Straks etter den stille påskeuken eksploderer religionsdebatten, og islam kommer igjen i forgrunnen. Det er ikke så
rart, ettersom det grunnlovsfestede Augustana utpeker muslimer spesielt som onde og fordømmelsesverdige. Både før og etter de kristne høytider er det islam
som manes frem som "fienden" (i noen grad også Israel). Og ikke bare blant det kristne lekfolket, men også innenfor Akademia.
Den statsstøttede lutherske
geistlighet kan i selvtilfreds tilbakelenthet overlate den hatefulle retorikken til sine indoktrinerte "elever" og "konfirmanter" (på Verdidebatt er det den joviale "folkekirkelige" lekmann Dag Løkke
de har sendt ut på arenaen, for å promotere toleranse og dialog, skjønt han holder seg godt innenfor dogmatikkens ramme).
Den kristne avisen Vårt Land og debattredaktør Johannes Morken utmerker seg spesielt. Ikke så få artikler det
siste tiåret, med brodd mot islam, bærer Morkens signatur. At de kristne ikke ser "bjelken i sitt eget øye" blir svært godt demonstrert i denne avisen. Vårt Land bringer stadig artikler om muslimer som har møtt
Jesus og fått sine liv forvandlet.
Helt fra oppstarten i 2009 har Verdidebatt publisert meget stygge og nedrige kampanjer mot islam.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread3011/
Den kristne Tor Fagerhaug (som senere konverterte til den persiske Zarathruismen) var også særdeles aggressiv i 2010.
Det var helt grusomt. Vårt Lands debattredaksjon gjorde ingenting for å stoppe den fryktelige sjikane mot Osamah Rajpoot. Én mot alle.
Og her er de alle sammen:
Tor Fagerhaug, Rune Holt, Per Traasdahl, Tor Martin, Knyt Nygaard, Per F. Winsnes, Njål Kristiansen, Sverre Kolberg og Lars Randby. Noen nye navn er kommet til de senere år, men meningene er nøyaktig de samme. På Verdidebatt
har tiden stått stille, og annet kan man ikke forvente av en åpenbaringsreligion. Det kristne (dualistiske) religionshatet er like sterkt og unyansert i dag som på
Verdidebatt i 2009/2010.
Den fæle Muhammed og den fæle Jahve stilles konstant opp mot "den nye pakt" og kjærlighetens gud i Det nye testamente: Jesus (Kristus)!
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread103800/?next=0
På den ene side skryter de kristne hemningsløst av at de er pålagt å ELSKE sine fiender, men hvorfor de har så sterkt behov for FIENDER får vi ikke noen god forklaring på. Se det ekle innlegget
nedenfor, veldig typisk for kristenheten.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11635418/#post_11635418
(Hvordan homofilisaken og flyktningespørsmålet også utnyttes som "lynavleder" ved kirkens høytider, kan vi komme tilbake til ved en senere anledning. De kristnes oppfatning av "kjærlighet"
og "barmhjertighet" er i det hele tatt merkelige fenomener, som kanskje religionspsykologien kunne interessere seg mer for?).
-------------------
Det er interessant å se hvor "truffet" de kristne føler seg av Braanen Sterris kommentar i Dagbladet, selv om han ikke omtalte kristendommen spesielt. Men når "religiøs terror"
er tema, vil nok mange instinktivt assosiere til religionene kristendommen og islam (vi tenker ikke på jødedommen eller buddhismen). Disse
to autoritære og imperialistiske religioner må vurderes i sammenheng. De har trodd de var uangripelige. Det er de selvsagt ikke.
Sterri traff tydeligvis et "ømt" punkt. Og da kommer
brannsluknings-agentene raskt på banen. Vi kjenner godt igjen strategien. Avledningsmanøvrene!
Fra en stortingsrepresentant for KrF, fra den nybakte redaktør
av tidsskriftet "Syn og Segn" (som nå har tonet flagg) og to velkjente rådgivere fra tankesmien "Skaperkraft" har det kommet reaksjoner på løpende bånd i Dagbladet og på Verdidebatt. Den
kristne dualismen søkes klistret til Sterri (og ateismen), slik de kristen-troende gjennom mange år har anklaget visse ateister
for å være militante, fundamentalistiske, dogmatiske og "troende"...Det er helt fantastisk!
http://www.verdidebatt.no/affern/?replies=true
Ja, til og med hos den noe mer romslige Bahai-tilhenger, Mette Solveig Müller, møter vi aggresjonen mot de gudløse (les: ateister).
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat43/thread11635428/?next=20#post_11635872
Sterri
anklages også for sin bruk av "religion"- kategorien. Jeg har selv ved mange anledninger påpekt hvordan teologer og apologeter gjemmer seg bak et diffust, upresist religionsbegrep. Kirkeaktørenes
bruk av religionsbegrepet er nok rent taktisk motivert. Man må huske på at kirkens aktører har tusenårig erfaring når det gjelder strategi, taktikkeri og manipulasjon.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11636040/#post_11636040
Sterri anklages for mangel på presisjon, og for å svikte "akademiske idealer som grundighet, etterrettelighet og soberhet". Mens de kristne trosforsvarere (apologeter) selv glatt vrir
seg unna det dogmatiske og mytologiske tankeinnholdet i sin egen religion: kristendommen! Presisjonsnivået blant kirkelige
ny-apologeter og teologiprofessorer er virkelig ikke imponerende. Men deres frekkhet og selvtilfredshet er upåklagelig. At de våger!
http://www.dagbladet.no/2016/03/29/kultur/meninger/debatt/religion/sterri/43679674/
"DEN TOTALITÆRE LENGSEL"
Jeg kjenner ikke til at det i kirkens offisielle skriftgrunnlag foreligger
"undring og spørsmål undervegs om religion som fenomen". Syn og Segns redaktør, Knut Aastad Bråten, har ikke gitt oss noen eksempler fra "Skriftene", eller fra den kirkelige tradisjon. I den kristne kirkes
nattsvarte historie har det vært livsfarlig å være "fritenker". Ensrettingen har vært tilnærmet total. Bråten er taus om fenomenet - verdensreligionen - kristendommen.
Både fascismen, nazismen og stalinismen sprang ut av det kristne Europa. Dette kan det ikke herske noen tvil om. Disse totalitære ideologier er de verdslige utgaver av den totalitære kristendom, slik konsentrasjonsleiren
er det jordiske speilbilde av den hinsidige straffe- og torturanstalt.
En lang rekke teologer ga deres kristne bidrag og støtte til de to verdenskrigene
i det forrige århundret som drepte ca. 50 millioner mennesker.
"Når vi står samlet bak krigføringen, med alvor, fromhet, ydmykhet og med bønn i hjertet og på
leppene, da er krigen selv en gudstjeneste, en virkelig hellig krig."
Mange slike og lignende reddsomme uttalelser fra kristne teologer, protestanter og katolikker, kan man finne
i Karlheinz Deschners
bok: "Med Gud og fascistene".
(I 10 bindsterke bøker har denne tyske historiker og kirkekritiker de siste årtier dokumentert kristendommens "kriminalkrønike":
dens forbrytelser mot menneskeheten).
Men linjen går mange århundrer tilbake i kirkens historie.
Å drepe og utrydde
hedninger er "den aktverdigste oppgaven for alle (kristne) som har valgt våpenhåndverket...Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv; dreper han, da arbeider han
for Kristus...Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus".
(Bernhard av Clairvaux, katolsk helgen, død 1153)
Så kan vi hoppe fremover igjen, da flygerne 5. august 1945 tok av fra en stillehavsøy med Hiroshima-bomben om bord. En kristen prest ba følgende bønn for flygerne:
"Allmektige Fader, du som hører bønnene til dem som elsker deg, vi ber deg holde din hånd over dem som her våger seg opp i din himmels høyder og fører kampen mot våre fiender".
De kristne vil nødig bli minnet om kirkens lite ærerike voldshistorie. Den er da også helt ødeleggende for kirken. Nettopp i konkret handling, i dens
historiske praksis, viser den kirkelige lære seg fra sin mest motbydelige side. Den må derfor hentes frem, igjen og igjen.
Det
autoritære og voldelige potensiale i kristendommen ligger der og ulmer så lenge kirkens ansvarlige ledere (biskoper) og lærere (teologer) ikke
kan eller vil erkjenne sin skyld og sitt blytunge ansvar. En religion og dennes teologi, som i sitt autoriserte læregrunnlag sorterer og utskiller grupper av mennesker til evig torturstraff, er intet annet enn en VOLDSRELIGION: en
menneskefiendtlig ideologi av verste sort.
Den er en fiende av humanismens storslåtte idé: menneskehetens
enhet og ubrytelige slektskap.
I vårt hardt tilkjempede demokratiske og opplyste samfunn har vi en moralsk og intellektuell beredskap som setter grenser for kirke-kristendommens maktutøvelse og totalitære ambisjoner. Derfor kan vi gjennom Stortingsvalg begrense KrF's kirkepolitiske maktvilje. Dette partiet viser nettopp
hvor tett sammenvevet kristendom og politikk er. Lykkeligvis ønsker ikke majoriteten av den norske befolkning et samfunn bygget på
såkalt "kristne verdier".
Men muligheten for at de to mektige hovedkirker misbruker demokratiet (og ytringsfriheten) til å ødelegge det, er absolutt til stede.
I sitt vesen er de anti-demokratiske og autoritære. Hva gjør disse kirker (som Pavekirken) når de mister makt, innflytelse og oppslutning? Mer enn 1700 års autoritet og prestisje må forsvares og vedlikeholdes. Hvilke midler
og strategier tar de i bruk?
Jeg siterer KrF's stortingsrepresentant, Anders Tyvand, på
Verdidebatt, som godt demonstrerer den ulne og tvetydige uttrykksmåte:
"Sterri viser videre til at det er sammenheng mellom religion og terror. Han har åpenbart rett i at mye av den terroren vi ser i verden I DAG har religiøse aspekter ved seg, og at mange av gjerningsmennene er religiøse ekstremister".
Har den kristne terror av I GÅR "religiøse aspekter ved seg"? Var også kristne gjerningsmenn gjennom de foregående århundrer "religiøse ekstremister"? Slike tabubelagte spørsmål blir
ikke stilt i vår kristelige offentlighet.
"Aksel Braanen Sterri mener religiøse har en hang til å dele verden inn i «oss» og «dem».
Dette illustrerer han ved å dele verden inn i «oss» og «dem»; De religiøse på den ene siden, og de sekulære på den andre".
Hva annet enn "religiøs
terror" skal vi kalle volds- og straffetruslene i det stadig gyldige "Confessio Augustana"? Les fordømmelsene som hagler i de første artikler OG torturstraffen i art. 17 ("pine uten ende").
Hallgeir Reitens politianmeldelse er intet annet enn en maktdemonstrasjon. Vi må heller spørre: hvorfor blir ikke Den norske kirkes uttalte volds-
og straffetrusler mot rikets borgere anmeldt til politiet? Er ikke Reiten klar over at norsk straffelov forbyr trusler mot menneskers liv og helse?
"Det
var litt stygt gjort", skriver VL's flåsete kommentator Alf Gjøsund med dårlig skjult skadefryd. Det handler om "skakkjørt ideologi", må vite. Ikke
religion? Er ikke kristendommen og islam også ideologier, med et bestemt verdensbilde, samfunnssyn og menneskesyn? Og med vilje til politisk MAKT?
Det Gjøsund synes er trist er at
Sterris tekst "styrker en uopplyst, intolerant antireligiøs stemning". Antikristen eller antireligiøs? Hvem er egentlig de "religiøse"? Det får vi ikke noe klart svar på.
Derimot
synes det klart at opplysning og et generelt høyere utdanningsnivå i befolkningen gir stadig bedre vilkår for en skarpere og mer kvalifisert religionskritikk i vår tid. Skulle vi bare hatt Gjøsunds avis til rådighet,
ville vi alle forblitt uvitende barn. Som saueflokken - hjorden - under hyrdens ledelse.
Han synes kanskje selv at han er ustyrtelig
morsom, som i denne stygge og nedlatende karakteristikken:
"Det fine med denne type tekster er at den utvilsomt fremkaller en svakt synlig økning av blodvolumet
i huden på halsen og i ansiktet hos de fleste som fikk karakteren C eller bedre på Ex phil-studiet".
Gjøsund tenker seg nok ikke muligheten av at også hans
kommentarer i VL kan få leserne til å "rødme" (for å bruke hans eget ord). Han trodde og håpet at vi (?) hadde gjort oss ferdig med ny-ateismen (en
av de kirkelige apologeters aktuelle "fiendebilder" det siste ti-året, ved siden av islam). Nei! de kristnes skamløse sjikane av navngitte ny-ateister har nok ikke hatt den ønskede virkning. Den slår tilbake på
dem selv. Ny-apologetenes voldsomme mobilisering viser bare hvor truende de opplever ny-ateistenes kritikk.
At Gjøsunds kommentar i VL ("Kriminelt dumt?")
vekker begeistring blant de kristen-troende på Verdidebatt kan ikke overraske. Også Oddbjørn Johannessens ukritiske kommentar er verdt å merke seg. JA!, sier han på Gjøsunds tråd. STRÅLANDE! kakler
Hallvard Jørgensen. Heller ikke HEF's aktører på Verdidebatt har noen kommentarer til denne debatten. Robin Tande er et hederlig unntak.
Vebjørn
Selbekks koketterende forsvar i Dagbladet for Sterris ytringsrett tilslører følgende faktum: for de kristne er det ikke "statens maktmidler", men den dømmende "Gud" som skal "straffe
angrep på troen". Vi skal straffes i den kommende verden, dvs. når det fremtidige gudsriket etableres.
Robin Tandes kommentarer nedenfor er helt på sin plass.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat43/thread11635850/
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat43/thread11635434/#post_11635595
Kristen-apologetene viser mesterskap i taushet, tilsløring og avledning. Heller ikke den kristne Lars Akerhaug våger å gå inn i kristendommens voldsteologi (han har som så mange andre latt seg intervjue i VL's faste spalte:
"Min tro").
På Verdidebatt har han nylig postet innlegget "Det kristne muslimhatet". Det er en meget passende
tittel (en parallell ville være: "Det kristne jødehatet"). Men som sedvanlig får vi ingen teologisk begrunnelse eller historisk bakgrunn for dette religionshatet.
Det får vi heller ikke av professor Bernt
Hagtvet og hans professor-kollega: Øystein Sørensen. Disse to forfattere og forskere har i flere bøker holdt kristendommen utenfor gruppen av totalitære ideologier, som de har avgrenset til fascisme - nazisme
- kommunisme - islam. Dette er etter mitt syn et svært urovekkende signal. Men bøkene er ikke overraskende blitt omfavnet av kristenfolket.
Det hevdes at kristendommen har sivilisert
seg. Vel, hva som er "sivilisert" med voldsdualismen og helvetesstraffen, kan man jo spørre om. Er det grunnlovsfestede Confessio Augustana (evangelisk-luthersk lære) et sivilisert
læreskrift: etisk, intellektuelt og ideologisk?
Sørensen er en av mange forskere som har bakgrunn i et venstreradikalt miljø ("kristen-sosialisme", kanskje?), eller i ml-bevegelsen (som
Lars Gule, del av samme forskermiljøet). Ikke så få har hoppet fra en autoritær politisk ideologi til de to autoritære religionene: kristendommen eller islam
(noen profilerte navn: Trond Ali Lindstad, Pål Refstad og Lars Akerhaug). Noen av de norske IS-krigerne har bakgrunn fra venstre-radikale miljøer.
Vi finner mye interessant stoff om Øystein Sørensen nedenfor (han har så vidt jeg vet også fungert som konsulent/rådgiver for "myteknuseren" Bjørn Are Davidsen i en av
dennes tidligere bøker).
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_S%C3%B8rensen
Krf's stortingsrepresentant, Tyvand, viser liten kunnskap om sin egen religions offisielle skriftgrunnlag og historiske praksis.
Den Jesus som er feiret denne påske har i mange ord, beretninger og lignelser/billdespråk i "den hellige skrift" utlagt og anskueliggjort hvordan grupper
av frelsesverdige og fordømte skal utsorteres og skilles ut på Dommens dag.
I Jesu helvetesforkynnelse hører
vi ikke om noen ende på torturstraffen. Man bør lese nøye Det nye testamentets første skrift: Matteus-evangeliet (men også de to andre synoptiske evangelier).
Tyvand runder av slik: "For meg er universet et fantastisk mysterium, og jeg tror vi må erkjenne at mennesker alltid vil tro og tenke ulikt. Ingen har tilgang på fasiten".
Men det var da ikke universets fantastiske mysterium Sterris kommentar handlet om? Og hvorfor driver kristne kirkesamfunn misjon verden over i
dag, hvis de ikke mener seg å ha "fasiten"? Hvis det å "tro og tenke ulikt" var og er en verdi for de kristne, måtte kirkene for lengst ha sluttet med både spebarnsdåp og misjon.
Vi vet ut fra kirkens lære, liturgi og praksis at Tyvand ikke
snakker sant. Det gjør heller ikke Masvie og Kleiven fra tankesmien "Skaperkraft". "Undertegnede er begge bekjennende kristne", innrømmer de langt ute i artikkelen.
Å
være bekjennende kristen er noe helt annet enn å være "religiøs".
Leder i tankesmien "Skaperkraft"
er ingen ringere enn mangeårig spaltist i Aftenposten: ESPEN OTTESEN (konservativ/helortodoks MF-teolog).
--------------------
Det er ikke
utenkelig at det pågår sterke indre brytninger innad i mange avisredaksjoner. Blant journalistene finner vi både kristne og ateister. En betydelig rekruttering utgår fra den kristne Mediehøgskolen Gimlekollen. Det
kristne "stempel" er lett å merke.
På religions- og kristendomsfeltet vil vi derfor møte mange sprikende stemmer, som i kristen-Norge forøvrig (jfr. også den rare kontroversen
mellom "liberalteologene" Einar Gelius og Sturla Stålsett i Dagbladet, hvor de er uenige om hvilken side deres felles "Gud" - Jesus Kristus - står
på i flyktningespørsmålet).
Den tid da kirkeredaktør Per Lønning hersket enerådende i Aftenposten og Jacob
Jervell i Dagbladet/NRK, er ugjenkallelig forbi. De senere 20 år med ukentlige pludringer ("Søndagstanker") av prest Per Arne Dahl - og senere prost og prest Trond Bakkevig/Sunniva Gylver i Aftenpostens
ukentlige livssynsspalte - er nok også forbi.
Noen av oss undres over Dagbladets kommentator, Oda Rygh,
som 29. mars viser seg å være svært kirkelojal: "Greit å være ateist på kirkebenken". Men dette er da vel
ikke kirkens oppfatning?
Her finner vi ingen oppfordring til å reflektere kritisk over kirkens og den kristne religions innhold: verdensbilde, gudsbilde, historieoppfatning og menneskesyn.
De to fundamentale sakramenter i kirkens lære og liturgi nevnes ikke med ett ord. "Påskebudskapet" er plutselig glemt.
Vi skal bare være fornøyd med å være "kulturkristent medlem i folkekirken". Ryghs sære definisjon av "religion" vil
nok være noe omstridt i forskermiljøer.
"Religion er kultur, familiebakgrunn og samhold. Og tro. Men behov for stabilitet, tradisjon, seremonier og tilhørighet er almennmenneskelige
utenfor troen på noe transcendent. Å være kulturkristent medlem i folkekirken er et gyldig religiøst ståsted når religion handler mer om hvem du er enn hva du tror. Eller om du tror på "riktig" vis".
Helt til slutt: jeg anbefaler Rygh og hennes likesinnede å lese nøye biskop Olav Øygards innlegg
på Verdidebatt 1. april (det er ingen april-spøk).
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11636034/#post_11636034
"Kirkens fremste oppgave har alltid vært å vitne om frelsen i Jesus Kristus. Påskens dramatiske beretning om Jesu lidelse og død – og at han sto opp igjen
fra de døde vil alltid være kjernen i Kirkens budskap til alle tider, og uansett hvordan samfunnet endrer seg. Dette har vi felles med alle de andre kristne trossamfunnene. Kirkens budskap er 2000 år gammelt. Men det er fortsatt aktuelt.
Budskapet om liv og håp, om nåde og barmhjertighet skal fortsatt lyde i kirkene våre".
Mener Rygh at dette er et budskap som er relevant for ufrivillig inndøpte ateister
og kulturkristne medlemmer i Den norske kirke?
-------------------
31.03.2016 (revidert 03.04.2016)
G. Ullestad