Ubetinget kjærlighet?

«Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere», sier Jesus i prekenteksten i Den norske kirke søndag 14. august: Joh. 15: 13-17.  Hva slags «vennskap» er dette, kan vi jo spørre.

 

 «– Men det nytestamentlige evangelium levner ingen tvil om at vi må gi oss selv hen til ham som ga seg selv for alle. Veien til paradis går gjennom overgivelse av ens eget jeg».

(Per Lønning til Dagen 2015)

 

Trell/slave... tjener...sønn...venn...Vi kan spørre hvor mye moderne kirkelige bibeloversettere i sin omtolkningsiver har fusket med disse ord og betegnelser. Hva står i grunnteksten? Trell (slave) eller tjener (tjener er et mer formildende ord...)? Sikkert er det at lydighetskravet er et svært dominerende innslag i Det nye testamente, både hos Jesus i evangeliene og i apostelbrevene.

 

LYDIGHET må derfor anses som en «kristen verdi» og en «kristen holdning», og står da i skarpeste motsetning til menneskerettighetenes frihet- og likhetstanke. 

UTVELGELSESTANKEN (predestinasjon) fremholder menneskenes grunnleggende ulikhet – endog før fødselen!  Mange er kalt, få er utvalgt, sier Jesus. Paulus sier han ble utvalgt i mors liv. Jfr. også Augustin, Calvin og Luther.

ARVESYNDEN har vært bestemmende for kirkens syn på den fordervede menneskenaturen. Mennesket kan ikke av seg selv gjøre det gode, og det kan ikke selv velge sin skjebne. Det maktesløse mennesket må styres av en instans utenfra: Gud, konge og hersker, eller «pater familias».  

«Skje din vilje» ber de kristne i sitt Fader vår. Viljen er trellbundet, sier Luther. Alt det gode verdslige/sekulære mennesker faktisk gjør har ingen verdi, for handlingene er ikke gjort i eller av «troen» og «Ånden».

Luther understreket sterkere enn Den katolske kirke menneskets totale maktesløshet. Slagordet «NÅDEN ALENE» som den lutherske kirke er så stolt av, henger nøye sammen med synet på menneskets syndefulle natur. Nåden er ufortjent, roper lutheranerne ut, som om det skulle være noe rosverdig.

 

Den kristne morbide fantasi finner vi mange eksempler på i de kristne dagsavisene, Dagen og Vårt Land. Også på Verdidebatt, som hos den kristne, katolske og «sofistikerte» Pål Georg Nyhagen:

 

«At livet har to utganger er riktig nok: Men det blir ikke flere som er evig borte fra Gud enn de som bestemt VIL være det. Om det i det hele tatt skal være et poeng med friheten, så er den Guds største og mest dristigste gave til sin elskede skapning: Man kan altså si sitt nei. En dag tar Gud dette svaret til følge, selv om det sårer Ham...Å stenge døren for, og forlate Gud, er selvsagt ingen straff; men et frivillig valg. Derfor den endelige utelukkelsen noe en selv har foretrukket...».

 

Man bør nøye merke seg den tilslørende språkbruken. Her handler det om moderne teologisk omtolkning i et desperat forsøk på å «humanisere» helveteslæren. Med nye vrangforestillinger/tankeforstyrrelser forsøker man å redde den kirke-kristne gudens omdømme. Da kan man ikke sitere Jesus fryktelige doms- og straffetrusler i evangelieskriftene. Guden må fritas alt ansvar for «det onde», og derfor søkes den onde helveteslæren omskrevet og forklart som uttrykk for gudens kjærlighet til sine skapninger.

Det «sårer Ham» når skapningene sier NEI til hans invitasjon, gave og generøsitet.Tenk det! Den bunnfordervede menneskenaturen, ødelagt av arvesynden, skal likevel bære hele ansvaret for sin evige skjebne («utelukkelsen»...«evig borte fra Gud»...). Men det er ingen straff altså..?  

Den katolsk-troende Nyhagen passer på å ikke beskrive denne tilstand av "utelukkelse", slik tvert om den guddommeliggjorte Jesus gjør det i de av kirken overleverte, autoriserte evangelieskriftene i NT. Jesu beskrivelse av helvetesstraffen er konkret og sansebetont. De fordømte og fortapte LIDER!  Det gjør de også i kirkens utallige skrifter, prekentekster, illustrasjoner og kunstneriske uttrykk overlevert gjennom historien. Den fysiske tortur av Muhammed i Dantes "Inferno" er bare et av mange eksempler på helvetesskildringer som har forlystet kristne europeere i århundrer.

 

Nåden er ufortjent, mens straffen («utelukkelsen»?) er fortjent. «Troen» er plantet i mennesket utenfra (av Den Hellige Ånd), mens "vantroen" kommer innenfra. Den er selvvalgt. Slike og lignende eklatante selvmotsigelser affiserer ikke de kristne, for de er ikke bundet av alminnelig språk og logikk. Normale normer for menneskelig adferd og holdninger vrenges og kastes omkull. Det er bekjennelsen, læren og teologien som styrer den kristnes tenkning, eller rettere «troen».

Den «kristne tro» (les: Kristus-tro) betyr noe helt annet enn trosbegrepet i vårt normale, hverdagslige språk. Vitenskapen opererer heller ikke med «tro», men med antakelser og hypoteser. Men det er tydeligvis en moderne apologetisk strategi å bryte ned språkets semantiske, syntaktiske og logiske egenskaper. «Alle tror», sier man fra dette hold. For noe tøys! Det er et helt meningsløst utsagn.

 

I sitt forkvaklede menneskesyn er kristendommen totalt uforenlig med både humanismens og menneskerettighetenes etiske verdier. De kristne fremholder påståelig menneskets «uendelige verdi» fordi det er SKAPT I GUDS BILDE. Men kirke-kristendommens djevelske gudsbilde er av en slik art at vi aldri kan eller vil ligne ham. Nettopp som lydige etterfølgere av sin «Gud»/Jesus har kristenheten i historisk tid (ikke i mytenes verden) begått de uhyrligste skjendsler: forbrytelser mot menneskeheten.  

Og derfor har tusener på tusener av barn vokst opp med selvforakt og følelsen at de aldri blir gode nok, og aldri kan gjøre seg fortjent til noe godt. Alminnelig god moral var til ingen hjelp. Det onde/den onde var langt mer nærværende enn det gode. Gudens harde, sinte øye sov aldri. Han voktet hver eneste tanke og følelse, ord og handling. Mange små barnehender har foldet seg med disse hviskende ord:  tilgi meg Gud for alle mine synder, også de jeg ikke vet om.

 

HERREN – SLAVEN   

 

Trelleinstitusjonen er modell for gudsforholdet i mange av Jesu lignelser, bilder og beretninger. Den senere maktkirke understreket lydighet og underordning av slaven, kvinnen, barnet og undersåttene. Protestantismen innskjerpet lydighetskravet. Den fremste dyd er lydighet, den største synd ulydighet, skriver Søren Holm i sin bok om protestantismen. Blant de syv dødssynder i Den katolske kirke er hovmod den alvorligste.

De første mennesker ble visstnok jaget ut av Edens hage på grunn av sitt hovmod:  ulydighet og brudd på kyskhetens lov. Adam og Evas opprør mot skaperguden ble menneskeslektens forbannelse, i følge den kristne kirke.

Den såkalte «foreldreretten» betyr ikke at barn skal undervises i menneskefiendtlige, vitenskapsfiendtlige og historiefiendtlige «kristne verdier». Verken biskop Jørgensen eller hans kollega Espen Ottosen kan si ja takk til BÅDE bibel + bekjennelse OG Menneskerettighetene. Verdiene er uforenlige!  

NT’s verden er et autoritært, hierarkisk og lagdelt  mannssamfunn, praktisk talt uten kvinner og barn. Disse opptrer for det meste som «statister» i eller for Jesu eskatologiske prosjekt. Den ny-testamentlige Jesus har bare det kommende gudsriket for øye. Barnet trekkes frem bare som modell for den rette trosholdning, den lydighet som skulle sikre adgang til Guds rike. Kvinnene opptrer som lydige tjenerinner, eller som syke og demonbesatte. Å bli «helbredet» betyr å bli frelst:  befridd for synd og demonisk makt. Uten «tro» (lydighet) kunne Jesus intet gjøre for de trengende og nødlidende som oppsøkte ham. Abrahams «tro» (lydighet) har vært et forbilde for de kristne gjennom hele kirkens historie.

Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet sto i eskatologiens tegn:  omvendelse og frelse for det gudsriket han ventet skulle bryte frem i sin egen levetid. For å gjøre seg klar for den nærtstående endetid og dommedag oppfordret han, eller snarere befalte sine disipler og tilhengere å forlate familie/slekt, samfunn og alt de eide, dvs. alt som bandt mennesket til denne verden. Med andre ord: de fellesskap menneskene til alle tider og i alle samfunn har funnet meningsfulle. Dette var Jesu «verdier», og ettersom han er de kristnes ultimate forbilde, må det være også «kristne verdier».

Eremitter, asketer, munker og hele klostervesenet har videreført den samme livs- og verdensfornektelse. Gjennom hele middelalderen ble de beundret for sin forsakelse og selvkontroll. De utgjorde kirkens "åndelige elite". Utallige av dem er helgenkåret.

I den andre ytterlighet finner vi «herren» - godseieren, slaveholderen, herskeren, kongen - som alltid er en rik mann. Den katolske kirke – med sine paver, biskoper og abbeder – ble en rik og mektig «herre». Klostrene holdt seg med tusenvis av slaver.   

Hvordan vil kirkelige apologeter og historieskrivere forklare den «gudgitte» sosiale lagdeling vi møter i NT og i kirkens historie, samt nær 400-års slavehandel og slavehold i de europeisk-kristne oversjøiske kolonier?

(Her kan igjen nevnes at de kristne hentet slaver fra vestkysten av Afrika, muslimene fra østkysten).

 

KIRKEN OG RELIGIØSE MINORITETER

 

Nå leser vi i avisen Vårt Land at samisk sjamanisme igjen fordømmes av en av Den norske kirkes prester. Dette kirkelig, grenseløse hovmod er sørgelig velkjent. Verken "brannslukkerne" Gyrid Gunnes i Klassekampen, eller Bjørn Eidsvågs teaterforestilling kan gjenopprette tillit etter kirkens mer enn tusenårige illgjerninger i historisk tid.

Det er forståelig at Romanifolket ikke vil ha den prestetjeneste kirken vil tilby eller påtvinge dem.

 

Har ikke kirkemakten ydmyket dem nok?

 

http://www.barnasrett.no/tema/overgrep_mot_taterne.htm

http://www.vl.no/nyhet/strid-om-prest-til-taterne-1.769037 

http://www.klassekampen.no/article/20160823/NTBI/693502197 

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/2016/juni/kr_23_16-assimilering-og-motstand-nou-2015-7---forslag-tilhoringssvar.pdf

 

"Taterne og kirken er forsont", utbasunerte VG i 1998 (oppdatert i 2013). Nei, det er de ikke! Det er merkelig at verken Gyrid Gunnes eller Bjørn Eidsvåg har brydd seg det minste om vår kirkes nære historie.

Helliggjørelsen av den katolske "Mor Teresa" er mer interessant for Gynnes enn taternes og samenes historie i vårt eget land. Hun befatter seg helst med skikkelser og fenomener som ligger fjernt oss i tid og rom. I tidligere innlegg bl.a. i Dagbladet har hun "reist" til Russland og Sør-Afrika, langt vekk fra våre hjemlige forhold. I Klassekampen har hun befattet seg med sin kvinnelige fantasifigur "Krista" og den gammeltestamentlige mytologiske figur: Lilith.

Hun har riktig nok angrepet Olavsfeiringen - og nå helligkåringen av Moder Teresa. Men det er betegnende at teolog Gyrid Gunnes i Klassekampen først NÅ retter den samme kritikk mot "moder Teresa", som andre av oss i lang tid har vært kjent med. Det er ganske ubehjelpelig, men det er slik kirkelige teologer opptrer. De er svært bakoverlent, sendrektige og langsomme i sin erkjennelsesprosess - om man kan kan tillegge dem noe slikt.

Det er gammelt nytt at Mor Teresas katolske orden "ikke var interessert i reelle samfunnsordninger". Hun var ganske riktig ingen helgen. Det var heller ikke Jesus, slik Gunnes har som underliggende premiss. Utrolig nok, han er hennes ideal. Katolske "helgener" har som Jesus en langt større interesse for det hinsidige liv enn for det dennesidige.

Skal vi forstå det slik at presten Gunnes prinsipielt aksepterer den katolske helgendyrkelsen, bare med visse unntak? Hva mener hun om pave Frans' helgenkåringer av sine forgjengere i pavestolen? Var de mer verdige til helgenstatus enn "moder Teresa"?  

http://spikerscorner.blogspot.no/2013/08/feministprest-gyrid-gunnes-protesterer.html

Vi kan også spørre:  hvorfor anklager Gunnes katolske nonner for ikke å samarbeide med "de politiske kreftene som vil skape samfunnsendringer", når Jesus selv ikke gjorde det? Det er rart at Gunnes ikke oppgir ett eneste skriftord av Jesus - om det er slik at hans predikantvirksomhet representerer "en etisk holdbar strategi...i møte med utsatte mennesker"..? 

"Jeg håper Jesus spør Mor Teresa:  Hvorfor driver ikke ordenen din sykehus og sykehjem som holder en helsefaglig og sosialfaglig standard, slik at mennesker kan løftes ut av fattigdom?".

Jesus fra Nazareth stilte aldri slike spørsmål, hvor mye enn Gunnes håper og ønsker at han gjorde det. Man bør lese "latin-amerikansk og katolsk frigjøringsteologi", i følge Gunnes. Så vidt meg bekjent har ikke denne teologien frembrakt noen reelle samfunnsendringer i de mange katolsk-dominerte stater i Sør-og Mellom-Amerika. 

Tvert om, i en rekke av disse katolsk dominerte stater er fattigdom, klasseskille, korrupsjon og vold/kriminalitet svært utbredt. Den kristen-katolske arv og byrde er fortsatt svært merkbar på dette kontinentet.

 

--------------------------- 

 

I Rogalands Avis 31. august kunne vi lese et svært interessant, harmdirrende innlegg på debattsiden, publisert av to representanter for Romanifolket. (Verken Eidsvåg eller Gunnes har brydd seg nevneverdig om Romanifolkets erfaringer i vårt land).

Jeg siterer ingressen: "Det finnes ingen forsoning og dialog med kirken". Innlegget avsluttes med disse ord:

"Eneste dialogen vi vil ha med kirken må bli i en eventuell rettssal. Etter Menneskerrettskonvensjonen sine definisjoner på hva som er et "folkemord", kommer mye av det som Norske myndigheter, gjennom kirken og misjonen gjorde mot romanifolket, klart inn under dette. Den norske kirke bør stevnes for retten for å være ansvarlig for folkemord. Intet mindre".  

Det er underlig at dette skarpe og oppsiktsvekkende debattinnlegget ikke er gjort tilgjengelig for et alment publikum på nettavisene til "Mentor Media" (Vårt Lands mediekonsern). Dessverre, vi finner det heller ikke på Dagsavisens "Nye meninger". Ingen (nett)aviser har så vidt jeg vet plukket opp dette innlegget. Avisen Vårt Land er taus.

Er det kanskje "fortielsens sensur" vi ser praktisert i de kristelige medier? Slike alvorlige anklager mot Den norske kirke vil man nok ikke ha noen offentlig debatt om.   

Martin Luthers jødehat skriker mot oss i all sin gru på Roald Øyes blogg på Verdidebatt. Den lutherske (kristen-sosialistiske) biskop, Tor Berger Jørgensen, bør vel komme på banen her? Han har vel noe å si om Luthers antisemittisme, som ukritisk er overført og vedlikeholdt av Den norske kirke (Statskirken) i nær 500 år i vårt land? Jørgensen som frekt og freidig våger å påberope seg menneskerettighetene? Hans kirke som i mer enn 1700 år har terrorisert, jaget og forfulgt jødene?

Tor Berger Jørgensen har et like teologisk-ideologisk aggressivt, historieløst og unyansert syn på staten Israel som Sabeel-instituttets representant i Norge, Hans Morten Haugen (se hans profil på Verdidebatt), Det lutherske Verdensforbund (med en norsk teolog som leder), Kirkens Nødhjelps ledsagerprogram og BDS’ norske representant: Lars Gule.

Espen Ottosen og hans misjonsorganisajon NLM har tviholdt på mannssamfunnets privilegier. Har hans organisasjon som «trossamfunn» fått dispensasjon til å diskriminere på grunnlag av kjønn og seksuell legning? Er diskriminering en menneskerettighet?

 

http://www.aftenbladet.no/livssyn/Ingen-kvinner-i-toppledelsen-i-NLM-2052945.html 

https://bibelogtro.wordpress.com/2015/02/25/hva-sier-bibelen-om-homofili/ 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Norsk-Luthersk-Misjonssambands-homofilisyn-er-gammelt-nytt-32823b.html 

 

Kirkens teologi og historie viser hvordan den graderer menneskeverdet i frelsesverdige og fordømte, venner og fiender, tilhengere og motstandere, gode og onde. Barnedåp, misjonsvirksomhet og helveteslæren er religionsfrihetens vrangside.

Man kan ikke påberope seg religionsfrihet OG på samme tid fremme trusler om (evig) straff for enhver annen som gjør bruk av samme frihet. Teologi, moral og logikk kollapser fullstendig.

Barnet kan ikke verge seg mot innholdet i dåpsritualet og trosopplæringen. Det er hjelpeløst utlevert den voksnes kristne påvirkning (indoktrinering), inntil 14-15-års alderen. Da kommer for mange de første tilløp til protest og opprør. Den norske kirke vil innbille oss at dåpen bare betyr medlemskap, nærmest en formalitet som gir adgang til kirkelige «tjenester» (seremonier). Det er løgn!

Et udøpt barn er fordømt og fortapt! Det er ikke lenge siden det pågikk en debatt i Vårt Land om hvorvidt et udøpt barn kan sies å være «Guds barn». (Confessio) Augustana har en artikkel om dåpen. Det finnes masse litteratur og nettsider om betydningen av dåp og barnedåp. Historien og teologien rundt dette «hellige sakramentet» er verdt å studere nærmere. Det fatalistiske menneskesynet trer klart frem. Det viktigste misjonærene gjør er å døpe de «omvendte»; det finnes INGEN FRELSE utenfor den kristne dåp.

Trosopplæring og disiplinering i barneoppdragelsen (helt fra fødselen, som nå: 0 – 18 år) har vært og er et effektivt middel kristne kirker og menigheter gjør bruk av for å fremme lydighet og autoritetsfrykt. Derfor var også Martin Luther svært opptatt av den kristne barneoppdragelse og undervisning. Hensikten er stadig å sikre passive, autoritetstro og lojale medlemmer. Munnhellet «kristne verdier» tildekker at det dreier seg om troslydighet overfor LÆREN/DOGMENE:  bekjennelsen!

Jeg siterer en kritiker i kommentarfeltet til Espen Ottosens motinnlegg i Aftenposten. 

«Når fremstillingen av egen religion må sies å være usann skriftene tatt i betraktning er en ikke bare apolog, man er også en løgner. Ottosens Jesus truer med fortapelse og forlanger ubetinget tro, noe Wahid helt riktig fremhever som problematisk fremgangsmåte i oppdragelse-øyemed. En er ikke akkurat snill, med sånt utgangspunkt vil jeg si, og hva er vel lovnaden om himmel foruten helvete? Og når moralen og etikken også er ytterst kritikkverdig, er det nok best å vente med en slik oppdragelse til den kan få fortjent motstand hos våre håpefulle, det gjelder jo vår alles fremtid».

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ikke-stein-religionsfriheten_-Zahid-Ali--Espen-Ottosen-602146b.html      

Svært mange som har gjennomgått religiøs indoktrinering i barneårene, kristen eller muslimsk, vet hva Zahid Ali snakker om. Han og stadig flere gir oss en helt nødvendig, tydelig og kraftfull stemme i det offentlige rom. Det religiøst oppdratte barnet har ikke hatt noen talsmann eller talskvinne (bortsett fra de som har brutt ut av såkalt "lukkede sekter").  

Det til tross for alle stygge, sterkt kompromitterende avsløringer om barnemishandling, beinhard disiplin, vanskjøtsel og overgrep ved utallige katolske og protestantiske institusjoner for barn og ungdom i det forrige århundret. Tanken på hvordan barn og unge i disse kirkenes varetekt må ha lidd og blitt ydmyket er nesten ikke til å holde ut.

Også barn av samer, «tatere» og «sigøynere» i vårt land har redselshistorier å fortelle, som minoriteter og urbefolkninger overalt i verden hvor kristen misjon har herjet.

«Kristen nestekjærlighet»?

I ny-apologetenes glansbildeversjoner av kirkehistorien finnes ingen lidende mennesker, bare iskald teologi. Espen Ottosens bibel (NT) er full av de «verdier» som innprenter lydigheten. Hans guddommelige, etisk ufeilbarlige ideal er Jesus fra Nazareth, som forlangte total underkastelse av sine tilhengere, slik alle diktatorer gjør. Føreren skal fryktes og elskes: «Du skal frykte og elske Herren din Gud». Dette er pervertert kjærlighet.

 

Noen få av talløse eksempler fra Det nye testamente:

«Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap med Gud? Den som vil være verdens venn, han blir Guds fiende...Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere...Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere...Det er bare en som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge».

(Jakobs brev 4:4)

«Så skal dere alle se på oss som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter».

(1.Kor. 4:1)

«For den som var slave da Herren kalte ham, er Herrens frigitte. På samme måte er den som var fri mann da han ble kalt, blitt Kristi trell».

(1.Kor. 7:21) 

«Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres, for Herrens skyld, for det er rett... Dere slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer, med frykt og respekt og av et oppriktig hjerte, likesom mot Kristus selv...Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep». 

(Efeserne kap. 6)

«Den som tror på ham blir ikke dømt! Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».

(Joh. 3:16)

 

«Om ein av dykk har ein tenar som er ute og pløyer eller gjeter, seier han då til tenaren når han kjem heim frå marka: «Kom no og set deg til bords?». Nei, han vil seia: «Lag til kveldsmat, bind opp kjortelen og stå til teneste for meg medan eg et og drikk. Sidan kan du sjølv få deg mat».

(Luk. 17, 7 – 8)

Dette er eksempel på «kristne verdier» leserne av Stavanger Aftenblad daglig eksponeres for. Lukas-verset var  «Dagens ord» i Aftenbladet 19.08.2016. Månedens daglige andaktsholder er (prosti)prest Ellen Nordtun (som også har skrevet andakter i Vårt Land). Jeg siterer videre fra hennes ord for dagen i Aftenbladet:

«Jesus gjev oss retninga vi må ta i livet – han viser vegen både med orda sine og korleis han behandla menneska då han vandra på jorda. Han er det ultimate førebilde vårt i alt, også som tenar».

Dagen før skrev hun dette i Aftenbladets samme spalte om «Guds tenarar»:

«Ein tenar har eit oppdrag som må fullførast. Som Guds tenarar har vi fått oppdraget om å forkynne evangeliet om Kristus, og å være Jesu hender og føtter på jord».

La oss så hoppe til Dagen og Vårt Lands Verdidebatt, hvor dette uhyggelige innlegget glatt passerer redaksjonen og Verdidebatts «presse-etiske retningslinjer» for debatt.

«Kosmisk krig. Den som leser Åpenbaringsboken i Bibelen, forstår at forfølgelse av Guds barn ikke bare dreier seg om menneskerettigheter, religiøs fanatisme og politikk. Det handler om en åndelig, kosmisk krig mellom Satans rike og Guds rike.

Vi kjenner utgangen på den krigen når Jesus vinner den endelige seieren og den onde åndsmakten er fullstendig beseiret. Men i mellomtiden har Gud gitt oss et mektig våpen: bønnen. Er du med? Er din menighet med?

Og skal vi undres om vår fiende også angriper, åndelig og fysisk, dem som vier seg til kampen for dem som lider for Jesu navns skyld? Seieren tilhører uansett Jesus og hans menighet».

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11655086/#post_11655086 

 

EN BISKOPS DIALOGFLUKT 

 

Biskop Tor Berger Jørgensen har ikke kommentert dette innlegget på Verdidebatt (jfr. lenke ovenfor).  Men han har avgitt andre oppsiktsvekkende kommentarer man bør se nærmere på. Han er blitt utfordret av debattant og teologiprofessor  Jarl Henning Ulrichsen  til å forklare seg om deler av art. 1 i Augustana,  bl.a. om fordømmelsen av muslimer.  

Det er hjelpeløst og pinlig hva biskopen presterer av omskrivinger og språklig akrobatikk.  Det er fryktelig grumsete. Men han er bundet til sitt ordinasjonsløfte/lydighetsløfte og MÅ forsvare det heslige Augustana.

Det er kanskje derfor verken han eller andre biskoper og ordinerte teologer (heller ikke de «liberale») skriver motinnlegg til Aftenpostens teolog, Espen Ottosen. De er alle bundet og forpliktet av den samme bekjennelse:  Martin Luthers autoritative læreskrift! 

Det er helt tydelig at denne direkte utfordring fra Ulrichsen er ubehagelig for Jørgensen, for han avslutter debatten (han vil nok offentlig heller snakke om oljepolitikk, skattespørsmål, flyktninger og atomvåpen ENN om tankeinnholdet i hans kirkes konfesjonelle læregrunnlag).

Han flykter fra videre dialog og debatt! Jørgensen kan ikke risikere å tape ansikt i full offentlighet – aller minst på et kristent debattforum.  Han er kanskje et godt eksempel på  «teologisk middelmådighet»  blant dagens biskoper.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11654431/?next=40#post_11655115 

Men ganske som forventet:  «ordstyrerne» Njål Kristiansen og Oddbjørn Johannessen er (servilt) samstemte i sin begeistring for biskop Jørgensen. Disse to er mer moderate/liberale (utflytende) enn den langt mer kristen-konservative Magnus Husøy, som i Verdidebatts første år opptrådte som «ordstyrer». Han dukker opp nå og da på Verdidebatt, men som «privatperson».

 

KIRKENS «ONDE GJERNINGER»

 

(Var de inspirert av «gode» eller «onde» ånder/åndsmakter? Helligånden? Herren/Faderen eller Sønnen? Gud eller Satan?)  

 

Så kommer det igjen fra den godeste Jørgensen:               

«I mitt verdiunivers leser jeg Bibelen (?) som det beste utgangspunkt for det vi i dag kaller menneskerettigheter».

(Verdidebatt 15.08.2016)

Er det GT eller NT biskop Jørgensen har som fremste referanse for menneskerettighetene? Jesu «hellige skrifter» besto av deler av dagens GT og apokryfene/pseudepigrafene.  Mange av disse betegnes som apokalyptiske skrifter. La oss holde klart: det er ikke Jørgensens subjektive verdiunivers vi har med å gjøre. Han representerer ikke seg selv, men Den norske kirke og den grunnlovsfestede luthersk-evangeliske lære.

Kan han ikke bare ta punkt for punkt i Menneskerettighetserklæringen og vise (dokumentere) hvordan Bibelen (GT og NT), Jesu lære, Apostolicum og Augustana samsvarer med demokrati, humanisme og menneskerettigheter? Hvorfor gjør han ikke dette hvis det er så enkelt og opplagt for ham? 

Kan han ikke da også punkt for punkt - med kildeangivelser - tilbakevise påstandene i boken av Norges skarpeste og mest fortiede kristendomskritiker Andreas Edwien – som han sikkert er godt kjent med? Eller, er det «fortielsens sensur» han praktiserer?

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf 

I en kommentar på samme tråd sier Jørgensen:

«Jeg tar ordet i debatten med en viss frykt. Jeg liker ikke båssettinger og fiffige uttrykksformer om andre/andres tanker. "Nissetøys" faller inn under siste kategori». 

Skal vi snakke om «Kristustøys» i stedet? Biskopen synes visst det er helt greit at Jesus («Kristus»), Romerkirken (Nicæneum/Apostolicum/Athanasianum), Martin Luther og kirkens offisielle bekjennelse (Augustana) omtaler oss trosulydige, vantro og gudløse som fordømmelsesverdige og fortapte sjeler. Vi er onde som djevlene og derfor dømt til «pine uten ende».  Med andre ord: evig torturstraff.

Hvordan får biskopen Jesu doms- og straffetrusler til å harmonere med menneskerettighetene – og religionsfriheten?

Saken er nok den at de kristne opererer med et helt eget, internt frihetsbegrep (lik mange andre begreper: «det kristne håpet»... «kristen kjærlighet»... «kristen barmhjertighet»). Når vi ikke deler samme språk og referanser, er det klart at vi heller ikke kan diskutere på like vilkår. På Vårt Lands Verdidebatt bryter kommunikasjonen stadig sammen.

«Skriftet Om et kristenmenneskes frihet, som kom i november 1520, utvikler de to læresetningene at et kristenmenneske ved troen er en fri herre over alle ting og ikke undergitt noen, men samtidig ved kjærligheten en tjener som er alle og enhver undergitt.

Ved troen forenes menneskets sjel med Kristus, likesom en brud forenes med sin brudgom. Derved blir de felles om alt. Slik mottar den troende Kristi rettferdighet og blir derved en fri herre over alle ting: Med sitt legeme lever mennesket her på jorden blant andre mennesker, og dets tro må derfor ytre seg i tjenende kjærlighet mot nesten.

Det er ikke gode gjerninger som gjør noen til et godt menneske – det er det gode menneske som gjør gode gjerninger. Personen må først være from og god for at gjerningene skal bli gode, likesom Kristus sier at treet må være godt for at fruktene kan være gode».

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Om_den_kristne_frihet 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Luthers-reformasjon/I9788253026725 

 

«Det Jesus gav i stedet for synd, nederlag og forbannelse er rettferdighet. Han gav det på grunn av sin godhet, kjærlighet og nåde imot oss. Derfor har vi fri adgang til Guds trone hver dag. Hver dag kan vi tilbe ham. Ære ham. Ta imot all den velsignelse han så gjerne vil gi oss. Hans rensende blod gjør at vi hver dag kan ha frimodighet til å komme innfor hans trone. (Hebr 9,11-14 og 10,19).  

Dette er å være fri. Fri fra lovens forbannelse. Fri til å komme innfor nådens trone. Fri til å komme innfor Gud på troens vei. Fri i vår sjel fordi Jesus også er sjelens hyrde og tilsynsmann (1 Pet.2,25).

Ingen var så fri som Jesus. Ingen så glad som han. Så sterk. Så salvet. Så mye brukt. Så frimodig. Og, - ingen var så lydig som han. Sann og ekte frihet fins bare i lydighet mot Jesus og hans Ord!».

(Andakt i Dagen 2. nov. 2004: Den kristnes frihet) 

 

Jørgensen sier også dette:

«Enkle referanser til koranvers og til skremmende historisk oppfølging som begrunnelse for vold og undertrykkelse, betyr ofte en forenkling av denne bredden i muslimsk tradisjon».

Kamuflert i tildekkende språkbruk er det liten tvil om at det er KRISTENDOMMEN Jørgensen egentlig taler om i sitatet ovenfor. Ved å beskytte islam mot såkalt «forenklet» kritikk beskytter han sin egen kirke og religion.  

Det er (igjen) forbløffende hvordan religiøse fanatikere, som den muslimske Tony Burner i VG og den kristne Filip Rygg i Aftenposten, finner sammen i fordømmelsen av såkalt «sekulær fanatisme» (som også den «aggressive franske sekularisme»). Privatisering av religion («å få bort religion i det offentlige») gjør dem rasende. Da trekkes «forenklede» linjer til Iran, til apartheid og til enda verre regimer. Men disse to skribenter styrker etter min oppfatning argumentene for privatisering av religionen. Da ville vi kanskje blitt spart for hijab- og burkini-hysteriet i våre medier, som også for homo-hatet i disse to religionene.  

-------------------- 

Mangfold, toleranse og religionsfrihet betyr ikke at vi som samfunn ureflektert skal akseptere religiøse ideer, læresetninger, forskrifter og særordninger som krenker de rettigheter og plikter vi som samfunnsborgere har kjempet frem, like lite som vi vil tillate fascistiske ideer å få større rom. Ingen friheter er grenseløse. Til tross for en rekke forbud og påbud i vårt gjeldende lovverk har vi som individer og samfunnsborgere stort spillerom.

Religiøs og politisk ekstremisme er samfunnsødeleggende. Det finnes sterke antidemokratiske og nedbrytende elementer i både kristendommen og islam. Det er skremmende når Tony Burner her advarer mot organisasjonen LIM:  

«Et godt eksempel er Frankrike. Og jeg advarte mot slike stemmer i Norge, for eksempel den statsstøttede LIM, som i dekke av å jobbe for mangfold i praksis jobber for å få bort religion i det offentlige. De har blant annet foreslått forbud mot hijab på alle skole og universiteter».

Både biskop Jørgensen og avisen Vårt Land aner nok at alle angrep på islam med nødvendighet slår tilbake på kristendommen. Disse to autoritære religioner er bundet sammen i et «skjebnefellesskap» (som allierte og fiender) de ikke kan komme løs fra, hvor mye de enn forsøker. De tror de kan modernisere og tilpasse deres oldtidsprofeters lære vår tids samfunn – på et overflatenivå - men det ser ikke ut til at de forstår hvor dyptgående mentalitetsendringene har «satt seg» i våre moderne demokratier.

Det er nettopp fordi kristendommen og islam ikke er «prosess-religioner», men statiske åpenbaringsreligioner at de har utspilt sin rolle i moderne tid. Paradoksalt nok ser det ut til at disse religionenes forsøk på tilpasning og modernisering er begynnelsen på slutten. De kan komme til å oppslukes av den sekularisme de bekjemper, og til sist er det ingenting igjen. I iveren etter å gjøre seg «relevant», blir de irrelevante. De glir langsomt inn i skoddeheimen og forsvinner.

 

Det er helt andre stemmer vi lytter til:

http://www.dagbladet.no/emne/mina%20bai  

http://www.vg.no/nyheter/meninger/frankrike/mytene-om-frankrike/a/23774757/  

 

At vi er «sekulære» betyr bl.a. at vårt språk, vår tanke, livsanskuelse og referanser ikke er "religiøs". Vi har kunnskap og tankeredskaper, en  historisk bevissthet og etisk følsomhet som i dag gjør oss langt bedre rustet til å gjennomskue religiøse manipulasjoner (kristne eller muslimske). 

Oldtidsprofetene Jesus og Muhammed tilhører religionshistorien:  den før-vitenskapelige og mytologiske tidsalder. Deres «sannhetsåpenbaringer» er ikke vår. De fremkom i den historiske oldtid under helt andre kulturelle, religiøse og samfunnsmessige forutsetninger.

Så kommer kristne og muslimer og forlanger at historiske prosesser, menneskelig erfaring og kunnskap, skal settes til side i vår tid. De forlanger at Jesus og/eller Muhammed skal være våre «ledestjerner» i år 2016!

Men disse to oldtidsprofeter snakket inn i sin samtid og utelukkende til sitt eget folk. Jesus snakket til sine jødiske landsmenn, Muhammed til sine arabiske landsmenn. Deres budskap var tids- og situasjonsbestemt. De snakker ikke til oss! De er ikke universelle!

Noen gode bud har de begge, men de er fellesmenneskelige og kjent fra alle kultursamfunn, mange århundrer både før og etter Jesu og Muhammeds tid. Å skille ut og opphøye to oldtidsmennesker (som i mangt og mye tok feil) fra resten av menneskeheten, er et svært usunt og umodent trekk ved disse to verdensreligioner. De er hva jeg kaller utviklingsfiendtlige og sivilisasjonsfiendtlige.

(Pavekirken og Vatikanstaten er stadig et høyaktuelt eksempel).

Derfor tolereres heller ikke prinsipiell og saklig-faglig religionskritikk, dvs. den som angriper lære, dogmer og teologi. I god autoritær tradisjon vil disse to religioner bestemme hva religionskritikken skal befatte seg med. Det er ikke akkurat hva vi forbinder med «tenkningens frihet».

Moderne kristen liberalteologi leter fortsatt etter utveier og bakveier i forsøket på å redde stumpene av den kristne dogmatikk fra den historisk-kritiske forskningens avslørende nærlys. Det forsøker også Andreas Masvie, rådgiver i Tankesmien Skaperkraft (skribent i Minerva):

«I mørket av et stadig mer sekulært samfunn, kan kirken stråle enda vakrere enn før. Men det forutsetter en fornyet intellektuell og handlende konservatisme».

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/KRONIKK/En-gud-i-modernismens-bilde-378735 

 

Espen Ottosen hevder religion (les: «kristen tro») og vitenskap kan forenes, men avslører på samme tid dyp forakt for (natur)vitenskapelige, filosofiske og historiefaglige metoder og prinsipper. Hans religion og kirke har ikke engang vært i nærheten av å sannsynliggjøre postulatet at jomfru Maria historisk-faktisk og reelt ble besvangret av Guds ånd/engelen Gabriel, og at Jesus som det eneste mennesket i historien stod opp fra de døde («for opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd»).

Er «dogmet om Jesus» et subjektivt trosspørsmål (tro er alltid subjektivt), eller emne for historisk-vitenskapelige undersøkelser?

Den luthersk-evangeliske biskop Jørgensen står selvsagt ansvarlig for hva som faktisk læres og forkynnes i hans kirke i dag. Ingen mener at Jørgensen som privatperson må godkjenne hva som helst. Men som ordinert teolog, misjonær og biskop kan han vanskelig komme unna sitt offentlig avgitte ORDINASJONSLØFTE/LYDIGHETSLØFTE og sitt LÆREANSVAR. Er han historisk og intellektuelt sannferdig? Eller, mener han seg ansvarsløs og skyldfri - i samsvar med Luthers lære om «nåden» og «rettferdiggjørelsen»?

 

«Bibelen som tolkningsnøkkelen til tilværelsen»

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11655082/ 

 

Om det er «Bibelen» (GT? NT?) eller kirkens forstenede bekjennelsesskrifter som utgjør «tolkningsnøkkelen til tilværelsen», blir ikke helt klart for oss.

Satan/djevelen og hans demoner («Det ondeste onde») er kanskje blitt et problem også for Vårt Lands moderate eller liberale kommentator, Alf Gjøsund. Hvordan skal han forklare Satans, djevelens og demonenes påtrengende nærvær i Jesu (og senjødisk) verdensbilde og virkelighetsoppfatning? Luftrommet vrimlet av engler, ånder og demoner på Jesu tid. Det er bare å lese Det nye testamente. Jesus var fortrolig med at den «ondeste onde» kunne ta bolig i mennesker og ta over styringen av deres liv.

En annen ånd/engel hadde tatt bolig i Jesu kropp ved Johannes-dåpen: Menneskesønnen (en slags åndelig-mytologisk messiasfigur velkjent i Daniels bok og i senjødisk litteratur, som teologene føler seg svært brydd ved, og derfor fortier de eller omtolker denne skikkelsen). Jesus omtaler seg aldri offentlig som den politiske messias jødene ventet på, men betegner seg som "Menneskesønnen" over 50 ganger i evangelieskriftene (og alltid i 3. pers.).  

I kirkens overleverte evangelieskrifter snakker Jesus med og til («inkarnerte») demoner/ånder. Ja, Gjøsund nevner også at han ganske riktig forbanner et fikentre, som straks visner. Det er bilde på hva? Gjøsund evner ikke å forklare slik underlig atferd av den guddommelige Jesus.

Hørte Jesus stemmer i hodet sitt? Hallusinerte han? Som kjent, da har man syns- og hørselsforstyrrelser. Eller, hadde han kanskje hatt «drømmesyn» som forledet ham? Jesus var også religiøst oppdratt, og med stor sannsynlighet hadde han gjennomgått fariseeisk undervisning (som også Paulus noe senere).

Gjøsund passer på å ikke nevne at Jesus drev 7 (onde) ånder ut av Maria Magdalena. Kan det tenkes at oldtidsprofeten, galileeren og apokalyptikeren Jesus fra Nazareth ganske enkelt og naivt forvekslet fysiske sykdommer og psykiske forstyrrelser med demonbesettelse? I så fall kan vi ikke anklage ham for slike villfarelser, for han hadde ikke vår tids kunnskap om hvordan menneskets kropp og psyke fungerer. At både sykdommer og naturkatastrofer ble forårsaket av guder og makter, var en ganske alminnelig oppfatning i oldtidens samfunn.

Dessverre, store deler av kristenheten har ikke kommet lenger i erkjennelse og innsikt. Da er det ganske merkelig å påstå at «kristen tro» lar seg forene med vitenskap, slik ny-apologetene fremholder.  Eller at kristendommen har utviklet seg i human og demokratiask retning, motsatt islam.

Jeg vet ikke hvordan den kristen-troende Gjøsund forholder seg til Jesu autoritet i kristendommens lære. Han er påfallende tilbakeholden på dette avgjørende punkt.   

Gjøsund nevner heller ikke Jesu møte med selveste sjefsdemonen i ørkenen: Satan/djevelen. Hvordan vil han omtolke denne og andre sentrale hendelser i Jesus liv, som kirken selv har utvalgt, autorisert og overlevert? Gjøsund rasjonaliserer slik: vi har en frykt for de mørkeste (ondeste) kreftene. Forestillingen om at det finnes slike personlige, åndelige krefter er dypt integrert i vår kristne kultur, skriver han.

Ja, det er nok riktig. Men hvorfor angriper han ikke da denne kristne kultur, dens statiske bekjennelse og teologi som i nær 2000 år har autorisert Jesu mytologiske verdensbilde og menneskesyn? Er Jesus den eneste og endelige åpenbarer av Guds ord og Guds vilje for alle tider og for alle samfunn (slik Koranen er det for muslimer)? Er Gjøsund enig i at Jesus er det "ultimate forbilde" for alle kristen-troende?

Det er påfallende hvordan så godt som alle «oppgjør» i Vårt Land den senere tid gjemmer seg bak den usunne «lederen», den diffuse «bibelen», den diffuse «religionen» eller den diffuse «Gud», men for det meste unnviker Jesus-navnet.

 

«Tomme ord, juks og bedrag»  

 

Avisen Vårt Land er full av selvmotsigelser. I de daglige andakter og ukentlige prekener møter vi kav ortodoks teologi. Så erklærer Gjøsund BÅDE «Bibelen som tolkningsnøkkelen til tilværelsen» OG behovet for «omtolkning»! Betyr dette at Skriften («Guds ord»...«Herrens ord») både er gyldig og ugyldig? Kan man si JA og NEI på samme tid?

Det er ikke noe nytt at besettelser og djevelutdrivelser fordrives og/eller isoleres til «misjonærenes øyenvitneskildringer» for litt tid tilbake, til (primitive?) afrikanere eller til Den katolske kirke. Denne strategien har flere moderate teologer før Gjøsund forsøkt seg med, som også den luthersk-ordinerte TF-teologen Halvor Moxnes. Men de «glemmer» alle å fortelle at de kristnede afrikanerne leser den samme kristne bibel (NT) som Gjøsund selv – og til dels like bokstavtro som  kirken har gjort inntil for bare et par århundrer siden, da historieforskningen frembrakte store rystelser innenfor bibelforskning og teologi.

«Tradisjonelle kristne har greid å omtolke troen i andre spørsmål. Nå er det tid for å riste litt i demonene», skriver Gjøsund.

Her støter vi på denne rare kristne «troen» igjen. Hvem er de «tradisjonelle kristne» Gjøsund snakker om her? Kunne han ikke nevne noen navn på menigheter, teologer og teologier? Hvordan har de «omtolket troen»? Hvilken «tro» har de omtolket? «Tro på» hvem og hva? Så nærgående og konkret våger ikke Gjøsund å være.

Når «Kristus» og "kristologien" er selve tolkningsnøkkelen til bibelen, skjønner vi at det er svært mye som står på spill. Men «Kristus-troen» er ikke blitt omtolket så vidt jeg vet. Bekjennelsene har bestått uendret siden oldtiden. Kristne menigheter i landets kirker fremsier i kor hver eneste søndag at Jesus «skal komme igjen for å dømme levende og døde».  

Det er nok heller tid for «å riste litt» i kirkens stadig gyldige dogmer om Jesus fra Nazareth. Det våger ikke Gjøsund, for Jesus/Kristus er «Gud selv» og/eller kirkens ufeilbarlige, overmenneskelige ideal. Han må bestå OPPHØYET: uplettet, urørlig og uangripelig. («Sann Gud og sant menneske», som Nicæneum fra år 325 sier det)  

«Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkelen til tilværelsen». (Intet mindre altså)

Jaså, kan de det? Hvilke kirkelige autoritetspersoner har myndighet  og fullmakt til å «omtolke» oldtidsprofeten Jesu mytologiske verdensbilde? Ingen seriøs, nøktern historiker driver med slik skrift- og historieforfalskning. Det gjør bare paver, biskoper og teologer. Derfor er de usannferdige og upålitelige. Vi kan ikke stole på dem.

Men det må da være en rekke prester, troslærere, prekenforkynnere og andaktsholdere i Gjøsunds egen avis som kan opplyse ham om Satan og demonenes aktuelle betydning og rolle i den kristne LÆRE? Kan han ikke konferere med biskopene på Verdidebatt, som Atle Sommerfeldt og Tor Berger Jørgensen? De er blant Den norske kirkes øverste ledere («Hyrder»), og har som oppgave å påse at «rett tro» og «rett lære» forkynnes fra alle prekestoler.

Eller, hvorfor spør ikke Gjøsund Jesus selv om hva han mener om demonutdrivelsene i dag? Jesus LEVER jo i dag, eller gjør han ikke det? De kristne «snakker» med Jesus tidlig og sent. De har en intim kjærlighetsrelasjon til ham. Ja, så intim at den beskrives «som en forelskelse», både av menn og kvinner. Gjøsunds egen avis bringer ustanselig reportasjer og intervjuer om dette særegne fenomen. All «kristen tro» er sentrert rundt Jesus og Kristus.

http://www.vl.no/reportasjer/mintro 

«Seierstad sammenligner det å komme til tro med det å forelske seg:  – For at man skal bli sikker nok til å satse, må man bli overbevist om at man har funnet den rette. Det skjer ved at man blir kjent med hverandre. På samme måten finner man troen ved å bli kjent med Jesus.

Det er et risikoprosjekt, jeg innrømmer det, akkurat som det å gifte seg. Man kan ikke bevise noe som helst, men likevel bli overbevist og satse livet sitt på prosjektet. Hele den kristne tro avhenger av om Jesus sto opp av graven eller ikke. Hvis det ikke skjedde, så er det jeg forkynner tomme ord, juks og selvbedrag».

(Dette er en parafrasering av Paulus' ord)

Det er sannsynlig at det misjonæren Seierstad forkynner er «tomme ord, juks og selvbedrag». I vår tid nærmer vi oss dette bedrageriet fra helt andre synsvinkler enn de interne kirkelig-teologisk teorier. De har da også vist seg å ha kort levetid. Så må teologene finne på noe nytt. De statsfinansierte teologene må jo ha noe å gjøre, de må produsere noe. Noen av dem blir ganske tause når de får en professor-tittel.  

Om Jesus ikke skulle svare, har vel Gjøsund Den hellige Ånd å konferere med: den tredje (manns)personen i treenigheten? Helligånden har så vidt jeg forstår oppgaven å opplyse og veilede den kristen-troende. Har Gjøsund mistet kontakt med den kristne «treenige Gud»? 

Nei, hva skal man vel med Helligåndens opplysning når kirkens gudseksperter - teologene - vet alt så meget bedre? Det er vel derfor også TF-teologen Åsta Dokka er invitert som spaltist i Vårt Land? Hun holder seg godt «innenfor en teologisk fortolkningsramme». Det gjør også MF-teologen, Hallvard Jørgensen, på Verdidebatt.  

Man kan spørre hvilken almennytte denne type teologisk «forskning» har når stipendiat Dokka begrenser sine utspill til Vårt Land og Minerva.

http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/aste-dokka.html 

Teologisk teori og teologiske retninger oppstår når bibelens oldtidsverden kolliderer med vår tid. Når teologene ikke finner den skjulte meningen bakenfor tekstene som de leter etter, må de oppfinne den. Og de er ganske dyktige etter årtuseners tilpasninger, tradisjon og strategi i bibelfortolkning. Det «evige Guds ord» må på en eller annen måte alltid gjøres SAMTIDIG.

Bibel-eksegese er en meget spesiell metode (fortolkningslære), og en egen disiplin innenfor teologistudiet. Man kan vanskelig kalle den historisk-kritisk eller vitenskapelig. De mest uredelige på denne galeien er liberalteologene.

Jeg vet ikke om noen blir klok av dette innslaget, hvor teologen Reidar Aasgaard står som fagansvarlig.

https://snl.no/Bibelen/bibelvitenskap    

Norsk Wikipedia gir andre og mer detaljerte opplysninger om Aasgaard enn Store Norske Leksikon:

«Han er utdannet teolog, og har jobbet som prest og sogneprest. Deretter jobbet han en periode på Teologisk fakultet ved UiO, før han begynte i stillingen som førsteamanuensis i idéhistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) i 2008. I serien Verdens hellige skrifter har han redigert antologien Tidligkristne apokryfer».

 

TEOLOGENES JESUS’er   

 

Svært ofte projiserer teologene sine egne følelser, behov og meninger inn i de bibelske tekstene. Som Schweitzer sa det:  de sier JA til alt Jesus sa NEI til. De fremstiller Jesus ikke slik han var (i følge de eneste kildene vi har om ham), men slik den fortolkende teologen ØNSKER at han var. Da ser vi at Einar Gelius’ Jesus ikke er helt den samme som Sturla Stålsetts eller Espen Ottosens Jesus. Islam-hater Hege Storhaug har sin Jesus. Det har også islam-forsvarer Per Fugelli. Bjørn Eidsvågs Jesus er en velkjent "stereotyp".

NRK’s Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen har også skrevet to Jesus-bøker. I perioden 2006-2008 var han rådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir (som nå omtales som krigsforbryter). Fra 2008 til 2010 var han kommunikasjonssjef for ACT Alliance i Genève, som koordinerer arbeidet til de kirkelige nødhjelpsorganisasjonene i verden. Kristiansen opptrer altså i mange roller og med mange hatter, nå også som ukens andaktsholder i NRK. Vi har god grunn til å stille spørsmål ved hans habilitet og integritet.

(I NRK Urix har han skrevet artikler BÅDE om Sør-Sudan OG om møtet mellom pave Frans og patriarken Kirill).

https://www.nrk.no/urix/paven-og-patriarken-_-et-kyss-for-fred-1.12806758

Denne utenriksreporter i NRK (med Afrika som spesialitet) har også skrevet bok om biskop Fridtjof Birkelis utroskapshistorie. Tomm Kristiansens litterære produksjon forteller mye om hvordan hans "kristne tro" farger hans yrkesrolle. Han er også involvert i Olavsfeiringen.

http://www.hannenabintuherland.com/culture/deltar-pa-nrk-direktesendt-fra-olavsfestdagene-trondheim-nidarosdomen-31-juli-2016-kl-1300/

Det er mange lignende «kameleoner» i norsk offentlighet, som den kristne «forsker» ved NUPI, Olav Elgvin, og Henrik Syse i PRIO. Mange aktører innenfor journalistikk, politikk og Akademia gjemmer seg bak mer nøytrale, akademiske titler, men før eller siden avslører de seg som kristen-apologeter, Jesus-dyrkere og «evangelister» eller "predikanter".

Professor og religionsviter ved UiB, Dag Øistein Endsjø, er opplagt en "skapkristen". Han har i mange artikler ytret seg i Dagbladet, som før ham historiker (katolsk konvertitt) Hans Fredrik Dahl  og religionshistoriker Torkell Brekke. Dagbladets artikkel nedenfor er kostelig.

http://www.dagbladet.no/2012/08/31/kultur/debatt/debattinnlegg/jesus/restaurering/23197725/

 

NUPI-forskeren Olav Elgvins debattinnlegg i Aftenposten var pinlig avslørende (han er sønn av MF-teolog og bibelskolelærer Torleif Elgvin). Det er ikke mye å bli klok av.  

«Men nå er det nå en gang slik at jeg har de erfaringene jeg har, og den grunnleggende opplevelsen min av tilværelsen er slik den er. Derfor starter jeg fortsatt hver eneste dag med å be til Gud. Jeg klarer bare ikke la være. Mitt forhold til religion er derfor komplekst.

Når jeg ser min egen tro innenfra, opplever jeg at det jeg tror på er sant. Samtidig ser jeg både min egen og andres tro utenfra. Da ser jeg hvor tilfeldig det er at vi alle tror det vi tror. Jeg legger aldri fra meg min troende-hatt. Når jeg går på jobb, ligger den ikke igjen på hattehyllen hjemme. Som mennesker kan man ikke dele seg opp i ulike deler».

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Har-religion-negative-konsekvenser-for-samfunnet-Dette-sier-forskningen--Olav-Elgvin-53549b.html

 

Det finnes altså mange Jesus’er. Hvilken «Jesus» har Gjøsund? Det har vi ennå ikke fått noen klarhet i. Er han bevisst uklar og tilslørende?

 

Moderne kristne stiller ofte det absurde spørsmål:  Hva ville Jesus gjort?  Da får vi høre at han ville gått i homoparaden (som Bjørn Eidsvåg), og at han ville ha kjempet mot oljeboring i nordområdene (som Tor Berger Jørgensen og Atle Sommerfeldt). Ja, Jesus ville visstnok også tatt «riktig standpunkt» i flyktningespørsmålet (som Sturla Stålsett), helt motsatt korsbærer og FrP-minister Listhaug, Storhaug og Gelius.

For tiden er det Eidsvågs "jordiske opprører" publikum møter på teaterscenen. Det er nok en mulighet for at de alle tar feil.

En predikant i Vårt Land har fortalt at Jesus sannsynligvis ville kjørt en Volvo 240. På fotballbanen er han visst også deltaker (for noen år siden ble vi fortalt at Jesus ville heiet på fotballlaget «Tufte»). Det er så absurd at vi bare må skratte og  le.

Lojale Jesus-dyrkere finner vi både i sentrum og i periferien av kirken, som hos Bjørn Eidsvåg og Dag Hareide. Hvordan kan man ta dem alvorlig?  Hareide klargjør (ikke overraskende) sin posisjon nedenfor:  han vil følge Jesus.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Hva-ville-Jesus-ha-sagt-om-Oljefondet-63589b.html 

Hareide avslutter med disse ord: «Jesus angrep ikke andre religioner – unntatt en: Mammon – tilbedelsen av pengene».

(Er Mammon en "religion"?)

Utsagnet er både villedende og sterkt forenklet. Det røper Dag Hareides (naive) uvitenhet. Oldtidsprofeten Jesus manglet naturlig nok kunnskap om andre religioner enn jødedommen, så det er forståelig at han ikke angrep religioner han ikke kjente. Men hans angrep på de jødiske «fariseere og de skriftlærde» er meget stygge og hatefulle.

Nå var vel heller ikke pengeøkonomien så utviklet i hans oldtidssamfunn. Men noen av Jesu moralsk svært tvilsomme lignelser, viser tvert om «Herren»  ("Gud") som en kynisk og grådig kapitalist.  

Jeg anbefaler igjen Andreas Edwiens bøker, gjerne også Ingemar Hedenius bok: «Helveteslãran», som jeg annet sted på denne hjemmeside har referert fra.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ingemar_Hedenius 

 

ER KRISTENDOMSKRITIKK "UDEMOKRATISK"?

 

 «– Det er udemokratisk å tenke at man skal rense religiøsitet ut av offentlig debatt, sier Sturla Stålsett». (Vårt Land)

"Religiøsitet"? Hva er nå det for noe rart? Betyr det å være "religiøs" det samme som å være "kristen"? Kan teologi-professor Stålsett og hans akademiske kolleger være litt mer presise når det gjelder begrepsdefinisjoner?

Hva menes med "religiøsitet" innenfor MF's og Vårt Lands sammenheng?

Er det toleranse for bruk av hijab, niqab og burkini han har i tankene? Eller, hans eget "kirkeparti" med homofile vigsler som eneste frontsak?  Det er disse saker som har dominert og fortsatt dominerer offentlig debatt og det "religiøse rommet". Skal vi forstå dette som "religiøsitet"? Er kirke og moske, Sturla Stålsett og Shoaib Sultan, enige om definisjonen av "religiøsitet"?

(Hvorfor er da kristendommen utskilt i K-RLE-faget?).

Hvilket rom har han som tidligere leder av det offentlig utnevnte "Stålsett-utvalget" tilkjent kristendomskritikken? Finnes ordet i Stålsetts vokabular?

Dette er ellers et typisk dramatisk og spissformulert utsagn i Vårt Land. I denne avisen forstår man ikke forskjell på nøktern, saklig-kritisk religionskritikk OG kristelig forkynnelse, hvilket vi godt får demonstrert på Verdidebatt.

Vi kan spørre far og sønn Stålsett (biskop og teolog): er det demokratisk å "sensurere" ("rense ut fra offentligheten") en sentral kristendomskritiker som Andreas Edwien? Han satte et sterkt preg på den kritiske religionsdebatten i det offentlige rom gjennom mange tiår etter siste verdenskrig. Ja, så eksplosiv var hans dogme- og teologikritikk at han til sist ble "renset ut". Han ble en IKKE-PERSON.

Og hvilken bok provoserte kristenfolket og det kirkelig-teologiske hegmoni så voldsomt at Edwien måtte bringes til taushet? Jo, "Dogmet om Jesus" (Pax Forlag, 1965/1995). Stålsetts kirke og de teologiske fakulteter har mye å stå til ansvar for.  

Når Den norske kirke nå skriker ut om religionsfrihet og ytringsfrihet i tide og utide, kan vi hente frem vår nære kulturhistorie og enkelt vise hvordan den samme kirke i nært samarbeid med toneangivende aviser inntil vår tid har fortiet, nøytralisert og undertrykket en av det forrige århundrets viktigste kirke- og kristendomskritiske stemmer.   

http://edwien.no/publikasjoner/

Edwien har etterlatt seg et enormt arkiv som dokumenterer de rystelser hans historisk-kritiske forskningsarbeider fremkalte i norsk statskirkelig medieoffentlighet. Teologi-professor Sturla Stålsett er nok ikke ukjent med denne nære historie. Praktiserer og viderefører han "fortielsens sensur"?

Tankeinnholdet i «religion» er ikke viktig, skjønner vi av MF-professor Stålsetts utsagn nedenfor. Ville han si det samme om fascistisk ideologi? Er det likegyldig hva man "tror på", bare det er viktig for mennesker?  

«– Religion er viktig for mennesker. Når den er viktig for mennesker er den viktig for samfunnet, sier professor ved Det teologiske menighetsfakultetet, Sturla Stålsett».

http://www.vl.no/nyhet/religionsdebatt-i-arendal-1.767510 

 

Mer enn 17 000 utmeldinger av Den norske kirke på få dager (og ca. 30 000 utmeldinger bare i august måned) viser vel ikke at verken Jesus eller "Snåsamannen" på teaterscenen øver så sterk tiltrekning som Vårt Lands journalist Valgermo vil ha det til?

Den norske kirke sliter i sterk motvind. Sturla Stålsetts "strategi" har feilet. Religionen kirke-kristendommen blir mindre og mindre viktig for flere og flere. Mange piler peker nedover både når det gjelder dåp, konfirmasjon og vigsel i Den norske kirke. Reklamekampanjer i hundretuseners-klassen og "kulturopplevelser" i kirkerommet kan ikke redde kirken fra teologisk og moralsk kollaps. Nedleggelse av kirker, lav rekruttering til prestestillinger (særlig Nord-Norge) og misjonstjeneste vitner om labert engasjement.

Prestekandidatene er mest opptatt av sine materielle arbeidsvilkår: lønn, fritid og arbeidstid. Tjeneste og forsakelse, dugnadsånd og givertjeneste for kirke og misjon er ikke lenger som før. Vekkelsene uteblir. Misjonsorganisajonene skifter navn og profilerer seg annerledes. Ordet «misjon» er blitt belastende.

Overskriftene i Vårt Lands nettavis den siste tid er ganske avslørende.

http://www.vl.no/

 

Noen få enkeltpersoner, medieaktører og politikere, roper høyt at de har meldt seg INN i kirken. En av VG’s kristne journalister skiller seg ut.

http://www.dagen.no/Nyheter/DEN-NORSKE-KIRKE/Gordon-meldte-seg-INN-i-kirken-da-andre-gikk-ut-377982

Vi blir ikke forbauset. Det er trolig mange Jesus-dyrkere ("skap-kristne") i Aftenposten og VG. Ja, kanskje også i Dagbladet og i NRK? To såkalt "ikke-troende" politikere fra hhv. MDG og Unge Høyre har offentlig utbasunert at de melder seg inn i kirken – i protest! At vi har slike halvkristne og prinsippløse unge politikere er bare til å gråte over.

Kirkelig-teologisk "koseprat" i mediene 

Jeg tror vi har fått nok av dette nå. Men gang på gang blir vi skuffet. Vi forventer langt mer enn servil "koseprat" av den undersøkende, kritiske journalistikken. Det er ganske merkelig hvordan "kritisk tenkning" forsvinner ut av avisredaksjonene straks kirke og kristendom (ikke islam) er tema.

Å melde seg inn i Den norske kirke med eneste begrunnelse at man derved forhindrer økende støtte til andre (konservative) trossamfunn er et svært tvilsomt motiv. Men oppfatningen at kirke-kristendommen danner et slags «bolverk» mot islam, er ganske utbredt. Det kan ligge under også her, uten at det blir sagt eksplisitt. "Kulturkristen" kaller man seg da.

Se dette rare innslaget:  

http://www.dagen.no/Nyheter/TROR-IKKE/Kulturkristen-melder-seg-inn-i-Den-norske-kirke-379454trossamfunn     

Ja, det er bare en «vits», som Dagbladets Marit Simonsen sier det 25. august («Ateister, ikke meld dere inn i kirken»). Men denne «vitsen» har Dagbladet stadfestet og underbygget i artikler og reportasjer gjennom flere tiår, ikke minst i sitt glansede helgemagasin.

 

"ETTERLYST: JESUS"   

 

Dagbladet Magasinets ukritiske og servile knefall for den luthersk ordinerte rockepresten Bjørn Eidsvågs posisjon og grandiose selvbilde gjennom mange år, er ganske usmakelig. Desto mer interessant er denne og andre avisers anmeldelser av teateroppsetningen: "Etterlyst: Jesus".

Anmelderne har så langt vist forbausende liten interesse for de kristne kirkers forgrunnsfigur og hovedperson. Er det Jesus fra Nazareth eller Bjørn Eidsvåg som er hovedperson i dette teaterstykket?  

Jervell - Lønning - Houm - Moxnes - Sommerfeldt - Eidsvåg - Stærk...   

Noen av oss er mer interessert i om Bjørn Eidsvågs forutgående teologiske og historisk-kritiske studier har brakt "nye" momenter til forståelse av Jesus-skikkelsen, eller om vi bare møter gammelt (teologisk) oppgulp i ny språklig og utflytende forkledning. Dette må vi ta tak i.

 

Har Bjørn Eidsvåg funnet den historiske eller teologiske Jesus han har "etterlyst", dvs. den Jesus han og "vi" angivelig trenger i dag? Eller, kanskje noe midt i mellom?

Hvilke historiske kildeangivelser (Jesus-ord) oppgir Eidsvåg som grunnlag og begrunnelse?

Hvem er han til å definere våre behov - 2000 år etter Jesu død? Hvorfor i all verden mener Eidsvåg vi trenger en "Jesus" overhodet? Det gjør vi da slett ikke!

Det er Eidsvågs "ego" og autoritetsbehov alt handler om, slik vi kjenner det fra utallige profetskikkelser, "sannhetsapostler" og predikanter gjennom historien. 

En lignende teaterforestilling med Per Fugelli i hovedrollen ville ikke være utenkelig. Her er mye felles tankegods. Og mye patos. De har alle Jesus-dyrkelsen felles (som også den morsomme Avnskog på Verdidebatt).

 

Det er ikke stor avstand mellom Dagbladets litteraturkritiker Philip Houm i 1960-årene og Dagbladets (mangeårig) yndete intervjuobjekt Bjørn Eidsvåg i 2016. Den "ny-liberale" Jesus-teologi ble introdusert ved TF av Jacob Jervell i 1960-årene. Svært mange teologistudenter har sittet ved hans kateter.

Her er det mange tråder vi kan ta fatt i. TF-teolog og feminist Jorunn Økland er også verdt å se litt nøyere på.

http://www.stk.uio.no/personer/vit/jorunno/

 

Jeg siterer fra Store norske leksikon om den "liberale" Jesus-dyrkeren Philip Houm, som minner mistenkelig om Halvor Moxnes, Bjørn Eidsvåg og Tomm Kristiansen...     

"Et kraftig oppgjør med konservativ og konvensjonell teologi er Mannen fra Nasaret og Den norske kirke (1965). Boken vakte stor oppsikt og ble 1968 fulgt av Hvem var han? På spor etter mesteren, der han gjør rede for nyere synsmåter i teologisk forskning og tenkning".

Bjørn Eidsvågs "Jesus" er naturlig nok mer kontroversiell i det teologiske miljø enn i Dagbladets spalter. En (kvinnelig) MF-teolog har gått ut med kritikk på forskning.no. Det hele er ganske besynderlig, for denne MF-teologen vakte selv rabalder for ganske få år siden med sin Jesus-fortolkning. Da oppsto den absurde situasjon at den liberale TF-teologen Halvor Moxnes måtte rykke ut i Vårt Land og korrigere sin konservative MF-kollega:  Hilde Brekke Møller.

 

http://forskning.no/blogg/hilde-brekke-mollers-blogg/bjorn-eidsvags-jesus

http://www.vl.no/2.616/mf-forsker-onsker-at-hun-var-tydeligere-pa-eget-stasted-1.26633

http://www.nlm.no/utsyn/leder/stormen-ved-mf

 

Også Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund kastet seg over debatten om hvorvidt Jesus har levd eller ikke. Muligheten for at Jesus aldri har eksistert er altså til stede? Men hvilken person er det da som av kirken var og er opphøyet til "Guds enbårne Sønn" og "Jesus Kristus": himmelens og jordens skaper, verdens frelser og dommer?

http://www.vl.no/2.616/bibelforskere-strides-om-jesu-eksistens-1.52094

 

"MF-stipendiat Hilde Brekke Møller tror ikke nødvendigvis kirken ville gått nedenom og hjem dersom det kunne bevises at Jesus ikke har eksistert.

– Noen ville synes det var helt forferdelig, men andre ville funnet måter å leve med det på. Jeg tror Robert Price og mange andre tenker at det viktigste er ikke hva som har skjedd, men hvilken mening man legger i det. Slik har man argumentert, blant annet i forbindelse med Jesu oppstandelse".

Dette er moderne "ny-liberal" teologi i et nøtteskall. Med andre ord: kriseteologi. Men hvordan "argumenterer" de stadig gyldige bekjennelsen(e)?  Det vil liberalteologien ikke snakke om - offentlig! Fordi de ikke snakker offentlig om helveteslæren, tror mange at den er avskaffet. For noe tøys!

Det er "hva som har skjedd" kirken i årtusener har gjentatt og gjentatt, innprentet folkene i Europa og på andre kontinenter. Så avgjørende er "hva som har skjedd" at vår tidsregning begynner med KRISTI FØDSEL. Guds "inkarnasjon" på jorden og i historien - i og med Jesu historisk-faktiske fødsel for 2000 år siden - endret historiens gang.

Dette er stadig kirkens offisielle budskap og "evangelium". I kirkeårets bibeltekster og ved alle høytider blir "evangeliet" forkynt. Ja, også i NRK's kringkastede gudstjenester og morgenandakter. I avisspaltene vil biskoper, teologer og "reportere" ikke vedstå seg den kirkelige LÆRE. For en feighet!

Det er ingen subjektiv mening Den norske kirke forkynner, men en guddommelig HENDELSE i historisk tid. Vi lar oss ikke dupere av kirkens moderne teologer og apologeter, eller av deres avledningsmanøvre. De klarer ikke å oppfylle elementære krav til kildekritikk. 

Eidsvågs (subjektive) "Jesus" på teaterscenen tiltaler oss ikke det minste. Han opptrer som predikant på teaterscenen, slik også NRK's (utenriks)reporter Tomm Kristiansen opptrer som predikant i vår statskanal.

 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/innenriks/--Biskopene-loy-for-a-skjule-skandalen-3501974.html

 https://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Tomm-Kristiansen

https://no.wikipedia.org/wiki/Tomm_Kristiansen

 

Norges mektigste... 

 

Den kristne dagsvisen Vårt Land har laget sin egen rankingliste og fremhever "Snåsamannen" og Bjørn Eidsvåg blant Norges "mektigste personer". Det passer nok godt dette år, hvor Bibelselskapet feirer sitt 200-års jubileum. Men disse to personer er ikke nevnt blant de 25 viktigste maktpersoner i vårt land, i følge den nylig utgitte boken: «Makteliten. 252 kvinner og menn som styrer Norge". 

Jeg må for min del si at det er en ganske merkelig sammensetning av redaktører Kagge forlag har samlet i denne boken. Vi skjønner at det må oppleves "smertelig" for Den norske kirke (og Vårt Land) at ingen BISKOP er funnet verdig til noen topplassering blant de 25 mektigste kvinner og menn i Norge. De vil jo gjerne regnes med blant "de mektige" i landet. At vi ikke finner noen biskop i toppsjiktet, er kanskje et tegn på hvor liten autoritet, tillit og troverdighet kirkelederne har i vårt samfunn i dag.

 

http://www.vl.no/nyhet/snasamannen-og-bjorn-eidsvag-blant-norges-mektigste-1.772035

http://paradigmeskiftei2012.blogg.no/1285868864_de_mest_kjente_frimur.html

 

Eidsvågs teaterforestilling fortjener en langt mer dyptpløyende, bredere omtale og debatt enn det Vårt Lands "kirkefolk" (som spesielt inviterte gjester til teaterforestillingen) presterer nedenfor. Deres uttalelser i Vårt Land er forbausende likegyldige, overflatiske og intetsigende.  

http://www.vl.no/nyhet/eidsvag-kan-berore-pa-dypt-plan-1.772466

 

Den luthersk ordinerte rockepresten Eidsvågs personlige troskriser står mer i fokus enn hos Houm, slik han har stått frem i utallige portrettintervjuer i Dagbladets Magasinet. Her er mye følerier og subjektive synsinger. 

Eidsvåg har fortalt til Dagbladet at han har gått i langvarig terapi "for å bli kvitt Gud". Far/faderen har kanskje falt, men Sønnen (Jesus/Kristus) klarer ikke den ordinerte presten Eidsvåg å kvitte seg med. Hans teateroppsetning er et godt eksempel. 

Ellers er synspunktene hos Dagbladets Philip Houm og Dagbladets Bjørn Eidsvåg ganske sammenfallende i det teologisk "ny-liberale" syn på Jesus. Det erTF-teolog og Bultmann-eleven Jacob Jervell og apologeten Philip Houm - ikke deres samtidige sterke kritiker Andreas Edwien - som åpenbart er Eidsvågs inspirator. TF-professor Halvor Moxnes er elev av Jervell og har videreført den sære a-historiske (fantomlignende) "Jesus".

VG's teateranmeldelse er interessant. Den kristne anmelder (og teolog) Jon Selås avslutter slik: "Men Evangeliet etter Eidsvåg er grunnlagt i tro, troen på Jesus". Et mer forkynnende postulat kan vanskelig tenkes. Da forstår vi terningkast 5 i VG. Anmelderen i VG tilhører Eidsvågs menighet.

Den voldsomme interessen kirkelige teologer og apologeter har for Jesus kan være svært vanskelig å forstå for utenforstående. Han er ikke en person vi "ikke-troende" føler noen tiltrekning for. Vi går ikke på teater for å høre "Evangeliet etter Eidsvåg". Da kan man heller oppsøke nærmeste (folke)kirke. Eller, gjøre som Holmen kirke nedenfor (en stor del av Eidsvågs teaterpublikum kommer nok fra diverse kristne menigheter).

 

http://www.holmenkirke.no/index.cfm?id=432487 

http://www.vg.no/rampelys/teateranmeldelser/teateranmeldelse-etterlyst-jesus/a/23777885/

 

Aftenposten er den fremste kirkebastion i vår avisflora. Det blir interessant å se hvem og hvordan avisens kultur- og debattredaksjon vil omtale og presentere denne selsomme oppsetning på Det norske teatret. 

Dagbladet har av en merkverdig grunn valgt å publisere anmeldelsen av Eidsvågs teaterforestilling eksklusivt for betalende abonnenter av Dagbladet Pluss.

Interessant kan det bli også hvorvidt denne teaterforestilling vil stimulere til en redelig debatt om den historiske Jesus fra Nazareth vs. den "Jesus" kirken har gjort ham til ("troens Kristus").

Eidsvåg har i samsvar med moderne ny-liberal teologi hentet Jesus ned fra himmeltronen, men det synes klart at han ikke er i stand til å bringe ham tilbake til hans egen historiske oldtid. Eidsvåg henger ennå fast i den usunne Jesus-idolatri: autoritetsdyrkelsen.     

«Tvileren» Bjørn Eidsvåg i Dagbladets Magasinet er ikke så ulik «tvileren» Alf Gjøsund i Vårt Land. De koketterer begge med sin "tvil". Også den bejublede Per Fugelli, portrettert i utallige aviser, har vist seg å være "folkekirkens" mann.

Vi kan anta at alle disse menn har Jesus fra Nazareth som ufeilbarlig, etisk-humanistisk ideal. De trenger oldtidsprofeten Jesus som forbilde. Forstå det den som kan!   

En rekke aviser koseprater med prester, biskoper og teologer. Morgenbladet har kosepratet med både prost Trond Bakkevig, biskop Halvor Nordhaug og MF-professor Jan Olav Henriksen. Hvordan blir man så "blind" at man ikke kan eller våger å konfrontere disse kirkeledere og troslærere med deres kirkes teologisk-ideologiske læregrunnlag?

Vi andre ser mange usympatiske og kritikkverdige trekk hos Jesus, som også i kirkens fem bekjennelsesskrifter. Det vil nok ta ennå noe tid før den (historisk) apokalytisk-eskatologiske Jesus, med sine primitive doms- og straffetrusler, kan fremstilles historisk sannferdig på en norsk teaterscene. Men den tid vil komme.

Eidsvågs idealiserte "Jesus" tilhører ikke verken vår samtid eller fremtid, men en forgangen, autoritær tidsalder. Å stille ham ut og opp som en enestående autoritet på en norsk teaterscene i år 2016, er et nedslående tilbakeskritt.

Det er forhåpentlig bare en krampetrekning dette år, hvor Bibelselskapet feirer seg selv og sitt 200-års jubileum. Det er selvsagt ikke tilfeldig at Bjørn Eidsvågs Jesus-forestilling er satt opp på en norsk teaterscene nettopp dette år. Hans teaterforestilling om Jesus er nok nøye planlagt i samarbeid med Bibelselskapet og Den norske kirke.

Det er bemerkelsesverdig at den presteordinerte (folkekjære) "rockeren" Eidsvåg ennå ikke har klart å løsrive seg fra (eller frasi seg) sitt offentlig avgitte presteløfte. Stakkars Eidsvåg; han strever voldsomt med sin Jesus-teologi. Vi forstår at han er teologisk forvirret.

 

STATENS TILSKUDDSORDNING

 

Det er godt at statens tilskuddsordning til kirke, tros- og livssynssamfunn nå settes på den høyeste, politiske dagsorden. La oss håpe at også naive, uvitende journalister, kulturpersonligheter og politikere kommer til sans og samling. Hvor kirkelig indoktrinerte de er, vet jeg ikke. Men det er skremmende hvor liten kunnskap de oppviser om tankeinnholdet i Den norske kirkes aktuelle skrift- og læregrunnlag.

Vet de ikke hva som faktisk står skrevet i de fire evangelieskrifter? Har de ikke lest Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter?

Vi er vant til at Vårt Land bruker svært store ord i forkant av kirkelige begivenheter, men er mer eller mindre tause i etterkant. Etter annonseringen av Bibelselskapets bibelkampanjer for et voldsomt offensivt program tidligere i år, ble det forbausende fort stille i Vårt Lands papiravis. Det er ikke første gang. Jeg har ikke funnet noen evalueringsrapport i avisen. Nå er det teateroppsetningene om «Snåsamannen» og Jesus som skal promoteres.

 

KRISTEN PROPAGANDA I AVISEN "VÅRT LAND"  

 

Omkring 07.09.2016 pøser Vårt Lands nettavis på med (spektakulære) overskrifter som dette:

 

"-Finnes ikke noe finere enn å våge bønn" 

"Norsk litteratur med ei vid opning mot det religiøse"

"Råder NAV til å ta hensyn til arbeidslediges tro"

"Arbeidsgiver bør avgjøre reservasjon"

"Begynner på ny lov om tro nå"

"Ateisten Stærk løfter de beste sidene ved troen inn i vår tid"

"Dette er reformene som vil påvirke de troende"

"Står ved kåring tross tvilsomme mirakler"

"Prest bak korskampanje melder seg ut"

"Per Eriksen har aldri hatt en religiøs opplevelse"

"- Jo mer jeg leser, desto mer relevant blir det å sidestille Marx og Paulus" 

"Cella eller gudstjeneste? - Greit valg, sier ombudet"

"Slik har effekten av dåpsreklamene vært"

"Moskeen har gjort ham til en bedre politimann"

"Skal få ungdommer til å snakke om tro"

"*Eg låg ikkje vaken om natta av frykt for helvete før eg gjekk på ein kristen folkehøgskule"

"Et helt perfekt menneske er vanskelig å identifesere seg med"

"Se bilder fra helgenkåringen av Mor Teresa"

"Vil utvide diskusjonen om usunt lederskap"

"Er frelst-debatten relevant utenfor kristen-bobla?"

 

---------------------   

 

Ingen annen historisk person er blitt så respektløst behandlet som Jesus fra Nazareth - og av kirken selv! Han tillates ikke å være et (feilbarlig) menneske som vi. Han er omskapt til et ahistorisk fantomlignende vesen uten personlighet, konturer eller kjerne. Hvorfor? Fordi han stadig må tilfredsstille de kristnes autoritetsbehov? Fordi kirkene er bundet til romerkirkens dogmer om Jesu naturlovsstridige unnfangelse/fødsel ("jomfrufødsel") og død («oppstandelse»)?

Vi kan i dag lett avvise Jesu (mytologiske) verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn, men han har likevel krav på å bli forstått på egne premisser, på bakgrunn av sin (old)tid og sitt kulturmiljø. Men som dommedagsprofet og endetidspredikant har han liten interesse for vår tid.

TF-teolog og professor Halvor Moxnes er et ypperlig eksempel på hvor langt og vidt ny-teologiske fortolkningskunster kan gå. Ja, som også noen «feministiske» teologer. Der hvor spekulative teorier og omtolkninger, abstraksjoner og symboliseringer tar overhånd forsvinner mennesket Jesus og hans menneskelighet. Teologenes idol-Jesus har liten interesse for andre enn dem selv.   

Jeg vet ikke om det er i denne retning kirke-kristendommen vil forsøke å redde seg (jfr. den a-historiske Kristus-figuren hos Paulus). De kirkelige teologene Hognestad/Gunnes, Moxnes/Eidsvåg og Hilde Brekke Møller skaper nok bare større forvirring og avstand mellom leseren og tekstene (de historiske kilder). Vi som er oppflasket med evangelieskriftene i NT, kjenner ikke igjen disse teologenes "Jesus".

Det er ellers ganske treffende hva  Jarl  Wåge  skriver avslutningsvis i Dagbladet 23. august («Fifty shades of God»). Ordene rammer ikke bare islam, men også kristendommen:   

«Høgt og tydeleg må vi fortelje dei at for kvar einaste barbariske handling dei utfører, blir guden deira mindre og mindre og mindre».

Jeg vil si det slik: biskoper, teologer og apologeter står bare i veien. Det gjør også Bjørn Stærk. Flytt dere, får man lyst å si. Det nye testamente er ingen komplisert bok, og Jesus er ingen komplisert person. Han er ikke mystisk, uutgrunnelig, overjordisk eller enestående, men står godt plantet i sin historiske oldtid.

Jesus er ingen gåte, slik misjonær, professor og TF-teolog Notto Thelle vil ha oss til å tro i sin bok: «Gåten Jesus. Én fortelling – mange stemmer» (Oriens forlag, 2009).

Ingen trenger heller 5-6 års teologisk-akademiske bibelstudier, dogmehistorie eller kjennskap til alskens skiftende, vekselvis utdøende teologiske teorier og retninger for å forstå evangelieskriftenes Jesu enkle, naive forkynnelse om endetid, dom og omvendelse: Guds rike er nær! Han var en av mange omvandrende dommedagspredikanter. Han ville nok (som også Paulus) blitt glemt om ikke romerkirken/keiserkirken på 300-tallet hadde gitt ham nytt liv.

Og HVILKET LIV han fikk! Arme Jesus fra Nazareth ble opphøyet til  «himmelens og jorden skaper».  

Da forsker og forfatter Richard Dawkins (som sedvanlig) ble anklaget for mangelfull kunnskap om teologi, svarte han treffende:  hvilken teologi?  Ja, vi er mange som lurer på hvilken av de mange teologiske teorier det siste århundret (katolske eller protestantiske) vi skal feste lit til.

Her har noen forsøkt å gi en slags oppsummering av dette brokete kirkelandskap.  

http://estudie.no/teologiske-teorier/

 

På Vårt Lands Verdidebatt har den «sofistikerte» MF-teolog og lutherske sokneprest, Hallvard Jørgensen, strødd om seg med sine teologiske preferanser. Han er, som også Espen Ottosen, blant flere konservative prester og teologer som stadig henviser til såkalt "klassisk kristendom", eller til "klassisk kristen forståelse". Vi får ikke riktig tak på dette, men en mulig pekepinn kan vi kanskje finne her:

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom

Hallvard Jørgensen kommuniserer ikke med Jesus, men heller med katolske paver og diverse lutherske teologer. Han er svært positiv innstilt til pavekirken. Ja, han har til og med vært på «ignatiansk reatreat» (jfr. Jesuittordenens grunnlegger: Ignatius Loyola). Mange av hans kolleger ved MF har konvertert til katolisismen, og det er som å "komme hjem", sier de.

------------------------ 

 

Det jobbes trolig iherdig innenfor de kirkelig-teologiske gemakker, ved teologiske fakulteter og presteseminarer. Det er svært mye som står på spill av autoritet, troverdighet og prestisje i de to kristne hovedkirker.

Hvorvidt kirkens geistlighet og dens ansvarlige ledere (biskoper) og troslærere (teologer) bevisst har LØYET og BEDRATT verden i mer enn 1700 år, er et spørsmål som nok vil trenge seg sterkere og sterkere frem i vår tid.

 

Står vi overfor en «LØGNKIRKE»?

 

I et desperat forsøk på å tilskrive kristendommen og dens gud æren ikke bare for alle gode verdier, men også for å ha innført struktur og orden i naturen, «glemmer» Aftenpostens teolog, Espen Ottosen, å opplyse leserne om at hans uberegnelige gud har brutt de naturlovene han selv angivelig skapte for menneskelivets fødsel og død.

Ottosen mener at også (natur)vitenskapen handler om «tro» og «overbevisning».Tenk det! Verken som teolog eller filosof er Ottosen i stand til å definere eller presisere de særegne kirkelig-teologiske begreper. Den språklige manipulasjon han bedriver i Aftenposten er helt forferdelig, og like grumsete som biskop Jørgensens språkbruk på Verdidebatt.  

«Alle tror», sier Ottosen, og «alle har en overbevisning» (jfr. Aftenposten: «Vi er alle misjonærer»). Den "tro" og "lære" Ottosens kristendom forkynner og postulerer er helt uten mening OG uten historisk-vitenskapelig forankring. 

Slike meningsløse generaliseringer og upresise utsagn er ikke verken filosofisk eller vitenskapelig klargjørende. Det er heller ikke Ottosens hensikt, som vi skjønner her hvor martyriet og offertanken stadig holdes vedlike (som i islam):

«Kristne må være forberedt på motstand. «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», skriver Paulus (2 Tim 3,12). Å bli beskyldt for å være uvitenskapelig er småtteri».

I ny-apologetenes strategi er det om å gjøre å devaluere vitenskapelig tenkning og metode bl.a. ved å klistre karakteristikker som «tro», «religion» og «dogmatisme» til vitenskapen. I siste innspill fra Ottosen  på Verdidebatt går han så langt at han også vil klistre «monoteisme» til vitenskapen.

Forstår han ikke forskjellen på kirkelig-teologiske begreper OG filosofiske begreper?

Kan han ikke forklare hva inkarnasjon, treenighet og kristologi betyr? Vet han ikke (som teolog og filosof) hva «monoteisme» betyr?

Jeg siterer Religionsleksikon (Cap. 2002):

«Monoteisme (av gresk monos, alene, eneste, og theos, gud), troen på at det bare finnes én eneste gud. Monoteismen er først og fremst et teologisk begrep som både understreker eksistensen av en gud, et personlig, villende, bønnhørende guddommelig vesen, og at denne gud er én, fullkommen og verdens skaper». 

(Tilnærmet samme definisjon finner vi på Store norske leksikon)

Når Espen Ottosen meget dristig kaller seg «filosof», kan vi forskrekkes over hans manglende respekt for presisjonsnivået i språkfilosofien. Han klarer ikke å formidle noen forståelse, mening eller sannferdighet når det gjelder hans kirkes særegne språk- og begrepsverden. Det er vel på tide at ny-apologetene fra Tankesmien Skaperkraft tar tak i de tankemessige problemene i kristendommens bekjennelse, lære og teologi?

Hvordan er forholdet mellom språk og virkelighet i kirke-kristendommens teologiske byggverk?  

I Ottosens (og Jørgensens) teologiske verden stilles alt på hodet. "Bibelen" kan forlikes med menneskerettigheter og «tro» med vitenskap. Igjen: man må være klar over at «tro» innenfor en kristen kontekst og virkelighetsoppfatning alltid betyr noe annet enn i alminnelig, normal dagligtale. 

Når Espen Ottosen i Aftenposten og Tor Berger Jørgensen på Verdidebatt, med store ord, påberoper seg etisk, filosofisk-vitenskapelig og historisk sannferdighet, må vi kunne forvente at de kan svare klart og enkelt på den direkte, skriftlige utfordring til de norske og skandinaviske teologiske fakulteter Andreas Edwien rettet i år 1962.

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/05/Memorandum.-1962.pdf 

Etter nær 60 års teologisk-ideologisk taushet bør vel Aftenposten og Vårt Land ved sine MF-teologer, Espen Ottosen og Tor Berger Jørgensen, nå være i stand til å begrunne vitenskapelig og historisk-faktisk de stadig gjentatte «dogmene om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse»?

Kravet til sannferdighet forplikter dem til enten å begrunne holdbarheten i påstandene/postulatene, eller la være å fremsette dem.

Har de ikke hatt lang nok refleksjonstid? Gjemmer de seg fortsatt bak den subjektive, uvitenskapelige «troen»?

 

AVISEN VÅRT LANDS "RELIGIONSDEBATT" I ARENDALSUKEN

 

http://www.vl.no/meninger/er-frelst-debatten-relevant-utenfor-kristen-bobla-1.767154  

 

Hva som angivelig er «sunn og konstruktiv religionskritikk» er ikke verken kristne eller muslimer i stand til å definere. Vi forstår ikke hva de mener. De er INHABILE og INKOMPETENTE. Disse to ("abrahamittiske") religioner har vist at de etter århundrers gjensidige hat ennå ikke har klart å finne et «felles rom» for konstruktiv dialog.

Hver for seg bruker de store, svulstige ord om sine "reformorienterte fortolkninger, angivelig forankret i prinsippet om historisk-kritisk tenkning". I praksis ser vi at disse to religioner benytter enhver anledning til å blokkere all religionskritikk. De vrir og forvrenger sunn, saklig og nøktern kritikk.  

Svært mange sekulære og/eller «ikke-religiøse» er engasjert i den samfunnsmessige religionsdebatten, men de slipper ikke til i den offentlige «diskurs». Det er rart om ikke Sturla Stålsett, Shoaib Sultan, Farhan A. Shah, Åshild Mathisen og Jan Olav Henriksen har forstått og registrert at mange «ikke-religiøse» kritikere ytrer seg i kommentarfeltene på nettavisene. De har ingen andre kanaler, og kan heller ikke smykke seg med de akademiske og "teologiske titler" papiravisenes redaksjoner har så stor respekt for.

I nettavisenes kommentarfelt finner vi et stort engasjement av mange seriøse, kompetente og kvalifiserte religionskritikere. Men de har ikke "klippekort" til papiravisene, som visse kristne og muslimske skribenter/spaltister.  

 

http://www.vl.no/nyhet/savner-sekulere-i-religionsdebatten-1.766210   

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11656447/#post_11656447 

 

Hva er "teologisk riktig"?

 

«Han (Shoabib Sultan) understreker at den teologiske religionsdebatten er mer intern. – Den foregår innenfor de forskjellige religionene, og det blir feil hvis en ikke-kristen skal fortelle en kristen hva som er teologisk riktig».

Det er påfallende at Vårt Land under Arendalsuken inviterte til debatt «om religionsdebatten» - uten å invitere eksterne kritikere. Deltakerne var forutsigelig nok Rut Helen Gjævert (VG), Gry Stålsett (Modum Bad), Sturla Stålsett (teologiprofessor ved MF) og Alf Gjøsund (debattleder og kommentator i Vårt Land), foruten Åshild Mathisen selv. Vi møtte den lille, sekteriske flokken som bare pludrer med seg selv.

Grensene og rammene for «religionsdebatten» blir fastslått av kristne og muslimer. «Ikke-religiøse» (sekulære) mennesker blir liksom «invitert» til å delta i religionsdebatten, men bare på de religiøses premisser. I neste omgang får de praktisk talt «munnkurv», for de tillates ikke å uttale seg om (interne) teologisk-ideologiske spørsmål.

Når premisser og konklusjon på forhånd fastsettes av kristne og muslimer, er ytringsfriheten allerede innskrenket. Makan til dobbeltkommunikasjon!

Vi kan merke oss at de kristne (som også avisen Vårt Land) liker godt «rebelske stemmer» fra moskeene, men ikke tilsvarende «rebelske stemmer» fra kirkene.

Som sjefredaktør i Vårt Land Åshild Mathisen sier det: 

«Samtidig trenger vi mer enn noen gang stemmen fra Giævert og Tajik. De som tar oppgjøret med det destruktive i religionen, men som ikke gir slipp på den. De som utfordrer og kritiserer innenfra. De representerer en mulighet for dem som befinner seg i lukkede miljøer, en bro over i noe friere. De utvider det religiøse rommet». 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11655254/

Dette er klar tale. Stemmene fra de som gir slipp på religionen vil Åshild Mathisen ikke lytte til. Og hvem har interesse av at det religiøse rommet utvides, annet enn de kristne? Dess mer det utvides, dess mindre plass blir det for kritiske stemmer.

Kristendomskritikken  har allerede i flere tiår vært forvist fra «det religiøse rommet» fordi kirkens "liberale"  teologer har okkupert nær sagt hele det offentlige rom. I dag slår pendelen tilbake: det er konservativ kristen og muslimsk apologi som for en stor del opptar det «religiøse rommet».

(Jødedommen har heller ingen plass i dette «religiøse rommet»).

I et av disse innleggene i Vårt Land finner vi en interessant opplysning om tidligere leder i Humanistisk ungdom: Dan-Raoul Miranda. Han studerer ved Teologisk fakultet! Hvordan er slikt mulig? I dagens HEF er det utenkelige blitt mulig. Styreleder, Tom Hedalen, har postet innlegg i Vårt Land i samarbeid med kristne prester og teologer (tema: atomvåpen og konfirmasjonsundervisning).

Humanist Forlag  har refusert Even Grans bok, men har i samarbeid med Vårt Lands Forlag utgitt den kjedsommelige "dialogboken" til Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot.

https://www.ark.no/ark/e-boker/Aarebrot-Stian-Kilde-Soderlind-Didrik-Presten-og-ateisten-9788282821087#.V87ryI9OLNM

http://www.vl.no/kultur/pa-tvers-av-tro-og-tvil-1.314626

Når den etiske refleksjon OG teologikritikken er på vei ut av HEF, hva står man igjen med da? «POLITIKK OG DEBATT»? Eller, seksualundervisning i skolen, en kampanje HU (ganske hjelpeløst)  lanserte for litt tid tilbake? Det ser ikke ut til at HEFs publikasjoner, utspill og kampanjer treffer publikum.

Engasjementet er svært labert på Fri Tankes nettavis. Hvorfor klarer ikke forbundet å skape debatt? Hedalens to innlegg (juni og juli) på Verdidebatt har så langt bare en kommentar. Det sier vel sitt.

Debatten på Fri Tanke om «felthumanister» i Forsvaret er også  underlig. I kommentarfeltet ser vi at den kristne «Anders» sympatiserer sterkt med artikkelforfatter: filosof og humanist Anniken Fleisje. Hun på sin side har kritisert human-etiker Morten Horn, men hun polemiserer ikke mot den kristne (anonyme) «Anders».

I kommentarfeltet på Fri Tanke er det Morten Horn og Iver Drelås som våger å stille de viktige etiske spørsmål, som  «hva en slik foreslått fraternisering mellom det norske militærvesen og Humanetisk Forbund gjør med HEF». 

http://fritanke.no/kommentar/vi-burde-ha-svart-at-vi-ikke-er-den-typen-livssynsorganisasjon/19.10210    

 

«Historien er totalt meningsløs»

 

Dette skriver dosent Per Bjørnar Grande på Verdidebatt. Nei, det er den ikke! Det er snarere Grandes abstrakte teorier om «offeret», «mimetisk begjær» og «syndebukk-mentaliteten» som er meningsløst. Han burde opplyse Verdidebatts lesere om sin fremste inspirasjonskilde, Rene Girard, og hvilken UNIK rolle Jesus er tillagt i Girards sære (teologisk-filosofiske) historiefortolkning.

I Grandes bok fra 2005  «Kristendommen – en innføring» (samt i flere artikler) kan man bli bedre informert om disse synspunkter. Hvem målgruppen var, og hvorvidt boken er brukt som pensumlitteratur ved høyskoler, vet jeg ikke.

https://bokelskere.no/bok/kristendommen-en-innfoering/21103/ 

Det ville være interessant å høre om dosent Per Bjørnar Grande har funnet ny mening i historiske hendelser. Å søke etter en ny og bedre mening, lyder litt rart. Betyr det at han mangler tillit til moderne historieforskning?

Selve livet og livets utvikling er aldri meningsløs, som heller ikke den uendelige generasjonsrekken. I så fall må vel vi i dag, som siste og foreløbige ledd i denne generasjonsrekken, også være "meningsløs"? Hvem eller hva beveger historien? Det er konkrete mennesker som skaper historie, som så og si ER historien. Alle ideer, samfunnsdannelser og utviklingstrekk historikerne studerer er frembrakt av og for mennesker.  

Vi er ganske riktig meningssøkende vesener. Religions- og filosofihistorien viser menneskets sterke trang til erkjennelse og utvidelse av grensene, både de fysiske og psykiske. Vi vil ikke bare forstå og forklare vår livsverden, men påvirke og forandre den. Det har vi også gjort, og ganske uten hjelp av guder og åndelige makter.

(For et oldtidsmenneske ville kanskje vårt moderne, høyteknologiske samfunn blitt beskrevet som et «mirakel», eller som «magi»).   

Menneskelige ideer, erfaringer og frembringelser er aldri meningsløse. Det er heller ikke de store linjer idehistorikerne trekker opp. Vårt humane, likestilte og liberal-demokratiske samfunn i dag er et produkt av historisk utvikling.

Skulle det være meningsløst? Bare den som mangler respekt og forståelse for menneskelivets verdi, for menneskehetens streben etter overlevelse, samhandling og utvikling kan uttale noe så meningsløst.

Per Bjørnar Grande har sannsynligvis «Kristus» som sentrum og eneste referansepunkt i sin historieoppfatning. «Kristus» er i kirkehistorien den første og siste, begynnelsen og enden...Den kristne åpenbaringstroen anerkjenner ingen utvikling, ingen annen autoritet eller drivkraft i historien enn «Inkarnasjonen». Slik statisk historieoppfatning er i sannhet meningsløs og helt uegnet som forklaringsmodell.

Alle fenomener og hendelser før og etter «Kristus» vil fortone seg meningsløse i lys av den særegne, kristne «frelseshistorie». Alle samfunnsomveltninger og mentalitetsendringer de siste 2-300 år vil by på teologiske problemer for den kirkelige (pessimistiske) historieforståelse. Hvordan skal fremskritt, økende almenn velferd og opplysning tolkes innenfor kirke-kristendommens fatalistiske tenkning om mennesket og historien?

Ingen religion har krenket menneskelivet og menneskeverdet som kirke-kristendommen. Hva millioner av mennesker har måttet lide, kjempe og gjennomleve som følge av kirkens altdominerende og undertrykkende makt i mer enn halvannet årtusen, tilhører vår felles-menneskelige historie. Menneskers lidelse og kamp mot undertrykkerne OG for et verdig liv vil aldri være meningsløs.

Hvordan kirkelige apologeter vurderer voldshistorien er et annet spørsmål. De benytter en helt annen målstokk. Hvilken "ny og bedre mening" vil Grande gi denne del av kirkehistorien: voldshistorien?

 

(RELIGIONS)KRITISK TENKNING  

 

Med den digitale revolusjon – fri informasjonsflyt - står vi i en UNIK situasjon. Vi har tilgang til en ufattelig mengde informasjon om kirke og kristendom, som ingen av våre forfedre på noe tidspunkt kunne drømme om.

Verken bokbål, den katolske Index over forbudt litteratur (som i 1540 inneholdt 240 titler), eller andre sensurbestemmelser i de forgagne århundrer kan i dag hindre tilnærmet fri og åpen informasjonsutveksling på Internett.

http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/katolsk_index.pdf    

Det er helt riktig som Dagfinn Nordbø skriver i Aftenposten 21. aug. 2016: «Unge mennesker som tenker selv, er den aller største trusselen mot religiøst og annet maktmisbruk».

Derfor er kristne (og muslimske) apologeter svært aktive i mediene (papir og på nett), som også på Store norske leksikon og norsk Wikipedia. De forsøker fortsatt å styre, sile og begrense informasjonsstrømmen. Men vi kan bare ignorere dem, for valgmulighetene og alternativene er uendelige. Med få tastetrykk finner vi nettsider som er langt mer informative, historisk etterrettelige, detaljerte og kritiske.

Man må alltid være klar over at kirkelige teologer (om de aldri så mye kaller seg forskere og professorer) ikke har interesse av å fremme verken folkeopplysning eller kritisk tenkning.

Her kan det passe å sitere Andreas Edwien igjen («Dogmet om Jesus», 1995, Forord 1970):

«Etter nesten to tusen års dyrkelse av et historisk menneske, en omreisende lekmannspredikant og dommedagsprofet i et lite asiatisk land, som ufeilbarlig overmenneske, som «Gud» - er det selvsagt et pinlig og delikat kulturproblem vi står overfor:  Hvorledes få ham ned fra ufeilbarlighetens pidestall med «æren» i behold? I en autoritetsdyrkende verden er Jesus ikke den eneste som har stått der, men han har – i vår kulturkrets - stått der lengst. Og for lenge».

Når man søker opp «religionskritikk» på norske nettsider, kan man merke seg at MF-teolog Jan Olav Henriksens kronikk i Aftenposten 2004 (!) stadig popper opp blant de første treff man får. I mer enn ti år er vi her blitt belært om hva som er god og «kvalifisert» religionskritikk, fra en kirkelig-teologisk synsvinkel.

Om Henriksen som teolog er habil, kompetent og kvalifisert til å uttale seg i denne sak, kan vi nok ha delte meninger om.  (Professoren praktiserer nå også kristen «healing», som Alf Gjerstad).

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Hva-er-god-religionskritikk-523410b.html    

Knut S. Vikør (prof. historie UiB) har i Aftenbladet fremsatt lignende synspunkter som Jan Olav Henriksen i Aftenposten fra 2004 OG Shoaib Sultan i Vårt Land i dag. Igjen: det er forbløffende hvor likt kristne og muslimer tenker.    

http://www.aftenbladet.no/meninger/Religionskritikken-er-god-nar-3636228.html   

Ateist og human-etiker Didrik Søderlind er visst av samme oppfatning, og som lojal/lydig spaltist i Vårt Land får han selvsagt spesiell oppmerksomhet.  

"Man bør også lese religionskritikk. Gjerne fra ikke-religiøse mennesker, men også av den typen­ ateister lett overser: Troende mennesker som kritiserer sine egne og sitt eget. Mye av den beste religionskritikken­ er intern".

(Dette liker avisen Vårt land veldig godt)

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11656655/   

 

«KRISTENDOM OG HUMANISME»

 

Etter siste revisjon av 9. mai 2014 lyder Grunnlovens paragraf slik: 

«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». 

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_grunnlov_%C2%A7_2   

Konstitusjonelt, kirkelig og politisk synes sterke krefter forenet i bestrebelsene på å fremme en slags syntese mellom kristendom og humanisme. Men disse to verdensbilder og menneskesyn er helt  uforenlige. De er som ild og vann.

Det forhindrer ikke at Ap-leder «kristen-Jonas», kristen-sosialistene i SV, KrF og halv-kristne kretser innenfor HEF og Vårt Land propaganderer for en slik umulig forening og sammenstilling.

Er tanken at vi alle skal omvendes til å bli «kristen-humanister»?

Vi som ikke føler oss hjemme i noen statsstøttede «tros- og livssynssamfunn» - og ikke vil ha noen merkelapper knyttet til oss – befinner oss i et slags ingenmannsland. Vi som ikke vil definere oss  innenfor kategoriene troende - vantro, eller teist - ateist i vårt land, har ingen "gruppe-identitet". Utenfor dette rigide, dualistiske skjema er vi hjemløse.

Vi finnes ikke i de (regjeringsoppnevnte) religionspolitiske utredninger og planer. En utydelig mellomposisjon - agnostisime - som mange søker tilflukt til i dag, er ikke nødvendigvis et holdbart alternativ.  

Statens tilskuddsordning forlanger at vi tilhører et eller annet «tros- og livssynssamfunn». Det hjelper ikke å melde seg ut av Den norske kirke, hvis vi ikke melder oss inn i et annet «tros- og livssynssamfunn».

Vi kan være a-politiske uten at noen offentlige instanser bryr seg, men vi har ingen frihet til å være frakoblet religions- og livssynsvesenet. Våre politiske preferanser blir ikke registrert i noen skjema, mens vår   kirke- og religionstilhørighet avmerkes på skjema i fødeavdelingen.  

At Den norske kirke opererer med to typer "medlemskap": døpte medlemmer og ikke-døpte tilhørige, har vært en "vekker" for langt flere enn undertegnede. Noen av oss er mildt sagt sjokkert.

 

 

http://www.sykehuset-innlandet.no/pasient_/behandlinger_/fode-barsel/Documents/SI%20Skjema%20pasientoppl%20Føde.pdf

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11651723/

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/migrering/km_8_1_2_07_oversikt_kirkeordningsfeltet.pdf

 

Kristendommen: En "anti-autoritær religion»? En "frigjøringsreligion"?

 

Eirik Kolstad Kjønnøy har med brask og bram på Verdidebatt tatt til orde for å etablere et «nytt sekulært livssyn». Utrolig nok gir Kjønnøy ingen opplysninger om seg selv på sin profil. Hvorfor er han anonym? Hvem er han? Hvilken yrkesbakgrunn har han? Hvilke faglige kvalifikasjoner har han?

Kjønnøys «visjoner» minner mistenkelig om et såkalt kristen-humanistisk livssyn. Alle løgnaktige klisjeer om kristendommen gjentas. 

 

VITENSKAP SOM "GUDSSUBSTITUTT"?   

     

«Kristendommen var i motsetning til jødedommen en «frigjøringsreligion».

Jesus døde på korset for vår skyld og våre synder. Med andre ord betalte han den evige gjelden mennesket stod i til Gud, men dette ser det ut til at mange kristne ikke forholder seg til.

Mens Hitler erstattet Gud og familiefaren, som hadde bukket under i mellomkrigstiden, erstattet nasjonalsosialismen kristendommen. Kort sagt så hadde kristendommen skapt et begjær etter autoriteter som måtte fylles når troen på Gud forsvant med Darwin og vitenskapen og Guds stedfortreder, patriarken, gikk under i det økonomiske krakket.

I dag lever mange folk i Europa uten verken Gud eller Hitler, men de har fortsatt et sterkt begjær etter det som Gud før kunne gi dem. Gudssubstituttet på dette feltet synes å være vitenskapen, som alt for mange ser ut til å ha en religiøs og irrasjonell tro på.

Et livssyn bør lære av kristendommen, men det bør hjelpe folk til å leve uten autoriteter.

Kristendommen er kanskje den første tankeretningen som tar til orde for universell likhet, og slik sett er den for meg en viktig filosofi (?) man ikke kan se bort fra. Problemet med kristendommen er at den opererer med et begrep om underkastelse.

Av den grunn bør man heller ta innover seg Gud, det gode, det konstruktive begjæret, de bra tankene eller hva man enn måtte kalle det som man anser som bra og ønskelig, i stedenfor å underlegge seg det, for da knuser man ikke hierarkiet. Man innfører bare et nytt, som gjør det enklere å vende tilbake til det gamle, enn om man hadde fjernet den hierarkiske strukturen helt».

Hva er dette for noe rart? Skal det være et seriøst forslag til manifest for et «kristent-humanistisk» livssyn? Er det ved å klistre seg til humanismen den inhumane kristendommen søker å redde seg?

Humanismen har aldri postulert vitenskap som "gudssubstitutt"!   

 

----------------------        

 

27.08.2016  (revidert 15.09.2016)

G. Ullestad