Det kristne påskebudskapets ekstremisme

 

Den kristne påskehøytiden - den årlige komedie - er over, og vi kan tillate oss noen refleksjoner. Mange aviser har igjen opptrådt som kirkens talerør. Jesus-dyrkelsen må beskyttes for enhver pris. Den sikrer kirkemaktens autoritet.

En ekstrem ideologi forkynnes fra prekestoler og mediespalter gjennom påskeuken. Det er «unntakstilstand» i landet. Alle kritiske røster har å tie! Det er kirkens viktigste begivenhet og grunnleggende dogme som feires, og det norske folk forlanges å bøye seg i lydighet.

For barn blir påsketiden presentert slik

http://www.barnogtro.no/trosopplaering-i-hjemmet/tips-til-hoytidene/paasketiden 

1. påskedag er offentlig flaggdag! Det norske flagg heises for Jesu (fysiske) "oppstandelse»: historiens største bedrageri! Mange har i vår tid gjennomskuet løgnene og bedraget. En nylig undersøkelse avslører at nær 50% av befolkningen ikke «tror på Gud».

Igjen og igjen ser vi at kirkemaktens aktører feigt unnviker å gi en nærmere definisjon og presisering av begrepet "gud", eller personen "Gud". Den kristne "Gud" er ingen abstrakt ide, men en halvt menneskelig, halvt guddommelig mannsperson kalt "Jesus Kristus". 

Og her er han, den fysiske og historiske mannsguden de kristne har feiret denne påskeuken:

https://www.google.no/search?q=jesus+kristus&biw=1366&bih=583&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=iFs6Va6HB4PIyAOJ34GIDw&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAQ

 

Hvorfor stilles ikke heller spørsmålet: «Tror du på Kristus»?

Trolig vil svarprosenten bli høyere dersom spørsmålet presiseres slik:

«Tror du at Jesus fra Nazareth ble unnfanget ved Den hellige Ånd, født av jomfru Maria, sto opp fra de døde, for opp til himmelen, sitter ved Gud Faders høyre hånd, skal siden komme igjen for å dømme levende og døde?»

Dette står skrevet i Apostolicum, som bekjennes hver eneste søndag i landets luthersk-evangeliske kirker (Nicæneum er mer detaljert). Dette er den kristne kirkes grunnlov, dens ideologiske "partiprogram". Dette er kirkens og den kristne religions ekstremistiske bekjennelse:  en jødisk oldtidsprofet er opphøyet til «Gud selv», universets skaper, verdens hersker (konge og keiser), frelser og dommer.

Det er ikke kirkens avledende homofiliproblem, men Den norske kirkes hjemmeside man bør studere.  

http://kirken.no/

Homofili er morsomt nok ikke et eget tema på Den norske kirkes nettside, mens den samme kirke i den "folkekirkelige" offentlighet - åpenbart i forståelse med mediene - har en strategisk interesse av å promotere homofili som den store og eneste "sak".

(Når kirken selv skriker så høyt om denne sak, år etter år, må vi forstå det slik at kirken ikke ønsker å bli forbundet med noen annen sak).

Les særlig emnene: "Om trua", "Jesus Kristus" og "Kyrkjemøtet 2015" (med særlig vekt på "Den norske kyrkja sitt grunnlag").

Her ser vi hvor forstenet og reaksjonær kirken er. Og ikke minst hvor politisk den er!  

 

http://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/dokumenter_vedtak/Kyrkjemotet-09.04.2015---15.04.2015-Trondheim/

 

Motsatt alle menneskeskapte ideer og tankeretninger, er kirkens "partiprogram" uforanderlig og udiskutabelt. «Vår Herre Jesus Kristus», uttaler de kristen-troende i kor. Den som tviler på «sannheten» i bekjennelsens steinharde postulater og ikke bøyer kne for Herren, skal kastes i torturkammeret. Straffen skal være «pine uten ende» - i samsvar med Jesu lære i evangelieskriftene (les Matteus-evangeliet og Augustana). 

 

"FIKK ISLAMHETS I KIRKEN"

(Vårt Land 21.04.2015) 

 

Det er selvsagt helt i tråd med den (offisielle) evangelisk-lutherske lære når det under en kirkelig gudstjeneste i Vestfold fylke - i Søndre Slagen kirke - ble utdelt et hefte med "islamhets". At negative karakteristikker av Islam ble delt ut i Søndre Slagen kirke, samstemmer godt med Den norske kirkes offisielle, hatefulle bekjennelsesgrunnlag.

(Confessio) Augustana har i art. 1 og 17 - med statlig sanksjon - vedlikeholdt fordømmelsen av og straffetruslene mot muslimer ("muhammedanerne") i 500 år i vårt land! Ingen kirkelige prester eller biskoper har offentlig tatt avstand fra dette heslige læreskriftet. Her er det ikke bare religionshat, men også sekterisk hat Den norske kirke stadig lærer og forkynner gjennom dens grunnlovsfestede (avskyelige) evangelisk-lutherske lære.

(Les de første artikler i Augustana).

Det er mange "branner" kirkens teologer og Vårt Lands redaktører og journalister strever med å slukke. Men Janus-ansiktet består. Kirken taler konstant med "to tunger". Eller, med et mer moderne ord: dobbeltkommunikasjon. 

På Verdidebatt har Vårt Lands kristen-ortodokse redaksjon gjennom mange år godkjent utallige aggressive, hatske debattinnlegg og kommentarer med brodd mot islam. De fleste av dem fra hengivne, nidkjære kristen-troende debattanter. Vedtatte normer for anerkjente presse-etiske retningslinjer brytes glatt når kirkens dogmer utfordres.

Vi ser det gang på gang: de kristne opererer ut fra sitt eget religiøs-kristne "paradigme". Kommunikasjonen bryter sammen fordi de kristnes språk og tankeverden ikke korresponderer med vår felles-menneskelige virkelighet: logikk og erfaring.

Særdeles interessant er det at en av forfatterne (og hennes mann) bak dette famøse, avslørende heftet "topper nominasjonskomiteens liste før valget av bispedømmeråd i Tunsberg bispedømme".

Denne meget avslørende hendelse i kirkerommet forteller oss at de såkalte "dialogprester" og "dialogkirker" står overfor et enormt ("paradoksalt"?) forklaringsproblem: å forene "religionsdialog" med "islamhets" i kirkerommet er selvsagt ikke lett å begrunne rasjonelt.   

----------------------  

 

Utallige er de som har fått sitt liv formørket, fratatt livsgleden, på grunn av kirke-kristendommens nådeløse, djevelske «Gud».

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».

(Joh. 3:18) 

Vi kan unnskylde dommedagsprofeten og oldtidspredikanten Jesus hans mytologiske villfarelser for 2000 år siden. Hans grandiose selvbilde må forstås ut fra en religionshistorisk og psykologisk synsvinkel - for å yte ham den rettferdighet han fortjener (som historisk person).

Men! kan vi unnskylde kirkens opplyste lederskap (biskoper) og troslærere (teologer), som I DAG vedlikeholder Jesu primitive voldseskatologi, og dyrker ham som «Gud» -  og som ufeilbarlig, overmenneskelig forbilde?

--------------------     

 

Den norske kirke har dette år (igjen) uhindret fått utbre sitt mytologiske «påskebudskap», uten kritiske motforestillinger. Alt som berettes om prosessen frem mot Jesu korsdød presenteres som enestående og unikt i verdenshistorien. 

Kirkelig teologi viser liten interesse for historiske fakta. At millioner på millioner mennesker historisk-faktisk har endt sitt liv etter ufattelig lidelse og tortur, betyr fint lite for den kristne kirke.

Den lidelse og terror den kristne kirke selv har påført menneskeskeheten gjennom 1700 år i Europa og på andre kontinenter, vekker forbausende liten interesse hos kirkelige historikere og i Vårt Lands redaksjon. Det er ikke mye empati eller barmhjertighet vi møter i den kirkelige historieskriving.

Kirkemaktens kynisme er forferdende! 

De grusomme, dokumenterte detaljer om århundrers og årtuseners terror har kirken fortrengt og utradert fra sin offisielle glansbilde-historie.

Det kirken tier og hvisker om, må vi tale høyt om.

Et aktuelt eksempel er hekseprosessene i Finnmark, som såkalte "historikere" stadig søker å forklare og begrunne ut fra utenom-religiøse forhold, slik som "handelsutvikling, klima, ideologi, nordområdepolitikk og ­fiskeværstruktur".

http://www.vl.no/kultur/istid-med-menneskeb%C3%A5l-1.351251

Det tiltaler nok Vårt Land at kristen lære og ideologi, som demonologien, ikke omtales spesielt. Vi kan heller ikke stole på våre digitale oppslagsverk (som på religionsfeltet helt klart er kirkelig-ideologisk styrt).  

https://snl.no/.search?query=demonologi&x=14&y=11 

...og kun to setninger på norsk Wikipedia

http://no.wikipedia.org/wiki/Demonologi 

...og ingen referanser til Jesus og "senjødedommens" DUALISME - med "djeveltro" og "demonlære" som integrerte bestanddeler i et forrykt verdensbilde - utbrodert og videreført av kirkelærere i det påfølgende årtusen i det kristnede Europa.  

http://no.wikipedia.org/wiki/Demon 

Vi skjønner at det er kirkens folkekirke-teologer som her "sensurerer" med hard hånd. Det er et ypperlig eksempel på den fortielse og historieforfalskning kirkens teologer bedriver. De har så stor (medie) makt at de ennå kan manipulere norsk offentlighet.

Om den kirke-kristne "djevelen" (!) kan vi lese i artikkelen nedenfor, skrevet av TF-teologen Turid Karlsen Seim.   

https://snl.no/djevel%2Fi_kristendommen  

 

 

"LENGTER ETTER DOMMEDAG"

http://www.vl.no/nyhet/lengter-etter-dommedag-1.320786   

 

Avisen Vårt Land har i kjent avledende stil publisert en oppsiktsvekkende reportasje om dommedags-forventningene i IS (som ligner forbausende på KRISTENDOMMENS langt eldre og mer gjennomtrengende "eskatologi").

Men avisen Vårt Land unnlater (beleilig) å opplyse leserne om den "senjødiske" apokalyptikeren Jesu forskrudde dommedagsprofetier i evangelieskriftene OG den senere kirke-kristendommens "sykelige" endetidsforestillinger og dommedagsbevegelser gjennom middelalderens mange, mange århundrer (jfr. bl.a. "millenarismen": tusenårsriket).

 

Også "statskirkens" og "folkekirkens" store lærer og autoritet Martin Luther mente at endetiden og dommedag var nært forestående:

"Jeg tror Jesus snart vil besøke Tyskland, slik dets vantro, ugudelighet og forakt for evangeliet gjør det fortjent til".

"Jeg har enda et år å preke, men jeg er redd jeg ikke vil leve så lenge. Jeg håper jeg vil oppleve den ytterste dag, og vet at den står for døren".

"Jeg forestiller meg, og er sikker på, at englene allerede har fått rustningen på og er i ferd med å trekke på seg harnisken og spenne visiret fast. Dommedag står for døren, og englene ruster seg til strid. De kommer til å styrte tyrkerne og paven i helvetes avgrunn".

"...verden er sannelig ond! Den kan ikke bestå lenge, for da ville Skriften ta feil. Men den har hittil alltid fått rett, og det tror jeg den vil få nå også".

"Dommedag står for døren. Kalenderen er til ende...Firmamentet og himlenes gang saktner og nærmer seg slutten. Elben har hatt samme vannstand i et helt år; det er jo også et tegn".

Når Jesus kommer vil "luften være full av engler og hellige, som vil lyse klarere enn solen. De vil sveve i luften med Kristus midt blant seg, og sammen med sine hellige vil han meddele dommen over de fordømte, som sitter nede på jorden hos djevelen og bever og skjelver.."

"...Som Herren sier i Matteus 24: "Alle folkeslag på jorden skal jamre seg". Men der skal ikke vi være, om Gud vil, men paven, kjetterpakket, de onde blant adelen, onde borgere og bønder som nå driver på som de vil, forfølger evangeliet og steller i stand alskens ulykke. Det vil de måtte betale for, mens vi som som nå må krype for dem og gråte og jamre, vi vil le og se på at de blir kastet i helvetet sammen med djevelen".

"På dommedag kommer de fortapte gudløse til å være under jorda og derfra på en eller annen måte skue de saliges herlighet, for at de skal pines enda mer".

"Gud vil frelse bare en tiendedel av menneskene; dette følger av Moselovens forskrifter om tiende".

--------------------   

Endetidsforestillingene i norsk og "vestlig" kristenhet er høyst levende også i dag. Kirke-kristendommens fatalistiske historiesyn og samfunnssyn (med røtter i Jesu mytologi, dualisme, eskatologi) gir seg mange utslag. Hanne Nabintu Herlands pessimistiske samfunnssyn er bare et av flere eksempler blant profilerte kristelige skribenter i vår offentlighet (såkalt normoppløsning og seksuell umoral inngår ofte som "endetidstegn"). Man bør ellers merke seg at de kristne jevnt over har svært vanskelig for å tilkjenne de siste århundrers historie- og samfunnsutvikling positive verdier og vurderinger.

Dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth ville stått fullstendig fremmed for den såkalte "skapelsesteologien" moderne teologer har klekket ut. Det er desto mer interessant at kristne teologer må gå til den utskjelte, ugyldige "gamle pakt"  (Det gamle testamente) - profetskriftene - for å finne det framtidshåp Jesus selv manglet.  

--------------------   

 

Reformasjonstidens overtro og brutalitet på 1500-1700-tallet kan man få et aldri så lite innblikk i her (alle som mener at den muslimske verden trenger en "luthersk reformasjon" bør besinne seg). 

"I samtidens demonologiske forestillinger var Finnmark selve Helvetes inngang. Den franske demonologen Jean Bodin hevdet rett ut at all djevelskap kom fra nord. Polarmenneskene sendte sin skadetrolldom utover hele Europa. Ifølge Bodin kom djevelskapen med nordavinden. Dette var nok forestillinger som hadde bred aksept blant demonologene.

Bodin var forfatter av den mest brukte heksemanual på 1600-tallet, benyttet av jurister og embetsmenn over hele Europa...Det var selvfølgelig ikke bare samer som ble anklaget for trolldom i Finnmark. Samene var faktisk i mindretall. De fleste som ble anklaget og dømt var kvinner med norsk bakgrunn. Mens de fleste menn som ble anklaget og dømt i Finnmark hadde samisk bakgrunn...

Trolldoms- og hekseprosessene viser noen viktige, men ofte glemte sider ved de religiøse forhold i Norge etter reformasjonen. I rettsreferatene fra trolldomssakene dukker det opp mange sider ved folketro...først og fremst de mange magisk-religiøse forestillingene.

Samtidig må vi huske på at troen på Det onde og Djevelen med alle hans demoner var en integrert del av alle menneskers forestillingsverden og virkelighetsforstelse på 1500- og 1600-tallet".

 

"Blasfemilovgivningen har sin opprinnelse i den religiøse lovgivningen etter reformasjonen. Ordet "gudsbespotter" er et juridisk begrep som vi finner så tidlig som i Kirkeordinansen fra 1537.

Reaksjonen mot bespottelse og umoralsk adferd ble skjerpet i løpet Christian IVs tid, blant annet ved innføringen av kirketuktsordningen av 1629. Den foreskrev straffereaksjoner som bannlysning, bøter eller gapestokk. I ekstreme tilfeller kunne straffen for gudsbespottelse være døden...

I kong Christian Vs Norske Lov av 1687 står det at på den som spotter Gud, hans ord eller sakramentene, skulle tungen "...levendis af hans Mund udskæris, dernes hans Hoved afslais (avhugges) og tillige med Tungen sættis paa en Stage".

Straffene for denne type lovbrudd ble stadig strengere utover på 1600-tallet".

(Amundsen/Laugerud: "Norsk fritenkerhistorie 1500 - 1850", Humanist Forlag 2001)

 

DET HELLIGE SAKRAMENT: "BLODMYSTIKKEN"   

 

Bare Jesu ("Kristi") lidelse interesserer kirken, for den er sakral ("hellig") må vite. Guddommelig "lidelse" er noe helt spesielt: et mysterium, kanskje? Den fremstilles som vakker og heslig på samme tid - fremfor alt ikke sammenlignbart med noen menneskelige tildragelser eller erfaringer. 

Jesu (guddommelige) lidelse dyrkes og opphøyes hver eneste langfredag i påskeuken, ofte på grotesk og uanstendig vis. Som vi vet: når den kristne drikker Jesu blod, forener han/hun seg med "Kristi lidelse, død og oppstandelse".

Dette gjentakende primitive kirkelige ritual - nattverden - er dypt frastøtende og ekstremistisk!

Men DÅP og NATTVERD er den kristne kirkes to viktigste sakramenter, og den teller omhyggelig antall døpte og antall nattverdgjester.

Kan man undre seg over at antall aktive kirkegjengere er lavt i vår tid - at stadig flere kirker nedlegges? Årsaken ligger klart i dagen: det moderne menneske finner kirkens liturgi, ritualer, symbolikk og teologi fullstendig meningsløs.

I den kirke-kristne blodige og blodtørstige forestillingsverden blir kristenmenneskets lidelser gjerne tolket som en nødvendig etterfølgelse av "Kristi lidelse", mens det verdslige menneskets lidelser er blitt utlagt som en konsekvens av arvesynden (jfr. Augustin og Martin Luther).

Der er altså to forskjellige typer "lidelser" i verden: den første er ønskverdig og høyverdig, den andre er en forbannelse. Når munker og nonner gjennom historien pinte, pisket og straffet seg selv, oppfattet de seg som "Kristi etterfølgere". De ble "helliggjort" (mange helgenkåret) gjennom den lidelse de påførte seg selv.

For de kristne stanset historiens hjul i Palestina for 2000 år siden. Tiden har stått stille. Avisen Vårt Land er et glimrende eksempel. Forsøket på å etablere en slags samtidighet mellom fortid og nåtid er dømt til å mislykkes. Jesu forkynnelse og virksomhet gir bare mening innenfor hans eget snevre kulturmiljø i oldtiden.  Å trekke ham ut av hans egen tid - slik kirken har gjort i mer enn 1700 år - viser ikke bare FORAKT for den historiske Jesus, men for vår menneskelige og jordiske eksistens som alltid er underlagt begrensninger.

Det er trist å registrere hvordan flere toneangivende medier servilt underkaster seg kirkemaktens teologisk-dogmatiske interesser. Historisk-faktisk redelighet og nøkternhet må vike for (kristelige) infantile følerier.

Dette skjer i år 2015, etter at de samme medier meget heftig har forsvart religionskritikkens legitimitet i det offentlige rom – i ytringsfrihetens navn. Men det gjaldt kanskje bare det franske satiremagasinet «Charlie Hebdo» og dens karikaturer av "islamismen" og islams profet, Muhammed, og ikke kristendommens dogmer og/eller oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth? 

 

"CHARLIES VENNER" I NORSKE (LUTHERSK-EVANGELISKE) MEDIER

 

Når skal alle høyrøstede "Charlies venner" i medieverdenen trekke frem kristendomskritikken?

Denne påske har kirken, så og si uten korrigerende motstemmer, uhemmet fått utbre seg i våre medier på en sjelden eksaltert måte. Har det kanskje utgått et bud fra  "Charlies venner" i vår norske medieoffentlighet at den kristne kirkes "påskebudskap" ikke skal kritiseres, karikeres eller framstilles i satiriske tegninger og tekster i norske papiraviser?

Er det ikke også ganske merkelig at vi kort tid etter den verdensomspennende kirkelige påskefeiring på ny møter den velkjente konfrontasjon med islam - i form av en utstilling av Muhammed-karikaturer i delstaten Texas  (beskyttet av 40 politifolk)?  

Jeg siterer TV2's nettavis nedenfor, som i likhet med journalister og reportere i  norske medier (ukritisk og ukommentert) har plukket opp denne nyheten fra NTB.

"Det er den islamkritiske organisasjonen American Freedom Defense Initiative som arrangerer utstillingen. Utstillingen er et resultat av en tegnekonkurranse kalt «tegn profeten», som hadde en førstepremie på 10.000 dollar (76.000 kroner).

Organisasjonen ledes av Pamela Geller og Roberg Spencer, som begge ble sitert i manifestet til terroristen Anders Behring Breivik...

Hovedtaler var den høyrepopulistiske, nederlandske politikeren Geert Wilders".

Det skulle være interessant å vite hvor mange av disse frontfigurer i dagens "høyrepopulistiske" og "islamkritiske organisasjoner" som betegner seg som kristne.

Eller, kulturkristne kanskje? 

Norske medier (redaktører og journalister) kan selvsagt vanskelig kritisere denne famøse utstillingen, når de selv gjennom mange år gjennomgående har hyllet retten til å publisere Muhammed-karikaturer - i ytringsfrihetens og religionsfrihetens navn. Vi kan vel ane en viss forvirring, eller forlegenhet kanskje? Det er forbløffende TAUST og STILLE om Muhammed-karikaturene i det sterkt kulturkristne Texas.

Fra Wikipedia har jeg sakset noen avsnitt om denne sterkt kristen-protestantiske delstaten, med en lite ærerik historie:

Texas er en del av det sterke konservative evangelistisk-protestantiske Bibelbeltet i USA. Texas har også den største prosentandelen kristne i USA. 

Det meste av Øst-Texas, Sentral-Texas og Nord-Texas er bebodd av hvite protestanter, som hovedsakelig stammer ifra Storbritannia. Store deler av både Sentral-Texas og de sørøstlig-sentrale områdene av delstaten er bebodd av hvite som stammer ifra Tyskland. 

Afroamerikanere har historisk bodd flest i Øst-Texas. Dette var historisk hovedområdet for bomullsproduksjon  og slavearbeid.

I 1870- og 1880-årene ble indianerstammene drevet ut med makt...Texas er den delstaten som benytter seg mest av dødsstraff i USA.   

Når noen muslimer uttaler at "slike publiseringer er Vestens måte å ydmyke islam på", er det vanskelig å si seg uenig.  Det er verdt å merke seg:  det kristne Vesten har ingen lignende erfaringer med "Jesus-karikaturer" fra muslimsk-arabiske land (heller ikke fra jødisk hold).

Nei, hvorfor skal man da også latterliggjøre oldtidsprofeter, årtusener etter deres levetid? DE bærer da intet ansvar for hvordan ettertidens maktpersoner og religionslærere gjennom århundrer har (mis)brukt dem?

(Både MOSES, JESUS og MUHAMMED bør få hvile i fred i sitt  hjemlands jord).  

At mange mennesker har mistet livet i denne skrekkelige, uverdige og unødvendige religionskrigen mellom islam (den muslimsk-arabiske verden) OG kristendommen (den kristen-europeiske/vestlige verden) - mellom den angivelig onde Muhammed og den gode Jesus, mellom den "usiviliserte" islam og den "siviliserte" kristendom - betyr visst ikke så mye.

Hvordan er vi kommet dit hen at Muhammed-karikaturer er verdt å dø for? Vi trenger ikke MARTYRER av noe slag!  

Når retten til å krenke og tåle krenkelser (et fryktelig ord!) i mange sammenhenger er blitt selve "lakmustesten" på ytringsfrihet, er den selv blitt en karikatur. Å knytte en slags "krenkelsesrett" til ytringsfriheten er i seg selv en KRENKELSE!

--------------------------

 

Det er interessant at de såkalte "ny-ateistene" (hvem har skapt dette ordet?) har fremkalt en enorm mobilisering på verdensbasis fra kristenfolket, hvilket klart nok viser hvor truende "ny-ateismen" har virket på den vestlige kristenheten. Den kristne intelligentsia har spydd ut kristen-apologetisk litteratur i rekordfart, også i vårt land. 

Kristendommen er utfordret som aldri før. Kristne teologer og apologeter kan ikke lenger - i vitenskapens navn - gjemme seg bak en subjektiv "tro" ("troen alene"). De tvinges ut på den offentlige arena, hvor de selvsagt må opptre med saklige argumenter og begrunnede påstander - på lik linje med øvrige akademikere og samfunnsaktører. Det er en helt ny situasjon for kirkelige teologer, forkynnere og apologeter, som nesten all sin tid har vært beskyttet mot innsyn og kritikk fra utenverdenen. Deres lenge bevoktede, uangripelige festningsmurer har falt.

På Vårt Lands Verdidebatt opptrer flere skarpe (religions)kritikere, som stadig utfordrer kirke-kristne debattanter, språklig-logisk og argumentativt. 

Vi venter nå på et svar på Rune Foshaugs meget rimelige, tydelige og direkte utfordringer til den kristne ny-apologeten Håvard Nyhus på denne tråden

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11571986/ .

Vi er flere som venter utålmodig på Håvard Nyhus' svar, han som på sin profil omtaler seg som "spaltist og kommentator i Vårt Land, NRK P2, Dagbladet, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende". Som  profilert (kristelig) skribent og spaltist i hele 5 medier - med velkjent arroganse - har vi selvsagt god grunn til å skru opp våre forventninger. For undertegnede er det av særlig interesse å få klarlagt hvordan Nyhus stiller seg til det kristne gudsbildet:  inkarnasjonen - treenigheten - kristologien.

Man må alltid være klar over at kristendommens sterkt antropomorfiske gudsbilde skiller seg vesentlig fra andre religioners gudsoppfatning. Den kristne guden er identisk med en historisk mannsperson: Jesus fra Nazareth. Denne mannsguden  - kalt "Jesus Kristus" - er det de kristne kirker verden over har feiret denne påske.

---------------------       

 

Sofistikerte, høyteknologiske vestlig-kristne dødelige BOMBER over muslimske land de siste ti-årene er vel ikke nettopp uttrykk for den kristne verdens selvuttalte ønsker om fred og dialog med en konkurrerende religion?

Er det ikke litt rart at kristne hjelpeorganisasjoner (med sine millionlønninger, som den profilerte Jan Egeland) er så raske og ivrige etter å "rydde opp" i det splittende kaos de vestlig-kristne militære invasjonsstyrker har forårsaket i land etter land i Afrika og Midtøsten/Asia?

En nærmere kritisk undersøkelse av aktivitetene til bl.a. Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Redd Barna er høyst på sin plass. Det er påfallende hvordan utallige kristne misjonsorganisasjoner og "bistandsarbeidere" strømmer til katastrofeområder. Det er slett ikke sikkert at de er ideologisk nøytrale, som man så gjerne vil tro. Den kristne misjonsiver bærer mange masker.

----------------------   

 

Avisen Vårt Land har denne påsketid overgått seg selv i euforisk babbel. Det er noe desperat over den kirke-kristne offensiv, som vel kan skyldes at alle piler peker nedover når det gjelder oppslutning om den såkalte «folkekirken».

NRK2 viste en interessant programserie i 3 deler, produsert av BBC, som avslører avgrunnen mellom historikeren og teologen. Siste episode var, etter mitt syn, umåtelig klargjørende (visuelt og verbalt). "Jesus, kristendommens hærfører" var en meget treffende tittel. Tre megetsigende ord avsluttet serien:

«Han (Jesus) ble keiseren!»

Ja, den offisielle kristendommen er en «keiserreligion», og den kristne kirke er en «keiserkirke». Men den opplysende BBC-dokumentaren forhindret likevel ikke at NRK pøste ut med (ukritisk) kirkelig forkynnelse og propaganda.

 

«PÅSKE + PASJON – 64 dager – med kulturopplevelser»

(jfr. Den norske kirkes påskeprogram, annonsert bl.a. i Vårt Land)

 

Hva i all verden har kirkens steinharde dogmatikk med "kultur" å gjøre? Vi kaller da ikke politiske ideologier og doktriner for «kultur»?

Få eller ingen mediekritikere eller religionshistorikere spør HVA kirkens bekjennelse og teologi faktisk handler om. De er forbausende tause, lydige og lojale.

Kulturopplevelser, dialogkirker og progressiv kristendom (for ikke å si begrepet "kulturell kompleksitet", introdusert av H. Moxnes) er noen av flere nye betegnelser Den norske kirke og dens teologer kanskje håper skal lokke «folket» til kirkerommet (helst til å bli kirke-lojale bibellesere).

Jeg finner ikke bedre, avslørende eksempler enn TF-professor Halvor Moxnes. Han er etter mitt syn en ypperlig representant for den historieløse, anti-vitenskapelige teologisk-dogmatiske agenda.

Jeg siterer ham:

"Den viktigste endringen i lesningen av Det nye testamente kom ved at forskerne gikk bort fra å forsøke å lese tekstene objektivt.

I stedet begynte forskningen å ta hensyn til ikke bare tekstens egen kontekst, men også leserens kontekst.

– I forhold til disse nye lesningene er det et sentralt poeng at tekstene ikke har noen mening i seg selv, men at meningen blir til i møtet mellom tekst og leser, der leseren har en aktiv rolle".

Dette betyr vel ganske enkelt at kirkelig-teologiske bibelforskere, som Moxnes, tilkjenner seg ikke bare en "aktiv" (les: subjektiv), men en "autoritativ" rolle i de nye lesningene av bibeltekstene, som f.eks. Det nye testamente? 

Fordi tekstene "ikke har noen mening i seg selv" (et absurd utsagn), må teologene konstruere meningen for potensielle bibellesere. Når vi vet at det er den kirkelige bekjennelse og dogmatikk som styrer teologenes lesning, er det lett å avvise dem som (autoritativ) mellomfortolkende instans.  

http://religioner.no/det-nye-testamentet-med-nye-oyne/ 

Moxnes sier at han håper denne boken kan gi leserne (hvilke lesere?) hjelp til å få en slik aktiv holdning i forhold til Det nye testamente.

– Det er den eneste måten Det nye testamente kan ha en framtid på, sier Moxnes.

Er det Moxnes' (subjektive) lesning som skal garantere Det nye testamentets framtid? For noe sludder! Den kritisk-objektive historieforskning har tilført uvurderlige innsikter det siste århundret om jøden Jesus OG hans samtids religionshistoriske utvikling, på et historisk-vitenskapelig grunnlag.    

Det nye testamente trenger ingen framtid. Bibelskriftet (NT) har hatt sin tid. Nøkterne, uavhengige historikere vet dette. Som så mange antikke kilder og skrifter (uansett innhold), må selvsagt også evangeliene og apostelbrevene i Det nye testamente forstås på bakgrunn av sin samtid. De er frembrakt i en helt annen tidsalder enn vår.

Uten det teologiske filter (høylydt fremført av kirke-lojale teologer) har Det nye testamente kun religions- og kirkehistorisk interesse. De to teologiske fakulteter (TF og MF), og deres indre stridigheter gjennom et helt århundre, gir mer enn god nok historisk dokumentasjon om den kirkelige teologiens smålighet, snevre virkelighetsoppfatnng og anti-vitenskapelige aktivitet.   

Den kirkelige a-historiske, opphøyde Jesus-skikkelsen har ramlet ned fra den dogmatiske pidestallen med et brak. Den historisk-kritiske forskning det siste århundret har grundig avslørt "liberalteologiens" blendverk (jfr. Albert Schweitzer og Andreas Edwien).

Historikernes og historiens Jesus fra Nazareth er nok langt mer interessant enn kirkelige teologers halvt guddommelige, halvt menneskelige "Kristus", og kirkemaktens vanvittige, spekulative teori: "Kristologi" (= læren om Kristi person og hans to naturer).  

https://snl.no/kristologi  

Kirkens paulinske engleaktige Kristus-figur tilhører mytologien.

 

 

"HJERTET ER VIKTIGERE ENN HJERNEN"

 

Det er interessant at kirkens teologer (protestanter og katolikker) fortsatt pøser ut sine livsfjerne teologiske teorier, som vel få andre enn teologene selv forstår meningen i.

På Vårt Lands Verdidebatt blir den sære interne teologiske diskusjon utvekslet mellom MF-teologer som E. Ottosen, K. Alfsvåg og H. Jørgensen m.fl. De befinner seg innelukket i sin egen tankeboble, og det ser ikke ut til at de ønsker å tre ut av denne. De holder seg med en intern sjargong, terminologi og kildebruk som helt klart virker ekskluderende. Slik er teologiens elitistiske vesen; den har aldri vært og ønsker ikke å være "folkelig".

Bibeltroskap er noe helt spesielt, uttrykt bl.a. i en 2-siders kronikk i Vårt Lands papiravis 25. august 2014: "Bibeltroskap med sekulære metoder" (forfatteren blir her presentert som "tidligere høgskolelektor i teologi ved NLA Staffeldtsgate"). 

Et mer kortfattet innlegg av samme forfatter, Anne Margrethe Saugstad, kan leses her :

http://www.dagen.no/Kristenliv/Bibeltroskap_og_fri_forskning-67641 

 

Jeg har nedenfor plukket ut noen avsnitt fra Saugstads kronikk i Vårt Land:

"Poenget er ikke å oppgi den historisk-kritiske metode, men å ta den til fange under lydigheten mot Kristus".

"Vi må huske på at som kristne har vi en forståelseshorisont som ikke-kristne mangler. Det kristne mennesket kan forstå både det verdslige og det åndelige, og kan altså delta i den akademiske diskusjon fra flere sider".

"Vi må skjelne mellom to typer teologisk virksomhet. På den ene siden en slags "gamle Adams teologi"...På den annen side står den kristne teolog som, skjønt han eller hun også er preget av synden, er gjenfødt til å forstå og regne med det som hører Guds rike til. Han/hun har en priviligert adgang til en ny og annen dimensjon i tilværelsen".

Kristne utdanningsinstitusjoner har i følge professorale (teologiske) skrifter, som Saugstad refererer til,følgende som mål og visjoner:

"...dannelse av det kristne mennesket, som dypest sett handler om å skape disipler som kan hjelpe andre til å bli disipler av Jesus Kristus. Praksis-orientert teori som skaper handling, er det viktigste: disiplinering, modellering, resonnering, radikal omvendelse, empati og ikke minst - begeistring...

Nytenkning av kristen utdannelse tar mer retning av dannelse enn informasjon...hjertet er viktigere enn hjernen. Det er derfor først og fremst hjertet som skal formes, dannes, utvikles...Å kjenne, dvs. erfare Kristus, er en betingelse for å forstå de tekstene man skal studere".

Den senere tid har vi i våre offentlige medier støtt på slike underlige formuleringer som "å tenke kristent" (Espen Ottosen) og "det kristne blikket" (Klassekampens katolske pater).

 

------------------------ 

 

Den svært dominerende, intrikate "samlivsetikken" (i katolsk og luthersk versjon) synes teologisk uløselig. Men teologene holder dette tema varmt - kanskje for å avlede oppmerksomheten fra andre langt varmere og mer eksplosive tema?

Norske TF-teologer sitter stadig "på gjerdet". De hopper bare ned fra gjerdet når homofili blir tema (deres yndlingstema): de har ikke så mange andre "saker" å profilere seg med.

 

Elisabeth Thorsen, prest i Oslo domkirke, gjør et tappert forsøk på å gi religionene "et menneskelig ansikt".

Med hvilken rett og autoritet snakker en kristen prest og teolog på vegne av RELIGIONENE?

Er ikke Thorsen, som evangelisk-luthersk prest, forpliktet på Nicæneum, Apostolicum og Augustana?

Les den pinlige kronikken hvor det personlige, almenne selvfølgeligheter OG kirke-kristen teologi/forkynnelse sauses sammen i en uhåndterlig, ubegripelig materie.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Prest-skriver-Gi-meg-en-kirke-a-puste-i-Vis-meg-en-apen-Gud-7984702.html

 

Merk Thorsens høyst oppsiktsvekkende avsnitt nedenfor. Hun fikk sitt "prestekall" FØR hun var fire år gammel!  

"Overlatt til en kaotisk hverdag fant jeg et støttepunkt i Gud. Ja, mer enn det: Jeg fant et sted å høre til, et liv. Alt dette skjedde før jeg var fire år, og plutselig en av disse dagene, sto jeg på kjøkkengulvet og sa til min mor: «Jeg vil bli prest!»  

 

 

Det er "vakkert å tro"... trosbekjennelsen er "vakker"...

 

Jfr. Gro Steinsland i Klassekampen, også Håvard Nyhus som opptrer som spaltist i flere medier: Vårt Land, Dagbladet og Stavanger Aftenblad.

Ja, også skuespilleren Linn Skåber har latt seg halsløst rive med.   

http://pauluskirke.org/aktuelt/item/130-linn-sk%C3%A5ber-reiser-hjem-til-paulus 

 

Aftenposten har den senere tid fremhevet avisens meget unge skribenter, i stedet for å invitere ANSVARLIGE biskoper til å avklare for avisens lesere HVA den evangelisk-lutherske (folke)kirke faktisk lærer og forkynner.  

Er det en 18-åring (og umyndige tenåringer) Aftenposten nå bruker som "alibi"?

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Det-er-modig-a-tro-7900306.html 

 

Det vi også kan merke oss er at NTB (og andre medier) ikke inviterer andre "ekspertkommentarer" enn KIFOs forsker Pål Ketil Botvar og MF-teologen Silje Kvamme Bjørndal til å kommentere den innledningsvis nevnte undersøkelse. Med få unntak hyler de samstemt i kor, alle våre medier. Det er kirkelig ensretting vi møter.

http://skaperkraft.no/?post-writer=silje-kvamme-bjorndal 

 

Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) blir presentert slik:

http://www.kifo.no/ 

http://www.kifo.no/?id=266086 

 

-----------------------   

 

Straks etter den «stille» påskeuken, bryter rabalderet løs i kirken, akkurat som vi kunne forvente. Den uverdige homofili-saken kjøres ut atter en gang og befester den endeløse monotonien i Den norske kirke (jfr. også fjorårets Kirkemøte).  

Noen av oss ble ganske forskrekket da NRK1 i påskeuken hadde invitert biskop Ingeborg Midttømme – «homo-motstanderen» - som lørdagsgjest. På selveste påskeaften valgte altså NRK å fremheve denne «konservative» (hel-dogmatiske) biskop, som nå er kommet i sentrum for nye bruduljer.

Stakkars biskop. Stakkars kirke. Stakkars NRK. Stakkars Kirkemøte.

Verken motstandere eller tilhengere av homofile/likekjønnede vigsler i kirkerommet kan henvise til Jesu autoritet, fordi han ganske enkelt ikke har omtalt homofili med ett eneste ord.  

(Derfor kan de tillegge ham meninger og holdninger han ikke har uttalt. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig at teologer i det 21. århundret VET så mye mer om Jesus enn hans nærmeste etterfølgere).

Det kan tenkes at homoseksualitet ikke var særlig kjent eller utbredt i Jesu samtid, eller i det sektvesen han tilhørte. Men datidens autoritære patriarkalske mannsforbund, dets privilegier og hierarkier, var Jesus godt innforstått med - som også den senere kirke. Jesu billedbruk og lignelser er i mange henseende en gjenspeiling av den tids autoritære mannssamfunn - i mange av Jesu lignelser modell for gudsbildet og gudsriket.

Kristendommen er en utpreget mannsreligion. Kirkens bekjennelse, lære og teologi er da også skapt og utformet utelukkende av menn. Vi hører aldri om kvinnelig deltakelse ved offisielle kirkemøter, konsiler og synoder gjennom århundrene.  

Med Martin Luthers rabiate kvinnesyn var det nok umulig for ham å tenke seg en kvinnelig prest eller biskop. Gjennom mer enn halvannet årtusen forsto altså ikke kirkens store teologiske autoriteter Jesu "evangelium" RETT, slik den "liberale" fraksjon av kirken i dag mener den gjør det.   

Heller ikke den lange paverekken gjennom årtusener har vel da forstått "Skriften" RETT når det gjelder kjønnsspørsmålet (likestilling, samliv og seksuell identitet)?  

Alle kirkeledere (biskoper) og kirkelærere (teologer) har altså TATT FEIL i nær 2000 år? Det er bare MF-professoren Sturla Stålsetts "kirkeparti" i år 2014-15 som har forstått Jesu egentlige "mening" i evangelieskriftene (skjønt Jesus selv aldri skrev et eneste ord). Er det slik vi skal forstå situasjonen?  

Først etter årtusener med intense bibelstudier (og Den hellige ånds veiledning?) har det siste århundrets "liberalteologer" forstått hva Jesus egentlig mente om kvinnespørsmålet og homofili...Men materialet, skriftgrunnlaget, er syltynt og tolkningene meget tendensiøse.

Vi må ha for øye at Jesus var langt mer LOVTRO (!) enn Paulus, og derfor kan vi anta at han ville ha uttalt seg minst like fordømmende om homoseksualitet som Paulus. Like lite som Paulus fra Tarsus, kan selvsagt Jesus fra Nazareth skilles ut fra sin samtid. Han var like mye "barn av sin tid" som Paulus og andre senere religiøse ekstatikere og fanatikere. Det er svært mange av dem i kirkens historie.

Jesus tilhørte en eskatologisk-apokalyptisk bevegelse som betraktet Adam – Guds Sønn – og de utvalgte som mannspersoner: "Guds sønner». Motsatt den første (mannlige) Adam, som brakte ulykke over menneskeslekten gjennom seksualakten i Edens hage, skulle den annen (mannlige) Adam bringe frelse og forløsning gjennom KYSKHET.

Jesus uttrykker ingen (positiv) interesse for menneskelig seksualitet, foreldrekjærlighet eller familieliv. - Som heller ikke den senere katolske kirke (dette i sterk kontrast til jødisk religion: jødedommen).  

Klostervesenet fra 2-300-tallet har nettopp "sølibatet" som en av flere livsvarige forpliktelser. Fra år 1074 krevde Den katolske kirke sølibat av sine prester.

http://www.katolsk.no/tro/tema/sakramenter/artikler/solibat 

"Sølibatsdisiplinen ble forbedret under keiser Karl den Stores tid, men ble igjen svekket fra det 9. årh. I det 11. årh. engasjerte pave Leo IX, Victor II og Gregor VII seg for sølibatet. Pave Gregor VII forbød gifte prester å delta i gudstjenestelige handlinger, og krevde at hustruer og konkubiner til geistlige ble adskilt fra dem".

"Under pave Innocens II kom det i 1139 en lovgivning som fastslo at ordinasjonen var et diriment ekteskapshinder, det vil si at biskoper, prester, diakoner eller subdiakoner ikke var istand til å inngå rettslig gyldige ekteskap (c. 40 C. 27 q. 1; jfr. Alexander III, cc. 1 4 X 3, 32). Overfor subdiakonene gikk pave Alexander III mildt frem, men pave Coelestin III oppløste en subdiakons ekteskap som hadde bestått i mange år og hadde frembragt flere barn".

---------------------

 

"I kristendommen har den sterke tradisjonen som ser seksualitet som en form for urenhet også motivert sølibatet".

"Kyskhet er en av de syv dydene i katolsk lære, i motsetning til dødssynden begjær".

Som Edwien har påpekt supplerer Jesus aldri uttrykket "Guds sønner" med «Guds døtre», og bruker heller ikke betegnelsen «Guds barn» om de som skal bli borgere i hans himmelrike.

«I sitt ulykkelige håp om at kristendommens gud tross alt er på deres og likestillingens side, klamrer de kvinnelige teologer og kristne kvinnesakskvinner seg til noen ord av den andre av sine store motstandere i Det nye testamente: den «oppstandne» mann fra Nazareths apostel, Paulus: Dere er alle Guds sønner ved troen på Kristus Jesus...Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle ett i Kristus Jesus».

(Gal. 3: 27-28)

«...For Paulus som for Jesus er alle troende «Guds sønner», ikke bare mannen, men både «mann og kvinne». Også kvinnene skal gå opp i dette høyere, religiøse hankjønnsbegrep, fellesbetegnelsen for Gudsrikets borgere:  «Guds sønner»...

Det norske Bibelselskap har forfalsket teksten, ved å skrive «Guds barn», der hvor grunnteksten har hankjønnsuttrykket «Guds sønner». Jfr. Mt. 5:9, 5:45, Lk. 20:36, Jh. 12:36, Rom. 8:14, 9:26, Gal. 3:26, 4:5, jfr. Heb. 2:10, 12:27».

Edwien påpekte disse forfalskninger i en Oslo-avis for mange tiår tilbake. Den jødiske betydning av gudssønn-begrepet som fromhetstittel på Jesu tid redegjorde han deretter for i et eget kapittel i boken Idékampen, s. 128-137 og påtalte forfalskningene på ny i Dogmet om Jesus, note 25.

Men Bibelselskapet fortsatte ufortrødent sine forfalskninger i 1959, 1975 og 1978.

Jfr. Andreas Edwiens bok: "Jesus i konflikt med menneskerettighetene", 1979. Skriftet kan studeres nærmere her:

http://home.online.no/~edwien/menneskerettighetendel1.cfm

"Jesus som talsmann for kvinnediskriminering og mannshovmod", slik et av kapitlene i boken lyder, er nok ikke så lett å fordøye for såkalte frigjøringsteologer, feminister, kristen-sosialister, folkekirkelige og progressive teologer. Kort sagt: alle som dyrker oldtidspredikanten Jesus som et (overmenneskelig) ufeilbarlig etisk-humanistisk og sosial-revolusjonært ideal.  

---------------------     

 

Se her hvordan «Åpen kirkegruppe» manøvrerer

http://apenkirkegruppe.org/homo-kristen/bibelen-og-homofili-hvordan-kan-vi-lese/ 

Den tvetydige religionsviter og professor Dag Øistein Endsjø, selv homofil, sier at kristendommen (ikke overraskende) «er den mest sexfiendtlige religionen».

http://forskning.no/religion-seksualitet/2009/04/engler-sex-og-demoner 

Vi kan vel i dag konstatere at det er i overveiende kristne og muslimske stater utenfor Europa at de homofile stadig blir trakassert og straffeforfulgt. Og ja, også i det kristen-ortodokse Russland.

Jeg siterer Endsjø:

«Om vi ser på Det nye testamente, som er den ytterste autoriteten i kristendommen, så er det ganske oppsiktsvekkende at direkte forbud som Jesus har lagt ned, blir oversett av kristne. Jesus sier at skilsmisse er totalforbudt bortsett fra ved utroskap, men nå godtar Den norske kirke og mange andre kirkesamfunn skilsmisse selv for biskoper. Religiøse autoriteter gjør hele tiden valg i forhold til hva de vil fordømme eller godta».

Så konkluderer professor Endsjø slik:

«– Det er ikke noe i religionen i seg selv som tilsier hvordan seksuallivet skal styres. Det kan styres alle veier ut fra et religiøst utgangspunkt».

Hva er «religionen i seg selv»?

Jo da, det er nettopp den kristne religion – i seg selv – som i årtier har skapt og skaper strid og uforsonlige fronter innad i kirken. Hvordan mener Endsjø at "Skriften", LÆREN – teologien –  og HISTORISK DOKUMENTASJON kan utskilles fra kristendommen "i seg selv"?

Hva gjenstår dersom vi fjerner bibelen, alle kirkefedres læreskrifter, bekjennelsene OG historisk dokumentasjon om den kristne kirkes faktiske maktutøvelse gjennom mer enn halvannet årtusen?

«Religionen i seg selv»?

Hva gjenstår dersom vi fjerner alle politiske teorier, politiske manifester OG historisk dokumentasjon om totalitære samfunnsdannelser?

«Ideologien i seg selv»?

 

"...Da debatten om homofili og Kirken skled ut"

(Hanne Marie Pedersen-Eriksen, Aftenposten 22. april og Verdidebatt 23. april)

 

Den norske kirke har "sklidd ut" for mange, mange tiår siden, for ikke å si: for mange århundrer siden. Den har demonstrert tydelig og pinlig (og offentlig!) at den ikke er i stand til å håndtere det for oss enkle (etisk-rettslige) homofilispørsmålet, slik den heller ikke har klart å håndtere andre sosial-etiske problemstillinger det siste århundret.

Kirken har gjennom hele sin historie demonstrert at den ikke har MORAL!  

Den norske kirke har ikke klart "å leve med ett syn", nå heller ikke med "to syn". De monotone gjentakelser, kvelende og drepende, bekrefter ganske riktig at kirken lider av alvorlig "oksygenmangel". Den er i konstant indre strid (langt inn i bispekollegiet), og den har ingen PAVE som kan "skjære gjennom". Når lutherske teologer i stort antall konverterer til katolisismen, kan vi anta at det er "enhetskulturen" de lengter etter: de faste former og den sterke mann. Når tvilen blir uutholdelig tilbyr pavens halvt guddommelige autoritet de trygge rammer den anfektede lutheraner søker.

Ekstreme meldinger og hatmeldinger florerer i de kristne miljøer, skal vi tro den lesbiske teologistudent og prest (Hanne Marie Pedersen-Eriksen), som nå er blitt flere mediers yndling. Dette er et av mange konkrete eksempler på at kirkens læreautoriteter ikke har kontroll over deres (indoktrinerte) dåpsbarn, konfirmanter og elever. Man må være klar over at de alle har gjennomgått den kirkelig-dogmatiske undervisning.

Hatet mot de ulydige, vantro og ugudelige er guddommelig sanksjonert av kirken (jfr. evangelieskriftene) OG skriftlig nedtegnet i Augustana.

"La nestekjærlighet være det bærende prinsippet for homofilidebatten, ellers har kirken tapt", skriver prest Hanne Marie Pedersen-Eriksen.

Kirkens teologi og historie gjennom mer enn 1700 år har klart demonstrert at den kristne kirke ikke forstår hva "nestekjærlighet" betyr. Kirken har tapt for årtusener siden, dvs. da den gjorde Jesus til "Gud" i Nicæa år 325 e.v.t. Den har siden vært gjennomsyret av (fiende)hat og intoleranse.

Når spørsmålet om "presteinnvielse" (ordinasjon) og "prestekall" i nevnte tilfelle overskygger solidaritet med de homofiles kamp for livet i utallige kristne misjonsland OG i muslimsk dominerte stater, kan vi bare undre oss over perspektivene og prioriteringene i den (snevre) hjemlige debatten. Mange undrer seg naturlig nok over hvorfor homofile selv er så opptatt av å få kirkelig aksept, når de (som heterofile) enkelt og greit kan gifte seg borgerlig.

Atter en gang (gjesp!) blåses "homofilisaken" opp til groteske dimensjoner i våre kristelige medier. Det hjelper ikke at Aftenposten, NRK og Vårt Land samlet fronter en ung, kvinnelig lesbisk prest (som ironisk nok blir sjikanert av sine egne trosfeller).   

Det er kanskje på tide at politikere og redaktører griper inn og setter et endelig PUNKTUM for denne meningsløse, årelange kampanje fra kirkelig hold. Når de homofile år etter år misbrukes i interne kirkepolitiske maktkamper i Den norske kirke, må noen si STOPP!

For den kristne kirkes omdømme, nasjonalt og globalt, er denne «saken» en katastrofe. Den avslører for hele verden at kirken ikke innehar noen moralsk autoritet, som den så gjerne påberoper seg og hovmodig skryter på seg. Den er fratatt all ære og troverdighet.  

Nå har nylig Den norske kirkes mektige byråkrater og administratorer samlet seg i sin lille parallell-stat: «mini-Vatikanet» (med sitt eget Storting, sin egen Regjering...et Utenriksdepartement OG egen Utenriksminister).

Noe mer åndsløst og mer «verdslig» enn et Kirkemøte kan vanskelig tenkes. Vi har fått vite at hver av delegatene til årets Kirkemøte fikk tilsendt 3,5 kilo sakspapirer (uten tvil et arbeidskrevende møte i følge Steinsland, Klassekampen 23. april).  

 

"Årets møte er en forberedelse til kirkevalget i september som kommer til å legge premisser for fremtidens norske kirke. Det er på tide at det går opp for oss 3,1 millioner medlemmer at det er nå folkekirkens framtid avgjøres".

 

Jeg tror nok ikke at "folkekirkens framtid" opptar dens 3,1 millioner medlemmer. Noe folkelig engasjement er umulig å spore. Majoriteten av dem ble tvangsinndøpt som spebarn og føler ingen tilhørighet til kirken - følgelig heller ingen forpliktelse.

Kirken verken engasjerer, tiltrekker eller provoserer. Den kjeder oss, med sin monotoni. Majoriteten av dens (passive) medlemmer er likegyldige, hvilket vel ikke betyr annet enn at kirken selv er likegyldig. Det skyldes hovedsakelig at kirken ikke har noe interessant eller relevant å si. Den har gjentatt seg selv i nær 2000 år, som den stadig gjør hver eneste søndag. Denne gjentakelsens monotoni er vi denne påske på ny blitt bombardert med. 

Det er klart vi blir trøtte av kirkens stadig masete, høyrøstede og påtrengende opptreden (ja, den "religiøse støy" er til tider nesten uutholdelig). Og særlig når kirken ikke har noe fornuftig å si! Den bare roper og skriker, gjentar sine slagord, som den har gjort det siste århundret.  

-----------------------

 

Monotonien på Vårt Lands Verdidebatt er drepende for all seriøs religionsdebatt OG kritisk tenkning, men symptomatisk for kirke-kristendommens dype krise. Den kretser evindelig rundt seg selv, sirklende rundt sine tåpelige, infantile dogmer fra oldtidens keiserkirke. Noe mer narcissistisk kan vanskelig tenkes.

På den meget interessante tråden: "Er Jesus Messias?", har ingen biskoper, fagteologer eller teologi-professorer nedlatt seg til å svare trådstarter. Høyst merkelig! Skyldes det at teologene her ikke har regien kanskje?

Det er nok et brennbart tema, ettersom heller ikke den super-lærde MF-teologen Hallvard Jørgensen har funnet grunn til å intervenere. Og det til tross for hans deltakelse i en lang debatt-serie i Vårt Land om nettopp det kristne BIBELSYNET!

Heller ikke den allestedsnærværende ordstyrer på Verdidebatt har uttalt seg på denne tråden:  Oddbjørn Johannessen. Han er meget rask med å utdele sine korte og ofte bombastiske karakteristikker på alskens tråder opprettet av den kirkelig-konservative forsamling på Verdidebatt , men er taus, spak og forsiktig når TF-teologer og liberalorienterte MF-teologer opptrer på banen. Det er ikke uten betydning at førsteamanuensis Johannessen er tilknyttet UiA (et teologisk universitet?).

Nå har vi hørt at "instituttleder for religion, filosofi og historie"   ved dette universitetet (UiA), teologen Ingunn Breistein, har hoppet over til en rektorstilling ved Ansgarskolen:

"Ansgar Bibelskole (ABS) Kristiansand er en av Norges største og ledende bibelskoler og har sine historiske røtter i Det Norske Misjonsforbunds ”Misjonsskole”, som ble opprettet i 1913. Bibelskolen skal utdanne til arbeid i kirke og menighet, skole og samfunn".

http://www.vl.no/blir-historisk-ansgar-rektor-1.353601 

http://ansgarskolen.no/ 

https://www.uia.no/kk/profil/ingunnb 

 

Kirken har utspilt sin rolle, og det nytter ikke hva den finner på av sprelske påfunn for å påkalle oppmerksomhet. Den roper etter et "folk" som ikke hører.

Alle som av plikthensyn må overvære en gudstjeneste i Den norske kirke registrerer nok raskt at det finnes "intet nytt under solen". Få lar seg blende av en glanset innpakning: språklig og rituell-liturgisk kosmetikk. Sminken kan aldri skjule dens (betente) utvekster. Verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn er den samme eldgamle mytologi, som i oldtidens autoritære keiserkirke. Denne påske er vi igjen blitt minnet om hvor stillestående og ubevegelig kirken er.

(Det er kanskje bare kirken selv som ikke forstår hvor utdatert den er?).

 

ET FELLES DEMOKRATISK ANSVAR?

 

"For første gang er Den norske kirke som folkekirke konstitusjonelt skrevet inn i Grunnloven, ved paragraf 16, i tillegg til at paragraf 2 understreker vår felles kristne og humanistiske arv. Med en konstitusjonell folkekirke har vi fått et felles demokratisk ansvar for å definere hva folkekirken skal innebære", skriver Gro Steinsland i Klassekampen.

De skandaløse paragrafene 2 og 16 er blitt vedtatt av Stortinget UTEN offentlig demokratisk debatt (men ennå ikke rettskraftige). Ble 3,1 mill. kirkemedlemmer hørt? Ble religionshistoriker Steinsland og hennes kolleger ved UiO konferert i forkant?

De fleste ufrivillig inndøpte kirkemedlemmer VET at de er uten innflytelse på Den norske kirkes bekjennelse, lære og teologi .

Den norske kirkes evangelisk-lutherske lære - Augustana - er autoritær og anti-demokratisk i sitt vesen, og den er allerede grunnlovsfestet! 

La meg sitere fra Ronnie Johansons forord i "Luthers lille brune" (2006):  

"Martin Luther er den eneste person som har fått sitt navn nevnt i Norges Grunnlov: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion" heter det fortsatt (i 2006).

Den samme Luther var en fanatisk fundamentalist, og en av historiens verste jødehatere. Han var en sann antidemokrat, som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter. Det går en klar linje fra Luther til Hitler".

Istedenfor å klargjøre hva et skille mellom "Statskirke" og "Folkekirke" historisk, faktisk og konstitusjonelt betyr (ettersom folk flest og kirkemedlemmene ikke merker noen forskjell), søker religionshistorikeren Steinsland tilflukt til religionssosiologiens begreper nedenfor.

 

"KIRKE, TROSSAMFUNN ELLER SEKT"?

 

Religionshistoriker og spaltist Gro Steinsland har i Klassekampen 23. april har avslørt seg som heftig forsvarer for "en åpen folkekirke", som hun subjektivt omtaler slik:

"... men vil man snu den negative trenden og ha en åpen folkekirke, må man innse at mange mennesker har et forhold til kirken selv om de ikke definerer seg som såkalt "personlig kristne".

Hvordan begrunner Steinsland - skriftlig og teologisk - en såkalt "åpen folkekirke"? Hva er denne INSTITUSJONENS spesifikke kristne innhold og grunnlag? 

På hvilket skriftgrunnlag skiller Steinsland "kulturkristne" fra "personlig kristne"?

Er det ikke "Kristus-troen" som definerer kristendommen?

Mange vet at det er gjennom dåpsliturgien kirken rekrutterer sine (spebarnsdøpte) medlemmer. Verken døpte eller konfirmerte barn og unge har selvsagt mentale forutsetninger for å kunne ta stilling til kirkens ENORMT kompliserte, abstrakte "troslære" (som ordinerte prester/teologer trenger 5 - 6 års universitetsstudium for å forstå).

I bl.a. Vårt Land og på NRKs nettavis er en spesiell konfirmasjonsgudstjeneste i Porsgrunn omtalt og spredt som "en fantastisk opplevelse". En konfirmant, med Angelmans Syndrom (en alvorlig grad av psykisk utviklingshemning), "snudde og gikk ned fra alteret". HAN SNUDDE RYGGEN TIL PRESTENE!

Men så fulgte prestene etter..., skriver NRK. To prester fulgte etter ham, innhentet ham og la hendene på hans hode. Se her NRK's skamløse, avslørende bilde:

http://www.nrk.no/telemark/roberts-mamma_-_-det-ble-en-fantastisk-opplevelse-1.12348916  

 

---------------------    

 

Kunne man ikke forvente at en (ojektiv?) religionshistoriker i Klassekampens ukentlige religionsspalte bidro til litt alminnelig folkeopplysning om tankeinnholdet i "den åpne folkekirkens" stadig gyldige grunnlagsskrifter? (Jfr. Nicæneum, Apostolicum, Athanasianum, Augustana, Luthers lille katekisme).

Ingen organisasjoner, foreninger eller partier holder sine vedtekter/programmer skjult for medlemmene, slik Den norske kirke gjør det. Da snakker vi ikke om en "åpen folkekirke", men om en lukket institusjon! Eller som bekjennelsen sier det:  de helliges samfunn.

"Kulturkristne" (som Klassekampens sjefredaktør?), som en stor del av medlemsmassen kanskje vil definere seg som, holder i bøtter og spann. KIRKEN SKAL ut fra sin EGENART og TEOLOGI profilere nærhet til livet selv, omfatte alt menneskelig og ikke være et hus bygget for spesielt religiøst anlagte mennesker".

 

"Spesielt religiøst anlagte mennesker"? (Hva er det for noe rart?)

Klarer ikke Steinsland å ta ordet "kristen" i sin munn? Er kanskje tanken at institusjonsbegrepet og folkekirkebetegnelsen skal oppløse eller oppheve ordene og begrepene Kristus - kristen - kristendom?

 

Hvem har bestemt at det å være "kulturkristen" - hva nå det er for noe rart - "holder i bøtter og spann"? 

HOLDER DET FOR FRELSE OG DET EVIGE LIV? VIL DEN "KULTURKRISTNE" UNNSLIPPE DOMMEN?

Hva er "nærhet til livet selv"...hva omfatter "alt menneskelig" - i teologisk forstand?

Slike upresise, svulstige formuleringer fra folkekirke-teologene og deres "klakører" i det offentlige rom er vi vel ganske godt vaksinert mot, eller hva? Kampanjen for den såkalte "Folkekirken" har pågått i mange år, nå også i Klassekampen. I mange årtier har avisspaltene vært fylt med det vi kan kalle den "ny-liberale" teologiens halsløse flukt fra den kritiske historieforskningens innsikter.

TF-teologen Jacob Jervell og hans elev, Halvor Moxnes, er gode representanter for de to siste generasjoner.  

(Den "gammel-liberale" teologi var, tross alt, mer historisk og intellektuell redelig).

Folkekirke-teologene har funnet opp en rekke nye ord. Men hvordan kommer såkalt "livstolkning" og "livmestring" til uttrykk i kirkens offisielle, autoritative bekjennelsesskrifter? Hvor ble det av det fundamentale FRELSES-spørsmålet? Er det "gjemt bort" inntil videre?

Kirkehistorien bekrefter med sørgelig klarhet at det er den autoritære institusjonelle kirke-kristendommen (i betydning: den offentlige - politiske - keiserkirke fra 300-tallet) vi står overfor i dag, også i Steinslands utydelige (subjektive) utforming.  

(Subjektiv "religiøsitet" trenger ingen institusjon, ingen dogmer eller liturgi. Ingen teologiske teorier. Den krever ingen bekjennelse, ingen innvielse. Den misjonerer ikke. Den søker ikke politisk makt. Den er ikke offentlig, men personlig og privat).

Alle som i dag leser NT's evangelieskrifter saklig og nøkternt, vil se at den jødiske endetidspredikanten Jesus fra Nazareth aldri ga instruksjoner til opprettelse av en organisert menighet, institusjon eller "kirke" (ordet forekommer ikke i evangelieskriftene). Naturlig nok, da han ventet på historiens avslutning i sin egen levetid.

Jesus advarte mot "hedningemisjon". Han var bare utsendt til de fortapte får av Israels hus...Han forkynte omvendelse og gudsrikets snarlige komme.  

Steinslands institusjons-kirke har ingen legitimitet i Jesu endetids-forkynnelse (kanskje derfor siterer hun heller ikke Jesu lære og virksomhet i Det nye testamente), men stammer fra den keiserlige (autoritære) Romerkirken, med dens vidløftige, steinharde postulater i Nicæa år 325.

Mye tyder på at religionshistoriker Steinsland har en sterk (naiv og romantisk?) romersk-katolsk orientering. Denne katolske orientering, også fra en rekke MF-teologer de senere år, er høyst bemerkelsesverdig.

 

FOLKEKIRKEN: EN INSTITUSJON. KIRKENS MEDLEMMER: VELGERE 

 

Jeg siterer Steinsland:

 

"Den norske kirke er en institusjon som i kraft av sin institusjonelle rolle og historiske tradisjon, står i en særstilling i forhold til øvrige tros- og livssyns-samfunn. Det gjelder mangfoldet av oppgaver som hører til det å være en grunnlovsfestet institusjon som skal betjene mennesker over hele landet".

 

HVA ER EN "INSTITUSJON"?

HVORFOR ER DENNE KIRKE-INSTITUSJONEN GRUNNLOVSFESTET?

HVORDAN, HVA OG PÅ HVILKET GRUNNLAG SKAL DEN "BETJENE MENNESKER OVER HELE LANDET"?

HVORFOR NEVNER IKKE G. STEINSLAND KONKRETE EKSEMPLER PÅ "MANGFOLDET AV OPPGAVER" DENNE GRUNNLOVSFESTEDE INSTITUSJON ANGIVELIG ER FORPLIKTET PÅ?

HVA ER KIRKENS HOVEDOPPGAVE? HVA ER DENS MÅLSETTING? ER "SJELENS FRELSE" ET OVERORDNET, ELLER ET UVESENTLIG ANLIGGENDE FOR STEINSLANDS INSTITUSJONS-KIRKE?

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Institusjon 

https://snl.no/institusjon 

 

"Men det som vil være viktigst for folk flest, er at den teologiske åpenheten som kreves av en folkekirke, blir ivaretatt. Ingen skal føle at man må undertegne et bestemt tros-bekjennelsesformular for å kjenne tilhørighet til kirken", skriver Steinsland.  

 

Neivel? Hvorfor består da den konfesjonelle "evangelisk-lutherske" (tros)bekjennelse i Den norske kirke? Hva betyr "teologisk åpenhet" når prestekandidater avkreves (offentlig) et lydighetsløfte og spebarn døpes til bekjennelsen?

Majoriteten av kirkens medlemmer har aldri VALGT sitt medlemskap.   

Hvorfor definerer ikke Steinsland ordet "kirke"? Ettersom begrepet sekt defineres som en "avskalling fra moderinstitusjonen og krever tilslutning til en bestemt trosformulering", oppfyller vel de protestantisk-lutherske kirker fra 1500-tallet denne definisjon?

Hvis tros- og lærespørsmål ikke har betydning, hvorfor har da katolikker og protestanter i 500 år vært splittet i to kirkeorganisasjoner?

Inkluderer en "åpen folkekirke" katolikkene?

Har begrepet "kirke" opphav i det greske ordet ekklesia, definert som «(folke)forsamling"? Eller, er det den greske betegnelsen "kyriakos" (= det som hører Herren til) vi må ha som etymologisk referanse?

"Det nordiske ordet kirke, eller på svensk kyrka, er dannet av det norrøne kirkja som stammer fra det gotiske ordet ciric, som igjen har sitt opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», kyriakos oikos (av kyrios)".

Den greske termen kyrios betyr "herre".

http://www.rikareliv.info/Kyrka%20och%20trossamfund.htm 

Sikkert er det at ordet kirke betyr noe ganske annet enn "institusjon".

Jeg anmoder leserne om å studere nøye treffene man får ved å søke opp oppslagsordet "kirke" på henholdsvis Wikipedia og Store norske leksikon (ja, også ordene "ekklesia" og "ekklesiastikk" og "ekklesiologi").

"En kirke er en religiøs institusjon som er åpen for alle som hører til et visst geografisk område", skriver Steinsland i Klassekampen.  

Ikke en kristen institusjon? Er det GEOGRAFIEN som avgjør befolkningens tilhørighet til kirken som "religiøs institusjon"? Men innenfor ett og samme geografiske område finner vi jo mange kristne kirkesamfunn og menigheter?

Hvorfor søker de ikke sammen? Hvorfor inkluderer de ikke hverandre?

 

HVA ER DET SPESIFIKT "RELIGIØSE" SOM SKILLER KIRKEN FRA ALLE ANDRE (SAMFUNNS)INSTITUSJONER?

HVORFOR OMTALES IKKE KIRKEN SOM "KRISTEN", NÅR VI VET AT INGEN ANDRE KJENTE RELIGIONER OPERERER MED EN KIRKE-INSTITUSJON (SLIK DE HELLER IKKE DRIVER MED "TEOLOGI" - I BETYDNINGEN "LÆREN OM GUD").

HVA ER HENSIKTEN MED SLIK SPRÅKLIG TÅKELEGGING?

 

Steinsland opptrer ikke som uavhengig (religions)forsker når hun avslutter kronikken i Klassekampen slik:

"Det er nå det gjelder å være med og forme folkekirken i ordets rette mening, og ikke gjøre Den norske kirke til et snevrere trossamfunn eller en sekt. En forutsetning er at vi som velgere får tilstrekkelig kunnskap om hva valglistenes kandidater står for i alle viktige spørsmål".

 

HVA ER "ORDETS RETTE MENING"?

HVA ER "ALLE VIKTIGE SPØRSMÅL"?

STEINSLAND VIL AT "VI" SKAL VÆRE MED OG FORME INSTITUSJONEN "FOLKEKIRKEN". HVORFOR SKAL VI DET?

VI FÅR IKKE EN GANG VITE HVA SOM ER "VIKTIGE SPØRSMÅL"! VI FÅR INTET GRUNNLAG Å REFLEKTERE UT FRA.

HVORFOR UTFORDRER HUN OSS IKKE HELLER TIL Å TENKE KRITISK OM KIRKE-INSTITUSJONEN OG FOLKEKIRKE-BETEGNELSEN?

HVORFOR  I ALL VERDEN VIL EN RELIGIONSHISTORIKER HA OSS TIL Å SLUTTE OPP OM INSTITUSJONEN "FOLKEKIRKEN"?

At en katolsk pater, som alternerer i samme ukentlige spalte, driver kristen forkynnelse, forstår vi jo godt. Men en religionshistoriker...i Klassekampen? 

 

 

PANIKKARTET STEMNING I DEN NORSKE KIRKE:  "Dåpen er en fin ting å ha med seg i livet".

 

Den norske kirkes ledere og lærere er for tiden veldig bekymret for dåpsnedgangen; bare 58,9 prosent av fødte barn ble døpt, meldte Vårt Land i mars dette år. Ja, uten barnedåpen vil kirke-institusjonen miste sitt "folk" og bli redusert til det den reelt er: en sekt, et trossamfunn.

Har ikke den mangeårige og meget offensive statsfinansierte trosopplæring, rettet mot barn og unge mellom 0 - 18 år, hatt den ønskede virkning? Og i tillegg: NRK's daglige andakter og ukentlige gudstjenesteoverføringer. Kirken bruker millioner på PR-byråer. For ikke å glemme storsatsingen: NRK's salmemaraton gjennom 60 timer...Hva mer kan vi vente oss av spektakulære opptrinn? 

Og likevel: "folket" svikter kirken.

Vi leser at Lademoen kirke i Trondheim 9. mai skal arrangere såkalt "drop in-dåp i Norge" (en utradisjonell dåpsfeiring: "Kirken fikser dåp og "fest" på 30 minutter").

"Årsaken er synkende dåpstall i Den norske kirke".

Den norske kirke og Vårt Land er veldig opptatt av hvor mange prosent av fødte barn som ble døpt i 2014. At arme skrikende spebarn ufrivillig døpes inn i et "kirkelig fellesskap", anfekter ikke daværende Tunsberg-biskop, Laila Riksaasen Dahl, som tvert om blir sitert slik:

"Trosopplæring er en forutsetning for dåp".

" - Vi tror dåpen er en fin ting å ha med seg i livet...", sier soknepresten i Lademoen kirke.

"Lover ny kinoreklame for å flere til døpefonten".

"Vil fjerne "Guds barn" fra dåpsliturgien".

"Kirkerådet lanserte nylig heftet "Dåpsløftet - inspirasjon til arbeidet med dåp" som del av et "nasjonalt løft".

Jeg kan ikke se at Human-Etisk Forbund/HEF, i sine interne fora, har tatt tak i denne kirkelige praksis. Forbundet har advart mot at voksne mennesker blir lurt av "alternativ behandling", men at forsvarsløse spebarn blir døpt og innviet - lurt inn i kirkelig medlemsskap for livstid - har ikke interessert HEF.

Det er i det hele tatt forbausende hvordan HEF pleier nær kontakt med andre "tros- og livssynssamfunn". Ja, også med Den norske kirke og de teologiske fakulteter.

 

DET GEISTLIGE "ARISTOKRATI"  

 

På siste kirkemøtet fikk vi bekreftet at Den norske kirke ("Folkekirken") ikke betrakter seg som et selvstendig trossamfunn eller en uavhengig frikirke, men tvert om som en SAMFUNNSINSTITUSJON (hva nå det er for noe rart).

Den oppfatter seg som integrert og uatskillelig fra DEN STATLIGE FORVALTNING. Den forlanger en egen kirkelov! Tanken på å sidestilles med andre religioner og livssynssamfunn i en felles lov, er utålelig for Den norske kirke (som stadig betrakter seg som overlegen alle andre religionsdannelser, slik K-RLE tydelig markerer).

 

"Kirken er ikke bare et trossamfunn blant andre, men også på en spesiell måte innvevd i folk og samfunn gjennom tradisjon og historie. Selvstendiggjøringen av den norske kirke handler om å videreføre den samme kirke under endrede betingelser, ikke om å nyetablere den som selvstendig trossamfunn. Dette hensynet er beskyttet i den nye § 16 i Grunnloven:

«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved lov".

"Kulturdepartementets notat understreker at Grunnlovens § 16 ligger til grunn for endringene som foreslås, og at endringene skal skje skrittvis. Vi mener dette er svært viktig, og at notatet i det store og hele peker på en forsvarlig og god måte å videreføre disse hensynene i prosessen med å selvstendiggjøre Den norske kirke.

I følge grunnlovsparagrafen vil det også etter forvaltningsreformen forbli berøringspunkter mellom statlig lovgivning og kirkens egne ordninger, samt mellom statlig virksomhet og kirkelig virksomhet.

Grunnloven legger føringer for Kirkens navn, dens innhold, dens organisasjon og dens økonomi, og den fastslår at relasjonen mellom stat og kirke skal reguleres ved statlig lovgivning. Etter reformen vil kirken være å beskrive som en særlovregulert størrelse. Vi støtter departementet i å fastholde disse premissene. Vi mener dette er avgjørende for at kirken også i fremtiden kan spille en viktig rolle i folks liv.

(Notat fra Det praktisk-teologiske seminar/PTS)

http://www.praktikum-pts.no/om/horingsuttalelser/hoeringkirkenogstaten-ettydeligskille-frapts.pdf  

 

---------------------   

 

" – Vi er i en brytningstid i kirken. Mange er usikre på hvordan kirken vil utvikle seg når den blir herre i eget hus. Hvis vi vil at kommunene skal fortsette å bevilge penger, må vi underlegge oss offentlighets- og forvaltningslov".

(Sagt på Kirkemøtet 2015)

Vi vet det så vel: kirken ønsker ikke å bli "herre i eget hus". Sterke krefter på Kirkemøtet lengter tilbake til Statens trygge favn. Uten Statens formynderskap opptrer kirken som et bortkomment, hjemløst barn. Den norske kirke - Institusjonen - klarer ikke å løsrive seg fra sin 500-årige symbiose med stats- og herskermakten (med røtter tilbake til keiser Konstantins romerkirke i oldtiden).

Den usunne, tette kobling mellom biskopene Sommerfeldt/Jørgensen/Fiske OG kong Harald - kirke og kongemakt, religion og politikk - har vi århundrers dokumentasjon på. Vi får bekreftet det vi alltid har visst:  kirke-kristendommen var og er en ideologisk og politisk bevegelse, uløselig forbundet med herskermakten. 

Frarøvet sine politiske bindinger og sosial-økonomiske privilegier blir kirken maktesløs. Bare en ørliten (kosmetisk) justering i stat-kirke-forholdet har allerede skapt skjerpede fronter og partidannelser innad i Den norske kirke. Den mangler den hersker-autoriteten som kan garantere dens overlevelse (den har ingen Pave, og Martin Luther har vært død i 500 år).

"Den norske kirke er ikke et trossamfunn på lik linje med de andre tros- og livssynssamfunnene. Vi er en samfunnsinstitusjon. Jeg er ikke med på at vi fra Kirkemøtet skal nedskrive Den norske kirke til en liten frikirke".  

(Kirkemøte, biskop Atle Sommerfeldt).

http://www.vl.no/troogkirke/biskop-m%C3%B8ter-motstand-etter-krav-om-s%C3%A6rstilling-1.350949  

La oss tilføye at biskop Sommerfeldt gjerne markedsfører seg som en såkalt "liberal", "progressiv" og "kristen-sosialistisk" biskop. At nettopp han klamrer seg fast til statlige privilegier og beskyttelse, er tankevekkende. 

Biskopene og den klerikale stand i vårt evangelisk-lutherske "statskirkeland" tilhører en forgangen "aristokratisk" stand (tett forbundet med kongehuset).

Dagbladets helgemagasin unnlater aldri å minne oss om dette. Ved kirkens høytider finner vi ofte kongelig stoff i Dagbladets Magasinet (ofte også i NRK fjernsynet). Mellom Den norske kirke, NRK og Dagbladet har det gått mange usynlige (kristelige) tråder.  

Biskop Sommerfeldts, Jørgensens og Fiskes byråkratiske og steinrike keiserkirke/statskirke (nå: "folkekirke") har vi liten interesse for.

Hva det betyr å være en "Jesu Kristi etterfølger" er det vel få som begriper når vi kjenner til Den norske kirkes rikdommer (eiendommer, formue og aksjer), biskopenes kostbare bispekapper, deres bispelønninger og bispeboliger...Ingen andre yrkesgrupper omgir seg med slik pompøsitet, prakt og luksus (bortsett fra kongehuset). Biskopene befinner seg så langt fra "grasrota" som det vel er mulig å komme.

Verken den jålete Hanne Nabintu Herland, eller den pompøse, høytlønnede biskop Tor Berger Jørgensen i Sør-Hålogaland inngir troverdighet. Sistnevntes rufsete, hippie-pregede fremtoning er ikke særlig kledelig for en avdanket "kristen-sosialistisk" biskop som har rundet 70 år. Deler av fagbevegelsen er veldig begistret for biskop Jørgensen (også for hans anti-Israelske boikott-kampanjer).   

http://frifagbevegelse.no/lo-aktuelt/folkets_biskop_327859.html 

"Denne sida ved Jesus er alltid utfordrende...", skriver biskop Jørgensen på Verdidebatt. Men den asketiske Jesus fra Nazareth er ikke mer utfordrende enn at biskopen finner grunner til å tilpasse ham den rike, velfødde (klerikale) stand han selv representerer.

Kirkens grådige materialisme kan vi alle observere. Den er lett synlig. Gjennom årtusener har kirkens geistlighet (katolsk og protestantisk) tviholdt på sine statlig økonomisk-sosiale privilegier. De vil slett ikke gi avkall på sine gode arbeidsforhold, velferdsordninger og høye lønninger.

I sitt hykleri svinger de gjerne svøpen over vår tids "grådighet" og "gjerrighet", eller det biskop Jørgensen omtaler som "en ny bekjennelse til "markedskreftene" og "kapitalen" som tenker profitt og konkurranse og som bygger opp om individuell nytelse (hedonisme) og selvrealisering".

Vi kan lett observere at kirkens geistlighet (biskoper, prester og ordinerte teologer) befinner seg meget komfortabel innenfor den materialistiske kultur vi naturlig nok alle er en del av. Jesus-dyrkerne (de "Kristus-troende") skiller seg ikke fra oss andre verken i livsstil, moralsk vandel eller materiell streben.

Når de i sin opphøyde selvrettferdighet moraliserer over vårt samfunns "defekter" (såkalt: hedonisme og råttenskap), kan vi enkelt rette speilet mot dem selv, i fortid og nåtid.  

Kirkehistorien er en endeløs oppvisning i materialistisk grådighet, umoral og vold.

Det er her fristende å kommentere Pave Frans' siste (komiske) utspill om likelønn mellom kjønnene. Paven er regjeringssjef og åndelig autoritet i en ren mannsstat, som utelukker borgerskap for kvinner og barn. Han er selvsagt INHABIL i alle spørsmål som har med kvinnesak og likestilling å gjøre. Men han forstår det ikke selv, og deri ligger den tragiske dimensjon.   

Vi kan betrakte paven som en tragisk eller komisk figur, alt etter hvilken vinkling vi inntar til denne rare, antikverte Vatikanstaten i det kristne Europa. At det i år 2015 i Vest-Europa eksisterer en kristen maskulin diktaturstat, som den katolske Vatikanstaten, viser jo bare at vi europeere ennå ikke har frigjort oss fra kristendommens tyranni.  Opplysningstidens idealer har åpenbart aldri funnet jordbunn i Den katolske kirke.

Det er knapt tillatt å kritisere en evangelisk-luthersk biskop. Og slett ikke en katolsk pave! Den som har overvært en luthersk gudstjeneste OG katolsk messe fra Peterskirken i NRK vil kanskje forstå hvorfor.

 

RESIRKULERING  

 

Avisen Vårt Land har i sin påskeutgave forsøkt å krydre (sprite opp) sine monotone andakter, prekener og reportasjer med ord som «pasjon», «drama», «mysterium», «opprør»...

Vi hører om «den mystiske mannen» og «de merkelige hendelsene rundt korsfestelsen av Jesus fra Nazareth...».

Vi skjønner at alt handler om å AKTUALISERE den usannferdige oldtidsmytologien OG vedlikeholde Jesus-dyrkelsen.

Her har nok biskop Per Arne Dahl og journalist Alf Gjøsund ganske sammenfallende interesser.

--------------------------

 

Det er interessant å observere hvordan særlig avisen Vårt Land  har resirkulert eldre tekster, hvilket vel kan tyde på at avisen går på tomgang.

Biskop Per Arne Dahl har resirkulert en «preken» fra påsken i fjor, fra den tid han var fast lørdagsspaltist i Vårt Land (som kjent var han i flere tiår Aftenpostens prest og kirkelige alibi, og i en del år også Stortingsprest).

Årets resirkulerte påskebidrag av biskop Per Arne Dahl bærer tittelen: «Hvem kan redde påsken?» (jfr. VL og Verdidebatt lørdag 28. mars 2015).

År for år ser vi at Verdidebatt forvandles til en «prekestol» ved kirkens høytider. Dette såkalte «debattforum» skiller seg fra alle andre debatt-arenaer nettopp ved forkynnelsen!

Primært er Verdidebatt en slags «misjonsmark», sekundært et debattforum.

Som kjent, Den norske kirke omtaler seg som «en bekjennende og misjonerende kirke». Klarere kan det ikke sies.

Også NRK radio resirkulerer gudstjenester, som den som ble sendt 2. påskedag dette år. For oss som gjenkjente denne (eksalterte) gudstjeneste og preken fra ifjor, ble det en gjespende opplevelse.

Det er ikke ny-tenkning, men monotoniens kjedsommelighet – kirkens dogmer - vi stadig belemres med i våre offentlige medier.

På nettavisen har Vårt Land påsken 2015 også resirkulert de til dels morsomme innslagene avisen forsøkte seg med i fjor, hvor avisen inviterte NRK-reporteren (Tomm Kristiansen), forsvarsadvokaten  (Cathrine Grøndahl), politietterforsker (Finn Abrahamsen) og kriminalforfatteren (Jørn Lier Holst) til å uttale seg om det såkalte «kriminalmysteriet»:  rettergangen og Jesu forsvunne legeme...  

 

http://www.vl.no/2.627/etterforsker-g%C3%A5ten-med-jesu-forsvunne-legeme-ville-blitt-l%C3%B8st-i-dag-1.53653  

 

Kriminalforfatter Jørn Lier Holst presterer å si følgende til Vårt Land:

«ingen andre i historien (har) måttet lide psykisk som Jesus».

INGEN ANDRE I HISTORIEN?  

Den som uttaler slikt sludder, vet intet om menneskelig lidelse gjennom de foregående årtusen i det kristne Europa. For en kristent oppdratt kriminalforfatter er menneskelig lidelse kanskje bare fiksjon? 

ER OGSÅ JESU OPPSTANDELSE EN FIKSJON, EN «FORTELLING»?

Ikke nok med det. En av Vårt Lands fantastiske utsagn påsken 2015, i samme forbindelse, lyder slik:

«Noen må bli stilt til ansvar for drapet».

Hva i all verden er det Vårt Land mener? Hvem skulle i dag stilles til ansvar for en enkeltstående doms- og rettergang gjennomført for 2000 år siden? Vårt Lands redaktører og journalister har ganske sikkert svarene. For i følge avisens påske-nummer (1. april) vet de ALT om den (mystiske og merkelige) juridiske prosessen mot Jesus fra Nazareth.

Vi vet at kirken har terrorisert og straffet jødene kollektivt i 1700 år - for å være gudsmordere! Kirkens antisemittisme er uløselig forbundet med Langfredag.

 

Å "FORKLARE" DET UBEGRIPELIGE   

 

Ja, det er litt av en utfordring! La oss se litt nærmere på Vårt Lands papiravis (påskeavisen) onsdag 1. april.

«Påsken er kirkas viktigste høytid. Kristendommens Big Bang sier vi noen ganger, det punkt i tid og rom der alt begynner»

(sokneprest Harald Hauge).

«Mange prester sliter med påsken. Den er så stor og overveldende at de alminnelige ordene fort kan kjennes tomme. Det er ikke så lett å «forklare» det ubegripelige i en preken, selv om det må til og kirkens tjenere skal ha takk for at de tar det svære ansvaret. Knapt noe kirken driver med er vanskeligere å «forklare» for moderne mennesker enn påskehendelsene».

(lederartikkelen).   

Vårt Lands journalister og redaktører føler kanskje at de må hjelpe prestene litt, og de mangler verken ord eller overforenklede forklaringer. I denne påskeutgave av Vårt Land er man ikke redd for overdrivelser, pompøsitet, de villeste fabuleringer og subjektive synsinger. Avisens journalister har mistet alle bremser og utviser lite måtehold.

Vårt Lands forside består av en tornekrone, og inne i den påskriften: «DRAMAET. Opprørslederen dømt til døden for blasfemi, s. 17 - 25». Avisen håper kanskje at en slik forside vil «pirre» leserne, men effekten kan nok like gjerne være motsatt.

(Dødsdommen over Jesus fra Nazareth var intet justismord! Han ble dømt etter DATIDENS LOVER. Jesus fikk full anledning til å forsvare seg og føre vitner. Se annet innlegg på denne hjemmeside: «Justismord?»).

Jesus fra Nazareth markedsføres i Vårt Land 2015 som «opprørslederen». Det er en villedende og usannferdig betegnelse. Han var verken en sosial eller politisk opprørsleder. Langt i fra! Jesus var i høyden det man kan kalle en eskatologisk-apokalyptisk leder for sin lille sekt av lojale, fanatiske tilhengere.

Slike autoritære, fanatiske endetidspredikanter og sektledere finner vi mange eksempler på i datidens samfunn OG i kirke-kristendommens historie de påfølgende årtusen frem til i dag.

(At Paulus og Muhammed muligvis led av en hjernesykdom – epilepsi – er gammelt nytt. Ingen må tro at Vårt Lands oppslag 07.04.2015 er nytt i forskningsverdenen).

 

«HUN MØTTE JESUS»

(Olav Egil Aune, Vårt Land onsdag 1. april)

 

Vi forstår raskt «tegningen», og mange vil nok dette av lasset bare ved å lese denne fantastiske overskriften.

Olav Egil Aunes kommentar «Hun møtte Jesus» spiller på noen få kvinners eksalterte religiøse opplevelser og søker å bygge bro mellom Maria Magdalena OG den danske journalisten Charlotte Rørth.

Rørth forteller «så enkelt og tilforlaterlig at det er til å tro på» («Måten hun sier det på, får meg til å tro henne»).

«Dette kan ikke sjekkes, ikke mot en eneste kilde – vi står foran et øyenvitne...Det er en nøktern fortelling, men det stråler av den», skriver Aune, som selv har mistet sin kritiske sans.    

Aune forteller at Charlotte Rørths møte med den fysiske Jesus skjedde i en middelalderkirke i Andalucia, byen hvor den store kristen-katolske mystikeren Johannes av Korset trakk sitt siste åndedrag, en dag nærmere jul i 1591. Her skal det altså trekkes en linje mellom Maria Magdalena, Paulus, Johannes av Korset og Charlotte Rørth...

(Erling Rimehaug blir ikke nevnt, skjønt også han har «sett» og «møtt» Jesus).

Jesus viser seg for Rørth «skinnbarlig og klar, ikke gjennomsiktig. Han går på en grusveg, har stoppet opp og venter stille på henne...Ansiktet er klassisk vakkert, og det rødlige håret er en harmonisk forlengelse av halsens solbrenthet. Hun gjenkjenner ham som Jesus, til tross for at hun aldri har vært opptatt av ham...Men han står der...Alle mentale forsvarsverker er erobret. Jeg registrerer at min intellektuelt baserte fornuft har forsvunnet til fordel for en viten, som veier tyngre».

«Det skjedde én gang, det skjedde to ganger», i følge Aune.

Sant nok, ingen «øyenvitner» har som Charlotte Rørth i år 2015 beskrevet Jesu ansikt og hår. Det har heller ikke journalisten Erling Rimehaug, som også har «sett» og «møtt» Jesus. Han har i bokform beskrevet sine religiøs-kristelige erfaringer.

Det er jo litt rart at Rørths beskrivelse av Jesus (tilfeldigvis) samsvarer med de kristne europeeres billedlige framstillinger av ham gjennom årtusener.

 

«EIN KRENKA GUD»

(Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land onsdag 1. april 2015)

 

«Då Jesus stod opp frå dei døde, var det ein siger over synda og mørket i verda. Det var også ein siger over krenkingar...».

Jaså? Dette er noe nytt i den kirkelige "retorikk", men som vel klart viser hvordan kirken, kynisk og strategisk, omformer og tilpasser sin LÆRE etter aktuelle begivenheter, slik f.eks. Walgermo henviser til MF’s postdoktor, Ole Jakob Filtvedt:

«Det at krossfestinga er ein så sentral og integrert del av kristendommen, kan molegvis gjere det enklare for kristne enn muslimar å tolerere krenking av Gud og religiøse kjensler».

Kirkens grove krenkelse av menneskeverdet, teologisk og historisk, det foregående årtusen betyr intet for Walgermo. Millioner av uskyldige ofre for kirkens grufulle maktuøvelse gjennom 1700 år vekker ingen medfølelse. Walgermo er bare opptatt av hvorvidt «Gud» og «religiøse kjensler» blir krenket.

Denne egosentrisme uttrykker han med henvisning til Filtvedt:

«JEG ØNSKER IKKE AT MIN TRO skal krenkes og jeg er ikke immun mot å bli såret. Men at Gud har gjort seg sårbar for krenkelser, avvisning og latterliggjøring betyr at det har gjort det lettere for meg å forholde meg til latterliggjøring».

http://www.forskning.no/kulturpolitikk-religion-islam-kristendom/2015/01/korsfestelse-forskjellen-mellom-kristendom-og-islam 

 

«Men påskebodskapen er framleis den drygaste forteljinga som nokonsinne er fortalt på jordkloden».

 

Jaså? Det er visst en stor katastrofe for biskop Per Arne Dahl og hans kirke - og Vårt Land - at nær en tredjedel av det norske folk ikke vet hva som skjedde skjærtorsdag, og at enda færre vet hva som skjedde langfredag. Dahl forteller oss at bare 26 prosent vet hvem Simon fra Kyrene var.

Uff, så fælt!

«Det er ganske stille rundt Jesus. Få eller ingen begeistres eller provoseres av ham...Han verken hylles eller hånes, hedres eller skjelles ut, men blir heller ignorert og forsøkt tiet ihjel».

Stakkars Jesus/Kristus, eller «Gud», som ikke får den tilbedelse og oppmerksomhet biskop Per Arne Dahl - og Vårt Land - mener han fortjener. Men NRK gir jo Jesus ukentlig oppmerksomhet, gjennom overføring av kirkens høymesser kringkastet over det ganske land?

Biskopen konkluderer at

«kunnskapen om Jesus-skikkelsen er laber. Mange forteller at deres påskefeiring i byen, på fjellet eller ved sjøen fungerer aldeles utmerket uten Jesus».

Ganske riktig: "Kirkens Jesus» finnes ikke det spor interessant eller relevant for vår tid. Han er oss fullstendig likegyldig. Derfor feirer vi ikke påsken på noen som helst måte. Vi nyter våre feriedager uten tanke på Jesus. Det er frigjørende!

Når kirkens forkynnelse og propaganda ikke har den ønskede virkning, får vi høre at vi mangler kunnskap. Tvert om, det er opplysningstidens stadig uavsluttede prosjekt som gjør Jesus mer og mer uinteressant og irrelevant. Jesus fra Nazareth har kun begrenset religionshistorisk interesse (akkurat som Muhammed). Og det nytter ikke hva Den norske kirke og avisen Vårt Land finner på av journalistiske og teologiske krumspring. (Stadig ny layout i papir og på nett kan ikke dekke over spinkelt innhold).

Kristus-mytologien blir (naturlig nok) mer og mer absurd, år for år. Ingen kirkelige påfunn kan omforme Jesus fra Nazareth til noe annet enn den han var: en enkel og naiv endetidspredikant.

«Har vår formidling og vår evne til å presentere Jesus blitt spist opp av kjedsomhet og tomt prat?», spør biskop Per Arne Dahl, «eller kan det handle om at vi mennesker, to tusen år etter Kristi fødsel, ikke vil la oss lede, bevege eller forplikte av Gud eller av noe som er større enn oss selv?».

Avisen Vårt Land kan tidvis sjokkere oss, med sine infantile prekener og spekulasjoner. Biskop Per Arne Dahl kjeder oss til døde med sitt tomme, svulstige prat.

---------------------  

 

VG  4. april (påskeaften) brakte flere morsomme innslag, hvor kirke-troskapen kom klart til uttrykk. «Ingen fred i Jerusalem» var lederartikkelens tema. Så følger en to siders kommentar av politisk redaktør, Hanne Skartveit, som i velkjent stil opptrer som kirkens «ridder».

Hun er opplagt noe forvirret om hva kirkens påskebudskap handler om – myte, fortelling eller historie - men hun har kanskje klarert sine vidløftige fabuleringer med «liberalteologer»?

Skartveit har visstnok ikke «en dyp personlig gudstro», men kanskje en «halvt», «lett» gudstro? Hvem som finner «styrke i fortellingen om Maria», kan vi nok enkelt gjette oss til. Ganske riktig, jomfru Maria står ikke sterkt hos «mange helt vanlige mennesker», men at hun står meget sterkt hos VG’s politiske redaktør, Hanne Skartveit, har vi forstått.

Jeg siterer:

«Jomfru Maria er symbolet på all verdens mødre som er hos barna gjennom all ondskap, inn til døden...Det er ikke kirkens mektige menn som har løftet Maria. Dyrkelsen av henne har vokst fram nedenfra».

For noe sludder! Les her  

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Efesos 

http://www.katolsk.no/tro/tema/maria/artikler/jomfru 

http://www.nrk.no/viten/slik-ble-jomfru-maria-gravid-1.7596865 

http://forskning.no/historie-jul/2008/02/hvem-var-maria 

 

«FRIHETSLITTERATUR PÅ LESETOPPEN»

(jfr. Vårt Lands morsomme «reportasje-serie» onsdag 1. april)

 

Kan vi annet enn å smile? Vårt Lands journalist, Hilde Marie Lindekleiv, har her konstruert og diktet opp et fiktivt intervju med «bibliotekaren Aristarchus i Jerusalem»:

 

«- Hva kjennetegner helten i denne typen litteratur?

 – Det er stort sett snakk om en «menneskesønn», helst en konge eller prest, som forandrer jord tilbake til paradisiske tilstander. Helten er sendt av Gud. Det er forøvrig et trekk i noe av litteraturen at den også beskriver forventninger om ødeleggelse av den eksisterende verden. Slik at vi befinner oss i en endetid hvor Guds venner samler seg nær Gud i et mystisk og evig liv».

 

At Jesus fra Nazareth har omtalt seg som «Menneskesønnen» (i 3. pers.) mer enn 50 ganger i evangelieskriftene, blir ikke nevnt med ett ord av denne Lindekleiv.

Vi står altså overfor et meget tabubelagt tema i Vårt Land, 2000 år etter at begivenhetene fant sted. Lindekleiv er ingen pålitelig «reporter».    

Også Pontius Pilatus (i Vårt Land kalt: «Romeråndens talsmann») blir intervjuet i Vårt Land onsdag 1. april. Han får følgende spørsmål, formulert av Lindekleiv: 

- Hva vil du si til en som er ung i dag? – Hvordan har det vært å leve i Judea for en romer? – Har du noe du angrer på i den forbindelse? – Opplever du de jødiske kultene som idiotiske? - Hva mener du er meningen med livet?

Vi finner vel ikke bedre eksempler på den kristne kirkes knefall (les: beundring) for den romerske keisermakt.

 

«PÅSKE. Henrettet på Golgata»

(«Les det som skjedde...dramaet dag for dag...», Vårt Land onsdag 1. april, s. 17 – 35. To siders kryssord avslutter serien).

 

«STOD OPP FRA DE DØDE: Opptøyene og de merkelige hendelsene rundt korsfestelsen av  Jesus fra Nasareth fredag, tok i går en ny dramatisk vending: Graven de la ham i, er tom».

(Olav Egil Aune)

Vårt land har innført en spalte som kalles for «Søndagsskolen». Tre helsides påfølgende prekener av to prester og en pastor bærer følgende titler: 

Da sentrum ble skiftet ut – Etter lovsangen – Kors på halsen.  

 

«PÅSKEMYTEN»

 

«Påskedramaet handler om venners svik, om mobbens kollektive ondskap, om tortur og korsfestelse», skriver VG’s politiske redaktør 4. april 2015 (Hanne Skartveit):

«Påskeevangeliet er en lidelseshistorie. Det er en av grunnfortellingene i vår kulturkrets, en mytisk fortelling som har lagt rammene for hvem vi er, og for hvordan vi forstår oss selv.

En myte er historien om noe som kanskje ikke skjedde helt slik, men som forteller om slikt som skjer hele tiden. Altså noe dypt sant...Historien foregår i en annen tid, et annet sted. Men når den forstsatt står så sterkt i vår bevissthet, også blant de av oss som ikke har et tett forhiold til troen, så er det fordi den handler om hvor vanskelig det er å være menneske».

Jaså? Hva med noen skriftlige kilder fra "grunnfortellingen i vår kulturkrets"?

Skartveit reproduserer «liberalteologenes» moderniserte oppfatninger om jomfru Maria som «symbolet på all verdens mødre som er hos barna sine gjennom all ondskap», og oppstandelsen som «håpet om en ny morgen»...

Alle som har kjennskap til kirkens offisielle bekjennelse og teologi, vet at VG's redaktør, Hanne Skartveit, bare tuller og tøyser.  

Nei! vi gjenkjenner ikke styrken til jomfru Maria: «Moren som sitter på bakken under korset der sønnen er spikret opp, blodig og tappet for krefter». Det er en fullstendig fremmed og surrealistisk situasjon Skartveit maner frem for oss, men som hun søker å gjøre samtidig, aktuell og nærværende.

I kirkens bekjennelse og teologi er det intet menneske som henger på korset, men "Gud selv" ("Kristus"). Maria er "gudsmoderen" og "himmeldronningen". Det sier seg selv at ingen identifikasjon er mulig.

Vi kan ikke på noen måte identifisere oss med verken Jesus, Maria, Peter, Tomas eller den «kollektive mobben», slik Skartveit åpenbart tror eller håper.

 

«MED GUD SOM ARGUMENT"

 

I samme avis (VG 4. april/påskeaften) opptrer også teologen Ellen Hageman, med den selsomme tittel: «Med Gud som argument» (jfr. Verdidebatt).  

Innledningsvis sier Hageman at hun er tilhenger av både ytringsfrihet og religionskritikk. Hun kaller den nederlandske satiretegneren Bernard Willem Holtrops kritiske uttalelser for «billig retorikk», mens hun selv skamløst og fullstendig ukritisk utbasunerer følgende fantastiske satser:

 

«Jeg tror at Jesus gikk på vannet.  

Jeg tror at Jesus sto opp fra de døde også.

Vil du religionskritisere meg nå?»

 

Hageman sier at hun «har seks års utdanning i religionskritikk». Tenk det! Og så kan hun ikke prestere noe bedre enn dette? Det er lite i Hagemans innlegg som antyder en religions- eller kristendomskritisk tendens.

Når «seks års utdanning i religionskritikk» ender opp med presteløfte og ordinasjon, er det nok heller det man kaller «levende tro» Hageman ble indoktrinert til ved Menighetsfakultetet.  

 

https://fruhageman.wordpress.com/om-ellen-hageman/ 

http://www.dagbladet.no/2014/02/17/nyheter/mamma/mor/firebarnsmor/familie/31865429/ 

http://www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.Arkiv.html 

 

"Troen" er så levende at den opptrer som subjekt:  den føler, tenker og handler. "Troen" framstilles ofte som en halvt åndelig, selvstendig instans utenfor mennesket, som invaderer den kristen-troende og tar over styringen av hans eller hennes liv. (Slik man gjerne beskriver Den hellige ånd, dvs. en av mannspersonene i "Treenigheten").

Hageman avviser (tilsynelatende) helveteslæren, men spør henne hva hun mener om «Guds dom»! Mange moderne teologer klamrer seg til den teologiske teorien «apokastasis», men holder stadig fast ved DOMMEN!

At heller ikke Hageman oppgir skriftreferanser – fortrinnsvis til Jesu lære og domsforkynnelse – tyder på at hun har et alvorlig forklaringsproblem. Jesus - kirkens guddommelige hovedperson - forfektet ingen «apokastasis».

 

https://snl.no/apokatastasis 

http://no.wikipedia.org/wiki/Apokatastasis 

 

Medfølelse, empati og solidaritet har mennesker i alle kultursamfunn gjennom alle tider vært opptatt av. Når den kristne religion og kirke stadig forsøker å promotere seg som barmhjertighetens, kjærlighetens og fredens (eneste) religion, kan vi bare oppsøke kirkens godt dokumenterte voldsteologi og voldshistorie. Maktambisjoner og overmot er nok langt mer fremtredende enn "ydmykheten".

Makan til selvforherligelse, hovmot og hykleri finner vi ikke i noen annen av verdensreligionene.  

Hageman bør minne seg selv på at jødedommen har overlevd årtusener med kirkelig hat og forfølgelse i det kristne Europa – uten å være verken OFFENTLIG eller MISJONERENDE og BEKJENNENDE, som den kristne kirke.

«Dersom den religiøse argumentasjonen og forpliktelsen ikke får være tydelig til stede i det offentlige ordskiftet, da mister vi kommunikasjonen mellom religiøse fellesskap og offentligheten».

(Hagemann)

Mange vil forhåpentlig  gjennomskue Hagemanns teologisk-dogmatiske motiver, for det er opplagt ikke synagogen eller moskeen hun er opptatt av.

Hva er så den «religiøse argumentasjonen»?

«Den som påstår at religion er en privatsak, har ikke forstått hva religion er», sier Hageman i god kristelig, hovmodig tradisjon. Ja, for den kristne kirke - som i årtusener har postulert sin gud som verdens eneste skaper og hersker - er det nok utålelig å bli konfrontert med et annet syn på "religion".  

Vel, andre kultursamfunn kan ha forstått langt bedre enn Hageman og hennes kirke HVA "religion" er og betyr.

Vi forstår ikke det minste hva teologen Hageman mener med «religion», men vi forstår at det ikke er jødedommen eller islam hun som kristen teolog ønsker skal være «tydelig til stede i det offentlige ordskifte". 

Slikt kan selvsagt ikke sies høyt i vår "folkekirkelige" offentlighet, men "underteksten" er klar. Dialog med andre religioner er helt utelukket i følge kirkens egne bekjennelser.

 

"DET ULTIMATE SONOFFERET"    

 

Også Stavanger Aftenblads gjestekommentar, lektor og religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen (31. mars) har «Påskemyten» som tema.

Også han svermer for kirkens "mysterier" og "paradokser". Men for de av oss som søker historisk sannhet er det sannelig ikke mye "gåtefullt" i de begivenhetene evangelieskriftene beretter om.

Jeg siterer Jørgensen:

"Månen begynner forsiktig, som en spire, svulmer opp til sin fulle kraft ved fullmåne, for så ubønnhørlig å sinne hen, som om den mister livskraft, før den til slutt er borte - død. Så kommer den tilbake. Den vant over døden. Påskemyten kan reflektere en slik seier over døden: Jesu tre dager i graven".

"Fullendelsen av høytiden er påskemorgen, idet den klareste vårmorgensol stiger opp. På søndag, solens dag. Solsymbolikken er altså tydelig. Jesus kalte seg da også "verdens lys".

«I påskefortellingen ligger kjernen i kristendommen...En tredjedel av teksten i evangeliene er viet denne denne siste uken i Jesu liv, hvor han rir inn i den hellige by, konfronterer yppersteprestene og de skriftlærde, sier mystiske ord, spiser det siste måltidet, blir sveket, dømt og korsfestet, men gjenoppstår den tredje dag. Det er en gripende og mystisk fortelling, overfylt av symbolikk».  

«Kristendommen kan leses som et slikt oppgjør med de jødiske offertradisjoner...I stedet ble Jesus selv ofret. Guds sønn ble det ultimate sonofferet, Guds Lam. Det mest paradoksale er at det nå ikke er mennesket som gir offer til Gud, men Gud som gir offer til mennesket.

Offeret som avslutter alle ofre».

 

Jfr. den franske filosofen, Rene Girard, nedenfor presentert av dosent i RLE, Per Bjørnar Grande:    

 

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Begjarene-i-livene-vare-1851661.html   

http://www.hib.no/om-hogskolen/avdeling-for-larerutdanning/vare-seksjoner/religion-livssyn-og-etikk/ansattliste/personside/?username=PBG 

 

Jeg siterer Jørg Arne Jørgensen:

«Tradisjonelt spises offerdyrene i etterkant, i offermåltidet. Kristne spiser også Jesus. Som en forutanelse om hvilket offer han vil bli, gir han disiplene brød og vin, og sier det er hans kropp og blod.

Nattverden er et ritualisert offermåltid. Men igjen paradokser:  Mens korsfestelsen var et grufullt, konkret menneskeoffer, er offermåltidet forfinet og symbolsk».

«Rent konkret dreier fortellingen seg ikke om naturprosesser, det er et menneske i en konkret historisk sammenheng som opplever død og gjenoppstandelse.

Likevel er det en symbolsk forbindelse. Jesus død og oppstandelse representerer livets seier i ytterste potens: ikke bare naturens årlige gjenfødelse, men menneskets frelse, den endelige seier over døden».

-----------------------     

 

«Dialogprest» («Kirkelig dialogsenter»)  Silje Trym Mathiassen har publisert sitt kritiske innlegg om mediet/åndemaneren LISA WILLIAM og hennes "show" i flere norske aviser: Vårt Land, Stavanger Aftenblad og Aftenposten.

Motsatt kritikere har Den norske kirkes «dialogprest» Mathiassen (og hennes kolleger) fri adgang til flere av vårt lands papiraviser. Hvilke andre samfunnsaktører enn teologer har et slikt privilegium?

Mathiassen hevder at «Når Gud oppleves fjern, oppstår et tomrom der åndetroen kan flytte inn og blomstre fritt».

Fra avsnittet «En annen måte enn Lisa Williams’», siterer jeg:

«Bønn, nattverd, den halve alterringen, sjelesorg, Gudstjenester, allehelgensmesse, symbolhandlinger og lystenning er kristne praksiser som kan handle om de døde – men på en helt annen måte enn Lisa Williams underholdningsshow».

Vel, denne påsketid har vi fått mangt et «underholdningsshow» fra både Peterskirken og Den norske kirke.

 

«Evangelium til bry»:  Korskirken (Kirkens bymisjon)

(Jfr. Dag og Tids nye serie: «Det kristne Norge»)

 

I ukeavisen Dag og Tid 27. mars har den katolske konvertitten ESKIL SKJELDAL en ukritisk (for ikke å si: euforisk) reportasje om Kirkens Bymisjon og Korskirken i Bergen. Ukeavisens sterkt troende kristen-katolske reporter er klart INHABIL som reporter, men vi forstår at han har en høy stjerne i Dag og Tid. Det har også en annen av ukeavisens kristne skribenter, JAN INGE SØRBØ (professor ved Høgskolen i Volda).  

I første avsnitt sies det at kirken er sentrum i Kirkens Bymisjons (KB) arbeid. "Paradoksene", selvmotsigelsene, står i kø. I neste øyeblikk sies følgende:

«KB i Bergen driv ikkje med påtrengjande misjon.

- Vi skal ikkje misjonere, seier Theis.

- Vi stør oss på Frans av Assisis ord: «Forkynn evangeliet, og om naudsynt med ord».

Som vi forstår arrangeres det egne gudstjenester for de som ikke er

«tilpassa unge, vellukka kristne, dei konservative og dei liberale. Dette er ei gudsteneste for dei som veit kor snøgt livet kan snu. For dei som har levd hardt, for dei som ikkje har mat, pengar eller sjølvkjensle att...KB’s Gud er den aldri dømande, men trygge Gud som elskar alle, med eit særleg engasjement for dei utsette».

KB’s gud foretrekker egne gudstjenester for de utstøtte, og dette synes Skjeldal er storveis. Vi skjønner hvorfor verken Peterskirken eller Den norske kirke ønsker å integrere «rusmisbrukere» ("Lazarusene") i de ordinære gudstjenester/messer.

De forstyrrer kanskje den kristelig-borgerlige selvtilfredshet?  

 

"FORKYNNINGA AV FORTAPINGA KAN VERE FARLEG"

 

I Dag og Tids nye mange siders serie "Det kristne Noreg" fredag 8. mai blir "Helvete" omtalt slik - i den sære dialogen mellom avisens to kristne skribenter: Skjeldal og Sørbø:   

" - I fleire av dei lågkyrkjelege organisasjonane vert Guds dom forkynt klårt. Det er nett som om redsla for helvete er noko positivt, ho kan motivere til god og rett livsførsle. Kor farleg kan forkynninga av ein streng Gud eigenleg vere, både for vaksne og born?

- For dei som kom seg gjennom angsten for dommen og fann trøyst på den andre sida av den, verka dette meir som eit stadium dei såg tilbake på. Men for dei som anten var engstelege av natur eller hadde eit flokete forhold til Gud og menneske, kunne dette gå på forstanden laus".

For alle de andre, som også for Skjeldal og Sørbø må vi anta, som stadig holder fast ved kirkens bekjennelsesgrunnlag og "Jesu Kristi" lære, vil vi  gjerne vite hvordan disse to kristne skribenter i ukeavisen Dag og Tid forholder seg til JESU eskatologi i evangelieskriftene. 

Hva er Sørbøs og Skjeldals eget syn på det nedenstående gudsbildet?

"Det universelle - Gud er ein og tre. Gud har skapt, Jesus har frelst, Heilaganden leier dei truande i dag - er omtrent det einaste som som er sams i dei ulike kristne trussamfunna. Resten er omskiftelege omstende, pragmatiske val".

 

«PETERSKIRKEN» og «Kirkens barn»      

 

Hvis Peterskirkens messe påskeaften er ment å gjenspeile den himmelske stat/gudsriket, skjønner vi at rikdommer, gullbelagte gjenstander og seremoniell prakt hører himmelriket til.

Ingen "Lazaruser" kan finne sin plass i dette luksuriøse  "gudsriket". Tiggermunken Frans av Assisi finner vi ingen spor av i Peterskirken. Kirkene dyrker lidelsen, fattigdommen og "de utstøtte", men vil ikke integrere dem i sine høymesser.

Det mest avstikkende er selvsagt det maskuline presteskapet, med den underdanige holdning til paveautoriteten. Den passive, anonyme menigheten (spesielt inviterte?) ble av programlederen betegnet som «Kirkens barn».

Flere tusen gjester fylte benkeradene i Peterskirken påskeaften, mens all flombelysning var konsentrert om paven og hans mannlige hoff.

De kristen-troende kan sorgløst se fram til en meget luksuriøs tilværelse i «Guds rike» - hierarkisk ordnet med mannlige apostler og paver på tronstolene.

I all evighet skal den troende (passive) menighet underordne seg den monotone liturgi og ritualisme, slik den gjespende ble resirkulert dette år i Peterskirken.  

 

«TVILERNES KLARSYN»:  Tjaleluja...

(Vårt Land, Alf Gjøsund 09.04.2015)

 

Dette er igjen den type «paradoksale» tenkning og ordspill som de kristne gjerne og uforpliktende leker seg med. Åh, hvor de elsker paradokser!

Ja, Gjøsund er så dristig at han endog oppfinner et nytt ord: Tjaleluja.

http://www.vl.no/meninger/tvilernes-klarsyn-1.349405 

Mangel på «ærlighet om tvilen» er det mest påfallende, eller det Gjøsund kaller "den ubehagelige ærligheten». Hvorfor er ærlighet ubehagelig? Han innrømmer glatt at han dels på trass (?), dels fordi han mener «troen» kan defineres som et håp, ville svart JA på MMI’s spørsmål om han tror på Gud (men trassighet er vel uttrykk for umodenhet?).  

Hva tvileren Gjøsunds klarsyn består i er det vel få som begriper. «Tvilerne» i Den norske kirke og i Vårt Land er vanskelig å identifisere, fordi deres «tvil» aldri får konsekvenser. Det er bare en uforpliktende lek med ord de bedriver.

Når Gjøsund refererer til disippelen Tomas fra bibelfortellingen, detter vi av lasset med en gang. Da vet vi straks hvor vi har denne såkalte «tvileren», og hvilken ramme og grense hans «tvil» har.

For å holde oss til bibelfortellingen: er det Jesu fysiske "oppstandelse" Gjøsund tviler på? Er han i tvil om hvorvidt Jesus etter sin "oppstandelse" opptrådte som en ånd, eller som en fysisk person?  

Kirkens påske-evangelium er Gjøsunds referanse. I dette persongalleriet finner vi  "tvileren Tomas",  "svikeren Judas" og den "feige Peter"... 

Bakenfor retorikk og koketteri finner vi ingen substans. Språket er tomt, tømt, uttømt.

Jeg siterer Gjøsund:

«Han (Tomas) greide ikke å identifisere seg med sine meddisiplers jubel over at Jesus skulle ha blitt levende igjen. Det var så lite sannsynlig. Den første uken etter påsken var ikke hans uke...

Vi tvilere (Tomas og Gjøsund) har aldri hatt høy status i kirken...Det finnes ingen tvilsbekjennelse, ingen kirkebønner som starter med «Hvis du finnes Gud...».

"Ikke for det, vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår. Ikke har vi tenkt å stille med egne lister til kirkevalget. Ikke vil vi presse oss inn i prestestillinger heller. FOR EN TVILER FØLES DET RIKTIG Å LIGGE LAVT. For det er ubehagelig å tvile".

"I mange år skjulte jeg tvilen min", forteller Gjøsund. "Det var vanskelig å være tviler i et miljø der man alltid snakket om hvor fint det var å ha troen felles. Det var vi og de andre. Nå bryr jeg meg ikke lenger..."

Og jo, gjett om han bryr seg! Gjøsund er så teologisk-dogmatisk underdanig og hensynsfull at han ydmykt og forsiktig hevder at det "for en tviler føles riktig å ligge lavt", og "vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår".

Han HVISKER bare...Ærlighet er for ubehagelig.

For langt flere av oss føles det riktigere å "ligge høyt", dvs. å ROPE HØYT om den urett og løgnaktighet vi er blitt påført som følge av den kristne kirkes hovmodige postulater gjennom 1700 år.  

Gjøsund forteller at han i mange år skjulte tvilen sin, men vi får ikke vite hva han «tvilte på». Er han kommet i tvil om Jesus åpenbarte seg for disiplene i fysisk eller immateriell skikkelse?  Vi hører at den "oppstandne" Jesus både spiste fisk og gikk gjennom lukkede dører...  

Og hvis Gjøsund virkelig ønsker seg en «tvilsbekjennelse» - hvorfor retter han ikke en slik bønn eller anmodning direkte til biskopene (nå til kirkemøtet)?

Har Gjøsund som kristen journalist i Vårt Land ingen kanaler hvor han kan lufte «tvilen» sin? Kan han ikke bare drøfte sin «tvil» internt med sine kristelige kolleger i Vårt Land, eller med Eskil Skjeldal?

Vi (eksterne) lesere har liten interesse for Gjøsunds personlige tros-anfektelser. Hvis han befinner seg i religiøs eller eksistensiell krise - kan han ikke bare oppsøke «sjelesorg», eller psykologisk hjelp?  

«- Så hvorfor tar du ikke bare skrittet og blir en ikke-troende», ble Gjøsund angivelig spurt denne påsken.

«Svaret er at det finnes spørsmål som selv ikke Richard Dawkins har gode svar på. F.eks. om hvordan noe er blitt til av ingenting. I møtet med uendeligheten dukker Gud opp. Da kommer håpet om mening også fram, om at vi er noe mer enn oppvirvlet støvfnugg. Om det likevel kan finnes en framtid».

«Vi TVILERE VET hva som er de viktigste spørsmålene», sier Gjøsund (i velkjent selvmotsigende vendinger). Nå er han plutselig en TVILER som VET!   

«Det handler om det overhodet finnes en Gud som bryr seg. Om han har en løsning på det ondes problem. Om det er mulig å tro at han ble et menneske – som var død, men lever likevel».

Dette er altså den kristne «tvilerens» dilemma, eller mer presist: Alf Gjøsunds viktigste spørsmål. Stadig flere av oss anser ikke slike sære interne kristelige spørsmål for viktige.

------------------------ 

 

Et gjentakende ritual ved kirkens høytider er den anti-israelske kritikken som søker å etablere en forbindelse mellom opprettelsen av staten Israel, Israels politikk i dag OG Det gamle testamentets mytologi.

Johan-Ditlev Martens kronikk i Klassekampen 28. mars («Det forjettede land») er et godt eksempel. Den Israel-fiendtlige retorikken er et velkjent, tilbakevendende motiv ved kirkens høytider, også i Aftenposten og Vårt Land.

Jødehatet, som i århundrer ble aktivisert ved alle kristne høytider, men spesielt rundt påsketider, blir i dag kamuflert som Israel-kritikk. Martens kronikk i Klassekampen 28. mars avslører at det er han som er hjelpeløst opphengt i GT.

Han vil ikke, eller kan ikke forholde seg saklig-nøkternt til jødedommens utvikling de siste par årtusener.

En slik vegring og fiksering, som Martens har demonstrert i Klassekampen, kan ikke skyldes annet enn kristelig propaganda.

Noen religioner har utviklet seg, mens andre, som kristendommen, har stått fullstendig stille ganske enkelt fordi kirkens (antijødiske) bekjennelse, teologi og lære ikke har endret seg siden 300-tallet.

Dessverre, igjen og igjen er det ÅPENBARINGSTROEN vi møter i den kristne kirkes statiske, overleverte monotoni fra år 325 til år 2015.

------------------------ 

 

Så kan vi igjen more oss litt over Johannes Morkens kraftfulle, patetiske overskrift i Vårt Land og på Verdidebatt 09.04.2015:  

«Grav opp skamma!»

En slik dristig tittel slår sterkt tilbake på Morken selv og Vårt Land, som ennå ikke kan oppvise faglig eller moralsk integritet nok til å «grave opp» kirkens skammelige voldshistorie – også antisemittismen – de foregående årtusen.

Så lenge Vårt Lands journalister og redaktører kan holde seg til 2. verdenskrig, føler de seg trygge og uangripelige. Da skriker de tilsvarende høyt, som også Aftenpostens redaktør: Harald Stanghelle.  

Simonnes, Morken, Rimehaug og Lund bør alle gå i «skammekroken». Denne avisen har på det groveste sviktet sin  opplysningsplikt og sitt samfunnsoppdrag.

http://www.verdidebatt.no/johsm/ 

 

"Jo flere religioner, desto mer bråk"

(Vårt Land 11.04.2015).

 

Jaså? Det henvises bl.a. til en prest i Uppsala domkirke, og en religionssosiolog. 

Det er historisk feil. Kirke-kristendommen ble mer eller mindre enerådende i Europa (Romerriket) fra 400-tallet og de senere århundrer - og i Norden det siste årtusen. 

Mer "bråk" (les: terror, ensretting og undertrykkelse) finner vi ikke i denne tidsalder, hvor alle religiøse opponenter var blitt utryddet.

Inkvisisjonens terror var først og fremst rettet mot heretikere/kjettere ("indre fiender"), ikke mot andre religioner. Inkvisisjonen var en betegnelse på flere instanser innenfor den katolske kirke, som var ansvarlig for å bekjempe kjetteriet.

Jeg siterer nedenfor noen avsnitt jeg har hentet fra norsk Wikipedia og Store norske leksikon:

"Gjenoppdagelsen av romerretten (Corpus juris civilis) på 1100-tallet, som forutser brenning som straff for heresi, samt Augustins uttalelser, danner det rettslige og teologiske grunnlaget for middelalderens inkvisisjon. De første brenningene av heretikere forekom på 1000- og 1100-tallet i Nord-Frankrike og Tyskland".

"Inkvisisjonen i egentlig forstand, dvs. en samordnet institusjon for hele kristenheten under pavens ledelse, ble organisert av Gregor 9 i perioden 1227–35. Ansvaret ble i første rekke overlatt til dominikanerne, delvis også fransiskanerne. Den virket fortrinnsvis i Italia, Spania, Nord-Frankrike og Languedoc".

"Inkvisisjonen hadde som formål å bekjempe kjetteri, og var en permanent institusjon i den katolske kirke. Den ble opprettet etter beslutning i det tredje laterankonsil i 1179, fulgt av et pavedekret av 1252 (Ad Extirpanda). Navnet «inkvisisjon» er eldre, og betegner en romersk rettsprosedyre, inquisitio. Bekjempelsen av splittelse, vranglære og kjetteri, samt kampen for Kirkens og dens dogmers universalitet, er gammel".

"Det er ikke usannsynlig at selve betegnelsen kjetter via tysk, kommer av katar. Katarene betegnes som en religiøs, kristen, gnostisklignende bevegelelse som oppsto på 1100-tallet...Området var den gang kristendommens grensetrakter mot det maurisk-muslimske Spania. Det var først på bakgrunn av det albigensiske kjetteriet (navngitt etter den franske byen Albi), at inkvisisjonen ble en permanent ordning satt i system for å ta hånd om problemet. Da inkvisisjonen begynte på 1100-tallet, trengte kirkerådene sekulære herskere til å forfølge kjetterne".

"Den første av inkvisisjonene som foregikk i middelalderen, ble kalt den episkopale inkvisisjonen. Denne ble stiftet i 1184, etter et brev fra paven  Det var en såkalt pavelig bulle, kalt Ad abolendam som betyr «til formål å bli kvitt det».

"Inkvisisjonen var et svar på katarenes økende kjetteri i det sydlige Frankrike. Den ble kalt "episkopal" fordi den ble administrert av lokale biskoper (latin episcopus). Den episkopale inkvisisjonen var av mange grunner lite effektiv".

"Den pavelige inkvisisjonen i 1230-årene ble satt i verk da den episkopale inkvisisjonen feilet. Den bestod av profesjonelle som var trent spesielt for å gjøre jobben etter pavens ønsker. Enkeltpersoner ble valgt ut fra forskjellige ordener og sekulære kirketjenere, men de kom primært fra Dominikanerordenen".

"Etter det 13. århundre spredde inkvisisjonen seg nordover til Tyskland og Skandinavia. I Nord-Europa var inkvisisjonen betraktelig mildere, og i de skandinaviske land hadde inkvisisjonen lite å si. I Norge virket den aldri, og de første heksejaktene begynte først etter reformasjonen. Inkvisisjonen ble aldri etablert i England, men Christoffer Columbus  tok den med seg over Atlanterhavet". 

"På slutten av 1400-tallet var den spanske inkvisisjonen blitt uavhengig av Roma og underlagt spanskekongen. Deres håndtering av konverterte muslimer, jøder og illuminister er med sine offentlige avstraffelser (se "auto da fe"), et mørkt kapittel i inkvisisjonens historie".

"Pave Paul IIII etablerte i 1542 en permanent samling av kardinaler og andre med kirkelige embeder, hvis oppgave var å bevare og forsvare troens integritet, samt undersøke og fordømme feil og falske doktriner. Dens navn var Den hellige kongregasjon for den hellige romerske og universelle inkvisisjon, og dette dikasteriet heter nå Kongregasjonen for troslæren".

http://no.wikipedia.org/wiki/Kongregasjonen_for_trosl%C3%A6ren 

 

(Wikipedia er ikke helt oppdatert m.h.t. paverekken).

 

---------------------

 

De grusomme straffereaksjonene i det luthersk-protestantiske Danmark-Norge de foregående århundrer var ikke rettet mot "andre religioner", men mot internt trosavvik (katolikker, kalvinister, svermere, gjendøpere, mystikere, kvekere, herrnhutismen og Halle-pietismen, fritenkere...).  

Det vi i dag kaller "religionsfrihet", "religiøst mangfold" og "religionsdebatt" - innenfor demokratiets rammer - eksisterte ikke det foregående årtusen i det kristne Europa.

For kirke-kristendommen er det en helt ny situasjon i vår tid (fra 1980-tallet) at den, kanskje for første gang, er blitt tvunget og presset til å ta stilling til sitt enerådende (totalitære) religionsmonopol.

Hvorvidt Den norske (evangelisk-lutherske) kirke takler denne utfordring på en åpen, redelig og konstruktiv måte, kan vi nok ha delte meninger om.

----------------------

 

12.04.2015 (sist revidert 09.05.2015)

G. Ullestad