Misjon: kirkens EKSISTENSRETT?

«Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 mill. blitt kristne».

(J. Bjørneboe: Frihetens øyeblikk)

«Misjonærene peker mot paradiset i himmelen og tar jorden under dine føtter».  

(Afrikansk ordtak)

«Jeg husker som barn at min utålmodige far som var misjonær i Kina lengtet etter å sette åndelig dynamitt under kineserne som opptrådte så rolig og behersket når han avfyrte sin  svovel og helvetesprediken. En gang skrek han i fortvilelse til en gammel kineser: - Betyr det ingenting for deg at hvis du fornekter Kristus så vil du brenne i helvete?  Den gamle kineser smilte og svarte: - Hvis, som du sier, at alle mine forfedre er i helvete nå, så ville det ikke være lojalt av meg å ikke dele lidelsene i helvete med dem. Han reflekterte et øyelikk, og med et glimt i øyet tilføyde han: - Dessuten, hvis himmelen er full av hvite mennesker så ville jeg føle meg meget ukomfortabel sammen med dem, så jeg vil heller gå til helvete hvor kineserne er».

(Pearl S. Buck: American unity and Asia, 1942)

"Uttrykket "dommedag" brukes på ulikt vis om apokalyptiske og skjebnesvangre hendelser. Ingen dom kan være verre for et barn enn å bli stående igjen alene i verden når mor og far blir hentet av Jesus".  

(Levi Fragell, 2012)

---------------------    

 

«På grunn av den dominerende rolle Vesten har spilt i verden de siste 400–500 år, er misjon i stor utstrekning blitt forstått som det arbeid vestlige kirker har drevet og driver for å kristne folkene i Asia og Afrika. Men fra et kristent synspunkt er misjonen en oppgave som kirken alltid og overalt har kall og plikt til å ta opp. Det kristne budskap gjelder hele verden, alle folkeslag. Misjonen står i en universell sammenheng; dens idé og eksistensrett er forkynnelsen av evangeliet til verdens ende og til tidenes ende (Mark 16,15; Matt 24,14; 28,18 ff)».

«Uttrykket misjon skriver seg fra 1500-tallet, og ble opprinnelig brukt om katolsk virksomhet blant protestanter. De vanlige betegnelsene inntil da var propaganda eller propagatio fidei (utbredelse av troen)».

«Den eldste protestantiske misjon var koloni-, resp. konge- eller statsmisjon (bl.a. i Nederlandsk Ostindia, Nord-Amerika, Tranquebar i India). Gjennombruddet skjedde med William Carey og The Baptist Missionary Society (1792)».

 

Leserne henvises til lenken nedenfor, hvor man også finner en (kryptisk) beskrivelse av katolsk misjon.

https://snl.no/misjon

Leksikonartikkelen er et godt eksempel på hvordan «fortielsens sensur» fungerer i vårt evangelisk-lutherske folkekirkeland. Den teologi - og ideologistyrte framstilling av misjon og kirkehistorie er gjennomgående sympatisk, tendensiøs og ukritisk. Ingen motforestillinger presenteres. Virkningshistorien for de berørte folk og stater er utelatt. Vi finner ingen konsekvensanalyse, ingen referanser til saklig-faglig drøfting av etisk, ideologisk og psykologisk art.

Det finner vi heller ikke her

http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=17437 

 

Kristen misjonsvirksomhet verden over er (dessverre) et lite påaktet tema i våre offentlige medier. «Kirken ER misjon» ble det sagt i en kristelig avis for kort tid tilbake. Jeg spør: er «folkekirkens» medlemmer tilstrekkelig informert om misjonens betydning for den kristne tro og lære - om dens historie, målsetting og arbeidsmåter?

Det ville være naturlig at alle kirkelige representanter og fraksjoner som stiller til høstens kirkevalg også blir konfrontert med deres syn på MISJON. Dette er et av flere «viktige spørsmål» religionshistoriker Gro Steinsland ikke berører i sin hyllest til en såkalt «åpen folkekirke» i Klassekampens torsdagsspalte den senere tid.

Ikke bare Kristusmytologien, men også Mariakulten samt helgentroen er gjennom katolsk misjonsimperialisme utbredt til hele verden. At også Klassekampen uimotsagt forkynner katolsk teologi er ganske bemerkelsesverdig.

Det er kanskje ikke tilfeldig at mange kristen-katolsk dominerte stater utenfor Europa holder store deler av befolkningen i materiell og åndelig "trelldom" (som i middelalderens "mørke århundrer" i Europa). Det vil være nok å antyde Latin-Amerika som stikkord (inkl. Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Karibia og Mexico: mange av dem tidligere kristen-europeiske kolonier - og slavekolonier).

Se her en prognose over den religiøse demografi på dette kontinentet.

http://no.wikipedia.org/wiki/Latin-Amerika  

 

"Maria forsto seg på kvinners erfaringer..."

 

Jaså, gjorde hun det? I sin siste kronikk i Klassekampen (4. juni 2015) er det jomfru Maria den katolsk orienterte Steinsland hyller: "Reis deg, Maria!". Men en modergudinne/gudeføderske fra den (kristne) mytologiske oldtid har liten relevans for vår tid. Det er vanskelig å forstå hvorfor en religionshistoriker søker å gjenopplive middelalderens Maria-kult i vår tid. Kyskhet, fromhet og underdanighet/lydighet er kirkelige dyder få kvinner i den vestlige verden kan eller vil identifisere seg med.

En jomfru besvangret av en guddommelig ånd (en mannlig engel?) forstår seg selvsagt ikke på jordiske kvinners virkelige erfaringer av seksualitet/unnfangelse, svangerskap og fødsel. Men helt motsatt kirkens Maria kan vi anta at den historiske Maria (som vi vet svært lite om) - den unge jødiske kvinne som ble gravid utenfor ekteskap - erfarte kvinnelivets vanskelige vilkår under en streng religiøs-patriarkalsk orden.

Steinslands desperate forsøk på å gjenopplive kirkemøtenes "sans for moren" uttrykkes slik:

"Men så brøt Maria-kulten gjennom med veldig kraft også i nord, på 11- og 1200-tallet. Gudsmoren ble den fremste eksponenten for den folkelige kristendommen. Maria forsto seg på kvinners erfaringer, hun ble den store trøster og hjelper i alle livets prøvelser".

"Maria og Jesusbarnet er et eldgammelt motiv", står å lese i Klassekampen 16. des. 2013. I samme avis og samme år 19. august finner vi en artikkel av Gro Steinsland: Maria tilbake på Hadeland (det handler om et restaurert malerstykke av Maria på alterfrontalen i kirken St. Petri).

Jeg siterer Steinsland:

"Fra midt på 1100-tallet hadde Maria fått en viktig plass i teologi og trosliv i Norden, ved siden av den maskuline treenigheten...Med interessen for inkarnasjonen kom moren, kvinnen som hadde båret, født og oppdratt Frelseren, i sentrum...Maria med barnet på fang (var) både et symbol på kirken og den guddommelige kjærlighet som verden ikke kunne klare seg foruten...Etter hvert oppstod en mengde fortellinger om gudsmorens mirakler og jærtegn, en hel mariologi...Maria og Hellig-Olav danner brospenn til andre tider og andre livsformer, utfordringen til å finne plass og uttrykk for dem i kirkens tradisjonsformidling i dag ligger i tiden".

Ikke nok med det:  i Vårt Land 8. juli 2013 finner vi artikkelen Madonna som veiviser, hvor prost Anne Hilde Øigarden hyller Madonnaskikkelsen i Hedalen stavkirke:

"Vi trenger Madonnaen vår som symbol, fascinasjon, tradisjonsbærende trygghet, skjønnhetsideal, og ikke minst som en berikende skikkelse for gudstjenesteopplevelsen".

I Vårt Land 16. desember 2013 lyder tittelen over to helsider: "Frelst gjennom barnefødsel?". Artikkelforfatter er ikke overraskende troende katolikk og TF-teolog  Eivor A. Oftestad.

Jeg siterer ingressen:

"Å danne en eksemplarisk familie og føde nye kristne generasjoner, var en vei til frelse for antikkens kvinner. Men også å leve avholdende kunne være frelsende".

E. Oftestad har her intervjuet TF-teologen Anna Rebecca Solevåg, som har skrevet bok om den tidlig kristne forestilling om frelse ved barnefødsel.

Det er morsomt at avisen Vårt Land (7. juni 2015) har fremhevet en forsker med et helt annet perspektiv på Maria-skikkelsen: "Prisvinner med jomfru Maria-kritikk". Forskeren Marina Warner er årets Holbergprisvinner og mener at Marias kultstatus har begrenset kvinners livsutfoldelse. Ja, det er på høy tid vi får noen motstemmer til de ensidige katolsk inspirerte Maria-dyrkerne. Vi trenger ingen Madonna eller "mariologi"! Og verden klarer seg meget godt uten såkalt "guddommelig kjærlighet" (se Steinsland ovenfor).

Men også lutherske teologers idealiserte Mariabilder er verdt å studere nærmere, som f.eks. de to TF-teologene Jacob Jervell og Notto T. Thelle.

 

https://bokelskere.no/bok/jomfru-maria-fra-joedepike-til-himmeldronning/146678/  

http://www.adlibris.com/no/bok/juleevangeliet-9788292496978 

 

De kristne kirker synes ganske forvirret og omtåket hva gjelder både Kristus-figuren og Maria-skikkelsen. Men disse to (mytologiske) figurer henger uløselig sammen i den kristne bekjennelse og teologi. Når Sønnen dyrkes som "Gud selv", må selvsagt også gudsmoderen opphøyes (skjønt jomfru Maria, gudsmoderen og himmeldronningen, aldri er blitt integrert i den maskuline treenighet:  Faderen, Sønnen og Den hellige ånd).

"Marias omsorg for menneskene kjente ingen grenser. Hyllet i sin blå kappe ble hun den representanten for guddommen som det alminnelige mennesket lettest kunne henvende seg til med sine sorger og gleder".

Men vi lever da ikke i middelalderen, Steinsland, hvor folk flest var hjelpeløst prisgitt det katolske presteskap? Og hvorfor i all verden mener hun at lutherdommen må forholde seg til katolske helgener?  

"For hva skal protestantisk teologi med Luther som autoritet gjøre med Maria, St. Sunniva og Hellig-Olav?".

Er ikke Steinsland fornøyd med den årlige Olavsfeiringen i Trondheim hvert eneste år? Nostalgien - lengselen tilbake til den mest autoritære og voldelige tidsalder i vår europeiske historie - gjør seg gjeldende hos mange kristne apologeter i vår tid (leg og lærd). Denne dypt reaksjonære tendens kommer særlig til uttrykk hos ny-apologeter med katolske sympatier (også blant akademikere) OG blant rekken av katolske konvertitter blant lutherske teologer.

Hva enten det handler om katolsk eller luthersk lære VET vi da godt hva disse to kirkesamfunn har forkynt og lært i 1700 år! Det har stått skrevet i deres "steintavler" siden 300-tallet, helt fra Romerkirkens keiserlige diktat i Nicæa (i MF-professor Skarsaunes avskjedsforelesning omtalt som "det konstantinske fangenskap").   

Vårt Lands debattredaktør/moderator vil åpenbart ikke ha noen konfrontasjon mellom katolikker og protestanter på Verdidebatt. Men vi forstår at disse konfesjoners tilhengere fortsatt er rasende på hverandre. Det skal så lite til for å "trigge" fortidens hat og bitterhet. På Verdidebatt velter fortidens "grums" - fiendskapet - frem. Det er ikke "tilgivelse" vi møter i kirkens sekteriske historie, men hat og hevn.

Verdidebatts besynderlige og meget hektiske moderering den senere tid er et avslørende tegn på hvor betent forholdet er mellom disse to hovedkirkene.

Desto større grunn er det til å smile av Den norske kirkes merkelige dialog-begrep. Ut fra biskop Tor Berger Jørgensens tråder OG kontroversene mellom lutheranere og katolikker på Verdidebatt, er det ikke mulig å forstå hva såkalt "dialogkirker" og "dialogprester" faktisk mener med ordet DIALOG. Nære trosfrender klarer ikke å kommunisere sivilisert med hverandre. Konfliktlinjene går både MELLOM konfesjonene OG innad i den protestantisk-lutherske kirke.

Hvordan kan de så håndtere religionsdialogen når de ikke klarer å overvinne sekterismen i sin egen religion:  kristendommen? Hvordan våger de å snakke om mangfold, inkludering og trosfrihet når deres egen autoriserte bekjennelse (her: Augustana) truer alle tros- og religionsavvikere OG ikke-kristne med evigvarende torturstraff?  

Vi skjønner tegningen når debattant og troende katolikk Bastrup på Verdidebatt forsøker å framstille Den katolske kirke som "offer", og nærmest sidestiller luthersk "antikatolisisme" med kirkens jødehat de siste par århundrer. Da har han ikke forstått Den katolske kirkes grufulle antisemittiske teologi og historie det foregående årtusen, som protestantene vedlikeholdt og videreførte.

Bastrups tendensiøse historieskriving har som hovedhensikt å frita Den katolske kirke for skyld og ansvar. Det er høyst merkverdig at ingen debattanter eller kritikere på Verdidebatt konfronterer den troende katolikken Bastrup med  hans kirkes autoritære bekjennelse og teologi. 

Å omforme angriper/forfølger til "offer" er en kjent taktisk og psykologisk strategi. Det er etter mitt syn et gjennomgående trekk hos Bastrup at hans såkalte "sosiale engasjement" stadig må vike for hans apologetikk for Den katolske kirkes lære og praksis.

Også teolog, skribent, forfatter og konvertert katolikk Eskil Skjeldal er eksempel på hvordan den såkalte "tvilen" ender opp i servil katolsk dogmatisme og autoritetstro (les: pavedyrkelse). 

Hvordan intellektuelle bøyer kne for paven - når tvilen blir uutholdelig - har vi etter hvert fått mange sørgelige eksempler på.

Eskil Skjeldal har i den kristelige ukeavisen Ny Tid gjennom en lang innleggsserie for en tid tilbake til dels ganske pinlig blottstilt sin meget subjektive og irrasjonelle/selvmotsigende gudsoppfatning. Han forsøker iherdig å balansere mellom et utenfor-perspektiv (forskerblikket) OG et innenfor-perspektiv (kristenblikket). Det går ikke særlig godt. Moderne eller "moderate" teologer sitter fast i den samme bekjennelse, oldtidsmytologi og autoritære teologi som de frimenigheter de ofte forsøker å markere avstand til.

(Merk også de to selsomme nylig utkomne bøker av hhv. Søderlind/Aarebrot og Skjeldal/Fosse).

Det er så rart med Skjeldal; som anmelder av prosalitteratur i Vårt Lands papiravis skriver han tidvis meget godt, saklig og nyansert. Men straks han berører sine personlige troserfaringer er det som om han mister sin "forstand". Han står i en lang rekke av såkalte "tvilere", som har endt opp i en selsom omvendelse eller konvertering.

De to unge MF-teologene Atle O. Søvik og Hallvard Jørgensen strever voldsomt med "teologiske teorier". Moderne teologi har kommet til en blindgate og leter febrilsk etter en vei ut.

Også Helge Hognestad leter etter en tilfluktsutgang, med Paulus, Jung og Spong som veivisere.

Jeg spør: har disse teologer lansert en plan eller strategi for hvordan de kristnede folkene på "misjonsmarkene" verden over skal omvendes til en "ny kristendom", eller til en ny vestlig "teologisk teori"?

 

"Nøklene til himmelrikets porter"

 

https://snl.no/n%C3%B8kkelmakt 

http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kkelmakten 

http://www.katolsk.no/tro/kkk/k1_37  

 

Hvilken makt!  

At "nøkkelmakten" (herredømme over liv og død, dvs. over menneskers "evige skjebne") var og er tillagt pavemaktens autoritet, synes visst våre medier og digitale oppslagsverk er i sin skjønneste orden.

Vi potensielle «velgere» (for å holde meg til Steinslands ordbruk) - de fleste av oss tvangsinndøpte medlemmer i Den norske kirke - forlanger klar tale om bl.a. dogmene, bekjennelsene, helveteslæren, (folke)kirkens dåpspraksis/dåpsteologi, trosopplæring OG misjon.

Det verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn vi her møter byr på enorme problemer av historisk, intellektuell og etisk art. Men Kristus-dyrkerne Sørbø og Skjeldal i ukeavisen Dag og Tids nye serie, "Det kristne Norge", er åpenbart ikke interessert i de prinsipielle (teologisk-dogmatiske) lærespørsmål alle kristne kirkesamfunn og menigheter har felles.  

Kirkens ansvarlige ledere (biskoper) og lærere (teologer) plikter å snakke sannferdig om den på forhånd "utvelgelse" av de fremtidige borgere i Guds rike/Himmelriket. "Mange er kalt, men få er utvalgt", sa kirke-kristedommens stifter og hovedperson: Jesus fra Nazareth. Vi forlanger klar beskjed om de kriterier menneskeheten skal sorteres etter. Predestinasjonstanken hos Jesus, Paulus, Augustin, Calvin og Luther er det de kirkelige teologers (religionspedagogiske) oppgave å gjøre kjent for den norske almenhet: "folket".

Alle potensielle «velgere» bør få tilsendt Apostolicum og Augustana i posten, slik at de får mulighet til å studere nøye Den norske kirkes - "Folkekirkens" - autoriserte grunnlagsskrifter (slik alle politiske partier informerer om deres ideologi/samfunssyn og programerklæringer før et valg).

Som ufrivillig spebarnsdøpt kirkemedlem har jeg og mange med meg en demokratisk rett til å fremme våre kritiske synspunkter innenfra. I en såkalt (demokratisk) "åpen folkekirke", "dialogkirke" og "mangfoldskirke" er det vel meningen at ulike og kritiske synspunkter om teologi og dogmer fra kirkens egne medlemmer skal bli hørt? 

Nei! kirken (luthersk eller katolsk) er faktisk den eneste organisasjon/institusjon som ikke tillater medlemmene ytringsrett! Bekjennelsen - oppstandelsesteologien - er UDISKUTABEL (slik prost Trond Bakkevig uttalte det i en kronikk i Aftenposten for en del år tilbake). Men spørsmål langt ute i periferien av kirkens hovedproblem forstørres til det groteske, som den dypt uverdige homofilisaken.  Man skryter på seg "to syn" om homofili, men tåler ingen demokratisk debatt om kirkens dogmer:  jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten.

La meg sitere hva Den athanasianske bekjennelse (det eldste håndskriftet er datert fra 700-tallet) sier om den populære eller populistiske "tvilen" kristne teologer og apologeter koketterer med. Athanasianum er det minst omtalte av Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter.

I det hele tatt bør man merke seg at det ikke finnes "tvil" i bekjennelsesgrunnlaget til Den norske kirke.

Ingen biskoper eller (ordinerte) teologer har da heller funnet grunn til å revidere eller oppheve kirkens urørlige, steinharde bekjennelser (postulater og doktriner) som konsekvens av "tvil", eller som følge av ny innsikt.

Slik står det skrevet i det stadig gyldige, autoritative Athanasianum:

"Enhver som vil bli salig må fremfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt".

Hvordan skal Den norske kirke i dag håndtere de "vantro" (gudløse/ugudelige), som utgjør en stadig større andel av dens medlemsmasse? 

Hvorfor klarer ikke kirken å kommunisere med dens voksne medlemmers likegyldighet - endog ikke etter den statsfinaniserte trosopplæringsreformen fra år 2003, som KrF's kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland betegnet som sin største politiske triumf i regjering? 

(Hun er i dag fylkesmann i Oslo og Akershus).

Siden denne tid har stat og kirke - Statskirken - utdelt og mottatt ca. 300 millioner pr. år til Den norske kirkes trosopplæring fra 0 - 18 år (0 år?), en indoktrinering som starter målbevisst fra barnet befinner seg i mors mage, eller fra fødselen (jfr. babysang).

Jeg spør: når og hvordan introduserer Trosopplæringen og RLE barn og unge for den kristne lære om "de to utganger": utsorteringen av menneskeheten i frelsesverdige og fordømte? Eller, med andre ord:  "sjelelig rasisme" og "religiøst apartheid".

 

http://www.iko.no/kirke-og-hjem/tiltak-i-trosoppleringen-0-6-ar/2012/12/babysang 

 

Resultatet av den statsfinansierte kirkelige indoktrinering av barn og unge pr. i dag er paradoksalt nok mindre oppslutning om bekjennelse, lære og liturgi/gudstjeneste enn noen gang før i kirkens historie. Med andre ord: mer likegyldighet og/eller mer kritisk tenkning.

Vi kan forstå hvorfor det råder en panikkartet stemning i Den norske kirke. Det nytter ikke hva den finner på av "moderniseringer", retoriske øvelser og fantasifulle stunt i kirkerommet. Alle påfunn synes å ende opp i hoderystelse eller likegyldighet. Den norske kirke er i fullstendig utakt med sin samtid. Den verken forstår eller kommuniserer med sitt "folk".

Jeg innrømmer det gjerne; jeg synes litt synd på Den norske kirke, dens biskoper og teologer.

 

http://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2014/Dokumenter1/Fagdepartementenes-proposisjoner/fornyings-administrasjons-og-kirkedepartementet/Prop-1-S/Del-2-Budsjettforslag/Kap-1590-Den-norske-kirke/ 

 

Hvordan kan Storting og regjering rettferdiggjøre slik uforsvarlig forvaltning av offentlige midler?

http://www.lutherskkirketidende.no/index.cfm?id=388215 

 

Se KIFO's rapport i 2012 ved teologen Ulla Schmidt:

http://www.kifo.no/doc/RAPPORTER/Stillinger,%20kompetanse,%20samarbeid_KIFO%20Rapport%202012_2.pdf  

http://www.kifo.no/index.cfm?id=266065 

 

Dødsstraff, kirketukt og bannlysing i vårt lands evangelisk-lutherske kirkes historie gjør konstruksjonen "en åpen folkekirke" til en karikatur. Det er forbløffende hvordan mantraet/slagordet "den kristne arv" gjentas og gjentas uten at Martin Luthers autoritære verdensbilde, samfunnssyn og dualistiske menneskesyn gjøres kjent for kirkemedlemmene.

"Evangelisk-luthersk lære" er offentlig (grunnlovsfestet), men offentligheten får ingen informasjon! Tusen års kirkehistorie (først katolsk, så protestantisk) i vårt land er en dokumentasjon i diktaturets vesen. Hele kirkens historie viser hvor farlig "religionen" (les: kristendommen) er når den blir offentlig, dvs. institusjonalisert og politisk.

Kirkens "liberalteologer" kan ikke slette eller oppheve de siste generasjoners barndomserfaringer av den grusomt nærværende, dømmende og straffende "Gud". De er alle medskyldige! Det er de teologiske fakulteter som har utdannet alle prester i Den norske kirke det siste århundret. De bærer et stort ansvar.

Den kristne kirke og menighet - og kristne familier - har plantet dommedagsfrykten og helvetesangsten i utallige barnesinn. Mange historier om den kristne psykiske terror mot barn og unge de siste generasjoner er ennå ikke fortalt. Kirke-kristendommens forskrudde menneskesyn og sykelige forestilling om den vrede, dømmende og straffende "Gud" overføres stadig til nye generasjoner i vårt land, og til alle "misjonsmarker".

 

"GUDS NÅDE" ("nåden alene")

 

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/2010/km_2010_byfuglien_foredrag_luthersk_kirke.pdf 

http://trondheim.frikirke.no/sider/om-frikirken/hva-er-frikirken/75/ 

http://bjornolav.blogspot.no/2015/05/hva-kan-vi-lre-av-reformasjonen-og_23.html 

http://www.minervanett.no/er-guds-nade-nok/ 

https://www.hermon.no/guds_forunderlige_nade 

 

Det er kun ved å plante gudsfrykten (les: autoritetsbehovet) i små barnesinn at kirkens makt kan bestå. I dag er det ikke "Guds dom", men "Guds nåde" biskoper og teologer fremhever. Som om det ene skulle være mer humant og barmhjertig enn det andre!

Hvordan forklarer dogmatikkens voktere og lærere for barn og unge at de trenger "Guds nåde"? Hvilken skyld bærer de og hvilken forbrytelse har de begått som tilsier behovet for eller nødvendigheten av "nåde"?

(Vi snakker om et rettslig begrep).

 

https://snl.no/n%C3%A5de%2Fteologi 

https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%A5de  

http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=n%C3%A5de&begge=+&ordbok=begge 

 

"Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld".

Se her hvordan biskopene Atle Sommerfeldt og Per Arne Dahl forsøker å "tilsløre" eller "omtolke" Guds straff.

 

http://www.vl.no/ny-borg-bisp-om-guds-straff-1.73662 

http://www.tb.no/nyheter/toff-kjarlighet/s/2-2.516-1.8591540 

 

Vårt Lands preken fredag 21. november 2014: "På tiltalebenken" (Domssøndag/Kristi kongedag, bibeltekst:  Matteus 25, 31-46) er også verdt et studium.

Se bladene/tidsskriftene nedenfor, hvor flere av Vårt Lands journalister (bl.a. Knut Grønvik og Erling Rimehaug) er bidragsytere:

http://www.korsvei.no/korsvei/vedlegg/Korsvei-nr-1--2009.pdf 

http://www.strekmag.no/artikkel/radene-vi-ikke-fikk  

 

---------------------- 

 

MF-professor Sturla Stålsetts lille fraksjonsparti innenfor Den norske kirke har ikke offentlig tatt oppgjør med Martin Luthers grufulle voldsfantasier, antisemittisme og menneskeforakt.

MF-teolog og professor Sturla Stålsetts ektefelle - Kari Veiteberg - er en av mange bispekandidater som nylig i Vårt Land har reklamert for sitt kandidatur. Det er interessant å registrere bispekandidatenes selvpresentasjon i Vårt Land, og ikke minst noen av deres KIRKEPOLITISKE karriere.

Vi får igjen bekreftet hvor nært sammenbundet kristendom og politikk, kirke og statsmakt er i vårt evangelisk-lutherske land. Det faktum at prester (nå: bispekandidater) ubesværet kan hoppe fra prekestolen til Ap-taburetter OG tilbake igjen, er bare et ytterligere bevis på det usunne samrøret mellom kristendom og politikk, som vi i minst 1700 år har vært utsatt for i vår del av verden.

http://www.vl.no/nyhet/han-er-den-eneste-bispe-kandidaten-uten-r%C3%B8d-partibok-1.364980  

Å skape det inntrykk at homofile/likekjønnede vigsler i kirkerommet er den eneste store sak kirkemedlemmene skal og må forholde seg til er en grov undervurdering av «velgerne», dvs. av myndige, tenkende mennesker. Derved undergraver kirken (igjen!) sin etisk-rettslige og intellektuelle troverdighet, som vel allerede er ganske tynnslitt.

Den utviser grov forakt for en av demokratiets byggestener: saklig og informativ folkeopplysning som grunnlag for offentlig debatt og fri meningsutveksling.

Kirkens forstenede (urørlige) dogmatikk - bekjennelsene - samt dens oppfatning av misjon som et kirkelig eller gudommelig pålagt påbud og universelt anliggende, strider grunnleggende mot vårt sekulære samfunns idealer om demokrati, humanitet og menneskerettigheter.

Læren om "de to utganger" (enten evig frelse eller evig straff) er blitt fastslått av Den norske kirkes preses/erkebiskop, Helga Haugland Byfuglien (NRK: "Norges største kirke").

 

http://www.nrk.no/fordypning/hver-tiende-tror-pa-helvete-1.11461498  

 

Vi må av all kraft protestere mot den type fordummende avledningsmanøver fra "folkekirkelig" hold, som bl.a. Sturla Stålsetts kirkepolitiske fraksjon representerer. Siste desperate utspill i denne kampanje er å knytte til seg halv-kristne/kulturkristne, kirkelojale "kjendiser". Noen av oss vil aldri drømme om å konferere Erik Hillestad, Bjørn Eidsvåg, ekteparet Dagsland/Krüger, Henning Sommero, Linn Skåber m.fl. (jfr. Vårt Land: "13 av landets fremste artister engasjerer seg i kirkevalget i september").

Men vi forstår at den kristne guden gir ulike beskjeder til sine tilbedere på jorden.

Sturla Stålsett og hans ektefelle, hvor den ene (merkelig nok) har avløst den andre i Kirkens Bymisjon, har kanskje et forklaringsproblem? For ikke å si: et HABILITESPROBLEM?

Ikke engang innad i bispekollegiet er man enige om hva guden har uttalt om homofilt samliv. Men kirkens "Gud" er visstnok svært opptatt av hvordan vi mennesker innretter vårt samliv (- og ja, Han er visstnok også opptatt av fattigdomsspørsmålet...den senere tid også av asylanter/flyktninger og klimaspørsmål...).

Kirken har langt mer alvorlige, prekære spørsmål å avklare og presisere for almenheten - ikke minst for «folkekirkens» medlemmer, hvorav majoriteten er tvangsinnmeldt (tvangsinndøpt) som spebarn. Som også undertegnede.

Det er ikke mer kritikkverdig at voksne mennesker ufrivillig og uvitende blir registrert som medlemmer i DKK enn at forsvarsløse spebarn blir det i begge disse maktkirker. Avisen Vårt Lands fikseringer på DKK's medlemsjuks er i beste fall underholdende  og/eller avsporende lesning. Avisen er selvsagt, som også DnK, INHABIL i enhver diskusjon om medlemsregistrering.

Men vi ser klart mønsteret, eller tendensen i mediebildet: avisen Vårt Land skal "få lov" til å dekke denne saken, uten innblanding fra øvrige medier. Det har vært forbausende taust i andre medier om denne saken.

(I den kristelig-borgerlige avisen Stavanger Aftenblad ble nyheten om DKK's medlemsjuks gjemt i en liten notis bakerst i avisens bilag, blant dødsannonser og "Dagens ord". Det er ikke første gang avisen har gjemt bort nyhetsstoff som risikerer å inkriminere den kristne kirke).

 

HÅVARD NYHUS' "ØREFIK"  

 

Ny-apologeten Håvard Nyhus' siste blogginnlegg i Dagbladet er svært avslørende, men det er ikke første gang han blamerer seg i full offentlighet. Innlegget 1. juni 2015 har tittelen "Ørefik til den neste som sier at religion er en privatsak". 

La oss bare konstatere: en "ørefik" er en fysisk-aggressiv handling. Men den er tross alt ganske ufarlig (og forbigående), stilt opp mot Jesu trusler om evigvarende tortur. Det er nok ikke tilfeldig hvilken språkbruk Nyhus benytter. Jesus omtalte sine jødiske meningsmotstandere for "ormeyngel" og "hvitkalkede graver".

Kirkens menn og kvinner har inntil i dag fra prekestolene gjentatt og gjentatt Jesu hatske utskjellinger av sine jødiske landsmenn. I Joh. ev., som i Det nye testamente forøvrig, er polemikken mot jødene særdeles grov. Jødene har "djevelen til far", sier Jesus.

Å utdele "ørefiker" til meningsmotstandere er ikke hva vi forbinder med respektfull og saklig meningsutveksling i det offentlige rom. I et tidligere innlegg i samme avis omtalte Nyhus sine meningsmotstandere - nyateismen - som "åndssvak". I ordvalg og stil gjenkjenner vi Nyhus. Hva blir det neste?

Det var kanskje ikke slik den (i kristne kretser) bejublede "offentlighetsteoretikeren" Jürgen Habermas tenkte seg et sekulært ordskifte. Men det er interessant at Habermas er blitt dyrket og sitert i alle kristelige miljøer, fra de mest liberale kretser til de mest ortodokse. Ikke bare av Hanne Nabintu Herland, men nå også av Håvard Nyhus.   

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/For-en-radikal-religionspolitikk-7082063.html  

 

Hvordan Nyhus' fysisk-voldelige ørefik bidrar til "høvisk, pragmatisk sameksistens", eller til "et uenighetsfellesskap under en liberal, livssynsåpen paraply", er ikke lett å forstå. Han er åpenbart rasende over at kritikere våger å betegne religion/religiøsitet "som en privatsak". Nyhus reagerer som alle kristen-troende (jfr. prost Trond Bakkevig).

Kirkelige aktører vokter seg vel, som også Vårt Lands journalister, for å referere til kirkens inkriminerende voldshistorie. De fortier de uhyggelige konsekvenser av kirke-kristendommens krav på OFFENTLIGHET.  

Den kristne kirkes teologi og historie - som også misjonshistorien - gjennom minst 1700 år gir oss i dag god grunn til å forkaste og avvise dens hovmodige og urettmessige krav på offentlighet. Vi har årtuseners erfaring med kirke-kristendommens autoritære makt- og kontrollbehov over menneskers liv fra fødsel til død.

At "religion" (les: kristendommen) ikke har tilhørt husets fire vegger, vet vi meget godt. Den griper også i dag langt inn i den private, personlige sfære, som i synet på kjønn, samliv og seksualitet.

Nettopp derfor reduseres religionsdebatten til Muhammed-karikaturer, hijab og/eller til den muslimske Ap-lederen Hadja Tajiks ekteskap. Slike småligheter kjenner vi godt igjen fra den kristne teologi og moral gjennom det siste århundret.

Nyhus er som alle kirkelige teologer og apologeter langt mer opptatt av "de andre", dvs. mer opptatt av perifere uvesentligheter enn av sin egen religions massive, offentlige propaganda og maktutøvelse i vårt statskirkeland gjennom 1000 år. Om det handler om Tajiks ekteskap (muslimsk "ekteskapsforsfåelse"), eller om kirkens homofiliproblem, går vel ut på ett. Også på Vårt Lands debattforum ender mange teologiske diskusjoner opp i "ekteskapsforståelsen". I begge tilfelle er det privatsfæren som KRENKES!

Det er påfallende hvordan Nyhus unnviker referanser til kirke-kristendommens teologi og historie. Vi skjønner at det er forestillingen om en "sekulær" og "nøytral" offentlighet han finner utålelig. Han er en av mange stemmer i dette kirke-kristne hylekoret. 

I synet på religionens uforståelige krav på "offentlighet" finner kristendommen og islam sammen. Vi har sett at de også deler den samme besettelse for "ekteskapsspørsmålet".

--------------------- 

 

For noen år siden omtalte teolog og skribent (nå konvertert katolikk) Eskil Skjeldal «folket» (norske borgere) som religiøse analfabeter. Ja, og nettopp i Klassekampens torsdagsspalte! Disse torsdagsspaltistene får stort sett utbre seg uten motinnlegg i avisen.

Se også Eskild Skjeldals blogg på Verdidebatt, ikke minst innlegget 24. nov. 2011: "Gud og helvete" (han har siden denne tid publisert mange rare, forvirrede innslag i våre offentlige medier). Nevnte innlegg skrev han som luthersk teolog, før han konverterte til katolisismen.

 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread212603/ 

 

Når det gjelder den påståtte uvitenhet blant oss, er det mye som tyder på at det er likegyldighet, mangel på interesse som preger den yngre generasjonens syn på verdensreligionene. Og den religionen som har minst appell, er vel nettopp kristendommen!

Gjennom mine år i skoleverket var det få fag elevene klaget så mye over som RLE (med unntak av noen få spesielt interesserte). «Kjedelig» var ordet som gikk igjen. Gjennom grunnskolen har elevene erhvervet visse basiskunnskaper om verdensreligionene, men det er lite som tyder på at de føler undervisningen relevant for såkalt "identitet", "tilhørighet" og "livstolkning".

Men KIFO er kanskje ikke interessert i denne type undersøkelser? KIFOs tendensiøse, kirkelige vinklinger og perspektiver er vi godt kjent med.

 

http://www.kifo.no/index.cfm 

http://www.kifo.no/index.cfm?id=266086  

 

For å sitere Klassekampens spaltist Lars Gule den senere tid:

«Mediene er med på å bestemme vår oppfatning av virkeligheten. Leverer aviser og fjernsyn et fordreid bilde, er det stor fare for at de fleste av oss også vil få en fordreid virkelighetsoppfatning».

Ettersom Klassekampen har en markert anti-Israelsk og kirkelig-teologisk slagside, er det grunn til å spørre hvilken virkelighetsoppfatning denne (og andre aviser) vil påtvinge leserne. 

Klassekampens livssynsspaltister (som også i Aftenposten og Stavanger Aftenblad) har utvilsomt en religiøs-ideologisk agenda, skjønt tidvis noe kamuflert. Vi blir ikke imponert over deres akademiske titler.

 

MEDLIDENHETEN; "jeg synes litt synd på ateister"

 

Den pludrende og anmasende spaltist i Stavanger Aftenblad, Arnt Olav Klippenberg, har i fredagsavisen 5. juni 2015 "Ateismen er død" på en utmerket og klargjørende måte avslørt sin kristelige (provinsielle) posisjon. Den umåtelige forakt og nedlatenhet Klippenberg avslører, med den største selvfølgelighet, er nesten ikke til å tro. Mange lesere er, naturlig nok, rystet over Klippenbergs infame innlegg.

Det er mildt sagt forbausende og pinlig at Stavanger Aftenblad har tildelt denne (kristelige) "provinsialisten" en hel side for å utbre sine infantile, tøvete skriverier om ateismen. Klippenberg er avbildet i helfigur (som fyller halvsiden), med briller på den blanke issen, med hendene godt plassert i lommene OG det selvtilfredse smilet på plass.   

Like lite som ny-apologeten Nyhus, var visst Klippenberg forberedt på motstand. De har kanskje (ennå) ikke klart omstillingen til en kritisk, opplyst offentlighet?  

Det er synd at Klippenberg på bloggen sin ikke kan eller vil svare sine kritikere på følgende anklager:

"Det er likevel hos fritenkerne, ateistene, at tankene tenkes mest ufritt...De tror at fornuften vil lede dem til erkjennelse, men fornuften har aldri ført til noe som helst fornuftig".  

At selve ordet "fritenker" understreker tankens frihet, anfekter ikke Klippenberg det minste. Han selv skriver best når han sirkler rundt sin egen navle. Han mener at "vi trenger Gud for å bli hele, moralske og gode mennesker". Ja, dette er velkjent kirke-kristent tankegods. Vi trenger ikke å argumentere mot slike tøvete påstander, for vår felles-menneskelige erfaring er mer enn god nok tilbakevisning.

Klippenbergs selvopptatte pludringer minner ikke så lite om avisens forkynnere og andaktsholdere i avisens daglige spalte: "Dagens ord". Slektskapet synes upåklagelig.

Og selvsagt synes han synd på oss! Klippenbergs "Gud" skal jo straffe oss med evig tortur! Om dette har vi rikelig dokumentasjon, både i Det nye testamente, hos kirkefedrene OG i Den norske kirkes stadig gyldige bekjennelser.

Den nedlatende medlidenhet Klippenberg, den kristne kirke og kristen misjon gjennom mange, mange århundrer har latt hagle ned over menneskeheten, gjenkjenner vi i dag bl.a. i de spektakulære annonser Vårt Lands nettavis spanderer på Den norske Israelsmisjon OG den ganske nylig stiftede misjonsorganisasjonen Sarepta.

Jeg siterer fra Sareptas annonse på Vårt Lands nettavis:

"Den verste fattigdom...Det dypeste mørke...Den tyngste byrde...er et liv uten kjennskap til Kristus...Hjelp oss å forkynne det evige livs ord der hvor mørke og nød råder".

Vi kan vel knapt fatte og begripe grunnlag og omfang av denne klart uttalte forakt for menneskers liv.

 

Så igjen til Arnt Olav Klippenberg i Stavanger Aftenblad.

"Jeg innrømmer det gjerne; jeg synes litt synd på ateister...Det er noe litt trist over mennesker som ikke kan stå under stjernehimmelen en vinternatt og ane at vi er en del av noe større enn oss selv. Ateister har avskrevet mulghetene...Jeg synes litt synd på ateister. De har havnet i et tankemønster uten mulighet for tvil...Det finnes ingen undring under stjerehimmelen over at liv faktisk finnes...Ateisten er den mest urealistiske av alle trosretninger. Den er rett og slett for utrolig til å være sann...

Jeg har sans for den frie tanke. Gud trives best i frie rom. Der går det an å ane Guds storhet...De (ateistene) tror at fornuften vil lede dem til erkjennelse, men fornuften har aldri ført til noe som helst fornuftig...Jeg tror vi trenger Gud for å bli hele, moralske og gode mennesker".

http://blogg.aftenbladet.no/provinsen/ 

Klippenberg "frykter en gudløs tilværelse" (med andre ord: den fæle "sekularismen" mange av Aftenbladets kristne gjesteskribenter nærer så stor frykt for), og demonstrerer dermed  - kanskje ufrivillig - forakt for alle (natur)vitenskapelige, medisinske og teknologiske nyvinninger menneskets FORNUFT har frembrakt særlig de siste par århundrer.

Klippenberg synes uvitende om at hans (sorgløse) materielle velferd pr. i dag er frembrakt av forskernes "frie tanke", ikke av oldtidsmenneskenes mytologiske, før-vitenskapelige forestillinger, eller i følge Klippenberg: 30.000 år gamle hulemalerier, hvor folk angivelig forsøkte å "gi uttrykk for sin anelse av Gud". 

Vi har i år 2015 beveget oss langt hinsides dette primitive stadium i religionshistorien. Men det er ikke sikkert at Klippenberg har fulgt med i utviklingen, som kanskje heller ikke Den norske kirke?

Det må være et rimelig krav at Klippenberg følger opp med en nærmere bestemmelse og avgrensning av sin gudsoppfatning, dvs. av den "Gud" han påberoper seg (nevnt ca. 10 ganger).

Vi lesere av Aftenbladet vil gjerne ha klarhet i hans syn på Jesu autoritet (kirkens hovedperson, som han merkelig nok ikke har nevnt i den famøse spalten). Klippenberg har vel ikke berøringsangst for religionsstifteren og oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth?

Er hans "Gud" identisk med den "oppstandne" Jesus (Kristus)?

(Om Jesu tvilsomme moral kan vi alle lese i Det nye testamentets evangelieskrifter). 

 

«TRO OG LIVSSYN»:  Det livssynsåpne samfunn?

 

(jfr. begrepsbruken i Stålsett-utvalgets rapport)

https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/nou-2013-1-det-livssynsapne-samfunn-en-h/id711620/  

Man skulle nesten tro at Klassekampen var kjøpt opp av Vårt Lands mediekonsern, slik Dagsavisen og div. lokalaviser er det. Det er ikke mye kristendomskritikk å spore i disse aviser.

Og det er kanskje ikke bare undertegnede som forskrekkes over de senere samarbeidsformer mellom HEF og DnK’s organer (jfr. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn/STL, Mellomkirkelig Råd og Menighetsfakultetet). Jeg har tidligere påtalt samarbeidet mellom Humanist Forlag og Vårt Lands Forlag. Flere profilerte human-etikere synes å føle seg mer «hjemme» i Vårt Land enn i HEF’s egne organer.

Så tett er forbindelsen blitt at sentrale human-etikere OG kristne prester/teologer nå skriver innlegg sammen i Vårt Land (jfr. innlegg om konfirmasjon og mot atomvåpen). Vi kan i dag knapt skille en "folkekirkelig" (liberal)teolog fra en human-etiker. 

Få tar tak i den heslige helvetesforestillingen. Ingen av dem problematiserer Jesus-teologien og Kristus-mytologien.

Kirken har ingen ærerik historie når det gjelder synet på atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Det skyldes hovedsakelig at de kristne kirker

"sleper på denne tunge byrde av krigs- og voldsmentalitet i sine konfesjoner og deres historiske grunnlag. Deres gud gjenspeiler det militaristiske voldsmenneske for inntil 3-4000 år tilbake, og dette gudsbegrepet er låst fast til kristendommen og kirkenes sentrale teologiske postulater og dogmer, som igjen binder dem til sekterisk-politiske fraksjoner og interesser - nasjonalt og internasjonalt".

(Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden? Se note 27 og 28).

Ser vi kanskje klarere konturer av en fusjon mellom HEF og DnK? Er det Grunnlovens såkalte «verdiparagraf» i §2: «den kristne og humanistiske arv» som søkes oppfylt? Er deres felles drøm at vi alle skal bli kristen-humanister?

http://www.verdidebatt.no/beritha/

 

Vi kan vel konstatere at Stålsett-utvalgets medlemmer ikke var spesielt opptatt av religions- og kristendomskritikkens status og vilkår i et demokratisk, mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Det sier seg selv når slagordet «mer religion i offentligheten» ble og blir gjentatt og gjentatt i den folkekirkelige retorikk, ikke bare av Aftenpostens Harald Stanghelle, men også i HEF's krav om likebehandling av religionene (eller: "tro og livssyn", som det nå heter).

Det er vel ganske klart at "nyateister", fritenkere og kristendomskritikere – gudløse og/eller ugudelige – ikke inngår i det store (nasjonale) «VI», dvs. i Stålsett-utvalgets visjon om et «samfunn der det er rikelig med rom for tro og livssyn. Både religiøse og sekulære livssyn. Livssyn som er synlig nærværende, i ord så vel som i symboler og handlinger...».

De utallige sjikanøse kampanjer som gjennom mange år er ført i norske toneangivende medier mot de såkalte "nyateister", også i bladet Humanist, viser at rommet for «sekulære livssyn», hva nå det er for noe rart, er meget trangt.

«En raus og robust tros- og livssynspolitikk vil innebære at det legges til rette for at folk får god anledning til å feire eller markere livets overgangsfaser ut fra sine tradisjoner og overbevisninger, også innen rammen av offentlige institusjoner. At det gis rom for ulike helligdags- og matskikker. Og legges aktivt til rette for tros- og livssynsmessig utfoldelse, eventuelt med tilpassede rom eller tider for dette, for eksempel på skolen eller sykehjemmet».

Når religionsdebatten overlates Vårt Lands Verdidebatt, med en erkekonservativ og helortodoks sjefredaktør og debattredaktør, kan vi ikke forvente noen utvikling eller dynamikk i tenkningen. Det er da også betegnende at MF-teologenes interne debatter på Verdidebatt stadig ender opp i bibelens "ekteskapsforståelse". 

Nå vet vi vel alle hva pave Frans (og Den katolske kirke) står for. Ingen overraskelser fra dette hold. Teologi - LÆREN - er overordnet etikk og moral. Norske redaktørers ukritiske og til dels panegryniske innslag om pave Frans blir mer og mer underlig.

 

http://www.dagen.no/Nyheter/nyheter/%C2%ABIrsk-homo-ja-et-nederlag-for-menneskeheten%C2%BB-204927 

 

Å snakke til flere millioner mennesker som om de skulle være umyndige, uvitende «barn» er like grovt enten «budskapet» forkynnes fra prekestol og pavestol, politiske taburetter, Akademias katetere, eller fra papiravisenes skribenter.  

Når også religionshistorikere/religionsvitere, som vi normalt oppfatter som objektive og uavhengige forskere, opptrer som kirkens «nyttige idioter» bl.a. i Klassekampens spalter, er det grunn til å reagere. Det er forøvrig litt snodig at Klassekampen gjennom mange år har hatt katolske patere som faste spaltister. De er ekstremt lojale og lydige overfor paveautoriteten. Men hvorfor ikke også luthersk-evangeliske prester?

Hvilken selverklært ateistisk OG kulturkristen agenda har Klassekampens sjefredaktør? Jjfr. Vårt Lands oppsiktsvekkende intervju med Braanen, hvor han uttrykker sterk sympati for "folkekirken". At spaltisten Steinsland gjør det samme, styrker inntrykket av en målrettet kampanje i Klassekampen.

Religionshistoriker Steinslands kronikker i Klassekampens ukentlige religionssspalte den senere tid er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når visse institutter/fagkretser innenfor Akademia «spises opp» av TEOLOGENE. Vi gjenkjenner deres stemmer, også når de «gjemmer seg» bak andre akademiske titler.

Kirkelig-teologisk orienterte forskere kan vi lett identifisere, enten de titulerer seg som sosialantropologer, filosofer, sosiologer, religionshistorikere, eller som NUPI- og PRIO-forskere. De er seg selv lik, uansett hvilke roller de spiller, eller hvilke titler, hatter og masker de bærer. Mange av dem er drevne taktikere og bruker mediene aktivt og målrettet nettopp for å «bestemme vår oppfatning av virkeligheten».

 

 http://www.vl.no/erik-solheim-gud-er-tilbake-1.54236 

 http://folk.uio.no/leirvik/tekster/ReligionPolitikkVL.htm 

 http://skaperkraft.no/?p=1397 

 

Den samme ensretting  gjør seg gjeldende i det politiske liv. Det er forbløffende hvordan kristne politikere har inntatt ledende posisjoner i nesten alle politiske partier. Da blir det nødvendigvis mindre politikk og mer religion. Med andre ord mer "kristne verdier" (jfr. statsrådene Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i den rød-grønne regjering).

Politisk-ideologiske grenser blir flytende, både i medier og i politikk. Med mer "religion" og «Gud» og "tro" i offentligheten ser vi at subjektive følerier og personlige bekjennelser (i god kristelig tradisjon) skyver saklig politisk tenkning, samfunns- og systemkritikk langt ut på sidelinjen.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre synes å føle seg mer «hjemme» i kristne menigheter enn i partiets lokallag. Tidligere generalsekretær i HEF Lars Gule er merkelig nok langt mer aktiv på Verdidebatt enn på Fri Tankes kommentarfelt.

 

RELIGIØS-IDEOLOGISK IMPERIALISME   

 

At islam er kommet til Europa oppfattes av mange nordmenn (og europeere) som en trussel mot vår sivilisasjon og «vestlige verdier» (hva nå det enn er: den «kristne arv», eller opplysningstidens og humanismens arv?), men ingen snakker høyt om hvordan kirke-kristendommens misjonsimperialisme gjennom utallige århundrer har truet alle verdens folk med evigvarende torturstraff. Ingen annen religion (eller politisk ideologi) driver en mer ekspansiv, velorganisert og effektiv misjon/propaganda på alle kontinenter.

Hvorfor er det «farlig» at islam ekspanderer i Europa, mens kristen ekspansjon i alle verdensdeler er «greit»? Har man spurt afrikanerne og asiatene hvordan kristen misjonsimperialisme – i allianse med kolonimaktene - gjennom århundrer har preget, omformet og splittet folk og land?

Kirkens bekjennelse og teologi - som styrer dens verdensomspennende misjonsvirksomhet - er fredens, dialogens og toleransens absolutte motsats! Den har påtvunget store deler av verden sin dualistiske ideologi, i form av verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn («fiendskapets ideologi»).  

"Den som ikke er med meg, er mot meg", sa Jesus.  

Når kirke- og misjonsfolk i dag (tilsynelatende) kjemper for «trosfrihet» og «religionsfrihet», er det ikke retten til å konvertere fra kristendommen til andre religioner de hyller. Det er heller ikke frihet fra religion (her: kristendommen) de kjemper for. Det handler hovedsakelig om muslimers frihet til å konvertere til kristendommen. Det handler om kristen misjon, må vite.

(Se innledende sitat fra Store norske leksikon).

Den måte hvorpå kirkene og deres misjonsorganisasjoner i dag førsøker å tone ned og snakke seg bort fra de heslige doms- og straffetrusler den har slynget over alle folk gjennom det siste årtusen, er ynkelig og patetisk. Vi gjennomskuer dem. Retorikken er hul og tom. Deres pludrende «tidsriktige» livssynsbetraktninger er uten mening. VI VET hva som står skrevet i deres offisielle, autoriserte skrifter.

Dialogen mellom biskop Tor Berger Jørgensen og Hanne Nabintu Herland på Verdidebatt er i beste fall underholdende lesning. Den er så (kristelig) intern og overflatisk. Uten blygsel refser de samfunnet (les: oss) for hhv.  grådighet, egoisme og materialistisk livsstil uten å vende speilet mot seg selv.

Disse to dypt kristen-troende aktører har riktignok sine politisk-ideologiske kjepphester, men de har Jesus-dyrkelsen felles (les: autoritetsdyrkelsen). Dypest sett deler de kirke-kristendommens mytologiske verdensbilde og menneskesyn. De henviser begge til Jesu autoritet. De har Jesus som guddommelig og/eller ufeilbarlig etisk ideal . Vi kan anta at de møtes i stor forståelse  ved nattverdbordet, hvor de i fellesskap drikker Jesu blod og spiser hans legeme. De tilhører «de helliges samfunn»:  de raserene, skyldfrie, rettferdige og frelste.

Det er de - biskoper og ordinerte teologer - som trenger "Guds nåde". Det gjør ikke vi! VI VET hva som står skrevet i Det nye testamente. VI VET hva som står skrevet i Augustana. VI VET at intet prinsipp om «trosfrihet» eller "tankefrihet" er blitt knesatt, og heller ikke praktisert gjennom de årtusen den kristne kirke har behersket store deler av verden. VI VET at den lyver om sin (autoritære) teologi og (volds)historie.

Den kristen-protestantiske Sigurd Skirbekk (sosiolog, dr.philos, professor emeritus)  frembærer et iskaldt og kynisk blikk på heksebrenningene (jfr. Verdidebatt). Ingen opplysninger gis om heksebrenningenes historiske og teologiske bakgrunn og forløp i det kristne Europa. Intet om ofrenes lidelse, tortur, terror og død.

Hva må de ikke ha lidd!

De drepte og døde er bare tall i (sosiologen) Skirbekks regnskap. Ingen empati eller beklagelse kan spores. Som om et lavere antall heksebrenninger enn tidligere antatt på noen måte kan frita kirken(e) for deres perverse brutalitet!

Bare det ikke er millioner hekser (dog mange titalls tusen!) det er snakk om, så var visst ikke middelalderen så mørk allikevel..? Det er kvantiteten kirkens apologeter er opptatt av. Det er ikke første gang kirkelige apologeter morer seg med slike uanstendige tall-leker.

Da kunne det være rimelig å forvente at den samme Skirbekk også oppgir de riktige tallene for ofrene for kirkens kjetterbål og jødemassakrer gjennom middelalderen.  

Ellers blir vi stadig eksponert for den type runde, generelle formuleringer biskop Tor Berger Jørgensen fremfører på Verdidebatt: «Kirkehistorien viser at det har vært mye (?) som vi i dag ikke er spesielt glade for når det gjelder hvordan kirka har forstått «hva Guds ord faktisk sier».

Ansvarsfraskrivelse, igjen og igjen. Biskopen mener kanskje selv at han er dristig i sine ulne uttalelser, men det gjenstår at han presiserer og konkretiserer HVA, HVEM, HVORDAN og HVORFOR. Vi vil ha de konkrete detaljene! Hvis det virkelig forholder seg slik at en rekke av kirkens mektige menn gjennom nær 1700 år ikke har forstått «Guds ord» rett, faller selvsagt kirkens autoriserte lære og teologi sammen.

Skal vi forstå det slik at millioner uskyldige mennesker ble torturert og drept p.g.a. kirkens feiltakelser? Feil tolkning? Misbruk av religion?

Har alle kirkefedre og kirkelærere, paver og biskoper, munker og prester TATT FEIL? Hvis ikke, hvem har TATT FEIL? Hvem har forstått «Guds ord» rett? Biskop Jørgensen, kanskje?

«Skrift og Bekjennelse» har vitterlig bestått uforandret gjennom hele middelalderen frem til i dag. Dogmatikkens geistlige voktere, forfølgerne, torturistene og bødlene fra middelalderen og reformasjonstiden hadde alle kristne referanser. Hemningsløse torturskildringer møter vi  også i tidens religiøse kunstformer og i litteraturen (jfr. Inferno i Dantes verk).  

Også Martin Luther trodde «hekser» eksisterte, og at de hadde kjønnslig omgang med djevelen (men han var litt i tvil om heksesabbaten). Jeg siterer ham:

«Ved hjelp av trolldom kan heksene skade folks øyne og gjøre dem blinde, gi dem sykdommer, skyte piler i leggene deres, forhekse dem ved hjelp av bilder, og endelig etter behag enten drepe dem eller la dem sykne hen av en kronisk og uhelbredelig lidelse, noe jeg selv har sett mange bli utsatt for...I pinsen hadde vi et djevelsk vær, folk ble drept. For en ond ånd djevelen er! For et forferdelig vær han steller til, alene eller ved hjelp av heksene sine!...».

(De som har noe kjennskap til afrikanske forhold i dag, vil kjenne igjen denne type beskrivelser og tolkninger).

Her må det igjen påpekes at det var de kristne som brente hekser på bålet, ikke jøder! Det var de kristne som praktiserte det gammeltestamentlige bud: «Du skal ikke la en trollkvinne leve», ikke jøder! Det var luthersk-protestantiske stater på 15-1600-tallet som innførte dødsstraff for blasfemi, ikke jøder! 

 

ÅNDSKAMP eller BABBEL i det 21. århundret?  

 

Vi kan konstatere at vårt stadig mer sekulariserte (avkristnede) samfunn gjennom hele det foregående århundre har presset kirken fra skanse til skanse i menneskerettslige og sosial-etiske spørsmål. Kirkens trettende, masete og gjentakende homofili-problem har klart vist oss at Den norske kirke ikke har et menneskelig (humant) perspektiv for øye. Den er fiksert på LÆREN, LÆREN, LÆREN...

Det er knapt mulig å begripe kirkens perverterte kjærlighetsoppfatning. Den begrunner alle læresetninger, skriftreferanser og handlinger med "kjærlighet".

Ja, også pastor Per Eriksens pinsepreken i Vårt Land 22. mai har tittelen: Det handler om å elske.

"Pinsen handler om Åndens komme og om livets seier. Og alt rammes inn av kjærligheten".

"Det indre livet i jordens dyp vekkes av solens lys og varme. Sammen virker de til en symfoni av dufter og farger. Slik kommer Ånden til oss som en Guds gave. Han tar bolig i vårt hjerte. Ved Guds ord vekkes vi til et liv i kjærlighet og tjeneste...Pinsen handler om Guds kjærlighet og skaperkraft: om at Gud igjen puster sitt liv inn i alminnelge mennesker for å la sitt rike vokse på jorden".

Jeg siterer Br. Haavar Simon Nilsen Op. (ordensbror i St. Dominikus kloster Oslo, skribent og andaktsholder i Klassekampen og Vårt Land):

"Om Gud spreier menneska i eit vedvarande babbel, kjem han oss til sist i møte og gjev oss eit nytt språk. Pinsefesten er ein multilingvistisk jubeldag!"

"Gud er relasjon, sjølvuttømande kjærleik som flømer mellom personane".

"For eit driv i Kristi ord! Det går ein straum, eit kjærleikens dulgde språk, frå Faderen til Sonen, og ved Anden like til oss. Heilage ord vert drivne fram, og med vert dregne med like inn i leiken, i livet, og får oppgåva å være talsrøyr og møtestad mellom Gud og menneske. Det er pinsefest og glede, bli med og lat den heilage livsstraumen føre oss dit den vil".

"Ei verd som samlast utan feste i Gud er ei farleg og sjølvforherlegande verd. Ho vil mangle ankerfeste og mål, og lausriven frå sin Skapar vil det menneskelege samfunnet miste dømekraft".      

(Vårt Land 22. og 23. mai)

 

Kirken vil aldri kunne overleve en nærgående og detaljert beskrivelse av dens uhyggelige makt- og voldsutøvelse fra 400-tallet frem til nyere tid. Derfor har dagens folkekirkeprester, teologer og apologeter all interesse av at denne grufulle historien ikke blir alment kjent.   

 

MISJONEN OG MISJONÆRENS SELVFORSTÅELSE

 

De «store oppdagelsesreiser» fra 1400-tallet, som utgikk fra det kristnede Europa ble etterfulgt av katolske munkers nidkjære kristningsiver. Økonomisk utplyndring OG kristen misjon gikk hånd i hånd den gang, som i kolonialismens tid på 1800-tallet. Det er dessverre  en bedrøvelig systematikk, konsekvens og kontinuitet i kirkens historie.

Den presbyterianske misjonsimperialist, David Livingstone, fremførte sin flammende appell slik i Oxford 1857 (etter at han var vendt tilbake fra sin første oppdagelsesreise i Afrika:  «innover i hjertet av det ukjente kontinent»):

«Jeg ber dere om å rette deres oppmerksomhet mot Afrika. Jeg vet at om noen år kommer jeg til å ende mine dager i det landet, som nå er åpent – la det ikke bli lukket igjen! Jeg drar tilbake til Afrika for å prøve å legge veien åpen for handel og for kristendom. Dere må føre videre det verk jeg har begynt på. Jeg overlater det til dere».

-------------------------   

 

Misjonsfolket skal åpenbart ikke forstyrres av historisk-kritiske betraktninger. I avisen Vårt Land og i kristne misjonsorganisasjoners interne misjonsblader, som «Norsk Misjonstidende», fortelles fortsatt solskinnshistorier fra «misjonsmarken». Fra utallige fotografier i kristne misjonsblader smiler lykkelige afrikanske og asiatiske menn, kvinner og barn mot oss. Ikke så sjelden med den kristne bibelen i hånden. Underteksten er klar: det kristne «evangeliet» har frigjort dem.

Så kan vi kaste et blikk på det afrikanske kontinentet i dag. I land etter land hvor kristen misjon og europeisk-vestlige koloniherrer har vært særdeles aktive og pågående i mer enn halvannet århundre, og oppfostret mange afrikanske despoter, må vi spørre hvordan den kristne «frigjøring» («frelse»? «sivilisering»?) av  millioner afrikanere preger samfunnsbildet. Vold og kaos, splittelse og fiendskap er i dag fremtredende trekk ved mange afrikanske stater og «misjonsland» sør for Sahara  (jfr. bl.a. Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Namibia, Nigeria,  Rwanda, Burundi, Kenya, Tanzania, Uganda, Sør-Afrika).

Hvordan viser den seg, den «kristne arv» misjonærene har etterlatt seg på dette mishandlede kontinent? Ble ikke afrikanerne «ordentlig» kristne, eller hva? Var kanskje kristendommen et påtvunget fremmedelement, som derfor aldri kunne slå rot på det afrikanske kontinent?  

Spaltist i Stavanger Aftenblad, Thomas S. Drønen (professor ved Misjonshøgskolen) gir avisens lesere 19. mai interessante opplysninger, på bakgrunn av en «forskergruppes» undersøkelser:  

Kristne migranter fra Nigeria eller Syria «tolker sin egen skjebne ikke bare som en individuell hendelse, men som en del av et større bilde hvor mennesket er del av Guds plan».

Drønen forteller leserne at afrikanske migranter, for en stor del medlemmer av karismatiske kirker «tolker derimot den nye hverdagen i diasporaen som en mulighet. Ikke bare en mulighet til å sikre et verdig liv for familien, men også som en mulighet for å drive misjon».

Kristne migranter tolker erfaringen av å være marginalisert «som et tegn på at man er en ekte disippel. På samme måte som Jesus og de første disiplene ble trakassert og forfulgt, er den vanskelige situasjonen langt hjemmefra et tegn på sann etterfølgelse».

Skal dette være et uttrykk for og resultat av den «kristne arv» misjonen har plantet på det afrikanske kontinent?  Professor Drønen innleder og avslutter sin «Gjestekommentar» i Stavanger Aftenblad med å hylle KrF’s nestleder, Olaug Bollestad. (Hun er en av mange "godhetsposører", som også Jan Egeland, Per Fugelli og Geir Lippestad m.fl. De har alle en kristelig referanseramme).

Se rekken av misjonsorganisasjoner her:

http://www.misjon.info/misjonsorganisasjoner.81.0.html 

 

TVANGSKRISTNINGENS MØNSTER 

 

Med keiserkirkens endelige seier i Romerriket på 400-tallet, hvor kistendommen ble den eneste tillate religion, startet romerkirken sine voldelige, imperialistiske erobringer på det europeiske kontinent. Munker ble sendt på misjonsferder til de fjerneste avkroker av kontinentet.

På 1000-tallet eskalerte maktkampen mellom pave og konge. Begge ville herske over den andre. Konflikten mellom pave Gregor 7. OG den kristne konge over det tysk-romerske riket, Henrik 4. viser hvor infiltret disse to maktinstitusjoner var.

Norge ble tvangskristnet på 1000-tallet. Den brutale krigerkonge Olav «den hellige» feires hvert eneste år i vårt evangelisk-lutherske land. Han er helgenkåret! Det forteller en hel del om hvilke «verdier» og hvilken «arv» Den norske kirke ønsker å videreføre. Kors, sverd og ild er ikke fredssymboler!  

Gjennom århundre etter århundre KRENKET kirken enkeltmennesker og grupper av mennesker. Straffereaksjonene var (minst) like barbariske som de vi møter i visse arabisk-muslimske land i dag. Opplysningstiden brakte ingen ende på KRENKELSENE.

Den udøpte, vantro, ugudelige hadde og har intet menneskeverd. Derfor kunne da også kirken la drepe hedninger, jøder, kjettere og «hekser» - uten særlig medynk. Bekjennelsesskriftet Augustana lar oss forstå meget godt det fiendehatet (demonisering av meningsmotstandere) som i årtusener motiverte forfølgelser, terror og drap.

 

SAMEMISJON 

 

Norsk (indre)misjon begynte med «samemisjon»:  kristning av samene. Denne virksomhet ble i Norge statlig organisert på 1700-tallet, satt i gang på kongelig initiativ og finansiert med tvungen kontingent fra alle kirker sør i Norge.

«Den mest intense misjonsvirksomheten i de samiske områdene foregikk mellom 1650 og 1750».

Det er påfallende hvordan stat og kirke, som også misjon og kolonialisme, var så nært og tett infiltret at vi knapt kan skille den ene maktinstitusjonen fra den andre. Det er den «hvite manns» kristne herskermentalitet og maktarroganse vi for en stor del møter i de historiske kilder. Den dokumenterte volden gjennom det siste årtusen på vårt europeiske  kontinent og på andre kontinenter kan kirken aldri bortforklare.

Presten Thomas von Westen (død 1727) ledet arbeidet med samemisjon. Han er blitt kalt ”samenes apostel”. Prest i Øst-Finmark, Nils Stockfledt (død 1866), blir i våre digitale medier bl.a. omtalt som  «opplysningsmann» og «språkforsker». Men presten Stockfledt lærte seg nord-samisk kun FOR Å OVERSETTE BIBELEN OG DIVERSE LUTHERSKE SKRIFTER TIL SAMISK. Han oversatte blant annet Luthers lille katekisme og Luthers postille til samisk, som ble de første samiskspråklige skrifter som ble utgitt i Norge siden 1776.

(Det første protestantisk-lutherske misjonærer gjør i sine misjonfremstøt verden rundt, også i dag, er å lære seg de lokale språkene: I DEN FREMSTE HENSIKT Å OVERSETTE BIBELFORTELLINGER OG LUTHERSKE SKRIFTER. Fortsatt er misjonsbladene fulle av stoff om strategier og tiltak som skal lokke barn og unge til misjonskirkene rundt om i verden. - Slik også den første skrive- og leseopplæring i Reformasjonens århundrer skulle gi barn og unge så tidlig som mulig innføring i bibelhistorien og den luthersk-evangeliske lære).

 «I 1851 reiste Stockfleth for siste gang til Finnmark. Han ble straks oppfordret til å reise til Kautokeino, der den læstadianske vekkelse hadde ført til åndelig uro. Biskopen håpet at Stockfleth kunne greie å lede vekkelsen inn på et sunnere spor, siden Stockfleth kunne samisk, og alle de åndelig vakte samene kjente bøkene hans. Men i møte med en fremmed kristendom greide han ikke å temme sitt temperament. Han møtte samene i deres forsamling, men da mange i møtet ble grepet av ekstase, gav han seg til å slå rundt seg både med hendene og med stokken sin for å få dem til sans og samling».

http://www.arkivverket.no/kautokeino-opproret/no/religiositet.html    

Etter Kautokeino-opprøret (1852) kan vi på Wikipedia lese at Høyesterett i 1854 dømte fem av opprørerne til døden (halshugging!), åtte til livsvarig straffarbeid, elleve til straffarbeid mellom ett og tolv år og fire til kortere fengselsstraffer. Fire av de tiltalte ble frifunnet. Blant de dømte var 17 kvinner og elleve menn.

Disse brutale straffereaksjoner for simpelt religiøst avvik («åndelig uro») avslører den offisielle, dogmatiske kirke- kristendommens autoritære, totalitære karakter.

http://sveinlund.info/sami/kristendommen.htm 

 

Brutalt, nådeløst og ubarmhjertig 

 

«Mange harde virkemidler ble brukt», sies det kort og lakonisk på en av misjonens utallige nettsider. Norges Samemisjon ble stiftet i Tromsø i 1888 under navnet Norsk Finnemisjon. På 1880-tallet drev norske styresmakter en hardhendt fornorskingspolitikk.

Samiske ungdommer ble konfirmert uten å kunne norsk!

Som vi vet: fornorskningspolitikken overfor samene fortsatte til langt inn i annen halvdel av forrige  århundre. Den var i stor grad religiøs-kristent motivert. Nå, mer enn hundre år senere presenterer Norges Samemisjon seg slik: «Norges Samemisjon har som formål å formidle det kristne budskapet og å utføre kristent barmhjertighetsarbeid i hele Sápmi - det samiske bosetningsområdet».

Vi er etter hvert blitt sørgelig opplyst om og klar over at det såkalt kristne barmhjertighetsarbeid har hatt og har klare grenser. Utsatte minoritetsgrupper i vårt land, som «sigøynere» og «tatere» har smertelig erfart kristenhetens dype moralske svikt og etiske defekt: dens ubarmhjerighet.

Hva de har gjennomlevd av forakt og ydmykelser (fiendehat?) fra kirke-kristent hold i vårt land er godt dokumentert i nyere tid.

«Opp gjennom århundrene var de stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket. De var rettsløse, og kunne utsettes for halshugging (!) og andre henrettelsesmetoder».

«Forsøkene på å utrydde taterne vedvarte til utpå 1970-tallet. Taterne skulle utryddes som folk. Metodene som ble benyttet rammet ofte familien. Man bortviste hele familier fra kommuner, og opprettet arbeidsanstalter hvor tatere ble internert. Barn ble tatt fra foreldrene. Taterne ble utsatt for lobotomering og tvangssterilisering.

Før andre verdenskrig ble det i Norge sterilisert 541 kvinner. 300 av disse ble tvangssterilisert. I perioden juni 1934 - november 1954 ble til sammen 3.709 kvinner og 420 menn sterilisert i Norge. De fleste steriliseringene skjedde etter 1945. Mange av disse var såkalt frivillige steriliseringer. Hvor mye av denne frivilligheten som ble presset på folk, særlig taterkvinner, vet man ikke fortsatt ikke.

Helt sentralt i arbeidet til Norsk misjon blant hjemløse var arbeidet med taterbarna. Fra 1900 til 1940 tok Misjonen hånd om og omplasserte over 800 barn. De ble plassert på Misjonens barnehjem, andre barnehjem, institusjoner og hos fosterforeldre. Fram til 1970 hadde Misjonen tatt hånd om mer enn 1.500 barn. Det vil si; tatt dem fra foreldrene. Dette er et svært høyt tall når vi vet at det bare var registrert mellom 3000 og 5000 tatere i Norge».

(Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødene var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig).

 

"KRISTENT MENNSKESYN"

 

http://www.dagbladet.no/2015/06/02/kultur/meninger/debatt/tater/sterilisering/39453139/ 

http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread311656/#post_311656   

"Det er vanskelig å forstå hvordan et kristent menneskesyn var forenlig med de harde virkemidlene overfor taterne/romanifolket...", skriver Knut Vollebæk (Verdidebatt 1. juni).

Nei, det er slett ikke vanskelig å forstå!  

Som kristen diplomat og utenriksminister i Bondevik-regjeringen var kankje ikke Vollebæk rett person til å bekle stillingen som leder i romani-utvalget. Han ble utnevnt av Ap's kristne kirkeminister Rigmor Aasrud (2013).

Se Vollebæks utmerkelser nedenfor (han er en KORSBÆRER). Merk: ingen opplysning blir gitt om hvorfor, på hvilket grunnlag, han er tildelt utmerkelsene nedenfor (se norsk Wikipedia).

"Vollebæk ble i 2001 utnevnt til kommandør av St.Olavs Orden. Han har mottatt storkors av den luxemboursgske Fortjenestordenen, storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstordens, storkors  av den costarianske Nasjonalordenen Juan Mora Fernandez, storkors av Storhertug Gediminas av Litauens orden, storkors av den latviske Trestjernesorden, 1.klasse av den estiske Den hvite stjernes orden, storkors av den franske Nasjonale fortjenestorden og kors av den spanske Isabellas den katolske orden. Vollebæk er æresdoktor ved Concordia College og St. Olaf College i USA. I 2001 ble Vollebæk Årets Peer Gynt".

Rimehaug driver velkjent brannslukking på Verdidebatt, med innlegget "Godt, men sent" (2. juni 2015). Jeg siterer ham:

"Da journalist Bjørn Westlie i1986 skrev kritiske artikler om Norsk misjon blant hjemløse, skrev Vårt land om løgnaktige beskyldninger mot en kristen organisasjon. Denne forsvarsmekanismen holdt lenge stand i kirken".

Denne "forsvarsmekanismen" holder fortsatt stand. Når Rimehaug i neste avsnitt skriver om "Samfunnets menneskesyn" (merk: ikke "kristendommens menneskesyn") opptrer han som apologet og kirkelig "brannslukker". Det gjelder å redde stumpene av kirke-kristendommens prestisje, ære og troverdighet. Og slik forsøker Rimehaug å snakke seg bort fra det kirke-kristne menneskesyn, som gjennom de foregående årtusener sto i undertrykkelsens tegn.  

"De som startet misjonen, gjorde det fordi de hadde et hjerte for taterne. Intensjonene var de beste, men de ble ødelagt av at de prøvde å hjelpe ut fra majoritetssamfunnets syn på minoriteten".

 

Å FJERNE BARN FRA FORELDRE

 

Det er viktig å være klar over at den brutale, umenneskelige praksis med å fjerne barn fra foreldre, i den hensikt å gi dem en kristen oppdragelse, er eldgammel og rotfestet i den europeisk-kristne tenkning, tradisjon og historie. Vi kan vel knapt forestille oss hvilken sorg og smerte barn og foreldre måtte gjennomleve under det kristne tyranniets maktvelde gjennom utallige århundrer. Den kristne "nestekjærligheten" var åpenbart ikke ment for våre minste, små...  

Jødiske barn ble i tidlig middelalder fjernet fra sine foreldre ved 7-års alderen, for å gi dem en kristen oppdragelse (etter vedtak fra et Kirkemøte).

Hvordan ble den indianske befolkning og deres barn behandlet av de kristne conquistadorene? Det katolske Spania var det første landet i Europa som begynte med aktiv kolonisering av Sør-Amerika. Spanjolene brakte med seg sykdommer som tok livet av tusenvis av innfødte. Dette er bare den ene siden av saken.

«De erobret byer og ressurser, og knuste hele sivilisasjoner».

Spanske conquistadorer (= erobrere) la store deler av Amerika og noen øyer i Asia under spansk styre på 1500-1700-tallet. Katolske munker fulgte med på ferden, og de opptrådte tidvis meget voldelig og brutalt. Jesuittordenen arbeidet for å fremme den katolske kirkes innflytelse i hele verden. I Paraguay i Sør-Amerika overtok jesuittene på 1600-1700-tallet makten over store områder med et system av misjonsstasjoner (spansk: reducciones).

http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1002/subcat1022/thread311144/    

Noe senere, etter at kristne europeere erobret Australia og New Zealand fra 16–1700-tallet opplevde urbefolkningen det samme. «Den første europeiske oppdagelsen av Australia skjedde i det 15. århundre. Storbritannia gjorde krav på kontinentet i 1770, og det ble kolonisert som en straffekoloni i 1788».

Det ble vanlig at aboriginske barn ble tatt fra sine foreldre og plassert på barnehjem eller hos hvite fosterfamilier. «I store deler av det 20. århundre hadde australske myndigheter fjernet mange aboriginbarn fra deres familier. Denne praksisen var riktignok fordelaktig (?) for noen individer, men den gjorde stor skade mot aboriginfolket, kulturelt og emosjonelt».

Europeerne startet koloniseringen av New Zealand fra år 1769 og framover. Kristendommen ble offisielt innført på New Zealand i 1813. I 1845 var engelskmennene i krig med maoriene. På grunn av sin teknologiske overmakt vant de engelske nybyggerne, og etter hvert ble både den nordlige og den sørlige øyen overtatt.

I 1890 var tallet på maorier nede i et rekordlavt 40 000 på grunn av sykdom, våpen, alkohol og andre vestlige verdier som engelskmennene førte med seg. New Zealand ble etablert som britisk koloni. De fleste maorihøvdingene underkastet seg dronning Victorias herredømme. En brutal undertrykkelse begynte, og stridighetene varte i over 30 år. Kristne misjonærer slo seg ned på øyene, og konverterte Maori-folket.

http://morsmal.no/forskning/2092-maoriene-kamp-for-tospraklig-opplaering-i-new-zealand 

 

«Rundt 80 000 tidligere internatskoleelever lever fortsatt med dystre minner i Canada...Nye avsløringer om mishandling av inuitt- og indianerbarn (også metiser) har ført til en skarp debatt om folkemord i Canada...Over 150 000 urfolkbarn i Canada ble fra 1870-tallet til 1970-tallet sendt til kristne internatskoler...Nye avsløringer viser at de ble underernært og utsatt for medisinske eksperimenter. Mange av barna skal også ha blitt mishandlet og misbrukt...Mange døde på grunn av kulde, underernæring og sykdom, noen begikk selvmord».

(Klassekampen 07 08 2013)

 

GJENTATTE OVERGREP OG MISHANDLING I KRISTNE INSTITUSJONER PÅ 1900-TALLET

 

Det har kommet mange, mange sjokkmeldinger de siste tiårene. Kristne barnehjem og institusjoner har vært et farlig sted å oppholde seg for barn og unge. Vanskjøtsel, mishandling og uverdige forhold er avslørt ved mange katolske og protestantiske barnehjem og institusjoner (også i vårt land). Fysiske avstraffelser går igjen – og ydmykelser!  Den kristne "nestekjærlighet" var åpenbart ikke ment for de små og mest sårbare blant oss.

 

http://erlingjensen.net/Historie/waisenhuset.htm 

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Er-125-ar-nok-til-a-tilgi-barnemishandling-3768309.html 

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2004-23/id387932/?ch=9 

 

De senere år er det blitt kjent at flere misjonærbarn ble seksuelt misbrukt ved en av de norske misjonsorganisasjonenes internatskoler i Japan. Barna var ikke trygge i misjonens varetekt. Flere av ofrene har med mer eller mindre hell kjempet for erstatning og oppreisning gjennom en årrekke.  

Katolske presters ufattelige overgrep mot barn og unge har pågått i mange tiår, for en stor del kjent og fortiet av Den katolske kirke. Ofrene led i stillhet. De var maktesløse.

2500 barn ble mishandlet ved katolske barnehjem og skoler i Irland. «Barna levde i frykt, fordi de ikke visste hvor og når det neste overgrepet skulle komme», var konklusjonen i en omfattende irsk rapport som har sett på forholdene ved barnehjem og skoler drevet av den katolske kirken i landet. Utstrakt misbruk av barn og unge foregikk daglig ved de mer enn 250 kirkedrevne institusjonene.

Barnehjemmene og skolene for jenter, primært drevet av ordenen «Nådens søstre», praktiserte et strengt regime av fysisk avstraffelse og ydmykelser for å bryte ned jentene og få dem til å føle seg verdiløse. Mange av barna fikk ikke lov til å ha kontakt med familiene sine, og de ble konstant ydmyket og kritisert av sine verger.

Flere enn 500 katolske prester skal ha stått bak flere tusen overgrep ved de kirkedrevne institusjonene. De overgrepsmistenkte prestene ble flyttet fra sokn til sokn for å slippe unna forfølgelsen. Enkelte av disse prester havnet etter hvert i Australia, der det også har vært en rekke overgrepsskandaler de siste årene.

I 2003 tilbød den irske stat erstatning til tidligere barnehjemsbarn som hadde blitt utsatt for overgrep av den katolske kirken. Man regnet med å betale ut nærmere 7,2 milliarder kroner i erstatning. Dette tallet er basert på at bare 10 000 av de antatte 150 000 ofrene skulle stå fram.

(Pave Frans forsøker å få verden til å glemme – fortrenge - denne heslige skampletten. Norske aviser har gått rett i fella, blindt og ukritisk).

Gjennom 300-400-års slavehandel og slavehold i de kristen-europeiske kolonier (også i Sørstatene i USA) ble afrikanske familier splittet så kaldt, kynisk og nådeløst at vi knapt kan fatte det.

«Mange hvite baptister i Sørstatene mente på begynnelsen av 1800-tallet at slavehold var forenlig med kristendom».

 

«Menneskeverdets ukrenkelighet» er en av kirkens mange floskler, gjentatt og gjentatt i det uendelige av Den norske kirkes presteskap det siste halve århundret. Men i store deler av kirkens historiske praksis møter vi tvert om en total mangel på empati og barmhjertighet.  Ikke "nestekjærlighet", men MENNESKEFORAKT!  

 

PAVEKIRKENS DOMSMAKT

 

Pave Frans’ tåpelige, absurde uttalelser den senere tid (kopiert fra NTB i utallige aviser): «Gud vil dømme ledere som ikke beskytter miljøet (eller som ikke bekjemper sult)», avslører paven og pavekirkens groteske, grandiose selvbilde. Slike famøse utsagn kan man i beste fall bare smile av. Helt av seg selv undergraver pave Frans sin autoritet og troverdighet. Han snakker bare tull, men avslører desto mer sine autoritære tilbøyeligheter.

Norske autoritetstro medier ligger langflate for pave Frans. Jeg spør: hvor er «Charlies venner»? Hvordan kan de publisere slikt tøys i våre norske medier - uten kritisk refleksjon?

At slikt infantilt pavelig-katolsk sludder gjengis ukritisk i norske aviser, er svært avslørende for norsk presse (for ikke å si: norske forskere). Et nærliggende spørsmål ville være: hvem skal så dømme Den katolske kirkes geistlighet for dens undertrykkelse av de fattige gjennom hele historien?

Hvordan har pavekirken og Vatikanstaten erhvervet sin ufattelige rikdom? Hvordan beskytter og bekjemper den lille, styrtrike Vatikanstaten, med sin religøs-politiske diktator, miljøet og sulten i verden? Inkluderer paven seg selv som ansvarlig statsleder i verdenssamfunnet?

HYKLERIET kjenner ingen grenser. Pave Frans opptrer som «Gud selv»: Dommeren! Ja, en pave betrakter seg jo som apostlenes etterfølger, og mener kanskje at han derved skal få tildelt en domstrone i «Guds rike» (slik Jesus lovet sine 12 apostler)? Har han i eie «Guds» straffelover? Ettersom paven som «Guds» representant på jorden har inngående kjennskap til den guddommelige straffejustis, kan vi vel etterspørre en fullstendig liste over alle de «tiltalte», «skyldige» og «fordømte» statsledere (med konkrete tiltalepunkter) pave Frans VET «Gud» skal dømme...?

Vil pave Frans og hans forgjengere i paverekken stå på denne liste?

INGEN VET hva pavens «Gud» har uttalt om «miljøet» og «sulten» i vår verden. Jesus fra Nazareth var, i følge evangelieskriftene, ikke interessert i samfunnsspørsmål overhodet. Han forlangte av sine disipler og tilhengere at de skulle bryte alle bånd til samfunn, slekt og familie (slik katolske munker og nonner til dels ennå gjør det).

Vi vil gjerne ha FAKTA på bordet! Hvilke konkrete sosiale reformer har Den katolske kirke kjempet frem og fått innført til fordel for de underpriviligerte masser gjennom de årtusen den har utøvet religiøs-politisk makt?  

Det er ellers interessant hvordan norske medier framstiller pave Frans. Vi møter en gjennomgående, systematisk og konsekvent ubarmhjertig holdning og praksis i kirkens ÅRTUSENLANGE historie, motivert av den kristne lære. Det er nesten umulig å fatte omfanget av den ondskap og brutalitet kirken har utvist.

Når kirkens teologer i dag hyller seg selv (som de narcissister de er) med flosklene «nestekjærlighet» og «fiendekjærlighet», må vi alltid på minne dem om de ubeskrivelige lidelser - død og terror - kirkemakten har påført millioner på millioner av uskyldige mennesker.

Historien er knusende og drepende for kirken, og derfor fortier den sine illgjerninger. Alskens teologiske avledninger, rasjonaliseringer og tilsløringskunster kan ikke redde kirken fra dens moralske havari.

 

PROTESTANTISK-LUTHERSK MISJON PÅ 1800-TALLET

Som Den norske kirkes «satsningsområder» i dag, var det på 1800-tallet gassiske barn og unge kirkens første misjonærerer ville ha ha tak i. Da de første norske misjonærer ankom Madagaskar i annen halvdel av 1800-tallet opprettet de barnehjem og internatskoler (også kalt «pikeasyl»), slik at de kunne rive de unge «ganske bort fra den fordærvelige Indflydelse, for hvilken de fra den spædeste Alder ere udsatte i deres Hjem».

Ved å påvirke de yngste ville en kunne «faa indplante de christelige Sandheder i Hedningernes Børn...og faa et stort Tag i den kommende Slegt».

Jeg siterer forfatteren Svein Tobiassen:

Lukkede skoler muliggjorde miljøkontroll. Ved isolasjon ville misjonærene i stor utstrekning kunne bestemme hva barna skulle se, høre, lese, skrive og oppleve. Innen internatet kunne det skapes en verden som misjonærene mente var kristen, god og sann, i motsetning til utenverdenen som var hedensk, ond, uren og falsk.

Innenfor dette miljøet skulle barna lære å tro på den kristne Gud, skille mellom det absolutt onde og det absolutt gode, føle at den enkelte er ond, syndig, egoistisk og fortapt uten Troen. Det skulle føres en stadig kamp mot det urene i den enkeltes sinn, og bevisstheten om det syndige og onde skulle fremkalles ved å utvikle skam- og skyldfølelse. Formaninger, bønn og straff var egnede midler til å innprente de ønskede reaksjonsmønstre, og barn skulle oppmuntres til å komme med bekjennelser og tilståelser.

Elevene ble aldri sluppet av syne. Når de en sjelden gang skulle på besøk til foreldre eller slektninger, ble de «naturligvis» alltid ledsaget av en betrodd person...Foreldre og slektninger hadde anledning til å besøke barna på internatskolene så ofte de ville, for der kunne en «kontrollere deres Tale og Færd». Men de fikk ikke snakke med dem i enerom. Noe lengre opphold hjemme hos foreldrene kom ikke på tale. Det var viktig å hindre elevene i å bli tilsmusset av den «Syndselendighetens Pøl» som foreldrene levde i.

(Svein Tobiassen: Kulturkollisjon. Norske misjonærers møte med Madagaskar innland 1867-1883, Pax Forlag 1971)  

Den ensretting og indoktrinering, tankekontroll og overvåking, som vi normalt forbinder med totalitære samfunnssystemer ble altså praktisert ved misjonens anstalter (internat/asyl) i årene 1867–1883, mange årtier før nazismens totalitære ideologi bedøvet folkene i det sentrale Europa. De første (norske) kristne misjonærer på Madagaskar drev med «hjernevask» av gasserne lenge før nazismens rasistiske propagandamaskineri trådte i verk.

Raseteorier, nasjonalisme, kolonialisme, antisemitisme og misjon i siste halvdel av 1800-tallet utgjorde en (livs)farlig blanding i det kristne Europa, ikke bare med uhyggelige konsekvenser for jøder, men også for de berørte «hedninger» i Afrika og Asia.

Ganske som de europeiske koloniherrene delte Afrika mellom seg, gjorde misjonsorganisasjonene det samme. Det er en forferdelig historie, som i liten grad er gjort kjent for almenheten. De europeiske koloniherrer og misjonsimperialister delte i stor grad det (kristne) dualistiske verdensbilde og menneskesyn.

Maktspråket, herskermentaliteten og menneskeforakten var den samme.

 

DET NORSKE MISJONSSELSKAP  (NMS)

 

Det norske misjonsselskap (NMS), en del av Den norske kirke, ble opprettet i Stavanger i 1842. De  første misjonærer som ble sendt ut var Hans P. S. Schreuder og Niels Thommesen - til «Zululand» i Sør-Afrika. Til Madagaskar ankom de første misjonærer i 1866.

Framstillingen av de norske pionermisjonærene er svært interessant lesning. Jeg har i eie en bok fra 1906 med tittelen: «Hjem fra kamppladsen. Livsbilleder af vore afdøde missionærer og kvindelige missionsarbeidere i Zulu og paa Madagaskar».

Forfatter A. Olsen blir på tittelbladet presentert slik:  «missionsprest i det norske missionsselskab...Med 30 portræter».

Denne type tidlige misjonærbiografier («portræter») utgjør en særegen kristelig sjanger, som synes å låne trekk fra både eventyret og (helgen)legenden. Ikke bare det: disse heroiske helteskikkelser i den luthersk-protestantiske misjonshistoriens første tid presenteres som overmenneskelige «Kristus-skikkelser». De overvinner umenneskelige prøvelser og motgang. De er overbevist om at de bringer lys til det mørke (usiviliserte) «hedningeland».

I grunnskolen frem  til 1970-80-årene ble småskrifter om disse idealiserte misjonspionerene brukt i kristendomsundervisningen. Misjonsskolen i Stavanger ble etablert i 1843. Ved denne institusjonen er utallige misjonsprester utdannet. I dag kaller den seg Misjonshøgskole.

Slik presenterer NMS seg i dag: «Brobygger i ord og handling».  

Blant bidragsyterne  i det lille skriftet Confessio Augustana 1530 – 1980. Gammel bekjennelse i unge kirker (1979, utgitt av Norsk Teologisk Nemnd og Den norske kirkes presteforening. Redaktør: Ola Tjørhom), finner vi flere misjonsprester:  Kjell Nordstokke, Kjetil Aano, Bjørn Bue, Tor Berger Jørgensen og Thor Strandenæs. Skriftet ble utgitt «i tilknytning til Confessio Augustanas (CA) 450-års jubileum i 1980».

Et av spørsmålene som blir stilt i forordet er følgende:

«Kan CA i realiteten sies å være EN UNIVERSELL bekjennelse, eller er dens betydning begrenset til de vesterlandske lutherske kirker?».

Spørsmålet er stadig  brennaktuelt! Ikke bare er denne evangelisk-lutherske lære på ny gjeninnførti den norske Grunnlov de senere år (2014), uten offentlig debatt,  men den er utbredt til hele verden det siste halvannet århundret av protestantisk-lutherske misjonærer. Når vi vet at den kristen-protestantiske verden allerede i mange år har planlagt feiring av Luther-jubileet i 2017, kan vi forundres over hvorfor norske lutherske biskoper, teologer og apologeter ikke informerer norsk almenhet om «Folkekirkens» lære- og skriftgrunnlag. Det rare er at heller ikke religionshistorikere/religionsvitere ved våre universiteter bidrar til slik folkeopplysning.

Vi kan videre undre oss over hvorfor den snart pensjonerte teologisk konservative, politiske («kristen-sosialistisk») biskop Tor Berger Jørgensen (med 15 års virksomhet som luthersk  misjonsprest i Japan, og som mangeårig generalsekretær i NMS ) i dag heller vil snakke om homofili, klima, oljepolitikk og skattespørsmål ENN om Den norske kirkes (fundamentale) konfesjonelle læregrunnlag:  Confessio Augustana  (CA).

Jeg siterer biskop Jørgensen:

«For meg dreier Kristus og livet seg om ydmykhet på min egen tros og mitt eget livs vegne og en tilsvarende respekt for andres tro og liv. Vi er alle avhengige av Guds nåde! Det er en erkjennelse som skaper ydmykhet og respekt. Vi er i nærheten av Åndens frukter, slik Paulus regner de opp i Gal 5,22».

Det er vel ikke så sikkert at de mange protestantisk-lutherske kirkesamfunn, som heller ikke de lutherske teologiske fakulteter (inkl. Misjonshøgskolen), skiller seg vesentlig fra hverandre i synet på MISJON, slik det kort og konsist er gjengitt ved Fjellhaug bibelskole.    

 

https://fjellhaug.wordpress.com/tag/drive-misjon/

http://kirken.no/nn-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/mellomkirkelig-rad/misjon/hva-er-misjon/ 

 

Noen invitt til dialog med jøder og muslimer er vanskelig å finne på Vårt Lands Verdidebatt, skjønt en rekke prester (og flere biskoper) er registrert på dette forum. Brobyggere? Nei, de vil helst bare diskutere med hverandre. Da får de svarene de vil ha.

Jøder og muslimer holder seg (klokelig?) langt borte fra det til tider aggressive, hatefulle debattklima på dette kristne debattforum. Man snakker helst om «de andre», ikke med dem. Belæring, forkynnelse og misjon: det er den kristne kommunikasjonsform! Den utelukker all dialog.

«Muslimene behøver ikke flere imamer, men Kristus», erklærer Greta Aune Jotun på Verdidebatt 26. mai 2015. Redaksjonen har ingen innsigelser. Hun VET hva muslimer trenger, som også kristen misjon og Vårt Lands papiravis . Ingen teologer, biskoper eller misjonsprester motsier henne.

Og ja, de kristne har alltid VISST hva vi trenger (i vår såkalt "åndelige nød" og "religiøse lengsel"), slik også biskop Jørgensen forteller oss at "vi er alle avhengige av Guds nåde" (se ovenfor). For noe sludder!

I årevis er vi blitt proppet fulle av informasjon om islam og islamisme i mediene, mens vi ennå ikke finner tilsvarende saklige opplysninger om vår egen religion: kristendommen! Ingen biskoper/teologer, religionsforskere eller apologeter bidrar til å opplyse almenheten om tankeinnholdet i den grunnlovsfestede "evangelisk-lutherske lære".

Alle initiativ og ønsker om fredelig sameksistens mellom religioner, folkeslag og kulturer, som mer eller mindre klart artikulert slumrer og vaker mellom oss, blir definitivt kvalt og drept på Verdidebatt. Få steder blir fiendebildene klarere demonstrert og vedlikeholdt enn nettopp her.

Avisen Vårt Land strever voldsomt for å tiltrekke seg nye lesere, bl.a. ved å knytte til seg eksterne skribenter, ganske på samme måte som politiske partier nøytraliserer interne opponenter. Strategien er den samme.

På Fri Tankes nettside leser vi at mor og sønn Gunleiksrud  "verdimessig er helt på linje", og at "de er samstemte i at skillene i dag ikke går mellom ulike livssyn, men innad i ulike religioner og livssyn - mellom ekstremister og andre".  

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9868 

Det er rart hvordan politiske og muslimske dissidenter hylles i den vestlig-kristne verden, mens altså HEF og Den norske kirke forenes i ETIKKEN. Vi kan merke oss at det for det meste er muslimske dissidenter Oslo Freedom Forum har samlet om seg den senere tid, til stor jubel fra et ganske samlet pressekorps.  

Ingen kristne dissidenter er representert. Finnes de ikke?

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_Freedom_Forum  

http://www.civita.no/2015/05/20/oslo-freedom-forum-2015 

 

Avisen Vårt Land synes nok selv at den er dristig og ny-skapende, men for oss utenforstående er avisen like intern og forutsigbar som den alltid har vært. Ny layout og prangende, spektakulære overskrifter kan ikke skjule nettavisens velkjente, kristelige profil. Dess mer glatt og glanset den blir, dess mer tynt og spinkelt blir dens innhold. Dess høyere den roper og skriker etter oppmerksomhet (merk: større og kraftigere bokstavtyper), dess mindre interessant og relevant blir den.

Når pinsebevegelsens «åndsdåp», "åndsutgytelser" og «tungetale» atter en gang (gjesp) blir gjort til tema i Vårt Land, skjønner vi at avisen går på tomgang. Den nye reportasjeformen Vårt Lands journalister har innført ved de kristne høytider (nå sist: «Kristi Himmelfartsdag»), er like lite pålitelig, troverdig og kommuniserende som avisens jevnlige prekener og andakter. Men for Vårt Lands kjerne-lesere er det ganske sikkert kjærkomment stoff, som bekrefter Jesus-forgudelsen.

«Reporterne» i Vårt Land er uforbederlige forkynnere. Oldtidsmytologien blir verken mer interessant eller relevant ved denne type sære kristen-journalistiske «sjanger». Når gammelt, utdatert mytologisk tankegods (les: kirkens dogmer) søkes ikledd «moteriktige gevanter», bryter all kommunikasjon sammen.

http://www.k-s.no/artikkelside/article/134993 

Forkynner er også Erling Rimehaug med sin eiendommelige pinsepreken «Den anonyme ånd», som til alt overmål også er publisert på avisens debattforum. Forstår ikke Rimehaug & Co. forskjell på debatt og forkynnelse?

Jeg siterer ingressen:  «Den hellige ånd er langt mer mangfoldig enn vi ofte forestiller oss. Men Ånden selv er diffus å få tak på».

Hvordan i all verden kan avisens lesere debattere «Ånden selv", som hevdes å være mangfoldig, anonym og diffus?

 «– Pinsen er så abstrakt. Det er en utfordring å lære barn om pinsen, sier Presteforeningens leder på Vårt Lands nettsted tro24.no. Der har vi spurt barneledere om hvordan de forklarer Den hellige ånd for barna. De snakker om hjelperen, han som skaper tro, erfaringer med bønn, lovsang og sakramenter. Altså om hva ånden gjør. Men de har lite å si om Ånden selv».

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11578514/  

Merk "ånden" og "Ånden" i bestemt form entall!

Se også innlegget «Pinsetid», av Trond Klaape (menighetspedagog, småbruker og kulturformidler. Masterstudent i diakoni ved Diakonhjemmet høgskole).

Det blir stadig hevdet at folk mangler kunnskap om hvorfor vi feirer pinse, men disse to innleggene viser vel at kristenfolket selv er ganske forvirret og omtåket når det gjelder den maskuline ånden (tredje person i treenigheten): Den hellige ånd.

Blant Erling Rimehaugs 426 innlegg har jeg plukket ut nedenstående innlegg som omhandler det kirkelige dogme om «Kristi himmelfart» (artikkelen gjenfinnes i Rimehaugs bok Ansikt til ansikt, 2009).

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread56855/#post_56855 

Forøvrig kan vi notere oss at Klassekampens katolske spaltist nå også   er blitt andaktsholder i Vårt Land. Det avtegner seg et stadig klarere mønster, for ikke å si et kristent nettverk og kameraderi i mediebildet.

 

"DEN NYE VIRKELIGHET" 

 

Den unge teologiprofessor ved MF, Atle Ottesen Søvik, er en ypperlig representant for den type «kriseteologi» som så og si har mistet språket, og derfor ender opp i meningsløst skvalder. Det skyldes bl.a. den teologisk-dogmatiske ramme og det såkalte «misjonsoppdrag» all kristen tenkning er bundet av.

Innlegget på Verdidebatt «Hva er meningen med livet?» må nødvendigvis bli rotete og uklart når svaret på spørsmålet for skribenten ("systematisk teolog") – som for alle kristne - er «Kristus-troen».

Det er til tider sjokkerende å registrere hvordan moderne teologer og apologeter misbruker mediene og mishandler vårt normale språk, i den ene hensikt å manipulere sinnene og erobre (under)bevisstheten. Vi som leser kirkehistorie, misjonshistorie og (intern) teologisk litteratur med et utenfra-perspektiv blir forferdet over kirkens MAKTUTØVELSE gjennom alle de århundrer den har eksistert.

«Erobringen av sjeler», som all kristen misjon har som målsetting, har autoritetsdyrkelse og underkastelse som ideal: den lydige tjener ("Kristi trell", som Paulus sier det). I språk og skrift, i tale og handling er kirkens historie fra 300-400-tallet en endeløs historie om MAKT.

Maktspråket møter vi også i de to sitater nedenfor. Den kristne dualisme blir tydelig artikulert: FOR eller MOT (enten – eller). I dag forstår stadig flere at Den norske kirkes offisielle lære ikke handler om «eksistensielle valg» for den enkelte, men om kirke-kristendommens forrykte gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn.

Vi utfordres ikke verken intellektuelt, moralsk eller eksistensielt. Kirkespråket er dødt, innholdstomt. Det har bare mening for den interne krets av «Kristus-troende»: de innvidde. For mange av oss andre er det et abrakadabra-språk.

De to herrer jeg siterer nedenfor er eksempler på hvordan såkalt «progressive» teologer vedlikeholder den kristne ortodoksien. Vi ser at virkelighetsoppfatning og selvforståelse innenfra-sett består uforstyrret, mens den utenfra-sett fremstår som fullstendig forstyrret.

Se mer om de såkalt «progressive» skribenter her (det synes som om det råder litt «tanketørke» på hjemmesiden deres):

 

http://www.vl.no/2.616/liberale-kristne-lager-tenketank-1.75452 

http://www.kristenogprogressiv.no/ 

 

«Kirken søker ikke makt. Kirken skal ikke herske. Kirken skal tjene: Gud og medmenneskene. Den største tjenesten er å dele Bibelens store mysterium om Guds nærvær i historien i Jesus Kristus, slik at menneskene kan trekkes mot lyset i evangeliet. Det er ikke et politisk budskap utover at Kristus en gang skal komme tilbake for å gjøre alle ting nye ...Men underveis mot dette målet skal kirken speile den nye virkeligheten - fylt av den tvetydighet som ikke blir opphevet før vi ser han ansikt til ansikt. Før det forstår vi stykkevis».

(Biskop og tidligere misjonsprest Tor Berger Jørgensen, Verdidebatt 11. mai 2015).

Hvis kirken ikke har søkt makt, og ikke skal herske, hvorfor har den i minst 1700 år slynget evigvarende doms- og straffetrusler over hele verdens befolkning?

Kan det sies klarere enn i presten Ivar Bu Larssens innlegg? Jeg er kanskje ikke den eneste som får frysninger av dette innslaget.

«Kirken er forvalteren av et budskap som stiller folk på et eksistensielt valg, for eller mot, for eller mot å følge Jesus på den veien som går gjennom lidelsen og døden til oppstandelse og nytt liv. For eller mot korsets tegn i våre liv».

(Ordinert teolog Ivar Bu Larssen, Verdidebatt 13. mai 2015)

 

------------------ 

 

NOEN KILDER

 

(Kristelig misjonstenkning:  Innenfra-perspektivet)

 

Adolf Steen:  Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888 (Egede Instituttet, Hovedkommisjon Forlaget Land og Kirke, Oslo 1954)

Fridtjov Birkelig: Politikk og Misjon (Egede-instituttet 1952)

Gunnar Stålsett (red.):  Misjonstenkningen i dag og i morgen (Nomi Forlag 1969)

Stephen Neill:  Misjon i 2000 år  (Nomi Forlag 1972)

Inter Collegas. Den norske kirkes presteforening:  Med kall fra Gud og kirken  (38. Generalforsamling, Oslo 1984).  De første artikler lyder slik: «Søkelys på folkekirken: Kirke for folket – en sann kirke?». «Søkelys på prestetenesta: Med kall frå Gud og kyrkja».

Egil Grandhagen:  Glimt fra Asias misjonshistorie. Fra begynnelsen og frem til ca. 1600-tallet (Tapir Akademiske forlag, 2011)

Ola Tjørhom (red.):  Confessio Augastana 1530 – 1980. Gammel bekjennelse i unge kirker (Norsk Teologisk Nemnd og Den norske kirkes presteforening, 1979)

Harald Bjørnøy:  Jordens største under. Historien om kirken  (Lunde Forlag 2009) 

 

(Utenfra-perspektivet)

 

Bamber Gascoigne: De kristne  (Grøndahl & Søn Forlag AS, 1978)

Yngvar Ustvedt:  Paradiset og tårene  (1977)

Svein Tobiassen:  Kulturkollisjon. Norske misjonærers møte med Madagaskars innland 1867 – 1883  (Pax Forlag 1971)

Terje Myklebust:  Åndelig utviklingshjelp? Kritisk søkelys på kristen misjon  (Human-Etisk Forbund 1989)

Med Sverd og Bispestav. Kirken 2000 år  (Humanist 3/1995)

Brita Pollan:  For djevelen er alt mulig. Kristne historier om samene  (Høyskoleforlaget, 2007)

All Verdens Historie 4/2015:  Kappløpet om Afrika. Kontinentet inntatt på 30 år

 

---------------------

 

27.05.2015 (sist revidert 16.09.2015)

G. Ullestad