Jesu gudsoppfatning

 

"Verdensbilde og gudsbilde kan ikke løses fra hverandre: det første vil prege det annet. Var Jesu oppfatning av den fysikalske verden, hans «kosmologi», bestemt av datidens manglende innsikt og forskningsmuligheter, så måtte også hans forestillinger om «Gud» bli relative og midlertidige i samme utstrekning som de bygget på en feilaktig oppfatning av verdensrommets bygning og innretning. Først og fremst førte datidens tredimensjonale kosmologi til en materialisasjon, dels til en lokalisering av gudsbegrepet (.....)

Vårt emne er ikke de bibelske gudsideers historiske betydning og funksjon, men ganske enkelt om vi som lever i dag har grunn til å gå ut fra at Jesus fra Nazareth har gitt en for alle tider gyldig «åpenbaring av Gud», slik vår kirke stadig påstår, nærmest i desperasjon.

Har Jesus definitivt og fullstendig avdekket den ytterste og absolutte, oversanselige virkelighet?

 

------------------------   

 

En skulle tro at et menneske som den dag i dag blir slik titulert, i det minste måtte være noenlunde original i sin lære om «Gud», ikke minst i relasjon til sin samtids gudsoppfatninger.

I stedet må en konstatere at Jesus er en representant for datidens naive «antromorfisering» av gudsideen, dvs. dens trang til å se «Gud» som en menneskelig person. I denne trang avviker ikke Jesus fra sin samtid. Det lar seg i så måte ikke på noe vis gjøre å generelt stille ham og hans gudsbilde opp mot oldtidens nivå. Og i forholdet til jødedommen går Jesus her klart lenger enn denne allerede da kunne akseptere. Det skyldtes utvilsomt at han var så sterkt påvirket av datidens hedenske forestillinger om at guddommelige vesener kunne inkarnere seg i enkeltmennesker. – Den evolusjonære betydning av dette er naturligvis at «Gud» dermed ble sterkere engasjert i menneskelivet, men det er ikke her vårt emne.

La meg imidlerid understreke at selv om kritikken i dag nettopp må rettes mot Jesu sterke antromorfisering av gudsideen, så har det ingen mening å tale om «Gud», dersom man ikke med dette forøvrig tungt belastede og derfor vanskelige begrep så langt forutsetter en «person» at det betyr å «være til» og å «være seg sin eksistens bevisst», og at denne bevissthet er total, absolutt bevisthet, og samtidig forutsetter at den kan stå i et «personlig» forhold til mennesker, dvs. i et jeg-du-forhold.

Men denne forutsetning gjør ikke Gud på noe som helst måte til «menneske»! Begrepet «person» om den absolutte, kosmiske bevissthet må anvendes med stor forsiktighet, fordi den så lett leder tanken på noe begrenset – siden begrepet jo er bestemt av den menneskelige personlighet – og dermed relativiserer den (.....) At kristne stadig forutsetter at en «inkarnasjon» er mulig og har foregått, røper hvor dypt de er preget av hedensk-mytologiske forestillinger. De forstår øyensynlig ikke at ånd er helhet, totalitet, universalitet. Ånd er noe ubegrenset og uendelig, mennesket er begrenset og «endelig» (.....) Mennesket er både todelt som kjønnsvesen og har en forholdsvis kortvarig historie på jorden, og det er – fordi det er bestemt av sin relative, organiske form – stadig underlagt forandringens og utviklingens lov. Det står i uløselig avhengighetsforhold til naturen og dens lover så vel som til sitt aktuelle kulturmiljø, og er som biologisk art noe klart relativt i livssammenhengen (.....)

Jesu hovedfeil – ut fra kirkens krav om fortsatt på almenhetens vegne å autorisere hans gudsoppfatning i dag for generasjoner som i kraft av århundrelang tenkning og forskning er nådd fram til et ganske annet verdensbilde enn oldtidens – er derfor at han betraktet «Gud» som et «menneske», dvs. i alle fall som et i avgjørende karaktertrekk menneskepreget vesen. Dette falt endog mer selvsagt for Jesus enn for de fleste av hans samtidige landsmenn. Nettopp fordi Jesus på dette punkt var sterkere preget av hedenske, ikke-jødiske forestillinger, kom han også i konflikt med grunnleggende, jødiske religionslover (.....)

«Gud» var for Jesus simpelthen et overdimensjonert, et potensert menneske. Riktignok forutsatte han da menneskemodellen som syndfri, som Adam før syndefallet. Men det var en ting han glemte: at gudsbildet siden i høy grad var blitt preget av det ufullkomne menneskets virksomhet gjennom historien. Her er da også årsaken til at Jesus – istedet for å polemisere mot menneskeliggjøringen av «Gud» - tvert om gikk lenger enn jødedommen tillot og hevdet at Jahve kunne la seg representere på jorden ved et menneske med så og si uinnskrenket mandat (.....)  

At denne kjempemann i himmelen vanligvis var usynlig for det menneskelige øye – ikke minst på grunn av sine dimensjoner: han hadde «himmelen som tronstol og jorden som sin fotskammel» (Jes. 66 : 1, Mt. 5: 34 – 36) – har utvilsomt vært Jesu oppfatning (.....) Allikevel har Jesus gått ut fra at Jahve kunne sees og tidligere var delvis sett av sine helt spesielt utvalgte. Hvis han fulgte disse bibelske «åpenbaringer» kronologisk, ville han se at Jahve i sin menneskelige fremtoning var blitt stadig mer «synlig» for sine profeter, dvs. at de skritt for skritt var blitt dristigere i sine beskrivelser... Moses hadde bare sett ryggen av ham. Jesaias hadde sett mer. Esekiel hadde sett enda mer. Til sist kommer så «Daniel» og tar det dristigste skrittet i beskrivelsen av ham som satt på tronen (Dan. 7: 9 – 10).....

Slik hadde «Daniel» - hvis bok var svært populær på Jesu tid og en av hans yndlingsprofeter (Mt. 24:15) – sett Jahve under en av sine fantasirike drømmer mens han «lå på sitt leie» (Dan. 7:1).

Her opptrer Jahve fullt ut i menneskeskikkelse, med både alder, hår og klær, bare ansiktet er fremdeles tabu for beskrivelser. Og slik ble «Gud» også skildret i psevdepigrafiske skrifter vi kan kalle Jesu «annen Bibel», særlig 1. Henokbok (1. Hen. 14:20-22), hvis sentrale forestillingskompleks har vært minst like viktig for Jesus som f.eks. Paulus’ lære for en lutheraner (.....)

Dette gudsbildet må sees i sammenheng med gammeltestamentlige beskrivelser av Jahve som Jesus har sett som autoritative; dels som den allmektige hersker over verden, hvor han fremstår i gammelorientalske herskerskikkelser, diktatoren med venner og fiender, en far for sine fromme tilbedere, en despot for sine «ugudelige» motstandere, ærgjerrig, voldsom og hensynsløs når han er sint, langmodig, nåderik og generøs når han er i stt gode hjørne, som moralsk autoritet en fryktinngytende motstander av urett, særlig mot de små og underlegne, og samtidig parat til å bruke krig, vold og undertrykkelse som straff, ikke minst mot sitt utvalgte folk. Alt dette ble vesentlige trekk også i Jesu gudsoppfatning.

Dette framgår klart av at Jesus f.eks. tar en rekke personer fra det autoritære mannssamfunnets typegalleri, som konger, hærførere, slaveeiere og patriarkalske familiefedre og bruker dem som modell for «Gud» og «Guds rike» og for sin egen rolle som hans messianske fullmektig. For en stor del gjelder det personer som står fast plantet i barbariets verden og som bare kan bli forbilder – ikke for et demokratisk samfunn bygget på en humanistisk ethos – men for det rent autoritære religions- og statsideal.

At «Guds» eller hans messias’ virksomhet sammenlignes med forretningsmenn og politikere som er opptatt med å skaffe seg mange penger (Mt. 25:14 f.) eller erhverve politisk makt (Lk. 19:12 f.), er så sin sak, og i betraktning av en ganske utbredt politisk og forretningsmessig moral alt annet enn tillitvekkende som «lignelser om Guds rike». Verre er det med en «Gud» eller «Messias» som lignes med herrer som kommer uforvarende over sine slaver og hugger dem i småbiter (Mt. 24:51) eller mishandler dem i torturkammeret fordi han ikke har greid å inngi dem den nødvendige tillit (Mt. 18: 34 - 35), med dommere som skaffer sine klienter rett for å få nattero og fred for mas (Lk. 18:2 f.), med en gjestebudsvert som selv henter gjestene som de står og går inn fra veiene, for deretter å baste og kneble en som ikke er korrekt antrukket og kaste ham i sin torturanstalt (Mt. 22:13), med husholdere som benytter seg av klart bedrageri for å skaffe seg personlige fordeler (Lk. 16:1 f.), med konger som sender ut sine hærer, slår fiender ihjel og setter deres byer i brann (Mt. 22:7), og med voldsdiktatorer som gir ordre om å la sine politiske motstandere bli «hugget ned for sine øyne» (Lk. 19:27).

Vår kirkes prester og biskoper har ingen grunn til å undre seg over at det ofte er glissent mellom benkeradene. Vi skal være glade for det. Firmamentets gjenspeiling av oldtidens despoter kan ikke være «Gud» for oss som lever i dag.

Ikke sjelden får «jødene» - ved en perfid misbruk av ordet – skylden for at dette gudsbildet stadig herjer i vår religion. Man kan ikke høyt nok og klart nok minne om at «jødene» aldri har oppfordret de kristne til å proklamere som «Gud» en lekpredikant som for to tusen år siden fullt realistisk hadde denne gudsoppfatning. De har alltid protestert mot denne overspente menneskeforgudelse.

Moderne teologer vil forøvrig – hva lignelsene angår – bl.a. forsøke det forsvar at «poenget» ved dem, det som Jesus «vil ha fram», ligger ganske andre steder. Underlig nok finner man da som oftest «poenger» som passer til ens teologiske anskuelser (.....)

Hvis forøvrig Jesu forkynnelse besto av den lille håndfull «poenger» som moderne teologer gjerne søker seg ut i den, og som ofte ligger langt på siden av det som utvilsomt var Jesu egne «poenger», så måtte man karakterisere storparten av hans ord som unødvendig, sterkt villedende og forstyrrende utenomsnakk som leder oppmerksomheten bort fra «poenget». Den teologiske poengjakt er derfor ikke så ubetinget smigrende for Jesus som man tror.

Forøvrig er det klart nok at det vi her har lagt vekt på – like lite som hans forestillinger om «evig liv» og «evig straff» i himmel og helvete – ikke var staffasje for Jesus. I så fall gjør man ham til en bevisst bedrager og demagog (.....)

«Jeg vil advare dere mot ham dere skal være redde for: Vær redde for ham som etter å ha drept, har makt til også å kaste i helvete» (Lk. 12:5).

På dette vesentlige punkt har Jesus ikke uten videre overtatt det gammeltestamentlige gudsbildets eskatologiske aspekt. Som vi har omtalt har han i høy grad forgrovet dette aspekt. For i følge GT ble all lønn og straff fullbyrdet på jorden, på denne side av graven. Men Jesus opererer – etter innflytelsen fra persisk mytologi og i motsetning til oppfatningen i Det gamle testamente – med en hinsidig gjengjeldelse som «evig (æonisk) liv» og «evig straff» (.....)

(Jfr. Petersapokalypsen hvor Jesus gir meget detaljerte skildringer av helvetesstraffene. Oppfatning av straffen som endeløs, er tydelig. Skriftet er neppe yngre enn skrifter i NT, og hadde nær oppnådd kanonisk gyldighet i oldkirken. Gjengitt hos E. Hennecke: Neutestamentliche Apokryphen, 1964. Også på dansk i en utgave av P. Schindler. Se note 14 i «Dogmet om Jesus»).

Nei, det er ikke lett å være «moderne» teolog i dag. La oss nå heller la Jesus få være den han var: så ufri i forhold til sin samtids eskatologi at han endog brøt med dens tanke om menneskets frie vilje.

Men både guden og menneskene hadde allikevel midler til å opprettholde forbindelsen. I historisk tid hadde han som nevnt selv trådt ned på jorden, og siden hadde han sendt sine tjenere, profetene. Og folket hadde deres skrifter med Jahves lov, forvaltet av skriftlærde, lovkyndige og prester. – Den direkte kontakt i senjødisk tid ble imidlertid daglig opprettholdt av engler, dvs. «sendebud» som med lynets hastighet beveget seg mellom himmel og jord, effektuerte Jahves befalinger og formidlet bønner og meddelelser (.....)  

Denne forestilling om at det var nødvendig med engler for å trafikkere og vedlikeholde forbindelsen mellom himmel og jord, tar Jesus ikke avstand fra, men finner den tvert om helt selvsagt (f.eks. Mrk. 8:38, Mt. 39 – 41, 18:10, 24:31, Lk. 12: 8 - 9, 15:10, 16:22 m.fl.). Når Jesus ikke ofte taler om englenes aktuelle virksomhet under hans opptreden, så er forklaringen simpelthen den at han selv mente han i egen person nå hadde til oppgave å formidle den avgjørende forbindelse mellom Jahve og de utvalgte.

Den øverste av alle engler i himmelen, Menneskesønnen, hadde kommet ned til jorden og tatt bolig nettopp i hans person da han ble døpt av Johannes, og sto som sådan stadig i kontakt med Jahve gjennom underordnede engler (sml. Jh. 1:51) (.....)

Opphavsmannen par exellence til kristenhetens naive forestilling om «Gud» som et vesen, et individ som fører topografisk eksistens i «himmelen» som et sted «der oppe» og «der ute» - og som i et par år gjestet jorden ved en representant, en inkarnert engel som visegud – heter nemlig nettopp Jesus fra Nazareth.

Den som derfor er enig i at dette gudsbilde må oppgis, men samtidig erklærer opphavsmannen, den historiske Jesus, for å være «sant menneske og sann Gud», gjør seg dermed skyld i et tungetalersk abrakadabra så reddsomt at om det får alminnelig autorisasjon, vil det drive den teologiske historieforfalskning ut i sin mest groteske konsekvens. Prosessen later til å være ganske langt framskredet (.....)

En  profanering av gudsidéen i parallell med politisk tronfølgerskifte var jødeommen med rette på vakt mot. Den utglidning i retning av diteisme – to-guderi – som dermed truet monoteismen, kunne den ikke på noen måte akseptere. Og den slo som bekjent alarm da den fant sted (.....)

Jødene hadde selvbeherskelse nok til – midt i et miljø som vrimlet av brunstige guder og mytologiske ekteskap – å unnlate å trekke seksuelle konsekvenser av Jahves hankjønn. Den kristne hedninge-kirke brakte derimot det seksuelle element inn på en eiendommelig måte og for jødedommen ytterst sårende og krenkende måte, som samtidig markerte gudens hankjønnskarakter langt sterkere enn jødedommen. Så snart de hedninge-kristne hadde frigjort seg fra GT’s brysomme monoteisme og utropt Jesus til visegud, lot de hans mor som jomfru besvangre av Jahve – med den «hellige ånd» som kjønnsorgan! – og føde ham som sønn i rent fysisk forstand. Riktignok sørget de for at deres gudemor ikke kom opp til de himmelske regioner, det kunne jo føre til fortsatt barneavl.

(Først for en menneskealder siden sendte den katolske kirke som bekjent Maria til værs, formodentlig fordi man da regnet med at hanguden nå var blitt gammel og ensom, og jomfruen var passert overgangsalderen).....  

For Jesus selv ville naturligvis vår kirkes seksualisering av «Gud» til en fysisk avledyktig mannsperson som ble satt i forhold til hans mor, en vanlig kvinne, stått ikke bare som grov blasfemi, men også som en drøy personlig krenkelse. Selv om man kan si at han i noen grad hadde invitert til denne utlegning av hans mytologiske fullmaktskrev, kan en samtidig hevde at han prøvde å gardere seg mot hedenskapets seksuelle profanering av hans Messias-rolle ved å forby sine disipler å drive hedningemisjon. Den jødekristne menigheten, som viste størst respekt for Jesu autoritet, innlot seg jo ikke på jomfrufødselens mytologiske eksperiment.

Allikevel var «Guds rike» for Jesus i utpreget grad et «manns»-samfunn, en totalitær «mannsstat».... Han taler utelukkende om de fromme som «Guds sønner», bruker aldri fellesuttrykket «Guds barn» og taler aldri om «Guds døtre»..... Denne forestilling om «himmelrikets» karakter av «manns»-samfunn, som hang sammen med at det første menneske, Adam, var en mann (uten seksuelle behov), førte også til at den normale seksualiteten skulle oppheves. Den var jo i seg selv syndig, den skjebnesvangre følge av Adams og Evas syndefall, som brakte fødselens og dermed fremfor alt dødens smerte inn i verden.

Det er høyst sannsynlig at Jesus ut fra dette syn på seksuallivets sammenheng med syndefallet har gjort store anstrengelser for å bli kvitt sine erotiske følelser (Mt. 5:27 flg.), at det ikke er lykkes for ham og at han derfor var kastrat – for egen hånd (Mt. 19:12).

Dette samsvarer jo med hans historieoppfatning: Den siste generasjon var nådd, og de utvalgte – fremfor alt han som skulle være deres fører og frelser – måtte fri seg fra sin jordiske seksualitet, som var årsak til historiens generasjonsskifte og gang, og preparere seg på sin tilværelse som udødelige «ånder», dvs. som «engler i himmelen» da man «ikke gifter seg eller blir bortgiftet» (Mt. 22:30), fordi udødeligheten ville gjøre nye generasjoner overflødig.

Men verdenshistorien fortsatte sin utålmodige gang med mennesket, i strid med Jesu spådommer. Og så opplever vi det besynderlige fenomen at hedningene til gjengjeld har latt «Gud» selv «gifte seg» og foranstalte et mytologisk generasjonsskifte i «himmelen». Den himmelske konge ble i de jordiske kongers bilde utstyrt med en sønn og tronfølger i rent fysisk forstand.

Følgen er at den kristne kirkes imperium i ekstrem grad regjeres av tre menn: «Faderen, Sønnen og Helligånden». Med jomfrufødselen har kirken like til i dag klart å grunnfeste forestillingen om «Gud» som et hankjønnsvesen, en Super-Mann, og altså markert dette langt sterkere enn jødedommen gjorde det for to tusen år siden.

Kirken forstår ikke at «Gud» er og må være hevet over kjønnets relativitet. Den forstår ikke hva ånd er (...) «Gud» er og skal være den store, autoritære Mann, bare slik blir han det konkrete, synlige overhode i den kirkelige organisasjon. «Gud» er og skal være «Herren», «Faderen», «Sønnen». Ikke bare simpel herskertrang, men også noe så prosaisk som kjønnshovmodets storsnutethet skjuler seg i disse sakrosante gudstitler".

 

------------------------- 

 

Andreas Edwien: Dogmet om Jesus 1965, 5. utg. 1995, s. 49 – 68  (Pax Forlag).

11.10.2014