En katolsk prest er myrdet i sin kirke. Medieomtalen skiller ham ut fra alle andre døde. Han får straks martyrstatus og kvalifiserer til helgenkåring. Forskeren Henrik Thune betegner
det som en slags "offerhandling".
http://www.vl.no/nyhet/jacques-hamel-er-en-martyr-1.759422
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Vi-ma-slutte-a-gjore-akkurat-det-IS-vil-vi-skal-gjore-A-ga-los-pa-hverandre--Henrik-Thune-601082b.html
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Thune
I følge avisen Vårt Land vil ikke
Pave Frans sidestille islam og terrorisme, og han avviser at det pågår en religionskrig: " - Hvis jeg snakker om islamsk vold, må jeg snakke om katolsk vold".
Det vil han selvsagt ikke!
Biskop emeritus Tor
Berger Jørgensens siste innlegg på Verdidebatt er også interessant lesning. Han hyller de verdier (godhet?) vi samlet oss om etter Utøya-massakren for 5 år siden og kaller dem "en nasjonal trosbekjennelse"!
Det er ikke til å tro.
Hvordan får Jørgensen hans kirkes eksklusive, autoriserte (tros)bekjennelse
- Augustana - til å forenes med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet? Det er så umulig for ham at han i velkjent stil vrir hele debatten over
på innvandringspolitikk og islam.
«Det er få kristne i vår kulturkrets som i dag mener at kristendommen
skal ha fortolkningsmonopol på noe som helst. Men det skal heller ikke et sekulært livssyn ha. Debatten i dag står
da heller ikke om kristendommens fortolkningsmonopol, men om religion (?) har noen legitim rolle i det offentlige rom overhodet.
Å frakjenne religionen (?) en rolle i offentligheten er etter min mening å leke med ilden. Det er med på å skape et undertrykk i et samfunn som kan vise seg å bli
meget farlig. Ikke uten grunn har flere kommentatorer pekt på nettopp dette som en av flere årsaker til at Europas mest sekulære land, Frankrike, har blitt så konfliktrammet som det idag er».
Dette skrev den katolsk-troende Olav Rune Ekeland Bastrup på Verdidebatt for en tid tilbake. De dulgte trusler han
maner frem ovenfor er ikke bare «skramlende tomme tønner». Historisk-faktisk vet vi at kirke-kristendommens eksklusive fortolkningsmonopol fra 3-400-tallet har hatt fatale og vidtgående konsekvenser for utallige
menneskers liv.
Vi vet hvilke barbariske handlinger den kristne kirke er i stand til å begå. Vi vet at grusomme og langvarige religionskriger er blitt utkjempet
i det kristne Europa. Trusselen fra islam er eldgammel. FIENDEHATET har materialisert seg historisk helt fra 7- 800-tallet. Det er nedfelt i Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.
Bastrup avslører skremmende autoritært ikke «religionen», men hans kirkes maktbegjærlige skrekkregime. Og ikke gjennom noen få år eller årtier, men sammenhengende
gjennom ÅRHUNDRER!! Enhver som kjenner til Den katolske kirkes bestialitet gjennom historien, må få kuldegysninger.
Hans kirke forlanger ikke bare en rolle i offentligheten,
men DEN ENESTE! Derfor driver den aktiv misjon over hele verden. Det er rart at Bastrup (og Njål Kristiansen) nesten konsekvent TIER OM pavens diktaturstat: Vatikanet.
Den redsel og terror som antydes kan bli resultatet om vi skulle våge å utfordre kristendommens offentlige hegemoni, kan
altså bli meget farlig for oss. Noen våger å utfordre det kirkelige hegemoni, som Marianne Sundes glimrende og utfordrende debattinnlegg i Aftenposten nylig. Ja, også den utskjelte og politanmeldte kommentator i Dagbladet,
Aksel Braanen Sterri.
To skribenter fra tankesmien "Skaperkraft" (som Espen Ottosen leder) rykket ut i Dagbladet, Skaperkraft og på Verdidebatt med motinnlegget:
"Sterris intellektuelle latskap". En av de undertegnede, Daniel Joachim Kleiven, er også tilknyttet Minerva. At de har mediemakten på sin side, er det vel liten tvil om.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11635891/
Det handler selvsagt ikke om "likebehandling", slik human-etiker Christian Lomsdalen
vil ha oss til å tro. Et mer hjelpeløst, prinsippløst og språklig utydelig motinnlegg fra denne kant, finner vi vel bare hos "liberalteologene". Han skyter ballen langt over mål. HEF har lite å bidra
med i religionsdebatten. Styreleder Tom Hedalens innlegg på Verdidebatt engasjerer ingen.
Det handler om hvilke argumenter kirken har for sitt fortsatte livssynsmonopol i vårt
land, som i Aftenpostens spalter. Det er ikke "kritisk dekning av kirkelige aktører" Aftenpostens (honorerte) skribenter
målbærer i det offentlige rom. Verken Espen Ottosen, Per Arne Dahl, Trond Bakkevig eller Mohammad Usman Rana har "religionskritikk" eller "kristendomskritikk" som tema (det har heller ikke religonsviteren Dag Øistein
Endsjø).
Bastrups romerkirke fra oldtiden og gjennom middelalderens årtusen har ikke bare «lekt med ilden», men plantet selv «det undertrykk i samfunnet som
viste seg å bli meget farlig». De katolske korsfarere, tempelriddere, jødehaterne, inkvisitorer, bålbrennere og torturister spredte frykt, terror og død blant mange titalls millioner uskyldige mennesker.
«Vel, rett forstått er det jo dette som definerer religion - at den søker å forklare det som ikke lar seg forklare på annet vis enn religiøst. Den definerer
virkeligheten på en måte som imøtekommer dypt menneskelige behov for å forstå og fortolke sin eksistens og som presenterer fortellinger som mennesker kan hekte sine liv på og forstå seg selv i forhold til.
Derfor har også Skapelsesberetningen fortsatt relevans - ikke som vitenskapelig
fortelling, men som mytisk fortelling. En god definisjon på ordet myte er en fortelling som samtidiggjør (?) den som leser fortellingen med det som fortelles».
«Rett forstått»: religionen skal altså forklare religiøsitet? Skal slik språkbruk være klargjørende? Og hva skal så kirke-kristendommens teologi forklare? Bastrups katolske kirke imøtekommer
nok ikke «dypt menneskelige behov», men den har i høy grad skapt og konstruert kunstige behov basert på FRYKT.
Det moderne menneske trenger ikke kristen eller katolsk teologi for å fortolke sin eksistens. Stadig færre «hekter sine liv» på kirkens fortellinger eller forstår seg selv i forhold til kirkens teologi
(«læren om Gud»). Det er nok dette enkle faktum som gjør amatør-teologene Bastrup, Njål Kristiansen m.fl. og de store mektige kirkesamfunn så nervøse og oppfarende. Det er ikke «religionen»,
men de kristne hovedkirkenes teologi som glipper for dem.
Den minste og mest fredelige av verdensreligionene utgjør den kristne kirkemaktens største trussel
Med sine beskjedne 13 mill. tilhengere er ikke jødedommen engang nevnt blant de fem største religioner. Hvordan kan den da representere en slik trussel mot kristendommen? Hvorfor
MÅ kirken og dens teologer/apologeter - i lære, forkynnelse og undervisning – konstant sverte og nedvurdere jødedommen?
Jødedommen praktiserer ikke misjon,
men RELIGIONSFRIHET. I ministaten Israel får alle religioner og kirkesamfunn utøve sin «tro». Det er utallige av dem. Kristen misjon blant jøder er naturlig nok svært provoserende (slik kristen misjon må provosere
mange folk og stater), men den er ikke underlagt forbud eller restriksjoner.
Å tro at jøder skal omvende seg til en religion som har forfulgt, jaget og hånet dem i årtusener er hinsides
all fornuft. Israelsmisjonen har som en av flere visjoner å vise jødene «kristen kjærlighet». Jaså? Er den overlegen jødisk kjærlighet, om noe slikt finnes? For en HÅN! Jeg
fristes til å si: det er noe med de kristnes selvbilde som virker helt forstyrret.
http://www.israelsmisjonen.no/om-oss/organisasjon/visjon
For en tid tilbake ble vi opplyst om at jødedommen ble forsøkt fjernet fra obligatorisk
pensum i videregående skole.
Ved en annen anledning ble det opplyst at det ikke finnes et professorat i jødedommen ved UiO. «På UiO har vi ingen som underviser i jødedommen»,
uttalte religionshistoriker Torkel Brekke til Aftenposten 2014. Han utalte seg sterkt kritisk til akademisk boikott av Israel.
Fra Holocaust-senteret er det nylig blitt publisert en undersøkelse
som viser hvor lemfeldig og overfladisk nazismens antisemittisme er behandlet i lærebøker for de videregående skoler: «Lærer om nazisme uten jødehat» (Rogalands Avis 30. mai). Rystende lesning. Forlagene la
seg flate for kritikken.
http://www.dagbladet.no/2016/05/12/kultur/debatt/kronikk/debattinnlegg/historie/44208871/
Rundt påsketider dette år var det for første gang (så vidt jeg vet) på Verdidebatt noen få forsiktige tilløp til kritikk av Martin Luthers antisemittisme fra kirkelig-teologisk hold.
Det må bli halvhjertet fordi antisemittismen er innbakt i kirkens offisielle bekjennelse og teologi. Luthers antisemittisme kan ikke isoleres fra hans teologi og menneskesyn, heller ikke fra foregående katolske kirkelærere og kirkefedre.
Disse tråder fikk ikke uventet liten oppmerksomhet og derfor ikke noe langt liv. Det mest ærlig selvransakende innlegget, etter mitt syn, kan leses her:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11636696/
Didrik Søderlind har også publisert et underlig og tvetydig innlegg om antisemittisme
i Vårt Land og på Verdidebatt. Flåserier og selvironi egner seg svært dårlig for et så alvorlig tema. Han passer på at kirke-kristendommen ikke trekkes inn i dette betente tema. Å nærmest «skryte» av sin uvitenhet og likegyldighet, som at han aldri har satt sine ben i en jødisk synagoge, er jo ganske spesielt.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11600039/
«Jødedommen er den verdensreligionen jeg har minst interesse for (en av
dem må jo være nederst på lista). Derfor er synagogen omtrent det eneste gudshuset i Oslo-området jeg aldri har satt mine ben i...For her er det springende punktet: Mine skriverier om antisemittisme skyldes ikke interesse for
jøders gjøren, laden og trosliv».
Søderlind er
interessert i antisemittisme/jødehat, men ikke i jøder og jødedom. Dette henger altså ikke sammen? Kristendommens moderreligion har ingen interesse, selv om jøden
Jesu, hans lære og predikantvirksomhet sprang ut av israelittisk-jødisk religionsutvikling og GT utgjør den største skriftsamling i bibelen.
Hvis
Søderlind ikke er interessert i jøder og jødedom må det vel bety at han heller ikke har interesse for antisemittismens kirkelig-teologiske og historiske opphav? Kanskje ikke heller for hvordan kirkens jødehat påvirket
og styrte jødenes liv i Europa, inntil minste detalj, gjennom mer enn 1700 år?
Det er å frakjenne jødene deres historie.
Jødenes nærvær var utålelig for de kristne
For den jødiske minoritet i Europa var jødehatet aldri en abstrakt idé, men et spørsmål om overlevelse. Både likegyldighet og
kunnskapsløshet holder stadig liv i den kirke-kistne antisemittismens gift.
Staten Israel (jøder og jødedom)
er et besettende tema for kristne debattanter på Verdidebatt. Øyvind Schønning koketterer med han er så «liberal» at mange
ikke oppfatter ham som kristen: «De færreste kristne er såpass liberale som meg. Mange mener at jeg burde slutte å kalle meg kristen, og kanskje de har rett».
Etter mitt syn er han så kristen som noen. Ganske ortodoks, lett gjennomskuelig og gjenkjennelig. Det er Jesus-dyrkelsen
og Kristus-troen som definerer alle kristne, også Schønning.
Når det gjelder «blasfemiske» synspunkter angående Det gamle testamente,
står han i en eldgammel tradisjon helt fra Marcion og Paulus tid og frem til Harnack m.fl. Det er ikke noe originalt ved Schønnings sensureringsiver
av Det gamle testamente (Hege Storhaug har gått inn for sensur av Koranen).
Det historiske mennesket Jesus fra Nazareth og hans mange referanser til myter og legender i GT er åpenbart problematisk for
Schønning, som for mye av den «liberale» teologi. Schønning fremviser den samme dype ambivalens overfor GT (og jødedommen) som mange moderne, kirkelige teologer. Ja, også en viss (gjenkjennelig) aggressivitet kommer
til syne.
At Jesus oppfattet både skapelsesberetningen og Noah-legenden (syndfloden) bokstavlig, kan det være liten tvil om. Jesu eskatologisk-apokalyptiske
historiesyn var svært kortsiktig, som også hans framtidsperspektiv. Kristenfolket, lek og lærd, har et eiendommelig bibelsyn/skriftsyn («Kristussentrert»).
Nå nylig har den såkalt progressive, «kristen-sosialistiske» biskop Sommerseth på Verdidebatt i fullt alvor fremhevet det såkalte Jona-tegnet i GT, som en slags profeti om Jesus. Dette er et eksempel på den
absurde, løgnaktige «kristologiske» lesemåte.
Det er i synet på Jesu autoritet
kristne teologer og apologeter avslører seg. Det gjelder også lekmanns-teologen Øyvind Schønning på Verdidebatt. Han vil gjerne presentere seg som balansert og objektiv, men har ganske riktig en «agenda».
Problemet er klassisk og velkjent: Jesus var jøde. Det er vanskelig for mange prester, teologer og apologeter å forholde seg til. At kristendommens «Gud» - Jesus fra Nazareth - står
plantet i den israelittisk-jødiske religionsutvikling i århundrene omkring vår tidsregning kan ikke teologer og apologeter forsone seg med.
Jesu gud var den gammeltestamentlige Jahve.
Han øste av gammeltestamentlige skrifter (som det apokalyptiske skriftet: Daniels bok), men ennå mer fra apokryfiske skrifter, også kalt pseudepigrafer, som «Henoks bok».
Noen av sine få gode bud hentet Jesus fra jødisk religion og tradisjon. Det er knapt noen original tanke hos ham. Dualismen og eskatologien
hadde han felles med visse senjødiske bevegelser, som bl.a. fariseerne og essenerne. Det gjelder også oppstandelsestroen OG troen på engler, ånder og demoner. Jesus var ikke den eneste «messias»-pretendent (eller for
hans del: «Menneskesønnen»), endetidsforkynner eller mirakelpredikant som vandret rundt i Palestina (Judea og Galilea) og nærliggende områder på denne tid, i tiden under den romerske OKKUPASJON.
Det er ikke mulig å skrive Jesus ut av sitt historiske kulturmiljø i oldtiden uten å frata ham hans identitet. Men «fromt bedrag» har man drevet mye med i kirkehistorien. Skriftforfalskning,
kan man også kalle det.
I stedet for å opptre som saklig og nøktern religionshistoriker, opprettholder Schønning det groteske skillet mellom «Den Gamle Pakt» og «Den
Nye Pakt» (merk: store bokstaver!). Han siterer noen vers fra Matteus kap. 5 og fra Lukas 23, 24. Så kommer det, ganske forutsigbart og avslørende:
«Profeten Muhammed ville ALDRI I LIVET ha sagt noe slikt, dersom noen skulle ha korsfestet ham».
Det kan synes som om repertoaret fra «Skriften» (NT) blir mindre og mindre. Den monotone gjentakelsen av Den barmhjertige samaritan, Bergprekenen og et og annet vers av Paulus, er sannelig ikke mye å bygge en religion på.
Alminnelig barmhjertighet og solidaritet med medmennesker (familie, naboer, venner, fremmede) er kjent og praktisert til alle tider og i alle kultursamfunn, i tusener av år
før og etter kristendommen eksisterte. Men så er da kirke-kristendommen mye mer enn dette. Kirkens bekjennelse, teologi og historie forteller noe ganske annet. «Kristen kjærlighet» skiller seg vesentlig ut ved å være
betinget. Den stiller LYDIGHETSKRAVET.
Myte vs. historie
Her har
kirken uoverstigelige problemer (motsatt Jødedommen). Den sitter hjelpeløst fast i mytologien og åpenbaringstroen. Mytene om den lokale, stedbundne stammegud og krigsgud Jahve tilhører nettopp mytologiens verden. Dette forstår ikke de kristne. De har formelig «historisert» mytologien.
Jødene har i historisk
tid ikke etterlevd Jahves mange voldelige bud. Det var det de kristne som gjorde, og langt inn i refomasjonens brutaliserte samfunn.
Folkemord i den mytologiske fantasi er noe ganske annet enn folkemord i historisk tid. De kristne har ikke forstått forskjellen. Det var jødene
som ble utsatt for folkemord i det overveiende og sterkt kristne Europa – for bare ca. 70 år siden.
Hvis man har en genuin religionshistorisk interesse
(ikke kristen-apologetisk) burde man plassere Jahve ved siden av andre mytologiske skikkelser i samtidens kulturmiljø, som f.eks. den kanaaneiske guden Baal (eller andre gudemytologier, som den assyriske, babylonske og/ eller mesopotamske).
Gudenes verden var en speiling av datidens orientalske samfunn: autoritær, patriarkalsk og hierarkisk – med en religiøs kultus rundt den eneveldige, opphøyde herskeren.
Disse tyrannene førte stadig erobringskriger mot nabofolkene.
De mytologiske og legendariske innslag i GT tilhører religionshistorien. De er farget av sin tid
og lokale kontekst. De ble ikke skevet for kristne europeere år 2016! Liberalteologenes forsøk på modernisering og aktualisering er helt håpløst.
-----------------------
I vår tid sensurerer vi ikke kulturhistoriske kilder fordi de støter
an mot vår moderne livsoppfatning og etiske idealer. Tvert om, de gir oss kunnskap om levevis, samfunnsdannelser og livs- og religionsoppfatning i en fjern tidsalder. Oldtidens religiøse tekster kan bare gi mening innenfor den kontekst de ble
utformet og nedskrevet. Det er selvsagt ikke Halvor Moxnes’ eller Øivind Schønnings subjektive følelser som gir disse oldtidstekstene mening. De har god nok mening i seg selv.
At kristne i år 2016 føler behov for å skjelle ut den gammeltestamentlige Jahve, er bare latterlig. Det viser hvor uopplyste og tilbakestående de er.
Det er gudsbildets utvikling som særlig preger jødedommen,
slik jeg forstår det, fra en mytologisk, lokal og stedbundet gud (stammeguden/folkeføreren, slik hvert folk hadde sin gud eller guder) til en mer åndspreget, universell gudsoppfatning (etter eksilet, da også Tempelet – sentrum
for gudsdyrkelsen den gang - ble ødelagt). Hovedvekten på Loven og budene ble videreutviklet og fordypet gjennom etisk-rettslig studier og refleksjon.
Kristendommen
derimot opphevet den objektive Loven og satte den subjektive «tro» i stedet: «tro på» en overmenneskelig, ideologisk førerskikkelse. Det er noe ganske annet.
Jeg siterer Schønnings avslørende agenda:
«Det Gamle Testamente (GT) inneholder en lang rekke oppfordringer til folkemord. Denne boken ligner mye på Koranen. Men Det Nye Testamente er svært annerledes. Jesus sier i NT at vi skal «elske våre fiender» og «vende det andre kinnet til»...Det er trist at
GT siteres så ofte i norske menigheter...Den fascistiske teologi er farlig. Den foretrekker GT framfor NT. Den benytter
BIBLISISME (en ekstrem variant av fundamentalisme). Kort sagt: den konstruerer en kristendom som ligner islam».
Det forholder seg nok helt motsatt. Muslimene har konstruert
sin religion etter mønster av kristendommen. Innenfor romerkirken og det bysantiske (øst-romerske) riket fra 300-tallet (lenge før islam eksisterte) var den kristne KEISER og PATRIARK hovedskikkelsene.
Forestillingene om Muhammeds arvtakere og det muslimske kalifatet er som støpt ut av den romerske keiserkirke og dens imperium.
Mener Schønning å si at jødedommen
(GT) er fascistisk? Når bøddel og offer skifter ansikt og rolle, forstår vi tegningen. Har Schønning virkelig ikke annen historisk dokumentasjon enn et enkelt slag på 600-tallet OG Israels «grusomheter mot
kristne palestinere», eller konflikten mellom «bosettere og messianske jøder» i vår tid?
Han
tier (beleilig) om kirkens dokumenterte voldsorgier gjennom mer enn halvannet årtusen.
For å unngå misforståelser
vil jeg presisere at det bare er kristen troslære man kaller «teologi» (= læren om Gud). I jødedommen
og islam kalles ikke religionslærere, lovfortolkere og skriftkyndige for «teologer». I jødedommen er gud usynlig og unevnelig. Jødene har ikke skrevet bindsterke bøker om hvem guden er, slik de kristne teologer har gjort det. Jødedommen har ingen autorisert, offisiell helveteslære med evig straff for vantro og trosulydige, heller ingen arvesynd. Heller ikke i persisk mytologi eller i islam og Koranen (tross mange stygge straffetrusler) er helvetesstraffen evig.
Det er evighetsperspektivet som skiller kristendommens straffetrusler fra andre beslektede religioner.
Jesus var «biblisist» og «fundamentalist». Han leste de religiøse skriftene bokstavlig, slik svært mange kristne fortsatt gjør det (2000 år etter Jesu død). Det
har også kirkefedre og kirkelærere gjort inntil nyere tid. I synet på bekjennelsesskriftene er alle kristne fundamentalister. Heller ikke Schønning klarer å lese NT med kulturhistoriske og objektive briller, men synes fanget
av den kirke-kristne dogmatikk. Lenger er man ikke kommet i dag.
Kirkens overlevering av helvetesstraffene i skrift og bilde gjennom årtusener er lite flatterende.
Som eksempler kan nevnes «Peters apokalypse» fra tidlig oldtid (som selvsagt ikke foreligger i norsk versjon) og Dantes grusomme beskrivelser av Inferno i sen-middelalderen. Torturen av Muhammed i Dantes verk har forlystet kristenheten i
mangfoldige århundrer. Religionshatet og den religiøse rasismen er påtakelig. Utmalende enkeltheter av helvetesstraffen finner vi også i billedkunsten. Det er ikke det minste rart at folk flest ble skrekkslagne. Det var vel hensikten, eller hva?
«Peters apokalypse er et apokryft verk
som kanskje er skrevet omkring år 100. I verket kan man lese om forskjellige straffer som venter forskjellige syndere etter døden. Klemens av Alexandria skrev om verket og hevdet at det var av guddommelig opprinnelse».
https://no.wikipedia.org/wiki/Klemens_av_Alexandria
https://sv.wikipedia.org/wiki/Petrusapokalypsen
Vi finner mangfoldige bilder av Peter og/eller av «Peters apokalypse», men merkelig nok ingen tekst! Teologene vet nok godt
at den finnes i en svensk utgave, men det blir det ikke opplyst om. Apostelen Peters navn er knyttet til flere apokryfe verk
utenom Det nye testamente, deriblant Petersevangeliet (som bare er bevart i fragment), Peters apokalypse, Den gnostiske Peters apokalypse og Petersaktene...Det er ganske rart at kristne teologer og kirkehistorikere gir så liten informasjon om «Peters apokalypse», og
aller minst om selve teksten. Det kan vel tyde på at de har litt av hvert å skjule.
https://www.bing.com/images/search?q=petrus+apokalypse&qpvt=petrus+apokalypse&qpvt=petrus+apokalypse&qpvt=petrus+apokalypse&FORM=IGRE
Elie Wiesel (1928 – 2016)
Wiesel kjempet utrettelig mot GLEMSELEN og LIKEGYLDIGHETEN.
Den maktinstitusjon som i dag er mest ivrig når det gjelder sensur, fortielse og historieforfalskning er den kristne kirke og dens teologer/apologeter.
Den
jødiske forfatter Elie Wiesel har fortalt om da han i 1965 besøkte Babij Jar («Jødenes lidelse»)
i Kiev, stedet der de tyske morderne i 1941 drepte mellom femti og åtti tusen jøder. Frem til denne dag hadde ikke regimet gitt tilatelse til å oppføre et minnesmerke. Det fantes ikke en eneste gravsten, ingen inskripsjon.
Da Wiesel vendte tilbake i 1979 var det satt opp et mektig og kolossalt minnesmerke. Men ordet jøde fantes ikke på det. Det ble oppfattet som et monument over russere som ble
myrdet av fascistene.
I sin tale sa Wiesel bl.a. følgende:
«Det
jeg nå føler er skam. Jeg skammer meg på deres vegne...Dere vet godt at de menn og kvinner som ligger i denne graven ble myrdet fordi de var jøder! Hvilken rett har dere til å berøve dem deres identitet?...Fordi de var
jøder måtte de tåle angst, tortur og død. Med hvilken rett kaster dere dem tilbake til anonymiteten? Hvorfor lar dere dem ikke få sin rett etter døden ved å tildele dem den plass i jødisk historie de har
vunnet retten til ved sitt liv?».
«Jødene i Babij Jar, sveket mens de levde, har fått sitt minne forrådt. Derfor denne vreden i oss. Og den endeløse smerten».
Pave Johannes Paul II
Den polsk-fødte paven besøkte i 1979 konsentrasjonsleiren
Auschwitz, hvor han sa følgende:
«Jeg bøyer kne her på den moderne verdens Golgata, på disse graver. Jeg bøyer kne for alle disse inskripsjoner
som påminner om ofrene i Auschwitz...Jeg vil spesielt stoppe ved den hebraiske inskripsjonen. Den påminner oss om det folk hvis sønner og døtre var ment for total utslettelse. Dette folk, som av Gud mottok budet: «Du skal ikke
drepe», har selv på en helt spesiell måte fått oppleve hva døden er».
Wiesel forteller at mange uttrykte skuffelse over at paven tiet om den katolske kirkens
delaktighet i og skyld for Auschwitz. Da paven i 1986 besøkte synagogen i Roma, berørte rabbineren Elio Toaff i sin tale kirkens delaktighet i jødeforfølgelsene under de foregående århundrene. Paven fordømte antisemittismen,
men tiet om den rolle kirken hadde spilt.
Under et besøk i Østerrike 1988 sa paven til en jødisk forsamling i Wien:
«Minnet om Shoa – mordet på millioner av jøder i konsentrasjonsleirene – hviler fremdeles tungt på hver enkelt av oss. Men det ville være urettferdig og feilaktig å gjøre kristendommen ansvarlig
for disse ubeskrivelige forbrytelsene. På den tiden viste en verden uten Gud og opprør mot ham sitt forferdelige ansikt, en verden som ikke bare ville utslette det jødiske folket, men også troen hos de mennesker som i jøden
Jesus fra Nasaret ærer verdens frelser».
Ved et ytterligere besøk i konsentrasjonsleiren Mauthausen (Østerrike) tiet han om de jødiske ofrene, fascismen, gjerningsmennene
og de medansvarlige. Rabbiner Eisenberg uttalte dette om pavens to taler i Østerrike:
«Jeg vil bare De skal vite at vi er meget ulykkelige over disse talene, til og med opprørte. Den eneste
jøde som ble nevnt var Jesus Kristus, men han omkom ikke i Mauthausen».
I 1986 var Kurt Waldheim kandidat til presidentvalget i Østerrike. Det kom avsløringer
om Waldheims fortid som tysk offiser på Balkan (nær Saloniki). På det tidspunkt ble titusener av jøder deportert til gasskamrene i Auschwitz. Om dette sa Waldheim at han ikke visste noenting. Grunnen til at han ikke hadde sagt et ord
om denne tiden i sin selvbiografi, kom av at han aldeles hadde glemt den!
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauthausen-Gusen_konsentrasjonsleir
(Viseborgermesteren i Linz, hovedstad i delstaten Oberösterreich i Østerrike,
sammenlignet de jødiske organisasjoners protest mot Waldheim med korsfestelsen av Jesus).
«De tause jøder»
Den nylig avdøde Elie Wiesel skrev en rekke bøker. En av de mer ukjente er kanskje boken «De tause jøder» (H. Aschehoug & Co, 1969). Den er gripende og personlig.
Wiesel forteller her om sine møter med russiske jøder i Sovjetsamveldet, gjennom to reiser han foretok for «å prøve å trenge gjennom den mur av taushet som helt siden revolusjonen har omgitt de russiske
jøder».
Han kaller skriftet et «vitneutsagn», dvs. han ønsket
å formidle sine personlige inntrykk og det de rommer av angst. Han har forsøkt å forstå de jøder han møtte bl.a. i Moskva, Leningrad, Kiev
og Tiflis. Den russiske jødes frykt beskriver han som ugjennomtrengelig, mystisk og allestedsnærværende: «Den trosser all fantasi og danner en sperring mellom deg og den som opplever den. I forholdet til deg vil de alltid befinne seg
på den andre siden».
«Du føler på ny barndommens urgamle skrekk for å stå alene overfor en verden du
aldri vil lære å forstå, mennesker du aldri vil greie å gjøre til dine venner. Du føler deg på ny fattig, svak og foreldreløs. Ordene hjelper deg ikke lenger – de har mistet alt som heter vekst og betydning
og blir en sperring snarere enn et bånd. Som du selv er de blitt beseiret av dette blikket fra mennesker som har mistet troen på ordet».
«Jeg angrep både i fronten
og i flanken, direkte og ved hjelp av hentydninger. Overalt støtte jeg mot den samme muren, den samme tausheten...De utenlandske diplomater og pressefolk i Moskva trøstet meg med at de selv ikke visste noe som helst. Jødene selv nøyde
seg med å smile og ryste bedrøvet på hodet: Hva er det De ønsker å høre? De kan jo allikevel ikke forstå noe av det. Ingen som kommer utenfra er i stand til å forstå».
Det Russland Wiesel besøkte fra 1960-årene var ikke Stalins Russland. En viss oppmyking, liberalisering hadde funnet sted. Ja, også humor og satire var tillatt.
«Bare ikke blant jødene. De ler ikke, og de åpner seg ikke for noen. Defølger ikke med tiden. De viser aldri noen form for glede på offentlig sted, for de er alt for redde for å glede
seg for tidlig. Likevel har situasjonen bedret seg for dem også.
Ingen truer dem med massedeportasjon til Sibir lenger. Deres diktere utsettes ikke for bannlysing
og skjellsord. De jødiske forfattere Stalin lot skyte etter at man først hadde berøvet dem forstanden, er senere blitt rehabilitert og deres lesere løslatt.
Yiddisch
leses, tales og skrives. Den jødiske lyrikken bringer ikke lenger sine opphavsmenn i fengsel...Den nye vind som blåser over landet, kan ikke unngå å komme jødene til gode. Hvorfor oppfører de seg da alle sammen som jaget
vilt?».
Før sine reiser var Wiesel overbevist om at de russiske jøders situasjon var utrygg, men på ingen måte kritisk. 3000 synagoger var
blitt stengt siden Revolusjonen. Det var 100 igjen. De ble nektet utreisetillatelse når de ønsket å gjenforenes med sine familier, men denne politikken kunne revideres. Pressen svertet jødene systematisk og framstilte dem i det mest
avskyelige lys, men det ville sikkert gå over.
«Jødene er blitt vant til å leve i en fiendtlig atmosfære. De er tålmodige, de har lært
seg å vente. De vet at alt forandrer seg her i verden. Det gjelder bare å sørge for at man rent fysisk er i stand til å avventebegivenhetenes gang. Man må være sikker på
at ingen nye pogromer er under oppseiling».
----------------------------------
Når det gjelder litteratur om kirke-kristen antisemittisme de foregående århundrer kan jeg henvise til flere andre innlegg på denne hjemmeside, hvor jeg har oppgitt mange kilder (innlegg publisert også
på Dagsavisens «Nye meninger»).
Observante lesere vil kanskje merke seg at det finnes lite eller ingen oversatt litteratur om emnet på
det norske bokmarkedet. Med økende antisemittisme, som også medier, politikere og forskere advarer om, kan man spørre hvorfor det er slik.
På nasjonalbibliotekets nettside finner man en del litteratur på norsk, mye av eldre årgang. Ellers, mange av mine avsnitt ovenfor og nedenfor
om antisemittismen er hentet fra denne boken:
http://www.nb.no/nbsok/nb/ce46da6dcd132f4c2d86c9de9206bddf?index=20#0
HISTORISK OG KIRKELIG-TEOLOGISK REVISJONISME
Mot slutten av 1980-årene og utover på 1990-tallet fant det
sted store omveltninger i Europa. I flere vesteuropeiske stater lot høyre-orienterte ekstremistgrupper sitt hat gå ut over jøder såvel som over fremmede og asylsøkere. Også i Polen, hvor det knapt fantes jøder,
var antisemittismen aggressiv.
I 1989 protesterte jøder mot at det var blitt anlagt et nonnekloster på det stedet hvor den giftige gassen Zyklon B hadde blitt lagret. I Russland
sirkulerte det antisemittisk propaganda som ikke på noen måte sto tilbake for det som forekom i nazi-organet Der Sturmer.
Også revisjonistene som benekter at Holocaust
fant sted, lot høre fra seg. Den franske Jean Marie Le Pen, stifter av partiet «Front National», har uttalt gjentatte ganger at gasskamrene var bare en liten detalj i krigen. Revisjonisten David Irving ble invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer i 2008. Etter massive protester ble invitasjonen trukket tilbake.
Man får et visst inntrykk av kontroversen i debatten mellom de to historikerne Hans Fredrik Dahl og Odd-Bjørn Fure her.
http://old.dagogtid.no/arkiv/1997/16/irving.html
Hans Fredrik Dahl har siden blitt troende katolikk.
Odd-Bjørn Fure anmeldte for en del år siden den (avdøde) kristne historiker, teolog og SV-politiker Berge Furres kirkehistoriske bok i den selsomme og omfattende skriftserien
«KRL-biblioteket»: «Røter, tistlar og blomar» (2006). Denne serien er det verdt å se nærmere på, særlig fordi den var og er ment som pensumalternativ for lærerskolestudenter. De fleste forfattere
er teologer.
https://fagbokforlaget.no/?isbn=9788245001433
Fure påpekte med berettiget harme at Berge Furre i denne boken bare hadde spandert noen få setninger
på kirkens jødeforfølgelser. Boken er et godt eksempel på den fortielse (sensur) som preger nær sagt all kirkelig-dogmatisk historieskriving. Det er skammelig og utilgivelig, for de vet hva de gjør.
http://www.dagbladet.no/2016/05/12/kultur/debatt/kronikk/debattinnlegg/historie/44208871/
KRYSTALLNATTEN (1938)
Den årlige minnemarkering av Krystallnatten i vårt land er de senere
år blitt så politisert at stadig flere norske jøder ikke deltar. Venstre-radikale grupperinger har så og si «kuppet» dagen og bruker den til egne politisk-ideologiske markeringer. Men Krystallnatten handler ikke om
generell rasisme. Krystallnatten handler heller ikke om den israelsk-palestinske konflikten. Den handler om det som skjedde i Nazi-Tyskland november 1938. Den markeres for at vi, som Elie Wiesel innprentet, ikke skal glemme.
Slik beskriver («kristen-sionisten») Konrad
Myrland i MIFF «Jødehatets lange røtter»:
«For det første er den nær oss, fordi jødehatet som var
grobunn for ondskapen har lange røtter i hele det kristne Europa, inkludert Norge. Jødene ble systematisk diskriminert i mange, mange århundrer før Krystallnatten. Den katolske kirkes totalitære kontroll over alt religionsliv
gjorde livet vanskelig for jøder gjennom hele middelalderen. Da reformasjonen kom ble det ikke bedre for jøder. Martin Luther har skrevet noe av det styggeste som er skrevet om jøder. Nazistene kunne bruke mange av hans uttalelser i sin
groveste propaganda.
Nazistene kunne også hente inspirasjon fra nordmenn samlet i Hamars nabolag, fra Eidsvoll-mennene her hjemme. Løgnkonspirasjonene mot jødene er gjengitt
i referatene fra grunnlovsbehandlingen. Paragraf 2 i 1814-grunnloven – “Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riket” – ble sett på av de fleste som den mest naturlige sak i verden».
http://www.miff.no/MedIsraelforfred/2013/11/10Krystallnattenernaeross.htm
MIFF forteller ikke HVORFOR jødene systematisk
ikke bare ble diskriminert i mange, mange århundrer, men forfulgt, ydmyket og terrorisert. Her er ingen henvisning til Jesu fryktelige utskjellinger av jøder i evangelieskriftene, eller det særlig antijødiske Johannes-evangeliet.
Vi finner ingen henvisning til biskop Melito på 100-tallet, som var den første til å formulere myten om GUDSMORDET,
med anklagen om jødene (kollektivt) som GUDSMORDERE. Heller ingen henvisninger til andre tidlige kirkefedre som Barnabas, Origenes, Chrysostomos eller Augustin.
Vi blir
ikke informert ikke om keiser Konstantins syn på jøder og jødedom, heller ikke om Codex Theodosianus eller Codex Justinianus, som degraderte jødene til annenrangs borgere. Den jødiske religionen ble forbudt. Vi hører
intet om kirkemøtene i Toledo på 600-tallet, hvor det ble fattet en rekke antijødiske vedtak. I år 694 besluttet biskopene at jødiske barn av begge kjønn fra sitt sjuende leveår ikke lenger skulle få bo hos
foreldrene sine eller ha noen kontakt med dem. Barna ble gitt til folk som ble pålagt å oppdra dem som pålitelige kristne.
«Slik som en kreftsvulst raskt angriper kroppens friske deler,
slik angriper jødene de kristnes åndelige helse med sine dåraktige påstander». (Erkebiskop Julianus av Toledo)
http://www.europas-historie.net/dannelsen-av-et-forfolgelsessamfunn.htm
Hitler var velinformert om utviklingen av kirkens antijødiske doktriner
i tidligere århundrer. Hans antisemittisme var også påvirket av Luthers antijødiske skrifter. Da to biskoper besøkte Hitler som representanter for det tyske bispemøtet 26. april 1933, sa han:
«Man har angrepet meg for min måte å behandle jødene på. Men i femten århundrer har den katolske kirke betraktet jødene som parasitter og forvist dem til ghettoen. De visste hva jødene
virkelig er. Jeg fortsetter bare med det som er skjedd gjennom femten århundrer. Kanskje gjør jeg derigjennom kristendommen en stor tjeneste».
Til pastor
Berning sa Hitler i 1933:
«Hva har De egentlig i mot min måte å behandle jødene på? Jeg har jo vært konsekvent. Jeg gjør det samme som den katolske kirke har gjort
gjennom femten århundrer...Forskjellen mellom kirken og meg er at jeg fullfører arbeidet».
Den berømte tyske teolog Gerhard Kittel (ekspert på Det nye testamentet) skrev i boken «Die Judenfrage» (1933) at «Det nye testamentet
er verdenshistoriens mest antijødiske bok».
17. desember 1941 kom lederne for den evangeliske kirken med følgende erklæring:
«Rikspolitiets forskrifter har med rette brennemerket jødene som verdens og Det tredje rikets svorne fiender. Av bitter erfaring ga Martin Luther for flere århundrer
siden myndighetene det råd å iverksette strenge tiltak mot jødene og å fjerne dem fra det tyske samfunn. Siden Jesu korsfestelse, og inntil den dag i dag har jødene kjempet mot, misbrukt eller forfalsket kristendommen for å
tilrane seg fordeler.
Dåpen endrer ingenting av jødenes rasebestemte natur!
Siden den evangeliske kirken i Tyskland har fått i oppdrag å veilede sine medlemmer i deres religiøse liv, krever den at kristne av jødisk rase fjernes fra den evangeliske kirke».
KRISTENDOMMEN OG ISLAM
Infamt rasende, umenneskelig og brutalt straffet kirke-kristendommen jødene for deres avvisning av Jesus som
den siste og endelige gudsåpenbarer, som «Gud» og «Guds eneste Sønn». De ble kollektivt stemplet som «gudsmordere» (tenk at en gud lar seg drepe!). Som straff skulle de fornedres og aldri finne hvile, verken
i dette liv eller i neste. Anklagen ble gjentatt og gjentatt gjennom århundrene.
På 600-tallet erklærte også Muhammed «hellig krig» mot jødene
fordi de avviste ham som «Guds sanne profet» - og den siste! Som ved den europeiske romerkirkes utrenskninger og erobringer fra 400-tallet, medførte også de muslimske erobringer noen århundrer senere drap, forvisning og
tvangsomvendelser. Som den kristne romerkirke utarbeidet muslimene forskrifter for kledning, yrkesliv og omgang mellom troende og vantro/jøder.
Det «gule merket» kjenner
vi både fra kristendommen og islam. Dog må det sies at islam behandlet «Bokens folk» noe mildere enn kristendommen gjorde det. Men helt fra tidlig middelalder er det uhyggelige paralleller mellom disse to autoritære, militante
og imperialistiske religioner.
«I et brev til keiseren skrev biskop Agobard av Lyon på 800-tallet at jødenes sosiale isolering var nødvendig i et kristent samfunn. Han
siterte tallrike steder i Det gamle og Det nye testamente, kirkefedrenes skrifter og kirkemøtenes akter for å underbygge at de kristne har plikt til å hate jødene.
Han priste
biskop Ambrosius (biskop av Milano) for at han i sin tid hadde hatt mot til å sette fyr på en synagoge. Dessuten priste han biskop Hilarius (biskop av Poitiers), som mente at jødene ikke engang var verdt å hilse på. Til slutt
rådet han keiseren til å beordre en lærd person til grundig å forklare ham alt det som kirkefedrene hadde skrevet om Satans synagoge. Det ville være et vesentlig bidrag til opprettholdelsen av den kristne tro».
Begge disse religioner raserte hedningenes (de «vantros») templer og gudshus, som IS også gjør i dag. Eller, de ble konfiskert og bygget om til kirker og moskeer.
Så sent som i 1519 ble synagogen i Regensburg revet. Hvorfor? Fordi nattverdbrødet var blitt skjendet. På stedet der synagogen sto ble det bygget et Mariakapell.
Både
kristne og muslimer opprettet særskilte kvarterer for jøder og/eller for såkalte «dhimmi» (i Marokko ble det jødiske kvarteret kalt for Mellah). Mot slutten av 1200-tallet oppstod det i Tyskland spesielle jødiske
kvarterer der jødene ble tvunget til å bo for å skille dem fra de kristne (jfr. Frankfurt, Worms, Speyer, Regensburg og Nürnberg). Ved tallrike kirkemøter forordnet biskopene at jødene ikke skulle få lov til å
bo blant de kristne.
Etter voldsomme uroligheter i mange jødiske kvarterer i Spania (som følge av dominikanernes misjonskampanjer), innførte biskopen av Burgos Valladolid-lovene
i år 1412. Her ble det foreskrevet å inngjerde de jødiske kvarterene og stille dem under streng kontroll. Dette var en forløper til ghettoene. Jødene ble pålagt å bære særskilte merker, og mennene
skulle la skjegget vokse (en portugisisk rabbi er avbildet med en rød jødestjerne på brystet). Mange restriksjoner for jødisk aktivitet ble fastsatt.
Pave Paulus
IV gjorde i 1555 Romas jødiske kvarter om til et fengsel. Mellom soloppgang og solnedgang var portene i muren rundt kvartalet låst. Ghettoen var som en konsentrasjonsleir (jfr. forfatteren Sam Wagenaar i boken Juderna i Rom, 1974). Helt fram til
1848 levde Romas jøder under fornedrende vilkår. De ble tvunget til å overhøre en omvendelsespreken (misjonspreken) en gang i uken, og slike fant sted gjennom flere århundrer.
Avslørende illustrasjoner og skulpturer av kirken og synagogen finnes i mange middelalderske kirker og katedraler. De er monumenter over kirkens ufattelige barbari og ondskap. I et glassmaleri i Tyskland har synagogen bind for øynene,
brukken stav og rir på et esel. I katedralen i Strasbourg har synagogen bind for øynene, knekket stav og lovtavlene i hendene (1240). På en prekestol i domkirken i Erfurth kjemper kirken med lanse mot synagogen, som rir på en gris
og kjennes igjen på jødehatten (1400). På en freske i en kirke i Bologna er det såkalt «Levende Kors» flankert av kirken og synagogen. En arm som kommer ut fra korset gjennomborer synagogen, som sitter på en bukk
(1421).
https://no.wikipedia.org/wiki/Judensau
Mellom 1100- og 1400-tallet ble Spania gjenerobret fra islam. Overalt fant det sted tvangsdåp, noe jødene fikk lide for. Døpte jøder, som hånlig ble kalt «marranos»
(= svin), ble mistenkt for å holde fast ved jødedommen i hemmelighet. Tusenvis av «marranos» ble brent på bål av den særskilte Inkvisisjonen i Spania, som var opprettet hovedsakelig for å forfølge døpte
jøder som i hemmelighet holdt fast ved den jødiske religion. Kirken samarbeidet nært med kongeparet Ferdinand og Isabella i bestrebelsene på å utrydde disse døpte jødene.
I 1492 ble 185.000 jøder utvist fra Spania. Mange av dem fant tilflukt i Det osmanske riket.
For å avverge faren for «kjetteri»
utviklet de spanske teologene læren om blodets renhet. I følge denne forble en døpt jøde fremdeles jøde, og var derfor en fare for samfunnet. Det
ble besluttet at døpte jøder for framtiden ikke skulle få inneha offentlige embeter, og at døpte jøder ikke skulle få utøve verken legens, kirurgens eller apotekerens yrke (ettersom de alltid forsøkte å
myrde kristne...). Til og med marranenes barnebarns barn ble forfulgt av Inkvisisjonen. I nesten 400 år var det kristne samfunnet i Spania nærmest besatt av denne forestillingen, som ikke ble avskaffet før på 1800-tallet.
(Mot slutten av 1400-tallet var Spania etablert som en kristen stat. Etter Kristoffer Columbus sine reiser til Amerika ble det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika
og Vestindia lagt under det mektige spanske kongedømmet Castilla).
«Humanisten» Erasmus av Rotterdam anså døpte jøder for å være
enda farligere enn udøpte («En gang jøde, alltid jøde»). De var den kristne verdens usynlige fiende. Hans omtalte toleranse omfattet ikke jødene. Martin Luthers antijødiske politikk i boken fra 1543 («Om
jødene og deres løgner») er karakterisert som det mest forbitrede antijødiske skrift i hele den kristne litteraturen.
Pave Pius V (1504-1572) videreførte
den antijødiske politikken, som ble utviklet av Ferdinand og Isabella i Spania. Han fikk ideen å utvise alle jøder fra Kirkestaten, på samme måte som katolske konger allerede hadde gjort i Frankrike, Spania, Portugal og England.
Men noen kardinaler mente at ghettoen i Roma burde bestå som symbol for den vrede Gud alltid huste mot det jødiske folk.
Pius V var ikke den første herskeren som fordrev
jødene: I 1497 ble de utvist fra Venezia. I 1516 og 1550 ble de utvist fra Genova. I 1540 ble de utvist fra Napoli, og i 1597 fra Ferrara og Milano.
(Mye av dette har jeg sitert og skrevet
om før, men det må gjentas og gjentas).
--------------------------
De
siste årtier har det oppstått en bemerkelsesverdig allianse mellom kristne og muslimske Israel-fiender. Staten Israels opprettelse ble i det forrige århundret omtalt som en «kreftsvulst» i den arabiske verden.
Delegitimering av staten Israel inngår i voldsomt aggressive anti-Israelske kampanjer, hvor av mange frivillige organisasjoner
deltar (også med finansiell støtte fra europeisk-vestlige myndigheter). Det er påfallende hvordan disse – også FN - benytter en helt annen standard i sine fordømmelser og moraliseringer over Israel enn overfor andre stater.
Man kan spørre: er kongedømmet Jordan en mer legitim stat? Det er påfallende hvordan Jordan holdes utenfor Midtøsten-forhandlinger. Majoriteten av innbyggerne
er palestinere! Hvordan er deres vilkår i Jordan? Jeg anbefaler leserne å studere hvordan denne staten kom i stand.
Jordan OKKUPERTE Vestbredden og Øst-Jerusalem fra 1945
– 1967, Egypt Gazastripen. I denne perioden bodde det svært få jøder i disse områdene, og et særskilt «palestinsk folk» hadde ingen hørt om. Den arabiske liga med Arafat som frontfigur oppfant denne folkegruppe,
tenkt midlertidig og strategisk. Arafat selv var av egyptisk herkomst.
«Kampen om arven og himmelens gunst»
I tidlig historie frakjente de kristne jødene deres tilknytning til «det hellige land». Kirken omtalte
seg som «det nye Israel». Jødene ble fortalt at de var forkastet og fordømt av Gud, som nå hadde utvalgt seg et nytt folk: de kristne. De påberopte seg å være Abrahams (åndelige) rettmessige arvinger.
Som kirkehistoriker Karlheinz Dezschner lakonisk skriver et sted: «Gud kunne jo ikke ha to utvalgte folk». Eller som Hallvard Ruis boktittel lyder: «Kampen om
arven og himmelens gunst. En bok om jødenes skjebne og de kristnes ansvar».
Boken er forøvrig ganske unik fordi den er skrevet av en prest. Han går ikke utenom de
stygge detaljene i kirkens historiske jødehat. Det var åpenbart et friere åndsklima for 30 – 40 år siden.
http://www.nb.no/nbsok/nb/733ea5f7fdc170bed79c7282cc4a956a?index=1#0
Også palestinere mener å spore sitt opphav tilbake
til Abrahams (ektefødte) sønn: Ismael, som Abraham fikk med den egyptiske trellkvinnen Hagar (Sarah hadde passert fruktbarhetens aldersgrense). Abraham var da 85 år gammel.
Om
konsekvensene ikke var så tragiske, kunne vi smile av den infantile rivalisering om arveretten til den legendariske patriark og stamfar: Abraham. I følge legenden var Abraham sønn av Sem (en av Noahs sønner). Han ble angivelig
175 år gammel, og ble gravlagt i Hebron. Hans hustru Sarah ble som kjent besvangret på mirakuløst/underfullt vis, etter et besøk av tre engler. Hun fødte sønnen Isak.
Underfull besvangring er altså ikke noe spesielt for Jesu mor, som ble gravid etter et besøk av engelen Gabriel. Da må nevnes at også Jesu slektning, døperen Johannes, ble født på underfullt
vis. Slike myter kjennes også fra andre religioner. Ekstraordinære personer («heroer») måtte ha et ekstraordinært opphav, både menneskelig og guddommelig.
Jesus er i følge Nicæneum «sann Gud og sant menneske». Dette er ingen myte i offisiell kirkelig lære, men et ufravikelig dogme, en udiskutabel Sannhet. Dogmet gjentas og gjentas i Apostolicum hver eneste søndag.
Jesus har to ulike stamtavler. Hos Matteus føres linjen til Josef, hos Lukas til David. I følge kirkens jomfruhistorie er Jesu rettmessige far Guds Ånd og/eller engelen Gabriel. Men det er nok
langt mer historisk sannsynlig at Josef var Jesu biologiske far.
Det er ellers litt pussig at Jesus aldri selv forteller om sin underfulle unnfangelse. Fortalte Maria ham aldri at hun ble besvangret av Guds ånd/engelen
Gabrel? Han forteller heller aldri hvordan han opplevde det å være både «sann Gud og sant menneske».
Her er forøvrig en ganske morsom
harselering over de fantastiske, mirakuløse historiene om Jesus.
http://www.biblen.info/Jesus.htm
Den bysantiske kirke og «det hellige land»
«Som hellig land for kristenheten fikk Palestina med ett en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion
under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden i Palestina varte til 636.
På
400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem, som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Høydepunkt finner vi i keiser Justinians (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem...Pilegrimer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området, ofte på steder der det
tidligere hadde vært romerske templer. Klostrene, med flere tusen fastboende munker, representerte en ny arkitektonisk byggeform...
For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere, mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne.
Flere anti-jødiske lover og forordninger ble innført. I begynnelsen av 400-tallet ble det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkatembedet,
som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra Kirken. Jøder fikk ikke adgang til byen Jerusalem...
De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte allerede i 634, og i 638 falt også Jerusalem».
https://snl.no/Oldtidens_Palestina
Den romerske og senere kristen-bysantiske EROBRING og OKKUPASJON - og noen århundrer senere den muslimsk-arabiske - hører vi lite om i de pro-palestinske «historiefortellinger».
Århundrer senere får vi de grusomme korstogene, hvor Palestina blir en krigsskueplass med kristne og muslimer som aktører (de siste mest som ofre for korsfarernes brutalitet).
De tallrike okkupasjonsmaktene gjennom historien blir underkommunisert trolig fordi det forstyrrer bildet av jødene som okkupanter. I den offentlig medieskapte «historiefortelling» skal og må jødene fremstilles som «fremmede»
inntrengere, rasister og brutale koloniherrer. Ordet OKKUPASJON skal bare brukes om Israel.
Jeg siterer Wikipedia:
«Det
er funnet spor etter jøder i Israel-området fra 3 400 år siden, fra da religionen ble dannet. Navnet «jøder» kommer av deres røtter i Juda. Gjennom sin lange historie har jødene flere ganger blitt spredt
for så å vende tilbake fra eksil...
De romersk-jødiske krigene førte til at Jerusalem ble ødelagt av Titus og den romerske hæren i år 70 e.Kr.,
og den påfølgende spredningen av det jødiske folket. Den andre jødiske revolusjonen i 135 e.v.t. førte til at Jerusalem fikk navnet Aelia Capitolina, og Juda ble kjent som Palestina frem til korsfarertiden.
Da Storbritannia ødela Det osmanske riket i det 20. århundre, begynte de igjen å bruke navnet «Palestina». Opprettelsen av den jødiske staten Israel førte likevel til
at navnet blir brukt på forskjellige deler av området. Jødene fortsatte å se på landet Israel som sitt åndelige hjem og Det lovede land. Selv om folketallet varierte, var det i dette tidsrommet alltid et jødisk samfunn
i landet.
I løpet av KORSTOGTIDEN ble jøder massakrert, brent levende eller solgt som slaver. Folkemordet på jødene startet da korsfarerne reiste igjennom Europa
og fortsatte igjennom Det hellige land».
-------------------------
Selv om store
deler av GT handler om israelittenes/jødenes vandringer, bosettinger og opphold i denne regionen i krig og fred - og den faktiske historien forteller at de i flere bølger ble okkupert OG fordrevet fra dette landområdet – driver palestinske
aktører og myndigheter (med pro-palestinsk vestlig støtte) utrettelig propaganda for å benekte jøder/israelere deres historiske og religiøs-kulturelle røtter og tilknytning til dette landet.
Nå er det palestinerne som hevdes å være den opprinnelige befolkning i Israel, selv om det knapt finnes noen holdepunkter i Koranen eller i historien. Israel/Palestina og Jerusalem har ingen eller minimal betydning
i Koranen. Igjen: et særskilt «palestinsk folk» oppstår ikke før på 1960-tallet. Men i språk, kultur og religion skiller ikke palestina-araberne seg fra sine arabiske brødre i de nærliggende områder.
Araberne var i hovedsak et nomadisk folkeslag som vandret til og fra i hele dette området. Store deler av dette tørre, karrige landområdet var ikke spesiet tiltrekkende for de arabiske nomader.
Det
arabiske kongedømmet Syria (Stor-Syria) er verdt å se nøyere på. Både Libanon og Palestina var i en periode del av det historiske Syria, som pleiet nær kontakt med Egypt. Under osmanene besto «Stor-Syria» av
Syria, Libanon, Palestina og Transjordan, og var delt i de tre provinsene (vilayet) Aleppo, Beirut (senere også Tripoli og Saida) og Damaskus, hver styrt av en guvernør, samt det selvstendige distriktet Jerusalem. Inndelingen vedvarte til det
osmanske rikets oppløsning 1918.
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor-Syria
http://www.aftenposteninnsikt.no/6-juni-2011/syriana
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtoesten/100-aar-siden-stormaktene-tegnet-opp-grensene-i-midtoesten/a/23685265/
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/streken-som-forandret-midt%C3%B8sten-1.723094
Dette er et nært historisk bakteppe vi hører lite om. I nyere tid søkte mange
arabere fra flere omliggende land arbeid i Palestina/Israel, som det vi kan kalle gjestearbeidere eller arbeidsinnvandrere.
«De fleste palestinske arabere er etterkommere
av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.
Arabiske
omreisende arbeidere ble innført av ottomanerne og det britiske mandatstyret (som beseiret ottomanerne i 1917) for å arbeide på prosjekter knyttet til infrastruktur: Havnen i Haifa, jernbane mellom Haifa-Qantara (1918), Haifa-Edrei (1905),
Haifa-Nablus (1914) og Jerusalem-Jaffa (1892), militære installasjoner, veier, steinbrudd, drenering av sumpland etc.
Den jødiske innvandring fra 1882 skapte en økonomisk
oppgangstid som tiltrakk seg både legal og illegal arabisk arbeidskraft. Den arabiske befolkning i Haifa steg fra 6.000 i 1818 til 80.000 i 1919 som resultat av arbeidsinnvandring, modernisering (igangsatt av den britiske okkupasjonsmakten) og etableringen
og utvidelsen av jødiske bosettinger – som forsterket infrastrukturen og behovet for arbeidskraft. Utbruddet av den første verdenskrig forsterket både etterspørsel etter arbeidskraft og strømmen av omreisende i området
vest for Jordan-dalen.
I henhold til den britiske Peel-kommisjonen av 1937 er ”veksten i den arabiske befolkning mest markant i urbane områder på grunn av jødisk
utvikling og oppbygging. Sammenligning av folketellinger foretatt i 1922 og 1931 viser en økning i Haifa på 86 %, i Jaffa på 62 %, i Jerusalem på 37 %, mens rene arabiske byer som Nablus og Hebron kun økte med 7 %, og i Gaza
var der en reduksjon på 2 %”.
BOKBRENNINGER
Når noen i dag tar til orde for sensurering av religiøse
tekster er det nødvendig igjen og igjen å minne om kirke-kristendommens «synder» og forbrytelser også på dette felt.
Rekken av sensurbestemmelser
i Danmark-Norge med protestantismens innføring kan leses i Øystein Rians nylig utgitte bok.
Ensrettingen var nærmest total. Konge- og kirkemakt krevde troskap og underkastelse av borgerne (rettere: undersåttene).
Gjennom den katolske
middelalder ble ikke bare mennesker brent på bålet. Også «kjetterske» bøker.
I en bulle utstedt i 1239 befalte pave Gregorius IX at samtlige eksemplarer
av Talmud skulle beslaglegges. Selv om jødene var blitt forvist til samfunnets utkanter var de meget intellektuelt aktive: de skrev tusentalls bøker om filosofiske og teologiske emner. Standhaftig trosset de sine motstandere. Selv ikke når
de ble angrepet og drept, gav de opp sin dypeste overbevisning.
Paven og biskopen visste at talmudstudiene alltid gav nye krefter til motstand. Derfor gjorde de alt for å få denne
kilde til å tørke ut. Gregorius IX’s angrep på hebraisk litteratur var ingen tilfeldighet. Mange av hans etterfølgere førte samme politikk. Dagen før den jødiske pinsefeiringen år 1322 ga pave Johannes
XXII ordre om høytidelig brenning av alle eksemplarer av Talmud. For å sette en ekstra spiss på det ble minst en jøde brent sammen med bøkene.
I 1553 ble alle
hebraiske bøker i hjem og synagoger beslaglagt. Aksjonen ble kronet med en høytidelighet 9. sept. (på den jødiske nyttårsfesten). Pave Julius III (1487-1555) anordnet en storstilt autodafé på Campo dei Fiori (en
plass sentralt i en bydel i Roma), der man brente litteratur av et hundretalls jødiske forfattere. Et par dager senere befalte Inkvisisjonen alle katolske fyrster, biskoper og inkvisitatorer å beslaglegge og brenne Talmud. Tusenvis av bøker
av jødiske forfattere ble kastet på bålet, under presteskapets salmesang.
I år 1559 befalte pave Paulus IV at all jødisk litteratur skulle gå
opp i røyk. Pave Pius V lot brenne 20.000 eksemplarer av Talmud. Den pavelige kampanjen mot hebraisk litteratur varte i århundrer. Her befinner vi oss på 1500-tallet, godt inne i renessansens og reformatorenes tid».
Den kristne religion og kirke, som angivelig støttet den (natur)vitenskapelige tenkning, tolererte altså ikke jøder, jødedom eller jødisk
litteratur!
De pågående lærde ny-apologeter og «myteknusere» i dagens offentlighet bør forklare seg om disse vanvittige bokbålene.
Hvorfor var jødenes eksistens så utålelig for de kristne at deres skrifter måtte brennes, de selv isoleres i ghettoer og utvises fra land etter land?
Herom er
de TAUSE!
I senmiddelalderen oppstod den kristne legenden om «den vandrende jøde»: AHASVERUS. Denne skikkelsen ble av «Gud» (les: romerkirken) dømt
til å vandre hvileløs omkring på jorden. Grunnen var angivelig at denne (imaginære) jødiske skomaker hadde hånet Jesus på hans lidelsesvei og nektet ham hvile utenfor døren sin... År 1602 kom myten
om «den vandrende jøde» inn i verdenslitteraturen gjennom et verk av Christoff Creutzer, trykket i Holland. Legenden finnes i utallige varianter, og den inneholder mange innslag av jødehat.
Forbannelsen som det jødiske folket bar med seg siden «mordet på Guds Sønn», medførte landsforvisning, å bli jaget fra land til land uten å få noe varig bosted. Dette var en
av mange forskrudde ideer og oppfinnelser i den kristne morbide fantasi. Det fulgte mange andre.
De vanvittige anklager mot jødene om ritualmord, hostiekrenkelse (skjending
av nattverdbrødet) og brønnforgiftning kjenner vi fra middelalderen. For jødene var konsekvensene grusomme. De ble jaget, drept og massakrert. Det skulle komme mer, som raseteoretikernes ville ideer på 1800-tallet og skriftet «Sions Vise Protokoller» (1905). Dette skriftet ble spredt i store opplag under den russiske revolusjon, også brukt for å rettferdiggjøre pogromene
som fant sted mellom 1918 og 1920, særlig i det sørlige Russland. Skriftet ble oversatt til mange språk.
I USA lot bilfabrikanten Henry Ford skriftet oversette
og publisere i 1927 (lenge etter at det var påvist å være et falskneri). Hitler og hans tilhengere benyttet seg av dette skriftet for å motivere til jødeforfølgelser. Julius Streicher, red. av Der Sturmer, fortsatte å
publisere utdrag av «protokollene» helt til Det tredje rikets siste dager.
Etter 2. verdenskrig er teksten blitt oversatt til arabisk og blitt spredt i arabiske land. I 1963 kom
boken ut i et nytt spansk opplag, som ble sendt anonymt til deltakerne i Det andre vatikankonsil for å prøve å hindre den katolske kirke i å endre sin antijødiske politikk.
De tre skrifter som har hatt mest ødeleggende virkning for jødene er sagt å være Martin Luthers skrift «Om jødene og deres løgner», «Sions vise protokoller» og Hitlers «Mein kampf».
(Jeg vil legge til: Det nye testamente og kirkefedrenes skrifter)
UNDERTRYKKING, SENSUR OG ENSRETTING I DANMARK-NORGE
La meg til slutt sitere noen avsnitt fra Øystein Rians bok, som også er påfallende
fortiet i offentligheten:
«Et viktig formål med sensuren var å hindre bøker som avvek fra den autoriserte teologien. Da politimesteren i København i 1691 fikk en omfattende instruks, ble han pålagt å overvåke religionsforholdene i hele Danmark, at ingen falt fra den herskende kirken, og at ingen eide
noen religiøst forargelig bok på dansk eller tysk.....
Ensretting av skolene ble i høy grad praktisert i flere hundre år, og i hovedsak ble også den øvrige
uniformeringen virkeliggjort.....Den eneste gang myndighetene holdt på å miste kontrollen, var med haugianerne, men selv da endte det med en gjenetablering av den kongekirkelige orden.
Jødene
I følge kong Fredrik 2. fremmedartikler 1569 måtte alle utlendinger som ikke bekjente seg til den lutherske læren forlate landet innen tre dager.
Hvis de ikke gjorde dette, skulle de straffes med døden og miste alt de eide. Kristian 4. ville trekke økonomisk fordel av jødenes dyktighet og utstedte individuelle beskyttelsebrev til jødiske kjøpmenn som kongen ville som
forretningsforbindelser.
Fredrik 3. strammet inn jødepolitikken i 1651. Han utstedte da et generelt forbud mot at jøder ferdes i hans riker, men de kunne oppnå dispensasjon
ved å skaffe seg individuelle leidebrev. De som ikke hadde leidebrev ville bli bøtlagt, og de som anga en jøde fikk belønning.
Økonomiske grunner tillot etter
hvert den jødiske minoritet å etablere seg i (imperiehovedstaden) København (250 familier rundt 1800) . I motsetning til Danmark fikk Norge ingen minoritet av mosaisk tro – ensrettingen her ble mer fullstendig enn i Danmark-Norge.
Holdningen til dem var grunnleggende diskriminerende, noe som gav seg utslag i dårlig behandling......
Slavene
Fra 1671 var Danmark-Norge en slavestat med en slavebefolkning på tre vestindiske øyer og deltakelse i handelen med slaver fra Afrika. Men hvordan stilte teologien seg til dette?
Var ikke alle mennesker skapt i Guds bilde med likt verd?
De som deltok i undertrykkingen av afrikanerne som slaver, la stor vekt på at de var
uforbederlige hedninger, og at de derfor var Djevelens skapninger. Dette synet hadde også teologer som skrev om dette, dermed var det lite håp om å drive arvesynden ut av afrikanerne, og for 1755 ble det ikke tatt noe initiativ til å
omvende slavene til kristendommen fra offielt dansk hold.
I Sanhed til
Gudfrygtighed skrev Erik Pontoppidan 1738 at mennesket i syndetilstanden har en avskyelig likhet med Satan, så her kjenner vi igjen samme oppfatning som preget synet på de hedenske afrikanerne.
På øya St. Thomas drev misjonen en plantasje, kalt Bethel, og de håndhevet en like streng og brutal disiplin som andre slaveeiere – ironisk nok ble få av deres egne slaver omvendt; de fikk trolig avsmak for sine herrer. Misjonærene
preket ubetinget lydighet, også mot eiere som mishandlet dem...De som opptrådte trassig, ble stengt ute fra menighetsmøtene og måtte be om forlatelse og love bedring. Oppsynsmennene skulle innrapportere alle fluktforsøk til
misjonærene som straks advarte slaveeierne, og så ble fluktplanleggerne hardt straffet.
Den kristent inspirerte bevegelse i Storbritannia siste tiår
av 1700-tallet for å forby slaveriet fikk aldri noe motstykke i Danmark-Norge. På begynnelsen av 1800-tallet, gjentatt i 1835, ble det fastslått i embetsverket og domstolene at slavene var sine eieres lovlige eiendom. Folketellingen i 1801
nevner over 50 negerslaver i København. Dette utløste ingen protester fra den lutherske kongekirken».
(sitat slutt)
Se også denne lenke
http://www.apollon.uio.no/artikler/2008/kirken-slaveriet.html
«I mai 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens paragrafer 2, 4, 12, 16,
21, 22 og 27, som alle berører forholdet mellom staten og Den norske kirke, det såkalte «kirkeforliket». Endringen ble kunngjort i statsråd 15. juni 2012, og fristilte i praksis kirken fra staten».
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeordning/historiske-endringer-i-grunnloven/
https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=41052
§2 i Norges Grunnlov 1814 - 1851:
«Den evangelisk-lutherske
Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Retten til religionsfrihet kom inn i Grunnloven så sent som i 1964.
§2 og §16 i Norges
Grunnlov 2012:
«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
«Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og
understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»
--------------------------
01.08.2016 (revidert i ettertid)
G. Ullestad