Mange forsøker å holde disse begrepene strengt atskilt. Begrepet antisemittisme søkes avgrenset til perioden fra siste del av 1800-tallet
til 2. verdenskrig. Jødehatet før denne epoke OG Israelshatet i vår tid vil i følge et slikt resonnement ikke være antisemittisme.
Teologer kan dermed rettferdiggjøre (religiøst) "antijudaisme", slik Israels-kritikere kan rettferdiggjøre (politisk) "antisionisme".
Historikken om antisemittisme på
norsk Wikipedia er dessverre svært mangelfull.
http://no.wikipedia.org/wiki/Antisemittisme.
Artikkelen gir
sparsomt med opplysninger om den kristne kirkes teologisk begrunnede jødehat og dens historisk-faktiske virkninger for jødene gjennom oldtid og middelalder. Martin Luthers antisemittiske skrift blir knapt omtalt.
Artikkelen er talende for hvor umulig det er å behandle temaet antisemittisme på en skikkelig og historisk redelig måte i vårt stadig offisielt kristne land.
----------------------------
Jeg oppgir nedenfor en lenke til et intervju med Håkon Harket
(forfatter, forlegger og fast skribent i Vårt Land) i Venstresidens ukeavis Ny Tid om jødehatet. At han har hoppet fra Aftenpostens kulturredaksjon til Vårt Land kan vel ikke forbause.
Flere av hans redaktørkolleger i den kristelig-liberale presse har følt trang til å forklare seg om sitt syn på kristendommen i Vårt Lands ukentlige spalte: "Min tro".
Dess mer utydelig disse redaktører, som også Harald Stanghelle, uttaler seg om sitt forhold til kristendommen, dess mer utydelige blir de selvsagt i spørsmålet
om antisemittisme.
HÅKON HARKET er påfallende tilbakeholden og uklar om jødehatets kirkelig-teologiske røtter.
Man fornemmer en påfallende vegring, som ganske sikkert skyldes hans kristne tro. Harket er sammen med den kristne idéhistoriker, Trond Berg Eriksen, medforfatter
i boken "Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag", 2009. Dette er dessverre eneste bok som oppgis som kilde på norsk Wikipedia.
Forøvrig er det også andre
rare henvisninger man her kan merke seg.
http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20051201/blank/
MARTIN LUTHER OG REFORMASJONENS TERROR
Det er få historiske personer, i fortid og nåtid, som vies slik enorm oppmerksomhet
på norsk Wikipedia som nettopp Martin Luther:
http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther
Det er blitt sagt at MARTIN LUTHERS skrift fra 1543: Om jødene og deres løgner står ved siden av Sions vise protokoller og
Hitlers Mein Kampf som de skrifter som har hatt mest ødeleggende virkning for jødene.
Om få år skal de protestantiske kirker i Europa feire
Martin Luther: antisemitten!
Både Hitler (og flere nazistiske ideologer), teologen Quisling OG ny-nazistiske bevegelser etter 2. verdenskrig har beundret antisemitten Martin Luther.
Men vi skjønner at lutherske teologer og apologeter - skjønt noen av dem kaller seg kirkehistorikere - har liten interesse av å opplyse norsk almenhet om de kristne kirkers religiøst-sjelelige
rasisme, som går langt dypere enn den biologiske rasismen.
Boris Beltzikoff, svensk-jødisk
forfatter og humanist, har i boken Judiskt - Kristet - Mänskligt (Stockholm 1960) avkledd en lang rekke profilerte nordisk-skandinaviske og tyske biskoper, teologer/prester
deres grumsete autoritære, reaksjonære og antijødiske holdninger i mellomkrigstiden. Svært mange av dem fant forsonende trekk i nazismen.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread189370/
En rekke teologer i det 20. århundre har tolket historien som den europeiske kulturens nedgang, sammenlignet med middelalderens standard. Tiden før og etter middelalderen har
de kristne vanskelig for å verdsette.
Det er ikke mye som har endret seg mellom 1543 og 1943, skriver Beltzikoff. Ganske riktig: menneskelig (og etisk)
sett er likheten mellom de autoritære personligheter Luther, Calvin og Hitler OG deres autoritære regimer betydelig.
Når den
menneskelige frihet og individualitet underkjennes - endog foraktes - blir diktaturet den eneste løsning.
Den reformerte protestanten Jean Calvin
(1509-1564) innførte i Geneve et blodryppende regime. Men Calvins terror blir formildende omskrevet slik på våre digitale leksika:
"Calvin
kom til Genève på gjennomreise i 1536, men ble overtalt til å slå seg ned i byen av dens reformator Guillaume Farel. Her forfattet han en katekisme og en trosbekjennelse som alle byens innbyggere ble tvunget til å anta. Han håndhevet
streng kirketukt, noe som vakte stor motstand, og han ble forvist fra byen i 1538".
Martin Luthers lære og reformasjonens innføring i Danmark-Norge fra 1537 medførte
at straffeforfølgelser for religiøst avvik ble intensivert. Det ble innført meget harde straffer i religiøse og moralske anliggender:
"Fogder, lensmenn og prester bidro aktivt i arbeidet med å få alle som forbrøt seg mot straffeforbudene dømt og straffet. Vi kan si at en større "råhet" i lokalsamfunnet ble møtt
med en større offentlig brutalitet og en skjerping av statens voldsmonopol".
I 1550-årene utstedte Christian III flere forbud som som rettet seg mot "Sværmere", "gjendøpere"
og "sacramenterere" (personer som holdt på en kalvinistisk oppfatning av nattverden). Disse ble nektet adgang til riket.
I løpet av Christian IV's
regjeringstid ble den religiøse ensrettingen kraftig skjerpet. I 1604 ble det forbudt for dansk-norske borgere å studere ved katolske utdanningsinstitusjoner. En lov av 1613 forbød enhver katolikk å ha opphold i
landet. I 1615 ble det forbudt for alle borgere å slutte seg til romersk-katolsk tro (enhver som besøkte eller studerte ved jesuitt-institusjoner ville miste retten til embeter og stillinger innen kirken og utdanningssystemet).
I 1624 kom en lov som innførte DØDSSTRAFF for katolikker som oppholdt seg i Danmark-Norge. Senere på 1600-tallet kom det flere innskjerpinger i forhold til katolikker, bl.a. i Christian den V's norske
lov (barn født i "blandingsekteskap" skulle døpes og oppdras luthersk).
Det ble innført plikt for rikets borgere å gå i kirken på søndager, en plikt som ble
innført etter reformasjonen (den som ikke gikk til gudstjeneste og helligholdt høytidsdagene ble ilagt bot for "helligbrøde").
I 1629
utstedte kongen en egen forordning om KIRKETUKT. Forordningen var skrevet av riksråder, biskopene og de teologiske professorer ved Københavns universitet. Medhjelpere av sognepresten skulle nå holde
oppsyn med sognebarnas livsførsel (eks. banning, forsømt preken, misbruk av helligdagen, fyll, fravær fra nattverd i over et kvart år, økonomisk svindel, og annen lettferdig atferd og umoralsk handling...).
På torg og kirkebakker ble det satt opp GAPESTOKKER hvor syndere skulle stå til allmenn spott og spe. Gapestokken kunne benyttes overfor både voksne og barn. Andre harde
straffer ble innført. Dødsstraff, pisking og lange fengselsstraffer ble vanlig for bl.a. blodskam, homoseksualitet og utenomekteskapelige forbindelser.
Også kampen mot kjettere ble
intensivert etter reformasjonen. Den teologiske avviker - gudsbespotteren - ble ikke bare utestengt fra det religiøse fellesskap, men mistet også sine borgerlige rettigheter.
------------------------------
Av ikke-kristne religioner var det særlig samisk religion OG jødedommen som utfordret den evangelisk-lutherske staten.
Såvidt jeg forstår har ingen jøder etterlatt noen spor i Danmark/Norge gjennom middelalderen. Først på 1600-tallet vet vi at det kom jøder til Danmark-Norge,
vesentlig portugisiske jøder som spilte en viss rolle i internasjonal handel- og finansvirksomhet.
Yrkesgrupper som kunne tilføre nyttig kompetanse ble gjerne omfattet med litt
større lempelighet og toleranse.
Men forestillinger om jødene som motbilder til den gode kristne var utbredt. MARTIN LUTHER hadde selv kommet med kraftige utfall mot jødene i sin pamflett
"Om jødene og deres løgner" fra 1543.
Luther skriver bl.a. at jødene for alltid burde kastes ut av landet, og at Guds vrede mot jødene er
så stor at det for dem ikke kan finnes noen nåde.
("NORSK FRITENKERHISTORIE 1500 - 1850", Humanist Forlag 2001, Arne Bugge Amundsen og Henning Laugerud).
Store norske leksikon presenterer MARTIN LUTHERS holdning til jødene slik: http://snl.no/Martin_Luther
"Viktig i debatten om Luther har også hans holdning til jødene vært. I sitt tidlige forfatterskap ytret Luther seg flere ganger imøtekommende overfor jødene: Det var lett å forstå at de ikke ville bli kristne
når de så hvordan kristne for frem mot dem. Samtidig finner man både i Luthers tidlige skrifter, og enda mer hos den eldre Luther, meget skarpe utfall mot jødene. Luther var slett ikke alene om slik skarp anti-jødisk polemikk
i sin samtid, men en del av det han skrev har satt særlig vonde spor fordi det er blitt husket og brukt mot jødene også i senere århundrer".
(Merk den tilslørende og upresise språkbruken!)
I selve artikkelen finner vi ingen henvisning til MARTIN
LUTHERS hatske antijødiske skrift ("Om jødene og deres løgner"). Vi finner påfallende nok ingen samlet litteraturliste over hans litterære produksjon i norsk utgave.
Det er ingen grunn til å bli forbauset over slike grove unnlatelsessynder når teologer og kirkelige apologeter står som "fagansvarlige". På religionsfeltet
kan vi dessverre ikke ha tillit til at våre digitale oppslagsverk gir oss lesere objektiv kunnskap. Den evangelisk-lutherske kirkes sensureringsiver synes langt sterkere enn viljen til
historisk-vitenkapelig sannferdighet.
La meg presentere noen få korrektiv til den kirkelige historieskriving om MARTIN LUTHER på norske nettsider. Slik blir han og protestantismen presentert her:
http://www.bandoli.no/norsk/protestantismen.htm
Den utmerkede lille boken Luthers lille brune inneholder en samling Luther-sitater (med noter og referanser), utgitt av Ronnie Johanson på Religionskritisk
Forlag. Her møter vi ikke bare den plumpe, vulgære Luther, men også den ekstremistiske og fanatiske Luther. Dumhet og overtro skriker mot oss fra samtlige sider i denne boken. Det intellektuelle nivå er bedrøvelig, menneskeforakten
skremmende (om jødene, les s. 104 - 123).
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor teolog og Luther-kjenner Inge Lønning fikk "kvelningsfornemmelser"
da han leste denne boken. Les her Ronnie Johansons svar til teolog og Luther-ekspert Inge Lønning (Grunnlovsutvalgets leder) i Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/18756/article/item/null
(Jeg kan bare beklage det hvis denne lenken ikke lenger fungerer).
TO ANTISIONISTER
Det er ingen stor prinsipiell forskjell mellom de to antisionistene Elias Vågnes (Verdidebatt) og Trond Ali Lindstad. Mange muslimer omtaler ganske konsekvent
israelske jøder som sionister, oftest i nedsettende betydning. Det er dehumaniseringens språk.
Men kirken går langt, langt videre: den omtaler jødene som djevelens sønner.
Jesus er opphavsmannen til denne grusomme demonisering.
Kristne og muslimer finner sammen i sitt Israels-hat. Det er påfallende at Elias Vågnes og Trond Ali Lindstad begge har røtter i det
kristne jordsmonn. Den ene forteller at han gikk fra å være "kristensionist" til å bli "antisionist". Den andre antisionisten har beveget seg fra den totalitære
kristendom, via AKP til Islam.
De har felles den lidenskapelige fanatisme - dualisme - som skyr alle nyanser. Fiendskapets ideologi har næret den totalitære kristendommen gjennom hele dens
historie.
Den kristne human-etiker og fritenker Elias Vågnes har hyllet Jesus som "Meisteren" og som den milde "pasifist", men påfallende nok oppgir han sjelden noen skriftreferanser til støtte
for sitt subjektive Jesus-bilde. Det tyder på at han er indoktrinert av liberalteologiens idealiserte "fortellinger".
Jesu voldseskatologi (helvetesforestillingen) i evangelieskriftene opprører
ikke Vågnes. Han har trolig fortolket den bort i symbolske abstraksjoner (liberalteologenes spesialitet).
Vågnes som (tilsynelatende)
er så bevandret i Det gamle testamente - han blir rasende over beretningene om Moses, Josva og Jahve - virker som om han har svært mangelfulle kunnskaper om Det nye testamente.
"Overlevelsesprosenten
der Mao og Stalin for fram er då rimeleg stor samanlikna med der Jahve, Moses og Josva for fram. Men spør ikkje meg kvifor Hitler, Pol Pot, Stalin og Mao fekk frie hender frå høgare makter til å drive masseslakt, men skal vi tru GT, så er dei masseslaktarar etter Jahve sitt hjarte", skriver Vågnes.
Overlevelsesprosenten "der Jahve, Moses og Josva for fram", Vågnes? Jeg
gjentar: OVERLEVELSESPROSENTEN?
"Men spør ikkje meg kvifor.., sier Vågnes. Nei, han vil vel ikke konfronteres med sine besynderlige utsagn. Men dette skulle
vi gjerne høre mer om. Å sammenligne to historiske forgrunnsskikkelser fra det forrige århundret, Mao og Stalin, med en mytologisk
skikkelse, Jahve, er helt nytt i religionshistorien. Det er mildt sagt ganske eiendommelig.
Har Vågnes i sitt (fanatiske) Israel-hat mistet all sans for historiske proporsjoner?
Ja, han synes langt mer opprørt over vold i mytologiens verden (merk: kun i GT's gudefortellinger, ikke i andre beslektede mytologier)
enn av voldsgjerninger utført i historisk tid, av og med virkelige mennesker.
Det er forbløffende - og avslørende - hvordan Vågnes
sidestiller Jahve, Moses og Josva. Men tilsløring av forholdet mellom myte, legende og historie er typisk kristent! Den historiske bevissthet er meget svakt utviklet blant kristendommens tilhengere.
Det er interessant å se hvor sterke følelser en mytologisk gudeskikkelse fra oldtiden kan fremkalle hos et moderne opplyst menneske. Fritenkeren og human-etikeren går helt i spinn!
Forrige
århundrets politiske diktaturer i Europa var den verdslige varianten av det himmelske diktatur, som den kristne kirke hadde forkynt i nær 2000 år. Vi gjenkjenner despoten som utvelger og belønner sine lojale tilhengere og
straffer sine motstandere ved å kaste dem i torturkammeret, uten lov og dom.
Konsentrasjonsleiren er den jordiske motsats til det kristne gudsrikets straffeanstalt.
Kirke-kristendommens helvetesforestilling stammer fra Jesus selv (Vågnes' milde pasifist).
Med Jesus
som forbilde ble jødene av den kristne kirke truet og dømt til evig torturstraff, både i himmelen og på jorden. Jesus truet de jøder som ikke underkastet seg hans autoritet med ildovnen (hvor ilden aldri sluknet),
og 2000 år senere, i nazistenes konsentrasjonsleire, var det kristne Europa nær ved å fullbyrde "den endelige løsning" på kirkens jødeproblem.
Det må aldri være
noen tvil om at det er den kristne kirke som har skapt og stadig vedlikeholder et "jødeproblem". Det er et konstruert problem, et uhyggelig fantasifoster i de kristne teologers hoder. Det finnes ikke et "jødeproblem" utenfor kirkens dogmatisk barrikaderte dører.
Ved å identifisere kirkens jødeproblem - teologisk, ideologisk og historisk -
kan vi plassere ansvaret og skyldspørsmålet der det hører hjemme: i den kristne kirkes teologi.
11. des. 2012 skriver
Elias Vågnes følgende på Verdidebatt:
"Men offerplassen i Jerusalem eksisterar og dette blodige berget er vel Jerusalem si sjel".
Vågnes uttrykker seg her i presens, og det er vel liten tvil om at hensikten er å insinuere en (iboende) voldsmentalitet i jøders og jødedommens fortid
OG nåtid. Han er utrettelig i sin gemene bakvaskelseskampanje. Når kirke-kristne dogmatikere som Vågnes, i likhet med teologen Torleif Elgvin, ser jøder, jødedom og Israel gjennom
ny-testamentlige briller blir konklusjonen slik vi kan forvente. Den infantile Jesus-dyrkelsen styrer verdensbildet, historieoppfatningen og menneskesynet.
I liberalteologiens villedende glansbilde-fortellinger,
som hos Vågnes, er Jesus blitt modernisert til et ufeilbarlig "etisk-humanistisk" ideal (meisteren og pasifisten). Men verken kirkens guddommelige "Jesus" eller liberalteologenes etisk-humanistiske
"Jesus" har noen gang eksistert annet enn i den overspente religiøs-mytologiske fantasi.
Teologenes autoritetsbehov forlanger at "Jesus Kristus"-figuren er så elastisk at han kan
formes og tilpasses ethvert behov og enhver tid. Dette er bare mulig fordi Jesus fra Nazareth er fratatt sin historiske identitet, og følgelig sin menneskelighet. Han fremstilles uten konturer, uten personlighet. Som et fantom, eller et engleaktig
vesen svever han over historien. Han sies å være overalt samtidig som han "sitter ved Faderens høyre hånd".
Hvilken sørgelig
skjebne denne arme oldtidspredikanten har fått i den kristne religion!
"RYSTENDE HOLDNING TIL JØDER"
Dette var tittelen på et innlegg i Vårt Lands papiravis 27. okt. 2012, skrevet av Berit Hagen Agøy, generalsekretær for Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke (av Vårt Land kalt "kirkens
utenriksminister" og "kirkens førstedame").
Hva er det egentlig som "ryster" Agøy?
Er hun rystet over kirke-kristendommens nær
2000-årige jødehat? Er hun rystet over Jesu demonisering av sine landsmenn, gudsmord-anklagen, kirkefedrenes hatske antijødiske pamfletter, de mange antijødiske lover som med kirkens tilskyndelse begrenset jødenes
livs- og handlingsrom gjennom uttallige århundrer, korsfarernes myrderier, beskyldninger om ritualmord og hostiekrenkelser, kirkemøtenes vedtak som påtvang jødene en spesiell klesdrakt ("jødemerket"), kirkemøtenes vedtak
som tvang jødene inn i ghettoer, inkvisisjonens terror mot Spanias jøder på 1400-tallet, Martin Luthers antisemittiske skrift fra 1500-tallet, pogromene på 1800-tallet?
Berit Hagen
Agøy er fullstendig taus om kirkens historiske forbrytelser!
Med litt velvilje kan vi i artikkelen finne noen mulige ansatser til selvkritikk, men som sedvanlig ingen kildehenvisninger,
ingen konkrete eksempler, ingen presiseringer. Berit Hagen Agøy innrømmer dog at det ikke bare er i muslimske miljøer antisemittismen florerer. Og den kristne antisemittisme har ikke bare "dukket opp", men preget kirken i mer
enn 1700 år!
Vi kan spørre: betyr dette at biskoper og teologer inntil år 2012 ikke har hatt kunnskap eller innsikt om den antisemittisme som
har foreligget godt dokumentert i kirkens egne kilder og i historiebøkene?
Eller, har de visst, men bevisst fortiet den kristne kirkes historisk-faktiske
forbrytelser mot jødene i mer enn halvannet årtusen?
Tenker Det Mellomkirkelige Råds ledere og medlemmer over at det er en direkte årsakssammenheng mellom kirkens holdning
til jødene gjennom kirkehistorien OG dens behandling av Det nye testamente som religionshistoriens mest "hellige" bok, med sin umåtelige overdrivelse av Jesu guddommelige og overmenneskelige posisjon og autoritet, som stadig
er grunnlaget for biskopenes og prestenes ordinasjon til kirketjenesten, og som de selv ustanselig gjentar og sterkt understreker i sine bekjennelser under de offisielle gudstjenester...i en kirke de fremdeles insisterer på å kalle
"Folkekirken"?
(Jeg har oppgitt lenker som muligvis ikke virker som de normalt gjør. Men forhåpentlig kan de tjene som "veivisere" likevel. Jeg lar dem derfor stå.)
----------------------
02.01.2013 (revidert 07.06.2014)
G. Ullestad