Antisemittismen har i atskillig tid vært tema generelt i offentligheten, også på denne hjemmeside. Jeg har vært opptatt av temaet i årevis, men representanter for den europeiske kirke-kristne
teologien og dogmatikken om Jesus har hittil unngått å svare på sine kritikeres anklage om at denne teologien er hovedårsaken til den ondartede europeiske antisemittismen.
Den
europeiske antisemittismen er nå minst 1700 år gammel, og den er påviselig en følge av kirkenes guddommeliggjøring av Jesus fra Nazareth: som "Gud" og som ufeilbarlig overmenneske.
Ansvarsfraskrivelse er et karakterististisk trekk ved den "moderne" antisemittismen. En del kristne fraskriver seg kirkens ansvar for vår tids antisemittisme ved å plassere den hos muslimer, eller hos venstresidens elite.
De "sekulære" kamuflerer antisemittismen bak en politisk og/eller humanistisk (humanitær) maske. Den fremføres ofte i en pyntet versjon, slik at man ikke så lett får øye på den.
Felles for disse posisjoner er at de fremviser et meget kortsiktig historisk perpektiv og en usedvanlig sterk religiøst-teologisk emosjonell og/eller ideologisk interesse for Palestina-konflikten. Begge fraksjoner tildekker
den kirkelige teologi som har skapt og vedlikeholdt jødehatet i mer enn 1700 år.
De har på ingen måte et "normalt" syn på staten Israel. Vi har nylig sett at hatet mot Israel
er like sterkt emosjonelt og religiøst farget hos en AP-politiker som hos en teologistudent. En kristen prest og en human-etiker på Vårt Lands Verdidebatt er helt på bølgelengde i sitt Israels-hat. På det samme debattforum
ser vi hvordan hysteriet og besettelsen av Israel fyller spaltene år etter år med ufattelig monotoni, og fortrenger alle andre konflikter i verden. Det er ikke normalt!
Jøder er aldri blitt tilkjent "normalitet". Gjennom hele kirkens historie og teologi er de blitt definert hinsides menneskelige kategorier. I Confessio Augustana er jøder fratatt menneskeverdet - likestilt med "djevlene" - og i den anti-Israelske
politiske retorikken gjenkjenner vi den samme dehumanisering. Den vanvittige kristne forestilling om jødene som inkarnasjonen av ondskap spiller med i vurderingen av Israel, men ofte så ubevisst
at verken avsender eller mottaker gjenkjenner forestillingens kirke-kristne opphav.
Bevisstgjøringsarbeidet er derfor meget viktig i bekjempelse av antisemittismen.
Staten Israel og israelske jøder forventes å ha en høyere moral enn alle andre folk og stater - eller ingen moral i det hele tatt!
I Rogalands Avis 19/11-2012 kunne vi på avisens siste side ("På tråden") lese et angrep på Israel, med den sjokkerende og avslørende signatur: "Stolt Antisemitt". Forbindelsen mellom såkalt "politisk kritikk"
av Israel OG antisemittisme kunne knapt avsløres tydeligere.
Jødene er et folk som ikke gjør alt "helt etter boka", skriver Stolt Antisemitt. Vedkommende forklarer ikke hva det betyr
å handle "helt etter boka". Ingen referanser er nødvendig. Hvilken bok er det Stolt Antisemitt tenker og handler etter? Er det Det nye testamente, kirkefedrenes antijødiske
skrifter, eller kirkens offisielle, autoriserte bekjennelser?
Stolt Antisemitt behøver ikke å forklare seg. Ingen stiller ham/henne til ansvar. Israelshatet er så akseptert i vårt
offisielt kristne land at ingen reagerer. Innlegget ble så vidt jeg vet stående uten kommentar.
DEN KRISTNE MANNSGUDEN
Han kalles "Guds eneste Sønn" og "Kristus". Han er en person, som i 2000 år har sittet ved sin fars
høyre hånd et eller annet sted, hvorfra han skal komme igjen for å dømme (mange forstår nok at en "ånd" eller et "begrep" ikke dømmer).
"Guds" og "Faderens" dommerfullmektig er fysisk identisk med "Sønnen", den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth: en omvandrende dommedagspredikant som
for 2000 år siden slynget de verste doms- og straffetrusler over de av hans landsmenn i Galilea og Judea som avviste hans lære og forkynnelse (jf. evangelieskriftene).
Når den kristne mannsguden
(Jesus fra Nazareth) angivelig vender tilbake til jorden for å dømme, må vi anta at han har til hensikt å stige ned til jødenes hjemland for å fullbyrde dommen han profeterte i sin menneskelige identitet for 2000 år siden. På hvilket lovgrunnlag skal han da dømme?
Biskoper og ordinerte teologer bør forklare seg nøye om dette forhold
- de som angivelig kjenner "Guds Sønn" ut og inn (de har skrevet hele biblioteker av bøker om ham).
----------------------
Kirken utviklet
tidlig et dobbelt forhold til jødene: på den ene siden var jødene "Guds utvalgte folk", på den andre siden ville de ikke anerkjenne Jesus som Messias ("Kristus"). De kristne konstruerte
derfor en "ny fortelling" med seg selv i hovedrollen. Kirkefedrene smuglet Jesus inn i Det gamle testamente.
"Gud" hadde utvalgt seg et nytt folk: de kristne. Jødene ble "Guds" ultimate fiender, "Guds"
fordømte folk. De ble ikke bare "Guds" fiender, men den europeiske kirkes fiender!
De kristne tilranet seg jødenes kulturhistorie og deres religiøse skrifter, som de så
brukte mot dem i de påfølgende årtusener i det kristne Europa. Vi finner ikke lignende eksempler på misbruk og forfalskning av en annen religion. Den kristne mannsguden ble antisemitt,
og det har han vært så lenge den offisielle kristendom har eksistert.
"MISJONERING SOM MENNESKERETT"
Dette
var tittel på Erling Rimehaugs to siders artikkel i Vårt Land 16.10.2006. Nei, det står ingen steder i Menneskerettighetserklæringen at det er en menneskerett "å gi troen videre
til andre". Det er stygt når kristne kirker (mis)bruker menneskerettighetene som alibi for å drive misjon. En advokat på Sri Lanka som bl.a. arbeidet for å få vedtatt en lov som skulle regulere proselytisme, blir sitert slik:
"Om en kristen skal følge sin religion, må han drive aktiv evangelisering. Hvordan skal vi da kunne leve sammen?".
Det er et meget viktig spørsmål som her reises. Kristendommens misjonsimperialisme gjennom historien viser at denne religionen ikke kan leve i fred med andre religioner. Kristendommen tolererer
ikke andre religions- og gudsoppfatninger ved siden av sitt totalitære krav på lydighet under den kristne "Gud", som postuleres å være verdens og universets skaper, frelser, Herre og dommer. Det mennesket som avviser
kirkens postulater om "Gud" (Jesus-teologien og Kristus-mytologien) blir fratatt sjel, ånd og menneskeverd, likestilt med "djevlene".
Den religiøst-sjelelige rasisme er utvetydig, enkelt og
grovt formulert i Confessio Augustana, men den har ideologiske røtter i Det nye testamente, i kirkefedrenes antijødiske pamfletter, i den romerske keiserkirke OG i kirkens bekjennelsesskrifter.
Antisemittismen i Det nye testamente topper seg i Joh. evang., det skriftet som ble skrevet sist av de fire forfattere: her er jødene av Jesus omtalt som djevelens sønner.
Etter nær
2000 år har den kristne kirke fortsatt vansker med å anerkjenne jødedommen som en selvstendig religion. Den anses for å være noe avsluttet, et tilbakelagt stadium, bare en trapp opp til kristendommens fullbyrdelse. Kristen misjon
blant jøder er en karikatur av all misjonsvirksomhet, og burde aldri ha forekommet som den skamplett den er på europeernes hovmod.
Når jødene
ikke lar seg omvende er de blitt omtalt som ulydige, gjenstridige eller tverre, oppsetsige barn (helt til nyere tid). Kirkelig-teologisk litteratur er full av denne forakt. I mer enn 1700 år har kirken
hånet jødedommen.
At jødedommen eksisterer er en konstant provokasjon for de kristne kirker, da den motbeviser kristendommens totalitære krav på "Sannheten". Jødedommen bekjempes
ikke med de samme nedrige midler som i det foregående årtusen, men ignoreres fullstendig eller nedvurderes. Tanken synes å være: det som ikke omtales, eksisterer ikke. Derfor finnes det svært lite faglitteratur om jødedommen
på det norske bokmarkedet.
På grunn av den taushet som har preget konservative teologer OG den jødefiendtlighet som har preget liberale teologer, er det bare jødene selv som forstår
konflikten mellom jødedom og kristendom, men som dessverre har store vanskeligheter med å gjøre noe med problemet. De har ikke som kristendommen noen særlig mulighet til å revidere sin dogmatikk fordi de praktisk talt ikke
har noen dogmatisk synsvinkel på religionshistorien. Men i motsetning til de kristne kirker er de i stand til å se religionshistorien fra en naturlig humanistisk synsvinkel.
Vi må håpe
at den æra nå tar slutt hvor kristne teologer opptrer som autoritative dommere over jødedommen (og andre religioner). Nå bør de TIE og la jødiske stemmer selv få komme til orde. Og like selvfølgelig
som kristne teologer med sine kirkelig-dogmatiske briller har presentert jødedommen for norsk almenhet, like selvfølgelig må det nå være at jødiske (også muslimske) lærde får presentere sine
synspunkter på kristendommen i norsk offentlighet.
(I år 2000 utkom i USA og i England boken Christianity in Jewish Terms (Westview Press), en samling
artikler/essay hvor jødiske forskere reflekterer over forholdet mellom jødedom og kristendom. Hovedartikkelen følges opp av svar fra en jødisk og en kristen forsker, altså i god "dialogisk" ånd. Boken
er aldri oversatt til norsk).
Jødedommen står ikke i et konkurranseforhold til noen religioner, heller ikke til kristendommen. Jøder driver ikke misjon! Til tross for jødedommens
meget beskjedne innflytelse i verden er den så truende for den mektige, verdensomspennende kirke-kristendommen (med mer enn 2 milliarder tilhengere) at dens eksistens MÅ fortrenges og benektes.
Sagt på en annen måte: kristendommens lillebror-kompleks er "patologisk", og antisemittismen er dens mest alvorlige sykdomstegn. Den bryter gjerne frem under de kirkelige høytider
fordi kirken i sine tradisjoner har viet dem til forestillingen om den guddommelige Jesus, overmennesket fra Nazareth, som angivelig kom fra en annen verden enn vår og derfor var i stand til å bryte naturens lover for menneskets fødsel
og død, både de som angikk ham selv og de som gjaldt for hele menneskeheten.
-------------------------
Det er vel alminnelig kjent nå
at det bare er forfatteren Lukas som vet å fortelle i detalj hva som skjedde i forbindelse med Jesu naturstridige unnfangelse og fødsel, 70 - 80 år etter denne fødselen fant sted.
På
dette grunnlag kommer politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, og kan gjengi i detalj en samtale mellom Josef og Maria om det mysterium at Josefs kjære forlovede er blitt gravid uten hans anelse.
Lukas og Hanne Skartveit har en imponerende hukommelse, som slipper å rådføre seg med noen annen om hva det forlovede par i stor gjensidig respekt kunne si hverandre i en så følelsesladet situasjon.
FREDSTANKER?
I den kristne bibel, Det nye testamentet, er det lite av "fredstanker". Domsord, volds-
og straffetrusler hagler over meningsmotstanderne. Jesus profeterte ikke fredelig sameksistens mellom folkene, men buldrende katastrofer, UFRED og SPLID i den historiens endetid han mente å leve i. Som eskatolog, sekteriker og radikal dualist
klarte ikke Jesus å leve i fred med sine jødiske landsmenn, men hisset opp til fiendskap og strid både mellom enkeltmennesker og grupper av mennesker i sin samtids Palestina.
Det lille
Jesusbarnet ble som voksen mann domsprofet, fortrolig med de voldsomste trusler mot sine jødiske landsmenn.
På Jesu tid og i århundrene omkring vår tidsregning var deler
av jødedommen splittet i flere eskatologisk-apokalyptiske sekter (som frembrakte flere messias-pretendenter). Disse sekter rivaliserte om hvem som var "utvalgt" og "frelst". Jesu lære og virksomhet avspeiler den ulykkelige religiøse
splittelse som rådet i hans historiske oldtid. Derfor opptrer han både inkonsekvent og motsetningsfullt i evangelieskriftene. Han kan betraktes som en noe forvirret overgangsskikkelse i en turbulent brytningstid i jødedommens utviklingshistorie.
Mens jøder og jødedom vandret videre på historiens veier - med sin utrettelige sans for lov, etikk og rettferdighet - ble kristendommen i den europeiske romerkirke år 325
e.v.t. sementert og fastfrosset i de autoritære dogmer som utgjør den kristne kirkes grunnlag den dag i dag. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor jødedommens (dynamiske) historiebevissthet OG kristendommmens
(statiske) dogmer måtte komme i konflikt.
Ironisk nok ser vi at mange kristne teologer griper til den hebraiske bibel (GT) - oftest den jødiske profeten Jesaia - for å finne fredstanker
og framtidshåp. Det er forståelig, for man finner ikke mange fredsord i Det nye testamente, verken i det innledende (Matteus-evangeliet) eller i det avsluttende skrift (Joh. Åp.). Jesu framtidsperspektiv begrenset
seg til hans egen generasjon, da han var overbevist om at verden skulle forgå i hans egen levetid.
Det er heller ingen fredstanker å spore i Den norske kirkes mest sentrale og stadig gyldige bekjennelsesskrift
Confessio Augustana (jf. art. 1 og 17).
----------------------
"Det viktigste av alle lutherske
bekjennelsesskrifter er C.A. (Confessio Augustana), som er det eneste som gjelder i alle lutherske kirker verden over, og som alltid siden 1530 har vært betraktet som det autentiske uttrykk for den
lutherske kristendomsoppfatning".
(Einar Molland: Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn, Forlaget Land og Kirke 1953).
Einar Molland var norsk teolog og kirkehistoriker. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1939 til sin død. Store Norske Leksikon opplyser at han var
"aktiv i en rekke kommisjoner og råd, bl.a. Kirkeordningsnemnda av 1945 og Stat-kirkeutvalget av 1971, av Kringkastingsrådet (1956–63) og av Norges almenvitenskapelige
forskningsråd, hvor han var formann 1962–65. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946, og var dets preses
i 1973 og 1975".
Jeg siterer fra kap. VII om Den lutherske kirke (mine understrekinger):
De skandinaviske land er de eneste som kan oppvise
en så godt som rent luthersk befolkning. De nordiske kirker er også særlig representative for lutherdommen, for i dem har denne konfesjonstype utviklet seg renest...
Av alle kirkesamfunn er den lutherske kirke den hvor læren har det mest avgjørende primat fremfor kultus, forfatningsformer og ethos.
Den lutherske
reformasjon var i første rekke en lære-reformasjon. Dens utgangspunkt var verken et nytt religiøst samfunnsideal eller et kirkeforfatningsideal eller ønsket om liturgiske reformer, eller noen ny kristelig livsstil.
Utgangspunktet var Martin Luthers i forhold til Romerkirken nye lære om frelse ved tro alene uten gjerninger... Lutherdommens sosiale ethos er bestemt både av den
pessimistiske antropologi som er særegen for denne konfesjon, og av den lutherske distinksjon mellom de to regimenter... I samme retning som den pessimistiske verdensbetraktning fører også lutherdommens distinksjon
mellom de to regimenter...
(sitat slutt)
I denne boken (som i så mange kirkelige historieverk) finner vi ingen artikler eller kapitler om kirke-kristendommens
jødehat gjennom mer enn halvannet årtusen. Det er dessverre ikke vanskelig å registrere den samme (uvitenskapelige) fortielse og (selektive) hukommelse i våre norske digitale leksika
i år 2012.
LÆREN (bekjennelse og teologi) er overordnet historisk og etisk sannferdighet.
Verken her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom, eller her: http://no.wikipedia.org/wiki/Oldtiden har kirkens
teologer funnet grunn til å informere almenheten om kirkens teologiske og historisk-faktiske jødehat.
Kirkemøtenes konkrete og historisk-faktiske antijødiske vedtak gjennom historien blir ikke omtalt.
(Vi kan også merke oss at "Middelalderen" her omfatter perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milani i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet).
-----------------------
26.12.2012
G. Ullestad