«Her er hensikten å male et vakkert bilde av kristendommen for å legitimere at Den norske kirke fortsatt skal ha særstatus og privilegier i dagens Norge. Da må man rydde av banen ubehageligheter
som at kristendommen på menneskefiendtlig vis dømmer alle andre enn seg selv til evig pine i helvete. Da kan man ikke nevne at utviklingen av dagens liberale likestilte samfunn i stor grad er kjempet fram i kamp mot en kirke som historisk sett
har legitimert diskriminering og undertrykking i ledtog med statsmakten. Da må forfatterne underkommunisere hvordan kvinner har blitt holdt nede og hvordan homofile, «kjettere» og andre avvikere har blitt trakassert og forfulgt av kirkens
menn opp gjennom århundrene».
http://fritanke.no/kommentar/forslag-til-ny-tittel-sa-kristent-bor-norge-vare-med-utropstegn/19.10179
Det er en lei tendens i den luthersk-protestantiske kirke til å fraskrive seg teologisk-ideologisk medansvar for de europeiske kirkenes voldshistorie. Det tankegodset, den ideologi og det menneskesyn
som motiverte og legitimerte makt- og voldsutøvelsen består uendret i dag. Her har intet oppgjør funnet sted.
Alt som er negativt og kritikkverdig i kristendommens skriftgrunnlag, teologi
og historie vil man helst avgrense til den gammeltestamentlige jødedom eller den katolske kirke. Eller nå: såkalt kristne «ny-fundamentalister» og/eller "karismatiske" menigheter. Kirken har årtuseners tradisjon i å
konstruere interne og eksterne motstandere. Den kjemper nå som før på mange fronter.
Hvem er de eksterne fiender i dag? Islam? Alternativbevegelsen? Eller kanskje: ny-ateismen? Sekularistene?
(Den aggressive kampanjen mot ny-ateistene, særlig Dawkins, som i årevis ble ført også i toneangivende aviser som Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet, har heldigvis dempet seg noe).
Hvem er kirkens «fiende» i dag? Hvem plukkes ut som tjenlig syndebukk? Hvem kaster de «skiten» sin på, for å bevare egen renhet og skyldfrihet? Først skaper de sine fiender,
for så å utrope sin kjærlighet til dem! For et vanvidd! De sier at guden elsker synderen, men hater synden. Og hvordan skal dette skillet gjennomføres ved straffeutmålingen på Dommens dag?
Ettersom den allmektige og allvitende kristne «Gud» (stadig virksom i verden og i historien?) fritas alt ansvar for hva hans skapninger steller til av lidelser på jorden, søker også denne gudens kirke og hans representanter
på jorden (pave og biskop, troslærere og kirkelærere) seg fritatt for ansvar.
Teologene er i villrede om «Gud» - himmelens og jordens skaper og opprettholder - er aktiv
eller passiv i forhold til sitt skaperverk. Snart plasserer de ham innenfor skaperverket, snart utenfor. Snart er han deltaker, snart tilskuer. Teorien at guden på samme tid er både immanent og transcendent er kanskje ikke like
lett å forsvare lenger.
Er guden blitt hjemløs? Er Han forsvunnet i det massive teologiske byggverket? I alle skiftende teologiske teorier?
Når teologene
konfronteres med ubehagelige spørsmål, henviser de oss gjerne til den «skjulte Gud» (motsatt den «åpenbarte Gud»). Et lignende skille tenkes mellom den synlige og usynlige kirke.
Pinsen er omtalt som «det usynlige nærværets høytid».
http://www.bibelsk-tro.no/12-04-10.html
https://snl.no/ecclesia_invisibilis (TF-professor Tarald Rasmussen står som fagansvarlig for en totalt intetsigende setning).
http://www.logosmappen.net/nelk/foredrag06/JanBygstad.html
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/pinse-og-treenighetstiden/det-usynlige-narvarets-hoytid/
Og hva med den «skjulte pavemakten»?
https://www.lmd.no/2005/05/den-skjulte-pavemakten/
DEN "LIDENDE GUD"
En av løsningene på «det
ondes problem» i moderne teologi er å gjøre guden svak, sårbar og avmektig, som det også heter i teolog Eskil Skjeldals boktittel: «Den svake Gud» (2009). En av inspirasjonskildene kan ha vært den katolske
filosofen Gianni Vattimo. Ja, ingen religioner har et tilsvarende antropomorfisk gudsbilde som kristendommen. Så er da også guden identisk med en historisk, jødisk mannsperson: Jesus fra Nazareth.
Han er i følge Nicæneum "Guds enbårne Sønn...av samme vesen som Faderen". Siden det famøse kirkemøtet i Nicæa
år 325 har Sønnen sittet ved Faderens høyre hånd. Samtidig sies han å være overalt i verden. Han lar seg seg møte, se og høre av sine tilbedere. Menn som kvinner bøyer kne
for Jesus.
Jeg siterer et av de siste, store førsteoppslag på Vårt Lands nettavis 17. juli: "Møtte Jesus på hybelen", sier en rettsmedisiner!!!
Motsatt avisens hensikt vil nok slike historier svekke folks tillit til kristne "vitenskapsmenn". Fra sin rettsmedisinske praksis vil jeg tro omtalte patolog ikke har sett at døde mennesker blir levende.
Eller, har han forsøkt seg med en dødeoppvekkelse? Nei, han gjør nok bare et biologisk unntak for Jesus. Da er han ikke lenger biolog/medisiner, men "troende". Slik irrasjonalitet, naivitet og overtro er
absolutt uforenlig med all empirisk forskning.
Lignende historier om "møter" med Jesus finnes det mange av i Vårt Land. En ung mannlig skater fortalte i avisen at
han "møtte Jesus i luften". Kan vi annet en smile?
Det er en forunderlig språkbruk som benyttes. Men til grunn for denne ligger selvsagt den absurde oppstandelses-teologien,
som MF-teologen Espen Ottosen også stadig forsøker å forklare for Aftenpostens lesere. Som om vi skulle være "idioter"! Ottosen har etterfulgt biskop MF-teologen Per Arne Dahl som avisens kirkelige "alibi". Hans
mange selsomme bidrag i Aftenposten kan leserne lett hente frem.
For liberalteologer og kristen-sosialister er Jesus kompis eller "kamerat Jesus". Den ordinerte rockepresten Bjørn
Eidsvåg har ikke HELT mistet Jesus, forteller han til VG.
http://www.vg.no/rampelys/teater-og-show/bjoern-eidsvaag-om-troen-man-mister-sine-idoler-men-jeg-har-ikke-helt-mistet-jesus/a/23708968/?google_editors_picks=true
Teologene har angivelig førstehåndskjennskap til oldtidsprofeten Jesu innerste tanker og følelser. Med to av treenighetsgudens
personer, Sønnen og Den hellige Ånd, svevende overalt (i verden, i historien, for og i bestemte mennesker OG i tusener på tusener av bøker) er det en rar situasjon den splittede (globale) kristne
kirke befinner seg i.
På teaterscenen til høsten skal presteordinerte Bjørn Eidsvåg (Dagbladets "puddel" gjennom mange år) fortelle publikum
hvem Jesus egentlig var og er. Hvis man etter 6 års akademiske studier, et langt livs erfaringer, mange års terapi og oppdatert skolering de siste år, lander på TF-professor Halvor Moxnes Jesus-teologi, er det nok lite håp
for Bjørn Eidsvåg.
Ut fra signalene som er kommet fra Eidsvåg i pressen nå i forkant, er det trolig en ganske konvensjonell "liberal" og "kristen-sosialistisk" Jesus vi kommer til
å møte på scenen. Men dommedagsprofeten og mirakelpredikanten fra evangelieskriftene i NT er nok ikke verken liberal eller progressiv.
(Dødeoppvekkeren fra Mosambik sier at det er
Jesus som handler gjennom ham).
I Den katolske kirke er "mirakler" helt alminnelig og selvfølgelig, noe utallige pilegrimer og helgener visstnok vitner om... (Unnskyld: "underet",
som visst er et mer respektabelt ord. Jfr. Håvard Nyhus siste innlegg på Verdidebatt).
Pave Frans har i sin regjeringstid helgenkåret en lang rekke mennesker på
grunnlag av deres mirakler (etter langvarige og grundige undersøkelser, må vite). Mirakler skjer, og mirakler oppmuntres, fortrinnsvis blant spesielt fromme og hellige. Men! man må være katolikk!
Vi kan regne med at også den aldrende pave Frans vil bli helgenkåret etter sin død, slik han selv har helgenkåret to av sine forgjengere i pavestolen. Hvilke mirakler pave
Frans har utført, vil nok komme for en dag. Han vil få sin plass i det kristen-katolske "mausoleum", blant overmenneskelige diktatorer av alle slag.
Biskop Sommerfeldt i Dnk advarer...Eller, gjør
han egentlig det? Det vi kan konstatere er at DKK's gud griper inn i menneskelivet og gjør mirakler, mens Dnk's gud åpenbart er langt mer tilbakeholden. Men hvorfor gjør den protestantiske gud flere mirakler i Afrika
enn i Norge?
En svak og avmektig gud er ganske puslete. En "lidende" gud er også helt ubrukelig. Hva gjør han? Sitter han på tronstolen og bare gråter? En gud som er fratatt
sine overmenneskelige, guddommelige egenskaper og evner er da ingen gud?
Men DØMME hele menneskeheten på "den ytterste dag" skal han! Da skal han vise sin makt. Da skal han ta en grusom hevn over
den ulydige menneskehet han selv skapte. Da skal vi straffes for å ha brukt "den frie vilje" og forstand han utstyrte oss med.
Men ingen vet NÅR dette skal skje, ikke engang gudens
nærmeste og mest fortrolige: pave og biskop. Den hellige Ånd - Talsmannen - gir visst ikke denne type informasjon. Alt vet teologene om guden sin, bare ikke "gjenkomstens" dag. Denne dagen
har de kristne ventet på i 2000 år.
Også gudsdyrkere som befinner seg i kirkens randsone VET forbløffende mye om denne ene "Gud". Den morsomme
Sverre Avnskog på Verdidebatt sier det slik nylig: "Gud ønsker selvsagt ikke...".
(Avnskog har Jesus som forbilde).
Den katolske Njål Kristiansen og den protestantiske Oddbjørn Johannessen er frenetisk aktive og utrettelige på de fleste tråder på Verdidebatt. De har
begge passert 60-års grensen.
Den ene er kristen-konservativ, den andre kristen-sosialist. Når temperatur og ekstremisme øker, søker de å dempe effekten ved moderate formaninger.
Deres meritter og aktivitet på Verdidebatt er ganske imponerende. Ingen overgår dem i antall kommentarer (15 644/10 838). De har en trang til å uttale seg om absolutt ALT! Får de sove om natten? Det er fristende
å si at Verdidebatt ER Njål Kristiansen.
DEN UFORSTÅELIGE "HJEMLENGSEL"
Oddbjørn Johannessens nostalgiske vemod over at hans barndoms bedehus ble lagt ut for salg, skriver han litt om her.
"Kanskje ble jeg først og fremst litt vemodig, siden jeg
i en del av mine barne- og ungdomsår hadde en ganske sterk tilknytning til huset – som søndagsskoleelev der i rundt ti år, senere som en av de ytterst få tenåringene som gikk fast på møter der...".
På en av Bente Bratlunds nostalgiske tråder (hun lengter hjem, forstår vi), hyller han "hverdagskristendommen" slik:
"Dersom kristendommen skal ha noen relevans i vår tid, er det nestekjærlighetsbudskapet som bør vektlegges. Jeg synes Matias Orheims uttrykk "kvardagskristen" her kan være dekkende. Det er også den form for kristendom
jeg har gode minner om, særlig knyttet til min indremisjonsbestefar som levde som han lærte - og, på en litt annen måte, fra min tid i Frelsesarmeen".
Om ordet "solidaritet" sier Johannessen:
"Det er et relevant og i prinsippet tidløst etisk begrep - også brukt innenfor en teologisk/kirkelig kontekst, da særlig knyttet til Bergprekenen og nestekjærlighetsbudet".
Johannessens "fordums predikanttrøst" kan leses på Bente Bratlunds tråd. Den omtanke og omsorg folk flest naturlig og instinktivt praktiserer overfor sine medmennesker
(uten tanke for noen gud), blir her omgjort - redusert og banalisert - til HVERDAGSKRISTENDOM. Johannessen viker unna kristendommens fundament, læren, som er noe ganske annet enn "nestekjærlighetsbudskapet". Uuttalt er det den liberale,
moderniserte ideal-Jesus vi her skimter. Trolig den samme figur Eidsvåg skal presentere på teaterscenen.
Fri og bevare oss! Vi trenger da ingen kristen Gud/Jesus eller kristendom - og slett ingen
Bergpreken - for å forstå eller praktisere alminnelig, menneskelig "rettferd, solidaritet og fred"?
Bratlunds (og Johannessens?) "hjemlengsel" og følelse av tomhet
er meget interessant, men også ganske ubegripelig. Noen av oss er lykkelige over at vi klarte å unnslippe. Vi flyktet og har aldri kjent på noen "hjemlengsel" i ettertid.
Det var
tomheten vi flyktet fra. Den vil vi naturlig nok aldri oppsøke igjen. Det var trangt og kaldt der. At det skulle være noe godt, dypt og sterkt i det miljøet vi kjempet oss ut
av, er lite gjenkjennelig. Fremmedgjøring og avstand er ord jeg finner langt mer dekkende.
Svært mange vokser opp med et "tomrom" i seg, av mange forskjellige grunner. Hvis
Bratlund tror at bare en tilbakevending til "hjemmet" kan fylle tomrommet, vil jeg nok si at mulighetenes radius er sterkt og sørgelig begrenset.
"...men så er det
dette som ligg der i så mange av oss, denne lengselen som kan blussa opp ved ein salme, ved eit bilde, ved ord. ein heimlengt om vi slett ikkje vil heim og inn under det vi etter kvart opplevde som eit åk. men der var noko, noko godt, noko djupt,
noko sterkt også. noko som sette seg fast...
av og til undrast eg kor mange vi er, vi bortkomne med ein heimlengt vi ikkje så friviljug vil snakka høgt om. med
det tomme rommet i oss som ikkje noko anna kan fylla...".
Den teologiske og historiske rammen er helt fryktelig. Man skulle tro at en førsteamanuensis
(med sin bakgrunn) var bedre orientert om det kirke-kristne skriftgrunnlag. Men hva teologene og kristen-apologetene holder på med ved UiA, vet vel bare gudene (og Vårt Land).
https://www.uia.no/kk/profil/janoh
https://www.uia.no/nyheter/vil-gjerne-ha-mer-kjaerlighet
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11651647/#post_11651704
I dosent Per Bjørnar Grandes kristelige versjon lyder det slik (man må være klar over at Grande er inspirert av en særegen teologisk-filosofisk
teori om offeret, hvor en tanke er at Jesus som det siste og ultimate offer avskaffet/opphevet selve offeret...):
«Sannsynligvis er det korsfestelsesscenene som har
vært det mest virkningsfulle når det gjelder å endre menneskers holdninger. Jesus på korset problematiserer og delvis opphever forestillingen omkring den tradisjonelle allmektige og straffende Gud. Når Jesus roper ut til de som
er i ferd med å drepe ham, at de må tilgis fordi de ikke vet hva de gjør, markerer dette en vesentlig dreining i forhold til gudsbildet. Den metafysiske, allmektige og straffende guden leder mot en forestilling om en tilgivende og lidende
Gud».
En «tilgivende og lidende Gud»? Hvor i den autoriserte bekjennelse Augustana finner vi denne guden? I art. 1 og 17? Hvor i kristendommens voldshistorie finner vi en tilgivende
«Gud», eller en tilgivende kirke?
Gråter Gud over den lidelse hans kirke på jorden har påført millioner på millioner av mennesker, eller er han tilfreds med de avtrykk Peter,
Paulus, Augustin og Luthers etterfølgere har avsatt i historien?
Hele det fantastiske innlegget kan leses her
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11646242/
Teologenes «Gud» er sannelig en merkverdig gud. Han virker ustabil, upålitelig og uberegnelig (høyst menneskelige trekk). Han forandrer stadig mening. Helt vilkårlig
opphever han de naturlover han selv har skapt for menneskelivet ved fødsel og død, men kan ikke forhindre naturkatastrofer som påfører hans skapninger ufattelige lidelser.
Det er forskerne - vitenskapen - som søker å forebygge og minimalisere virkningene av naturens krefter, som vi ikke har kontroll over. Denne etiske dimensjon, som har menneskehetens velferd i sentrum, er ikke synlig påtrengende hos den allmektige Skaperguden.
Motsatt den hjelpeløse,
passive og svake guden er altså forskere over hele verden konstant i aktivitet for å avhjelpe menneskelig nød. (Mange kristne vil sikkert si at de er "Guds redskap").
Guden velger ut noen til redning, og helbredelse, mens andre lar han lide og dø. Det ser ikke ut til at han har spesiell omsorg for de mest sårbare og uskyldige blant oss: BARNET! Men han forlanger likevel å bli æret
og tilbedt, som alle diktatorer. Han utdeler privilegier til lojale tilhengere/partifeller.
For forfatter og konvertert katolikk, Jon Fosse, handler det om gudens «makt i avmakta»...
http://www.dagogtid.no/tag/jon-fosse/
De kristne elsker slike meningsløse paradokser. For igjen å sitere
kirkefader Tertullian: Jeg tror fordi det er absurd. Dess mer irrasjonelt og selvmotsigende, dess bedre teologi og dess større «mysterium». Kristne apologeter og teologer blir ikke enige om hvorvidt det er rasjonelt å
tro på Guds eksistens (jfr. Søvik/Davidsen), eller som TF-teologen Åste Dokka sier det i siste nr. av Minerva (se mer nedenfor).
«Troen starter et sted der argumentene kommer til kort
og noe annet begynner».
Denne teologens pessimistiske menneskesyn får man et inntrykk av her:
«Det mest håpløse, i ordets rette
forstand, scenariet jeg kan se for meg, er en menneskehet som forsøker å frelse seg selv».
Det kristne frelses-begrepet plasserer Dokka godt innenfor kirkens mytologiske verdensbilde
og det lutherske menneskesyn. Det er ganske riktig helt håpløst, og helt umulig å forholde seg saklig-fornuftig til. Mange vil nok falle av lasset her.
Hvis vi derimot erstatter
formuleringen «frelse seg selv» med «redde seg selv» /"hjelpe seg selv", får vi et helt annet (optimistisk) bilde. Da er det menneskehetens potensiale, evner og muligheter til stadig forbedring av menneskelivets vilkår som
skaper håp. Den rivende kunnskapsutvikling – forskning på mange felt – særlig de siste par århundrer har gitt oss et samfunn våre forfedre og formødre knapt kunne drømme om.
Det er rart at den guden som har skapt oss mennesker med vår eminente evne til logisk-rasjonell tenkning ikke selv forstår seg på alminnelig, normal logikk. Den irrasjonelle «Gud» har skapt rasjonelle
mennesker, og vi har med hell tatt vår skjebne i egne hender.
Da blir guden rasende og hevngjerrig. Hans skapningers forstandsevner og etisk-rettslige bevissthet har langt overgått ham. Er det derfor
guden er blitt svak og avmektig?
Hva gjør en diktator som mister kontrollen over sine undersåtter? Hva gjør hans kirke på jorden når den guddommelige hersker fratas
makten? Er det biskop og pave som tar gudens plass på tronen?
I alle ville teorier og spekulasjoner om gudens vilje, vesen og personlighet ser vi hvordan menneskene projiserer sine skiftende behov,
idealer og ideologier på guden. Guden tenker og føler omtrent slik hans tilbedere gjør det. I skrift, bilde og forkynnelse er Han framstilt som en mannsperson, ingen «ånd». Han svarer for det meste på sine tilbederes
behov og bønner.
Teologene strever voldsomt i dag for å holde det treenige gudsbildet samlet, samtidig som noen av dem synes å ville konstruere en helt ny gud, som f.eks. de presteordinerte
teologene Gyrid Gunnes og Helge Hognestad. Med en ny gud følger gjerne en ny religion. Disse to teologer er tvetydige i sitt syn på den mytologiske Kristus-figuren. Hvem den kristne guden er blir derimot postulert i bekjennelsene
Nicæneum og Apostolicum. Her er lite rom for misforståelser eller feiltolkninger.
LIBERAL TEOLOGI
Påstandene – dogmene – er gjentatt og gjentatt, hamret inn i menneskers sinn og psyke fra fødsel til død i ca. 1700 år. Apostolicums «Gud»
fremføres unisont av menigheten i de fleste av landets kirker hver eneste søndag. Ingen kan bli prest eller biskop i Den norske kirke, som ikke bøyer seg lydig for bekjennelsen (derfor er både Hognestad og Gunnes uønsket som
prest i Den norske kirke, mens de selv utrolig nok har ønsket å jobbe i kirken).
I et autoritært samfunn blir guden tilsvarende autoritær. I et moderne demokratisk samfunn søker
man å tilføre guden noen demokratiske trekk og egenskaper. Jesus (kirkens «Gud») er av liberalteologene omformet til en revolusjonær og sosialdemokrat, til barnas venn, kvinnenes venn, flyktningenes venn, homofiles venn. Ja,
han er alle undertryktes venn. Han er også blitt økolog og klimaforkjemper. Når samfunnsborgerne blir mer miljøbevisste, blir Jesus det samme. Og så lager man en "skapelsesteologi". Nå er det religionsdialog som er
i skuddet, og da konstruerer man en "dialogteologi". Blir det neste en "traumeteologi"?
Teologenes Jesus er et «fantomvesen», en Supermann som svever over den menneskelige verden og over alle tidsaldrene.
Han er et fantasifoster skapt i teologenes hoder. Det er ene og alene oppstandelses-mytologien som ligger til grunn for denne svært grove feilvurderingen av mennesket Jesus fra Nazareth.
Men
kirkeårets bibel- og prekentekster er fulle av autoritært, inhumant tankegods. Uanfektet sier presten, ved tekstlesing: «Slik lyder Herrens ord».
Unektelig står vi igjen med
en gud som fremviser tegn på en dyp personlighetsforstyrrelse. Han har «all makt i himmel og jord», men samtidig er han avmektig? Han er på samme tid autoritær og demokratisk, skaper og ødelegger. Han frelser/tilgir OG
dømmer/straffer, elsker OG hater.
Tilnærmet slik var også Jesu gud (den gammeltestamentlige Jahve) i hans mytologiske oldtid. Dette splittede gudbildet har kirken autorisert og overlevert inntil
i dag. Å forene despotiske OG humane trekk i ett og samme gudsbilde er selvsagt en umulighet («Du skal frykte og elske Herren din Gud»). Men da forstår man jo også hvor vanskelig teologene har det.
«Noen har bestemt hva vi skal si»
Jeg
siterer TF-teologen Åste Dokkas finurlige språkbruk i tidsskriftet Minerva 02/2016 (hun identifiserer seg med «den kritiske og progressive delen av Den norske kirke»):
«En
tradisjons overlevelsesevne måles på om den klarer å utvikle seg, å gjøre seg relevant for nye kontekster og spørsmål. For å kunne si det samme, må man hele tida si det på nye måter. Altså er det ingenting nytt med den nye teologien».
Følgelig har ikke kristendommen utviklet seg. Nå er vel den kristne religion og kirke
noe mer enn en «tradisjon»? Tradisjoner kan oppgis og forkastes når de ikke tilbyr mening og nytte. Ikke slik med kirkens overleverte bekjennelse. Den består som en steinhard, fasttømret lære og ideologi,
som ikke har gjennomgått noen utvikling siden 300-tallet og den konstantinske bekjennelse: NICÆNEUM. Ingen revisjoner!
Som så mange av hennes kolleger, tier Dokka om tankeinnholdet i kirkens
offisielle bekjennelsesgrunnlag. Hennes personlige opplevelse av gudstjenesten og nattverden er ikke bare konvensjonell og irrelevant, men helt uten mening (for andre enn henne selv og hennes trosfeller).
Det
er ulidelig kjedsommelig å pløye gjennom den type tekst Dokka her produserer. I litt ulike versjoner finnes det hundrevis av nettsider om lignende tema. Det samme "budskapet", med litt språklige variasjoner, spys ut fra
alle mikrofonstativer over det ganske land. Også i NRK. Er det rart vi blir trøtte og oppgitte over denne gjentakende monotoni?
Som Dokka selv sier det: "For å kunne si det samme,
må man hele tida si det på nye måter".
Om majoriteten av prester sier hun kryptisk at de føler seg som «autonome religiøse subjekter. Vår forstand eller
vilje er ikke underlagt noen jordisk religiøs autoritet: både kirkeledere, tradisjonen, dogmatikken og bibelordet oppleves som størrelser vi kan forhandle med».
Dette er det rene
sludder! Har det pågått (hemmelige) forhandlinger om dogmatikk og bekjennelse som vi ikke kjenner til? Er ikke prester og teologer underlagt noen «jordisk religiøs autoritet»? Joda, de er alle underlagt pavens eller
biskopens autoritet. Bispeembetet er ikke avskaffet, så vidt jeg vet. Hele 11 biskoper styrer hvert sitt bispedømme i vårt land, og slik har det vært i mange århundrer.
(Samlet,
iført sine kostbare bispekapper, er bispekollegiet et utrolig syn. Også uten bispekappen, med bispekrave, lilla skjorte og det store korset om halsen, utgjør de en underlig flokk).
Prestekandidater
må offentlig avgi et ordinasjonsløfte/lydighetsløfte. Biskopene (og Lærenemnda) har som oppgave å vokte over rett lære og rett sakramentforvaltning. Teologen Åste Dokka arbeider for Bispemøtet
i Den norske kirke, og hun er passelig lojal og lydig.
«I gudstjenesten trer mennesket fram for Gud og stiller seg åpent til skue i all sin skrøpelighet, og i gudstjenesten møter
Gud dette mennesket med sitt nådeord. For meg er dette det viktige, det umistelige».
Det pessimistiske menneskesynet gjentas: menneskets "skrøpelighet" og Guds "nåde".
Dokka gir ingen konkrete eksempler på den skrøpelighet hun stiller til skue for Gud i gudstjenesten. Er det arvesynden hun snakker om, eller er det enkeltsynder (tanke, ord og handling) hun trenger Guds nådesord for?
Åste Dokka gir ingen konkrete eksempler på såkalte forhandlinger blant teologer/prester som «autonome religiøse subjekter». Hun selv er tvert om en lojal og lydig teolog, akkurat
slik biskopene og bekjennelsene forlanger. En ordinert prest tillates ikke på samme tid å forhandle om «Jesu oppstandelse» OG forbli i sin prestetjeneste, uten at biskopen og læreinstansen griper inn.
Samme sak gjelder en prestelærers undervisning ved de teologiske læresteder. Som det står i en utredning fra et utvalg ledet av MF-professor Torleiv Austad, utgitt i bokform 2001 («Teologi i kirkens rom»):
«...Menighetsfakultetet er en teologisk høyskole med basis i Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse».
Annet sted blir biskopens oppgaver definert slik:
«Ved siden av det læremessige tilsynsansvaret, er biskopens hovedoppgave å lede prestetjenesten i bispedømmet.
Biskopen er kirkelig tilsynsmann med ansvar for tilsyn med kirkens lære, de kirkelig ansatte og den kirkelige virksomheten i bispedømmet».
Kan teologen Dokka forklare hvorfor de ordinerte
prestene Helge Hognestad og Gyrid Gunnes er uønsket (avsatt) i Den norske kirke? Var de som «autonome religiøse subjekter» for provoserende og utfordrende for Den norske kirkes biskoper? (Ja, endog i Hamar bispedømme,
med en viss tradisjon for kontroversielle standpunkt og utnevnelser).
Og likevel sier Dokka dette om alle som har studert teologi:
«I tillegg har vi lest
både teologisk og ateistisk religionskritikk...Vi er klar over problemene. Antakelig er vi klar over flere problemer enn de fleste ateister. Sjansene er store for at det er lite man kan si til en prest som kan vippe henne teologisk av pinnen. Hun har
alt tenkt tanken selv».
«Vi er klar over problemene», skriver Dokka. Hvilke problemer? Det er intet i hennes artikkel som belyser eller stadfester utsagnet. Denne mangel på presisjon,
konkretisering og eksempler kjennetegner alle kirkelig-teologiske MONOLOGER.
Når man hører og lesers presters prekener, inkl. Dokkas artikkel, får man tvert om inntrykket at alle takluker
i kirken er lukket. Da lar man seg selvsagt ikke vippe av pinnen, teologisk.
Dokka har i Vårt Land selv sagt «farvel til tvilen».
http://www.vl.no/meninger/spaltist/farvel-tvil-1.377449
Jeg kjøper sjelden tidsskriftet Minerva. Denne gang gjorde jeg et unntak. Forsiden av siste nummer (02 2016) pirret min nysgjerrighet. «Kirken.
Har den et liv etter døden?», står det her. Stor var skuffelsen over innholdet i artiklene. Så tamt, forsiktig og konvensjonelt! Men tidsskriftet har en politisk-ideologisk konservativ profil, og den skarpeste religions- og kristendomskritikken
har sjelden kommet fra denne kant.
To av artiklene er bare til å gråte over. Den ene (allerede omtalt) er skrevet av TF-teologen Åste Dokka («Liberal teologi – hva nå?»),
også spaltist i Vårt Land, den andre av forfatter og skribent Lars Akerhaug («Frelse på resept»). De er begge troende kristne, med noe ulikt utgangspunkt og perspektiv.
Akerhaugs bakgrunn
i et ekstremistisk venstreradikalt miljø, med lav terskel for bruk av vold, er svært interessant. Så er han altså blitt kristen og har havnet i Minervas redaksjon. Litt av en løpebane! Men fornemmelsen av en døende
kirke er blitt vesentlig styrket hos undertegnede.
Anbefales kan også siste nr. av tidsskriftet Plot (31/2016). Forfatteren Dag Solstad omtales slik på forsiden: «Han
frykter at alvoret i tilværelsen vil forsvinne med kristendommen». Personlig opplever jeg et slikt utsagn som uhyre provokativt. Det er nedlatende og begrensende. Har ikke historikeren og tenkeren Solstad en videre horisont?
Jeg vil heller si det slik at der hvor kristendommen mister «makt over sinnene», der vil økende tankefrihet, handlingsrom, nyanser og mangfold forsterke både livsopplevelsen og det eksistensielle alvor.
Den menneskelige tankekraft og kreativitet har blomstret de siste par århundrer. Begeistring, undring og alvor går hånd i hånd. All kunnskap om mennesket, historien, naturen og universet gjør at vi stiller helt andre spørsmål
i dag.
Selvsagt blir vi selvopptatte! Det er da ingen synd! Vi bryr oss om våre menneskelige livsvilkår på denne felles jord, følelsesmessig, sosialt og materielt. Alle
mennesker søker å redusere lidelse og forøke egen og andres velvære og velferd. Det er kristendommens hinsidighets- og evighetslengsel, livsfornektelsen, som har gjort menneskehetens naturlige overlevelsesmekanismer til noe syndig
og fordømmelsesverdig.
Det egentlige liv – det «åndelige» - som kirken mener seg å forvalte, er uten mening. Det verken utfordrer, lokker eller skremmer. Det
ser ikke ut til at kirkens presteskap og dens teologer heller har det samme grepet om det «åndelige».
Kirken har frem til vår tid definert oss som trengende, mangelfulle vesener i «åndelig
nød» og med en «åndelig lengsel» bare kirken kunne fylle. Men ingen (usynlig) gud eller guder kan erstatte et medmenneskes synlige nærvær.
Det er forunderlig
hvordan de kristne synes å foretrekke den usynlige gudens kjærlighet fremfor den menneskelige. Deres hengivne, underdanige kjærlighetsrelasjon til Faderen og Sønnen er høyst besynderlig. Denne guden er ikke mer stabil og trygg
enn at Han plutselig «blir borte». Når guden gjemmer seg gjennomlever den troende «sjelens mørke natt» (jfr. middelaldermystikeren Johannes av korset, som både Eskild Skjeldal og Erling Rimehaug har
henvist til i sine «troskriser»).
Med sin forstenede, mytologiske dogmatikk og sitt pessimistiske menneskesyn har kirke-kristendommen ingen svar å gi oss. Håp og trøst, glede og tillit
finner vi i det menneskelige rom, ikke i kirkerommet.
Kristendommens dystre, knugende alvor er uløselig forbundet med det skjebnesvangre VALGET kirken i århundrer har stilt mennesket
ovenfor: frelse eller fortapelse. For millioner av mennesker gjennom middelalderen og senere ble dette «alvoret i tilværelsen» dødelig. Et alvor forbundet med skrekk, frykt og terror har vi ingen bruk for.
Jorden og universet er menneskenes felles hjem. Her lever vi og dør. Her finnes ingen truende, lurende guder, englemakter, demoner eller djevler. Et univers uten fiendtlige makter og vesener har nok for
mange vært en frigjørende tanke.
«GUD»: ALLMEKTIG ELLER AVMEKTIG? AKTIV ELLER PASSIV?
Den kristne «treenige Gud» består av tre (manns)personer. Fra og med den årlige pinsefeiring og den påfølgende, aktuelle «treenighetstiden»
i kirkeåret lærer kirken at den tredje personen, Den hellige Ånd, er virksom på jorden for å rettlede og opplyse de troende. Kirken forstår seg som den Den hellige Ånds verk. Den hellige Ånd er virksom
i kirken og de kristnes gjerninger.
Kirkens konkrete handlinger i historisk tid vet vi mye om (Den hellige Ånds frukter?). Vi har mye historisk og dokumenterbar kunnskap om den protestantiske kirke (luthersk-evangelisk
og reformert) på 1500 – 1800 – tallet. Det er lite oppbyggende lesning. At kirken og kristendommen er opphav til vår velferd: humanisme, demokrati og rettighetstenkning er ideer som titt og ofte fremføres fra kirkelig og apologetisk
hold.
En fanatisk dommedagspredikant fra oldtiden sies å være selve kilden til Europas sivilisering, utvikling og humanisering.
Vi hører at
Luther og reformasjonen betydde oppbrudd og utvikling. Noen vil endog ha det til at den muslimske verden trenger en reformasjon: en Luther. Nei, islam har tatt opp i seg mer enn nok av destruktive elementer fra kristendommen. Resultatet er påtrengende
tydelig i deler av verden i dag.
La meg sitere noen avsnitt fra boken «Norsk fritenkerhistorie 1500 – 1850» (Humanist Forlag 2001). Og la det være klart: her er det den protestantiske kirke
vi taler om, ikke den katolske kirke.
Hvorvidt forordningene nedenfor er demokratiske og humane, er spørsmål de kirkelig-teologiske revisjonister ikke kan besvare i runde, generelle formuleringer,
slik de dessverre har for vane.
1. Reformasjonen ble innført i Norge som pålegg fra den danske kongen. Ved Augsburgfreden i 1555 ble det besluttet
at undersåttene i stater og riker skulle følge fyrsten eller kongens religion: "Den, hvem landet tilhører, hans religion skal være den herskende".
2. I 1555, 18
år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål i Norges historie tent.
3. Både gjendøpere, katolikker,
sakramentere og svermere ble truet med straff.
4. Straffenivået ble skjerpet. Dette hang sammen med den nye rettstenkning som ble innført etter reformasjonen. «Her gikk man tilbake til en
gammeltestamentlig lex-talions, gjengjeldelsens lov, som fundament». Strafferettens lov ble nå De ti bud. Hele straffeloven ble en religiøst betinget straffelov (jfr. Sharialoven i noen muslimske stater).
5. De som forfektet en «kalvinistisk» oppfatning av nattverden ble nektet adgang til riket. Men også gjendøpere og svermere ble nektet adgang til riket. Disse forordningene ble formulert av Christian
III i år 1553.
6. Fredrik II skjerpet lovverket i år 1569, gjennom de såkalte 25 Fremmedartikler.
7. I løpet av Christian IV’s regjeringstid
ble den religiøse ensrettingen ytterligere skjerpet. I 1604 ble det forbudt for dansk-norske borgere å studere ved jesuittiske utdanningsinstitusjoner. I 1613 ble det forbudt enhver katolikk å ha opphold i landet (de som forbrøt
seg mot denne forordning, ville miste retten til å arve og eie eiendom og til å oppholde seg i landet). I 1624 ble det utstedt dødsstraff for katolikker som oppholdt seg i Danmark-Norge.
8. Det
ble besluttet at kun kongen kunne utnevne prester.
9. Rikets borgere hadde plikt til å gå i kirken på søndager, en plikt som ble innført etter reformasjonen.
10. I 1616 var det ikke lenger nok å lære seg hovedpunktene i katekismen (Luthers lille katekisme). Nå måtte man også kunne Luthers forklaringer til dem.
11. I 1629 utskrev kongen en egen forordning om KIRKETUKT (skrevet av riksrådet, biskopene og de teologiske professorer). Ensrettingen og disiplineringen av den enkeltes vandel ble nå slått
fast i en egen forordning.
12. Gapestokker ble satt opp på torg og kirkebakker, hvor synderne skulle stå til almenn spott og spe. Gapestokken kunne benyttes overfor både voksne og
barn.
13. Hvis «synderen» ikke rettet seg etter prestens formaninger, eller møtte opp til offentlig botsgang, kunne han/hun lyses i bann fra prekestolen tre ganger. Etter ett år uten
kirkens tilgivelse skulle vedkommende landsforvises.
14. Parallellt kom en ny sedelighetslov, hvor det ble fastsatt meget strenge straffer for brudd på det sjette bud. Harde straffer ble innført.
Dødsstraff, pisking og lange fengselsstraffer ble vanlig også for homoseksualitet og andre former for utenomekteskapelige forbindelser. Det ble dødsstraff for blodskam.
15. Blasfemi. I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi. Reformatorene på 1500-tallet, som selv ble beskyldt
av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi.
Også på
1600-tallet ble lover mot blasfemi anvendt. I den Danske Lov av 1683 inngår blasfemiparagrafen, hvor kritikk av den lutherske statsreligion straffes med «at tungen skæres ud, hånden og hovedet hugges af, og alle dele udstilles
til skræk og advarsel for andre».
På 1800-tallet var de som ble dømt for blasfemi stort sett ikke lenger vranglærere, men fritenkere eller ateister som påberopte seg den
tale- og trykkefrihet som etter hvert ble innført i flere og flere land.
16. Heksetro. Det har vært vanlig blant lutheranere å springe lett over Luthers uttalelser om hekser.
Dette til tross for at disse gir ham et stort ansvar for prosessene i de luthersk-evangeliske områdene, hvor de var minst like omfattende som i de katolske.
Overalt
kulminerte de først etter reformasjonen. Luther utvidet faktisk heksebegrepet drastisk, til også å omfatte «kloke koner» som ikke hadde gjort noen skade men bare prøvd å å hjelpe sine medmennesker. Dette, samt
at Luther selv var direkte involvert i hekseprosesser, forties selv av moderne biografer som legger hovedvekten på hans forhold til djevelen.
Alt i 1518 skrev Luther en grundig utredning om hekser. Her fikk
hans bybarn vite at heksene kunne gjøre dem blinde og syke og til og med drepe dem, noe han ofte hadde sett med egne øyne! Videre kunne de frembringe uvær, ødelegge avlinger og drepe fe. Og de kunne stjele melk ved å late som
om de melket f.eks. en øks eller et håndkle. Hvorpå han beviser i seks punkter at hekser finnes...Også heksenes kjønnslige omgang med djevelen går Luther god for, og viser her til «fortreffelige forfattere»,
som Hieronymys.
I et skrift fra 1522 skriver Luther at Moses har mye å si om dem folk vanligvis søker til, nemlig åtte slag:
«Spåmennene,
som forteller om ting som skal skje, slike som stjernetydere og falske profeter, inngitt av djevelen...Så har vi heksene, det vil si de onde djevelhorene som stjeler mel, lager uvær, rir på geiter og kosteskaft, farer på kapper, forhekser
folk, lammer og tørker dem ut, piner spebarn i vuggen, forhekser kjønnsorganer og lignende...
For det sjette har vi sannsigerne, som har djevelen bak øret og kan fortelle om ting de
har mistet, og om hva de gjør og kommer til å gjøre, slik taterne og sigøynerne pleier. For det syvende de som driver med trolldom og som kan gi ting et annet utseende, slik at det som i virkeligheten er et menneske, ser ut som en
ku eller okse. De kan tvinge folk til kjærlighet og sex og mye annet djevelsk. Og til sist har vi de døde; de omflakkende ånder».
I Ronnie Johansons bok «Luthers lille brune»,
kapitlet Heksene kan leserne finne kilder, få mer sammenheng og langt flere detaljer enn jeg har referert her.
Se boken "Blasfemi" av samme forfatter
http://www.nb.no/nbsok/nb/2c19cbe1172bfd83505d1727d00d950d?index=3#0
Ingen av punktene ovenfor er uttømmende. Mye mer kunne vært sagt, og mange flere skrekkelige detaljer kunne vært nevnt. «Statskirkeligheten»
vi møter i Danmark-Norge hadde sin bakgrunn i konfesjonsprinsippet fra Augsburgfreden i 1555 og de nasjonale kirkeordninger. I en av bøkene jeg har sitert ovenfor bemerkes at den evangelisk-lutherske statens intensjoner og holdninger
i spørsmålet om religiøse holdninger og politikk ikke var spesielt tolerante!
Historikeren Øystein Rians monumentale bok utfyller bildet: «Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene
for offentlige ytringer 1536–1814» (2014). Det er en skrekkelig historie om kontroll, overvåking og sensur i nær 300 år. Den bejublede og prisbelønnede sjefredaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbakk,
har kanskje noen huller i sin kirkehistorie?
Spørsmålet er hvordan kristne apologeter som Vebjørn Selbakk, Halvor Nordhaug/Henrik Syse og Per Bjørnar Grande m.fl. vurderer denne
epoke: 1500 – 1850? Kjenner de detaljene, eller er de uvitende?
Den store (feirede) reformator, Martin Luther, har både GT, Jesus, Paulus og Augustin som inspirasjonskilder.
HAN vet de alt om, eller gjør de ikke det? Luther-eksperten Inge Lønning ble rasende da boken "Luthers lille brune" utkom.
Ingen kan vel være i tvil om at punktene ovenfor beskriver et diktatur
i reformasjonens tid? I Rians bok får vi alle detaljer om hvordan «Det teologiske tankepolitiet» opererte i nær 200 år i reformasjonens tidsalder.
Hvordan kan nær 300-års
historisk-faktiske diktatur og terrorvelde i det protestantiske Danmark-Norge (så nært oss i tid) bli så forvansket og forskjønnet som vi ser det hos de kristelige apologetene? Hvilke «lesebriller» bruker
de?
I en fortale til utgivelsen av hans latinske verk (datert 5. Mars 1545) forteller Martin Luther om sin nidkjærhet som katolsk munk, og han sammenligner seg med kristenforfølgeren
Saul (Paulus). Sitatet nedenfor gir et godt inntrykk av Luthers ustabile personlighet og autoritære mentalitet.
«Og han skal vite at jeg engang var munk, den mest vanvittige papist, da jeg angrep
hele denne affære. Jeg var så fordrukken i, ja helt overskylt av pavens doktriner, at jeg var parat til, hvis jeg kunne, å drepe alle eller hjelpe til med og samtykke i å drepe alle, som med
bare en stavelse ville ha anbefalt at man skulle være ulydig mot paven...jeg tok saken alvorlig, som én som hadde en fryktelig skrekk for dommedag, og dog av sitt innerste hjerte strebet etter å bli frelst...Derfor
vil du i mine første skrifter se at jeg høyst ydmykt tilla paven mange viktige ting, som jeg senere og også nå holder og regner for den største blasfemi og frafall».
Luthers
«skrekk for dommedag» kan man lese mer om i hans såkalte «tårnopplevelse». Denne forvillede og angstridde munken fant redningen i «rettferdigjørelsen» (med Paulus og Augustin som forbilder), en
doktrine som i ca. 500 år har vært vår (stats)kirkes offisielle lære. Et mer pessimistisk mennneskesyn, og en mer urettferdig og inhuman doktrine kan knapt tenkes. Men Luther beskriver sin «åpenbaring» slik:
«Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for
meg.»
Luthers oppbrudd og oppgjør med pavekirken medførte dessverre ingen religionstoleranse. Ethvert trosavvik ble like utålelig i den protestantiske kirke, som i den katolske. ULYDIGHET
ble den største synd også i Martin Luthers protestantiske kirkesamfunn, luthersk eller reformert/calvinistisk. Den reformerte Jean Calvins terrorregime i Geneve kan leserne selv studere nærmere.
«Et
flertall av de første europeiske kolonister på Nord-Amerikas midtre atlanterhavskyst og i New England var også kalvinister, blant annet puritanerne og de nederlandske grunnleggere av Ny-Amsterdam (New York). Sør-Afrika ble kolonisert
av nederlandske kolonister på 1600-tallet; de ble kjent som «boere» eller «afrikaanere». Sierra Leone ble kolonisert av kalvinister fra Nova Scotia. Noen av de største kalvinistiske gruppene ble etablert på 1800-
og 1900-tallet; særlig store er de i Korea og Nigeria.
Kalvinismen lærer at Bibelen er Guds lov. Noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet
og forutbestemmelse er viktige deler av Calvins lære»
(Wikipedia)
-----------------------
«Det er mange karismatiske vekkelser i katolske kirker i dag. Noen av dem blir ikke anerkjent av Moderkirken. Andre bøyer seg for Romerkirkens offisielle lære og organisasjon» (dagen.no 11.mars
2015).
Vi kan si tilnærmet det samme om den offisielle evangelisk-lutherske kirke i dag. I vårt land er det statskirken (nå kalt «folkekirke») med sine 11 biskoper som påberoper
seg RETT LÆRE, SAKRAMENTFORVALTNING og ORGANISASJON. Både paven og de norske biskoper anser seg for å være «Guds forvaltere». Pave og biskop skal adlydes, slik disse i mer enn 1700 år lojalt har underkastet seg keiser
Konstantins bekjennelse fra år 325: Nicæneum.
ÅNDELIG SVINDEL
Det pågår for tiden et halvhjertet oppgjør med den «karismatiske Oase-bevegelsen». Også Harald
Stanghelle kommer på banen i Aftenposten 9. juli ("Guds tryllekunstner"). Jeg siterer ingressen:
«Spekulativt. Hjerterått i Fredrikstad: Predikanten som hevder å vekke de døde
til live, står klar til å knuse sårbare menneskers håp».
Denne dommen over omtalte predikant (og andre helbredelsespredikanter) må selvsagt med logisk konsekvens ramme
også Jesu og Paulus’ predikantvirksomhet. De var karismatikere og fanatikere så godt som noen. Kort sagt: «mirakelpredikanter»! Jeg leter forgjeves i Stanghelles kommentar etter en henvisning til Jesu og Paulus’ dødeoppvekkelser.
TAUST!!!
Ikke en gang under deloverskriften Opp fra de døde blir Jesus nevnt. Jeg må formelig gni meg i øynene. Denne «oppstandelsen» er som kjent alle kirker
og menigheters tros- og lærefundament. Det finnes ingen kristendom uten Jesu «oppstandelse» (som sådan kalles han også «Kristus»). Biskop Sommerfeldt fra Norge og predikant Supresa Sithole fra Mosambik «tror
på» den samme «oppstandne» Jesus (Kristus). Det er Sommerfeldts europeisk-vestlige kirke som har spredt dette løgnens budskap ut til alle verdensdeler, også til Mosambik: en død mann lever!
Stanghelle kommenterer også britiske Lisa Williams, som angivelig gjør gode penger på «å snakke med døde». Han nevner ikke at Den norske kirkes prester er statlig lønnet for å
«snakke med døde», mer bestemt med Jesus fra Nazareth («Guds Sønn»?) som har vært død i 2000 år. Hvorfor kan man ikke da også snakke med andre avdøde personer, som Paulus, ja, eller
Martin Luther: selve jubilanten neste år? Nå feirer man snart krigerkongen Olav «den hellige». Kunne man ikke arrangere en seanse med ham i Nidarosdomen? Er ikke kirkens prester selv en slags «åndemanere»?
Som vi vet framstilles Martha Louises englemytologi som svært suspekt og kritikkverdig, mens kirkens angelologi og demonologi visstnok skal være respektabel og seriøs lære.
I første tilfelle vet ikke voksne mennesker selv at de blir lurt. I det andre tilfelle blir de slett ikke lurt, for hva kirken lærer er Sannheten må vite!
Og vi må regne med at heller ikke
Stanghelle plasserer kirkens engle- og djeveltro i kategorien «overnaturlig». Slikt er det jo bare de fæle «karismatikerne» (eller alternativbevegelsen) som driver med. Eller katolske eksorsister.
Forsiden av VG's helgebilag 7. mai: "Han vil drive Djevelen ut av deg". En navngitt eksorsist forteller at han tar i mot tre pasienter i uken. Hele forsiden er et påtrengende forstørret bilde av denne mannlige eksorsistens
ansikt. Uhyggelig og "demonisk". Kvinnelige eksorsister er vel til denne tid et ganske ukjent fenomen, som også kvinnelige demoner og djevler.
Man kunne også spørre hvorfor
Den norske kirke har innført en liturgi for «husrens». Vi skjønner at det er snakk om såkalt "onde åndsmakter". Prester som utøver slik virksomhet er lønnet av staten. Er ikke det åndelig
svindel? Hva mener Stanghelle om saken?
Om kristne lederes maktbruk sier Stanghelle (opplagt en kirkelig klakør): «Usunn og forkvaklet ledelse dokumenteres. Det beklages, og det loves
bot og bedring. I praksis gjentar likevel det samme seg stadig og igjen».
Jesus og hans disippelflokk drev en ganske spesiell virksomhet. Som leder for gruppen/sekten krevde han absolutt
lydighet. Det har også alle klosterledere gjort: abbeder og abbedisser. Den som går imot pavens autoritet og lære rammes av ulike typer sanksjoner, som f.eks. eksklusjon. En prest i biskop Sommerfeldts bispedømme som ikke
forkynner i samsvar med rett lære, vil med stor sannsynlighet bli kalt inn på teppet til biskopen.
Kirkens historie er full av ekstatiske ledere, munker, predikanter og bevegelser. Ved å
forføre og manipulere massene skapte de tidvis religiøse massepsykoser i fleng. En amerikansk dommedagspredikant skapte massehysteri for få år siden.
Som det ganske riktig sies i kommentarfeltet
(Stanghelle/Aftenposten):
«Det er ikke noe spesielt nytt ved dette. Det har foregått i et par tusen år. Det er heller ikke å betrakte som "superkristendom", men normal kristendom. Jesus
sa at hans etterfølgere skal gjøre større under enn ham selv. Han sa også noe om hvike tegn som skulle følge de som tror.»
Slikt tar ikke slutt, fordi intet oppgjør
finner sted med tros- og læregrunnlaget: dogmet om Jesus. Når endog en redaktør/kommentator i landets største og mest respektable avis unnviker og tier om grunnlag og årsaksforhold, DOGMENE/LÆREN,
kan vi ikke vente annet enn at denne type virksomhet vil gjenta seg, igjen og igjen...Alle utøverne, predikant eller biskop, har den samme Jesus som etisk og guddommelig forbilde.
Siste setning
i Stanghelles kommentar, et halvt løsrevet sitat av den angivelig omsorgsfulle «snekkersønnen fra Nasaret», avslører ham som en «nyttig idiot» i kirkens og dens (liberal)teologers tjeneste. Straks Jesus trekkes
inn i bildet, faller alt på plass.
Men den «omsorgsfulle» Jesus truet sine meningsmotstandere med en grusom hevn: evigvarende tortur. Hans omsorg og barmhjertighet var nok helst
forbeholdt disiplene og tilhengerskaren: «de helliges samfunn».
Til slutt kan vi jo henvise Stanghelle til bl.a. Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisens kommentar nylig,
hvor inntoget av kroppslighet («kroppsvekkelse»); følelser, sanser og erfaringer - «trospraksis» - fremheves og hylles som nærmest et «paradigmatisk» skifte:
«...
en langsom revolusjon i norsk kristendom...Det handler om en generell endring i kulturen. Vi ser på hverdagslivet
som en «hellig praksis»...
En utrolig språkbruk!
«En generell endring i KULTUREN»?? Hva er egentlig NYTT? Det foregår visstnok en nattverdvekkelse, og «karismatisk lovsang» er på vei inn i Den norske kirke. Mathisen synes å mene at nattverdvekkelsen
er uttrykk for at flere søker MER ALVOR...
En svensk religionsviter tjener som vitenskapelig alibi:
«Religionsviter Lars Johansson sier til den
svenske kristenavisen Dagen at han ser det som et tegn. At mange lengter etter et annet liv – at bølgen av østlig åndelighet er et spark i baken på kirken for å våkne. «Det finnes en lengsel av nesten
bibelske proporsjoner som har skaket meg», sier den svenske religionsviteren».
Ja, hva synes Stanghelle om «nattverdvekkelse» og «karismatisk lovsang» i Den norske
kirke? Er det å spise og drikke «Jesu Kristi blod og legeme» mindre ekstremt enn andre former for «åndsutrustning", «nådegaver» eller «trospraksis»?
Og
hva synes han om bønnevandring, skriftemål, håndspåleggelse og lystenning? Er det positivt at stadig flere katolske elementer finner vei inn i DnK? Hva med eksorsisme, Maria-dyrkelse, pilegrimsreiser, relikivie- og helgendyrkelse?
Alt dette inngår i DKKs "trospraksis" og har gjort det i mer enn tusen år. Vi snakker om verdens største kirkesamfunn, mens Stanghelle svinger svøpen kun over et lite sommerstevne i randsonen av DnK.
«Moter» og «trender» innenfor kristen trospraksis er oss svært, svært fjernt. Vi berøres ikke overhodet. Man registrerer ikke og skjønner ikke slike fenomener om man ikke leser
Vårt Land (event. Dagen). Her trer man inn i en ganske fremmed tankeverden, en virkelighetsoppfatning få vil kjenne seg igjen i. Forsøk på å knytte slike internt kristelige fenomener til en almenn kultur er meningsløst.
http://www.vl.no/meninger/kommentar/fra-hode-til-handling-1.750936
http://www.vl.no/kroppsvekkelsen-1.750929
Om Aftenpostens redaktør/kommentator Stanghelle
selv befinner seg innenfor eller utenfor den "folkekirkelige" sfære, er det ikke lett å få grep om. Andre mer eller mindre halvhjertede kritikere kommer innenfra: Teigene, Sommerfeldt, Dahl...(jfr. Verdidebatt).
Alle disse kritikere er blitt invitert til Oase-stevnet, til samtale. Kun den eksterne kritiker, Levi Fragell, har sagt ja til invitasjonen, redelig og konsekvent. Her er det altså humanistens kritiske og dialogiske
sinnelag som stilles opp mot kirkemennenes dialogflukt. Det var visst ikke så viktig likevel hva Oase-stevnet bedriver. En biskop og kirkemann har andre mer presserende oppgaver og planer enn å følge opp den kritikk de
har fremført i det offentlige rom.
Erling Rimehaugs fabuleringer i Vårt Land er alltid underholdende lesning. Nå er det bl.a. skillet mellom "gudstro" og "mirakeltro" leserne skal
få den rette forståelse for.
Ja, den kristne "tro" er sannelig en komplisert og innviklet sak.
"Tror man på Gud, er det også
naturlig å tro at mirakler kan skje. Men det er likevel stor forskjell på gudstro og mirakeltro. Er det helbredelser og overnaturlige foreteelser som er troens bevis - eller har troen et helt annet fundament?".
Dette er kostelig. Vi vet da alle at fundamentet for den kristne tro og lære er Jesu fysiske "oppstandelse". Rimehaug spør ikke om denne "hendelse" er en overnaturlig foreteelse - et mirakel - eller om den har historisk-faktisk
grunnlag (dokumentert og bevitnet).
Tjener oppstandelses-teologien som "troens bevis"?
Det er ikke subjektive trosutsagn vi møter i
Apostolicum, men PÅSTANDER/POSTULATER.
Vår tidsregning starter med den såkalte Inkarnasjonen (Gud ble menneske): "Kristi fødsel".
Denne enestående "hendelse" sies å ha hatt verdenshistoriske implikasjoner.
Da synes jeg nok Rimehaug bør snakke tydeligere om "troens fundament".
http://www.vl.no/meninger/kommentar/andsfylde-og-mirakeltro-1.751638
ORGANISERT RELIGION
Det er uforståelig at human-etiker og ateist Didrik
Søderland (redaktør i Humanist, også spaltist i Vårt Land) kan gå ut med et forsvar for organisert religion/kristendom. Se Verdidebatt.
«Jeg er skeptisk til organisert
religion!» Slik lyder en av religionskritikkens klassikere. Organisert religion handler jo om at det sitter noen gubber på toppen og bestemmer hva du skal tro på. Og når de ikke får viljen sin, vanker det kjetterbål
og korstog».
Dette er Søderlinds ord. Ingen seriøse historikere eller religionskritikere ville verken tenke eller uttale noe så tåpelig og usannferdig. Fra kristne kirkehistorikere
og lojale apologeter derimot kan man forvente slikt tøv. Men fra Humanists redaktør er slikt ganske rystende å se på trykk.
Denne vulgære, rørete og overflatiske framstilling
av kirkens organiserte voldshistorie er dypt sjokkerende. Innlegget fremstår nærmest som et «bestillingsverk» fra kirkelige apologeter, og vi kan regne med at Søderlinds kompis og kollega i Vårt Land, Bjørn
Are Davdsen, har godkjent det. Her finnes ingen empati med de millioner av uskyldige ofre for den katolske og protestantiske maktutøvelse: hedninger, jøder, kjettere, hekser...Århundrers bålbrenninger, korstog og Inkvisisjonens terror
blir avfeiet som noe «noen gubber på toppen» drev med (Søderlinds ord).
Søderlind trekker frem kjepphesten sin: «alternativbevegelsen». Noen av oss husker
den pinlige kampanjen i HEF for noen år siden: Ingen liker å bli lurt. Mon tro hvor inspirasjonen kom fra? Det rare med denne kampanjen var at HEF’s kritiske søkelys ensidig var rettet mot «alternativ medisin»,
ikke mot noen virksomhet eller praksis i kristne miljøer eller menigheter, lutherske eller katolske.
Spebarnsdåp, helbredelse ved bønn, kristen «healing», «husrens»,
djevelutdrivelse m.m. ble beleilig holdt utenfor denne kampanjens agenda og siktemål.
«Innenfor denne bransjen er det mye useriøst, og det påstås ting man overhode ikke har dekning
for. Dette handler om kundesikkerhet, at man får det man betaler for. Bransjen har også et religiøst element, og vi er bekymret for om folk som søker noe blir utnyttet av sjarlataner som bare vil tjene penger. - Vi har absolutt
ikke noe mer til overs for de gamle trosforestillingene enn de nye, men kristendommen, for eksempel, har en mer kritisk stemme på plass internt. En sånn type internkritikk finnes jo overhodet ikke hos de alternative, der "alle har sin sannhet".
Nå må den bransjen ta tak i seg selv og rydde opp».
(Fri Tanke)
Jeg vil nok mene at det er mindre farlig at «alle har sin sannhet»
ENN at kirken postuelerer «én eneste Sannhet». Derfor ser jeg også en sekterisk kirke som langt mindre truende og provoserende ENN den ene monolittiske kirke (eksempelvis Den katolske kirke). Sekterismen i den protestantiske
kirke har bidratt til en gradvis oppløsning innenfra. Ulike teologier, ulike praksiser står mot hverandre.
«Men for noen kan det oppleves
tungt å skulle eie troen så individuelt. Vi står i tillegg i en kirkelig tradisjon der alt er bygget opp rundt ordet – som dramaturgien i gudstjenesten – der alt er bygget opp om prekenen. Og så – på toppen av
det hele, skal vi jo nå begrunne og forsvare vår kristne identitet som samfunnsborgere i et stadig mer sekulært samfunn Er det rart vi blir litt trøtte på veien?»
(Åshild
Mathisen Vårt Land/Verdidebatt)
Nei, det er ikke rart at de kristne blir trøtte på veien. De har enorme problemer å hanskes med;
historisk, etisk og intellektuelt. Historiens byrde må være tung å bære. Nær 2000 års bedrageri er vanskelig å forklare.
Og det ville være rart om vi ikke skulle
forlange begrunnelser for holdbarheten i kirkens dogmer og doktriner, når disse sies å være altbestemmende for vår evige eksistens.
«Noen vil kanskje innvende at lettheten er for
stor når køen til nattverden blir stor. At det er en mangel på alvor. Samtidig er det nettopp mer alvor mange søker. I ungdomsarbeid internasjonalt snakkes det om endring fra tradisjonelle, nøytrale fritidsaktiviteter –
til nettopp trospraksiser.
Frigjort og tynget. Det protestantiske forholdet til Gud skal være umiddelbart – uten sperrende mellominstanser. Vi skal være frigjort fra handlingene og trenger
ikke smykke oss med utvendige ritualer. Det er ved tro alene og ikke ved gjerninger eller prestasjoner vi kan være kristne».
Helt i samsvar med luthersk ansvarsløshet griper
Mathisen til doktrinen "rettferdiggjørelse ved tro". "VI SKAL VÆRE FRIGJORT FRA HANDLINGENE", sier hun i klartekst. At en kristen-luthersk sjefredaktør offentlig hyller skyldfrihet og ansvarsløshet er kanskje
ikke så oppsiktsvekkende, men hun kan selvsagt ikke samtidig påberope seg seriøsitet i religionsdebatten.
Og "utvendige ritualer" er det da flust av i Den norske kirkes gudstjeneste
og liturgi? Stadig flere ritualer kommer til, med katolsk inspirerte innslag.
En oppsplittet kirke i indre strid vil være kraftløs. Den/de vil til tider bruke alle krefter på
å bekjempe hverandre innbyrdes, slik Den norske kirke nå synes å revne som følge av kontroversene rundt homofile vigsler.
(Igjen kan vi ta et sideblikk til den aktuelle, interne sekteriske
krig mellom sunnier og shiitter innenfor islam, og parallellføre den til krigene mellom protestanter og katolikker for få århundrer siden. Ikke så få analytikere ser en gjentakelse av 30-års krigen...).
I Den norske kirkes bekjennelse, uttalt hver eneste søndag, påstås ting man overhode ikke har dekning for. Jomfrufødselen, oppstandelsen, himmelfarten og Jesu gjenkomst til dom er da ikke gjenstand
for såkalt «intern kritikk»?
At kristendommen skulle ha «en mer kritisk stemme på plass internt» enn alternativbransjen, er et ganske oppsiktsvekkende utsagn. Hvordan
har kirke-kristendommen «tatt tak i seg selv og ryddet opp»? Det fremlegges ingen eksempler, ingen dokumentasjon.
Kritikken nedenfor
31. mai 2016 rammer Søderlind med full tyngde i hans flåsete, upresise og generelle angrep både på religionskritikere og alternativbevegelsen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hvem-er-egentlig-alternativbransjen-som-Human-Etisk-Forbund-mener-ma-stilles-til-ansvar--Eirik-Solum-198492b.html
Er ikke kurs i yoga og meditasjon del av den diffuse «alternativbevegelsen» Didrik Søderlind forakter? Eller blir det litt mer presentabelt
dersom man føyer filosofi inn i konseptet/programmet?
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9112r
Jeg siterer Søderlind på Verdidebatt:
«Her får kvakksalveri som ville fått de sleskeste svindelpredikanter
til å rødme, operere nærmest uhindret. Det som finnes av samlingspunkter er gjerne kommersielle, som alternativmessene...».
Det er svært sterke ord om brukes her. Den «sleskeste
svindelpredikant» er nærmest uskyldig sammenlignet med den fæle kvakksalveren. Vi må gå ut fra at slik hvitvasking gjelder alle typer «helbredelses-predikanter» og «kristne healere»
(som vi bl.a. finner i en del læstadianske miljøer). Fordi de ikke tar penger for sin virksomhet?
Vi finner ingen definisjon av en «sleskete svindelpredikant», men en kort og oppdatert
definisjon av kvakksalveren får vi her:
https://sml.snl.no/kvakksalver.
Og «organisert religion»
er ikke kommersiell..? Hvordan finansieres Den norske kirke, med milliarder «på bok»? Blir de diffuse «kvakksalverne» subsidiert av staten, slik «trossamfunn» som praktiserer helbredelse ved bønn?
Nå er det et faktum at også kristne menigheter stiller opp på alternativmessene, på lik linje med alle andre aktører. Slik er livssynsmarkedet i dag. At de lover sjelefred, frelse og
evig liv (noen ganger også helbredelse) for hver den som underkaster seg «Jesus Kristus», er vel ikke mer troverdig eller redelig enn en «kvakksalver» som tilbyr helsebringende effekt ved sine alternative midler og metoder? Er
det første bedre dokumentert enn det andre?
Jeg spør: er dødeoppvekkelser, helbredelser og andre mirakler bedre dokumentert i den ny-testamentlige verden enn i dag? Og miraklet
over alle mirakler, dogmet over alle dogmer: den tomme grav...Jesu «oppstandelse»...er denne hendelse rasjonelt begrunnet, historisk bevitnet og dokumentert?
Eller er folkene (vi og våre
forfedre/formødre) i nær 2000 år blitt lurt? Det er vitterlig sant som kampanjens slagord sier:
«Ingen
liker å bli lurt»
Så er det kanskje et tankekors at «alternativ medisin» - om den ikke har vitenskapelig
dokumentert effekt – i hovedsak har som uttalt ønske og formål å bygge opp menneskets fysiske og psykiske velvære. Intensjonen synes god.
Med de to kristne healere/helbredere
«Snåsamannen» og MF-professor Jan Olav Henriksen i bakhodet kan vi jo fundere litt over innlegget nedenfor på Verdidebatt. Deres intensjoner og motiver er ganske annerledes begrunnet.
Det
er i "Jesu navn" disse to driver sin virksomhet, og Jesus som healer og mirakelpredikant er rikelig beskrevet i evangelieskriftene. Omvendelse, tro og frelse er stikkordene. Alskens plager og sykdommer er demoners verk. Hva helbredelse betyr sier Jesus
slik: "dine synder er deg forlatt...din tro har frelst deg".
«Hvordan kan dette foregå 300 år etter Opplysningstiden?......Trønder-Avisas
sjefredaktør John Arne Moen skrev 11. april 2016 en hyldningsartikkel til Snåsamannen på hans 90-årsdag. Moen skriver Snåsamannen inn i diskursen om Jesus Kristus: (…) Skulle ikke det samme være mulig i vår
tid – om så på Snåsa?».
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread11651333/
«Det vil bli stående som et uomgjengelig historisk faktum at i 2009 behandlet helseminister Bjarne Håkon Hanssen telefonhealing med større alvor
og innlevelse enn statsminister Jens Stoltenberg, justisminister Knut Storberget og kulturminister Trond Giske gjorde i forhold til ytringsfriheten», skrev Anders Heger i Dagsavisen.
Og så var det lege og forsker ved Nord-Norges universitetssykehus:
http://www.dagen.no/Innenriks/Advarer_kristne_mot_alternativ_behandling-
Så kan man spørre i hvilken bås eller kategori Harald Stanghelle og Didrik Søderlind vil plassere såkalt «nyåndelige
kristne» (se lenke nedenfor). Disse to profilerte redaktører bruker svært sterke ord, den ene om karismatikerne, den andre om alternativbevegelsen.
Stanghelle vil ha oss til å tro
at «vi lever i en tid der det rasjonelle er på vikende front for et fargerikt utvalg av tro og overtro........og snarere ser vi en vestlig verden der det «overnaturlige» er i ferd med å gjenerobre tapte skanser».
Slik upresis språkbruk avslører Stanghelle. Er Jesu mirakler, helbredelser og dødeoppvekkelser "tro" eller "overtro"? Hva i kirke-kristendommens offisielle lære - bekjennelse og dogmatikk
- kan puttes i kategorien "overtro" og det "overnaturlige"?
Herom er Stanghelle TAUS!!
Jeg spør igjen: er innholdet i Augustana (den grunnlovsfestede
"evangelisk-luthersk lære") "tro" eller "overtro". Det er liten tvil om at Stanghelle er kirkens mann.
(Jeg har ved en annen anledning uttalt at jeg ikke kunne "høre" forskjell på
Harald Stanghelle og Sturla Stålsett).
http://www.kifo.no/doc//PRESSEKLIPP/VartLand%2021_11_13%20Gikk%20p%C3%A5%20engelskole.pdf
NÅR DET KRISTNE GUDSBILDE OG MENNESKESYN BLIR ET "TRAUME"
Det kristne dualistiske menneskesyn, inkl. helvetesforestillingen/voldseskatologien, bryter ned menneskeverdet og dermed også den psykiske helse. Vi har den senere tid fått mange rystende eksempler
på de nedbrytende psykiske mekanismer som virker og utfolder seg i kristne bevegelser og menigheter (og slett ikke bare i såkalt «lukkede" miljøer/sekter).
Jeg undres: er det kristen
terapi/sjelesorg, kristen healing, nye teologier, kristne hjelpeorganisasjoner eller «omvendelse» forvillede og skadeskutte kristne trenger for å reorientere seg i riktig retning?
Det avgjørende
spørsmål synes å være: hvordan skal de ledes fra en «usunn tro» til en «sunn tro»? Med andre ord: hvordan kan utbryterne/avhopperne bringes tilbake til den kirkelige folden?
Kristne psykologer kommer raskt på banen. En av dem, Gry Stålsett, beskriver i Vårt Land 5. juli hvordan Gud (les: den kristne «Gud») kan oppleves som en overveldende og invaderende
traumatisk erfaring.
Hva er kilden til slike erfaringer? Hva har barn og unge gjennomgått i oppdragelse og undervisning om den kristne "Gud", som også i dagens trosopplæring
og konfirmantundervisning?
Herom er Gry Stålsett TAUS!!
Med henvisning til en psykoanalytiker skriver Stålsett at vårt indre psykologiske bilde
er formet av våre relasjonelle erfaringer:
«Ikke så sjelden er «Gud» ganske forskjellig fra den «gud» vi tror på. Slik skjelner hun mellom gud med liten g og
Gud med stor G».
To typer gudsoppfatninger altså, og en kristen psykolog har visst en særlig kompetanse til å hjelpe "pasienten" å gjenfinne/gjenoppbygge det rette gudsbildet,
i overrensstemmelse med den kirke-kristne bekjennelse og lære må vi anta. Sin kirkelige tilknytning, som nok mange likevel gjennomskuer, holder Stålsett skjult.
Man må
angivelig vite hvilken Gud som fortjener ens tillit. Og hvem vet dette? Hvem er gudseksperten?
Man må gå ut fra at psykologen selv har den rette
gudsoppfatning. Men hvor henter hun sin viten fra? Henter Stålsett sin faglige kompetanse på dette området fra sitt personlige trosliv, eller fra sitt fag: det psykologiske studium? Er hun kanskje mer teolog enn psykolog,
eller er det fra religionspsykologien hun henter sine innsikter om den Gud (?) man bør vende seg mot, eller gi sitt hjerte til?
Mye snedig ordbruk vil jeg si. Men det er altså ulike typer
(destruktive) gudsbilder som er hovedtema i artikkelen, som dette:
«Gud blir tegnet som en overvåkende, truende instans som varsler dom, utenforskap, tilintetgjørelse og en skremmende
død. Gud blir traume».
Vi kan vel da regne med at også Jesu forferdelige doms- og straffetrusler i evangelieskriftene frembrakte traumer hos tilhengere og tilhørere?
Det samme (despotiske) gudsbildet ble dominerende det påfølgende årtusen i det kristne Europa. Kirkehistorien fra 3- 400-tallet er en endeløs historie i
fysisk og psykisk maktutøvelse.
De lidelser og traumer ofrene for den kirkelige despotisme måtte gjennomleve i det foregående årtusen, kan vi med sorg og skrekk
gjenkjenne i IS' terrorregime i dag.
http://www.apollon.uio.no/artikler/2006/inkvisisjonen.html
Religiøs terror, kristen eller muslimsk, bærer de samme kjennetegn.
"Djeveldyrkere" og
"vantro" blir også de martrede, forfulgte og ulykkelige yesidiene kalt. Yesidiene levde fredelig, isolert og anonymt i flere land inntil IS startet sine grusomme, barbariske hevnaksjoner mot dem.
Så velkjent! Katarer og albigensere ble demonisert og massakrert av Den katolske kirkes inkvisitorer i middelalderen.
(Omkring år 1000 og senere oppstod
en rekke synkretistiske religioner/bevegelser, med innslag fra zoroastrismen, gnostisismen og manikeismen. Selvsagt veldig provoserende for dogmatikkens voktere i den kristne Romerkirke!).
Albigenserkrigen gjennom
tjue år (1209-1229) ble utløst av korstoget pave Innocentius III innledet mot de "kjetterske" katarene som levde rundt byen Albi i Sør-Frankrike. Denne krigen skilte seg ut ved sine særdeles
brutale og blodige metoder - også med samtidens målestokk.
--------------------
Det er underlig at et helsides portrett av nylig avdøde Elie Wiesel ledsager Stålsetts artikkel. Han nevnes ikke i artikkelen. Hva er så hensikten? På fotografiet holder han hånden over munnen.
Svært talende. I Gry Stålsetts artikkel er han fratatt sin stemme.
Det jødiske folks katastrofe - Holocaust - var et resultat av at den kristne kirke det foregående årtusen
hadde brutt ned jødenes menneskeverd. Kirkens skyld og medansvar for Holocaust - jødeutryddelsen - er et (kollektivt) TRAUME så skrekkelig, alvorlig og patologisk at kirken ikke klarer å håndtere det.
Det er kanskje kirkens biskoper og troslærere som trenger terapeutisk behandling, eller en form for "avlæring"?
Som kristen terapeut skjønner
vi at Gry Stålsetts hensikt er å medvirke til at den kristne troen kan gjenoppstå, og hun vet nok at jøden Elie Wiesel ikke delte hennes Kristus-tro (Kristus er et annet navn på den kristne «Gud»).
Tvert om, det jødiske folk nektet å bøye kne for den guddommeliggjorte jødiske oldtidprofet, og for dette ble de av den kristne kirke terrorisert, ydmyket og straffet
på det grusomste i mer enn halvannet årtusen, med kulminasjon i Holocaust for bare litt over 70 år siden.
Å knytte et helsides fotografi av Elie Wiesel til Gry Stålsetts tendensiøse
artikkel er å håne hans minne.
«Skal tro gjenoppstå, må gudsbilder noen ganger knuses. Hvis tro er tillit, trenger vi å gjenetablere tilliten. Hvis tro er å gi sitt
hjerte – er det viktig hvilken Gud en gir sitt hjerte til. Det må være en Gud som ikke stjeler pusten og forkrøpler livet, men gir oksygen».
Uff for en språkbruk!
Hvorfor skal "tro gjenoppstå" når den har vist seg å være så destruktiv?
Sannelig, en kristen psykolog er ikke som andre psykologer
(slik den kristne filosof, Henrik Syse, heller ikke er som andre filosofer. Betegnende nok er han i siste nr. av tidsskriftet Plot kun omtalt som søndagsskolelærer – ikke som filosof, etiker eller forsker ved PRIO).
--------------------
Til slutt tilbake til Søderlind. Den såkalt mystiske (farlige)
makten finner man ikke bare i tros- og livssynslandskapet, i følge Søderlind. Alternativbevegelsen idealiserer mystikerne, skriver han: «de som med sin personlige, umiddelbare kan snakke om Gud av egen erfaring»...Først
snakker han om «makten», så om Gud...Nå er det vel ikke den upersonlige «makten» de kristne kneler for?
Mystikeren Jesus er av kirken opphøyet til «Gud
selv» og «Guds eneste Sønn». Verken alternativbevegelsen eller andre religioner har gått SÅ langt i idealisering og forgudelse av et alminnelig menneske. Hva med mystikeren Paulus og hans posisjon i den
kristne overlevering? Når skriftord av Paulus leses i gudstjenesten er det Herrens ord som lyder.
Det er rart, men vi får ingen navn eller eksempler på de mystiske «mystikerne»
i alternativbevegelsen. Er de helt anonyme og navnløse, i motsetning til de kristne mystikerne? Og hvilken Gud er det «alternativbevegelsen» har personlig, umiddelbar erfaring med? HVA og HVEM snakker Søderlind om? Hvis det er den
kristne «Gud», bør jo Søderlind og hans kompiser være svært så fornøyd. Hvis det er en annen gud burde han i redelighetens navn ha presisert dette og gitt oss konkrete eksempler fra alternativbevegelsen.
Så kan vi også spørre: snakker ikke de kristne om «Gud» av egen erfaring? Hva med mystikerne i den katolske tradisjon? Er ikke Kristus-tro og erfaring tett sammenbundet i
kristendommen? Den offisielle kristendom forlanger en personlig relasjon til Gud/Kristus. Ja, en intim kjærlighetsrelasjon!
Didrik Søderlind har åpenbart selv en sterk følelsesmessig
erfaring med den kristne nattverden, en personlig opplevelse han for noen år siden formidlet både i bokform og i intervju med Fri Tanke. Og en mer personlig og fysisk erfaring med den kristne guden kan knapt tenkes.
Det er ikke utenkelig at denne spesielle opplevelse har preget Søderlind siden. Det er svært sjelden at en selverklært ateist «går til alters» og blir så beveget at han brister i gråt. Med andre ord:
Søderlinds opplevelse ligner en «klassisk omvendelse». Hans mange bidrag som spaltist i Vårt Land tyder på at han er godt «innenfor». Vi skjønner hvor hans lojalitet ligger.
--------------------
Jeg føyer inn her det siste kristen-apologetiske og revisjonistiske innslaget på Verdidebatt. Løgnene -
historieforfalskningen - vil ingen ende ta. Så skamløst og åpenlyst! "Du skal ikke lyve", heter et av budene.
"Å sammenblande politikk og religion er en krevende øvelse,
men akkurat når det gjelder å begrunne den liberale staten gir det mening å vise til både bibelvers og kristen tenkning. Den tolerante liberale staten er nemlig blant arvegodset fra vår
kristne europeiske historie".
Alt stilles på hodet i den (abstrakte) kirkelige historiefortelling. Var den konstantinske romerkirke liberal? Hvordan kunne det da skje at kristendommen på
400 tallet ble den eneste tillatte religion i romerriket? Hvordan opplevde hedninger, jøder, kjettere og hekser "den kristne liberale staten"?
Merk! her gis ingen konkrete eksempler på "den tolerante liberale staten" i vår kristne europeiske historie.
Kom nå med eksemplene, de konkrete historisk-faktiske detaljene!!!
Se de luftige ønskedrømmer og kyniske spekulasjoner i lenken nedenfor. Kirkehistorie er bare teologi! Her
finnes ikke mennesker. Jeg undres: hvordan kan man bli så
virkelighetsfjern, historieløs og teologisk omtåket? I et opplyst demokrati år 2016!?
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat20/thread11651845/
--------------------
11.07.2016 (noe revidert i ettertid)
G. Ullestad