"Dialoggudstjeneste"

 

«Det finnes ekstraordinære hendelser»   

(Stavanger Aftenblad  28. september 2015)

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/--Dodekontakt-er-ikke-svart-magi-3778770.html 

 

"Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis".

(Carl Sagan, 1980)

 

«Modig kirke», skriver Stavanger Aftenblad på lederplass 26.09.2015 (avisen ligner mer og mer et «menighetsblad») om en såkalt «dialoggudstjeneste», hvor «dialogpresten» inviterte et medium til samtale i kirkerommet. Den tvetydige religionshistoriker Anne Kalvig følger opp begeistringen. Hun stiller ingen kritiske spørsmål ved Den norske kirkes offisielle, autoriserte bekjennelsesskrifter - som utelukker enhver dialog!

Nei, det er ikke det spor «modig» av Den norske kirkes geistlighet å fortie dens steinharde, autoritære postulater i de stadig gyldige bekjennelsesskriftene fra oldtiden.

Ingen utvikling har funnet sted! Vi kan bare konferere avisene Stavanger Aftenblad OG Vårt Land, med sine (kristelige) monotone og forutsigbare «gjestekommentarer», daglige infantile andakter, ukentlige søndagsprekener (også fra St. Petri kirke), dialogprester og pavedyrkelse. Heller ikke NRK's daglige morgenandakter og ukentlige radio-overførte gudstjenester lar oss glemme hva som er kirke-kristendommens læregrunnlag, eller hvem som er denne religionens autoritet.

Avisen Vårt Lands "Verdidebatt" minner mer og mer om et vitnemøte på bedehuset. Til og med redaktør og journalist Erling Rimehaug har nylig postet et av mange "vitnesbyrd", ikke et debattinnlegg. Hva avisen Vårt Land forstår med "verdier" og "debatt" er nok noe helt annet enn hva vi ellers forbinder med et normalt, seriøst debattforum.

 

LØGN OG BEDRAG, eller "Tvilen som ikke ville gå"

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11589898/  

 

Den kristen-apologetiske skribent i Vårt Land og på Verdidebatt, Håvard Nyhus, har som overskrift på sitt siste innlegg satt: "Når han kommer, sannhetens Ånd". Det er ikke mye tvil i denne sats.

Det er like forutsigbart som de rørete innslag hans trosfrende, Hallvard Jørgensen, har postet på Verdidebatt (og på sin egen blogg).

Se her et av Jørgensens siste innspill på Verdidebatt:

"Det er mange gode og konstruktive innspel her. Men mange av dei held seg på eit ganske lett nivå. Nokre er vektigare, og det er jo uansett fritt fram å skrive her. Men: For meg er det ein lengsel at diskusjonen blir såpass informert og seriøs at eg verkeleg kan kome vidare i livet og trua og faget, av å lese den. At seriøse argument verkeleg kan brynast mot kvarandre, og at ein kan møte kvarandre på eit informert nivå, der skjeringspunkta i problemstillinga finst. Kanskje er dette å ynskje for mykje av eit debattforum? Kanskje må ein gå til det internasjonale teologiske akademia for å kunne ha konstruktive samtalar om dette komplekse temaet. Eg skulle i alle fall ynskje at fleire fagpersonar kunne tenke seg å kome med relevante og saklege innspel som kunne bringe problemstillinga framover. Eg trur dei fleste kan vere samde om at det vi her diskuterer, faktisk er ei skikkeleg viktig problemstilling for teologien og kulturen og kyrkja".

Dette er ikke mye å bli klok av. Det er nok heller ikke meningen at vi "legfolk" skal bli kloke og opplyste. Ut fra Hallvard Jørgensens innlegg og kommentarer på Verdidebatt, har vi forstått at den kristne kirkes teologi er så "sofistikert" at vi alminnelige mennesker ikke kan forstå den rett.

Jeg siterer (lekmann) Håvard Nyhus i Vårt land og på Verdidebatt:

"Jesus er et historisk situert menneske - begrenset av sin tid og sine omgivelser. Derfor er det enkelt og greit en hel del ting han ikke vet. Som alle andre er han nødt til å spørre seg frem her i verden".

Dette er ganske nye toner i den kirkelig-teologiske "diskurs" de senere år, og det er nok ikke så "enkelt og greit" som lekmann Nyhus eller MF-teologen Jørgensen  vil ha det til.

Jesu historisitet har vært kjent og omtalt i historisk-kritisk forskning i mer enn 100 år. Men kirkelige teologer (les: "Jesus-dyrkere"), konservative eller liberale, har aldri klart å ta innover seg denne forskningen. Derfor er den heller ikke blitt presentert for et norsk publikum.

Vi forstår hvorfor Nyhus i sine pludringer i Vårt Land og på Verdidebatt, i NRK P2, Dagbladet, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende ikke våger å berøre kirkens aktuelle postulater. Har han noen gang (som kristen skribent) presisert sin "Kristus-tro" for leserne? Han er lett gjennomskuelig, men han tror kanskje selv at han er "dyp" og "mystisk"? 

Var ikke Jesus fra Nazareth "Gud av Gud", "Guds eneste Sønn", "sann Gud og sant menneske" likevel? Var Jesus likevel ikke "himmelens og jordens skaper", slik det lyder i Apostolicums 1. artikkel? Hvilke satser i Nicæneum og artikler i Apostolicum må da revideres, Nyhus?

Nyhus må vel som kristen-troende, apologet og skriftkyndig ha gjort seg noen tanker om kirkens bekjennelse (læregrunnlag)? Eller, er han tankeløs og historieløs? Det står intet sted i kirkens offisielle bekjennelsesskrifter at den guddommeliggjorte Jesus tok feil, eller at han var "begrenset av sin tid og sine omgivelser". 

Vi vil gjerne vite hvordan, og på hvilket skriftlig (autoritativt) grunnlag slike tanker har sneket seg inn og funnet feste hos den kristne ny-apologeten Håvard Nyhus. Kan han, med respekt å melde, uttale seg litt mer historisk etterrettelig og presist? Han må vel skjønne at vi ikke har noen interesse for hans subjektive og personlige "synsinger"?

Kan "Gud selv" eller "Guds eneste Sønn" (den inkarnerte "Gud": født, ikke skapt) ta feil, Nyhus? Er ikke sannhetens Ånd identisk med Den hellige Ånd: en av de tre mannspersoner i Treenigheten? 

Hvis Jesus fra Nazareth tok feil, har vel også den kristne kirke tatt feil i mer enn 1700 år? Har sannhetens Ånd (les: Den hellige Ånd) misledet kirken og kristenheten i nær 2000 år? - Med hvilke fatale konsekvenser for menneskers liv og helse?

Det er høyst merkelige skriftsteder i evangelieskriftene Nyhus henviser til (Mk. 5:30 og Mt. 15:21-28).

Det har liten offentlig interesse hva en kirkelig ordinert prest mener om såkalt "ny-religiøsitet". Verken dialogprest Trym Mathiassen eller religionshistoriker Anne Kalvig har noe interessant å meddele i denne forbindelse. Men dette vet vi jo fra flere årtier tilbake. Hva kirkelige teologer og religionshistorikere har ment og uttalt om "New age" og "ny-religiøsitet", har vi grundige beskrivelser om i alskens teologisk litteratur OG i lærebøker for studenter ved lærerhøgskolene. Det finnes få spor av etisk-historisk erkjennelse eller prinsipiell teologi- og dogmekritikk i Stavanger Aftenblad og Vårt Land, som heller ikke i den teologistyrte faglitteratur som er pensum ved lærerhøgskolene.

Ingen kristendomskritiker er så vidt jeg vet invitert til "dialog" fremfor alter og Jesus-skulptur i St. Petri kirke i Stavanger. Kirkens "dialogpartnere" er nok nøye utplukket, som også en (bosnisk) muslimsk imam for en tid tilbake. Vi forstår at disse spesielle kirkelige seremonier var og er regissert inntil minste detalj. I mars dette år var det Ap-politiker, Palestina-aktivist og (dialog)prest Odd Kristian Reme som foresto den selsomme seanse i kirkerommet. 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/Da-prest-motte-imam-3645713.html  

Alle vet at den som kommer inn kirkerommet (her: St. Petri kirken), må bøye kne for kirkens teologiske autoritet:  Jesus fra Nazareth.  

Aftenbladets høyrøstede og mange helsides innslag den senere tid om den såkalte «dialogpresten» og «dialogkirken» er forbløffende. Den ordinerte «dialogpresten» Trym Mathiassen (profilert i flere ulike medier) ønsker åpenbart ingen redelig dialog, diskusjon eller konfrontasjon om Den norske kirkes dogmatiske grunnlag:  Jesus-forgudelsen.

http://www.aftenbladet.no/meninger/Dialogens-hensikt-og-gudstjenestens-funksjon-3784730.html  

Det forholder seg nok slik at Jesus-dyrkeren Trym Mathiassen (og hennes likesinnede) ikke bare har kontakt med den fysisk «oppstandne» oldtidsprofeten fra Nazareth, og heller ikke bare hadde eller har en såkalt "passiv" fornemmelse av den avdødes nærvær, men har (i dag) et "aktivt" og INTIMT KJÆRLIGHETSFORHOLD til den jødiske mannsperson som døde for 2000 år siden.

I en såkalt "dialoggudstjeneste" er det rart at vi ikke får nærmere kjennskap til presten Trym Mathiassens Jesus-dyrkelse og Kristus-tro.  

Det er noe ganske annet enn moderne "åndemaneres" (uskyldige og ufarlige?) formidlende seanser mellom de levende og de døde. Kirkens teologer og prester kan heller ikke anklage "medier" eller "åndemanere" for å kreve penger for sin virksomhet, når de selv som statslønnede funksjonærer får statlig støtte og godkjenning til å forkynne sin absurde (kirkelige) oldtidsmytologi for barn og unge mellom 0 - 18 år.

I det ene øyeblikk fordømmer statskirkelige prester og teologer Martha Louises englemytologi (jfr. TF-teologen Notto Thelle), åndemaning/spiritisme og «samtaler med de døde», men i neste øyeblikk blir denne såkalte «ny-religiøsitet» tilsynelatende omfavnet av «dialogpresten» i kirkerommet.

Religionsforskeren Anne Kalvig har hatt flere gode poenger de senere år, som her:  

"Er det nokon som hugsar ramaskriket då prinsesse Märtha Louise slumpa til å fortelja at ho kunne kontakta dei døde kva tid som helst, til Aftenbladets Reidun Gudmestad? Biskopane i landet fordømde henne, Snåsamannen fordømde henne, medan popstjerna Madonna (!) uttrykte støtte. Dette var i 2010, tre år før Kyrkjemøtet med overveldande fleirtal røysta for å tilby husreinsk-liturgi til det norske folket".

http://www.aftenbladet.no/meninger/Dodekontakt--logn-og-bedrag-3246550.html 

At denne type rare "dialog" finner sted foran alteret, fremfor en gigantisk Jesus-skulptur OG med Trym Mathiassen i prestedrakt, er selvsagt ikke tilfeldig. Noen av oss får frysninger av slike bilder. Men religionsforskeren Anne Kalvig (og Aftenbladet på lederplass) synes det er storveis!

Verken prest/kapellan Trym Mathiassen eller religionshistoriker Anne Kalvig har nok fortalt deres dialogpartner(e) om Jesu stygge doms- og straffetrusler i evangelieskriftene, heller ikke om det heslige innholdet i Augustana, den bekjennelse alle lutherske prester har avgitt troskapsløfte til.

Det er morsomt hvordan disse to (kristelige) medieaktører, teologen Trym Mathiassen OG religionsforskeren Anne Kalvig, har funnet sammen i sin interesse for "dødekontakt". Ingen av dem, verken teologen eller religionsforskeren, tilfører noe nytt eller interessant om denne grensetilstand vi alle før eller senere må forsere. Det er synd at forskeren Kalvig ikke løfter debatten opp og ut over kirkens lave og trange takhøyde.

Hvorfor i all verden konfronterer ikke forskeren Kalvig presten Trym Mathiassen med den kristne kirkes autoritative LÆRE om dom, frelse og fortapelse? Vi VET at de kristne kirker og dens teologer har utarbeidet en nøye utbygget lære om de dødes evige skjebne. De VET tilsynelatende alt om menneskenes etterliv. Høyt utdannede kirkelærere og teologer har inntil vår tid etterlatt seg utallige skrifter og avhandlinger om oss villfarne, fordømte og fortapte sjeler. Ateister (les: gudløse) er fortsatt blant kirkens fremste fiender.

http://www.aftenbladet.no/meninger/Kirken-ma-ta-mennesker-og-deres-erfaringer-med-dode-pa-alvor-3779535.html 

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Jo_-kirken-er-rett-sted-for-samtale-3782753.html 

 

 

AUTORITETSDYRKELSEN

 

Det er interessant hvordan kristne apologeter, teologer og retorikere snakker seg bort.  Den katolsk troende Olav Rune Ekeland Bastrup og Njål Kristiansen på Verdidebatt har begge lydig underkastet seg pavemaktens maskuline autoritet, og bør derfor konfronteres med pave Frans’ syn på homofilt samliv.

Jeg siterer Bastrup på Verdidebatt:

«At noe har status som sakramenter fremfor andre skyldes at visse tegn og visse tegnhandlinger viser direkte tilbake til ord, handlinger og løfter gitt av Jesus. Når Jesus ved innstiftelsen av eukaristien sier "Gjør dette", ja, så gjør kirken dette».

Legg merke til formuleringen: befaling og lydighet? Og hvem har befalt at ekteskapet skal være et sakrament? Jesus? Paven?

Vatikanets autoritære mannsstat gjør de fleste aktivt-troende katolikker INHABILE i alle spørsmål som angår kjønn og seksualitet, samliv og likestilling.

Pave Frans presenterer ingen løsning:  han er problemet!

Det er (dessverre) svært få som våger å kritisere paveinstitusjonens autoritet og makt over nær en milliard troende katolikker. At slik avskyelig autoritetsdyrkelse ukritisk kan pågå uforstyrret i våre moderne liberal-demokratiske samfunn viser med all tydelighet at opplysningstidens ideer aldri har nådd inn i verdens største kirkesamfunn.

Ganske paradoksalt: en religiøs-kristen diktator anerkjennes og hylles (til og med i FN), mens en verdslig-politisk diktator (som i Nord-Korea) fordømmes. Men begge diktator-typene forlanger underkastelse og tilbedelse av sine undersåtter. Begge driver meningsterror fra småbarnsalder. De dikterer hva deres undersåtter skal tenke og hvordan de skal leve.

Hva mener de katolske debattantene på Verdidebatt:  er det riktig og rettferdig at en kristen-katolsk stat i Europa – Vatikanstaten - utelukker kvinner og barn? Er de fortrolig med at det midt i det demokratiske Europa eksisterer en kristen mannlig diktaturstat?

Er de blitt konfrontert med Vatikanets uttalelse nedenfor?  

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Pavens-hoyre-hand---Irsk-homo-ja-et-nederlag-for-menneskeheten-8034653.html

 

Den geistlige makt og det umyndige lekfolket: hyrden – fårene 

 

Leses bør også den meget oppsiktsvekkende kommentaren til TF-stipendiat Åste Dokka i Vårt Lands papiravis 18.09.2015. Den er et glimrende eksempel på hvordan «kriseteologien» forsøker å redde seg ved å forsvinne inn i en språklig og tankemessig tåkebanke.

Her er ingen konkrete (skrift)referanser, ingen eksempler, ingen presisering. «Gud» og «Jesus Kristus» opptrer ikke i Dokkas tekst. Her er intet klart anskuelig tankehold, bare en skamløs og uforpliktende lek med ord. Mer intetsigende svada fra en TF-teolog (stipendiat!) kan vi vanskelig finne. Det er i høy grad et krisesymptom.

http://www.vl.no/meninger/spaltist/farvel-tvil-1.377449  

 

http://www.vl.no/meninger/kommentar/det-myndige-lekfolket-1.39773

http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/aste-dokka.html 

 

Når kirkens teologer mister sitt språk, bør de TIE – eller erkjenne offentlig sine tusenårige fatale feiltakelser. Millioner på millioner av mennesker er blitt terrorisert, torturert og drept som direkte og indirekte følge av kirkens lære og teologi, men teologene synes uberørt. Mangler de empati?

Hvis de i «lukkede rom» holder på å klekke ut en ny teologi, må alle menigheter informeres om dette fra prekestolen. Kirkens millioner ufrivillig tvangsinndøpte medlemmer har en demokratisk rett til å bli opplyst og informert om hvilke spekulative teorier og manipulerende strategier teologene beskjeftiger seg med.

Jeg siterer  MF-stipendiat Åste Dokka i Vårt Land:   

«Hvor står læren om helvete, embete og bønnens virkning nå? Det er ikke godt å svare. Den norske kirke peker til Bibelen og bekjennelsesskriftene. Men det finnes ingen sentral læreinstans som kan utlegge dem. Autoriteten er spredt, og den teologiske vurderingen likeså».

Slikt svada som dette er i beste fall uansvarlig tale. Ingen "sentral læreinstans"? Hvordan skal tvangsinndøpte kirkemedlemmer – kirkens «folk» - vite hva som er gjeldende, aktuell lære hvis teologene ikke selv vet det? Hvordan i all verden kan teologene forsvare spebarnsdåp og misjon verden over hvis det ikke eksisterer en «endelig og enhetlig sannhet»?

«I luthersk teologi er dåpen det eneste teologisk kvalifiserende», sier Dokka. Teologisk kvalifiserende til hva? Hvorfor forteller ikke TF-teologen Dokka at dåpen er et sakrament, og følgelig et brudd med alle normale medlemsskapskriterier i foreninger og organisasjoner?

Hva slags «kirke», "folk" eller «samfunn» er det spebarnet (ufrivillig) blir innlemmet i ved dåpen? Hvorfor trenger et spebarn «vannets renselse»: «gjenfødelse»?

Hva betyr det å bli døpt i/eller til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn?

Hvis ingen «sentral læresinstans» har besørget at den luthersk-evangeliske lære har bestått uforandret i vårt statskirkeland de siste 500 år i vårt land, hvem har da ansvaret? Hvem påser at prestene forkynner «rent og klart»? Hvem har bestemt at Den norske kirke skal være en "bekjennende og misjonerende kirke"?

Har ikke bispekollegiet,  kirkeråd og kirkemøte, Lærenemnda eller de teologiske fakulteter læreansvar? Jeg minner om at det er fakultetsteologene, som Åsta Dokka, som utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke. Er hun ansvarsløs?

Den norske kirke har riktignok ingen pave, men forsamlingen av 11 lutherske biskoper i prangende bispekapper og/eller med det store korset på brystet gir et ganske mektig og eiendommelig inntrykk. Er de ansvarsløse?

De høytidelige og pompøse bispeinnvielser, med konge og politikere til stede, er en maktdemonstrasjon i seg selv. Se forsamlingen av de 11 evangelisk-lutherske biskoper ("læreinstansen") her:

http://www.vl.no/troogkirke/begge-fl%C3%B8yer-i-homostriden-ber-for-bispem%C3%B8tet-1.20179 

 

http://www.kongehuset.no/nyhet.html?tid=94387&sek=26939 

http://www.dagbladet.no/2010/10/21/nyheter/kirke/innenriks/13942897/ 

http://www.kongehuset.no/tale.html?tid=96775&scope=0 

 

Sannheten er at den enkelte prest er bundet til sitt offentlig avgitte ordinasjonsløfte. Han eller hun har erklært lydighet til bekjennelsen. I mer enn 1700 år har paver, piskoper og prester lydig underkastet seg romerkirkens diktat fra Nicæa år 325.  

Ingen prest kan stå på prekestolen og si at Jesus tok feil! Ingen prest kan fra prekestolen betvile Jesu guddommelige, overmenneskelige autoritet. Da mister vedkommende jobben.

Den prest som avviker fra «den rette lære» blir kalt inn på teppet til biskopen. Den (teologisk-dogmatisk) ulydige eller illojale prest blir refset eller avskjediget. Helge Hognestad er et meget aktuelt og avslørende eksempel, som knuser Dokkas argumentasjon. Tidlig i det forrige århundret var det den «liberale» teologen Kristian Schjelderup som ble rammet av pisken fra den statskirkelige læreinstans (jfr. NOU 1985: 21: Den norske kirke og læren).  

Prester, teologer og biskoper kan være uenige om mangt og mye i periferien (det de snedig kaller «adiafora»), men i det fundamentale/fundamentalistiske dogmet om Jesu oppstandelse har de å slutte rekkene, lojalt og lydig. Dette usannferdige og historisk uholdbare dogmet om Jesus styrer alle kirkelig-teologiske utlegninger av bibelens to skriftsamlinger.

Det gjelder alle kristne menigheter og kirkesamfunn:  liberale, progressive, konservative, bibeltro, fundamentalister...Alle prekener og andakter, all "eksegese" (en teologisk disiplin) man kan komme over stadfester dette. All kristen og teologisk tenkning er strengt begrenset og bundet av den eldste oldtidbekjennelsen:  Nicæneum  (år 325).  

 

Jesu (fysiske) oppstandelse fant aldri sted! Denne villfarne og til dels fanatiske jødiske oldtidspredikant fra Nazareth endte sitt liv på jorden som ethvert annet dødelig  menneske, dvs. han brøt ingen biologiske eller fysiologiske naturlover for den menneskelige eksistens på jorden, verken ved fødsel eller død.

Jesus fra Nazareth var en enkel lekmannspredikant, sterkt påvirket av eskatologisk-apokalyptiske ideer i deler av samtidens sekteriske retninger innenfor jødedommen. Jesus tok feil i sin mytologiske selvforståelse, i sin lære om dom og helvetesstraff for sine meningsmotstandere.

Følgelig har også kirken i nær 2000 år tatt feil, ettersom den inntil i dag har autorisert Jesu lære og forkynnelse som «Guds ord».  

Kirkens håpløse situasjon består i at den ikke kan oppgi den morbide helveteslæren uten samtidig å oppgi Jesu (guddommelige, ufeilbarlige) autoritet. Den har i årtusener bygget sitt uhyggelige maktimperium på en LØGN!

Når skal kirken stilles til ansvar for sine feiltakelser, straffetrusler og misgjerninger?

 

«Det myndige lekfolket» finnes ikke. De blir tvert om befalt å gjenta og gjenta Apostolicum under Den norske kirkes høymesse hver eneste søndag. Postulatene blir innprentet lekfolket fra småbarnsalder. I Apostolicum (som i Nicæneum) blir det fastslått i alle landets kirker hva som er gjeldende autoritativ lære.

Umyndige barn blir døpt til denne bastante, uforanderlige bekjennelse. Derfor ser vi at kristenfolket (lekfolket)  på Verdidebatt gjentar og gjentar hva de gjennom årtusener har vært og er indoktrinert til. Deres troslærere (teologene) griper ikke inn og korrigerer dem.

Når det gjelder kristelig forkynnelse og prekener, som Vårt Land og Verdidebatt flommer over av, har debattredaktør Johannes Morken ingen presse-etiske retningslinjer å henvise til. Vi ser gang på gang at de grusomste straffetrusler på menneskers evige liv ikke rammes av avisens etiske retningslinjer. 

Er ikke helveteslæren et verdispørsmål, Morken? Nei, det er teologi må vite, og da opphører alle normale normer, vurderinger og spilleregler. Den kristen-dogmatiske Morken slår hyppig ned på «avsporinger», men lar de mest absurde og ekstremistiske kristne forestillinger få fritt spillerom.

Den danske teolog Regin Prenter, hyppig sitert og omtalt også blant moderne teologer, utgav boken "Kristen tro. En kristenlære for lekfolk" (253 s., jfr. innholdsfortegnelsen bakerst i boken). Vi lekfolk skal angivelig få alle svarene på våre spørsmål i denne boken, som utkom  først i 1967, så i et nytt opplag i 1973.

Forfatteren sier det slik i sitt innledende forord:

"Kristen opplysning om troen er ikke troen. Man bliver ikke troende gjennom "opplysning" fra mennesker, men kun gjennom Helligåndens opplysning. Men kristen opplysning om troen er et våben, den troende kan og bør bruge i kampen mot troens motstandere, der søger å komme troens overbevisning til livs ved at sprede forvirring om troens innhold". (1. Tim. 6, 20-21)

 

"DOGMATISK OG ETISK MINIMALISME"?

 

Teologen Åsta Dokka sier følgende:

«Selv har jeg blitt mer og mer glad i den dogmatiske og etiske minimalismen vi har famlet oss frem til. Trenger kirken å fastslå hva den mener?...For hva skal vi egentlig med en offisiell, kirkelig mening om fortapelsen eller privatbilismen?».

Handler det virkelig om FORTAPELSE eller PRIVATBILISME? Hva slags verden lever Dokka i, som kan sidestille slike størrelser? Fortapelse og privatbilisme?

Og hva består «minimalismen» i? Hvorfor opplyser hun oss ikke?

Med bekjennelsesskriftene har kirken i mer enn 1700 år fastslått hva den mener, med uhyrlige konsekvenser for menneskers liv og helse gjennom hele kirkens groteske voldshistorie.

Både TF-stipendiaten Dokka og «dialogprest» og kapellan Trym Mathiassen vet nok godt hva den kristne kirke lærer og forkynner over hele verden om menneskenes evige skjebne etter døden.  

Så vidt jeg vet er ikke kirkens LÆRE om «de to utganger» oppgitt. Den ble tvert om fastholdt av Den norske kirkes preses/erkebiskop i NRK for ganske kort tid tilbake.  

Mange vet at det er «sjelens frelse» kirken foregir å forvalte (samt «nøklene til himmelrikets porter»). Det er ikke mye spor av «famling» i kirkens bekjennelse og teologi. Den kristne kirkes  totalitære terrorregime gjennom utallige århundrer ville ikke vært mulig hvis den etisk-rettslige tenkning hadde overtrumfet kravet til fanatisk troslydighet hos dogmatikkens nidkjære voktere.

Ingen spør selvsagt kirken om «privatbilismen». En slik flåsete og grov sammenstilling forteller svært  mye om teologen Åsta Dokka og hennes teologiske fakultet. Hva slags «etiske minmalisme" er det hun/de har kommet frem til, på grunnlag av Jesu lære i evangelieskriftene OG romerkirkens Nicæneum? Hvilken etikk utleder Dokka av Augustana art. 1 og 17?

«Historien har jo vist at kirkelig lære ofte tar feil».

Vi får ingen konkrete eksempler på feiltakelsene i den kirkelige lære, ingen skriftlige referanser. Fortell oss, Dokka: HVILKEN KIRKELIG LÆRE HAR TATT FEIL?  Hvem av kirkens autoriteter, hellige kirkefedre og kirkelærere har tatt feil:  Jesus, Paulus, de apostoliske kirkefedre, St. Augustin, pavene, Martin Luther, Jean Calvin? Middelalder-skolastiker og systembygger Thomas Aquinas?

Se nedenfor hvordan såkalt «bibelsk tro» presenteres (rettere: «kristen tro», «kirkens tro» og/eller "kirkelig lære"). Man må alltid ha klart for øye at Det gamle testamente – den hebraiske bibel - er en genuint jødisk skriftsamling, ikke en kristen bibel!  

Men for kristenfolket, som også for majoriteten av kristent oppdratte agnostikere og ateister, er «Bibelen» kristen!  

http://www.bibelsk-tro.no/12-05-08.html   

Det er nok få som bryr seg om hva kirken mener om «klimakrise, om foreldreskap, om porno, om friluftsloven». Teologen Åsta Dokka glemte tilfeldigvis å nevne «homofili», som har vært Den norske kirkes eneste, altdominerende tema ikke bare den senere tid, men gjennom flere tiår.

«Klimakrisen» er bare en ny «sak» kirken har kastet seg over for å avlede oppmerksomheten fra langt mer alvorlige teologiske og etiske problemer. Noe må jo erstatte «homofilisaken» når den om noen år forhåpentlig brenner ut.

Jesu helveteslære er som kjent ingen god "sak" for Den norske kirke.

 

«Jesu lignelser fascinerer og provoserer»

 

http://www.vl.no/kultur/jesu-lignelser-fascinerer-og-provoserer-1.402208 

 

Dette er en typisk overskrift og innfallsvinkel i den kristelige avisen Vårt Land. Men vi verken fascineres eller provoseres av endetidspredikanten Jesu lære og virksomhet i evangelieskriftene. Det er intet gåtefullt ved Jesus! Tvert om:  vi sjokkeres over hans primitive forestillinger.  

Vi bryr oss ikke om hva forfatter, historiker og journalist Karsten Alnæs OG misjonær og teologiprofessor Notto R. Thelle i to år har brevvekslet om Jesu lignelser, slik heller ikke den meningsløse «dialogen» mellom Eskil Skjeldal/Jon Fosse OG Didrik Søderlind/Stian Kilde Aarebrot interesserer oss det minste.

Når misjonær og TF-teolog Notto Thelle beklager seg over at studenter ikke vet hvem den barmhjertige samaritan er, må vi bare smile. Det er tvert om et godt tegn. Gjennom alle tider og i alle kultursamfunn ville og vil et forslått menneske i veikanten bli hjulpet. Det er en naturlig impuls ved vår menneskelighet. Vi trenger selvsagt ingen "lignelse" eller moralbud fra oldtiden for å handle rett og godt overfor våre medmennesker.   

Tvert om, vi har erfaring om at barmhjertighet og solidaritet med våre medmennesker er noe ganske annet enn den fæle dualistiske teologi Jesus lærte og forkynte for 2000 år siden. De fleste av Jesu lignelser har en svært klanderverdig moral. Hans slette motivering for å gjøre gode gjerninger må vi i dag avvise. 

Men for en teologi-professor i år 2015 er altså Jesu lignelser stadig retningsgivende:   

«De må ha gjort et uutslettelig inntrykk første gang de ble fortalt. Siden har fortellingene krysset tros- og landegrenser og truffet mange mennesker. Likevel er de i ferd med å glemmes i den norske kulturen. Hva gjør det med oss som kultur, spør Thelle...Det er vel de store fortellingene som har mest liv i seg, lignelsen om såmannen, den bortkomne sønnen, den barmhjertige samaritan, og dommedag der geitene og fårene skilles. Mange av dem er glitrende, også de små parablene om sennepskornet, kamelen og nåløyet og den rike mann, sier Alnes».

Nei, Jesu lignelser er slett ikke «glitrende»! Det skyldes bl.a. at mange av dem har en særlig giftig brodd mot hans jødiske meningsmotstandere. Jesu helvetesstraff er da også åpenbart plagsom for de to lærde herrer: 

«Troen på helvete er de anfektet av begge to, og noe av det de har diskutert er straffen».  

Jeg siterer TF-teologen Notto Thelle:

«Jesus var en forteller, og en god fortelling skal ha en god avslutning, enten happy end eller død og fordervelse. Fortellingen er fortalt inn i en konkret situasjon for å gi svar på en bestemt utfordring. Man kan ikke ta slike fortellinger som evige sannheter om menneskets evige skjebne som det blir gjort i en del dogmatiske utlegninger. Det er helt meningsløst. Det er grusomme avslutninger også i eventyr der folk blir hengt, hoder kuttes, tre renner i ryggen og salt i åpne sår. Det er deler av en god fortelling, og lignelsene har en del av dette. Vi må ta lignelsene alvorlig, men ikke bokstavlig».

Det er nok TF-teolog Notto Thelle og hans kirkes gudsbilde (les: Jesus-bilde) som er meningsløst. Nær 2000 års kirkehistorie er nok heller intet «eventyr», slik Thelle vil ha oss til å tro. For millioner terroriserte, torturerte og døde handlet det ikke om «deler av en god fortelling».

Jesus tok lignelsene bokstavlig. Det gjorde også kirken de påfølgende årtusener.   

 

Glemsel og gjemsel: innsvøpt i (teologisk) bomull

 

Det hviskes og mumles mye i de forfalne, nedslitte og mugne kroker ved presteskolene: Det teologiske fakultet, Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen. Det er interessant at mange av teologene nå bruker Vårt Land som «mikrofonstativ».

I Stavanger Aftenblad 23. sept. har også den ellers sindige valgforsker Frank Aarebrot mistet fullstendig gangsyn. Han mener, som Aftenpostens Stanghelle og andre redaktører, at en ordfører som taler i tunger, hevder å være blitt helbredet ved bønn (for halsbetennelse) og mener homofili strider med Bibelen ikke er noe problem «så lenge de ikke overfører troen til politikken...».

Med Stanghelles språk handler det om  majoritetshysteri, rettroenhet og intolerant toleranse. Jeg siterer ham:    

«Et ubegripelig «åndsspråk» som for oss uinnvidde er det rene babbel. Sammen med hennes homofilisyn er også dette nå i ferd med å bli en del av debatten rundt ordførervervet. Moralen er klar: En ordfører kan ikke i sitt lønnkammer tro det hun og han vil. Det er en moral med autoritære trekk, selv om disse er ikledd toleransens forskjønnende kappe».

«Gudeskapt verdensorden. Den dreier seg selvsagt ikke om homofili. Heller ikke om at det store flertall av verdens troende faktisk mener det samme som Shoaib Sultans trosfeller. Enhver katolikk er jo forpliktet på det samme antiliberale syndsbegrepet, de utfordres bare ikke på det. Og mellom 2007 og 2011 hadde Oslo en varaordfører fra KrF som tilhører en lavkirkelig konservativ retning som fortsatt insisterer på at i den gudeskapte verdensorden er homofili en synd mot selve naturen».

«Det bør, skal og må ikke være en opplest og vedtatt ordførerkvalifikasjon at man skal fornekte alle de mer eller mindre skumle pussigheter og skrikende inkonsekvenser som religioner flest er så spekket med. Eller for å formulere det fra et sekulært ståsted: Enhver må få lov til å ha sin overtro i fred så lenge man overlater fritt til sine medmennesker å velge sine egne veier».

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/De-rettroendes-makt-8171242.htm

Få kristne trekker et skille mellom politikk og teologi, mellom offentlig og privat. Stanghelles servile kirkelojalitet blir stadfestet av Dagbladet og Klassekampens redaksjon (de kristne skal få lov til å tro hva de vil "i sitt lønnkammer"). Men ingen kristne, konservative eller moderate/liberale, betrakter vel sin «tro» ("tro på" hvem?) som et privat anliggende?

Hvorfor driver den kristne kirke aktiv misjon i alle verdensdeler, hvis "troen" er privat? Hvorfor har vi hatt en "Statskirke" i 500 år, eller i 1000 år (først katolsk, så protestantisk)? 

Hvorfor understøtter Staten kirken - i form av presteutdannelse, prestelønninger, misjonsvirksomhet OG trosopplæring - hvis "troen" er privat?

Mye tyder på at kirkepolitikere, folkekirke-apologeter og avisredaktører stille og umerkelig (ved forsiktig hvisking) forsøker å plante noen mistankens spirer i selve «grunnfjellet» blant de kristen-troende. Men hvis de hadde og har den minste interesse for å spre sine ulne ideer bredt og vidt til «folket», ville de selvsagt aldri valgt den sære nisjeavisen Vårt Land som kommunikasjonskanal. Men i denne ortodokse, dogmetro avisen vet nok teologene at de ikke risikerer kritiske tilsvar. På dette forum kan de utbre seg med sine pludringer og stjålne ideer, uten å bli stilt til ansvar. De blir godt beskyttet av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet og Klassekampens redaksjon. 

Man kan få inntrykk av at det har utgått et bud fra et overordnet kirkelig (presse)organ om at dagsavisen Vårt Land skal ha monopol på all religionsdebatt i vårt stadig offisielt kristelige land. Se dette utrolige oppslaget i Vårt Land (så vidt jeg vet ikke gjengitt i noen andre aviser, som heller ikke på "Fri Tanke").

Det "religiøse diktatur" har bare antatt en nyere, modernisert og "sofistikert" form enn i kirkens forgagne århundrer. Hvor tett kirke, stat og mediemakt er sammenfiltret, får vi vel ingen bedre eksempler på enn i Vårt Land og på Verdidebatt?  

http://www.vl.no/nyhet/religionsvandring-i-oslos-gater-1.420838 

Heller ikke HEF eller "Fri tanke" klarer å mobilisere noe selvsendig engasjement blant sine medlemmer. Humanist-redaktør Didrik Søderlind har lojalt og lydig funnet sin plass i Vårt Lands spalter. Han er med andre ord nøytralisert. Nå synger han kristne lovsanger til Vårt Lands ære.

«Noen ganger krever verden av oss...», skriver TF-teologen Åsta Dokka. Snakk om å stille saken på hodet! Kirken har i årtusener befalt og forlangt underkastelse og lydighet av verdens folkeslag. Hun har ikke ett ord å si om kirkens misjonsimperialisme gjennom de foregående årtusener.  

Den som ikke lydig bøyer kne for kirkens postulater/dogmer om sin eneherskende mannsgud («Kristus Pantokrator» og «Kristus Kongen»), trues med evigvarende torturstraff.

Hva sier TF-teologen Dokka til denne andakten i avisen Vårt Land (av en kvinnelig, katolsk trosfrende)?

http://www.vl.no/2.601/kristus-kongen-1.63104 

 

Jeg siterer nedenfor Dokkas siste ord, som jeg vil betegne som et klimaks i etisk ansvarsfraskrivelse OG teologisk-dogmatisk (målrettet?) bevisstløshet.  

«I bunn og grunn er dogmatikken en alvorlig lek, og ikke et vitne om sannheten...Den tause og med tusen tunger talende kirke er kanskje ullen. Men så er jo ull et varmt og vidunderlig materiale som kan romme mye rart uten å miste sine kvaliteter».

Den tause kirke, Dokka?

Den luthersk-evangeliske kirke og dens teologer er full av ord. Blir småbarn døpt til en taus kirke? Er en bekjennende og misjonerende kirke taus? Er kirkens fem bekjennelsesskrifter uttrykk for en «tusen tunger talende kirke»?

Kirkens voldelige teologi og historie finner vi utbrodert, systematisk og konsekvent, i utallige skrifter fra oldtiden frem til i dag. Fiendehatet - kynismen og ubarmhjertigheten - som gjennomstrømmer kirkelærernes skrifter frem til i dag lar seg ikke bortforklare.

Teologiske byggverk og livsfjerne tankeleker som begrenser menneskers livsrom og krenker menneskets verdighet må aldri få  vekstvilkår i vårt fellesmenneskelige offentlige rom. Menneskelig og psykologisk sett kan vi til en viss grad forstå hvorfor dagens teologer griper til fortrengning, fortielse og sensurering av meget avslørende kirkehistoriske skrifter. Historiens groteske vitnesbyrd er knusende for kirken. Kirkens teologer kan ikke tåle det siste århundrets kirkekritiske historieforskning, og de har hatt makt til å fortie den inntil i dag.  

Å betegne dogmatikken som «en alvorlig lek» er en mildt sagt rystende formulering. I årtusener har millioner på millioner av uskyldige mennesker blitt terrorisert, torturert og drept av den kirkelige dogmatikkens nidkjære voktere.

Måtte de lide og dø for «en alvorlig lek»?

Vi møter her en sjokkerende etisk og logisk brist. Mangel på etisk alvor og historisk erkjennelse er et meget illevarslende trekk i den kirkelig-teologiske «diskurs». Selvrettferdighet og idealisering av den autoritære og voldelige kirkehistorien kan ikke skyldes annet enn den fundamentale DUALISMEN i kirke-kristendommens verdensbilde og menneskesyn.

De ONDE vantro og ugudelige har intet menneskeverd, som i det stadig gyldige Augustana art. 17. Den som er fratatt sin menneskelighet, likestilt med «djevlene» (onde av natur), trenger man ikke vise noen barmhjertighet.

Bare ved å demonisere hedninger, jøder, kjettere og hekser kunne kirken - uten den minste medlidenhet - ta livet av dem.

På Verdidebatt kommer de velkjente kristne ekstremistiske forestillinger til full utfoldelse, som på David Linhjems blogg:  «Verden ligger i det onde». Dette er velkjent stoff gjennom hele kirkens miserable historie, og de kristne debattantene hiver seg på med glødende iver.

Det interessante er at debattredaktør/moderator på Verdidebatt ikke griper inn. Slikt mytologisk rør fra oldtiden og middelalderen er visst helt i samsvar med Vårt Lands «etiske retningslinjer». Ånder, engler og demoner manes stadig frem på dette kristelige «debattforum», slik de befolket luftrommet i Jesu sekteriske miljø for 2000 år siden (og halvannet årtusen senere:  i Martin Luthers primitive verdensbilde).

At den mannlige erkeengelen Gabriel introduseres på et såkalt seriøst «debattforum» (endog av en forgrunnsfigur i «Åpen folkekirke»), må vel sies å representere et absolutt bunnpunkt i den teologiske debatt. Kjetil Drangsholt har på Verdidebatt opplyst at han lar seg veilede av engelen Gabriel.

Vi står nok overfor en kynisk og taktisk manøver, slik den såkalte «dialogpresten» Silje Trym Mathiassen har invitert til «dialoggudstjeneste» i St. Petri kirke i Stavanger, med temaet: «Kontakt med de døde».

For et skuespill! For en farse! 

"For aller første gang var et medium og klarsynt invitert til høymesse for å snakke om kontakt med de døde».

 -------------------   

 En oppsiktsvekkende nyhet på Vårt Lands nettavis er at human-etiker, ateist og fast spaltist i Vårt Land, Didrik Søderlind, er engasjert for å evaluere NRK’s morgenandakt i P1.

«Fagsjefen i Human-Etisk Forbund anbefalte at jeg skulle stille opp», sier Søderlind.

Hvorfor denne informasjon ikke er spredt i HEF’s fora, som på Fri Tankes nettavis, kan vi jo bare fundere over. Det er ikke første gang Fri Tanke underslår eller fortier informasjon om HEF’s nære, tette samarbeid med Den norske kirke og dens teologer.  

http://www.vl.no/nyhet/ateist-skal-gi-nrk-r%C3%A5d-om-andakten-1.399159 

«Sånn sett kan det kanskje ironisk nok føre til at jeg hjelper andakten til å nå flere og treffe bedre, sier Didrik Søderlind».

Vi kan også si det slik: ironisk nok kan redaktør i Humanist, Didrik Søderlind, og HEF betraktes som Den norske kirkes viktigste støttespillere.

I Aftenposten 17.10.2015 er avisens førstesideoppslag: "Derfor bryter vi med islam".

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Eksmuslimer-i-Norge-forteller-Derfor-bryter-vi-med-islam-8205710.html 

Kan vi tenke oss et alternativt oppslag: "Derfor bryter vi med kristendommen"?

Tvilsomt!

---------------------

 

03.10.2015 (revidert 17.10.3015)

G. Ullestad