Religionskonflikter er ikke begrenset til Midtøsten, eller til Israel-Palestina-konflikten, slik man kan forledes til å tro hvis man bare leser norske aviser. De to religioner,
kristendommen og islam, bringer ufred og splittelse nær sagt overalt hvor i verden de støter sammen, eller hvor de truer lokalsamfunnets tradisjoner og fellesskap.
Disse to autoritære religioner må nødvendigvis provosere ethvert kultursamfunn.
Afrika er et godt eksempel på hvor vanskelig fredelig
sameksistens er mellom disse to ekspansive, aggressive religioner. De vil leve atskilt, og skaper følgelig også fysiske grenselinjer mellom seg. Nord-sør grensen gjenfinner vi i flere stater. Ofte følger politisk innflytelse
og kamp om ressursene religiøse grenser (eks. «det rike sør» og «det fattige nord»). En kristen statsleder favoriserer gjerne sine egne. Når stammemotsetninger og etnisitet røres sammen med religion oppstår
en eksplosiv blanding.
Men de kristne er også innbyrdes splittet, i den grad at ulike kristne kirkesamfunn (fysisk) har inndelt Fødselskirken
i Betlehem i ulike soner mellom seg. Den romersk-katolske, gresk-ortodokse og armenske apostoliske kirke administrerer Fødselskirken i fellesskap. Disse kirke-kristne retninger (sekter) vokter over hver sin del av kirken. I sitt innbyrdes fiendskap
har de ved flere anledninger gått til fysisk angrep på hverandre.
http://www.nrk.no/verden/slasskamp-i-fodselskirken-1.7932823
http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8dselskirken
Dette skjer altså i «Det hellige land» i vår tid – i en såkalt «hellig kirke» (stedet hvor selveste guden, også kalt «fredsfyrsten», ble født). Det er i miniatyr et grellt bilde
på den dyptgående, vanvittige kristne sekterisme. Også misjonshistorien gjennom århundrer vitner om sterk indre splittelse. Denne har de, i tillegg til fronten mot islam, overført
til store deler av verden.
I noen deler av Asia kunne de kristne (rivaliserende) misjonsorganisasjoner ikke en gang benytte samme bibeloversettelse. Endog i dag (som i noen Sør-amerikanske
stater) søker de kristne hovedkirker å verve proselytter fra hverandre.
De snakker pompøst og høylydt om «nestekjærlighet», «dialog»
og «økumenikk», men klarer altså ikke å forenes i ett fellesskap! LÆRE og ORGANISASJONSSPØRSMÅL står visstnok i veien.
De klarer
ikke engang å samles om en felles holdning til homofili på menneskerettslig, juridisk og etisk grunnlag. Når homofili-spørsmålet skaper så dype og bitre splittelser i den «globale» kirke, er det ikke bare en
moralsk krise kirken befinner seg i, men snarere det jeg vil kalle en «mental forstyrrelse». Den kristne kirkes langvarige, utmattende og meningsløse fiksering på
homofili (seksuell legning!), viser at den er i fullstendig utakt med samtiden, dvs. med moderne human og sivilisert menneskerettighetstenkning.
En del homo-liberale biskoper, prester
og teologer bl.a. i Den norske kirke håper kanskje at deres «liberale» standpunkt i homofilisaken skal vekke sympati hos «folket», og derved forhindre medlemsflukt fra kirken (her har trolig «konservative» og
«liberale» teologer en felles ideologisk interesse; kanskje har de bare fordelt arbeidsoppgavene mellom seg?).
Men for noen av oss utenforstående ser bildet helt annerledes
ut. Proporsjonene er groteske. Når naturlige variasjoner i den menneskelige seksualitet blir (globalt) splittende, mens den voldelige og menneskefiendtlige helvetesforestillingen ikke
avstedkommer noen tilsvarende debatt eller strid innad i kirkene, står vi overfor et meget særegent (internt) kirke-kristent fenomen som unndrar seg all logisk-rasjonell og etisk tenkning. Vi står overfor tankens og tenkningens kollaps, også
i Den norske kirke.
Det er besynderlig at mange kristne synes så ivrige etter å «rydde opp» i islams hus, når de ikke engang klarer å holde orden
i eget hus. Historisk har kristenheten ikke bare ført (religions)kriger mot ytre fiender (de vantro), men også mot hverandre. Det er også merkelig hvordan de kristne angriper islam for kvinnesynet, tatt i betraktning at den kristen-katolske
mannsstaten Vatikanet er den eneste stat i verden som ikke anerkjenner kvinner og barn som fullverdige borgere i Vatikanstaten (denne stat har endog obervatørstatus i FN).
Det er kvalmende og opprørende hvordan norske medier ukritisk har lagt seg flate for pave Frans, uten å problematisere selve institusjonen: den
maskuline diktaturstaten.
Jeg vil gi honnør til en sjelden kritisk stemme innenfra (forfatter, teologiprofessor
og konvertert katolikk).
http://www.nrk.no/ytring/medlemsjuks-og-nesegrus-lojalitet-1.12242636
http://fagsnakk.no/historie/2015/01/02/fornyelsen-som-forsvant-den-katolske-kirke-krise/
Avisen Vårt Land har prisverdig avslørt hvordan «religionsdialogen» mer eller mindre har lidd skipbrudd blant «Abrahams barn» – med fremste årsak
i Israel/Palestina konflikten. Vi kan vel ikke få det bedre demonstrert: religion er POLITIKK!
Den såkalte «nestekjærligheten» fremstår som en
religiøs, retorisk floskel.
Det er like grotesk når den evangelisk-lutherske «fredsapostelen» (eller: «dialogpresten»?), prost Trond
Bakkevig, hedres for å ha fremmet «fredelig forsoning mellom arabere og israelere og mellom muslimer, kristne og jøder», som når den evangelisk-lutherske «fredsapostelen» (eller: «misjonæren»?),
tidligere KrF-politiker og statsråd, Hilde Frafjord Johnson, for noen år siden ble hyllet i Vårt Lands spalter som Sør-Sudans eneste håp.
Selvbildet er upåklagelig. De betrakter seg kanskje som verdens «frelsere»?
http://www.vl.no/troogkirke/trond-bakkevig-f%C3%A5r-fredspris-1.79396
http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel?p_document_id=53489
Sør-Afrika, Sør-Sudan, Nigeria, Den sentralafrikanske
republikk OG Midtøsten er bare få av flere aktuelle eksempler på hvilken ulykkelige «arv» kristen misjon og europeisk kolonialisme
har etterlatt seg på flere kontinenter.
Ganske riktig: islam diskriminerte annerledestroende, men tolererte dem i flere av
de områder den erobret. Kirke-kristendommen derimot kunne ikke engang tolerere dem, men «hugget dem ned», med kors og sverd, eller brente dem på bålet. Systematisk og mårettet gjennom ÅRHUNDRER!
Inkvisisjonens torturister jaktet på kjettere (indre fiender) gjennom flere århundrer. Dens illgjerninger i det katolske Spania på 1400-tallet
er et nattsvart og uhyggelig kapittel.
«Aldri i menneskehetens
historie har et begrep blitt unnfanget, for å rettferdiggjøre så mye umenneskelighet som gudsmord-beskyldningene mot det jødiske folk».
Det var biskop Meliton fra Lilleasia ca. år 170 som første gang reiste anklagen for gudsmord mot jødene. Men først
i året 321 ble gudsmordanklagen farlig virkningsfull. Jødene tro erklæres for gudsbespottelig og dens tilhengere for gudsmordere.
«Med kristendommens seier ble dens syn på jødene overført til en keiserlig lovgiver som ekskluderte det jødiske samfunn og plasserte dem i en situasjon hvor undertrykkelsen ble legal».
I 339 kom en rekke nye antijødiske lover. Romerretten ble etterhvert belastet med en mengde tilleggslover som angikk jødene. Disse lovene førte kristendommen med seg inn
i Europa, og dermed inn i kristne staters lovverk. I år 529 ble det endelige rettsgrunnlaget lagt for de kommende århundrers fornedringsprosess for det jødiske folk (Codex Justinianus).
Den kristne keiseren Justinian I (527 – 565) satte fart i kirkens gudsmord-begrep. «Gudsmorderne» skulle
bli brennemerket i alles øyne. På 600-tallet ble det holdt flere kirkemøter i Toledo (Spanias daværende hovedstad). På et slikt kirkemøte besluttet biskopene at jødiske barn av begge kjønn fra sitt
sjuende leveår ikke lenger skulle få bo hos foreldrene sine eller ha noen kontakt med dem. Barna ble gitt til folk som ble pålagt å oppdra dem som pålitelige kristne.
Merk altså: dette vedtak ble gjort av et KIRKEMØTE!
Kirkemøtene fattet gjennom århundrer en rekke vedtak for å begrense jødenes bevegelsesfrihet
og handlingsrom (dette vil ikke kirken snakke om i dag). Jødene ble pålagt å bære spesielle klesdrakter eller merker på klærne som skulle skille dem ut, slik at alle skulle vite at her kommer en jøde. I muslimske
land, i det kristne Europa og i Hitler-Tyskland ble denne metoden tatt i bruk.
I løpet av middelalderen ble jødene forvist til lukkede ghettoer
og jaget ut av den ene europeiske stat etter den andre. Pave Paulus IV gjorde Romas jødiske kvartal om til et fengsel. Mellom solnedgang og soloppgang var portene i muren rundt kvartalet låst. Jødene var hjelpeløst utlevert
sine kristne fangevoktere, som altså knapt kunne utholde synet av en jøde.
Hvilket fiendehat!
«Kirkens lovgivning bygget på to grunnsetninger. På den ene siden skulle jødene gjennom sin eksistens vitne om den kristne læres sannhet, noe som betydde at de skulle få lov
til å leve. På den annen side skulle deres eksistensform ved å vanæres være en straff for, og et tegn på det «gudsdrepende» folkets blodskyld, så lenge de holdt fast ved sin «forstokkede» vantro.
Kirkelærerne anså jødenes fornedrelse som et så viktig bevis (levende symbol) for kirken at de ikke helt ville ta livet av dem».
Som Thomas
Aquinas (1225-1274) skrev: «Jødene skal ikke drepes, men de skal alltid ydmykes».
Kirkens kjettere derimot, som ikke var bærere av en bevisbyrde,
skulle helst drepes. Om disse kjettere uttalte pave Urban II (1088-99) at mord på disse, en ekskommunisert, utført av nidkjærhet for den katolske moder, ikke kunne regnes for en forbrytelse.
«Jødene er, likesom brodermorderen Kain, fordømt til å flakke omkring på jorden som flyktninger og landstrykere og skamfullt skjule sine ansikter. De kristne herskere skal aldri
noensinne begunstige dem, men meget snarere prisgi dem til slaveriet. Derfor gjør de herrer ikke rett som gir jødene innpass i sine byer og landsbyer og gjør bruke av deres agertjeneste til å presse penger ut av den kristne befolkningen...».
(Pave Innocens III, 1198 – 1216, i et brev til greven av Nevers i Frankrike. Denne pave regner den romersk-katolske kirke som den ypperste av de ca. 250 paver som har styrt kirken).
Jødene ble fordrevet fra England 1290, fra Frankrike 1306, fra en rekke stater i Tyskland og Østerrike på 1300- og 1400-tallet. I 1391 kom et brutalt vendepunkt i de spanske jødenes
historie. Erkebiskopen i Sevilla proklamerte hellig krig mot jødene under parolen: «Død eller dåp». Av 30 000 ble 4000 drept, mens andre ble tvangsdøpt eller solgt som slaver. Denne pogromen ble begynnelsen på
slutten for den spanske jødehet.
En kastiliansk forordning 1412 foreskrev at ingen jøde fikk bo utenfor det jødiske kvarteret, at denne grense ikke måtte overtres
av kristne kvinner, at ingen kristen skulle vise en jøde vennlighet, være fortrolig med ham eller titulere ham «don» (herr), at jødene ikke fikk klippe sitt hår eller barbere seg, og at de måtte gå kledd i
en bestemt drakt...
By etter by, først Kastilian, så Aragonia opplevde det samme. Inkvisisjonen var et øye som aldri sov.
Overalt florerte angiversystemet. De utroligste historier om navngitte og ikke navngitte ny-kristnes «judaisme» ble spredt og trodd. Konverterte jøder («marranos») ble overvåket av frivillige spioner, ofte blant deres
nærmeste omgivelser. De ble brakt til torturkammeret ved den minste mistanke om at de ikke var «ekte» kristne.
Over hele Spania flammet kjetterbålene. I 1765 i Spania,
og i 1826 i Portugal ble de siste kjetterbålene tent.
Rundt 1350 gikk pesten (svartedauen) over Europa. Det het seg at jødene hadde forgiftet brønnene, og tusener av dem
ble myrdet, også der hvor pesten ikke herjet. I følge Krønikene ble over 350 jødiske menigheter fullstendig tilintetgjort.
I samme århundre dukker det opp
skulpturer/avbildninger av en purke, en gris, den såkalte «jødegrisen». Omkring dyret var avbildet jøder som fortærer grisens melk og ekskrementer. Slike avbildninger finnes i flere DOMKIRKER og på sognekirken i Wittenberg.
Sistnevnte har Luther beskrevet slik («Von den Juden und ihren Lügen», 1543):
«Ved vår sognekirke i Wittenberg er det hugget ut en purke i stein; unge grisunger og jøder ligger under den og suger. Bak purka står en rabbiner. Han løfter det høyre benet
på purka, og med sin venstre hånd trekker han bakparten over seg, bukker og ser med stor flid purka under baken og inn i visdommen, som om han ville oppdage og trekke ut noe skarpsindig og egenartet. For slik taler tyskeren om en som med urette
gir seg ut for å besitte stor klokskap: Hvor har han skaffet seg denne visdom? Fra baken på purka».
Luthers vulgariteter og anale fikseringer kan vi få et
inntrykk av her:
«Hvis en rabbi gjør i potta for øynene dine, tykt og tynt, og sier: Der har du en herlig mandelgrøt, så vil
du måtte svare at du aldri i ditt liv har fått bedre grøt. Våg ikke livet og si noe annet. For den som har makt til å si at svart er hvitt og hvitt er svart, Gud og skapningen uaktet, han kan vel også si at hans bakra åpning
er den fremre, og at hans buk er er en grøtgryte og en grøtgryte hans buk».
«Hvor er de nå, de kristne som frivillig er blitt
jøder eller som ønsker å bli det. Kom hit og tilbe! Djevelen har tømt seg og gjort i buksa igjen. Dette er riktig en helligdom, som jødene og alle som vil være jøder skal kysse, ete, drikke og tilbe. Og
omvendt skal djevelen også ete og drikke det som disse hans disipler spyr eller tømmer ut av seg oventil og nedentil (...)
(«Vom Schem Hamphoras und von
Geschlecht Christi», 1543)
«Vi må tro at vår herre Jesus Kristus talte sant når han sa til de jødene som ikke ville ta imot ham,
men derimot korrsfestet ham: «Dere er ormeyngel og djevelens barn...At disse jødene er ormeyngel og djevelens barn medfører at de unner oss akkurat
like mye godt som deres far, djevelen, gjør».
(Her gjentar Luther Jesu ord, i sitt heslige skrift Von den Jüden
und ihren Lügen, 1543).
«Vi har måttet oppleve at hans og andre teologers meninger hadde en dødbringende og eksplosiv kraft som varte over flere århundrer» (Martin Stöhr)
«De protestantiske kirker har aldri hatt
den samme maktposisjon som moderkirken. Allikevel fikk disse, og i særdeleshet den lutherske, den aller største betydning til fremme av nasjonalsosialismen i Tyskland».
Luthers bok fra 1532 «Om jødene og deres løgner» ble flittig brukt av Hitler og hans propagandaminister (i 1972 ble boken trykket opp igjen av danske ny-nazister).
«Det første må være å brenne opp deres synagoger med ild (det første nazistene gjorde i 1938), og kast hvem som kan, svovel og bek på bålet. Kunne noen også kaste Helvetes ild på
bålet, var det godt (Holocaust). Så fortvilende igjennom onde, igjennom giftige er disse jøder at de gjennom 1400 år har vært vår plage, pest og vår ulykke, og er det den dag i dag...Så er det vel også
vår feil at vi ikke hevner det blod som de er skyld i...at vi ikke slår dem ihjel, men beskytter dem». (jfr. «Den endelige løsning»).
Jødene
ble utvist fra Sachsen. De tre siste år av Luthers liv var hans land «jüdenrein». Fredrik III av Sachsen var i følge Wikipedia kurfyrste av Sachsen i nåværende
Tyskland, også kalt «Fredrik den vise», født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. mai 1525 i Lochau.
Fredrik III huskes blant annet for at han holdt
en beskyttende hånd over Martin Luther...Fredrik gikk hver dag i kirken og deltok i messen, og reiste som from katolikk på pilegrimsferd til Palestina i 1493. Han var ivrig opptatt av å forøke sin relikviesamling, som mellom 1509 og
1520 økte fra 5005 til 19 013 partikler. Når det gjelder den selsomme alliansen mellom kurfyrsten Fredrik III OG Martin Luther, er det mye grums vi kunne trekke frem. For også Martin Luther beholdt sin beskyttende hånd over
kurfyrsten...
«Det farligste er Luthers teologiske begrunnelse for sin aggresjon. Vi har derfor god grunn til å
trekke hans teologi i tvil. Det gjelder både synet på mennesket og Gud».
«Nest etter Djevelen har du ingen grusommere fiende enn en sann jøde» (Martin Luther)
«Jødene er profane,
gjøende hunder, dumme som kveg, et forbannet rakkerpakk» (Calvin)
«...alle løfter i GT tilhører kirken som jødedommens rette arving,
for jødene står for alltid under Guds vrede» (Zwingli)
«Jødene er vår eneste fiende» (Edouard Drumont)
«Édouard Drumont (født 3. mai 1844, død 3. februar 1917) var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske
Frankrike) angrep rollen jøder i Frankrike hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis «La Libre Parole» hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under
Dreyfussaken, og han var en av Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert». (Wikipedia)
«Man sier vi er bråkende antisemitter. Ja, vi vil reise
en storm! Menneskene skal ikke sove, de skal vite at det trekker opp til tordenvær. Vi vil unngå at også vårt Tyskland skal dø på korset...Med grenseløs kjærlighet leser jeg som
kristen og som menneske det avsnitt som forkynner hvordan Herren endelig tok seg sammen og grep til pisken for å drive kremmerne, dette ormebolet ut av tempelet! I dag, to tusen år senere,
fornemmer jeg den mektige kamp han førte for denne verden og mot den jødiske gift, dypt grepet av den kjensgjerning at han måtte forblø på korset for den».
(Hitler, 1922)
«Kan kristne leve med jøder?»
For bare 70 år siden ble jødene forsøkt utryddet midt i hjertet av det kristne Europa (i Martin Luthers
hjemland). Nazismens tilintetgjørelses-program var grundig forberedt, ideologisk og teologisk, gjennom de foregående århundrer og årtusener med kirke-kristen antijødisk propaganda.
Karakteristisk er tittelen i Vårt Land 9. mars: «Kan muslimer leve med jøder?» (Artikkelen er Rimehaugs referat fra foredrag på årets Saladindager på Litteraturhuset, hvor temaet var
jødene og deres relasjon til muslimer).
Jeg har funnet det nødvendig å omformulere spørsmålet. Det er de kristnes
relasjon til jøder i Europa det foregående årtusen vi ennå ikke har fått klarlagt – offentlig! Når skal kirkens autoriteter, akademikere og medieaktører ta tak i den kirke-kristne antisemittisme,
teologisk og historisk?
Jødene har en langt mer sammensatt historie i muslimsk dominerte stater, med vekslende perioder av fredelig sameksistens og konflikt, enn i det kristne Europa. Det er også riktig at jøder på flukt fra det morderiske katolske Spania på 1400-tallet søkte og fant beskyttelse bl.a. i Det osmanske riket. - Slik jøder flyktet
til Palestina fra det morderiske Tyskland/Europa i mellomkrigstiden.
Vi finner ikke tilsvarende systematiske og langvarige forfølgelse, trakassering, fornedring
og utestengelse av den jødiske minoritet i muslimske land som i det kristne Europa gjennom halvannet årtusen (bølger av massakrer og fordrivelse av jøder i muslimsk-arabiske stater
har hatt et mer begrenset omfang i nyere tid).
Kirke-kristendommens HAT mot jøder og jødedom er nedtegnet i utallige skrifter av («hellige») kirkefedre og kirkelærere
fra tidlig oldtid (lenge før islam eksisterte). Jeg nevner i tilfeldig rekkefølge: Cyprian, Eusebius, Barnabas, Tertullian, Hieronymus, Origenes, Ignatius, Chrysostomus m.fl.
Å forfatte antijødiske pamfletter var så og si en egen kirkelig «sjanger». Også (den hellige) Augustin
har etterlatt seg en slik motbydelig traktat: «Mot jødene». - Som altså også Martin Luther mange århundrer senere.
Er det mulig å tenke seg emnet: «Kan kristne leve med jøder?» behandlet på Litteraturhuset? Dette spørsmålet er nok langt mer eksplosivt og provoserende for kristenheten, og derfor blir spørsmålet
ikke stilt – og følgelig ikke besvart. Som avisen Vårt Land, har også MIFF en påfallende interesse for avledning og fortielse. Ved å rette alt fokus på islam og den muslimske verden, håper man kanskje
i disse kretser å holde den kirke-kristne antisemittismen på en armlengdes avstand ennå en stund.
Se her hvordan MIFF presenterer sin «speilvendte»
historieoppfatning:
http://www.miff.no/Historie/2009/03/18J%C3%B8deneshistorieiarabiskelandf%C3%B8r1948.htm
Teologen Torleif Elgvins versjon kan leses her
http://www.verdidebatt.no/telgvin/
Se også denne sære tråden på Verdidebatt,
med særlig oppmerksomhet på biskop Halvor Nordhaug og Erling Rimehaugs kommentarer
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread107267/?next=0
Denne tråden viser at de kristne har et tilnærmet «sykelig-religiøst»
forhold til Israel, og det de kaller «landløftene» (eller «landløfteteologien»). Dette er ikke særegent for Vårt Land og Verdidebatts teologer og kommentatorer. Den kristne kirkes forskrudde syn på jøder, jødedom og staten Israel har vi mange skriftlige eksempler på, også blant såkalt «seriøse» fag-teologer, som i boken «Israel, kirken og verden. Nordisk
teologkonferanse Utstein Kloster 1971» (Forlaget Land og Kirke, 1972).
Bare tittelen er forskrekkelig. Jeg siterer fra forordet:
«Vi er glade for at vi sammen kan være nettopp her. Her hvor fromme menn har grublet over Bibelens profetier og prøvd å tyde sine tiders mange underlige tegn i
det profetiske lys. Her hvor menigheten samles til gudstjeneste i bønn og tilbedelse, om ord og sakrament inntil den dag som er nå. Det vil trolig falle helt naturlig at rammen om vårt
samvær ikke bare blir klosterets murer, men kirkens gudstjeneste. For hvor langt vi enn måtte komme under disse dagers samtale, så kommer vi dog aldri så langt at vi ser mer enn vrangen av den vev som den Allmektige vever etter sitt
eget hjertes mønster».
Kirkens (teologiske) jødehat fra oldtiden, gjennom middelalder og reformasjonstid, frem til Holocaust i det forrige århundre har
manifestert seg historisk i en endeløs kjede av grufulle handlinger i det kristne Europa. Ingen kapitler i boken nevnt ovenfor er viet kirkens jødeforfølgelser gjennom minst 1700 år. Tausheten er tilnærmet total,
ikke bare i ovennevnte bok, men i all kirkelig historieskriving. Man kan nok spandere noen få (generelle) setninger om kirkens jødehat, men helst hopper man over disse nattsvarte kapitler i kirkehistorien.
Dette ble kommentert offentlig da en av de mange skriftene i KRL-biblioteket ble utgitt: «Røter, tistlar og blomar – kristendom i eit historisk riss», 2006, forfattet av SV-politiker («kristen-sosialist»)
og historiker Berge Furre.
http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&treffPrSide=50&fid=forfatter&term=Furre%2C+Berge
Nær 20 skrifter i denne KRL-serien fra Fagbokforlaget (2004 – 2007) er skrevet av kristne teologer, mange av dem tilknyttet Høgskolen i Oslo, Bergen, Buskerud, Agder, Volda osv. (de omtales gjerne som høgskolelektor,
førstelektor, førsteamanuensis...).
http://fagbokforlaget.no/?fritekst=KRL-biblioteket
Harald Fleischer har på Verdidebatt gitt en kort innføring i RLE-lærernes
«umulige oppgave». Se innlegget nedenfor, med den treffende tittelen: «100% kristendom i KRLE».
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat7/thread11567314/
«Vi lever
i en kristen kultur. Det betyr at vårt språk, som alle andre kulturuttrykk, er preget av kristendommen. Vår referanseramme er kristen; våre sinn er sterkt preget av den kristne kulturen... Når man underviser i et av faget RLEs
tema, skjer det innen den kristne kulturens forståelsesramme...Undervisningen kan vanskelig bli annet enn kontrastiv; for å fremme læringen best mulig, og fordi mitt ståsted ikke gir meg annet valg, må jeg hele tiden trekke paralleller
til kristendommen og det kristne tankeuniverset...Det betyr at undervisning om hinduismen, som all annen undervisning i faget, parallelt, og kanskje først og fremst, er undervisning om kristendom».
http://nyemeninger.no/harfle/
-------------------------
Jesu irrasjonelle hat og utskjellinger av jødiske «fariseere og skriftlærde» (sine landsmenn) i hans oldtidssamfunn gjentas og gjentas fra Den norske kirkes prekestoler i dag, også i avisen Vårt Lands
prekener og andakter.
(Derfor er det nødvendig å gjenta og gjenta kritikken, slik undertegnede gjør).
Jesus begrenser seg ikke til stygge utskjellinger (les: evangelieskriftene), men truer sine jødiske landsmenn med evigvarende straff og tortur. For «hykleri»?
Jesus
søker ikke dialog, men oppfordrer sine samtidige tilhengere til konfrontasjon, splid og fiendskap (endog med den nære familie). I mye av Jesu lære og forkynnelse er det HATETS språk vi møter. Han sier selv at han ikke er kommet
for å bringe fred, og i tale og virksomhet demonstrerer han dette. Det gjelder også i en rekke av hans usympatiske lignelser, som har en meget tvilsom moral.
Når
den protestantiske kirkelærer Martin Luther 1500 år senere slynger ut sine forbannelser og fordømmelser av annerledestenkende, som i de første artikler av Augustana, er det nettopp
«Skriften» (Jesu ord) han er inspirert av. Luthers hatefulle antijødiske skrift omfattes av en øredøvende stillhet i vårt lands evangelisk-lutherske kirke. Det er både talende OG skremmende!
Fremfor alt har den kristne kirke (katolsk og protestantisk), nettopp i sin historiske praksis, vist at den ikke er en fredsreligion, men en krigs- og
voldsreligion. Derfor er det de konkrete, historiske detaljene kirken alltid omgår.
---------------------------
Fordømmelsen av de «jødekristne» er blitt et dogme i den kristne verden. Dette historiske dogme er klassisk uttrykt av en norsk luthersk prest og kirkehistoriker
Ivar Welle (1875-1957) i hans «Kirkehistorie»:
«Apostlenes gjerninger og Paulus’ brev gjenlyder av den heftige strid mellom
den rene kristendom og den jødekristne retning...Tross alle apostlenes broderlige enhet på kristelig grunn forble den jødekristne retning meget sterk, inntil den ble knekket ved en gudsdom, da Jerusalem ble ødelagt».
«VRANGFORESTILLINGEN
SOM BESMITTET VERDEN»
(Friedrich Schiller 1759 – 1805)
75 år gammel kalte Goethe (1749-1832) katolisismen «en lære, vansiret av pavevesenet». Paven betraktet han som Romas «beste skuespiller». Alt den unge Goethe
erklærte at han ikke gikk i kirken eller til nattverden, ettersom han "ikke er stor nok løgner til det".
I 1824 sa han med tanke på korsfestelsen: «Av
denne mest jammerlige av alle hendelser har pavene visst å skaffe seg så mange fordeler». Bare få dager før sin død i 1832, sa Goethe at det ikke var noe kirken fryktet så mye som at de lavere lag i samfunnet
skulle få opplysning: «Den vil herske, og dertil trenger den en bornert masse som bøyer hodet og villig lar seg beherske».
«Det skrekkeligste
av alt er aktiv uvitenhet» (Goethe)
«Bare så lenge menneskene er uvitende, er de slaver av autoritet» (Albert Scweitzer)
«Jødene forstår iblant å avvæpne ondskapen, men stilt ansikt til ansikt med dumheten er vi hjelpeløse» (Elie Wiesel)
«Det finnes neppe et aspekt av samtidens historie som er mer irriterende og mystifiserende enn den kjensgjerning at av alle vårt århundrers store uløste spørsmål, skulle det være dette
tilsynelatende lille og ubetydelige jødiske problem, som fikk den tvilsomme ære å sette hele den djevelske maskin i gang. Slike motsigelser mellom årsak og virkning krenker vår fornuft, for slett ikke å tale om historikerens
sans for balanse og harmoni». (Hannah Arendt)
1800-tallet
Den skammelige «jødeparagrafen» så
sent som på 1800-tallet i vårt evangelisk-lutherske land (hvor det knapt hadde eksistert jøder), var bare en ny stadfestelse av den antisemittiske gift den kirke-kristne teologi og
forkynnelse hadde spredt utover hele det europeiske kontinent det foregående årtusen.
Kirkens teologi er
antisemittisk! Denne «ondartede svulsten på kirkens legeme» gjør den sykere og sykere. Hatet spiser den opp innenfra.
Kristendommen (og islam)
har også mye å svare for på det afrikanske kontinentet, hvor disse religioner gjennom århundrer har skapt dype etnisk-religiøse og politiske splittelser. Kristen-europeiske koloniherrer og misjonærer har gjort ubotelig
skade. Den «kristne arv» europeiske koloniherrer og misjonærer har utbredt, innprentet og etterlatt seg på dette kontinentet har bl.a. hatt form av århundrers utpining og ydmykelser.
Som vi vet, de kristne europeere oppfattet seg som verdensherskere og delte en stor del av verden mellom seg. I sitt grenseløse hovmod behandlet de sine koloniserte undersåtter med umåtelig forakt og nedlatenhet.
De («usiviliserte») afrikanske folkene skulle bøye seg for den hvite mann - herrefolket - slik misjonærene forkynte og forlangte «hedningenes» underkastelse til den kristen-europeiske herskerguden/mannsguden.
Kristning og sivilisering av «hedningene» medførte dyp forakt for lokale tradisjoner, favorisering av visse folkegrupper OG konfliktskaping. Den «døpte»
ble av misjonæren ofte stilt overfor det umulige valget mellom lojalitet til enten menigheten eller til stammen/slekten/familien. De «omvendte»
ble i realiteten hjemløse; ofte utstøtt av egen slekt, uten å oppnå status som fullverdige medlemmer av den (hvite) europeiske «kristne familie». Det har resultert i mange personlige tragedier.
(Siste halvdel av 1800-tallet i det kristne Europa var nasjonalismens tid, raseteoretikernes tid, kolonimaktenes tid OG de protestantiske misjonsorganisasjoner tid. Den latente antisemittismen fikk et nytt oppsving).
«Utrydd hver eneste jævel»
(Sven
Lindqvist, Forlaget Oktober 1993/1995).
Av afrikaneren forlangte koloniherrene og misjonærene et ydmykt
tjenersinn. Den oppsetsige afrikaner risikerte fysisk straff ikke bare i det hinsidige liv, men også i denne verden. Kolonihistorien i bl.a. Belgisk Kongo, Sør-Afrika, Namibia og Algerie viser oss det europeisk-kristne barbari.
Kjernen i den europeiske tanke? Ja, det finnes en setning, en kort og enkel setning, bare tre-fire ord, som oppsummerer vår verdensdels, vår menneskehets, hele vår
biosfsæres historie fra holocen til holocaust. Den sier ingenting om Europa som humanismens, demokratiets og velferdens urhjem på jorden. Den sier ingenting om alt det vi med rette er stolte over. Den uttaler bare den sannheten vi helst vil glemme...Ordet
«Europa» kommer av et semittisk ord som betyr nettopp mørke...Det latinske «extermino» betyr å drive over grensen, «terminus», landsforvise, fjerne. Derav det engelske «exterminate», som betyr å
drive over grensen til døden, fjerne fra livet: UTRYDD HVER ENESTE JÆVEL.
Sivilisasjonens velsignelser har allerede nesten berøvet det amerikanske
kontinent dets urinnvånere. Av samme grunn finnes det ikke en eneste familie igjen av den opprinnelige befolkningen på De vestindiske øyer. Sør-Afrika kommer snart til å være i samme situasjon, og øyboerne i Stillehavet
minsker raskt i antall på grunn av europeiske sykdommer og egenkjærlige og fanatiske misjonærers despoti.
(John Howison, 1834).
Fordommer mot fremmede folkeslag har alltid eksistert. Men på midten av 1800-tallet ble disse fordommer organisert og fikk en skinnvitenskapelig begrunnelse. I den anglo-saksiske verden
het pioneren Robert Knox. Hans bok «The Races of Man. A fragment» (1850) viser rasismen i selve fødselsøyeblikket, idet den tar spranget fra folkelig fordom via innrømmet uvitenhet
til «vitenskapelig» overbevisning.
Europeerne hadde i løpet av 1800-tallet bemektiget seg enorme territorier i Nord-Asia og Nord-Amerika, i Sør-Amerika,
Afrika og Australia. Og de «døende nasjonene» var døende nettopp fordi man hadde tatt jorden fra dem. Ordet «folkemord» var ennå ikke oppfunnet. Men tingen fantes. Hovedpersonen i Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, Kurtz, omtalte den slik: «Exterminate all the brutes».
I Sørvest-Afrika i 1904 viste tyskerne at også de behersket
en kunst som amerikanerne, briter og andre europeere hadde utøvet gjennom hele 1800-tallet – kunsten å påskynde et «kulturfattig folks» utdøen. Etter nordamerikansk forbilde ble hererofolket
henvist til et reservat og beitemarkene deres overlatt til tyske innvandrere og koloniseringsselskaper. Da hereroene gjorde motstand, utstedte general von Troth i oktober 1904 ordre om at hererofolket skulle utryddes. Enhver herero som ble påtruffet
innenfor de tyske grensene, med eller uten våpen skulle skytes. Men de fleste døde uten vold. Tyskerne drev dem ganske enkelt ut i ørkenen og stengte grensen. Den med jernhånd strenghet gjennomførte månedlange avsperringen
av ørkenområdene, fullbyrdet tilintetgjørelsesverket, skriver generalstaben i den offisielle krigshistorien. De døendes ralling og vanvittige vredesskrik...tonet ut i uendelighetens opphøyde stillhet.
Avstraffelsen var fullført. Hereros hadde opphørt å være et selvstendig folk. Årsaken til opprøret var visstnok «hereros’ krigerske og frihetselskende
natur», skrev generalstaben. Særlig krigerske var nå hereroene ikke. Deres leder, Samuel Maherero, hadde gjennom to tiår inngått den ene avtalen etter den andre med tyskerne og avstått store områder for å unngå krig. Men like lite som amerikanerne følte seg bundet av sine avtaler med indianerne, like lite mente tyskerne at de som en høyere rase behøvde å holde avtaler som var inngått med
innfødte.
Omkring 80 000 mennesker bukket under i ødemarken. Bare noen tusen ble tilbake, dømt til straffarbeid i tyske konsentrasjonsleirer. Dermed gjorde ordet
«konsentrasjonsleir», som var blitt oppfunnet i 1896 av spanjolene på Cuba, anglifisert av amerikanerne og gitt tilbake til engelskmennene under boerkrigen, sin entré i tysk språk og politikk.
De argumenter som engelskmenn, franskmenn og amerikanere lenge hadde brukt for å forsvare sine folkemord, ble nå formulert på tysk:
Både for folk og individer gjelder det, at eksistenser som ikke skaper verdier, ikke kan gjøre krav på retten til å eksistere...Ingen falsk filantropi eller raseteori kan overbevise fornuftige mennesker
om at det å bevare en og annen kaffer-stamme i det sørlige Afrika...er viktigere for menneskehetens fremtid enn utbredelsen av de store europeiske nasjonene og den hvit rase overhodet...Først derigjennom at den innfødte lærer
seg å produsere verdier i den høyere rasens tjeneste, dvs. i dens og sitt eget fremskritts tjeneste, vinner han moralsk rett til å eksistere.
(Paul Rohrbach:
«Den tyske tanken i verden», 1912).
Vi har fortrengt det. Vi vil ikke huske. Vi vil at folkemordene begynte og sluttet
med nazismen. Det er tryggest slik...Den luften Hitler og alle andre vesterlandske ledere i hans barndom pustet i, var gjennomtrengt av overbevisningen om at imperialismen er en biologisk nødvendig prosess som ifølge naturens lover fører
til at de lavere rasene uunngåelig blir tilintetgjort. Det var en overbevisning som allerede hadde kostet millioner av mennesker livet, før Hitler ga den sin høyst personlige anvendelse.
Etter to katastrofalt ødeleggende verdenskriger i det forrige århundre ble det utkjempet flere langvarige og blodige frigjøringskriger på
det afrikanske kontinentet. De vestlige kolonimaktene forsøkte å beholde kontrollen i koloniene, noe som medførte blodige konflikter og konfrontasjoner til langt ut på 70-tallet.
--------------------------
Se dette rare innlegget av Norsk Folkehjelps tidligere generalsekretær
http://www.bistandsaktuelt.no/kommentar/arkiv-kommentarer/angola-norges-viktigste-land-i-afrika
«Angola var en utbyttet portugisisk koloni fra 1600-tallet til 1975 og var hardt rammet av slavetiden. En frigjøringskrig som begynte
i 1961, la store deler av landet i ruiner».
«På midten av 1980 tallet etablerte Norsk Folkehjelp seg med et standpunkt for MPLA i krigen som da
raste. Siden har organisasjonen utviklet et betydelig samfunnsbyggingsprogram i landet og nyter et godt omdømme både hos folk flest og myndigheter».
Ja, Norsk Folkehjelp (og Kirkens Nødhjelp?) utviklet et såkalt «samfunnsbyggingsprogram» (som det så fint kalles) også i Sør-Sudan.
Og resultatet er..?
«Norsk Folkehjelp har arbeidet i Sør-Sudan siden 1986 og er en av de
største internasjonale organisasjonene i landet. Norsk Folkehjelp har arbeidet nært sammen med organisasjoner og bevegelser der både under borgerkrigen og etter fredsavtalen».
Kombinasjonen og resultatet av europeisk kolonialisme, kristen misjon og kirkelig «bistand» har vist seg å være katastrofalt.
http://www.folkehjelp.no/Vaart-arbeid/Land-vi-jobber-i/Afrika/Soer-Sudan
http://www.rorg.no/Artikler/2230.html
http://www.dagbladet.no/2015/03/06/nyheter/krig_og_konflikter/politikk/sudan/38093031/
http://www.epriser.no/sea.php?search=piene%20bibiana
http://www.bistandsaktuelt.no/kultur/kulturnyheter/arkiv-kulturnyheter/forteller-historien-om-norge-i-s%C3%B8r-sudan
«Kjente norske politiske
aktører som Frafjord Johnson, Jan Egeland, Terje Rød Larsen og Tom Vraalsen har aksjer i den norske innsatsen overfor Sør-Sudan, viser boka. Frafjord Johnson ledet FNs arbeid i Sør-Sudan fra 2011 til i år. Men de to mest avgjørende
skikkelsene, mener Piene, er noen andre: Øystein Stabrun og Egil Hagen. Begge var eventyrere. Den første var filmfotograf som tok seg til Sudan midt på 1960-tallet, kom hjem og slo alarm om sultkatastrofe og tvangs-islamisering og seinere
var sentral i Kirkens Nødhjelps enorme bistandsprosjekt i området. Den andre var offiser som drev Norsk Folkehjelps nødhjelpsarbeid i Sør-Sudan
i direkte samarbeid med SPLA, og som blant annet ble beskyldt for å ha befatning med våpensmugling».
-------------------------
Den fargede befolkning i det kristne USA (for en stor del etterkommere av afrikanske slaver) måtte
kjempe for elementære borgerrettigheter til langt på 1960-tallet. Ennå er sårene ikke leget. Bitre rasemotsetninger ulmer stadig under overflaten.
Den (kristne) hvite
manns apartheid-politikk i Sør-Afrika ble formelt opphevet først så sent som i 1994.
Men de tidligere (europeiske) kolonimakter
har beholdt «grepet» om sine gamle kolonier, og kristen misjonsvirksomhet har pågått uavbrutt frem til denne dag. Det norske misjonsselskapet (del av Den norske kirke) har i mange år drevet aktiv og planmessig misjon i det muslimsk
dominerte Mali.
Så kom mot-reaksjonen for få år siden i form av islamistisk terror, hvorpå de kristne misjonærer forlot landet, og den tidligere kolonimakten,
Frankrike, med militærmakt gjenopprettet ro og orden. De norske misjonærene vendte tilbake.
(På dette tidspunkt forsvant
Mali fra medienes nyhetsbilde).
Vi husker også terroraksjonen i det muslimsk dominerte Algerie (tidligere fransk koloni), ved Statoils anlegg: In Amenas. Vitner på stedet kunne fortelle at de islamistiske terroristene planmessig forhørte seg om hvorvidt gislene var muslimer eller kristne. De kristne skulle drepes, mens muslimenes liv skulle spares.
I flere afrikanske land i dag gjennomlever folkene ubeskrivelige lidelser (jfr. Sør-Sudan, Nigeria og Den sentralafrikanske republikk). Det er skapt bitre og rivaliserende skillelinjer mellom muslimer
og kristne. I disse og mange andre afrikanske stater har europeiske koloniherrer og kristne misjonærer avsatt dype avtrykk de siste århundrer. Store deler av kontinentet bærer med seg den tunge arven etter de kristne europeeres slavehandel
gjennom nær 400 år; et folkemord av dimensjoner vi knapt kan fatte.
Og ja, den kristne kirke har mange folkemord på sin samvittighet. Fiendehatet har utløst de grusomste forfølgelser og overgrep. For bare noen årtier siden (1994) i det overveiende kristne og kristnede Rwanda (tysk koloni fra 1899, så
belgisk koloni ) ble verden sjokkerte vitner til folkemord. Over 800 000 mennesker ble i løpet av 3 måneder myrdet (eller «slaktet») i dette lille kristen-koloniserte landet i Sentral-Afrika, hvor to kulturelt
nære folkegrupper ble DØDSFIENDER.
Den første misjonsstasjonen i Rwanda ble anlagt rundt 1900. Kirkens allianse med kolonistyret førte til omfattende
misjonsvirksomhet, som innføringen av den overveiende katolske troen. Rwanda er blitt omtalt som et av de meste «vellykkede» misjonsland i Afrika.
Misjonærene
oppfordret sine tilhengere og proselytter til lydighet.
Rwanda ble det mest katolske land i hele Afrika, og folket ble
svært autoritetstro og adlydende. Kirken holdt seg inne med makthaverne, til og med under folkemordet som brøt ut i 1994.
http://folkedrab.dk/sw60353.asp
Det på mange måter brutaliserte og demoraliserte
Sør-Afrika i dag er i stor grad et produkt av kristne europeeres nærvær og innflytelse, helt fra år 1652, et tidspunkt som på Wikipedia sies å betegne «starten
på Sør-Afrikas moderne historie». Resultatet av århundrers vestlige kolonialisme, kristen misjon OG apartheid, er et splittet folk med dype (kollektive) traumer.
Den
anglikanske biskop Desmond Tutu (om aldri så mye fredsprisvinner), og hans kirkes «evangelium», har vel ikke nettopp bidratt til fred og forsoning i hans hardt prøvede og hjemsøkte
land? Det er et stort spørsmål hvordan et kolonisert folk, som også Desmond Tutu, har kunnet overta kolonimaktens – det hvite herrefolkets - religion. Det er ikke så lett
å forstå.
Jeg synes nok ikke at hevnmotivet i Lukas-evangeliet (jfr. beretningen om «Den rike mann og Lazarus») er noe godt utgangspunkt for fred og forsoning
mellom folkene i vår verden. Men biskop Tutu vurderer det annerledes, slik jeg bedømmer hans teologi. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.
«JORDENS FORDØMTE»
Frantz Fanons bok «Jordens fordømte» utkom i 1967 på Pax Forlag. Forfatteren har noen meget skarpe og presise observasjoner og
refleksjoner omkring de psykologiske mekanismer som virker mellom «koloniherren» og «kolonislaven» (eller, som undertegnede er spesielt opptatt av: forholdet mellom misjonæren og hedningen. Parallellen
er åpenbar).
http://no.wikipedia.org/wiki/Frantz_Fanon
Jeg siterer noen avsnitt fra boken, i tilfeldig rekkefølge:
I århundrer
har de herjet i u-landene som de rene krigsforbrytere. Ved hjelp av deportasjoner, massemord, tvangsarbeid og slaveri har de skaffet seg gull, diamanter og alle de andre rikdommene som har dannet grunnlaget
for deres maktposisjon......
Europa er i virkeligheten skapt av Den tredje verden. Dets rikdommer er blitt stjålet fra de underutviklede folk. Bordeaux,
Liverpool og andre franske, engelske og hollandske sjøfartsbyer har tjent seg rike på å frakte millioner av slaver over havet på sine skuter. Når vi nå hører en eller annen europeisk statssjef erklære med stor
patos at man må hjelpe de stakkars underutviklede folkene, brister vi ikke akkurat i gråt av takknemlighet. Vi mener tvert imot at det ikke er mer enn rett og rimelig at vi omsider får en slags erstatning.
Krigen er ennå ikke slutt. Og det vil gå mange år før vi har greid å lege alle de sår kolonialismens brutale krigføring har tilføyet våre
folk, hvis de overhodet lar seg lege...Det karakteristiske ved koloniveldet er at det systematisk fornekter «de andres» eksistens og avslår å tillegge dem menneskelige egenskaper.
I sin kamp for å gjøre seg virkelig fri slipper imperialismen fra seg visse forråtnelsesbasiller, som det gjelder
å oppdage og uskadeliggjøre før de har forgiftet vår jord og våre hjerner.....Denne voldsomme konflikten mellom «kolonislaven» og systemet skaper en rekke forsvarsholdninger som til sammen danner en karakteristisk
struktur, en «slavementalitet». For å forstå den «overfølsomhet» som er et gjennomgående trekk i det koloniserte menneskets personlighet, behøver vi bare å tenke på hvor mange hugg han blir
utsatt for i løpet av en eneste dag.
Kolonisatoren lager historie...en verden som er delt i lys og mørke etter manikeisk
mønster, en ubevegelig verden, befolket av statuer: statuen av generalen som erobret landet, statuen av ingeniøren som bygget broen. En selvsikker verden av stein som bæres av skinnflådde, piskede rygger. Slik er kolonialismens verden.
Den innfødte lever i bås. Apartheid er bare en spesiell variant av en inngjerdingspolitikk som drives overalt i koloniverdenen.
Det første den innfødte må lære, er å holde seg på sin plass og aldri overskride grensene. Derfor er hans drømmer aggressive drømmer om handling og muskelbruk. Han drømmer
at han hopper, svømmer, løper og klatrer. Han drømmer at han slår latterdørern opp, at han tar seg over elven i et eneste skritt, forfulgt av et kobbel tutende biler som aldri greier å ta ham igjen. Kolonislaven drømmer
seg til friheten hver eneste natt fra ni aften til seks morgen.
Den koloniserte befinner seg i en permanent spenningstilstand overfor systemet. Den hvites verden
er en fiendtlig verden som konstant aviser ham, men samtidig er den en lokkende verden. Vi har allerede sett hvordan den innfødte drømmer om å ta kolonisatorens plass, ikke for selv å bli en kolonisator, men for å nyte de samme goder. De hvites knugende, aggressive verden, som vender alle sine skarpe tagger ut mot de undertrykte masser, fremstår ikke som et helvete som det gjelder å holde seg unna, men som et paradis. Veien
dit er ikke lang, men den er sperret av blodtørstige vakthunder.
Kolonislaven er alltid på vakt, for han greier ikke alltid å tyde koloniverdenens
innviklede tegnspråk og vet aldri om han har overskredet grensen eller ikke. I det systemet kolonisatoren har bygget opp, påhviler det den koloniserte å bevise sin uskyld. Det betyr ikke at han aksepterer sin skyld, men han vet at den henger
over ham som en forbannelse, et Damokles-sverd.
Inne i seg godtar han ingen domstol. Han er undertrykt, men ikke temmet. Han blir betraktet som et laverestående
vesen, men føler seg ikke selv mindreverdig...Forholdet mellom kolonisatoren og den koloniserte er et forhold mellom masser. Mot de kolonisertes tallmessige overlegenhet stiller kolonisatoren sin våpenmakt. Og han liker å vise sin styrke.
Fordi han aldri kan føle seg trygg, må han til enhver tid minne den innfødte om hvem som er herre i huset. Han holder stadig raseriet vedlike hos sine slaver, men hindrer det i å få utløp. Den innfødte blir holdt
i tvangstrøye. Men han er, som vi har sett, bare tilsynelatende lammet. Fra tid til annen utløses muskelspenningen i en blodig eksplosjon i form av stammekrig eller individuelle oppgjør.......
På samme måte greier den innfødte ved religionens hjelp å glemme undertrykkerens eksistens. Fatalismen gjør det mulig å legge skylden for all elendigheten på Gud i stedet
for på herrefolket. Individet underkaster seg Guds vilje, han legger seg nesegrus for de fremmede herrer og for sin skjebne, og på den måten greier han å opprettholde sin sjelelige balanse og bli like usårlig som en stein........
I sine bestrebelser på å få de innfødte til å holde seg i ro får koloniherrene god hjelp av religionen, som visst ikke er
til å unngå noe sted. Daglig blir befolkningen presentert for alle de helgener som har vendt det annet kinn til, tilgitt sine fiender og tålmodig funnet seg i å bli spyttet i ansiktet. Daglig får de innfødte høre
at det er slik man bør oppføre seg i verden.
--------------------------
G. Ullestad
30.03.2015