Sitatene nedenfor er hentet fra Andreas Edwiens bok "Dogmet om Jesus" (1965, 5. utg. 1995).
"Forestillingen om kosmos som en fleretasjes, tredimensjonal
bygning – fortrinnsvis på 8-9 etasjer: en underverden-etasje, en jord-etasje og en øverste avdeling i som regel syv himmeletasjer – tør være velkjent. Det er bare nå om å gjøre å holde seg klart
at den historiske Jesus uomtvistelig gikk ut fra at slik var verdensrommet bygget opp. Det er så viktig fordi det har vært avgjørende for hans oppfatning av «himmelen» som en selvstendig, topografisk verden, egnet som oppholdssted
for en gud og for andre vesener og sjeler som her førte en rombestemt, personlig avgrenset eksistens.
Verdensrommet hadde for Jesus en avdeling for den jordiske tilværelse og to avdelinger for den hinsidige
eksistens. Det var utvilsomt denne hinsidige dualisme Jesus var mest opptatt av, og som vi derfor i det følgende skal beskjeftige oss vesentlig med. Himmelriket med Paradiset og dødsriket med Gehenna ble fundamentale forestillinger i Jesu virkelighetsoppfatning.
Arrangementet innenfor hver av disse avdelingene varierte noe på Jesu tid, men prinsippet er klart.
Helt avgjørende for en korrekt forståelse av Jesu forkynnelse og opptreden er det å
ha på det rene at «Himmelriket» og «Gehenna» for Jesus ikke var symboler på transcendentale tilstander, men topografisk bestemte steder, svært realistisk oppfattet som bestemmende for menneskets skjebne etter døden.
Jesu nærmere syn er her tydelig bestemt av forestillingene i de senjødiske apokalypser, særlig 1. Henoksbok hvis kosmologi dels var utledet av bl.a. Daniels og Esekiels «åpenbaringer» av
den hinsidige verden, dels av fremmed, særlig persisk apokalyptikk (......)
Jesu verdensbilde er overhodet – som rimelig kan være – i langt nærmere samsvar med datidens enn med vårt
eget. Dette har kristendommens teologer vanskelig for å trekke konsekvensene av.
I samsvar hermed var Himmelen som topografisk sted for Jesus naturligvis først og fremst gudens, Jahves bolig. Jesu gud
var – som vi senere skal behandle nærmere – en gigantisk mannsperson som satt på en kjempetrone laget av «safirsten» (Ez. 1:26) og som rullet på solhjul i et himmelslott «bygget av krystallsten og omgitt av ildtunger»
(1. Hen. 14:10 f.).
I himmelslottets omegn befant Paradiset seg, «rettferdighetens hage» med herlige trær fylt av behagelige dufter (1. Hen. 32:1 f.). Her skulle de av Menneskesønnen utvalgte
«hellige» tilbringe evigheten og saligheten.
I dødsriket (som etter visse forestillinger befant seg under jorden, etter andre i himmelregionen) var der både mørke og lyse rom, for
henholdsvis de rettferdige og synderne. Her ble alle avdøde menneskers sjeler samlet til oppbevaring inntil dommens dag (1. Hen. 22:8 f.). Ved verdensdommen skulle sjelene «stå opp» og føres til himmeltronen og dømmes
til de to eneste muligheter for lønn og straff: evig salighet i Paradiset og evig straff i Gehenna. 1. Hen. 27:1-4, Lk. 16:22-26, 1. Hen. 56: 1-3, Mt. 13: 40-42.
Avgjørende i disse forestillinger
er, som man ser, den tredimensjonale topografi, og derfor fremfor alt den absolutte motsetning mellom Paradiset og Gehenna som menneskesjelenes definitive bestemmelsessteder. Like lite for Jesus som for hans samtid var dette billedlige betegnelser for metafysiske
tilstander, men faktiske steder hvor han mente menneskene etter verdensdommen skulle oppholde seg i en høyst reell og sansebestemt tilværelse.
Tilstanden til de syndere som
skal hentes av det himmelske «gestapo» og sperres inne i Gehennas konsentrasjonsleir, skal være karakterisert ved «gråt og tenners gnissel», og de fordømte skal uten at de av den grunn opphører å eksistere,
plages av en ulidelig tørst og bli uopphørlig stekt i «ildovnen» (Mt. 8:12, 13:42, Lk. 13:28, 16:24), mens på den annen side skal de «frelste» i Paradiset innta fornemme måltider og hygge seg i selskap med
historiske berømtheter, og samtidig sitte på troner som herskere over de dømte (Mt. 8:11, 19:28, Lk. 16:22, 22:30).
Jesus ville vært en bedrager om han ikke i all sin naivitet har ment
dette like realistisk som han har uttrykt det. Det er hevet over all tvil at han betraktet gjengse oppfatninger hos samtidige eskatologiske sekter som autentiske beskrivelser av den hinsidige verdens innretning (.....)
At Jesus med «evig straff» ikke har siktet bare til en «evig død» eller utslettelse, men virkelig har hatt den usedvanlig morbide oppfatning at det skulle dreie seg om en maksmalt langvarig tortur, det er vi dessverre
nødt til å gå ut fra på grunnlag av de foreliggende kilder.
De viktigste grunner er følgende: 1. De sekter Jesus var sterkest påvirket av – uten at dette
derfor er noe jødisk dogme – hadde ubestridelig denne oppfatning av de gudløses skjebne etter døden 2. Jesus har i en rekke ord tilkjennegitt at han delte dette syn på straffens art og varighet (Mt.
25:41, 46). 3. Han har aldri polemisert mot denne - sett i forhold til GT’s beskjedne eskatologi - voldsomme og sensasjonelle skjerping av straffeaspektet som møter oss i Det nye testamente. De få trekk som kanskje bryter
med denne oppfatning, er så spredte at Jesus tydeligvis ikke har villet gardere seg mot å bli utlagt slik som hans tilbedere har forstått ham på dette punkt (f.eks. i Augustana art. 17).
Den
som ikke vil oppgi sitt idol, og derfor her vil prøve å forbedre den historiske Jesus av redsel for å miste illusjonen om hans humanitet eller ufeilbarlighet, ender uvergelig i den umulige selvmotsigelse å rette en anklage
mot ham for å ha gjort seg skyldig i graverende slurv i sin språkbruk om dypt alvorlige spørsmål. Eller at han har ønsket å bli oppfattet vesentlig annerledes enn det som var hans hemmelige anskuelse, altså for bevisst
usann og villedende propaganda.
Dette måtte helt generelt innebære at Jesus i alt hva han sa til sine tilhørere overhodet ikke var til å stole på: at han har sagt noe ganske annet
enn hva han har ment, og ment noe ganske annet enn hva han har sagt. Man gjør derved hans opptreden til en rent bedragerisk skuespillerprestasjon.
En retning i moderne teologi, som er klar over at det verdensbilde
som ligger bak disse forestillinger er uholdbart, har lansert slagordet «avmytologisering». Man vil prøve å befri «Bibelens budskap» for den relative, mytologiske form, for at det skal bli akseptabelt for en generasjon
som har måttet oppgi antikkens verdensbilde.
Intensjonen er høyst rosverdig, men den metode man hittil har valgt, er helt forfeilet. Man har ikke sett at kravet om historisk sannferdighet
setter ganske bestemte betingelser og grenser for en slik operasjon.
Den hovedfeil avmytologiseringsteologene begår, kommer i og for seg klart til syne når de tror de kan beholde det kirkelige Kristus-dogme.
Og dette tror de fordi de gjør den alvorlige bommert å tro at Jesu teologi d.e. hans lære om «Gud» og om «Gud»s forhold til mennesket, er noe absolutt som er uberørt av hans verdensbilde og mytologiske
virkelighetsoppfatning.
Selv om man innrømmer at Jesus delte sin samtids kosmologi, så forutsetter man øyensynlig som en selvfølge, ut fra den besynderlige fordom om Jesu «religiøse»
ufeilbarlighet, at dette feilaktige verdensbilde bare var en nokså løs «ramme» omkring det som var hans egentlige overhistoriske «budskap», og at det ikke på avgjørende måte har preget, og dermed relativisert,
hans lære om det «eksistensielle» forhold mellom «Gud» og mennesker. Derfor mener man at man gjennom såkalt «interpretasjon», dvs. fortolkning er i stand til å eliminere denne mytologiske ramme på
en slik måte at «Jesus» fortsatt kan bli stående som almenkirkelig «gud» og hans «budskap» som den definitive «åpenbaring» av den autoritative ideologi.
Dette er en like naiv som skjebnesvanger misforståelse. En historisk sannferdig «avmytologisering» kan aldri bli noe annet enn en avdogmatisering. Vår oppgave er ikke å bevare eller restaurere dogmet om Jesus, ved å
skrubbe av det en avlegs mytologi, men derimot å «avmytologisere» vår kultur – ved å rense den for det usanne dogmet om overmennesket Jesus (.....)
Med andre ord: Det
fins i dag teologer som begynner å bli klar over at det for oss som lever i dag, forbyr seg å gjøre seg noe «bilde av den hinsidige eksistens» og at vi derfor må «avvise den apokalyptiske spekulasjon».
Men de kommer ganske på avveier fordi de mangler manns mot til i samsvar hermed å avskrive Jesu teologiske autoritet. De er blitt slaver av kirkens dogmatiske formler og orker ikke å ta et redelig oppgjør med dem. Derfor prøver
de simpelthen i smug å forandre og modernisere Jesu lære slik at «hans», dvs. det tomme Jesus-navns «autoritet» revet helt ut av sin religionshistoriske situasjon, kan passe for vår tid (.....)
Fordi nettopp myten var et helt avgjørende element i Jesu selvforståelse og virkelighetsoppfatning, kan han ikke avmytologiseres, bare avdogmatiseres. Enhver historisk person, Jesus innbefattet, har et ubetinget krav
på å beholde sin historiske identitet (.....)
Myten er et relativt historisk fenomen som vi verken har rett til eller behov for å «forandre». Dogmet er derimot
den kirkelig autoriserte påstand som vi selv har det fulle ansvar for og herredømme over.
Det verdensbilde som begrunnet Jesu forestillinger om tilværelsen etter døden, slik vi ovenfor
har møtt dem, er galt i selve sin grunnleggende, tredismensjonale struktur. Dette vet vi i dag, og vi har visst det lenge. Vi vet da også at «himmelen» ikke er noe egnet oppholdssted for en «Gud» i form av et kosmisk kjempemessig
menneskelignende vesen på en trone «der oppe», og heller ikke for noen «enbåren sønn» eller visegud ved hans side. Heller ikke er den noen sannsynlig oppbevaringsplass for avdøde sjeler, eller topografisk egnet
som belønnings- eller avstraffelsessted for disse.
Den virkelige «Gud» og den virkelige «hinsidige verden» er vesentlig annerledes enn Jesus forestilte seg det. Og menneskene kan ikke
– som han trodde – deles i to sjelelige «raser». Vi vet også at det overhodet ikke lar seg gjøre å tale om en rent fysisk «avstand» mellom himmel og jord, slik Jesus uten tvil har forutsatt. Vår
klode svever selv i det kosmiske himmelrom hvor ethvert punkt i virkeligheten er et kosmologisk midtpunkt.
Jesu forestillingsverden er med andre ord basert på en kosmologi som vi har måttet oppgi. Vi
vet at selve grunnlaget for Jesu verdensbilde er galt. Det gjenstår å trekke de teologiske konsekvenser, og å trekke dem ærlig og konsekvent!".
------------------------
Andreas Edwien: Dogmet om Jesus 1965, 5. utg. 1995, s. 39 – 49 (Pax Forlag).
04.10.2014