Og de gjør det uanfektet av at fakultetenes dekaner offisielt i pressemeldinger konkret innrømmet sin forpliktelse til å ta henvendelsens problemstilling, argumentasjon og kravet om sannferdighet opp til offentlig debatt i våre medier. Og til tross for at vi de siste tre år på Vårt Lands debattforum - hvor biskoper og ordinerte prester har registrert seg som deltakere - stadig har minnet om og gjentatt utfordringen fra 1962 OG begrunnet den med de fremdeles like brennaktuelle og alvorlige spørsmål om dogmets og forestillingens historisk-faktiske sannhetsgrunnlag, verdi og konsekvenser.
-------------------------
”Oppstandelsen er sannelig et mysterium"
Dette ble forkynt over to helsider i Dagbladet i påskeuken. Men i bekjennelsen til Jesu oppstandelse taler ikke kirken om noe mysterium. I utvetydige, klare ord gjør den krav på å beskrive og bevitne en konkret, historisk-faktisk hendelse: et unikt brudd på en ellers urokkelig naturlov. Betegnelsen av ”oppstandelsen” som et ”mysterium” er sekundær og ble særlig lansert av oldtidens kjetterske gnostikere. I moderne kristen teologi brukes den til å beskytte dogmet mot nærgående gransking: et ”mysterium” unndrar seg kritikk.
Men kritikk av oppstandelsens teologi er i vår tid en livsnødvendighet, fordi den befinner seg i en svært alvorlig konflikt med en opplyst, humanistisk kulturs etiske og rettslige grunnsetninger. Dogmets hensikt er jo forutsetningen om at den oppstandne skal ”komme igjen for å dømme levende og døde”.
Vi må fastslå at deler av Jesu lære og adferd rommer store etiske og sosiale verdier som er blitt en del av vår kultur. Men like fullt må vi konstatere at den er preget av et verdensbilde, en historieoppfatning og et samfunns- og menneskesyn som gjør den helt uegnet som rettsgrunnlag for domsavsigelser. En tenkt rettergang med den nytestamentlige Jesus på dommersetet vil komme i skarp konflikt med rettssamfunnets elementære prinsipper. I dag vil den således bli rammet av sentrale normer i Menneskerettighetserklæringen.
Det etisk særlig odiøse og skjebnessvangre ved den domsprofeti kirkens oppstandelsesdogme forutsetter, er dens generelle, voldelige fornedrelse - tilintetgjørelse - av menneskeverdet til det ”vantro" menneske, hvor Jesu jødiske landsmenn – i vår kirkes bekjennelsesskrift Augustana også ”muhammedanerne” - utpekes spesielt.
Jeg sikter bl.a. til ordene om at de som ikke aksepterer messias-pretendentens krav på kongeverdighet, skal utryddes, at ”rikets barn” (jødene) skal ”kastes ut i mørket utenfor”, at ”byer” som ikke har vist interesse for Jesu eller apostlenes budskap, skal ødelegges og deres innbyggere styrtes i ”dødsriket”, at ”jødene” som ”ikke tror” på ham, har ”djevelen til far”, i samsvar med at ”den som ikke tror, er allerede dømt” (Lk. kap. 19, Mt. 8, 10 og 11, Jh. 3 og 8).
Våre kristne kirkers autorisering av dette som ”Guds ord” uttalt av hans ”enbårne, oppstandne sønn” og dommerfullmektig, gir postulatet om Jesu "oppstandelse" et utpreget antisemittisk, og generelt et rasistisk innhold. Det har i mer enn sytten hundre år motivert europeerne til undertrykkelse, forfølgelse og folkemord på jødene - og på "hedninger". Våre kristne kirkers historisk grunnløse OG etisk sterkt kritikkverdige teologi om Jesu guddommelighet har skapt antismittismen, og de vedlikeholder den fremdeles.
Fordi oppstandelsesdogmet ikke gjelder et ”mysterium”, er det heller ikke et spørsmål om ”tro”. Det er en påstand av historisk-faktisk art, som kirkens vitenskapelig forpliktede presteskoler har bevisbyrden for.
For en årrekke siden minnet jeg dem om dette i et ”Memorandum til de teologiske fakulteter”, som de i offisielle uttalelser har sagt seg forpliktet til å besvare. Etter gjengivelse av skriftets hovedpunkter, hvor jeg avmystifiserer ”oppstandelsen”, bekreftet Dagbladet dette slik: ”Teologene lover å svare Edwien”.
Hvorfor lar svaret tross gjentatte påminnelser, siden 1962, stadig vente på seg? Overfor et dogme med så vidtrekkende og skjebnessvangre konsekvenser har fakultetene et tungt ansvar, dersom deres kandidater i kirkens tjeneste villeder dens medlemmer og menigheter med å fremstille som historisk faktum noe som ikke er sant.
Uten å stanse opp ved en konstruert mystifikasjon, må derfor teologien om at Jesus var (og er) et fysisk og psykisk overmenneske hevet over naturens lovmessighet, finne seg i å bli behandlet og gransket som det den er: et historisk-vitenskapelig forskningsobjekt. De av oss som er dogmets kritikere, har ikke bevisbyrden. Men de som har den, laster den ustanselig på oss.
Etter å ha påtatt meg motbevis-byrden, har jeg gått inn i problemet på bredt grunnlag, først i en idéhistorisk, deretter en dogmekritisk analyse OG en etisk begrunnet kritikk av denne teologien, og trukket følgende, eneste mulige, vitenskapelig forsvarlige konklusjon:
Noen ”oppstandelse” i begrepets språklig normale, kirkelig-tradisjonelle og konfesjonelle betydning har ikke funnet sted, og noe ”mysterium” utover religionspsykologiens legitime område foreligger ikke. Menneskesinnet er fullt av "mysterier", men de er ikke så store at de bryter naturens fundamentale lover.
"At kvinnene fant graven tom beviser ingen ting”, heter det i Dagbladets påskeartikkel om ”mysteriet”. Jo, det beviser naturligvis at hovedproblemet ikke har noe mysteriøst ved seg. At graven var tom beviser at hvis dette kan gis en mer sannsynlig og naturlig forklaring enn at Jesus har brutt en fundamental fysiologisk naturlov, så må kirken oppgi sitt dogme om oppstandelsen. Så bristende skjørt er grunnlaget.
Her bør vi sende en vennlig tanke til særlig evangelistene Markus og Johannes, som ufrivillig kom til å gi en overbevisende forklaring på hvorfor graven var tom: Den var ment å brukes midlertidig. (Påpekt bl.a. av den jødiske historiker Joseph Klausner i 1907). Som følge av tidsnød p.g.a. sabbaten måtte Josef fra Arimatea og hans venn Nikodemus utsette en begravelse etter jødisk ritual.
Etter sabbaten kom kvinnene til graven om morgenen for å fullføre det forsømte. Hvorfor fant de graven åpen og tom? Fordi Josef og hans venn natten før hadde flyttet avdøde til et hensiktsmessig gravsted, og besørget det kvinnene trodde var forsømt: en forskriftsmessig begravelse. Hvorfor om natten? Av to grunner. For det første ville de unngå det som ofte ble gjort med henrettede forbrytere: at liket ble kastet i Hinnoms dal. Samtidig ville de selvsagt behandle blasfemikeren fra Nazareth på en respektfull måte, men ”i hemmelighet fordi de var redde” for dem blant jødene som var Jesu motstandere (Jh. 19:38 og 42, jf. Mk. 15:47 og 16:1).
Hvem kan bestride denne nærliggende forklarings vitenskapelige holdbarhet? Og dermed dens sannhet - kontra dogmets postulat? Kirkens teologiske lærestoler må nå se seg forpliktet til å innrømme ex cathedra at den overbyr enhver forestilling om brudd på en - hvilken som helst naturlov".
-------------
Andreas Edwien har kommentert denne og andre av sine artikler til Dagbladet, hvor han var kronikør i en årrekke, på sin hjemmeside
http://home.online.no/~edwien/bokomtale.cfm
4. april 2012
G. Ullestad