Den kristne dualismen: LYS - MØRKE

«- Når du holder gudstjeneste og står på prekestolen, så gjør du det som representant for vår kirke. Ordinasjonsløftet handler også om å forkynne Guds ord rent og klart, slik det er gitt oss i Bibelen og i vår kirkes bekjennelsesskrifter».

(Biskop Kvarme til Vårt Land 21. november 2016)

« - Forkynnelse av den treenige Gud er det viktigste kirken holder på med. Dette vil jeg forkynne. At dette budskapet blir tatt i mot, er det beste som kan skje mennesker».

(Nyutnevnt Stavanger-biskop Ivar Braut til Vårt Land)

«Håp er ikke fravær av sorger og skuffelser, men nærvær i alt, slik Jesus har sagt oss det: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys”. 

(Verdidebatts biskop, Per Arne Dahls julepreken)

Avisenes juleprekener og julekommentarer er fulle av svulstigheter – og tomhet! I julen skal alle verdens begivenheter tolkes innenfor rammen av kirkens absurde Jesus-teologi.

Deler av kommentariatet støtter lojalt og lydig opp om kirkens Jesus-idolatri og avslører seg derved som kristne forkynnere (jfr. Sven Egil Omdals kommentar i Schibsteds regionaviser, Erling Rimehaug m.fl. i Vårt Land, Per Olav Ødegård i VG, Harald Stanghelle i Aftenposten og skribent Unni Helland i Dagsavisen/Nye Meninger).

 

IDEAL-JESUS

 

Avisen Klassekampen julaften (24. des.) er full av den kristne julemytologien. På lederplass denne dag har avisen overskriften: "Og det skjedde i de dager" (et dikt av Ingeborg Refling Hagen).

Noen av oss foretrekker langt mer Solveig Aareskjolds (løse) vittige og skarpe refleksjoner enn Warsam Ismails (stramme) hijabkledte innspill i samme avis.

I Vårt Lands papiravis julaften (24. desember) får vi bekreftet at Bjørn Eidsvåg har benyttet TF-professor Halvor Moxnes som en av rådgiverne under arbeidet med sin teaterforestilling. Disse to presteordinerte teologer har skapt seg den Jesus de trenger: et ufeilbarlig "etisk-humanistisk" og "sosial-revolusjonært" ideal. Dette er liberalteologiens dogme om Jesus. Derfor ble det heller ingen Jesus-debatt, for Eidsvågs teaterforestilling er ren forkynnelse. Dogmer skal man som kjent ikke røre ved.

Uten Jesus-dyrkelsen (som "Gud selv" eller som ufeilbarlig autoritet) faller kristendommen sammen. Når det moderne menneske ikke lenger har det autoritetsbehovet kirken forlanger, må det justeres litt...og diktes litt. Tilbake står det jeg kaller: fantom-Jesus.

Andre teologer griper til Paulus' svevende, engleaktige Kristus-figur. De har det ikke lett teologene, som skal forvalte en nær 2000-årig oppstandelses-teologi, endog innenfor en akademisk-vitenskapelig institusjon.   

" -Jeg synes det er på sin plass med en bredere drøfting av hvilken betydning mannen fra Nasaret har hatt for folk og samfunn opp gjennom årene, skriver Moxnes i siste nummer av Syn og Segn. Her utdyper han det videre i Vårt Land".

Halvor Moxnes' frie tekst i det kristelige tidsskriftet Syn og Segn 4.16 lyder slik: "Jesus ved 60. Kven var Jesus? Korleis speglar spørsmål om Jesus kulturen og kyrkjelivet i samtida?".

"Difor var forskinga om den historiske Jesus ikkje berre eit vitskapeleg, historisk prosjekt: Ho var også boren av eit ynskje om å finna fram til den "opphavlege", autentiske Jesus, han som kunne vera eit ideal for det moderne Europa.

Det var ein religionskritikk som ikkje ville avskaffa, men omforma religionen til ei kraft for det sanne og rette...".

Hvem er Halvor Moxnes' referanser? Jo, Arne Garborg (?), Kristian Schjelderup, Philip Houm og Jacob Jervell. Ja, visste vi det ikke! Men det moderne Europa trenger ikke Jesus i noen utgaver, som disse herrene gjorde og gjør.

Arne Garborg var, som også Albert Schweitzer, sterkt kritisk til den moderniserte, historieløse ideal-Jesus Halvor Moxnes selv dyrker.

 

JULEBUDSKAPET i VG 26. desember, skrevet av Filip Rygg (leder i tankesmien Skaperkraft) er heller ikke noe å bli klok av. Det er ikke opplysning, men forkynnelse vi igjen møter. Julebudskapet søkes presentert fra alle mulige innfallsvinkler, men det faller sammen: tomt, platt og fantasiløst. Alt er oppbrukt.

"Kort fortalt handler den kristne juletradisjonen om at man feirer at Jesus Kristus, verdens frelser, ble født for ca. 2000 år siden i en stall i Betlehem...Jesus ble født for å frelse verden, ettersom menneskene ikke kunne gjøre seg fortjent til det ved gjerninger.

I påsken minnes vi Jesu korsfestelse og oppstandelse, hvor alle våre ugjerninger ble sonet for. Alt vi trenger å gjøre er å ville motta".

Jesu fødsel framstilles som eneste historiske referansepunkt, eksplisitt eller implisitt. Som kjent, vår tidsregning begynner med  "Kristi fødsel". Det er året 0, da "Gud selv" ble født, historisk og bokstavlig forstått av et par milliarder kristen-troende mennesker.

Et stadig mer sekulært Europa er uttrykk for at indoktrineringens tvang fra tidlige barneår har sluppet tak. Vi er befridd for den "fryktens etikk" kirken i mer enn halvannet årtusen har basert sin maktutøvelse på.

Kristne (medie)aktører kan nok gå mange omveier i julehøytiden, men det mer eller mindre skjulte budskap er at Jesus er Veien, Sannheten og Livet; verdens Lys OG verdens eneste Håp. Også vår urolige samtid, om det er Midtøsten-konflikten eller Syria, søkes presset inn i dette kristne mytologiske verdensbilde og historiesyn fra oldtiden. Ensrettingen i våre papiraviser er skremmende.

Mer om den kristne Sven Egil Omdals journalistiske karriere her:

https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Egil_Omdal  

 

På sedvanlig vis forsøker også MF-professor, Sturla Stålsett, i Aftenposten 19. desember («Det river i sjelen») å gjøre Betlehems-mytologien aktuell, dvs. å forbinde «Syria» i juleevangeliet med dagens Syria. Det er temmelig søkt, for å si det mildt.

«Den hellige familie tvinges på vandring. Det er risikabelt. Fødselen er nær. De må få papirene i orden. Sjelden har juleevangeliet vært så politisk krevende som i år».

"Politisk krevende"? Jeg vil tro det må være langt mer krevende for den teologiske makteliten å opprettholde illusjonen at juleevangeliets myter/legender fra oldtiden ikke bare er «tidløst religiøst», men også historisk-faktisk sant (jfr. Apostolicum).  

Og nei, julens budskap/evangelium river slett ikke i sjelen, som Stålsett sier det. En domsprofet fra oldtiden har ingenting å si oss. Vi fornemmer ingen himmelhvelvinger eller eksistensielle dyp ved «han som var en Konge stor», men (trang) kirkelig dogmatikk og usunn autoritetsdyrkelse. Vi har ingen sans for verken jordiske eller himmelske Konger.

Den kristne autoritetsdyrkelse er avskyelig. Å opphøye et menneske til gud, slik kristendommen har gjort Jesus fra Nazareth til «Gud», er en arv fra den autoritære orientalske og romerske konge- og keiserdyrkelse i oldtiden og middelalderen.

Pavene (og biskopene) etterfulgte dem på tronstolen, med alle herskermaktens regalier. I vår vestlige del av verden har vi særlig de siste par århundrer kjempet mange kamper mot det lutherske, kirkelige terror-regime, og vi må stå sammen i dag for å hindre at de to mest autoritære religioner (kristendommen og islam) får politisk innflytelse og definisjonsmakt.

Fra Paven, Vatikanet og Peterskirken får vi hvert eneste år på denne tid demonstrert den katolske kirkes maktutfoldelse. Ingen tør å si paven i mot, for han «trøstet terrorofrene i sin juletale» (i følge NTB). Paven har forkynt at julen handler om «ydmykhet, enkelhet og mysterier». Jaså? Peterskirken er i seg selv et fysisk monument som vitner om helt motsatte idealer: hovmot, rikdom og makt.

Pave Frans’ tale og opptreden er bare koketteri og hykleri. Han oppfordrer programmatisk og uforpliktende til fred i verden, men fortier hvordan hans egen maktkirke gjennom årtusener har tydd til VÅPEN, teologisk-verbalt og militært, for å knuse og nøytralisere all motstand.  

http://www.dagen.no/Kristenliv/Paven_oppfordrer_til_mindre_selvopptatthet-68933 

http://www.dagen.no/Nyheter/h%C3%B8ytid/Pave-Frans-Gud-er-i-skyggen-i-julen-427425 

 

-------------------------- 

 

Også prest og dr. theol. Helge Hognestad har ytret seg i Klassekampen, i forbindelse med debatten om skolegudstjenester. Han etterlyser åpenhet og nysgjerrighet for hva «den kulturelle åndsarv», eller «den åndelige kulturarven» egentlig handler om. Ja, vi lurer på hva denne ånds- og kulturarv er for noe rart.

Han sier her at

«ingen oppegående bibelforskere i dag mener at beretningen om Jesu fødsel er historie i vår forstand. Den er en myte, det vil si den framstiller en indre virkelighet som en ytre hendelse. Og innsikten er at Mennesket i sitt indre har tilgang til visdom, lys og kjærlighet som kan hele alle sår. Men evnen er fortsatt som et ubeskyttet barn». 

Menneskets tilgang til "visdom, lys og kjærlighet" har ikke synlig og merkbart manifestert seg i kirkehistorien de siste par årtusen. Som (ordinert) luthersk-evangelisk prest og teolog, ville det vært naturlig at Hognestad hadde omtalt Martin Luther i denne sammenhengen. Det gjør han ikke.

Vi finner ingen referanser verken til Det nye testamente eller til den «oppegående bibelforsker». Ingen navn nevnes. Finnes noen av dem blant norske fagteologer, eller er det seg selv han indirekte refererer til?

Hognestad omtaler heller ikke kirkens hovedperson og religionsstifter: mennesket Jesus fra Nazareth, men derimot «Kristus» og «Kristushendelsen»! Om det er Paulus eller Rudolf Steiner Hognestad har som fremste referanse, har kanskje ikke så stor betydning?   

Helge Hognestad avslutter med dette sitat: «Det er grunn til å feire «den betydeligste begivenhet i menneskehetsutviklingen!».

Og hva var BEGIVENHETEN? Vel, hvis dette er gjengs oppfatning blant «oppegående» teologer og bibelforskere, står det dårlig til med både kunnskap, troverdighet og seriøsitet.

 

Den kristne samfunnsviter, Olav Elgvin, har også ytret seg i Klassekampen nylig (17. des. 2016). «Vil de religiøse arve jorden», er spørsmålet som stilles i spalten «Signert». Det ser ut til at Elgvin håper at tidens opplevelse av utrygghet (som klimaendringene) «kan bety en ny vår for religionene».

Han nevner at folk i jordskjelvrammede områder har langt høyere andel av troende. Hvorfor er det slik? Hvilken rolle spiller misjonsimperialismen (og vestlig, kristen kolonialisme)? Haiti er et skrekkeksempel på hvordan kristne hjelpe- og misjonsorgsanisasjoner kynisk utnytter menneskers sårbarhet i katastrofeområder.

For den kristne Elgvin ligger håpet om «en ny vår» trolig i religionen kristendommen. Det er vel ikke islams fremgang han setter sitt håp til? Man bør merke seg at denne kristne samfunnsforsker ikke konkretiserer eller presiserer begrepene «de religiøse», «religionene», «religiøs tro» eller «troende». De har ikke NAVN, og intet INNHOLD.

«I land der livet er mer usikkert, er folk mer tilbøyelige til å tro på Gud» (den kristne «Gud»?)  

Videre skriver Olav Elgvin:  

«Etter alle solemerker går vi nå inn i en epoke som er historisk utrygg. I denne situasjonen er det ikke urimelig å tro at mange vil søke til religionene for å finne trøst og mening».

En utrygg verden vil altså gagne religionenes utbredelse (les: kirke-kristendommen)? Mellom linjene må vi følgelig forstå det slik at en utrygg verden fra et kristelig synspunkt er ønskelig. Dess flere (natur)katastrofer, dess bedre kanskje? Til hvilken religion søker de kriserammede folkene i Afrika og Asia "for å finne trøst og mening"?

  

I et lokalt menighetsblad den senere tid er biskop (og tidligere misjonsprest) Erling Pettersen intervjuet. På spørsmålet om hva Jesus betyr for ham, svarer han slik:

«  – Jesus er bestevennen min. Med Jesus har jeg et perspektiv som holder ut over dette livet. Uten Jesus vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg i hverdagen med så mye vondskap. Jesus gir meg håp om at det finnes noe som er bedre...Han ser oss og gir oss verdi som mennesker. Det er lett å si at Jesus er frelseren min...Jeg tror på Jesus som Guds sønn og ikke bare som en modell for livet, men som en som en gang skal bære meg over de siste kneikene i livet – inn i et evig liv».

(Jeg tror ikke dette sitat trenger noen videre kommentar)

 

Prest og teolog Eyvind Skeie sier det slik i bladet «Julehefter», Vårt Land Forlag 2016: 

«Barnet i krybben er det nærmeste vi kommer Skaperen. Vi kan selvfølgelig ane Skaperens spor i naturen, og selvfølgelig i et ekspanderende univers. Men vi er aldri så nær skaper av himmel og jord som vi er foran barnet i krybben».

(Merk språkbruken: "vi kan selvfølgelig...").

 

Når fornuftens lys slukner...

 

Under kirkens høytider, som i julemåneden desember, forventes det stilltiende at sindighet, kunnskap og fornuft legges til side. Følerier, sentimentalitet og naivitet (infantilitet?) flommer over oss. Det kristne budskap er monotont, statisk og fordummende. De mest utrolige tankeforstyrrelser, påstander og kommentarer fremføres fra prekestoler og mediespalter.

«Jesus kom ikke til vår verden for å dekke religiøse behov. Han kom fordi mørket hviler over vår verden. Derfor trenger vi en forsoner, en frelser og en veiviser... Det kristne håpet handler ikke dypest sett om en bedre verden, men om en helt ny verden der ondskap og urettferdighet er utryddet... Siden julebudskapet setter mennesker på valg, må kirken gjøre det samme. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham», skriver Johannes i sitt juleevangelium (1,11)...Det avgjørende er hva vi gjør med Jesus».   

(Espen Ottosen,  Aftenpostens julepreken 17. des. 2016)

Da jødene ikke anerkjente Jesus som messias eller Menneskesønnen, og senere selvsagt ikke kirkens opphøyelse av ham til «Gud selv» (Nicæa år 325), senket det kristne mørket seg over Europas jøder i form av hat, forfølgelser og terror. Også over alle andre som nektet å underlegge seg ikke «fredsfyrsten», men maktfyrsten. 

Det er ellers befriende å lese forfatter og samfunnsdebattant Anlov Mathiesens nøkterne, informative innlegg på Verdidebatt nylig, hvor innsikt, mening og endringsprosesser gjør oss klokere. Tenkere og systemkritikere som løfter blikket opp over ideologiske, partipolitiske og religiøs-sekteriske særinteresser er viktige stemmer i dagens sterkt polariserte og forenklete debattklima, som bedrøvelig nok de fleste medier har fremelsket og medvirket til.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670340-den-bedervede-julefortelling 

 

Jeg har i foregående innlegg etterlyst forkynnelsens INNHOLD i debatten om julegudstjeneste/skolegudstjeneste. Hvilket «budskap» og «evangelium» møter skoleelevene i kirkerommet, og hvorfor MÅ barn og unge absolutt høre dette?

Hvilke påstander om verden, historien og mennesket eksponeres de for i kirkens rom (uten motforestillinger)?

Utallige teologiske spekulasjoner, prekener og andakter finner man i papiravisene og på nettet, den ene verre enn den andre. De er ikke bare en fornærmelse mot alminnelig logikk og våre resonnerende evner, men også mot all menneskelig erfaring og historie.

Jeg spør: mener skoler, presteskap og kirkepolitikere det er forsvarlig at barn og unge (uten motforestillinger) stilltiende skal finne seg i å høre forkynt at det jødiske guttebarnet som angivelig ble (jomfru)født i Betlehem (rettere: Nazareth) for 2000 år siden var og er identisk med «himmelens og jordens skaper...verdens frelser og dommer»?

Ja, at Jesus var og er den «evige Konge og Allhersker»  alle folkeslag til alle tider skal bøye kne for, i denne verden og i den neste? Er det denne åpenbaringstro og autoritetsdyrkelse kirke og regjering (ved sine «trosministere») mener den oppvoksende generasjon trenger?

 

Mer forkynnelse og flere prekentekster... 

 

Jeg har nedenfor plukket ut noen innslag  publisert i blader og aviser (på papir) denne hysteriske julemåneden:

«Det begynte ikke i Betlehem.  Jesus er med allerede i skapelsen...naturen, alt det skapte, alt som lever i luften og i vannet , stjernene, solen, månen, og planetene, alt dette er blitt til ved Jesus Kristus».

(«Dagens ord» i Stavanger Aftenblad)

«Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde...».  (Joh. 3: 19-21)

«Og byen trenger ikke solen eller månen til å lyse opp for seg. For Guds herlighet opplyser den og lammet er dens lys».   (Åp. 21:23)

«Jesus – det store lyset som skinner i mørket...Det å leve i lyset er å leve i Guds nærvær...Jeg er så glad fordi jeg en gang så lyset, og det store lyset Jesus Kristus kom og opplyste mitt mørke hjerte slik at jeg kunne bli et lysets barn...Ingenting kan hindre lyset fra Jesus å stråle frem. Det sterkeste av alt er Guds kjærlighet, som stråler frem av evangeliet».  

(Kjent predikant,  des. 2016)

«La lys fordrive mørket...Må lyset stråle fram og fordrive mørket i våre liv og vår verden i dag. Gud velsigne deg. Amen». 

(Andaktsholder i Fedrelandsvennen 25. nov. 2016. Morsomt nok, her er ingen referanser til Jesus, men derimot til Martin Luther King og profeten Jesaja).

«Jeg hører hva du sier. Men det jeg trenger nå er en Gud med hud på...Bibelordet i dag minner oss om å se. Om å se på Jesus. Fordi ut av Jesus stråler Guds herlighet frem. Jesus er altså Guds ansikt i verden».

(«Dagens ord», Stavanger Aftenblad 15. des. 2016. Bibelordet:  Hebreerne 1: 1-4)

«Ole Paus: – Jesusbarnet må ikke bli juletidens tabu», skriver Vårt Land. Og videre siteres Paus slik:  «– Når vi ser hva barn blir tilbudt i dag, må Jesusbarnet være det minste trusselbildet mot en lykkelig barndom. Barnet i krybben er et lys i mange menneskers – og barns liv. Det har vi ingen rett til å slokke, sier Ole Paus som mener julesangtradisjonen har overlevd i kraft av sine iboende kvaliteter...Vi skal være høyst forsiktige med å hive ut det gamle før vi har noe nytt som er like levedyktig. Vi kan ikke tvinge i kne det som har bevist sin historiske bærekraft, det nytter ikke å redigere historien, sier Ole Paus...».

(Vårt Land 15. des. 2016)

Det er ikke Jesusbarnet som er «tabu», for det er om han – hovedpersonen - det forkynnes i alle kirker og medier. Ja, også i NRK. Da kan Jesusbarnet selvsagt ikke kalles et «tabu». Det som derimot er «tabu»  er å reflektere kritisk over sannhetsgehalten i Betlehems-mytologien og Jesus Kristus -teologien. Det tolereres ikke!  

Avisen Dagen har fått Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg til å lese juleevangeliet. Utrolig! Til og med den muslimske Ap-politiker Hadia Tadjik reproduserer den kristne myte og dens svulstigheter (jfr. Aftenposten nylig).

 

"SYSTEMATISK TEOLOGI"   

 

«...Men med Kristus blir sløret tatt bort...Målet for den kristne erkjennelse er å se verden med et nytt blikk, og til sist å skue Gud...Inkarnasjonen, at Gud ble kjøtt, er sannheten i det partikulære. Og hva betyr det? Jo, at nærværet, nåden og sannheten finnes i et ethvert menneske som møter deg. Ordet ble kjøtt».

(Katolsk MF-teolog Eivor Oftestad, Klassekampens religionsspalte 15. des. 2016. Tittel på kronikken: «Sløret til side». Det er liten tvil om at det bak forskertittelen gjemmer seg en forkynner og apologet).

 

TF-professor Marius Timman Mjaaland er intervjuet i Vårt Land 16.12.2016 (han har også skrevet bok om Martin Luther). Jeg siterer tittel og ingress: 

«Så lite nytt som mulig om troen. Nerven ligger i Jesu død og oppstandelse. Mer har vi ikke å holde fast i, sier professor Marius Timmann Mjaaland. Han har brukt mer enn fem år på å skrive landets første systematiske teologi på 70 år».  

Det er ganske ironisk at en «systematisk teologi» i 2016 blir utgitt av en TF-teolog. Intet nytt, altså! Den steinharde dogmatikken skal fastholdes og skjerpes. Utglidningene ved dette fakultetet strammes nå inn. Tilnærmingen mellom MF (mer liberalt) og TF (mer konservativt) de senere år er interessant. Teologiprofessor Sturla Stålsett har som kjent hoppet fra TF til MF.

Valg av ny Stavanger-biskop OG stemmegivningen i Kirkerådet fra «Åpen folkekirkes» representanter og sympatisører avspeiler kanskje samme fenomen, men avslører også det kirkepolitiske «spillet». Bak den taktisk-kyniske bruk av homofilisaken i kirkepolitisk hensikt – fremst for å holde kirkemedlemmene på plass - er det mye større teologisk-dogmatisk enighet mellom disse to kirkelige fraksjoner enn hva almenheten («folket») er blitt informert om.

Vi ser at det er de helortodokse MF-teologene som med stor selvsikkerhet profiterer på den løsere forbindelse til Staten. Uten Statens ledende, oppdragende hånd har de halvortodokse TF-teologene, som Einar Gelius, Halvor Moxnes, Sturla Stålsett, Bjørn Eidsvåg og (lekmannsteolog) Alf Gjøsund, mistet retningen. 

«Mumlekulturen» ved TF og blant folkekirke-teologene har vedvart i mange årtier. De har ikke hatt noen annen «sak» å fronte enn homofilisaken, og den har ikke vært noen vinnersak. Hva står igjen? Dogmatikken?

Noen håper kanskje at klimaproblemet og flyktningesaken kan bli en ny «god sak» for kirken, men det er tvilsomt. Man må være klar over at alle samfunnspørsmål kirken engasjerer seg i inngår i et helt bestemt teologisk læresystem – og verdensbilde. Når det gjelder «skapelsesteologien» og/eller "grønn teologi", forstår vi ikke mye av den. Som heller ikke frigjøringsteologi, feminist-teologi eller dialog-teologi...

Nå skal NRK også bidra til et mer nyansert bilde av "Presten". Kirken har fortsatt så stor makt at den ikke bare tar i bruk teaterscenen, men også statskanalen for å fremme forkynnelse, og sine særinteresser. "Presten" som privatperson har ingen offentlig interesse. Det er HVA han eller hun som statslønnet, kirkelig representant postulerer og forkynner vi må ha hovedfokus på.

http://www.dagen.no/Nyheter/Maridalen/Prest-h%C3%A5per-p%C3%A5-%C3%B8kt-kirkebes%C3%B8k-n%C3%A5r-NRK-kj%C3%B8rer-i-gang-med-komiserien-Presten-430196

 

«Den julekrenkede»   

 

Det har vært stor ståhei om julesalmen «Deilig er jorden» ved en av Stavanger-skolene. Skulle vi ikke alle kunne synge en slik vakker julesalme? Det er skrekkelig hvordan de kristelige avisene  Aftenbladet, Vårt Land og Dagen (som også «trosministeren» fra Høyre) har radbrekket denne saken.

Igjen: INNHOLDET er svært viktig, for også julesalmene er forkynnende. Hvis man avviser julens kristne budskap i sin helhet, kan man vanskelig slutte seg til siste linje i denne salme:  «Oss er i dag en evig frelser født». Dette handler ikke om en uskyldig, uforpliktende lek med ord. Det er essensen i kirkens dogmatikk om forkynnes. Det er angivelig historisk sannhet og «blodig alvor» for de kristne pilegrimer salmen refererer til. Pilegrimene er de «utvalgte» og  «hellige». Deres (pilegrims)vandring – Veien - har en helt bestemt retning.

Gjennom historien har det kostet millioner av mennesker deres liv, helse og verdighet å søke andre veier. I følge den kristne kirke offisielle dogmer fantes og finnes ingen annen vei og ingen annen sannhet. Den kristne pilegrim er opplyst, alle vi andre er formørket. Vi skal alle innprentes at Jesus er «verdens lys». Vi som ikke "tror på" Jesus (Kristus) er "mørkets barn".

Kirkens religionshat er konfesjonelt autorisert og fastslått i den evangelisk-lutherske lære, grunnlaget for den såkalte «Folkekirken». Her finnes ingen "dialog"! I det offisielle læregrunnlag - Confessio Augustana - hagler fordømmelser og voldstrusler over en rekke grupper av «trosulydige», som også over muslimene (her kalt «muhammedanere»). 

Straffen er som vi vet: «PINE UTEN ENDE» (art. 17). Igjen: dette er stadig gyldig, offisiell lære i Den norske kirke og har vært det i ca. 500 år. Den hatefulle, vulgære og angstridde kirkelærer, Martin Luther, er fortsatt den Den norske kirkes fremste teologiske autoritet.

Avsløringen nylig at en (kvinnelig) prest i Den norske kirke har vært aktiv i islamfiendtlige Facebook-grupper, er ikke det minste overraskende. Hun har de ordinerte statslønnede biskoper og teologer i ryggen. Også Kongen og Grunnloven!

Aftenpostens (kristelige) kommentator, Andreas Slettholm, gir 16. desember en oppsummering av den siste tids debatt om skolegudstjenester. Han plasserer denne i en større geografisk og historisk  sammeheng, men er samtidig tilstrekkelig tvetydig til at vi forstår at han selv befinner seg på den rette siden og på den rette vei: kirkepolitisk og folkekirkelig korrekt!

«Den årlige forvirringen om skolens juleavslutninger skyldes overdreven politisk korrekthet. Det skal godt gjøres å huske ansiktet til den julekrenkede. Hvem er disse som vil skånes for nisser, juletrær og julesanger? Hvordan ser de ut, de som føler seg støtt av grøtfester eller luciatog?».

Slettholm har innført et nytt ord:  «den julekrenkede». Hvem er disse og hvordan ser de ut, spør han? Hvis han leser nøye Confessio Augastana står det svart på hvitt hvem Den norske kirke krenker. Her handler det ikke bare om krenkelse, men om konkrete straffetrusler: evig torturstraff (jfr. art. 17).

I første kommentar til Aftenpostens Slettholm blir HEF utskjelt som «fanatisk og fundamentalistisk og fremmer ikke annet enn intoleranse, segregering og polarisering». Det er vanlig i kristelig (apologetisk) retorikk at alt settes på hodet.

HEF beskyldes for «verdinøytralitet» (kristenhetens skjellsord), selv om etikken er markert i selve navnet. Det er nok langt verre å få grep om de såkalt «kristne verdier», som det etiske (?) grunnlag hos dommedagspredikanten Jesus i evangelieskriftene, senere utlagt i Nicæneum/Apostolicum OG i evangelisk-luthersk lære.

Men den kristne kirkes praksis og faktiske makt- og voldsutøvelse gjennom mer enn 1700 vet vi mye om. Den finner vi ikke i teologenes idealiserte og selvopptatte kirkehistoriske framstillinger, heller ikke i "troslæren", "konfesjonskunnskap" eller "systematisk teologi". Da må vi oppsøke seriøse, uavhengige historikere. Men det er ganske forbløffende hvordan de teologiske fakulteter (med sine doktorander og professorer) har klart å "sensurere" all kritisk nasjonal og internasjonal historieforskning. Denne julehøytid har vi igjen fått bekreftet de presteordinerte teologenes kirkelig-dogmatiske agenda.  

De såkalt «kristne verdier» er grusomt manifestert i kirkehistorien. De kristne kirkene hadde (og har) Jesus som etisk forbilde, som også Martin Luther. Den protestantiske kirkes (reformasjonens) virkninger på folk og samfunn i Danmark-Norge kan man lese om i historikeren  Øystein Rians bok: "Sensurens historie i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814"  (2014).

Også boken "Norsk fritenkerhistorie 1500 -1850" (Humanist Forlag 2001) dokumenterer det brutale luthersk-protestantiske terrorregime gjennom ca. 300 år i Danmark-Norge.   

Er det virkelig denne bedrøvelige historie og tradisjon (arven!), inhuman og antidemokratisk, den luthersk-protestantiske kirke med konge og regjering i dag hyller?

Den tette forbindelse mellom kirke (gudstjeneste) og militarisme er godt illustrert nedenfor. Bildet er grusomt avslørende. Det bekrefter kanskje den franske keiser Napoleon Bonapartes utsagn: Ingen forstår hverandre bedre enn presten og soldaten (eller biskopen og kongen, illustrert ved hver eneste bispeinnvielse i vårt statskirkeland frem til i dag).

http://www.vl.no/nyhet/soldat-vi-ble-tvunget-med-til-kirken-1   

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/LEDERARTIKKEL/Kongen-og-det-kristne-Norge-429915

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11671798-storste-endring-sidan-reformasjonen  

 

At vi ikke vil ha disse «verdier» i fellesrommet, burde ikke være et diskusjonstema i år 2016. Men kristenfolket hyller "Vår kristne konge", han som ikke ønsker religionsfrihet for sitt kongehus. 

Konge-ideologien uttrykkes slik:  

"Og når majesteten er ferdig, får vi servert «Ja, vi elsker», også den med flere referanser til Guds storhet og hans inngripen i norsk historie...Etter vår mening leverte også Kongen indirekte et sterkt bidrag i den debatten som har rast de siste par månedene om vårt kristne verdigrunnlag. Han nevnte både julehøytidens religiøse innhold, Den norske kirke og reformasjonen og understreket hvor viktig det er at vi er bevisst røttene våre...

Men en av kontinuitetsbærerne for båndene mellom nasjonen og troen står fortsatt like støtt. Kong Harald bærer det norske kongehusets kristenarv videre på en god måte. Gud signe vår Konge god!".

(Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i avisen Dagen mandag 2. januar 2017).

Vebjørn Selbekk ble landskjent da han som sjefredaktør for Magazinet 9. januar 2006 trykket faksimiler av tolv karikaturtegninger av den islamske profet Muhammed fra Jylland-Posten i Danmark i YTRINGSFRIHETENS NAVN. På tiårsdagen for starten på karrikaturstriden, 30. september 2015, besluttet Fritt Ords styre å tildele Selbekk Fritt Ords Honnør. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Magazinet

Så vidt jeg vet har ikke Selbekks avis våget å trykke tilsvarende (sjikanerende) karikaturtegninger av den kristne oldtidsprofet Jesus fra Nazareth i YTRINGSFRIHETENS NAVN. Han hadde ingen skrupler med å fornærme muslimenes profet og religionsstifter, men å fornærme kristendommens (guddommeliggjorte) religionsstifter våget han ikke.

Selbekk forholder seg altså høyst subjektivt, kristelig og selektivt i sin vurdering og analyse. Vi skjønner hvor grensen går for Selbekks ytringsfrihet og religionsfrihet. Ingen kristendomskritikk (teologi- og dogmekritikk) tillates i hans avis i YTRINGSFRHETENS NAVN.  

Det er påfallende at vi ikke finner tilsvarende karikaturtegninger i verken Selbekks avis eller i andre medier av eksempelvis Jesus, Paulus, Augustin, Martin Luther og/eller av pave Frans...Her ligger enorme muligheter for satirikere og karikaturtegnere.

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og det norske Hedningesamfunnet har de siste tiår publisert en lang rekke morsomme og treffende karikaturer av kirkens dogmer, som treenigheten, jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten...

https://disqus.com/by/ronniejohanson/  

 

--------------------  

 

Debatten om skolegudstjenester ender opp enten med «krigstyper» eller i avledende, overflatiske flåserier og stygge sarkasmer. Men mobiliseringen fra kristenfolket er enorm, og intensiteten i deres emosjoner er skremmende.

«Krigen mot julen» skriver Rogalands Avis på lederplass lørdag 17. desember. Det er klar tale.

Når en ironiserende og klart kristelig skribent på debattsidene i Aftenposten 19. desember hevder at «enkelte opplever juletregang like krenkende som andre opplever sidemålsundervisning», skjønner vi at den såkalt «religiøse analfabetisme» er meget utbredt.

En professor ved TF, Hallgeir Elstad, har publisert innlegget: «Gledeleg nøytral jul»  (Dagen 20. desember og Verdidebatt ). Her slutter man rekkene. Elstad hevder at kontroversene rundt skolegudstjenesten viser at vi som samfunn er «faretruande på veg mot identitetsløyse».

For noe sludder! TF-professor Elstad mener vel ikke i fullt alvor at vår identitet som samfunnsmennesker i år 2016 er avhengig av kristendom, kirke og gudstjeneste? 

Det er alltid ENTEN – ELLER.

Enten er skoleavslutningene nøytrale, eller de er religiøs-kristelige. Det er interessant at TF-professor Elstad henviser til Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, som på sin side har fremhevet deltakelse i julegudstjenester som nyttig og kulturell danning.

Dagbladet har i mange tiår dyrket liberalteologien. Det er her nok å nevne Yngvar Ustvedt, Phillip Houm, Anne Aasheim og Bjørn Eidsvåg. Nåværende "kristen-sosialistiske" kringkastingssjef (NRK) har vært sjefredaktør i Dagbladet. At Lars Helle har hoppet fra Dagbladet til sjefsstolen i den kristelige avisen Stavanger Aftenblad, har også en viss interesse.

Avisen Vårt Land snakker om "trosministere"...Vi kan likeledes spørre: hvor mange "trosjournalister" og "trosredaktører" er stille og umerkelig - strategisk - plassert i våre offentlige medier?  Den kristne journalisthøgskole Mediekollen (etablert i 1980-årene) har utvilsomt forsynt mange redaksjoner med kristne journalister. Kan de ikke komme "ut av skapet", slik den ene politiker/partileder etter den andre forkynner sin kristne tro i Vårt Land?

Aftenposten holder seg ikke lenger med en "kirkeredaktør", som avdøde Per Lønning. Men nåværende biskop, Per Arne Dahl, har mangeårig fartstid i avisen med sine pludringer, banaliteter og svulstigheter i avisens ukentlige "Søndagstanker". Jeg har liggende en hel bunke av disse "søndagstankene".

Etter mitt syn har Per Arne Dahl og (avdøde) Karsten Isachsen, i bøker og prekener, rendyrket en bestemt kristelig sjanger, full av kvasipsykologiske følerier. Sentimentalt og overflatisk.

I dag er det Misjonssambandets Espen Ottosen fra tankesmien "Skaperkraft" som fører den kristne arv og tradisjon videre i Aftenposten.

 

"Må tåle kritiske spørsmål"

 

"Journalister vet for lite om religion", i følge Verdibørsens redaktør (Aase Cathrine Myrtveit). Dette skriver Lars Akerhaug i avisen Dagen 5. januar 2016 (Akerhaug er selv kristen-troende, også tilknyttet Minervas redaksjon).

Myrtveit sier at Verdibørsens lyttere er opptatt av "verdier", og derfor skal sendingene utvides til et større program og flere journalister. Men NRK's Verdibørsen mener vel ikke at "verdier" er noe bare (organiserte) tros- og livssynssamfunn er opptatt av?

Her sies at "de færreste Akersgate-journalistene er dypt troende". Men mange er litt troende, kanskje? Og kanskje såpass "kristelige" og "troende" at de ikke våger å stille kritiske spørsmål ved kirkens "dogme om Jesus": jomfrufødsel og oppstandelsesteologi, himmelfart og gjenkomst til DOM? 

Hvordan kan statskanalen NRK forsvare BÅDE å kringkaste gudstjenester/høymesser og daglige morgenandakter OG på samme tid rette kritikk mot innholdet i gudstjenestens forkynnelse: tros og læregrunnlaget? Litt av et dilemma "Norges største kirke" står overfor!    

 

KULTUR, RELIGION, IDEOLOGI ELLER MYSTIKK/SPIRITUALITET? 

 

Noen forsøker å hente frem en spirituell kristendom og spirituell islam, som en slags motvekt til disse to "politisk orienterte og sinte religioner".

"Men jeg har aldri lagt skjul på min indre dragning mot spirituell islam, eller mitt behov for å løfte frem og anerkjenne min religiøs-kulturelle sufi-arv...Spirituell islam grunnlagt på sufisme har en forenende effekt, den er inkluderende og forenlig med grunnlaget for et demokratisk samfunn", skriver Mina Bai i Klassekampens religionsspalte 5. januar 2016. 

"Det spirituelle aspekt ved islam velges bort til fordel for det politiske. Ironisk nok vil det politiske islam aldri bli ren islam, selv om religionen i utgangspunktet er sosial-politisk tuftet".

"Jeg synes vi i stedet for å redusere islam til en politisk religion, burde gjøre religionen vår mer spirituell og privat igjen...Mitt håp er å ta islam tilbake og å gjøre den mindre politisk".

Mina Bais lengsel etter "spirituell islam" minner sterkt om visse trender innenfor kristendommen:

"...en kirkelig selvforståelse (som) handler om sammenhengen mellom Jesu liv fra 2.000 år siden og oss kristne i dag. Da må vi faktisk reise tilbake til Genesaretsjøen for å forstå hva kirken er. Der forklarer Jesus Guds rike for disiplene.

Det er som sennepskornet, det minste frøet av alle. Når det er sådd, vokser det opp og blir så stort at himmelens fugler kan bygge rede i det. Frøet spirer og vokser, men vi vet ikke hvordan det skjer, sier Jesus. Et frø spirer i alle fall ikke på grunn av mest mulig penger. 

Jeg savner en radikal tenkning om det å bygge kirke. Radikal betyr ikke ny, men kommer tvert imot fra ordet radix, rot. Å være radikal er å gå til røttene. 

Kirken har røttene sine og hjertet sitt i et budskap som først ble forkynt på slettene rundt Kapernaum og Genesaretsjøen. Det er det samme budskapet vi er kalt til å følge. Vi er ikke kalt til å springe etter mennesker for å betjene dem med religiøse goder. Det var ikke religiøs betjening som gjorde at folket flokket seg om Jesus. Det hadde de mer enn nok av fra før".

Jeg forstår ikke hvorfor en såkalt grenseoverskridende, fellesmenneskelig (?) "spiritualitet" og/eller mystisk tradisjon i religionhistorien må betegnes (avgrenses) som muslimsk, kristen-katolsk eller buddhistisk.

Jeg vet ikke om det er i lignende tankebaner også de luthersk-sekteriske teologer Helge Hognestad og Gyrid Gunnes i Klassekampen OG den katolske teolog Eivor Andersen Oftestad beveger seg. I de fleste tilfeller ser den mystiske tradisjon ut til å være lokalt-mytologisk forankret. Som det er sagt: en muslimsk eller buddhistisk mystiker vil ikke se jomfru Maria eller Kristus i sine visjoner.

 

Les Eivor Oftestads blogg på Verdidebatt her

http://www.verdidebatt.no/eao

https://www.minervanett.no/skribent/eivor_oftestad/

 

En skolegudstjeneste er ikke bare forkynnelse, men KULTUR, må vite: «ein kultur som har vore dominerande i Noreg i tusen år og har sett avgjerande preg på den norske kulturutviklinga».

Dette er det tomme slagord vi har hørt gjentatt og gjentatt den senere tid. Muslimer protesterer selvsagt ikke mot skolegudstjenestene. Det kan skyldes at de sammen med kristenheten har en felles interesse for at deres respektive religioner skal være offentlig. Vi ser det gang på gang, de tåler ikke ordene «privatisering» eller «sekularisering».

De forstår ikke eller aksepterer ikke at det finnes «verdier» utenfor deres institusjonaliserte, organiserte religioner. Ikke bare religion og politikk, men også religion og moral er uløselig sammenbundet i kristendommen (og islam).

Forkynnelse og misjon er også "kultur", må vite.

«Det er dette dei ikkje vil innsjå dei som berre ser skolegudstenestene som forkynning. Dei nektar å innsjå at kristendom og kyrkje og gudsteneste er kultur – ein kultur som har vore dominerande i Noreg i tusen år og har sett avgjerande preg på den norske kulturutviklinga».

Og moralen er..? Det ligger i ordet "kulturutviklinga" at kultur er et menneskelig produkt, og dermed noe skapende og foranderlig. Men for kirken er poenget at dens overleverte tros- og læresetninger er sanne, eviggyldige og udiskutable, altså helt motsatt den dynamiske kulturskaping. 

Den steinharde (urørlige) kristne dogmatikk/bekjennelse og monotone liturgi vi møter i gudstjeneste og høymesse hver eneste søndag kan vanskelig beskrives som "kulturutvikling". Tvert om har kirkens dogmatiske voktere - presteskapet - gjennom sin historie hindret og bremset den menneskelige kreativitet, utfoldelse og frie tenkning. 

De roper i dag høyt om DIALOG, men vi vet at det er ANTI-DIALOG som er kirken og kristendommens sanne vesen. I "Folkekirkens" offisielle bekjennelse og lære i dag forlanger den dogmatisk, ideologisk lydighet under Kristus:  Kongen og Allherskeren. Det finnes ingen "nåde" for den ulydige. Den kristne kirke driver misjon bl.a. for å redde verdens folkeslag fra "evig fortapelse".

Sekularismen brer seg i våre vestlige samfunn. Den eter seg innover i kirken selv og preger både språkbruk og livsførsel. Utenfra sett forstår vi ikke hva "følelsesvekkelse", "det kristne liv" og/eller "kristen trospraksis" går ut på (det gjør heller ikke unge kristne i dag, i følge en av Vårt Lands teologiske spaltister nylig).

Men vi forstår Vårt Lands sjefredaktør og hennes bekymring, når hun i sine nyttårstanker stiller opp sekularismen som avisens (og kristenhetens) fremste utfordring.

Jeg vil tro at flere og flere vil si som den franske muslimske kvinne og mor i et langt intervju med Morgenbladet nylig (hennes sønn ble drept av muslimske fanatikere/ekstremister):  "Sekularismen beskytter oss".

 

"BØRS OG KATEDRAL"

 

På Dagsavisens nettavis "Nye meninger" har redaktører/skribenter i avishuset Vårt Land/Mentor Media, Lars West Johnsen og Helge Simonnes, publisert hvert sitt rørete innlegg om julens (og kirkens) hovedperson: Jesus.

Her er ikke mye ny-tenkning. Det kristelige og/eller kirke-kristne sporet er lett gjekjennelig. Simonnes innlegg er også publisert i Rogalands Avis (RA). Ja, tidligere sjefredaktør i Vårt Land og adm.direktør i Mentor Media (nå spaltist i bl.a. Dagsavisen) er også nylig intervjuet i avisen Dagen.

Vi kan vanskelig finne en bedre representant for kirkelig grådighet, materialisme, hykleri og "sekularisme" enn nettopp tidligere sjefredaktør I Vårt Land: Helge Simonnes. Han inkarnerer kirkens (verdslige) maktbegjær på den ypperste måte.

Personlig synes jeg også det er svært interessant å studere den tiltakende symbiose mellom den kristne avisen Vårt Land OG arbeiderbevegelsens tradisjonelle presseorgan, som Dagsavisen og Klassekampen.  

Det er også interessant å spore NRK's Tomm Kristiansen, Aftenpostens Harald Stanghelle og Hilde Haugsgjerd m.fl. tilbake til det samme utgangspunkt. De begynte alle sin journalistiske karriere i kristelige aviser. Vår nåværende kringkastingssjef har forbindelse tilbake til det "kristen-sosialistiske" SV og Erik Soheim.

Rekruttering av journalister fra den kristne høgskolen "Mediekollen" i avisredaksjonene er betydelig. Vi skjønner da hvorfor saklig, nøktern religions- og kristendomskritikk har så vanskelige kår i våre offentlige medier.

Når Aftenposten i serien nedenfor inviterer kirkelojale maktpersoner, bl.a. Linda Hofstad Helland, Jens-Petter Johnsen, Helga H. Byguglien, Sturla J. Stålsett, Marius Timmann Mjaaland, Espen Ottosen og Per Arne Dahl til å skrive kronikker og debattinnlegg i avisen, skjønner vi meget godt tegningen.  

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Hva-skjer-med-staten-nar-den-losrives-fra-kirken--Marius-Timmann-Mjaaland-611966b.html

 

LARS GULE og Oddbjørn Leirvik/Jørg Arne Jørgensen...    

 

Religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen er ingen «novise» på debattscenen. Les kontroversen nedenfor mellom Lars Gule og Jørn Arne Jørgensen år 2007 (Lars Gule var langt mer interessant å lese før han ble Klassekampens islam-apologet og/eller «islamofobiens» kritiker).

På Verdidebatt har Gule den senere tid gått inn for «statens og skolens sekulære karakter», mens han nedenfor synes å gå inn for det motsatte. Gule snakker med flere tunger, akkurat som hans kirkelige kolleger i Klassekampen.

 

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/06/21/504121.html 

https://www.nrk.no/norge/forsker-vil-ha-mer-islam-i-skolen-1.12043145  

https://www.nrk.no/finnmark/islamekspert_-_-dropp-alkoholen-pa-julebordet-1.12678793   

 

Religionshistoriker og lærebokforfatter, Jørg Arne Jørgensen, som nå underviser på videregående ved Steinerskolen, sier det slik: 

«Eg vil at elevane skal bli interessert i verda. Eg vil skapa begeistring for emnet eg skal læra dei. Og eg trur faktisk ein del elevar har interesse for religion. Med det er eit nedprioritert fag, mange lærarar er ikkje kompetente, mange er faktisk sterkt kritiske til religion. Faget treng dyktige, begeistra lærare. Som må våga å gå djupt inn i det».

(Aftenbladets helgeintervju lørdag 10. desember 2016). 

En lærer som er «sterkt kritisk til religion» er altså ikke faglig kompetent? Kritisk tenkning blir oppmuntret i Samfunnsfag, men ikke i K-RLE-faget? Er bare «begeistra lærere» faglig dyktige og kompetente? Er det utenkelig for Jørn Arne Jørgensen at en lærer kan være både faglig dyktig, begeistra OG kritisk?

Og hva vil det si «å gå djupt inn i det» (faget)? Noen elever i ungdomsskolealder og i videregående  har ganske sikkert en særlig interesse for religion, men det kan også være at både emnet og lærebokframstillingen (ikke bare læreren) dreper elevenes nysgjerrighet.

Gjennom mine mange år i skoleverket var det intet fag elevene klaget mer over (som kjedelig/meningsløst) enn RLE-faget. Ettersom teologer i flere tiår har vært sterkt involvert som lærebokforfattere i dette faget, kan vi spørre hvorfor Jørgensen ikke retter skytset mot dem. Er det lærerne eller lærebokforfatterne (les: teologer) som er «inkompetente» og/eller inhabile?

At mange teologer i dag titulerer seg med ubeskyttede titler som religionshistorikere eller religionsforskere, Midtøsten-forskere, islamforskere eller islamkritikere, gjør dem ikke mer faglig troverdige.

Da jeg for en del år siden skummet gjennom en del av ungdomsskolens lærebøker og læreplanens kompetansemål i faget, ble det klart for meg hvorfor så mange elever hadde vanskelig for å forstå oppgavetekstene i læreverkene. Kristendommens tankemessige byggverk (terminologi) er så utflytende, tveydig og teoretisk-abstrakt at man må spørre når (ved hvilket alderstrinn?) den tenkte mottakeren blir «moden» nok for forståelse.

Når ikke en gang forskere, redaktører og journalister synes å forstå hva kirkens sentrale julebudskap går ut på, kan vi vel ikke forvente at barne- og ungdomsskoleelever gjør det? 

Vi trenger ganske riktig et (nytt) språk og vokabular, ikke for å forstå verdensreligionene, som kristendommen, men for å beskrive vår tids verdensbilde, virkelighetsoppfatning og livsfølelse. Når kristendom og andre religioner oppleves livsfjernt og verdensfjernt for den oppvoksende slekt i vår kulturkrets, er det selvsagt fordi vår tid roper på helt andre problemstillinger, spørsmål og svar.

Med andre ord: de fleste av oss, unge eller gamle, søker ikke «Sannheten», «Veien» eller «Lyset» hos Jesus, verken i kirkens bekjennelse og liturgi. Heller ikke i lutherdommen, thomismen, hos Johannes av Korset eller i Kierkegaards skrifter.

Både Moses, Buddha, Jesus og Muhammed har selvsagt avsatt spor av menneskelig erfaring og visdom i religionshistorien: I SIN TID. Vi gjør dem ikke til guder av den grunn, slik kirken har opphøyet oldtidsprofeten Jesus til Universets skaper, guddommelig (ufeilbarlig) forbilde, hersker og dommer over alle andre profeter og religionsstiftere.

Jeg siterer fagbokforfatter Jørg Arne Jørgensen:

«Faget er i spagat. Det skal fremja både dialog, toleranse og respekt på den eine side, og religionskritikk på den andre. Vi vil i utgangspuktet framstilla religionane positivt. Vi må framstilla dei slik at truande kan kjenna seg igjen. Og heller sette det problematiske i ein kontekst».

Tja, hvorfor må vi det? I følge Jørgensen gir religionene «eigne, eksistensielle sanningar» og et «eige mytisk språk» meir verdi til mennesket enn evolusjonsteorien. Steiner-pedagogen Jørgensen sier det slik, svært oppsiktsvekkende:

«Du må tru deg vekk frå evolusjonsteorien for å kunne vera humanist».

At en av fagbokforfatterne bak lærerverket «Store spørsmål»,  religionshistoriker og Steiner-pedagog Jørg Arne Jørgensens, bygger på en «okkult» forståelse ber han leserne la ligge. Slikt skal ikke diskuteres offentlig, forstår vi. 

«Vi har iallfall en utviklingspsykologi», sier Steinerskole-lærer Jørg Arne Jørgensen, og det mangler den offentlige skolen. Pedagogene i den offentlig skolen har altså ingen "utviklingspsykologi" i sin intellektuelle bagasje..?  Et ganske oppsiktsvekkende utsagn.

På spørsmålet om hvilket språk Jørgensen som medforfatter har valgt for å skille forståelse fra forkynnelse, svarer han slik: « - Det har vi gjort nesten intuitivt». Vel, jeg trodde jo at høyt utdannede  religionshistorikere og lærebokforfattere var mindre intuitive og mer rasjonelle i sin tilnærming til verdensreligionene.

Det stemmer visst ikke.

---------------------- 

 

Det har vært interessant å observere hvordan organiserte humanister (human-etikere) gjøres til eneste skyteskive i denne spesielle sak. Men humanister og fritenkere er ingen ensartet gruppe. De er organiserte eller uorganiserte. Personlig kan jeg lett identifisere meg med HEF fra forbundets grunnleggelse og tidlige historie, men mindre med forbundet i dag.

Felles for oss er at vi ikke trenger verken den kristne «Gud», eller en annen guddommelig autoritet for å fremme menneskehetens enhet,  menneskelivets verdighet og enkeltmenneskets autonomi. Derfor er det ikke bare en avsporing, men en grov fornærmelse å banalisere og redusere spørsmålet om krenkelse til nisser, juletrær og grøtfester...

Det er merkelig at ingen av de kristne, teologiske grunntema og «kristne verdier» er gjenstand for offentlig debatt i våre toneangivende medier. Mange vet at (dommedagsprofeten) Jesus ikke var opptatt av verken homofili, flyktningeproblematikk eller klimaspørsmål, men av grunntemaene sitert nedenfor:  

«Men å stryke Guds kamp mot synd, død og djevel (og alle andre ulumskheter) fra listen over de teologisk meningsbærende elementene, finner jeg dypt utilfredsstillende teologisk.

Hva med hellighet, bot, frelse, samvittighet, soning og syndoffer, arvesynd, fall, dom og evig salighet eller evig fortapelse?».  

 

«KULTURHÆRVERK» 

 

Nytt er også beskyldningen som rettes mot HEF om «kulturvandalisme» og «kulturhærverk». Dette er svært sterke ord, uten konkret-historisk grunnlag.

Religiøs vandalisme derimot er ikke nytt, verken i fortid eller nåtid.

Romerkirken fra 400-tallet raserte (eller ombygget) hedenske templer og jødiske synagoger, slik afghanske Taliban-krigere i vår tid har gått løs på Buddha-statuer og IS-krigere har rasert templer, monumenter og bygninger i oldtidsbyen Palmyra (dagens Syria). Alt dette er velkjent i kirke-kristendommens tidlige historie, lenge før Islam opptrådte på historiens scene.

Vantro, hedenskap og avgudsdyrkelse skulle og skal utryddes, i følge kristendommen og islam. Disse to autoritære religioner står skulder ved skulder - når de ikke bekjemper hverandre. Selvsagt beskytter de hverandre politisk og ideologisk. De vet at kritikk av den ene religionen slår tilbake på den andre.

«Ikonoklasme» (såkalt billedforbud) i ulike varianter kan man lese mer om nedenfor, som også den lutherske og reformerte kirkes «utrenskning» av alt katolsk, det være seg i liturgi, symbolikk, folkefromhet eller kirkekunst.

http://religioner.no/religiose-vandaler-gjennom-religionshistorien/ 

http://www.kunsthistorie.com/fagwiki/Ikonoklasme 

 

Det er et faktum at en stadig større gruppe av kirkens medlemmer – de fleste tvangsinndøpt som spebarn – ikke har en gudstro. I en viss forstand kan de sies å være «ateister». Vi kan altså regne med at en betydelig motstand mot skolegudstjenester også finnes blant kirkens egne medlemmer.

Den siste tid har den troende katolikken Bastrup på Verdidebatt postet det mest infame, sjikanøse og historieløse innlegget i denne sammenheng. Hele arsenalet av kristen-apologetiske hersketeknikker tas i bruk. Bastrup klistrer betegnelsene  «vekkelsesbevegelser», «puritanisme» og «renhetsapostler» på human-etikerne, som skjellsord! 

«De er vår tids billedstormere, de er Oliver Cromwells og Jean Calvins etterfølgere», sier han (uten nærmere forklaring). Den veltalende Bastrup har definitivt avslørt seg som anti-humanist og anti-rasjonalist. 

Hva skal vi si om Bastrups katolske kirke, som i århundrer og årtusener på én og samme tid har dyrket klosterdiktaturet (lydighet, isolasjon, sølibat og forsakelse) OG verdslig makt og rikdom?

Vatikanstaten, pave - og klosterinstitusjonen er en døende etterlevning fra den despotiske keiser Konstantins diktatur i oldtiden.

Bastrup vil ha det til at det er særlig i det «puritanske bibelbeltet» og i Rogaland man har spesielle problemer: «Rogaland bør i det hele tatt underkastes en sosiologisk analyse. De har problemer der borte». Vel, der hvor det religiøs-kristne trykket har vært størst, er det naturlig at det også finnes en sterk opposisjon. Det er et sunnhetstegn, men for Bastrup kanskje et frafallstegn?

Hvilke intellektuelle og etiske problemer har Den katolske kirke - og pavemakten - å slite med?

Ellers er det vel i Oslo-området at «frafallet» er størst? Her er også nedlagt flest kirker, så vidt jeg vet. For Den norske kirke er alle tall negative, i følge Kirkerådets egen risikovurdering. Alle piler peker nedover. Kirke-populistiske appeller, hovedsatsinger og strategier i plandokumenter har alle slått feil. Hva NYTT har pavekirken å melde?

«Kultur i kirken» har ikke rekruttert flere kirkemedlemmer, som heller ikke konserter, pilegrimsleder, homofilisaken, klimaspørsmålet, flyktningeproblematikken, kostbare annonsekampanjer eller det siste stuntet: «drop-in-dåp». 

Følelsesvekkelser og trospraksis ser vi få spor av (jfr. sjefredaktør Åshild Mathisen). Hva det betyr å leve som kristen er det ingen lenger som forstår, heller ikke dagens kristne ungdom. Det skyldes nok ganske enkelt at de kristne er blitt så sekulære (verdslige) at de ikke skiller seg fra oss andre i livsførsel og tenkemåte. Men de forstår det ikke selv. De "synder", drikker alkohol, skiller seg og lever i samboerskap (heterofilt eller homofilt), akkurat som alle oss andre. Men på samme tid fastholder de at de praktiserer en "Godhet", hevet over vår skrøpelige og jordiske menneskelighet.

Nå er kirken skilt ut som et statlig "foretak", men stadig fullfinansiert av staten, med kongens bifall som selv oppfatter seg som velsignet av kirken (jfr. nyttårstalen). Kong Harald ønsker ingen religionsfrihet for seg selv og sin kongefamilie.

Symbiosen kirke - stat - kongedømme - medier består intakt. Den lutherske kirkestaten ("mini-vatikanet") vokser og vokser, selv om medlemsfrafallet er stort. Bare pengene strømmer inn fra statskassen, er kirken fornøyd.   

 

"Alle elsker paven"

 

Det gjør vi da slett ikke! Vi avskyr ham. Han representerer og symboliserer den årtusenlange kirkelige makt, overvåking og kontroll. Det finnes ingen fattig "Lazarus" eller "Frans av Assisi" i Vatikanstatens maktsyke pengemaskineri. Man må ikke la seg avlede av pave Frans' koketterier.

Pave Frans har like desperat som lutherske biskoper forsøkt å komme på offensiven, ved proklamering av 2016 som "barmhjertighetens år". Det ble bare en gedigen flopp. Kirkelig "barmhjertighet" vet vi ikke hva er. Desto mer skremmende er at "Barmhjeritghetens år" aldri tar slutt (i følge biskop Bjørn Eidsvig).

Det er interessant at norske biskoper har proklamert Luther-året 2017 som et "nådens år" eller "nåde-året". Det er helt skrekkelig.

"Jeg opplever at dette begrepet lever blant mange mennesker", sier biskop Ingeborg Midttømme til Vårt Land 1. januar 2017.

"Hennes kollega i Tunsberg, Per Arne Dahl, kan ikke tenke seg et noe viktigere nyttårsbudskap ved inngangen til 500-årsjubileet for reformasjonen, enn det som er motto i Tunsbergs domprosti: "Sammen skal vi gjøre Kristus kjent, trodd, tilbedt og etterfulgt".

"Og salmeverset i reformasjonsåret mener Dahl skal være "Jesus, det eneste, helligste, reneste, navn som på menneskelepper er lagt. Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde, sannhet og makt".

 

Paven har åpnet for skilsmisse (for barnas skyld), tilgivelse for abortsøkende kvinner, mindre fordømmelse av homofile, vist (selektivt) storsinn overfor noen syriske flyktninger OG utarbeidet et læredokument om klima- og miljøspørsmål. Slik vil paven gi inntrykk av "modernisering", samtidig som han behendig unngår alle teologiske og kontroversielle grunntema.

"Alle elsker pave Frans! Endelig har vi fått en pave alle kan like, katolikk eller ei. Forrige pave, Benedikt, var han strenge, som bare var opptatt av rett lære og kritiserte og fordømte - «Panzer-kardinalen» - som ble pave.

Frans er derimot den snille paven, som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene i det enkle herberget over gaten. En veritabel Disney-pave, altså.

Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og det pavelige hoff, og vil ha en «fattig kirke for de fattige». Når den pavelige profilen er såpass annerledes, er det kanskje ikke rart man spør: Hvordan kan han bry seg om «rett lære»?".

(Eirik A. Steenhoff, Verdidebatt)

Det er liten tvil om det er mye kreativitet i den kristne kirke i vår tid. Men når dens teologer ikke lenger kommuniserer med sin samtid, bør den kanskje tie.

Det klarer den ikke. Den fortsetter å skrike og rope, selv om ingen lenger hører.

I mer enn tusen år har den kristne kirke (først katolsk, så protestantisk) forkynt og postulert sitt trettende, monotone budskap. Det går en grense. Vi har gått lei. Kjedsommeligheten er til å gråte over. Det er lite å hente, skjønt noen ennå oppsøker kirkerommet for stemningen og estetikken. Kanskje også for trygghet og sikkerhet, eller for å døyve den siste rest av tvil man ikke klarer å kvitte seg med? 

(Jfr. den katolske konvertitten Eskil Skjeldals mange ukers helsides  «tvilsbekjennelser»  i den kristelige ukeavisen Dag og Tid. «Tvilen har råka meg», var første innslag i denne lange serie for få år tilbake).  

http://fritanke.no/nyheter/kirken-frykter-fremtiden-alle-tall-er-negative/19.10341 

 

"Fransologi"  

 

Bastrup og Skjeldals katolske kirke i Europa befinner seg i like stor etisk og teologisk-ideologisk krise som den luthersk-protestantiske kirke. De er grener på samme tre. Det er roten som råtner.

Den av alle medier hyllede og skinnende hvitkledde pave Frans fremstår som en patetisk overgangsfigur og/eller marionett, utpekt for å forbedre denne kirkes frynsete omdømme etter utallige finansielle og seksuelle skandaler.

Pave Frans er gammel og trett. Han eier ikke verken karisma eller autoritet, men hylles like fullt av den (kristelige) servile verdenspressen hver gang han uttaler seg.

Jeg siterer nedenfor NRK Urix, ved den kristne utenriksreporter i NRK og predikant i samme statskanal Tomm Kristiansen 27.06.2016.

(Jeg kan nevne at Kristiansen er intervjuet i bladet Misjonstidende nylig. Hans syn på kristen misjon kommer klart frem i dette misjonsbladet, og jeg kan forsikre: vi får ikke mer tillit til ham etter dette).  

"Paven har innført en ny, radikal form for håndtering av kirkens kontroversielle dogmer. Denne helga var det homser og lesbiske som fikk seg en overraskende håndsrekning fra pave Frans".

"I dag er det paven som har den klareste røst i det vanskelige farvann med religion og politikk. Og det er et paradoks at den øverste representant for en skandaleombrust kirke med korrupsjon, pedofili og arkaiske etiske leveregler fremstår som en radikal profet.

Han er en slags frigjøringsteolog i Vatikanets gyldne saler. Han kan alle de strenge dogmene på rams, og står for dem. Men han legger til: «Hvem er jeg, som skal dømme? - Det kan muligens kalles "fransologi"  

(sitat slutt) 

 

Ja, det er virkelig et skrikende paradoks. Det er også NRK's Kristiansens syn på paven. Pave Frans’ søvndyssende opptreden og preken fra Peterskirkens midnattsmesse i NRK håper jeg interesserte lesere har fått med seg.

Den nøye regisserte uttogsscenen, hvor den aldrende pave Frans (med sine mannlige sekundanter - hoffet - på slep) marsjerer ut med Jesus-dukken i armen er like kostelig og underholdende hvert eneste år.

I Norge overlever DKK på (arbeids)innvandring fra katolske land i Øst-Europa og fra noen asiatiske land.

 

Lucia, Lucifer og Lussi...

 

Noen skribenter og forskere bruker julens verdier som bakteppe for mer «sekulære» refleksjoner. «Inn i vårt mørke hus», står som overskrift i religionsviteren Anne Kalvigs debattinnlegg  i Aftenbladet 10. des. 2016: 

«Det me treng inn i vårt mørke hus i desse dagar, er ei rasande Lussi som lærer rasistane og hat for menneskeverd  jula sine verdiar».

Hvilke «verdiar» som er spesifikke for jula får vi ikke klarhet i. Hvorfor folketroens fantasifigur Lussi må fremheves når vi har så mange gode historiske, menneskelige forbilder i vår tid er ikke lett å forstå.

Så er da Lucia-skikkelsen heller ikke en entydig  «lysbærer», men bærer i seg også mørke demoniske krefter - skal vi tro Wikipedia nedenfor.  Lussi ble rasende når hun ikke fikk det som hun ville og menneskene ikke overholdt juleforberedelsenes ritualer:  skikk og bruk. Da måtte menneskene vente seg bråk, straff og hevn, både fra underjordiske og overjordiske vesener.

Vi deler ikke våre forfedres virkelighetsoppfatning. Deres angst for truende makter og vesener er ikke vår. Spørsmålet er: hvor langt skal man strekke Lussi-figuren? Er det ikke ganske søkt å hente frem denne fantasifiguren i en debatt om rasisme og hat i dagens mediesamfunn?

«Lussi (på svensk også Lusse) er navn både på lussi langnatt og den kvinnelige, demonliknende vetten som er knyttet til denne natta i norsk og svensk folketro. Lussinatta var kvelden og natta før luciamesse og luciadagen 13. desember. Ifølge nordiske tradisjoner var trollpakk ute denne natta for å kontrollere juleforbredelsene. Dessuten tok jula og vinteren til da.

Lussi-skikkelsen kan ha oppstått som en sammenblanding av den hellige Lucia («den lysende»), som ble feiret 13. desember, og djevelnavnet Lucifer («lysbringeren»). 13. desember var for øvrig vintersolverv i den julianske kalenderen og den lengste og mørkeste natta på året, og ble regnet som det også etter at datoene ble forskjøvet da den gregorianske kalenderen overtok fra 1700.  Forestillingene om Lussi som hemmelighetsfull og kontrollerende trollkvinne skal i Norge særlig være kjent fra områdene fra Setesdal til kystdistriktene i Hardanger.

På samme måte som det nattlige spøkelsesrittet «oskorsreia» i jula, kunne Lussi i lussinatta komme med «lussiferda» eller «lussireia» («lussireidi»), et ridende følge av trollpakk. Lussi smakte på juleølet, kom med kakespaden, overvåket lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa: «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!». For om grovarbeidet med tresking og spinning ikke var ferdig, baking og brygging til jul ikke var godt i gang og en ikke lot arbeidet hvile denne kvelden, kunne Lussi hevne seg i hus og fjøs. Hun og reia kunne komme over hustakene, skremme med fæle ansikter mot ruta, rase ned pipa og skade det og den som var i nærheten. Lussi representerte da de underjordiske; flere sagn forteller at hun er Adams første kone og ættemor til alle underjordiske, som Lilith i gammeljødisk tradisjon. Hulderfolket hadde selv glede av julefeiringa og passet på at både tidsregning og skikk og bruk ble fulgt». 

(Wikipedia)

 

Lys-mørke-symbolikken (med religiøs-kristne overtoner) skyller over oss i julemåneden desember. Riktig nok er vi inne i den mørkeste tid i årstidenes syklus på våre breddegrader.

I dag er vintersolverv: den korteste dagen i året. Vi venter IKKE på Jesu komme, men på at solen «snur».

https://www.aktivioslo.no/hvaskjer/vintersolverv/ 

I det kristne julebudskap blir årstidens vintermørke forbundet med menneskenes og verdens ondskap: SYNDEN! Budskapet er at det finnes intet håp, intet lys og ingen redning for menneskeheten uten Jesus. Det er tøys og tull.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11671843-snakk-om-synd

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11672116-vi-gir-hverandre-doden

 

 

NRK’s radio-overførte gudstjeneste 1. søndag i advent

(Asker kirke, kvinnelig kapellan)

 

Her fikk vi innprentet at  Jesus er eneste vei til frelse  (Matt. 21, 1 – 11). Gudstjenesten ble avsluttet ved at menigheten mottok  «den himmelske føde»: Jesu blod og legeme (kjøtt).

Adventstiden sies å være en «ventetid». De kristne venter ikke på at sola snur, men på at «Kongenes konge» skal bli født. Han blir født på ny og på ny, hvert eneste år. 

...Rydd vei for Herrens komme...Våkn opp du som sover...Lyset og Kjærligheten kom med Jesus, ble det sagt i NRK’s adventsgudstjeneste. Han kom ikke som Konge (hersker!), men «som et elskende menneske, et menneske av Gud...».

Jesus kom med Lyset, men alle vi som ikke har klart å ta i mot ham er «barn i mørket». Vi vantro vet ikke hva kjærlighet er. Dette onde evangelium har vi hørt og fått gjentatt i uminnelige tider. Det blir ikke mer sant av den grunn.

 

"Uetisk godhet"

 (VG 3/1-2017, Hans Eskil Vigdel, diakon i Den norske kirke)

 

Hans Eskil Vigdel (diakon i Den norske kirke) har vært svært aktiv og ivrig i Vårt Land og på Verdidebatt det siste år.

"La oss ikke klassifisere "Frelst" som et særfenomen forbeholdt en subkultur. Religiøs eller ikke, bevisst sitt livssyn eller ei. Vi lever alle sammen i samme virkelighet, uansett hvordan vi tolker og begrunner vår eksistens, lever vi under samme livsbetingelser".

Det gjør vi aldeles ikke! Vi lever ikke i den samme virkelighet, eller under samme livsbetingelser som den kirke-kristne Vigdel og Gjævert. Han (og hans kirke) har en helt annen virkelighetsoppfatning enn oss andre.

Det er litt rart at den kirkelige diakon Hans Eskil Vigdel refererer til filosofen Immanuel Kant (død 1804). Hvorfor nevner han ikke Martin Luther? Vigdel vet vel at det ikke er Immanuel Kant, men Martin Luther som er hans luthersk-protestantiske kirkes urokkelige autoritet?

"Pliktetikken minner oss om svakheten ved å knytte virksomhet opp til en eller flere ledere med vinnende vesen, uten en etisk fundert struktur som kan fange opp det usunne, slik at det som er usunt ikke blir definert som sunt".

"Dydsetikk handler om å være god for godhets skyld. En ting som har forundret meg gjennom måneder av debatt, er det jeg anser som total mangel på empati.

Når man har åndelige ledere som ikke har empati og som sitter med hele definisjonsmakten - da blir det farlig. De som definerer slike ledere blir definert utenfor og på det ondes side".

Diakon Hans Eskil Vigdel (les Verdidebatt og Aftenposten) viser selv mangel på empati. Han har plukket opp de siste 20-30 års frustrasjoner innenfor visse trosbevegelser og frimenigheter på siden av Den norske kirke. Hans kirkes maktmisbruk og voldsutøvelse det foregående årtusen bryr han seg lite om.

Vigdel opptrer forbløffende lik andre "åndelige ledere", som sitter med definisjonsmakten. Om det er Vigdels "vinnende vesen", eller hans kirketilhørighet som gir ham autoritet, vet jeg ikke.

Det er oppsiktsvekkende hvordan VG's reporter, Rut Helen 
Gjævert, har manøvrert seg inn og ut av umulige blindgater. Men det er ikke overraskende. Noen av oss har bare ventet på hennes kirkelige "bekjennelse". Hver gang hun offentlig, som også i Vårt Land, er blitt konfrontert direkte med spørsmålet om sin "kristne tro" i dag, har hun veket unna et klart og tydelig svar.

Gjævert har ikke kommet til den historiske sannhets erkjennelse, men til kirkelig-teologisk bekjennelse. Hun befinner seg helt klart innenfor den kirkelige folden. Avisen Vårt Land har i mange sammenhenger trykket Giævert til sitt bryst, og hun selv har stilt villig opp.

Det er forferdende hva Giævert sier til Vårt Land her   

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/religion/petter-dass-prisen-til-vgtvs-rut-helen-gjaevert/a/23861761/

 

"Petter Dass-prisen deles ut av avisen Vårt Land hvert år til "en person som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måtei beste Petter Dass - ånd".

(Tidligere vinnere er Egil Svartdahl, Edvard Hoem, Inger Lise Rypdal og koret Oslo Soul Children).

Også Per Arne Dahl fremførte dette tåpelige og absurde utsagn ("Gjør som Gud, bli menneske") i et fjernsynsprogram for en del år siden.

Jeg siterer Gjævert i Vårt Land 01.12.2016:

"En tid etter at jeg sluttet i Jesus Revolution Army begynte jeg å lese boken  Gjør som Gud, bli menneske  av Stefan Gustavsson. Den overrasket meg.

Plutselig så jeg hvor mye selvforakt den læren jeg har fulgt produserer. Du skal ikke ­elske verden, sier den, du skal kun ­elske det som er av Gud. Er ikke denne verden skapt av Gud?".

http://www.vl.no/meninger/spaltist/ver-menneske-1.905593

 

"Dark Room" 

 

NRK’s kapellan i Asker kirke viet en del av sin preken til «Dark Room - saken» (les: mørkets gjerninger). Hun omtalte den siste tids avsløring av grufulle overgrep mot barn, hvor mer enn 50 menn over hele landet er siktet, dømt eller etterforskes av politiet for det som er en av de største overgrepssakene mot barn i norsk historie.

Omtrent på samme tid kom denne nyhet: «Minst 22 barn seksuelt misbrukt av prester».

To katolske prester i Argentina ble pågrepet og siktet for seksuelt misbruk av minst 22 barn på en skole for høselhemmede barn i Argentina (pave Frans’ hjemland). Den ene presten er tidligere anklaget for å ha forgrepet seg på elever ved Povolo instituttet i Verona i Italia. Man regner med at hundrevis (!) av hørselshemmede barn ble misbrukt på den italienske skolen av en rekke prester og munker.

Den kvinnelige kapellan i Asker kirke (og NRK) omtalte selvsagt ikke denne konkrete saken (eller andre) fra det katolske, geistlige miljø. Slike ubehagelige forstyrrelser vil man ikke ha i den selvforherligende og idealiserte "søte juletid". Saken er knapt nevnt i norske medier, og så vidt jeg vet ikke i avisen Vårt Land.

VG-reporter og Vårt Lands yndede medieobjekt, Rut Helen Gjævert, synes lite opptatt av den tvangsindoktrinering og de lidelser (psykisk og fysisk) barn og ungdom i den katolske og luthersk-protestantiske kirke har gjennomgått både før og etter hennes tid. 

Gjæverts hovedfokus er unge voksne som ble manipulert (bl.a. av henne selv) inn i "usunne", militaristiske trosbevegelser. Hun var selv 20 år da hun i år 2000 ble "tent", vervet til misjonær og soldat i den kristne ungdomsbevegelsen "Jesus Revolution Army".

"– Jeg tenkte at det var det kuleste en kristen ungdom kunne gjøre på den tiden. Det ble viktigere enn å studere, sier Gjævert".

Vi må anta at en 20-åring var og er noe mer bevisst og reflektert enn småbarn, men Giævert var kanskje så indoktrinert fra barndommen at hun ikke kunne motsette seg den karismatiske menigheten Karisma Senter i Stavanger: "Kristen ungdoms­bevegelse" grunnlagt av ekteparet Anne og Stephan Cristiansen i 1997?

"I forkant av utdelingen hadde Mathisen (sjefredaktør i Vårt Land) trukket frem noen høydepunkter i debatten rundt «brente barn» og usunne kristne miljøer som har pågått i sosiale medier og i de kristne avisene ukentlig siden publiseringen av Frelst".

At statsminister Erna Solberg har meldt sin ankomst til Oslo Kongressenter den 18. mars, er mildest talt oppsiktsvekkende. Den i Vårt Land/Verdidebatt utskjelte Anne Christiansen, JesusKvinners initiativtaker, er derimot svært fornøyd. Det er sikkert også Hanne Nabintu Herland. Avisen Dagen er svært begeistret, mens Vårt Land tier om saken.  

Hva sier Eskil Vigdel og Rut Helen Giævert til slike utspill?  

http://jesuskvinner.no/?p=9396

 

----------------------

 

Det er forferdelig hvordan man fra kristelig hold tier om de to hovedkirkenes (dokumenterte) overgrep i utallige kristne institusjoner mot minoritetsgrupper og forsvarsløse barn og unge det siste århundret, i vårt statskirkeland og på andre kontinenter.

(I avisen Vårt Land og på Verdidebatt er man langt mer opptatt av medlemsjukset i den katolske kirke, som selvsagt slår tilbake på Den norske kirkes medlemspraksis).

 

«Prekenkrise» i Aftenbladet 

 

Fra NRK kan vi hoppe til Aftenbladets søndagspreken 3. des., som er en glimrende manifestasjon av hva jeg kaller «prekenkrise». Denne helsides preken i Aftenbladet er så absurd (meningsløs) og komisk at jeg knapt finner ord. Det er ikke til å tro at avisen (2016) kan trykke slikt meningsløst sludder.

Bibelteksten er Joh. 14, 1-4. Prekenens overskrift: «Hunder, angst og vei». Et prangende bilde av en sint bulldog står som illustrasjon til teksten. Men hva har en kristelig forkynner som ikke liker hunder (disse «glefsende kjøterne») å gjøre med den siterte bibelteksten?  Det lurer vi på.

Etter en lang utredning om sin personlige aversjon mot hunder, skjønner forkynneren til sist at han har forvillet seg. Han prøver å hente seg inn igjen og finne tilbake til «Veien», dvs. «en vei som fører oss til målet. Bort fra det som til tider vil slite oss i filler».

Det blir bare verre og verre. Hvordan aversjon mot og angst for hunder truer med å slite denne prekenholderen i filler, og dermed lede ham bort fra «Veien», gir svært liten mening. Men han (og Aftenbladet) tror kanskje at hans tanker og assosisjoner er veldig store og dype?

«Dagens bibellinjer ber oss om å senke skuldrene», sier Aftenbladets forkynner «med en tiltro til at Jesus har ordnet opp for oss og at han er den han sier – veien, fredsfyrsten, livet...selve kjærligheten».

 

En annen av Aftenbladets søndagsprester forsøker 10. desember på finurlig vis å sammenstille Jesaia 35, 1-10 med dagens flyktningesituasjon:

«Daniels engler»

Denne helsides preken handler hovedsakelig om en ung flyktningegutt i dagens Norge, Daniel, og hans (kristne) hjelpere. De er moderne engler, forstår vi. Ja, englene må jo være med i den kristne (selvforherligende) julemytologi, selv om ingen engler er nevnt i den gammeltestamentlige bibelteksten som er sitert. Kanskje derfor er heller ikke Jesus nevnt i denne søndagpreken?

(Jesaia er utrolig nok et sted kalt for "juleprofeten").

«Daniel er skråsikker på at de to personene som viste ham veien til fotballtreninga og kirken (i hans nye hjemland), på lik linje med tankskipet i Middelhavet, var sendt av Gud».

Aftenbladets dogmatiske prest (her kalt «prosjektleder») driver skriftforfalskning. Han har ingen interesse for israelittisk-jødisk religionshistorie. Det er kristen forkynnelse (les: manipulering) han bedriver, ikke sannferdig opplysning.  

«Trøsteordene» hos GT' profet Jesaia var rettet til Judas innbyggere i den vanskelige situasjonen som var oppstått etter Jerusalems fall i 586 f.Kr. Profetene talte til sitt folk (israelittene) i deres samtid, ikke til kristnede europeere 2000 år senere.

Luk 1, 46-55 ("Marias lovsang") er tema i Aftenbladets helsides «Søndagstanker» 17. desember 2016:

«Lovsangen hos Maria bryter ut i det disse to fostrene møter hverandre. Døperen Johannes, veirydderen til Jesus, sparker av fryd i Elisabeth sin mage. Gud kommer oss i møte på en genial måte. På et språk vi forstår (?). Til hele verden, til alle slekter, til alle tider.

Lovsangen lyder når hun (Maria) får erfare storheten i at hennes kropp og liv kan brukes til rådighet for Gud selv...Engelen Gabriel har rett, ingenting er umulig for Gud. Absolutt ingenting...

Slik Jesus ble unnfanget i Marias mage ved Den hellige ånd, slik skaper også Den hellige ånd en nær Jesus-relasjon i mitt liv. Dette er GAVEN over alle gaver. Årets julegave. Er du klar for å åpne den og ta den i bruk?».

 

«GODHETSPOSØRENE»     

 

Nå har «godhetsposørene» i Laget/GodhetNorge/Ny Generasjon lansert en visjon og satsing for å bringe «en egen godhetsuke» ut til Norges skole og studiesteder. De kaller det en «Nasjonal godhetsuke», som skal gjennomføres 24. – 28. april 2017.

«Det er helt fantastisk at skoleelever og studenter kan få en slik konkret erfaring», sier en av entusiastene, som om alminnelig godhet og omtanke for våre medmennesker skulle være noe fremmed for oss.

De kristne fantaster mener altså i fullt alvor at ingen utenfor deres krets har erfart hva godhet er (les: kristen Godhet)? At de fleste av oss daglig opplever og erfarer omtanke og omsorg fra familie, venner, naboer eller kolleger betyr intet for dem.

Vi er angivelig så åndelig formørket at vi ikke vet eller forstår hva den enestående, opphøyde kristelige Godhet (i praksis) betyr. Nå skal de kristne godhetsposørene/godhetsapostlene (vår tids "fariseere"?) LÆRE OSS dette.   

At godhetsapostlene har skjulte/vikarierende motiver, er opplagt:  «... men vi viser godhet fordi Gud har vist oss godhet». Kan det sies klarere? Uten "Gud" og "Kristus" er de kristne maktesløse, kalde og kjærlighetsløse. Uten mannsguden sin finner de ingen mening i å gjøre gode gjerninger. Uten Ham vet de ikke hva alminnelig, menneskelig godhet er. Det er synd på de kristne, som ikke er i stand til å oppleve, eller verdsette hverdagslig omtanke og godhet.

Vi kan lett føle medlidenhet med dem.

Ja, det sies også at Laget har lagt opp til "bibelundervisning for lagene i forkant av Godhetsuka". Jeg understreker Godhet med stor G, for "kristen Godhet" (som også "kristen Barmhjertighet" og "kristen Kjærlighet") er åpenbart av en helt annen og høyerestående kvalitet enn den menneskelige. Vi forstår at vår menneskelige kjærlighetsevne i følge kirkens lærere er korrumpert.

Slik blir vi konstant fremmedgjort for vår menneskelighet.

Vi trenger ikke den kristne «Gud» - og ingen bibelundervisning - for å tenke og handle anstendig eller solidarisk overfor våre medborgere og medmennesker. I vår menneskelige ufullkommenhet (som kristendommen stempler som «synd») har vi de siste par århundrer utviklet humane og liberal-demokratiske (menneskesentrerte), bærekraftige samfunn og fellesskap ingen kirkesamfunn, katolske eller protestantiske - i all sin makt og velde det foregående årtusen - har vært til å stand til frembringe.

Det hjelper ikke at en kristen-apologet som Håkon Carsten Pedersen på Verdidebatt gang på gang forkynner «den kristne humanisme». Vi får ikke vite hvordan tankeinnholdet (verdensbilde og menneskesyn) i evangelieskriftene, i Nicæneum OG i Confessio Augustana samsvarer med såkalt «kristen humanisme».   

Evangelisk-luthersk lære var i mange århundrer styrende for rettsoppfatningen (med sterk kontroll og disiplinering av den enkeltes liv og vandel, og med svært brutale straffelover), undervisning og samfunnssyn i vårt «statskirkelige» land.   

Hvordan kommer den «kristne humanisme» konkret til uttrykk i Martin Luthers skrifter - helveteslæren og antisemittismen - som kirkens teologer har forsøkt «å gjemme bort» den siste tid?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670363-den-kristne-humanisme 

 

LUTHER-OPPGJØR?

 

«Tar avstand etter 473 år. Bispemøtet tok i går offentlig avstand fra Luthers jødefiendtlige holdninger. – Ikke nødvendig å ta oppgjør med selvfølgeligheter, mener kommunikasjonsrådgiver».

Dette sto som overskrift og ingress i Vårt Land 26. november 2016.

«Anledningen var et pressemøte trommet sammen av Bispemøtet, som nå vil gjøre det klinkende klart: De går ikke god for Martin Luthers «skarpe utfall mot jødene og hans gjennomgående anti-judaisme», som Kvarme formulerte det».

Hvilke aviser (foruten Vårt Land og Dagen) var representert på dette såkalte «pressemøtet»? Hvor var Aftenpostens Harald Stanghelle? 

Hvor «offentlig» kan man kalle denne seansen, når den ble provisorisk avholdt («trommet sammen») i krypten i Oslo domkirke? Hvor «offentlig» er dette såkalte Luther-oppgjør når få eller ingen i den tilstedeværende presse bringer dette ut i det offentlige rom? Er dette Luther-oppgjøret nedfelt i offentlige dokumenter (ex cathedra)?

(Jeg har søkt etter et referat fra «krypten» i alle nettaviser, men har så langt bare funnet et kort og intetsigende notat i Dagsavisen).

Det er den faktiske historie og teologi vi må ta utangspunkt i. Kildemateriale er enormt. Det er helt legitimt hva Pål Georg Nyhagen anfører av anklagepunkter mot Luthers grusomme, antisemittiske skrifter, også mot en del biskoper og teologers forsøk på «hvitvasking» av Luther.

Men det er like sjokkerende hvordan Nyhagen (som troende katolikk) fortier at Luthers jødehat på 1500-tallet har røtter i hans egen Romerkirke fra oldtiden.

Må vi friske litt opp i Nyhagens selektive hukommelse, fortrengningen av jødisk historie i det katolske Europa? Nyhagen burde rette raseriet mot sin egen kirke, som er full av teologisk motivert og faktisk-historisk JØDEHAT. I utallige kirkemøter, prekener og faktisk historie fra oldtiden er det helt grusomt hvilke hatske og jødefiendtlige forordninger og skrifter Nyhagens (katolske) kirke produserte, mange århundrer før Martin Luther opptrådte på historiens scene.

Hvordan den katolske Inkvisisjonen herjet i Spania og terroriserte jødene på 1400-tallet, er Nyhagen taus om. Jødehateren Luther på 1500-tallet og lutherdommen i de protestantiske (reformerte) landområder var et ektefødt barn av Nyhagens foregående, mektige kirke.

Han kan ikke være uvitende om sin (katolske) kirkes blytunge ansvar og skyld for jødehatets røtter og senere utbredelse, gjennom katolsk misjon. Det var hans egen kirke som fra oldtiden og  gjennom middelalderens mange århundrer spredte de vanvittige ryktene om jødene («Jøden») som «gudsmordere» og  «djevelens barn», senere som brønnforgiftere, barnemordere og hostiekrenkere. Ja, som angivelig pengegriske utsugere ble jødene ("Jøden") også tillagt mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet.

http://vgd.no/samfunn/historie/tema/1459153/tittel/hvorfor-hater-alle-joedene 

https://www.frihetskamp.net/joder-grunnlegger-den-svarte-borgerrettsorganisasjonen-i-usa/ 

Utallige massakrer mot jødiske samfunn ble resultatet av Den katolske kirkes løgner, rykter og konspirasjonsteorier. Den kristne mobben var særlig aggressiv og voldelig (selvsagt oppildnet av presteskapet) under de kristne høytider. Pogromene fortsatte langt inn i 1800-tallet.

https://da.wikipedia.org/wiki/Pogromen_i_Kielce 

Jeg anbefaler Nyhagen å skaffe seg trilogien av den danske historiker Judith Vogt, med dokumentasjon av mange århundrers heslige, ondsinnede jøde-karikaturer, fra den kristne middelalder frem til etterkrigstiden. Her er jødene («Jøden») fratatt menneskelighet og menneskeverd.

Det er ganske riktig ikke «antijudaisme»!  Det er tvert om et jødehat som også går langt dypere enn «antisemittisme» (begrepet oppsto på 1800-tallet) - hvis man avgrenser definisjonen til rent rasemessige (fysiske) kjennetegn. 

Jødene kunne de foregående århundrer redde sitt liv ved tvungen «omvendelse» til den kristne tro og lære. Spanske jøder på 1400-tallet ble stilt overfor valget: tvangsdåp eller død. Hvis (tvangs)døpte jøder opprettholdt og videreførte jødiske skikker og tradisjoner, ble de oppsporet av den katolske Inkvisisjonens overvåkere/angivere og slept til torturkammeret. Paven hentet inkvisitorene fra dominikanerordenen (i noen grad også fra fransiskanerne).

http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/inkvisis 

 

Stifteren av dominikanerordenen  var presten Dominikus (kjent som sankt Dominikus og Domingo de Guzmàn) fra byen Caleruega i Nord-Spania. Ordenen ble godkjent av pave Honorius III i 1216, og den bredte seg raskt utover hele Europa. Allerede få år etter grunnleggelsen åpnet ordenen klostre i de skandinaviske land.

«Dominik fra Caleruega var spansk og tilhørte augustinerkorherrene, en av de nye 1100-talls ordenene. På en reise i 1203 ble han vitne til det utbredte kjetteriet i Languedoc, kjerneområdet for katharbevegelsen. Med base i bispedømmet Toulouse startet han en misjonsbevegelse som over tid etablerte seg som en egen orden - predikerordenen - med det mål å omvende kjettere». 

«Dominiks relativt milde framgangsmåte mot de sydfranske kjetterne ga ingen stor suksess, og etter hans død i 1221 ble inkvisisjonen innført og tortur og dødsdommer vanlige. Dominikanerne fikk ansvaret for inkvisisjonen, og deres svarte og hvite kutter slo mange med skrekk...Blant kjente dominikanere er naturligvis først og fremst Thomas Aquinas, men også Dietrich fra Freiberg og Meister Eckhart tilhørte ordenen. Av senere, kontroversielle dominikanere har vi Giordano Bruno og Tommaso Campanella».

«Inkvisisjonen regnes med rette for å være det mørkeste kapitel i middelalderens kirkehistorie. Den er kun forståelig sett på bakgrunn av samfunnets behov for å sikre enhet i religiøse spørsmål. Religiøse avvik ble følt som en trussel mot statens (ikke kirkens?) enhet og fundament, helt frem til moderne tid. Det er nok å minne om at religionsfrihet først ble innført i Norge i 1845».

Med nazismens (kristne) raseideologer ble «omvendelsens» (tvangsdåp) utvei stengt for jødene. Det som gjensto var utslettelse:  Shoah/Holocaust. Man må være klar over at de fleste raseteoretikere på 1800-tallet var kristen-troende, som også den svært innflytelsesrike nazi-ideologen Houston Stewart Chamberlain OG hans senere elev, Alfred Rosenberg.

Rase-elementet på 1800-tallet kom bare i tillegg til den kristne kirkes sjelelige rasisme - jødehatet - det foregående årtusen. I det forrige århundret ble jødenes skjebne endelig beseglet. Intet kunne lenger redde dem fra gasskamrene, midt i det kristne Europa.

Se annet innlegg på denne hjemmeside: «To kristne nazister».

Jeg minner Nyhagen om at jødene ble ydmyket og fornedret i utallige opptog, prosesjoner og offentlige «disputaser», isolert og forvist til ghettoer som følge av kirkemøtenes vedtak om utskillelse og atskillelse av jødene fra den kristne verden.

Den katolske kirkes påbød at jødene måtte (brenne)merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken («jødeflekker»); runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 for jøder (tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule Davidstjerna som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945).

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre urene dyr. Motivet er kjent i karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til forrige århundreskifte.

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vise protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden. 

Jeg siterer Nyhagen:

«Moral i all sann historievitenskap og kompetent teologisk tekstanalyse innebærer at ingen påstand er utelatt fra kritisk undersøkelse eller er for hellig til å kunne utsettes for analyse og debatt. Disse prinsippene er for all del fullt mulig å være tro mot også som bekjennede og troende kristen».

Jaså? Hvorfor unnviker den bekjennende og troende kristne Nyhagen da en «kritisk undersøkelse» av sin egen kirkes påstander? Hvilken moral er det han unndrar «analyse og debatt»? Betrakter han seg som kompetent teologisk «tekstanalytiker», når han ikke evner å stille kritiske spørsmål ved hans kirkes historisk-faktiske jødehat og uhyrlige postulater i Nicæneum og Apostolicum?  

Det er i disse oldtidsbekjennelser jødehatet har sitt opphav.

 

Jomfru Maria: den utvalgte.  

(Vårt Lands adventsbilag 25. november 2016)

 

Her er mange illustrasjoner av  «Den hellige familie»,  som bl.a. Hedvig Collin (ca. 1910) og Giotto di Bondone (ca. 1310). Se også denne nettside:

https://www.bing.com/images/search?q=Jesus+og+Maria&FORM=HDRSC2 

 

Den katolske Maria-dyrkelsen vender tilbake til «den nordiske bevisstheten», skriver Vårt Lands journalist (Heidi Marie Lindekleiv). Hun sier det slik i avisen 12. desember «Vår Frue av Spydeberg»: 

«Kirken i Spydeberg er et tegn i tiden, skal vi tro forskere. For Maria er på full fart tilbake i den norske hverdagen».

Jaså? I den norske hverdagen? Det er nok ren ønsketenkning fra Lindekleiv og Vårt Lands adventsbilag. Men at luthersk teologi søker å vekke til live middelalderkirkens Maria-dyrkelse, kan ikke forundre oss. Det er like absurd (og reaksjonært) som den årlige Olavsfeiringen i Trondheim.

I den norske hverdagen har vi ikke bruk for verken Jesus, jomfru Maria, krigerkongen Olav Haraldson, eller andre katolske helgener. Oldtiden og middelalderens sagn, legender og myter har liten interesse for andre enn kirkelige apologeter. Det er nok bare kirken selv som trenger disse «fortellingene» (helgenlegendene: hagiografien og mariologien).

http://www.mf.no/emnekatalog?mode=emne&idnr=TEOL2462&english=

 

Prest og teolog Gyrid Gunnes har i Klassekampens religionsspalte demonstrert stor kreativitet i sine selsomme (subjektive) tolkninger av bibeltekstene. 8. desember konstruerer hun og setter i scene «En annen Maria».  

«Hva skjer når Maria ikke lenger er hun som tjener Herren?», spør Gunnes, som ikke vil godta fortellingen slik Lukas beskriver den. Da dikter hun opp en ny historie om Maria, ut fra sin egen graviditetshistorie.

Som Jesus kan også Maria formes og manipuleres etter den enkeltes subjektive nytte og behov. Det skyldes det enkle faktum at disse skikkelsene er overjordiske, hevet over den menneskelige historie.

«Så ble jeg gravid. Og da ble Maria-fortellingen en fortelling fra min egen tradisjon som fortolket min egen livssituasjon. Fortellingen fantes, graviditetserfaringen fantes. Å ikke forholde seg til Maria-fortellingen var ikke lenger mulig».

Kvinner flest gjennomgår graviditet og fødsel, heldigvis uten den minste skjeling til oldtidslegender og mytologiske skikkelser. La det nå forbli slik. At det skjer mye i Gunnes’ (religiøs-kristne) hode og følelsesliv under hennes graviditet og fødsel, kan vi forstå. Men det er kanskje ikke så interessant for andre enn henne selv og ektemannen?

Gunnes blir litt for privat og personlig, og det er kanskje naturlig da at hun avslutter sine teologiske funderinger i Klassekampen, som her om «Maria som religiøs leder». Hennes selsomme Maria-fiksering er virkelig ikke interessant.  

Jeg synes nok heller ikke at «prestekjolen» (symbolet makt) gir Gunnes noen rett til å tolke Maria-fortellingen etter sitt eget ønske og behov.

«Jeg rår over et symbol på makt: prestekjolen, tegnet på at Norges eldste og største organisasjon utenom staten – Den norske kirke – har gitt meg retten til å offentlig lese og tolke de hellige tekstene våre.

I løpet av graviditeten og fødselen gjenskapte jeg Maria-fortellingen, iscenesatt som fotografier tatt av min mann. I tillegg laget vi scener som Maria må ha erfart, men som ikke er beskrevet av Lukas». 

 

Guds «kvinnelige ansikt»?

 

I Vårt Lands Maria-dyrkende adventsbilag har en (norsk) katolsk representant fått ordet slik:   

«Maria er Jesu mor og derfor er ho også vår mor. Vi har fått henne i gåve frå Gud...For oss norske katolikkar er ho viktig både teologisk og i vårt daglege fromhetsliv. Ho er eit stort førebilete, eit menneske som er slik Gud ynskjer at menneske skal vere...Ho har omsorg for oss. Ho ber for oss. Maria hjelper oss å komme nærare Jesus».

«Ho bar Gud inne i kroppen sin i ni månader...».

«Sidan år 40 etter vår tidsrekning, har om lag 2000 menneske hevda å ha SETT Maria. Den katolske kyrkja har stadfesta eit fåtal av openberringane som autentiske».  

Gudefødersken («Den mektige jomfru Maria») er tema også for sjefredaktøren i Vårt Land i samme adventsbilag. I år 2016 skal Maria bringes ned til dagens virkelighet. Gudefødersken og Himmeldronningen skal liksom være «nedenfra».   

«En sliten og skitten tenåringsmor...den fattige alenemoren, gravid på flukt med usikkert farskap. Hun var alt annet enn vakker og passende. Fortellingen om Maria er radikal».

Jaså? Radikal? En ung jomfruelig kvinne som lydig blir besvangret av en (mannlig) guddom/engel og føder «himmelens og jordens skaper» kunne vært en syrisk båtflyktning, i følge VL’s sjefredaktør?  

Det er jo bare til å le av.

Men for riktig å gjøre gudefødselen for 2000 år siden nåtidig og virkelighetsnær, har Vårt Land reist til en gård i Ås i Akershus  «for å prøve å førestille oss korleis det hadde vore i dag å bli født blant dyr i en stall». 

Et annet komisk innslag i dette (absurde) adventsbilaget er det når Vårt Land i fullt alvor spør 10 kvinner hvordan de ville reagere «om en engel sier at du skal føde verdens frelser?».

I samme adventsbilag finner vi også et 3 siders utdrag fra teologiprofessor Jacob Jervells bok «Jomfru Maria: fra jødepike til himmeldronning» (Gyldendal 1996).

Tittel i Vårt Lands adventsbilag: "Guds kvinnelige ansikt".

Det er ganske merkelig at den kristne kirkes «Treenighetsgud» (katolsk eller protestantisk/luthersk) ikke har innlemmet dette såkalt «kvinnelige ansikt» i sitt rent maskuline gudsbildet: Faderen – Sønnen – Den hellige ånd.

Det er fortsatt ingen plass for Jomfruen og Moderen i Treenigheten, selv om Maria er rykket ganske høyt opp i «hellighet» og «syndfrihet». Ikke minst i Nyhagens katolske kirke.

Men hun kommer aldri nær de tre uangripelige og opphøyde mannsguder i Treenigheten. Verken "feminist-teologien" eller "frigjøringsteologien" ved TF har fått endret en tøddel eller bokstav i kirkens patriarkalske og autoritære bekjennelser.

Jacob Jervell sier i sedvanlig svulstighet at 

«alle tider har lest i ansiktet hennes og lest seg selv i henne...Kvinner forteller at de har hatt visjoner av henne, og det i den lutherske kirke. På nytt vender kvinner seg til henne, taler med henne og betror seg til henne».

Les også TF-professor Notto R. Thelles  glansbilde-bok fra 2011: "Juleevangeliet".  

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6249899

 

-------------------   

 

29.12.2016  (revidert 10.01.2017)

G. Ullestad