Kirkens konfesjonelle påstander går ut på at et menneske, Jesus fra Nazareth, som virket som legmannspredikant i Palestina for ca. 1930 år siden, var og er "Gud". Påstanden flyter nesten umerkelig sammen med et tilsynelatende litt mindre vidtgående postulat, men i realiteten likeverdig postulat som sier at han var "Guds enbårne sønn", og som skal bety at han var Guds utsendte stedfortreder med alle fullmakter, altså en visegud, skjønt samtidig, "uatskillelig forenet" med "Gud". Vi står altså overfor det selsomme fenomen at "far" og "sønn" betraktes som samtidig både en og to personer, som ikke tillater noen som helst anskuelig sondring.
Disse påstander baseres i kirkens lære offisielt på to postulater av rent objektiv, historisk art: at dette historiske menneske både ved sin fødsel og død brøt naturens lover for menneskelivet, dels ved å bli unnfanget i sin mors liv uten en menneskelig far, og dels ved å stå opp av graven tre dager etter sin død.
(Jf. Confessio Augustana art. I og 3, Den nicænske bekjennelse og Den apostolske bekjennelse 2. artikkel. Her siteres alt annet enn antikverte doktriner som bare står til beskuelse på det religionshistoriske museum hvor de for lengst hører hjemme. Disse bekjennelsesskrifter er offisielt fullt gyldig lære den dag i dag, slik kirken selv presenterer seg).
Den norske kirkes presteskap forplikter seg den dag i dag til uten forbehold å lære og forkynne i samsvar med kirkens bekjennelse. Som et fast ledd i høymesseliturgien forkynnes Jesus som "en sann Gud", identisk med "Faderen og Sønnen". Offisielt tilber og dyrker alle "kristne" kirker "Jesus" som "Gud".
Det er lett å se hva det er for et postulat som bærer hele dette selsomme ideologiske postulat: påstanden om Jesus oppstandelse. Det menneske kirken her gjør til "Gud", avgikk jo uten tvil ved døden for nesten to tusen år siden. Men da en død mann ikke kan være "Gud" for den kristne kirke i dag, er den nødt til å hevde at "han sto opp fra de døde", og at han eksisterer den dag i dag i sin historisk og personlige identitet. At det må dreie seg om en høy grad av legemlig "oppstandelse" for at dette skal ha noen mening, skal vi senere komme tilbake til.
Påstanden om at Jesus ble født uten menneskelig far, dvs. av en jomfru, er sekundær og kommet til etter at postulatet om oppstandelsen ble ledende doktrine i urkirken. Meningen var naturligvis at den som skulle være "Gud" måtte være "evig" også bakover i tiden, dvs. at "Gud" ikke kunne være blitt til i tiden på et bestemt historisk tidspunkt. Derfor ble han forutsatt preeksistent i himmelen, for så å ha "steget ned", som det heter i Den nicænske bekjennelse: "fra himmelen og bli kjød av jomfru Maria".
----------------------------
En voksende retning innen kirkelig teologi ser seg i vår tid nødt til å bøye en del unna disse ytterst avstikkende, sensasjonsbetonte postulater som fundament for kirkens lære om Jesus. Mens de før i tiden var urokkelig grunnlag og forutsetning for at Jesus kunne være "Gud" - noe de tydeligvis for toneangivende kretser fremdeles er - så forsøker man i alle fall i den apologetiske argumentasjon å gå den omvendte vei.
Mange er klar over at postulatene historisk står svakt, andre at de ikke er holdbare i det hele tatt. Derfor forsøker man den utvei å slutte fra Jesu personlighet og fullmaktskrav til disse brudd på naturlovene. Man sier enten at den historiske Jesus, slik han fremtrer i de nystestamentlige skrifter, er en så enestående personlighet at man ikke kan avvise muligheten av at han er født av en jomfru og stått opp fra de døde. Eller man sier at han var så overmenneskelig suveren at selv om han rent fysiologisk var underkastet naturens lover, så må kirken ha rett til å "opphøye" ham med sine dogmer om at han brøt dem.
Her kommer så teologien til hjelp. Dens forsvar for denne holdning, som offisielt utgir seg for å være "vitenskapelig" fundert, går i dag ut på at spørsmålene om disse dogmer taler sant om Jesus, er "utilgjengelig for historisk forskning". Dogmene om at Jesus hadde blankofullmakt fra et høyeste, allmektig vesen, at han var født uten en menneskelig far og at han sto opp fra de døde, kan verken bevises eller motbevises, hevder man. Derfor må kirken ha lov til å holde på dem.
Teologen krever her et høyst usedvanlig privilegium overfor et historisk objekt. Han forlanger å fremsette påstander om noe fysiologisk og psykologisk toppsensasjonelt ved et historisk menneske - fordi disse påstander angivelig ikke lar seg motbevise! Man må spørre hvor vi skulle ende, hvis vi gikk inn for å tenne grønt lys for tilsvarende påstander om alt som eventuelt ikke lar seg historisk utforske!
Allikevel vil vi imøtegå teologen på det plan han her selv forlanger å stå, etter at man tydeligvis har oppgitt forsøket på å levere historiske bevis for riktigheten av de kirkelige postulater om Jesu fødsel og oppstandelse. Og da er det tre ledende påstander vi skal imøtegå:
1.
At Jesus er en historisk personlighet som i innsikt, selvstendighet, originalitet, intelligens og moral osv. er så klart hevet over normale menneskelige mål at han sprenger alle våre vanlige vurderingsnormer, og derfor med rette fortsatt kan tituleres slik som kirken tillater seg å gjøre.
2.
At Jesus i sin personlige selvbevissthet og krav på guddommelige autoritet er psykologisk uransakelig, og derfor må forutsettes å være et psykisk unikum.
3.
At hans tilhengere etter hans død hadde opplevelser som var så merkelige og uforklarlige at vi må oppgi å innordne dem i en naturlovsmessig sammenheng, og derfor i den grad bekrefter det som er sagt i punkt 1. og 2. at man kommer sannheten nærmest ved å fastholde kirkens tradisjonelle dogme om at han på naturlovstridig vis "sto opp fra de døde".
Men først er det nødvendig å si noe om det historiske grunnlaget for vårt kjennskap til det menneske som stadig er gjenstand for disse oppsiktsvekkende påstander. Han har intet skrevet selv, og all vår viten om ham er i høyden annenhånds. Hvorledes da bestemme hans historiske identitet?
-----------------------
Ovenstående er utdrag fra Andreas Edwiens bok: "Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser", Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995. Herværende utgave fra 1995: kap. I Innledning, s. 22 - 25.
03.02.2012
G. Ullestad