Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra denne boken av Elaine Pagels (dansk oversettelse,1988). Hele innlegget er undertegnedes fornorskede utdrag.
------------------
Etter mange kristnes mening såvel i de fire første århundrer som senere krever
den største frihet også den største forsakelse – fremfor alt sølibat. Denne oppfatning at frihet måtte innebære sølibat rommer både den gang og nå et paradoks, for sølibatet (for
ikke å tale om faste og andre former for forsakelse) er en ekstrem form for selvbeherskelse.
De første kristne
så seg selv som aktører i fødselen av en revolusjonær bevegelse, som de mente ville kulminere i den totale sosiale forandring, som Jesus lovet i «den kommende tidsalder». For å forberede seg til disse begivenheter
befalte Jesus sine tilhengere å glemme alminnelige interesser for mat og klær: «Selg hva dere har, og gi almisse» (Luk. 12, 33), å frigjøre seg fra alle eiendeler og forlate alle familieforpliktelser både
overfor foreldre, ektefeller og barn, for slike forpliktelser ville komme i veien for deres troskap mot det apokalyptiske håp Jesus forkynte. Disiplene måtte bli fullstendig frie for å kunne
tjene Gud.
I følge Lukas gikk Jesus så langt som til å si: «Hvis noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre,
ja endog sitt eget liv, kan han ikke være min disippel» (Luk. 14, 26).
Den kommende tidsalder krever nye – og absolutte - tilhørsforhold, ikke lenger til familie
og nasjon, men til selve Guds rike. Derfor bad Jesus sine tilhengere om å bryte med de bånd, som bare var naturbestemte til fordel for de åndelige.
Luk. 12, 49 – 53
Markus forteller hvordan Jesus forkastet sin egen mor og sine brødre til fordel for sine disipler og tilhengere.
Mark. 3, 33 – 35
Således avviste Jesus familieforpliktelser, som i det jødiske samfunnsliv ble betraktet
som det mest hellige både i forhold til foreldre, søsken, ektefelle og barn...Jesus støtter – og eksemplifiserer – en ny og bedre mulighet: å forkaste både ekteskap og formering til fordel for et frivillig
sølibat for å kunne følge ham inn i den nye tid.
Tyve år senere ønsket Paulus, Jesu ivrige disippel, å gå
ennå lenger...Paulus aksepterte Jesu dom, at ekteskapet er uoppløselig, og som Jesus underordner han ikke kun, men ignorerer faktisk budet om å være fruktbare. Men han taler ofte om ekteskapet i negative vendinger, som en innrømmelse
for dem som er for svake til å gjøre hva som er best: helt å gi avkall på seksuell aktivitet...Paulus betrakter ikke bare ekteskapet, men selv de mest løse seksuelle forbindelser som en form for trelldom.
Verken Jesus eller Paulus oppfant selvfølgelig det religiøse sølibatet. Men de få jøder blant deres samtidige som praktiserte det – noen av de essenere som bodde i huler ved Dødehavet, samt grupper av essenere og andre steder terapeutene, en asketgruppe av menn og kvinner i Egypt – ble i mange kretser betrektet som ekstremister.
Men Paulus erklærer stikk motsatt at han ønsker at alle frivillig levde i sølibat, som han selv for Gudsrikets skyld...For Jesus og Paulus samt for essenerne
var den slags drastiske skritt ikke en speiling av en seksuell motstand, men en nødvendighet for å forberede seg til verdens ende og gjøre seg fri til den «tid som kommer»...I løpet av omkring et århundre etter
Paulus’ død hadde asketiske versjoner av Jesu budskap spredt seg hastig, særlig i de byer i Lilleasia hvor Paulus selv hadde preket...
Asketisk innstilte kristne
hadde argumentert med at Jesu ord beviste at han gikk inn for sølibat: hvorfor skulle han ellers ha prist kvinner hvis «moderskjød ikke bar frukt», eller menn som «gildet seg for Himmelrikets skyld»?
Kirkefader Clemens innrømmer at den slags utsagn er forvirrende, men han unngår det spørsmål de reiser, ved å avslå å ta dem bokstavlig...Likesom Clemens har de fleste kristne i de siste to tusen
år valgt på samme tid å forsvare Jesu mest ekstreme – ja sjokkerende – utsagn, som f.eks. dem som forbyr skilsmisse og oppfordrer til avholdenhet, ved siden av andre som modifiserer strengheten i dem.
Med Augustin i slutten av det fjerde og begynnelsen av det femte århundret ble budskapet endret...I stedet for den frie vilje og menneskehetens opprinnelige, kongelige verdighet understreker Augustin
menneskets trelldom under synden. Menneskeheten er syk, lider og er hjelpeløs, uopprettelig ødelagt ved fallet, for «arvesynden» hevder Augustin, var nettoppp Adams stolte forsøk
på å hevde sin egen selvstendighet og uavhengighet.
Den politiske og sosiale situasjon hadde endret seg radikalt for de kristne på Augustins tid. De tradisjonelle proklamasjoner
av menneskets frihet, som var skapt av martyrer som trosset keiseren som den inkarnerte anti-Krist, passet ikke lenger til situasjonen for de kristne, som nå under keiser Konstantin og hans kristne etterfølgere
plutselig var keiserens «brødre og søstre i Kristus». Men Augustins teori (om arvesynden) stemte med en ny situasjon og gav en fortolkning av nyordningen stat, kirke og den troende på en måte som mange
var enige om gav den nye politiske virkelighet religiøs mening...De var alle enige om at fortellingen om Adam og Eva var et grunnleggende paradigme for ordningen av menneskesamfunnet, slik at argumenter
om øvrighetens rolle ofte tok form av motstridende fortolkninger av denne fortelling. (Jfr. Johannes Crysostomos og Augustins diamentralt motsatte syn på «paradisets politikk»).
Men var der ikke få som ble lutret gjennom det eksempel Adams synd var, og som ble reddet ut av synden gjennom dåpen? Nådde de ikke frem til den rette selvbeherskelse? Den slags personer, erklærer Chrysostomos,
er unntatt den dom som faller på flertallet, som er fordervet – de er faktisk unntatt den menneskelige øvrighets tvang i det hele tatt:
«For de som lever i en
fromhetstilstand behøver ingen irettesettelse fra øvrighetens side, for «loven ble ikke skapt for den rettferdige mann». Men flertallet ville, hvis de ikke hadde frykten for dem hengende over seg fylle byene med utallige onde gjerninger».
Det som forhindrer kirkelederne i å utøve samme autoritet som keiserens embetsmenn, forklarer Chrysostomos, har intet å gjøre med manglende makt og slett ikke
med en lavere status. Tvert om sier han, overgår prestens autoritet langt keiserens. Men det som avholder presten fra å forsøke å anvende denne autoritet, er imidlertid religiøse prinsipper...
Nå som verden var trengt inn i kirken og kirken i verden oppsto nye spørsmål: Hvordan skulle de kristne for eksempel forestille seg den kristne keiserens nye rolle
og hans nye styres legalitet ikke bare over uregjerlige hedninger, men over de kristne selv? (Og særlig den flokk av mennesker som kun omvendte seg i navnet?). Og hvordan skulle de kristne gjøre rede for kirkenes foruroligende nye grunninnstilling,
hvor en mann som ble biskop nå var garantert skattelettelser, en sterkt forhøyet inntekt, sosial makt og kanskje endog innflytelse ved hoffet?
De tradisjonelle svar på
spørsmålet om makt var ikke lenger tilfresstillende ved det fjerde århundrets slutt – hvor ikke bare keiser Konstantin, men atskillige andre, som Theodosius
den Store, hadde regjert som kristne keisere. Augustins omvendte fortolkning av paradisets politikk – og især hans insistering på at hele menneskeheten (også de som er forløst) forblir helt ute av stand til å styre
seg selv – ga de kristne noen radikalt nye måter å fortolke denne hittil ukjente situsjon.
Augustin påstår (i sin polemikk mot pelagianerne) at Adam og
Eva gjennom en viljeshandling faktisk endret universets struktur. At deres ene viljeshandling for alltid ødela både menneskenaturen og naturen som sådan.
Augustins
holdning er paradoksal, fordi han tilskriver den menneskelige vilje nesten ubegrenset makt, men begrenser denne makt til en ugjenkallelig fortid, et tapt paradis. I følge Augustin var det alene den menneskelig makt som degraderte oss til vårt
nåværænde stadium, hvor vi fullstendig har mistet denne makt. I vår nåværende tilstand av moralsk fordervelse er det vi har bruk for åndelig veiledning (den guddommelige nåde), og hva vi praktisk
har bruk for er autoriteter utenfra og veiledning fra både kirke og stat.
Som Gud først skapte jorden, var den fri for torner og tistler og frembrakte en utrolig overflod av føde,
i følge Augustin. Så syndet Adam «og hele naturen ble forandret til det verre»...Og nå opplever alle menn smerte, frustrasjon og strabaser i deres slit, slik enhver kvinne gjør i sitt: den menneskelige naturs
lidelser plager nå begge kjønn «fra vugge til grav». Verst av alt er det som venter oss mot enden «den siste fiende, døden».
I begynnelsen skjenket
Gud «kraften til å leve uten at døden var en nødvendighet». Døden var på ingen måte naturlig, men oppsto først etter at Adam valgte å synde, slik at han brakte denne forferdelige smerte
over seg selv og alle sine etterkommer...Den ene, egenrådige viljeshandling Adam utførte gjorde alle menneskers viljeshandlinger deretter resultatløse. Menneskeheten som en gang hadde vært harmonisk, perfekt og fri er nå ved
Adams valg hjemsøkt av dødelighet og begjær, og all lidelse, helt fra en feilslått høst til aborter, vanvidd, til lammelse og kreft, er bevis på på den moralske og åndelige forringelse som Eva og Adam brakte
inn i verden.
Helt siden Augustin har arvesyndens nedarvelighet vært den katolske kirkes offisielle lære.
«Jeg gjør jo ikke det jeg vil, men det jeg hater det gjør jeg...Men da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød bor der intet godt; for viljen har jeg vel, men å gjøre det gode formår jeg ikke».
(Rom. 7, 15-18)
Augustins argumenter har ovebevist de fleste vestlige katolske og protestantiske teologer, så de er enige med ham. Og mange vestlige kristne har betraktet hans fortolkning av denne passasje som
en selvfølge.
Fra det femte århundret ble Augustins pessimistiske syn på seksualitet, politikk og menneskets natur den dominerende innflytelse
på den vestlige kristendom. Den har farget hele den vestlige kulturs ide, hva enten den er kristen eller ei. Således har Adam, Eva og slangen, fortellingen om vår opprinnelse, fortsatt hatt
innflytelse på våre liv inntil den dag i dag. Og ofte hatt det i en eller annen versjon av augustinsk utforming.
(sitat slutt)
----------------------
14.12.2015
G. Ullestad