«Frykt og kjærlighet er de to mest antagonistiske begreper som noensinne er stilt ved siden av hverandre».
(Andreas Edwien)
«Den moral som vi kjenner fra Bibelen og kanskje særlig Jesus,
er basert på forhåpningen om personlig frelse kombinert med frykten for evig fortapelse og pine...Jesu morallære er således uetisk i den grad dens bakenforliggende motiver innebærer belønning i form av personlig frelse.
En genuin etisk adferd trenger intet bakenforliggende interessemotiv eller løfte om belønning eller trussel om straff».
http://www.bandoli.no/norsk/whyimmoral2.htm
«De tenkendes verdens- og livsoppfatning
er verken utbygd eller ferdigformet...Denne de tenkende menneskers kamp under sannhetens banner er og blir en frihetskamp. Derfor er deres første og viktigste krav til samfunnets makter og myndigheter: Hel og full religionsfrihet. Det er uverdig
og nedverdigende for en kulturnasjon ikke å være i besittelse av denne menneskerettighet. Blir den gjennomført, vil så og si alt annet i denne forbindelse falle av seg selv – Og dermed også statskirken – som
er og forblir en altoppslukende meningsløshet, så lenge den eksisterer...
Tenkende mennesker har fått en klarere anelse om hva det ligger i de forøvrig
ufattelige begreper - uendelighet og evighet, og som vi alle er innbefattet og innhyllet i. Og de har fått en forståelse av at det omfattende særpreg ved den verden vi befinner oss i er at den alltid
har vært og er underlagt foranderlighetens lover. Skapelsesprosessen foreligger ikke som noe avsluttet eller tilendebrakt. Slik kommer det også til å fortsette i absolutt overskuelig fremtid... I
dette ligger en veldig og omfattende frigjøring av selve den menneskelige mentalitet - og dermed fra autoritets- og dogmetro på alle åndslivets områder...
Dette
var allerede de gamle greske tenkere oppmerksomme på, og de uttrykte dette ved å si: "Alt flyter". Dermed kan vi trygt overlate alle spekulasjoner over tilbivelse og skapelse til vitenskap og forskning. Dette er i korte trekk det resultat
"alminnelige" tenkende mennesker i våre dager er nådd frem til - og uten hjelp av et fantasifoster av en personlig guddom...".
(Tomas
Nemo, 1968)
"Om Gud fader selv holdt hendene frem mot meg og i den høyre sannheten om alt, og i den venstre ånd trangen til å vite sannheten, da ville
jeg gripe hans venstre".
(Gotthold Lessing)
"Vi er viet til den trossetning at alle mennesker er skapt like"
(Abraham Lincoln)
«Det er de gode mennesker som redder verden»
(Bjørnstjerne Bjørnson)
NÅR «KRISTI FRIGJØRENDE KJÆRLIGHET» SKAL REDDE VERDEN...
«Altfor lenge aksepterte kirken slaveri, var skeptisk til demokrati, og hindret kvinnene i å følge sitt prestekall. Alt dette er historie, og kirken har funnet hjem
til Kristi frigjørende kjærlighet».
(Stavanger Aftenblad 20. aug. 2015).
Dette
er et ganske forunderlig utsagn fra kirkelig-teologisk hold. Hvor lettvint og overflatisk! Hvor UMORALSK! Mange århundrers systematiske terror og tortur: korstog, inkvisisjon, bålbrenninger (kjettere og hekser), jødeforfølgelser
og jødemassakrer, kirketukt og straffeforfølgelser nevnes ikke...Millioner på millioner av (uskyldige) ofre for kirkens maktovergrep blir TIET IHJEL.
Er
historiens byrde kanskje for tyngende for folkekirke-apologetene? Er de konkrete detaljene for ubehagelige? Klarer de ikke å ta innover seg kirkens faktiske historiske forbrytelser mot
menneskeheten? Tror de at de kan bedøve eller manipulere oss ved å gjenta og gjenta de meningsløse slagordene: "Gud elsker alle...en åpen
og inkluderende kirke"?
Hvis kirken (her: en liten fraksjon innenfor DnK) først nå har «funnet hjem», hvor
har den så vært de foregående årtusen? Har den vært helt på villspor? Villfaren og hjemløs?
Det må vel da bety at kirken har holdt
verden for narr i nær 2000 år?
Hva er så det frigjørende ved «Kristi kjærlighet», som en liten fraksjon innenfor Den norske kirke
først nå har oppdaget? Frigjøring fra hva og til hva? Har denne «Kristi frigjørende kjærlighet» og «kjærlighetens evangelium» på noen måte
manifestert seg historisk de siste 1000 år i vårt land (først katolsk, så protestantisk)? Eller, har «Kristi kjærlighet» virket på jorden i nær 2000 år
uten at kirkens ledere og lærere har forstått det?
Dette høres svært underlig ut når vi vet at de kristne gjennom mange, mange århundrer
har pleiet en intim kjærlighetsrelasjon med nettopp denne Kristus-figuren. Ja, noen av dem (mystikere, munker og nonner) har så og si vært ett med ham. - Og nettopp i den langvarige kristen-europeiske
middelalderen, hvor kirkens ekstremistiske, voldelige og autoritære makt- og voldsutøvelse manifesterte seg på det mest grusomme og brutale vis.
Vi
venter fortsatt på en teologisk og etisk begrunnet FORKLARING fra kirkens lederskap (biskoper, teologer og kirkehistorikere).
Mange forstår nok at en relasjon
med en upersonlig kraft, ide eller en ånd/ånden gir liten mening. Først og sist må vi få vite hvem kirkens «Kristus»
er (historisk og etymologisk er «Kristus» - messias - en herskertittel, ikke en person). Jeg spør: er han identisk med evangelienes Jesus fra Nazareth – i kirkelig
lære: med «Guds eneste Sønn» og «Gud selv»? Er han identisk med den fysisk «oppstandne» Jesus i DnK's bekjennelsesskrifter?
Er
det «Kristi frigjørende kjærlighet» Confessio Augustana (CA) art 1 og 17 formidler? Dette er gyldig, offisiell kirkelig lære I DAG (endog grunnlovsfestet!). Det interessante
er at alle "kristelige" lutherske kirkepartier, sekter og protestbevegelser som nå popper opp i vårt statskirkeland - som også de to "kristelige" teologiske fakulteter (TF og MF) - alle
har den samme evangelisk-lutherske og apostoliske bekjennelse som felles grunnlag.
KIRKE-KRISTENDOMMENS LUNEFULLE "GUD"
Guds «fortærende ild», hans vrede og straffedommer manes stadig frem i vår kirkelige offentlighet, nå også av noen representanter fra partiet «De
kristne». Jeg minner om at statsviter (!) og såkalt "kristenfundamentalist" Per Haakonsen holdt et foredrag for Krf's lokallag i Sarpsborg i 2012 (i bystyresalen i Sarpsborg rådhus!),
hvor han hevdet at Breiviks massakre på Utøya var et utslag av Guds vrede over Norges forhold til Israel...
Tenk at vi fortsatt blir belemret med slikt kristelig-mytologisk
"nonsens" i vår tid!
http://www.dagbladet.no/2012/01/23/nyheter/innenriks/kristelig_folkeparti/utoya/19914333/
http://www.haugianeren.net/
http://www.perhaakonsen.no/
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Foredragsholder-mener-KrF-fikk-det-de-ba-om-6747564.html
http://www.vl.no/samfunn/mener-haakonsen-fremstiller-gud-som-lunefull-1.44290
Den kristne gudens vrede og hevngjerrighet har i årtusener fremfor alt rammet den jødiske minoritet i det kristne Europa, som i Luthers stadig underkjente og fortiede antisemittiske skrift: "Om jødene og deres løgner" (1543). Alle lutherske "dialogkirker" og "dialogprester" I DAG bærer med seg Luthers grufulle
antisemittiske hat i sin teologisk-idelogiske bagasje. Den pipler frem noe mer indirekte og maskert, i utallige små drypp.
Både Hitler selv, hans nazistiske ideologer
OG senere ny-nazistiske miljøer i etterkrigstiden har omfavnet Martin Luthers jødehat.
http://www.vigrid.net/luther.htm
Det er bevisste og kalkulerende beregninger som også styrer avisen Vårt Lands spektakulære titler og overskrifter. Mange av dem er forferdende
og avslørende. - Selvsagt til stor forlegenhet blant folkekirke-teologer og moderne MF-apologeter, som stadig må rykke ut og slukke branner, slik vi ser det i Vårt Lands spalter
og på Verdidebatt. Vi må bare smile. Svært mange av oss er vokst opp med den kirke-kristne dømmende, straffende og antisemittiske "Gud". Vi kjenner ham så godt igjen.
Vi møter ham i Det nye testamentets "evangelium", som i Jesu voldstrusler og skjellsord mot jødiske fariseere og skriftlærde i hans samtid (som stadig gjentas i kirkeårets prekentekster i vår
tid) OG i Jesu (kollektive) domstrusler over de byer som avviste hans apostlers/disiplers budskap.
«Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere
på dommens dag enn den by» (Mt. 10: 14-15).
Det jødiske folk ble kollektivt
fordømt, jaget og terrorisert av den kristne kirke gjennom de påfølgende 1700 år. Gjennom årtusener er alskens katastrofer i vår
menneskelige verden blitt utlagt som den kristne gudens straffedom over en "syndig og utro slekt". All kirkelig teologi og historie handler om det kristne menneskesynet. I følge kristen
historieoppfatning helt opp til vår tid lever vi i «Satans herskertid». Dette har vært et stadig gjentakende tema blant de kristne, også blant høyt akademisk utdannede teologer inntil vår tid. Det
er grotesk hvilke (teologisk) vanvittige forestillinger som fortsatt diskuteres internt i kristne fora.
(Etter
jordskjelvet på Haiti for en del år siden innledet sjefredaktør Helge Simonnes til debatt på Verdidebatt om dette absurde og dypt umoralske tema).
Store deler av kristenheten befinner seg fortsatt på «barnestadiet». Det skyldes nok for en stor del at de har gjennomgått den kristne undervisning og indoktrinering fra småbarnsalder. Derfor
blir absurde spørsmål om "Guds" åpenbaring i historisk tid, hans straffedommer og inngripen i verdens begivenheter behandlet med seriøst «teologisk» alvor innad i kirkelige miljøer (som også på
Verdidebatt).
Ved slike og lignende anledninger får vi igjen bekreftet at fornuftens lys ikke har nådd inn i kirke
og kristendom. I sin urørlige og steinharde dogmatikk og teologi befinner Den norske kirke seg fortsatt i oldtidens og middelalderens mytologiske mørke. Derfor kretser
også dagens kristen-apologeter evindelig og monotont om den urørlige "Jesus-apoteosen" OG «det ondes problem»; en kunstig, livsfjern og oppkonstruert teologisk problemstilling ("teodice")
som dypest sett har som eneste hensikt å frita guden for ansvar for sitt skaperverk.
(Satan/djevelen er kommet til anvendelse nettopp for å avlaste "den
gode Gud" for hans demoniske og tyranniske aspekter).
På Verdidebatt har vi til det kjedsommelige hørt av forfatterne og kristen-apologetene Søvik/Davidsen
at "Gud skapte en selvstendig verden". Men vi får ikke vite hvordan de to lærde teologer/apologeter fra MF og tankesmien "Skaperkraft" har fått en slik eksklusiv og
priviligert innsikt i den kristne skaperguden, frelserguden og domsgudens innerste motiver og intensjoner.
Tenk at disse to kjenner "Guds" vilje og vesen! "Gud ville...", sier de.
Vi forstår ikke hva det er med Søvik/Davidsens (subjektive) "teologiske teorier" som skal være mer
logisk holdbart enn annen "kristelig" forkynnelse. All kirkelig-teologisk lære og forkynnelse forutsetter det samme fundamentale og fundamentalistiske "dualistiske" skjema, som også
Bjørn Are Davidsen oppstiller mellom GT og NT. Hva han mener med "nasjonalsjåvinistisk tulleteologi" kan vi se nærmere her, på hans siste bloggpost
på Verdidebatt.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11595202/
Det er ikke særlig troverdig eller tillitvekkende når Davidsen forsøker å avlede oppmerksomheten fra det han kaller en "trasig" og "slitsom" kristendom, angivelig
importert fra det sterkt kristent-kulturell USA.. ? Alle som har et minimum av kjennskap til kristen-europeisk kirkehistorie fra 400-tallet, vet at den kristelige påvirkning og misjon har gått den helt motsatte vei.
"Det interessante med Bibelen er imidlertid ikke den type sedvanlige krigergudsfremstilling som noen dessverre fortsatt er opphengt i godt over
2 500 år senere, men den til dels dramatiske utviklingen som skjer i gudsbildet gjennom GT og mot NT, i retning en kjærlig far (og faktisk mor), med Jesus som den endelige fremstillingen...
Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge".
Nei, den kristne "sykelige logikken" startet med oldtidens kirkefedre, som postulerte at romerkirkens "Gud" hadde forkastet og fordømt det jødiske folk OG utvalgt seg et "nytt folk": de kristne!
Den kristne kirke oppfattet seg som "det nye Israel". De konkrete og historiske konsekvensene ble katastrofale ikke bare for jøder, men for alle "ikke-kristne". Og ikke bare i Europa, men på
alle kontinenter hvorfra de kristne misjonærer utbredte sin lære.
Den evindelige mytologisk-kosmiske strid mellom den gode Gud og den onde Satan (personifisert
i gode og onde mennesker), som også den naive Jesus utkjempet i sin mytologiske villfarelse for 2000 år siden, har Martin Luther halvannet årtusen senere uttrykt slik (som Gud hadde sitt
englehoff, hadde Satan/djevelen sin demonhær):
«Å, man burde ikke føle seg så trygg! Vi har jo litt av en motstander,
nemlig djevler uten tall. Og de er ikke bare smådjevler, men landdjevler og fyrstedjevler. Gjennom lang tids øvelse, mer enn 5000 år, har de skaffet seg den største erfaring. Tenk bare på at djevelen alt ved verdens begynnelse
var en ond skapning. Hvor slu er han ikke blitt etter så lang tids øvelse i å plage Adam, Metusalem, Enok, Noa, Abraham, David, Salomo, profetene, Kristus og alle troende. Han er oss altfor listig i disse siste tider».
(Tischreden 4329, 1539)
Martin Luther er Den norske kirkes fremste teologiske
autoritet. Han har stått urokkelig på sokkel og veiledet menighetene i ca. 500 år. Vi forstår hvorfor DnK – som også den øvrige kristenhet - aldri er blitt voksen!
Utallige (meningsløse) teologiske stridspunkter har beskjeftiget kirkens teologer/troslærere gjennom årtusener. Vi vet at reformatorene fra 1500-tallet,
Luther og Calvin, også var sterkt uenige om menneskets "frie vilje".
"Utvalgte
er de som har latt seg utvelge av den store fordervede masse, som er forblitt i troen intil enden, og som har tvettet sine lange kjortler og gjort dem hvite i lammets blod".
Jesus uttalte
det slik: "Mange er kalt, men få er utvalgt". Predestinasjon - den eksklusive utvelgelsestanken - er nok ikke så lett for folkekirke-teologene å forklare for almenheten.
"Tenkende mennesker definerer begrepet vilje som den åndskraft som må settes inn for å gjennomføre en beslutning. Men denne åndskraft er som alt annet underlagt den allmenngyldige årsakslov".
(Tomas Nemo, 1968)
FRIGJØRING ELLER FRELSE?
Oldtidsprofeten
Jesus fra Nazareth forkynte ingen sosial eller politisk frigjøring. Tvert om, i mange av hans lignelser tjener herren, husholderen og tjeneren/slaven som modeller for «Guds
rike». Jesus godkjente uten tvil datidens sosiale lagdeling og den patriarkalske orden. Han viste ingen interesse for barns, kvinners eller slavers faktiske sosiale situasjon. Naturlig nok: som dommedagsprofet og endetidspredikant blant sine landsmenn
forkynte han kun omvendelse og frelse .
Den hierarkiske, patriarkalske ordning i verden dannet
mønster for Himmelrikets sosiale innretning, som vi ser det bl.a. i Luk. 12, 41-48. Og Herren var ingen barmhjertig herre! Den «utro tjener/slave» som ikke (blindt) adlydte Herrens bud (på jorden som i himmelen)
skulle hugges ned, eller straffes med flere eller færre slag. Kirken har i årtusener praktisert den autoritære, voldelige moral som Jesus forkynner i lignelser og billedspråk.
(Man må være teologisk «blind» for å lese den historiske Jesus i evangelieskriftene som revolusjonær, sosial reformator og maktkritiker).
Det er heller ikke psykologisk frigjøring kirken forkynner. Hva slags «frigjøring» er det da (mannspersonen) «Kristus» og «Kristi kjærlighet» bevirker? Først når ordet «frigjøring»
erstattes med FRELSE, blir all ting klart. For SYND og FRELSE er uløselig sammenbundet i den kristne bekjennelse og teologi.
Syndefallet
er et helt avgjørende moment i den kristne lære og dogmatikk om «Guds frelseshistorie». Den falne menneskeslekt måtte reddes! En urtidsmyte i Det gamle testamente ble i kirke-kristendommen gjort til faktisk historie.
Hvorfor snakker ikke folkekirke-teologene SANT om kristendommens verdensbilde og menneskesyn?
«I følge kirken var hele treenigheten delaktig i frelsesverket: Faderen har sendt sin sønn til verden for å frelse oss. Sønnen
har utført frelsesverket og betalt vår uendelig store dobbelte skyld. Den Hellige Ånd fører oss på frelsens vei ad de forskjellige trinn som er rettferdiggjørelse, helliggjørelse, saliggjørelse og herliggjørelse...Tenkende mennesker må imidlertid kreve å få se et slikt åndens storverk verifisert i virkeligheten, før det kan godtas og bli erkjent
som sant og riktig.
Og dette blir stilt i utsikt: Denne slekt skal ingenlunde forgå, før det er skjedd alt sammen...I
følge de troende er det bare gjennom forkynnelsen å gjøre seg skikket - til å bli frelst fra djevelen, verden og eget kjød – samt fra synden, døden og satans rike. Men allikevel synger de:
«Jeg går i fare hvor jeg går,
min sjel skal alltid tenke,
at Satan alle vegne står –
i veien med sin lenke».
Altså: til tross for at frelsesverket er «fullbrakt», går djevelen allikevel fritt omkring «som en brølende løve søkende
hvem han kan oppsluke». Ja, forstå det den som kan - ".
(Tomas Nemo, Tiden Norsk Forlag 1968)
Med Tomas Nemo som ledsger kan vi gå videre og spørre: Hvor farer "den dødes sjel" hen - til dødsriket, eller til himmel
og helvete? Til den katolske skjærsilden? Meningene har vært mange blant de lærde kristne. Ja, hvor oppholder "sjelene" seg i den lange ventetiden mellom døden og dommen?
Og fortsatt har man det uløste problem om helvetesstraffens varighet. Hvem er adgangsberettiget til de skarpt atskilte hinsidige verdensriker? Det sies klart og tydelig at den port
er trang, og den vei er smal som fører til livet, og at det er få som finner den.
Den logiske konsekvens er og blir at det relativt sett bare er et fåtall mennesker
som lønnes med en tilværelse i det himmelske paradis...Augustin løste problemet ved sin berømte predestinasjonslære, som går ut på at Gud fra evighet av har besluttet
at et bestemt antall mennesker skal bli salige, og et like så bestemt antall skal bli fordømt (også blant reformatorene, Luther og Calvin, var det uenighet om dette spørsmål).
"Det er gjort utallige forsøk på å nå frem til ensrettethet og enhetlighet i dette virvar av meninger og oppfatninger, men det er og blir håpløst. Og dette til tross for at alle troende har hjemmel
for sine sær-meninger i "Guds ord"...
Følgen er fortsatt usikkerhet og tvil. Ja, selv for sanne troende, som i læren om
Guds nåde har funnet en redningsplanke å klamre seg til...Og dette til tross for at kirken i sakramentene har sine kraftige virkende nådemidler. Men de er heller ikke fullt effektive. Man kan falle ut av sin dåpspakt - og det
gjør jo de fleste - og man kan, som før sagt, ete og drikke seg selv til doms".
TENKENDE OG TROENDE
Vi trenger selvsagt ingen kirke eller kristendom for å tenke og handle politisk, sosialt og moralsk
rett og godt. Det består en avgrunn mellom tenkende og troende mennesker.
Jeg siterer Tomas Nemo:
"Og heldigvis eksisterer det på menneskelivets område et reelt samlingsplan som omfatter alle andre, og det er kulturfolkenes samfunnsplan. Det vil si: de demokratiske kulturfolk som har
gjort prinsippet om menneskerettighetene til ideologisk fundament for sitt samfunnsliv.
Kan man fatte og forstå at mennesket biologisk sett nødvendigvis må leve
i samfunn mend andre mennesker og levende vesener, så har man dermed fått gitt det rette grunnlag for alle refleksjoner over problemer og motsetninger innenfor menneskelig eksistens...De tenkendes
mentalitet er mest mulig objektiv, allmengyldig, kontrollerbar - og relativistisk.
Motsatt dette er de troendes sinnsinnstilling subjektiv
og absolutt og ikke tilgjengelig for kontroll - verken av dem selv eller andre...De troende vil til syvende og sist si at de bygger sin oppfatning av livsproblemene på Guds ord, sin barnelærdom og
på indre opplevelser og erfaringer...
Det er velkjent med hvilken innbitt reaksjon den katolske kirke møtte vitenskapens og renessanssens omkalfatring av det menneskelige
tankeliv. Den virket jo som et nådeløst skred, som rev med seg hele det strålende byggverk som skolastikk og mystikk hadde oppført på
den faste stjernestrødde himmel, som hvelvet seg forjettende over en urørlig, men syndefull jord...Både Gud og djevel, de evige salige som de fordømte, var blitt så håpløst "husville" som noen kan bli...
Reformasjonens menn var så opptatt med sitt, at "galskapen" på astronomiens område ble oversett og overhørt. Luther rakk ikke mer i denne forbindelse enn å kalle Kopernikus
for en narr...Verdensbildet i dikterverkene til Dante og Milton er fortsatt det samme som i middelalderen - med sin faste himmel og sin stillestående, urørlige
jord...
Vi er kommet til at, selv kirkens tjenere, som så og si er programforpliktet til å nekte og bestride all "utvikling" får stadig nye problemer å
ta stilling til i Vestens kultursamfunn...Det blir i det store og hele og mer omfattende sett stadig vanskeligere å påvise hvordan den guddommelige, altomfattende omsorg verifiseres i nåtidens samfunn...
Og de kjente ord om at enn ikke en spurv faller til jorden uten at eders Fader vil det, har for sanne troende fortsatt gyldighet...".
Oppramsingen nedenfor er uttrykk for den moderne «kriseteologiens» hjelpeløse strategi når kirkens fundamentale frelsesbudskap er blitt tømt for mening.
Nøyaktig HVA Den norske kirke offisielt «bekjenner» og «misjonerer» vil ikke folkekirke-teologene utbrodere offentlig. Og aller minst for
valgbare 15-åringer. Det er kanskje litt pinlig å bli konfrontert med den evangelisk-lutherske lære og bekjennelse de offentlig har avgitt troskap og lydighet til?
«Den norske kirke er etter sitt vesen en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Kirken er derfor sterkt engasjert i vår tids viktigste sak – klimakampen.
Kirken bekjemper rasisme og fremmedfrykt, arbeider for en ny økonomisk verdensorden, støtter undertrykte som kjemper mot urett overalt på kloden vår».
«Tiden er for lengst inne til at kirken nå avslutter sin motstand mot full likestilling av homofile og lesbiske. Kirken må finne hjem til kjærlighetens evangelium også i denne saken!».
Hvis det å «finne hjem» betyr å etterfølge og adlyde Jesu ord i Det nye testamente (forstått som «Guds ord»), må domstanken, voldsdualismen
og straffeaspektet i hans lære og forkynnelse nødvendigvis komme i forgrunnen. Da Jesus ble opphøyet til «Gud selv» (jfr. kirkemøtet i Nicæa), fikk hans lære og virksomhet guddommelig sanksjon.
Når dom/fortapelse/hinsidig straff søkes nedtonet og/eller omskrevet og omtolket av dagens presteskap i den såkalte «folkekirke», må også frelsen bli problematisk
å formidle. Men VI VET at doms- og straffeaspektet står helt sentralt i all kirke-kristen teologi (hva angår DnK spesielt, jfr. Martin Luthers skrifter).
«Det endelige oppgjøret»
(Bjørn
Eidsvåg i Dagbladet «Magasinet», lørdag 5. sept. 2015)
«Ingen skal beskylde Bjørn
Eidsvåg for å være en artist som mener noe bare for å mene noe. Han er utdannet prest, har jobbet i psykiatrien og hjulpet rusavhengige. Gjennom mange år har han stått på de utstøtte og vanskeligstiltes
side, både narkomane, uteliggere og homofile».
Så da så! Den ordinerte rockepresten Bjørn Eidsvåg
(her kalt: «Visemannen») er atter en gang hovedoppslag i Dagbladets ukeblad: Magasinet. Det kan ikke være lett for ham å forsvare sitt (evangelisk-lutherske) ordinasjonsløfte. Så lenge han i Dagbladet proklamerer
at han «elsker Jesus», har han selvsagt ikke foretatt noe oppgjør.
Han forteller ikke leserne at hans kjære Jesus har inspirert og motivert hans kirke til
de verste overgrep og forbrytelser mot menneskeheten. Eidsvåg forteller ikke leserne at (folke)kirkens doms- og helvetestrusler kommer fra hans elskede Jesus, som altså visste veldig godt hvor hans daværende jødiske landsmenn havnet
når de døde...
Martin Luther har i 500 år fortalt oss «ugudelige» og «vantro» hvor vi havner når vi dør (Augustana art. 17). Eidsvåg har visst ingen anfektelser. Nei, han er bare «forbannet på biskopene», og særlig indignert på biskop Per Arne Dahl, som har sagt nei
til å vie homofile og lesbiske...
«Jeg sier bullshit når jeg synes noe er bullshit».
Ingen
politikere bruker slikt vulgært språk i en valgkamp. De har respekt for sine meningsmotstandere. Det har ikke de kristne. Eidsvåg driver kirkevalgkamp i Magasinet, og det er noe ganske
annet! Da kan skjellsordene hentes frem, med Jesus som forbilde. I mangel av «budskap» presenteres personen Eidsvåg gjennom spektakulære overskrifter og gigantiske fotografier over tre helsider. Vi blir utsatt for
et kirkelig-journalistisk overgrep! Det er motbydelig!
I belærende stil forteller Eidsvåg at «Bibelen er ingen faktabok», som om leserne skulle være
dumme, uvitende barn. Selv omfavner han, helt ukritisk, Jesu lære og forkynnelse i den samme bok. Men hva slags «Jesusbevegelse» er det Eidsvåg identifiserer seg med, når han ikke kan oppgi ett eneste Jesus-ord? Det
blir ganske klart: han bedriver ikke (demokratisk) folkeopplysning, men (udemokratisk) kirkelig forkynnelse. Med andre ord: det handler om kynisk kirkepolitikk.
«Jeg
definerer meg selv som sterkt troende på kjærligheten og nåden».
Hvem forstår slik meningsløst sludder? Hvem har interesse for hvordan Eidsvåg
definerer seg selv? Hvorfor figurerer han i Magasinets spalter år etter år - ukritisk og monotont - om ikke Dagbladet er et talerør for såkalt liberal og folkekirkelig teologi?
-------------------------
Himmel og helvete, frelse
og fortapelse hører uløselig sammen i den kristne autoritative lære, bekjennelse og teologi. Når noen elementer faller ut av det kristne lære-byggverket, skjelver hele grunnmuren. Derfor står folkekirke-apologetene
ganske nakne og roper: kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet... Men vi forstår ikke denne rare kjærligheten de ustanselig kaster etter oss. Den er oss fullstendig fremmed: verken høyverdig,
interessant eller ettertraktelsesverdig.
Fra Internett har jeg plukket opp noen interessante refleksjoner, som stiller kirkens årtuseners overgrep i relieff:
En mishandlet kvinne forsvarer gjerne sin voldelige mann eller samboer slik: - Han er snill når han er edru...Ja, slik kan man si om Jesus (Gud) også. - Det hender han er snill,
men gudene skal vite at det er han ikke alltid. Og rådene som blir gitt til de mishandlede - både fra leg og lærd er: - Kom deg bort fra han snarest! Det er de voldelige episodene som har størst
betydning. Det er de som setter sitt preg på deg, og kan ødelegge ditt liv...
Når vi snakker om overgrep i dag, er det gjerne seksuelle eller andre
former for fysiske overgrep...Men de overgrep som har blitt begått i guds navn blir bare sporadisk omtalt. Og jeg klarer ikke å skille den gode gud fra den straffende gud. Vi skulle elske og frykte den
samme guden. Når gladkristne og andre "liberale" i dag snakker om den utrolig gode gud (Jesus), så opplever jeg at de sier det samme om Jesus, som pedofile sier om seg selv: - Jeg er glad i barn. Jeg ønsker ikke å skade
noen. Jeg oppfatter meg ikke som noen overgriper...
De fleste av oss foretrekker den menneskelige kjærligheten (om den er aldri så komplisert). Vi føler
ingen tiltrekning til et despotisk, uberegnelig kirkeskapt fantomvesen: en allmektig, kysk og mannlig guddom, som selektivt utdeler såkalt kjærlighet, doms- og straffetrusler på subjektivt og helt vilkårlig grunnlag.
Det er en gedigen avsporing når kommende kirkevalg presenteres som et JA eller NEI til homofile vigsler i kirken. Alle som (ufrivillig) har mottatt valgkort fra Den norske kirke, bør heller stille
seg spørsmålet:
JA eller NEI til
kirkens voldsdualisme?
JA eller NEI til kirkens helveteslære?
JA eller NEI til Confessio Augustana?
Man må være klar over at enhver stemme som avgis ved kirkevalget, vil være en støtte
til Den norske kirkes autoritære bekjennelsesgrunnlag (som «velgerne» altså ikke får noen informasjon om).
«Det er Gud som har gitt deg følelser»
http://www.bibelundervisning.com/undervisningen/gud-og-folelser.html
Ikke engang våre tanker, følelser og erfaringer får vi ha i fred for kirkens (totalitære)
kontrollbehov og monopoliseringsiver. Ja, i følge Jesus skal vi også dømmes etter våre tanker og følelser. Den kristne guden har invadert det offentlige rom som «usynlig gass». Guden (dvs. hans presteskap)
søker å erobre sinnene våre uten at vi merker det. Gudens presteskap og forvaltere går ikke av veien for å radbrekke og mishandle vårt normale språk.
Når Den norske kirke freidig forlanger å være offentlig, bør dens dogmatikere og forvaltere i det minste SNAKKE SANT om deres egen religiøs-kristne forvirring, som nå gjenspeiles så tydelig i dens
oppløsende («babelske») språk. Vi føler oss pinlig berørt ved å bli eksponert for DnK’s selvmotsigelser. Den demonstrerer den samme splid og fiendtlighet som har kjennetegnet den kristne kirke all sin tid.
Den vet ikke hva «enhet» betyr. Vi trenger ikke her å gjenta de grusomme skjellsord, forkjetringer og forbannelser de kristne kirkesamfunn har slynget mot hverandre.
«AVSTANDSFORELSKET?»
«Vekket til lengseslfull kjærlighet, å, for en lykkelig hendelse».
«Hvor
ble du av, min Elskede, du som forlot meg og lot meg sitte igjen med tårer. Du rømte fra meg. Som en hjort som først såret meg. Bare mitt rop løp etter deg, men det finnes ingen spor».
(Johannes av Korset)
«Mange opplever det å bli kristen som en forelskelse. Livet forandrer seg helt. Du får
helt nye perspektiver på ting. Du er full av glede og forventning. Du lengter etter å være nær Jesus. Han betyr alt for deg. Du ønsker
at alle andre må få oppleve det samme, og kan ikke la være å fortelle om hva du har opplevd».
(Erling Rimehaug: «Tørsten gir lys».
Lunde Forlag 2007).
Er kvinner mer «religiøse» enn menn? Det er vanskelig å svare entydig på et slikt spørsmål, men Klassekampens
religionshistoriske alibi for tiden, Gro Steinsland, er på samme tid forkjemper for en såkalt «åpen folkekirke» OG for den katolske mytologi. Hun svinger fra det
mest heftige forsvar for kirkelig-dogmatisk lære, evangelisk-luthersk «folkekirke», katolsk «mariologi» til en utflytende, altomfattende religionsoppfatning. Nå har hun kastet seg glupsk over såkalt «religiøs
ateisme»: «I moderne religion er det også plass for de som ikke tror på Gud» (Klassekampen 27. august 2015)
Det synes som om alle aspekter av menneskelivet
og samfunnsdannelser skal og må tilbakeføres og innordnes «religion». La oss gjenta: religionsfrihet betyr også frihet fra religion. Hvorfor får vi ikke lov til å være
bare mennesker, med noen felles grunnleggende menneskelige behov? Vi søker visdom og kunnskap, materiell velferd, fred, fellesskap og trygghet. Vi finner frem til ulike typer av gruppedannelser, tilknytninger og fellesskap, og
vi finner mening i noen riter og tradisjoner. Vi søker å skape levedyktige fellesskap og kultursamfunn. Det er sivilisasjonsbygging! Hvorfor i all verden skal dette kalles «religion»?
«...religion rommer så mye menneskelig visdom at feltet ikke kan overlates til de troende alene. Religion hører til menneskehetens felles kulturelle skattkammer og angår alle mennesker».
Er det ikke på tide at religionshistoriker Steinsland og hennes likesinnede drøfter hvordan «religioner» (som særlig kristendommen) virker undertrykkende? Forskning som ikke erkjenner en religions eller ideologis undertrykkende potensiale, er umoralsk!
«Når stadig
flere mennesker opplever at gamle gudsbilder er blitt meningsløse, betyr det ikke at menneskers behov for religion er borte. Tvert imot, religion rommer så mye menneskelig visdom at feltet ikke
kan overlates til de troende alene. Religion hører til menneskehetens felles kulturelle skattkammer og angår alle mennesker».
Nå er det faktisk slik at
også religionskritikk, ateisme og humanisme har eldgamle røtter. Hvorfor forbigår Steinsland
dette menneskelige «feltet»? Kan vi ikke like gjerne spørre: hvordan har «religionen» respondert på kritikk?
Her kan nevnes den romerske
filosof CELSUS’ kristendomskritiske skrifter fra 2. årh. e.v.t. Ca. år 425 ble dødsstraff innført for deltakelse i «hedensk» religionsutøvelse. Ikke-kristne
ble fjernet fra statsembeter. Alle kristendomskritiske skrifter skulle brennes. I år 529 ble Universitetet i Athen stengt (under Justinian den Fromme). Det ble utarbeidet offisielle regler for voldelig omvendelse og dåp av hedninger. Samtidig kalte
kirkefader Augustin vold mot kjettere for en «kjærlighetsgjerning». Den kristne verdensmisjon begynte for alvor.
Den frie tenkning i middelalderen ble møtt med bokbål, tortur og kjetterbål. Den katolske inkvisisjonen ble opprettet i år 1231, under ledelse av
Dominikanerordenen (også kalt «kirkens blodhunder»).
Det er rart at vi ikke får bedre dokumentert det såkalt alment «religiøse behovet»
i vår tid. Det er ganske autoritært å påstå at religion «angår alle mennesker» når vi tvert om ser at folk flest stiller seg mer og mer likegyldig til Den norske kirkes lære (nå kalt:
«Folkekirke»). Det er fremfor alt de katolske og protestantisk-lutherske «gamle gudsbilder» som er håpløst utdatert, men Steinsland vokter seg vel for å definere den kristne kirkes stadig gyldige gudsbilde (jfr. Nicæneum, Apostolicum og Athanasianum)
(Troen på ånder, engler og demoner gjennomstrømmer
hele middelalderens verdensbilde, ganske som i Jesu senjødiske virkelighetsoppfatning).
Kvinnelige prester og teologer er i vår tid sterkt representert
i kirkelige organer på alle nivåer i Den norske kirke, eller det vi kan kalle «kirkestaten». De opptrer som biskoper, lærere, liturger og administratorer. De har feminisert kirken og innført det noen har kalt «omsorgsteologi».
Herren, Faderen og Sønnen er tildelt flere kvinnelige/moderlige («myke») egenskaper.
Men kvinners servile knefall for mannen Jesus
fra Nazaret er det verdt å se nærmere på. Som lojale tradisjonsbærere bidrar de sterkt til å opprettholde og videreføre «de gamle gudsbilder».
Maria Magdalena var den første som angivelig "så" Jesus etter hans død. Siden har det vært mange flere. Den senere tid har en dansk kvinnelig journalist utgitt en bok hvor hun
forteller om sitt nylige «møte» med Jesus (ja, hun "så" ham og "hørte" ham). Vårt Lands kulturredaktør, Olav Egil Aune, har med stor entusiasme (helt ukritisk) formidlet denne absurde historien
til avisens lesere.
I det tverrkirkelige magasinet Strek 4/2010 forteller psykologiprofessor og tidligere human-etiker Gudrun Fleischer
Eckblad at også hun var "avstandsforelsket" i Gud eller Jesus (hun er ikke klar på hvilken av mannspersonene i treenigheten hun snakker om):
"-
Fra da av var jeg hekta på Gud. Jeg hadde en sult, lengsel, trang, forteller Gudrun. - Jeg ønsket meg ham jeg hadde oppdaget, som når du er avstandsforelsket i en gutt.. - Jeg lengtet etter noe jeg ikke visste hva var. Men jeg skjønte
at jeg måtte ha nattverd".
Med disse ord avsluttes intervjuet: "Gudrun smiler bredt. Det virker som om forelskelsen fortsatt blusser opp. Hemmelig. Varmende".
Jeg siterer Linda Haukland, stipendiat ved Fakultet for Samfunnsvitenskap (Universitetet i Nordland):
«For meg begynte faktisk vennskapet med Jesus omtrent slik. Jeg var fylt av fascinasjon. Begeistring. Det pirret i magen, han var en person jeg ikke kunne glemme eller
overse i løpet av dagen min, og som jeg lengtet etter å bli nærmere kjent med...Min store sorg var at vi aldri ble et team. Han var i himmelen og jeg på jorden...Han var en uoppnåelig drøm, nært ved og langt borte
på samme tid. Når han gikk forbi slik at jeg merket at han var der, sto jeg urørlig selv om hjertet sa at jeg skulle følge med...Han er drømmemannen. Så strålende
og full av godhet at jeg nøler litt med å nærme meg...Jeg vil ikke at vårt forhold til ham skal være en avstandsforelskelse. Han vil ha en nær relasjon med hver enkelt av
oss...».
(Vårt Land, spalten Gud & Hvermann 11. august 2015)
Se også denne skremmende andakten i Vårt Land 6. des. 2013 (igjen en autoritetsdyrkende kvinne, katolsk sådan, som lydig underkaster seg kirkens mannlige keiser og konge: Kristus Pantokrator):
http://www.vl.no/2.601/kristus-kongen-1.63104
«Mens andre digget Supermann og Tarzan, digget jeg som ung Jesus. Det var som en forelskelse».
(Bjørn Eidsvåg, Dagbladet Magasinet 5. september
2015)
«Jesuskvinner»,
«nusselige sukk» og «kristelige følelser»
Den «levende
Jesus» viser seg også som «en helhetlig og nådig løve», som i Vårt Lands intervju med avisens spaltist, Ida Marie H. Gilbert (hun kaller seg filosof).
(Forfatteren C.S. Lewis er en viktig referanse for både Gilbert, Espen Ottosen, Kjell Skartveit og Eskil Skjeldal).
«Den eneste gangen Gilbert tror hun har truffet Jesus, bortsett fra den gangen med luftgeværet, var i 1995. Det var påsken i åttende klasse
og hun leste Narnia-boka Løven, heksa og klesskapet av C.S. Lewis.
– Der kom den levende Jesus
fram i form av en helhetlig og nådig løve. Jeg er jo så glad i katter, og dette var ikke den bleke, ariske glorie-Jesus med messias-sveis. Det tror jeg var første gang fikk en
sånn kristelig følelse, sier hun.
Gudsbildet ble formet på Tryggheim bedehus på Evje. Der lærte hun å dele opp verden i kristelig
og ukristelig, noe hun fortsatt gjør.
Filosofien ga henne muligheten til å finne en grunn til å tro uten å gå veien om språket fra bedehuset.
Hele livet hadde hun hørt at det bare var å ta imot Jesus, som et lite barn gjør det. Men hun ante ikke hva de snakket om. – For meg ble hele gudstroen lettere når det ikke var
personlig. Jeg har jo aldri sett snurten av dette med å bli frelst. Jeg vet ikke hva det vil si at Jesus kommer av seg selv fra oven hvis man bare ser lyset...Hun skutter seg plutselig. Til nå har hun snakket høyt på utekafeen.
Men idet hun sier «Jesus» høyt, ser hun seg stjålent til begge sider...
– Fordi det er det som er min tro: Å tro selv
om jeg ikke har sett lyset. Det filosofiske er en interessant lek, men det holder ikke i lengden. Jeg har en tro, og det gjør at jeg er kristen – selv om jeg ikke alltid vil være med på
det. Noen ganger lurer hun på om troen er en tvangstanke».
Intervjuet med Gilbert i
Vårt Land demonstrerer den kristne kirkes aktulle og prekære «gudskrise». Det kristne enhetlige «gudsbildet» er i full oppløsning, og kirkens teologer og apologeter vet ikke hvordan de skal sette
det sammen igjen. Gilbert får det ikke til. «Troen» er blitt et magisk ord, uten innhold. Det blir bare subjektive følerier og meningsløst babbel.
Den kristne
mannsguden har i minst 1700 år hatt klare konturer og grenser. Han er ingen upersonlig kraft, men er i årtusener forkynt og postulert som en handlende, virkende og skapende person i verden
og historien. Ja, hans FØDSEL i tiden markerer begynnelsen på vår tidsregning.
Sentrum i kirke-kristendommens (stadig) offisielle lære er personen
Jesus og den troendes personlige relasjon til ham. Hvem de kristne «tror på» blir klart og utvetydig uttalt og fremført (unisont) i Den norske kirkes Apostolicum hver eneste
søndag.
Mange kvinner flokker seg rundt kirkens «Jesus». Han lever i dag, sier de. Denne «oppstandne» mannspersonen – «Guds eneste
Sønn» - sitter ved sin Fars høyre hånd (som evig tronarving), men er samtidig over alt...Han skal komme igjen for å DØMME...
Disse Jesus-troende kvinner trenger kanskje en (utenomjordisk) Far, Herre og Elsker..? «Jesuskvinner» kaller noen av dem seg. Hvor nær
relasjon ønsker de seg? Er nattverden den optimale, sublime «forening» med mannspersonen Jesus de lengter etter? ...Som å ete Jesu Kristi kropp og drikke hans blod?..Som å «ha Jesus i magen», som presten
Sunniva Gylver har uttalt i en andakt i Aftenposten?
(Nå skriver hun om «verdier» i Stavanger Aftenblads helgemagasin).
http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=21671
Også menn, som Bjørn Eidsvåg, elsker Jesus, må vite. Jesus er altså ikke bare et etisk forbilde, venn og kompis, men et kjærlighetsobjekt.
Snakker vi da om homofil kjærlighet?
Er kirkens "Jesus" kanskje BIFIL, ettersom Han (!) søker kjærlig og inderlig «forening» med begge kjønn?
Når Jesus-relasjonen blir så fysisk, tett og intim (som i nattverden), er det desto mer forunderlig at de kristne av begge kjønn
ikke klarer å bli enige om hva de mener om homofilt samliv i verden.
Det hjelper visst ikke at den ordinerte biskop Per Arne Dahl
og den ordinerte rockepresten Bjørn Eidsvåg begge «elsker Jesus». Så lite inkluderende og åpen er altså
den såkalte «Folkekirken»! I full offentlighet ser vi at den kristne kjærlighetstanken verken forener eller samler, men SPLITTER!
«Guds folk», «Guds
barn», «De helliges samfunn» utgjør en såkalt global familie med helt åpenbare og alvorlige dysfunksjonelle forstyrrelser. De «elsker Jesus», men de klarer ikke å elske hverandre.
----------------------
06.09.2015 (revidert 15.09.2015)
G.
Ullestad