Gjengjeldelsestanken var religionens eksistensgrunnlag, lønn og straff de to poler den dreiet seg om. Den var uløselig forbundet med det autoritære gudsbegrepet. Selv religionsstiftere bryter ikke over
tvert med de grunnidéer som behersker tilhørernes forestillingsverden.
Gjengjeldelsesmotivet i jødedommen omkring vår tidsregning brytes mellom skapelses- og farsmotivet
OG herremotivet: bildet av JAHVE som den autoritære lovguden. Hos Jesus ser vi at gjengjeldelsesmotivet er uklart og selvmotsigende.
Den henochske lære blir dominerende i Jesu forkynnelse, i opposisjon
til den mosaiske lære. Gjengjeldelsen kommer ikke i denne jordiske tilværelse, men er utsatt til hinsidig rettsoppgjør ved "oppstandelsen til dom".
I samsvar med Henochs åpenbaring snur Jesus opp ned på de gammeltestamentlige forestillinger om gjengjeldelsen. Hans forkynnelse viser at han er en disippel av Henoch-eskatologien. Denne lære om "oppstandelse til dom" fører Jesus
ut i en dualistisk skjematisering, som bryter så radikalt med israelittisk tankegang at det også fra denne side etter hvert måtte blir umulig for jødene å innpasse Jesu forkynnelse
i sin religion.
I israelittisk livsanskuelse i før-eksilsk tid ble gjerne rikdom betraktet som en guddommelig velsignelse. Den rettferdige, ærerike, velstående og lovlydige ble betraktet som en
god israelitt OG Jahves yndling (folkets store stamfedre var etter sagnet alle grunnrike menn, og de var "rettferdige for Jahve").
-----------------------
De gamle israelitter
manglet ikke omsorg for samfunnets ulykkelige. De store profetene hadde rettet voldsomme angrep mot dem som undertrykket de fattige. Loven manet til å ta hensyn til dem, likesom enkelte ordtak og salmer, som til dels tør ha sitt utspring i de
første fariseerkretser på deres opprinnelig lavere sosiale nivå.
Men både livsholdningen OG det religiøse grunnsyn blir atskillig
forandret når man forutsetter at mennesket en gang (etter at det har gått i grav) skal leve videre i sin individualitet, skal gjenoppstå på ny og først da få sin lønn og sin straff for dyder og synder i jordelivet.
Da dualismen trengte inn i jødedommen ble sykdommene tilskrevet "onde ånder og makter" - under Satans, Beelzebuls eller Belials ledelse. Hvis det var Satan og hans
onde åndehær som var på ferde, så hadde Jahve slett ikke det fulle og hele initiativ og herredømme over sine utvalgte.
I senjødedommens
apokalyptikk kommer den sosiale lidenskap skarpere til orde, for å nå et klimaks i Henoch-boken, og i enkelte andre apokryfiske skrifter. Disse sekteriske sekter var sprunget ut av de laveste sosiale sjikt. Også i Lukas-evangelium er den inneklemte sosiale lidenskap merkbar (jf. beretningen om "den rike mann og Lazarus", behandlet på undertegnedes hjemmeside i innlegget "Helveteslæren").
....................
Jesus brakte ingen orden i senjødedommens eskatologiske kaos, snarere tvert om: forestillinger og tanker kommer om hverandre, fullt av selvmotsigelser og forvirring (les i sammenheng Mt. 24. og 25. kap.).
Derfor har kristenhetens uunngåelige forsøk på å bygge et fast eskatologisk system på Jesu autoritet aldri lykkes. Jesus mente som kjent at verdens ende var nær forestående: "Dette
slektledd skal ikke gå i grav før det er skjedd alt sammen... dere skal ikke komme til ende med Israels byer...".
Hvor er det noe dypt gripende og tragisk over dette menneske som i sitt hjerte
virkelig "visste hva som tjener til fred", men som i den mytologisk-eskatologiske overtro ikke kjente historiens og åndsutviklingens langsomt virkende lover, og derfor brøt ut i desperate trusler over dem som ikke momentant kunne tilegne seg de
skjulte verdier i hans "gode budskap".
Jesu utbrudd i Lk. 13, 1-5 viser Jesu selvmotsigelser, dvs. hvordan han vakler mellom det gammeltestamentlige gjengjeldelsessyn
OG den senjødiske forestilling om at enhver belønning og avstraffelse var utsatt til et hinsidig rettsoppgjør. Deler av Bergprekenen hører til i den før-eskatologiske periode i Jesus forkynnervirksomhet, dvs. uten domsprofetiske
raseriutbrudd mot gjenstridige byer og andre kollektive motstandere. Gjengjeldelsesmotivet er forholdsvis moderat betont, sett i lys av det senere crescendo som det innevarsler.
Senjødisk apokalyptikk
er representert i en floket blanding, som stiller Jesu kompilatoriske forkynnelse "av de siste ting" på et svært vulgær-profetisk nivå. Således kunne Jesus gå til angrep på hele byer under ett, fordi de ikke hadde
"omvendt seg" etter de "maktgjerninger" han hadde gjort der (Mt. 11.20 f.).
Likegyldighet og motstand mot hans forkynnelse er begynt å melde seg. Jesus har ikke
den medgang han hadde drømt om, og som hans kallsfølelse krevde.
Ved den økende motstanden og den skjerpede kampholdningen tar dualismens forenkling av lønn og straff form hos
Jesus, etter det mønster den allerede hadde i tidens apokalypser. Mennesker og makter spaltes i to under Herrens trusler og Faderens løfter: himmel og helvete.
Jesu hittil latente og uklare forestillinger
om sitt messias-kall bryter gjennom og han ser seg selv som den som spiller hovedrollen i den mytiske kampen mellom Jave og Satan og deres respektive barn: de "gode" og "onde" mennesker.
Dualismen
i himmelen og på jorden
Da gjengjeldelsen ble løsrevet fra det jordiske plan og åpnet for fantasiens frie flukt i himmelrommet, da var det for alvor slutt med rettferdigheten.
Monoteismens skaper og verdensgud har gjennom dualismen tapt kontrollen og verdensherredømmet over sitt skaperverk: menneskene - "denne verden" - "ligger i det onde". Verdenshistorien
er en mørk og dyster underjordiske vandring, bare opplyst av det lille frelsesdrama der en liten utvalgt flokk under sin messias' førerskap føres frem på en "smal vei" og gjennom en "trang port" frelses ut av de siste tiders dommedagsinferno
for å føres til de evige himmelske boliger.
JESUS overtok den senjødiske eskatologis trange og reduserte gudsbilde: Jahve har måttet resignere idet monoteismens overmodige, veldige imperium
ble ham for stort og overkommelig. Hans allmakt har måttet beskjæres for å få litt rimelighet i det hele: han måtte gis en mytologisk motpart i Satan.
Dualismen hos Jesus har gitt seg uttrykk i den sterke hangen til å operere med antitetiske begreper - både billedlig og direkte.
Gode - dårlige trær, god - råtten fisk, god - dårlig
frukt, en fornuftig mann - en tåpelig mann, den trange - den vide port, den smale - den brede vei, fårene - bukkene, de blinde - de seende, rikets sønner - den ondes sønner, lysets barn - mørkets barn, et godt menneske - et
ondt menneske, de som har gjort godt - de som har gjort ondt, himmelriket - gehenna, evig liv - evig straff osv.
Selv om det for Jesus var to slags mennesker - og to avdelinger i det hinsidige "med et svelg mellom"
(Lk. 16:26), så har han ikke konsekvent kunnet stille gjengjeldelsen i dualismens tegn. Han svinget mellom forestillingen om én lønn for alle "rettferdige" og én straff for alle "syndere" (Mt. 25:46), og en på den annen side
trangen etter en mer rettferdig gjengjeldelse etter fortjeneste.
Men til tross for noen beskjedne tilløp til moderasjon overfor den dualistiske sortering, har Jesus ikke en eneste gang hevet seg opp til å
bekymre seg om tvilstilfellene, om mellomkategorier. Det viser hans krasst stereotype og dypt primitivistiske menneskesyn.
Trusselen om den "evige straff" innebærer hva vi må kalle herre-motivets
abolutte kulminasjon og fars-motivets diametrale antitese. Her kolliderer de to motiver i det hardeste sammenstøt mellom gudsidéer som noen religion har vært skueplassen for.
En ideologi
som forsøker å sammenarbeide i en dogmatisk enhet bildet av "den barmhjertige himmelske Far" som er "god mot de onde" med et åndløst og nådeløst mytisk vesen som opererer med "evig straff", vil inntil den har klart å
oppløse sin umulige dogmatikk , nødvendigvis være den permanente kilde til dyptgripende og opprivende kulturkriser i et mer oppadstrebende miljø.
Dette er den dypere bakgrunn for det
20. århundres voldsomme ideologiske brytninger i Europa.
----------------------
JESUS fremsto av kretser som hadde brutt med lovreligionens
rettferdsprinsipper og gitt seg en ny og svevende eskatologi i vold. I tidens forvirrende, fabulerende tanker om det hinsidige, ble for Jesus den dualistiske forenklingen av "gjengjeldelsen" den mest nærliggende, den eneste som tross alt kunne
skape en viss teologisk orden og sekterisk noenlunde "klare linjer".
Gjengjeldelsens straff er i den apokalyptiske fantasi ført over på det hinsidige plan og forenklet i et konstruert skjema, i samsvar
med den sekteriske dualismes sortering av "fromme" og "ugudelige" (både 1. Henochbok og skrifter av Qumran-menigheten gir uttrykk for hvilket uunnværlig kampmiddel helvetestrusselen har vært
for disse sektene).
Kristendommen forvandlet Jesu uklare eskatologi til ordnede tankesystemer. Alt som hos Jesu var brokker og bruddstykker i den jødiske religions synkretistiske utvikling
ble satt i autoritært dogmatisk system.
Det som i de (kristne) europeiske barbarers regi er blitt regnet som den entydige helveteslære var hos
JESUS løsrevne trekk i et motsetningsfylt forestillingskompleks.
---------------------
Utdragene ovenfor er av undertegnede hentet fra Andreas Edwiens
bok "Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys" (Tanum Forlag, 1958).
16/5 2013
G. Ullestad