Refleksjoner etter pinsehøytiden

"Trekant i kjærlighetsrelasjoner skaper komplikasjoner. Jeg anbefaler monogami og valg av de sekulære verdiene som den rette kjærligheten".

(Morgenbladet 27. mai 2016)

 

På spørsmål om hvem Den hellige Ånd er, får vi ingen kloke eller klare svar. De kristne synes rådville. Mediene (riksavisene) er tause. Fagteologene og teologiprofessorene er tause. Handelstanden har ingen interesse for Den Hellige Ånd, som for Betlehems-mytologien. Likevel er 1. pinsedag offentlig flaggdag! Korsflagget heises for kirkens og misjonens «fødselsdag». Fra denne tid skulle og skal «evangeliet forkynnes for alle folkeslag».

Treenigheten anses for «fullendt» med det såkalte pinseunderet:  Fader, Sønn og Hellig Ånd. I kirkeåret regnes alle søndager fra pinse frem til november/desember som innslag i Treenighetstiden.

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/pinse-og-treenighetstiden/

I bibel-ordboken fra 1963 finnes ikke oppslagsordet «pinse». Men det kan være nyttig å slå opp ordet «ånd» i enhver bibel-ordbok (det finnes mange utgaver). Ildtungene som viste seg for apostlene (ikke som symbol), har ingen sett senere. Da Jesus ble døpt av Johannes steg Ånden (Menneskesønnen?) ned i form av en due. Den er ikke sett siden. Jesus ble av Ånden ført ut i ørkenen, for å fristes av Satan.

 

"LØGNKIRKEN"

 

Katolske, ortodokse og protestantiske kirkesamfunn legger litt ulik betydning, eller vektlegger ulike aspekter i pinsedagen. Men igjen søkes «den glemte høytid» aktualisert og relatert til vår samtid, og ikke bare med migrasjon som bakteppe. Også homofilisaken knyttes til «pinseunderet», som i Stavanger Aftenblads lederartikkel pinseaften 14. mai: «Om pinsen og homser». Avisredaksjonen påpeker hvordan homosaken har skapt «splittelse og fortvilelse» i kristen-Norge.

Ja, samhold og enhet, fred og forsoning har vi ikke sett mye til i den kristne kirke, verken i fortid eller nåtid. Den Hellige Ånd sammenlignes ofte med vinden eller pusten. Tanken er at det bare er dens virkninger vi kan se eller observere. Men «Åndens gjerninger» (virkningene) er tydeligvis bare følbare, synlige og observerbare for de kristen-troende selv.

Aftenbladet nevner ikke pinsens hovedperson:  Den hellige Ånd. Det er grunn til å spørre hvordan det kan ha seg at Helligånden ikke kommer de kristne til hjelp i homofilisaken. Avisens lederartikkel fremhever den "troende homo" Bjarte Hjelmeland og hans forsoningsfremstøt. Betyr det at han er fylt av Den Hellige Ånd?

Verden over er utallige enkeltmennesker, ideelle bevegelser og organisajoner engasjert i arbeidet for fred, demokratibygging og mellomfolkelig forståelse og toleranse. Det er menneskets velferd  - materiell trygghet, frihet og fred - humanismen har som overordnet ideal. Å bekjempe autoritære og totalitære religioner og ideologier samt enhver fører- og frelsesideologi  hvor, hvordan og når den manifesterer seg er fredsarbeid  i dypeste og sanneste mening.

Religionskritikken (inkl. prinsipiell kristendomskritikk) må selvsagt pågå kontinuerlig, skarpt og tydelig, akkurat som annen ideologi- og systemkritikk. Kristendommen og islam er ideologier mer enn "religioner". De forkynner og utbrer et altomfattende (totalitært) verdensbilde, menneskesyn og samfunnssyn.

Det må være tankevekkende for de kristne at sekulære (gudløse) humanister kan tenke, føle og handle godt og rett, solidarisk og empatisk i forhold til sine medmennesker uten et guddommelig diktat.

Hvorfor kan de kristne ikke praktisere enkel og alminnelig "nestekjærlighet" - omtanke og solidaritet - uten Den hellige Ånds utrustning? Mener de kanskje at deres guddommelig inspirerte "nestekjærlighet" er av en helt annen kvalitet?

Og hvorfor trenger de kristne "fiender" for å praktisere kjærlighet? Hvorfor kommer de aldri lenger enn til beretningen om den barmhjertige samaritan, fortalt av Jesus i hans situasjonsbetingede konflikt med og polemikk mot det jødiske presteskap for 2000 år siden?

 

Kristen misjon er intoleranse satt i religiøst system. Den kristne Åndens virkninger på "misjonsmarkene" verden over er et sorgens kapittel. På de kontinenter hvor de kristne kirker (katolikker og protestanter) gjennom århundrer har vært mest aggressive og nidkjære, som i Afrika og i Sør- og Mellom-Amerika, lever folkene mange steder i bunnløs frykt og fattigdom.

Akkurat som Jesus gjorde det, trøstet og trøster kirkene de avmektige og undertrykte masser med "oppreisning" i det hinsidige Gudsriket. Ikke på jorden, men i himmelen skal de sosiale klasseskillene oppheves. Skjønt, også i det fremtidige gudsriket finnes noen som skal bli "de første" og "de siste"...

 

For den rike mann skulle adgangen til gudsriket i følge Jesus være "trang", eller helt umulig (jfr. Jesu stygge beretning om "den rike mann og Lazarus" i Lukas-evangeliet). Men de styrtrike kristne hovedkirker, som Den katolske kirke og Den norske kirke, har visst funnet omveier eller bakveier inn til gudsriket. Som grådige kapitalister, eiendomsbesittere og aksjespekulanter vandrer de BÅDE på "den brede vei" OG på "den smale vei". Hvordan får de dette til? Kirkens geistlighet synes langt mer opptatt av sin egen materielle velferd - lønn, fritid/ferier og arbeidstider - enn av sjelens frelse. Men de fortsetter å svinger pisken over alle andre enn seg selv.

 

Kirken trenger de fattige for å gjøre "gode gjerninger". Uten de fattige kan ikke de kristne "etterfølge Kristus". De fattige har dere alltid hos dere, sier Jesus i følge Joh.12. Verken Jesus eller den senere maktkirken, katolsk eller protestantisk, har etterlatt noe sosialt-politisk program for bekjempelse eller avskaffelse av fattigdom.

 

Tro og kirke-redaktør Trygve Jordheim i avisen Vårt Land sier det forbilledlig klart: "Mange i kirken er klare for nytenkning, men da må de vite hvilke ressurser de har til rådighet når den nye tid starter om åtte måneder".

Først penger (egenkapital), så nytenkning!  

"Tirsdagens beskjed fra kirkekomiteen betyr at kirkeledelsen må vente helt til statsbudsjettet for 2017 med å få vite om de får med seg en egenkapital når statsbåndene kuttes og om det «nye» trossamfunnet får anledning til å ta opp lån.

Det gjør det vanskeligere å ta nye grep for å oppfylle kirkens og politikernes felles ambisjon om en sterk og «relevant» folkekirke".

 

http://www.medier24.com/nyheter/vart-land-lanserer-norges-forste-kristen-buzz-na-kommer-tro24-no/

http://www.vl.no/meninger/kommentar/de-ma-vente-et-halvt-ar-til-1.72049

 

De kristne synes avmektige uten Helligåndens hjelp - utrustning, som de kaller det. Men også uten statens finansiering og "underhold" er kirken hjelpeløs. 

Nå kan det se ut til at Den Hellige Ånd er spesielt opptatt av menneskers kjønnsidentitet, seksualitet og samliv, akkurat som hans tjenere og tilbedere på jorden. Eller, er Helligånden kanskje mindre opptatt av slike spørsmål ettersom presteskapet i hans kirke på jorden ikke får klar beskjed om hva Ånden mener om homofile vigsler i «Guds hus»? 

Nå har de europeisk-vestlige hovedkirker, katolikker og protestanter, også eksportert sine "seksuelle nevroser" til sine "misjonsland" på andre kontinenter. Er det Helligåndens virkninger vi ser her?

 

http://www.dagbladet.no/2013/12/20/nyheter/likestilling/politikk/uganda/homofili/30956900/

http://www.fokuskvinner.no/en/News/2016/I-El-Salvador-sitter-kvinner-i-fengsel-for-a-ta-abort/

 

Ikke bare det. Koloniherrene og misjonsimperialistenes kristning og "sivilisering" av Rwanda resulterte i folkemord i 1994. Et britisk TV-program omtalte Rwanda som det mest velykkede kristnede land i Afrika. Hvor ble det så av den kristne Ånden i dette lille hardt prøvede land, hvor hutuer og tutsier overveiende er kristne?

Er det tilfeldig at befolkningens religionstilhørighet og kolonihistorien er utradert her?

https://no.wikipedia.org/wiki/Rwanda

Noe mer saklig, opplysende informasjon finner vi her

https://snl.no/Rwanda

 

Den norske kirkes prioriteringer er høyst, høyst merkelige i vår urolige verden, hvor fattigdomsbekjempelse, utdanning/opplysning og tankefrihet i mange "misjonsland" er på et lavmål. Etniske konflikter, sekterisme, religionshat, korrupsjon, vold, kriminalitet og terror preger svært mange av de katolsk dominerte stater i Sør-Amerika, som også en rekke kristnede stater i Afrika sør for Sahel-beltet.

Når de kristne (misjons)kirker innbyrdes ikke har klart å samarbeide, forstår vi hvorfor det finnes så mange murer og grenselinjer mellom kristne og muslimske områder i det sørlige Afrika. Resultatet av disse to verdensreligionenes misjon og imperialisme, slavehandel, rivaliseringer og "kappløp", ser vi i dag. Det er ikke sivilisering, men barbari disse to (verdens)religionene har etterlatt seg på dette forpinte, utbyttede og mishandlede kontinent.

Nigeria og Den Sentralafrikanske Republikk er to groteske eksempler på de etniske konflikter og det religionshat kristendommen og islam har plantet i så mange land på dette kontinentet. Afrika er et "barometer" på disse to verdensreligionenes destruktive makt og virkninger. De er ikke fredsskapende, men konfliktskapende.

Og hva skjer i Mali? Befolkningen er overveiende muslimsk, som i mange stater nord for Sahel-beltet. Hvem er aktørene i dagens konflikt? Jo, bl.a. tuareger, islamister, norske misjonærer (og norske stabsoffiserer) OG den franske kolonimakten...

http://www.globalis.no/Konflikter/Mali

Sør-Sudan er et annet (aktuelt) skrekkens eksempel på hvor mislykket kristen kolonialisme, misjons- og bistandsvirksomhet har vært og er. Jfr. Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp OG forhenværende KrF-minister Hilde Frafjord Johnsons meget aktive rolle i prosessen frem mot denne unge "mislykkede" staten. Sistnevnte har toet sine hender. Hun har forlatt FN og fraskrevet seg alt ansvar. Ansvarsfraskrivelse er som vi vet en kjent kristelig øvelse. Nå har hun søkt tilflukt i partiet KrF som GENERALSEKRETÆR! Hun snakker ikke lenger om sitt mangeårige engasjement i Sør-Sudan.

Kirken og Den Hellige Ånds gjerninger har ikke mange gode eller velykkede resultater å vise til, verken i Europa eller på andre kontinenter, hvor hans (Helligåndens) inspirerte mannlige utsendinger - misjonsimperialistene - har herjet vilt i århundrer og årtusener. Europa og verdenshistorien er full av religionskonflikter.  

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Islam-har-en-viktig-rolle-i-Europas-religionshistorie--Egil-Asprem-197497b.html 

 

Vi må regne med at den religiøs-kristne uangripelige, eneveldige "statsleder" pave Frans også er opplyst av Den Hellige Ånd når han uttaler seg om homofili, prevensjon og gjengifte. Verken Sturla Stålsetts "kirkeparti" eller andre "folkekirkelige" prester/biskoper/teologer har våget å utfordre pave Frans "hellige" autoritet. Norske medier bøyer seg for en stor del ukritisk og servilt for pavens autoritet.

Spørsmålet om hvorvidt kvinner kan bli diakoner er blitt en betent sak i Den katolske kirke (kirkens «kropp» er full av betennelser). Pave Frans’ velkjente tvetydigheter blir av en katolsk-troende debattant på Verdidebatt omformet slik:  Pave Frans er for likestilling. Det er jo bare latterlig, men et godt eksempel på hvordan verdens største kirkesamfunn desperat forsøker å manøvrere innenfor sine forstenede, reaksjonære dogmer og doktriner.

Man må alltid være klar over at den kristne kirke tenker og handler innenfor en helt bestemt teologisk-dogmatisk og mytologisk virkelighetsoppfatning.  

Den norske kirkes autoriteter (som prost Trond Bakkevig) kaller kirke-splittelsene for uenighet, hvilket viser hvordan kirken misbruker vårt normale språk og forfalsker historien. Nylig er Den norske kirke av en  intern trosfrende blitt omtalt som en «løgnkirke» (en meget treffende karakteristikk av hele den kristne kirke). For mange år siden omtalte en artist Vålerenga kirke som en «tøysekirke». Og ja, det er mye tøys og tull i Den norske kirke (nå: folkekirke).

Her burde det være mye stoff å hente for norske satirikere og karikaturtegere i våre toneangivende aviser. Men de har ennå for stor respekt for kirke og kristendom til at de våger å gå løs på dens absurde dogmer og doktriner. Man morer seg over karikaturen av en bombe i Muhammeds turban, men ingen våger å karikere helvetesbomben i Jesu eskatologiske lære og forkynnelse.

I Charlie Hebdos arkiver, som også i Det norske Hedningesamfunn, har man heldigvis ikke den samme respekt og ærbødighet for kirke og presteskap. Her kan man finne ustyrtelig morsomme og treffende karikaturer av kirkens dogmer og doktriner, som jomfrufødselen, oppstandelsen, treenigheten m.m.

Gjennom historien frem til i dag er såkalte heretikere, vranglærere og kjettere blitt grusomt og brutalt behandlet av den kristne kirkes geistlighet og dogmatiske voktere: ved kirkelige vedtak og rettsordninger, forfølgelser, massakrer og bålbrenninger. Dette kalles uenighet..? Mange århundrers fiendskap mellom romerkirken og den østlige, ortodokse kirke er bare uenighet, må vite. Millioner av mennesker har måttet bøte med livet for tros- og religionsavvik. Men det handlet visst bare om (demokratisk?) uenighet.

Dagens kirkelærere og kirkehistorikere opptrer sjokkerende likegyldig til all den menneskelige lidelse og terror kirken selv har påført menneskeheten i mer enn halvannet årtusen. Overflatiskheten, flåseriene og avledningsmanøvrene fra kirkelig-teologisk og apologetisk hold gjør vondt å lese.

Om det handler om Espen Ottosen, Trond Bakkevig, Henrik Syse, Erling Rimehaug, Alf Gjøsund eller Håkon Harket er det tilsløringens kunst de dyrker. De har alle den samme kirkepolitiske og apologetiske agenda, nemlig å frita kirke-kristendommen for skyld og ansvar.

-------------------- 

Jeg tror nok heller ikke at norske mediers "ytringsfrihets-fundamentalister" ville våget livet sitt for en Muhammed-karikatur eller Jesus-karikatur, i kamp for "liberale verdier". Den kirkelig helortodokse redaktør Vebjørn Selbakk, hyllet i mange sammenhenger, er den feigeste av dem alle. Ytringsfriheten brukes og misbrukes etter behov.

Muhammed-karikaturer oppmuntres og hylles, mens Jesus-karikaturer er TABU. Hvordan skal slik inkonsekvens forklares?

Hensynet til "religiøs sårhet" kommer like mye fra "ytringsfrihets-fundamentalistene" selv, som ikke våger å kritisere eller angripe kristendommens bekjennelse og teologi på saklig-faktisk, historisk og etisk grunnlag.

Det er en ganske utbredt oppfatning at kristendommen har sivilisert seg og gjennomgått den opplysningstid, reformasjon og humanisering islam mangler. Da har man kanskje ikke satt seg så godt inn i kirke-kristendommens autoriserte grunnlagsskrifter og det mytologiske verdensbilde, gudsbilde og antihumane menneskesyn som der kommer til uttrykk.   

Mohammad Usman Ranas "retoriske omfavnelse av ytringsfriheten og det liberale samfunnet, samtidig som det samme samfunnets verdier underlegges religiøse hensyn", er en treffende karakteristikk av også den moderne kristne teologi (ganske klart uttrykt i Stålsett-utvalgets rapport).

Her gjør kristendommen og islam felles sak, fordi de begge gjør krav på å være offentlige: politiske. De motsetter seg begge privatisering av deres religion.

I Klassekampens ukentlige religionsspalte pågår en "kampanje" for å fremstille visse islamistiske bevegelser og partier som demokratiske. Ja, islamolog pg prof. i Midtøsten-studier Bjørn Olav Utvik benytter betegnelsen "Muslimdemokratene" (jfr. "Kristendemokratene/Kristeligdemokratene").

Lars Gule (fagfelt og stilling er vanskelig å få tak på) følger opp og hevder at religioner som kristendommen og islam kan være totalitære, autoritære og demokratiske - på samme tid! Det er besynderlig lesning. Svært alarmerende! 

Her møter vi også kryptiske utsagn som dette (endog uthevet):

"Guds vilje kan også komme til uttykk i demokratiske valg".  

Ja, den kristne SV-politiker og statsråd, Erik Solheim, lanserte for få år siden slagordet: Gud tilbake i politikken! Men historien har vist at religion og politikk er en meget farlig kombinasjon. Men istedet for å trekke livsviktig lærdom av religionshistorien, oppmuntrer Klassekampen og Vårt Lands skribenter til en tettere integrering av religion og politikk. Det er et reaksjonært standpunkt.

Man bør lytte mer til Aftenpostens kommentator Ingunn Økland i innlegget "På tide å trekke hele støtten" enn til SV-leder Audun Lysbakken. Statens meget generøse finansielle støtte til "tros- og livssynsamfunn" hører ikke hjemme i et moderne, sekulært og flerkulturelt samfunn.

Om ikke teologer og politikere kan tenke prinsipielt, må vi andre gjøre det. Et "tankepoliti" blir ikke mer akseptabelt om det er staten eller kirken (Statskirken!) som utøver slik makt. Nå MÅ det trekkes klare grenser!

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Pa-tide-a-trekke-hele-stotten-449344b.html

Det er heller ikke nok, som andre gjør, å henvise til bl.a. Arnulf Øverland eller "Life of Brian" (1980), og med det hevde at kristendommen er "ferdigkrenket". Det er å sette alt på hodet, for det er VI ikke-kristne som KRENKES i kirke-kristendommens stadig autoriserte, offisielle doms- og straffetrusler.

Det er ikke politikernes unnfallenhet og tvetydighet i sitt standpunkt til Muhammed-karikaturer, men deres OG medieaktørenes mangel på kritisk, saklig argumentasjon og konsekvens som avslører dem.

Kristendomskritikk har ikke fått og får ikke rom i avisspaltene, verken i karikaturer eller i saklig argumentativ form. Det er høyst påfallende hvordan kristendommen unisont beskyttes i religionsdebatten.

 

Islamkritikk og/eller kristendomskritikk?

 

Man kan undres over hvilken overordnet instans som "trekker i trådene". Etter at islamkritikken ensidig har dominert norske medier det siste tiår, i papir og på nett, er det på tide at religionskritikken utvider perspektivet. Det er ikke profeten Muhammed majoriteten av det norske folk er tvangsdøpt til, men oldtidsprofeten Jesus!

"Den selvhøytidelige overtroen kan ikke få operere i det skjulte. I alle kunstuttrykk skal overtro drøftes. For nettopp å kritisere oss selv er noe av kjernen i moderne, vestlig kultur". 

(Dagsavisens Nye Meninger)

Vi "kristne" europeere er nettopp ikke selvkritiske, og slett ikke i religionsspørsmål! "Overtro" gjelder bare de andre. Vi har dessverre fortsatt "blinde" felt når det gjelder den kristne religions mytologiske verdensbilde og dualistiske menneskesyn. Kristendommens "overtro" i denne religionens offisielle bekjennelser er det dessverre få som våger å ta tak i.

Ytringsfrihet handler ikke om frihet til å "krenke" motparten, men om saklig meningsutveksling og uenighet i den offentlige debatt. Ingen friheter er absolutte! Alle våre friheter har visse grenser. At vi voksne, tenkende mennesker har ytringsansvar trodde jeg var selvsagt. Nei, da kalles vi "krenkelsesmoralister".

Ingen religion har (offentlig!) KRENKET menneskeverdet som den kristne lære. Den gjør det fortsatt i sine offisielle bekjennelser og læreskrifter. Og nettopp gjennom vedvarende trusler om vold (evig straff og pine) rettet mot jøder, muslimer, trosavvikere (kjettere) OG mot alle oss vantro og gudløse.

(Kampanjen mot "ny-ateistene" i norske medier, også fra kirkelig og human-etisk hold, har vært høyst besynderlig. Arnfinn Pettersen og Bjørn Are Davidsens raseri mot Dawkins er et kapittel for seg).  

"Ord kan aldri sammenstilles med vold", blir det sagt. Og derfor skal vi tolerere alt? "Ord kan drepe...språk er makt", blir det også sagt. Barn og unge som har opplevd mobbing gjennom skolealderen, husker nok hvordan ordene rammet, pisket og brøt dem ned. Og mange som er vokst opp med kirke-kristendommens ord og læresetninger om synd, djevel og helvetestrusler, bærer med seg de harde, gjentatte ordene som brøt ned deres menneskeverd.    

 

I de første artikler i Augustana (Den norske kirkes sentrale, konfesjonelle bekjennelse) blir TROSAVVIKERNE ramset opp – og fordømt! Straffen kommer i art. 17.  

 

Martin Luthers heslige bekjennelse og teologi er mainstrem-kristendom i vårt folkekirke-land. Det er forferdende. Her finnes ingen spor av forsoning eller dialog, ingen barmhjertighet, intet håp for annerledestenkende, men de verste voldstrusler som er oppfunnet i religionshistorien. 

I grunnlovsparagrafane 2 og 16 er den evangelisk-lutherske lære sidestilt med humanisme. Hvordan er slikt mulig?

 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_grunnlov_%C2%A7_2

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_grunnlov_%C2%A7_16

 

Dette autoritative læreskriftets grunnholdning er iskald, fiendtlig og uforsonlig. Et mer hatefullt, inhumant, anti-dialogisk og anti-demokratisk skrift har få paralleller i religionshistorien. Dette heslige, grufulle skriftet har veiledet kristne lutheranere i ca. 500 år, og er på ny innskrevet i Grunnloven i vår tid (jfr. grunnlovsutvalget med avdøde teolog og Luther-kjenner Per Lønning som utvalgsleder).

Jeg kjenner ikke til at andre religioner i autoriserte, offisielle læreskrifter (bekjennelser) utsteder lignende fordømmelser og dommer over til dels navngitte meningsmotstandere, tros- og religionsavvikere.

Jesus sier at synd mot den hellige ånd ikke skal tilgis. Hva Jesus kan ha ment med dette, bør biskoper og teologer gjøre klart for oss (de som angivelig kjenner Jesus fra innsiden: som «sann Gud og sant menneske»).

Hvis det er noe Den hellige Ånd har klart, så er det å villede kristenheten. Den skulle veilede, men gjør det motsatte. Det er alle stridighetene i kirken det beste bevis på . Og fremdeles – 2000 år senere – prøver teologer å fremholde at DHÅ ble sendt for å fortelle menneskene hva som (egentlig) er «Guds» vilje.

Se Normisjonens nettside under, en organisasjon som sier seg forpliktet på evangelisk-luthersk lære:  

http://jesusnett.com/?p=6097

 

Når Gud Fader, Jesus (Kristus) og Den Hellige Ånd blir borte...

 

«Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder»  (1. Kor. 15, 17).

Den kristne kirke er i dyp krise. Dette kan ikke gjentas for ofte. Den evner ikke å formidle sitt budskap/evangelium («kerygma»?) til moderne, opplyste mennesker. Kirken og teologiens språk er uten mening.

De to presteordinerte teologer Helge Hognestad og Gyrid Gunnes er gode, aktuelle eksempler på det kristne "gudsbildets" krise. Disse to kaller seg "kristne" og vil mer enn gjerne jobbe i Den norske kirke. Forstå det den som kan!

Ingen av dem bryr seg om den historiske Jesus fra Nazareth (kirkens hovedperson), slik han er overlevert og framstilt i evangelieskriftene. De dikter, fabulerer og konstruerer sin egen personlige "Jesus" ("Kristus" og "Krista"?), slik kanskje også Bjørn Eidsvåg gjør i sin kommende teateroppsetning?  

Hognestad og Gunnes får god spalteplass i den kristen-sosialistiske avisen Klassekampen, og ingen motsier dem. Det finnes ingen kritisk religionsdebatt i denne avisen.

I avisens religionsspalte torsdag 2. juni 2016 finner vi den selsomme tittel "Troens språk" (gjesteskribent Göran Rosenberg), en helsides kronikk med en nedvurdering av og et frontalangrep på kunnskap til fordel for den ekle, diffuse "troen". Uten at det blir nevnt med ett ord, forstår vi jo at det er den særegne "kristne tro" som her opphøyes på bekostning av fornuft, viten og kunnskap.

Det er svært nedslående hva man kan lese av subjektiv "overtro" i denne avisen, dvs. anti-vitenskapelige holdninger. Klassekampen slutter ikke å sjokkere. Desto mer absurd blir det jo når Bjørn Vassnes' utmerkede Viten-serie opptrer i samme nummer.

Å hylle overtro og viten, diktatur og demokrati i en og samme avis er det vel bare Klassekampen og Vårt Land som kan prestere.  

Biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen forholder seg taus. Hognestad er Paulus-dyrker, mens Gunnes forsøker å konstruere en slags feministisk og/eller tvekjønnet gud i "Kristas" og "Liliths" navn. Hun synes like besatt av den nakne kvinnekroppen som sine mannlige forgjengere og opponenter (illustrasjonene som ledsager Gunnes skriverier i Klassekampen er svært avslørende).

Men vi trenger ingen "Lilith", som vi heller ikke trenger noen mannlig "Kristus" eller kvinnelig ""Krista". Guden eller guders kjønn er bare interessant for den "akademiske" teologi. De må jo ha noe å gjøre.

Dagens emansiperte, likestilte kvinner har nok helt andre forbilder enn "Lilith". Hvorfor i all verden vil Gyrid Gunnes trekke oss tilbake til oldtiden og Det gamle testamentets skapelsesberetninger? Har hun stoppet opp her?

"Ved å koble sammen en religiøs rituell praksis med sterk folkelig forankring og en kvinneskikkelse i kulturens margin oppstår det noe genuint nytt...Lilith blir en representant for dem som tilhører "minnets prekariat".  

Kvinners rolle i historien er ikke et (abstrakt) religiøs-teologisk spørsmål, men sosialt-etisk, juridisk og politisk motivert. Våre hardt tilkjempede demokratiske rettigheter handler om noe ganske annet enn Gunnes autoritære, patriarkalske kirke og religion fra 300-tallet.

Det er trist at hun fortier kvinnebevegelsens historiske pionerer og deres kamp særlig fra 1800-tallet frem til i dag. Det er vel også tvilsomt om våre kjempende, underpriviligerte medsøstre i andre verdensdeler har nytte av moderne europeeres "teologiske teorier" og tankeleker om guder og mytologiske skikkelser fra oldtiden.

"I performancen ble en av de tyngste ritene i vårt samfunn utført i en ikke-eksisterende kvinneskikkelses navn. Slik ble det åpnet opp et rom på utsiden av spørsmålet om hva som finnes eller er sant, rent historisk eller naturvitenskapelig sett. Konfirmasjonen var en rituell feministisk minnepolitikk: fraværet av kvinnelige guddommer får en form, en kropp, en kollektiv organisering".

Takket være våre politisk og sosialt bevisste formødre kan vi leve våre kvinneliv i dag, uten "Kristus", "Krista" og "Lilith" som forbilder. Myter/mytologi, åndeliggjøring og (teologiske) abstraksjoner har aldri forandret menneskets og kvinners livsvilkår til det bedre. Det gjør bare konkrete mennesker i sin aktuelle sosiale og materielle livssituasjon, når de utfordrer den politisk og religiøst repressive overmakten. 

Verken mytologiske skikkelser i bibelen, fromme og lydige Maria-er i evangelieskriftene eller middelalderens kyske, helgenkårede nonner har endret kvinnenes underordnete status i samfunnslivet. Moder Teresa er for oss intet ideal.  

Men slike prosaiske, historiske og virkelighetsnære problemstillinger interesserer kanskje ikke en presteordinert religiøs-ekstatisk teolog som Gunnes. Hun må gjerne leke seg med sine (subjektive) teologiske teorier og spekulasjoner, men hun henger hjelpeløst fast i gamle oldtidstekster. Som så mange teologer synes hun å befinne seg i en annen virkelighetsfære enn oss andre. Det er svært vanskelig å begripe samfunnsnytten av hennes teologiske tankearbeid. Men hun er altså statsstipendiat.

Vi har kommet langt forbi det mytologiske stadium i kirke- og religionshistorien i vårt moderne, likestillingsvennlige samfunn i dag. At kvinner i vår tid og vår del av verden opptrer som samfunnsmennesker og likeverdige medborgere (ikke bare som mødre eller seksualobjekter) kan nok ingen religioner ta æren for. 

Martin Luthers rabiate kvinnesyn har vi ingen bruk for. Jone Salomonsen og Gyrid Gunnes spekulative, feministisk orienterte "teologiske teorier" har vi ingen interesse for.

Det er dog interessant at Gunnes griper til den jødiske tradisjon og GT, for det gjør kirkelige representanter svært ofte når de forkynner fred og framtidshåp. Da er det ikke den forgudete Jesus i NT de siterer, men gammeltestamentlige profeter. Teologene synes svært ambivalente, forvillede og frustrerte i sitt "bibelsyn".  

Jesus fra Nazareth var ingen sosial-revolusjonær samfunnsreformator, likestillings-forkjemper eller familiemann. Både hans historiesyn og framtidsperspektiv var svært kortsiktig og begrenset.

--------------------

Kirkens skramlende tomhet søkes av andre fylt med våre alment menneskelige og sekulære verdier, som den så forkynner i kristelig innpakning. Språk og innhold blir mer og mer verdslig og sekulært, følgelig mer og mer "tåkete".

Gyrid Gunnes "Krista" og "Lilith" kan ikke rette opp den religiøst betingede kvinneundertrykkelse både kristendommen og islam har demonstrert i skrift og historie. Såkalt "feministisk teologi" har vært og er et blindspor, som så mange andre vidløftige teologiske teorier - såkalt maktkritikk og frigjøringsteologi - det siste århundret. Man hiver seg på stemningsbølger og trender, og konstruerer teologier som har vist seg å ha kort levetid.  

En tilpasset, tidsriktig postmodernistisk teologi ble også utformet av MF-professor Jan Olav Henriksen.

https://bokelskere.no/bok/paa-grensen-til-den-andre-om-teologi-og-postmodernitet/165957/

http://www.mhs.no/person?1

http://www.tf.uio.no/personer/vit/dokka/index.html

De fleste "teologiske teorier" tilpasset samtidens idestrømninger brenner ut etter en periode, og så må man finne på noe nytt. Som skapelsesteologien, og nå i våre dager: dialogteologi. Hva blir det neste, mon tro?

http://www.tf.uio.no/personer/vit/sveinc/index.html

 

 

Biblisisme og fundamentalisme vs. Jørgensens "videreutvikla bibelsyn"

 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11644373/

 

Skjønt fag-teologene til tider oppviser mye språklig og tankemessig fantasi, er det noe ulidelig kjedsommelig og monotont ved deres teorier og fortolkninger. Det skyldes at de alltid og overalt fastholder kirkens fundamentalistiske bekjennelsesgrunnlag.

Verken GT eller NT - ingen oldtidsprofet, mannlig "Gud" eller "Guds enbårne Sønn" - kan selvsagt brukes i sosialetikken, kvinnefrigjøringen, homokampen eller likestillingens tjeneste (som heller ikke verken Bibelen eller Koranen kan brukes i våre moderne demokratiers tjeneste).

Og vi kan selvsagt ikke bebreide  Midtøstens to oldtidsprofeter, Jesus og Muhammed, for at de ikke var demokrater eller humanister i vår betydning av ordene. Deres historiske kulturmiljø og livsvilkår var selvsagt helt, helt annet.

Innenfor såkalt "moderate" muslimske kretser aner vi en lignende utvikling som i kristen liberalteologi det siste århundret. I en overgangsperiode sier de "ja takk - begge deler", dvs. de fastholder BÅDE de hellige skrifters autoritet og tradisjon OG forsøker å ta opp i seg impulser fra den sekulære verden ("moderniteten").

Det går som regel ikke godt. Dette er "krisesymptomer" på den oppløsningstilstand den kristne kirke stadig befinner seg i, og mer og mer prekær. Den oppløses og brytes ned innenfra. Islam i Europa vil trolig gå samme vei. Modernisering og kontekstualisering er sikre veier til oppløsning.

I vårt statskirkelige land det siste århundret bærer den såkalte "liberalteologien" et betydelig ansvar for stadig stigende likegyldighet, sekularisering og avkristning. Det er et godt tegn i religionsutviklingen, og i kristendommens forfalls-historie. Den er langt fremskreden allerede.

Dess mer liberal teologien blir, dess mer uinteressant blir den. Fortolkningsiveren OG moderniserings-strategiene blant teologer og apologeter gjør kirke-kristendommen mer og mer verdslig, følgelig også mer irrelevant. 

Teologenes skiftende og divergerende bibelsyn/skriftsyn har liten interesse. Deres tankeleker og skrivebordsteorier i interne blader og tidsskrifter kan vi more oss over, eller gremmes over. Den kristne bibel - skriftgrunnlaget for den kristne religion - samlet, utvalgt og overlevert av den kristne kirke, foreligger lett tilgjengelig og åpen for enhver av oss. Den er lett å lese og lett å forstå.

Ved å lese utenom-bibelske og apokryfe skrifter fra Jesu samtid, kan vi plassere ham bedre i en religionshistorisk sammenheng. Det er normal "prosedyre" i alle historiske forskningssammenhenger. Som jøde må Jesus fra Nazareth forstås ut fra den israelittisk-jødiske religionsutvikling han sprang ut av. Alle skrifter som kan belyse hans forkynnelse og virksomhet bør være av interesse, som f.eks. det pseudepigrafiske, apokalyptiske skriftet "Enoks bok".

Verken Espen Ottesen eller Hallvard Jørgensen på Verdidebatt (fra det samme fakultet - og samme tankesmie?) lyder det minste ovebevisende. De tenker og agerer innenfor sin egen kirkelig-dogmatiske terminologi og begrensede horisont. Det gjør også Oddbjørn Leirvik fra TF. Deres teologi har røtter i romerkirkens dogmer, ikke i jødisk religionsutvikling.

Merk bl.a. de morsomme begrepene "biblisisme" og "fundamentalisme"... Det er påfallende at teologene ovenfor ikke opplyser leserne om Jesu "biblisisme". Ingen av dem opplyser om hvilke religiøse skrifter Jesus følte seg forpliktet på.

De er også tause om innholdet i kirkens fundamentalistiske bekjennelser.

Jørgensen innleder ofte sine innlegg eller kommentarer litt nedlatende slik: dette er veldig store og djupe problemstillangar...Det er ikke lett å forstå hva som er så stort og dypt i teologenes livsfjerne teorier.

Den historisk-kritiske (bibel)forskning de siste par århundrer har ikke endret bekjennelsene med en tøddel eller bokstav. Dette er vel Jørgensen klar over, som teolog og utøvende sokneprest?

Jeg gjentar: mengden av moderne kunnskap ("moderniteten") de siste par århundrer har ikke endret en tøddel eller bokstav i oldkirkens Nicæneum, eller i Augustana de siste 500 år. Derimot har en rekke revideringer av Bibelen ("Den hellige skrift"..."Herrens ord") funnet sted det siste århundret.  

Denne mangel på utvikling krever vel sin forklaring av de to eller flere lutherske presteordinerte teologer, som teologiprofessor Hallvor Moxnes/Oddbjørn Leirvik (TF) og Hallvard Jørgensen/Atle O. Søvik (MF)?

Det er ikke Jørgensens "bibelsyn", men hans bekjennelsessyn som er problematisk. Det gjelder for alle hans Kristus-troende kolleger ved de teologiske fakulteter. Jørgensens problem er ikke vanskelig å gjennomskue:   

"...nemleg at den oppstandne Kristus er der...det er ein tankevekkjande og appellerande teologisk konstruksjon...".

Dette vil i følge Jørgensen åpne for en mer "endra spiritualitet for kyrkja", mer i retning av kristelig mystikk og åpenhet for katolsk åpenhet for naturen, og for mer varierte innganger til virkeligheten:

"ein meir sakramental og pluriform epistemologi, så og seie...".

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfhart_Pannenberg 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11645117/

 

Noen ny eller endret spiritualitet i den kristne kirke er det vanskelig å få øye på. De to åpenbaringsreligionene - kristendommen og islam - synes å mangle den sterke historiske og etisk-rettslige bevissthet jøder og jødedom har. Kristne og muslimer har enorme historiske og etiske problemer å hanskes med.

Jødenes lidelseshistorie først i den nær to-tusenårige kristen-europeiske historie - teologisk og historisk-faktisk - men også i noen muslimsk-arabiske samfunn i dag, viser at jødehatet har et skrekkelig kristent og religiøst-ideologisk grunnlag OG en virkningshistorie vi ikke kan finne noen paralleller til.

Jørgensens (gjentatte) "kristologiske" postulat viser klart at han er en kirkelig dogmatiker, ingen historiker. Det finnes knapt noen etisk holdning i hans abstrakte teologiske univers. Det er DOGMATIKKEN og LÆREN han har som sin fremste interesse, som all (forblindet) kirkelig teologi. 

Den er antijødisk og antisemittisk i sitt opphav og grunnlag. Jørgensen viser da heller ingen interesse for eller empati med den foraktede og forfulgte jødiske minoritet i det kristne Europa gjennom alle århundrer i kirkehistorien.  

 -------------------   

 

«...Jeg er blitt stadig mer overbevist om at kristendommen i dag har kommet til det mest kritiske punkt i sin historie. Det er mer kritisk enn i det ellevte århundre, da skillet mellom den østlige og den vestlige kristendommen oppsto, og langt mer kritisk enn reformasjonen på 1500-tallet, som førte til den protestantiske/katolske splittelsen. Institusjonene, formene og strukturene som hadde mye for seg i tidligere århundrer, dekker ikke lenger dagens behov. Nervesystemene våre, som har utviklet seg i takt med den forsiktige, naturlige og menneskelige utviklingen, er nå gjenstand for brå og massive endringer...Oppblussingen av fundamentalisme i samfunnet og i alle religioner over hele verden, er en uunngåelig reaksjon på slike raske endringer...Fundamentalismen er et desperat forsøk på å finne et ankerpunkt når alt annet som er kjent og kjært blir revet bort...Hvor skal vi finne trygghet i dag? Hvor skal vi finne Gud?».

(Katolsk teolog og jesuitt, Gerard W. Hughes: Gud i alt, 2003)

Her synes tanken å være at når den kristne "Gud" blir borte, blir menneskene utrygge. Men situasjonen er da helt motsatt? Fra opplysningstidens tidsalder frem til i dag har sekulariseringen skutt fart. Menneskets tiltakende myndighet og autonomi (frigjort fra det kristne autoritære, statiske og lagdelte kollektivet) har vært en forutsetning for humanisering, rettighetstenkning og medborgerskap i våre moderne demokratier.

Den frykt kirke-kristendommens djevelgud har plantet i menneskenes sinn og psyke i utallige generasjoner gjennom historien, har liten eller ingen virkning i dag. Når den kristne kirke ikke lenger kan true menneskene til lydighet, må den finne andre lokkemidler. Vi ser hvordan den såkalte "Folkekirke" og dens teologer strever for å gjøre seg tiltrekkende. Vi ser også at dens anstrengelser synes nytteløse.  

Verken statlige pengeoverføringer eller milliarder "på bok", spebarnsdåp, statsfinansiert trosopplæring, kosmetiske liturgiendringer, reviderte bibeloversettelser, pilegrimsleder, homofile vigsler, politiske markeringer, kirkekonserter, dialoggudstjenester, bibelmaraton, "drop-in dåp" og "drop-in bryllup" kan redde Den norske kirke fra teologisk og moralsk kollaps.

Dens tros- og læreinnhold - dogmatikken - er fremmedgjørende og menneskefiendtlig. Den norske kirke er en utdatert og antikvert maktinstitusjon, som bare overlever kunstig ved statens hjelp.

 

Alf Gjøsunds resept på å unngå "opprivende konflikter"...

 

"Ett sted går grensen", skriver Alf Gjøsund i sin siste finurlige og tvetydige kommentar 2. juni 2016 i Vårt Land. Den er forutsigbar i sin sekterisme og dualisme.

Han innleder sin kommentar slik: "Er det moralsk riktig å ligge med en av Odins soldater?" (jfr. radioprogrammet på NRK P3 for et par uker siden). Her får vi igjen bekreftet at det er seksualmoral Gjøsund og hans trosfrende, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, er opptatt av.

"Kirken er ekspert på dette feltet. Her har man kranglet om samvittighetsspørsmål i 2000 år (?). Ikke mange bedrifter kan vise til et så stort mangfold i synet på hva organisasjonen bør stå for. Det begynner å bli lenge siden man satte fyr på meningsmotstandere. Nå har man begynt å finne ordninger som hjelper hverandre til å passe på integriteten sin".

Hvorfor "man satte fyr på meningsmotstandere"  gjennom mange århundrer interesserer ikke Gjøsund. For det er så lenge siden...De mange som måtte gjennomlide denne grusomme torturstraff skal man visst ikke bry seg om.  

(Folke)kirken i dag sammenlignes med en bedrift og organisasjon.  Beskyldninger om vranglære blir språklig omformet til "mangfold" og "integritet". Ja, slik Den norske kirke har smykket seg med ordene "tilhørighet" og "identitet". Vi forstår ikke slik språkbruk. 

Den norske kirkes stadig gyldige voldsdualisme (jfr. Augustana) nevnes ikke med ett ord. Alminnelige bedrifter og organisasjoner holder seg ikke med skrifter som dette. De praktiserer ikke dåp som medlemskriterium.

Gjøsund mener visst at kirkens respektfulle holdning startet med "calmeyergatenlinjen" fra år 1920. Hva var dette for noe rart? Et samlet antall (konservative) ledere ble her angivelig enige om en strategi for å håndtere en situasjon med et økende antall liberale prester og teologer, stadig i følge Gjøsund.

"Integriteten ble ivaretatt ved å avstå fra frivillig samarbeid med liberale teologer".  

"På mange måter har de konservative æren for at Kirken i dag har denne tradisjonen av respekt".

"Hvis konservative og progressive skal fortsette i samme kirke, kan prinsippene bak calmeyergatelinjen være eneste alternativ til opprivende konflikter".

For en selvmotsigelse! "Samvittighetsspørsmål", "mangfold" og "integritet" skal altså løses ved å AVSTÅ FRA SAMARBEID?

Idealet er det samme som i 1920, men med motsatt fortegn. Maktforholdene er nå endret. Den interne motstander er en annen. Men etter ca. hundre år består striden og konflikten mellom såkalt "konservative" og "liberale" teologer stadig uløst og uforsonlig i vårt land.

Splittelsen har kommet så langt at den nå ikke bare går mellom MF og TF, men skjærer dypt inn i det enkelte fakultet, som på Menighetsfakultetet. Det var nettopp i Gjøsunds avis konflikten kom til overflaten, gjennom endeløse, trettende debatter og polemikker om bibelsyn og bibeltroskap.

For en fallitterklæring! For et nederlag! For en skam! Men dette kaller altså Gjøsund for "mangfold" og "integritet".

 

 

"DE HELLIGES SAMFUNN"  

 

Dette til tross for at de alle bekjenner seg til den samme luthersk-evangeliske lære. Tenk det! Og så vil ingen av dem offentlig snakke om det lære- og skriftgrunnlag de faktisk har FELLES!

Møtes de ikke alle i nattverden? Har Gjøsund fellesskap med sine meningsmotstandere i dette "sakrament"? Om så er, kan han fortelle oss og Vårt Lands lesere hva han personlig opplever når han eter og drikker Jesu legeme og blod? Vi vil jo gjerne forstå hva dette spesielle fellesskapet (enheten) blant de troende består i.

Slike interne teologiske spørsmål er langt mer interessante enn Gjøsunds perifere "kirkepolitiske" og/eller "politisk korrekte" (tidsriktige) standpunkt i homofilisaken. Det interesserer oss ikke det minste. Homofilispørsmålet er ikke nevnt med ett ord i evangelieskriftene, eller i kirkens fem bekjennelsesskrifter.

"...nattverd er bare for dem som bekjenner troen på Kristus og lever sitt liv i samfunn med ham".

 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/nattverd/

https://snl.no/nattverd

http://www.katolsk.no/tro/tema/sakramenter/artikler/nattverd 

 

Når skal vi få vite om Alf Gjøsund bekjenner "troen på Jesus Kristus"? Kan vi få klarhet i hans nattverdsyn - og følgelig hans syn på Jesu (Kristi) autoritet? 

https://no.wikipedia.org/wiki/Nattverd

 

 

GUD FADER, HERREN, JESUS ELLER KRISTUS?

 

De to eller tre (manns)personene i treenigheten er umulig å spore i vår fysiske verden. Treenighetsguden er både innenfor og utenfor sitt skaperverk, sies det (immanent og transcendent). Han har «all makt i himmel og på jord», sier de kristne.

Gjøsund mener visst ingenting om det kirkelig-teologiske tankeinnholdet, som forkynnes fra Den norske kirkes prekestoler hver eneste søndag, overført i statskanalen (NRK) og i visse regionaviser og lokalaviser. Det er høyst besynderlig at han ikke angriper sin egen kristelige avis og dens daglige og ukentlige hel-ortodokse grunnsyn, andakter og prekentekster.

 

"All makt i himmel og på jord" har Han nok ikke, denne snodige kirkeskapte treenighetsguden, som vel også Gjøsund "tror på"? 

MAKTEN er det ikke én gud eller guder, men kirken og dens presteskap som har utøvet. Sin makt og autoritet har de bygget på såkalt "hellige skrifter". Det nye testamente er et av dem.

Kirkehistorien er full av eksempler på uhyggelig makt- og voldsutøvelse. Men de stygge og avslørende konkrete detaljer i kirkens kriminalhistorie er nok for belastende og "inkriminerende" for Den norske kirkes selvbilde. Vårt Lands kommentatorer våger ikke å berøre kirkens voldshistorie. De er alle "Kristus-dyrkere". Som apologeter er de INHABILE.  

 

Helligånden sies å være diffus og mystisk, underkjent og ukjent. Men den kristne har likevel en dypt personlig relasjon til treenighetsguden. Det må være litt strevsomt å holde styr på relasjonene til disse tre mannlige vesener/personer i guddommen OG i tillegg deres innbyrdes relasjoner.

Jeg spør: er Faderen mer håndgripelig enn Den Hellige Ånd?

«Når Gud blir borte», skriver Erling Rimehaug i sin bok fra år 2000. Ble alle de de tre mannspersonene i guddommen borte for ham? Leker treenighetsguden gjemsel med sine skapninger?

Det kristne gudsbildet er svært innfløkt og teoretisk. Biskoper, kirkelærere og teologer trenger mange års akademisk skolering for å forstå "troslæren", men samtidig forkynnes det fra prekestolene at man må bli "som et barn for å komme inn i Guds rike"...

Det er ikke så rart om mange kristne blir forvirret når de BÅDE må forholde seg til kompliserte, abstrakte teorier om treenighetsgudens innbyrdes relasjoner OG sitt personlige forhold til de tre "atskilte" og "vesenslike" mannspersoner i den kristne guddommen.

 

Bjørn Eidsvåg  etterlyser  Jesus i et kommende teaterstykke. Etterlysning av en avdød oldtidspredikant?? Hvem kan forstå slikt?

http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/etterlyst-jesus/

Er Jesus fra Nazareth forsvunnet? Eller, handler det om den halvåndelige, engleaktige og fantomlignende "Kristus"? Hvem av de tre personer i treenigheten har Bjørn Eidsvåg mistet? Faderen, kanskje? 

Eidsvåg stiller følgende (avslørende) spørsmål:  Hvilken Jesus trenger vi i vår tid?

Vårt svar er enkelt: Vi trenger ingen Jesus! Han har sin eneste og rettmessige plass i religionshistoriens oldtid. Jesus henvendte seg aldri til oss europeere i år 2016, men kun til «Israels folk»: hans jødiske landsmenn.

Det er trolig ingen tilfeldighet at Eidsvåg  etterlyser Jesus i Bibelselskapets jubileumsår. I et voldsomt og påtrengende misjonsfremstøt søker Bibelselskapet (med kongehusets beskyttelse) å markedsføre  Bibelen på nye måter. Denne bibeldyrkelse minner sterkt om «avguderi».

Man er selvsagt klar over at interessen for kirkens «Bibel» og dens «Gud» er minimal i vårt stadig mer avkristnede land. Den avdøde oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth er lite interessant eller aktuell for vår tid.

http://www.msn.com/nb-no/underholdning/nyheter/jesus-og-eidsv%c3%a5g-p%c3%a5-det-norske-teatret/ar-BBrwaXV 

 

«Hva skal vi med Noah?», spør presten Jan Christian Kielland i Aftenposten 10. mai 2016, og underslår at Jesus ventet på "den annen syndflod". Nei, hva skal de vel med Noah i GT når de har Paulus' "Kristus" i NT? Det er jo Den nye pakt som gjelder!  

Hva skal vi med kirkens Jesus?, er et mye mer relevant spørsmål å stille i år 2016. Teologenes "Jesus", som hos Kielland og Eidsvåg, er nok like lite aktuell som Noah. Vi trenger ikke Noah, som vi heller ikke trenger Jesus.

I Matteus kap. 24 sier Jesus fra Nazareth (kirkens «Gud» og «Kristus») følgende:

«Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer...».

(man bør lese kapitlet i sin helhet)

Dualismen og eskatologien i Jesu lære, forkynnelse og virksomhet er svært fremtredende i Matteus-evangeliet. Jesu doms- og straffetrusler, utvelgelsen og utsorteringen, kan ikke misforstås. Disse forestillingene lar seg ikke bortfortolke eller symbolisere, slik de ny-liberale/halv-ortodokse teologer strever med.

De «bibeltro» kristne ("biblisistene") fortår Noah-beretningen like bokstavlig som Jesus selv. Jesus fra Nazareth var ingen liberal teolog (og slett ingen samfunnsreformator), men en naiv og religiøs ekstatiker, apokalyptiker og dommedagspredikant.  

 

HUMANISERING AV KRISTENDOMMEN?

 

Som ordinert teolog burde presten Kielland gjort klart for Aftenpostens lesere at det er hans kirke som faktisk har utvalgt og samlet de skriftene som fremdeles i dag utgjør den kristne Bibelen ("Herrens ord").

Så kan man også her, mellom linjene, fornemme den kristne kirkes velkjente antijødiske polemikk: den fæle Jahve, den fæle Abraham, den fæle Noah, de fæle jødiske fariseere og skriftlærde – og i dag det fæle Israel...

Kielland røper liten religions- og kulturhistorisk bevissthet. Som ordinert prest kan vi ikke vente annet av ham. Vi kan selvsagt ikke kritisere oldtidsmenneskene for deres mytologiske forestillinger, men vi kan og må kritisere den kirke og religion som Kielland tilhører, og som i mer enn 1700 år har autorisert Jesu mytologiske forestillinger OG dyrket ham som «Gud selv». Her består det kritiske punkt i all kirkelig lære, overlevert gjennom mer enn halvannet årtusen.

"Bibelen" (også den hebraiske bibel/GT) skal leses «kristologisk», sier de kristne teologer, konservative som liberale. Det er fullstendig absurd! En slik teologisk-dogmatisk lesning av israelittisk-jødiske kulturhistoriske skriftsamlinger fra oldtiden bærer helt galt av sted.

Et ekstremt eksempel på hvordan moderne kristne søker å aktualisere/kontekstualisere og knytte den gammeltestamentlige Noah-legenden til vår tid, er innlegget i Vårt Land lørdag 14. mai: Bærekraftsmål – Noahs nye ark  (jfr. "den nye pakt").

Jeg siterer ingressen:  "FNs nye bærekraftsmål er et av verdens viktigste reisverk. Vi vil aldri tillate at noen blir utelatt igjen".

Neivel? Hvorfor er da kirkens grunnlagsskrifter beholdt uendret i mer enn 1700 år? Hvorfor blir Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene stadig lest og utlagt som "Herrens ord"? Hvorfor vedlikeholder Den norske kirke Augustana?

Det er forbløffende og oppsiktsvekkende at verken Bibelselskapet eller Bjørn Eidsvåg i program, kampanjer og iscenesettelser dette år så langt har invitert en jødisk bibelforsker/historiker som samtalepartner og/eller foredragsholder. Vi forstår at «dialogprestene» nødig vil samtale med jøder, for de har som kjent et helt annet syn på jøden Jesus fra Nazareth enn de kristne. 

Vi skjønner hvorfor når avisen Vårt Land trykker helsides annonser av kristne misjonsorganisasjoner, som særlig retter sitt budskap og "evangelium" mot jøder og muslimer. Ja, vi leser stadig vekk i Vårt Lands spalter at Jesus åpenbarer seg for muslimer, og særlig i drømmer...

Jan Christian Kiellands debattinnlegg i Aftenposten 10. mai OG Per Einar Sønnesyn blogg på Verdidebatt er eksempler på den kirke-kristne antijødiske retorikk. Den er ganske subtil, og mer indirekte uttalt enn kirkelærernes mer eksplisitte antisemittiske skrifter de foregående århundrer.

Moderne teologer synes hjelpeløse og tafatte. Noen av dem forsøker å isolere NT's helvetestrusler til Norsk Luthersk Misjonssamband. Det er patetisk!

"Men korleis skal dei som - sjelesørgerisk og teologisk - arbeider for humanisering av kristendommen, imøtegå bilete av den tyranniske guddommen som kastar dei som ikkje trur i eit helvete av evig pine? Er ikkje disse førstillingane ein sentral del av både den lutherske vedkjenninga og den nytestamentlege bodskapen?".

Jfr. teologiprofessor Oddbjørn Leirviks kommentarartikkel i "Kirke og Kultur 3:2015", publisert kort tid etter A. Edwiens død. Den er ganske merkelig. Sitatet ovenfor er karakteristisk for Jesu mytologiske verdensbilde og gudsbilde i evangelieskriftene. Denne Jesus er det Leirviks kirke har gjort til "Gud".  

Moderne liberalteologer ved våre teologiske fakulteter verken kan eller vil relatere den "groteske" helveteslæren (se Notto Thelle på Verdidebatt), eller den "tyranniske" guddommen (se Oddbjørn Leirvik ovenfor) til den idealiserte "Jesus" og/eller "Kristus" de begge dyrker og idealiserer. Det avslører dem! Det er forbløffende hvordan de manøvrerer utenom Jesu lære og virksomhet i de evangelieskrifter kirken selv har utvalgt, samlet og overlevert.

I følge Moxnes skal de visst ikke leses som "historiske kilder", men som "narrativ analyse".  

"Med fokus på evangelietekstene som selvbærende litterære verdener, istedet for på deres forhold til den historiske Jesus eller de første grupper av Kristus-troende, så har narrativ analyse forlatt rommet for historiske studier.

Det er litterære snarere enn historiske interesser som er viktige for fortolkningen. Så selv om narrativ analyse ikke innebærer slutten på historiske lesninger av Det nye testamente, så signaliserer den slutten på det absolutte hegemoniet som den historisk-kristne lesningen hadde".

 

 

"HUMANISERENEDE TEOLOGER"

 

"Dette har vore liberale, humaniserande teologar sin hermeneutiske hovudstrategi: å ta brodden av Bibelen sine problematiske passasjer ved å underordne dei ein overordna kjærleiksbodskap som ein - av gode teologiske grunnar - postulerer er evangeliets kjerne".

"Helveteslæra er rett og slett moralsk uakseptabel. Kanskje treng vi ein ny helvetesstrid - denne gongen på eit eksplisitt moralsk grunnlag - for å få lufta ut restane av svovellukta. Då vil dei som ser det som del av bibeltruskapen å verne om biletet av ein torturerande gud, få ein hard jobb".

Her møter vi igjen dette halvhjertede: "kanskje treng vi ein ny helvetesstrid"?  KANSKJE? Ut fra dette lunkne, halvhjertede "kanskje", skjønner vi jo at det ikke vil komme noen ny helvetesstrid ut fra Leirviks initiativ.

Den luthersk presteordinerte teologiprofessor Oddbjørn Leirvik ville få "ein hard jobb" å gjøre, for kirkens helveteslære kommer fra Jesus selv. Det er kirkens hovedproblem!

Hva som er moralsk uakseptabelt i Jesu lære i evangelieskriftene (følgelig i kirkens lære), har professoren store problemer med å formidle. Det mest påfallende: han henviser ikke til noen Jesus-ord.

Etter mange års studier og undervisning i faget religionskritikk ved Det teologiske fakultet, har Leirvik ikke kommet opp med noen selvstendige standpunkter i Edwien-forskningen. Leirvik har åpenbart et sterkt markeringsbehov i forhold til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og (som sin kollega Halvor Moxnes) vil han gjerne markere avstand til denne organisasjonens (lutherske) helveteslære. Dette gjør Leirvik ved lettvinte, upresise og ubegrunnede henvisninger til spørreundersøkelser, religions-sosiologer i Agder OG ved ulne hentydninger til "helvetesilden" i Koranens domsforkynnelse.

"No er helvetesstrid gammalt nytt i kristendomshistorie", skriver Leirvik. Hvor gammelt da? Hva slags stridigheter? Kan ikke Leirvik oppgi noen kilder? Hvorfor er han så upresis? Hva med "dommen" og "fortapelsen"?

Det er rart at han ikke opplyser leserne at den kristne "torturerende gud" har opphav i den "skrift og bekjennelse" Leirvik selv har avgitt troskapsløfte til.

Verken Leirvik eller Moxnes tar selvstendig stilling til Augustana art. 17, eller til Matteus-evangeliet (hvor Jesus 18 ganger omtaler den evige fortapelse).

"Mykje av religionskritikken til Edwien var temmeleg unyansert", skriver Leirvik.

Jaså? Hva konkret i Edwiens religionskritikk var "temmeleg unyansert"? Av en professor skulle man forvente en begrunnelse. Den kommer ikke.

Som presteordinerte teologiprofessorer står både Notto Thelle, Halvor Moxnes og Oddbjørn Leirvik i en luthersk tradisjon, hvor dommen OG den dobbelte utgang står helt sentralt. Det er ikke Luther, men den forgudete Jesus som er opphavsmann til den fryktelige helveteslæren kirken sleper med seg.  

Verken Leirvik eller hans studenter gjennom mange år har viderebrakt Edwiens etiske kristendomskritikk (i mange år pensumlitteratur ved TF) ut til offentligheten. At denne henger nært sammen med dogmekritikken, har kanskje ikke teologiprofessor ("dialogaktivist") Leirvik forstått?  

(Jfr. teologiprofessor Oddbjørn Leirvik i "Kirke og kultur" 3/2015).

Det er nok ikke tilfeldig at denne rare kommentaren ble publisert i et internt kirkelig tidsskrift kort tid etter Andreas Edwiens død. Strategien synes klar. Vi kjenner den fra andre sammenhenger. Når avdøde kritikere ikke kan forsvare seg, kommer kristen-apologetene fram med sine små giftigheter, drypp og mistankens frø.

Mens Edwien levde var Leirvik ikke det minste interessert i nærmere eller tettere undersøkelse av hans kritiske forskningsarbeider, skjønt han ganske enkelt kunne ha kontaktet Edwien selv, pr. telefon eller brev. Det gjorde han ikke. 

 

Bibelen: maktens instrument    

 

Dag Kullerud har på Verbum forlag tidsriktig utgitt boken: "Bibelen - boken som formet vår kultur". Han har skrevet boken på oppdrag av Bibelselskapet. Hvordan finansieres Bibelselskapet?

Her sies at "Bibelens rom ikke lenger preges av den strenge lufta i domskirkesakristiet". Kullerud kan sin bibelhistorie, skriver Vårt Land. Som (kristen) journalist i NRK og Dagbladet OG kommentator i Aftenposten har han fulgt kristenlivet i Norge lenger enn de fleste kolleger.

Vårt Lands nye sjefredaktør, Åshild Mathisen, kaller Bibelen "Vår bok". Bibelen er ikke lenger maktens instrument, sier hun. Mangler hun kunnskap om kirkeårets bibeltekster, om kirkens liturgi og bekjennelse OG kirkens misjonsvirksomhet? Kort sagt: virkningshistorien?

"Bibelen er vårt samfunns grunnbok. Nettopp som Norge er blitt flerreligiøst og kirke og stat skiller lag, er Bibelens betydning i ferd med å bli hentet fram og anerkjent på nytt".

Hvordan "anerkjent på nytt"? Dette er vel ikke helt rett. Bibelens betydning som "vårt samfunns grunnbok" er knapt merkbart annet enn i sjefredaktør Åshild Mathisens ønsketenkning. Hun fremfører  bare en løs, ubegrunnet påstand, uten dokumentasjon. Vi venter på  oppsummering og evaluering av Bibelselskapets kampanje dette jubileumsår. Tausheten i ettertid er påfallende. Det er ikke første gang at en voldsom offensiv i forkant av kristelige arrangementer ender med total taushet i etterkant.

Men i Bibelselskapets interne blad (Bibelgaven 2/16) finner vi en lengre artikkel om Cuba som misjonsmark:  et godt eksempel på Bibelen som "maktens instrument" i vår tid.

Her opplyses at 3 millioner bibler skal sendes Cuba dette år, og som vanlig misjonsstrategi er barn og unge mellom 8 – 14 år de fremste misjonsobjekter. Bladets omslag viser to smilende jenter fra en menighet på Cuba som blar ivrig i en barnebibel. Men Bibelselskapets publikasjoner retter seg også mot de aller minste barna, i form av billedbøker. Indoktrineringen må starte så tidlig som mulig.

Bibelselskapet har i dette jubileumsår utarbeidet en aktivitetspakke: «Bruk Bibelen», som er sendt ut til kirker og menigheter. Denne inneholder forslag til bibelutstilling, bibelquiz, bibelmat, bibelvandring og bibelmaraton.

Vi forventer at resultat og evaluering av disse mange aktiviteter blir evaluert, som i all annen offentlig virksomhet. Hvordan er denne bibelkampanje finansiert? La oss få tallene på bordet.

Har denne storsatsing på Bibelens fremme i det offentlige rom på noen måte forøket dens betydning og anerkjennelse i den norske befolkning ("folkekirken")?  Slike og lignende spørsmål bør VL's sjefredaktør ta tak i og bringe videre. Og nettopp nå som stat og kirke skiller lag. Kanskje får vi mer presis, etterettelig informasjon mot slutten av dette året.

Bibelfestivalen i Oslo 26. – 29. mai inneholder alle ingrediensene ovenfor, og i tillegg:  bibelske bokbad, bibelfortellinger, festforestillingen bibelen, bibel og babbel, konserter, festgudstjeneste, lovsangkveld, bibelen på 200 minutter, Jesus loves Electro – AND U!

Men bare ett debattmøte, ledet av Dag Kullerud (tidligere «kirkeredaktør» i Aftenposten og nåværende redaktør i tidsskriftet Kirke og Kultur): «Er det plass for Bibelen i den offentlige samtale i Norge i 2016?».

Dette er et høyst snodig spørsmål, nettopp på bakgrunn av Bibelselskapets massive (monologiske) kampanje I DET OFFENTLIGE ROM. Her er ingen bremser. Hele programmet, med busskampanjer og bibelmaraton (bibelopplesninger) i sentrumsområder, viser da klart nok at kirken selv ikke ønsker noen «offentlig samtale», og slett ingen debatt eller konfrontasjon. Den vil bare ha plass for sine velkjente monologer: forkynnelse og belæringer. 

Så, hva slags samtale om "Bibelen" er det kirken vil ha? Det lurer vi på. Såvidt jeg kan registrere har få eller ingen andre nettaviser (heller ikke "Fri tanke") rapportert om den famøse kampanje Bibelselskapet har gjennomført. Som vanlig er det masse ståk og styr i forkant, men fullstendig stille om arrangementene i etterkant.

Presteskap, forkynnere/misjonærer og apologeter har "klippekort" til mediespaltene. I Aftenbladet hver eneste dag må vi tolerere en andakt ("Dagens ord"), med et innhold vi nesten ikke kan tro et voksent menneske kan produsere.

Kristne forlag spyr ut dialogbøker og apologetikk i våre dager, som svært få leser. De kristnes monologer med seg selv har liten interesse utenfor den indre krets. Kirkens dogmer er «udiskutable». Kirkens lære og offisielle bibelsyn skal ikke debatteres eller kritiseres i det offentlige rom. Programoversikten i Bibelselskapets interne blad viser liten eller ingen vilje til kritisk selvrefleksjon.

http://www.bibel.no/

 

Albert Schweitzers kritikk av den moderne Jesu-liv-forskningen passer ikke inn i Bibelselskapets misjonsoffensiv. Andreas Edwiens direkte, presise og konfronterende kritikk av kristendommens bekjennelse og teologi er fortsatt «tabu».

Men! den syriske poeten Adonis’ islam-kritikk blir raskt oversatt og omtalt i norske medier.

Aftenpostens kommentator, Ingunn Økland, anbefalte for kort tid tilbake fire religionskritikere. Det selektive utvalget var mildest talt besynderlig. De var alle diktere, et par fra oldtiden. Salman Rushdie ble nevnt, og fra forrige århundret i vårt land var ikke nevnt andre enn dikteren Arnulf Øverland.

Det er  fortielsens sensur – igjen og igjen! Ingen historisk-kritiske forskere eller fagpersoner ble funnet verdige til omtale. Verken Schweitzer, Russel, Edwien, Deschner eller Hedenius interesserer Aftenposten. HEF og Hedningesamfunnets skarpe, prinsipielle religionskritikk for noen tiår tilbake ble ikke nevnt.  

Se også disse nettsider: 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-er-god-religionskritikk-6289537.html 

http://folk.uio.no/leirvik/Religionskritikk.html 

http://www.hannenabintuherland.com/news/ja-til-religionskritikk/     

 

«Bibelkritikk og diskusjoner rundt De Hellige Skriftene har i europeisk sammenheng nettopp bidratt til opplysningstidens utvikling, debattkultur og intellektuell tenkning. Til og med selve universitetssystemene våre, som med utgangspunkt i middelalderens klostervesen fremelsket kunnskap, har jo også sine røtter i kristen kritisk tenkning, blant annet påpekt av professor Per Bjørn Halvorsen, UiO». 

(Hanne Nabintu Herland)

«Kristen kritisk tenkning» rommer en gedigen selvmotsigelse. På samme tid å opptre som misjonærer, apologeter (trosforsvarere) OG kalle seg "kritikere", «tvilere» og «skeptikere» må være en vanskelig øvelse.

Halvor Nordhaug og Henrik Syse strever i sin bok («Hvor kristent er Norge?», 2016) etter å tilskrive kristendommen æren for alle fremskritt og gode verdier gjennom historien. Det er nesten utrolig at de våger dette, så skamløst, til tross for den historisk dokumentasjon som foreligger om kirkens konkrete makt- og voldsutøvelse. Det er en forferdelig og brutal historie - gjennom mer enn halvannet årtusen - som kirkens moderne teologer og apologeter legger et fullstendig lokk over.

Sensur, meningstyranni og ensretting er kjennetegn ved alle totalitære samfunnsdannelser, som også frykten! Den ensretting, tortur og grufulle straffereaksjoner som ble innført i Danmark-Norge etter Reformasjonen vitner ikke om noen utvikling i etisk-rettslig eller demokratisk retning (som heller ikke den katolske Inkvisisjonens terror århundrer tidligere).

Det er forbløffende likheter mellom det kristne terrorveldet de foregående århundrer og det muslimske terrorregimet i dag.

Kirkens biskoper, apologeter, revisjonister og Vårt Lands journalister er TAUSE om nazismens og jødehatets kristne røtter. Alt sitt grums, all skitten, overfører de på sin yngre tvilling-religion:  islam.

To av de mest betydelige nazi-ideologer og raseteoretikere var kristen-troende:  Houston Stewart Chamberlain  og  Alfred Rosenborg  (se annet innlegg på denne hjemmeside:  "To kristne nazister").

https://en.wikipedia.org/wiki/Houston_Stewart_Chamberlain

Jeg nevner noen få bøker på norsk som dokumenterer den bedrøvelige tilstand i vårt land etter Reformasjonen:  «Bibelsyn og samfunnsutvikling» (Egil Hjelde), «Norsk Fritenkerhistorie 1500-1850» (Amundsen/Laugerud)  og «Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814» (Øystein Rian). Det er lite lystelig lesning.  

Moderne teologer og apologeter synes til tider historisk forblindet og moralsk forkrøplet. Historieforfalskningen pågår for fullt, også i mediene. Det er ikke mulig å spore noen vilje eller evne til å belyse kirkens maktutøvelse og voldsorgier gjennom århundrene. Kirken skaper sin egen (abstrakte) historie, uten menneskelig liv og erfaring.

I den offisielle kirke- og misjonshistorie, som vi blant annet møter i våre digitale oppslagsverk, finnes ingen menneskelig lidelse, ingen ofre; bare kristne helter og helgener, livsfjerne dogmer, kirkelig administrasjon/organisasjon, kirkemøter og synoder, abstrakte teologiske teorier.

Se innholdsfortegnelsen i boken «Kirkens troslære for lærerstudenter. Tradisjonens tro» (1996/2004), andre kirkehistoriske fremstillinger og utallige bøker i samme kirkelige sjanger.

KRL-biblioteket (nær 20 bind) dekker mange emner, men har en sørgelig slagside. Serien er sterkt skjemmet av at alle forfatterne har kirkelig eller teologisk bakgrunn og tilhørighet.

 

«ÅNDENS GJERNINGER»   

 

Med slagordene «bibelen for alle» og «pinseluften for alle», skjønner vi slagsiden i den kristne forkynnelse og apologi. Med kirkehistorien som bakteppe undrer vi oss storlig over hvordan Den Hellige Ånd arbeider. Han har visst utdelt sine «nådegaver» ganske selektivt og ujevnt.

Bare pinsemenigheten har fått «nåde» til å fremme åndsutgytelser, som helbredelser, profetier og tungetale. Den Hellige Ånd har begunstiget katolikkene med en særlig åndsutrustning: djevelutdrivelse. Den katolske kirkes mannlige excorsister påberoper seg myndighet og autoritet fra romerkirkens «Gud» og dens pavelige overhøyhet. For et vanvidd! Ingen må være i tvil om at den mytologiske Satan - djevelfiguren fra Jesu forkynnelse og virksomhet - er mektig og maktfullt til stede i den kristne kirkes virkelighetsoppfatning. 

Norske folkekirke-prester og såkalt «liberale» teologer har visst ikke fått utdelt noen særlige nådegaver av Den hellige Ånd. Eller, kanskje prakiserer de sine åndsutrustninger i det stille?

Såvidt jeg forstår er den unge MF-professor Atle O. Søvik ekspert på hinsidighetens topologi, dommen og fortapelsens intrikate ordninger og innretninger. Han er langt fra den eneste i kirke- og teologihistorien som har påberopt seg særlige (guddommelige) innsikter i ondskapens og menneskenaturens vesen, og derved også i fortapelsens realiteter. Fra Verdidebatt vet vi at MF-professor Atle O. Søvik (tilsynelatende) har førstehåndskjennskap til den kristne gudens tanke- og følelsesliv, vilje og plan for menneskehetens evige skjebne.

På MF's kompetansesider sies Søvik å være en ressursperson på følgende emner:

Apologetikk (trosforsvar) (Ateismedebatt, gudsbevis)

Bibelsyn

Religionsfilosofi (Det ondes problem, fri vilje)

Tro og Viten (Teologi og naturvitenskap)

 

http://forskning.no/profil/atle-ottesen-sovik

http://www.dagen.no/Inspirasjon/hjerneforskning/%E2%80%93-Ikke-lenger-selvsagt-at-vi-har-fri-vilje-342759

http://www.verdidebatt.no/atlesovik/

 

---------------- 

 

«Det sies at Åndens gjerning er kommet for lite fram i forkynnelsen». Dette skrev Fredrik Wisløff i 1978. Når nøyaktig det samme sies i dag, med litt andre ord i mange kristelige sammnehenger, kan vi jo spekulere litt over denne manglende framdrift og utvikling i Den norske kirke. De monotone gjentakelsene vitner om en (luthersk) kirke som står fullstendig stille.

Lutherske apologeter fra tankesmien "Skaperkraft", som også Atle O. Søvik, har ved mange anledninger understreket menneskets "frie vilje". Men det rare er at de sjelden henter frem predestinasjonen eller arvesynden og syndefallets fatale konsekvenser for vurderingen av menneskets natur. Menneskets syndige, bunnfordervede natur (som Luther kaller "sykdom") er intimt forbundet med de sentrale luthersk-teologiske begreper, som NÅDE og RETTFERDIGGJØRELSE.

 

La oss ta tak i i 3. trosartikkel i Apostolicum, med Luthers forklaring:

 

"Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv".

Hva menes med det?

Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, eller komme til ham, min Herre. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, og samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden, og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene sanne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig alle synder hos meg og hos alle som tror. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle som tror på Kristus, evig liv".

 

«Den Hellige Ånd er en person, den tredje person i guddommen. De oldkirkelige symboler understreker sterkt Åndens plass i treenigheten. Ånden er utgått fra Faderen og Sønnen og er ett med disse. Han er evig, slik som Faderen og Sønnen er evig. Han er av samme vesen som Faderen og Sønnen og sammen med dem utgjør han den ene sanne Gud. Han er således ikke en upersonlig åndsmakt. Jesus taler om ham som en person. Han er Talsmannen, Trøsteren».

(Fredrik Wisløff:  «Trosbekjennelsen», 1978)

«Å forstå hva ordene sier er ikke alltid det samme som å fatte åndelig den sannhet som Gud taler i Skriften. Bekjennelsesskriftene legger vekt på at det å forstå Skriften i denne dypere betydning betyr å tro dens kristologiske budskap, og dette er bare mulig ved Den Hellige Ånds opplysning».

Her får vi høre at Skriften frakjenner "det naturlige mennesket» forstand, hjerte og vilje til enhver dugelighet, skikkethet, dyktighet eller evne av seg selv til å tenke noe godt eller rett i åndelige saker.....

I åndelige saker er menneskets forstand og fornuft blinde, det forstår ikke noe av egne krefter (1. Kor. 2:14). Videre mangler "det naturlige menneske» både evnen til å forstå den fryktelige rekkevidde av sin egen falne tilstand OG evnen til å forstå sin rettferdiggjørelse i Jesus Kristus.

Helligånden skaper "troen". Mennesket er så fordervet av synd at det ikke kan medvirke til sin frelse. Det er Den Hellige Ånd (utenfra) som planter "troen" i menneskesinnet.

(Jfr. Martin Luther og Konkordieformelen i boken «Forstår du det du leser?», Lunde Forlag 1980)

 

 

TREENIGHETENS BABBEL

 

I 1984 utgav NKS-forlaget boken Underveis, et samtale- og studiehefte til NRK’s programserie: «Om kristen tro i dag». NRK fjernsyn sendte 5 TV-programmer, og NRK radio fulgte opp med bl.a. 2 timelange direktesendinger hvor et innringningsprogram, reportasjeprogram og innslag fra distriktkontorene ble trukket inn.

Temaene fra boken Underveis ble videre fulgt opp i andakter, i «Kirkespeilet» i P2, «på kirkebakken» på P1 og i radioens ungdomsprogrammer.

I en brosjyre sies at «Underveis vil nå inn i tusenvis av hjem – og forhåpentligvis bidra til refleksjon og samtale om kristen tro». Temaene for NRK-programmene og de 5 gruppesamvær var følgende: Jeg tror på Gud – Han går ved vår side – Vi er sammen underveis – Framtid, liv og død – Ansvar og håp.

«Den Hellige Ånds fremste oppgave er å skape tro på Jesus og holde fast på denne troen i et liv i tjeneste for nesten. Dette gjør Ånden ved Guds ord, ved evangeliet. Ånden gjør oss oppmerksomme på vår synd og viser oss at vi trenger Jesus. Ånden peker på Jesus og skaper tro på Ham. Ånden ruster oss ut i tjeneste. Alt dette gjør Ånden ved evangeliet...Det er Den Hellig Ånd som gjør kirken til noe annet enn hvilken som helst organisasjon».

 

Sverre Norborg  

 

«Med pinsefestens dag kom en hending som skulle ned i verdens historie. Dette ble dagen da Gud Herren sjokkerte menneskenes slekt med en åndsbevegelse som siden aldri har latt jordens folkeslag i fred. Riktignok har hverken jøde eller greker visst hvordan pinseunderet skal forklares eller bortforklares. Men saken og sjokket er der. Guds kongsvelde er kommet for å bli.

Peters pinsepreken er enten nonsens, eller så er den historiens største nyhetsmelding...I denne likeframme historietolkning hviler den kristne menighets mysterium. På denne tro har den siden alltid bygd (Efes. 5:32, Ap.gj. 4:12, Kol. 2:2, Efes. 2:20, 1. Kor. 3:11). Den korsfestede og oppstandne Kristus er Kyrios, Herren. Fra et historisk-kritisk synspunkt er dette paradoksale utsagn – til denne dag – en ugjennomtrengelig meningsløshet. Sett utenfra «forklarer» troen ingenting».

(«Jesus fra Nasaret og verdensrevolusjonen», Cap. 1968)

 

Dietrich Bonhoeffer

 

«Hvordan kan Kristus også bli den religionsløses herre? Finnes det religionsløse kristne?.......Hva betyr kirke, menighet, preken, liturgi og kristent liv i en religionsløs verden?......Hvordan kan vi tale «verdslig» om Gud? (Eller kanskje man ikke engang kan «tale» om det slik som før).

Hvordan kan vi være «religionsløst-verdslige» kristne, mennesker som er «kalt ut», uten at vi dermed oppfatter oss som religiøst utvalgte, men tvert om for at vi skal kunne tilhøre verden helt? Kristus er da ikke lenger et religiøst objekt, men virkelig verdens herre. Men hva betyr det? Hva betyr kultus og bønn utenfor religionen..? For øyeblikket arbeider jeg i tankene med hvordan begrepene bot, tro, rettferdiggjørelse, gjenfødelse og helliggjørelse kan uttrykkes «verdslig» - dvs. i den retning Det gamle testamente og Joh. 1:14 angir».

(«Motstand og hengivelse», norsk utg. 1959 og 1976)

 

Gerard W. Hughes  

(katolsk teolog - og jesuitt som dagens pave)

 

“Vi kan ikke komme til Gud enkeltvis (ingen personlig relasjon likevel?). Hvis vi er lydhøre for Guds Ånd, blir vi trukket inn i en enhet, inn i samfunnet med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd....Vi må bli mer mottakelige og lydhøre for Guds Ånd for å finne enheten som kristne, og alle folk, er kalt til. Det er derfor bønnen må være sentralt i alt arbeidet for enhet....Vi trenger ledere som kan hjelpe oss til å lytte, til å høre Guds stemme i dagliglivet, og bli mer lydhøre for den. De som ikke lytter kan ikke hjelpe oss til å utøve sann lydighet. Sann lydighet gjør oss i stand til å høre hva Ånden sier, og svare på det. Uten sann lydighet kan vi ikke leve et kristent liv».

(«Gud i alt», Verbum 2003)

 

«Bevisstheten om at alle kristne har mottatt Den Hellige Ånd, som har sin bolig i kirken, er grunnleggende for både ekklesiologi (kirkelære) og sakramentslære».

(«Religionsleksikon», Cap. 2002)

 

Ola Erik Domaas

(Teolog og høgskolelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærerutdanning)

 

«Mange har vage forestillinger om Ånden. Det er lettere med Faderen. Han er Skaperen. Skaperverket kan alle se. Det er lettere med Sønnen. Jesus var en historisk person. Den Hellige Ånd er et ganske nøytralt navn på Gud. Betegnelser som hellig og ånd kan brukes både om Faderen og Sønnen. Gud er hellig og Gud er ånd (?).

Åndens navn er på dette viset med på å understreke at kirken i tredje artikkel ikke bekjenner troen på en alternativ guddom ved siden av Faderen og Sønnen.....Den kristne kirke bekjenner at Den Hellige Ånd er Gud, ikke bare et redskap eller en kraft som Gud benytter seg av. Denne bekjennelsen finner kirken grunner til i Bibelen, tydeligst i NT. Der sidestilles Ånden flere ganger med Faderen og Sønnen......Ånden er en person likestilt med Faderen og Sønnen, og har del i Guds vesen på linje med dem.

Dette uttrykker den nikenske trosbekjennelsen meget klart (??): Jeg tror på «Den Hellige Ånd», som er Herre og gjør levende, som går ut fra Faderen og Sønnen, som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen....  

Åndens virksomhet knyttes som kjent til Jesu fødsel. Til Maria sier engelen: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg.» (Luk. 1, 35). Og Johannes døperen hevder at Jesus skal «døpe med Ånd og ild» (Matt 3, 11).....Samtidig kan Johannes-evangeliet si at Ånden ikke er kommet, og at det skal skje først etter at Jesus har fått sin rettmessige plass ved Faderens høyre hånd.....».

Hva er så Åndens oppgaver? Jo,  Ånden «avslører mennesket», «skaper tro på Kristus» og «utruster til tjeneste».

(«Tradisjonens tro. Kristen troslære for studenter», 1996/2004)

 

«Kom Hellig Ånd med skapermakt» (LH508)

 

http://liturgi.info/index.php?title=Kategori:Lov_Herren&from=Gud+er+i+sitt+tempel+%28LH296%29

 

Åge Schanke

(Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, allmennlærerutdanningen, og underviser i KRL-faget. Hans faglige bakgrunn er teologi og idéhistorie)

 

Om kristen  «trinitarisk monoteisme»:

«Den kristne monoteisme er trinitarisk. Gud er én som tre og tre som én......Læren om den treenige Gud har en sentral plass i kristendommens hovedstrøm. Alle de sentrale kirkesamfunnene har sluttet seg til de oldkirkelige bekjennelsene (jfr. Nicæneum og Athanasianum)......Treenighetslærens hovedpoeng er «ett guddommelig vesen og likevel er det tre personer av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd». Likevel er det ikke triteisme, en tro på tre likeverdige guder. Gud er én.

Heller ikke skal Gud forstås som ulike fremtredelsesformer slik at Gud først var Gud Fader, så Sønnen og til sist Den hellige Ånd. Denne læren kalles modalisme (Gud i ulike modus) og ble fordømt som heresi.

Det er denne siden ved kristen gudsforståelse som skiller den klart ut fra den jødiske og muslimske...Bibelen bruker ikke termen treenighet. Treenighetslæren er da en tolkning av dette materialet som vant frem i oldkirken, og som er blitt en del av den kristne ortodoksien. Forutsetningen for treenighetslæren er troen på Sønnens og Åndens guddommelige status...Det trinitariske dogmet nådde sin endelige form på 500-600-tallet. Det er formulert i Nikenum (eller mer presist i Den nikeno-konstantinopolitanske bekjennelsen) og i Den athanasianske bekjennelsen.....

Den tredje person i treenigheten er Ånden.....De første kristne var overbevist om at dette var blitt virkelig i deres egen tid. Ånden var kommet til menighetene. Mye tyder på at menighetene levde i en entusiastisk nådegavepraksis. I NT beskrives Ånden dels som personlig og dels som kraft. Men var Ånden en guddommelig person? Så seint som 380 innrømmet Georg av Nazianz at mange ortodokse teologer var usikre på om Ånden skulle oppfattes som en aktivitet, som skaper eller som Gud...

En dualistisk tenkemåte forutsetter at Gud har en motstander...I NT er det en tydelig motmakt til Gud kalt Djevelen, Satan eller Den onde. Vi ser dette særlig tydelig hos Paulus og i Johannes’ evangelium og brever...Den kristne forståelsen av menneskets livsproblem er knyttet til ord som synd, skyld, forgjengelighet og død. I Luthers lille katekisme, forklaringen til andre artikkel, sies det noe om hva vi frelses fra.

.....som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død......

Det onde i menneskets liv har i følge den kristne livstolkningen mange navn:  fortapelse, dom, synder, dødens og djevelens makt.....Det frelseshistoriske perspektivet innebærer et skille mellom hva mennesket var som skapt uten synd, hva mennesket er som synder, som frelst og som fullendt.

Som falt skapning er mennesket slave under synd og dødskrefter. Som frelst menneske er mennesket under Guds nåde og omsorg selv om det fortsatt synder. Først i fullendelse, når den endelige frelsen virkeliggjøres, blir mennesket det det var ment å være: herliggjort, fullkomment, fullendt».

 

Det er helt skrekkelig å lese kap. 6:  Om dommen og det evige liv.   

«Når det synes som om Bibelen (?) snakker om en evig straff for de onde, er dette for å skremme syndere til å vende tilbake til den rette veien, hevdet Origenes....Fortapelse innebærer her (Lukas 5 og 19, Matteus 18) å være mistet av Gud. Det var Gud selv som hadde lidd et tap.

I følge Paulus er det de som forkaster evangeliet om Jesus som herre og frelser og bare ser dårskap i budskapet om Jesu kors, som går fortapt. De tar ikke imot sannheten og stiller seg selv utenfor frelsen. Men fortapelsen er også knyttet til tanken om dommedag. På dommens dag skal de ugudelige gå fortapt. (2. Pet. 3, 7).

Fortapelse er da det å bli dømt skyldig. Fortapelsen forstås i denne sammenheng som en straff. Bare gjennom en omvendelse kan man unngå å gå fortapt (2. Pet. 3, 9).....

I GT finnes det ingen tekster om helvete. Men i jødedommen på Jesu tid var det blitt tatt opp forestillinger om dom, paradis og helvete. Det skyldes antakelig påvirkning fra persisk religion i perioden etter eksilet i Babylon. I den klassiske rabbinske jødedommen som ble formet etter templets ødeleggelse av romerne i år 70 etter vår tidsregning, ble ikke disse tanker ført videre.....

Tekstene i NT er ikke tydelige (?) på om det her dreier seg om tilintetgjørelse eller varig straff. Også andre ord er i bruk for å beskrive fortapelsen:  mørket utenfor, den evige dom, den annen død, ildsjøen....Guds oppgjør med det onde ender med at det onde tilintetgjøres. Det finnes betydelige spenninger i hvordan denne endetidige fortapelsen forstås av TEOLOGER. Man kan skille mellom fire ulike forståelser:

 

-  Fortapelse eksisterer ikke. Alle vil bli frelst til slutt

-  Fortapelse er å dø uten å få del i det evige liv og uten at dette tolkes som straff. Man går bare glipp av muligheten til å ta del i det nye livet som Gud skaper

-  Fortapelse er tilintetgjørelse forstått som straff, men ingen evig pine

-  Fortapelse er en evig straff som innebærer en pine uten ende

 

Forfatteren bekrefter det vi alle vet:  

«Majoriteten av teologer fastholder læren om den dobbelte utgang, altså at noen vil bli frelst, og andre vil går fortapt.....Den mest drastiske tolkningen av fortapelse ble utviklet i sen-antikken med en lære om helvete beskrevet som et djevelrike hvor Satan og hans medhjelpere torturerte de dømte. Sentrale personer her var Augustin og pave Gregor den store. Tanken om evig straff står også sterk i tradisjonell protestantisme».  

Her siteres Den augsburgske bekjennelse, artikkel 17, men ikke Jesu ord i evangelieskriftene. Forfatteren forteller ikke lærerskolestudentene at Den augsburgske bekjennelse/Augustana er gyldig og offisiell kirkelære i dag. Han er også nøye med å holde Jesus utenfor dette selsomme kapitlet.

 

"VÅRT LAND" 12. og 13. MAI 2016

 

Først av alt er det grunn til å merke seg at flere påskeprekener ruller og går (monotont) på Vårt Lands nettavis (Tro24). Det er liten bevegelse i avisens tros- og menighetsspalter. Spaltistenes pludringer unnviker alle vanskelige problemer knyttet til kirke-kristendommens stadig gyldige bekjennelse og teologi.  

La oss ta fatt i munk og ordensbror:  Haavar Simon Nilsen, som også er fast spaltist i Klassekampens ukentlige religionsspalte. Sannelig har han ikke også dukket opp i ukeavisen Dag og Tid. Det er tilnærmet samme kirkelig-journalistiske reise hans katolske trosfrende og konvertitt, Eskil Skjeldal, har foretatt:  først i Klassekampen, så i Dag og Tid OG Vårt Land.

«Pinsetid er fridomstid! Me feirar Den Heilage Andes kome til disiplane, den som gjev barnekår, frimot, kraft og tolmod til å stå ut i prøvelsane».

Vi blir fortalt at pinsehelgen også er tiden for konfirmasjon. I form av håndspåleggelse og salving med vigslet kristen-olje tar fermingskandidaten i mot Helligånden: 

«Slik vert dei unge fylt med Andens sju gåver:  visdoms- og forstands Ånd, råds- og styrkes Ånd, kunnskaps- og fromleiks Ånd, og gudsfrykts Ånd».

 

«Pinse skaper vennskap», skriver Vårt Lands utrettelige pastor Per Eriksen. Med velkjente spark mot jødedom og GT sies at «Gud» i pinsen skaper en bevegelse for å helbrede splittelsen fra Babel: «Pinsen skaper venner, der det før var fiender. Pinsen trekker folk sammen, der det før var mistro».

Men «fred» i kristelig mening betyr noe ganske annet enn i alminelig, sekulær språkbruk, for «grunnleggende handler det om fred med Gud», må vite.

Det er nok vanskelig for de kristne å forstå at vi ikke har noe uoppgjort med deres gud, slik de ustanselig forkynner og preker. Vi forstår ikke en døyt av de kristnes særlige (følelsesmessige) behov for å bøye seg i lydighet under en mytologisk skaper, fader, frelser og dommer. Den "åndelige nød" og den "åndelige lengsel" de kristne har, er svært fremmed og vanskelig å begripe.

Ganske enkelt: Vi trenger ingen Fadergud, og vi elsker ikke Jesus, slik kirken har diktert oss fra småbarnsalder. Som voksne, tenkende mennesker bryr vi oss lite om kirkens absurde "kristologi". Heldigvis er vi kommet så langt i dag at vi ustraffet kan avvise alle kirkelige dogmer, doktriner og læresetninger. 

Vårt Lands kommentator, Ane Bamle Tjellaug, har 13. mai publisert en konfirmasjonstale til sitt fadderbarn. En luthersk («folkekirkelig») konfirmasjon er noe ganske annet enn en katolsk konfirmasjon. I Tjellaugs tale finnes ingen henvisning til Helligånden, dåpens innhold, bekjennelsen. Hennes tale er sekulær: gudløs og religionsløs.

Verdiene er sekulære, som Even Gran ganske riktig påpeker i sin nylig utgitte bok:

«Et tydelig tegn på at vi lever i et sekularisert samfunn, er at religiøse må appellere til sekulære fellesverdier for å bli hørt og respektert.....Religiøse kan ikke kreve autoritet for sine hellige tekster i offentligheten, og må appellere til verdier som kan deles av alle.....Når vi beveger oss fra en situasjon der appell til bibelsitater har generell gjennomslagskraft, og over til et samfunn der slike appeller mister sin kraft, eller fremstår som latterlige, har det skjedd en sekulariseringsprosess – religionen har mistet sin definisjonsmakt. Denne prosessen har vært sterk i Europa de siste tiårene, og selv om religiøsiteten ligger på et høyere nivå i USA i absolutte tall, viser forskningen tydelig hvilke retning det går også der».  

(«One Nation – UNDER GOD! Sekulære amerikaneres kamp for å beholde skillet mellom stat og kirke», 2016).

 

"VÅRT LAND" 18. MAI 2016

 

Vi må bare hoppe over NRK’s pinlige gudstjeneste 17. mai. Se bibeltekstene her

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/kirkearets-bibeltekster/oversikt---kirkearets-bibeltekster/ 

 

Bibelteksten 18. mai i Vårt Land er hentet fra Joh. 14. 15-21: Sannhetens Ånd. Denne dagens tekst handler om kjærlighet og om å elske, skriver den kvinnelige presten. 

Teksten er verken forståelig, inspirerende eller utfordrende. 

«Det handler om kjærlighet. Kjærlighet og handling.....Jesu tale om kjærligheten er klar. Og den utfordrer....Kjærlighet er handling. Gud ble menneske. Han gav sitt liv for vennene sine, for oss. Han vant over døden.

Vi er elsket, og så kalles vi til å elske – oss selv og vår neste. Dette er nåden og kallet.

Og heldigvis har vi pinsen. For i pinsen fikk vi Den hellige ånd som skal bringe og tilegne oss denne skatt og forløsning, som Martin Luther sier det i katekismen. Ånden fører oss til Kristus for å ta i mot dette gode – alt det Jesus har gjort for oss, som vi ikke kunne komme til av oss selv. Og så gir Ånden oss kraft, sender oss ut og setter oss i stand til å elske vår neste».

 

«Det levande Ordet»...

 

Stadig forvirret?  La meg til slutt sitere noen avsnitt av Oddbjørn Leirvik (ordinert prest og professor ved TF):

«Men ser vi nærare på det lutherske skriftsynet, finn vi at det strengt tatt ikkje var sjølve bibelboka Luther såg på som Guds Ord, men heller det levande ordet – det vil seie, det forkynte evangeliet om frelse i Kristus åleine.....

Dette svarar til ein avgjerande forskjell mellom det lutherske og det klassiske islamske skriftsynet, nemleg at Guds Ord i kristen tradisjon er den levande Kristus (som Bibelen vitnar om), medan muslimane ser sjølve Koranen som guddomsordet. Dette blir også spegla i dei ulike rollane erkeengelen Gabriel har i dei to religionane. I islam formidlar han ein heilag bok til Muhammed, i kristendommen kunngjer han eit menneske sin fødsel.

Vedkjenninga til personen Kristus som det levande guddomsordet er ikkje eit særeige for lutheranarane, men heller det klassisk kristne synet. Moderne fundamentalistar (i tydinga «biblisistar») ser sjølve bibelboka som Guds Ord.

Men etter det klassiske synet er Bibelen berre Guds Ord i den indirekte meininga at den peikar på Kristus – dels ved å vise korleis hans kome vert førebudd i den gamle pakta (slik kristne har omtolka den jødiske Bibelen til å bli Det gamle testamente), men først og fremst ved å vitne om han i den nye paktsboka (Det nye testamente).

Grunnleggande sett er Ordet likevel den levande Kristus, ikkje bøker og bokstavar.....Som vitnemål om Kristus er ikkje berre dei fire evangelia, men heile Det nye testamentet å forstå som eit evangelium, nemleg som ein forkynnande refleksjon over møtet med personen Jesus Kristus og den gode bodskapen som kan utleiast av dette møtet (1. Joh. 1, 1).....

Tanken at skriftene er inspirerte, men ikkje dikterte, korresponderte med Paulus sitt polemiske oppgjer med hans eigen fariseiske jødedom når han skriv at «bokstaven slår i hel, men Ånda set fri» (2. Kor. 3, 6-7, jf. Rom. 7, 6).

Men er forskjellen i openberringssyn mellom islam og kristendom så eintydig som at den eine religionen oprererer med verbalopenberring (i Koranen) og den andre med personopenberring (i Kristus)?......

Den urkristne fridomserfaringa var så radikal at apostelkonsilet i Jerusalem i år 48 eller 49 fritok dei heidningekristne frå Moselova sine lovreglar, med nokre mindre unnatak som gjaldt hor, avgudsdyrkelse og blodmat. Grunngivinga for vedtaket var enda meir radikalt:  «den heilage Ånda og vi har bestemt» at slik skal det vere (Apg. 15, 19-21)».

(Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke, 2011. Oddbjørn Leirvik: Den lutherske kyrkja sitt forhold til andre religionar, s. 209f.)

 

--------------------  

 

21.05.2016  (revidert 19.06.2016)

G. Ullestad