Luthersk ekstremisme

Guds ordning: sverdet og tyranniet

«Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne».

Er dette Jesus-ord i Luk. 19:27 uttrykk for «fiendekjærlighet»?

---------------------

Hos MARTIN LUTHER, Den norske kirkes øverste teologiske autoritet, finner vi mange flere uhyggelige, detaljerte beskrivelser av volden. Luthers forrykte autoritetstro, hat og voldsfantasier er ikke bare meget ubehagelig lesning, men sjokkerende. Det avgjørende er at denne ekstremistiske voldsteologien, helt fra oldtidens keiserkirke, fikk fatale konsekvenser for samfunnsutviklingen og for menneskers liv. Massakrer, tortur og terror gjennom den mørke middelalderens mange, mange århundrer er godt bevitnet og dokumentert.

Den katolske middelaldermunken BERNHARD AV CLAIRVAUX (en av den katolske kirkes største helgener) levde for ca. 800 år siden, flere århundrer før Luther opptrådte på historiens scene. Han bidro til at tempelridderne etablerte seg som en egen klosterorden.

Å drepe og utrydde hedninger er «den aktverdigste oppgaven for alle (kristne) som har valgt våpenhåndverket......Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv; dreper han, da arbeider han for Kristus.....Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus».

Jeg siterer nedenfor fra den lille boken «Luthers lille brune», som kristenfolket sterkt mislikte da den utkom på Religionskritisk Forlag i 2004/2006 (kilder og henvisninger kan hver enkelt slå opp). Den trekker frem i lyset Luthers Janus-ansikt; den mørke baksiden av den protestantisk-lutherske kristendomstype.

Nå som vi nærmer oss det store Luther-jubileet, er det særdeles viktig at almenheten – og kirkemedlemmene - får nærmere kjennskap til andre sider ved denne (av kirken) idealiserte, opphøyde forgrunnsskikkelse.

Luthers heslige verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn er gjeldende lære i Den norske kirke i dag: den såkalte «Folkekirken». I de famøse Grunnlovsendringer de siste år kalles det: evangelisk-luthersk lære.

 

http://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeordning/historiske-endringer-i-grunnloven/ 

https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=41039 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8840  

 

Evangelisk-luthersk lære er utledet av Luthers hovedprinsipp: «Skriften alene». Luthersk lære (Augustana) hevdes å ha «Bibelen» som overordnet rettesnor. Ettersom det er «Bibelens» skriftsamling, Det nye testamente («den nye pakt») som hovedsakelig gjelder for kristendommen og kristenheten, må vi anta at det er i denne skriftsamling Luther for en stor del har hentet «ammunisjon» for voldsteologien.

https://bokelskere.no/bok/luthers-lille-brune-sitater-fra-martin-luther/13200/ 

 

«Hver mann skal være lydig mot øvrigheten. For overalt er den øvrighet som finnes, innsatt av Gud. Men den som setter seg imot øvrigheten, setter seg mot Guds ordning. Men den som står imot, skal få sin dom. For øvrigheten bærer ikke sverdet for intet, den er Guds tjenerinne, en hevnerske satt til å straffe dem som gjør ondt». (Brevet til romerne i det trettende kapittel).

«Jesus vil at vi skal være lydige mot øvrighet, fyrster og herrer, uansett hvem og hvordan de er, og ikke bry oss om de innehar sine embeter med rette eller urette...Du skal ikke anklage myndighetene når du til tider blir undertykt av fyrster og tyranner som misbruker den makt Gud har gitt dem...Det er Guds vilje at jeg skal være lydig mot fyrsten, for han er der i Guds sted...».

«Gud lar skurker regjere pga. folkets synder...folk ser ikke sine egne synder, og tror tyrannen regjerer for sin egen skurkaktighets skyld. Så forblindet, gale og vanvittige er folk...Det er fortvilet og forbasket med den tøyelsesløse pøbelen. Ingen kan regjere dem så godt som en tyrann; han er lenken som holder hundene på plass. Skulle det finnes en bedre måte å regjere dem på, så ville Gud ha gitt oss en annen ordning enn sverdet og tyranniet».

«Hvorfor skaper og innstifter Gud stendene og ulikhetene i samfunnet? Han gjør det for å ydmyke deg under byrden og få deg til å erkjenne hvor svak og elendig du er».

«Ettersom Gud har gitt loven og vet at ingen holder den, så har han i tillegg innsatt folk til å drive den igjennom med pisken....Likesom eseldrivere, som uopphørlig må bearbeide eslene med pisken for at de skal lystre, slik må herskerne gjøre med pøbelen. De må drive, slå, kvele, henge, halshugge og radbrekke, for at man skal frykte dem og folket holdes i age».

«......For hånden som fører sverdet og dreper, er ikke lenger en menneskehånd, men Guds hånd. Det er ikke mennesket, men Gud som henger, radbrekker, halshugger og dreper. Det er Gud som fører krig».

«Hva er krig, annet enn å straffe urett og ondskap? Er det ikke fordi man ønsker fred og lydighet at man går til krig? Skjønt det kan synes som om å drepe og røve ikke er en kjærlighetsgjerning, og den enfoldige kan tenke at dette ikke er kristne gjerninger og ikke sømmer seg for en kristen, så er det i sannhet likevel en kjærlighetsgjerning».

«...Og i en slik krig er det en kristen kjærlighetsgjerning trøstig å kverke fienden, å plyndre og brenne og gjøre alt som er skadelig inntil man har overvunnet ham».

«Verden er intet annet enn djevelens rike. Derfor er den da også en berme av synd, død, Guds vrede, helvete og all ulykke...».

«Verden er Guds motstander også når den er som best, frommest og helligst....Finner du noe tappert og rettskaffent i verden i verden, så si: Er Kristus der; bra. Er Kristus ikke der, så er uten tvil djevelen der».

«De tre fiendene av Kristus og oss er: Verden, kjødet og djevelen...Sikkert er det at Gud vil omstyrte verden og allerede har bestilt en ild som skal brenne den opp og smelte den; Peters andre brev 3».

-------------------------

 

«Vi må derfor slå fast at det i forholdet mellom gud og djevel hersker total forvirring i kristendommens gudsbegrep. Og dette forklarer hvorfor en stor del av menneskene i vår kristne kulturkrets fremdeles er preget av den samme forvirring – i sitt syn på seg selv og sin jordiske historie og sine tanker om krig og fred – etter at de i opptil 60 generasjoner har vært svimeslått av sine kristne kirkers og teologers påstand om at de er skapt i denne fiktive gud-djevels bilde.

Det vesen som går under navnet «Gud» i vår «kristne» verden – og som også tillegges en rekke gode egenskaper og velgjerninger – er altså intimt knyttet sammen – identifisert – med et maskulint uhyre som går umerkelig over i djevel-begrepet og opptrer i den bevisste hensikt å plage, torturere og massakrere mennesker og ødelegge deres livsmiljø. Dette teologiske fantasifoster, dette ufyselige mytologiske monstrum herjer stadig i vår kultur, fordi vi lar våre kirker og teologer holde det kunstig i live. Å få «tatt livet av det», før det får gjort den siste uopprettelige skade som truer oss alle, ser jeg som en av vår tids aller viktigste oppgaver i fredsarbeidet».

(Andreas Edwien:  «Er kristendommen en fare for verdensfreden?», 1977/1986. Utgitt i samarbeid med Human-Etisk Forbund).

--------------------------- 

 

«Kristne må sjå si eiga historie for å forstå dei valdelege sidene ved islam i dag».

«Fanatisme og vondskapen IS viser no er det same som kristne erobrarar gjorde i Latin-Amerika gjennom to hundreår under kolonitiden...Vi burde ikkje ha ei kjensle av at kristendomen står over islam. At vi er overlegne. Det er ei naiv oppfatning at kristendomen er humanistisk, medan islam er vond», sier historikeren Roger Griffin til Vårt Lands papiravis 26. febr. 2015.

Men slikt kan ikke Vårt Land la stå uimotsagt, så den hyrer inn en konservativ biskop for å korrigere historikeren.

http://www.vl.no/troogkirke/forskar-og-biskop-i-klinsj-om-valdeleg-kristendom-1.318659    

«Det tok svært lang tid for kristendomen å ta til seg og tilpasse seg opplysningstidas ideal om humanisme, toleranse og demokrati. Det er utruleg kor vi alle har gløymt kor nyleg vald var ein del av kristendommen».

(Roger Griffin)

Nei, vi har ikke alle glemt kirkens voldshistorie! Og om vi har glemt den, eller er uvitende om den, er det kirkens sensureringsiver («fortielsens sensur») som har bidratt til «glemselen». Det er kirken som ikke tåler å bli minnet om sin voldshistorie. Det er i seg selv et talende tegn på at kirken har mye å skjule. Den gjør alt for å hvitvaske seg og fjerne blodsporene i sin skammelige historie gjennom mer enn 1700 år.

Avisen Vårt Land er meget aktiv i den avledningsstrategi som har til hensikt å plassere ansvar og skyld utenfor egne rekker. Avisen skriker høyt om antisemittisme i «muslimske miljøer», men TIER om den kirke-kristne antisemittisme, teologisk og historisk. Tvert om, Jesu irrasjonelle hat og utskjellinger av jødiske «fariseere og skriftlærde» gjentas og gjentas fra Den norske kirkes prekestoler i dag. Kirkens menn og kvinner har lite forstått og lite lært.

Ingen har gjennom årtusener ERFART det kristne fiendehat, fysisk og sjelelig, som det jødiske folk. Vi har knapt språk for det forstokkede, primitive barbari kirken har utfoldet gjennom årtusener. Det er fremfor alt de lange tidsperspektiver som er så avslørende for kirken. Voldsutøvelsen var ikke begrenset til marginale miljøer, enkeltstående bevegelser, kortvarige episodiske eller tilfeldige utbrudd forårsaket av geistlige maktpersoner som «misbrukte religionen», eller som ikke hadde forstått «evangeliet» rett. Man unnskylder dem gjerne med at de var «barn av sin tid», men bekrefter dermed at kirkelærernes teologi var og er en historisk-relativ konstruksjon.

 

KIRKENS RELIGIONSHAT I VÅR TID  

 

Nå har en av kirkens «folkekirkelige» prester, Einar Gelius, alliert seg med den halv-kristelige og/eller halv-ortodokse skribent Hege Storhaug, som synes å ha viet sitt liv til et verbalt «korstog» mot islam. I humanismens navn, må vite. Men maskene slår sprekker. Religionshatet (fiendehatet) lar seg ikke kamuflere i dannet veltalenhet.

Det var vel bare et tidsspørsmål når den kristne Hege Storhaug skulle komme «ut av skapet» (jfr. bl.a. intervjuer i den kristne avisen Dagen). 

http://www.dagen.no/Innenriks/-_Kristne_bør_være_stolte-12103 

Se her hvordan Hege Storhaugs fornektelse av kirkens jødehat kommer til uttrykk:

http://www.dagbladet.no/2015/01/28/kultur/meninger/joder/muslimer/debatt/37416550/ 

Disse to kristen-apologeter, Storhaug og Gelius, fremmer den samme velkjente dualisme:  «vi» og «dem». Tankegodset er sørgelig velkjent. Den (siviliserte) «gode» kristendommen skal belære og veilede den (usiviliserte) «onde» islam. 

«Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag. Nå må snart flere våge å si dette høyt og tydelig i den pågående debatten.  Vi må våge å konfrontere islam — både teologisk og politisk. Kristendommen og kirken i den vestlige verden har gjennomgått store forandringer de siste 100 årene. Ganske enkelt fordi religionen og kirken har blitt konfrontert og debattert i det åpne rom».

http://www.dagbladet.no/2015/02/26/kultur/meninger/kronikk/debatt/islam/37916571/

Det er påfallende at Storhaug ikke har våget å konfrontere kristendommen - teologisk og politisk. Kristendommens «ideologi og verdigrunnlag» er ikke et tema verdt oppmerksomhet. Både Storhaug og Gelius viker unna redelig konfrontasjon med den kristne kirkes (autoriserte) bekjennelse og teologi:  verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning. De gjentar bare klisjeene. Ingen av dem nevner Augustana art. 1 og 17.

Kirkens bekjennelse og teologi er ikke de senere år «blitt konfrontert og debattert i det åpne rom». Nå vet nok både Gelius og Storhaug at idehistoriker, Jesus-forsker og kristendomskritiker Andreas Edwien gjennom sine kritiske forskningsarbeider det siste halve århundret meget skarpt og direkte, offentlig, har utfordret kirkens teologi på dens mest avgjørende punkter: Jesus-dogmene (unnfangelse, oppstandelse, himmelfart - og gjenkomst til DOM).

Vår erfaring er at den som snakker kritisk, høyt og tydelig om kristendommens «ideologi og verdigrunnlag» tvert om blir søkt tiet ihjel "i det åpne rom", også i dag.

Presten Gelius, om han aldri så mye har profilert seg som homo-liberal, fotballfrelst og folkekirkelig prest, med stor seksuell appetitt, er ikke i stand til å konfronteres med saklig og faglig fundert kritikk av tankeinnholdet i den «evangelisk-lutherske lære» han selv har avgitt ordinasjonsløfte til. Som mange av sine geistlige kolleger oppholder menighetspresten Gelius seg i periferien av de prekære hovedproblemer i kirkens aktuelle lære og teologi.

«Hun (Storhaug) har vist oss hva religionen islam har ført til av ekstremisme og undertrykkelse både her i Norge og over alt ellers i verden».

«De kristne hadde en sentral rolle i fremveksten av det humanistiske vestlige demokratiet. Kristne har kunnet gå til Jesus som et eksempel. Jesus gikk i kampen mot de geistlige slik Martin Luther blant annet gjorde. Han hadde Jesus som forbilde da han ville frata geistlige makt».

http://www.dagen.no/Innenriks/-_Kristne_b%C3%B8r_v%C3%A6re_stolte-12103 

Hva kristendommen «har ført til av ekstremisme og undertrykkelse både her i Norge og over alt ellers i verden», er det nok langt mer ubehagelig og sjenerende for kristen-apologetene Einar Gelius og Hege Storhaug å reflektere over. Derfor velger de benektelsen. Derfor oppgir de ingen konkrete referanser til kirkens (volds)historie. De skyter på islam fordi de ikke er i stand til å reflektere kritisk over sin egen religions stadig aktuelle og gyldige bekjennelser.

http://www.dagbladet.no/tag/hege_storhaug 

Kristendommen og islam er «tvilling-religioner» (den første riktignok mange århundrer eldre enn den andre), med røtter i det samme jordsmonn. De er både allierte og motstandere, venner og fiender. De er som umodne søsken som konkurrerer om foreldreautoritetens oppmerksomhet. Den kroniske rivalisering, spenning og konflikt mellom kristendommen og islam viser alt annet enn fredelig omgang. Det er ikke mye «søskenkjærlighet» å spore. De er politiske, militante og imperialistiske. Den enes straffetrusler og illgjerninger slår tilbake på den andre. Kritikk av den ene slår tilbake på den andre. Kanskje derfor har de også trang til å beskytte hverandre?

Den historieløse idealiseringen av kristendommens historie kommer klart frem her:

«Biskop Nordhaug meiner at kristendomen kan hjelpe islam...I hans auge er kristendomen kulturelt elastisk, medan islam er meir som ei samfunnsoppskrift...Det tok ikkje lang tid for kristendomen å bli sivilisert. Det tok heller lang tid for kristendomen å sivilisere vår kultur...Vi må heilt tilbake til byrgjinga av antikken, då kristendomen kom som ei humaniserande kraft».

(Vårt Land 26. febr. 2015)

«Imamenes hovedoppgave er rimeligvis å undervise medlemmene i islam og lede gudstjenestene. Men hvilken lydhørhet har de for impulser utenfra? Jeg tror det råder en sterk lojalitet til Koranen blant de troende i moskeene. Samtidig kan man mistenke at frykt for mulige følger bidrar til å holde intern kritikk nede».

(Ja, akkurat som i den kristne kirke, hvor det råder en sterk lojalitet til «Skrift og bekjennelse» blant kirkens presteskap og i de kristne kirkers gudstjenester/messer hver eneste søndag ).

Dette sto å lese på debattsidene i Vårt Land torsd. 19. mars. Her får vi også opplyst følgende:

«Kristendomen tek til der religionane stoppar – ved oppstoda...Søkjer tilhengjarane mot grunnleggjaren, finn dei berre ei grav og morkna bein. Vi kristne er dei einaste som, når vi søkjer mot grunnleggjaren, kan samlast om ein oppstaden og levande Herre og Frelsar. Ære vere Gud i det høgste!».

En ortodoks teologistudent (Anders Hove) på Aftenpostens nettavis 19. mars sier det slik:

«Bibelen er menneskets vitnesbyrd om Guds openberring i historia, det er også dette som er sant. Gud har openberra seg i historia, for å frelse alle dei som trur på han».

-------------------------

 

Det er av stor betydning å påpeke at kirke-kristendommen innledet sine voldsorgier, sin  misjonsimperialisme og sine erobringskriger lenge før islam eksisterte. Kristendommens jødehat og grufulle helvetestrusler eksisterte i mange århundrer før islam oppstod.

Islam kan på mange måter forstås som en forsvarsreligion, som tidlig kom i kamp-posisjon til kirkens totalitære «Gud» (identisk med oldtidsprofeten Jesus) OG dennes straffetrusler mot Allah, profeten Muhammed og religionens tilhengere. Islam overtok voldstruslene fra kristendommen og vendte dem mot den samme religion.  

Den kristne kirkes aggressive misjonsvirksomhet over hele verden (først katolsk, så protestantisk) viser dens totalitære vesen. Den søkte og søker verdensherredømme. Den har fortsatt som mål å «kristne» (nå: «snik-kristianisere») ikke bare det norske samfunn, men hele verden. Den norske kirke omtaler seg som «en bekjennende og misjonerende kirke». Det er en kirke vi har god grunn til frykte. Det hjelper ikke at Den norske kirke de senere år har føyet til «en tjenende kirke», som for å mildne sine totalitære maktambisjoner.

Å erobre og søke makt over menneskenes sinn og psyke er en alvorlig krenkelse av menneskeverdet. Når dette skjer planmessig fra småbarnsalder er det overgrep. Det er i totalitære regimer - religiøse og politiske -  vi finner denne type kontrollbehov, tanketyranni (indoktrinering) og frihetsberøvelse, dvs. invaderende krenkelse av privatsfæren og enkeltmenneskets integritet. 

Kristendommen og islam kappes krampaktig om å være «fredsreligioner», dvs. å frita «religionene» (les: seg selv) for ansvar og skyld. Det er en grusom hån mot menneskers lidelse og død disse to religioner har forårsåket på flere kontinenter, historisk og aktuelt.

Disse to politisk-imperialistiske verdensreligioner har mange trosforsvarere og lojale tilhengere i norsk medieoffentlighet til å hjelpe seg. Rekken av ukritiske kristen-apologeter og islam-apologeter i vår medieoffentlighet og innenfor Akademia er lang som et vondt år. Det naive og romantiske forholdet til kristendommen (og «religioner») vi så ofte møter hos journalister, skribenter og forskere er dypt foruroligende.

(Jfr. Per Fugelli, Henrik Syse, Dag Øistein Endsjø, Olav Elgvin, Bjørn Olav Utvik, Knut S. Vikør, Jan Opsal, Torkel Brekke, Lars Gule, samt bloggerne Daniel Joachim Kleiven, Håvard Nyhus, Bjørn Stærk, Oddbjørn Johannessen, Robin Haug m.fl.).

Religionshistoriker Gro Steinsland m.fl. står tilsynelatende opp for teologisk fornyelse og religiøs reform, men hun demonstrerer en sterk kirkelig-teologisk slagside. Jeg siterer:    

«Fenomenet Gud kan religionsvitenskapen verken bortforklare eller bevise, det hører til en annen divisjon enn vitenskapen...I en religion som har Inkarnasjon som hovedsymbol, angår menneskelivet i hele sin bredde kirken».

Praktiseres kirkelig barnedåp og misjon verden over på grunnlag av et «symbol»?

Skal Jesus «komme igjen for å dømme levende og døde» på grunnlag av et «symbol»?

Inkarnasjonen er ikke formulert som «symbol» i kirkens lære- og bekjennelsesgrunnlag, men som en reell historisk-faktisk kjensgjerning. Kirken lærer og forkynner at «Gud» ble FØDT i tiden og historien. Vår tidsregning begynner som kjent med «Kristi fødsel» år 0. Gudens historiske fødsel feires hvert eneste år. Kristus er et (egen)navn på den kristne «Gud». Betegnelsen har opphav i hersker- og kongetittelen «messias», som betyr den salvede.

Symboliseringskunsten er den moderne «kriseteologiens» strategi for å redde kirkens uholdbare dogmer om Jesus fra det totale havari. Det er ikke vakkert, heller ikke i Steinslands naive og romantiske utgave i Klassekampen den senere tid.  

«Jo da, kirkehistorien har satt blodige spor, til tross for Jesu humanistiske budskap: Elsk deres fiender», sier Steinsland.

Nei! Jesus fra Nazareth var ingen humanist! Sanne humanister verken skaper eller trenger «fiender».

 

KRISTEN OG MUSLIMSK TERROR    

 

«Avgjørende at vestlige ledere ikke gjør dette til en kamp mellom islam og Vesten» (utenriksminister Børge Brende, Aftenposten 20. 02.2015).

Språkbruken her er meget interessant. Hvorfor blir den arabiske verden karakterisert ved sin religion, men ikke Vesten/den vestlige verden? «Vesten» består vitterlig av stater og nasjoner som i århundrer og årtusener har vært helt avgjørende påvirket av kirke-kristendommens innflytelse, slik den arabiske verden har vært formet av islam. I generasjon etter generasjon er de europeiske folkene oppdratt til (lydig) å bøye kne for den kristne «Gud»: universets skaper og verdens eneste hersker.    

Vi bombarderes av nyheter om muslimske selvmordsbombere og terrorister som sprer død og frykt i bl.a. Syria og Irak, men ikke om kristne (Vestlige) invasjonsstyrker, bomber og føreløse droner som i mange år har terrorisert sivilbefolkningen utelukkende i muslimske land.

Vi kan vanskelig bebreide muslimer om de ikke ser forskjell mellom kristendom og «Vestlige verdier» (kors og bomber, misjon og imperialisme/kolonialisme). Heller ikke det kristne Vesten later til å se forskjell mellom islam og «Arabiske verdier».

Vi møter en kakofoni av forvirrende stemmer i våre kristelige medier. Er det en sivilisasjonskrig, religionskrig eller verdikamp som pågår? Er den islamistiske terror bare et internt, sekterisk anliggende? Hvorfor halshugger radikale islamister vestlige journalister og hjelpearbeidere for åpen scene, om det ikke er for å demonstrere sitt hat og raseri mot det kristne Vesten?

Hvorfor faller vestlige bomber bare over muslimske land?

Den ene religionens grufulle voldstrusler, straffejustis og hevnbegjær er ikke verre enn den andres. Fiendskapets ideologi vekkes til live i et nytt våpenkappløp og ny militær opprustning. Verden deles inn i det enkle dualistiske skjema: "de gode" mot "de onde". Vi kjenner gufset fra den kalde krigens dager i det kristne Europa.

I avisen Vårt Land og på Verdidebatt blir vi konstant minnet om at det handler om en eldgammel og dyptgående religionskonflikt; et uverdig og primitivt fiendskap mellom to konkurrerende autoritære religioner. Ja, nettopp en religionskrig!

Hvor lenge skal vi tillate disse to religioner å terrorisere verden?

Man får et klart inntrykk av at Vestens (og Norges) kristent oppdratte analytikere og kommentatorer ikke forstår, eller ikke vil forstå hva som skjer. Et felles kjennetegn er at de unnviker alle tema som kan risikere å bringe kristendommens voldselementer inn i synsfeltet.

Vi kan registrere minst to strategier: enten ved at den såkalt "milde pasifisten" (nå: humanisten) Jesus stilles opp i kontrast til krigeren Muhammed, eller ved at "religionene" samlet frikjennes (da kan ingen enkeltreligion kritiseres, heller ikke kristendommen).

Redaktører, skribenter og forskere unnviker (med få unntak) å berøre kristendommens rasistiske og antisemittiske teologi og historie gjennom mer enn 1700 år. Vi finner ingen kritisk gjennomgang av kirkens verdensomspennende misjon. Dette kan vi jo forstå når en rekke uteksaminerte kristne journalister fra NLA Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand har inntatt avisredaksjonene i det ganske land.

Det er i mediene åndskampen må føres, uttalte en ledende kirkemann i 1980-årene. Han fikk sitt ønske oppfylt da den kristne journalisthøgskolen ble etablert.

 

EN «MUSLIMSK LUTHER»?

 

Ganske riktig: kristent oppdratte forskere, skribenter og journalister ser ikke «bjelken i sitt eget øye»; de feier heller for naboens dør enn for egen dør. Fra flere hold hører vi ropet om fornyelse og modernisering av islam. Fra kristelig og halv-kristelig hold blir det ofte hevdet at islam trenger å gå gjennom en Reformasjon og en Opplysningstid (som om disse to fenomener skulle være likestilt).

Underforstått:  kristendommen er allerede «fornyet» og «modernisert». Tja, mon tro det.

«Selv er jeg av de som har ment at man i islam må få en Luther, en reformasjon. Men av samme grunn: all den grunn en muslimsk Luther ikke finnes, er islam altså synonymt med en til sin kjerne ekspanderende og voldelig ideologisk imperialisme som er villig til å benytte de frykteligste terroristiske virkemidler overfor sakesløse mennesker».

http://www.verdidebatt.no/robinhaug/?replies=true   

«Jeg har alltid ment at folk burde sette seg ned å lese Qur'an hvis de ønsker å forstå noe som helst av hva som foregår i vår tid. Det er nok ikke mange politikere som har lest i Qur'an, men de er mange som på merkeligste vis bare har definert islam som fredens religion...».

«Derfor: hvor ser du konfrontasjonen? Hvor er Luther? Eller hvis du ikke ser den eller ham, hva kan, og bør, vi andre gjøre i mellomtiden? Skal vi bare utholde angrepene på demokratiet og ytringsfriheten samt terroren? Skal vi utholde dette mens vi håper på at den islamske Luther snart skal komme?».

Denne kryptiske filosofen på Verdidebatt hevder i fullt alvor at den arabisk-muslimske verden trenger en «muslimsk Luther». En av historiens mest hatefulle forgrunnnskikkelser – antisemitt – blir altså oppstilt som religiøst-etisk ideal for den muslimske verden.

Filosofen oppfordrer ikke det norske folk (hvorav ca. 70% står som kirkemedlemmer) å lese Det nye testamente, bekjennelsesskriftene eller Martin Luthers skrifter. Ingen av Luthers skrifter nevnes.

 

«DET RELIGIØSE EVOLUSJONSTREET»

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-av-Bjorn-Stark-Uvitende-og-slurvete-religionskritikere-slipper-for-lett-unna-7908819.html

 

Jeg siterer en kritisk kommentar på Aftenpostens nettavis til ateisten (?) Bjørn Stærks meget tvetydige holdning til «religionskritikk»:

«Vi skal ikke ønske oss noen islamsk reformasjonstid, for den europeiske satte Europa i brann, og islam er allerede midt oppe i ei reformasjonstid som har satt den muslimske verden i brann».

Det sørgelige faktum i vårt (evangelisk-lutherske) statskirkeland er at en reformasjon av Reformasjonens læreskrift fra 1500-tallet ennå ikke har funnet sted. Luthers antisemittisme, autoritetsdyrkelse og menneskeforakt er tvert om på ny grunnlovsfestet i vår tid, uten offentlig debatt. Det tyder ikke på at noen "religiøs evolusjon» har funnet sted.

Blogger og skribent på Aftenpostens nettavis, Bjørn Stærk, er også besatt av islam. Det er forbløffende mange kristent-oppdratte skribenter som VET hva islam trenger.    

«Det islam (!) trenger er derfor ikke store reformer, men å løsrive verktøy som allerede eksisterer fra de som misbruker og misforstår dem».

«Om alt dette er historisk riktig er uviktig. Det viktige er hva troende tror, og hva de gjør med den troen. Verre er det at liberale ideer sliter i motvind i mye av den muslimske verden. Men det er ting som kultur, oljepenger, diktatorer, fattigdom og krig som gir motstanderne deres styrke, ikke at de forvalter «ekte» islam. Alt kan utfordres, for den som føler seg kallet».

«Men dette var småtteri mot det mest radikale Luther gjorde. Hadde du spurt en kristen i 1500 om muligheten for å endre kristendommen, ville de svart at alt sånt må komme fra Roma. Men protestantene forkastet hele Vatikanet og mange av tradisjonene det hadde bygget opp. Vi tar dette for gitt, men det var en revolusjon på linje med å forkaste sunnaen».  

«Alt er mulig i det religiøse evolusjonstreet. Selv om den «siste profeten» og den «endelige tolkningen» har kommet, så kan det komme en ny i morgen».

«Religioner er fleksible men også ustyrlige, siden de har sine egne autoriteter».

«Men det er på tide å si farvel til religionskritikere som tror at alt lett kan endres fordi det bare er å «tolke annerledes», og de som tror at ingenting kan endres og at «fundamentalistene har rett». Vi kan også si farvel til religionskritikere som synes teologi er for kjedelig til å finne ut hvordan troende faktisk tenker. De kan ta med seg religionsvennene som bare snakker i floskler».

«Det er ikke bare religiøse mennesker som trenger kritikk og motstand, men også vi ikke-troende. Den kritikken bør starte innenfra».

-------------------------      

 

«På tide å setja i gang eit internasjonalt arbeid for å reformere eit doktrinært islam, og la også den religionen få koma seg gjennom ei opplysningstid!»

(Dag og tid, Hallgrim Berg 16. jan. 2015). 

http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=2204  

«Ikke et eneste toneangivende medium, ikke en eneste partileder tør å ta islam på alvor, det til tross for at islam aldri har gått gjennom en humaniserende Opplysningstid...Når og hvor kommer neste angrep på vår sivilisasjon, etterfulgt av Allahu Akbar...Norge og Europa er erklært krig...fascismen i islam...».

(Hege Storhaug, Dagbladet 17. febr. 2015)

Bør vi ikke heller spørre: hva vil det si å ta en religion som kristendommen «på alvor»? Nettopp det at den norske Grunnlov har gjeninnført den inhumane og autoritære evangelisk-lutherske lære viser vel klart at kristendommen aldri har gjennomlevd en «humaniserende Opplysningstid»?  

(Confessio) Augustana er en stående KRIGSERKLÆRING mot verdens folk og deres religioner. Dette heslige skriftet (læren!) er til alt overmål godkjent av det norske Storting, uten demokratisk debatt.

Hvordan har dette kunnet skje i en demokratisk rettsstat i vår tid?

Hvordan kan vi kalle oss et sivilisert og humant kultursamfunn med en slik autoritær og barbarisk LÆRE innskrevet i vår Grunnlov? Hvordan kan vi bekjempe antisemittisme når en av historiens verste antisemitter, Martin Luther, står som den såkalte «Folkekirkens» fremste teologiske autoritet?

------------------------------ 

 

"Det avgjørende brudd i reformasjonens menneskesyn og skriftsyn skjedde ved at Luther fremhevet menneskets syndighet langt sterkere enn moderkirken, og at Skriften skulle danne det eneste grunnlag for liv og lære (den protestantiske systematikk bygger på troen på den inspirerte Bibel, som da måtte være motsigelsesfri, hvilket den ikke er).

Begge disse punktene ble omstridt på 1700-tallet, med nye historiske og naturvitenskapelige erkjennelser. Kirken måtte nå stadig skifte mening om hva som var «Guds vilje». Fordi de protestantiske kirker ikke hadde en autorisert læreinstans, men bare «Skriften alene» å stole på, måtte reformatorene finne en begrunnelse for Bibelens selvstendige autoritet. Det skjedde ved læren om verbalinspirasjonen. Den skulle garantere Bibelens autoritet, men også den rette forståelse.

Men mangfoldet av protestantiske kirkesamfunn viste at «Skriften» ikke kunne være sin egen tolk. Bekjennelsen kom til å fungere som en ramme for forståelsen, og denne ble den protestantiske parallell til den katolske tradisjon. Læreautoriteten forskyves fra paven til «Skriften» og de protestantiske bekjennelsesskrifter.

Etter hvert som autoritetsbegrepet ble avløst av kravet om autonomi for den enkelte, ble også «Skriftens» posisjon som etisk grunnlag svekket. Fra Opplysningstiden hadde ikke kristendommen lenger monopol på å forklare virkeligheten. Hvordan skulle så kirken forene kravet om autonomi med «Guds» krav i åpenbaringen? Hvor skulle nå grensene for bibeltekstenes gyldighetsområde settes?

Så har den europeiske kirke i nyere tid - fordi den ikke kunne fremlegge et kristent alternativ til Opplysningstidens toleranseidé - forsøkt å gjøre opplysningstidens idealer til sine ved å gi dem en kristen begrunnelse og et kristent innhold».  

(...slik den i dag skamløst forsøker å kristne humanismen).  

Vi kan vel si det slik at kirken(e) fortsatt strever med å forklare teologisk sine skiftende standpunkt til en rekke sosial-etiske spørsmål (ekteskap, skilsmisse, kvinne-emansipasjon, uekte barn, barneoppdragelse, samboerskap, prevensjon, abort, homofili m.m.). De langvarige interne stridigheter gjennom det foregående århundre frem til i dag er svært avslørende for kirkens etisk-moralske inkompetanse.

(En del av avsnittene ovenfor er hentet og satt sammen fra Egil Hjeldes bok: «Bibelsyn og samfunnsutvikling», 2002).

 

HELVETESDEBATTEN PÅ 1950-TALLET 

 

Den tåpelige, infantile helvetesdebatten på 1950-tallet blant kirkens lærde biskoper og teologer er et konkret, historisk eksempel på at Opplysningstidens idealer ikke har funnet gjenklang i den norske Statskirke. Tenk at opplyste prester, biskoper og teologer i fullt alvor for bare 60 år siden (sammen med politikere og jurister) førte en alvorlig diskusjon om fortapelsens mulighet!

Det er tenkningens og moralens fullstendige kollaps!  

Mange vil i dag betrakte den kristne kirkes «tro på helvete» (i alle dens groteske beskrivelser og umoralske utgaver) som latterlig og antikvarisk. Man kan le den bort, eller forferdes av dens innhold – og menneskesyn. Men den har vitterlig terrorisert verden i mer enn 1700 år! Og kristen misjon fortsetter å bre denne «giften» ut over verden. Med denne «fryktens etikk» har kirkens menn opprettholdt sin uhyggelige makt over menneskers sinn.

«Snik-kristning» pågår for fullt i vårt land. Kristenfolket har stille og umerkelig «infiltrert» alle samfunnsområder. Ensrettingens monotoni lyder fra alle mikrofonstativer i den offentlige sfære: politikk – medier – akademia («alt er likt», som en forfatter nylig uttalte det). 

Kirke-kristne autoriteter, fraksjoner og partier fremmer på ingen måte inkludering, mangfold, eller såkalt «multikulturalisme». Tvert om lengter de tilbake til middelalderens kristne enhetskultur. Derfor feirer Den norske kirke hvert år den autoritære krigerkonge «Olav den hellige» (med utallige millioner i statsstøtte). Hvis kirken hadde hatt et minstemål av demokratisk innstilling eller sinnelag, ville den selvsagt aldri ha søkt gjennopplivet middelalderens (sakrale) kongeideologi og helgendyrkelse.

«Den tidlige kirke erfarte at evangeliet var sant i møte med mange religiøse og filosofiske alternativer. Hvorfor skulle det være annerledes i dag? Som Peter må vi være beredt til forsvar for det håp vi eier. Det betyr at vi må lære å angripe, for det er det beste form for forsvar. Vi må ut og møte forskjellige livssyn og vise at de kommer til kort. Og at kristen tro, rett forstått og rett etterlevd, er mer enn nok for alle behov. Evangeliets sannhet veier tyngre enn alle alternativer. Men vi kan ikke holde fast på dette uten å vise i ekte diskusjon at det er gode grunner til å tro. Jeg er overbevist om at vi kan stole på at Gud og Hans Ånd kan lede oss til sannheten. Som innebærer like mye at vi avslører alternativene, som at vi viser evangeliets sannhet».

(David Cook: «Tro på avveier», Lunde Forlag 1999. Oversatt av Bjørn Are Davidsen, med et forord av ham).

 

Religiøs-kristent motivert raseri, hat og fortielse

 

Norges mest radikale og konsekvente kristendomskritiker i det forrige århundret, Andreas Edwien, opplevde gjennom nær en mannsalder at hans kritiske forskningsarbeider ble motarbeidet, latterliggjort og fortiet.

Da førsteutgaven av Dogmet om Jesus utkom i 1965, ble boken maltraktert av Dagbladets kristent oppdratte programsekretær i NRK, Yngvar Ustvedt, hvis bokomtale var skrevet «i en blodtåke av raseri», i følge Jens Bjørneboe. Edwien selv ble nektet tilsvarsrett i Dagbladet. 

https://nbl.snl.no/Yngvar_Ustvedt 

Av en rasende kristen journalist i Morgenbladet ble Edwien 30 år senere (1995) bl.a. omtalt som «landsbyidiot».

http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9522/boker/3.html     

Den kristne dagsavisen Vårt Land opplyste samme år (1995) at Dogmet om Jesus  «av teologene var blitt møtt med 30 års velfortjent taushet».

Dette er bare få eksempler på kirkelige aktørers skandaløst avslørende uttalelser (offentlig!) i nyere tid. Denne vår nære historie viser med sørgelig klarhet at kirken ikke verken forstår eller respekterer elementære demokratiske prinsipper.

Vi vil gjerne vite hvordan Den norske kirkes biskoper og ordinerte teologer i dag klarer å forene ytringsfrihet og religionsfrihet med Augustana art. 1 og 17. Kristen-apologetene Per Fugelli og Jan Syse er kanskje ikke de rette til å svare her? I følge Den norske kirkes autoriserte, offisielle bekjennelse (som deles av Vårt Lands redaksjon) er alle «vantro»;  jøder og muslimer, som også vi gudløse - likestilt med «djevlene». Vi er onde av natur og (allerede) dømt til «pine uten ende».

Er dette et budskap om «nåde, fred og kjærlighet...»

http://www.aftenposten.no/meninger/Henrik-Syse-Budskapet-om-nade_-fred-og-kjarlighet-er-en-motgift-mot-ekstremisme-og-terror-7885183.html 

 

Under kirkens tak er kravet til lydighet og underkastelse absolutt. Apostolicum skal under kirkens tak fremsies uten motsigelser. Å forene dialog med voldstrusler er bare mulig i den religiøs-kristne, forstyrrede fantasi. 

Den anti-demokratiske kirke manifesterer seg på flere måter i dagens samfunn. I år 2015 (!) har vi en statsfinansiert «trosopplæring» for barn og unge mellom 0 – 18 år (som vi vet er det indoktrinering av umyndige barn og unge kirken har som hovedsatsingsområde, år etter år). Majoriteten av kirkens medlemmer er tvangsinndøpt som spebarn. Kirkens trosopplæring har som fremste hensikt å binde barn og unge til seg på livstid (bl.a. for å sikre kirken fremtidige inntekter). Planmessig og kynisk starter indoktrineringen på baby-stadiet.   

«Det er først og fremst fordi de ikke har noen fornuft at man bør døpe barna. Jo svakere fornuft, jo større er evnen til å motta troen, for da mangler man den motstanden som er den største hindringen for kloke mennesker.» 

(Martin Luther)

 

«DA KIRKEN VAR TANKEPOLITI»

(Erling Rimehaug, Vårt Land 25.01.2015)

 

«Kirken fikk som sin spesielle oppgave å sørge for at folket var øvrigheten lydig og at ingen avikende tanker fikk slippe til. Tukthus, landsforvisning og dødsstraff var virkemiddel mot avvikere». 

«Kirken spilte en helt sentral rolle som tankepoliti, både gjennom makten til å forby og undertrykke uønskede meninger, og gjennom forkynnelsen – som det var påbudt å lytte til».

Tittelen antyder at kirkens rolle som «tankepoliti» er et fortidig og tilbakelagt stadium, hvilket er en grov forvrengning av den faktiske situasjon. Reformasjonens autoritære bekjennelsesgrunnlag har bestått uforandret frem til i dag  (jfr. Augustana og Luthers lille katekisme).

Lesere som er interessert i dagens debatt om blasfemi og ytringsfrihet anbefales boken nevnt ovenfor, Raymond Johansens bok «Blasfemi» (1989) og den nylig utkomne boken av professor Øystein Rian: «Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536 – 1814» (Universitetsforlaget 2015).

http://www.pressehistorisk.no/index.asp?id=123892    

En del av det uhyggelige materialet har lenge vært kjent, bl.a. i boken «Norsk fritenkerhistorie 1500-1850» (Humanist Forlag, 2001). Den jødiske historikeren Norman Cohns to oversatte bøker om middelalderkirkens forvillelse og vanvidd må også nevnes, begge utgitt av Humanist Forlag. 

Vi finner utallige konkrete (dokumenterte!) eksempler på hvordan fri tenkning, avvikende trosoppfatninger og religiøs opposisjon systematisk og konsekvent ble undertrykket det foregående årtusen i vårt statskirkeland, først katolsk så protestantisk. Stat-kirke-alliansen (fra Keiserkirkens tid i Romerriket på 300-400-tallet) fikk fatale konsekvenser for kristendommens videre utvikling.

Den såkalt «kristne kulturarv» har vært meget autoritær, blodig og voldelig.

Vi forstår hvorfor kirkelige teologer/apologeter OG Vårt Lands redaktører og journalister finner den historiske dokumentasjon brysom. I vårt statskirkeland (nå: «Folkekirkeland») forstyrrer historien det «moderniserte» glansbildet Den norske kirke møysommelig har bygget opp om seg selv særlig det siste halve århundret. Men fortielse, benektelse og fortrengning vil alltid slå tilbake.

Vi vet at den kristne romerkirke (fra 300-tallet) gjennom hele middelalderen ikke bare lærte og forkynte evig torturstraff i det hinsidige liv, men praktiserte den groveste tortur som noensinne er oppfunnet i historien ("som i himmelen, så og på jorden").  

 

Jeg siterer nedenfor noen avsnitt av den hatefulle Martin Luther («Luthers lille brune», 2006):

«Når talsmannen kommer, skal han straffe verden for syndens, rettferdighetens og dommens skyld. Synden er at de ikke tror på meg». (Joh. 16:8)

«Han nevner tydelig en oppgave som heter å «straffe verden», dvs. angripe all deres gjøren og laden og si dere at alle sammen er funnet straffskyldige og urettferdige for Gud, og må lytte til prekenen fra Kristus eller bli fordømt og fortapt for evig. Således gir han hermed sine apostler og forkynnerne av evangeliet den høyeste makt og og myndighet på jord, for at de skal og må straffe verden med sin forkynnelse. Dette forkynnerembete på Guds vegne skal alle mennesker underkaste seg, og la seg straffe av det dersom de vil ha Guds nåde og bli salige».

«Se hva som skjer med jødene fordi de pådrar seg Guds vrede, dreper så mange profeter og til sist hans elskede sønn, som var sendt til frelse og forløsning for alle mennesker. De mener til og med at dermed gjør de Gud en stor tjeneste. Så må han da også straffe dem uten opphør. Derfor blir de straffet slik at de ikke har styre eller øvrighet på noe sted, og ikke noe prestedømme. Men de er spredd verden over, alltid på flukt, alltid i frykt for at man jager dem ut av landet, kverker og myrder dem og tar fra dem alt de eier».

«Hvis jeg støter på en from jøde som vil bli døpt, så skal jeg ta ham med ut på broen over Elben, binde en stein om halsen hans og dytte ham uti. For de skurkene håner oss og religionen».

«Ved synet av Guds ord måtte de (jødene) kikke djevelen i svarte ræva og tilbe stanken hans».

«Du skal vite, kjære kristen, og tvil ikke på det, at nest etter djevelen har du ingen bitrere, giftigere, verre fiende enn en ekte jøde, som mener alvor med å være jøde. Det kan kanskje blant dem være noen som tror hva kuene og gjessene tror. Men de er alle av samme omskårne slekt. Derfor er de ofte gjennom historien blitt beskyldt for å forgifte brønnene og for å stjele barn og stikke dem ihjel med nåler......De vil vel benekte dette. Men enten det er sant eller ikke, så vet jeg meget sant at de fullt ut har viljen slikt hvis de fikk sjansen – i hemmelighet eller åpenlyst».

 

DØD OG PINE, STRAFF OG TORTUR

 

Avsnittene nedenfor er hentet fra boken «Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten», Pax Forlag 2004.

«Reformatorenes betoning av Bibelens autoritet kom til å fornye livskraften i forestillingen om den gammeltestamentlige Guds nemesis som ytret seg gjennom vrede straffer over folket. Naturligvis i de protestantiske land, men også i de katolske områder av Europa......Den katolske inkvisisjonen kjempet jo en innbitt kamp og bestialsk utryddingskrig mot kjetterne. Motivasjonen bare økte med den truende veksten av protestanter og reformatorer......

Det ser ut til at talionsprinsippet, som i teorien hadde målbåret en garanti om rettferdig gjengjeldelse, løp løpsk i sin egen logikk.

Bødlenes repertoar ble dermed utvidet i både bredde og lengde. Av avskrekkingshensyn spilte nå pinslene en større rolle enn selve døden, noe som blant annet kom til uttrykk i at dødsøyeblikket ble skjøvet ut lengst mulig. Skamferingen av kroppen kunne til og med fortsette etter at delinkventen var avgått ved døden, for eksempel i form av opphenging i jernbur, partering eller halshugging».

Så sent som i okt. 1660 ble det i en britisk rettergang mot høyforræderi (konspirajonsteori rettet mot tronen) sagt følgende til den tiltalte:

«Du skal føres tilbake til hvorfra du kom (Newgate-fengselet), og derfra bli slept på en rist til retterstedet, og der skal du henges etter nakken, i live kuttes ned, og dine genitialer skjæres av, og dine innvoller tas ut av din kropp, og mens du lever skal dette brennes for ditt åsyn, og ditt hode skal kappes av, din kropp deles i fire deler, og hode og kroppsdeler overgis til Hans Majestet Kongens forgodtbefinnende. Og måtte Herren være din sjel nådig". 

«Av bluferdighetshensyn ble hengning, bukspretting og partering aldri utført på kvinner. Derimot var bålet gjennom hele 16- og 1700-tallet spesialavstraffelse for kvinnelige politiske forbrytere (konspiratører og forrædere) og for enkelte grove drap begått av kvinner. Skjønt innimellom kunne det stadig slenge innom både hekser og kjettere.

I høymiddelalderen og renessansen er det i hovedsak hekse- og kjetterprosesser man forbinder med bålhenrettelsene.....Det spraket og freste friskt middelalderen ut. Brenningen fortsatte ufortrødent gjennom hele renessansen og like inn i det borgerlig-industrielle 1600-tallet og den påfølgende opplysningstiden.

Men parallelt med inngangen til den nye rasjonalistiske ånd sank også etter hvert omfanget av religionsforbrytere og djevelens omgangsfeller, og med det tilbøyeligheten til avstraffelser med bål».

(Siste kvinnelige bålhenrettelse i England ble fullbyrdet i 1786).

«En annen torturstraff var «å henge i jern»: den domfelte ble heist opp i et anatomisk formet rammeverk av jern, eller et slags ytre skjelett, gjerne med skarpe nagler eller knivsegger på innsiden av metallsålene som tett omsluttet føttene. Slik ble han hengende i dagesvis, langs en vegg eller mur, i en galge eller grein, før han til slutt døde utmattet av sult og tørst, hvis ikke døden forløste ham tidligere ved at tyngdekraften pressert naglene opp i fotsålene og forårsaket infeksjon eller blodforgiftning».

Radbrekking på hjul og kors forekom relativt hyppig i Tyskland og Frankrike, men også i Norden var radbrekkingsstraffen kjent. Denne dødsstraffmetoden var  særdeles brutal, ettersom den dømtes lemmer og brystkasse – etter å ha blitt bundet til hjulet – ble knust med en jernstokk eller slegge. Det var ikke uvanlig å skjerpe avstraffelsen med tilleggstortur som klyping med glødende tenger eller bukspretting.

Fra 1601 (St. Gallen, i dagens Sveits) stammer kjennelsen nedenfor. Den henrettede tilsto under tortur en serie tyverier, ran og mord. Han innrømmet å ha tatt livet av flere gravide kvinner og brukt fostrenes hender som amuletter. Han tilstod brannstiftelse, sodomi med ei ku og drapet på sine medsammensvordne:

«Mestermannen skal hugge av hans høyre hånd og brenne stumpen med glødende jern, slik at han ikke kommer til å blø ihjel. Så skal han bindes til en kjerre og hans bryst skal klypes med rødglødende tenger – dette skal skje foran rådhuset – og etterpå skal forbryteren føres frem og tilbake på markedsplassen, mens han stadig klypes med rødglødende tenger i lårene, og det samme i armene.....Ved retterstedet skal han legges på hjulet som henger i galgen og sakte brennes med en liten ild». 

Reformasjonen representerte altså ingen humanisering av samfunnet, jfr. de grusomme og barbariske straffelover - samt kirketukten – som ble innført i det protestantiske Danmark-Norge fra 15-1600-tallet. Ethvert trosavvik ble straffet.

Det er forbløffende likheter mellom den kristne kirkes barbariske straffejustis det foregående årtusen OG islamismens/IS’ terrorregime i dag. Halshugging, hengning, bålbrenning, avhugging av legemsdeler (som å få tungen avskåret ved blasfemi) og den grusomste tortur ble i de foregående århundrer gjort til almen forlystelse og skrekk i det kristne Europa - som i visse muslimsk-arabiske stater i dag.  

 

Ingen religion har vært tettere sammenvevet med den verdslige herskermakt enn kristendommen

 

Samrøret mellom kristendom og politikk, kirke og statsmakt er dokumentert i uttalige kirkelige skrifter, som her:

«De frankiske kongene hadde vært kristne helt fra 500-tallet, og også Karl la vekt på å samarbeide med kirken og paven i Roma, til fordel for dem begge. Karl så det som sin oppgave å sørge for at alle undersåttene ble frelst, derfor ville Han ha innflytelse over kirken og se til at den hadde mulighet til å utbre evangeliet...Paven trengte Karls støtte for å bli anerkjent som kirkens leder i vest og for å slå fiender i Italia. Første juledag år 800 ble kong Karl den store kronet til keiser av paven i Roma...Karl var sterkt opptatt av kirkens situasjon. Han gav støtet til den såkalte karolingske renesseanse (800-814). Hans reformer skapte en homogen vestlig katolisisme som markerte sin uavhengighet overfor østkirken.

Filioque ble fastholdt i den nikenske bekjennelsen. Prestene fikk bedre utdannelse og ble også brukt i riksadministrinasjonen. Innføringen av tiende gav kirken en stabil økonomi...Karl den store trodde på muligheten av å skape et kristent samfunn, organisert av den verdslige og den geistlige makt i fellesskap...Selve imperator-ideen viser at Karl var en beundrer av Roma, og det var heller ingen tvil om at den som tuftet sitt regime på mer solid grunn alene, også ville måtte tufte riket på noe som kunne virke samlende. Med en mer solid grunn tenkes her nettopp på den kristne tro som kunne virke samlende på folket. Det er derfor Karl frivillig lar seg krone til keiser, av paven i Rom».

(Ottar M. Michaelsen: «Kristendommen i middelalderen», Fagbokforlaget 2007, KRL-biblioteket)

«Reformasjonen ble i Norge som i Danmark gjennomført ved et maktbud av statsmakten. Den evangeliske lære var blitt forkynt enkelte steder, siden 1529 endog med kongens tillatelse, men hadde ikke vunnet nevneverdig innpass blant folket. Reformasjonsverket ble innledet med fengslingen av tre katolske biskoper i København i forbindelse med Christian III’s statskupp 11. – 12. august 1536...Den nærmere ordning av kirkevesenet ble fastsatt i en kirkeordinans som ble utferdiget på latin 2. sept 1537, samtidig med innvielsen av de første evangeliske biskoper i København. Ordinansen var utarbeidet av et råd av lærde menn og gjennomsett av Luther og Bugenhagen. Den ble i 1539 vedtatt på dansk av kongen og riksrådet på et møte i Odense...Den kirkelige omveltning som var foregått ved overgangen til lutherdommen, medførte at kirken ble nøye knyttet til statsmakten...Staten og kirken falt nøyaktig sammen, idet alle statens borgere måtte bekjenne seg til den lutherske tro, og kongen var kirkens første medlem. Det var en selvfølgelig oppgave for statsmakten å sørge for at borgerne ble oppdratt og undervist i den rette tro og vernet mot all fremmed lære».

(Kristian Hansson: Norsk kirkerett, Oslo 1957)

 

I protestantisk-luthersk tid de siste 500 år frem til i dag har kirkemakt og kongemakt vært intimt sammenbundet. Også i vårt statskirkeland frem til i dag. Den norske kirke nekter fortsatt å gi slipp på sine nedarvede økonomiske, sosiale og politiske privilegier. Den forlanger å være offentlig – og politisk!

Gjennom hele sin historie har den kristne kirke vært avhengig av den til enhver tid rådende herskermaktens velvilje og beskyttelse. Ikke bare det, kirken har aktivt søkt politiske allianser. En desperat avledningsmanøver fra kristne apologeter er å fremstille kirken som et passivt og viljeløst offer for statsmaktens interesser.   

Det noen apologeter kaller «myten om religiøs voldelighet» gir seg utslag slik:

«I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper.....Mens Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring».

(Daniel Joachim Kleiven, Stavanger Aftenblad 17. mars 2015. Han omtales som «Seriegründer, tilknyttet Tankesmien Skaperkraft»).  

------------------------

 

Kirken har ingen erfaring med politisk uavhengighet, og derfor opptrer den nå så hjelpeløst. Den griper til politiske markeringer fordi den ikke har noe (selvstendig) etisk-åndelig budskap å formidle, annet enn sine steinharde dogmer og doktriner.  

MF-teolog, tidligere misjonær og generalsekretær i Det norske misjonsselskap, nåværende biskop og «kristen-sosialist» Tor B. Jørgensens politiske utspill bekrefter at han som ledende representant for den offisielle kirke ikke skiller kirke og politikk. Slik står han godt plantet i tradisjonen fra keiser Konstantins politiske maktkirke fra 300-tallet. Det er den kristne kirkes politiske karakter som gjør den så farlig.

Hvorfor informerer ikke biskop Jørgensen «folket» om Den norske kirkes teologisk-ideologiske lære- og skriftgrunnlag, slik politiske partier i vårt demokratiske samfunn informerer velgerne om sitt  ideologiske program?

Hvorfor vil biskopen heller snakke om skatt, oljeutvinning og klimaspørsmål enn om den såkalte «Folkekirkens» verdensbilde, menneskesyn, historiesyn og samfunnssyn, slik det er formulert i luthersk-evangelisk lære (jfr. Augustana)?

«Verdidiskusjoner» kaller biskop Tor Berger Jørgensen sine politisk-populistiske utspill. Merkelig at skattespørsmålet skal være et viktigere verdimessig spørsmål enn helveteslæren?

Den norske kirke er så uselvstendig at den nå skriker etter hjelp fra politiske partier. Den kan ikke overleve uten statsmaktens hjelp eller politikernes støtte. De milliarder den mottar i statlige overføringer kan ikke forhindre at den "råtner på rot".

http://www.vl.no/troogkirke/vil-ha-innverknad-stemmer-ikkje-ved-val-1.319493 

Den dramatiske nedgangen i antall døpte, som i en artikkel nylig er publisert ("kopiert" fra NTB) i flere medier, viser vel at de to kristne aktører: biskop Tor Berger Jørgensen OG apologeten Hanne Nabintu Herland, er like lite troverdige.

Jørgensens polemikk mot Herland på Verdidebatt kan vi ("folket") i dag langt bedre gjennomskue, ganske enkelt fordi vi har direkte adgang til Den norske kirkes autoriserte skriftgrunnlag, fortrinnsvis Det nye testamente og bekjennelsesskriftene.

Kirkens lære, teologi og historie forteller oss noe ganske annet enn den "folkekirkelige" retorikk og politiske populisme bl.a. biskop Jørgensen fremmer i offentligheten. Jørgensens og "Kirkens Jesus" ("troens Kristus") er en ganske annen person enn den Jesus fra Nazareth vi møter i evangelieskriftene.  

 

http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Historisk-lavmal-for-barnedap-i-Norge-507518_1.snd 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11565997/ 

 

Det kan tenkes at også biskop Jørgensens (ortodokse) teologi  - verdensbilde og gudsbilde - er utslagsgivende for at stadig flere unnlater å døpe sine barn til Den norske kirkes bekjennelse. Hele dåpsritualet med ordlyd og innhold fremstår trolig mer og mer meningsløst for den oppvoksende slekt.  

Det interessante er at disse to nevnte kristne aktører, fra hver sin ideologiske flanke, har så sterke meninger om samfunnsutviklingen, men ikke oppgir noen kristen-bibelske skriftreferanser som grunnlag. De har begge Jesus som etisk forbilde i sitt samfunnssyn, men kommer til helt ulike konklusjoner. Det må bety at "Skriften" og dens guddommelige hovedperson er uklar (eller selvmotsigende) at disse to kirke-kristne aktører presenterer helt ulike tolkninger og analyser.

Jesus hadde da heller intet sosialt prosjekt eller politisk program. Som en enkel, fanatisk endetidspredikant ventet han utålmodig på historiens avslutning og verdens ende, hvor Menneskesønnen (som for en tid var "inkarnert" i ham selv) skulle komme til syne "på himmelens skyer" for å foreta utsorteringen av de frelste fra de fortapte, dvs. plukke ut de "utvalgte" borgerne til "Guds rike". Dette var Jesu (mytologiske) virkelighetsoppfatning for 2000 år siden, men bokstavlig og reelt forstått av ham selv.

 

Heller ikke her finner vi en eneste skriftreferanse

http://www.dagen.no/Meninger/i-fokus/Jesu-politikk-172462 

 

Jeg siterer noen avsnitt av biskop Jørgensen:

"Jeg mener Bibelens måte å beskrive skaperverket som Guds eiendom, medfører at vi må be våre politikere å finne løsninger som gir livsgrunnlag for folkeslag og for fremtidige generasjoner".

"Når det gjelder kristendommens betydning for vår kultur tror jeg Herland og jeg er langt på vei enige".

"Til slutt noen ord om domsforkynnelse, omvendelse og nytt liv: Er ikke noe av hemmeligheten i Skriften at dommen hører Herren til? Henvender ikke domsbudskapet seg først og fremst til hver enkelt av oss?".

"For poenget blir ikke da å skape frykt, men å skape lengsel etter den nåden, den frelsen, det håpet som vi er avhengig av hver dag. Kirkas grunnbekjennelse er at Gud er kjærlighet og Jesus er verdens lys. Og vi er kalt til å leve i lyset - og dermed i dialog med hverandre og med alle mennesker av god vilje".

Det moderne, sekulære mennesket kjenner ingen lengsel etter "den nåden, den frelsen, det håpet som vi er avhengig av hver dag". Ingen utenfor den kristen-troende krets føler seg "kalt til å leve i lyset".

Som biskop er Jørgensen forpliktet til å gjenta og gjenta dette arkaiske, meningsløse "kirkespråket", med hele den fantastisk utbygde "systematiske teologi" vi kjenner fra oldtiden frem til i dag.  

------------------------

 

«Religion (?) er ingen privat sak. Den hører hjemme på den offentlige arena», sier prost Trond Bakkevig til Vårt Land 16.02.2015. Er det kirkens biskoper og teologer som har besluttet dette? Hva er begrunnelsen for denne bastante, vidløftige påstand?

Jeg siterer ham:

«Kirken er ikke et meningsfellesskap. Den er et sakramentalt fellesskap som vi er døpt inn i og tilhører fordi Kristus holder fast i oss...Kristus er større enn det enkelte kirkesamfunn».

Er det ikke nettopp de kristen-troendes "meninger" som har splittet kirken i utallige menigheter og kirkesamfunn verden over? Jørgensen og Herlands ulike "meninger" er et godt aktuelt eksempel. Vi vet at lutheranere og katolikker ikke har noe "sakramentalt fellesskap", og at nettopp synet på nattverden har virket kirkesplittende i mange århundrer. At kirken er et "sakramentalt fellesskap" bekrefter denne spesifikke religionens særskilte interne, private og personlige karakter. Majoriteten av (ufrivillig) spebarnsdøpte kirkemedlemmer deltar som voksne ikke i et "sakramentalt fellesskap" i Den norske kirke. De føler ingen tilhørighet til "de helliges samfunn". Tvert om har nok svært mange tilfeldige kirkebesøkende følt på et (naturlig) ubehag ved å måtte overvære den sære, kultiske internt-kirkelige seremoni som kalles nattverd, eller kommunion i katolsk språkdrakt.

http://www.nittedal.kirken.no/nb-no/omtro/sakramentene.aspx 

 

«Kirken kan bidra til å tydeliggjøre hvilket mål vi bør ha som samfunn: En bærekraftig økonomisk utvikling, rettferdighet og god fordeling av ressursene, rettsstaten og respekten for menneskeverdet. Den kan tydeliggjøre alternativene, synliggjøre relevante verdier og fremme samtalen. Dernest skal den ivareta en god luthersk arv: Å respektere både et kristent menneske og ethvert menneskes frihet».

(Hvordan blir denne "arv" - respekten - ivaretatt i Augustana art. 1 og 17?)

«Hvis menneskers møte med kirken blir kirkens meninger om aktuelle politiske saker, vil den raskt miste sin åndelige autoritet. Kirken skal ikke være en blant mange politiske meningsbærere i vårt samfunn. Personlig har jeg ikke noe imot Klimaalliansens anliggender, men det er ikke et sted for Den norske kirke. Et slikt medlemskap bidrar til å tegne bildet av kirken som en aktivistorganisasjon, som en av samfunnets interesseorganisasjoner. Det er vi ikke».

«Kirken skal først og sist snakke om Gud (hvilken "Gud"?), på kirkens prekestol og i det offentlige rom. Dernest skal den ivareta mennesker, og ganske særlig de fattige. Det handler om klima og annen politikk. Derfor skal den følge og delta i all offentlig samtale. Der skal den bidra til et godt, verdibasert fundament for politiske avgjørelser».

Det er altså ikke «religioner» generelt prost Bakkevig er opptatt av, men KIRKEN! Jeg oppfordrer leserne til å granske nøye Bakkevigs tankemessige og språklige uklarheter og selvmotsigelser. Kort sagt: det er vel ingen tvil om at kirken har opptrådt BÅDE som aktivistorganisasjon (jfr. abortkampen) OG som politisk aktør!

Prost og Ap-politiker Trond Bakkevig er selv et godt eksempel på det usunne samrøret mellom kirke og politikk, da han 1987–1988 var personlig rådgiver for utenriksministeren i Gro Harlem Brundtlands andre regjering – først for Knut Frydenlund, siden for Torvald Stoltenberg.

(Ja, også Einar Gelius hoppet fra prekestolen til en politisk taburett i Ap-regjeringen, og tilbake til prekestolen igjen).

Hvor grensen mellom politikk og kristendom begynner og slutter er det umulig å få et klart bilde av (kirken vet det ikke selv).   

Det er på høy tid at vi får ryddet opp i det grumsete og klamme forholdet mellom kirke og stat, og da er det bla. romerkirken/keiserkirkens Nicæneum fra år 325 i Nicæa vi må ta tak i. Mange er kanskje ikke klar over hvilken avgjørende betydning den despotiske (romerske) keiser Konstantin hadde for utformingen av denne grunnleggende felles-kirkelige bekjennelse.

I Verdikommisjonens treårige virketid (oppnevnt av Bondevik-regjeringen 1998), var Bakkevig ikke overraskende medlem av rådet. Han var også leder av et utvalg oppnevnt av Kirkerådet som vurderte statskirkeordningen og kom med sin innstilling i mars 2002. Tittelen var «Samme kirke – ny ordning».

Prost og Ap-politiker Bakkevig synes å ha spilt en sentral rolle ved utformingen av «kirkepolitikken» det siste tiår.

Smak på ordet: KIRKEPOLITIKK!

La meg til slutt henvise til noen av de mange "treff" man får på Internett om dette vanskelige og brysomme tema.

Les om keiser Justinian I den store (østromersk, bysantisk keiser 527-565). Se særlig avsnittet "Religiøse aktiviteter"...

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Justinian_I_den_store

 

"På begynnelsen av sitt styre kunngjorde han ved lov kirkens tro i spørsmålet om Treenigheten og Inkarnasjonen, og truet alle kjettere med nødvendige straffer, hvor han deretter erklærte at han hadde til hensikt å avskjedige alle som forstyrret den rette tro i henhold til loven.

Han gjorde nikensk-konstantinopel-trosbekjennelse som den eneste rette trosbekjennelsen i kirken, i overensstemmelse med tolkningene til de fire økumenisk konsilene. Biskopene som var til stede ved det andre konsil i Konstantinopel i 553 anerkjente at ingenting kunne bli gjort i kirken som stred mot keiserens vilje og påbud.

Justinian beskyttet kirkens renhet ved å undertrykke de som kirken utpekte som kjettere. Han overså ingen anledning til å sikre kirken og de geistliges rettigheter og beskytte og utvide munkevesenet. Han bevilget munkene retten til å arve eiendom fra private borgere og retten til å motta solemnia, det vil si årlige gaver fra den keiserlige skattkiste, eller fra skatter fra bestemte provinser, og han forbød verdslig beslagleggelse av eiendommer tilhørende klostrene....

Til tross for at det despotiske preg ved hans maktmidler står i kontrast til dagens holdninger, var han faktisk en «kjærlig far» av kirken.

Både Codex og Novellæ inneholder mange lovgivninger angående donasjoner, grunnleggelser og administrasjon av kirkens eiendommer; valg av og sikring av rettighetene til biskopene, prestene og abbedene; klosterlivet, boplikten til presteskapet, utførelse av kirketjenester, episkopalt embetsområde, osv.

Justinians religiøse politikk reflekterte den keiserlige overbevisning om at imperiets enhet forutsatte troens enhet. Det syntes opplagt for ham at denne troen kunne utelukkende være ortodoks (nikensk). Lovverket inneholdt to statutter som krevde full ødeleggelse av hedenskapet, selv i det private livet. Disse forskriftene ble nidkjært påtvunget samfunnet i dagliglivet".

 

Følg lenken til innholdsregisteret nedenfor, så skjønner man hvor ufattelig "komplisert" (les: uforståelig) det hele er.

http://www.academia.edu/7616039/Provincia_Nidrosiensis_i_dronning_Margretes_unions-_og_maktpolitikk._With_an_English_Summary

 

Hva den mektige pressemann, redaktør og tidligere kirkerådsleder, Thor Bjarne Bore, skriver på sin blogg, har stor interesse for forståelsen av hvordan det "symbiotiske" forholdet mellom kirkemakt og mediemakt fungerer.

http://bore-aktuelt.blogspot.no/2010/11/apen-og-tolerant-folkekirke.html#comment-form 

 

Hva kirke-Norge og de teologiske fakulteter planlegger av arrangementer fremover, kan det være verdt å se litt nærmere på.  

http://www.praktikum-pts.no/arrangementer/jervell-seminar/Jervell-%20og%20alumniseminar%202015 

 

Se her hva Norske kirkeakademier (NKA) er opptatt av

http://www.kirkeakademiene.no/category/arrangementer/

 

Allerede nå annonserer avisen Vårt Land at de to kristne kompisene Jonas Gahr Støre (Ap) og Knut Arild Hareide (KrF) igjen skal møtes for å snakke om "tro" (ikke politikk, må vite!) - på sommerstevnet i Sarons dal. Statsminister Erna Solberg har klokelig avslått invitasjonen.

Ved neste korsvei kan det tenkes at også Sp's kristne nestleder, Ola Borten Moe, vil stille opp ved lignende religiøst-kristne arrangementer. Han har som kjent en meget god kjemi med partilederne i KrF og Ap.

Kanskje er de alle kristendemokrater i sitt sinn?    

http://www.vl.no/troogkirke/hareide-og-st%C3%B8re-skal-snakke-om-tro-i-sarons-dal-1.346712 

 

 

----------------------------- 

 

22.03.2015 (sist revidert 29.03.2015)

G. Ullestad