"I hvert eneste fengsel stod krusifiks og pinebenk side om side, og når pinebenken ble fjernet, så kunne dette i nesten hvert eneste land til syvende og sist føres tilbake til bevegelser som kjempet mot kirken, og til menn som kirken forbannet... Nesten hele Europa var i flere århundrer rødt av blod som geistlige myndigheter enten direkte hadde fått til å flyte, eller så hadde de i alle fall gitt blodsutgytelsene sin fulle godkjennelse... Tar vi alt dette med i betraktningen, er det ganske sikkert ingen overdrivelse å si at kirken har påført menneskene mer ufortjent lidelse enn noen annen religion som menneskene har bekjent seg til".

(William E. H. Lecky)

 

Middelalderens kirke var ikke sen til å bemerke at Bibelen rommet et vell av gode forslag til hvordan man kunne utslette kjetteri... En bokstavlig lesning av Det Gamle Testamente ikke bare tillater, men krever at kjettere slås ihjel. Som vi har sett har det aldri vært vanskelig å finne en (kristen) pøbel som var parat til å utføre dette (for kirken) hellige verv og gjøre det ene og alene etter autorisasjon fra kirken - ettersom man stadig ble straffet med døden for å besitte en bibel på et av de europeiske folkespråk... Faktisk ble bibelen ikke alment tilgjengelig for den jevne mann før i det 16. århundre.

Som vi anførte tidligere var 5. Mosebok den viktigste tekst i enhver (kristen) inkvisitors kanon, for den påbyr eksplisitt de troende å myrde alle i deres midte, selv familiemedlemmer som uttrykker sympati for andre guder...Utover å forlange at at vi etterlever den gammeltestamentlige lov til punkt og prikke, har Jesus tilsynelatende i Joh. 15:6 foreslått ytterligere noen små forbedringer av metodene til drap på kjettere og ikke-troende:

"Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner".

(Jfr. Joh. 3:18: "Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn").

 

Sam Harris: Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid, København 2007, kap. 3: I Guds skygge.

 

De kristne lar sjelden en anledning gå fra seg til å hamre løs på den "gjengjeldende rettferdighet" ("Øye for øye, tann for tann").

Man bør merke seg at det er de kristne - ikke jødene - som i Middelalderen og senere med Reformasjonen aktiviserer og re-aktualiserer Det gamle testamentets mytologiske voldselementer.

Det var ikke jødene som vakte den gammeltestamentlige lov til live, men KRISTNE PROTESTANTER OG LUTHERANERE!  

I våre dager går man gjerne til muslimske land for å hente eksempler på den "gjengjeldende rettferdighet", uttrykt i 2. Mos. kap. 21.

Vi hører ikke om dødsstraffen i det dypt kristen-kulturelle USA (Israel har ikke dødsstraff!). Vi får ikke vite at det var i det protestantisk-lutherske Danmark-Norge at straffen for blasfemi skulle være å få tungen avskåret.  

Mer enn noen andre av bibelens lover har setningen "Øye for øye, tann for tann" bidratt til å stemple den originale jødedom som et forstemmende, nærmest umenneskelig system (men regelen har aldri vært etterlevd i jødiske samfunn!).  

Liv for liv betyr livs verdi for liv. Hvis en mann slår ihjel en annen manns dyr, betyr det bare at mannen skal ha erstatning for sitt dyr.

Erstatningsansvar er i nøye samsvar med vår tids rettspraksis.

Rettferdigheten skulle beskytte alles liv, sunnhet, eiendom og ære... Rettferdigheten, altså den dyd som respekterer nestens rett og gir enhver sitt, det er den hele Det gamle testamente og i sær profetene innskjerper som det første krav til en israelitt...

Kun på grunnlag av rett og rettferdighet kan stat og folk eksistere og gå fremover... Jødedommen har aldri mistet troen på at uretten vil vike og retten seire. Jo større urett det jødiske folk led, desto mer utpreget ble deres rettsfølelse.

 

(Marcus Melchior, 1965)

 

"Bare ved å forstå hvordan forestillinger og overtro kan villede menneskelig handling, kan vi hindre gjentakelsen av slike historiske grusomheter".

 

(Norman Cohn)

 

"Ingen prester kan fortelle hvor den påståtte humanisme egentlig finnes i NT. NT's verdensforsakelse og dommedag søkes omfortolket. Den eskatologiske kjerne benektes av presteskapet. Hvis kirken ikke håper på en verdensutslettende dommedag - hvorfor fjerner den så ikke dette innhold fra sitt bekjennelsesgrunnlag? "

"Valget mellom kirkens ny-testamentlige kristendom OG humanistisk toleranse er et utvetydig enten - eller".

 

("Faklen": dansk tidsskrift)

 

 

MIDDELALDEREN

 

 

Middelalderen er den kristne kirkes «storhetstid». Ikke så få kristne prester, teologer og apologeter synes å lengte tilbake til denne langvarige tidsalder, hvor kirken kontrollerte nær sagt alle aspekter ved menneskelivet. Reformasjonen på 1500-tallet representerte ingen vesentlige endringer.

Vi gir ikke opp vår makt over sjelene, uttalte Martin Luther (gjengitt etter hukommelsen).

 

Fra et bilag om middelalderen i Illustrert Vitenskap Historie har jeg sakset nedenstående avsnitt:

«Kirkens makt nådde langt inn i døden.. I middelalderen var døden alltid nærværende. Og alle – fra kokekoner til konger – levde i engstelse for de ubeskrivelige redslene som ventet synderne i helvete. Men det var trøst å hente i kirken, der kunne man kjøpe seg fri fra flammene. Salget av avlatsbrev gjorde pavekirken til historiens suverent største supermakt...

Kirken bestemmer alt... Den hadde en finger med i alt – fra barnedåp i bondefamilien til megling mellom fyrster. Rundt omkring i Europa skjøt det opp klostre og katedraler, og i 1095 sendte paven det første av i alt åtte korstog av sted...

Det som binder tidsalderen sammen, er den kristne kirkes utbredelse. Kirken definerte middelalderen på godt og vondt. Den hadde nesten uinnskrenket makt og forfulgte annerledestenkende med hensynsløs grusomhet.

Den bremset alle tilløp til vitenskapelige fremskritt og oppdagelser hvis de satte spørsmålstegn ved vedtatte religiøse doktriner. Samtidig prekte bisper og prester om nestekjærlighet og barmhjertighet mens de karet til seg gods og rikdom, og tjente fett på å selge avlat til gudfryktige sjeler».

 

I forordet til boken Reisen gjennom helvete. Dantes inferno (1993), skrevet av den kristne idéhistoriker og professor Trond Berg Eriksen, finner vi også en interessant gjennomgang av kirkens maktstilling i middelalderens Europa.

 

Jeg siterer Berg Eriksen:

 

«I alle europeiske land preges både litteratur, tenkning og billedkunst av de kristne tradisjonene mellom år 600 og år 1400... Biskopene ble den nye tids konsuler. Prester og munker ble kristendommens legionærer. Gjennom arven fra Romerriket fikk det kristne kravet om å eie den eneste gyldige sannhet kjøtt og blod. Kirken ville legge verden under seg slik de romerske keiserne og generalene hadde gjort det.

I senantikken gjorde kristendommen faktisk krav på den verden som romerne tidligere hadde behersket. Kirkene krevde råderett over menneskesinnet og sjelene både her og hisset. I teorien ble det ikke mye igjen til de verdslige makthaverne, for det var knapt nok et fenomen i samfunnet som ikke kunne omgås av teologiske metaforer og som dermed indirekte eller direkte falt inn under den kirkelige jurisdiksjon...

Biskopen av Roma fikk etterhvert noe av Keiserens prestisje... Gjennom den kanoniske loven og utøvelsen av den okkuperte Kirken maktposisjoner som tidligere hadde vært statens gjennom romerretten.

Kirken hadde sine lover, lovgivere, domstoler og advokater. Den brukte fysisk makt for å tvinge folk til å adlyde lovene, og den hadde egne fengsler. Kirken var ikke noe frivillig samfunn. Man ble døpt inn i den og kunne ikke forlate den uten trusler om strenge straffer».

 

I følge Berg Eriksen undersøker Dante Keiserens teologiske legitimitet. Han hevder – som Augustin – at både kirken og staten er redskaper for Gudsriket.

 

"Dantes posisjon var en ubetinget støtte til Keiserens ambisjoner... Troen var like mye et bestemt forhold (lojalitet og lydighet) til kongen eller Keiseren som til Gud. De som stilte seg utenfor Kirkens sakramenter og Keiserens lov, hadde samtidig avskrevet sitt forhold til den himmelske herre".

 

(Man får et bestemt inntrykk av - også italienerne er interessert i dette - at Dante selv har kalt sitt verk "Den guddommelige komedie". Det har han ikke gjort! Det skjedde først to og et halvt århundre etter hans død. Dante har ikke brukt ordet "komedie" om selve verket! Det er viktig å være klar over at det ikke har vært noe forsøk fra Dantes side på å latterliggjøre helveteslæren midt i den svarteste middelalderen. Han kalte de tre avdelingene i verket sitt: helvete - skjærsilden - paradiset).   

 

 

DEMONOLOGI OG APOKALYPTIKK I MIDDELALDEREN

 

Jeg siterer nedenfor historiker og professor Norman Cohn, 1997 (Cohn ble i 1966 "leder av et internasjonalt forskningsprosjekt om forfølgelser og folkemord").  

Denne boken, "Europas indre demoner" (som også boken "Jakten på tusenårsriket"), tar for seg en forestilling og dens konsekvenser i middelalderen.     

"Forestillingens essens er at det eksisterte, ett eller annet sted i storsamfunnets midte, et annet samfunn, lite og hemmelig, som ikke bare truet storsamfunnets eksistens, men som også var avhengig av skikker som ikke bare var avskyelige, men i bokstavlig forstand umenneskelige...

Hvis noen skulle blir fristet til å kommentere utelatelsen av jødene - som gjentatte ganger ble beskyldt for å myrde kristne barn og drikke deres blod, for å ødelegge nattverdsbrødet og for å tilbe Satan - kan vedkommende henvises til Joshua Trachtenbergs standardverk The Devil and the Jews  (Yale University Press, 1943)".

 

Videre skriver Cohn at forestillingene han undersøker i boken, tilhørte det vi nå kan kalle Det etablerte: Munker, biskoper, paver og adel, ortodokse teologer, inkvisitorer og magistrater - disse var bærere av denne tradisjonen.

Også boken Jakten på tusenårsriket, hvor Cohn undersøker den apokalyptiske tradisjon i Middelalderen, dekker den samme historiske periode:

"Den institusjonaliserte kirke oppviste faktisk den største dyktighet i å kontrollere og kanalisere de troendes emosjonelle energi, og særlig i å rette håp og frykt bort fra dette livet og over mot det neste...

Den kristne profetlitteratur kjente bare én eskatologisk frelser: Den stridende Kristus, slik han hadde opptrådt i Johannes Åpenbaring (senere supplert med sibyllinske profetier og "De siste dagers keiser")...

Disse tradisjoner er enige om at det i de siste dager skal fremstå en Guds erkefiende, den forbløffende skikkelsen Antikrist (innflytelsen fra "Daniels drøm" var avgjørende).

Antikrist ble aldri bare oppfattet som et menneske, selv ikke et uhyre ondt menneske.

De persiske (mazdeiske) forventningene om at erkeengelen Ahriman skulle styrtes ved tidens ende, flettet sammen med den babylonske myten om et slag mellom den høyeste gud og dragen fra kosmos, trengte inn i jødisk eskatologi og øvet en dyp innflytelse på fantasien om de siste dagers tyrann...Gjennom hele middelalderen ble han ikke bare oppfattet som en tyrann på tronen, men også som en demon eller drage som flyr omkring i luften omgitt av smådemoner".

 

Justin Martyr lar sin jødiske samtalepartner ("Dialog med jøden Tryfo") spørre: "Fastholder virkelig dere kristne at dette stedet, Jerusalem, skal bli gjenoppbygget, og tror dere virkelig at dere der skal samles i glede under Kristus, sammen med patriarkene og profeten?" 

Til dette svarer Justin at selv om ikke alle sanne kristne er overbevist om dette, står han og mange andre sammen i fortrøstningsfull tro på at "de hellige" virkelig skal leve i tusen år i et gjenoppbygget, større og mye vakrere Jerusalem.

(sitat slutt)

 

Se hvordan Wikipedia og Store norske leksikon - for ikke å si Den katolske kirke - presenterer kirkefaderen Justin Martyr. Her kan vi se hvordan (lutherske) kirke-kristne teologer I DAG forbinder seg med Justin Martyr: 

 

"Erstatningsteologien. Dette er en gammel kirkeforståelse tilbake fra oldkirkens dager. Forfektet av blant andre kirkefaderen Justin Martyr, som ble henrettet i år 165. I følge Justin hadde de kristne erstattet jødefolket som Guds folk, og jødene hadde for all framtid tapt sine rettigheter. Løftene i GT var overført til kirken.

Den generelle begrunnelsen ut fra bibelen er å finne i Joh. 3,36, hvor Døperen Johannes sier at den som ikke vil tro på Sønnen, ikke skal se livet, men Guds vrede blir over ham. Dette verset, satt sammen med Jesu egne ord i Matt 21,43, hvor talen i all tydelighet formidler at Guds rike skal bli tatt fra dem, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter, har båret Justins tanker oppe helt til våre dager. Underveis er de forsterket av Augustin og Luther".

http://www.samaria.no/index.php? 

 

"Det være seg fjernt eller nært forestående -  de helliges rike kunne man utvilsomt tenke seg på mange forskjellige måter, fra den mest materielle til den mest åndelige, men sikkert er det at fantasiene til selv mange av de best utdannede kristne var materielle nok".

(Norman Cohn)

 

Et tidlig eksempel på disse fantasiene finner vi hos den "apostoliske fader", Papias, død omkring 150 e. Kr., en lærd mann (latiner), som viet seg til å nedtegne "førstehåndsberetninger om Kristi lære"...

 

http://no.wikipedia.org/

http://snl.no/Papiaswiki/Papias 

 

Cohn siterer også Lactantius  (300-tallet):

"Men den gale (Antikrist), som raser med uformildelig argskap, skal føre en hær og beleire det berget der de rettferdige har søkt tilflukt. Og når de ser at de er under beleiring, skal de rope høyt på Gud om hjelp, og Gud skal høre dem og sende dem en befrier. Da skal himmelen åpne seg i storm og Kristus skal stige ned med stor makt. En ildlue skal gå foran ham og en talløs hærskare av engler, og hele den gudløse flokken skal bli utslettet, og det skal flyte strømmer av blod... Når freden er blitt gjenopprettet og alt ondt utryddet, skal den rettferdige og seierrike kongen sette seg til doms på jorden over de levende og døde, og han skal overlate alle hedningene som treller til de rettferdige som er i live, og han skal oppreise de (rettferdige) døde til evig liv og skal selv regjere sammen med dem på jorden, og skal grunnlegge Den hellige stad, og de rettferdiges kongedømme skal vare i tusen år.

Hele denne perioden skal stjernene skinne klarere, sollyset skal bli sterkere og det skal være fullmåne hele tiden. Da skal velsignelsens regn falle fra Gud morgen og kveld, og jorden skal bære alle slags frukter uten at menneskene behøver å slite. Det skal dryppe honning i overflod fra klippene, og det skal bryte frem kilder av melk og vin. Skogens dyr skal legge av seg sin villskap og bli tamme... og intet dyr skal lenger leve av å utgyte blod. For Gud skal forsyne dem alle med skyldfri mat i overflod".

 

I diktene til den forholdsvis ukjente kristne (latinske) dikter Commodianus (400-tallet) blir fantasiene om hevn og triumf utkrystallisert, skriver Norman Cohn. 

"Commodianus oppfordret til å gripe til våpen og ta opp kampen (et første forvarsel om den korsfarer-millenarismen som skulle bryte frem i Europa i senmiddelalderen). I følge Commodianus skal ikke Kristus komme tilbake som fører for en hærskare av engler, men for etterkommerne av Israels ti tapte stammer, som har overlevd i skjul, ukjent for resten av verden...".

Alle disse kristne forskrudde idéer lever videre I DAG, både innenfor Den norske kirke OG i kristne sekter og frimenigheter. Jeg gjengir noen av dem nedenfor.

 

 

"DE SISTE TING OG TIDER" (1963)

 

La meg sitere innholdsregisteret i boken  De siste ting og tider (1963):

 

Lars Eritsland (Bibelskolelærer):  Herrens høstfolk - Døden - Antikrist - Oppstandelsen

Torvald Øberg (Generalsekretær):  Tusenårsriket

Tormod Vågen (Generalsekretær):  Himmelen - Dommen og Jesu gjenkomst

Øivind Andersen (Cand. theol):  Tegnene for Jesu gjenkomst

 

Jeg siterer fra bokens forord:

 

"Bibelen forteller med klare ord at Jesus skal komme igjen for å hente alle sine troende. Han skal rope ut de døde av gravene, og han skal holde dom. Bibelen forutsier at det skal bli trengselstider blant menneskene på jorden, og de kristne skal bli utsatt for grusomme forfølgelser. Bibelen antyder også hvordan den historiske utviklingen vil gå mot stadig større samfunnsenheter og ende i det totalitære diktatur".

 

Ingen må tro at disse forestillinger representerer et sært eller tilbakelagt stadium i Den norske kirkes teologi. Les bare Det nye testamentets første og siste skrift: Matteus-evangeliet og Johannes Åpenbaring.

I det stadig gyldige Confessio Augustana - og i Martin Luthers øvrige skrifter - er alle disse forskrudde idéer høyst aktuelle.

 

"Navnet Antikrist betyr mot-Kristus, anti = imot, Krist = Kristus. Dette sier at han vil være en motstander av Kristus. Vi ser av 2. Tess. 2:4 at han også blir kalt for "han som står imot". Særlig viser Åpenbaringsboken hvorledes han bruker all sin makt og innflytelse til å stå imot Gud, Guds vilje og Guds rike... Jesus talte om at det skulle komme falske messiaser. Han er Satans alternativ til Guds Messias, og står altså som en mot-person til Messias.

Det er forresten bare i Johannesbrevene vi finner navnet Antikrist. Antikrist har ellers flere navn i Bibelen. I Åpenbaringen kalles han således for Dyret, Åp. 13. Og i Åpenbaringens fargerike billedspråk framstilles han i rovdyrbilder: "Og dyret som jeg så, var likt en leopard. Og dens føtter var som på en bjørn og dets munn som en løvemunn. Og dragen gav det sin kraft og sin trone og stor makt".  

(jfr. Joh. Åp. 13:2).

 

"Vår frelser Jesus Kristus kalte seg Menneskesønnen. Han er det sanne menneske, og åpenbarer for oss hvorledes mennesket så ut i Guds evige skapertanke, mennesket i Guds bilde.

Antikrist er syndens menneske. Han er menneske slik Satan vil ha det, menneske etter Satans idé, en utkrystallisering av synden i menneskelivet. Derfor må han også bli fortapelsens sønn som han også kalles i 2. Tess. 2. Det er bare én utenom ham som er kalt slik, og det er svikeren Judas, som Jesus kalte "fortapelsens barn" (Joh. 17:12). Videre kalles Antikrist i 2. Tess. 2:8  for "den lovløse".

"Likesom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende. Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal være gråt og tenners gnidsel".  

(Matt. 13, 40 - 42).

 

"Og en annen engel kom ut av templet og ropte med høy røst til ham som satt på skyen: - Send ut din sigd og høst. Timen til å høste er kommet, for høsten på jorden er overmoden. Og han som satt på skyen lot sin sigd gå over jorden, og jorden ble høstet. Og en annen engel kom ut av templet i himmelen og hadde en skarp sigd han også, og enda en annen engel kom ut fra alteret, og han hadde makt over ilden og ropte med høy røst til ham som hadde den skarpe sigd: - Send ut din skarpe sigd og høst druene av vintreet på jorden, for dets bær er overmodne. Og engelen lot sin sigd gå over jorden og avhøstet vintreet på jorden og kastet frukten i Guds vredes store vinperse".

(Joh. Åp. 14:15 flg.)

 

"Paulus mener åpenbart at det er en hær av onde ånder som står i ondskapens tjeneste... Fyrsten over ondskapens åndehær er altså ondskapens fyrste, Satan... Ja, vi kan visst ut fra Skriften si at det finnes en engleverden, like fullt som det er en folkeverden. Hebreerbrevet taler om englenes mange tusener".  

(Hebr. 12:22).

 

"Og Jesus talte om at han i Getsemane kunne få mer enn 12 legioner engler til å beskytte seg - om han ville det. I juleevangeliet leser vi om en himmelsk hærskare som var over Betlehemsmarkene og lovet Gud da Jesus ble født...

Det sterkeste ordet er vel Joh. Åp. 5:11, der det heter at tallet på englene omkring Guds trone var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen..."

"Selve uttrykket "Tusenårsriket" står ikke i Bibelen. Men saken er jo framstilt der, og det omtales bare ett eneste sted, nemlig i Åpenbaringen. Der står det skrevet om dette i kapittel 20, vers 1 til 9...".

"- Forteller Bibelen at det skal bli fred mellom folkene? - Det sier Bibelen ikke. Den taler riktignok meget om fred. Julenatten lød det ordet fra himmelen: Fred over jorden. Men dermed menes det ikke en ytre verdensfred, men fred i hjertet hos den som hører Gud til. Jesus sier også "Min fred etterlater jeg eder". Men heller ikke det betyr at det skal bli fred mellom nasjonene. Det hører vi aldri om".

 

"Vi skal jo alle stilles for Guds domstol".

(Rom. 14:10)

 

" - alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene, og han skal samle fårene ved sin høyre side, men gjetene ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er bredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!... Da skal han si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen, og hans engler!... Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv".

(Mt. 25:32 flg.)

 

 

Augustins "Guds stat"

 

Jeg siterer Norman Cohn:

 

"Tidlig på 400-tallet fremsatte Augustin den doktrinen som de nye forholdene krevde. I følge hans bok Om Guds stat skulle Johannes' Åpenbaring forstås som en åndelig allegori, og hva tusenårsriket angikk hadde det begynt med kristendommens fødsel og var allerede fullt ut realisert i kirken. Dette ble straks den ortodokse lære.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Om_Gudsstaten 

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/klassikeren_-_bekjennelser_-1.6552573 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1319881&rom=MP 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Guds-utvalgte-folk-6409963.html#.Uk__d0A4Xrc

 

Det ble gjort iherdige forsøk på å sensurere bort de millenaristiske kapitlene av kirkefader Ireneus bok, Mot kjetterier, og dette var så vellykket at de ikke ble gjenoppdaget før i 1575, i et manuskript som sensurmyndighetene tilfeldigvis hadde oversett.

Origenes hadde på 200-tallet forsøkt å fremstille "riket" som en begivenhet som ikke skulle finne sted i tid og rom, men bare i den troendes sjel. Han erstattet en kollektiv, millenaristisk eskatologi med en eskatologi for den enkeltes sjel (dvs. en åndelig utvikling som skulle begynne i denne verden og fortsette i den neste)...

 

http://snl.no/Origenes_fra_Alexandria

 

"Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at visst varte straffen i helvete lenge, men siden det ikke finnes straff, uten i den hensikt å frelse, ville selv den verste helvetesstraffen en gang gå over, og de fordømte angre og bli frelst.

Gregor av Nyssa var blant de som lot seg overbevise av Origenes om alle menneskers og demoners endelige frelse, men på det femte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere Didymus og Evagrius Pontikus lyst i bann for denne lærens skyld.

På 500-tallet ble denne læren likeledes fordømt da den hadde vunnet tilslutning blant munkene i Palestina. Den hadde aldri mange tilhengere, og etter det femte allmenne konsil i 533 var motstanden mot den evigvarende helvetespinen brutt i flere århundrer".

 

"Da kristendommen på 3-400-tallet oppnådde en overordnet posisjon i middelhavslandene og ble Romerrikets offisielle religion, la geistligheten stor vekt på å avvise millenarismen.

Den katolske kirke var nå en mektig og velstående institusjon som fungerte etter veletablerte rutiner, og de som satt i ledende stillinger hadde intet ønske om å se de kristne klamre seg til gammeldagse og upassende drømmer om et nytt, jordisk paradis".  

 

--------------------- 

 

Etter hvert som kirken fikk mer og mer sans for verdslig makt og rikdom (og Jesu gjenkomst uteble), så den seg nødt til å omtolke og tilpasse den ny-testamentlige ESKATOLOGI til tidens nye situasjon i datidens romerrike: den politiske kirke.

Vi finner interessante paralleller til liberalteologien i vår moderne tid.

Nå som de sterke båndene mellom stat og kirke, politikk og kristendom har løsnet noe, ser vi at folkekirke-teologene i særlig grad opptrer splittet, hjelpeløst og forvirret. Politisk uavhengighet er en helt ny erfaring for Den norske kirke og dens teologer.

Den kan ikke med samme selvfølgelighet dekke seg bak "Statens" trygge, faste hånd - ideologisk, moralsk og finansielt -, den vet ikke hva den skal gjøre med sin nye (relative) selvstendighet. Den griper til politiske markeringer, slik den har gjort gjennom hele kirkens historie.

 

Kirke-kristendommen er mer en politisk-ideologisk bevegelse/institusjon enn en religion.

 

Vi må huske at "Staten" (representert ved keiseren, fyrsten og kongen) har fungert på en lignende måte for de luthersk-protestantiske kirker som Pavens autoritet i Den katolske kirke. Kirke- og kongemakt har vært uløselig forbundet gjennom utallige århundrer.

Ved nær sagt enhver bispeinnvielse i Den norske kirke er kongen til stede. Ved alle viktige markeringer i kronprinsparets liv blir kirken involvert.

 

 

"ANTIKRIST"

 

På midten av 1100-tallet så Hildegard av Bingen Antikrist i en visjon, som et dyr med et kjempemessig, kullsort hode, flammende øyne, eselører og et grinende gap med hoggtenner av jern. I likhet med Satan var Antikrist faktisk en gigantisk legemliggjørelse av anarkistiske og destruktive krefter.

Hildegard av Bingen beskrives på Store norske leksikon som "tysk abbedisse, klostergrunnlegger, visjonær-profetisk forfatter, komponist, urtemedisiner og naturforsker. Hun var benediktinerinne og grunnla to abbedier...". Les mer her

http://snl.no/Hildegard_fra_Bingen 

 

For å forstå hvilken grenseløs makt man følte Antikrist hadde, hvor overmenneskelig og skremmende han var, trenger vi i følge Norman Cohn bare se på Melchior Lorchs bilde av Satan-Antikrist på 1500-tallet (her identifisert med paven). Det uttrykker følelsen av skrekk, hat og avsky, som allerede hadde ridd (kristen indoktrinerte) europeere i mange hundre år.

Middelalderens krøniker viser hvordan også politiske vurderinger ble farget av disse forventningene.

I nesten hver eneste keiser/monark forsøkte undersåttene hans å se "Den siste keiser" som skulle herske over gullalderen, mens kronikørene utstyrte ham med de vanlige messianske titlene: rex justis, eller kanskje David... Generasjon etter generasjon levde i konstant forventning om den altødeleggende demonen som skulle innføre et lovløst kaos, en tidsalder overlatt til rov og voldtekt, tortur og massakrer, men som også skulle være et forspill til den lenge etterlengtede slutten:  Kristi gjenkomst og de helliges rike. 

(sitat slutt) 

 

Norman Cohns bøker omhandler (som han selv sier det) den europeiske histories understrømmer:

"Fundamentalt sett er begge opptatt av det samme fenomen - trangen til å rense verden ved å tilintetgjøre en kategori mennesker man forestiller seg som ødeleggelsenes agenter og inkarnasjoner av ondskap".

------------------------ 

 

Det er vel ganske klart at vi ikke kan gå til kirkelojale kristne teologer og kirkehistorikere for å finne saklig, uavhengig historisk-faktisk kunnskap om Middelalderens kirke og kristendom.

Det er ikke rekken av kirkelig-dogmatiske teologiprofessorer som har tilført oss saklig, uavhengig og historisk-kritisk kunnskap, men nøkterne og sannhetssøkende historikere. Blant disse befinner seg en lang rekke JØDISKE forfattere, bibelforskere og historikere.  

 

 

TEOLOGISK-APOLOGETISK (SELV)SENSUR

 

Den kirke-kristne IDEOLOGI: lære, bekjennelse og dogmatikk som motiverte og legitimerte mer enn halvannet årtusen med terror og voldsutøvelse består (uendret) den dag i dag.

Vi må anta at når unge mennesker i dag drilles i kristen apologetikk, er det bl.a. fordi kristne (kirke)ledere og (tros)lærere mener at den yngre generasjon kristne må utrustes til å føre den kristne statiske, autoritative bekjennelse og teologi videre til nye generasjoner.

Det finnes ingen utvikling eller nytenkning i apologetikken ("trosforsvar"). Den religion som stadig må utarbeide forsvars- og angreps-strategier, står selv på meget ustø grunn.

(I grell kontrast til kristendommen, vil jeg fremheve jødedommen, som ikke har hatt tilsvarende behov for eviggyldige dogmer og "udiskutable sannheter", bekjennelser, teologi, misjon og apologetikk). 

Vi leser i papiravisen Vårt Land lørdag 26. okt. at 250 unge mennesker er samlet ved Bibelskolen i Grimstad "for å lære å evangelisere med rasjonelle argumenter".

Nær 2000 år med apologetikk - såkalt "bevisførsel" og "rasjonelle argumenter" - har altså ikke tilført kirken NY KUNNSKAP. Dette må jo bli den nødvendige konklusjon, ettersom kirkens paver, biskoper og ordinerte teologer stadig vedlikeholder de urørlige bekjennelsesskrifter fra oldtidens keiserkirke.

Initiativtaker, Karl Johan Kjøde, sier at trosforsvar ("apologetikk") 

"handler først og fremst om at andre mennesker skal møte evangeliet...Å forstå svarene på spørsmålene vil aldri bli det samme som at folk tar i mot Jesus...Til syvende og sist er forklaringen at det er én som som er større og som vi ikke kan vite alt om i dag. Men vi kan etterspørre så mye kunnskap som mulig".

 

Tja, hvilken vitenskapelig og historisk-faktisk kunnskap har kirken tilegnet seg, ettersom kirkens (mytologiske) dogmer om Jesus fra oldtidens keiserkirke består urørt og uendret den dag i dag?

Kirkefader Tertullian regnes for en av oldtidens betydeligste apologeter:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tertullianus 

 

Jeg siterer ham:

"Bort med alle forsøk på å lage en blandet kristendom, sammensatt av stoisisme, plotinisme eller dialektikk! Vi ønsker ingen nysgjerrige disputaser etter at vi har fått Jesus Kristus, ingen undersøkelser etter at vi har mottatt evangeliet! Vi har vår tro og ønsker ingenting mer å tro på".

"Bort med det menneske som leter der han aldri finner, for han leter der ingenting kan finnes. Bort med ham som bestandig banker på; for det skal aldri lukkes opp for ham, siden han banker på der ingen er til for å lukke opp. Bort med ham som bestandig spør, for han vil aldri bli hørt, siden han spør en som ikke hører".

 

To av foredragsholderne ved nevnte konferanse i Grimstad om apologetikk er radarparet fra MF og Vårt Land: Bjørn Are Davidsen og Atle Ottosen Søvik.

Davidsen skal i kjent stil foredra om "Mytedannelsen rundt kirken" (mens han i virkeligheten bidrar til å skape nye myter om kirkens historie, eller det vi kan kalle: kirkelig-teologisk revisjonisme).

Statskirke-teologene har effektivt sørget for at norsk offentlighet ikke har fått kjennskap til nøktern, historisk-kritisk forskning det siste århundret.

Hva betyr da KUNNSKAP i en luthersk-evangelisk sammenheng? 

 

 

"KIRKENS ARV SJOKKERER OSS"

 

 

Dette skriver Berit Hagen Agøy og Steinar Ims (førstnevnte: generalsekretær i Mellomkirkelig råd, sistnevnte: daglig leder og dialogprest ved Kirkelig dialogsenter) på Vårt Lands Verdidebatt 16. nov. 2013.  

http://www.kirken.no/?

 

Tittelen indikerer, eller insinuerer, at de ikke har visst om "kirkens fortid"...For noe sludder! Selvfølgelig har de VISST!

Spørsmålet er: hvorfor har de inntil I DAG fortiet kirkens voldelige antisemittiske og rasistiske historie, som er SÅ godt dokumentert?

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread451290/#post_451290

 

Hva (konkret) i "kirkens arv" og i "kirkens fortid" er det som har "sjokkert" Berit Hagen Agøy og hennes kirkelige kolleger?

Spørsmålet om de (bevisst) har villedet almenheten, vil med nødvendighet tvinge seg frem. Og de bør gi gode svar, ikke til (umyndige) konfirmanter, men til voksne, opplyste mennesker.  

Jeg spør: hvilken "sjokkerende" kunnskap om kirkens arv skal inn i trosopplæringen?  Og hvorfor er denne kunnskap utelukkende rettet mot konfirmanter, i lukkede rom?  

Det er selvsagt i våre offentlige undervisningsinstitusjoner, ikke minst innenfor samfunns- og historiefaget, at kirkens antisemittiske og rasistiske teologi, tradisjon og historie bør inngå. At religions- og kristendomsfaget på universitets- og høyskolenivå informerer studentene om den kirke-kristne antisemittisme og rasisme gjennom 1700 år (i lære og praksis) anser jeg for en selvfølgelighet.

 

Jeg vil spørre Agøy: har ikke voksne kirkemedlemmer (og norsk almenhet) krav på historisk og etisk sannferdighet fra kirkens biskoper og ordinerte teologer? Ønsker man ikke fra kirkens side full åpenhet og utluftning i offentligheten om dette nattsvarte kapittel i kirkens historie, som ennå ikke er avsluttet?  Åpenbart ikke.

Kirkens antisemittiske teologi har vært gjentatt og gjentatt i mangfoldige århundrer inntil denne dag, og Agøy står midt oppe i denne tradisjonen - og medvirker til den. Hun er selv INHABIL.

"Hatet mot jøder, muslimer eller rom, er dessverre ikke et nytt fenomen. Historien viser med overveldende kraft at hatet stadig har dukket opp i nye former. Fortidens troll fortsetter å dukke opp av eska og snike seg omkring om vi ikke gjenkjenner dem. Sola – kunnskap og mot – får trollene til å sprekke", skriver Agøy i Vårt Land.  

Merk den avledende språkbruken, distanseringen...Nei! Kirkens "troll" har ikke sprukket! Agøy selv gjenkjenner dem ikke. Fornuftens klare lys har ikke nådd inn i kirkens mørke, støvete og skitne kroker. 

Hatet mot alle annerledestenkende - volds- og straffetruslene - er gyldig kirkelære I DAG (jfr. Den norske kirkes sentrale, konfesjonelle bekjennelse: Confessio Augustana).

Det finnes ingen "respekt for annen religiøs tro eller overbevisning" i Confessio Augustana art. 1 og 17, som også Agøy er forpliktet på. Påfallende nok: hun nevner ikke kirkens autoriserte skriftgrunnlag!  

 

HVORFOR FORTIER HUN TANKEINNHOLDET I DEN (GRUNNLOVSFESTEDE) "EVANGELISK-LUTHERSKE" LÆRE?

HVORDAN BLIR MARTIN LUTHERS ANTISEMITTISME (OG KIRKENS AUTORISERING AV DENNE) FORKLART FOR KONFIRMANTENE?

 

Alle som har kjennskap til den kristne kirkes grufulle ("sjokkerende"), systematiske voldshistorie gjennom 1700 år vet at kirkens selvforståelse og (gloriøse) historieframstilling er grunnleggende falsk.

Verken kunnskap eller mot har preget kirkelige autoriteter frem til vår tid. Tvert om har kirkens katolske og protestantiske presteskap, inntil i dag, bøyet seg lydig og lojalt - bevisst og frivillig - for Romerkirkens ("Konstantinske") bekjennelse fra år 325 i Nicæa. Etter mer enn 1700 år kan vi konstatere at Den norske kirke befinner seg meget komfortabel innenfor det såkalt "konstantinske fangenskap" (jfr. teologi-professor Oskar Skarsaunes avskjedsforelesning ved MF).

Nicæneum blir stadig sitert i Den norske kirkes gudstjenester.

"Fortidens troll" (kirkens urørlige bekjennelser) har bestått i alle de år Berit Hagen Agøy har vært generalsekretær i Mellomkirkelig råd. Vårt Land har omtalt henne som "kirkens utenriksminister", og som Den norske kirkes "førstedame" (Kirkerådet er Den norske kirkes "Regjering", Kirkemøtet dens "Storting").

 ---------------------------- 

 

Kirken og dens klakører i mediene (eks. Vårt Land) har forlangt selverkjennelse og offentlig beklagelse av alle andre samfunnsaktører/samfunnsinstitusjoner enn seg selv (jfr. de offentlige erkjennelser og beklagelser i forbindelse med jødedeportasjonen i Norge under den 2. verdenskrig: altså konkrete hendelser i vår nære historie).

De har videre krevd at muslimske miljøer tar oppgjør med antisemittismen, men stiller ikke de samme krav til seg selv.  

Det lyder ganske eiendommelig at kirken begrenser sitt "materiale" (?) om kirkens "sjokkerende arv" til trosopplæringens umyndige barn og unge:

"Og så får vi håpe at noe av kunnskapen og erfaringene også smitter over på oss voksne"...

Barn og unge har ikke (mentale) forutsetninger for å forstå, analysere og gjennomskue sammenhengen mellom kirkens teologi (lære) og historie (praksis). De kan selvsagt ikke pålegges noe ansvar for formidling av kirkehistoriens knusende "sjokkerende" byrde.  

Vi kan anta at dette er uttrykk for at Den norske kirkes autoriteter ikke bare vil unnvike offentlig oppmerksomhet om sin teologi og historie, men vil ha full kontroll (teologisk og dogmatisk) over hvordan den umyndige, oppvoksende generasjon skal indoktrineres i den kirkelige lære og historieoppfatning.

Og derfor henvender de seg i hovedsak til sine egne trosfeller (menigheter), i de medier hvor de er trygge på ikke å møte motstand. 

La oss håpe at Agøy nå viser tilstrekkelig mot og redelighet, etisk og historisk, til å konkretisere det (upresise) "materiale" hun har referert til fra trosopplærings-konferansen på Lillestrøm onsdag uke 46. La oss håpe at hun har mot til å publisere deler av dette "materiale" i våre tonenangivende papiraviser.

La oss få dette "materiale" klart og tydelig presentert offentlig, ikke i runde, halv-kvedete viser i Vårt Land.

På bakgrunn av dialogerfaringer med og utfordringer fra Det Mosaiske Trossamfund og Islamsk Råd Norge "erkjente vi at dette faktisk angår oss...", skriver Agøy. Man må jo bare steile over slike formuleringer.

Det er altså ikke på eget initiativ, men ut fra press utenfra at Den norske kirke nå "plutselig" har oppdaget at "bekjempelse av antisemittisme og fremmedfrykt" faktisk angår den!

Dette er svært urovekkende ytringer fra kirkelig hold.  

 

 

KIRKELIG "SELVERKJENNELSE"

(Hva er nå det for noe rart?) 

 

Det er lite i Agøys innlegg på Verdidebatt som tyder på noen oppriktig, genuin "selverkjennelse":  

"På den andre siden handler det om en nødvendig, kirkelig selverkjennelse. Det handler om hvem vi er og hvor vi kommer fra: hvilken problematisk arv vi bærer med oss i møte med annerledes troende, og da i særdeleshet jøder".

Agøy vil ha oss til å tro at hennes (evangelisk-lutherske) kirke og dens teologer nå, for første gang i historien (først i år 2013?), har forstått at "hat mot andre mennesker og fremmedfrykt er ikke bare galt, men dypest sett noe ukristelig – noe som utfordrer det kristne menneskesynet".

Dette er et uhyre problematisk og provoserende utsagn. Når Agøy ikke henviser til "kristelige" kilder, heller ikke til en eneste konkret handling eller hendelse (ingen eksempler!), er det særdeles vanskelig å forstå hva som er "kristelig" og "ukristelig" teologi og handling.

Er Luthers antijødiske skrifter og Confessio Augustana art. I og XVII utrykk for "det kristne menneskesynet"? Er tankeinnholdet i denne konfesjonelle bekjennelse "kristelig" eller "ukristelig"?

 

 

KIRKENS ANTIJØDISKE TEOLOGI

 

Jeg siterer Agøy:   

 

"En kan spørre seg om hvorfor arbeid mot antisemittisme, islamofobi og hat mot rom og romanifolk skal inngå i Den norske kirkes trosopplæring. Ett svar er som nevnt kirkens fortid.

Vi har gjennom vår teologi vært med på å skape og legitimere antisemittisme og hat mot annerledes troende, og har derfor et samfunnsansvar for å være med å rydde opp i dag.

Verst har det gått ut over jødene. Helt fra starten av da jødene ble anklaget for å ha drept Jesus og frem til dagens antisemittisme, har kirken båret på anti-jødiske holdninger og vært med på å spre og legitimere antisemittisme – med grusomme konsekvenser".

Hvordan har kirken skapt, spredt og legitimert antisemittisme helt fra starten"? Hvilke "grusomme konsekvenser"? 

Merk hvordan Agøy språklig manøvrerer seg bort fra konkrete svar:   

"Det må vi erkjenne for å være i stand til å ta et oppgjør med det nå. Et annet svar er fordi vi mener noe er sant og noe er galt. Hat mot andre mennesker og fremmedfrykt er ikke bare galt, men dypest sett noe ukristelig – noe som utfordrer det kristne menneskesynet".

Jeg spør igjen: hva er det "ukristelige" i Jesu forkynnelse, i Luthers lære -  og følgelig i kirkens lære?

Hvor har det "kristne menneskesynet" sine røtter, om ikke i Jesu lære i evangelieskriftene? 

Agøy erkjenner vel at den kristne kirkes helveteslære - dens dualistiske straffetrusler over sine meningsmotstandere (forkynt, utbredt og praktisert i nær 2000 år) for en stor del bygger på Jesu forkynnelse i evangelieskriftene?

Eller, har hun andre (utenom-testamentlige) kilder som grunnlag for "det kristne menneskesynet"?  

Ut fra Agøys innlegg på Vårt Lands Verdidebatt er det virkelig ikke lett å se hvordan kirken viser vilje til å "rydde opp" i sin antisemittiske teologi, tradisjon og historie. Hun er passe rund, generell og upresis i sine formuleringer, slik vi er vant til fra kirkelig hold.

Hun skjønner nok at den kristne kirke (katolsk eller protestantisk) ikke vil tåle en sannferdig, konkret konfrontasjon med dens "sjokkerende" historie.

Tvert om kan man vel si at Agøy og hennes (lutherske) kirke snarere vedlikeholder den kirke-kristne (teologiske) antisemittisme.

Agøy nevner ikke Martin Luthers fryktelige antisemittisme med ett ord! Det er i seg selv ikke bare avslørende, men skammelig og skandaløst, og vitner ikke om noen særlig forståelse for hva "selverkjennelse" betyr.   

Det er ikke runde, generelle beklagelser vi forlanger fra kirkelig hold, men FORKLARINGER! Kirkens forbrytelser gjennom mer enn 1700 år fordrer erkjennelse av skyld og ansvar for konkrete handlinger!

 

HVILKE HISTORISKE FORBRYTELSER HAR KIRKEN GJORT SEG SKYLDIG I?

HVA (KONKRET) I "KIRKENS FORTID" OG I "KIRKENS TEOLOGI"  HAR VÆRT MED PÅ Å SKAPE OG LEGITIMERE ANTISEMITTISME OG HAT MOT ANNERLEDESTROENDE?

 

 

KIRKELIGE ANTIJØDISKE PREKENER

 

Historisk-faktisk kunnskap om jødedommen på Jesu tid har kirkelig-dogmatiske prester, teologer og apologeter hatt og har liten interesse for. Men vi blir ustanselig bombardert med de kristnes aggressive angrep på jødiske fariseere og skriftlærde - etter forbilde av Jesu grove utskjellinger i evangelieskriftene. 

Fra kirkens prekestoler, i avisspaltene og i Vårt Lands daglige andakter og ukentlige (fredags)prekener blir dette hatets budskap forkynt om igjen og om igjen. Respekten for den "vitenskapelige metode" er ikke høyt verdsatt blant den kirkelige intelligentsia, og vi må vel regne alle høyt (akademisk) utdannede prester til denne kategori? 

Den dobbeltkommunikasjon og det hykleri kirke-kristendommens ledere og lærere praktiserer må nå ta slutt!   

Hvis moderne teologer og apologeter hadde benyttet seg av "vitenskapelig metode", ville kirkens (fundamentale) historisk-faktiske uholdbare dogmer om Jesus ha falt for lenge siden.

Jeg minner om den velkjente antijødiske tendens, nå sist i en kommentar i Aftenposten 15. okt. 2013, skrevet av avisens faste skribent, Espen Ottosen (teolog og informasjonsleder i Misjonsforbundet): Jesus var ingen puddel. 

(Espen Ottosen er tilknyttet den pretensiøse kristen-konservative og ortodokse tankesmie: Skaperkraft).

Nå er det på ingen måte klart hva Ottosen mener med "puddel" i denne sammenheng. Men Jesus fra Nazareth var en jødisk dommedagsprofet og endetidspredikant, som opptrådte på historiens scene 2-3 år omkring vår tidsregning i et lite hjørne i oldtidens palestinske områder.  

Jesu stygge volds- og straffetrusler mot sine samtidige ("ulydige") jødiske landsmenn er grovt, enkelt og klart framstilt og gjengitt i de evangelieskriftene kirken selv har utvalgt, autorisert og overlevert som "Guds ord".    

Ottosens "ariske" Jesus-puddel er illustrert her:  

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Jesus-var-ingen-puddel-7340126.html#.Umaks0A4Xrc  ?

 

Kirkelig selvgodhet og selvrettferdighet har i årtusener lært og forkynt at bare de kristne er "Guds utvalgte" ("De helliges samfunn"). Følgelig tilhører de den lille frelste minoritet og de få utvalgte - "de gode" og "de rettferdige" - som skal unnslippe "Guds" doms- og straffetrusler på den ytterste dag...  

"Mange er kalt, men få er utvalgt", som Jesus sier det.

Den som leser INTERNE kirke-kristne blader og publikasjoner (som f.eks. "misjonsbladene") må bli slått av kirke-kristendommens selvforherligelse.

 

Jøder (og jødedom) har i minst 1700 år vært gjenstand for kirkelig sammenhengende sjikane, terror, tortur og vold. Vi venter på en FORKLARING: teologisk, etisk og historisk. Hvis det virkelig forholder seg slik at den kristne kirke ikke er i stand til å erkjenne skyld og ansvar for sine uhyrlige (konkrete) voldsgjerninger gjennom historien, står vi overfor en religion og en kirke som har spilt totalt fallitt, moralsk og etisk.  

 

 

DJEVELEN OG HANS MAKT

 

Jeg siterer Norman Cohn:

 

"Gjennom den tidlige kirkes historie forestilte man seg Satan og de mindre demonene noenlunde på samme måte som i Det nye testamente, bortsett fra at deres teologiske betydning ble klarere definert med utviklingen av den kristne teologi. Gradvis ble de integrert i kristendommens sentrale doktrine, læren om syndefallet og menneskets frelse i Kristus...

Alt i det første århundre før Kristus antyder Henoks bok at det var flere "sataner", forstått som tilhengere av lederen Satan, som hadde forledet Eva. I første århundre etter Kristus ble Satan eksplisitt satt i forbindelse med slangen i Edens have; enten var dette Satan i forkledning eller så virket Satan gjennom slangen.

Forbindelsen ble først etablert i en rekke apokalypser i det første århundret, alle sammen enten av kristen opprinnelse eller sterkt farvet av kristendommen... I hovedsak ble synet på Satans fall og syndefallet overtatt av kirkefedrene fra og med apologeten Justin Martyr i det annet århundre. Det eneste omdiskuterte punktet gjaldt ikke Satans eget fall, men de mindre englenes fall...

Mens englene holdt til i den høyeste himmelen, nær Guds trone, var demonene henvist til mørket rett over jordoverflaten...

Fra sin luftige bolig førte Satan og hans demoner uavbrutt krig mot de kristne. Det er slik Paulus forestiller seg dem, og Fedrene spekulerte i det vide og brede over de forskjellige måter demonene kunne forfølge den nye troen og dens tilhengere på. For djevelen, som ikke har noen kjennskap til fred, kan ikke la mennesker være i fred; sammen med demonene var han årsak til den enkeltes sykdom og til kollektive katastrofer som tørke, dårlige avlinger, epidemier både blant mennesker og dyr".

----------------------- 

 

Jeg minner om den uverdige og skammelige debatttråden på Verdidebatt, som Vårt Lands sjefredaktør i jan. 2010 innledet og inviterte til, midt under jordskjelv-katastrofen på Haiti. 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread33723/ 

Så vidt jeg husker var det ingen fakultets-teologer, professorer eller religionshistorikere som grep korrigerende inn i denne tråden. Det kan man forstå, ettersom de teologiske fakultetene har ansvar for utdanning av prestekandidater til Den norske kirke.

---------------------------- 

 

"I tillegg hadde demonene nå tatt i bruk nye metoder for å plage Kirken. På den ene side kunne de påvirke de romerske myndigheter til å forfølge de kristne, på den annen side kunne de friste kristne til å gi avkall på den rette tro, til å bli skismatikere eller heretikere.

Den hellige kirkefader Cyprian hevder at hadde det ikke vært for demonenes virksomhet, ville det ikke vært noen heresier eller noe skisma i det hele tatt.

Det sikreste beviset for kristendommens sannhet lå i de kristnes evne til å drive demoner ut av besatte mennesker, for hver enkelt av disse eksorsismer representerte Kristi seier over de hedenske guder. Dette var holdningen til (kirkefedrene) Tertullian og  Cyprian tidlig i det tredje århundre, og det var fortsatt Sulpicius Severus' syn da han skrev beretningen om Den hellige Martin av Tours liv, i det femte århundre.

Satans største forbrytelse ligger faktisk i at den hedenske religion nektet å la seg utrydde, for alle som sverget til den var i virkeligheten djeveldyrkere... Demonene er fylt med slik fiendskap overfor menneskeheten at det er et mirakel at noe menneske overlever, faktisk er det slik at hadde det ikke vært for den beskyttelse som er en følge av Guds nåde, ville ingen ha gjort det. Ikke et øyeblikk opphører demonene med å plage og friste dødelige, og spesielt de fromme.

Gang på gang, over en periode på flere århundrer, ble heretiske sekter beskyldt for å holde promiskuøse og incestuøse orgier i mørket, for å drepe spebarn og sluke deres levninger, for å tilbe Djevelen. Kilden til fantasien (om djevelpakten og heksekunsten) lå mindre i den dualistiske religionens eksistens enn i den angst som hjemsøkte de kristnes hjerner.

Det var fordi de kristne var besatt av Satan og hans demoners makt at de var villige til å se djeveltilbedelse på de mest usannsynlige steder.

Som åndelige vesener var demonene istand til å opptre legemlig på Jorden, og som Kristi fiender som opererte gjennom de kristnes svakhet, var middelalderens demoner virkelig mektige... Nå er ikke lenger demonene bare ytre fiender, dømt til stadig å bli bekjempet på nytt, for så endelig å bli kastet i ildsjøen for evig og alltid av den militante tros bærere.

De hadde trengt seg inn i hvert hjørne av livet, og i første rekke hadde de gjennomsyret den enkelte kristne sjel... Demonene representerte nå de ønsker hver enkelt kristen hadde, men som han eller hun ikke turde vedkjenne seg.

Folk følte seg som offer for makter de var helt uskikket til å mestre - og desto mer de var opptatt av religion, desto alvorligere var deres plager, og munker og nonner led mest av alle. Disse truende makter var først og fremst fristelsen til å være pietetsløs og blasfemisk, til å blåse i disiplin og trangen til å gjøre opprør...

Det er i en slik atmosfære at antagelsen om at et menneske kan inngå en overenskomst med Satan eller en underordnet demon får nytt liv.

For å kunne forstå hvorfor stereotypien om en djeveldyrkende sekt i det hele tatt oppsto, hvorfor den forårsaket en slik fascinasjon og hvorfor den overlevde så lenge, må en ikke lete i trosoppfatningene og atferden til heretikerne, dualistene eller andre, men i de ortodokses egen hjerne.

Mange mennesker, og spesielt prester og munker, ble stadig mer besatt av djevelen og hans demoners overveldende makt. Det er grunnen til at deres forestilling om det absolutt onde og antihumane kom til å innbefatte djeveldyrkelse, ved siden av incest, barnemord og kannibalisme.

Men hvordan kunne denne opptattheten av djevelen overhodet oppstå? Hvordan kunne den forvandle seg til en slik skremmende besettelse? Og viktigst av alt: Hvordan kunne man tro at Kristenheten var truet av en konspirasjon av menneskelige vesener under djevelens kommando?

(sitat slutt) 

 

--------------------------  

 

Ottar M. Michaelsen fra Det teologiske fakultetet, tilknyttet Høgskolen i Agder/UiA, er forfatteren av «Kristendommen i middelalderen», 2007 (et hefte i serien KRL-biblioteket, ment som pensumalternativ innenfor KRL/RLE-faget).

Fra innledningen gjengir jeg noen av Michaelsens beskrivelser av middelalderen som historisk epoke, og som vel i språk og stiltone, i perspektiv og stoffutvalg kan sies å være ganske representativt for den sympatiske (ukritiske) grunnholdning som kjennetegner den største del av kirkelig-teologisk historieskriving:

 

«Mitt inntrykk er at middelalderens kultur var en kristen enhetskultur. Religionen (her: kristendommen) la på en helt annen måte enn i dagens samfunn grunnlag for både politisk tenkning og samfunnssyn, og for naturforståelse og menneskesyn... Enhver hadde sin plass i en orden som i siste instans var av guddommelig opprinnelse. Samfunnet hadde en hierarkisk oppbygning, noe vi blant annet ser i det føydale samfunnsssystem. Videre hadde man en forståelse av at det var en absolutt kontinuitet mellom himmel og jord.

Dette finner vi et godt eksempel på i Dantes Guddommelige komedie, der Dante i detalj beskriver hvordan det er en konkret sammenheng mellom menneskenes liv i denne verden og i det hinsidige. Altså kan man si at kristendommen utgjorde et fundament for hele virkelighetsforståelsen hos folk, der Gud var en sentral skikkelse. Et helt sentralt spørsmål var blant annet hvordan mennesket kunne nærme seg sin skaper og frelser. Et typisk spørsmål det enkelte mennesket stilte seg, kunne være: Hva må jeg gjøre for å oppnå frelse i det hinsidige?».

(sitat slutt)

 

 

Mennesket som "bunnfordervet synder"

(jfr. Paulus, Augustin og Luther)

 

 I 1960-årene utgav det kristen-lutherske Nomi Forlag serien "Sentrumsbøkene", som angivelig skulle gi orientering om og innføring i sentrale kristelige emner. Dette forlaget gikk opp i Luther Forlag AS, en virksomhet under Bok & Media Gruppen AS, som driver 26 bokhandlere i Norge. Forlagets formål er «å utgi byggende, god og allsidig litteratur. Utgivelse av kristen litteratur skal ha høy prioritet.»

 

En av bøkene i denne serien heter Hva kirken lærer (1966), skrevet av Per Øverland (studentprest og pedagog).

Igjen altså: læren, læren, læren!

 

Jeg siterer innholdsregisteret:

Om ordene - Om Gud - Om mennesket - Om arvesynden - Om Gud Fader - Om Jesus Kristus - Om Helligånden - Om loven - Om Ordet - Om frelsen - Om dåpen - Om menigheten - Om nattverden - Om statsmakten - Om det kirken ikke lærer noe om.

 

Jeg siterer fra kapitlet Om mennesket:

"Allerede tidligere har vi referert Luthers forklaringer til den første artikkel. Der er det gjort klart at mennesket er skapt av Gud. Derav følger at Gud er menneskets øverste autoritet. I alle ting står mennesket ansvarlig overfor ham... Dermed er vi ved forholdet mellom skapelsen og synden i den kristne lære, og vi er tilbake ved det punkt i det kristne menneskesyn som støter så mange. Hva vil det si at mennesket er en bunnfordervet synder?

Dertil er det først å si at synd alltid har med forholdet til Gud å gjøre. DET ER ET SPESIFIKT KRISTELIG ORD. Ordet betegner at mennesket gjør imot Guds vilje. Det er synden... Fordi Gud dømmer en handling eller holdning som uriktig, er den syndig. SYND ER DET GUD DØMMER OG FORDØMMER. Synd er det Gud ikke vil ha med å gjøre...

I forholdet til Gud har ikke det syndige mennesket en fri og suveren vilje. I og med syndefallet og arvesynden har menneskets vilje fått en retning bort fra Gud. Av naturen velger menneskets vilje derfor nødvendigvis å vende seg bort fra ham. Her er viljen altså ikke fri".

 

Ingen må tro at dette menneskesynet er "utdatert" blant evangelisk-lutherske teologer. Les bare Atle Søviks kollega fra MF, Jan Olav Henriksens bok fra 1994: 

Guds virkelighet. Hovedtrekk i kristen dogmatikk.

 

------------------------- 

 

"I dagens Norge er synd, skyld og straff tabu", skriver Vårt Land i sin faste, ukentlige søndagspreken (fredag 22. nov. 2013).

For noe sludder!

Det kommer klart frem i denne spalte at det kun er kirken selv og dens biskoper og teologer som har problemer med det særegne syndsbegrepet. Det er et internt kirkelig problem!  

Ettersom vi ikke lenger har en "statsreligion", la oss nå få slippe å bli påført Den norske kirkes sære begreper og forestillinger om "synden".   

Folk flest forstår hva ordene "skyld og straff" betyr, og vi har et humant lovverk - en straffelov - som heldigvis ikke tar hensyn til det kristelige syndsbegrepet.

Å snakke om "synd og skyld" er ikke vanskelig, annet enn i kristne miljøer (og i Vårt Land). Igjen og igjen ser vi hvordan de kristne henger fast i sin mytologiske dualisme, og i oldtidens menneskesyn.

Det er deres problem!  

 

"I historien om den blindfødte blir det tydelig at fariseerne egentlig er de blinde. De ser ikke Guds handlinger på jorden, fordi de er så opptatt av sine egne tolkninger av Guds lov".

(Per Eriksen, Vårt Lands journalist og pastor).  

 

 

MER KIRKEHISTORIE

 

 

La oss gå litt videre i den (tendensiøse) kirkelige historieframstilling av Middelalderen:  

 

Teologen Reidar Astås’ «Kirkehistorie» fra 1969 ble også skrevet for lærerskolen (boken inneholder litteraturliste, noter og register). Boken er et av mange eksempler på hvordan kristne kirkehistorikere fortier kirkens ugjerninger og voldsutgytelser.

(Opp mot den kirkelig-teologiske taushet og apologetiske avledningsmanøvre, er det oppløftende at stadig flere kritikere på nettavisene, offensivt og konsekvent, i klart og tydelig språk formidler stor innsikt i kirke-kristendommens teologi og historie. Hans-Petter Halvorsen på Vårt Lands Verdidebatt har etter mitt syn publisert mange gode bidrag).

 

Jeg siterer fra avsnittet Paven på høyden  (kapitlet "Middelalderkirken, ca. 500-1500 e. Kr."):

 

"På 1100-tallet fikk pavene støtte i en ny klosterreform, cistercienserreformen, som førte Cluny-bevegelsens reformtanker videre. Særlig var cistencienserabbeden Bernhard av Clairvaux en ivrig forkjemper for kirkens suverenitet både på det åndelige og på det verdslige området.

 

Bernhard formet f.eks. ut læren om de to sverd som kirken eier, det åndelige og det verdslige. Det åndelige sverd var den åndelige maktutøving som kirken selv forvaltet. Det skulle svinges av kirken selv. Det verdslige sverd var den makt som fyrstene utøvde; det skulle brukes på kirkens vink.

 

Denne læren ble tatt opp og utformet nærmere av INNOCENS 3. (pave 1198-1216), den mektigste av alle paver i middelalderen... For pave INNOCENS var det ikke nok å være Peters etterfølger;  han så på seg selv som Kristi stattholder... Pave INNOCENS viste en enestående kraft og klokskap når det gjaldt å sette dette herskerkravet om i virkelighet.

Interdiktet (kirkestraff) ble brukt flittigere enn noen gang før, og legater (presteviet utsending) ble sendt til alle kanter av kristenheten som pavens direkte representanter. Den ene etter den andre av fyrstene i Europa falt til fote for slik makt...I Norge fikk kong Sverre kjenne kirkefyrstens mektige hånd.

Pavens maktkamp ble fra INNOCENS' tid mer politisk preget enn før. Den gjaldt fra da av mer målbevisst pavens verdensherredømme. I 1215 holdt INNOCENS en stor synode i Lateranpalasset i Roma. Den ble en storslått oppvisning av paveveldets makt".

 

(Merk hvor selvfølgelig ordet "makt" benyttes! Maktspråket i den kristne bekjennelse, teologi og historie har vi I DAG langt større etiske, intellektuelle og historiske forutsetninger for å analysere).

 

Slik blir korstogene omtalt hos den kristne lutherske kirkehistoriker Reidar Astås (1969):

 

"De første korstogene erobret Jerusalem og grunnla et kristent kongerike i Palestina. Men de muslimske hærene trengte stadig på, og nye korstog måtte sendes av sted for å forsvare de nyvunne områder... Korstogene var storstilte krigstiltak fra Vest-Europas side for å vinne Palestina igjen fra muhammedanerne. Her møttes religiøs begeistring og krigersk heltemot, og her fant kirke og statsmakt en felles oppgave. Gjennom korstogene maktet paven å samle kristenheten om et praktisk religiøst program, og folk så opp til ham som Vest-Europas fører".

Og slik - kortfattet, kaldt, blindt og ufølsomt - blir Inkvisisjonen omtalt av den samme lutherske teolog og kirkehistoriker:

"Disse trossamfunnene (katarer og valdensere) ble etterhvert så sterke at de var farlige for kirken. Den greide å vinne tilbake mange ved hjelp av tiggermunkene, men fra Innocens 3.s tid ble det vanlig å bruke maktmidler mot dem. Kjetteriet ble sett som en forbrytelse som måtte straffes. Det ble satt i gang flere store forfølgelser mot kjetterne og i 1231 ble det opprettet en pavelig inkvisisjon".

-----------------------  

 

Undertrykkelsen av de franske kjetterne, ALBIGENSERNE på 1200-tallet, interesserer ikke kristne teologer og kirkehistorikere. Det er god grunn til å anta at de har kontroll på fremstillingen av kirke- og kristendomshistorisk stoff på våre digitale oppslagsverk.

Se her hvordan albigenserne beskrives på Store norske leksikon. Det er LÆREN som står i fokus:  

http://snl.no/albigensere.

 

De betegnes som en hovedgruppe av katarene. De var "dualister", sies det her. Ble katarene utryddet fordi de var "dualister", eller fordi de angivelig var Lucifertilbedere (Satandyrkere)?

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Engel 

http://no.wikipedia.org/wiki/Lucifer 

http://no.wikipedia.org/wiki/Satan 

http://no.wikipedia.org/wiki/Djevelen 

 

Det er ganske påfallende hvordan disse nettsider (opplagt skrevet av kristne teologer) forsøker å vri seg unna enhver hentydning til den idealiserte Jesus-teologien, og til Det nye testamentets mytologiske djeveltro.

 

I én setning, kort og iskaldt, oppsummerer Store norske lekiskon utryddelsen av albigenserne ("kjetteriet") slik:  

"Katarismen ble utryddet på 1300-tallet, takket være inkvisisjonens systematiske arbeid".

Den kristne kirkes dualistiske ideologi kan vel knapt formuleres tydeligere enn dette. La oss merke oss at den eneste referansen som oppgis er en norsk romantrilogi.

Ingen historiske kilder blir nevnt!

 

Det var lite annet i veien med disse menneskene enn at de fastholdt visse uortodokse antakelser om verdens skapelse, sier Sam Harris. Men kjetteri er kjetteri!  Alle som tror at Bibelen inneholder Guds ufeilbarlige ord, vil forstå hvorfor disse folk måtte slås ihjel.

(Jeg gjentar: det var ikke jøder, men kristne europeere som torturerte, myrdet og massakrerte sine meningsmotstandere gjennom hele middelalderen).

---------------------------- 

 

Historier om kjettere og deres orgier sirkulerte i Frankrike alt i det ellevte århundret - men det fantes ingen katarer i Vest-Europa før midten av det tolvte århundret, og Brødrene av den frie Ånd hører vi først om i det trettende århundret.

Katarismen ble forstått som en Satankult, skriver Norman Cohn. Han minner om den latterlige etymologien som tilbakeførte selve betegnelsen "katar" til tilbedelsen av en demonisk katt...

"Beretningen om en luciferansk lære er ikke bare å finne i pave Gregor IX's bulle, men også i et halvt dusin tyske og italienske kilder. Den luciferanske doktrine, ser det ut til, forkynte at Lucifer og hans demoner på urettferdig vis var blitt kastet ut av himmelen, men at de til slutt ville vende tilbake for å gjeninnta sine rettmessige plasser og for å kaste Gud, Mikael og hans engler i helvete for all evighet".   

I det femtende århundret - lenge etter at katarene var utryddet av de bibellesende kristne - ble også valdenserne forfulgt som "luciferanere".

Noen moderne historikere har avvist (og overbevist mange lesere) at intelligente, velutdannet og fromme mennesker kunne ha akseptert at en satanisk kult eksisterte.

Norman Cohn viser at "de samme menneskene som aksepterte at en Satankult eksisterte, aksepterte også at en Satan hadde materialisert seg på mirakuløst vis under feiringen av denne kulten, vanligvis i skikkelse av et enormt dyr".

 

 

Frans (Franciskus):  "Guds lille fattige"

 

"I 1466 ble en gruppe av fraticelli  ("die opinione") utsatt for inkvisitorisk etterforskning i Castel Sant' Angelo - det pavelige fengslet i Roma... Fraticellene kan bare forstås i sammenheng med den fransiskanske bevegelse og dens utvikling. Det opprinnelige brorskapet som FRANS samlet omkring seg fra og med 1209 var fullstendig ikke-verdslig og levde i absolutt fattigdom.

Medlemmer måtte kvitte seg med alle eiendeler før de sluttet seg til brorskapet; det tok sikte på at medlemmene bare skulle eie det som var nødvendig for å opprettholde livet. Og de skulle tjene sitt brød fra dag til dag, ved manuelt arbeid; de hadde ikke adgang til å motta eller disponere penger.

All energi hos disse første fransiskanere var viet forkynnelse for de fattige og pleie av spedalske eller utstøtte. Men i løpet av noen få år vokste det lille brorskapet til et antall av flere tusen medlemmer, og i 1220 konstituerte en pavebulle bevegelsen som munkeorden.

Frans (av Assisi) døde i 1226, og allerede i 1230-årene hadde Den fransiskanske orden fjernet seg langt fra hans idealer. Den var nå en stor organisasjon med utbredelse over hele den vestlige Kristenhet; den etterstrebet og utøvde innflytelse både på kirke og stat, den var aktiv når det gjaldt å undervise i teologi og kanonisk rett ved universitetene, og den eide - på samme måte som andre munkeordener - store landområder og byggverk.  

Noen utbrytere ("spiritualene") forlot ordenen og senere selve Kirken. De stemplet Romerkirken som skjøgen Babylon og paven som Antikrist, mens de anså seg selv for å være den ene, sanne kirke, en elite utvalgt av Gud til å lede hele verden til et liv i frivillig fattigdom.  

Fraticellene var deres etterfølgere i det fjortende og femtende århundret. Særlig i Italia fikk de en viss støtte, ikke minst fra pavens politiske fiender: ghibellinene. 

(Ghibellinerne var et av to partier som kjempet om makten i Nord- og Sentral-Italia på 1100- og 1200- tallet. Ghibellinerne støttet keiseren av Det tysk-romerske riket, mens guelferne støttet paven og kirkestaten). 

(Norman Cohn: Europas indre demoner, kap. 4)

 

----------------------------

 

Når dagens pave Frans vil forbinde seg med en tiggermunk fra Middelalderen, er det ganske sikkert ut fra motivasjonen: "å vinne tilbake mange" tilhengere for Den katolske kirke. Kirkens paver, biskoper og teologer har nær 2000 års erfaring med strategi og taktikkeri.

Det er lite som tyder på at pave Frans - samt den rike, autoritære og mektige pavekirke - har til hensikt å etterleve "fransiskanernes" idealer og denne tiggerordenens krav.

Som erkebiskop og kardinal var selvsagt ikke pave Frans noe "ubeskrevet blad" i Vatikanet (han tilhørte den innerste krets), men man vil gjerne ha det til at han plutselig "poppet opp" som en lysende stjerne: ren og uskyldig. Det er avskyelig hvordan pave Frans ukritisk hylles, dyrkes og idealiseres i vår servile, statskirkelige presse.     

Det som særpreger ordenen er den ubetingede eiendomsløshet; brødrene skulle utelukkende leve av almisser. Frans av Assisi laget først en regel for sine tilhengere ved å sammenstille en del skriftsteder som innskjerpet en fullstendig og selvfornektende etterfølgelse av Jesus.

Det er vel tvilsomt om moderne mennesker finner noen inspirasjon i kristne (katolske) munkers og nonners  livs- og verdensfornektelse, fra middelalderen frem til i dag. Og derfor sliter klostrene, naurlig nok, med rekrutteringen.

 

 

PAVENS HELGENKÅRINGER

 

En "helgen" sies å være en person 

"som har etterfulgt Kristus på en særlig måte, og som ved utgytelse av sitt blod eller ved utøvelse av heroiske dyder har avlagt et fremragende vidnesbyrd for Himmelriket". 

Helgenen er en person som angivelig levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølger» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var han eller hun som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen.

Helgenene vitner angivelig om Kristi hellighet i kirken, og de anses for å være forbedere i Himlene... En helgenkåring finner sted etter at en undersøkelseskommisjon i Vatikanet har godkjent og fått "bevist" at

eventuelle skrifter fra vedkommendes hånd er i overensstemmelse med katolsk lære, at han eller hun har etterlevd troen på en heroisk måte, eventuelt har gitt sitt liv for den, og at flere mirakler, i det minste to, har funnet sted på vedkommendes forbønn.  

Den katolske kirke har tusener av helgener, hvorav 7 norske:

Den hellige Olav, Den hellige Sunniva, Den hellige Hallvar, Den hellige Eystein av Nidaros, Den hellige Magnus Orknøyjarl, Den hellige Torfinn av Hamar og Den hellige Ragnvald Orknøyjarl.

Se nærmere her om disse mildt sagt kuriøse forestillinger i Den katolske kirke:

 

http://www.forskning.no/artikler/2013/januar/344872 

http://snl.no/helgen

http://www.opusdei.no/art.php?

p=54315 http://katolske.wordpress.com/ 

http://www.kristendom.dk/artikel/509705:Globalt-nyt--Pave-Frans-kanoniserer-815-nye-helgener 

 

Vi kan vel knapt finne større kontrast mellom de første fransiskanernes asketiske, selvfornektende livsstil - masochisme? - OG pavekirkens/Vatikanets rikdom i vår tid. 

 

http://www.dagbladet.no/2013/01/22/nyheter/utenriks/paven/vatikanet/benito_mussolini/25377158/

http://www.nrk.no/kultur/vil-etterforske-vatikanet-1.8081271 

http://www.katolsk.no/organisasjon/verden/stol http://www.nettavisen.no/nyheter/article3577124.ece

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3577124.ece http://www.endtime.net/norsk/KEU.htm

http://www.endtime.net/norsk/KEU.htm 

http://www.klassekampen.no/48184/article/item/null/intellektuelle-pa-kne-for-paven 

http://www.lutherskkirketidende.no/index.cfm  

http://www.dagen.no/2013/08/14/meninger/bjorn_are_davidsen/filosofi/debatt/157607

 

 

"SENSUR OG LYGNER"

 

Dette er den avslørende og meget treffende tittel på et av (katolikken) Eskil Skjeldals innlegg i ukeavisen Dag og Tid. Han er kanskje ikke selv klar over hvordan tittelen rammer hans egen kirke. 

Den prangende, avskyelige illustrasjonen av "Jesus på krossen" demonstrerer kanskje Skjeldals avmektighet og språkløshet. Her ved det kristne kors ender "tvilerens" vandring, og her kollapser språk, logikk, moral, mening og sannferdighet.

For den (moderne) kristne er det som kjent ikke den historiske jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth (dommedagspredikanten!), men "Gud selv" OG "Guds eneste Sønn"  ("Kristus") som henger på korset.

 

 

"GUD HANDLER IKKE FORNUFTIG"  

 

 

"Kvar sundag kjem kjensla, ingen gudstvil kan endre på det: Eg vil i kyrkja". 

 

Når prest og teolog Eskil Skjeldal "kvar sundag" oppsøker messe i Den katolske kirke, eller gudstjenesten i den luthersk-evangeliske "Folkekirke", møter han selvsagt i begge messer og liturgier den samme Jesus-dyrkelsen: alle kristne kirkers autoritetsdyrkelse.

Det er visst tid for å si noen spredte (programmatiske) ord om "Jesus", som presten Skjeldal angivelig hadde glemt:

 

"Kvifor jaktar eg berre på Gud? Eg har gløymt bort Jesus i tvilen... Eg kjem i kontakt med ein eg har skubba heilt bort: Jesus. Forteljingane om han sit i meg. Eg har aldri møtt Jesus, men eg er like glad i han som eg er i ein figur frå Dostojevskis romanar. Har eg kjent han, tidlegera? Eg trur det. I bøna. For meg har han vore meir enn ein hovudperson i den litterære teksta som heiter evangelia. Eg preika mykje om Jesus då eg var prest. Etter at eg slutta, vart Jesus borte".

(Dag og Tid 18. oktober)

 

Den fete skrifttypen i tittelen "Jesus" OG illustrasjonen "Den gode hyrde", skal kanskje gjøre opp for Skjeldals famøse glemsel?  

Etter et nostalgisk besøk i "en gudstjeneste i folkekyrkja" - i Guds stove - husker han plutselig at Jesus omtales som "den gode hyrde" i Joh. 11:31, og som "venen vår"... Skjeldal blir dypt rørt og spør seg om han gjør Gud så vanskelig at han må bli som et barn?

 

"Eg gjer Gud og trua vanskeleg for tida, kanskje eg må verte som eit barn?"

 

Skjeldal vingler frem og tilbake. Og han gjentar: "Det er berre min eigen feil". Han eksponerer meget godt den dype kirke-kristne krise i vår tid. Han vet ikke hvem eller hva han "tror på". Han er også i tvil om tvilen sin (Dag og Tid 1. nov).

Den som "tror på troen" og "tviler på tvilen", kan ikke ha det enkelt.

Det skal ikke mer til enn et besøk i Den norske kirkes gudstjeneste, så blir Skjeldal usikker på om han gjorde rett i å konvertere til Den katolske kirke.

"Tvilen har råka meg", var første tittel i serien. Med henvisning til middelaldermystikeren Johannes av Krossen og Moder Theresa, skriver Skjeldal: "Den mørke natta har råka dei som har satsa alt på Gud".

Nå heter det: "Folkekirkepresten råkar noko i meg". 

Det er ikke tvilen, men savnet han her fremhever: "Eg saknar å vere prest. Eg saknar alle salmana. Eg saknar gudstenesta mi, saknar den kvardagslege heilagdomen".  

"Det er som å kome heim. Eg kjem i kontakt med ein eg har skubba heilt bort: Jesus".

"Liturgien, preika, stemninga, salmane, orgelet: Alt er kjent. Den katolske kyrkja talar sterkt til intellektet mitt, men ikkje så mykje til kjenslene mine. Eg må kanskje velje?"

Hva slags valg er det Skjeldal må foreta? Må han velge mellom to kristne kirkesamfunn, som begge har Jesusdyrkelsen som det primære dogme? Forhåpentlig får vi snart en avsluttende konklusjon på denne personlige og utflytende serie i Dag og Tid.  

Jeg siterer Skjeldal:

"Eg trur at eg må ofre ein god del av fornufta mi om eg skal skal tru på Gud...Om eg skal tru, kan eg ikkje vente at Gud handlar fornuftig. Han let seg ikkje styre".

------------------------ 

 

Det er morsomt når kristne apologeter fremhever C. S. Lewis som eksempel på en forfatter - professor - som angivelig skal ha fremhevet "krav om logikk og etisk grunnlag for de ikke-troendes krav om moralsk-etisk standpunkt".

I følge statsviteren Kjell Skartveit  (Vårt Land 22. nov.) hevder Lewis at "det ikke er kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten".

Mener Skartveit at den almenne (universelle), menneskelige foreldrekjærlighet er noe ABSTRAKT, dvs. at den ikke eksisterer som en reell, menneskelig og konkret erfaring?

Den kjærlighet folk flest (kristne og ikke-kristne) erfarer og opplever i nære mellom-menneskelige relasjoner, som i vennskap, kjæresteforhold og foreldreskapet, betegnes altså "som et problem for ikke-kristne"?

Eller, er det kanskje et religiøst-abstrakt "kjærlighetsbegrep" Skartveit og Lewis opererer med? Handler det om gudskjærlighet, ikke om menneskekjærlighet?

Det er skrekkelig hvordan kristne apologeter kan resonnere - og frata oss mennesker vår kjærlighetsevne - i den hensikt å bevare forestillingen om den kristelige "objektive standard".

Fordi vi ikke elsker Gud alene, blir vår menneskelige kjærlighetsevne foraktet?

----------------------------- 

 

Også menneskerettighetene bør stilles opp mot de kristne kirkers teologiske og konfesjonelle skriftgrunnlag.

For hva er Jesu generelle syn på mennesket? 

"Vi har livsviktige motiver for å klargjøre vårt forhold til denne legmannspredikanten, morallæreren og dommedagspredikanten fra antikkens verden, som vi har gjort til utgangspunkt for vår tidsregning. I størstedelen av dette tidsrom har vi europeere dyrket ham som ufeilbarlig ideologisk og etisk autoritet og ideal".

(Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979).

 

"De fortsetter å dyrke en gud hvis hovedtrekk ble skapt i oldtidsmenneskets bilde for to til tre tusen år siden, og som er dypt preget av datidens krigs- og voldsmytologi. Og et av datidens mennesker som - mange gode etiske etiske intensjoner til tross - betraktet dette mytologiske vesen som sin gud, er for kirkene stadig hans "enbårne Sønn... Gud av Gud...av samme vesen som Faderen". 

(Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdenfreden?, 1977/1986)

 

----------------------------    

 

Et av spørsmålene Skjeldal stiller seg i Dag og Tid 1. nov., er hvordan han skal "sikre trua":  

"Så kva gjer eg no for å sikre trua?"  

Jo, han konverterer til katolisismen! Blant alle Skjeldals fantastiske ytringer om "trua" i Dag og Tids ukentlige spalte, slår denne alle rekorder (1. nov.):

"Om Jesus passar inn i trua mi, er eg ein kristen".    

 

 

"GUDS BLIKK"

 

(jfr. Eskil Skjeldal artikkel i Dag og Tid 1. nov.: "Blikket") 

 

"Kva gjer ein når ein trur? Om eg skulle skildre tru kort, er eg ikkje i tvil: Det er ikkje ekstase, ikkje åndelege opplevingar, ikkje sterke kjensler i bøna. Det er det vedvarande blikket: Å tru på Gud er å kjenne seg overvaka, på ein god måte".

"Kanskje kan vi ikkje vite noko om Gud, anna enn det vi ser i Jesus? Gud som eit medmenneske: Hans venskap er Guds venskap, Jesu andlet er Guds andlet".

 

Karakteristisk for moderne teologer er forestillingen om "Blikket". Skjeldal sier det slik: "Å tru på Gud er å ha ei kjensle av at Gud ser og forstår deg. Jamvel om du ikkje fysisk kan sjå blikket". 

"Glimtvis kan eg kjenne at eg er i tvil om tvilen min. Eg veit ikkje kvifor, men eg trur at personlegdomen min er open for tru. Akkurat som eg alltid vil vere ein son, jamvel om foreldra mine døyr, trur eg på Gud, endå han har fjerna seg. Eg søkjer kjensla av å verte sedd av Gud, framleis". "

"Gud har brent seg fast på netthinna mi. Eg kan ikkje velje det bort".

Slår man opp på emneordet "Guds blikk", popper det opp utalllige treff. Det såkalte "gudsblikket" har vært emne i foredrag og prekener gjennom mange år, som her:

 

http://www.bymisjon.no/Om-oss/Taler-og-foredrag/2007/Stalsetts-preken-under-jubileumsgudstjenesten-i-Bergen/ 

http://nrk.no/programmer/radio/andakten/1.6436045 

 

 

JESUS-DYRKELSEN

 

Se her hvordan den vanvittige kristne "patologiske" autoritetsdyrkelsen ("Kristus-dyrkelsen") blir fremstilt i skrift og illustrasjon:  

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Krusifiks 

http://snl.no/krusifiks

http://kunsthistorie.com/fagwiki/Krusifiks 

http://kunsthistorie.com/fagwiki/Kategori:Bilder_av_krusifiks

 

En (luthersk) kvinnelig "ultra-liberal" teologs krusifiks atskiller seg ikke vesentlig fra kirken-kristendommens autoritetsdyrkelse fra oldtiden. Det er den samme keiserkirkes maskuline "Kristus-dyrkelse" vi igjen og igjen møter:     

http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/ 

 

Nevnes kan også de mange hundre Jesus-bøker vi finner oppramset her, som alle uttrykker den samme morbide (autoritetstro) Jesus-dyrkelse fra år 325: 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do;jsessionid=E3DBC5473F435C1DB49E373974A016E5.node8?enkeltsok=Jesus&button=S%C3%B8k 

 

---------------------------- 

 

Nå har vi sett to illustrerte varianter av Jesus-skikkelsen i Skjeldals serie i Dag og Tid: Jesus på korset OG Jesus som hyrde. I  begge illustrasjoner er Jesus fra Nazareth avbildet som umiskjennelig europeisk "arier".

Som "den gode hyrde" er han i Dag og Tid 18.10 fremstilt med hvit hud, rene trekk og bølgende, rød-blondt velfrisert hår og skjegg.

Den europeisk-kristne "Jesus" har ingen orientalske trekk!

 

Jeg siterer Skjeldal:

"Guds son er ein gjetar. Jesus har ein vilje. Han vil være hjå oss og leitar til han finn alle. Dette er berre ord frå ein prest, men eg kjenner at han har rett: Eg er bortkommen for tida, finn ikkje Gud og vert uroleg".

"Den mørke natta" (Dag og Tid 4. okt.) kan ikke være særlig mørk.  Skjeldal har tilkjennegitt at han VET svært mye om den kristne "Gud".

"Gud fyller ikkje behova dine, han nekter å gå med på krava dine (merk: dette VET Skjeldal om den kristne "Gud"). Det leier til frustrasjon:  Du får ikkje svar...Eg har laga ein serie for å tala om krisa mi. Eg ser berre meg sjølv...Eg vil ha Gud. Eg nektar å gje meg...Eg har gått inn i denne prosessen for å rase, men og for å lære og tale ærleg...Om eg vil vil tru, må eg leite etter Gud heilt på nytt...Gud er der, jamvel om du ikkje kjenner han. Eg kan ikkje lite på kjenslene mine. Eg kan ikkje vente svar nett slik eg vil ha svar...".

(Nei, og derfor søker Skjeldal til pavens autoritet, og til de trygge faste rammer Den katolske kirke tilbyr de troende).

 

Skjeldal sier han må lete etter "Gud" HELT PÅ NYTT: "Eg må byrje om att, på nullpunktet", skriver han 1. nov. i Dag og tid.

Men hans (tros)vandring - overgang - fra Den norske kirke til Den katolske kirke indikerer intet nullpunkt, men tvert om tilslutning (underkastelse) til pavens læreautoritet. Vi kan vel kanskje si det slik: det Paven "tror på" er også hva Skjeldal "tror på".  

 

Skjeldal har nok for lengst funnet den kristne (europeiske) mannsguden, i protestantisk og/eller katolsk versjon, eller i sin egen fantasi. Alt er "gammelt nytt". Jfr. disse to kristne kirkers felles bekjennelser fra oldtiden: Nicæneum og Apostolicum. 

Skjeldal virker sant og si ikke særlig "bortkommen". Hans "uro" består kanskje i at han ikke klarer å formidle "trua" på en forståelig og troverdig måte. Han fremstår meget forvirret og splittet, slik mange teologer (protestanter og katolikker) gjør det i dag.

Vi skjønner at han må ende opp i den kristen-europeiske Jesus-teologien og Kristus-mytologien, som all offisiell kristendom: den ideologi alle kristne kirker og menigheter etter Nicæa-møtet år 325 har hatt som bærende dogmatisk-teologisk grunnlag.

 

 

"SAKTMODIGHET OG YDMYKHET"  

 

Dagens kirker vil gjerne ha det til at i oldkirken var "saktmodighet og ydmykhet, lidelse og verdenfornektelse viktige dyder". Men de neste 1700 år viser et helt annet bilde.

Utallige munker og nonner gjennom middelalderen påførte seg selv lidelse ("selvpining"), i den villfarne tro at de dermed ble "helliggjort", som den "lidende Kristus".   

Det er også et faktum at den kristne kirke påførte millioner av mennesker ufattelige lidelser. Spranget var ikke stort fra å pine seg selv til å pine andre. Igjen og igjen, det handler om menneskeverd og menneskesyn.  

Aftenpostens nettavis 19. sep. 2013 publiserte (ukritisk) en artikkel hentet fra NTB, hvor nettleserne får et enormt fotografi av den "milde" og "myke" pave Frans midt i fleisen.  

Intervjuet med pave Frans er hentet fra avisen Civita Catholica, som blir holdt for å være Vatikanets offisielle syn (det ble angivelig offentligjort i en rekke av Jesuitterordenes tidsskrifter på forskjellige språk verden over).   

"Han åpner ikke for kirkens snarlige endringer i den katolske kirkens morallære, men ser ut til å ønske å endre kirkens tone".

Hvis pave Frans ikke kan eller vil snakke om "morallære" eller "teologi" - hva blir så igjen?

Aftenpostens redaktør, Per Anders Madsen, skriver søndag 29. sept. 2013: "Pave Frans vil fornye kirkens virksomhet. Han mener alvor med sitt sosiale manifest".

Madsen mener pavens budskap er krystallklart:  Kirken er altfor opptatt av abort, homofilt ekteskap og prevensjon - "det er ikke nødvendig å snakke om disse tingene hele tiden". Men han lar knapt en anledning gå fra seg til å snakke om fattigdom og sosial urettferdighet, sier Madsen.

I følge Madsen innevarsler Pave Frans ikke bare "en ny stil", men et angrep på "urørlige moralregler" og "religiøse læresetninger". Jaså?  La oss merke oss at Madsen ikke stiller ett eneste spørsmålstegn ved pave Frans' (hellige, guddommelige?) AUTORITET!

Også NRK har kastet seg på denne avskyelige pavedyrkelsen:

http://www.nrk.no/verden/pave-frans-vil-skifte-fokus-1.11252367 

Mer enn teksten er det de likelydende (ensrettede), prangende bilder av pave Frans på nettavisene, som må forbause og sjokkere leserne. En katolsk sogneprest, Arne Marco Kirsebom, har på NRK Ytring publisert kronikken: "En mer ydmyk kirke".

http://www.nrk.no/ytring/en-mer-ydmyk-kirke-1.11328110 

Pave Frans er her avbildet med en lysende glorie/aura omkring hodet, hvilket ikke etterlater den minste tvil om hans guddommelige og/eller hellige status.

Jeg siterer Kirsebom:   

"Av og til opplever vi at det dukker opp mennesker ut av intet som har en utstråling som overvelder oss. En slik skikkelse er den nye pave Frans.

Hans ord inneholder en frigjøring fra stivnede former og firkantede synspunkter. Det er mulig fordi han har blikket og hjertet festet mot Kristus og snakker til oss fra Kristus... I pave Frans møter vi den samme gleden og begeistringen som preget kirken etter Det annet Vatikankonsil, det store kirkemøtet fra 1962 til 1965...

Pave Frans var med på å skrive sluttdokumentet da de latinamerikanske biskopene var samlet i Aparecida i Brasil i 2007 sammen med erkebiskopen fra Honduras, som også ble regnet som en av de papabile kardinalene. Det er et dokument som ikke omhandler frigjøringsteologien, men rett og slett JESUS KRISTUS...

For det er dette pave Frans kommuniserer: Kristus er sentrum, det er ham det dreier seg om...Ser vi nøyere på Jesus Kristus, var hans jordiske trone korset hvor han hang helt avkledd og uten verdighet. Det paradoksale er at denne fullstendige nakenheten og avmakten, motsvarer Herrens himmelske herlighet og makt".

Pave Frans sier at Den katolske kirke burde se seg som et "felthospital etter et slag og forsøke å lege samfunnets sår", fremfor å være "besatt av formidlingen av en usammenhengende mengde av doktriner som blir fastholdt standhaftig".

Men det er lite som tyder på at Den katolske kirkes mektige overhode vil erkjenne hvilke slag og sår den selv har påført menneskeheten gjennom 1700 år.

Har ikke (nåværende) pave Frans nær "guddommelig" makt og autoritet til å oppheve de "usammenhengende doktriner" han og hans autoritære pavekirke har formulert og overlevert gjennom mer enn 1700 år?

Pave Frans sier at når homofile forteller ham at de alltid blir fordømt av Den katolske kirken og føler seg såret, svarer han at "kirken ikke ønsker å gjøre dette".

(sitat slutt)

 

Norske medier, inkl. Vårt Land, synes opplagt at dette er et fullgodt svar fra en pave. Mer forventes ikke av en pave.

http://www.dagbladet.no/tag/pave_frans 

 

Her er det igjen bildet av den tilsynelatende "beskjedne" og "ydmyke" pave Frans som skal befestes. Tenk, han kjører en gammel Renault! Pavens bil er viktig for Dagbladets redaksjon, ikke Pavens teologi! Proporsjonene er intet mindre enn groteske.

 

 

KLOSTERVESENET

 

 

Benedikt av Nursia (480 - 530) fornyet munkevesenet ved "klosterregelen", skriver Reidar Astås:

"Benedikts regel er skrevet ut fra tanken på det kristne liv i klosteret som en militærtjeneste for Gud. Orden og disiplin måtte til, og det var ikke enhver manns sak å være med i Guds klosterhær...

Før 500-tallet var ute, hadde den første benediktinermunk nådd pavestolen. Det var Gregor den store (pave 590-604)...Som predikant og sjelesørger utformet han læren om skjærsilden, om sjelemessene og om messeofferet.  

(Merk: det handler alltid om LÆREN!)

Pave Gregors store mål var å frigjøre kirken mest mulig fra keiserens overherredømme, og å samle den om pavstolen. Derfor begynte han å dele ut palliet (halskrage og kors) til erkebiskopene som tegn på deres avhengighet og lydighetsplikt".

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Pallium

http://no.wikipedia.org/wiki/Benedikt_av_Nursia 

http://snl.no/Benedikt_fra_Nursia

 

"Ved alliansen mellom munkevesen og pavedømme ble en ny æra innledet for misjonen", skriver Astås.  

 

"Den planløse og tilfeldige munkemisjonen ble avløst av organisert kristningarbeid ledet av paven. Gregor den store innledet denne misjonsvirksomheten ved å sende abbeden Augustin (død 604) til England med 40 munker.

På typisk germansk vis fulgte folket etter der kongen gikk foran. Kristningsarbeidet gikk derfor lett en tid. Men mange tilegnet seg kristendommen nokså overflatisk, og det kom til flere harde styrkeprøver mellom hedenskap og kristendom før den nye troen seiret".

http://snl.no/Gregor_1_den_store 

 

Reidar Astås fortsetter slik:

 

"Under Karl den store (konge over frankerne fra 767, romersk keiser 800-814) ble alliansen mellom pavedømmet og frankerriket enda sterkere. Karl var juledag år 800 til stede ved en gudstjeneste i Roma. Da han reiste seg fra bønn ved apostelens Peters grav, satte paven en gullkrone på hodet hans og utropte ham til romersk keiser. Med det ville paven uttrykke at Karl hadde gjenreist det gamle Romerriket på kristen grunn...

Kirken i Karl den stores rike ble en fortsettelse av den gamle romerske rikskirken. Som keiser av Guds nåde så Karl på seg selv som kirkens øverste styrer og forsvarer. Alle viktige kirkesaker avgjorde han selv. Han organiserte kirken bedre enn før, og gav den tryggere økonomiske kår, bl.a. ved innskjerping av tiendeplikten...

Karl hadde stor interesse for lærdom, og samlet om seg en hel flokk av tidens fremste kirkemenn. Engelskmannen Alkuin, som ble ansett for å være tidens lærdeste mann, ble hans personlige rådgiver og venn... Folkeundervisningen så Karl som en statsoppgave, men han påla kirken å ta seg av den...

I 813 bestemte han at alle friske barn skulle sendes på skole i kloster eller hos prestene, og undervisningen skulle være gratis. Skolens mål var å gi elementær kristendomsundervisning og å lære barna å lese. Alle skulle nå kunne Fader Vår og trosbekjennelsen...

Da Karl var borte, kom det en rekke svake herskere, og det gikk snart tilbake med disse tiltakene. Samtidig hevdet dyktige og handlekraftige paver med stor kraft tanken om kirkens universalitet og om pavens gudgitte herskerrett over all verdslig makt". 

 

Les mer om Alkuin her:

 

http://snl.no/Alkuin

http://no.wikipedia.org/wiki/Alkuin_av_Tours

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/alkuin 

 

Ja, Karl den store var den første kristne keiser som antok tittelen "Konge av Guds nåde". Han innevarslet den fanatiske og krigerske intoleranse som ble et kjennetegn ved Den katolske kirke i høy- og senmiddelalderen (og senere ved protestantismen).

Keiseren  - underlagt Paven - var Guds stattholder og sverd på jorden.

Han tvang sakserne til å utlevere 4500 våpenføre menn og lot dem alle henrette på samme dag (den "frykteligste dag i Tysklands historie", ble denne dagen kalt).

------------------------- 

 

"Den store systembyggeren var dominikanermunken Thomas av Aquino (1225-1274). I verket "Summa Theologica" forsøkte han å samle all menneskelig viten under kirkens tak og stille den i relasjon til kirkens lære, liv og virke. Samtidig som kirken nådde toppen av makt og de gotiske katedralene skjøt til værs med slanke spir, bygde Thomas sin mektige, åndelige katedral. Thomas ville forene det naturlige og det overnaturlige i skjønn harmoni. Hans hovedinnsats ligger i den måten han forklarte forholdet mellom Guds nåde og menneskets natur på...".

 

"Kirkemakten vokste og økte stadig i innflytelse over folket. Munkevesenet var et virksomt redskap til dette, særlig tiggerordenene. Korstogene førte til sterk samling om kirken. Skolastikken la læregrunnlaget for kirkens maktkrav, og klargjorde kirkens stilling i samfunnsliv og stat".

 

(sitat slutt)

 

--------------------------- 

 

Mange titalls tusen jøder måtte late livet som følge av "Svartedauen" på midten av 1300-tallet. De ble anklaget for å ha forgiftet Europas brønner. Anklagen fikk fryktelige følger. I Vest-Europa ble om lag 60 store og 150 mindre jødiske forsamlinger fullstendig tilintetgjort.

Etter at alle jøder var blitt drept i Zwolle år 1349 (i dag: en by i en nederlandsk provins), erklærte borgermesteren:

"Av kjærlighet til Gud har de blitt drept med ild og sverd".

I Limburgskrøniken ble dette massemord på jøder forklart med at den forbannelse de i følge Matteus 27:25 hadde nedkalt over seg selv, gikk i oppfyllelse...

Men også andre motiver spilte en viktig rolle i jødeforfølgelsene årene 1349 - 1350. Konstanzer Weltchronik skriver at de kristne forfulgte og brente jødene for å få tak i deres eiendeler, og Strassburger Chronik noterer:

"Den gift som drepte jødene var deres klingende mynt".

(Antisemittismen. En historisk skildring i tekst og bilder, Anne Frank Stiftelsen Sambåndet Forlag, 1993).

 

Om svartedauen, les mer her http://www.forskning.no/artikler/2004/juli/1090833676.68 

 

Jeg siterer:

"Har noen skylden for alt dette?

På mange steder i Europa ble det satt ut rykter om at Svartedauden skyldtes forgiftning som jødene sto bak. Mange ble drept på grunn av forfølgelse og systematisk utrydding av jøder".

(Så upresist, kortfattet og lettvint kan et forskningsforum omtale de ulykker og tragedier Svartedauen medførte for det jødiske folk).

Noen årtier senere ble jødene utvist fra England (1290), Frankrike (1306), Flandern (1370), Spania (1491). I 1311 forbød Vienna-konsilet ethvert samkvem mellom jøder og kristne. Zamora-konsilet (1313) besluttet at jødene skulle holdes i streng trelldom. På Basel-konsilet (1431-33) ble jødene fratatt alle basale samfunnsmessige og religiøse rettigheter.

 

 

TEMPELRIDDERNE

 

 

Da Jerusalem ble erobret under Det første korstog i 1099, virket dette som en stor stimulans for pilegrimsbevegelsen til Palestina. Mange av disse menneskene kom frem i sørgelig forfatning, syke eller pengelens eller begge deler, og Hospitalordenen av Den hellige Johannes av Jerusalem ble opprettet for å gi dem almisser og medisinsk pleie...

Omkring år 1118 ble et nytt brorskap opprettet, for å gi militær beskyttelse til pilegrimer som slet seg frem til Den hellige stad. På samme måte som hospitalittene (Johanitter-ordenen), minnet denne nye organisasjoen om en klosterorden på den måten at medlemmene avla et løfte om å leve i kyskhet, underkastelse og selvfornektelse.

Men den var også et brorskap av krigere som hadde forpliktet seg til å kjempe for Himmelens Konge...I begynnelsen kalte disse stridende munkene seg "Fattige medsoldater av Kristus og Salomos Tempel", men ganske tidlig ble de kjent som Tempelriddere, og deres organisajon fikk navnet "Tempelet".

Brorskapet utviklet raskt sitt aktivitetsområde. I stedenfor bare å forsyne pilegrimer med militær eskorte, utviklet organisasjonen seg til en stående armé som forpliktet seg til for evig og alltid å bekjempe de islamske styrker. Brorskapet påtok seg dermed det alle kristne anså for å være ikke bare en vital, men også en hellig oppgave, og dette ble raskt anerkjent...

Paven gav sin sanksjon, slik at Kirken gjennom Tempelridderne kunne gi sitt bidrag for å trygge Det hellige land. Bernard av Clairvaux bidro ved å utforme en passende munkeregel. En ny type organisasjon var blitt til - en stridende enhet som hadde forpliktet seg til å tjene Kirken, en religiøs orden som tilbød frelse som belønning for tapperhet i krig. Tempelets dualistiske natur fikk et symbolsk uttrykk på organisasjonens banner, som var tofarvet - det hvite symboliserte mildhet mot Kristi venner, det sorte villskap mot Hans fiender...

Som tilfellet var med andre munkeordener, forbød regelverket enkeltmedlemmer å ha eiendommer, men tillot ordenen å ha det. Etter synoden i Troyens i 1128 skjenket Frankrikes konge Tempelet eiendommer og ga med det startsignalet til ordenens levnetsløp som jordeier. Monarker og adelsmenn over hele det vestlige Europa fulgte etter...

I utkanten av Paris reiste det seg en enorm festning, den hadde en egen politistyrke og sin egen lovgivning... Fra eiendommene som var spredt over det europeiske kontinent ble overskuddet av jordbruksdriften sendt til hovedkvarteret i Det hellige land, og disse depotene ble også benyttet til å rekruttere og trene menn som skulle føre krig mot de vantro...

Tempelriddernes hus (slottet) ble ansett for å by på den høyeste sikkerhet. Paver og monarker som reiste utenlands lot seg gjerne innlosjere der. Tempelriddernes hovedkvarter ble benyttet som trygge depoter for kronjuveler og endog for offentlige midler...

Tempelet begynte med bankvirksomhet. Ordenen lånte ut penger til korstog - mot en passende rente. Kirken kunne fordømme og forby "ågervirksomhet" - tempelet omgikk forbudet ved å kalle de rentene det tilegnet seg leie...Tempelet kunne til enhver tid yte det franske monarki lån - enten det nå gjaldt kongelig medgift eller krigføring... I jakten etter å oppnå egne fordeler var Tempelet nådeløst.

Overbevist om egen overlegenhet, trenet i å betrakte seg selv som Kristenhetens kjempende elite, hadde Tempelridderne liten sympati for andres lidelse og liten omtanke for andres følelser og meninger... Nådeløshet og arroganse er i de fleste sammenhenger karakteristisk for et krigeraristokrati. I Tempelriddernes tilfelle ble dette styrket ved privilegiene og fritakene ordenen hadde fått".

 

(Norman Cohn: Europas indre demoner, 1997)

 

Korstogene og jødeutryddelsene stod i undertrykkelsens tegn de neste århundrene. Gottfred av Bouillon, en av det første korstogets ledere, sa at han ville hevne Jesu blod på jødene og ikke la en eneste av dem beholde livet.  

(jfr. Clunys abbed, Peter den Ærværdige, som rådet Ludvig VII av Frankrike til å forfølge de franske jøder).

 

 

DE TO REGIMENTER

(Korset og Sverdet)

 

Noen århundrer senere fremfører Martin Luther lignende synpunkter på forholdet mellom kirke og stat, eller det han kaller de to regimenter: det åndelige (Korset) OG det verdslige (Sverdet).

Den lutherske trosbekjennelse (rettere: lære) - Augustana - lagt frem for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530, innledes slik:

«Uovervinnelige hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre!... For å rette oss etter Deres Keiserlige Majestets vilje legger vi derfor fram våre predikanters og vår egen bekjennelse i denne religionssaken, således som de hos oss til nå har framstilt læren ut fra de hellige skrifter og Guds rene ord... Likesom vi alle bør være og stride under en Kristus og bekjenne en Kristus, etter tankegangen i kunngjøringen (ediktet) fra Deres Keiserlige Majestet, må også alt bli ført fram for Guds sannhet...».

 

 

DE KRISTNE KIRKERS MANIPULASJONER

 

"De kristne fortsetter å hevde at kristendommen er den "sanne" jødedom, eller dens "fullkommengjørelse", selv om deres gud og frelser ikke er omtalt et eneste sted i GT.

At GT og NT utgjør en uatskillelig enhet er et trosanliggende og irrelevant for vitenskapen. Slik fratar man leserne innsikt i jødenes hellige skrifter, på egne religions- og kulturhistoriske premisser".

Derimot er det den av (stats)kirkelige teologer neglisjerte, sensurerte og fortiede kunnskap om "senjødedommen", og dens sekteriske splittelser, som danner det religions- og idéhistoriske limet mellom bibelens to skriftsamlinger.

Ganske nylig har både Vårt Lands papiravis og Det teologiske fakultet hentet frem teologen Helge Kvanvigs doktoravhandling fra 1984 (!): The Mesopotamian background of the Enoch figure.

Vi kan spørre: hvorfor har ikke Kvanvig publisert sitt forskningsmateriale for norsk (statskirkelig) offentlighet? Og hvorfor fortier han I DAG at apokalyptikeren Jesus fra Nazareth var dypt påvirket av den henokske mytologi?

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Helge_S._Kvanvig 

http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/kvanvig.html 

 

Jesus selv mente at han oppfylte GT's profetier, selv om dette ikke fremgår av tekstene selv. Derfor så de kristne seg nødt til å legge inn et "Kristus-vitnesbyrd" inn i GT's tekster. De er fullstendig HISTORISK BLINDE.

Derfor fastholder både katolikker og protestanter den dag i dag sin ANTIJØDISKE teologi.

Alle bibeloversettelser inneholder derfor feiloversettelser og tekstrettelser som er dogmatisk og kirkepolitisk motivert. Den kristne tradisjon forsøkes slik å legimiteres teologisk, ikke vitenskapelig eller filologisk. Dette er teologisk manipulasjon av tekstene!

GT anses i dag å være et historisk betinget dokument over israelittenes samfunn  og religion i det første århundret f.v.t. Hvordan skulle da Jesus (Kristus) utgjøre sentrum i begge testamentene? Ved å omforme GT kan man selvsagt skjule dette problemet.

(Noen av de verste eksempler på manipulerende omgang med kildetekstene finner vi hos LUTHER).

 

 

MARTIN LUTHER: Den Augsburgske bekjennelse

(Confessio Augustana)

 

"Men således ser de (protestantene) det: At nøklemakten eller bispemakten etter evangeliet er en makt til eller befaling fra Gud om å forkynne evangeliet, tilgi og fastholde synder og forvalte sakramentene... Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer. Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen og den evige død... På denne måte skiller våre mellom hver av de to makters plikter og befaler å holde begge i ære og anerkjenne at begge er en gave og en velgjerning av Gud...

Derfor tilkommer det etter evangeliet, eller, som det heter, etter guddommelig rett, biskoper, dvs. de som har fått seg betrodd tjenesten med Ordet og sakramentene, denne rettsfullmakt, å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin ugudelighet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet".

 

I Danmark-Norge kom denne forestilling til uttrykk i danskekongen Christian V's Norske Lov fra 1687:

 

"Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som overens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede Aar et tusinde fem hundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekiendelse, og Lutheri liden Cathecismo".

Nedenstående avsnitt er hentet fra (nå avdøde) leder av Grunnlovsutvalget, teolog og Luther-kjenner Inge Lønnings innledende essay i boken  Martin Luther. Lille og store katekisme (2001):

"I ethvert nytrykk av Norges Lover er dette utsnittet av Christian V's Norske Lov fortsatt med, presentert som gjeldende norsk rett, og det på hedersplassen: umiddelbart etter Grunnloven. Bestemmelsen antas fremdeles å være den rettslig gyldige definisjon av bekjennelsesgrunnlaget for Den norske kirke, i det den med høy grad av presisjon fastsetter hvilke normative tekster som skal ligge til grunn for løsningen av eventuelle lærekonflikter i kirken... At Martin Luthers navn er en integrert bestanddel av det norske samfunns historie og rettsorden gjennom snart fem hundre år, fremgår ikke bare av denne formulering.

Luther er den eneste person som fikk sitt navn støpt i statsrettslig betong da fedrene på Eidsvoll formulerte grunnlaget for et selvstendig Norge i 1814 (jfr. §2 - og som innholdsbestemmelse til nøkkelbegrepet "Statens offentlige Religion")".

 

 

"Sverdmisjon" og "fredens evangelium"

 

Guds Kongeherredømme er Den norske kirkes samfunnsideal. År etter år feires Olav "den hellige" ("helgenkongen" og "den evige konge"): voldsmann og krigerkonge.

Så viktig er dette herskeridealet for kirken at den er i full gang med å planlegge 1000-års jubileet for krigerkongens død på Stiklestad ("helligstedet"). Mer enn 20 års planlegging frem mot jubileet 2030 er meget avslørende for kirkens autoritetsdyrkelse.

En barbar fra middelalderen blir en ÆRE til del som knapt noen annen historisk person. Olavsdyrkelsen signaliserer at tvang og voldsbruk er mulige legitime midler frem mot det som er kirkens mål: kristningen av "folket" - og av verden.

 

Olav Trygvasson og Olav Haraldsson omtales ofte som "misjonskonger". Fra en lærebok for grunnskolen siterer jeg:

"De for hardt fram mot folk som ikke ville ta i mot den kristne tro. De brukte våpenmakt og ild mot gjenstridige hedninger. Vi synes ikke slik "sverdmisjon" er en passende måte å utbre fredens evangelium på. Men våre forfedre så muligens noe annerledes på dette".

 

Fra (norsk) Wikipedia:

"Olav Trygvasson ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet".

 

Fra kristningen av Norge (Snorre, kap. 80 i Olav Trygvassons saga):

«Da de kom utenfor gården til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land. – Kong Olav gikk straks opp til gården med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og gikk inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og tatt til fange...

Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine...».

 

Knut Ødegård (katolsk kristen, forfatter og statsstipendiat) skriver i Vårt Lands papiravis 9. sept. 2013:

 

"For ein katolsk kristen er St. Olav helgen gjennom sitt martyrium: Han døydde for si kristne tru. Dei openberringar og mirakel som skjedde etter hans død, er den guddommelege stadfestinga av at han er en sann helgen. Dette som er kjernen i katolsk forståing av St. Olavs posisjon som martyr og helgen, kjem i klår motsetnad til den lutherske helgenteologi der ein vel i beste fall kan minnast helegenar som førebilete for det kristne liv...

Den norske kyrkja kan neppe hevda å vera eldre enn eit halvt tusenår og slett ikkje tusen år. Kristendommen, derimot, er eldre, frå kanskje så langt attende som 800-talet i Noreg. Vår eldste helgen, St. Sunniva, levde lenge før Olav den heilage".

"Den siste biskopen i Nidaros erkebispesete i førluthersk tid var islendingen Jón Arason...Utanfor Skálholt domkirke er det eit monument som fortel at her hogg dei lutherske reformatorane hovuda av biskop Jón Arason og sønene hans i 1550. Slik vart hovudet skilt frå kroppen i reformasjonstida".

 

Her er det den uverdige polemikken mellom katolikker og protestanter som igjen settes på spissen. Etter ca. 500 år blir vi atter en gang minnet om fiendskapet mellom kristne trosbrødre. Igjen og igjen aktiviseres det eldgamle hatet mellom katolikker og protestanter. Den norske kirkes svulstige ord om "religionsdialog" er virkelig ikke lett å begripe.

Knut Ødegård viser ingen interesse eller empati for de utallige uskyldige, navnløse ofre for den katolske kirkes bålbrenninger de foregående århundrer. Han mener vel ikke at bålbrenning var mer "humant" (eller mer "rettferdig") enn halshugging?   

Professor og troende katolikk ved MF, Bernt T. Oftestad, skriver i samme avis:

"Norsk lutherdom har hatt en mildest talt ambivalent holdning til vår egen kristendomshistorie. Man kan ikke overse at kristendommen hadde vært folkets (?) religion i 500 år før reformasjonen. Men dette var en katolsk kristendom med messeoffer, helgenlære og Maria-kult og så videre. Den var i sin lære, kirkelige praksis og i sitt fromhetsliv på helt vitale punkter uforenlig med luthersk tro...

Det er rimelig klart hvordan luthersk kristendom taler om Gud. Kjernen i "talen" er løftesordet i budskapet om rettferdiggjørelse for Kristi skyld ved troen alene. Tar man dette løftesordet til seg i tro, blir man frelst".

(Vi skjønner at det er TEOLOGI - LÆRE - alt handler om for de kristne konfesjoner, hva enten de kaller seg katolikker eller lutheranere. Det er LÆRESPØRSMÅLENE som stenger for den "dialogen" de ellers roser seg av).

 

 

KRL-BIBLIOTEKET  

 

Førsteamanuensis Lena Lybæk underviser i kristendom, livssyn- og religionsfaget ved avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Buskerud. Hun har skrevet boken  Evangeliene - den historiske Jesus  (Fagbokforlaget 2007, KRL-biblioteket).

 

"De kanoniske evangeliene er de viktigste historiske kildene til Jesu liv. De er også historiske, litterære og religiøse skrifter. Derfor er det framfor alt evangelienes framstilling av Jesus som Kristus og de kanoniske skriftenes bakgrunn, tilblivelse og innhold som er bokas tema".

 

I samme serie ble boken Jesusbilder i evangeliene utgitt i 2004. Forfatter er Ragnhild Schanke, cand.philol og M.Phil., høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo der hun underviste i KRL ved lærerutdanningen og i religion og etikk ved førskolelærerutdanningen (hun har vært kateket og studentprest og er pastor i Oslo 3. Baptistmenighet).

 

"Når man har slått fast at Jesus åpenbarte et personlig gudsbilde, blir neste spørsmål: Hva slags person er da Gud?  Hva er Guds karakter? Hvilke egenskaper har Gud?  Hva synes Gud om menneskene?  Hva med det overnaturlige ved Jesu liv?".

 

Ja, det er nettopp fordi den kristne "Gud" oppfattes som en person at kristne teologer og apologeter holder på med sine vanvittige spekulasjoner.

"Ingen veit noko om Gud", sier Skjeldal. 

Joda, teologene VET forbausende mye om "Gud". Han selv har som ordinert teolog skrevet boken  Den svake Gud (2009), så han VET nok svært mye om den kristne guden. Han VET at hans gud ikke bryr seg om moral. Likevel påstår Skjeldal at han som skilt ikke kan gifte seg igjen, eller være samboer.    

Nå vil han ha det til at "vi må skilje Gud sjølv og eit gudsbilete" (den "skjulte Gud" og den "åpenbarte Gud"?), men han er påfallende taus om kirkens autoriserte, offisielle skrift- og bekjennelsessgrunnlag.

Skjeldals gud - kirkens "Gud" - er en mannsperson! 

I følge kirkens egne (offisielle) bekjennelser er "han" identisk med oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth, en jødisk mannsperson som opptrådte som omvandrende predikant i Palestina for ca. 2000 år siden.

I kirkens "hellige skrifter" omtales han som Jesus Kristus  ("sann Gud og sant menneske"). Han ble født av en jomfru, uten en menneskelig far. Han sto opp fra de døde, for opp til himmelen, og skal siden komme igjen for å dømme levende og døde.  

Dette er Skjeldals og Den katolske kirkes "Gud"! 

At en nyutnevnt svensk kvinnelig erkebiskop uttaler at jomfrufødselen må forstås metaforisk, er helt i tråd med vår tids (liberal)teologiske forvirring.

Og etter mer enn 20 års intern kirkelig splid om homofili-saken i offentligheten, får vi håpe at det norske bispekollegium nå tar til vettet og innstiller sine meningsløse, umoralske "lærestridigheter". La oss håpe at de endelig gir oss fred. La det nå bli stille! 

Vi er ikke det minste interessert i deres uverdige interne kjeklinger om såkalt "samlivsetiske" spørsmål.

 

 

ULIKE GUDSBILDER?    

 

"Bibelen er full av ulike gudsbilete", skriver Skjeldal. Ja, det er riktig hvis vi snakker om den israelittisk-jødiske bibel (GT), og om jødedommens religionshistoriske utvikling (jødedommen har ingen autoriserte dogmer, bekjennelser eller læresetninger om sin gud, som kristendommen).

Men det er helt feil hvis vi snakker om kirke-kristendommens autoriserte, offisielle bekjennelsesskrifter. Her er det ikke snakk om "ulike gudsbilder", men om én dogmatisk, personifisert gud! Endog en maskulin treenig gud:  Faderen - Sønnen - Den hellige Ånd. 

Kirkens "Gud" er en mannsperson! Det burde den ordinerte teologen Skjeldal være mann nok til å erkjenne.

Hvorfor tar han ikke utgangspunkt i den konkrete luthersk-evangeliske bekjennelse han selv (offentlig) har avgitt ordinasjonsløfte til?  Eller, som konvertert katolikk: Den nicænske bekjennelse fra år 325, som alle kristne kirker og menigheter står samlet om?

------------------------------ 

 

La oss håpe at MF-teolog og stipendiat Hilde Brekke Møller (Skjeldals trosfrende og kollega) også relaterer seg til "rekken av ledende fagfolk Fagbokforlaget har invitert til å skrive om det fagområdet de har jobbet mye med" (det vil i hovedsak si hennes faglige kolleger fra de teologiske læresteder/presteskoler). 

Hvorfor finner vi ingen (kritiske) kommentarer til Eskil Skjeldals serie i Dag og Tid fra de teologiske og religionsvitenskapelige fakulteter?

--------------------- 

 

"De kanoniske evangeliene er de viktigste historiske kilder til Jesu liv", skriver Lena Lybæk.

Hvis det foreligger den minste (historisk-vitenskapelige) tvil om Jesu historisitet, slik MF-teologen Hilde Brekke Møller har antydet, må selvsagt all kirkelig-teologisk historieskriving nullstilles.

Da er det fremfor alt teologer som Hilde Brekke Møller, som bør forklare almenheten og kirkens medlemmer hvorfor vi er blitt bedratt og villedet gjennom mer enn halvannet årtusen. 

"Eg trur på å tale om tvilen. Same kva det er, berre det er sant. Om Gud finst, toler han alt", skriver Skjeldal.

Ja, kanskje det, men det er vel opplagt at den kristne kirke ikke tåler sannferdig tale om dens bekjennelse, teologi og historie.

Hva er SANT?

Kirkens autoriserte bekjennelser gir intet rom for tvil. Tvert om er tvilen livsfarlig for den troende kristne, slik det sies (svart på hvitt) i Den athanasianske bekjennelse:  

"Enhver som vil bli salig, må fremfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi verken blander sammen personene eller deler vesenet...".

Skjeldals ukentlige skriverier i Dag og Tid har som fremste hensikt: avledning!   

 

 

KIRKEMAKTEN  

 

Tidsskriftet Humanist 2–3/81 (et dobbeltnummer), med tema «Kirke og makt», er interessant lesning. Her opplyses det at Human-Etisk Forbund fremmet forslag til et nytt verdigrunnlag for Staten, som ble oversendt Stortinget 01.08.1980:

Forslag til endring av grunnlovens § 2.

Det er synd at HEF gjennom sine publiksjoner de senere år ikke har opplyst sine medlemmer, sympatisører og lesere om forbundets tydelige og konsekvente – og langt mer kritiske - holdning til kirkens teologi i begynnelsen av 1980-årene.

Jeg siterer fra innledningen i dette spesialnummer av Humanist (1981):

«Som et av de siste middelalderland tar selve den norske Stat fortsatt stilling til kompliserte og omstridte metafysiske påstander fra antikken. «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion»... Forholdet mellom statsmakt og kirkemakt i Norge er slik sett fortsatt et middelalderspill verdig. Bortsett fra at den høystemte patos i dette moderne tilfellet er byttet ut med platt komedie...

I det norske eventyret – i det norske middelalderspillet anno 1981 – er ikke barnet helten. Her er barnet derimot offeret. Det skal via barnehager, skolevesen og kringkasting i enda en generasjon få betale omkostningene for en fasade som de voksne ikke lenger har dekning for».

 

Fra Haftor Viestads artikkel «Makten og æren» i samme tidsskrift siterer jeg:

«I løpet av den historien som de fleste fortsatt regner «etter Kristi fødsel», er både Europa, Nord- og Sør-Amerika, Afrika og deler av Asia blitt kristnet på en resolutt og effektiv måte. Det ligger nok en del hender, føtter og hoder langs signingsruten, men iallefall er sjelene i prinsippet frelst. Det ble på kirkelig hold bl.a. utarbeidet utførlige forskrifter for hvordan tvungen omvendelse og dåp skulle foretas overfor motvillige hedninger. Først i vårt eget århundre er de mer militante fremgangsmåter ved misjonsvirksomheten blitt trappet definitivt ned som uakseptable...

Kristendommens historiske voldelighet kan neppe sees som uttrykk for bare den menneskelige «skrøpelighet» generelt. I historisk sammenheng har bl.a. andre religioner hatt en langt mer sympatisk rolle enn kristendommen på dette området. Og det kan vel neppe skyldes at f.eks. buddhistiske mennesker i utgangspunktet har vært mindre skrøpelige. Den kristne «arvesynd» kan neppe forstås som så geografisk betinget...

Ut fra alminnelige menneskelige mål og terminologi synes kristendommen som ideologi i utgangspunktet å være autoritær (i retning av totalitær), samt ekstremistisk og fatalistisk...».

(Artikkelen – og tidsskriftet - anbefales i sin helhet. Flere av artiklene har beholdt sin aktualitet).

 

§16 i Grunnloven fastslår per i dag at "Folkekirken" bygger på (en) evangelisk-luthersk lære (jfr. Confessio Augustana).

 

 

MARTIN LUTHER

 

"Gud selv innsetter og opprettholder all øvrighet, og slutter han å holde den oppe, faller den sammen om så hele verden holder fast ved den. Derfor kalles øvrigheten med rette en gudelig ordning, og herskerne kalles gudelige, guddommelige eller guder...

Den som forakter øvrigheten (Guds embetsmenn), er ulydige eller setter seg imot dem, han forakter, er ulydig og setter seg imot den rette, øverste Gud. For Gud er i dem og taler og dømmer gjennom dem, og deres dom er hans dom".

"Jesus vil at vi skal være lydige mot øvrighet, fyrster og herrer, uansett hvem de er og hvordan de er, og ikke bry oss om de innehar sine embeter med rette eller urette... Du skal ikke anklage myndighetene når du til tider blir undertrykt av fyrster og tyranner som misbruker den makt Gud har gitt dem... Det er Guds vilje at jeg skal være lydig mot fyrsten, for han er der i Guds sted. Uansett hvor ulidelig tunge skatter han legger på oss, så skal man lydig og tålmodig finne seg i det fordi Gud vil det."

"Gud lar skurker regjere pga. folkets synder... Det er fortvilet og forbasket med den tøyelsløse pøbelen. Ingen kan regjere dem så godt som en tyrann; han er lenken som holder hunden på plass. Skulle det finnes en bedre måte å regjere dem på, så ville Gud ha gitt oss en annen ordning enn sverdet og tyranniet".

"Likesom eseldrivere, som uopphørlig må bearbeide eslene med pisken for at de skal lystre, slik må herskerne gjøre med pøbelen. De må drive, slå, kvele, henge, halshugge og radbrekke, for at man skal frykte dem og folket holdes i age".

"Ettersom sverdet er innsatt av Gud for å straffe de onde, beskytte de fromme og håndheve freden (Rom. 13:1, 1. Pet. 3), så er det ugjendrivelig bevist at krigføring og drap og hva krigen fører med seg, er innsatt av Gud... For hånden som fører sverdet og dreper, er ikke lenger en menneskehånd, men Guds hånd. Det er ikke mennesket, men Gud som henger, radbrekker, halshugger og dreper. Det er Gud som fører krig".

"... Og i en slik krig er det en kristen kjærlighetsgjerning trøstig å kverke fienden, å plyndre og brenne og å gjøre alt som er skadelig inntil man har overvunnet ham".

(sitat slutt)

 

 --------------------------

 

For videre lesning henviser jeg til "Den augsburgske bekjennelse" (Confessio Augustana), "Luthers lille katekisme" og "Dr. Martin Luthers lille katekisme for vanlige prester og predikanter". De to første skrifter kan leses i boken  Den norske kirkes bekjennelsesskrifter  (Lunde Forlag, 1. opplag 1972, 11. oppl. 2006 uforandret),  eller her http://www.kirken.no/? 

Den siste artikkel kan leses i boken Martin Luther. Lille og store katekisme  (2001, med et innledende essay av Inge Lønning).

 

Størsteparten av Martin Luthers mange skrifter finnes ikke i norsk språkdrakt (bare i selektive "utvalg", foretatt av kirkelige teologer). 

Når man betenker at Martin Luther har vært opphav til et av verdens største kirkesamfunn I DAG, kan man jo undres over hvorfor norsk almenhet (hvorav mer enn 70% av den norske befolkning er døpt til evangelisk-luthersk LÆRE) i år 2013 ikke har tilgang til  originalskriftene av Martin Luther (bare tysk-språklige lesere har tilgang til denne kirkelærerens samlede produksjon).

Se her hvilken enorm betydning (og "spalteplass") Martin Luther tildeles på våre to digitale leksika.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther 

http://snl.no/Martin_Luther 

 

Store Norske Leksikon sier det slik:

 

"Luthers produksjon er samlet i den såkalte Weimar-utgaven av hans verker. Første bind av denne utgaven kom i 1883, og den var beregnet ferdig i 2005. Den er delt i tre avdelinger: Skrifter (på latin og tysk, for en stor del prekener og forelesninger over bibeltekster), Den tyske bibelen (dokumentasjon av arbeidet med den lutherske bibeloversettelsen), Brev og Bordtaler (tilhørernotater fra taler Luther holdt ved bordet).

På norsk foreligger en seksbinds utgave av luthertekster (utg. av I. Lønning, T. Rasmussen og S. Hjelde, 1979–83)".

 

HVORDAN FORELIGGER DENNE "SEKSBINDS UTGAVE" AV LUTHERSKE TEKSTER FOR NORSK ALMENHET I DAG ?

 

Skal omtalen av Weimar-utgaven av Luthers verker - på tysk og latin - kompensere for norske teologers grove unnlatelsessynd? Har de ikke hatt 500 år på seg til å oversette Martin Luthers skrifter til norsk?

Kan de i det minste gjøre noen relevante sammenligninger med andre lands språkområder (f.eks. andre nordiske land, eller det anglo-saksiske området), som kan forklare hvorfor Luthers skrifter er så vanskelig å oppdrive i vårt offisielt luthersk-evangeliske land?     

Noen lesere har nok observert at man må beherske det tyske språk for å få tilgang til Martin Luthers skrifters i sin helhet, akkurat slik Den katolske kirke de foregående århundrer hadde stor fordel av at almuen/almenheten ikke forstod det latinske språk. 

La oss håpe at norske lutherske teologer (etter 500 år!) har såpass intellektuell, moralsk og demokratisk anstendighet at de sørger for at Martin Luthers hovedverk blir oversatt til norsk, slik at vi voksne, tenkende og opplyste kirkemedlemmer kan lese Luthers skrifter uten teologenes - lutheranernes - mellomfortolkende avledninger.

-----------------------------   

 

Det er lite interessant hva den kristne eller lutherske litteraturprofessor Øyvind T. Gulliksen subjektivt "synser" om begrepene "lutheraner" og "kristen". Han og mange (moderne) kristne lutheranere er opptatt av å utforme en slags "ny teologi", som skal imøtekomme (les: tilpasses) den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske "Folkekirke": en kristen kirke hvor flertallet av medlemmene i den norsk-lutherske kirke ikke tror på Gud, men bare er lutheranere "på papiret".

Skal man "modernisere" Luther (slik man de siste par århundrer har forsøkt å "modernisere" Jesus), må man selvsagt enten fortie eller omtolke Martin Luthers skrifter, slik det gjøres her:  

http://snl.no/Martin_Luther 

 

"Han (Luther) er ut fra sitt syn på fyrsten blitt tatt til inntekt for den absoluttistiske stat, og ut fra sitt syn på nasjonen, det tyske og sine utsagn rettet mot jødene er han blitt tatt til inntekt for nazismen. Ut fra sin kritikk av pavedømmet og dets maktmisbruk er han i marxistisk historieskrivning blitt innordnet som en forløper for de borgerlige revolusjoner, og han er også blitt oppfattet som et forbilde for det liberale borgerskap på 1800-tallet".

 

De protestantisk-lutherske kirker har allerede i mange år forberedt det kommende store Luther-jubileet i år 2017. Vi må kunne forvente at norske lutherske biskoper, teologer og apologeter (som også den kristne og/eller lutherske litteraturforskeren Gulliksen i Dag og Tid  20. sept. 2013), mobiliserer en særlig innsats for å gjøre Martin Luthers "tyske skrifter" kjent for norsk almenhet (selvsagt også Luthers antisemittiske skrifter).  

 

Når Gulliksen skriver at norsk almenhet trenger et minstmål av kjennskap til nyere norsk, eller protestantisk teologi, må vi anta at hans (og hans lutherske trofrender) - i folkeopplysningens tjeneste - vil styrke deres innsats for å gjøre Luthers skrifter kjent for almenheten.  

At Øyvind T. Gulliksens kronikk i Dag og Tid illustreres med en prangende skulptur av Martin Luther (Worms, 1863), er nok ikke tilfeldig.  

http://no.wikipedia.org/wiki/Riksdagen_i_Worms   

 

Det er nok heller ikke er tilfeldig hvilke illustrasjoner som ledsager Eskil Skjeldals serie i samme avis. Og Luther var så til de grader "kristen" at man ikke kan kan unngå å bruke kristenavnet om ham, selv om han var noe mer opptatt av Paulus enn av Jesus.

Samtidig var han kav ortodoks! På Luthers tid var det ikke mulig å ytre seg kritisk om Jesu lære. Der hvor man hadde vanskeligheter med den, måtte man bare holde seg til Paulus' lære.

 

Helvetesforestillingen hadde Luther ingen problemer med!  Heller ikke Gulliksen, eller hans "lutherske" kolleger, synes å ha noen skrupler med den stadig gyldige Augustana art. 1 og 17.  

 

 

LOVGIVNING OG STRAFFERETT I DANMARK-NORGE

(1500-1600-tallet) 

 

"De harde straffene for religiøse forbrytelser hang også sammen med en allmenn skjerping av straffenivået. Dette hadde blant annet sammenheng med den nye rettstenkningen som ble innført etter reformasjonen. Her gikk man tilbake til en gammel-testamentlig lex talions, "gjengjeldelsens lov" som fundament. Strafferettens begrunnelse ble nå De ti bud. En slik rettstenkning var i tråd med "tilbakevendingen" til den rene Bibelske forankring i den reformatoriske teologi".

"Det som også skjedde var at man nå direkte innførte en mosaisk rettstenkning. Lovbestemmelser som hadde hatt sin gyldighet i de jødiske stammesamfunn i Midt-Østen flere tusen år tidligere, ble nå gjort til gjeldende straffelov i Danmark-Norge".

"I 1555, 18 år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål i Norges historie tent...".

"Av straffesaker fra perioden (1500- og 1600-tallet) kan vi se at de fleste som hadde synspunkter som ikke var i tråd med den ortodokse evangelisk-lutherske lære ble definert som blasfemikere eller gudsbespottere. Blasfemilovgivningen, som fremdeles er en del av gjeldende norsk lov, har sin opprinnelse i den religiøse lovgivningen etter reformasjonen.

Ordet "gudsbespotter" er et juridisk begrep, som vi finner så tidlig som i Kirkeordinansen fra 1537. Reaksjonene mot bespottelse og umoralsk atferd ble skjerpet i løpet av Christian IV's tid, blant annet ved innføringen av kirketuktsordningen av 1629.

Kirketuktsordningen foreskrev straffereaksjoner som bannlysing, bøter eller gapestokk. I ekstreme tilfeller kunne kunne straffen for gudsbespottelse være døden... I kong Christian V's Norske Lov av 15. april 1687 er straffen ytterligere skjerpet.

Her står det at på den som spotter Gud, hans ord eller sakramenter, skal  "(...) levendis af hans Mund utskæris, dernest hans Hoved afslais (avhugges) og tillige med Tungen sættis paa en Stage". Straffene for denne type lovbrudd ble stadig strengere utover på 1600-tallet".

"Kampen mot "kjettere" ble intensivert etter reformasjonen... Den evangelisk-lutherske statskirken var langt mer opptatt av ensretting enn middelalderkirken. Dette var en alminnelig tendens i alle de protestantiske og reformerte områder. Kampen mot kjetteri ble ført av alle kirker og trossamfunn. Det var kun et spørsmål om hvem som hadde makten... Når Luther i sin lille katekisme skriver at en gudsbespotter var en som levde i strid med Guds ord, fikk dette konsekvenser både i en kirkelig og borgerlig virkelighet".

"Avvikerne ble ikke bare utestengt fra det religiøse fellesskap, men de mistet også sine borgerlige rettigheter" (arverett, rett til å besitte eiendom og tap av borgerskap med landsforvisning. Med andre ord: de ble stats- og rettsløse)".

"I 1624 kom en ny lov som innførte dødsstraff for katolikker som oppholdt seg i Danmark-Norge". (Samme år ble en kjøpmann fra Malmø og hans husholderske henrettet, han ved hengning, hun ved halshugging)".

(Norsk fritenkerhistorie 1500-1850, Humanist Forlag 2001)

 

 

DANTES "SLAKTEHUS"

 

La oss vende tilbake til Trond Berg Eriksens voluminøse bok om Dante og "Den guddommelige komedie". I Canto XXVII føres vi inn i et uhyggelig slaktehus. Det fortelles at Dante og hans ledsager Vergil ankommer det niende fangehull, hvor de møter et forferdelig syn av lemlestede kropper... Der straffes de som har stiftet ufred og skapt splittelse på jorden, ved å hugges i stykker og deles på midten etter døden. De fordømte gror stadig sammen igjen, og blir så kløvd på nytt.

Blant dem er Muhammed:

«... Foran Muhammed går Ali, som er oppdelt fra haken til pannen, mens Muhammed er oppdelt fra haken til skrittet, slik at hele innmaten: innvoller, hjerte, lever og tykktarm er synlige. Når Muhammed går bort, må han vokte seg for å tråkke i sine egne tarmer. Derfor løfter han foten, ser seg for og setter den forsiktig ned foran seg. Synderne er fanget i en ond, repetitiv evighet".

Det er visse avsnitt og formuleringer i Trond Berg Eriksens framstilling som kan skape det inntrykk hos leseren at han tar forbausende lett på den slags "underholdende sadisme" vi møter hos Dante.

 

 

KRISTEN SEKTERISME:  Fiendekjærlighet?

 

Nå vet vi jo (det er dokumentert) at nedslaktning av vantro og annerledestenkende mennesker – sadisme - ikke bare var et produkt av morbid dikterisk og religiøs-kristen fantasi, men faktisk fant sted i den virkelige verden.

Det finnes ingen sikre tall på hvor mange millioner (uskyldige) mennesker som ble straffet, torturert og drept gjennom det kristne Europas middelalder – og senere. Hovedsakelig fordi de ikke lydig underkastet seg kirkens LÆRE og dogmatikkens voktere.

Da Dante skrev sine torturskildringer hadde den fryktede katolske Inkvisisjonen (rettslig forfølgelse gjennom en kirkelig domstol) vært i virksomhet i nær to århundrer. Inkvisisjonen ble i første rekke opprettet for å bekjempe "heretikere" (såkalte "vranglærere"), altså kirkens indre fiender. Bogomilene, katarene og albigenserne er eksempler på kirkelig-teologisk avvikende "sekter" som ble grusomt forfulgt, torturert og til dels utryddet. De var særlig utbredt i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia fra ca. år 1000.

 

Henning Laugerud (historiker med middelalderens kirkehistorie som en av sine spesialiteter. Han har også skrevet om katolsk opposisjon i Norge etter Reformasjonen i boken Norsk Fritenkerhistorie 1500-1850, Humanist Forlag 2001):

"I 1184 utstedte pave Lucius III sitt dekret Ad abolendam, som slo fast at det var legitimt å bruke fysisk makt for å bekjempe kjettere. Dette ble senere stadfestet av pave Innocens III i hans dekret Vergentis in senium i 1199. Fra nå av var bekjempelsen av kjettere et prioritert arbeid, hvor alle midler i prinsippet kunne tas i bruk om det var nødvendig. Dette betød at kjettere som ikke angret og som ikke ville innrømme sin trosmessige villfarelse, i siste instans kunne straffes med døden - som regel på bålet. Men dette var bare en endelig stadfestelse av synspunkter som hadde utviklet seg siden oldkirken - basert på kirkefaderen Augustin".

http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvhist 

(Rystende konkrete - dokumenterte - detaljer finner man i historikeren Norman Cohns bok fra 1997:  Europas indre demoner, Humanist Forlag).

 

Andre eldre og senere «kjetterske» retninger - avvikelser fra Romerkirkens (Keiserkirkens) doktriner - kan nevnes:

Adoptianismen, Arianismen, Doketismen, Donatismen, Manikeismen, Monarkianismen, Monofysitisme (de brøt ut og dannet selvstendige kirker: den koptiske, abessinske, vestsyriske og armenske kirke), Nestorianismen (utbredt på 400-tallet i Persia, grunnlagt av munken Nestorios), Origenismen, Pelagianisme (utformet av den engelske munken Pelagius, ca. 354-420, som avviste arvesynden, fordi mennesket har frihet til å velge mellem det gode og det onde), Priscillianismen (340 – 385).

 

Den tyske kirkekritiker, Karlheinz Deschner, skriver:

"Så tidlig som i 385 bestemte katolske biskoper i Trier at den kristne spanjolen Priscillian og seks av tilhengerne hans (deriblant en kvinne) skulle drepes med sverd på grunn av "magiske kunster".

Valdenserne bredte seg over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland på 1200-tallet, og overalt ble de utsatt for forfølgelser fra den katolske inkvisisjonen.

Leserne kan selv undersøke hvilken skjebne - straffereaksjoner - som ble de arme trosavvikerne til del. Og man bør granske nøye hvordan norske digitale oppslagsverk fremstiller den kristne sekterisme i oldtiden og det senere årtusen.

 

 

DEN KATOLSKE INKVISISJONEN

 

Inkvisisjonen gikk forholdsvis forsiktig til verks til å begynne med (bruken av tortur for å avtvinge folk tilståelser ble først "offisielt" sanksjonert ved Det 4. Laterankonsil), men to begivenheter medførte at utviklingen gikk raskere.

Den første fant sted i 1199, da pave Innocens 3. dekreterte at all eiendom tilhørende en dømt kjetter skulle tilfalle kirken, som så delte den med lokale embetsmenn og med offerets anklagere som belønning for deres oppriktighet.

Den andre begivenhet var fremkomsten av dominikanerordenen... Med grunnleggelsen av Dominikus' hellige orden av tiggermunker var Inkvisisjonen klar til å begynne sitt arbeid for alvor.

For at tidens generelle barbari ikke skal gjøre oss immune overfor redselen i disse historiske beretninger, er det viktig å huske at Inkvisisjonens "praktikere" - bødlene og de som bød dem å handle - var geistlige av den ene eller den andre rang. De var Guds menn: paver, biskoper, munker og prester. Det var menn, som - om ikke i gjerning, så i ord - hadde viet deres liv liv til "Kristus"  (slik vi angivelig møter ham i Det nye Testamente)...

Den praksis som Inkvisisjonen med rette er beryktet for, og den nyskapning som sikret den en stadig strøm av både mistenkte og dømte, var dens bruk av tortur for å avtvinge de anklagede tilståelser...

Rettferdiggjørelse av denne atferd kom direkte fra St. Augustin, som resonnerte slik: hvis tortur var passende for de som brøt menneskenes lover, var den enda mer passende for de som brøt Guds lover. Som rettslig tortur praktisert av kristne i Middelalderen, var den bare en siste, vanvittig betoning av deres tro.

Den Spanske Inkvisisjon innstilte først sin forfølgelse av kjettere i 1834.

De protestantiske reformatorers behandling av deres medmennesker var ikke mindre skjendig. Offentlige henrettelser ble mer populære enn noengang før: Kjetterne ble stadig forvandlet til aske, lærde ble torturert og drept for upassende manifestasjoner av fornuft, og folk som bedrev hor ble myrdet uten betenkelighet...

 

(Sam Harris: Troens fallit, 2007)  

 

Karlheinz Deschner (Gyldendal 1972) hevder at den innbyrdes kampen mellom de kristne ble innledet med Paulus og urmenigheten. Paulus kalte medlemmene "hunder", "fordervede" og "løgnapostler". Men også andre steder i Det nye testamente titulerer de kristne hverandre som "skitt- og skamflekker", "forbannelsens barn" og "dumme dyr, som i følge sin natur bare er skapt for å fanges og drepes" (jfr. 2. Petr. 2, 12 ff; 2, 22. Nesten hele kapitlet er fullt av slike beskyldninger).

En samtidig hedensk filosof skriver om de kristne: "Så går de løs på hverandre med slike bakvaskelser at de knapt kan gjentas".

 

Thomas av Aquino lærte at

"kjetterne hadde begått en synd som ikke bare rettferdiggjør at de blir utstøtt fra kirken ved kirkens bann, men også at de ved dødsstraff blir fjernet fra denne verden. For det er en langt større forbrytelse å forfalske troen, sjelens liv, enn å forfalske penger, som tjener det verdslige liv..."

Dette forkynte Thomas i et verk som gikk for å være inspirert av Den Hellige Ånd, og som på kirkemøtet i Trient lå på alteret ved siden av Bibelen. Dette var læren til en katolikk som i 1323 ble erklært hellig som doctor angelicus, i det 16. århundret opphøyet til kirkelærer av Pius V og i slutten av 1800-tallet av Leo XIII opphøyet til leder for de kirkelige vitenskaper og til de katolske høyskolers patron.

 

Inkvisisjonens straffer ble stadig grusommere.

 

I 1194 ble det ved lov mulig å skjære tungen ut på folk og å brenne kjettere på bålet. Disse straffene ble etter hvert innført i Italia, Tyskland, Frankrike og til slutt England.

På kirkens initiativ fortsatte den kristne staten med disse mordene i flere hundre år. Tortureringen kunne vare både dager og uker, og pave Innocens IV hadde kanonisk gitt nøyaktige regler for hvordan den skulle utføres.

Ved siden av pinebenken hang korset, og under torturen ble torturredskapene flere ganger dynket med vievann. Når kjetterdomstolene trådte sammen påkalte en Den Hellige Ånd, men en tillot ikke offeret forsvar eller rettshjelp...

Kirken gjorde også bruk av anonyme skrifter og oppfordret direkte til angivelser. Enhver katolikk hadde plikt til å angi annerledes tenkende kristne mennesker. Barn som ikke meldte sine heretiske foreldre måtte regne med å miste sin eiendom. Angrende "kjettere" ble straffet med faste, valfarter og pengebøter, og i årevis måtte de finne seg i å bli gjenkjent på klesdrakten.

(Slike ytre kjennetegn satte da kirken også på jødene - de foregrep Hitlers praksis).

 

Kjetterhenrettelsene fant som oftest sted på festdagene, og katolikkene organiserte det hele som en oppvisning av sin ubegrensede makt... På veien til retterstedet ble det ofte satt en narrelue på hodet til offeret, han ble kløpet med glødende tenger, og mange ganger ble hans høyre hånd hugget av. Bare i unntakstilfeller var en så barmhjertig at en drepte den dømte før eksekusjonen.

Mens heretikerne ble kvalt av varme eller langsomt brente opp - alt etter hvilken retning vinden blåste - sang den katolske forsamling salmen "Store Gud vi lover deg". Brenningen skulle forhindre en oppstandelse på dommens dag. Derfor gravde de til og med opp de jordiske levningene av "kjettere" som var gravlagt og brente dem, det gjaldt f.eks. legemet av ALMARIK AV BENA (død 1206).

Kirken konfiskerte formuen til dem som ble henrettet, og de arveløse etterkommerne ble erklært æresløse i tre generasjoner. Med et makeløst hykleri bad kirken staten om å skåne "kjetternes liv og lemmer", men den ekskommuniserte de verdslige myndigheter øyeblikkelig dersom de ikke drepte dem.

Her skal en huske på at en ekskommunikasjon også førte med seg borgerlige straffer. I Tyskland ble f.eks. de ekskommuniserte etter 1220 fredløse, de ble med andre ord utelukket fra samfunnet og fullstendig rettsløse.

Pave Urban II mente at en nidkjær tjener ikke begikk mord om han drepte en ekskommunisert. Pave Gregor XI ekskommuniserte helt ned til sjuende generasjon.

Trosfrihet og menneskerettigheter ble fordømt av pave Pius VI (1791), av pave Gregor XVI (1832) og Pius IX (1864). De senere paver lar sine teologer forkynne at

"for den katolske kristne, så lenge han lever på denne jord i statu viatoris, gjelder det ikke i første rekke å ha innsikt i de enkelte troslærer, men å vise lydighet mot kirkens læreautoritet... Det kirken har behov for er blind lydighet, resepten på alle diktaturer. Og til dette blir alle kirkens tilhengere oppdratt".

Forøvrig var reformatorene Luther, Zwingli og særlig Calvin, like intolerante som de katolske hierarkene: også de krevde at heretikerne skulle straffes med døden. "En trenger ikke bry seg så meget med kjettere", skriver Luther, "en kan dømme dem uten å høre hva de har å si til sitt forsvar".

(Ingen får adgang til Vatikanets inkvisisjonsarkiv).

Voltaire regnet ut at kristne hadde drept 9 468 800 andre kristne av trosgrunner.

Nietzsche hadde rett: "Ikke deres menneskekjærlighet, men deres menneskekjærlighets avmakt hindrer de kristne av i dag i - å brenne oss".

(sitat slutt)

 

 

KIRKENS INHUMANE MENNESKESYN

 

Slik beskriver den svenske dr. theol. og professor Hugo Odeberg (Oslo, 1949) motsetningen mellom Fariséisme og Kristendom, i boken med samme tittel.  

http://sv.wikipedia.org/wiki/Hugo_Odeberg 

 

"Framfor alt har kristendommen gang på gang kommet i fare for å oppta fariséisk tankegang, og kirkens store lærefedre har alltid betonet at fariséismen ikke er noe som lar seg forene med kristendommen.

Meget mere vil den, om den tillates fritt å utbre seg, virke som en dødelig gift som i bunn og grunn forderver kristenlivet. Derfor har Luther som ingen annen på ny tatt opp Pauli kamp mot fariséismen og med all kraft ført den videre". 

"Vi tvinges altså til den slutning at det som utgjør grunnen til motsetningen mellom Jesus og fariséerne, er deres (fariséernes) alvorlige strev for å finne sannheten og realisere de høyeste etiske idealer".

"...Vi antar at Jesus fra sitt synspunkt var i sin fulle rett, da han på det strengeste fordømte disse mennesker. Vi har all grunn til å anta at de fra kristent synspunkt, i det minste fra Jesu synspunkt, var onde mennesker... Hvorledes er de blitt onde?

Svaret blir: Ganske enkelt ved at de har foresatt seg å bli gode. Mens de vil være rettferdige og fromme og forsøker å være det, er de blitt onde. Mens de vil være Guds barn, er de blitt djevelens barn, idet de forsøker å gjøre Guds gjerning, kommer de til å fullføre djevelens verk...

Her kommer en avgjørende forskjell mellom fariséismen og kristendommen for dagen. Fariséismen sier:  Mennesket skal ville det gode og det kan ville det gode. Den som vil det gode og forsøker å gjøre det gode, han blir et godt og rettferdig menneske.

Den kristne etikk er derimot grunnet på innsikten om menneskets sanne vesen og sier:  Mennesket kan på grunn av sin natur verken ville eller gjøre det gode. Om det innretter sin vilje og sine bestrebelser på det gode, kommer det i virkeligheten til å streve mot det onde. Den som forsøker å gjøre det gode, kommer til å utføre det onde. For et ondt tre kan ikke bære frukt. Og det onde mennesket er og forblir et ondt tre, selv om det selv vil bære god frukt og tror at det kan gjøre det". 

Sterkt uthevet skriver Odeberg:

"Et menneske, som vil gjøre det rette, må stadig gjøre det som er urett, og omvendt: det som skulle være rett, kommer det til å betrakte som dårskap, som galt eller ondt - og derfor blankt avvise det".

Kan det kristne menneskesyn formuleres tydeligere enn dette?De graverende tankeforstyrrelser av etisk-rettslig og intellektuell karakter vi møter hos Hugo Odeberg er (dessverre) på ingen måte et tilbakelagt stadium i år 2013.

Det er verdt å merke seg at den lutherske teologiprofessor Hugo Odebergs bok ble utgitt og oversatt til norsk bare få år etter 2. verdenskrig - etter at kunnskap om nazistenes jødeutryddelser (Holocaust) var begynt å bli kjent i den fortumlede europeiske kristenhet.   

 

PAVE LEO I (400 - 461)

 

I år 313 gjorde keiser KONSTANTIN kristendommen til hoffreligion. Nå møter vi kirkelige feltprester (biskoper følger med i hæren). I 314 vedtok synoden i Arelate å ekskommunisere alle desertører.

På 400-tallet var kristendommen blitt Romerrikets eneste tillatte religion.

Slik beskriver Den katolske kirke «Den hellige pave Leo I den Store»:

Leo ble pave i en krisetid både for Kirken og keiserriket. Han var en energisk og målbevisst pave, og selv hans motstandere betegnet ham som en av tidenes beste paver, «løven (= Leo) av Juda stamme». Hele hans politikk og alle hans uttalelser var fylt av hans overbevisning om at den øverste og universelle autoritet i Kirken, opprinnelig gitt av Kristus til Peter, hadde blitt overført til enhver etterfølgende biskop av Roma. Leo påberopte seg da Matt 16,18. Som apostelens arving overtok paven Peters funksjoner, fulle autoritet og privilegier.

Kristus virker fortsatt gjennom paven på Peters stol, «apostelens mystiske legemliggjøring». På samme måte som Herren ga mer makt til Peter enn de andre apostlene, var paven «den fremste av alle biskopene». Alle biskoper har samme verdighet (dignitas), men ikke samme rang (ordo). Fra Leo stammer ordene: Petri dignitas etiam in indigno herede non deficit: Peters verdighet går ikke tapt endog hos en uverdig arvtaker.

I et keiserlig edikt av år 455 ble ulydighet mot paven stemplet som majestetsforbrytelse.

Pave Leo hevdet selvsikkert sin autoritet overalt i vesten. Hans prekener viser ham som en hyrde opptatt av å veilede og undervise, årvåken mot kjetterier. Han bekjempet med stort hell de ulike vranglærerne, særlig arianerne, monofysittene, pelagianerne (i Aquileia), priscillianerne (i Spania) og andre.

På hans oppfordring ble de hardnakkede manikeerne i Roma fordømt av keiser Valentinian III, og i et edikt av 19. juni 445 ble de gamle straffelovene mot dem fornyet og de mistet sine borgerrettigheter.

Pave Leo beholdt fast kontroll over biskopene i Italia, inkludert Milano og Nord-Italia. Han insisterte på enhetlig praksis, korrigerte misbruk og avgjorde stridsspørsmål. I Spania, som var dominert av de arianske vestgoterne, besvarte han den 21. juli 447 en appell om hjelp mot en gjenoppblomstring av priscillianismen og ga biskopene instruksjoner for hvordan de skulle handle. I Afrika, som tradisjonelt nidkjært voktet sin autonomi, ble hans regler om uregelmessigheter i valg og andre skandaler begjærlig mottatt og akseptert».

(sitat slutt)

 

I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen.

 

Bernt T. Oftestad, konvertert katolikk og professor ved Det teologiske menighetsfakultetet, har skrevet boken Tro og politikk. En reformasjonshistorie  (Universitetsforlaget 2001).

Boken gir et godt innblikk i bakgrunnen for de absurde teologiske og kirkelige stridigheter og splittelser som førte til at Vest-Europa på 1500-tallet ble delt i et protestantisk nord og et katolsk sør (og som førte til det hat og fiendskap som resulterte i de grusomme "religionskrigene").  

"I løpet av noen tiår på 1500-tallet gikk den religiøse og kirkelige enheten i det vestlige Europa i oppløsning. Det fikk dramatiske følger".

Inntil den dag i dag klarer ikke de to hovedkirker å forenes. Etter mange tiår med ørkesløse "økumeniske samtaler", er de fortsatt like opphengt i sine respektive absurde LÆRESPØRSMÅL, som "sakramentlære", "frelseslære" og "kirkeorganisasjon"... Og vi vet jo at splittelsene går langt videre og dypere enn dette og skjærer knivskarpt mellom de såkalte "rett-troende" innenfor den protestantisk-lutherske kirke.

Alle kristne kirkesamfunn mener seg å forvalte den RETTE LÆRE, helt i tråd med sekterismens og dualismens vesen.

 

--------------------------    

 

Protestanten Per Bjørnar Grande omtales som førstelektor i religion og livssyn ved Høgskolen i Bergen (han har "i en årrekke tilhørt en forskergruppe som jobber med den franske religionsfilosofen René Girard").

I Grandes bok Den ortodokse kirke  (Høyskoleforlaget 2009) får vi flere historiske detaljer om skismaet (skillet/bruddet) i 1054 mellom Østkirken og Vestkirken, som resulterte i bannbuller og gjensidig ekskommunisering.

Først i 1965 ble den gjensidige bannlysingen opphevet.

http://no.wikipedia.org/wiki/Pavelig_bulle 

http://no.wikipedia.org/wiki/Ekskommunikasjon 

 

Er dette hva den kristne kirke forstår med "nestekjærlighet" og "fiendekjærlighet"?

 

(I mai 2013 hilste den nye paven den koptiske kirkelederen "velkommen i Vatikanet". Den koptisk-ortodokse kirken brøt med storkirken i år 451 fordi den, sammen med flere andre østlige kirker, ikke godtok beslutningen om Kristi to naturer, en jordisk og en guddommelig).

 

Kirkesplid blir i vår tid omtolket til "mangfold", som her

http://www.ntnu.no/universitetsavisa/0698/reportasje.html 

 

 

DET STORE SKISMA I ÅR 1054:  "FILIOQUE"

 

Ett av stridspunktene mellom de to europeiske kirker var den såkalte "filioque-doktrinen". Hva er nå det for noe rart?

"På synoden i Toledo 589 ble det tilføyet (i Den nikenske bekjennelse) at Den Hellige Ånd ikke bare utgår fra Faderen, men også fra Sønnen (filioque). Det vil si at Den Hellige Ånd ikke bare utgår fra Faderen, men fra både Faderen og Sønnen. Dette tillegget godtok ikke Østkirken. Den ortodokse kirke i dag legger fortsatt stor vekt på at Den Hellige Ånd kun utgår fra Faderen, og hevder at katolikkene og protestantene, som har tillegget om at Den hellige Ånd også utgått fra Jesus, er på villspor".

"Uenigheten om hvem Den Hellige Ånd utgår fra, satte spor etter seg, og var en av grunnene til den definitive splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054".

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054

http://snl.no/filioque 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Mangfold-er-Guds-vesen-6842190.html#.UjHwRUA4Xrc 

 

Jeg siterer TF-teolog og artikkelforfatter, Turid Karlsen Seim:

 

"I den økumeniske samtale er filioque et tilbakevendende tema, og dialogen mellom øst og vest har bidratt til en fornyet tematisering av læren om Den hellige ånd, og har stimulert en voksende interesse for spiritualitet. Noen mener at vestlig teologi er i ferd med å gjenvinne pneumatologiens betydning. Også feministisk teologi har brukt Den hellige ånd som utgangspunkt for en ny tolkning av treenighetslæren".

 

Hva er så "pneumatologi"? Les her:

http://snl.no/Den_hellige_%C3%A5nd http://snl.no/Den_hellige_%C3%A5nd 

 

 

"ALTERNATVE HISTORIER OM JESUS"

 

Professor Jesper Tang Nielsen, forsker på apokryfiske tekster ved Det Teologiske Fakultet, Københavns Universitet i Danmark: http://www.teol.ku.dk/ansatte/profil/?id=267596 forteller leserne av forskning.no at 

"mange apokryfe skrifter stammer fra tiden etter år 400. Da hadde de kristne for lengst bestemt hva som skulle stå i Bibelen. Disse (apokryfe) tekstene er uttrykk for at man har diktet videre på historiene om Jesus og disiplene hans...".

Ja, akkurat slik "Gud", "Guds sønn" og "Kristus" antar stadig nye skikkelser hos vår tids moderne teologer og Jesus-dyrkere, eksempelvis såkalte liberalteologer ("frigjøringsteologer", "kristen-sosialister" og "feministteologer" m.fl.). Vi kan med god grunn hevde at også dagens moderne teologer dikter videre på historiene om Jesus. De presenterer sine "alternative historier om Jesus".

(Kanskje er det ikke lenge før dekan Trygve Wyller fra TF og Eskil Skjeldal fra MF går i kompaniskap. De har begge gått for langt i sin ortodoksi, og derfor må de finne på noe nytt. Et opphold i et katolsk kloster kan kanskje være nyttig).  

"De apokryfe skriftene er fascinerende fordi de utfordrer barnelærdommen vår om Jesus. Men vi bør ikke forveksle apokryfene med "den sanne" historien om Kristus. - Skriftene refererer helt sikkert ikke til noe som faktisk skjedde. Hvis man underlegger dem en historievitenskapelig undersøkelse, blir det tydelig hvorfor, sier Nielsen".

Hva er så den "sanne historien" om Kristus? Mener professor Nielsen at kirkens postulater om "Kristus" refererer til "noe som faktisk skjedde", og at en "historievitenskapelig undersøkelse" vil fastslå dette?

"I dag kan det kanskje virke litt merkelig at folk dikter opp underholdende historier om figurene i Bibelen. Men det er ikke noe ukjent fenomen at folk dikter videre på historier de har et nært forhold til".

Nei, det er ikke merkelig eller ukjent at "folk" dikter opp historier om figurene i Bibelen. Men det må påkalle atskillig større oppmerksomhet at høyt utdannede kristne bibelforskere, teologer og professorer I DAG bedriver diktning og fabulering.

I følge professor Jesper Tang Nielsen er apokryfene blitt "misforstått av journalister og konspirasjonsteoretikere. De er blitt blendet av forestillingen om at et gammelt dokument kan trekke teppet vekk under den 2000 år gamle kristne tradisjonen".  

Det er vel liten tvil om at Nielsen har en kirkelig-ideologisk agenda. Det er nettopp kirkens egne autoriserte skrifter som "trekker teppet vekk" under den 2000 år gamle kristne tradisjonen. En (kristen) læretradisjon, om den er aldri så gammel, har ingen historisk-vitenskapelig legitimitet!

Kirkens (udiskutable) dogmer - gjentatt og gjentatt gjennom nær 2000 år av paver, kirkefyrster, biskoper, munker og prester - har ingen historisk-faktisk holdbarhet. I den særegne teologiske fag-terminologi kalles "dogmatikk" for SYSTEMATISK TEOLOGI.  

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Dogmatikk 

http://snl.no/dogmatikk

 

Det er ganske avslørende at Nielsen trekker en parallell til historiene om Indiana Jones, Olsenbanden og Donald Duck-tegneren Don Rosa... Da befinner vi oss i fiksjonens og fantasiens verden, og det er nettopp der "kristen tro", "kristen mytologi" og "kristen teologi" hører hjemme. Det er synd at et norsk forskningsforum (ukritisk) viderebringer slike kristelig-teologiske oppfatninger.  

 

http://www.forskning.no/artikler/2013/september/366022 

 

 

Samsvar mellom kirkens tro/lære OG historisk praksis

 

Det er noe over hundre år mellom Dantes torturskildringer i litterær form på 1300-tallet OG de (kristne) spanske conquistadores historisk-faktiske brutale framferd - bestialitet - mot urinnvånerne på det amerikanske kontinent.

Da de kristne europeiske stormakter innledet sine "oppdagelsesferder", eller erobringskriger, fulgte prester, munker og misjonærer med på ferden. Det er ingen overdrivelse å si at de brakte den beryktede Inkvisisjonen med seg til den "nye verden".

I siste halvdel av 1400-tallet "oppdaget" de kristne imperialistene Afrikas vestkyst. De tre påfølgende århundrer ble mange titalls millioner afrikanere fratatt sitt menneskeverd. Som hedninger ble de "fanget" (som dyr), lagt i lenker, kjøpt og solgt på auksjoner til tvangsarbeid og slaveri i de kristen-europeiske kolonier i Nord- og Sør-Amerika, og på øyene i Karibia. Både katolske og protestantiske stater i Europa var dypt involvert i slavehandelen.

For mange folkeslag representerte den kristnede og koloniserte verden "helvete på jord". Hva de afrikanske slaver måtte gjennomgå av lidelser, tortur og fornedring i de kristne koloniene, som arbeidskraft og tjenerskap (husslaver) for kristne koloniherrer og slaveeiere, er knapt mulig å fatte. De var slaveeierens eiendom og totalt rettsløse.

Dessverre, den dag i dag er det vanskelig å oppdrive et norsk historieverk som behandler denne skammelige slavehandelen på en måte som yter ofrene moralsk og historisk-faktisk rettferdighet.

Hva jødene i det kristne Europa måtte utholde og gjennomlide av fysisk og psykisk terror fra kirke-kristendommens side gjennom mer enn halvannet årtusen, har jeg beskrevet detaljert og konkret i et eget innlegg på denne hjemmeside (se "Kirkens rasisme", del V). Min framstilling her utgjør bare et lite utsnitt av denne bestialitetens historie.

Det er de konkrete historiske hendelser og detaljer de kristne kirker - deres teologer og kirkehistorikere - stadig fortier, tilslører og avleder almenhetens oppmerksomhet fra. Katalogen over kirkens illgjerninger er så systematisk, langvarig og uhyggelig - og godt dokumentert - at vi kan forstå (psykologisk) hvorfor dagens kirkeledere, teologer og apologeter forsøker å "omskrive" historien i mer formildende retning. Men de millioner av uskyldige ofre - de virkelige martyrer - for kirkens maktutøvelse og terror skriker mot oss fra alle sider i den nøkterne, sannhetssøkende historikers skrifter. I den retusjerte kirkelige historieskriving er de lidendes stemmer forstummet.

Generelle, runde og lettvinte beklagelser fra kirkens ledere og lærere duger ikke. Spørsmål om ansvar og skyld  krever en nøyaktig beskrivelse av hvilke konkrete handlinger den skyldige part har utført, eller medvirket til.

 

 

"Skuldingar mot Gud"

Dette er tittelen på en pågående serie i den kristelige ukeavisen Dag og Tid (Eskil Skjeldal).

Hvorfor ikke "Skuldingar mot kyrkja"?

Serien er et eksempel på den type ansvarsfraskrivelse kirkelige teologer bedriver. Lidelsen gjøres abstrakt; den blir redusert til ville abstrakte, teologiske spekulasjoner, eller til det personlige gudsforhold.

 

De kristne kommer ofte i store vanskeligheter når de skal forklare lidelsen, eller "det onde" i verden.

Hvorfor tillater "Gud" (?) ondskap og lidelse verden, spør teologene i sine morbide tankeleker. Spørsmålet er selvsagt helt galt stilt. Vi må heller spørre:

 

Hvilke kristne forestillinger legitimerte og motiverte de lidelser KIRKEN har forårsaket gjennom minst 1700 år?

 

Ingen gud eller guder kunne ha utpønsket en slik voldsreligion og maktinstitusjon som den kristne kirke fra 3-400-tallet utartet til. Ingen gud eller guder kan stilles til ansvar for de lidelser mennesker påfører hverandre. Bare mennesker kan anklages!

Teologenes lettsindige, avledende spekulasjoner over "lidelsens problem" (i teologisk terminologi: teodicé) har som fremste hensikt å frita den kristne "Gud" for ansvar.

Det er en grusom hån mot historiens millioner av lidende navnløse og stemmeløse ofre å anklage en (innbilt) gud for ikke å ha grepet inn i begivenhetenes gang. Ingen (menneskeskapt) religion har forårsaket så mye historisk-faktisk lidelse som kristendommen og den kristne kirke.

 

Kirken får ganske enkelt ikke nok av lidelse, for den fordømte "vantro" skal straffes med lidelser (fysisk og/eller psykisk) langt utover dette jordelivet. Jfr. Augustana art. 17.

 

Lidelse er uløselig knyttet til det kristne menneskesyn, verdensbilde og historiesyn. Da mennesket trådte ut av "paradistilstanden" og inn i tiden og historien, ble det straffet og forbannet med nettopp lidelser!  

I følge kristen antropologi er menneskeslekten evig belastet med sin "syndige" natur. Lidelse, ondskap og død er en følge av kirkens fatalistiske og pessimistiske menneskesyn:  mennesket er grunnleggende ondt!  Bare menneskets "frelse i Jesus Kristus" kan redde det fra dommen, fordømmelsen og straffen ("evig tortur").

(jfr. Joh. evang. 3:18) 

 

 

KIRKELIG-TEOLOGISK KRISE  

 

Flere av Vårt Lands lesere har fattet omsorg og bekymring for MF-teologen Eskil Skjeldals "troskrise". Noen vil gjerne hjelpe Skjeldal gjennom hans anfektelser.

En av dem, Christin Egede-Nissen Heiseth (master i diakoni og forfatter) forteller i Vårt Lands papiravis 2. sept. at hun selv har opplevd "Jakobskampen" i egen troskrise og trodde hun mistet troen:

"I lang tid sørget jeg over troen jeg hadde mistet, og jeg var rasende på Gud som kunne svikte meg så totalt".

 

Kjell N. Stenvik (masterstudent i Religion og samfunn, Oslo) skriver i Vårt Lands papiravis 2. sept. 2013 at Skjeldal tar opp en form for tvil han selv kjenner seg godt igjen i... Ikke tvil på Guds eksistens, men tvil på om Gud bryr seg, om Gud er god - kort sagt det ondes problem...

Stenvik forteller at han ble "kastet ut i en langvarig troskrise i møte med ondskapens eller lidelsens problem under studiene ved Det teologiske fakultet".

(Vi får ingen klarhet i hva ondskapens eller lidelsens problem består i. Handler det ikke om konkrete handlinger?).

La meg bemerke at "tvileren" Skjeldal, som heller ikke "tvileren" Stenvik oppgir én eneste skriftlig referanse til den kristne "Gud", slik "Han" er framstilt i de kristne kirkers autoriserte, offisielle skriftgrunnlag.

"Onde handlinger er onde handlinger uavhengig om Hitler eller Jahweh står bak", skriver Stenvik.

Hvorfor nevnes ikke Martin Luthers grove, vulgære voldsfantasier, som jeg har gitt eksempler på ovenfor? Vi vet at hans antisemittisme ble omfavnet av både Hitler og nazismens kristne ideologer i det forrige århundret. Ikke nok med det: også ny-nazister i etterkrigstiden trykket opp Martin Luthers antisemittiske skrifter.

Stenviks innlegg er så uhyrlig at man nesten ikke kan tro hva man leser. Her sidestiller altså Stenvik en mytologisk gud (gudsoppfatning) fra oldtiden med Hitlers dokumenterte forbrytelser - folkemord - for litt over 70 år siden!

Klarer ikke Stenvik å skille mellom mytologi og historie?

Da må vi jo straks spørre: hvilke konkrete "onde handlinger" (i historisk tid) har den gammeltestamentlige gud Jahweh stått bak, som legitimererer likestilling med Hitler? 

Leserne bør merke seg at Stenvik, etter sitt teologiske studium, hopper glatt over 1700-års konkrete, historiske voldsutgytelser fra den kristne kirkes side.

Onde handlinger er åpenbart ikke "onde handlinger" når den kristne kirke står bak. Når det i liten grad fremkommer kritiske motinnlegg til slike absurde (kristne) forestillinger, forstår vi jo at de i ganske stor grad fortsatt har oppslutning blant de kristen-troende. Det er ikke bare pinlig, men skremmende.

Stenvik forteller at han leser historien, ser på nyhetene, og ikke noe sted ser han en allmektig og god Gud... Han presiserer at han ikke er verken "ateist" eller "sint agnostiker". Nei, han er nok en ganske alminnelig kristen-troende Jesus-dyrker. Og Jesus-dyrkerne kan være svært sinte, akkurat som Jesus selv.

Også den kristne apologet Henrik Syse ("filosof og forfatter") forsøker å komme Skjeldal til hjelp: "Er det noen tradisjon som tar lidelse, ensomhet, kriser og eksistensiell tvil på alvor, så er det de kristne...".

Les denne tråden

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread422171/#post_422235

 

Vi ser at også førsteamananuensis ved UiA, Oddbjørn Johannessen  (Verdidebatt), kjenner seg godt igjen "i både det Eskil Skjeldal skriver, og i Kjetil Stenviks kommentar". Det er ingen stor overraskelse.

Jeg siterer Johannessen (UiA):

 

"Det hadde som Skjeldal skriver vært enklere å være ateist, ha et helt mekanisk verdensbilde. Da trenger man ikke å forholde seg til en Gud som ikke er god. Men troen sitter dypt. Etter tjue år med en sterk tro og et nært forhold til Gud, er det ikke bare å slutte å tro at han eksisterer".

 

(Å ikke forholde seg til den kristne "Gud", betyr altså å "ha et helt mekanisk verdensbilde"?).

Ja, det er nok mye enklere å være kristen! Da kan man, som Johannessen, redusere ateistens verdensbilde til å være "mekanisk", i motsetning og opposisjon til det kristne mytologisk-dualistiske verdensbilde, som Johannessen ikke finner det bryet verdt å omtale.

Eller, man kan som Skjeldal i Dag og tid 1. nov. si:

"Eg vil kjempe for trua mi, eg vil ikkje ende som ateist. Eg levde betre då eg trudde. Bibelen og messa gav ei større meining. Tilværet var meir ordna".

En kristen-troende som er nødt til  "å forholde seg til en Gud som ikke er god", må ha det langt vanskeligere enn den "fæle" ateisten som ikke forholder seg til den kristne mannsgudens sympatier og antipatier.

Når kristne teologer og apologeter nærmest forlanger at vi kritikere i år 2013 skal forholde oss til de kristne kirker og deres teologers særegne verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning, må vi som Richard Dawkins og andre kritikere det siste århundre selvsagt AVVISE slikt kirkelig-teologisk sludder. Det kan man gjøre på forskjellige måter, og det blir også gjort alt etter hvilken faglig tradisjon man tilhører.

 

Kirkens 1700-årige Jesus-forgudelse er forbi!

 

Det er kanskje ikke mulig for Oddbjørn Johannessen å begripe at ateister (ikke-kristne, ikke-troende) kan ha noe meningsfullt åndsliv, med mindre de er hjemsøkt av de samme "fantomsmerter" Johannessens "Gud" (?) har satt igjen hos ham.  

(De er åndssvake, som Nyhus utttalte det i Dagbladet for en tid tilbake).  

La oss være glad for at vi slipper å leve med slike "fantomsmerter" - den eksistensielle tomhet - som førsteamanuensis Johannessen fortsatt opplever, etter 20 år.

Den blant kristne (og noen human-etikere) forhatte og demoniserte Richard Dawkins har som konsekvent humanist, uavhengig forsker, fritenker og opplyst religionskritiker avvist ethvert servilt kompromiss med den kirkelige (autoritære) teologi og antropologi.

Vi ser at forskningsformidler Eirik Newth har inntatt en annen holdning. Han er rasende på Richard Dawkins, akkurat som de helortodokse og halvortodokse kristen-troende (jfr. også Arnfinn Pettersen, Didrik Søderlind og Bjørn Are Davidsen i Humanist 1/2008).

 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread422171/ 

 

Lutherske teologer som leter etter trygge, faste rammer ender gjerne opp i Den katolske kirke. De tiltales mer av pavens autoritet enn av Martin Luther (som har vært død i 500 år). Men også Den katolske kirke blir mer og mer løs i sammenføyningene. Men for at ingen skal tro at det hele går i oppløsning, vil de holde på pavens autoritet.

Både katolikker og lutherske universitetsteologer tøyer teologien og det religiøse språket til det ytterste, om nødvendig til den motsatte betydning de har hatt. De mangler et selvstendig vokabular, men har kanskje et felles "hemmelig språkverksted"?

 

Hele kirken er inne i en enorm krise.

 

Når det gjelder tvileren Skjeldal, vil jeg anbefale leserne å ta en titt på denne tråden, hvor den kristne helvetes-forestillingen er tema:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread212603/

Ordinert teolog, Eskil Skjeldal, er også skribent i den kristen-konservative tankesmien "Skaperkraft". Les her

http://skaperkraft.no/?post-writer=eskil-skjeldal

Han var også tilknyttet den nå nedlagte bloggen til Bjørn Are Davidsen og hans krets:  www.troogfornuft.no.

Vi kan spørre: Er Eskil Skjeldal bare "tviler" i ukeavisen Dag og Tid? Mye tyder på at denne serien er nøye uttenkt, planlagt og "regissert", trolig i forståelse med avisens sjefredaktør (kanskje også i forståelse med de teologiske fakulteter?).  

Monotonien - gjentakelsene - er alt begynt å melde seg. Så lenge Jesus-teologien og Kristus-mytologien (kirkens fundament!) ikke problematiseres, er Skjeldals tvil og troskrise ganske uproblematisk for kirke og medier. Hans personlige, emosjonelle bekjennelser og anfektelser provoserer ingen. For oss som kjenner kirke-kristendommen fra innsiden, er alt "gammelt nytt".

---------------------   

Vi ser at MF-teologen Hilde Brekke Møller har provosert kirkelig-teologiske miljøer på en ganske annen måte, nettopp fordi hun har plassert Jesu person i sentrum for sine vidløftige spekulasjoner. Men som de fleste teologer er heller ikke Brekke Møller historiker. Hennes ideologiske interesse går mer i retning av å oppheve Jesu historisitet, og dermed kan man si at hun forbinder seg med kirkelærere fra oldtiden, som f.eks. Paulus og Marcion. De hadde heller ingen interesse for den historisk menneskelige Jesus fra Nazareth.

Heller ikke teologen Gyrid Gunnes er historiker. Hun spekulerer, fabulerer og fantaserer uhemmet og subjektivt omkring kirkens Kristus-mytologi. Det kan hun gjøre fordi Jesus fra Nazareth ble fratatt sin historiske identitet da han ble opphøyet til "Gud" på Nicæa-møtet år 325.

Løsrevet fra historiens og menneskelighetens fysisk-biologiske begrensninger kan selvsagt kirkens og Gunnes oppstandne "Jesus" ("Kristus") brukes og formes for alle tiders nytte og behov. Et a-historisk engleaktig vesen kan til og med forvandles til kvinne. Den religiøst-kristne fantasi kjenner få grenser.

 

 

ET TIDSVITNE :  Bartolomeo de Las Casas

 

La meg nedenfor sitere noen avsnitt fra Yngve Ustvedt bok Paradiset og tårene (1977), som gjengir noen beretninger om kristningen av Mexico og Sør-Amerika. Her fortelles hvordan de spanske conquistadores, i følge med katolske munker («Guds tjenere»), gikk frem for å "sivilisere" og kristne indianerbefolkningen.

Sitatene fra Ustvedts bok er hovedsakelig hentet fra Bartolomeo de Las Casas (1484 - 1566). Les mer om denne spanske misjonær, som er kjent for sin pamflett om de kristne spanjolenes folkemord

http://no.wikipedia.org/wiki/Bartolom%C3%A9_de_Las 

"Derpå begynner Cortes å forklare Azteker-høvdingen trossetningene i kristendommen. Men det ville Montezuma ikke høre på. Og heller ikke indianerne forøvrig. Det fører til at Cortez på egen hånd går i gang med å ødelegge deres templer og helligdommer. Sammen med sine soldater går han opp i det store templet midt på Tenoschitlan og begynner å herje med det selv".

"Grunnen til at så mange ble drept, helt fra begynnelsen er følgende: For det første trodde alle de som kom at ettersom de hadde med vantro å gjøre, kunne de fritt ta livet av dem eller fange dem, ta fra dem jord, løsøre og hjem uten å gjøre seg den minste ringeste anfektelser av den grunn... De kristne møtte en indianerkvinne som bar på et barn hun var i ferd med å amme. Da hunden de hadde med seg var sulten, rev de barnet ut av armene på moren og kastet det levende til hunden, som rev det i stykker foran øynene på moren".

"Når det blant fangene befant seg kvinner som nettopp hadde fått barn, skulle det ikke mer til enn at de små begynte å gråte, før de ble tatt i beina og slått ihjel mot nærmeste stein eller kastet til skogs for å dø der".

"Vi kan bekrefte, uten å gi oss ut på gjetninger, at i løpet av disse førti årene har de djevelske og tyranniske grusomheter som de kristne har begått, uten noen som helst grunn, tatt livet av mer enn tolv millioner mennesker, menn, kvinner og barn. Og jeg tar neppe feil om jeg høyner tallet til femten millioner og mer".

"De gikk bare inn i landsbyene, og det var ikke de barn, gamle eller gravide og fødende som ikke ble sprettet opp og lemmet i stykker, som om de slaktet sauer i et fjøs. De veddet om hvem som med ett sabelhugg kunne kløve en mann i to, eller kutte hodet av ham med et snitt av dolken, eller åpne tarmene hans på samme vis. De rev de nyfødte fra brystet hos moren, grep dem i beina og slengte dem med hodet først ned i elva, og hylte av latter over de små som sprellet nede i vannet. Eller de kjørte sverdet gjennom begge, både mor og barn så snart de så noen. De satte opp svære galger, og på en måte slik måte at de hengte nesten fikk tærne ned på bakken. De hengte til og med tretten om gangen for å gjøre ære på Vår Forløser og de tolv apostler."

"Men Cortez befalte at vi skulle knuse avgudsbildene og velte dem nedenfor templets trapper, og det gjorde vi. Så befalte han at vi skulle skaffe frem kalk og indianske murere og la gjøre et alter der vi skulle plassere Den Hellige Jomfru. Han befalte også at to av våre tømmermenn skulle lage et kors av noen nye planker som fantes der. Korset ble reist i nærheten av alteret, og presten Juan Diaz holdt messe".

 

 

«HELVETES-STRATEGI»

 

I boken Helvetes-strategi (merk denne tittelen!), skrevet av den svenske professor og dr. theol. P. G. Lindhardt  (Cap. 1959), finner vi innledningsvis en detaljert skildring av et senmiddelaldersk kalkmaleri i Aarhus domkirke, som levende illustrerer datidens oppfatning av tilværelsen (også Dante tilhører "senmiddelalderen"):

 

To tykke streker deler den hvite veggen i tre felter. Det øverste fremstiller himmelen: Gud Fader sitter på sin trone utstyrt med maktens symboler og med Sønnen «ved sin høyre hånd». På begge sider vrimler det av kjeruber og serafer med blåse- og strengeinstrumenter i hendene. I midtfeltet ser man jordelivet, ordnet fra høyre til venstre etter den sosiale rangstige: lengst til høyre kneler paven foran et lter hvor Kristus «re-inkarnerer» og forvandler brød og vin til til sitt kjøtt og blod. En kardinal i rødt og med bred hatt holder den knelende pavens tredobbelte krone, tegnet på hans verdensmakt som Guds stedfortreder og Kristi vikar. Bakenfor står en biskop i gull og blått, prester i messeskrud, munker i kutter.

Deretter kommer borgerne i tofargede drakter og med snabelsko, og lengst til venstre, nederst på samfunnsstigen et par kvinner. Den ene kneler i tilbørlig ydmykhet med ansiktet mot jorden.

Nederst er så gjengitt «pinestedet». Uhyggelige djevler plager de ulykkelige på alle måter, alle slags torturinstrumenter er i bruk. En ligger radbrekket på hjul, hodet er anbrakt over ham på en stake. En annen blir stekt på spidd over sakte ild. En tredje kokes i olje, en fjerde får flytende metall helt gjennom halsen gjennom en trakt. En femte henger i galgen, mens djevlene bærer ved til et bål under føttene hans og bruker blåsebelgen for å få ilden til å blusse opp. Ja, det er til og med anbrakt et barn på samme måte i en diminutiv galge.

Alt hva en sadistisk konsentrasjonsleirfantasi utpønsker, er tatt i bruk.

Likevel er ikke dette det endelige og evige helvete. Det ser vi av engleskikkelser, som flere steder bryter gjennom fra det øverste feltet og henter opp de sjelene som har utstått sin straff. Bildet forestiller skjærsilden. Men på ganske tilsvarende måte framstilles helvete overalt i den gamle kristenhet. Bare er pinen uten ende og uten håp.

(sitat slutt)

 

Jeg spør: representerer tekst og ordlyd i Augustana 1 og 17 den nye kristenhet?

 

Den slags bilder er ikke bare dekorasjonskunst, skriver Lindhardt:

"Først og fremst er de FORKYNNELSE, en kirkelig botspreken anskuelig fremstilt for folk som ikke kunne lese. Bildet er realistisk tenkt. Det er ikke noe symbolsk ved det".

Ja, også Jesu helvetesforestillinger i Det nye testamente er realistisk tenkt. De lese- og skrivekyndige i oldtiden og middelalderen utmalte helvetes pinsler ikke i bilder, men i ord. Dantes bestialske skildringer er alt nevnt.

Som en kuriositet kan jeg nevne at en kvinnelig pilegrimsvandrer i Vårt Lands papiravis ganske nylig - intervjuet av tidligere sjefredaktør i Morgenbladet Alf van der Hagen - ble spurt om hvilken bok som hadde betydd mest for henne. Som forventet svarte hun: Bibelen. Men på 2. plass oppgav hun Dantes "Den guddommelige komedie".

Torturskildringer av de fordømte og fortapte "vantro" er altså fortsatt høyt verdsatt blant de kristne.

-------------------------------

 

Lindhardt blir atskillig mindre redelig og etterrettelig når han omtaler Jesu beretning om «Den rike mann og Lasarus» (Luk. 16:19 f.), en beretning som i følge forfatteren har spilt den største rolle i helvetesdebattens historie...

«... Derimot turde det være mer enn tvilsomt om den går tilbake til Jesus selv. Den synes å ha rot i et jødisk folkeeventyr (rimeligvis med innslag fra helt andre religiøse sfærer)...Inn i denne folkereligion er det så bygget en oppfatning som stammer fra profetenes tid: rikdom er nok en velsignelse, men den må brukes riktig. Fordi de rike ikke gjør det, blir begrepet «rik» etterhånden ensbetydende med «ugudelig», og begrepet «fattig» det samme som «gudfryktig». Enhver kan høre at vi her befinner oss i en helt annen verden enn evangeliets».

Teologen Lindhardt trer nå inn og skygger for den objektive, nøkterne religionsforsker. Jesus-dyrkeren Lindhardt forsøker her og videre utover i boken å frakoble den av kirken opphøyde, forgudete Jesus enhver befatning med oldtidens og middelalderens mytologisk-primtitive helvetesforstillinger. Det medfører en rekke uklarheter, tankeforstyrrelser og selvmotsigelser.

Når teologen og historikeren/forskeren kommer i konflikt - som de svært ofte gjør - er det alltid teologen som seirer. Det skyldes at Kirkens bekjennelse og teologi, i alle dens varianter, har personen Jesus (også kalt "Kristus") som overmenneskelig autoritet og eneste frelsesinstans. Han er "Gud selv" og "Guds eneste fysisk oppstandne Sønn".

 

 

PETERS-APOKALYPSEN (PETRUS-APOKALYPSEN)

 

Linhardt omtaler også Petrusapokalypsen, et skrift hvis datering og opphavsmann er noe omdiskutert. Det er vanlig oppfatning å datere skriftet til omkring år 100 e.v.t. (event. noen årtier senere). Det siteres ofte av kirkefedrene og er tatt med på flere lister over skriftene i NT (men ikke i det kanoniske NT).

Mye tyder på at dette skriftet ikke er yngre enn de deler av de fire evangelier som er skrevet sist. Det er trolig fra samme tidsrom som Johannes-evangeliet. Jesus fører ordet i dette uhyggelige skriftet, som kirkefader Clemens av Alexandria hevdet var av guddommelig opprinnelse.

Jeg har foran meg en svensk teologs oversettelse av dette skriftet, som presenteres slik:

 

"Petrusapokalypsen eller Petrus uppenbarelser är en skrift som har varit mycket läst både i öst och väst och av många aktas mycket högt. Men den har aldrig varit officiellt accepterad i kyrkjan. Den föreligger i en etiopisk översettning och i ett grekiskt fragment...Apokalypsan är mycket gammal, redan från omkr. 135 e.Kr. I synnerhet har den varit använd i Egypten.

Den är typisk för det interesse för detaljskildringar av himmel och helvete som florerade under de första århundradena. Fantasin har fått skena iväg med författaren så att han på et initierat sätt tror sig beskriva de yttersta tidernas förskräckliga händelser...Petrusapokalypsen liknar snarare de judiska Henoksbökerna og Baruksapokalypsen som också frossar i skildringar av salighetens og fördömelsens villkor. Under långa tider fanns det ett stort interesse i den gamla kyrkan för apokalyptikk, och man har har sett en naturlig utvecklingslinje från Petrusapokalypsen til Dantes Divina Commedia".

 

Og slik gjengir Linhardt  "de ondes" straffer i dette skriftet:

Noen var "hengt opp i tungen" (de hadde spottet "rettferdighetens vei"). Andre lå i en "stor sump full av brennende mudder". Over denne pøl var utro hustruer hengt opp etter hodehåret, deres elskere etter føttene med hodet ned i mudderet. Morderne ble bitt av ormer som "vrimlet så tett som skyer", mens de myrdedes sjeler sto ved siden av Gud og priste hans rettferdighet. I en pøl av de straffedes blod og "stinkede utflod" satt kvinner som hadde begått fosterdrap. De ble truffet i øynene av luer som sprang ut av deres gråtende ufødte barn. De som hadde forfulgt de hellige sto i brann til midt på livet og ble pisket av onde ånder mens slanger åt deres innvoller. Falske martyrer hadde gloende jern i munnen, ubarmhjertige rike veltet seg i pine på glødende flintsten, ågerkarler sto i en sjø av "eder og blod og boblende slam". Homoseksuelle ble uten stans kastet nedetter bratte fjellskrenter. Avgudsdyrkere var anbrakt i ild og prylte ustanselig på hverandre med stokker, og de frafalne ble uten pause "brent og pint og stekt".

(sitat slutt)

 

Tankegangen her (og hos Dante) er i følge teologen Lindhardt "på ingen måte bibelsk". Der er det aldri djevelen, men Gud som kan "ødelegge både sjel og legeme i helvete" (Matt. 10:28). Helvete er den ild som er "beredt djevelen og hans engler" (sml. 25:41).

 

Skulle det være mer "humant" at det er den kristne "Gud" som ødelegger sjel og legeme i helvete?

 

"I middelalderen gikk den oppfatning tapt at hele tilværelsen er Guds. En metafysisk dualisme som er fremmed for evangeliet (??), slo gjennom og spaltet verden i en oververden og en underverden. Dommens dag skulle gjøre det klart at dette skille var evig og uendelig, og at de fortapte var uten håp, utlevert til djevelen og helvetes plager".

Lindhardt poengterer at helvete etter "kristelig trosoppfatning" er et "straffested (dypt under jorden) med forferdelige pinsler (til evig tid), hvor Satan og de onde ånde engler hersker"...

Unektelig, sier Linhardt, dette ble "kristelig trosoppfatning" og er det stort sett ennå...

 

Ja, denne "kristelige trosoppfatning" har stått så sterkt blant paver, biskoper og ordinerte teologer at de inntil i dag ikke har endret en tøddel eller bokstav i de overleverte bekjennelseskrifter fra oldtiden.

 

"Helvetesforestillingene medvirket til at man begynte å brenne kjettere (siden også hekser). Bålet som flammet, og de frykteligste pinsler var så og si en forutvirkning av og en forsmak på en evige ild".

Det er vel liten tvil om at Lindhardt her bekrefter og fastslår den nære sammenheng mellom liv og lære, kristen tro og praksis.

 

 

DEN KRISTNE KIRKES "SKREMMEBILDER"

 

 

Videre sier Lindhardt at katolsk dogmatikk stort sett fremdeles vedkjenner seg middelalderens teologi, at de "folkelige forestillinger" om helvete ikke ble endret ved reformasjonen, men at "Martin Luther bekjempet disse senmiddelalderlig skremmebilder".

Nei! Martin Luthers helvetesforestillinger og djevel-tro er gyldig kirkelære den dag i dag (jfr. Augustana).

(Men også for Luther var universet befolket av demoner, sier Lindhardt. I en preken over "Den rike mann og Lazarus" kunne han skildre den rike på sykeleiet, omgitt av tallrike tjenestefolk, mens 20 eller 30 djevler på samme tid sto parat til å føre ham ned i helvete).

Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra boken Luthers lille brune  (Ronnie Johanson, 2006), som viser Martin Luthers mytologiske og dualistiske verdensbilde og menneskesyn.

Få kirkelærere har som Luther, åpent og utilslørt, demonstrert hatets og hevngjerrighetens "evangelium":

"De gamle tenkte seg helvete med fire avdelinger: For det første, forfedrenes midlertidige hvilested uten smerter. For det andre, den tidsbegrensede pinen i skjærsilden. For det tredje, stedet der de udøpte barna er, uten å føle smerte. For det fjerde, stedet der de fordømte er og blir pint til evig tid. Det sistnevnte er det rette helvete, de andre tre er bare menneskers påfunn".

"... Men Herren trøster oss og sier at vel blir det et grufullt og skrekkelig syn, men det gjelder ikke oss, det gjelder djevelen og de vantro... Derfor kan man kalle dommedag en dommens og frelsens dag, en dag for jammer og fryd, en dag for helvete og himmerike. Som Herren sier i Matteus 24: "Alle folkeslag skal jamre seg".

"Men der skal ikke vi være, om Gud vil, men paven, kjetterpakket, de onde blant adelen, onde borgere og bønder som nå driver som de vil, forfølger evangeliet og steller i stand alskens ulykke. Det vil de måtte betale for, mens vi som nå må krype for dem og gråte og jamre, vi vil le og se på at de blir kastet i helvetet sammen med djevelen".

"... Man skulle holde jødene for hunder, og den som gjør dem ondt eller spiller dem et puss, skal tenke at han har gjort vel. For siden de og deres barn ikke vil ta imot Kristus, finnes det ingen barmhjertighet med dette forstokkede folket".

"Se hva som skjer med jødene fordi de pådrar seg Guds vrede, dreper så mange profeter og til sist hans elskede sønn, som var sendt til frelse og forløsning for alle mennesker. De mener til og med at dermed gjør de Gud en stor tjeneste. Så må han da også straffe dem uten opphør. Derfor blir de straffet slik at de ikke har styre eller øvrighet på noe sted, og ikke noe prestedømme... Men de er spredd verden over, alltid på flukt, alltid i frykt for at man jager dem ut av landet, kverker og myrder dem og tar fra dem alt de eier".

"Hvis jeg støter på en from jøde som vil bli døpt, så skal jeg ta ham med ut på broen over Elben, binde en stein om halsen hans og dytte ham uti. For de skurkene håner oss og religionen".

(Slik lyder Den norske kirkes lutherske "evangelium": fiendekjærligheten?).

 

------------------------ 

 

Vatikanstaten var den første stat som anerkjente nazistenes regjering. Etter Hitlers invasjon av Østerrike skrev alle biskoper, erkebiskoper og kardinaler i Østerrike under på en erklæring (hyrdebrev) som anerkjente Hitlers innsats.

Fra 1933 støttet den katolske kirken nazistene, helt frem til 1945. Angrepet mot Polen ble støttet av biskopene, i form av et hyrdebrev. I 1941 ba de tyske biskopene soldatene om tappert å holde ut og fortsette å kjempe.

Pave Pius XII (fra 1939) protesterte ikke mot Hitlers invasjon av land etter land. Paven støttet "quislingene" i både Frankrike og Kroatia. I Kroatia ble nær 700.000 serbere drept, mens over 200.000 reddet livet fordi de omvendte seg til katolisismen. De katolske fascistene i Kroatia var særdeles brutale. Men paven reagerte ikke.

Etter krigen har den katolske kirke forsøkt å forfalske historien. Boken Kors og hakekors, skrevet av en tysk biskop etter krigen, er et eksempel på hvordan man pynter på historien.

 

Jeg må si at jeg får frysninger av denne nettsiden:  

http://www.minervanett.no/politisk-teologi-mot-moderniteten/

 

 

"FORTAPELSENS MULIGHET"

 

På de siste sider av boken siterer Lindhardt den norske liberalteolog NILS ASTRUP DAHL (1911-2001):

"Om helvete kan vi bare tale rett, om vi taler om fortapelsen som en aktuell, eksistensiell mulighet for oss selv og dem vi taler for".

Men talen om "fortapelsens mulighet" - også hos Schjelderup møter vi den som uttrykk for "livsalvoret" og "ansvaret" - er ikke radikal nok, i følge Lindhardt:

"Evangeliet spekulerer ikke i fremtiden. Det verken lover eller truer, men befaler troens lydighet og tilsier de ulydige syndenes forlatelse. Det regner derfor heller ikke med "muligheter" og kjenner ikke fortapelsens risiko som sin "bakgrunn". Derimot kjenner det fortapelsens VIRKELIGHET.

Bare frelsen er en mulighet: "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det fortapte", frelse det i seg selv tapte, om seg selv endeløst kretsende menneske, vende det om fra dets innkrøkthet i seg selv til et utadvendt liv, hvor det glad tjener sin Gud i sin neste. Dette liv - som også kalles det evige liv - er en mulighet for det fortapte menneske".

(Den som leser moderne teologi fra det siste halve århundret frem til i dag, vil trolig kjenne igjen denne særegne språkbruken).

 

 

«EVIG LIV - EVIG DØD»

 

Dette er tittelen på en bok Lutherstiftelsen utga i 1953, med undertittel: "Bidrag til debatten om frelse og fortapelse".

Jeg og sikkert flere med meg vil gjerne ha klar beskjed om hva "evig død" innebærer. Smak på formuleringen: EVIG DØD.

---------------------------- 

 

Den kristne dualismen eksisterte ikke før 3. århundre f.v.t. Den teologiske splittelsen i det jødiske folk ble først tydelig markert i det første århundret f.v.t., og for Jesus som vokste opp i Galilea kom splittelsen tidlig til uttrykk (fordi Galilea var sterkt påvirket av den religiøse dualismen som de "babylonske" jøder i sitt fangenskap brakte med seg tilbake til de nordlige områder i Palestina).

Derfor har ikke dualismen satt sitt preg på Det gamle testamente. Men den har blitt markert i "apokryfiske" skrifter, som i Henoks bok. Dette skriftet gjenspeiler tydelig noe Henok kaller en åpenbaring av den sjelelige rasismen mellom to grupper av folket.

På Jesu tid, i Galilea, søkte grupper av befolkningen ut i ørkenen for å komme nærmere Israels "gode Gud". Som «Guds sønner» sto de i et opposisjonforhold til «Satans sønner».

Noen helvetesforestilling hadde ikke israelittene før det tredje århundret f.v.t, og jødedommen utviklet ingen dogmatikk om helvete, slik kristendommen gjorde det.

 

 

"HELVETESSTRID" i moderne tid

 

På bakgrunn av (den for kirken pinlige og skammelige) "helvetesstriden" i 1953 forsøkte Menighetsfakultetets teologer å gi et angivelig saklig korrektiv (tankemessig klare argumenter) til "følelsesbetonte bindinger" og "skjeve synspunkter" i debatten...

 

Jeg siterer fra boken "Evig liv - evig død":

"Først i Det nye testamente stilles det store enten - eller, evig liv eller evig død, fram med fullkommen klarhet".

"Det er da tydelig at Jesus med fortapelsen ikke bare mener en tilintetgjørelse eller forspillelse av det evige liv, men en tilkommende LIDELSE".

Men i neste øyeblikk blir JESU forkynnelse av dommen knyttet til "synagogens lære om denne sak", og derfor taler Jesus "rent lokalt om helvete som et fengsel: et mørkt sted...en ildovn osv."

Menighetsfakultetets teologer forsøker så å argumentere for at de mange "malende uttrykk" skal forstås billedlig, bl.a. fordi beskrivelsene av de fortaptes konkrete tilstand  "bare finnes i de tre synoptiske evangelier", for i brevlitteraturen tales det om dommen eller fordømmelsen og om fortapelsen eller døden (som om det skulle være klargjørende eller formildende).

 

Problemet for moderne teologer er at de synoptiske evangelier framstiller - gjengir - JESU lære og forkynnelse om helvetesstraffen som en fysisk og konkret realitet. Og derfor har ikke den kristne kirke - herunder heller ikke Den norske kirke - endret en tøddel eller bokstav i de autoriserte, offisielle bekjennelsesskriftene. Kirken har autorisert Jesu helvetesstraffer som "Guds ord".

Kirken kan følgelig ikke oppheve doms- og straffetruslene uten å oppheve Jesu guddommelige autoritet.

 

"Men når det spørres hvilken REALITET de forskjellige bilder dekker, da kan man neppe komme fra at den pine det er tale om, er både sjelelig og legemlig, og at helvete for så vidt ikke bare betegner en tilstand, men også et sted".

"Så vidt vi kan forstå, kan vi ikke etter Det nye testamente regne med et endelig opphør av de fordømtes straff. Det maner oss til istedenfor ørkesløst å gruble derover, å arbeide på vår salighet med frykt og beven".

Ja, det er virkelig ørkesløse grublerier teologene driver med, men inntil i dag (og i nær 2000 år) har de fortsatt å "gruble derover"...Hvor lenge skal de holde på med sine spekulative, morbide doms- og helvetesfantasier, hva enten de kaller det annihilasjon eller apokastasis?

Det er paradoksalt at noen av kirkens teologer er så opptatt av "lidelsens problem" (i teologisk terminologi: teodicé), men opptrer sjokkerende lettsindig og uansvarlig i deres omgang med de uhyrlige volds- og straffetrusler kirken har slynget over Europas og verdens folk gjennom mange, mange århundrer.

De torturskildringene jeg har gitt eksempler på ovenfor viser kirke-kristendommens likegyldighet og/eller ufølsomhet overfor menneskelig lidelse. Sannsynligvis står vi her overfor det fenomen jeg har omtalt i tidligere innlegg:  "lidelse" betyr noe ganske annet i en kirkelig-teologisk kontekst enn i vår (felles)menneskelige språk- og erfaringsverden.

I kirkens overleverte (mytologiske) verdensbilde og historieoppfatning er det kosmisk-eskatologiske drama dualistisk: den gode Gud kjemper mot den onde Satan om makt og herredømme over mennesket sinn og tilværelse.

Den som kun ser Satan/djevelen i sin neste, kan rettferdiggjøre de mest bestialske handlinger.

 

 

"Gud" er farlig for mennesket

 

"Men det pinefulle ved fortapelsens forderv ligger ikke bare i denne immanente (indre) prosess som sådan. Det verste ved den består i at det er Gud som er ødeleggeren. Det er han som ødelegger sjel og legeme i helvete, sier jo Jesus".

"Mange tror at det er djevelen eller djevlene som straffer menneskene i helvete. Denne forestilling har fra middelalderen holdt seg i folketroen inntil våre dager. Ja, selv meget opplyste mennesker deler denne middelalderske oppfatning. I Det nye testamente finner vi ikke spor av den... Tvert om er det intet sted djevelen mindre ønsker å komme til enn til helvete. For kommer han dit, så betyr det ødeleggelse og pine også for ham".

Det er tvilsomt om "mange tror" at det er djevelen eller djevlene som straffer menneskene i helvete. Folk flest i dag skjønner nok - de endog VET - at det er kirkens biskoper og ordinerte teologer som "tror på", forsvarer og vedlikeholder djevelens faktiske eksistens OG helvetestruslene. Uten deres undervisning og indoktrinering kunne denne primitive, menneskefiendtlige voldsteologien vært utryddet i vår tid.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg ovenfor har sitert "lærde teologer" fra det forrige århundret. For 50 - 60 år siden i vårt statskirkeland var - og er - dette mytologiske verdenbilde og menneskesyn gangbar teologi.

De siterte avsnitt viser at "meget opplyste mennesker", som vi vel må anta at teologer er, fortsatt fastholder mytologiske og autoritære forestillinger fra oldtiden: djeveltroen og helvetesforestillingen (Jfr. Augustana art. 17). Jeg har ovenfor ikke sitert middelalderteologer, men moderne lutherske teologer.  

"Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var, og de skal pines dag og natt i all evighet". (Joh. Åp. 20:10).

Også JESUS sier at "den evige ild er beredt djevelen og hans engler"...

Etter nytestamentlig tanke er det Gud som kaster i helvete. Jesus sier: "Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til deretter å kaste i helvete"... Når vi taler om helvete, taler vi ikke om djevelen, men om Gud, Guds vrede og dom. Det er overhodet ikke djevelen som er farlig for mennesket, men Gud".

 

"Helvete er ikke en "pøl" som man faller ned i uforvarende så og si, ikke et mytologisk sted eller et sted i den kosmiske geografi - alle sånne tanker er en forvrengning av Det nye testamentets syn og stammer fra jødiske apokalypser og fra oldtidens mytologi.

Etter Det nye testamente er det alene Gud vi har med å gjøre. Fra ham mottar vi enten evig liv og glede eller evig død og straff under hans vrede".

(sitat slutt)

 

Jesu eskatologi, mytologi og dualisme var sterkt påvirket av de "senjødiske" sekter, som hadde mottatt vesentlige impulser fra persisk mytologi i århundrene omkring vår tidsregning.

For Jesus er det ikke "alene Gud" han har med å gjøre, men Guds (kosmiske) motstander: Satan/djevelen. Alle som er blitt undervist (indoktrinert) i den kristne "barnelærdommen", kjenner beretningen om Jesus som ble fristet av djevelen i ørkenen, i 40 dager og 40 netter. For Jesus er Satan/djevelen en realitet, et vesen han ikke bare kjemper mot, men også kommuniserer med.

"Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen" (Mt. 4:1).

Historien ender med at djevelen forlot Jesus "og engler kom og tjente ham". Denne beretning er plassert mellom Johannes-dåpen OG Jesu predikant-virksomhet. Jesus vendte deretter tilbake til Galilea, står det: "Slik skulle det bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja".

 

 

HVILKEN "GUD"? HVILKET VERDENSBILDE?

 

 

"Det moderne menneske (les: den moderne kristne) vil reformere Bibelens gudsbilde og gjøre det mer humant. Bak dette forsøk står i virkeligheten en ikke så liten historisk uvitenhet... En kan ikke ta bort et vesentlig drag i Bibelens gudsbilde uten å forandre dette gudsbilde i sin grunn... Det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske gudsbilde uten å gjøre hele kristendommen til noe totalt annet enn det den var og i dag ennå er.

Det skal ikke meget historisk innsikt til å se at det ville være ensbetydende med å oppløse kristendommen... Det som trengs i vår situasjon, er ikke at gudstankens strenghet svekkes, men heller at den betones. Tanken om Guds vrede ble av den foregående teolog-generasjon så tilslørt at folk simpelthen tror at den bare er en tilfeldig sidetanke i Bibelen som uten skade kan fjernes".

(sitat slutt)

 

Det er ganske riktig i kristendommen at "Guds straffende vrede" ble et hovedspor, og ikke en "tilfeldig sidetanke". Jødedommen gikk helt andre veier. Den viste sans for ethos og logos, mens kirken ble sittende fast i mythos.

 

Hvis kirken ikke kan oppgi tanken om "Guds straffende vrede", har den allerede oppløst seg selv. En religion som trenger enn "straffende Gud", har ingen fremtid i et opplyst, sivilisert og humant samfunn.

Men fakultets-teologene og herværende forfattere betrakter saken annerledes:

"Allerede de gamle felleskirkelige trosbekjennelser som danner grunnstammen i vår kirkes bekjennelse, taler klart om Kristi gjenkomst til dom... Sin avsluttende form har denne bekjennelse fått i artikkel 17 i Den augsburgske konfesjon (Augustana), som er det grunnleggende lutherske bekjennelsesskrift".

 

 

Forskning.no og kirkens dogmatikk

 

"Med rette hevder professor Regin Prenter (Århus) i den nylig utkomne siste del av sin dogmatikk at den sistnevnte artikkel er "en klar sammenfatning av den bibelske domstankes væsentlige indhold", og at også "de hårdt angrepne ord" om den endeløse pine hører med til alt det kirken her må lære".

Regin Prenter regnes blant de fire Århus-teologer, som også inkluderer P. G. Lindhardt, Johannes Sløk og K. E. Løgstrup. Les mer i den danske avisen Kristeligt Dagblad (Vårt Lands «tvilling-avis»)

http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/268702:Kirke---tro--Den--ukendte--verdensberoemte-teolog

 

(Å være BÅDE "ukjent" OG "verdensberømt" er eksempler på de paradoksale vendinger vi ofte finner i den kirkelig-teologiske selvoppfatning).

 

Regin Prenter er også tema hos dr. theol. Idar Kjølsvik fra Menighetsfakultetet, som i følge journalisten på forskning.no har "doktorgrad på livet etter døden":

http://www.forskning.no/artikler/2006/november/1163085511.7

 

Jeg siterer fra denne famøse artikkelen på forskning.no:

 

"Historisk sett finnes det mange forestillinger og teorier om hva som skjer etter at mennesket drar sitt siste sukk på jorden», sier teologen Kjølsvik. Ja, det er nok riktig. Men Kjølsvik er ikke forsker eller historiker når han på forskning.no (uten motforestillinger) presenteres slik:

"Men etter å ha studert både Bibelen og store teologer, særlig tyskeren Jürgen Moltmann og dansken Regin Prenter, tror ikke Kjølsvik at vi havner verken i katolsk skjærsild eller faller i luthersk sjelesøvn etter døden.

Kirken består av alle de kristne, uansett om de er levende eller døde. Å hevde noe annet vil være som å si at døden er sterkere enn Kristus. Men Kristus har overvunnet både dødens og syndens makt. De døde er fortsatt en del av det kristne fellesskapet, de befinner seg der Jesus er og i likhet med de levende ber de for menigheten og kirken og de priser Gud.

De døde, eller de hellige som de kalles i Bibelen, er svært tallrike. "Den store, hvite flokk" består av alle nasjoner og stammer og taler alle mulige tungemål. Teologiforskeren er overbevist om at de har det godt i det hinsidige".

(sitat slutt)

 

Hvordan kan et seriøst forskningsforum på Internett forsvare å publisere (teologisk) subjektive, usanne og uvitenskapelige ytringer av denne art?

 

Se her hvordan noen av Menighetsfakultetets teologer og skribenter profilerer seg på dette forskningsforum, og hvilke artikler de har bidratt med

http://www.forskning.no/31/6115

 

Merk særlig aktuelle og profilerte teologer, som Eskil Skjeldal, Jan Olav Henriksen og Atle Ottesen Søvik, alle utdannet ved Menighetsfakultetet.

 

Les Eskil Skjeldals kronikk

http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/273124

og Atle Ottesen Søviks kronikk

http://www.forskning.no/artikler/2011/juni/290134

 

 

"RELIGIØS ANALFABETISME"?

 

La meg her henvise til den ganske ferske artikkel i Vårt Lands papiravis 26. august, skrevet av professor og MF-teolog Jan Olav Henriksen:  Hvilken teologi tjener kirken?  (se Verdidebatt).

Tittelen er uhyre avslørende, og første innledende avsnitt lyder slik:

"En av de viktigste utfordringene når det gjelder samtidens religiøse liv er trusselen fra religiøs analfabetisme. Når mennesker ikke lenger har kunnskap om hva religiøs tro (les: kristen tro) er og om hvilke grunner den er forankret i, er det problematisk for både de troende selv og for alle som ønsker å forstå dem" (merk: her er det plutselig ikke tale om "religiøse", men om "troende").

Jeg minner om at også MF-teologen Eskil Skjeldal anklaget det norske folk for "religiøs analfabetisme" i en helsides kronikk i Klassekampen for en tid tilbake. Undertegnede repliserte bl.a. at dagens oppvoksende generasjon aldri har hatt mer kunnskap om verdensreligionene (jfr. Verdidebatt).  

 

Jan Olav Henriksen skriver følgende i Vårt Land:

"Kirken har gjennom hele historien ivaretatt og opprettholdt teologi som en del av det som skal tjene dens liv, nettopp fordi den mener at teologiens arbeid er viktig for kirken".

Henriksen gir ingen svar på hvorfor Den norske kirkes mangeårige og meget aktive trosopplæring (med statlig finansiering), rettet mot barn og unge mellom 0 - 18 år, har resultert i "religiøs analfabetisme". Heller ikke grunnskolens KRl- og RLE-undervisning - eller konfirmantundervisningen for 14-åringer - har visst motvirket det noen kirkelige teologer anser for en trussel: "religiøs analfabetisme".

Så vidt jeg vet har ingen biskoper eller fakultets-teologer verken før, under eller etter Grunnlovsendringene i 2012 informert det norske folk om Den norske kirkes (nå: Folkekirkens) evangelisk-lutherske læregrunnlag.

Nå på tampen av Stortingsvalget blir Den norske kirkes demokratiske underskudd mer enn klart demonstrert. I utallige debatter er partienes politikk/ideologi blitt stilt opp mot hverandre, for at velgerne skal presenteres for klare alternativer.

Vi finner ingen tilsvarende demokratisk debatt og meningsutveksling i Den norske kirke: nå "Folkekirken".

Det eksisterer intet alternativ til Den norske kirkes autoriserte, konfesjonelle lære og bekjennelse. Den har bestått og består like uforandret, monolittisk og monoton, som den har gjort i 500 år.

I forkant av kirkevalget 2013 (menighetsrådsvalg) har kirken ikke informert stemmeberettigede kirkemedlemmer om tankeinnholdet i Den norske kirkes læregrunnlag (det er vel mulig at Den norske kirke igjen vil skylde på manglende statlig finansiering).   

Hvis Den norske kirke vil motvirke "analfabetisme" blant sine voksne medlemmer, kunne man foreslå at den trykket opp Confessio Augustana (Den norske kirkes doktrinære grunnlag) og sendte den i posten til alle stemmeberettigede.

Ettersom flere religions- og kristendomskritikere i våre dager anklages for "teologisk uvitenhet", ville det være naturlig at "teologiske teorier" ble presentert og drøftet, både i ledende papiraviser OG i Norsk Rikskringkasting (NRK).

Vi må anta at kirkens bispekollegium, presteskap og teologer har interesse av at kirkens (myndige) medlemmer blir best mulig opplyst om kirkens tros- og læregrunnlag, eller hva..?

 ------------------------------

 

Termen "religion", "religiøs" og "religiøs tro" - ukritisk og upresist brukt av dagens kristne teologer/apologeter - gir liten mening, ettersom det er "kristen tro" (= Kristus-tro!) kirkens biskoper og ordinerte teologer befatter seg med.

 

 

"OM Å VERE LUTHERANAR"

 

En skribent i siste nummer av Dag og Tid (fredag 20. september) vil ha det til at "Det ville hjelpt den norske debatten om norske kristne først og fremst var lutheranere".

Øyvind T. Gulliksen oppfordrer til å ta begrepet "lutheraner" i bruk, nøkternt og på nye måter. Han mener visst at det å være "lutheraner i en sekularisert og flerkulturell verden" er noe ganske annet enn det var å være "luthersk i norsk kultur" på M. B. Landstads tid på 1800-tallet og i 1950-årene.

Hvis det er slik at Luthers skrifter er utdatert i Norge etter år 2000, i en moderne eller postmoderne tid, hvorfor i all verden skal en da kalle seg "lutheraner"?  Mener Gulliksen virkelig at ordet "kristen" er en mer negativ betegnelse, eller et mer lettvint og upresist ord enn "lutheraner"?  

 

"Det har vore mykje avisstoff om norsk lutherdom i i det siste. At emnet blir teke opp i ulike aviser, styrkjer samtalen", skriver Øyvind T. Gulliksen i Dag og Tid. Men han henviser ikke til en eneste avisartikkel "i ulike aviser", hvor "lutherdom" har vært tema...

(Gulliksen er professor i amerikansk litteratur og kultur ved Høgskolen i Telemark. For tiden er han tilknyttet Luther College i Iowa).

I sin helsides kronikk i Dag og Tid, skriver Gulliksen følgende:

 

"Vi må kunne presisere hva det betyr å være lutheraner i Noreg etter år 200O, i ei moderne, eller postmoderne, tid. Det er ei utfordring, ikkje berre for teologar, men for oss alle".

 

Det er da vel ikke vanskelig å presisere hva det betyr å være "lutheraner", ettersom den evangelisk-lutherske lære er fastslått i Grunnloven?

Skulle 500-års luthersk (offisiell) lære og tradisjon være vanskelig å presisere? Gjennom generasjon etter generasjon er vi blitt oppdratt og opplært i evangelisk-luthersk lære.

 

At ordet "kristen" i norsk kultur den senere tid har blitt et lettvint og upresist ord, er kanskje riktig. Det skyldes hovedsakelig at teologer og professorer, som Gulliksen selv, ikke definerer ordet! 

Det er tull at "ordet stenger for samtale meir enn det opnar". Betegnelsen "kristen", som er utledet av Kristus og kristendommen, er tvert i mot meget oppklarende når det gjelder kirke-kristendommens fundamentale læregrunnlag: Kristus-dyrkelsen.

"Norsk ålmente treng eit minstemål av kjennskap til nyare luthersk, eller protestantisk, teologi", skriver Gulliksen.

Ja, men han bidrar ikke selv til noen opplysning om tankeinnholdet i "nyare luthersk eller protestantisk teologi", men vil ha det til at om vi bare kaller oss lutheranere, så vil det føre til en følelse av frihet.., og at "protestantisk teologi, som tankestoff om kristendom i nyare tid, er eit spanande felt". Slik upresis og lettvint tale blir ingen klok av.

Det er få som har lest Luthers essay "Om et kristenmenneskes frihet" (1520), sier Gulliksen. Hvis dette skriftet er viktig for et "minstemål av kjennskap til luthersk-protestantisk teologi", hvorfor har ikke Gulliksen selv bidratt til oversettelse og utbredelse av dette og andre skrifter av Martin Luther?  

Moderne protestantisk-lutherske teologer har det siste århundret (og de siste årtier) publisert mangfoldige bøker. Det er merkelig at professor Gulliksen ikke oppgir en eneste kilde, hvis han genuint er opptatt av folkeopplysning. 

La meg derfor bøte litt på denne grove unnlatelsessynd, ved å forslå noen innføringsbøker om emnet:

 

Karl Barth: Innføring i evangelisk teologi  (1978)

Regin Prenter: Protestantismen i vår tid  (Land og Kirke) 

Ernst Käsemann: Den kristne frihet (Med innledning av Inge Lønning), Gyldendal Norsk Forlag, 1969)

Søren Holm: Protestantisme (Gyldendal Norsk Forlag 1968)

Jan Olav Henriksen: Guds virkelighet. Hovedtrekk i kristen dogmatikk  (Luther, 1994)

Stephanie Dietrich, Trond Skarsd Dokka og Harald Hegstad (red.): Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke (Tapir Akademisk Forlag, 2011)

Moderne teologi: tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer (Høyskoleforlaget/Akademisk Forlag 2008/2011).

Arne Brunvoll (red.): Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (1972/2006)

Martin Luther. Lille og store katekisme (De norske Bokklubbene 2001, med et innledende essay av Inge Lønning)

 

Jeg siterer Gulliksen igjen (Dag og Tid, 20. sept. 2013):

"I all seriøs (?) protestantisk teologi dei seinaste hundre åra er det den Jesus ein finn i evangelia og den Kristus ein finn i Paulus' brev det står om. Det er Skrifta som tel. Og til Skrifta går ein både som lesar og som tolkar".

(Ja, visste vi det ikke!)

 

"Den gamle kosmologien har ramla ut or sekken", sier Gulliksen. Nei, det har den slett ikke!

 

Confessio Augustana er offisiell kirkelære den dag i dag. Verdensbildet og menneskesynet i dette stadig gyldige (lutherske) bekjennelsesskrift må forferde alle moderne lesere. Ingen kan vel forbli lutheranere etter å ha lest dette heslige skriftet? 

Gullaksen har derfor noe rett når han sier at leseopplevelsen har betydning for hva det det betyr å "være lutheraner i moderne tid".

 

MF-teologen Jan Olav Henriksen sier det klart og tydelig i Vårt Land:

"Teologi eksisterer ikke uavhengig av den tro som eksisterer i kirken og som er grunnlaget for kirkens liv".

 

-----------------------

 

Hva enten det er Morgenbladets velkjente litteraturforsker og kristen-apologet, Terry Eagleton, som karakteriserer Dawkins som "fundamentalist", "ideolog" og "som en siste dagers opplysningsfigur", eller det er Vårt Lands forsker og biolog Rupert Sheldrake som fremheves (han begynte å forske på brevduer, og han holdt duer som barn), har de begge den besynderlige oppfatning at "dagens vitenskapelige tenkning styres av underliggende trossystemer".

Hvis Rupert Sheldrake  mener at "menneskelig tanke og sinn, engler og Gud" ikke er atskilt fra den materielle verden, er det jo særdeles merkverdig at han ikke argumenterer for hvordan den kristne "Gud" ble en del av den materielle verden.

Om kristendommens lære og gudsoppfatning ("Gud ble menneske") representerer en utfordring til et materialistisk verdensbilde, er det nettopp fordi den kristne guden er fysisk - materialistisk - tenkt.  

 

Den kristne "Gud" lot seg føde i menneskeskikkelse. Han ble født uten en menneskelig far. Kristendommen lærer og forkynner at "Gud selv" levde på jorden i ca. 30 år. 

 

Kan ikke (katolikk, sosialist og litteraturforsker) Terrry Eagleton og (biolog) Rupert Sheldrake bare forklare - ut fra kirkens autoriserte bekjennelsesskrifter - hvordan et immaterielt vesen ble kroppsliggjort - inkarnert -  i mennesket Jesus fra Nazareth for 2000 år siden?

Jeg antar at også litteraturprofessor og lutheraner Øivind T. Gulliksen har synspunkter på det sentrale kristne dogmet: INKARNASJONEN.

De kristne bekjennelsesskrifter er ikke utformet som "poesi", men som LÆRE - postulater - om faktiske hendelser.

"Det er mogeleg å leve med paradoksal trøyst", skriver Gulliksen.

Hvis det er metaforer og billedspråk "vi som lutheranere lever i og med", er det jo sant og si merkelig at det er Paal-Helge Haugen og Kirkegaard Gulliksen refererer til, ikke Martin Luther selv.

----------------------------    

 

Vi forstår hvorfor det er provoserende for noen kristne teologer og apologeter at "to TV-programmer lot Dawkins snakke uten innsigelser". Men de har selv fått gjenta sine kirkelig-dogmatiske påstander/postulater uforstyrret i mer enn 500 år - i alle mulige og tenkelige fora. Og de gjentar sine "repeterende budskap" (uten innsigelser) hver eneste søndag fra alle kirkens prekestoler.

Og så blir de sure og syrlige når de møter litt intellektuell motstand?

Eagleton sier til Morgenbladet at "Dawkins er som en kristenfundamentalist, han er en fornuftsfundamentalist".

Den fundamentalistiske bekjennelse og teologi som i 1700 år har bestått urørt og uforanderlig i den kristne kirke, blir ikke engang nevnt av disse moderne apologeter. De snakker seg ustanselig bort fra kirkens egne autoriserte "hellige skrifter".

Og sannelig: også Eagleton fremhever den katolske middelalderteologen, Thomas Aquinas!

Eageltons bok ble utgitt for fire år siden, men "debatten har uteblitt", skriver Morgenbladet. Ja, hvorfor trenger en britisk litteraturprofessor drahjelp av Morgenbladet i sin apologi mot de såkalte "ny-ateister"?

I Eagletons bok, som har fått den norske tittelen  Fornuft, tro og revolusjon, er de såkalte "ny-ateistene", Richard Dawkins og Christopher Hitchens, slått sammen til et minste felles multiplum:  "Ditchkins". Morgenbladet synes nok at dette er veldig morsomt, for avisen fortsetter slik:

"Hovedankepunktet mot det tohodete trollet "Ditchkins" i Fornuft, tro og revolusjon er at begge er komplett ignorante og kunnskapsløse om kristendom og teologi. Og de aner ikke selv hvor kunnskapsløse de er".

Hva med kirkens trehodete troll: Den treenige Gud? Vi venter på argumentene fra det apologetiske radarparet Bjørn Are Davidsen og Atle Søvik. Davidsen fremholder ustanselig at det er argumentasjon han er opptatt av. Øvrige (ordinerte) teologer og biskoper er forunderlig tause.  

Litteraturprofessor,Terry Eagleton, forteller i Morgenbladet at

"i Irland er de fleste intellektuelle ateister, men den kristendommen de tar avstand fra er så dum, at knapt noen kunne tenkes å tro på den. De kjøper ateismekritikken sin på billigsalg. Det er bare eventyr og tøys de tar avstand fra. Og kirken har aldri klart å etablere og spre en teologi som har kunnet utfordre dette".

Det er da vel ganske klart hvorfor kirken aldri har klart å utfordre "eventyr og tøys", når dens teologer og apologeter selv henger fast i oldtidsmytologien og middelalderteologien - for ikke å si lutherdommen?  

(I følge Gulliksen finnes det en moderne lutherdom, tilpasset en sekularisert og flerkulturell norsk virkelighet etter år 2000. Hvordan denne moderne eller postmoderne lutherdom står i forhold til opphavsmannen Luther selv og til Den norske kirkes konfesjonelle lære, Confessio Augustana, får vi ingen opplysning om).

Spørsmålet om hvorvidt Jesus/Kristus er en oppdiktet person (som den litterære Hamlet?), er igjen blitt aktualisert, etter at en stipendiat ved ortodoksiens høyborg, Menighetsfakultetet, har åpnet for debatt om Jesu historisitet.

Det er ikke Jesu historisitet vi må konfrontere paver, biskoper og (ordinerte) teologer med, men deres syn på Jesu overmenneskelige autoritet!

 

 

NÅR TEOLOGER TIER OM "FORSKNINGSRESULTATER MAN IKKE LIKER"

 

De teologiske fakultetenes taushet overfor den norske religionsforsker og idéhistoriker Andreas Edwiens direkte (skriftlige) utfordringer om å avklare deres syn på de kirkelige dogmer - postulater - om Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart, viser mer enn klart de teologiske fakulteters håpløse teologisk-ideologiske bindinger til "det som er kirkens tro".

Når en religionsforsker, som på historisk og saklig-faktisk grunnlag "problematiserer grunnleggende deler av kirkens liv", blir søkt fortiet og nøytralisert, eksisterer det selvsagt ingen forskningsfrihet innenfor de teologiske disipliner. Da har teologene selv satt «grenser for hvilke spørsmål som skal stilles, eller hvilke svar som som gis og som skal diskuteres».

Det skyldes (som Henriksen antyder i Vårt Land) at det er "det grunnleggende forholdet mellom teologi og kirke" som styrer teologisk virksomhet.

 

Fra Vårt Lands lederartikkel  9. august, med den famøse tittelen "Jesus lever", siterer jeg:

"Troen på den oppstandne Kristus er nettopp det - tro. Uten denne tro bygger kirken og kristendommen på en løgn. Men at Jesus har levd, er hevet over tvil, det er et historisk faktum... Tvilen hører med i menneskelivet, og Hilde Brekke Møller får spørre om hva hun vil. Men å spørre om noe som er alment akseptert, kan skape en ubegrunnet tvil hos enkelte".

Her blander Vårt Lands redaksjon sammen kirkens "tro på" eller "læren om" Kristus OG Jesu historisitet. I den kristne lære og bekjennelse kan figuren "Jesus Kristus" (utlagt som "sann Gud og sant menneske") verken atskilles eller sammenblandes, og derfor klarer ikke Vårt Lands lederartikkel å få orden på disse to figurene. Er de to eller en, eller tre? 

Heller ikke MF-teologen Brekke Møller har gjort de nødvendige sonderinger her. Og fordi kirkens teologer ikke kan gi noen historisk-faktisk eller logisk (sammenhengende) forklaring, søker de tilflukt til den subjektive (uangripelige) "troen". Det er ikke bare uvitenskapelig, men feigt og defensivt!

Nei! Det er på ingen måte "alment akseptert" at Jesus lever!

Det er interessant at Vårt Lands lederartikkel påberoper seg liberalteologen Halvor Moxnes' faglige autoritet: "den kristne tro henger på at Jesus var en historisk person". Men i samme lederartikkel henvises til Paulus' første brev til korinterne: "Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening".

Ja, hvis det ikke er kristendommens "oppstandelsesteologi" som utgjør denne religionens grunnlag og fundament - hva er det da?

Her kan vi spille ballen over til MF-teologen Hilde Brekke Møller, som har vist seg å være meget uklar og ensidig i sin framstilling av "Jesusforskningen" de siste par århundrer. Hun har opplagt ikke folkeopplysning som mål. 

Se her http://www.forskning.no/blog/hilde.b.moller@mf.no)

 

-------------------------------   

 

Vi ser altså at det råder stor forvirring blant teologer om hvem og hva "Jesus" og "Kristus" er. De vet ikke lenger hva eller hvem de "tror på". Etter nær 2000 års nitidige skriftgranskninger, og med alle vitenskapelige og finansielle ressurser til rådighet, har kirkelige teologer ennå ikke nådd frem til en samlet forståelse av hvem oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth var.

Den samme teologiske forvirring finner vi her

http://no.wikipedia.org/wiki/Jesus_Kristus#Var_Jesus_en_historisk_person.3F 

 

"Kristen tro er på en helt grunnleggende måte forankret i historiske hendelser", sier Henriksen i Vårt Lands kronikk.

Men de to MF-teologer, en stipendiat OG en professor, er åpenbart ikke enige om hvilke historiske hendelser kristen tro bygger på. Og det til tross for at alle folkene på det europeiske kontinent i ca. 1700 år er blitt indoktrinert i den kirkelige lære og bekjennelse at den kristne "Gud" (til forskjell fra alle andre guder) i historisk tid ble inkarnert i et historisk menneske.

Hvorfor henviser ikke de lutherske teologene ved TF og MF til kirkens autoriserte bekjennelsesskrifter, som alle biskoper og ordinerte teologer har avgitt lydighetsløfte til?

Hvilket narrespill er det de bedriver?

 

Brekke Møller mener vel ikke for alvor at hun bidrar med nye tanker? Kan hun ikke heller forklare hvorfor Ernst Renans (1823-92) verk "La vie de Jesus" ("Jesu liv") - og en rekke andre historisk-kritiske studier de siste par århundrer - ikke finnes tilgjengelig i norsk språkdrakt?

Det er klart at hun og hennes likesinnede lett kan manipulere almenheten når det skriftlige grunnlaget for den historisk-kritiske Jesus-forskning aldri er blitt presentert for et norsk publikum. Noen av oss skjønner godt tegningen!

Det er riktig som det sies: "Renans betydning ligger fremfor alt i at han anvendte historieforskningens prinsipper på studiet av kristendommen".

Det vil være meget interessant å få klarhet i hvorfor og hvordan - på hvilket vitenskapelig grunnlag - teologer I DAG ignorerer den massive historisk-kritiske litteratur ("Jesu-Liv-Forskningens Historie") som foreligger fra 1800-tallet, og som i 1906 ble (kritisk) sammenfattet av Albert Schweitzer.

Schweitzers verk ("Jesu-Liv-Forskningens Historie") er aldri i sin helhet blitt oversatt til noe skandinavisk språk, men er utkommet i "utvalg". Og hvem har foretatt "utvalget", om ikke kirkelige teologer? 

Verket som ble utgitt i dansk utgave i 1913, var på 642 sider. Fremstillingen av Schweitzers syn fyller kun 53 sider.

Hermann Samuel Reimarius, David Strauss, Chr. Hermann Weisse, Bruno Bauer, Ernest Renan er noen av de navn som "satte sinnene i brann i hele den vesteuropeiske kulturverden". Schleiermacher, Weisse, Renan og Strauss gjorde Jesus til en rent åndelig Messias. 

Ja, slik også dagens "liberale" teologer flykter fra historien.      

 

 

EIRIK NEWTHS RELIGIONSHISTORISKE INKOMPETANSE

 

Man kan bli dypt nedslått når en moderne naturvitenskapelig forsker og forskningsformidler som Eirik Newth, i Aftenposten 11. sept., avslører sin inkompetanse. Vi finner ingen skriftlige referanser til religionskritikk, teologi eller kirkehistorie. 

Newth beveger seg inn i et (mine)felt han ikke har kunnskap om. Hvorfor gjør han det, om det ikke er fordi Dawkins uredde og kompromissløse religionskritikk har provosert ham?

Den som ikke utviser den forventede ærbødighet for de kirkelige (udiskutable) dogmer, må regne med å bli utsatt for den type usaklige sjikane Dawkins utsettes for. At kritikken også kommer fra human-etiske og akademiske kretser er egnet til stor forundring.         

Newth fremfører ingen selvstendige meninger, og har ingen andre "skyteskiver" enn Arnulf Øverland og Richard Dawkins. Som om ingen andre religionskritikere/kristendomskritikere har eksistert de siste århundrer! Hvor korttenkt og historieløs kan man bli?  

Når vitenskapsformidleren Newth ikke oppgir andre referanser enn Dawkins Twitter-konto, skjønner vi jo at det ikke er som vitenskapsmann, men som (blind) troende kristen han fremfører sin kritikk.

Enhver som i følge Eirik Newth "raser mot kirken" og som "retter nådeløse angrep mot religion og dens utøvere" oppfattes som intolerant (Newth slutter seg til Mohammad Usman Rana, slik han beskrev Dawkins som "fundamentalistisk ateist" i Aftenposten i juni i år).

Newth presenterer seg i Aftenposten som "gudløs fritenker". Det er en hån mot alle sanne fritenkere, som gjennom historien har ofret liv, renomme og helse for sin overbevisning. Newth har ingen overbevisning! En sann fritenker kunne aldri ha uttalt seg så lettvint og historieløst som Newth gjør i dette (avslørende) skandaløse innlegget.

Newth tåler ganske enkelt ikke at Richard Dawkins er blitt "dominerende i religionsdebatten", en religionsdebatt Newth har intet å tilføre. 

(Den angivelig ubetydelige og uvitende religionskritiker, Dawkins, er så betydelig at vår hjemlige apologet, Bjørn Are Davidsen, har skrevet bok om ham).   

"Aggressiv konfrontasjon" er karakteristikken kristne apologeter klistrer til Dawkins. Og la oss merke oss: "konfrontasjon" er et meget farlig ord for de kristne, som elsker ordet "dialog" (i betydning harmoni og konsensus). I følge Newth skal man være "mild med moderne øyne" (slik Newth i lydig samsvar med kristendommen og islam mener at religionskritikere skal være tolerante og nyanserte overfor "religiøst repressive regimer"). 

Det er grunn til å tro at Newth, som mange av hans akademiske kolleger, er oppdratt til en ettergivende og underdanig holdning til den kristne teologi og dogmatikk.

"Utspillet... slutter seg bare til rekken av uttalelser av Dawkins - katolsk oppdragelse er et overgrep, islam er hovedkilden til ondskap i verden - som ikke evner å påvirke mer enn leserens blodtrykk".

Det er leserens intellekt - kritiske sans - moderne religionskritikere (sakalt "ny-ateister") appellerer til, ikke til deres blodtrykk! Det er paradoksalt nok den intellektuelle appell som synes så utålelig for forskningsformidleren Eirik Newth. Hans emosjonelle utladning i Aftenposten (11. sept. 2013) viser da også hvordan hans stygge, usaklige utfall mot Dawkins opplagt påvirker hans blodtrykk langt mer enn intellektet.    

Selvfølgelig må vitenskapsbasert religionskritikk velge en "aggressiv konfrontasjonslinje". Den kan ikke - som den servilt troende "naturviter" Newth - forlange at uavhengige forskere skal stille seg tolerante overfor det kristne autoritære verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Det ligger i forskningens natur å stille kritiske spørsmål.  

Moderne religionskritikere (leg og lærd) utviser lykkeligvis en langt større etisk og historisk bevissthet og ansvarlighet enn den Eirik Newth har demonstrert i dette innlegget. Og vi må håpe at stadig flere, leg og lærd, blir aktivister som Dawkins.   

Newth har som forsker ikke tatt seg bryet med å presentere eller drøfte det kristne verdensbilde og menneskesyn. Mangler han kunnskap - eller en etisk grunnholdning?  

Jeg siterer nedenfor et par ganske treffende kommentarer på Aftenpostens nettavis, som etter mitt syn setter Eirik Newths innlegg i det rette perspektiv:

"Religionskritikk virker alltid negativt på troende, og av og til lite tolerant for enkelte ikke-troende personer som verken bedriver religionskritikk eller deltar i en religionsdebatt.

Pr i dag fremstår kristne og troende muslimer som en stakkarslig gruppe som forlanger blasfemiloven tilbake. De forlanger religiøs undervisning i skolen og religiøse formålsparagrafer i barnehager og skoler. De benekter sin egen historie og selv på akademisk nivå drives ren historieforfalskning om kristendommen i Norgeshistorien".

---------------------------- 

 

"Har Eirik Newth noen gang deltatt i debatt om dette? Tror ikke det. Derimot vil han åpenbart stå frem som den tolerante ateisten og heller kritisere sine meningsfeller og argumentasjon.

Eirik får sikkert applaus fra bispekollegiet, kanskje til og med en invitasjon til å komme på kirkekaffe.

Hva mener Newth er god "vitenskapsbasert religionskritikk"? Øverland, Dawkins og andre kritikere som tør å ta konfrontasjoner har gjennomslagskraft, mens de som skriver lærde, høflige utlegninger om filosofiske problemstillinger har du aldri hørt om.

Hvorfor alt maset om høflighet? Religion myrder millioner av mennesker, undertrykker milliarder og saboterer vitenskapelig utvikling for hele verden. Hvis du vil bidra til å få slutt på det kan ikke hovedprioriteringen din være at ingen blir fornærmet underveis".

--------------------------    

Jeg spør: er forskeren Eirik Newth uvitende om tankeinnholdet i den kristne kirkes offisielle bekjennelser, eller mener han at han er tolerant og nyansert når han aksepterer "andre verdensbilder" - herunder også det (for lengst utdaterte) kristne mytologisk-dualistiske verdensbilde?  

http://www.mf.no/index.cfm?id=382075

Fundamentalt for "kristen tro" og lære er Jesu (fysiske) oppstandelse! Da må vi spørre: Er den en historisk-faktisk hendelse? Så enkelt kan spørsmålet stilles. Svaret vil være fatalt for kirken(e).

At den jødiske dommedagsprofeten, Jesus fra Nazareth, har levd er intet kontroversielt spørsmål i år 2013, slik det var for halvannet århundre siden.

I kirkens utvalgte, autoriserte skrifter (evangelieskriftene) framstilles Jesus som alt annet enn "guddommelig". Det ser man straks man anlegger en normal historisk lesemåte. Jesus kan lett forstås når han får sin rettmessige plass i sitt eget kulturmiljø og i den historiske oldtid han tilhørte.  

Derfor blir kirkens Jesus-forgudelse i vår opplyste, rasjonelle tidsalder et stadig mer eksplosivt tema i de kirkelig-teologiske miljøer. Hvordan kristne teologer, apologeter og forskere leter etter strategier for å unngå å ta dette hovedproblemet opp til debatt, ser vi nå mange eksempler på (MF-teolog Oddvar Søvik og apologeten Bjørn Are Davidsens er meget aktuelle eksempler).   

Det er godt mulig at også Eirik Newths innlegg i Aftenposten har som hensikt å avlede oppmerksomheten fra kirkens uhyrlige Jesus-idolatri. Vi ser at han ikke berører kirkens dogmatiske bekjennelse, lære og teologi. Han fremfører ikke ett eneste saklig argument!

Newth fremhever Carl Sagan, angivelig fordi han "ikke var opptatt av å behandle meningsmotstandere nedlatende".

Sannsynligvis var Carl Sagan like uopplyst (eller ubevisst) som Eirik Newth om kirke-kristendommens heslige voldsteologi og dens dualistiske menneskesyn.

Det er synd at Eirik Newth ikke selv følger opp (med konkrete eksempler fra kirkens teologi og historie) hva han siterer Carl Sagan på:

"Vår art trenger og fortjener en befolkning av sinn som er våkne, og som har en grunnleggende forståelse for hvordan verden fungerer".

(I religionsdebatten fremstår Eirik Newth som mer bedøvet enn våken).

Det er tull og tøys at Dawkins' såkalte "aggressive konfrontasjonslinje" skulle skade vitenskapsbasert religionskritikk. Det er tvert i mot Eirik Newths servile holdning overfor "andre verdensbilder" som må bekymre alle (uavhengig) tenkende, kritiske mennesker.  

Ingen religion har som kristendommen truet sine meningsmotstandere med aggressive og voldelige straffetrusler. Og den gjør det fremdeles.  

Vi kan vel også bemerke (så langt) at Newths meget oppsiktsvekkende innlegg i Aftenposten er blitt stående ubesvart og ukommentert i papiravisen. Det er intet mindre enn en SKANDALE, ikke bare for teologien, men for hele det akademiske miljø som forskeren Newth representerer.  

 

 

KRISTNE TEOLOGERS AVLEDNINGSMANØVRE

 

De meningsløse, abstrakte ordflommer som velter over leserne av Verdidebatt (eks. Søviks tråd), tjener helt klart som avledning og "kamuflasje". Noen har forstått at å begi seg inn i denne tåkeheimen - det teologiske ordskvalderet - tjener ingen hensikt.

Teologiprofessor Jan Olav Henriksen fortsetter slik, med sjokkerende lettsindighet:

"En ting som kan være av mer historisk interesse - og som nå har vært det i nesten 100 år - er hvorvidt kristendommen fremdeles kan ha gyldighet dersom dens historiske grunnlag viser seg å være et falsum. Det er en interessant diskusjon... her finnes det reell uenighet blant teologer".

Er dette en "interessant diskusjon" som kun føres INTERNT blant teologer, og ikke når ut til almenheten? Blir den reelle uenighet blant teologer formidlet til de foreldre som bærer sine barn til dåpen? Blir de informert om at kristendommens historiske grunnlag kan vise seg å være et falsum?

I Den norske kirke blir ingen spebarn døpt til en subjektiv "tro", men til påstander om ett enkelt historisk menneskes brudd på fundamentale lover for menneskelivets fødsel og død: jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. 

Ettersom disse påstander sies å ha avgjørende betydning for menneskehetens evige skjebne, påhviler det enhver kirkeleder (biskop) og kirkelærer (teolog) et blytungt ansvar, etisk, intellektuelt og historisk: å begrunne og dokumentere at disse fantastiske, enestående begivenhetene faktisk har funnet sted i historisk tid. For det er kirkens og kristendommens offisielle LÆRE!

"Kirken er et diskuterende trosfellesskap", sier Henriksen avslutningsvis i kronikken. Ja, det kan vel tenkes at det foregår en "åpen diskusjon mellom teologi og kirke" (som offentligheten og alminnelige kirkemedlemmer ikke får innsyn i), men hva som er "godt begrunnet og ikke", gir teologiprofessor Henriksen ingen opplysning om. Og derfor uttaler han seg bare i Vårt Land.  

Den som titulerer seg som "forsker" og "professor" bør da vel offentlig kunne begrunne "reell uenighet blant teologer"? Det er vel ikke kirkens "trosfellesskap" som styrer en professors vurderinger?

 

Merk ordet "trosfellesskap"!

I selve ordvalget bekrefter professoren etter mitt syn at teologi er styrt av kirkelig-dogmatiske interesser, ikke av vitenskapelig frihet og uavhengighet. Det er den eksklusive og ekskluderende kirkelige språk- og tankeverden vi møter i all teologi, og den har ingen nytte eller mening for andre enn de "troende" selv ("de helliges samfunn").

Vårt Lands lesere tilhører nok for det meste det samme "trosfellesskap" som Jan Olav Henriksen. Hvis professoren hadde et alment opplysende og samfunnsnyttig siktemål, ville han selvsagt ha kommunisert sine idéer i våre toneangivende riksaviser (og der invitert til debatt om "reell uenighet blant teologer").

Majoriteten av kirkens ufrivillige medlemmer leser ikke den kristne sekteriske dagsavisen Vårt Land.

  

 

KIRKELIG-LUTHERSK "TENKNING" TIDLIG I 1980-ÅRENE:  Sannhetsbegrepet  

 

Den norske kirkes presteforening har i årenes løp utgitt en lang rekke publikasjoner.

http://no.wikipedia.org/wiki/Presteforeningen  

 

Ved 36. generalforsamling i Presteforeningens historie sept.1980 finner vi et foredrag av sokneprest og senere biskop Ola Steinsholt om "sann prestetjeneste" og "den sanne prest". 

Også biskop Per Lønnings artikkel (samme hefte) kan være interessant å gjennomlese i dag. Jeg siterer ham nedenfor. Språkbruken er fenomenal. Merk særlig Per Lønnings "sannhetsbegrep":

"Utvilsomt kan teologien lære av (de filosofiske skolenes) sannhetsbegrep... Utvilsomt har kristen tenkning et stadig behov for å løsrive seg fra et statisk sannhetsbegrep. Bare synd at den i tur og orden har latt seg bergta av samtlige i steden.

Sannhet er noe annet enn formler. Det er faktisk lærerikt å meditere over det greske ord a-letheia, især i dets johanneiske utpregning.

"Gjøre sannheten... være av sannheten... frigjøres av sannheten".

Hvilken tilbakevirkning på vårt sannhetsbegrep har det, forøvrig, at Mesteren selv kaller seg Sannheten, Sannheten som egennavn?... Fordi kristendommen regner med Guds gjerning forut for og uavhengig av enhver menneskelig respons, og med troen som Ja til denne gjerning, kan den ikke basere seg på et sannhetsbegrep som avskaffer dette forut for og dette uavhengig av, dette "Gud er Gud om alle mennesker var døde.

Sannheten forlanger å omsettes i praksis av mennesker, men dersom vi innskrenker den til bare-praksis, har vi tatt strupetak på selve sannheten i det sanne...

Kirken må være på vakt, ikke mot sine omgivelser, men mot seg selv. Mot de tendenser i den selv som vil stjele autoritet fra Gud slik han trer frem i sin suverene åpenbaring, og degraderer Ham til en gud på våre vilkår. Almenreligiøsiteten og den menneskelige selvtilstrekkelighet spiller alltid på lag. Derfor vil den verden som ikke begriper seg på evangeliet, heller ikke skjønne noe av den strid Kirken har å utkjempe med seg selv.

Uansett hvorledes den indre spenning i Kirken ytrer seg, vil forståelsesløse tilskuere tolke den som kirkesplid, som retthaveri og som kjærlighetsløshet. Skal vi vente med å gå i rette med oss selv og hverandre til den dagen vi kan regne med å bli forstått i middagspressen, kan vi like godt med det samme utlevere vår tro til vind og vær og tidens tilfeldigheter.

En kirke som ikke blir uthengt for å være strid- og splidaktig, ville slumre blidt i sin egen likkiste...

Historien vrimler av eksempler på lærestridigheter som, i tillegg til, og muligens til fortrengsel for, hva de ellers måtte være - har vært rene tautrekninger om makt. Hver enkelt sverdsvinger - og hver enkelt våpenfalanks - skjære i egen barm!

Nok en gang: en ekte og redelig kjetteranklage kan bare fremsettes av den som gjør det i sann solidaritet. Med kirken og med kjetteren. Det vil bl.a. si: i klar bevissthet om kjetteren i ens eget hjerte...

Ingen holdt vakt om korrekthet i i liv og lære som fariseerne på Jesu tid, og ingen fikk Mesterens piskesnert å kjenne som de. Hvor selsomt at denne kjennsgjerningen så sjelden når ned i vår gjennomsnittslige bibeltroende bevissthet: Jesus brennemerker rettlærigheten som et potensielt kjetteri! I standard kirkelig tankeskjema her til lands er kjetteren, som kjent, alltid og utelukkende en skurk som kommer inn på scenen fra venstre.

Troverdig som vitnesbyrd om Evangeliet blir vår læreiver først når den i utgangspunkt er like opptatt av læreforfrysningens fare som av lærefordampningens. Først da er den bibeltro, først da taler den det sprog Mesteren talte.

Vi har ventet på et klart ord om det læreoppstuss som det siste året har fått hele Den norske kirke til å sukke i sine sammenføyninger..." 

(sitat slutt)

 

Jeg kan tilføye at statsråd Einar Førde ble ønsket "spesielt velkommen" til denne generalforsamling, som også daværende biskop Andreas Aarflot: kirkens primas inter pares... Byråsjef Ole Herman Fisknes holdt festtalen. Det ble sendt hilsningstelegram til H.M. Kongen.

360 deltakere var representert på denne 36. generalforsamling i Misjonsaulaen i Oslo 16. sept. 1980, som Den norske kirkes presteforening arrangerte.  

Taler og foredrag, rapporter, program og arrangementer foreligger i dette skriftet fra 1980:  "Sannheten tro i kjærlighet". 

Mer enn 30 år senere venter vi fortsatt "på et klart ord" om de floker Den norske kirke står oppe i.  

 

 

Trusler om straff og "frivillig valgt tilintetgjørelse"

 

Brekke Møllers kollega, Atle O. Søvik ("Postdoktor ved Det teologisk Menighetsfakultetet") har uttrykt klare meninger om denne sak, både på forskning.no og i andre medier.

 

La oss se litt nærmere på hvordan MF-teologen Atle Søvik resonnerer:

"Det kan være vanskelig å vite hva noen mener når de snakker i bilder. For når man snakker i bilder er det alltid noe av bildet som skal overføres, men ikke alt. Sier jeg at min kone er en rose, så mener jeg at hun er vakker og lukter godt, men ikke at hun er tynn og stilkete og sitter i vinduet hele dagen. Stort sett forstår vi det hvis bildene er vanlige og vi kjenner personene og sammenhengen de snakker i.

Verre er det hvis det er en ukjent person som snakker om noe ukjent. Hva mener Kåre når han sier at hans kone er som havet? Noen ganger kan man til og med være usikker på om noe er ment bokstavelig eller billedlig. Det vi gjør når vi er usikre på hva folk mener, er å prøve å tolke dem slik at det de sier henger mest mulig sammen for da var det sannsynligvis det de mente...

Slike utfordringer har vi når Jesus snakker om fortapelsen. Når Jesus snakker om helvete, snakker han da om et konkret sted?

(Ja, selvsagt gjør han det! Jesu billedbruk er slett ikke vanskelig å forstå! Hans forestillinger om "helvete" - den hinsidige straffeanstalt - var grovkornet, enkel og konkret. Når moderne teologer føler at de må "hjelpe" Jesus - eller undervise ham - skyldes det selvsagt at de VET at hans helvetsforkynnelse for 2000 år siden ikke kan verken moderniseres eller humaniseres).

Det greske ordet i Bibelen som vi har oversatt med «helvete» er ordet Gehenna, som er det greske ordet for Hinnom-dalen utenfor Jerusalem. Det er altså snakk om et helt konkret sted utenfor Jerusalem hvor søppelplassen lå, og det kan jo ikke være der Jesus mente at noen ville havne etter sin død, så dermed må det altså være bilde på noe.

Det har vært vanlig å tenke at det må være bilde på et sted hvor det skal være evig pine, fordi Jesus andre steder snakker om stedet der de gråter og skjærer tenner, og hvor ilden aldri slokner og marken aldri dør.

Men Rob Bell foreslår i boka Love Wins at dette også er bilder som viser til søppelplassen Gehenna. For der brant de nemlig søpla, og siden det stadig kom mer søppel så sluknet aldri ilden, og marken døde aldri. Det var også et sted hvor ville dyr kom og slåss om mat, slik at en kunne høre gråt og tenners gnissel.

Det kan altså virke som at alt som sies om helvete, ild og tenners gnissel hører til samme bilde: søppelplassen utenfor Jerusalem. Og det virker også som at det er ment billedlig fordi Jesus også kan kalle det «mørket utenfor» selv om det altså brenner der.

Sier Bibelen da noe bokstavelig om fortapelsen? I Johannes’ åpenbaring snakkes det om «den annen død». Det er jo ikke åpenbart hva den annen død innebærer, men det er jo i alle fall vanlig å tenke seg død som ikke-eksistens.

Det finnes to hovedsyn på fortapelse, nemlig evig pine eller tilintetgjørelse.

Det ville være veldig rart om en fiendekjærlig Gud skulle ha noe ønske om at noen skulle pines i evighet for de feil de hadde gjort i løpet av sine 70 års levetid. Det ville være en ekstrem straff som ikke tjente noen funksjon.

Derimot passer det godt med en god og rettferdig Gud hvis alle får et reelt valg (enten i livet eller etter livet) om de vil bli frelst (altså delta i et evig fellesskap med Gud og andre), eller om de vil slutte å eksistere (?).

For Gud kan jo ikke tvinge noen til å delta i et godt fellesskap med ham, siden et godt fellesskap må være frivillig.

"Fortapelse" kan altså forstås som en mulighet for å velge ikke-eksistens, og det lar seg forene med en kjærlig Gud. Dette forutsetter da at alle må få et reelt valg om frelse, etter sin død om ikke de har fått det i livet.

Det står ikke i Bibelen at man får et slikt valg, men 1. Pet. 4,6 kan tolkes slik, og det ville passe godt med at Gud er rettferdig og vil at alle skal bli frelst (1.Tim 2,4).

(sitat slutt)

 

MF-teologen Atle O. Søvik refererer ikke til Jesu eskatologiske doms- og straffetrusler i evangelieskriftene, og heller ikke til bekjennelsesskriftene, slik kirken selv har overlevert og autorisert dem, men til Rob Bell!    

Hvem er så denne Rob Bell, som stort sett bare MF-teologen Søvik, pastor Erik Andreassen og Vårt land har interesse for?

http://tenktom.blogspot.no/2013/04/rob-bell-ny-kristendom-eller-nytt-sprak.html 

 

Søvik fortsetter slik:  

"Det gjør ikke misjon overflødig, siden misjon kan gi mennesker et reelt valg, og det er godt at mennesker velger allerede nå å ha fellesskap med Gud. I spørsmålet om fortapelse går det ikke an å si at man vil lese Bibelen bokstavelig, for da må man mene at noen havner utenfor Jerusalem etter sin død og der skal det være lyst og mørkt samtidig.

Den mest sammenhengende måten å tolke Bibelens ord om fortapelse på (og dermed altså den beste måten å tolke det på), er å forstå fortapelsen som en frivillig valgt tilintetgjørelse. Det gir håp om at mange kan bli frelst".

(sitat slutt)

http://www.ungdomsarbeid.no/nett-tips/fortapelse-og-rob-bell/ 

Her kan interesserte lesere finne et sammendrag av Atle O. Søviks doktoravhandling fra 2009:

http://www.mf.no/doc//Aktiviteter/Disputaser/2009/20089Sammendrag%20Sovik%20norsk.pdf 

 

(Atle Søviks spesielle interesse for og spekulative teorier om "Likkledet i Torino" er ikke bare gjengitt i Vårt Lands papiravis og på det "folkelige" debattforum Verdidebatt, men også i det såkalt vitenskapelige tidsskriftet: Teologisk tidssskrift 3/2013).

 

Teologers og predikanters abstrakte tankeleker om "fortapelsen" er ikke bare fantasifulle og uvitenskapelige. De er dypt umoralske!

 

En annen måte å si det på (sakset fra Verdidebatt 18. sept.):

"Kristen apologetikk blir stadig mer innfløkt og fylt med Erasmus Montanus-retorikk. Det er forlengst slutt på den tiden at man (blant siviliserte mennesker) kunne argumentere med "fordi det står i Bibelen".

Hvor "far out" må apologetikken gå før også apologetikerne selv innser det latterlige?

"La de små barn komme til meg!" sa Jesus. I dag sier han: "La dem som har doktorgrad i retorikk komme til meg!".

-----------------------

 

Hovedpastor i Oslo Misjonskirke Betlehem, Erik Andreassen, inviterte til en flåsete debatt (!) om helvetslæren i mai 2011 (pastor Andreassen var også gjennomgangsfigur i den famøse, pinlige programserien "Omvend meg", som Vårt Land og human-etiker Kjetil Hope samarbeidet om). 

http://www.vl.no/troogkirke/for-heftig-med-helvete-/

En kristen deltaker ved denne paneldebatten om helvetslæren oppsummerte debatten slik:

"Bare for å nevne litt av alt det spennende jeg la merke til: Rolf Kjøde, generalsekretær i Normisjon, tillot seg å være agnostiker når det gjaldt hvor lenge helvete skulle vare, og hvilken virkelighet som ligger bak bildene, men fastholdt at fortapelsen var et bevisst møte med det faktum at man ikke ble frelst.

Sjelesørger og pastor Marit Landrø fremholdt at bildene Bibelen bruker på fortapelsen tross alt er bilder og at de må underordnes det gudsbilde vi har i Jesus.

Øystein Lund, dekan ved MF beskrev grundig den jødiske bakgrunnen for de bibelske bildene, og tillot seg i tillegg, akkurat som oss adventister, å håpe at det på grunn av Jesus vil bli mange som blir frelst, også av de som ikke har hørt om Jesus.

(Marit Landrø uttrykte et liknende håp).

Og Andreas Hegertun, pastor i pinsekirken Filadelfia snakket med stor visdom om formidling av evangeliet og hvordan forkynnelsen og demonstrasjonen av Guds rikes godhet i møte med en verden uten Gud, overflødiggjorde en helvetes-forkynnelse".

http://www.aftenposten.no/meninger/--Det-finnes-et-helvete-5576281.html#.UjiuRUA4Xrc 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/okland/article3040854.ece#.Uji0LUA4Xrc

 

--------------------------- 

 

La oss se litt nærmere på Vårt Lands "prekenkrise" i avisens ukentlige spalte 23. august 2013: Tekstverkstedet (Før søndagen: 14. søndag i treenighetstiden - vingårdssøndagen).

Teksten i Matt 19, 27-30 lyder slik:

"Da tok Peter til orde og sa "Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?" Jesus sa til dem: "Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navn skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første".

Under den prangende overskriften "I himmelen, i himmelen", blir ni personer spurt om hvordan de ser for seg livet ettet døden.

 

Atle Ottesen Søvik svarer slik:

"Da vi var små satte lillebror og jeg opp en liste over hva vi ønsket i himmelen. Marie-kjeks og berg- og dalbane sto øverst. Nå tenker jeg at jeg gjerne vil ha svar på hvor det ble av alle kulepennene og de enslige sokkene".  

Et slikt flåsete, barnslig svar fra en høyt utdannet teolog (med doktorgrad), fortjener selvsagt ingen seriøs oppmerksomhet.

Man fristes til å rope: bli voksen!   

-------------------- 

 

Presten Ivar Bu Larssen har fra prekestolen på Verdidebatt (se hans profil) polemisert mot sin kollega og trosfrende Atle O. Søvik: 

"Faren med Søviks argumentasjon er at troen blir en intellektuell prestasjon, som handler om å inneha en rasjonell forståelse av Gud". 

Alle kirkelig-teologiske doktriner, læresetninger - begrepsapparat - er resultat av "intellektuell prestasjon". Det gjelder i særlig grad kirke-kristendommens kjernebegreper: Inkarnasjonen, Kristologien og Treenighetslæren. Oldkirkens meningsløse diskusjoner og stridigheter omkring slike og lignende absurditeter pågikk i århundrer.

Den ufattelige mengde teologisk litteratur som er utgitt det siste århundret er uttrykk for teologenes (ville) intellektuelle spekulasjoner om den kristne "Gud".

Det er nettopp teologisk teori!

(I dette innlegget har jeg hatt hovedfokus på lærde teologers uhyrlige teorier om helveteslæren. Og som vi ser holder de fortsatt på med sine skammelige fortolkninger og teoretiseringer, slik Atle Søvik er et godt eksempel på).

Hvis teologi ikke er "en intellektuell prestasjon", hvordan skulle da Bu Larssen forsvare fagets akademiske status?  Vi kan også spørre: Tror ikke disse to kristne (lutherske) teologer på samme "Gud"?

Hvordan kan teologer og apologeter anklage religionskritikere/kristendomskritikere for "teologisk uvitenhet", når vi her får demonstrert i full offentlighet den teologiske forvirring som råder mellom teologene selv?

Se her hvordan Ivar Bu Larssen presenterer seg, i termer som  "liberal", "høykirkelig pietist med karismatiske tendenser", "eksistensiell perspektivpluralist", "mystatog"...Han garderer seg på alle bauger og kanter:  

"Jeg har en symbolsk/poetisk forståelse av religion som fenomen, og ser menneskets religiøsitet som dets svar på livet selv. Likefullt holder jeg fast på Gud, som tilværelsens grunn og dyp, og Jesus Kristus som manifestasjonen av dette".

 (Ja, visste vi det ikke!)

 

Bu Larssens store forbilde er som vi vet Paul Tillich, men hva er Tillich og Bu Larssens syn på Jesu autoritet?    

"Han (Tillich) regnes som en av de største teologer i det 20. århundre. Tillichs tenkning kjennetegnes av kombinasjon mellom en ontologisk fundert teologi og en eksistensiell filosofi. Koblingen mellom menneskets eksistensielle spørsmål og teologiens svar på disse, utlegger han gjennom det han kaller for «korrelasjonsmetoden».

http://tankeogtro.wordpress.com/author/tankeogtro/ 

"Tillichs tenkning har et luthersk-protestantisk grunnpreg, bl.a. påvirket av E. Troeltsch og K. Barth".

Les mer her http://snl.no/Paul_Tillich 

Bu Larssen kan kanskje forklare almenheten hvorfor Paul Tillichs bøker ikke foreligger i norsk oversettelse, ettersom han regnes for "en av de største teologer i det 20. århundre"?  

Bu Larssen har også publisert en kommentar på nettstedet til den kristne tankesmien "Kristen og progressiv".  

http://www.kristenogprogressiv.no/?p=394   

Andre skribenter vi kan merke oss blant de såkalt "kristen-progressive" ("kriseteologien"?) er bl.a. presten Gyrid Gunnes og flere ordinerte teologer fra TF (også en biskop fra MF):  Halvor Moxnes og Sturla Stålsett, biskopene Tor Berger Jørgensen og Atle Sommerfeldt, dekan ved TF Trygve Wyller, TF-teolog Jone Salomonsen og SV-politiker Rolf Reikvam. 

 

 

"Når Gud river troen ned"

 

Dette er Eskil Skjeldals fantastiske tittel i Vårt Lands papiravis 16. sept. 2013. For noe sludder!

"Gud river troen ned", for så å bygge den opp igjen? Hva slags "Gud" er det som driver et slikt spill med menneskene?

Ganske monotont og forutsigbart er det forfatteren  C.S. Lewis  Skjeldal knytter an til i sin egen "troskrise" (Jfr. Dag og Tid og Vårt Land).  

Eskil Skjeldal synes nært beslektet med Atle O. Søviks forvirrede (subjektive) gudsbilde:

"Gud kan ikke gripe inn i våre liv, vi har en fri vilje, vi er ikke viljeløse dukker...Vi har vanskelig for å godta at Gud kan rive ned våre trosbyggverk".

Vi ser her hvordan kristne teologer anklager sin "Gud" for alt de selv (personlig) ikke våger å tematisere og problematisere. Mange kristne er sinte - endog rasende - på "Gud". De er skuffet over guden sin. Han har ikke oppfylt deres forventninger.

(Merk: de snakker i "vi"-form)

Den arme (oppdiktede) kirke-kristne guden anklages for ikke å oppfylle de kristnes behov og forventninger. Den kristne "Gud" stemmer ikke med den guden Jesus presenterte for seg og sine apostler. 

Teologene definerer aldri "Gud", men de bruker ordet og navnet som et egennavn, som aldri behøver å defineres. Når vi så spør hvem og hvordan denne "Gud" er, så svarer de ikke. Fordi de gjennom 1700-års teologi i kirken har beskrevet og definert "Gud" som identisk med det historiske mennesket: Jesus fra Nazareth. Dette vet teologene, og derfor tier de om ham.

Da måtte de gå inn i en historisk beskrivelse av Jesu liv, lære og forkynnelse på det bestemte tidspunkt i historien han levde og opptrådte på historiens arena. Det kan de ikke, for da må de oppheve Jesus-forgudelsen: kirkens og kristendommens fundament.   

Jeg siterer Eskil Skjeldal (jfr. Dag og Tid og Vårt Land), hans besynderlige ordbruk og avledningsmanøver:  

"Du må bevare evnen til å ta i mot, ellers kan ikke allmakten (?) gi deg noe. Om jeg låser meg fast i min egen affekt, brekker ikke Gud meg opp. Dette er vanskelig. Du kan ikke sette denne innsikten på en pensumliste. Dette er bare tilgjengelig for den som har vært gjennom lidelsen. Du må leve gjennom alt, ikke skygge unna det vonde, ikke pakke inn sinnet mot Gud... Lewis er sint på Gud...   

Så kommer vendingen:  Han tror noe av dette er sendt for å prøve ham...Guds manglende svar betyr ikke at Han ikke bryr seg. Kanskje Gud bare er taus omsorg?

Den nye troen fungerer. Overgangen er ikke magisk. Det er et resultat av han har kjempet... Altså: Om Gud kjennes fullstendig fraværende, er han kanskje likevel nær deg?

Kanskje Gud er oss nærmest i fortvilelsen, selv om vi ikke kjenner noe som helst?

Han (Lewis) søker å dra sin kristne tro ned i sorgens søle. Han vil undersøke om troen bærer. Han er ikke sikker, han vet ikke hva han skal tro lenger. Den gamle teologien hans har fått en alvorlig knekk. Men det kristne håpet hans kollapser ikke... Han dreper en avgud, men finner Gud, på ny".

Man finner opp "en ny tro", eller man finner Gud "på ny". Hva er "den gamle teologien" i motsetning til "den nye"?

Hvordan stiller Skjeldal seg til det stadig gyldige gudsbildet i Den nicænske og Den apostoliske bekjennelse?

Noen av oss har forstått at Eskil Skjeldal ville ende opp her. Det vil være tredje gang (!) han i sitt livsløp finner "troen" på nytt. Anklagene mot den kristne "Gud" leder ikke Skjeldal til noen (virkelige) erkjennelser eller refleksjoner om hvem eller hva den kristne "Gud" er.

Den som opplever "dyp troskrise" (som Lewis), må bare finne en ny tro, en prøvet tro, finne andre sider ved Gud og se om det bærer.

"Lewis får frem utviklingen: Gradvis slipper sorgen taket, og parallelt: Gradvis opplever han at døren til Gud åpnes".

MF-teologen Skjeldal omtaler ikke Jesus fra Nazareth, som vi alle vet er kirke-kristendommens hovedperson: overmenneskelig autoritet, guddommelig skaper, frelser og dommer. Tvert om: Skjeldal hadde glemt ham!

Det tyder vel på at Skjeldal ennå har en lang vei å gå før han våger en ærlig og sannferdig konfrontasjon med sin kirkes (dogmatiske) Jesus-teologi og Kristus-mytologi.

Det samme kan sies om Bjørn Are Davidsens (pinlige) svar til Robin Tande nedenfor. Det er så fantastisk og avslørende i sin tilslørende, avledende og språklig-akrobatiske manøver at jeg gjengir Davidsens kommentar i sin helhet (ingen kan vel være i tvil om at Davidsen her gir sin godkjenning til hovedpunktene i kirkens lære, bekjennelse og teologi).

Mine egne kommentarer har jeg satt i parentes.  

 

Til Tande #1925

 

Publisert 27 september

Kommentar #1931

Når lovbestemte naturprosesser gjennom hele historien, ved grundig iakttagelse og forskning, oppheves: hva slags verdensbilde skulle vi da stå ovenfor?

 

 

"Norske kristne gjør sinnaateistene arbeidsløse"

 

Dette skriver Didrik Søderlind (Humanists redaktør) i Vårt Lands papiravis 30. sept. 2013.

"Sinnaateistene"?  Hva slags språkbruk er dette? Hvor "sint" er ikke Didrik Søderlind, som kan skrive slikt sludder?   

"Nyateismen har vært det siste tiårets livssyns-snakkis, men i Norge slo den nye religionskritikken aldri gjennom. Jeg tror jeg vet hvorfor", skriver Søderlind.

(Joda, den "nye religionskritikken" har slått gjennom i Norge, men selvsagt ikke i papiraviser og tidsskrifter. Redaktør Søderlind og hans kompanjonger har effektivt sørget for at religionskritikken ikke har fått gjennomslag i bladet Humanist).  

For et hovmodig meningsløst babbel Søderlind fremfører! Hans "språklige oppfinnsomhet" står ikke langt tilbake for Davidsen.

Utallige nettdebatter viser tvert om at svært mange har latt seg inspirere og opplyse av "den nye religionskritikken", som Richard Dawkins, Sam Harris, Chr. Hitchens og Daniel Dennet m.fl. På hver sin måte, og fra hvert sitt "utkikkspunkt", har de alle bidratt til revitalisering av religionskritikken. Åpenbart til stor ergrelse for kristne apologeter - og noen human-etikere. 

(Så kan vi også merke oss at svært få av "sinnaateistenes" bøker er oversatt til norsk. Det er sikkert Søderlind og Davidsen godt fornøyd med).

I den kristelige avisen Vårt Land er det selvsagt Espen Uttaker, Bjørn Are Davidsens og Katarina Pajchels verdensbilde som fremheves. Også bladet Humanist har de senere år har gitt betydelig - og ukritisk - spalteplass til Davidsen.

Og sannelig: også Klassekampen har viet stor spalteplass til den katolske nonne, Katarina Pajchel.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1914469&rom=MP

Det må være pinlig og flaut for Didrik Søderlind at han og hans likesinnede kompanjonger i HEF, i Forbundets egne fora, ikke har klart å mobilisere noe engasjement for (seriøs) debatt om prinsipiell religions- og kristendomskritikk blant deres egne medlemmer, men er nødt til å benytte den kristelige dagsavisen Vårt Land som kommunikasjonskanal.

Vi kan vel lett konstatere at bladet Humanist og Fri Tankes noe monotone og ensidige artikler og kampanjer ikke inspirerer leserne til debatt. 

HEF henger fast i sine ensporede kampanjer og fikseringer: "skolegudstjenester", "religiøse sekter", "konspirasjonsteorier", "alternativ medisin/religiøsitet" og "eutanasi". De kommer ikke videre, og den mest fornøyde leser av Humanist og Fri Tanke synes å være: Bjørn Are Davidsen! 

Og så kaller de seg "skeptikere"?  

En av grunnene til denne bedrøvelige "stagnasjon" (for ikke å si: blindgate), kan være at de to redaktører av bladet "Humanist":  Didrik Søderlind og Arnfinn Pettersen m.fl. har alliert seg med kristenfolket (les: Bjørn Are Davidsen).

Med henvisning til den forhatte Dawkins og hva han har uttalt på Twitter, skriver Søderlind:

"Slikt appellerer ikke akkurat til oss som nok ikke tror på noen gud(er), men mener at det ikke er så galt eller så dumt å gjøre det. Og oss er det mange av i Norge".  

Dette er et ekko av Bjørn Are Davidsen (de er nære "kompiser" og deler de samme sære interesser/lidenskaper). Søderlinds skriverier i Humanist og i Vårt Land appellerer ikke til oss kritikere, og det blir stadig flere av oss som mener det ikke bare er "galt og dumt" å tro på den kristne "Gud", men at det også er et moralsk, intellektuelt og historisk forkastelig standpunkt.   

 

-----------------------

04.09.2013 (revidert 11.05.2014)

G. Ullestad