Treenighetskrisen

«Jeg har møtt ateister og agnostikere som har det tøft. Og når jeg forteller dem det gudsbildet jeg har om at Gud er kjærlighet, og at jeg har et inderlig håp om alle tings gjenopprettelse, så lyser de opp. Og får raskt sympati for Gud».

(Presten Runar Foss Sjåstad, Verdidebatt) 

Om dette er ateister av Didrik Søderlinds og Bjørn Stærks type, vet jeg ikke. Disse synes helt på vippen til å bekjenne seg som kristne. Men jeg er ganske sikker på at ateister flest ikke er så naive og «lettlurte» som dette.

Som selverklært oppriktig «sannhetssøkende» prest, med 5-6 års akademisk utdannelse, kan vi bare undres over Sjåstads teologiske ortodoksi. Bortsett fra noen sprelske innfall om «fortapelsen» og den trettende, gjentakende kjærlighetsretorikken er han kav ortodoks, for ikke å si fundamentalistisk i sin bekjennelsestroskap. Det er alle ordinerte prester i Den norske kirke.

Kirkens dypt alvorlige og umulige problem er oppstandelses-teologien. Den ligger til grunn for alle Jesus-manipulasjonene.

Nylig har folkekirkepresten Sjåstad på Verdidebatt innført Satan i verdensbildet – dualismen - og viser derved at han er hjelpeløst henfallen til Jesu oldtidsmytologi. Her er ingen nytenkning. «Jesus er fyrlyset», skriver han. Sjåstad har bestemt seg for å ignorere eller bortfortolke Jesu eskatologi. Men Jesu mytologiske verdensbilde og historiesyn er helt grunnleggende for hans gudsbilde og menneskesyn.

Kirken kan ikke forkaste helvetesforestillingen uten samtidig å ta avskjed med Jesu autoritet. Derfor blir helvetesdebatten i Vårt Land fryktelig grumsete og rotete, og ikke minst halvhjertet. Man kan selvsagt ikke proklamere Jesus som «Gud» (skaper av himmel og jord, med all verdens makt og visdom) OG på samme tid anfekte de ord han har uttalt i de skrifter kirken selv har utvalgt, samlet og overlevert.

«Slik lyder Herrens ord», sier presten ved skriftopplesning i kirkens høymesse. Sier Sjåstad nå til sin menighet at Herren ikke har ment hva han har sagt? 

Det er ellers riktig nok at det finnes mange gudsbilder i bibelen, og gudsbildets utvikling har stor religionshistorisk interesse. Men i kirke-kristendommen er det selvsagt Jesu gudsbilde som har vår særlige interesse.

Vi møter et spaltet gudsbilde, hvor monoteismen brytes av toguderiet:  Faderen og Sønnen/Menneskesønnen. I kirkens Treenighetslære er guden spaltet i tre maskuline personer/vesener: Fader, Sønn og Hellig Ånd (et slags absurd forsøk på kompromiss mellom den jødiske monoteisme og hedensk/gresk-romerske polyteisme). 

«Det onde» ble i senjødedommens tid skilt ut fra Jahves vesen og personifisert i Satan-figuren. Han opptrer her som gudens kosmiske motstander. Det endelige (eskatologiske)  oppgjør – den apokalyptiske krig - skulle stå mellom «Guds sønner» (de gode) og «Satans sønner» (de onde).

Denne enkle, knivskarpe dualisme skulle, som hos Jesus, bli helt fundamental i kristendommens teologi og antropologi. 

Det var en utbredt tanke gjennom middelalderens århundrer at Guds engler og Satans demoner (Gud og Satan hadde hver sin hær) kjempet om makten over menneskers sinn. Sokneprest Sjåstad henger helt klart fast i denne mytologien. Å kamuflere voldsteologien og dualismen i språklige finesser, løser intet problem.

Hva i all verden betyr «fortapelsesmaktene»? Hva forstår kirken med «ondskapen», «det onde», «den onde»? Hva er den «evige ondskapen»?  Gud skal dømme «ondskapen», ikke personen, er det blitt sagt.

I vårt lands siviliserte rettslokaler føres ikke denne type kryptiske språkbruk. Lovbryterens handlinger dømmes. Handlinger kan betegnes som onde. Personen som har utført forbrytelsen idømmes kortere eller lenger straff, avhengig av bl.a. motiv og alvorlighetsgrad. Tanken er at lovbryteren skal gjøre opp for seg (sone) og vende tilbake til samfunnet. I vår humane rettsstat ligger altså oppgjør og «tilgivelse» i bunnen. Etter å ha sonet straffen får lovbryteren en ny sjanse. Straffen har et oppdragende, pedagogisk sikte.

Menneskesynet er diamentralt motsatt innenfor den kristne straffejustis. Her er det hevntanken og anarkiet (Dommerens vilkårlighet) som skal styre dom og straffeutmåling. Det foreligger ingen objektiv straffelov. Kirkens biskoper og teologer har lært og forkynt i årtusener at intet oppgjør kan redde den fordømte (den onde). Den dømte og fortapte får ingen ny sjanse (hva enn MF-professor Atle O. Søvik subjektivt måtte mene). Det finnes ingen «nåde» (verken billig eller dyrebar) eller «tilgivelse».

Evig straff, evig pine, evig atskillelse eller evig død er den fortapte synderens skjebne. Det er straffen for ulydighet mot himmeldiktatoren! Et slikt hat kan bare være motivert av hevnbegjær. Den norske kirkes geistlighet og teologer har i 500 år levd godt med tanken på «pine uten ende».

Måten noen teologer behandler dette spørsmål på i Vårt Land, tyder på at kirken har følt seg sterkt utfordret utenfra. De har skjønt at de må ta tak i denne ondartede forestilling, men de forlanger å gjøre det på sin måte, i kontrollerte former og i interne fora. De vil bare snakke med seg selv. De vil absolutt ikke ha noen innblanding eller forstyrrelser fra kritikere utenfra, og slett ikke fra kirkens tvangsinndøpte medlemmer: «folket»!

Tausheten i øvrige toneangivende (papir)aviser er høyst påfallende. Er det inngått en stilltiende avtale blant mediefolk at folkekirke-teologene skal få fred og ro til å gjøre noen kosmetiske og retoriske grep med helveteslæren? Ja, litt pudder og sminke kan kanskje skjule utvekstene? 

Men dette primitive barbari ble for få år siden på ny nedfelt i vårt lands konstitusjon, endog sidestilt med humanismen! Så vidt jeg forstår anførte ikke T.B.Jørgensen, Runar Foss Sjåstad, Sturla Stålsett eller Oddbjørn Leirvik den gang noen moralske anfektelser vedrørende tankeinnholdet i den evangelisk-lutherske lære (les Augustana, særlig de første artiklers fordømmelser OG art. 17).

De teologiske fakulteter ble vel konsultert? De er alltid sentrale høringsinstanser i store teologiske og kirkepolitiske saker. Hadde disse ansvarlige teologer (troslærere) og professorer noen kritiske anmerkninger til Augustana da teolog og Luther-ekspert Inge Lønning ledet grunnlovsutvalget?

 

REORIENTERING FRA ESKATOLOGI TIL «DENNE VERDEN» OG «LIVET HER OG NÅ» 

(Jfr. Sturla Stålsett, Verdidebatt)

 

Den norske kirkes tre store autoriteter er Jesus («Guds enbårne Sønn»), Paulus (selverklært apostel) og Martin Luther (grunnlegger av den protestantiske kristendomstype). Alle disse tre var himmelvendte, livsfjerne og verdensfiendtlige. De levde med en sterk endetidsforventning. Gudsriket kunne bryte frem når som helst. De lette etter tegn, akkurat som mange kristne gjør i dag.Tanken at naturkatastrofer er en straff fra Gud, har vi nylig fått en påminnelse om fra katolsk hold i Italia.

Merkelig nok, syndefallet og frelseshistorien er ikke brakt inn i den pågående interne helvetesdebatten i Vårt Land. Igjen, det er alt man ikke sier som er interessant. Når begrepene «nåde» og «frelse» løsrives fra den teologiske sammenheng – byggverket - de inngår i, gir de ingen mening.

Det er ikke mulig å begripe kirkens frelseslære/soteriologi uten SYNDEFALLET og (ARVE)SYNDEN (les: Ondskapen). Jfr. den helgenkårede kirkefader Augustin på 400-tallet.

Den teologiske språk- og tankeverden kan ikke sekulariseres/verdsliggjøres uten at den offisielle kristendommen oppløses. Hvis man sikter mot en «ny religion» eller en «ny kristendomstype» (uten GT og uten den historiske Jesus) bør dette sies klart og tydelig fra høyeste hold.  

«Jeg håper og tror likevel at Jesus vant over all type ondskap på korset ved sin død og ved sin oppstandelse. Også fortapelsesmaktene vant Jesus over. Derfor er Jesu frelsesverk enormt stort, ikke bare for oss mennesker, men også for absolutt alt det skapte.

Ondskapen kan umulig være skapt av Gud, for da blir Gud i siste instans en spaltet Gud. En Gud det blir umulig å forholde seg til. Likevel tenker jeg at Gud vil overvinne ondskapen ved Jesu-nyskapelse. Også over den evt evige ondskapen».

«Jeg tror og håper...», sier folkekirke-presten Sjåstad ovenfor. Nei, hans kristne kirke verken «tror» eller «håper», men påstår og postulerer den eneste, ene Sannheten, dvs. uforanderlige, udiskutable dogmer/læresetninger/påstander om historisk-faktiske hendelser: et enkeltmenneskes enestående brudd på de fysisk-biologiske naturlovene for menneskelivets fødsel og død. Her kollapser all moral, logikk og rasjonalitet. Og den skal vi altså påføre våre barn? 

Les bare Den nicænske bekjennelse fra år 325, som Romerrikets despotiske keiser Konstantin satte sitt stempel på. En tidlig kirkefader slo fast at «det finnes ingen frelse utenfor kirken». På spørsmål om hvorfor Sjåstads og Jørgensens såkalte «Folkekirke» praktiserer barnedåp og misjon - hvis alle mennesker blir frelst - får vi ingen forståelige svar. Kan vi i det minste forvente at problemet tas opp til debatt på neste Bispemøte og Kirkemøte?

Søvik/Davidsens subjektive tankeleker - apologetikk - tilfører ingen ny historisk-faktisk kunnskap om den nicænske, athanasianske eller apostoliske «Gud». Så vidt jeg forstår polemiserer de ikke mot de hellige kirkefedre («patristikken»).

http://www.patristik.dk/B8/eNicaenum.htm 

De mer sindige arianerne, med den libyske presbyteren Arius i spissen, ble fordømt på kirkemøtet i Nicæa og siden tvunget i eksil. Se nedenfor hvordan den hellige St. Athanasius av Alexandria (seierherren!) blir presentert på den katolske kirkes nettside. 

St. Augustins mangeårige polemikk og bekjempelse av pelagianismen  er også verdt et studium.

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/athanasi 

https://no.wikipedia.org/wiki/Arius 

https://snl.no/pelagianisme  

 

--------------------   

 

«Professor Reidar Hvalvik ved Menighetsfakultetet bekrefter at ordet helvete forekommer få ganger i Bibelen. – I stor grad har billedkunsten skapt våre forestillinger om fortapelsen. Du finner ikke noe belegg i Bibelen for djevler som piner folk, sier han». 

http://www.vl.no/kultur/fantasiens-helvete-1.790595 

Nei, det er nok ikke billedkunsten som har skapt forestillingene om Helvete og fortapelsen. Uten Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene (som kirken selv har utvalgt og overlevert), ville trolig en stor del av menneskeheten vært spart for mange århundrers vrangforestillinger, terror og lidelse.

Hvorvidt det er «Gud», Jesus eller djevelen/Satan som skal pine og torturere de fordømte, vet vel teologene? Eller, er de ikke enige på dette punktet heller? Det er interessant at avisen Dagen har hentet frem den heslige boken: "Evig liv - evig død" (1953), med bidrag fra teologiprofessorer ved MF (også T.B. Jørgensens fakultet). Boken bør leses av alle som vil vite mer om "den kristne kulturarv". Dette er nær historie. Boken kan sikkert leses på Nasjonalbibliotekets nettside.   

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/evigheten/Evig-frelse-eller-evig-fortapelse-409597

Og hvor oppholder de døde seg inntil «Oppstandelsen» og «Dommens dag»? Finnes det et venterom (for de «hensovede») innenfor eller utenfor Gudsriket?

Er sjelen udødelig, eller er den det ikke? Den teologiske teori, anihilasjon, forutsetter at bare de troende/utvalgte har sjel. Vi andre skal tilintegjøres, hvilket vel må bety at vi ikke har sjel? Så verdiløse er vi! 

https://snl.no/annihilasjon/fysisk_prosess

https://snl.no/annihilasjon/teologi

http://www.ungdomsarbeid.no/nett-tips/fortapelse-og-rob-bell/

 

Jeg overhørte nylig en samtale mellom et kristen-troende ektepar, hvor den ene fastholdt den dødes fullstendige (men midlertidige) fysiske tilintetgjørelse, mens den andre mente bestemt at enhver kristen-troende etter døden blir mottatt av Jesus i hans himmelrike, det riket som er gjort klart for «den store hvite flokk» og/eller «de helliges samfunn». 

Når man leser alle de subjektive og til dels motstridende spekulative teorier om frelse vs. fortapelse, kan man videre undres over hvorfor Den Hellige Ånd ikke kommer prestemennene (gudsekspertene) til hjelp. Skulle ikke den tredje guddommen i Treenigheten nettopp opplyse og veilede de troende til «sannhets erkjennelse», ved å kaste klarhetens lys over Skriften og Ordet?

Hvis både MF-teolog Espen Ottosen og MF-biskop T. B. Jørgensen er veiledet av Helligånden, hvordan kan de da komme til så ulike resultater og konklusjoner i år 2016? Hvordan kan det ha seg at nær 2000 års skriftstudier og "samliv" med Treenighetsguden (og et særlig intimt kjærlighetsforhold til Jesus) ikke har løst helvetesproblematikken?

Om man kaller hinsidighetens straffeanstalt for «Gehenna», «helvete» eller «fortapelse» har ikke stor betydning. Det er språklige spissfindigheter. Tanken, ideen er den samme. For oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth handlet det om et sanselig betont, konkret og reelt straffested: et pinested og en torturanstalt. Jesus var «bokstavtro», men han visste ikke bedre - selv om han altså i Nicæa ble opphøyet til "Gud selv".  

Det er også merkelig at «universets skaper», «verdens frelser» og  «menneskehetens dommer» (den tid han gjestet jorden for 2000 år siden) ikke skulle ha sørget for en klar og forståelig gjengivelse av sitt budskap hvis han mente det skulle være gyldig for all ettertid? Jesus skrev intet selv. Var han («Gud selv») analfabet?

Martin Luther mente nok at han forsto Jesu helvetesoppfatning rett. I følge Augustana art.17 skal vi «onde», vantro og trosulydige straffes med «pine uten ende» i likhet med djevlene, og Martin Luther hadde visst ingen moralske betenkeligheter med en slik morbid forestilling. Det har heller ikke den lutherske kirkes ledere (biskoper) og lærere (teologer) hatt de siste 500 år. (Jfr. boken ovenfor).

Helveteslæren og "de to utganger" er fastholdt, utbrodert og publisert i utallige prekenskrifter og kirkelig-teologiske skrifter i det forrige århundret. Ja, også av PROFESSORER innenfor Akademia.

T. B. Jørgensen må vel da mene at hans forgjengere i bispestolen, samt prestelærerne ved fakultetenes kateter og lærestoler alle har TATT FEIL? Har også de hellige kirkefedre og den lange paverekken gjennom historien TATT FEIL?  Hva med pave Frans?

Hvordan kan i så fall et slikt bedrag forklares? At noen få teologer plutselig siste år har fått etiske kvaler ved denne grusomme, menneskefiendtlige helvetesforestilling - voldsforestilling - står ikke til troende. Men det er påfallende at Jørgensens utspill faller sammen med "Folkekirkens" krise og propaganda.

Her er det altså ikke bare Jesu autoritet som står på spill, men også Luthers. Hvis Jesus og Luther TOK FEIL i sitt (relative) mytologiske verdensbilde og historiesyn, har selvsagt den kristne kirke også TATT FEIL i mer enn 1700 år. Igjen: implikasjonene er svært, svært alvorlige. Handler det om "god tro" eller bevisst løgn?

Vi står sannsynligvis overfor historiens største bedrag.  

Teologi-professoren i sitatet ovenfor klargjør ikke hvor i «Bibelen» - bibelens to skriftsamlinger – straffeanstalten/torturkammeret forekommer: Det gamle eller det nye testamente?  Han og hans likesinnede håper kanskje at de kan forvise den "demoniske" gud til GT (jødedommen) og derved frikjenne den guddommeliggjorte Jesus i NT.

Det er ganske påfallende hvordan mange av dem (bevisst og strategisk?) fortier Jesu eskatologiske  lære og forkynnelse i evangelieskriftene, skjønt den inngår i kirkeårets prekentekster. De tror kanskje at bare de roper høyt og lenge nok om «kjærlighet» og «nåde», så blir almenheten overbevist om «Folkekirkens» fortreffelige ideal-Jesus? 

Disse teologer bør kanskje betenke at vi ikke tiltales det minste av "folkekirken" og Jørgensens særegne kjærlighets- og frelsesoppfatning. Vår jordisk-menneskelige erfaring med kjærlighet er ikke teosentrisk eller kristologisk orientert. Vi vil ikke ha den!

Den kristne tro (Kristus-troen) og lære er ikke bare irrelevant, men ikke interessant overhodet. Når frelsesbehovet (autoritetsbehovet) ikke lenger i samme grad som tidligere plantes i små barnesinn, blir ikke spørsmålet eller problemet en gang stilt.

"Synden" er med god grunn forvist til kirkens mørkeste kroker, der den hører hjemme. Der ble den oppfunnet. I vår opplyste tid kan den gjøre liten skade. Men synden og nåden er uløselig forbundet i den kristne teologi og antropologi. Dette nattsvarte menneskesynet kan ikke humaniseres.

 

Jeg siterer noen avsnitt fra Religionsleksikon, Cap.  2002:   

«Helvete (av norrønt hel, døden, dødsriket, og viti, straff: ordet er laget av de kristne misjonærer), de fordømtes pinested.

I kristendommen angir helvete det evige straffested for dem som fordømmes på dommedag. Spesielt i middelalderens kunst og litteratur finnes svært realistiske og drastiske beskrivelser beskrivelser av helvete (f.eks. Dantes Inferno), som et slags vrengebilde av himmelen med Satan som hersker. I folkelig  (?) kristendom har helvetesforestillinger og helvetesfrykt alltid spilt en viktig rolle. Eksempler på dette i nyere tid er visse kristne vekkelsesbevegelser.

Både katolsk og protestantisk kirkelære unngår imidlertid beskrivelser av enkeltheter i forbindelse med helvete, og fortapelsen blir oftest sett på som en atskillelse fra Gud som er villet av mennesket selv. J

Jødedommen har ingen fastlagt lære rundt helvete (gehinnom), verken når det gjelder straffens art eller hvor helvete befinner seg. Straffen for dem som ikke har levd et rett og moralsk liv anses vansligvis å være tidsbegrenset til 12 måneder».

«Dommedag, forestillingen om verdens undergang og at Gud vil holde dom over gode og onde mennesker (eskatologi). I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse oppsto forestillingen i jødedommen om den himmelske Messias  (Menneskesønnen)  som åpenbarer seg i de siste tider og holder dom over mennesker og engler (demoner/onde ånder), og forestillingen om at de gode gjenoppstår i paradis, mens de onde straffes eller tillintetgjøres i helvete.

Disse forestillingene ble imidlertid ikke godtatt av alle retninger innen datidens jødedom. I den senere rabbinske jødedommen er Messias alltid tenkt å være et menneske, om enn med spesielle egenskaper og evner. Den sterke fokuseringen på helvete og pinsler ble heller ikke en del av jødisk tradisjon. Jødedommen har ikke utviklet noen lære om evig fortapelse, verken for jøder eller ikke-jøder.

Mange av datidens (sen)jødiske forestillinger om dommedag ble overtatt av de første kristne, og messias ble identifisert med Jesus som skal komme igjen for å gjøre ende på Satan og hans tjenere, dømme levende og døde og grunnlegge Guds rike».

(Religionsleksikon, Cappelen Forlag 2002. (Red) Per Kværne og Kari Vogt. Med bidrag av Bente Groth og Per Bjørn Halvorsen).

https://snl.no/apokalypse 

 

Nevnes må også den av samtiden høyt verdsatte Petrusapokalypsen/Petersapokalypsen fra 100-tallet, et skrift som inneholder sterke torturskildringer. Hvorfor er ikke dette skriftet oversatt og gjort tilgjengelig for norsk almenhet (ja, som heller ikke Luthers antijødiske skrift)?  

http://denstoredanske.dk/Sprog%2C_religion_og_filosofi/Religion_og_mystik/Ny_testamente/Petersapokalypsen  

«Peters navn er knyttet til flere apokryfe verk utenom Det nye testamente, deriblant Petersevangeliet (som bare er bevart i fragment), Peters apokalypse, Den gnostiske Peters apokalypse og Petersaktene...Den katolske kirke anser Peter som den første biskopen over Roma og den første pave. Pavens posisjon som leder av den katolske kirken er også bygget på at Peter var biskop i Roma, og at pavene er Peters etterfølgere. Pavetittelen kom ikke i bruk før på 200-tallet, men Peter regnes likevel av Den katolske kirke som den første paven, ettersom han skal ha vært leder for menigheten i Roma».

(Store norske leksikon)

 

"GUDS RIKES NÆRVÆR I VÅRE SÅRBARE LIV"   

 

Den luthersk presteordinerte  Ivar Bu Larssen  sier det slik på Verdidebatt (vi kan få nærmere kjennskap til ham, bak «munkekutten» og hans anonyme blogg på Verdidebatt, på hans nettsider): 

«Fortapelsesdebatten viser at kirken må foreta et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå. Det vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv...Den siste tids diskusjon om fortapelsen på Verdidebatt og i Vårt Land viser at kirken er i en dyp eskatologisk krise, altså en krise når det gjelder læren om endetiden og forestillingen om et liv etter døden».

«Læren om apokatastasis har for lengst etablert seg i Den norske kirke, den kommer til uttrykk gjennom en selektiv bibellesning, som glatter over spenningene i bibelens eskatologi og galant hopper over alt som handler om helvete og fortapelsen. Etter mitt syn innebærer dette en virkelighetsflukt og idealisme, der Gud til slutt ordner opp i alt som er vondt, og alle paradokser og motsetninger mellom ulike religioner og livssyn harmoniseres».

«Tiden er inne, ja den er for lenge siden overmoden, for å reformere kirkens teologi og eskatologiske forkynnelse, dette vil måtte innebære en reorientering av troen fra det som skjer "etter døden" til livet her og nå.

Målet for kirkens relevans og fremtid, er om den kristne tro faktisk er relevant for dette livet, uavhengig av hva som eventuelt måtte skje «etter døden»

Det er tid for å si det tydelig, vi vet ikke, ja vi kan ikke vite, hva som skjer "etter døden." Men vi kan omfavne denne mangelen på viten, i tro og tillit til Gud.

Det er min overbevisning at et skifte av fokus fra livet «etter døden» til livet her og nå, vil åpenbare Guds rikes nærvær i våre sårbare liv, samtidig som det styrker vårt kall til å kjempe mot urettferdighet og ondskap i vår verden».  

http://www.verdidebatt.no/ivarbu 

 

MF-professor og kirkepolitiker Sturla Stålsett sier tilnærmet det samme. Men vi trenger intet kristent "kall" for å bekjempe urettferdighet. Vår historie er full av eksempler på at sosial samvittighet, politisk og etisk ansvarlighet og solidaritetsarbeid pågår kontinuerlig uten at den kristne "Gud"  eller noe kristelig "gudsnærvær" er inne i bildet.

Merk at kirkens hovedperson, Jesus, knapt nevnes, selv om eskatologien kommer fra ham. Et helt avgjørende spørsmål vi må stille til luthersk-evangeliske presteordinerte teologer av Ivar Bu Larssens type (liberal og progressiv, eller "kristen-sosialistisk") er følgende: 

Hvordan vil de REFORMERE Jesu lære og eskatologi uten å frata ham hans guddommelige autoritet? 

Vi skjønner (igjen) at Jesu historisitet er blitt ubehagelig påtrengende for noen kristne teologer. Da er det den kristelige og diffuse «Gud» eller «Kristus» man griper til, som også teologiprofessor Oddbjørn Leirvik. Han vil angivelig rydde opp i den teologiske begrepsbruken, men gjør det helt motsatte. Det avgjørende er hvilke realiteter kirke- og teologispråket betegner og viser til.

Hvorfor rydder han ikke opp i kirkens Jesus-teologi og Kristus-mytologien?

http://www.religion.no/?attachment_id=802 

Det er interessant at Leirvik ikke med ett ord nevner eller omtaler Edwiens Memorandum til de teologiske fakulteter, som han ganske sikkert er godt kjent med. Han er selv en av mange adressater.

http://edwien.no/memorandum/ 

 

Norsk luthersk helvetesdebatt i Vårt Land og Dagen

 

Den kristne kirkes helveteslære, med voldsdualismen og jødehatet, er de mest ondsinnede og fatale forestillinger som er skapt i religionshistorien. Disse «patologiske» forestillingskomplekser henger nøye sammen i den kristne kirkes lære og historiske praksis gjennom mer enn 1700 år.

Den særdeles dystre virkningshistorien gjennom mer enn halvannet årtusen har omfattet og berørt mange, mange millioner mennesker. Deres lidelser er fullstendig ignorert i kirkelig historieskriving.

Når de kristne i dag opplever forfølgelse, skulle man tro dagens biskoper og teologer måtte erkjenne det historiske og etiske alvoret i kirkens systematiske terror og forfølgelser av annerledestenkende gjennom utallige århundrer. Nei, intet oppgjør finner sted. Er det uttrykk for en slags "koblingsfeil" i den kristnes psyke/mentalitet, eller skal det forstås slik at kirkens vanvittige forfølgelser stadig oppfattes som teologisk begrunnet: "rettferdig"?

Det er rart at det store «Oppgjøret» («Dommens dag») med kirkens historiske forbrytelser som bakteppe og dens teologisk-ideologisk grunnlag ikke blir en del av den pågående interne debatten "her og nå", men henlegges til en hinsidig, fjern og diffus framtid.

Vi ser at ofrene for katolske presters seksuelle overgrep mot barn og unge de siste tiår aldri nevnes i et tenkt rettsoppgjør, verken «her og nå» eller på «Dommens dag» i den hinsidige gudsstaten.

Hvis oppgjør og rettferdighet - oppreisning for offeret - var viktig for disse teologer, måtte de vel aktivt kjempe for rettsforfølgelse av overgriperne og voldsutøverne i denne verden: «livet her og nå» (slik Ivar Bu Larssen og Sturla Stålsett sier det)?

Måtte de ikke da også kjempe for oppgjør "her og nå" med den vold og trakassering homofile utsettes for i så vel noen østeuropeiske stater med sterk katolsk eller ortodoks innflytelse, som i en rekke misjonsland i Afrika?

Er de ikke "verdige ofre", kanskje? Kvalifiserer de ikke til martyr-rollen: "å dø for sin tro"?  

«Folkekirketeologer» som biskop T.B. Jørgensen, teologiprofessorene Sturla Stålsett (MF) og Oddbjørn Leirvik (TF) har plutselig fått moralske anfektelser når det gjelder straffens pine og tortur. For noen er det ikke straffen, men torturen som volder størst besvær.

At kirken selv i århundrer har benyttet tortur "i denne verden" ser ikke ut til å være anfektende. "Gud" eller kirken som (rettferdig?) dommer og straffer har de få eller ingen problemer med. Vi hører forbausende lite om de millioner uskyldige mennesker kirken – direkte eller indirekte - har forfulgt og torturert gjennom århundrene.

Hvordan Notto Thelle, Pål Repstad, Tor Berger Jørgensen, Sturla Stålsett, Runar Foss Sjåstad og Oddbjørn Leirvik bortfortolker kirkens grufulle, konkrete voldshistorie gjennom mer enn 1700 år, har vi ennå ikke fått noen forklaring på.

At den kristne guden i de "hellige skrifter" fremstår som torturist kommer selvsagt i strid med den svulstige kjærlighetsretorikken liberalteologer/folkekirketeologer markedsfører i vår tid. Og den såkalt "ubetingede kjærligheten". Vi tror ikke på dem et øyeblikk. Moderne teologer synes forført av sine egne språklige floskler. Dess mer abstrakt og livsfjernt, dess bedre teologi. Se bare nedenfor.

 

"GUDS KJÆRLIGHETS VIND BLÅSER GJENNOM HISTORIEN"

 

I Sturla Stålsetts kirkelige, luftige og patetiske språk på Verdidebatt lyder det slik (det er ikke mye "dennesidig", eller "her og nå" - konkretisering):

"Guds kjærlighets vind blåser gjennom historien. Fra tidenes morgen; over åsene i Galileas ­utkantstrøk der Jesus fra Nasaret heler menneskeliv som er ødelagt og håp som er brutt; gjennom historiens lange og ubrutte rekke av kjærlighetsgjerninger fra menneske til menneske og gruppe til gruppe; gjennom mennesker som berører oss og favner oss fra fødestue til sykehjem; og helt fram til den dagen Gud gjør alle ting nye, og Kristus skal være alt i alle".

Hele det fantastiske innlegget og teologisk-abstrakte historiesynet til Sturla Stålsett kan leses på Verdidebatt. Hvorvidt hedninger, jøder, kjettere og hekser i denne verden og i vår kristen-europeiske faktiske historie opplevde "Guds kjærlighets vind" og hans kirkes "ubrutte rekke av kjærlighetsgjerninger", ligger åpenbart langt utenfor Stålsetts horisont.

Sokneprest Sjåstad svarer "Takk, og amen".

 

VERDENS OG HISTORIENS "GUD" 

 

Den kristne «Gud» ("Kristus"?) sies å ha manifestert seg i verden og historien. Dette har de kristne forkynt i årtusener. Hvordan Han (konkret) har manifestert seg, liker de ikke å snakke om.

Kirkehistorie, teologihistorie og alskens kirkemøter gir oss sjokkerende kunnskap om kirkens maktmennesker, om vi enn må lete litt. Dessverre viser heller ikke kirkepolitiker og folkekirke-teolog Sturla Stålsett interesse for alminnelig, demokratisk folkeopplysning.

I den kommende advent og juletid skal vi igjen bli minnet om at "Gud selv" ble født ("inkarnert" i menneskeskikkelse/mannsskikkelse) og levde på jorden i ca. 30 år. Kirkens "Jesus" har opphav i den guddommelige verden. I følge kirkens autoriserte lære har han ikke en menneskelig far. Det betyr bl.a. at Han ikke vurderes ut fra en normal, menneskelig målestokk.     

Gjennom et kort livsløp vandret "Gud selv" (universets skaper og verdens frelser) på jorden, i en liten avkrok av verden. Hva den inkarnerte "Gud" har sagt og gjort er nedfelt i den kristne bibel (NT). I følge kirkens teologer talte han gåtefulle ord til sine disipler og tilhengere, gjorde utallige mirakler og brakte "godheten" inn i en ond verden.

Alt dette sludder og all denne overtro påstår vår tids ny-apologeter ligger innenfor en rasjonell og vitenskapelig forståelseshorisont. Hvis "Gud" helt fra oldtiden har fortsatt å manifestere seg i vår felles fysiske virkelighet - gjennom erfaring - hvordan kan det da ha seg at ingen lærde teologer eller apologeter inntil denne dag har frembrakt noen ny eller etterprøvbar VITEN om denne historiske "Gud"?

Etter sin kortvarige gjesteopptreden på jorden vendte kirkens "Jesus" angivelig tilbake til den himmelske verden og til en priviligert posisjon "ved Faderens høyre hånd" (jfr. Apostolicum). Her har han som "tronarving" og fremtidig dommerfullmektig sittet i 2000 år.  

Er det snakk om TRO, LÆRE eller VITEN? Eller "mysterium", kanskje? Vi forstår vitenskapelig metode, språklig og rasjonell logikk, men den særegne religiøs-kristne erkjennelsesform, språk og virkelighetsoppfatning, er ganske ubegripelig. Ikke bare det, den stimulerer ikke verken vitenstrang eller nysgjerrighet.

http://www.vl.no/nyhet/ordet-er-ikke-alene-1.803077

Det er kanskje kirke-kristendommens tragedie at dens apologeter og apologetikk ikke inspirerer til noen tenkning eller diskusjon i vår tid. Teologer og apologeter snakker bare med seg selv. De stiller ingen relevante spørsmål. Deres teologiske teorier, med sin interne terminologi og referanser, når ikke utover den "innvidde" krets. 

I tidsskriftet Minerva og i Vårt Land har human-etikere (som Didrik Søderlind), TF-teologer (som Åste Dokka) og ny-apologeter fra den konservative tankesmien "Skapekraft" funnet sammen.

Dokka er nå skribent i Vårt Land, Minerva og Klassekampen. Ukeavisen Dag og Tid neste, kanskje (som Eskil Skjeldal)? Ny-apologetene fra "Skaperkraft" har sine utropere i Aftenposten, Minerva og Dagen. Den kristne journalist og forfatter Lars Akerhaug har også funnet sin plass i Minerva og i Dagen.

Den stadig mer bleke KrF's leder (Arild Hareide) og biskop i Bjørgvin (Hallvor Nordhaug) reagerer hysterisk og panikkartet på at alle skolene på Voss står sammen om en felles, avvisende holdning til skolegudstjenester dette år. Disse to, sammen med den lokale(kvinnelige) presten, mobiliserer voldsomt i dagspressen, men demonstrerer vel bare hvor viktig det er for dem å fange opp barn og unge så tidlig som mulig, i deres mest sårbare alder.

https://www.bing.com/news/search?q=hareide+skolegudstjenester&qpvt=hareide+skolegudstjenester&FORM=EWRES

Skolelederne på Voss har inntatt et modig, prinsipielt og fortjenestefullt standpunkt i den trettende årlige, splittende saken om skolegudstjenester. Dette er nytt og selvsagt veldig provoserende for kirken og dens kirkepolitikere.

Det er når kirken møter uventet motstand at dens kirkepolitikere, biskoper og geistlighet kvesser sitt verbale våpen. Vi kan bare håpe at andre kommuner landet rundt inspireres til det samme standpunkt som i Voss. Noen må alltid gå foran.

 

KRISTEN OG/ELLER HUMANISTISK KULTURARV: HVEM ER "HISTORIELØS"? 

 

"– Jeg reagerer på at de helt uten videre fjerner det som har kristen og humanistisk kulturarv og opplevelse av jul i kirken, sier prest Kjersti Brakestad Boge".

Hva er det "humanistiske"  innslaget i opplevelse av jul i kirken, dvs. av julegudstjenesten/skolegudstjenesten i Den norske kirke? Hvorfor i all verden må kirken gjemme seg bak en "humanistisk" arv?  

At vi har en utdanningsminister og kulturminister fra Høyre, som begge er kristne og folkekirke-vennlige, bidrar ikke til klargjøring. Reaksjonene fra dette hold er skremmende. Jeg tviler på at denne mangel på besinnelse fra KrF's Arild Hareide og kirkelige biskoper styrker Den norske kirkes posisjon og omdømme i det norske folk. Tvert om kan det nok ha helt motsatt hensikt.  

Stadig flere norske borgere ønsker ikke at deres barn verken skal eksponeres for eller oppdras i "den kristne tro". Synkende dåpstall tyder på dette. Foreldre har gode, aktverdige grunner for å beskytte sine sårbare barn og unge mot kirkens usunne påvirkning. I skolens fagplaner skal elevene stimuleres til selvstendig og kritisk tenkning. Hvorfor skal denne kritiske tenkning "settes til side" en gang i året? 

Kjernen i "jule-evangeliet" kolliderer på det voldsomste med all menneskelig erfaring, tenkning og logikk. I debatten om skolegudstjenester er det påfallende at innholdet i kirkens lære og liturgi ikke er tema.

Betlehems-mytologien og jomfrufødselen blir ikke nevnt, selv om disse "begivenheter" nødvendigvis må ligge til grunn når statsministeren "beklager at enkelte skoler velger bort julegudstjenester" OG omtaler  det som "et brudd på Norges historiske grunnlag".

Erna Solberg liker ikke "ulydige" skoleledere, men har først og fremst røpet sin egen uvitenhet. Denne regjeringens bevisstløse kirkelojalitet har vi fått mange eksempler på.

Hvor mange "trosministere" har regjeringen?  

"Foreldreretten" er beskyttet av Menneskerettighetserklæringen. Det er så enkelt som det, og noen videre begrunnelse har ingen rett til å forlange. At kirkelige apologeter og kirkepolitikere vil OVERPRØVE denne "foreldrerett", ved overstyring (fra regjeringshold og kirkemakt), er lite demokratisk betryggende. Denne formynderholdning er helt forkastelig.

http://www.dagen.no/Nyheter/SKOLEGUDSTJENESTER/Solberg-%E2%80%93-En-unnlatelsessynd-%C3%A5-ikke-tilby-skolegudstjenester-411752

 

Arild Hareide understreker at han er veldig, veldig glad for "de tydelige signalene statsministeren her sender". Han peker samtidig på at han mener regjeringen gir uklare signaler om skolene bør praktisere en aktiv påmelding eller bare en avmelding til skolegudstjenester.  

Men (folke)kirkens forsvarere, kirkepolitikere og trosministre forstår kanskje ikke enkel og klar tale? Forstår de ikke et enkelt NEI? Var ikke religionsfriheten ment å sikre retten til også å si NEI til kirkelig forkynnelse og misjon?

14-15-åringer (konfirmasjonsalderen) har ikke verken mentale forutsetninger eller livserfaringer for å kunne ta stilling til (intrikate) teologisk-dogmatiske og liturgiske, historiske og kirkepolitiske emner. I denne umodne og uferdige alder kan man derfor like lite forvente et avklart politisk som et religiøst "livssyn".

Dagens foreldre, som også skoleverkets pedagoger, har naturlig nok langt større nærhet til og forståelse for barn og unges behov, sensitivitet og utviklingstrinn enn hva kirkens statsfinansierte propaganda-apparat ("Trosopplæringen") har det.

Grunnleggende i den kristne kirkes bekjennelse og teologi er UNDERKASTELSEN. Å forlange at barn og unge skal delta i fremsigelsen av kirkens trosbekjennelse og syndsbekjennelse er en fornærmelse mot individets tankefrihet, menneskeverdet OG mot det liberale demokratiet vi har kjempet frem det siste århundret.

 

Det kristne Vesten og autoritære ideologier

 

Det er ikke uten grunn at noen samfunnsanalytikere, forskere og historikere er bekymret for at det samrøret mellom kirke-kristendom og fascisme vi opplevde i mellomkrigstiden, dukker opp igjen i vår tid.

Den autoritære vind som nå blåser gjennom Vesten har dype kristne røtter.

Mange høyre-ekstreme partier/bevegelser i Europa og i USA har tette bånd til katolske eller "evangelikale" miljøer. Mange vet nå at katolske og evangeliske kristne i stort antall sluttet opp om Donald Trumph.

"Med Gud og fascistene. Om kirkens medansvar for millioner av mord", er tittel og undertertittel på boken til Karlheinz Deschner, utgitt av Pax Forlag 1971 (Med forord av Jens Bjørneboe).

Fra baksiden av boken:

"Mussolini i Italia, Hitler i Tyskland, Franco i Spania, Pavelié i Jugoslavia - alle fikk de kirkens velsignelse...I Tyskland begynte Vatikanets samarbeid med Hitler allerede før maktovertakelsen...Den "evangeliske" lutherske kirke viste ikke mindre sympati for fascismen enn den katolske".  

 

-----------------     

 

Presten Runar Foss Sjåstad er vel stort sett den eneste på Verdidebatt som klapper og applauderer for folkekirke-teologenes svulstige kjærlighetsretorikk. Vi kan merke oss at den overalt tilstedeværende amanuensis Oddbjørn Johannessen ved UiA påfallende ikke har postet en eneste kritisk kommentar på professorteologene Harald Hegstad/Jan Olav Henriksens  blogginnlegg på Verdidebatt: 

«Vi kan ikke vite at alle blir frelst til slutt».

http://www.verdidebatt.no/categories/1039/threads/11665530  

Ut fra hans detaljerte og omfattende profil på Verdidebatt er det nærliggende å tenke at Oddbjørn Johannessen er gitt et helt spesielt oppdrag av Vårt Land/UiA/Verdidebatt. Ingen har flere følgere (over 40) enn ham. Johannessen trumfer også listen over antall kommentarer på Verdidebatt: 11 419 (den katolsk-troende Njål Kristiansen overgår ham, med 6 384 kommentarer). Disse to "ordstyrere" ligner hverandre.

Det ser ut til at også HEF har valgt side, ikke for religionskritikken, men for solidaritet (likebehandling) med andre "tros- og livssynssamfunn".   

http://www.verdidebatt.no/odjoha 

O. Johannessen opptrer ikke teologisk-ideologisk uavhengig, slik han kanskje tror (som heller ikke hans allesteds nærværende katolsk-troende kollega Njål Kristiansen). Johannessens «kristen-sosialistiske» lekmanns-bakgrunn styrer vinklingen, og derfor applauderer han både Lars Gule, Levi Fragell OG alskens liberalteologer. For et teologisk-ideologisk sammensurium.

Hvordan Njål Kristiansens høyrevridde "politiske liberalisme" kan forenes med pavekirkens diktatur, er ikke lett å forstå. Her er det mye uavklart ideologisk, religiøs-kristent grums. Kristiansen (som også hans katolske trosfelle: Bastrup) manøvrerer glatt utenom alle katolske læresetninger og pavelige forordninger. Slik minner de om alle luthersk-evangeliske "kameleoner".

 

"OPPLYST RELIGION"? 

 

Hva er det for noe rart? Har vi historiske eksempler?

HEF har knyttet seg sterkt til en rekke kirkelig-teologiske samarbeidsorganer, som STL, MF/TF og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Uoffisielt ser det ut til at kirkeledere og human-etikere har et tett samarbeid. Vi har sett eksempler på samarbeid i kirkelig og humanistisk konfirmasjons-undervisning OG i innlegg på Verdidebatt, forfattet i fellesskap av prester og human-etikere.

Når vi vet at ca. 80% av HEF's inntekter kommer fra stat og kommune, forstår vi hvorfor de økonomiske bindinger til Staten ikke problematiseres internt i forbundet (annet enn som "prinsipp").  

Humanist Forlags publikasjoner de senere år, delvis i samarbeid med Vårt Lands Forlag, er heller ikke betryggende. Utgivelsen av Didriksens/Aarebrots bok OG Bjørn Stærs kristendoms-apologetiske bok på dette forlag, må alle sanne humanister og religionskritikere reagere på. Sistnevnte bok er blitt sterkt omfavnet i de to kristelige dagsavisene Dagen og Vårt Land.

Når selveste redaktør (og selverklært ateist) for det nåværende digitale tidsskrift «Humanist» , Didrik Søderlind, også er pludrende spaltist i den kristelige dagsavisen Vårt Land/Verdidebatt, kan vi vel ikke forvente annet enn lydig, kirkelig lojalitet?  

En tidligere leder for Humanistisk ungdom, Dan-Raoul Husebø Miranda, er for tiden student ved Det teologiske fakultet (TF). Hvordan har han forvillet seg dit? Det er ikke til å tro at HEF har sunket så dypt, eller slik Bjørn Stærk omtaler seg: som den eneste ekte ateist.

Disse to og flere ateister fra HEF og Humanistisk Forlag virker litt  religionsforvirret. Ordfører i Sola kommune har nylig omtalt Forbundet (HEF) som et "trossamfunn". Har han noe rett i dette, eller er betegnelsen helt misvisende?  

Fra dette hold synes man visst det er helt greit at «sekulære muslimer» holder fast på sin religion (og delvis identifiserer seg med denne), mens radikal, konsekvent kirke- og teologikritikk blir mistenkeliggjort.

 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7028 

https://tankeferd.no/author/dan-raoul/page/3/ 

https://humanist.no/2016/07/ein-ateismekritikk-kritikk/ 

http://www.verdidebatt.no/odjoha 

https://www.uio.no/studier/utveksling/avtaler/europa/sverige/lund-uni/teologi.html 

 

Jeg spør igjen: hvorfor er helvetes- og fortapelsesdebatten kommet opp først i år 2016? Hvordan vil teologene forklare fraværet av nær 2000 års moralske innvendinger mot den autoriserte helveteslæren, med sine «to utganger» og «evig pine» (det er selvsagt ikke bare Martin Luther som har holdt fast på denne)?  

Igjen: da den evangelisk-lutherske lære (les: Augustana, Den norske kirkes grunnlag) ble grunnlovsfestet for tre-fire år siden, uten offentlig debatt, var det så vidt jeg vet ingen fakultetsteologer eller kirkepolitikere som snakket om etikk eller moral.

Det er interessant hvordan noen av dem nå forsøker å konstruere en ny «helhetlig folkekirketeologi» (jfr. T. B. Jørgensen) med Dommen intakt, men uten «de to utganger», «fortapelse» og «evig pine».

Verken bortforklaringene eller den ulne og tvetydige språkbruken er noe nytt i liberalteologisk sammenheng og tradisjon det siste århundret.

 

EN "ANNERLEDES" FORSTÅELSE AV GUD...

 

Jeg siterer Christian Askø Næss på Dagsavisens "Nye meninger" 27. oktober.

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-%C3%A5pning-for-gud-1.797630

Han er kanskje representativ for den nyorientering moderne kirkelige teologer (og kirkeredaktører, som også spaltisten Helge Simonnes?) strever med, hvor de på én og samme tid fastholder bekjennelseskriftenes autoritære mannsgud OG guden som en "indre kraft" og "kraft i mennesket og universet". Et slikt selvmotsigende gudsbilde går selvsagt ikke i hop.

En referanse her er ikke overraskende den ultra-liberale teolog og prest Helge Hognestad, som selv har vandret (forvirret) inn og ut av Den norske kirke gjennom flere tiår. 

Jeg siterer Christian Askø Næss, som omtaler seg som "politisk liberal", med en særlig interesse for Serbias sak:  

"Stadig flere vestlige mennesker takker nei til det tradisjonelle bildet av Gud som en personaktig figur utenfor universet, og til bildet av mennesker som en synder som må kues. I kjølvannet av sekularisering og vitenskapens triumfferd i Vesten, kan en annerledes forståelse av Gud vinne frem".

(Jeg spør: er det fortsatt den kristne "Gud" Næss snakker om? Hvorfor nevner han ikke da kirkens bekjennelsesskrifter?) 

"I mine øyne gir den dalende oppslutningen om tradisjonell kristendom i Vesten rom for at en annerledes forståelse av Gud kan vokse frem. Jeg kaller det en "annerledes" forståelse og ikke en "ny", fordi mennesket har vært nær den siden Jesu tid, kanskje i all tid.

Det er snakk om en forståelse som endrer Guds status fra å være diktator i himmelen til å bli en frigjører i ens indre rike".

Vi kan vanskelig følge Næss på denne galeien, men han har nok sine tilhengere eller disipler. Han skriver om "tradisjonell kristendom" (den kirken forkynner hver eneste søndag). Hos andre apologeter, protestantiske og katolske, kalles det "klassisk kristendom". 

Vi som har lest Det nye testamente, kirkefedrene, bekjennelsene - også teologi- og kirkehistorie det siste årtusen - forstår lite av Hognestad og Næss' moderniserte (symbolsk eller sjelelig-åndelige) "gudsbilde". Enda mindre forstår vi når Næss presiserer at det ikke handler om en "ny gud", men om en "annerledes gud".

Det er altså samme "Gud", bare uten hans (og hans kirkes) voldelige og totalitære diktator-ambisjoner? 

Er det en gud skapt i Næss' og Hognestads bilde de tror dagens mennesker trenger? Spørsmålet er vel heller om det gir mening overhodet å snakke om et behov for "Gud"? 

Om denne "Gud" er i eller utenfor mennesket, innenfor eller utenfor universet, er nok ikke av de vitale spørsmål det moderne mennesket bruker sin tid eller energi på.

 

"I Norge er Helge Hognestad den fremste målbærer for tanken om at Gud er i mennesket, og ikke en ytre figur utenfor oss. Han legger blant annet vekt på Jesu utsagn om at ”Guds rike er inne i dere” (Luk 17:21).

Selv har jeg lenge opplevd og forstått Gud som en kraft i mennesket og universet. Det er verken ønskelig eller mulig å overtale noen til gudstro eller en bestemt form for gudstro ved bruk av rasjonelle argumenter, idet gudstro handler om subjektiv opplevelse...".

 

Om det er slik at gudstro handler om subjektiv opplevelse, er det desto mer underlig at verken Hognestad eller Næss går inn for å nedlegge institusjonen KIRKEN.

En upersonlig "kraft" trenger vel ikke ære og tilbedelse, eller hva?

Hvis subjektive opplevelser ikke kan fanges i kirkens dogmer, læresetninger og liturgi, hvorfor i all verden skal vi opprettholde KIRKE-INSTITUSJONEN?

 

«LIVSALVORET»  

 

Den kristne Dommen handler om "livets alvor", hører vi. Hmm...Er det slik å forstå at "livsalvor" ikke kan forstås uten den kristne domstanken?

I følge MF-professor og folkekirke-teologen Sturla Stålsett på Verdidebatt må man reorientere seg bort fra eskatologien. Det betyr vel at Stålsett mener seg å ha myndighet og kompetanse til også å reorientere Jesus/Kristus/Gud selv (eller undervise ham, som Schweitzer sa det)?

Teologenes "Gud" og deres "teologiske teorier" tiltaler oss ikke det minste. Deres ideologiske posisjoner styrer deres gudsbilder. Stålsett og hans meningsfeller, som også nåværende (homofile) leder Gard Realf Sandaker-Nielsen i "Åpen folkekirke", snakker like ullent og tvetydig. Vi får ikke klarhet i hvilken teologi og moral de bygger sin kristne religion og kirkeoppfatning på.

Jesus selv har aldri sagt eller skrevet ett ord om homofili. Ingen av kirkens bekjennelsesskrifter nevner homofili. Hvorfor har da kirken(e) i mange tiår frontet homofilt samliv som eneste kirkepolitiske sak? 

I kirkens ukentlige høymesser (kringkastet i NRK), i liturgi og bekjennelse, ved sakramentene "dåp" og "nattverd", får vi  bekreftet at den frelse kirken forvalter absolutt ikke er for alle.

"Jeg ønsker at vi skal være en garantist for at kirken skal være for alle. Det blir ikke lett, men jeg tror vi sammen har gode muligheter for å lykkes." 

"Jeg ønsker", sier Sandaker-Nielsen. Men det er da vel ikke hans personlige ønsker Den norske kirke baserer sitt tros- og læregrunnlag på? Blir barn døpt til Sturla Stålsett, Sandaker-Nielsen eller kirkerådslederens subjektive gudsbilde? 

I det politisk-ideologiske kirkepartiet "Åpen folkekirke" siterer man svært nødig Jesus fra Nazareth, skjønt han i følge Apostolicum postuleres som «himmelens og jordens skaper» OG «verdens frelser og dommer». Det lyder litt rart om det er slik at dagens liberale folkekirke-teologer ser seg nødt til å veilede «Gud selv»... 

Deres oppblåste selvbilde er upåklagelig. De snakker alle på vegne av den kirke-kristne "Gud" (konservativ/bibeltro, liberal, folkekirkelig og/eller progressiv). Men de er rykende uenige.

Vi kan med god grunn og rett spørre hvilke eksklusive kanaler de benytter for sine tildels motstridenede påstander om gudens personlighet, vilje og vesen. Vi har vel sjelden fått det demonstrert klarere og mer pinlig hvordan kirkelige teologer skaper guden i sitt bilde.

Nå er det Stålsetts etterfølger, Sandaker-Nielsen, som påberoper seg teologisk allmakt og/eller eksklusiv fullmakt. Han oppfatter seg som "garantist for at kirken skal være for alle". Men hvor eller fra hvem har han fått denne "garantien" fra?

 

Jesus, Paulus eller Luther?

 

 

 

Jeg har nylig plukket opp dette gullkornet av Arne Garborg: 

«I Staden for aa høyre etter kva Jesus sagde hev Verdi no i snart to tusund Aar trætta med seg sjølv um kven Jesus var. Og i staden for Jesu Lære hev me fengi Læra um Jesus».

Hos Stålsett og Leirvik opptrer den diffuse «Kristus», og det er vel på tide at disse professorer gjør offentlig kjent HVEM og HVA denne kirkelige betegnelse, figuren/skikkelsen var, er og betyr?

Enten ignorerer man Jesu voldseskatologi, eller man bortforklarer (omtolker) den slik:

Jesus brukte angivelig sin samtids språk og forestillinger, dvs. han måtte bruke «sterke bilder» for å få sine tilhørere til å forstå «livets alvor»...Torturbildene henlegges utelukkende til Det gamle testamente... Jesus mente ikke hva han har sagt (hva Jesus egentlig mente vet kanskje bare liberale teologer?)... Jesus ble misforstått av sine apostler og nærmeste tilhengere... Helvete er her og nå....

Jeg siterer MF-professor Sturla Stålsett på Verdidebatt:

«Den kristne kirken kan ikke i sin trosbekjennelse – eller lære – utholde tanken om at Gud også muligens er den som henretter, piner, torturerer – og det «uten ende».

http://www.verdidebatt.no/categories/1039/threads/11665845 

Joda, Stålsetts kristne kirke har i hele sin historie «utholdt» tanken om den straffende og hevnende «Gud», i mer enn 1700 år. Tidsperspektivet er helt uutholdelig. Kirken har ikke bare «utholdt» tanken, men aktivt forkynt, lært og overlevert den gjennom mange titalls generasjoner. Den er utbrodert i utallige skrifter, prekener og bøker frem til vår tid, og den er aktuell og offisiell lære den dag i dag.

Stålsett snakker ikke sant.

Svært mange av oss er inntil denne dag oppdratt og undervist i en giftig, fryktinngytende atmosfære. Truslene fra den rasende, fortærende, uberegnelige og hevngjerrige "Gud" har ikke kirkemøter, bispemøter eller fakulteter tatt OPPGØR med inntil denne dag. Og Martin Luthers djevelgud finnes ikke bare i Confessio Augustana, men i mange av hans øvrige skrifter.

Inntil i dag har få eller ingen paver, biskoper eller teologer hatt noen moralske anfektelser med Jesu doms- og straffetrusler. Det bekrefter at kirkelig teologi og ideologi - læren - er overordnet etikk.

Den er ganske enkelt både UMORALSK og AMORALSK. Ja, også INHUMAN eller ANTI-HUMAN. Den er uløselig forbundet med "kristne verdier" og "den kristne kulturarv". At den legges til side under skolegudstjenestene, betyr ikke at den ikke eksisterer.

 

Oddbjørn Leirvik og Andreas Edwien. Hva slags oppgjør: innenfra eller utenfra?    

 

Jeg siterer den innenfra (presteordinerte) TF-professor Oddbjørn Leirvik på Verdidebatt, i et ganske oppsiktsvekkende innlegg som ligner det han publiserte i et internt teologisk tidsskrift ("Kirke og kultur") noen måneder etter Andreas Edwiens død.    

http://www.verdidebatt.no/oleirvik

 

«Sjølvsagt er utanfrå-kritikken til Edwien einsidig. Men det finst gode, ja, tvingande grunnar til at vi som kristne tar eit innanfrå-oppgjer med dei valdelege gudsbileta. Oppgjeret må vi ta på eit etisk grunnlag.

Bileta av Gud som krigsherre og torturist er rett og slett moralsk forkastelege, om dei aldri så mykje er representert i Bibelen (?) og dei lutherske vedkjenningsskriftene. 

Tanken om dom, frelse og fortaping, derimot, må vi nok leve med – som uttrykk for livsalvoret.

Også desse motiva kan utfaldast på nådelause måtar. Men dei dreg ikkje utan vidare med seg helvetesbiletet av gud som torturmeister. Det er dette motivet vi må seie nei til, på moralsk grunnlag».

http://www.verdidebatt.no/julie?page=4 

 

Leirvik er kanskje den første ordinerte prest og fakultetsteolog som på eget initiativ har introdusert Edwiens navn i Verdidebatts historie. Det er litt rart at han ikke har gjort dette før, ettersom han i mange år har undervist teologiske studenter i «moderne religionskritikk» - med en av Edwiens bøker på pensumlisten.

Når han betegner Edwiens «utanfrå-kritikk» som (sjølvsagt) ensidig, er det underlig at han som teologiprofessor og «Edwien-ekspert» ikke presiserer eller gir konkrete eksempler på denne såkalte ensidigheten. 

Som (ufrivillig) kirkemedlem var Edwiens kritikk i høyeste grad en kritikk innenfra. Han baserte sin kristendomskritikk på inngående kjennskap til og erfaring med kirkens teologi. Edwien vokste opp i en "liberal" prestefamilie, hvor Kristian Schjelderup var en hyppig gjest. Hans far, Einar Edwin, var en av Norges mest profilerte liberalteologer i mellomkrigstiden, med flere bokutgivelser.

Vi kan håpe at TF-professor Oddbørn Leirvik følger opp sin ensidige kristendomsforkynnelse med mer saklig og nyansert informasjon til Verdidebatts lesere. Han bør i særdeleshet presisere og utdype hva han mener med at "vi nok må leve med tanken om dom, frelse og fortaping".

Selvsagt "må vi" ikke dette, og gjør det heller ikke. Ved sin påståelige, ubegrunnede språkbruk skaper Leirvik det feilaktige inntrykk at det er snakk om alment eller fellesmenneskelig tankegods. Nei, dette er selvfølgeligheter kun for Leirvik selv og hans kirkes presteskap og teologer.

I vårt opplyste og stadig mer sekulariserte samfunn har den  kirkelige eskatologi og mytologi liten eller ingen appell. Vi deler absolutt ikke teologiprofessor Oddbjørn Leirvik og hans kristne kirkes utdaterte, mytologiske verdensbilde og historiesyn. Avstanden blir bare større og større mellom kirkens lære (dogmatikk) og dens medlemmer.

Vi har FRIGJORT oss fra kirkens mentale fangenskap. Vi har REORIENTERT oss og finner moderne forskningsresultater om verden, mennesket og livets utvikling, historien og universet, langt mer pålitelig, sannferdig og tiltrekkende enn kirkens dogmatiserte mytologi.   

Når Andreas Edwien enten blir mistenkeliggjort eller (mer vanlig) helt utelatt i religionskritiske framstillinger og oversiktsartikler, tyder det på at hans kristendomskritiske forskningsarbeider OG omfattende debattaktivitet gjennom flere tiår i norsk offentlighet fortsatt representerer så store utfordringer og sterke emosjoner for kirkens teologer og kirke-lojale journalister at hans navn knapt kan nevnes.

Tvert om er det nok slik at «eit innanfrå-oppgjer med dei valdelege gudsbileta» ikke ville vært mulig uten kritikerens utenfra-perspektiv. Den kritiske historieforskningen er svært forstyrrende for teologenes usunne og historieløse Jesus-dyrkelse. De leter etter en bakvei.

Når kirkelige teologer, etter mange års hardnakket taushet eller motstand, blir så hardt presset at de ikke lenger ser det hensiktsmessig å forsvare gamle skanser, ender de opp med å omfavne liberal-demokratiet, deler av den historisk-kritiske bibelforskning/Jesusforskning OG humanismens prinsipper og verdier.

Men de må finne teologiske begrunnelser for sine nye standpunkter. Hvordan gjør de dette, ut fra et "innenfra-perspektiv"?

Kirken er en TYV; den stjeler alt den finner formålstjenlig og omsetter det som sitt eget. Dette har vært et gjentakende mønster i kirkens nære historie det siste århundret, helt konkret i en rekke såkalt «sosial-etiske» spørsmål. 

"Liberalteologene" har bl.a. omskapt Jesus til både demokrat, likestillingsforkjemper, humanist og sosial-revolusjonær. En opprører som talte overmakten i mot, en som sto for "omkalfatring av alle verdier" (som TF-teologen Halvor Moxnes har sagt det).

Med teologisk-dogmatiske "lesebriller" kan den arme historiske Jesus formes etter alle behov, men slik gjør de ham bare mer og mer fremmed. 

Som historisk oldtidsprofet kunne vi ha forstått ham i et religionshistorisk perspektiv, men ved kirkens Oppstandelsesdogme er han trukket ut av og hevet over historien. Da er han ikke del av vår felles-menneskelige utviklingshistorie, men tilhører en helt annen (guddommelig) verden. Slike gudeskikkelser fra oldtiden har vi liten interesse for i dag.   

Jeg har både på Verdidebatt og på denne hjemmeside hatt særlig fokus på kirkens konkrete voldshistorie. Når så en avgått biskop, noen prester og fakultetsteologer vil "reorientere" seg bort fra eskatologien til "denne verden", er det merkelig at de ikke synes å ha interesse for "denne verdens" historiske forbrytelser det siste halvannet årtusen: kirkens erobringer, tvangskristning, krenkelser, undertrykkelse, sensur, terror og tortur.

http://www.verdidebatt.no/categories/1040/threads/11666713  

 

Nå VET nok teologiprofessor Leirvik at Edwiens etisk og historisk begrunnede kritikk av helveteslæren var og er uløselig forbundet med hans teologi- og dogmekritikk. For ca. 7 år siden publiserte undertegnede på Verdidebatt, i samarbeid med Edwien, en innleggserie: «POSTULATET OM GUDS GENETISK-FYSISKE SØNN», rettet til dette debattforumets registrerte biskoper og teologer. Oddbjørn Leirvik var taus, den gang som i dag.

 

Fjerde innlegg i serien kan leses her: 

http://www.verdidebatt.no/julie?page=10 

 

Etter tre års taushet på Verdidebatt konkluderte vi slik på vår felles nettside: 

http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781716 

 

Det er merkelig at Oddbjørn Leirvik på Verdidebatt tier om denne utfordrende dogmekritikken på Verdidebatt, som Edwien ellers har skrevet utførlig om i sine idéhistoriske og dogmekritiske hovedverk:  "Idékampen i det bibelske gudsbilde" (1958) og "Dogmet om Jesus" (1965/1995).

Begge bøkene kan leses digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside («bokhylla»). En annen inngang til verkene kan leserne finne her.

http://edwien.no/publikasjoner/ 

 

Om (presteordinerte)  Leirviks teologisk-lutherske posisjon og bidrag kan vi bl.a. lese i denne aktuelle boken fra år 2011: 

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Historie/Kirke-naa/I9788251925105 

 

Jeg siterer norsk Wikipedia, om den sære kirke-kristne skriftforståelse/bibelsyn. Teologer leser ikke bibelen historisk, men kristologisk. Det er noe ganske annet.

 

«Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det gamle testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det nye testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd.

Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det gamle testamentet.

Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene.

Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene».

 

http://www.verdidebatt.no/categories/1039/threads/214085 

 

DOM OG FORTAPELSE IKKE AVLYST        

 

Biskopene har nå talt, men deres uttalelser til avisen Dagen er merkelig nok ikke referert på Verdidebatts "Fortapelses-debatt". Hva kan grunnen være, mon tro?

http://www.verdidebatt.no/

De har blitt presset og tvunget til å uttale seg i saken, etter at en av deres egne - sokneprest Espen Andreas Hasle - utfordret dem til å gi et klart svar i spørsmålet om «fortapelsen».   

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Kj%C3%A6re-biskoper-403408 

Som vi kunne forvente holder flertallet av biskoper fast på «fortapelsens mulighet», akkurat som teolog og biskop Kristian Schjelderup gjorde for mer enn en mannsalder siden.

Andre teologer, som Aftenpostens nåværende konservative spaltist og MF-teologen Espen Ottosen, fremholder «fortapelsens realitet», slik oldtidspredikanten Jesus helt klart gjorde det for ca. 2000 år siden. 

I sine skriverier i Aftenposten har Ottosen vært påfallende taus om denne brennbare saken.

Teologer, biskoper og kirkepolitikere forlanger at kirke og religion skal være offentlig (jfr. skolegudstjenester), men helvetesdebatten gjemmer de unna offentligheten.

http://www.dagen.no/Nyheter/Teologi/Slik-svarer-biskopene-om-fortapelsen-404242   

 

I Vårt Lands papiravis er biskopenes svar oppsummert under den  avslørende tittel: «Biskopene tør ikke avlyse fortapelsen».

De TØR IKKE? Det gjør heller ikke Vårt Lands redaksjon. Hva er de redde for? Så kommer det igjen: alvoret og ondskapen...

«– Samtidig ligger det et stort alvor i den kristne tro og Bibelen (?) at det skal være et oppgjør med all ondskap. Dette perspektivet vet jeg er særlig viktig for alle som opplever ondskapen som en helt reell virkelighet i sitt liv, krigsofre, overgrepsofre, de som hver dag lever med undertrykkelse og vold...».

 

Fakultetsteologene ønsker så gjerne at helvete skal være tomt...Vi tror dem ikke. De VET ikke, sier de nå. For guden deres (den "skjulte Gud") kan jo ha helt andre planer, eller hva? Han er uforutsigbar/uberegnelig og kan handle helt på tvers av vår menneskelige rettstenkning og etiske normer.

Ja, han kan jo finne på å frikjenne overgriperne og straffe ofrene? Uansett hvordan "Gud" kan tenkes å dømme, så vil det oppfattes som rettferdig av kirkelige teologer.

Teologene holder «fortapelsens mulighet» åpen.   

Dette usikkerhets- og overraskelsesmomentet har kirkeledere og teologer utnyttet til det fulle. De VET og VET IKKE? De sier JA og NEI på samme tid. De har læreansvar, men fraskriver seg alt ansvar når det passer dem. De toer sine hender. Med andre ord: uoffisielt rendyrker de den «tospråklige kompetanse».

I kirke- og teologihistorien har de samme biskoper og teologer i utallige skrifter dokumentert den skråsikkerhet vi i dag møter i Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelsesskrifter.

Er det "Gud" eller kirken og dens teologer som forkynner dommen?

 

«Ja, alt står i Guds hånd», sier biskop Atle Sommerfeldt.

«Dommen hører Herren til»,  svarer biskop Nordhaug.  

«– Ja, jeg tror at det er mulig for et menneske å gå fortapt. Det er alvoret over livet. Det bibelske (?) materialet er tydelig på at livet har to utganger. En gang skal vi alle stå til regnskap overfor Gud med våre liv. Evangeliet er at vi blir frelst av Guds nåde ved troen på Jesus Kristus. Noen annen vei til frelse kjenner vi ikke. Men også Reinertsen løfter frem at dommen er Guds, og ikke menneskers».

«Mange av Bibelens (?) tekster formidler med dypeste alvor at det er mulig å miste sitt liv og forspille sine muligheter til et liv i kjærlighet til Gud og sin neste», sier preses i DnK.

Biskop i Nidaros «presiserer at det er mennesker som takker nei til fellesskap til Gud, et valg de har fått frihet til å gjøre...Vi kan si ja og nei til Gud. Guds kjærlighet tvinger ingen til fellesskap med seg. Heller ikke på Herrens dag. Dagen vi møter ham ansikt til ansikt». 

«En lære om evig pine, fortapelse og straff, er vanskelig å forene med evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Med Guds kjærlighet og rettferdighet som rettesnor kan vi ha tillit til at Gud vil vårt beste, også på den siste dag», sier den tilsynelatende «liberale» Hamar-biskop: Solveig Fiske.

 

Det er en ufattelig språkbruk vi her møter, men slik forsøker biskopene å gjøre seg ferdig med saken i denne omgang. Problemet er uløselig for kirken. Det er en skam!

 

Er Jesus fra Nazareth (den historiske Jesus) frakoblet Treenighetslæren? 

   

Det har vært mye religiøs-kristen galskap på Vårt Lands Verdidebatt den senere tid. Redaksjonen og moderator synes å ha abdisert fullstendig.

Helge Simonnes kristelige dagsavis og debattforum er under hans mangeårige redaktørtid blitt mer og mer lukket og helt klart styrt av grunnfjellet i norsk kristenhet. Denne sjefredaktør gjennom mange år sørget også for å sikre seg selv med en særdeles god økonomisk, lukrativ "sluttpakke" FØR han forlot det synkende skip og hoppet til Dagsavisens "Nye meninger". 

På Verdidebatt den senere tid har det flommet over av prekener, andakter og vitnesbyrd: skrifttroskap, fanatisme, synd, fundamentalisme og endetidsforestillinger. Ja, alle kjente ingredienser er med, alt kirke-kristendommens skrifter, prekener og historie flyter over av.

I Vårt Lands daglige, helortodokse andakter og ukentlige prekener blir alt dette stillestående tankegodset gjentatt og gjentatt, år etter år.

Eksterne (kirkelojale) spaltister i avisen bekrefter heller enn å utfordre kirkelig lære, bekjennelse og dogmatikk. Ikke en bokstav eller tøddel i kirkens bekjennelser er blitt endret som følge av såkalt progressive og subjektivt "fritt-talende" spaltister i Vårt Land, om de er muslimer, progressive kristne, human-etikere eller TF-teologer. 

Avisens kvinnelige skribenter, som Ida Marie Gilbert og Åste Dokka, er gode eksempler på kirkelig ortodoksi kamuflert eller søkt aktualisert i et abra-kadabra-språk få eller ingen utenfor den interne krets av "innvidde" begriper i dag.

http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/aste-dokka.html

"Stipendiat Åste Dokka forsker på møtet mellom tradisjon og nåtid under overskriften teologisk antropologi. Hun setter opp møter mellom veldig forskjellige gamle og nye tekster, og forsøker å komme fram til formuleringer som kan si noe meningsfullt om hva et menneske er innen en teologisk fortolkningsramme".

Jeg tror ikke "teologisk antropologi" kan si oss noe meningsfullt om hva et menneske er. Det er heller grunn til å spørre hvor alle kirkelige vrangforestillinger kommer fra? Jo, fra de LÆRDE: biskoper, prester og teologer. LÆREN (teologi og antropologi) kommer ovenfra, ikke nedenfra.

Lekfolket er (indirekte) oppdratt og undervist av kirkeledere (paver/biskoper) og kirkelærere (teologer). DE har det læremssige ansvaret, ikke lekfolket, som bare formidler og gjentar hva de er blitt lært og oppdratt til gjennom kristelig indoktrinering, undervisning  og forkynnelse.

Den støyende kakofonien på Verdidebatt kan tidvis være underholdende. Jeg er sikker på at mange smiler hoderystende over alt det absurde skvalder man møter på dette (useriøse) debattforum. For det meste er det sørgelig.

Det eneste positive man kan si er at denne internt-kirkelige «familiekrangel» på litt sikt ganske sikkert bidrar til kristendommens undergang.

 

KIRKENS JANUS-ANSIKT 

 

Luthersk-protestantisk kristendomstype er i full krise, som også Den katolske kirke. Det kan vi vel alle konstatere. Internt kalles det «uenighet» og/eller «dialog», eller «økumenikk».

I den spesielle kristelige variant og forståelse av dialogbegrepet Den norske kirke opererer med kan man på én og samme tid BÅDE invitere ulike «tros- og livssynssamfunn» til dialog  OG fordømme dem til evig pine.

Fra kirkelig hold forkynnes en slags (uforståelig) radikal kjærlighet mens Jesu lære, Augustana og Luthers skrifter flommer over av hat, fordømmelser og straffetrusler.

Slike paradokser og indre motsigelser har ikke affisert det luthersk-ordinerte presteskapet inntil denne dag.

Tilsynelatende (på overflaten) er de kristne blitt noe mer «siviliserte» og «humane» i våre dager. I de foregående århundrer forbannet, forkjetret og myrdet de hverandre. For hva? For telogiske spissfindigheter og maktposisjoner.  

I en ny Luther-biografi framstiller den tyske forfatter og historiker (emeritus), Heinz Schilling, Martin Luther "som en fundamentalist som jihadistene". Ja, det er mange likhetstrekk mellom den lutherske og den katolske kirkes voldelige fanatisme de forgagne 1500 år OG den muslimske "jihadisme" i dag.

Vårt Land Forlag siterer forfatteren slik:

"- i Tyskland liker vi tanken på at den moderne tid og opplysningen startet med Luther - det er tull. Det er ingen direkte linje fra Luther til toleranse, mangfold, demokrati eller opplysning". 

 

LUTHERSKE PENGEPREDIKANTER OG KATOLSKE OVERGRIPERE 

 

Splittelsen («skisma») mellom den katolske, ortodokse og protestantiske kirke det foregående årtusen er ikke hva vi forbinder med verken "toleranse", "dialog", «ydmykhet» eller «radikal nestekjærlighet». Grusomme maktkamper med voldelige utslag har utspilt seg mellom disse to og tre konfesjonelle kirkesamfunn (jfr. religionskrigene).

Den kristne romerkirke førte hellig krig mot både interne og eksterne motstandere/fiender, lenge før og etter at islam tok i bruk samme taktikk.

Heller ikke kjønnspolaritet, seksuelt misbruk eller finansielle utskeielser i den kristne kirkes historie er et nytt fenomen i vår tid. Den norske kirke er så pengestyrt og materialistisk orientert at den knapt kan tenke på noe annet enn sin økonomiske framtid. Utallige kirke- og menighetslederes "fall" i den vestlige verden har pengegriskhet og/eller utroskapshistorier som ingredienser.  

Samtidig som Vatikanets "finanssjef" (en av pave Frans’ nærmeste medarbeidere) etterforskes for seksuelle overgrep mot barn, kommer den kyske og hvitkledde pave Frans til Lund i Sverige 31. oktober for å delta i en minnemarkering for Martin Luther og reformasjonen.

For en farse!  

«At en pave deltar på en slik markering har aldri tidligere hendt».

«Biskop Brian Farrell i Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet sier alle tidligere markeringer av starten på reformasjonen har vært preget av konflikt og rivalisering. Han tror at årets begivenhet vil bli en viktig symbolsk markering av frukten av femti års tålmodig dialog mellom Det pavelige rådet og LVF».

«Tilnærming etter 500 års kirkesplid».   

«I løpet av det hektiske døgnet i Sverige skal pave Frans og LVF-president Munib Younan, biskop av Jordan og Det hellige land (som omfatter kristne menigheter både i Israel og Den palestinske stat), undertegne et kommuniké som innleder 500-årsminnet for reformasjonen».

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/paven/tilnaerming-etter-500-arskirkesplid/a/23829830/ 

https://kirken.no/nb-NO/reformasjon-2017/nyheter-om-reformasjonsmarkeringen/pave-frans-kommer-til-reformasjonsmarkering/ 

 

Pavebesøket i Lund har ikke fremkalt kritiske refleksjoner i dagspressen, knapt noen oppmerksomhet. Redaktørene Harald Stanghelle og Ingunn Økland i Aftenposten er forbausende TAUSE.

De har begge ytret seg kritisk om visse aspekter ved Den norske kirke:  Harald Stanghelle harmdirrende om Oase-stevnet i sommer OG Ingunn Øklands mer prinsipielle kritikk av statstilskudd til «tros- og livssynssamfunn».

http://www.aftenposten.no/meninger/Trossamfunn-bor-finansiere-seg-selv--Ingunn-Okland-47770b.html 

 

I den pågående helvetesdebatten er de begge TAUSE. Det er også spaltistene i Klassekampens ukentlige religionsspalte. Verken Åste Dokka, Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik eller Eivor Oftestad berører med ett ord helvetes - eller fortapelsensdebatten i Vårt Land.

Skal vi forstå deres unisone TAUSHET slik at de stiller seg likegyldig (holdningsløse?) til kirkens autoriserte og stadig gyldige doms- og straffetrusler? Som teologer og/eller religionsforskere VET de vel hva evangelisk-luthersk lære går ut på?  Har de ingen moral?

VG’s kommentator, Yngve Kvistad, er ikke taus! Han fremhever pavebesøket i Sverige - «toppmøtet» - som en historisk og åndelig begivenhet. «Det er en forsoningsakt ingen i hele verden har vært med på før», skriver denne forvillede, dypt kristen-troende kommentator i VG.

At den kristne kirke har diskutert "frelsesgrunnlaget" i 50 år, med ikke annet enn «knapt merkbare semantiske forskyvninger» som resultat, er ikke bare uverdig, men et gigantisk etisk-teologisk nederlag for kirken. Det er intet å rose seg av, men mye å skamme seg over. Vi skjønner at demokratisk «dialog» er noe kirkens autoritetspersoner ikke forstår seg på, og ikke klarer å praktisere internt.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/paven/vi-maa-laere-oss-aa-takke-for-de-gaver-kirken-fikk-gjennom-reformasjonen/a/23835917/ 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/pavebesoeket-historisk-viktig/a/23836937/ 

 

Dnk’s preses, Helga H. Byfuglien, fremførte for pave Frans, under hans besøk i Sverige, at det mest smertefulle er at disse to kirker ikke kan ha nattverd sammen. Om det virkelig føltes smertefullt, tror jeg nok begge parter ville ha anstrengt seg mer for å komme til forståelse. Viljen er kanskje ikke til stede?  

De opptrer ikke som et enhetlig kirkesamfunn («de helliges samfunn»), men heller som motstandere. Faktum er vel at disse to kirkesamfunn i store deler av verden fortsatt konkurrerer om proselytter. Deres misjonsorganisasjoner har da også i århundrer, på alle kontinenter, motarbeidet og bekjempet hverandre.

Vårt Lands Erling Rimehaug sier det slik, pinlig avslørende:  

«Det skillet som betyr mest, er det manglende nattverdfellesskapet. Det er et uttrykk for dype teologiske forskjeller. Men viktigere er at det formidler en avvisning til alle oss som ikke får ta del i nattverden i katolske kirker.

Nattverd. Nettopp fordi vi er kommet hverandre nærmere, er dette skillet blitt så mye tydeligere. Det er smertefullt når felles samvær avsluttes med at noen av oss må stå igjen mens katolske søsken går opp for å motta Kristi legeme.

Da tenker jeg gjerne på Fader Paolo i det nå ødelagte klosteret i den syriske ørken. Når han sittende ved kamelsadel-alteret forrettet nattverden, var det en selvfølge at vi alle tok del. Fader Paolo er jesuitt. Hvis han fortsatt lever, håper jeg at hans holdning vinner fram».

-------------------   

 

Nå er det ikke bare i «frelsesspørsmålet» disse to hovedkirker strides. Både lutheranere og katolikker VET angivelig mye om «livet etter døden». Men de blir ikke enige. Jeg har ikke hørt at noen luthersk «dialogprest» har invitert en troende katolikk til samtale om skjærsilden i en såkalt "dialoggudstjeneste" (jfr. "de to utganger").  

Hvorfor snakker de ikke først med sine egne trosfeller? 

Vi undres over hvor langt de (egentlig) er kommet i sine "økumeniske samtaler" om synet på dom, «de to utganger» og fortapelsen. Er de kommet til enighet om hvor eller i hvilken tilstand de avdøde befinner seg FØR oppstandelse til dom? 

VET de eller VET de ikke?

Når «de helliges samfunn» er så splittet på jorden, kan vi spørres om der vil være to eller tre avdelinger i Himmelriket: en for protestanter, katolikker og ortodokse. Når disse kirkesamfunn etter nær 2000 år ikke har klart å leve i fred med hverandre på denne jord, er det ingen grunn til å tro at de skal klare det i den hinsidige verden.

Eller, skal de bli forvandlet, kanskje..?  

 

«DOGMATISK KJÆRLIGHET»   

(Guddommelig, maskulin kjærlighet mellom Faderen, Sønnen og Ånden)  

 

På samme tid har den rene, kyske pave Frans («den hellige Far») utgitt et kompendium/skrift: «Kjærlighetens glede». – Pave Frans om familiens kall, skriver avisen Dagen, eller hvordan evangeliet skal leves ut i familien.

Pave Frans har åpenbart ingen (personlig) erfaring med  barn og familieliv, eller med kjærlighetens gleder. Heller ikke Njål Kristiansens «dogmatiske kjærlighet» tiltaler oss det minste.

Målet med menneskets liv er i følge Kristiansen «selvhengivende kjærlighet», dvs. «å bli ført tilbake til stadig dypere enhet med den guddommelige kjærligheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

Etter syndefallet handler hele Skriften om dette: at mennesket skal vende tilbake til Gud så alle disse relasjoner som ble skadet som følge av fallet kan gjenopprettes. I denne guddommelige planen for menneskets gjenopprettelse i Kristus har familien en nøkkelrolle».  

(Merk: kjærligheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden er en maskulin kjærlighet).     

 

All den svulstige «folkekirkelige» kjærlighet moderne teologer og apologeter strør om seg med i dag, er bare retorikk.

Den homofile katolsk-troende Njål Kristiansen på Verdidebatt har lansert et nytt ord for den sære kristen-katolske kjærligheten: «DOGMATISK KJÆRLIGHET».

Hva slags kjærlighetstype er dette?

På bakgrunn av Vatikanets (aldrende) mannsstat kan vi gjøre oss noen tanker. Ikke minst ut fra de forferdende avsløringer om geistlighetens misbruk og mishandling av korgutter og barnehjemsbarn gjennom mange, mange tiår. Ikke bare omfanget av overgrep mot forsvarsløse, sårbare barn og unge har sjokkert verden, men også hvordan Den katolske kirke har tildekket disse overgrepene.

Var det «kjærlighetsdogmet» som fikk Njål Kristiansens romerkirke til å forfølge og torturere jøder, kjettere, hekser og vantro gjennom middelalderens århundrer? Var korstogene, Inkvisisjonen og heksebrenninger uttrykk for «dogmatisk kjærlighet»?

Ja, det kan godt tenkes. Kirkelig forskrudd verdensbilde, kjærlighetsoppfatning og historiesyn befinner seg langt utenfor vår normale språk- og erfaringsverden. Det som for oss fortoner seg som barbari, kan i kirkelig og katolsk kontekst meget vel bli forstått som hellighet.

Vi befinner oss i helt ulike verdener. Det er gjennom små «drypp» og meget kryptisk språkbruk i kommentarfeltene at ellers (tilsynelatende) sindige, kristne debattanter gjerne avslører seg. 

 

«Poenget vil alltid være å finne den med den retteste lære. Da havner man gjerne i GT og glemmer at "et nytt bud gir jeg dere, dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere".

Man liker helt å avskrive kjærligheten som dogmatisk kraft, og ergo åpnes avgrunnen under de vranglærde og vantro. Om man legger inn kjærlighetsdogmet med full kraft sparer man seg denne makabre øvelsen».

(Njål Kristiansen, Verdidebatt)  

 

Nei! Man havner ikke i GT, men i pavekirkens steinharde, urørlige bekjennelser:  Nicæneum, Apostolicum, Athanasianum. Her står intet om «kjærlighet». Intet, INTET. Hører du: INTET!

Her er ingen etiske bud, ingen filosofiske refleksjoner. Disse autoritære, autoriserte tros- og læresetninger har i årtusener styrt lesningen/tolkningen av bibelens to skriftsamlinger:  GT og NT. Det er dogmatisme og fundamentalisme.    

I vårt lands luthersk-evangeliske kirke mangler man en samlende, autoritær og halvt guddommelig pave. I kristen-Norge opptrer ganske riktig en rekke «småpaver» (11 biskoper).

Biskopene strides om homofilisaken, men ikke om "fortapelsens mulighet".

Prester og teologer konstruerer fiendebilder og setter stigmatiserende merkelapper på hverandre, som "konservativ», «fundamentalistisk kristendom" og/eller "bokstavtro bibeltolkning»/"biblisisme". Ja, også "ekstremisme" er kommet inn i repertoaret av merkelapper. Det slår bare tilbake på dem selv.

"Sofie Braut sin tolkning av det jeg har forsøkt å skrive om helvete og "de to utganger", gjør meg litt trist", skriver Jørgensen på Verdidebatt.

Noen av oss blir svært triste av å lese den avgåtte biskop Jørgensens reaksjonære teologi i Vårt Land/Verdidebatt. Har han virkelig ikke kommet lenger enn til en "annerledes ordlegging"?

"Vår generasjon ordlegger oss annerledes enn man gjorde på 1950-tallet i helvetesdebatten etter Hallesbys radiotale i 1953. - I arbeidet med disse spørsmålene i lys av min misjonær- og folkekirkepresterfaring, har noen skriftsteder vokst fram og gitt meg et levende håp om Kristi seier, etter dom og beseiring av maktene og myndighetene, og den siste fiende, døden".

 

Opp mot slik "usunn" tro og teologi stilles nå den "sunne teologi". Vi må anta at BÅDE Jesu forkynnelse i evangelieskriftene OG evangelisk-luthersk lære anses for "sunn teologi". Ja, også for statsministeren og hennes regjerings trosministere. Denne er (for de som ikke er kjent med kirkens liturgi) det konfesjonelle gunnlaget for skolegudstjenester i Den norske kirke.

  

KRISTEN FUNDAMENTALISME 

 

«Begrepet fundamentalisme ble først brukt av kristne grupper i USA. De ønsket å holde fast på det fundamentale, det vil si bestemte læresetninger som de mente var grunnleggende i kristendommen.

I dag har ordet ofte en negativ klang. Mange forbinder det med ytterliggående og umoderne religiøse synspunkter, særlig innen islam.

Begrepet «fundamentalisme» oppsto i konservative kristne miljøer i USA i begynnelsen av 1920-årene. Begrepet kom fra en serie hefter som ble kalt "The Fundamentals: A Testimony to the Truth", som ble publisert mellom 1910 og 1915.

Forfatterne ville ta et oppgjør med liberal kristendom og Darwins utviklingslære. De ville holde fast ved «the fundamentals», det de mente var de grunnleggende kristne læresetningene, heriblant Bibelens ufeilbarlighet, jomfrufødselen og Jesu soningsdød.

Uttrykket «fundamentalist» ble antagelig brukt første gang i 1920, av redaktøren i en baptistavis. Han brukte ordet positivt, om en som er rede til å kjempe for «the fundamentals». Frem mot 2. verdenskrig brukte konservative kristne i USA «fundamentalist» for å beskrive seg selv og sin gruppe.

Etter verdenskrigen ble en moderat form for fundamentalisme mer populær. Retningen kalte seg selv evangelikal kristendom.

Man kan definere fundamentalisme som synspunkter eller uttrykk som orienterer seg ut fra en gitt tekst og et fast grunnlag, det vil si et fundament.

Enkelte retninger innen islam kan også falle inn under denne definisjonen. Grunnlaget som er gitt, er da Koranen og hadith-litteraturen, samlingen av fortellinger om hva Muhammed sa og gjorde».

"Tenk hvordan vi i dag hyller menneskerettigheter og demokrati som uttrykk for og konsekvensene av det kristne nestekjærlighetsbudet", skriver Jørgensen.

 

Vi forstår den teologiske "tegningen". Jørgensens idealiserte historiesyn er nå velkjent. Men offisiell kristendom, som også Den norske kirke, orienterer seg også i dag ut fra gitte tekster og et fast grunnlag: et fundament.

Det uforanderlige, autoritative grunnlaget i kristendommen er bibelens skriftsamling: Det nye testamente  OG bekjennelsesskriftene. Hva Jesus sa og gjorde, eller hva romerkirken (senere: lutherkirken) mente han sa og gjorde. Eller, hva Jørgensen mener han sa og gjorde?

Oldkirkens kirkefedre har hatt enorm autoritet. Deres skrifter ble av grunnleggende betydning for den kristne kirke: «...kirkelige forfattere fra oldtiden og den tidlige middelalder hvis verker anses som autoritative».

 

http://www.fbb.nu/artikkel/hvordan-kirkefedrene-leste-bibelen/ 

https://bokelskere.no/bok/kirkefedrene-fra-klemens-av-roma-til-augustin/284300/ 

 

Fra Bart Ehrmans lange litteraturliste finner vi disse bøker: 

The Apostolic Fathers: Volume I. I Clement. II Clement. Ignatius. Polycarp. Didache, Harvard University Press, 2003.

The Apostolic Fathers: Volume II. Epistle of Barnabas. Papias and Quadratus. Epistle to Diognetus. The Shepherd of Hermas, Harvard University Press, 2003.

 

DEN «MISFORSTÅTTE JESUS»                                     

 

https://www.bing.com/videos/search?q=jesus+misunderstood&qpvt=jesus+misunderstood&FORM=VDRE

http://www.bartdehrman.com/ 

 

Bibelforsker og (selverklært) "agnostiker" Bart Ehrmans Jesus-bilde er svært interessant. Det gjenspeiles kanskje også i hans spektakulære boktitler på 2000-tallet, som i "Misquoting Jesus"..."Jesus interrupted"... 

“Jesus is, at once, the most important and the most misunderstood person in history...It turns out that the difference between understanding and not understanding the person of Jesus is the difference between life and death”.

“The most misunderstood Person on earth is the Lord Jesus Christ. He is misunderstood particularly by adherents of various religions of the world”.   

Jeg har gjort et enkelt google-søk og fikk opp flere titalls sider om den såkalt «misforståtte" Jesus:

 

“Jesus the misunderstood revolutionary”.

“Jesus:  A Misunderstood Buddhist?”

“Did the Jews Misunderstand Jesus?”

“The Jesus You Thougt You Knew”.

“Disciples Misunderstand Jesus’ Words About Leaven  (Matthew 16:5-12; Mark 8:14-21” )

“The Messiah, Misunderstood”.

“Misunderstood by Family”.

“The Crusifixtion misunderstood”.

“The Most Misunderstood Message”.

“Beyond Reason: Jesus: The Misunderstood”. 

“Ressurection Is Often Misunderstood by Christians and Jews”.

“The Most Misunderstood Statement of Jesus”.

“Jesus the Misunderstood Prophet”.

 

JOURNALIST, UTENRIKSREPORTER OG PREDIKANT

 

Utenriksreporter og predikant i NRK Tomm Kristiansen i spalten Min tro (Vårt Land 22. okt. 2016) er et ypperlig eksempel på usunn rolleblanding, habilitetsproblemer OG kriseteologi i våre offentlige medier.

Jesus-bildet slår sprekker. Tomm Kristiansen synes helt forvirret om hvem Jesus og Kristus var og er. Han har derfor laget seg sin egen variant:  Kristus Frigjøreren. 

På spørsmål om hva det er med Jesus som rører ham, svarer Tomm Kristiansen slik:

« - Du vet, jeg har skrevet to bøker om Jesus, og jeg likte ham jo bedre før jeg begynte arbeidet. Den Jesus vi ser, den milde med utslåtte hender, er bare det ene ansiktet. Han skjeller jo ut folk, refser dem og virker som en ubehagelig fyr.

Jeg er ikke sikker på om jeg ville trives i hans selskap...Kristiansen tror likevel at han ville havnet i heiagjengen.

Jeg tror jeg ville sagt noe sånt som «du gjør mye bra, Jesus, men kan du ikke behandle folk litt mer skånsomt?».

Han er jo ikke noen good guy, men jeg kjenner likevel på en varme fra Jesus. Og jo mer jeg leser om ham, jo mer ser jeg at det ikke er vi som kaller oss Guds folk som er Guds folk. Det er det de fattige som er...

Kristiansen forteller om hvordan han (gudsbildet) har forandret seg gjennom livet. Det begynte med Frelseren. Nå handler det mer og mer om Frigjøreren...

Det Jesus gjorde var å ta et oppgjør med jødene som også hadde hundrevis av regler. Fra da av er det én ting som betyr noe, og det er kjærligheten.

Jesus frigjør menneskene fra alle budene. Det er min Kristus – Frigjøreren».

 

"PAVE I GAMMELT FIENDELAND"   

 

Jeg siterer Erling  Rimehaug på Verdidebatt/Vårt Land («Pave i gammelt fiendeland»):

  

«Paven er jo en verdenskjendis, og dessuten en populær og folkelig mann med antatt liberale tilbøyeligheter – så hvorfor skulle ikke han få en god mottakelse?...Men også på grunnplanet har mye endret seg. Nordmenn på reise har oppsøkt katolske kirker og latt seg fascinere.

Norske kjendiser har konvertert og gjort katolisisme til noe normalt. I Den norske kirke er lys­glober, prosesjoner, kors og kapper blitt vanlige syn i gudstjenesten.

­Karismatiske katolikker har talt i tunger sammen med norske karismatikere, og vievann og røkelse har fått innpass i enkelte karismatiske sammenhenger...

Det forhindrer ikke at det fortsatt er mye som skiller. På noen områder har skillene blitt større...Det skillet som betyr mest, er det manglende nattverdfellesskapet. Det er et uttrykk for dype teologiske forskjeller».

 

Paven er så lite folkelig (les: guddommelig) at den minste bevegelse, som også vindens rusken i hans hvite kappe og lue, får store avisoverskrifter. Da er han ikke menneskelig, men langt mer opphøyet og urørlig enn de kongelige.

Han opptrer som en konge eller keiser uten politisk makt. Han er en autoritær, patetisk og reaksjonær gallionsfigur. Pave Frans er religiøs og politisk statsoverhode i en kristen, teokratisk stat.

Romerkirken og pavemakten, i noe mindre grad enn Den norske kirkes biskoper, er uløselig forbundet med oldtidens keiserdyrkelse og middelalderens aristokratiske og føydale HERSKERIDEALER: det autoritære, maskuline og klassedelte samfunn.

 

"PREKENKRISE"      

 

La meg til slutt gi noen dagsaktuelle eksempler på kirkens absurde, fantasifulle Jesusbilder: forkynnelse, teorier og moderniseringsmani.

I Stavanger Aftenblad lørdag 29. okt. finner vi avisens helsides «Søndagstanker», signert presten Tor Magne Nesvik (omtalt som: Prosjektleder «Kirken i Stavanger mot 2020»). 

Ved siden av teksten fra Lukas 15: 11-32, står det med store bokstaver: 

"JOHAUG OG JESUS".

 

Jeg siterer Nesvik:

«Her er anledningen til å vise hva tilgivelse er. Stille seg opp med åpne armer, speide etter den angrende synderen, og invitere til fest. Tilgivelsesfest for Johaug, som var kommet bort, og er funnet igjen!..

Men først og fremst synliggjør fortellingen den radikale forskjellen på Gud og hvermann. Johaug-saken minner oss om at tilgivelse er kompliserte saker. Forskjellen på Johaug-saken og Jesus-saken (...)

I dag sier stadig flere at de sliter ikke bare med skyldfølelse, men med skamfølelse. Vi kjenner ikke bare skyld for handlinger vi har gjort, men vi skammer oss over hvem vi er. Det går på selvfølelsen løs, er svært alvorlig for et samfunn, og dypt livshemmende for mange.

Her er det langt mer enn noen idrettskarriere som står på spill. Da trenger vi å bli minnet om skaperens vidåpne armer for ethvert menneske. Han som ikke bare tilgir det vi måtte ha gjort, men steller i stand til fest, for å feire hvem vi er».  

 

Tull og tøys! Vi skammer oss ikke over hvem vi er, ikke en gang om vi trår feil i blant. Det er stygt hvordan presten Nesvik utnytter og trekker inn Johaug-saken for sitt kirkelig-dogmatiske formål. "

"Aktualiseringen" slår helt feil. Den skamfølelse («synd») kirken vil påføre oss har vi ingen, ingen forståelse for. Ikke en gang om kristne psykologer betegner den som "sunn skam".   

Det er kirkens ledere og lærere som bør bøye hodet i og under den dypeste skam, skyld- og syndebyrde. Dagens stygge, uverdige helvetesdebatt er nok en "skamplett" på vår åndskultur.

 

Til alle biskoper, prester og teologer må vi rope ut: SKAM DERE!

 

En passende avslutning kan være det skrekkelige bibelsitatet T. B. Jørgensen oppgir fra 1. Kor.15:  Ordene om at Gud har lagt alle fiender under Kristi føtter. Alle makter, myndigheter og krefter, ja til og med den siste fiende døden...

Hvilke fiender har "Gud" og "Kristus"? Hvilke makter og krefter er det snakk om? Er det Satan? Ondskapens åndehær?

 

Den pensjonerte biskop Jørgensen siterer også Fil. 2: 

"For Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære".

Dette er det store gloria, forkynner Jørgensen, med patetisk misjonsiver. Eller, i likhet med teaterpresten Eidsvåg: Kyrie eleison.

 

Gudsbildet og verdensbildet er grusomt og autoritært.Tankene er slett ikke uvante. Vi som er vokst opp i misjonsmiljøet kjenner godt til "misjonærnøden"; den kalls- og omvendelsesgløden kristne misjonærer ble så besatt av at de kunne brenne alle broer for den åndelige nød de mente å fornemme hos alle verdens folkeslag, om det var afrikanere, kinesere eller japanere.

De var og er vel alle betraktet som åndelig blinde og formørkede, inntil de plutselig (i drømmer?) har oppdaget "fyrlyset Jesus"? 

T. B. Jørgensen har på Verdidebatt oppfordret til sterkere misjonsinnsats overfor muslimer i vårt land, men han burde heller - som et fredsskapende initiativ - nedtone misjonsvirksomheten.  

Avisene Vårt Land og Dagen følger opp med utrolige reportasjer om hvordan muslimer og muslimske flyktninger finner Jesus (fortrinnsvis i drømmer):

 

http://www.dagen.no/Nyheter/misjon/B%C3%A5tflyktninger-m%C3%B8ter-Jesus-204583

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Misjonsoffensiv-for-a-kristne-muslimer-191174b.htm 

http://www.dagen.no/Meninger/leder/Bare-kristne-flyktninger-203593

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-er-alle-misjonarer--Espen-Ottosen-601453b.html 

 

Til tross for sin glødende misjonsiver og autoritære Kristus-mytologi, burde Jørgensens religion og kirke nå ha lært tilstrekkelig av kirke- og misjonshistorie til å la andre religioner og kultursamfunn i fred. Intet tyder på en at en slik erkjennelse har vunnet frem i norsk krstnehet.  

http://www.verdidebatt.no/categories/1039/threads/11648357 

 

Noen teologer/misjonshistorikere vil ha det til at kristen misjonsutøvelse på 1800-tallet var uttrykk for solidaritet med de undertrykte og lidende, en slags "soning" for de foregående århundrers slavehandel. 

Men misjon og kirkehistorie forteller en helt annen kynisk og grusom historie, som også den protestantiske kirke fra siste del av 1800-tallet. Den kan ikke rehabiliteres eller omskrives. Som det sies i et kritiskt tilsvar i Stavanger Aftenblad:

"Det stod om menneskas frelse, og da var vel alle middel tillatne? Formålet heilaggjer middelet?"

Med misjonsagenten Jørgen Cappelen og NMS-sekretær Lars Dahle som misjonshistoriske referanser...  

"...då den vestlege imperialismen var på sitt aller mest aggressive...Altså, imperialismen og alle dens overgrep er middel for misjonen til å nå dens mål. Kva har vi her?

Misjon som soning og bot for overgrep, men misjonen treng nye overgrep for å nå dette målet".

(Stavanger Aftenblad på kommentarplass 29. sept. og 6. okt.)

-------------------  

 

06.11.2016  (18.11.2016)

G. Ullestad