Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra Tomas Nemos skrift i serien "Tidens tema", 1968. Bokens tittel: "Verdensbilde, livsoppfatning og religion". Boken kan leses
digitalt her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/e211caf108f07de6d8a9cfe8811a8717?index=1#0
«Tenkende menneskers grunnsyn hviler på den oppfatning at det fysiske og psykiske i tilværelsen står i et langt sterkere kontaktsforhold til hverandre
enn de troendes oppfatning forutsetter – at det med andre ord har vært fast forbundet fra tidenes morgen.
Med evolusjonslæren som ariadnertråd kan vi følge denne
forbindelse fra første livsspire som ble formet her på vår jord. Det vil igjen si: fra de første helt utformede celler. Disse hadde samtidig fått evnen til å reagere overfor utenfra kommende påvirkninger –
og dermed krefter til å ernære seg, vokse og formere seg. Og disse evner og krefter har nødvendigvis og trofast måttet følge de levende veseners utviklingsgang oppover gjennom millioner av år.
Og samtidig med de flercellede veseners differensierte livsytringer kom døden inn i tilværelsen. Den er det som muliggjør livets fortsettelse i slekten og dermed dets fortsatte eksistens og utvikling. Så
paradoksalt det enn lyder er altså døden en livsfunksjon. Samtidig med de levende veseners tilblivelse fikk de nemlig i «vuggegave» en fenomenal formeringsevne. Denne måtte nødvendigvis bli objekt for hemmende og regulerende
motkrefter. Det er for disse døden er en fellesnevner – og sluttsum.
Man kan lett tenke seg hvordan livet hadde blitt uten dødens eksistens. Innenfor en forholdsvis begrenset
tidsperiode hadde vår jord i den grad blitt «overbefolket» at enhver livsutvikling var blitt umuliggjort. I det menneskelige samfunnsliv har denne tanke for lengst funnet sitt uttrykk i det folkelige ordspill: «Den enes død er
den annens brød». Innenfor vitenskapen har disse tanker fått en grundig og omfattende utforminge i Metsnikovs kjente bok: «Studier over den menneskelige natur». Og de var også kjent av evangelisten Johannes som sier: «Hvis
ikke hvetekornet legges i jorden og dør, blir det bare dette ene korn, men hvis det dør bærer det megen frukt».
Disse ord slo så sterkt ned i Dostojevskis sensible
sjel, at han satte dem som motto for sin store roman: Brødrene Karamasov.
Men allikevel: den mest intense frykt er og blir dødsfrykten. Og den ble i høy grad forsterket
ved læren om den evige helvetesstraff. Den gang man ikke hadde annet enn en tåket skyggetilværelse å by den dødes sjel, var dødsfrykten ikke på langt nær så intens. Derfor heter det om de ærverdige
patriarker, at de var tilfreds med resultatet av tilværelsen når de kunne dø gamle og mette av dage.
Det er ikke med dette sagt at døden betyr tilintetgjørelse.
«Kun former går tapt», sier Bjørnson. Dette bekreftes også ved den allmenngyldige lov om energiens konstans. Og dette igjen av atomforskningens hovedresultat at alt i verden er energi – fordi alt man har virkelig kjennskap
til kan oppløses i energi-enheter.
Hermed er man imidlertid ikke kommet til noe bevis for at det psykiske liv kan opptre i det man kan kalle en personlig form – utenfor legemet
og etter døden.
Det er dette nåtidens forskning psykiske forskning strever med å bringe på det rene. Men denne forskning befinner seg ennå på det begynnende
forsøksstadium og støter på store vanskeligheter både når det gjelder pålitelige objekter og metoder.
Med andre ord: Ennå er det ikke lykkes å
trekke sløret vekk fra «Det skjulte menneskes» ansikt -. Dette behøver nødvendigvis ikke å resultere i dådløs resignasjon eller håpløs pessimisme. Det er nok å minne om den dødssyke
dikter og naturforsker J. P. Jacobsens siste poem:
Så stanset og der den blodets strøm,
som før var vant å rinne.
Så dirret også de nerver til ro,
og sansene alle ble blinde,
og hjertet og hjernen virket ei mer,
du er kun støv nu og livløst ler.
La lenges, la grædes med evighets-savn.
Der er kun en stofhop, en dåd og et navn.
For alle gode tanker de kan slett ikke dø,
før ennu bedre tanker er spiret av deres frø».
----------------------------
13.09.2015 (revidert 02.10.2015)
G. Ullestad