Kristne teologer, journalister og kristent oppdratte religionshistorikere viser påfallende liten interesse for jødedommen. Dette er høyst forunderlig ettersom Jesus
(kristendommens hovedperson), hans lære og predikantvirksomhet for ca. 2000 år siden, sprang ut av den jødiske religionsutvikling. Det demonstrerer til fulle at bruddet med jødedommen har vært og er en fundamental
forestilling i kristendommen.
Jødisk tenkning er i stor grad sentrert omkring lov, rett og rettferdighet. I den jødiske lærdomstradisjon har etiske refleksjoner
og lovtolkninger en grunnleggende betydning i rettstenkningen. I den kristne bekjennelse og teologi er derimot all rettstenkning opphevet (den subjektive tro har opphevet den objektive lov).
Det eksisterer ingen
"kristen etikk". Jesu etiske bud hentet han fra den jødiske tradisjon, langt eldre enn ham selv. Men de fleste store religioner har de samme etiske grunnsetninger. Ingen religion har rett til å monopolisere felles-menneskelige
verdier.
Når jødedommen ofte er blitt kalt for "etisk monoteisme", skyldes det bl.a. at jødedommen mer enn noen annen religion har understreket menneskehetens enhet, og at den
på det grunnlaget har utviklet monoteismen i sin religiøsitet. Samtidig har jødene vært forsiktige med å personifisere denne guden, ut fra en tilbøyelighet til å
åndeliggjøre forestillingen. I sin dybdelodning av gudsbegrepet har de vegret seg sterkt mot å utstyre gudsbegrepet med et egennavn.
Jødedommens verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn
avviker vesentlig fra kristendommen. Den har vist en forbløffende fleksibilitet i møte med fremmede kulturer og ideer. I sitt eksil tilpasset jødene seg de fremmede omgivelser, samtidig som de bevarte sin selvstendighet som et
religiøst folk.
Etter årtuseners forfølgelse, undertrykkelse og terror i det kristne Europa har jøder fra siste del av 1800-tallet frem til i dag frembrakt banebrytende tenkning og forskning.
Overalt hvor de ble tilkjent statsborgerlige rettigheter engasjerte jødene seg med glød og iver i samfunnets kulturliv, i vitenskap og politikk.
Israel er i dag en moderne liberal-demokratisk og høyteknologisk
stat, med et mylder av religioner og kristne kirkesamfunn innenfor et meget lite geografisk område (på størrelse med Oppland fylke). Borgerne nyter godt av organisasjonsfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Ingen er mer selvkritiske
enn jødene selv.
Ingen stat og intet folk i verdenssamfunnet blir i dag gjenstand for tilsvarende mobbing og sjikane, som den kristne verden utsetter dem for. Og det er særlig i forbindelse
med de kristne høytider at det latente jødehat og Israel-hatet pipler opp til overflaten.
Det er ikke uvanlig å høre Israel omtalt som "terrorstat", "apartheidstat" og endog assosiert
med nazistenes ugjerninger. At kristent oppdratte skribenter - offentlig - kan gå så langt i historisk og teologisk revisjonisme er et meget sørgelig utslag av det kirke-kristne jødehat
gjennom mer enn 1700 år.
Fordi kirkens teologer ikke kan erkjenne sitt blytunge ansvar for den heslige antisemittismen, gjentatt og gjentatt gjennom utallige århundrer, griper de til den mest nærliggende
psykologiske avlednings-mekanisme: å gjøre OFFER til BØDDEL.
"PALESTINA-VENNER"
En
"tidligere bistandsarbeider for Røde Kors", Ola Skuterud, forteller i Dagbladet 9. des. 2013 hvordan han ble "Palestina-patriot etter en tid i Midtøsten".
http://www.dagbladet.no/2013/12/09/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/debatt/30741274/
"Etter kort tid i Midtøsten
måtte jeg innrømme at jeg var på fullstendig feilspor med hensyn til min oppfatning av konflikten. Hvis jødene virkelig er Guds utvalgte folk forventer jeg faktisk mer av dem enn av andre - særlig hva humanitet og barmhjertighet
angår".
(Merk! Skuterud forventer intet av den kristne kirke, som i 1700 år har omtalt seg som jødenes arvtakere: "de helliges samfunn").
Ola Skuterud avslutter innlegget slik:
"At Holocaust
og de umenneskelige lidelsene jødene er blitt utsatt for gjennom tidene har påvirket holdninger gjennom generasjoner er ikke annet enn naturlig og forventet. Men vi kan ikke akseptere at Israel begår
lignende overgrep mot palestinerne av den grunn.
Jeg hadde i min ungdom tanker om å bli prest - det ble ikke slik. Teologiske spørsmål får derfor være opp til teologene
å vurdere. Men hvis jødene virkelig er Guds utvalgte folk er det på høy tid at de viser dette. Min Gud er barmhjertig".
Skuterud
overlater de ubehagelige "teologiske spørsmål" til teologene. Men hans ubarmhjertige kristne "Gud" har da vitterlig veiledet de kristne kirker i 1700 år? De utallige massakrer og massemord gjennom århundrene - dokumentert
av historikere - som er begått i den kristne gudens navn har selvsagt intet med "barmjertighet" å gjøre.
Skuteruds "Gud" er så ubarmhjertig at han i Confessio Augustana I DAG slynger de verste volds- og straffetrusler over jøder, muslimer, teologiske avvikere og alle annerledestenkende mennesker. Men det kan jo tenkes at Skuterud holder seg med en "privat" gudsoppfatning,
som han ikke vil tilkjennegi for Dagbladets lesere.
-------------------------------
Også Iver
B. Neumann (forskningssjef ved NUPI og medlem av Mellomkirkelig råd) bidrar i sitt "Reisebrev" i Kirke og kultur 2/2012 til å sementere alle velkjente stereotypier og fordommer om
Israel og jøder. Den kirkelige delegasjonen som Neumann deltok i ble ikke overraskende møtt av en representant i det såkalte "ledsagerprogrammet", som i følge Neumann "Kirkens Nødhjelp
bidrar heftig til".
Bak Kirkens Nødhjelp står Kirkenes Verdensråd, med en norsk luthersk generalsekretær: Olav Fykse Tveit.
Og bakenfor der igjen finner vi "Kairosdokumentet", utformet av kristne palestinske teologer.
Den norske kirke presenterer dette dokumentet som "Kairos Palestina":
http://www.kui.no/index.cfm?id=287596http://www.safsaf.org/word/2012/feb/117.htm
Se her hvordan Palestina-komiteen presenterer dette dokumentet:
http://palestinakomiteen.no/test/
Den kristne avisen Norge i dag:
http://idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=21130
Om misjon blant jøder:
http://www.israelsmisjonen.no/om-oss/organisasjon/historie
Om Conrad Myrland,
daglig leder i MIFF (Med Israel for fred), se her
http://www.k-s.no/magasin/samtalen/artikkelside/article/127672
Det må sies at Conrad Myrland har flere gode og skarpsindige observasjoner når det gjelder den norske presses (ensidige) formidling av konflikten mellom israelere og palestinere, senest dette innlegget
på Verdidebatt
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread455902/
(For det er jo ikke første
gang at den israelske statsminister demoniseres i norsk presse).
Men det svekker Conrad Myrlands autoritet og troverdighet at han ikke vil tilkjennegi sitt
syn på den kristne teologi og "kristen misjon" blant jøder. Han er, som så mange kristen-troende, uvillig til å konfronteres med hovedproblemet: den kirke-kristne antisemittiske teologi som har hjemsøkt jødene
i Europa gjennom mer enn 1700 år.
"PALESTINSK FRIGJØRINGSTEOLOGI"
Blant de fremste talerør for det som kalles "palestinsk frigjøringsteologi" (også omtalt som "teologisk intifada" mot Israel) er organisasjonen Sabeel, grunnlagt av den palestinske
kristne anglikanske presten Naim Ateek.
Sabeel har en norsk støtteorganisasjon, med to profilerte teologer i Sabeels Venner i Norge:
Jens Olav Mæland og Hans Morten Haugen.
http://www.sabeelnorge.org/
Ikke så få kristne debattanter på Verdidebatt synes inspirert
av Sabeel-teologien. Det gjelder også flere av Den norske kirkes biskoper, som Halvor Nordhaug og Atle Sommerfeldt, Solveig Fiske og Tor Berger Jørgensen (alle uteksaminert fra Menighetsfakultetet).
Far og sønn Elgvin
har jeg omtalt i flere tidligere innlegg.
-------------------------
Jeg gjør oppmerksom på
at mange evangelisk-lutherske prester og teologer har hatt sentrale posisjoner i Palestina-komiteen. SV-politiker og prest Ivar Aartun og ordinert teolog, Arbeiderpartimann og mangeårig lokalpolitiker
i Stavanger, Odd Kristian Reme, er eksempler på det "ekle" ideologisk-teologiske samrøret mellom kristendom og politikk i Midtøsten.
Iver
Neumann forteller i det kristne tidsskriftet Kirke og kultur om "skammens mur", og at
"Israels diplomater er beryktede i litteraturen (?)
for å føre et representerende, til forskjell fra et diskuterende, diplomati. Det betyr for eksempel at Israels ambassadører i opptil flere nordiske hovedsteder har gått fysisk løs på
kunstutstillinger (?), snarere enn å gå i dialog ad omveie og bakveie om det de opplever som problematisk. Det betyr at det er viktigere å holde enetaler om Israels politikk enn å gå i diskusjon om den politiske
situasjonen".
Dette er ikke annet enn ondsinnet bakvaskelse. Merk: ingen referanser eller kilder oppgis! Slikt etterspørres ikke når Israel er tema, ikke engang av en profilert
forsker i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Hensikten er selvsagt ikke å informere leserne, men å sverte staten Israel og dens lederskap.
Neumanns
"Reisebrev" i dette tidsskriftet er en ensidig, subjektiv monolog,
sterkt farget av hans kirke-kristne tilhørighet og dens antijødiske tradisjon gjennom 1700 år. Han forteller (uten skriftlige kilder) at den israelske staten ble grunnlagt i kraft av to teknikker: "fordrivelse og utryddelse".
"Landsbyer ble tømt for palestinere så sent som i 1953. Siden den tid, er det fordrivelse som har dominert, det være seg i form av intern
fordrivelse fra steder som Øst-Jerusalem, eller fordrivelse i eksil til Jordan, Golfen og Vesten. I et historisk perspektiv vil derfor mer fordrivelse ikke bety annet enn en gjen-intensivering av en teknikk som hele tiden har vært i bruk".
(Fortsatt ingen dokumentasjon fra en forskningssjef ved NUPI...).
Neumanns eneste note:
"Takk til mitt reisefølge: Berit Hagen Agøy, Trond Bakkevig, Gudrun Bertinusen, Helga Byfuglien, Anne Hege Grung, Jens-Petter Johnsen, Sven Thore Kloster, Svein Lindø, Sven Oppegaard og Kjetil Aano".
(Denne type prominente delegasjoner fra det kirkelige Norge foretar stadig gjestevisitter, eller studiereiser, til "Det hellige land").
"Læren om inkarnasjonen"
Denne lære er fundamental i den kristne kirkes bekjennelse, lære og teologi. Nå, i den kristne julehøytid, er det nettopp "gudens fødsel" - Gud ble menneske - Den norske kirke feirer.
Den samme lære kommer bl.a. til uttrykk i en artikkel som er skrevet av den norske teologen Sverre Tomren, i artikkelsamlingen "Økologisk kristologi" (?), som er gitt ut av Misjonshøgskolen i Stavanger 2007. Artikkelsamlingen er resultat av en konferanse for økologisk teologi
samme sted.
Sverre Tomren skriver følgende om Jesu inkarnasjon og oppstandelse (jeg vet ikke om leserne, like lite som undertegnede, kan forstå
slikt språklig og tankemessig sludder):
"Kristi kropp bærer jordens molekyler helt frem til Faderens høyre hånd. Jorden blir inkorporert i den treenige Guds indre vesen.
Materien, byggeklossene som har vært i elver, i blod, i planter, i fisk og i molden, ser ut til å ha fått plass i himmelen. Vi aner konturene av en sirkelbevegelse mellom Gud og jorden: Sønnen kom fra himmelen, forsonte jorden med
Gud og brakte jorden til himmelen".
DEN KRISTNE DUALISME KONTRA VIRKELIGHETENS NYANSER
Norske journalister ble svært forfjamset over utnevnelsen av Naim Araidi til israelsk ambassadør i Norge. Araberen, druseren
og poeten passet ikke inn i den norske stereotypien av Israel og jøder. Det gjorde nok heller ikke vise-ambassadøren: en kristen araber!
Morgenbladet og Stavanger Aftenblad brakte intervjuer med Naim Araidi, som godt demonstrerer denne forvirringen.
NRK's reporter Sidsel Wold trakk seg feigt fra en debatt/samtale med Naim Araidi under festivalen Kapittel 2013 i Stavanger. Hun kunne ikke utholde tanken på at hun skulle bli sittende alene med den israelske
ambassadøren. Etter mange, mange år som NRK's frittalende og bastante reporter i Midtøsten, hadde hun ikke personlig mot eller faglig integritet nok til å møte Israels ambassadør (ansikt til ansikt) til
samtale og debatt.
-----------------------------------
"GRUNNTRÆK AF JØDEDOMMENS ETIK"
Jeg siterer nedenfor en rekke avsnitt fra boken Grunntræk af Jødedommens Etik (Kbh. 1938), skrevet av overrabbiner
og dr. Phil M. Freidiger.
(Oversettelse, avsnitt og uthevinger er gjort av undertegnede).
Jeg siterer Freidiger:
En naturnødvendighet og logisk følge av begrepet "Guds enhet" og av menneskets høye verdi blir menneskenes enhet.
Det er utilstedelig å begrense det å være skapt i Guds bilde og det derav følgende menneskeverd til enkelte menneskegrupper, respektive raser. Hele menneskeheten
ved dens mangfoldige forgreininger i særlige raser, folk og språk nedstammer fra ett eneste menneskepar.
Følgelig danner hele menneskeheten ett sammenhengende hele, en udelt organisme.
Slik det altså kun gis én Gud, slik gis der også kun én menneskehet, hvis medlemmer alle yter den samme rett for Gud.
To ganger daglig fremsier jøder
en salme, hvor det heter:
"Gud er god mot alle, og hans barmhjertighet strekker seg til alle hans skapninger".
I Mal. 2:10 sier profeten:
"Har vi ikke alle sammen en Fader, har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor skulle
vi da handle troløst mot hverandre og vanhellige våre fedres pakt?".
3. Mos. 19. 33 - 34:
"Når en fremmed oppholder seg hos
deg i deres land, da skal dere ikke forfordele ham. Den fremmede skal være som en innfødt hos dere, og du skal elske ham som deg selv, for dere har vært fremmede i Egyptens land".
Og videre:
"Herren eders Gud som ikke kjenner personanseelse og ikke mottar bestikkelse - han skaffer enken og den faderløse rett, han elsker den fremmede, slik at han gir ham brød og klædebon. Også dere
skal elske den fremmede, for fremmede har dere vært i Egyptens land".
Kjærligheten til den fremmede er en utmerket målestokk ved bedømmelse av nestekjærlighet. Nestekjærligheten
er et av jødedommens uavviselige påbud. Derfor sier også Talmudlærerne:
"De fromme av alle verdens folk skal ha deres andel i det kommende liv".
Den jødiske etiker Moses Chaim Luzzato (død 1746), skildrer i sitt verk De frommes vei, kravet om nestekjærlighet
slik:
"Gjør aldri din neste annet enn godt, aldri noe ondt, verken med ditt legeme, din formue eller ditt sinn".
I Talmud finner vi en rekke
bestemmelser som skulle tjene til å regulere jødenes omgang med deres medborgere. Disse lovene fant deres begrunnelse i uttrykket "for fredens skyld".
Salomos Ordspråk
3:17:
"Dens veier er yndige og alle dens stier er fred".
I samme ånd uttrykker en Talmudlærer seg:
"Alt som står i bibelen gjelder freden".
De samme tanker finner vi hos Salmisten 85:9:
"Jeg vil høre hva Gud Herren taler;
for han skal tale fred til sitt folk og til sine hellige, slik at de ikke vender tilbake sin dårlighet".
--------------------------
Etter
at den romerske feltherre Titus hadde beseiret jødene, ble det i Rom reist en triumfbue med følgende påskrift:
"Senatet og det romerske folk reiste dette
minnesmerke til ære for Titus, fordi han tilintetgjorde jødene, hvilket hittil ikke var lykkes noen annen konge eller feltherre".
Rabbi
Joachanan ben Sakkai opprettet en skole i Jabne (sør-øst
for dagens Tel-Aviv), som ble et åndelig og kulturelt sentrum i bestrebelsene på å danne et grunnlag for jødenes eksistens under de endrede forhold. Den jødiske stat var gått til grunne, en annen - en åndelig stat
- måtte oppbygges.
(Ben Sakkai var elev av Hillel).
"La de andre kjempe med deres stridsvogner og med deres hester - vi påkaller Guds navn".
(Jesus-troende jøder flyktet til Paella, i det som i dag er Øst-Jordan landet).
To ting ble viktig: å styrke den jødiske ånd OG gjøre deres til å skape et godt forhold til de folk og stater hvor de kom til å bo. Studiet av de hebraiske skrifter resulterte i opprettelsen av akademier/skoler overalt hvor
de bosatte seg. Undervisningen i det hebraiske språk og skrifter hadde som følge at analfabetismen i jødiske samfunn var ukjent.
Da
kristendommen ble gjort til statsreligion på 300-tallet ble grunnlaget lagt for årtuseners kommende forfølgelser. Jødene sto overfor valget: enten troløshet mot fedrenes Gud og deres historiske fortid, eller
- martyrium. Jødene kunne ikke gå på akkord med deres religiøse overbevisning, og derfor ble lidelsene deres triste lodd. Men idét de holdt fast på deres religiøse og etiske verdier, bevarte de troen på
freden og rettferdigheten.
-
---------------------------------
"Man skal ernære den fremmedes
fattige, likesom man ernærer Israels fattige; man skal besøke den fremmedes syke, likesom man besøker Israels syke; man skal begrave den fremmedes døde likesom Israels døde - for fredens skyld".
(Talmud).
Det sies at hele Toraen er gitt for fredens skyld. Freden har ikke nasjonale begrensninger, men tenkes universelt: det menneskelige samfunn.
"Fredens mann har en fremtid"
(Salmene 37:37)
Det endelig formål med freden er å sikre menneskehetens beståen
og kulturens utvikling. I den jødiske litteratur finnes et verk som heter: "Derech Erez Suta". I dette verk er et avsnitt viet freden. Som polemikk mot en gresk oppfatning, hvor "Krigen er alle tings fader", sies billedlig: "Freden er for verden
hva gjæren er for deigen".
Freden er opprinnelsen til alt godt. Freden skaper alt stort, bringer menneskeslekten fremover, fører samfunnet nærmere dets mål og hjelper den enkelte til å
nå sitt.
Ordet "Schalom" har en dobbelt betydning. Det betyr både fred og fullendelse.
Den fredselskende må kjempe og arbeide, må sette
alt inn på å forminske motsetningene mellom de stridende krefter, han må ofte sette store personlig verdier på spill for å bevare dette menneskehetens klenodium, han må være i stand til å overvinne seg selv.
Enhver form for aggressivitet bannlyses. Derfor fordømmes også krigen. Krigen regnes for en ulykke, en forbannelse.
Det var kun tillatt å føre forsvarskriger. Man skulle alltid først forsøke å få en fredelig overenskomst i stand, og av den grunn skulle man gjenta fredsbetingelsene to, tre
ganger. Var kampen uunngåelig, skulle man være human overfor fienden. Det var strengt forbudt å plyndre den som falt på slagmarken. Land måtte ikke herjes. Trærne måtte ikke beskadiges, og der måtte ikke lukkes
for vanntilførselen til den beleirede by. Fangene skulle behandles med den største skånsomhet.
I Kongenes bok leser vi om en episode fra
den tid da den syriske konge Ben Hadad lå i krig med israelittene og ble beseiret. Den syriske konges tjenere sa til deres herre: "Vi har hørt at israelittenes konger er milde konger. La oss gå til Ahab, kanskje vil han skåne ditt
liv". De gikk så til den israelittiske konge Ahab og sa til ham: "Ben Hadad ber for sitt liv".
Kongen utbrøt: "Så lever han altså, min bror". Vennskapelig tok han i mot den mann
som flere ganger hadde gjort forsøk på å underkaste seg (undertvinge) Israel.
Under krig skulle man ta det største hensyn til kvinner og barn, og dette var en av grunnene til at ingen by
måtte beleires fra alle sider: en side skulle være fri for at de som ville redde seg kunne slippe ut av byen.
Selv om vi i GT leser om kriger og forholdsregler til krigstid, klinger ordene:
"Verken gjennom hærmakt eller gjennom kraft (skal vi seire), men gjennom Guds ånd".
Jødedommen har aldri oppgitt håpet om at den tid nok skal komme da alle
mennesker sammen går fredens vei.
Profeten Jesaia kap. 2:2-4:
"Og det skal skje i de siste dager, da skal..."
Forutsetningen for freden er rettferdighet. Som Israels stamfar fikk Abraham det
budskap at han skulle pålegge sine barn og hele sitt hus etter ham at de skulle iaktta Guds vei "ved å øve rett og rettferdighet".
(1. Mos. 18:19).
Rettferdigheten skulle beskytte alles liv, sunnhet, eiendom og ære. Man skal endog "jage etter rettferdighet".
(5. Mos. 16:20).
"Rettferdigheten, altså den dyd som respekterer nestens rett og gir enhver sitt, det er den hele Det gamle testamente, og især profetene, innskjerper som det første krav til en israelitt".
("Handbuch der Alttestament", A. Dillmann).
"Den smerte mennesket føler ved en krenkelse av sin rett inneholder den med vold tilkjempede,
instinktive selverkjennelse om hva retten betyr for ham, den enkelte, men dessuten også hva den betyr i seg selv... Den som ikke har erfart denne smerte på seg selv eller hos en annen, vet ikke hva rett er, enn ikke om han hadde hele Corpus Juris
i sitt hode".
(Rudolf von Iherin: "Der kamp ums Recht").
I de talmudiske skrifter finner vi mange tanker og sentenser, hvis formål er å utvikle
bevisstheten om rett og rettferdighet. Der tas hensyn til alle livets situasjoner.
Rettsbevisstheten er en uatskillelig del av jødedommen.
(5. Mos. 16:20).
Nest etter loven, vil det nok være de profetiske skrifter som må vurderes som det mest karakteristiske for bibelen.
I vitenskapen
arbeider man med begrepet "profetisk religion", som motsetning til det man kaller "forløsningsreligion". Forskjellen er denne: forløsningsreligionen henviser mennesket til å arbeide for sin egen sjels frelse og forløsning.
Dermed blir mennesket selvopptatt, egosentrisk - medmennesket blir likegyldig. La det selv virke for sin sjels frelse.
Den profetiske religion uttrykt i hundrevis av profetiske taler er
et storslått sosialt-etisk system, bygget på kravet om å ta hensyn til medmennesket, mest til de små i samfunnet, på ønsket og - det skal innrømmes - visjonen om en
menneskehet hvor den ene nasjonen ikke løfter sverd mot den andre, og man ikke lenger lærer å føre krig.
Det nye testamente blir i jødedommen ikke ansett som del av bibelen. Ikke bare det. Gjennom århundrer var forholdet mellom jøder og kristne av en så tragisk karakter at
jøder i enhver henseende tok avstand fra, ja, ærlig talt følte avsky for en bok i hvis navn de ble hjemsøkt av umenneskelige lidelser...
Men forholdet mellom kristne og jøder
har heldigvis forandret seg radikalt. Og i bevisstheten om at Det nye testamente er skrevet nesten helt gjennom av jøder, skjønner man at evangeliene er en vesentlig bok i den jødiske litteratur, en jødisk bok blant jødiske
bøker. Jødedommen bør derfor ikke forbigå den, miskjenne den eller gi avkall på den.
Også i den skal jødedommen se og forstå noe av sitt
eget vesen.
Staten Israel har dokumentert overfor hele verden at jøder
og jødedom er noe helt annet enn de karikaturer jødedommens fiender har villet gjøre dem til. Kirken håper fortsatt at jødene skal bli kristne, jødedommen venter
ikke at de kristne skal bli jøder. Hvorfor i all verden skulle de det?
Det er allerede sagt at jødedommen av i dag er villig til å akseptere evangeliet som en jødisk bok, men
bare ikke som en bibel. Det er videre slik at synagogen er rede til å anerkjenne Jesus som en av alle tiders største jøder - bare ikke at han i overnaturlig forstand skulle være del av Gud.
Hvis kirken kunne ta under overveielse å akseptere en slik innstilling fra jødisk side som et fremskritt i forhold til det som har vært, vil mye være oppnådd. Da vil man heller ikke behøve
å misjonere hos hverandre.
--------------------
Fremtiden iler oss i møte. Vi skal ta i mot den, enhver på sin plass,
med kjærlighet til vårt eget og med ærbødighet overfor det som er hellig for andre mennesker.
Jødedommen (jødisk filosofi) hevder idéen
om den frie vilje, som gjør mennesket ansvarlig for sine gjerninger på godt og vondt. Synden blir først ond når den begås av fri vilje, den gode gjerning først god når den er resultatet av egen beslutning.
I 13 artikler har Maimonides (1135 - 1204) formulert innholdet av den jødiske tro. Det er betegnende for jødedommen at selv
ikke Maimonides' formulering er blitt tilkjent autoritativ gyldighet.
I all jødisk tenkning avvises troen på en underverden, slik grekerne trodde på, eller på
et helvete, slik de kristne tror på.
(sitat slutt)
-------------------------------
11.12.2013 (revidert 12.12.2013)
G. Ullestad