne LÆRE forenlig med "sekulære verdier", Solhjell?

Jonas Gahr Støre snakker like ullent, hva enten det gjelder politikk eller religion. Han er ingen politiker, men snarere diplomat eller «seminarist». En avis omtalte ham som Gro Harlem Brundtlands «koffertbærer». En morsom, treffende tittel fra en av hans politiske motstandere lød slik: «Seminaret er over, Jonas!».

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Seminaret-er-over_-Jonas-Det-er-valg-om-20-maneder--Snorre-Valen-12725b.html 

Støre har kanskje ingen annen ambisjon enn å bli statsminister i en «kristelig-demokratisk» regjering. Ap er vel mer eller mindre blitt «kristnet». Om man stemmer KrF eller Ap gjør kanskje ikke så stor forskjell lenger (men KrF heller også mot Høyre/FrP). Slik vingling og ideologiske sprik er kanskje et uttrykk for partiets dype identitetskrise. Uten den kristne bekjennelsesparagrafen har KrF ingen politisk ideologi som skiller partiet fra andre partier. Det er ikke et "verdiparti" mer enn andre partier.

Støre har demonstrert at han har liten respekt for Stortingets komite-arbeid. I følge NRK har han vært fraværende ved 30 av 32 møter i Stortingets forsvars- og utenrikskomite det siste året. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende. Slike opplysninger om Støre er svært avslørende for ham. Det er nærliggende å spørre om det er personlige ambisjoner eller samfunnets beste som driver ham.

Selv har jeg aldri vært politisk aktiv, men har hele mitt voksne liv følt meg «hjemme» i  arbeiderbevegelsens historie, som også i utviklingen fra bevegelsens sosialistiske røtter frem til det moderne sosialdemokratiet.

Med Jonas Gahr Støre som leder forstår jeg ikke lenger dette partiet. Jeg begriper ikke hvordan en mann som Støre kunne ende opp som Ap-leder, om han ikke allerede hadde en rekke kristelige støttespillere omkring seg. Mektige Ap-skikkelser, som byrådsleder Raymond Johansen og Martin Kolberg  (mangeårig partisekretær i Ap) er helt opplagt  kristne eller kristelige. Ja, også Johansen har fortalt om sin «kristne tro» i Vårt Land.

http://www.vl.no/nyhet/rod-visitt-pa-bonneuke-1.672194

 

Jeg merket meg ved forrige bispevalg at flere av bispekandidatene hadde bakgrunn ikke bare som teologer, men også som  Ap-ordførere og/eller Ap-politikere. Interessant forøvrig;  det ser ut til at også småpartiene Venstre og MDG tiltrekker seg prester og teologer. SV er utvilsomt et «kristelig-sosialistisk» parti, tradisjonelt med stort tilsig av liberalteologer. Vi venter bare på at Audun Lysbakken skal tilkjennegi sin «kristne tro» i Vårt Land. Han er en av få partitopper som ikke har bekjent sin "kristne tro" i Vårt Land.  

Kort tid etter at kristen-Jonas ble valgt til leder i Ap holdt han foredrag for bispemøte i Trondheim. En ganske merkelig prioritering fra en nyvalgt Ap-leder, uten røtter i arbeiderbevegelsen. Så vidt jeg har forstått meldte Støre seg inn i Ap først da han ble foreslått som kandidat til utenriksminister-posten.

Foredraget kan leses her:  

http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Historien/Taler/Jonas-Gahr-Stoere-Taler/Vaar-kristne-og-humanistiske-arv-hva-slags-folk-blir-vi-av-det  

 

At vårt land  holder seg med en grunnlovsfestet «folkekirke» (bygget på evangelisk-luthersk lære), en «trosminister», en luthersk-troende monark, en Stortingsprest og en statsfinansiert trosopplæring, viser en alvorlig skavank ved vårt demokrati.

SV-politikerne Bård Vegard Solhjell og Ketil Raknes har i VG 19.09.2016 lansert "Fem prinsipp for religion i nye Noreg". Som første prinsipp fremholdes sekularisme som "ein sentral verdi". Det er underlig at de og partiet SV da ikke klart og tydelig (verken før eller senere) har problematisert innholdet i Grunnlovens paragraf 2 og 16.

De vil ha oss til å tro at vi er ferdige med "mørkemenn" i kristendommen, og at det er islam/islamismens "mørkemenn" vi nå må bekjempe. Men "mørkemanns"-ideologien i kristendommen - og i Den norske kirke - er vi aldeles ikke ferdig med! Intet OPPGJØR har funnet sted. Det er ikke utenkelig at (kristen-sosialistene) Solhjell og Eidsvåg forstår hverandre godt. Vi forstår ikke dem.  

Er staten "livssynsnøytral" (ikke å forveksles med "verdinøytralitet") når den forplikter seg til å finansiere ("underholde") Den norske kirkes byråkratiske organisasjon, som også prestelønninger, trosopplæring og øvrig virksomhet? Det er tvert om et lysende eksempel på hvor tett koblingen er mellom kristendom - politikk - kultur (akkurat som i islam). 

I politikk og medier ler man ikke av religiøse (les: kristne) autoriteter, slik Solhjell vil ha oss til å tro. Det gjør heller ikke Bård Vegar Solhjell, så vidt jeg vet. Han har åpenbart så stor respekt for kirken at han ikke våger å angripe dens offisielle skrift- og læregrunnlag.

Vi kan registrere at representanter for kirkens presteskap - og teologistanden - får betydelig mer spalteplass og oppmerksomhet i våre toneangivende medier enn religionskritikerne. Heter man Ottosen, Gelius, Stålsett, Jørgensen, Sommerfeldt, Dahl, Eidsvåg eller Moxnes (for å nevne noen navn som går igjen) har man "klippekort" til avisspaltene. Navn, tittel og posisjon er helt klart overordnet saklig innhold.   

Stat og kirke har ingenting med å blande seg inn i våre private, personlige livsanskuelser. Menneskerettighetene skulle beskytte oss mot slike inngrep og overgrep. Så ser vi tvert om at kristenfolket utnytter demokratiet og religionsfriheten til å krenke og innskrenke våre friheter og rettigheter.

Vi vil ikke ha en statlig styrt og finansiert tros- eller religionspolitikk. Vi har ingenting å diskutere med «trosministeren» Helleland. Hun er talskvinne for "folkekirken", den udemokratiske kirke som hovedsakelig består av tvangsinndøpte medlemmer.

Statskirkens kontrollbehov over menneskesinnet består, men utøves langt mer skjult og indirekte i dag. Nettopp derfor er den farlig. Fritenkeren finnes ikke i Hellelands statlig styrte religionsvesen. Det finnes ikke noe «utenfor».

Men det er sannsynlig at en stadig høyere andel av norske borgere ikke ønsker seg inn i den kirke-kristne "trosministerens" klamme omfavnelse, for ikke å si den kunstige konsensus.  

Tankefrihet er som gift for totalitære religioner, som kristendommen og islam. Indoktrinering og ensretting, lydighet og konformitet er det religiøse diktaturets byggestener. Derfor starter kirken indoktrineringen ved barnets fødsel.

Fritenkeren er alle diktaturers fiende. Systemkritikeren, den opposisjonelle må stadig nøytraliseres: «uskadeliggjøres». Det skjer i vår tid ved ganske sofistikerte metoder.

Det kirkelige dialog-begrepet er Janusansiktets framside. Det er lyst, vennlig og glatt. Noen vil sikkert la seg forføre. Den mørke baksiden er hevnen:  helvetesstraffen!

Som enkeltmennesker trenger vi ingen hjelp fra kirke eller stat for å tenke. Det er helt perverst at tilhørighet til «tro- og livssyn» BÅDE registreres OG koster penger. Å tenke fritt om vårt syn på liv og livet er en menneskerett ingen statlig, kirkelig eller religionspolitisk instans kan overstyre.

http://www.ateist.dk/content/206-buskampagne  

 

Den politiske overvåkning fra den kalde krigens dager er forhåpentlig historie. Våre politiske preferanser og sympatier får vi lov å ha i fred. Endog kritisk tenkning oppmuntres, også i skoleverket. Vi står fritt til å kritisere politiske ideologier, mens kritikk av religiøse ideologier er bannlyst.

Kirke-kristendommens teologisk-ideologiske grunnlag er "udiskutabelt", må vite. Kan våre kirkepolitikere (kirkeledere og kristne stortingsrepresentanter) forklare oss hvorfor religiøs tilhørighet er så viktig for stat og kirke at den må registreres allerede på fødestuen? Hva ligger bak en slik uhyrlig kontroll?

Ny-ordene «livstolkning», «tilhørighet» og «identitet» er bare språklig kamuflasje. Man må sette ordet kristen foran, så skjønner man det hele. Det gjelder også for MF-professor Atle O. Søvik  (jfr. Verdidebatt).

Hans fantasifulle utlegninger om «den frie vilje» må forstås innenfor den trange rammen av kirkelig-dogmatiske lære: verdensbilde, gudsbilde, menneskesyn og historiesyn. Søvik tenker ikke fritt. Hans teologiske spesialfelt er dogmatikk. Han er følgelig bundet og styrt av sitt kirkelig-dogmatiske, teologiske og dualistiske skjema.

Jeg siterer igjen fra hans avsluttende innlegg på Verdidebatt:    

«Å holde noen ansvarlig for ikke å tro, er å påvirke dem til ikke å lukke seg for evangeliet eller å velge ikke å ville ha fellesskap med Gud lenger. Hvorvidt de så reelt kan ta imot, eller de selv er årsak til, at de stenger Gud ute, kan bare Gud vite. Derfor er det bare Gud som kan dømme».

---------------------- 

 

Kirkens teologer er dyktige når det gjelder å bygge allianser, nettverk og lojalitetsbindinger. De er svært drevne taktikere. De har mange århundrers erfaring. For å overleve trenger Den norske kirke drahjelp fra mange hold. Den klarer seg ikke på egen hånd (etter 500 års statlig og politisk binding), og knytter derfor til seg human-etikere, kunstnere, artister, politikere og akademikere.

Kirkelige teologer og apologeter opptrer i stadig nye forkledninger, som sosialantropologer, idehistorikere, filosofer, sosiologer, samfunnsvitere m.m. Bakenfor titlene skjuler det seg svært ofte en teolog, eller en kirkelojal aktør. De har sin egen agenda.

I kristelige publikasjoner hører vi om deres «tro», som i tidsskriftet Plot sept. 2016, hvor Ole Paus intervjues av Alf van der Hagen. Sistnevnte har spesialisert seg på tros-intervjuer med diverse kunstnere og forfattere. Redaktør i tidsskriftet Plot er teologen Magne Lerø, som også skriver i Vårt Land.

Siste utspill i Vårt Land er lyrikeren Jan Erik Vold, som merkelig nok sier akkurat det avisen vil høre:

http://www.vl.no/kultur/kunst-med-politisk-ytring-1.779330 

 

Eidsvågs fantom-Jesus

 

Dette år hvor Bibelselskapet feirer sitt 200-års jubileum er det Bjørn Eidsvåg og Bjørn Stærk som vekker særlig interesse. I Rogalands Avis (RV) lørdag 10. sept. finner vi to helsides portretter av Eidsvåg, på forsiden og inne i avisen.

«Nå er jeg er lei av både Gud og Jesus», siteres Eidsvåg med store bokstaver på forsiden. Det er velkjent koketteri fra dette hold.

Hvorfor i all verden lager han en lenge, godt forberedt teaterforestilling om Jesus, hvis han er lei av ham? Han har da i utallige intervjuer og annonseringer uttalt at han og «vi» trenger Jesus?

Noen av oss er inderlig lei av rockepresten og teaterpresten Eidsvåg. Vi har fått mer enn nok av denne tvetydige forkynner. Som så mange «liberale» teologer har han konstruert sin egen Jesus: en fantasi-Jesus, eller fantom-Jesus. Han har liten interesse for de eneste historiske kilder vi har om Jesus, men hever seg suverent over den historiske personen Jesus fra Nazareth som evangelieskriftene presenterer. Som de fleste presteordinerte teologer er han ingen historiker.

Det er påfallende at dess mer kirke-aktørene dyrker og opphøyer den moderniserte «sosial-liberale», «maktkritiske» og «revolusjonære» Jesus, dess færre skriftreferanser kan de oppgi.

Hvilke andre kilder til historisk-faktisk opplysning om Jesus Bjørn Eidsvåg har tilgang til, får vi ikke vite. Han mener vel ikke at «liberale» teologer i det 20. århundre vet mer om oldtidsprofeten Jesus enn de av hans etterfølgere som levde nærmest ham i tid?

På teaterscenen er Eidsvågs Jesus omskapt til en «jordisk opprører» og et «etisk forbilde». Hvilket skriftgrunnlag han navigerer etter, blir ikke klart for oss. Det store spørsmålet er ikke hvilken Jesus «vi» trenger i dag, men hvorfor Eidsvåg trenger Jesus 2000 år etter hans død?

Det er dette personlige behovet for Jesus som skiller teologen/presten fra historikeren. En nøktern, uavhengig historiker og kritiker trenger selvsagt ikke Jesus!

Den «Jesus» Eidsvåg trenger synes frakoblet historien. Det kan ikke være annet enn kirkens absurde oppstandelses-teologi som ligger i bunnen av hans behov og subjektive fabuleringer. (Han ville nok aldri snakke om Sokrates på samme måte).

Når Eidsvåg forteller til avisen RA/Dagsavisen at han har levd med (fantasifiguren) Jesus i hele 60 år, skjønner vi hvorfor løsrivelsen blir et stort og alvorlig problem for ham personlig. Langt vanskeligere er det å forstå hvorfor Eidsvågs personlige Jesus-relasjon (avhengigheten) skal ha offentlig interesse.

La oss få slippe dette føleriet og svermeriet for Eidsvågs Jesus-figur. Hans personlige forhold til og avhengighet av Jesus er oss ganske likegyldig og uvedkommende. Hvorfor Dagbladets Magasinet ukritisk fortsetter å publisere Eidsvågs «troskriser» er helt uforståelig, om han ikke har mange støttespillere og fans i avisredaksjonen.

Bjørn Eidsvåg avviser tilsynelatende kirkens dogmer – og trosbekjennelsen. Hvis han var en redelig og konsekvent teolog, ville han selvsagt for lengst ha frasagt seg sitt offentlig avgitte ordinasjonsløfte til (tros)bekjennelsen. Det har han ikke gjort. Han har et stort forklaringsproblem. En slik dramatisk løsrivelse våger han ikke. Han er av dem som snakker med «to tunger». Han sier JA og NEI på samme tid. Slikt hykleri og slik usannferdighet er vi godt kjent med fra liberalteologisk hold.

Med andre ord:  Eidsvåg  avviser tilsynelatende kirkens absurde dogmer om Jesus, men bygger sitt idealiserte, a-historiske Jesus-bilde på kirkens mytologi fra oldtiden:  oppstandelses-teologien. Det er nettopp fordi Jesus er trukket ut av og hevet over historien at Eidsvåg kan manipulere ham etter sine egne ønsker og behov. Eidsvåg er opplagt (folke)kirkens mann.

Jesus er kanskje hentet ned fra himmeltronen, men han består som et overmenneske. Det usunne behovet for å oppstille ufeilbarlige autoriteter og førerskikkelser har i vår nære historie vist seg å være meget farlig og skjebnesvangert.

Fascistiske og nazistiske strømninger dukker opp, igjen og igjen, i det kristne Europa/det kristne Vesten. En tysk eks-nazist og kristenekstremist har angivelig drevet våpentrening og organisert religiøse seremonier blant annet på Malta.

http://www.dagbladet.no/nyheter/ekstremist-har-sendt-breivik-brev---vil-stifte-knights-templar/63205472

 

Her er bilder av tempelridderne fra korsfarertiden, som også massemorderen Anders B. Breivik identifiserte seg med (i blant kan bilder si mer enn ord).   

https://www.bing.com/images/search?q=the+knights+templar&qpvt=the+knights+templar&qpvt=the+knights+templar&qpvt=the+knights+templar&FORM=IGRE

 

Og slik blir "Tempelherreordenen" presentert på Store norske leksikon, av religionshistoriker Anne Stensvold (som betegnende nok også har tittelen cand.theol på sin CV).  

https://snl.no/Tempelherreordenen

 

Langt flere historiske detaljer finner vi på norsk Wikipedia.   

https://no.wikipedia.org/wiki/Tempelridderordenen

 

Mer om Malteserordenen her

https://no.wikipedia.org/wiki/Malteserordenen

 

Ordenen lever videre i vår tid 

http://www.tempelherreorden.org/sv/priorat/priorat-norge.html

 

«Kyrie Eleison»;  menneskehetens primalskrik? 

 

Som vi kunne forvente;  Eidsvåg er også Alf Gjøsunds mann. «Og mannen som vi ikke helt vet hvor vi har hen, begynner å synge», skriver Gjøsund i en kommentar i VL.

Joda, vi vet godt hvor vi har Eidsvåg. Han sier selv tydelig nok:  han trenger Jesus!  Det er et kristent vitnesbyrd så godt som noe. Nå vet vi også hvor vi har Alf Gjøsund.

"Kýrie, eléison kommer fra det greske språket og betyr Herre, miskunne deg (over oss). Uttrykket forekommer i gudstjenesten og gjentas da gjerne tre ganger for å understreke treenigheten: Uttrykket blir rettet mot Gud Fader, Herre Krist og Den hellige ånd. Det brukes både i protestantisk, katolsk og ortodoks liturgi».

 

http://www.vl.no/meninger/kommentar/kyrie-eleison-1.776996 

https://snl.no/Kyrie_eleison 

https://www.nrk.no/kultur/kyrie-som-primalskrik-1.861555 

 

«Kyrie Eleison» avslutter Eidsvågs teaterforestilling OG står som overskrift på Gjøsunds kommentar i Vårt Lands papirutgave. Hvor avslørende! Begge slutter seg altså til denne formel. Da kommer Eidsvågs tilsynelatende «opprør» og avvisning av den kristne «treenige Gud» i et meget underlig lys. Hva slags hykleri og dobbeltspill er det han (og Alf Gjøsund) bedriver?

 

«Selvpisking» er et gjennomgående trekk i all kirkelig forkynnelse, også hos kristen-apologeter. Ja, også  Ole Paus  gjør seg veldig liten, som i nevnte intervju med tidsskriftet Plot. Han og andre kristen-troende mennesker har et uforståelig behov for å «bekjenne sine synder» offentlig. Å fremheve menneskelig svakhet, tilkortkommenhet, skrøpelighet og svikt er kanskje en øvelse som kvalifiserer til «rettferdiggjørelse», «frelse» og «hellighet»?

Ydmykhet OG hovmod er en merkelig kombinasjon hos de kristne, som også avspeiles i Gjøsunds kommentar. Han snakker til menigheten, dvs. til «de helliges samfunn». Noen av oss forstår ikke og kan ikke identifisere oss overhodet med et slikt pessimistisk menneskesyn han presenterer. Vi føler ingen interesse, gjenkjennelse eller sympati for de kristnes behov for offentlig «selvpisking».

SYNDEN er helt avgjørende for å forstå det kristne verdensbilde, menneskesyn og «frelseshistorie».

At Gjøsund trenger gudens og prestens tilgivelse en gang i uken, er nok bare uttrykk for at han definerer seg innenfor det kristne teologiske og antropologiske rammeverk.

For mange av oss vil det kristelig fargede ordet «tilgivelse» være helt uegnet, om ikke også fremmedgjørende. Ordet er så overbelastet at det er helt ubrukelig og meningsløst. I kirkens voldsteologi og voldshistorie møter vi tvert om HEVNTANKEN satt i religiøst system.

«Det er klart psyken har godt av å høre om tilgivelse hver søndag», skriver Gjøsund.

For noe tøys! Det er tvert om nedbrytende for «psyken» å bli innprentet «syndigheten», søndag etter søndag. Det som synes klart for Gjøsund og hans menighet er ikke klart for oss andre. Den kristne «Guds» tilgivelse, barmhjertighet og nåde har vi ingen nytte av, ingen tiltrekning til og finner ingen mening i.

Svært mange som strever med traumer, sorg og skyld (for manges vedkommende påført dem av kirken) vil aldri finne på å oppsøke kirkelig liturgi eller sjelesorg, for ikke å si den katolske skriftestol. Selvsagt heller ikke en kristen psykolog.

Langt de fleste bearbeider sine traumer på et ganske annerledes sunt, menneskelig vis. Vi trenger ingen «åndelige» veiledere eller kristne psykologer. Vi har ikke bruk for «åndshøvdinger», slik de kristne etterspør. Vi har ikke behov for å bli «reddet» eller bevart i «den kristne tro».

Det er kanskje uforståelig for de kristne, men vi klarer utmerket godt å leve i sunne relasjoner og menneskelige fellesskap – UTEN ukentlig tilgivelse og liturgisk renselse. Og selvsagt UTEN kirkens hellige sakrament:  det primitive, "kannibalistiske" måltid.

At Gjøsund ikke kan tenke seg alternative muligheter for erkjennelse, konfliktløsning og menneskelig utvikling enn ukentlig syndsbekjennelse og tilgivelse i kirkelig regi, eller innenfor kirkens liturgi, viser kanskje hvor fastlåst og bundet han er til det kristne verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Det er ikke vårt problem. Motsatt Gjøsund og hans trosfrender klarer vi å håndtere våre personlige, etiske og eksistensielle problemstillinger helt uten kirkens hjelp og ukentlig "tilgivelse".

Den vei Gjøsund og mange andre såkalt «brente barn» har gått,  er oss helt fremmed. Det finnes reelt sett mange andre veier å gå, og det er kanskje på tide at alternative erfaringer, erkjennelser og livsanskuelser siver inn hos det kristne hjelpeapparat, i menigheter OG den kristne intelligensia.

For oss i dag er det bare tullete tøys hva oldtidsprofeten Jesus sier nedenfor, men for kirken og dens tilhengere er det stadig «blodig alvor». De blir angivelig frelst ene og alene ved personen Jesus. Det kan vi ikke ta hensyn til.  

«Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg».  (Jh. 14:6)

 

Kristen apologi og forkynnelse

 

Bjørn Stærks siste bok er utgitt på Humanist Forlag.

Jeg minner om at journalist i Fri Tanke Even Grans faktaorienterte bok om religionsvesenet i USA ble refusert av samme forlag. Mens altså smale, sære (kristelige) bøker av duoen Søderlind/Aarebrot - og nå boken til Stærk - er utgitt på samme forlag. Det må nevnes at boken til Søderlind/Aarebrot ble utgitt i samarbeid med Vårt Lands Forlag. En ganske forunderlig allianse.

Stærk omtaler seg selv som «ekte» ateist i et intervju med Fri Tanke. Det er ganske besynderlig at en selverklært «ekte» ateist ender opp som kristendoms-apologet. Nå er ikke dette helt nytt i skandinavisk sammenheng.

Bjørn Stærk tolker Det nye testamente med tilnærmet de samme «lesebriller» som moderne teologer. Som kristendoms-apologet synes han like gjennomskuelig i den sterke troen som islam-apologeten Lars Gule i Klassekampen.   

http://www.bokus.com/bok/9789185675081/kristendom-for-ateister/ 

Avisen Vårt Land er (ikke overraskende) svært begeistret for Stærks bok. Ja, nærmest euforisk – og ukritisk. MF-teolog og konvertert katolikk Eskil Skjeldal går så langt som til å hevde at Stærk bringer «nye oppsiktsvekkende funn». Ingen får vite hva de består i. Derved avslører Eskil Skjeldal seg selv og sitt eget fag: teologien.

At disse to kristne forkynnere, Stærk og Skjeldal, finner sammen er ikke så underlig. Se her hva den tvetydige («ekte») ateisten Bjørn Stærk har skrevet om pavens godhet i Aftenposten. Det er helt skrekkelig.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Bjorn-Stark-Hva-paven-kan-lare-oss-om-godhet-31458b.html 

http://www.vl.no/kultur/anmeldelse/en-ateist-leser-bibelen-1.775141

 

Vårt Lands kommentator, Alf Gjøsund, siterer Stærk slik: «Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde...Det må det bli trøbbel av».

Hva slags synd? Hva slags trøbbel? Slikt rørete kristelig babbel har vi for lengst lagt bak oss. Vi som ikke vil ha SYNDEN slengt etter oss har funnet frigjøringens vei ganske andre steder. Er Gjøsund og Stærk så indoktrinert i den kristelige språk- og tankeverden at de ikke kan forestille seg mulighet for alternativer?

Hvorvidt Stærk selv trenger tilgivelse, frelse og nåde fra den kristne gudens vrede interesserer oss svært lite. Dette er problemstillinger han bør komme til rette med i sitt private lønnkammer. "Synd" er et eksklusivt religiøst-teologisk begrep. Det har ingen mening utenfor den kirke-kristne virkelighetsoppfatning: den mytologiske frelseshistorien.   

Vi vil ha oss frabedt den type generaliseringer Stærk og Eidsvåg bedriver i det offentlige rom. Alf Gjøsund og Bjørn Stærks trøblete menneskesyn (selvbilde?) og deres personlig trang til tilgivelse for synden/synder vil vi ikke ha tredt ned over oss. De finner nåde, tilgivelse og barmhjertighet under kristendommens banner, ved gudens eller prestens alterring. Dem om det. La oss andre (endelig) få slippe å bli eksponert for den kristne kirkes teologi og antropologi.

Bjørn Stærks forsøk på å gjenreise og rehabilitere kirkens syndsbegrep er et totalt bomskudd. Er han ikke klar over hva dette vanvittige begrepet, teologisk-antropologisk og historisk, har medført av menneskelig lidelse gjennom mer enn halvannet årtusen? Er han like kald, kynisk og ufølsom som kirkelige teologer? Vår ufullkommenhet er menneskelig, ikke syndig!

Stærk sier til Fri Tanke og andre aviser at «spesielt ikke-troende kan få mye ut av å lese i Det nye testamente». Det har han selvsagt rett i. NT er samlet, utvalgt og overlevert av den kristne kirke. Det er derfor her (og i bekjennelsen) vi finner hovedkilden til kirke-kristendommens Jesus-dyrkelse. 

Men det synes ganske klart at Stærk har lest Det nye testamente med ganske andre "briller" enn oss kritikere: humanister, fritenkere og/eller ateister. Mange av oss har personlig erfaring med og ellers god kjennskap til Det nye testamente. Svært mange i min og foregående generasjoner har fått Det nye testamente inn med morsmelken, så og si. På denne bakgrunn har vi god grunn til å innta en meget kritisk posisjon.   

Hvilket miljø den selverklærte «ekte» ateisten Stærk vanker i, vet jeg ikke. Jeg kan bare gjette. Det er også helt nytt for meg at det finnes «ekte» (og «falske»?) ateister. Vi kan merke oss dette skillet og håpe at Stærk i fortsettelsen vil klargjøre bedre forskjellen. Det er trolig få ateister som kan eller vil identifisere seg med Stærks «ekte» ateisme. 

Han snakker nok helst til en luthersk-protestantiske eller katolsk menighet, og den er ikke "ateistisk". Men her møter han klangbunn. Det er ikke umulig at Didrik Søderlind, Stian Kilde Aarebrot, Arnfinn Pettersen, Kjetil Hope, Asbjørn Dyrendal, Bjørn Are Davidsen, Morten Fastvold og Hallvard Jørgensen m.fl. utgjør en vesentlig referanseramme for såkalt «religionspostiv ateisme», hva nå det er for noe rart.

Det virker ganske trangt i HEF og «Humanismens hus» for tiden. Religions- og kristendomskritikken har vanskelige vilkår. Det er godt at Morten Horn som selvstendig tenkende medlem utfordrer Forbundet, som åpenbart har forvillet seg inn i den byråkratiske og religiøse jungelen.

Noen av oss husker meget godt «ateisten» Kjetil Hopes tette, klamme samarbeid med Vårt Lands programserie for noen år siden ("Omvend meg!"). Pr. i dag er han styremedlem i Foreningen Skepsis, hvor også Bjørn Are Davidsen er medlem.  

https://no.wikipedia.org/wiki/Asbj%C3%B8rn_Dyrendal   

https://humanist.no/2016/06/leder-0216-mange-rom-i-humanismens-hus/ 

 

Jeg har registrert at sjefs-apologeten gjennom mange år, Bjørn Are Davidsen, har hoppet til den konservative avisen Dagen. Jeg siterer ham her:  

«Hvis det er én ting religionskritikere er enige om for tiden, så er det at religion er religion. Selv om noen er nøye med å spesifisere at de mener fundamentalisme, er det tydelig at man heller ikke skiller der. Fundamentalisme er fundamentalisme». 

Skal slik språkbruk liksom være klargjørende? Bjørn Are Davidsens passivitet på Verdidebatt er bemerkelsesverdig. Han har kanskje overlatt religionsdebatten til sin makker, MF-professor Atle O. Søvik? Denne har på sin side lansert en ny teologisk teori om «viljens frihet».

Søviks fremste anliggende er teoriens relevans for luthersk antropologi. Men hvorfor drøfter han ikke ARVESYNDEN? Han mener vel ikke at hjerneforskere (nevrobiologer) tar utgangspunkt i det lutherske trosspørsmålet, slik han selv gjør det?

Søviks tendensiøse, teologiske problemstillinger/pludringer er utelukkende sentrert rundt «gudstroen». Han kan ikke tenke utenfor luthersk teologi og antropologi og er følgelig diskvalifisert som professor og vitenskapelig ansatt. Det er umulig å forholde seg saklig og nøkternt til de kirkelige trospostulater (luthersk teologi) Søvik har som underliggende premiss. Han er et godt eksempel på hvorfor faget teologi ikke fortjener noen plass innenfor det akademiske samfunn (se nedenfor).

 

«Tro er ikke noe man kan velge»

 

«Det andre problemet er i luthersk teologi der man på den ene siden ønsker å si at Gud alene skal ha æren for at mennesker tror, og at det ikke skyldes en menneskelig gjerning, ikke engang ­at mennesker velger å tro. Samtidig ønsker man å si at mennesker selv har ansvaret dersom de ikke tror på Gud.

Dette synes uforenlig: Hvis mennesket ikke av seg selv kan tro, kan det vel heller ikke klandres for ikke å tro?

Når vi tror på Gud, i betydningen å ha tillit til Gud, er ikke det resultat av noe vi selv har valgt, men en reaksjon som oppstår i møte med evangeliet. Dersom du er uenig i dette, så prøv selv om du kan velge å tro på Gud i fem minutter og så ikke tro på Gud i fem minutter, og du vil se at tro ikke er noe man kan velge. Grunnen til at det så er meningsfylt å holde mennesker ansvarlige for ikke å tro, er at det å holde mennesker ansvarlig er en meningsfull måte å påvirke dem på.

Å holde noen ansvarlig for ikke å tro, er å påvirke dem til ikke å lukke seg for evangeliet eller å velge ikke å ville ha fellesskap med Gud lenger. Hvorvidt de så reelt kan ta imot, eller de selv er årsak til at de stenger Gud ute, kan bare Gud vite. Derfor er det bare Gud som kan dømme».

(Teologiprofessor Atle O. Søvik, Verdidebatt)

--------------------    

 

Kirkens etisk-åndelige krise blir mer og mer fremtredende. Dens teologisk-dogmatiske bekjennelsesgrunnlag blir BEVISST underkommunisert. Kirken har lite annet å tilby «folket» enn et sett steinharde, autoritære dogmer fra oldtiden, samt de to sakramenter: DÅP og NATTVERD, som begge stadfester kirken som et sekterisk sjelelig fellesskap («de helliges samfunn»), med Jesus-dyrkelsen og Kristus-troen som eneste adgangskort til frelse og evig salighet.

For å kompensere for etisk-åndelig avmakt og forvirring stjeler kirken uhemmet fra vårt SEKULÆRE samfunns reservoar av hardt tilkjempede demokratiske og humanistiske verdier, samtidig som den med sitt fastfrosne teologisk-ideologiske program bekjemper de samme verdier. Slik kommunikasjonssvikt finner vi utallige eksempler på i dagens mediebilde.

Kirken mangler språk for å orientere seg i et moderne samfunn. Ettersom den ikke kan benytte et rasjonelt, argumenternde språk leter den etter andre uttrykksformer. Eidsvågs teaterforestilling er et ypperlig eksempel. Fra «Kirkelig dialogsenter» kommer mange rare utspill. Ved Menighetsfakultetet utdannes såkalte «religionspiloter» (underviserne/kurslederne omtales som «flygeledere»). Det er svært nedslående at også HEF er med på denne galeien.

Nå som kirken høylydt påberoper seg frihet og uavhengighet fra statlig styring, må den selvsagt begrunne og legitimere sine ambisjoner om å være en «Folkekirke». Moderne teologer har lenge (hjelpeløst) forsøkt å bygge broer mellom to gjensidig utelukkende tankeverdener og virkelighetsoppfatninger: den kristne og den sekulære. (Nå forsøker Bjørn Stærk å gjøre det samme).

De har i flere tiår forsøkt å sekularisere og almengjøre den særegne kirkelig-teologiske terminologi, men uten hell. Teologene fremhever gjerne kirken som «motmakt», men vi vet jo at så lenge kirken har eksistert har den alltid vært tett knyttet til det rådende politiske maktapparat.

Den norske kirke har INGEN ERFARING med politisk uavhengighet. Den ser da også ut til å være helt uforberedt på hva selvstendighet innebærer. Den bør finne sin plass blant andre kristne frimenigheter og lære selvstendighet fra dem. Tiden har for lengst løpt i fra den monolittiske, totalitære kirke.

I stedet for å informere det passive og indoktrinerte «folket» (spebarnsdøpte kirkemedlemmer) saklig og objektivt om tankeinnholdet i Confessio Augustana (evangelisk-luthersk lære) leter kirkens autoriteter halvt i blinde etter en politisk «god sak» den kan profilere i offentligheten. I stedet for å invitere kirkemedlemmene («folket») til kritisk debatt om kirkens teologisk-ideologiske grunnlag, legger den lokk på alle tilløp til prinsipiell teologi- og dogmekritikk.

I mange tiår har kirkens autoriteter holdt Augustana unna offentlighetens lys. Det viser klart at alminnelig demokratisk folkeopplysning ikke inngår i de «kristne verdier».

Det siste århundret har kirken vist hvor uegnet den er som VEILEDER i vesentlige sosial-etiske spørsmål (eks.: kvinnelige prester, skilsmisse og gjengifte, sex før ekteskap, uekte barn, samboerskap, abort, homofili etc.). Vår nære historie har mer enn tydelig avslørt kirkens USELVSTENDIGHET når det gjelder sosial-etisk og rettslig tenkning. Kirken kommer alltid diltende lenge etter at almenheten har fått på plass det etiske og juridiske rammeverk. Og alltid etter langvarig indre motstand og strid.

Denne sendrektighet og etiske skavank skyldes for en stor del at kirkens offisielle tros- og læregrunnlag ikke er en etikk, men en teologi og ideologi, dvs. et sett dogmatisk urørlige (udiskutable) læresetninger fra oldtidens diktatur, som kirken stadig forlanger at «folket» skal underkaste seg og «tro på» for å bli frelst.

Aftenpostens Ottosen er passelig uklar om dommen i saken mot frisøren Merete Hodne. Det skyldes nok at bruken av religiøs-ideologiske symboler risikerer å ramme hans egen misjonsorganisjon, for det er like klart i kristendommen (som i islam) at religion - ideologi - politikk spiller sammen.

Det er sikkert riktig, som Ottosen sier, at de fleste ikke ønsker at Staten abdiserer fullstendig i møte med åpenbar diskriminering.

Med den diskriminering Ottosens kristne religion har lært og praktisert gjennom hele sin historie, er det betryggende at det ikke er hans religion, kirke og trossamfunn som definerer vårt lands etiske normer og straffelover. Hans kirke har gjort så mye ugagn og frembrakt slike redsler gjennom historien at dens representanter for lengst burde vært stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen.

Kirkens historiske forbrytelser mot jøder, hedninger, kjettere, hekser, indianere, afrikanske slaver og mange urbefolkninger verden over, som samer og tatere i vårt eget land, er helt skrekkelig. Kirkens "synderegister" er uendelig, men "syndsbekjennelsen" uteblir.  

Ikke nok med det. Ottosens kirke og religion diskriminerer og sorterer oss i dag etter vårt menneskeverd - ikke for hva vi gjør eller ikke gjør.  En stor gruppe av oss er (allerede) dømt til evig torturstraff, i henhold til Ottosens lutherske tros- og læregrunnlag. Vi trues med evig pine. Hvorfor? Fordi vi ikke «tror på» Ottosens kristne «Gud».   

Vårt Lands nettavis annonserer for mange misjonsorganisasjoner og rare nettsider, som her: «Der det er farlig å skifte tro». Går man inn på denne nettsiden, finner man bl.a. utdrag av Menneskerettighetserklæringen. Det er helt hårreisende.

For hva forteller (Confessio) Augustana om de som skifter tro: de "feiltroende"? Les art. 1 og 17. Her får vi høre at vi trosulydige, gudløse og vantro er så onde at vi sidestilles med djevlene, og derfor dømmes til «pine uten ende».

Ottosen mener kanskje at trusler om evig torturstraff for "feil tro" står i samsvar med menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati - og forenlig med vårt samfunns humane strafferett?

https://www.opendoors.no/engasjerDeg/Fakkeltog_2015/ 

 

Kjønn, sex og samliv i denne verden vs. evigvarende torturstraff

 

Det er likestilling, sex- og samlivsspørsmål som særlig har splittet kristne kirker og menigheter i vår moderne tid, mens kirkens tusenårige trusler om evig straff og tortur ikke synes å representere noen særlig sprengkraft, hvilket er sterkt avslørende for kirkens AMORALSKE holdninger.

Kirkens mest primitive, menneskefiendtlige forestilling fremkaller ikke splittelse (knapt noen etiske anfektelser), slik spørsmålet om kvinnelige prester og homofili har rystet kirkelige menigheter, nasjonalt og globalt. Alle disse «barnesykdommer» har kristne misjonærer eksportert til hele verden.

Når det gjelder den (kristne) heslige helvetesforestillingen begrenser kirkens teologer og apologeter seg til flåsete, defensiv og uklar ansvarsfraskrivelse, som at det er «et vanskelig spørsmål», og bare «Gud kan dømme». Det er helt grusomt, men stort lenger har ikke kristenheten beveget seg i etisk-rettslig tenkning.

Kristne kirkeledere, biskoper og teologer henviser ofte (paradoksalt nok) til MENNESKERETTIGHETENE, mens de på samme tid (uten diskusjon!) vedlikeholder bekjennelsens voldelige og morbide doms- og straffetrusler mot en stor del av menneskeheten.

Det må være ganske opplagt at en religion, kirke og teologi som bærer i seg så dype indre motsetninger ikke kan bestå i et moderne samfunn.  

---------------------   

 

«Sannheten skal gjøre dere fri», ropte de kristne misjonærer til verdens folkeslag, samtidig som afrikanerne ble lagt i lenker, slavebundet, ydmyket og fordrevet fra sine landområder. Mange andre folkeslag var og ble utsatt for det samme sjelelig-rasistiske menneskesyn som kirken I DAG lærer og forkynner.

De var HEDNINGER uten sjel, ånd eller menneskeverd (jfr. Augustana). Den hvite, kristne herskerrase kunne derfor uten skrupler og uten barmhjertighet terrorisere dem til lydig underdanighet, hvilket de også gjorde. Det bør være et tankekors at det enorme kontinent som ofte omtales som minst «utviklet» - Afrika – er den verdensdel som mer enn noe annet har vært eksponert for kristen (og muslimsk) misjonsimperialisme de siste par århundrer. Resultatet av «kristning» og «misjon» er ikke imponerende.

http://historievg2.cappelendamm.no/c187046/sammendrag/vis.html?tid=204769 

Det er på tide at biskoper og ordinerte teologer tar ANSVAR for det mytologiske verdensbilde og barbariske menneskesyn de europeisk-vestlige kristne kirker og menigheter har forkynt i vår verden og eksportert til alle kontinenter. Djevelen/Satan fulgte selvsagt med på lasset da protestantisk-lutherske kirker og menigheter innledet sin ekspansive og aggressive misjonsvirksomhet på 1800-tallet, i nær forståelse med koloniherrenes maktutøvelse og rasehygieniske teorier.

Den katolske (keiser)kirkes misjonsvirksomhet i Europa startet så tidlig som på 400-tallet. Statsmakt, handel og misjon var nøye sammenbundet fra 1400-tallet. I dag gjemmer denne maktkonstellasjon seg bak finere ord, som humanitær intervensjon, bistand og dialog/brobygging.

Og bl.a. slik presenterer kirkelig misjon seg.

http://www.dagen.no/Inspirasjon/misjon/Mongolia-%e2%80%93-misjon-og-demokrati-137205   

 

Den uforsonlige ånskampen vedlikeholdes i den konfesjonelle bekjennelse mange fakultetsteologer har avgitt sitt ordinasjonsløfte til, som også Bjørn Eidsvåg. Hans overflatiske omgang med kirkehistorien er skremmende. Når kristne kirker og menigheter stadig driver organisert og aktiv misjon blant jøder, muslimer og buddhister står vi ovenfor den innbilte uforsonlige åndskampen de kristne mener seg å leve i.

Kirkens autoriserte og stadig gyldige bekjennelse er direkte inspirert av Jesu mytologiske verdensbilde og dualistiske menneskesyn.

I liberalteologiens moderniserte «fortellinger» er Jesus omformet til et slags etisk-humanistisk og sosial-revolusjonært ideal. Oppfatningen at kristendommens lære og skriftsyn – med Jesu opptreden – brakte noe HELT NYTT har vært en grunnleggende doktrine i all kirkelig teologi og dogmatikk siden oldtiden. Det handler om å vedlikeholde en nær 2000 år gammel (dødbringende) motsetning mellom GT og NT. Det handler om å fastholde kirkens forstenede Jesus-dyrkelse, dvs. bekjennelsen og teologien om Jesus som guddommelig eller overmenneskelig, ufeilbarlig autoritet.

Eidsvåg står godt plantet i denne tradisjon.

Binding og troskap til Jesus-teologien og Kristus-mytologien gjør kirkelige teologer historisk «blinde» og intellektuelt usannferdige. Det kristne dualistiske bibelsyn tåler ingen nyanser, og intet saklig eller faglig korrektiv, verken historisk eller etisk. Den for kirken utålelige tanke at Jesus fra Nazareth var jøde medfører at hans såkalte ikke-jødiskhet desto sterkere må fremheves.

Kirkelige teologer leter med lys og lykte etter ALT som muligvis kan skille Jesus ut fra og i skarp opposisjon til det folk og den jødiske religionshistoriske tradisjon som sterkt påvirket hans opptreden, predikantvirksomhet og religiøse forestillinger i oldtiden.

Bjørn Eidsvåg bryr seg forbausende lite om Jesu religionshistoriske bakgrunn. Vi forstår at han er mer (kirkelig) teolog  enn (sannferdig) historiker.

Tarald Rasmussen er heller ingen kirkelig teolog vi kan feste lit til. Han og hans teologiske kolleger har sviktet så grovt når det gjelder samfunnsansvar og demokratisk folkeopplysning at vi bare kan sjokkeres. Han forsøker nå å komme på offensiven, men det er for sent.

Hvorfor måtte han vente til Luther-jubileet år 2017?

Som forsker ved et kirkelig-teologisk fakultet, Luther-ekspert og lærebokforfatter har Rasmussen hatt alle mulige kanaler (og midler) til rådighet for sin lutherske propaganda. Han har virkelig utnyttet dem. Vi kan ha god nytte av å hente frem hans og hans kollegers tidligere publikasjoner. Nå plutselig vil han opptre som «kritisk» til Luthers jødehat. Hvorfor ikke før?  

Verken kirkelige fakultetsteologer eller kirkelojale journalister/kommentatorer i avisen Vårt Land har den kompetanse eller faglige troverdighet vi må kunne forvente og forlange av objektiv historieskriving om kirkens mer enn 1700-års kirkelig-teologisk antisemittisme. De teologiske fakulteter har også sørget for at svært lite av den internasjonale, kritiske historieforskning er oversatt til norsk.

De oppgir få eller ingen faglige referanser utenfor sitt eget trange, teologiske miljø. De nevner ikke de konkrete, praktiske konsekvensene av kirkens antijødiske teologi: jødenes faktiske lidelser i det kristne Europa fra senantikken og gjennom hele middelalderen, frem til vårt (luthersk-protestantiske) lands famøse grunnlovsparagraf 1814-1851. Det stoppet ikke der.

Denne kyniske, teoretisk-abstrakte AVSTAND til det jødiske folks fysiske og historisk-faktiske lidelser er helt forferdelig.

Det er ganske skummelt hvordan kirkelige apologeter (som også VL's Erling Rimehaug nedenfor) forsøker å tilrane seg kontroll og styring over dette feltet. Det er også skummelt hvordan øvrige medier tier og tier og tier. Det synes som om "kirkens oppgjør med Luthers jødehat" skal holdes innenfor kontrollerte, lukkede rom - utenfor offentlighetens nærlys.

Det er ubegripelig at teologiprofessor Tarald Rasmussen opptrer som faglig autoritet. Jeg vil anmode leserne å oppsøke andre historiske kilder til kristendommens jødehat enn kirkens (tendensiøse) teologer. De er ikke historikere!

 

http://www.vl.no/det-lutherske-jodehatet-1.780216

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/LEDERARTIKKEL/Antisemitten-Martin-Luther-388682

 

«Treenigheten» 

 

Som sine liberalteologiske læremestere klarer ikke Bjørn Eidsvåg å bringe Jesus tilbake til hans historiske oldtid. Han har (tilsynelatende) detronisert Faderen, men ikke Sønnen. Det gjenstår ennå en skikkelse/person i den  guddommelige (mannlige) treenighet: Den hellige Ånd. Hva vil Eidsvåg gjøre med ham?   

Avslutningsvis kan vi spørre MF-professor Søvik og hans likesinnede teologer hvordan vi skal forstå Den norske kirkes lesetekster og prekentekster. Hvorfor tar ikke Søvik utgangspunkt her?

I NRK’s radio-overførte gudstjeneste fra Fana kirke i Bergen 11. sept. hørte vi følgende: Jesu oppstandelse endret verden...Vårt håp i møte med død og ondskap, her og i evigheten...

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11658838/ 

Den norske kirkes bibeltekster søndag 11. sept. er meget interessant lesning. Lesetekstene Filemon 1 og  Esekiel 37, samt prekenteksten Mk. 5, 35 – 43 er ganske så avslørende («Slik lyder Herrens ord», sier presten).

Har ikke den unge teologi-professor ved MF Atle O. Søvik, eller den avgåtte  MF-biskop Tor Berger Jørgensen, noen kommentar til dette stadig gyldige «kildegrunnlaget»: kirkeårets bibeltekster?

 

Hva i all verden skal vi forholde oss til: evangelisk-luthersk lære, romerkirkens bekjennelser, bibel- og prekentekstene i kirkeåret, prekenforkynnernes subjektive fabuleringer eller fakultetsteologenes ville, abstrakte "teologiske teorier"?

Konkret, levd liv er svært brysomt for den akademiske, kyniske og verdensfjerne teologi.

 

Vi skjønner hvorfor det blir vanskelig for folk som Atle O. Søvik, Hallvard Jørgensen, Bjørn Eidsvåg og Tor Berger Jørgensen å sitere Jesus i evangelieskriftene. Det kan se ut til at selve hovedpersonen i kristendommen - religionsstifteren - er blitt et gedigent problem. Det kan vi forstå.

Oldtidsprofeten Jesus tåler godt en sidestilling med Muhammed. Men kirke-kristendommen tåler selvsagt ikke at den guddommelige Jesus stilles ved siden av den menneskelige Muhammed. Ingen slik sidestilling kan tolereres av kirken og dens presteskap. Derfor kan det heller ikke bli noen religionsfred.

Misjonær og biskop Jørgensens innlegg  på Verdidebatt utgjør intet konstruktivt bidrag til forståelse, dialog eller forsoning mellom disse to konkurrerende religioner. Å fremheve og skille ut kristendommen og Jesu "overlegenhet" over alle andre religioner og religionsstiftere er ikke bare provoserende for jøder og muslimer, men en krigserklæring overfor alle verdens folkeslag.

Dette innlegget av Jørgensen er til å få frysninger av.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat17/thread11648357/

 

Det kristne KORS er et aggressivt, militaristisk og voldsmettet symbol. Det symboliserer død, krig og tortur. I Jørgensens kirke og dens offisielle og stadig gyldige lære leser vi at navngitte "trosavvikere" (som muslimer) trues med pine uten ende. Evig torturstraff for tanke- og trosavvik er ikke hva vi forbinder med fredelig samkvem, demokrati og religionsfrihet.  

Hvis biskop Jørgensen (og hans kirkelig-teologiske kolleger) mener at frihetene nedenfor samsvarer med Augustanas straffetrusler, må han være rimelig gal.  

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat17/thread11648357/

 

"En av de mange utfordringene muslimer i dag står overfor, ikke bare i Vesten, men ikke minst i muslimske land, er nettopp å få gjennomslag for religions-, ­tros-, forsamlings- og ytringsfrihet.

­Etter mitt skjønn ligger forbudet mot å forlate islam, ­enten en gjør det fordi en er blitt ateist ­eller fordi en vil gå over til kristendommen eller en annen ­religion, som en svøpe over islam både som religiøst fellesskap og som verdigrunnlag for muslimske lands lovgivning.

Erkjennelsen av hvor omfattende og dyptgripende dette spørsmålet er, mener jeg i altfor liten grad har slått inn i utlendighetsmyndighetenes og domstolenes vurderinger av risiko ved retur av konvertitter".

 

Hvilke utfordringer er det Tor Berger Jørgensens egen kirke står overfor i dag? Det er merkelig at han ikke retter de samme (relevante) spørsmål til sin egen kirkes tros - og læregunnlag, som til sin konkurrerende religion: islam.  

Han vet vel at det ikke er islam, men kristendommen som er vårt lands majoritetsreligion og offiselle (grunnlovsfestede) "folkekirke"?  

Forstår han ikke at vi derfor, naturlig nok, har langt større interesse for hans (og vårt lands) kirkes "evangelisk-lutherske lære" enn for islam?

Hvorfor i all verden avleder han oppmerksomheten mot islam, fremfor å snakke klart og tydelig om Den norske kirkes tros- og læregrunnlag?

 

Jørgensen avslører seg i sitatet ovenfor. I hans kirke blir spebarn tvangsdøpt. Hvordan kan slik praksis være forenlig med religionsfrihet, menneskerettslig og demokratisk tenkning?

Han fortier at hans kirke i årtusener har straffet både frafalne, trosulydige og fritenkere. Den kirkelige galskap det foregående årtusen ville ingen ende ta, først katolsk, så protestantisk.  

Kristne konvertitter er i livsfare i noen muslimske land, hører vi, men i følge Confessio Augustana vil også en frafallen kristen være dømt til evig straff og pine. Konsekvensene av et trosskifte fra kristendommen til islam, ateisme eller annet fritenkeri (les: "trosulydighet") vil ikke biskop Tor Berger Jørgensen snakke om offentlig. 

Vi forstår hvorfor kirkens stadig gyldige bekjennelse, lære og teologi, som også den konkrete, voldelige kirkehistorien må bli ubehagelig for en kirkelig biskop. Lære og praksis er nøye sammenvevet. 

Det er bare en uavhengig, sannferdig historiker som kan opplyse oss. I den idealiserte kirkelig-teologisk historieskriving i vårt statskirkeland finnes ingen slik sammenheng, da den konkrete, menneskelig livsverden praktisk talt ikke eksisterer i teologiens (abstrakte) tankesystem.      

Spanske jøder på 1400-tallet visste alt om dette. Av den katolske kirke og kongetrone ble de i stort antall stilt overfor valget: død og drap eller kristen dåp. ENTEN - ELLER. Noen lot seg tvangsdøpe for å redde livet, mens mange hundretusener måtte flykte fra den morderiske katolske kirke. 

Den spanske Inkvisisjonens terror så sent som på 1400-tallet er et så ondsinnet og brutalt kapittel i den europeiske romerkirkes historie at vi forstår hvorfor taushet og fortielse er eneste strategi. Vårt språk strekker ikke til for dette teologiske (religions)hat og kirkelig grusomhet.

---------------------

   

Gudsekspert og MF-professor Atle O. Søvik leter etter sin egen (subjektive) innfallsvinkel til den lutherske teologi og antropologi. Det gjelder å holde den allmektige, allvitende Skaperguden ansvarsløs overfor sitt skaperverk.

Men det er kanskje mer nærliggende at han vil frikjenne KIRKEN for ansvar?

"Den allmektige himmelens og jorden skaper" (jfr. Apostolicum, art. 1) er i vår tid blitt puslete, svak og avmektig, mens den selvbevisste Søvik og hans professorale kolleger ved de teologiske fakulteter har rykket høyere opp i kirkehierarkiet OG tilranet seg en enorm fortolkningsmakt. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_apostoliske_trosbekjennelse

Søvik og teologenes treenige "Gud" (les: "Kristus") har vi ingen interesse for. Det ser ikke ut til at han selv regner seg blant "den onde" menneskelige hop (med såkalt "fri vilje"?), men tilhører nok den allerede frelste lille krets av "utvalgte hellige", som hver søndag blir utpekt i Apostolicum.

Som sådan er han historisk og etisk uangripelig, følgelig også helt uinteressant. Menneskelig sett er Søviks "teologiske teori" ikke til å begripe. Han viser da heller ingen interesse for hvordan katolsk eller luthersk lære og teologi praktisk påvirket menneskelivet det foregående årtusen i deres daglige liv. 

La oss bare minne ham om de lutherske slagordene «Skriften alene», «Troen alene» og «Nåden alene», om han skulle ha glemt dem. Teologene «glemmer» så mye for tiden. Eller, de lyver og stjeler helt uhemmet.

Heller ikke HEF/Humanist Forlag og Bjørn Stærk har interessert seg nevneverdig for Den norske kirkes autoriserte lære- og skriftgrunnlag. Det er mange aktører i det stadig mer grumsete kirke-kristne landskap som bør konfronteres.

 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/kirkearets-bibeltekster/ 

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kirkearet/gudst2011_tekstboken_registre_bokmaal.pdf 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11659065/#post_11659065 

 

--------------------- 

 

18.09.2016 (revidert 25.09.2016)

G. Ullestad